Tsjili 0617

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 06 • 2 017

Sierra leone: FEST – FOR RENT VANN OG NYE TOALETTER • PORTRETTET: BISKOP YAMBASU DRØMMER OM FRAMTIDEN

1 tsjili nr. 06 • 2017

innhold 06 • 2017

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Sierra Leone:

FEST – FOR RENT VANN OG NYE TOALETTER

Misjonsalliansen har startet opp arbeid i et nytt land. Når organisasjonen utvider i Vest-Afrika og innlemmer Sierra Leone som nytt prosjektland, er det verdt en markering. Og i Sierra Leone sier de heller ikke nei til en fest!

s. 20

Portrettet:

DRØMMER KAN BLI VIRKELIGHET

Jeg er en drømmer. Jeg drømmer hver dag. Jeg drømmer om jeg en dag skal våkne opp til en forandret nasjon der mennesker har jobb, mat og muligheter. Det er biskop John Yambasu i Metodistkirken i Sierra Leone som sier dette i portrettet.

s. 34

VI MÅ REVTALISERE DET ÅNDELIGE SPRÅKET

Mangeårig sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, er ny styreleder i Misjonsalliansen.

s. 56

2 tsjili nr. 06 • 2017

stemmen Forsiden: Da barn i Si e r r a L e on e ble spurt hva de ønsket seg aller mest i landsbyen sin, svarte de ikke fotballbaner. De svarte: Rent vann!

Foto: Oddmund Køhn

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 HVA GÅR PENGENE TIL? s. 5 nyheter s. 10 ARKIv s. 20 Kortreist s. 21 familiesider s. 32 portrettet s. 34 instagrammer s. 39 bildet s. 40 kronikk s. 42 Generalsekretæren s. 45 andakt s. 46 mikrofinans s. 48 fortelling for barn s. 54 ENGASJEMENT I NORGE s. 59 VOLONTØR-SIDEr s. 64 Spørsmål & Svar s. 66 Aktuelt Lever i skyggen av konflikter s. 6 FEST – FOR RENT VANN OG NYE TOALETTER s. 23 Drømmer kan bli virkelighet s. 35 Misjonsalliansen utvider i Afrika s. 43 VEILEDENDE VERDIER s. 50 Vi må revitalisere det åndelige språket s. 56 Fra Bekkestua til Guayaquil s. 59 Ut av bobla s. 64

I jobben som prosjektkoordinator i avdelingen «Mission and Development» i Metodistkirken i Sierra Leone er jeg ofte i samtaler med befolkningen i de landsbyene hvor vi har prosjekter – og det er hyggelig, men noen ganger også trist. Mange steder i Sierra Leone lever folk under svært dårlige forhold.

Fattigdommen er veldig tydelig og tyngende, og de mangler så mye. De har for eksempel ikke tilgang til sykehus når de er syke, og de har sjelden et tilfredsstillende helsetilbud der de bor.

Jeg kan ofte føle meg forlegen når jeg besøker slike steder, for forskjellen på deres liv og mitt er så stor.

Jeg har jobb og har det jeg trenger, og hver måned får jeg lønn. På landsbygda er det ikke slik. De har ikke penger og mulighet til å kjøpe ting de trenger og ønsker seg. Mine barn går på gode skoler i Freetown, mens skolebygningene jeg besøker i landsbyene er dårlige, og barna må ofte sitte på bakken.

Jeg er utdannet lærer, og jeg jobbet flere år i skolen før jeg begynte å jobbe med bistand og lokalsamfunnsutvikling. Siden jeg er oppvokst i et kristent hjem og har vært kristen hele livet, tror jeg at Gud vil jeg skal være med og gjøre forholdene i landet vårt bedre.

I arbeidet mitt har jeg ansvaret for framdriften i prosjektene og at arbeidet når de målene vi har satt oss. Jeg jobber sammen med de lokale stabene og de frivillige, og sammen er vi med på å gjøre en forskjell for fattige mennesker på landsbygda.

Og hvis vi i tillegg kan jobbe sammen med dere i Norge, kan vi få til veldig mye i tiden som ligger foran. Derfor vil jeg utfordre dere alle til å være med og støtte det nye arbeidet i Sierra Leone.

Av: Louise Kamanda

3 tsjili nr. 06 • 2017

Bidragsytere

Kjære leser!

Det er ikke så ofte vi i Misjonsalliansen har anledning til å lansere et helt nytt prosjektland.

Vi jobber langsiktig innenfor ulike typer prosjekter og investerer flere år i hvert enkelt land.

Derfor er det spennende nå som vi kan lansere Sierra Leone som vårt nyeste land.

Vi er i ferd med å avslutte et år med pilotprosjekter i fire landsbyer i Sierra Leone og er klare til å videreføre disse på en mer permanent måte.

Det betyr at antallet prosjekter vil bli flere, og tiltakene vil bli varierte. Vi samler ofte prosjektene våre inn under betegnelsen «lokalsamfunnsutvikling» – og det er nærmest blitt et kjennetegn på måten vi driver arbeidet vårt. Sammen med lokalbefolkningen og på deres initiativ og ut fra ønskene de har, vil vi sørge for at mennesker får nye muligheter og får utrustning og noen redskap til selv å forbedre lokalsamfunnet sitt.

For å lykkes best mulig med dette vil vi umiddelbart starte opp fadderordning i Sierra Leone.

Metodistkirken i Sierra Leone er vår partner, og staben er allerede i gang med forberedelser og tilrettelegging for at fadderordningen kan starte opp i januar 2018.

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Rune Øygard: Rune har skrevet denne utgavens kronikk. Sammen med kona Janne er han utsending i Liberia og Sierra Leone, og han er også landdirektør i disse to landene. Han sitter i styret i mikrofinansbanken Diaconia MDI. Rune er utdannet ingeniør og har studier i økonomi, strategi og lederskap fra BI. Han har lang erfaring både som leder og konsulent fra norsk og internasjonalt næringsliv.

Kari Hop Fjæreide: Kari Hop Fjæreide er dette nummerets andaktsholder. Hun er opprinnelig fra Bergen og er i dag sokneprest i Elverhøy menighet i Tromsø. I 2011 var hun i tre måneder volontør for Misjonsalliansen på Filippinene, det meste av tiden i Malabon i Metro-Manila der hun jobbet mye med ulike kvinnegrupper.

Kari er medlem i landsrådet.

Av: Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 06 • 2017

HVA GÅR PENGENE TIL?

Malin Jacobsson Weydahl: Malin har skrevet saken som handler om verdibasert ledelse.

Malin er utsending i Bolivia sammen med mannen Ole Morten, og de har tre barn. Malin er utdannet lektor, i tillegg har hun studier i etikk, italiensk og musikk.

Familien reiste til Bolivia i 2013.

Før Malin gikk ut i permisjon, jobbet hun med informasjon.

Sesongaksjoner Har du i løpet av årene fått brev fra Misjonsalliansen med en giro? Noen ganger ligger det sammen med Tsjili, eller en tekst er trykket på baksiden av bladet.

Formålet med disse brevene, eller sesongaksjonene som vi ofte kaller de, er å samle inn penger til prosjekter som ikke dekkes av fadderordningen, eller til land hvor vi ikke har fadderordning.

Lars Iver Wennerberg: Lars Iver er utsending i Ecuador sammen med kona Lene og de tre barna deres. I hvert nummer av Tsjili kan du lese hans kortreistspalte, som handler om mat og kultur i Ecuador. Lars Iver er utdannet kokk, og han har et brennende engasjement for arbeid blant ungdom.

Noen av sesongaksjonene er ikke øremerket et spesielt prosjekt, og da går pengene alltid dit de trengs mest. Noen ganger kan det skje uforutsette ting og katastrofer i områdene vi jobber i, og da er det godt å ha penger som ikke er øremerket et spesielt prosjekt, slik at vi kan gå inn og hjelpe til. Å starte opp arbeid i et nytt land er kostbart, og før fadderordningen er i gang, er sesongaksjoner viktig for oss. Sesongaksjonene gir oss penger vi kan bruke for å komme i gang slik at enda flere mennesker kan få hjelp.

Det er ingen tvang å gi til sesongaksjoner, men disse sesongaksjonene er viktige for oss, og vi er så takknemlige for alle trofaste støttespillere som gir gaver på denne måten. Tusen takk for støtten du gir!

5 tsjili nr. 06 • 2017

Sierra leone

Lever i skyggen av konflikter Misjonsalliansen har startet arbeid i enda et fattig land. Behovene er store, landet er skjørt, og de er fortsatt ikke helt kommet over de siste tiårenes store katastrofer.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

TROPISKE VEST-AFRIKA

Den eneste internasjonale flyplassen i Sierra Leone og som naturlig nok ligger i tilknytning

til hovedstaden Freetown, ligger egentlig i byen Lungi, helt ute ved kysten. For å komme inn til hovedstaden må man krysse 6 tsjili nr. 06 • 2017

SENEGAL GAMBIA UINEA BISSAU

Høyre: Fra Leonar do DiCap r i o -f i l m e n Blood Di a mond som handler om diamantsmugling under borgerkrigen i Sierra leone. foto: APRIL ARIES

Under: De første prosj ektomr ådene vi jobber i.

GU INE A

Mamaka Rochen Sayllu Joya Lungi

Bo

Atlanterhavet

LIB ER IA

Freetown

SIERRA LEONE

Monrovia Tagrin-bukten med båt, og to konkurrerende hurtigbåtselskap sørger for å frakte passasjerer og bagasje den 30 minutter langeJoryah turen over til Freetown.

Men hvordan har det seg at dette vestafrikanske landet som ble bosatt av frigitte slaver og som senere kun har vært engelsk koloni og som i hovedsak er et muslimsk land, har et italiensk navn? Fra hurtigbåten på vei mot hovedstaden kan vi se høye fjell stige oppover fra Freetown-halvøya, og det samme så den italienske utforskeren Pedro de Sintra da han ankom stedet med skip i 1462.

Sierra Leone er den italienske beskrivelsen 7 tsjili nr. 06 • 2017

av den geografiske formasjonen av fjellene rundt havnen, og navnet betyr Løvefjellene.

Dette fjellrike landet i Vest-Afrika har en befolkning på nærmere seks millioner. Landet er rikt på naturressurser, men har ikke klart å utnytte disse og er et av Afrikas minst utviklede land. Sierra Leone er muligens ikke det afrikanske landet som er høyest oppe i bevisstheten hos folk. For noen vekker det fjerne minner om en borgerkrig eller ferskere minner fra ebola-epidemien i 2014/15, andre vil kanskje forbinde landet med Leonardo DiCaprio-filmen Blood Diamond, som handler om diamantsmugling og borgerkrig.

BLODIG KONFLIKT

Når Misjonsalliansen har valgt Sierra Leone som nytt prosjektland, henger det sammen med den kompetansen vi har opparbeidet oss etter seks år i nabolandet Liberia og at det er et land med svært store behov – behov som både ble forsterket og forverret etter borgerkrigen.

Den blodige konflikten varte fra 1991 til 2002, og nasjonen prøvde å stable seg på bena i årene som fulgte. Smart Senesie, som leder avdelingen «Mission and Development» i United Methodist Church, som er Misjonsalliansens eneste partner i landet, mener krigen var svært ødeleggende for hele samfunnet, økonomien og kulturen. – Situasjonen i Freetown var ille, men den var mye verre på landsbygda. Opprørerne ville vise myndighetene at de hadde makt, og de drepte for fote og brant ned hele landsbyer.

Det var populært blant opprørerne å spørre befolkningen om de foretrakk kortermet eller langermet, og så skar de av armen i henhold til svaret. Ville de ha singlet, hogde de av hele skulderen. I møte med gravide kvinner ville de ofte gjette på barnets kjønn før de drepte dem, forteller Smart.

FORSONING OG GJENOPPBYGGING

Krigen oppstod på landsbygda og kom til Freetown først i 1999. I hovedstaden ødela de i første rekke en del symbolbygg som rådhus og offentlige bygninger. Men de kunne ikke ødelegge på samme måte som på mindre steder på landsbygda. Mot slutten av krigen satte myndighetene i gang et forsoningsprogram og begynte prosessen med avvæpning av opprørerne og med reintegrering av sårbare mennesker til en ny hverdag. Våpnene ble levert inn til FNs fredsbevarende styrker, og de tidligere opprørerne, mange barnesoldater, fikk grunnleggende opplæring i blant annet demokrati og familieplanlegging og praktisk opplæring i yrker innen bygningsarbeid, muring og mekaniske fag.

– Det var jo mennesker fra deres eget lokalsamfunn og familier som var blant opprørerne, og det ble satt i gang såkalte «familiesamtaler» (family talk) som skulle hjelpe til med gjenforening og forsoning av familiemedlemmer som hadde stått på hver sin side i konflikten. Mange barn hadde blitt rekruttert av opprørerne og blitt opplært til å drepe. – I landsbyene vi har besøkt de siste to dagene har du, uten å vite det, møtt unge menn i 20-årene med bakgrunn som barnesoldater, forteller Smart. Han fortsetter: – Det tok lang tid, men jeg tror vi er over dette nå. Vi har tilgitt, men ikke glemt.

Vi lever med dem og de lever med oss, og vi prøver å ikke minne hverandre på det som skjedde. Vi brukte jo prinsippene fra Fader vår: «og tilgi oss vår skyld, slik også vi tilgir våre skyldnere …» Hjemmet vårt i Moyamba ble brent og ødelagt av en nabo som var blant opprørerne. Han er tilbake i landsbyen, og jeg treffer han ofte. Livet går videre nå.

8 tsjili nr. 06 • 2017

Over: Sierra Leone ble selvstendig i 1961 og republikk i 1971. Landet har vært preget av korrupsjon, borgerkrig og en ebola-epidemi. Landet er et av verdens fattigste, og bildet viser nabolaget til Metodistkirkens hovedkontor.

LANGSIKTIG OG LANGVARIG ENGASJEMENT

Tragedier har rammet et land som allerede i forkant av dem var et av Afrikas minst utviklede land, og krigen satte næringslivet i landet ut av spill. Fram til begynnelsen av 1990-tallet var eksport av diamanter og mineraler hovedinntektskilden i landet. Men diamantinntektene ble i stor grad brukt til å finansiere borgerkrigen og har ikke kommet folket til gode. Også landbruket er blitt rammet, og de generelle forholdene på landsbygda er vanskelig for mange. Når Misjonsalliansen har startet opp i dette landet, er det med tanke på et langsiktig engasjement. Arbeidet i Sierra Leone skal ikke bemannes med norske utsendinger, men skal administreres fra Liberia.

– Vi vil etter hvert vurdere hvor mye kostnader vi bruker på reise. Det er jo ikke mer enn 40 minutter med fly fra det ene landet til det andre, og vi har ved en anledning kjørt fra Monrovia, hovedstaden i Liberia, til Freetown.

9 tsjili nr. 06 • 2017

Det er fullt mulig i tørketiden, og det tar ikke så mye lenger tid enn med fly, når vi tenker på tiden vi bruker i forkant til flyplassen og det å komme fra flyplassen i Freetown til sentrum.

Dessuten blir veiene fra det ene landet til det andre stadig bedre, sier Rune Øygard, landdirektør for Misjonsarbeidet i de to landene.

Han har en oppfordring til slutt: – Vi skal sette Sierra Leone på misjonskartet i Norge, men da trenger vi hjelp og nye givere til dette arbeidet. I tillegg setter vi i gang fadderordning, og det er nå mulig å bli fadder for barn i landsbyene vi nå har startet arbeid i. Og vi skal holde Tsjilis lesere informert om hvordan arbeidet i dette nye landet utvikler seg.

nyheter

Filippinene

Katastrofeberedskap i Iloilo Et av våre prosjekter er i Iloilo-

Filippinene

Student i praksis

Kaja Bostad Norøm har vært i praksis hos Lingap Pangkabataan, en av Misjonsalliansens partnerorganisasjoner på Filippinene.

provinsen som ble berørt av tyfonen Haiyan i 2013. Prosjektet innebærer å styrke kystsamfunn slik at de blir forberedt på å håndtere fremtidige katastrofer.

Jeg møtte noen av skolebarna

Tekst og foto: Eli Bolkesjø Williams

fra prosjektområdene. De impo-

Kaja studerer barnevernspedagogikk ved Høyskolen i

nerte meg ved å forklare om

Oslo. I praksisperioden har hun lært hvordan Lingap jobber

ulike typer katastrofer, katego-

med lokalsamfunnsutvikling i de ulike områdene i Metro

rinivåer og hvor mye tid de hadde

Manila. På spørsmål om hva som har gjort mest inntrykk

til å reagere eller respondere

sier Kaja at det må ha vært å se hvordan mennesker som

på en naturkatastrofe. De vis-

lever under de tøffeste livssituasjoner fortsatt smiler, er

ste også hva som var viktig å ha

positive og har glimt i øyet. «Det virker som folk ikke har

klart i tilfelle en naturkatastrofe

tenkt å gi opp», sier Kaja.

ville oppstå, slik som sikker-

Kaja sier videre at hun tenker at Filippinene er et land med

hetsutstyr, medisinsk utstyr

masse potensiale, men som blir hemmet av et korrupt sys-

og mat. Jeg så tydelig at barn

tem. Kampen mot narkotika har gjort et sterkt inntrykk på

ikke bare kan lære om katas-

henne, og hun forteller at hun har møtt mennesker som har

trofeberedskap, men også gis

mistet sine nærmeste på grunn av stoffmisbruk. Hun sier

lederansvar som i sin tur ska-

at hun kommer til å ta med seg hvordan det er å være frem-

per et sterkere samfunn, hvor

med i en kultur og vil være mye mer kultursensitiv i møte

barna føler seg respektert og

med utlendinger hun kommer til å møte i Norge.

engasjert i saker som angår dem. • John Williams

Filippinene

Workshop på Filippinene Vi ønsker å se at partnerne våre

og andre sårbare grupper, samt

deler kompetanse. I september

klima og miljø. Tilbakemeldingen

samlet vi alle partnerne våre til

var at selv om de kom fra ulike

en workshop om de tverrgående

organisasjoner, så følte de at

temaene våre, som er kjønn og

de var på samme bølgelengde

likestilling, inkludering av men-

og kunne lære av hverandre.

nesker med funksjonshemninger

• Torhild Skårnes

10 tsjili nr. 06 • 2017

Ecuador

Lunsj for tredje gang før fotballkamp I månedsskiftet september/ oktober kom ti representanter fra vår støttespiller Sør Cup, fotballfestivalen på Sørlandet, på besøk til oss i Ecuador.

Ecuador

Fadderbarn besøker ECU911 «WOW!»

Tekst og foto: Lene Wennerberg

I løpet av ei uke fikk de treffe

Elevene fra 6. klassen ved Misjonsalliansens fadderskole

igjen guttene som reiste til

Juan Martínez Queirolo ble tydelig imponerte da de kom

Norge i juni, og det ble tid til

inn i det store rommet hvor alle nødanropene til million-

både vennskapskamper, inn-

byen Guayaquil blir besvart.

føring i Misjonsalliansens pro-

Det er tradisjon at 6. klassene ved fadderskolene til

sjekter, hjemmebesøk og mye

Misjonsalliansen i Ecuador har en årlig utflukt. Programmet

mer. Moren til Leonardo (Leonor,

kalles «exploradores», eller «utforskere» på norsk, og hand-

foran til venstre på bildet) ser-

ler om læring gjennom opplevelser. Tidligere har de blant

verte oss en nydelig lunsj – og

annet vært på skogstur, museum og på kino.

den dagen ble det ikke mindre

Denne gangen ble de tatt med til installasjonene til hoved-

enn tre lunsjer på oss. Som

sentralen for nødetatene, ECU911, her i Guayaquil. De ble først

Leonor sa: Jeg fôrer dere godt

hentet på skolen av ECU911 sin egen buss, hvor hvert barn

slik at dere ikke skal orke å løpe

fikk sitt eget sete med fungerende setebelte (noe som ikke

på kampen etterpå! De norske

er en selvfølge på busser i denne byen). Deretter ble de kjørt

gjestene fikk erfare stor raus-

fra skolen til nødetatenes bygg på motsatt side av byen. Her

het og mye humor blant folkene

ble de fortalt de alvorlige konsekvensene ved å tulleringe til

vi jobber sammen med. I tillegg

911, de lærte om viktigheten av å kunne gi korrekt informa-

fikk de på nært hold se at fritids-

sjon når man ringer til nødsentralen og fikk se hvordan video-

tilbud, slik som fotball, er svært

overvåkningen fungerer. I tillegg var det noen som fikk prøve

viktig for at barn og unge skal

headset og å fjernstyre overvåkningskameraer!

få en sunn og god oppvekst.

Det er 16 nødsentraler i Ecuador, som tilsammen dek-

Vi kjenner altfor mange histo-

ker hele landet. Hovedsentralene, som også var de før-

rier om at narkotika, kriminali-

ste, ligger i Guayaquil og Quito og ble innviet i henholds-

tet og tidlig graviditet ødeleg-

vis begynnelsen og slutten av 2012. Dette var første gang

ger fremtiden til de unge i våre

nødetatene ble samlet og man kunne nå alle sammen

områder. Støtten fra Sør Cup

med nummeret 911.

og andre samarbeidspartnere

I perioden 25. september til 30. november har vi hatt

betyr mye for mange, og vi er

med oss ca. 1100 6. klassinger fra til sammen 10 fadder-

svært takknemlig for samar-

skoler til ECU911.

beidet! • Solveig Seland 11 tsjili nr. 06 • 2017

nyheter Chab Dai ønskar å heve standarden på arbeidet som blir gjort både for å forhindre menneskehandel og for å reintegrere offer for slik handel tilbake i lokalsamfunnet.

Av og til er det foreldre eller andre nære slektningar som sel borna sine til mafialiknande syndikat for å betale gjeld. Andre gongar er det unge jenter som vert lokka til byen for å jobbe som servitør eller liknande, men som endar opp som prostituerte i ein av dei mange karaokebarane. Bakgrunnen er som regel fattigdom og manglande muligheiter til inntekt. Misjonsalliansen jobbar Kambodsja

Nettverk mot menneskehandel

Misjonsalliansen er nå blitt med i Chab Dai, eit organisasjonsnettverk som har til mål å redusere menneskehandel i Kambodsja.

for å bedre livssituasjonen og drive informasjonskampanjar om menneskehandel i målområda våre. Som medlem i Chab Dai vil vi bidra til gjensidig læring saman med dei andre medlemmane i nettverket slik at vi alle kan gjere ein bedre jobb i å forhindre at fleire personar vert utsett for misbruk.

Tekst: Anders Myrene

Kambodsja

stiv og ubøyeleg når den er gam-

er gjørmete og lite framkome-

mal, var eit anna slagord.

lege i regntida. «Kvart år er det

Kampanjen nådde ut til dei

elevar fra desse landsbyane som

mest avsidesliggande lands-

sluttar skulen», forklarer Om

byane i kommunen, der husa

Sokhom, rektor ved Anglbuerk

ligg langt frå skulen og vegane

skule. • Savy Kim

Kambodsja

Søppel

Gå på skulen!

Det heng ein søppelsekk ved

ikkje for at renovasjonsselska-

nesten kvar port i landsbyen

pet skal kunne kome og hente.

Chrok Bansok. Men dette er

«Vi hengte opp desse sekkane

«Utdanning for alle, og alle for

slik at folk som fer langs vegen

utdanning!» var eit av slagorda

hadde ein plass å kaste søpla si»,

under kampanjen i Lbuerk kom-

forklarer Chea Phorn. «Etter at

mune i Kampot provins for å

vi starta med dette for eit par år

få fleire til å starte på skulen.

sidan, er landsbyen blitt mykje

«Born er som bambusskudd»,

reinare, og ikkje minst har vi sett

eit utrykk som viser til at bam-

ein reduksjon av sjukdomar slik

bus er mjuk når den er ung og

som diaré.» • Anders Myrene 12 tsjili nr. 06 • 2017

Vietnam

MOM-lån skaper endringer På en svingete sti inne i en frukthage ligger huset til fru Huynh

Over: Mr. Phat i chiligården sin.

Thi No. Thi No vokste opp i en fattig familie. Da hun giftet seg, eide de kun en liten jordlapp, og hun og mannen arbeidet hardt for å få jorda til å bli fruktbar. Thi No ble etterhvert med i kvinneforeningen i landsbyen og lærte om ulike typer jordbruks-

Vietnam

Krevende klimaendringer for lokale bønder Klimaendringer blir ofte diskutert når vi møter lokale bønder i Tan Phu Dong.

Tekst: Phan Tran Hong Tham

teknikk. Hun tok opp sitt før-

Øya er fattig og isolert og har vanskelige jordbruksfor-

ste lån i MOM for å dyrke flere

hold. I løpet av året har øya opplevd både tørke, flom og

typer frukt. Frukthagen ga god

saltvannsinntrenging. Chili, ingefær, kokosnøtt og sitron-

avkastning. I en voldsom storm

gress er vanlig å dyrke.

i 2013 ble alt ødelagt. Familien

Mr. Phat dyrker chili. «Storm og voldsomt regn ødela

gav ikke opp, men intensiverte

nysådde stiklinger, og alt vannet vasket bort gjødslingen.

gjenoppbyggingen av hagen

Avlingen min ble redusert med 35 %. Eneste trøst er at pri-

og huset. Innsatsen har gitt

sene har holdt seg høye.» Prisene på sitrongress har imid-

avkastning. Begge barna har

lertid sunket drastisk på grunn av overproduksjon. Mr. Hung

nå høyere utdannelse og gode

forteller: «Situasjonen er håpløs. Jeg har 10 000 m2 åkrer,

jobber. Thi No er en lojal MOM-

men nå lønner det seg ikke å høste. 80 % av bøndene her

lånetaker og har planer for nye

lar avlingen visne ute på åkeren, fordi det koster mer å gjøre

investeringer. MOM er stolt av

den klar for salg enn prisen vi får betalt.» For bøndene er

samarbeidet og ønsker henne

dette et stort problem. Misjonsalliansen lærer bønder både

alt godt for framtida. • Vu Minh Ha

om klimasmart jordbruk og om tilpasning til markedet.

og Guro Nesbakken

Vietnam

Tre gode venner som hjelper hverandre

begynner å gråte», forteller

«Hien kan fortsatt ikke lese et

Binh barneskole i Cai Lai by i

helt avsnitt, hun kan bare stave

Tien Giang-provinsen. Hun har

enkeltord. Hun tar vare på meg

gått på skolen i tre år. Hver dag

dersom noen gjør sånn at jeg

i klasserommet får Hien hjelp

Nhu. Hien er student ved Tan

fra klassekameratene. Hun liker veldig godt å gå på skolen og å Fra venstre: Hiền, Như og Ly 13 tsjili nr. 06 • 2017

leke med vennene sine. • Vu Minh Ha

nyheter

Liberia

Fest og glede i Worta!

Worta er en landsby hvor innbyggerne viser både iver og pågangsmot.

Liberia

Endelig ny skole i Pengai!

Endelig kan vi flytte fra de dårlige lokalene på den gamle sko-

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

len hvor taket er ødelagt og

Deler av skolebygget er bygget ved egen hjelp av lokale

rommene knøttsmå. Dette er fan-

materialer, men befolkningen har verken kunnskap eller øko-

tastisk! Ordene kommer gledes-

nomi til å grave brønn og skaffe håndpumpe. Egeninnsatsen

strålende fra rektor Isaac Semore

har vært å delta med graving og hente sand til støping av

som er et eneste stort smil denne

sementringer til ny brønn både ved skolen og i landsbyen.

dagen. Den gamle skolen kunne

I tillegg er det bygget toaletter og to vaskestasjoner for

bare romme de minste elevene

håndvask ved skolen.

opp til og med 2. klasse.

Nå er alt ferdig, og da er det tid for fest og feiring! Elevene

Eget lyst klasserom til alle

ved skolens hygieneklubb har lært om viktigheten av hånd-

klasser opp til 6. klasse, gode

vask, og under den høytidelige seremonien som marke-

toalettforhold, eget lærervæ-

rer slutten på arbeidet framføres både drama og sanger

relse og bibliotek blir hver-

som understreker betydningen av god hygiene. Dette er

dagen på nye skole. Og på

en dag som framkaller smil, latter og takknemlighet hos

plassen ute er den nye brøn-

små og store i Worta.

nen i funksjon. Festen kan starte!

• Janne Harbo Øygard

Liberia

Valget skaper utfordringer for Diaconia MDI Liberia gjennomfører i disse

ekstra utfordringer for mikrofi-

dager sitt 3. demokratiske valg

nansbanken der vi tilsikter en

etter den 14 år lange borgerkrigen

jevn vekst. I lys av landets his-

som endte i 2003. Valget skaper

torie er det fare for uroligheter 14 tsjili nr. 06 • 2017

i 1. og 2. valgrunde. Kundene er

er mindre villige til å betale til-

erfaring med, og samlet medfø-

mer tilbakeholdne med låne-

bake avdrag til riktig tid. Banken

rer dette at låneveksten disse

opptak, og den politiske usik-

er mer forsiktig med utbetaling

månedene blir lavere enn vi

kerheten gjør at enkelte kunder

til kunder som vi ikke har lang

skulle ønske. • Rune A. Øygard

Brasil

Politiaksjon i et av Misjonsalliansens prosjektområder I begynnelsen av oktober gikk mer enn 1000 menn fra de nasjonale sikkerhetsstyrkene inn i favelaen Moro dos Macacos for å arrestere sentrale ledere innenfor narkotikaomsetning og menneskehandel. Aksjonen

Brasil

Årlig partnermøte diskuterte «åndelig vekst» Misjonsalliansen i Brasil har nylig arrangert det årlige samarbeidsmøtet for alle partnerne i landet.

Tekst og foto: Bebeto AraÚjo

førte til at 11 personer ble tatt

Blant de femti som var sammen var det både pastorer, pro-

og store mengder narkotika ble

sjektkoordinatorer og sosialarbeidere. Fra Norge kom region-

beslaglagt, men hovedmannen

ansvarlig Jørgen Haug og Astrid og Andreas Andersen, sist-

bak menneskehandelen ble ikke

nevnte er generalsekretær i Misjonsalliansen. Det sentrale

funnet. Misjonsalliansen støt-

temaet i løpet av det fire-dager lange møtet omhandlet

ter prosjektet AMAR i denne

ulike sider av «åndelig vekst blant barn og unge». Bebeto

favelaen. Denne dagen holdt

Araújo mener det er et forsømt tema. – Åndelig vekst utvi-

senteret stengt. Det samme

kler motstandskraft, sa han, og han mente videre: – Vi har

gjorde barnehager og skoler,

jobbet for å gi barn og unge bedre oppvekstvilkår, og det

og de 2740 barna i lokalsamfun-

skal vi fortsette å gjøre i tiden som kommer. Men vi tror

net holdt seg hjemme. Selv om

samtidig at disse unge mangler mer enn mat, god helse

det kom til skuddveksling under

og utdanning. De ønsker et fullverdig og helt liv, det som

aksjonen, ble ingen alvorlig ska-

bare Jesus Kristus kan gi dem.

det. • Bebeto AraÚjo foto:Tiago Couto 15 tsjili nr. 06 • 2017

nyheter gjennom historien. Hvordan arbeider kirkene i dag? Og til slutt se fremover og engasjere til fornyet innsats som en helhetlig kirke som tar hele misjonsoppdraget på alvor. Det var god oppslutning om konferansen med over 350 deltakere fra ulike kir-

Bolivia

Kirken 500 år etter reformasjonen

kesamfunn og ulike deler av

Gjennom to dager nå i oktober

etter reformasjonen. Formålet

Bolivia. De aller fleste var erfarne

har Diaconía og Misjonsalliansen

med kongressen var å sette et

kirkeledere, men det var også

i Bolivia arrangert en stor kon-

kritisk lys på og vurdere kirkens

et godt innslag av ungdommer.

gress med tema: Kirken 500 år

situasjon i Bolivia ved å se tilbake

• Nils Atle Krokeide Foto: Norah Romero

Bolivia

30 ÅR MED BUMAN

«Jeg hadde planene klare for framtida da jeg studerte medisin og fikk bli med i Misjonsalliansens stipendprogram i 1987.»

Målet for arbeidet er å styrke den evangeliske kirken i Bolivia ved å gi lederopplæring til fattige studenter som får stipend for å fullføre studiene sine. Ca. 20 studenter fra ulike kirkesamfunn og studieretninger samles hver fredag ettermiddag til lederopplæring. Med

Tekst: Anne Karin Krokeide Foto: Norah Romero

årene har de blitt utfordret på at diakoni ikke

«Jeg ville bli kirurg, men i misjonen ble vi utfor-

ker de barnehjem, gamlehjem og organiserer

dret til å gjøre noe for vår neste gjennom dia-

konserter og teaterfestivaler for å skaffe pen-

konalt arbeid. Jeg snudde 180 grader og spe-

ger til noen som trenger det.

bare er teori, men også praksis. Dermed besø-

sialiserte meg i offentlig helsearbeid og har

Målet med samlingen var å treffes for å

siden arbeidet blant fattige.» Det er Alejandro

takke Gud, skaffe informasjon om hvilken inn-

Suxo som forteller dette i sin andakt på jubileet

flytelse programmet har hatt for tidligere stu-

til BUMAN (Becarios Universitarios de Misión

denter som nå er ledere og skape et nettverk

Alianza de Noruega). Ca. halvparten av alle de

av tidligere og nåværende studenter. Mange

210 studentene som har vært med i program-

uttrykte sin takknemlighet til fadderne i Norge

met var med på jubileet 19. august. Mange

som har bidratt til at de har fått seg høyere

hadde ikke sett hverandre siden de sluttet.

utdannelse og i dag er ledere i kirkene sine.

16 tsjili nr. 06 • 2017

Bolivia

GLADE SMIL OG PRAKTISK HELSEOPPLÆRING Alexander er en av elevene på tredje trinn på skolen i landsbyen Yaco. Da jeg spurte om han hadde hatt en tannbørste før, ristet han på hodet. Jeg er glad for at han i en alder av ni år har fått sin første tannbørste.

Målet med prosjektet «Friske smil og praktisk helseopplæring» er å forbedre helsevaner hos barn i alderen 6 til 12 år.

6. september startet prosjektet, og jeg var så heldig å få være til stede sammen med

Kina

Vi er i gang igjen!

Etter en tid med usikkerhet omkring Misjonsalliansens videre arbeid i Kina, er det nå klart at prosjektene fortsetter og at Misjonsalliansen skal styrke engasjementet sitt mot Tre Selv-kirken.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

alle elevene, ordføreren og hel-

– Nå fungerer ting igjen, og enkelte av prosjektaktivite-

sepersonell fra kommunen.

tene er i gang. Det er vi svært glad for, sier regionansvar-

Elevene fikk informasjon munt-

lig Jørgen Haug.

lig gjennom videoer, og de fikk

Enkelte av aktivitetene som var planlagt med Yunnan

utdelt et nett som inneholdt

Christian Council i 2017 blir fulgt opp i årets siste kvartal.

tannbørste, tannkrem, tann-

– Dette gjelder blant annet lederopplæring og familiear-

glass, klut, såpe og en vaske-

beidet og veiledningsprosjektet for unge parforhold i regi

balje. I løpet av formiddagen

av Trinity International Church i Kunming, forteller Haug.

fikk alle praktisk opplæring i

Prosjektene i Kina har både et storby- og landsbyfo-

håndvask og i hvordan pusse

kus, og det diakonale arbeidet retter seg mot de lokale

tennene. Det var tydelig å se at

behovene og utfordringene. – I Kunming tar vi på alvor de

dette var nytt for veldig mange.

utfordringene og problemene unge ektepar opplever i et

I ukene som kommer skal de

land med rask utvikling, mens prosjektene på landsbygda

fortsette arbeidet på skolen og

i Lincang handler om landsbyutvikling og jordbruksrela-

andre skoler slik at håndvask

terte tiltak, sier Jørgen Haug, som nå ser fram til å se at

og tannpuss blir en naturlig

arbeidet skal vokse.

vane for barna. • Hildegunn Bjerke 17 tsjili nr. 06 • 2017

MAROCCO

• Befolkning: 6,1 millioner

ALGERIE Fakta VESTSAHARA

LIBYA

• 60 prosent er under 25 år

GRØNLAND

• Barnedødeligheten er blant de høyeste i verden NORGE

CANADA

RUSSLAND

Antlanterhavet

MAURITANIA

Oslo Bryne

NIGER SENEGAL

USA

MALI

GUINEA BISSAU

CUBA

LIB ER IA BOLIVIA BRASIL

And

Beni

RU PE

Rio

Rio Mamor

es

Stillehavet

BRASIL

Caranavi Sorata/Combaya

Arequipa

La Paz

El Alto

Titicaca

Stillehavet

Sucre

Campo Grande

CHILE

AY GU RA PA

Salar du Uyuni

Joryah

Sao Pãulo Valle do riberia

Curitiba

Joinville

ARGENTINA

Antlanterhavet

Brasilia

URUGUAY

Rio de Janieiro

BANGLADESH

Stillehavet

Chengdu Chongoning

Yanyuan

Panzhihua

Guiang

Taipei

Kunming Yunnanprovinsen

TAIWAN

Longchuan county

Lingcang

Kaohsiung

Hanoi

LAOS

BURKINA FASO

NIGERIA

KAMMERUN

THAILAND

NIGERIA

Indiske hav

Pulo

Manila

KAMBODSJA VIETNAM

Phnom Penh Konpong-Speu-provinsen Vihn Long

SRI LANKA

mek ong

ECUADOR

Joryah

LIB ER IA

GHANA

Guayas

Monrovia

Bo

BENIN TOGO

Bo

Guayaquil

Stillehavet

Atlanterhavet

JoyaSayllu

Monrovia

GHANA

SIERRA LEONE

COLOMBIA

Mamaka Rochen

Lungi

Atlanterhavet

SURINAME FR. GUIANA

Quito

GU INE A

Freetown

SIERRA LEONE

GUAYANA

BHUTAN

MYANMAR

BENIN TOGO

Mamaka Rochen Sayllu Ekvator Joya Lungi

VENEZUELA

ELFENBENKYSTEN

Freetown

MALI

GUINEA BISSAU

TRINIDAD & TOBABO

PANAMA

INDIA

NIGER

SENEGAL

GAMBIA

NICARAGUA

COSTA RICA

Tokyo

JAPAN NEPAL

MAURITANIA

HAITI DOMENIC. REP. PUERTO RICO

JAMAICA

BELIZE

ELFENBENKYSTEN

GU INE A

EL SALVADOR

Nagano Haramura

• Bare 5 av 100 erStillehavet tilknyttet elektrisitetsnettet Xichang

LIBYA

VESTSAHARA

S. KOREA Sichuanprovinsen

PAKISTAN ALGERIE

N. KOREA

Bejing

KINA

AFGHANISTAN

BURKINA FASO

GUATEMALA HONDURAS

KYRGYZXTAN TAJIKISTAN

IRAN

MAROCCO

Antlanterhavet

• Bare 7 av 100 på landsbygda har tilgang til forsvarlige sanitæranlegga MONGOLIA

TURKMENISTAN

GAMBIA MEXICO

KAZAKSTAN

UZBEKISTAN

PERU

avet

Neste år begynner vi arbeid i Sierra Leone.

Buenavista fylke

Stillehavet

Yook Marinduque

Ho Chi Minh City Tian aiang

FILIPPINENE

MALAYSIA

• Det er gjennomgående mye feilernæring og KAMMERUN svært begrenset tilgang Helse til helsetjenester INDONESIA

Indiske hav

PAPUA NY GUINEA

Indiske hav

AUSTRALIA

Vann og Jordbruk Mikrokreditt Utviklingsinstituttet Skole og Utdanning Kirke Fotball Krysser Grenser

NEW ZEALAND

For å finansiere vårt arbeid i oppstartsåret trenger vi

171 faddere / fastgivere.

Dette skal vi gjøre: Når vi i Misjonsalliansen går inn i et nytt land, er det for å arbeide langsiktig og for å skape varig endring for menneskene som bor der. I Sierra Leone betyr det å støtte opp om forsoningsarbeidet og gi folk tilgang til helt grunnleggende ting som rent vann, bedre sanitærforhold og skolegang.

18 tsjili nr. 06 • 2017

Daniel er fadder nr. 1 i Sierra Leone – Det gjør meg godt å tenke på at jeg er med på å brøyte vei for mennesker i et krigsherjet land. Det at mitt lille bidrag til Misjonsalliansen hjelper så mange, er faktisk rørende. Det gjør at det for meg ligger glede og stolthet i hver eneste dag, uavhengig av alt annet. Det er nice!

Har DU hjerterom for én til?

Misjonsalliansen trenger 171 faddere/fastgivere for å finansiere planene for Sierra Leone i oppstartsåret.

Send inn slippen, eller send Fadder til 21 60, så er du garantert med på å brøyte vei og gi tilgang til rent vann, sanitæranlegg og skolegang.

Sammen gir vi livet en sjanse!

19 tsjili nr. 06 • 2017

ARKIv

Oppstart. I Misjonsvennen nr. 10, 1976, kan man lese om oppstarten på Filippinene.

Der ble det også startet fadderordning samme året. På den tiden ble det kalt «fjernadopsjon». Som i nye Tsjili fantes det en svarslipp som kunne klippes ut og sendes inn. Kr 50, – pr. måned pr. barn var beløpet i 1976, nå er det 275,-. Fadderordningen på Filippinene er viktig den dag i dag. Dette er den eldste fadderordningen vi fortsatt har. Som misjonærene opplevde i møte med utfordringene på Filippinene, kan vi nå spre lys i vårt nye fadderland, Sierra Leone.

20 tsjili nr. 06 • 2017

Kortreist

Locro de Papas «Cuencastyle» av: Lars Iver Wennerberg illustrasjonsFoto: Ida Antonsen

Det sies at poteten kommer fra Sør-Amerika, så noe potetmat er det naturlig å skrive om, selv om det er mer populært med ris her ved kysten. Tar vi derimot en liten tur opp i fjellet, så er poteten mer vanlig. Retten denne gangen kalles «locro de papas» (locro kommer fra quichwa og betyr noe i retning av stuing). Den forberedes med mais eller bløt hvete, bønner, poteter, kjøtt, squash, forskjellige krydder og andre ingredienser.

Ingredienser

Fremgangsmåte

8–10 porsjoner

Varm olje eller smør i en gryte over middels

10 medium store poteter kuttet

varme, ha i finhakket løk, hakkede hvitløk og

i store og små terninger

spisskummen. Stekes over middels varme til

2 ss olje eller smør

løkene er myke, ca. 5 minutter.

1 løk finhakket 2 fedd hvitløk finkuttet 2 ts spisskummen

Legg store terninger av poteter i gryten.

Fortsett stekingen i ca. 5 minutter.

Tilsett vannet og kok opp, kok potetene til

1 ts achiote. (Vet ikke hvor

de er myke. Ta ut ca. 2/3 av potetene. Bruk en

tilgjengelig krydderet er i Norge,

potetmoser til å knuse resten av potetene.

men den er mest for farge)

Konsistensen til en god locro skal være krem-

1,6 l vann

aktig, men samtidig ha den grovmoste potet-

2 dl melk/fløte. Du kan minke mengden

konsistensen.

hvis du ønsker mindre melk.

Reduser temperaturen, tilsett melk, bland

2 dl revet mozzarella

godt og kok i ytterligere 5 minutter. Du kan

4 spiseskjeer hakket koriander

tilsette mer melk eller vann hvis suppen er

Salt og pepper

veldig tykk.

Tilsett resten av potetene, salt og pepper,

Garnering

revet ost og grovhakket koriander (koriander

Smuldret fetaost eller annen fersk ost

er mye brukt i Ecuador).

Hakket vårløk

Server den varme suppen (locro de papas)

Skivet eller ternet avokado

med avokadoskiver, vårløk, fetaost eller annen

Aji (Chilisaus)

fersk ost og aji. Lages den riktig, kan den

Sprøstekt bacon (ikke en del

være utrolig god og styrken kan også varie-

av originaloppskriften)

res. God appetitt.

21 tsjili nr. 06 • 2017

22 tsjili nr. 06 • 2017

FEST

– FOR RENT VANN OG NYE TOALETTER Misjonsalliansen har startet opp arbeid i et nytt land. Når organisasjonen utvider i Vest-Afrika og innlemmer Sierra Leone som nytt prosjektland, er det verdt en markering. Og i Sierra Leone sier de heller ikke nei til en fest!

Tekst og foto: Oddmund Køhn

23 tsjili nr. 06 • 2017

VERDT EN FEST

Vi kjører hovedveien sørover fra Freetown, hovedstaden i Sierra Leone. Veien er overraskende fin, og bilen holder god fart. I alle fall en god stund. Når vi nærmer oss Bo, den nest-største byen i landet, svinger vi av fra hovedveien, og farten blir plutselig en helt annen. Veien snor seg bortover det rødbrune landskapet, og det merkes at regntiden enda ikke er over. Store hull i veien gjør at landcruiseren så vidt beveger seg framover. Etter mer enn en halvtime der vi i takt med ujevnhetene på veien hopper opp og ned i bilsetene, er vi framme i landsbyen. Under et provisorisk halvtak er festen i gang. Voksne og barn danser og synger, og når bilen ankommer og vi fra Norge stiger ut, øker volumet på sangen, og dansetrinnene blir enda heftigere.

«Har dere sett disse to før?» spør mannen som leder programmet. Han peker på Janne og Rune Øygard, Misjonsalliansens utsendinger i Liberia. Det vil si; det var de fram til 2017, for nå er de utsendinger og ansvarlige oppfølgere av prosjektene både i Liberia og Sierra Leone. «Ja!» roper landsbybeboerne tilbake, og stemmer fra dem som tydeligvis er ekstra godt informert legger til: «De er fra Misjonsalliansen!» Alle jubler og klapper.

Hvilken fest snakker vi om? Når en landsby – som i årevis har vært uten rent drikkevann og hvor befolkningens toaletter har vært bak en hvilken som helst busk utenfor huset eller ved

bekken der de også har hentet drikkevannet sitt – når denne landsbyen får både brønner og to toaletter, ja, da blir det fest! Velkommen til landsbyen Joryah.

FREDELIG SAMEKSISTENS

Taket av palmegrener hindrer ikke sola fra en skyfri himmel å skinne gjennom. Temperaturen er godt over 30 grader, og stemningen er høy hos de frammøtte som vil bivåne den høytidelige overrekkelsen av brønner og toaletter. De sitter tett i tett på benker under taket som er laget for anledningen. Ledere, prominente gjester og vi fra Misjonsalliansen sitter på en slags scene helt framme. Landsbysjefen innleder og takker både Metodistkirken og Misjonsalliansen for at de har gjort denne markeringen mulig, og som det seg hør og bør skal det to timers lange arrangementet innledes med bønn, både muslimsk og kristen.

Den muslimske imamen reiser seg og ber en monoton, meditativ bønn som avsluttes med at alle løfter håndflatene sine mot ansiktet.

Deretter ber metodistpresten en bønn som avsluttes med et vers av en salme som synges av full hals av hele flokken, også av muslimene.

For her lever religionene i fred med hverandre, side ved side.

Helsearbeideren som jobber på helseklinikken i landsbyen er en av flere som takker for bidraget fra Norge. Hun er kledd i en lyseblå uniform og kommer trolig rett fra helsesenteret. – Dere vet vi har vært mye syke her 24 tsjili nr. 06 • 2017

i landsbyen, og vi har alle vært plaget av mye diaré, begynner hun. Tilhørerne nikker, og vi hører en stille, bekreftende humring av «ja», og helsearbeideren fortsetter: – I dag ber 25 tsjili nr. 06 • 2017

Misjonsalliansen oss om å slutte å gjøre fra oss bak busker og trær i landsbyen. Kyllinger og høner spiser av avføringen og sykdommer sprer seg, og vi smitter hverandre. Nå må vi

over: Dans og sang er en naturlig del av den lokale kulturen, og den rytmiske presisjonen er presis, bare akkompagnert av trommer. Landsbyen er på vei til toalettet som skal innvies med bønn og snorklipping.

begynne å bruke toalettene, og vi må huske å vaske oss på hendene etterpå, sier hun før hun begynner å synge. Som forsanger synger hun om å bruke toaletter og vaske hendene, og alle gjentar teksten og holder rytmen ved å klappe i hendene.

UTSENDINGER FOR TO LAND

Senere på kvelden sitter vi utenfor Sarchael Guest House, et enkelt overnattingssted hvor vi skal tilbringe natten. Generatoren bak hjørnet av bygningen bråker litt, men den bringer

i det minste litt lys til oss. Sammen med de norske utsendingene sitter også Mission and Development-staben fra Metodistkirken. Det er tid for å høre om oppstarten i landet. La det være sagt at Metodistkirken i Norge også har hatt et langt samarbeid med UMC i Sierra Leone og har tidligere støttet Joryah både med en bro inn til landsbyen og til et helsesenter.

Allerede da Janne og Rune Øygard begynte å jobbe i Liberia for snart tre år siden, var de klar over at arbeidet i Vest-Afrika kunne bli utvidet til nabolandet Sierra Leona, men 26 tsjili nr. 06 • 2017

tidspunktet var ikke bestemt. De norske utsendingene synes det er spennende at de nå får være med og starte opp i et nytt land.

– Vi tilegnet oss verdifulle erfaringer ved å starte opp i Liberia, og nå bruker vi disse når vi bygger opp arbeidet her i Sierra Leone. Disse to landene har noen felles trekk i historien, selv om Sierra Leone har vært kolonialisert og Liberia ikke har vært det. Tidligere slaver kom tilbake til det afrikanske kontinentet og fikk bosette seg i det som har blitt Liberia og Sierra Leone, og det er flere stammer 27 tsjili nr. 06 • 2017

og folkegrupper som vi finner i begge land.

Dessuten har de felles erfaringer fra borgerkrigen som varte i 12-14 år, sier Rune, og Janne legger til: – De faglige utfordringene er også i hovedsak de samme. Ved gjennomføringen av pilotprosjektet i 2017 har vi satset på vann- og sanitærprosjekter. Når vi starter opp for fullt i 2018, vil vi i tillegg ha med et element med utdannelse, altså både WASH (vann, sanitær og helse) og utdannelse.

På samme måte som ved oppstarten i Liberia er United Methodist Church også den sentrale

partnerorganisasjon i Sierra Leone. Det mener Rune Øygard er klokt. – Vi har allerede hatt et vellykket samarbeid med Metodistkirken i Liberia og fått et godt innsyn i hvordan metodistene opererer, hvordan de tenker og er organisert. Nå har vi dessuten forlenget avtalen. Vi startet opp dialogen med Sierra Leone i slutten av 2015, og nå er vi i gang også i dette landet.

FØRSTE PARTNER I SIERRA LEONE

Metodistkirken i Sierra Leone har en egen avdeling for bistand og utvikling. «Mission and Development» heter avdelingen, og staben på fire personer ledes av Smart Senesie. Det er forunderlig hvordan et navn så godt kan beskrive egenskapene til den som bærer det.

– Jeg hadde to drømmer da jeg var yngre, jeg ville bli enten pastor eller politiker. Derfor 28 tsjili nr. 06 • 2017

VENSTRE: Smart Senesie er leder av utviklingsarbeidet til Metodistkirken i Sierra Leone. Han har allsidig bakgrunn innenfor katastrofehjelp og langsiktig bistand, og i 2018 skal han i tillegg ordineres til pastor.

studerte jeg både teologi og statsvitenskap og senere økonomi og administrasjon. En noe uvanlig kombinasjon, sier Smart og ler med en dyp og kraftig røst. – Jeg tror Gud har utrustet meg til det han ville jeg skulle jobbe med. Nå jobber jeg med utviklingsarbeid, men jeg har også et annet kall. Neste år skal jeg bli ordinert til pastor. Min far var pastor, og selv begynte jeg å preke da jeg var 12 år gammel. Gud har jobbet med meg i flere år og på mange områder i livet mitt, og jeg ønsker å være tilgjengelig for han.

Smart ble tidlig oppdaget. Under borgerkrigen jobbet han for National Commision for Social Action, et prosjekt etablert av Verdensbanken og regjeringen i Sierra Leone, der han jobbet tett med FNs høykommissær for flyktninger. Han steg i gradene og jobbet både med nødhjelp, med langsiktige prosjekter og med prosjektorganisering. Men situasjonen under borgerkrigen var kritisk, og Smart jobbet i en utsatt og farlig posisjon. – Jeg husker jeg ba: «Gud, hvis du beskytter livet mitt og familien min, vil jeg gi hele mitt liv til deg og til tjenesten for andre.» Det gjorde han, og det løftet skal jeg holde, forteller Smart.

29 tsjili nr. 06 • 2017

LOKAL STAB MED KOMPETANSE

Rundt bordet utenfor gjestehuset sitter også Andrew Momoh. Han er den som vil jobbe aller tettest på prosjektene til Misjonsalliansen. Han kommer fra enkle kår i den nord-østlige delen av Sierra Leone. Ved tilfeldigheter og på grunn av et stipend fikk han muligheter til høyere utdannelse, men studietiden i Freetown under borgerkrigen var dramatisk. Universitetet ble angrepet, og flere medstudenter ble drept. Andrew reddet livet ved å flykte ut i jungelen. I flere dager levde han av røtter og kassava og av vann fra små bekker. Han gjorde ferdig utdannelsen i 1998 og har jobbet både som lærer og senere innenfor bistand. Før han begynte i Metodistkirken jobbet han i Plan International.

– Familien ville ha meg tilbake til Freetown, og kona mi hadde sett en utlysning vedrørende en jobb i Metodistkirken. Det var en jobb som koordinator innenfor lokalsamfunnsutvikling, men skulle jeg slutte i en internasjonal organisasjon for å jobbe i en kirke? Jeg søkte og fikk jobben. Selv om lønnen var bedre i Plan trives jeg godt i Metodistkirken, forteller han.

30 tsjili nr. 06 • 2017

Andrew var for noen år siden med og besøkte Metodistkirkens prosjekter i Liberia, og de ble da kjent med Misjonsalliansen. Andrew, Smart og biskop Yambasu fortsatte samtalene med Misjonsalliansen. – Vi er veldig glad for utfallet og at Misjonsalliansen nå er på plass i Sierra Leone. Vi konsoliderer nå arbeidet og er forberedt på å gå fra å drive et pilotprosjekt til å fortsette med et langsiktig samarbeid.

Andrew er opptatt av at lokalbefolkningen skal bestemme og ha føringen på sin egen utvikling. Får vi til demokratiske prosesser er muligheten bedre til stede for å lykkes, mener han. – Når vi får spørsmål om hjelp fra et lokalsamfunn, besøker vi dem og snakker med dem. Vi etablerer fokusgrupper og snakker med mennene, kvinnene og alle ungdommene hver for seg, og vi spør dem hva de trenger og hvordan de vil prioritere ønskene.

I disse første landsbyene hvor vi har startet små prosjekter har ønskene vært rent vann og toaletter, og ikke for eksempel fotballbaner.

Og vi har ikke påvirket valgene deres.

Janne har lyttet til samtalen med Andrew og Smart, og hun legger til: – Sierra Leone er på samme måte som Liberia et mul-land, og på mange FN-indekser ligger de heller lavere enn Liberia. Ettersom vi har gjort oss kjent med landet ser vi at likhetene og behovene er store, spesielt innenfor rent vann og sanitær, helse og utdanning, sier hun.

HØYTIDELIG OVERREKKELSE

– Dette er mitt tredje besøk i landsbyen, og jeg vil få takke for måten dere har mottatt oss

31 tsjili nr. 06 • 2017

på. Takk til landsbysjef, muslimske og kristne ledere, sier Rune Øygard der han står på det provisoriske podiet. Vi er tilbake til festen under halvtaket, og alle klapper begeistret i hendene. Mange, både fra landsbyen og tilreisende gjester, har holdt sine taler. Nå er det Runes tur.

– Når vi lærer noe nytt, så betyr det at vi må stoppe å gjøre det vi har hatt som vane å gjøre. Nå kan dere slutte å bruke uteområdene i landsbyen eller bekkene som toalett. Nå kan dere bruke de nye toalettene. Det er alltid vanskelig å endre noe vi alltid har gjort og begynne å gjøre noe på en ny måte, men det er ikke godt for helsen deres å gå tilbake til den gamle måten å gjøre på det. Dere må huske å ta vare på toalettene dere har fått og vedlikeholde dem, slik at de varer lenge. Til slutt vil jeg si noe viktig: Dette vi er samlet om i dag er aller viktigst for barna, for de er framtiden.

Takken fra landsbybeboerne uttrykkes både med klapping og med dans. Med en av de eldre kvinnene som forsanger er plutselig hele forsamlingen på bena. De klapper rytmen, og de synger av full hals mens de beveger seg som et demonstrasjonstog nedover landsbyen til stedet der det første av to nye toaletter skal åpnes med høytidelig snorklipping. – Dette er ikke Metodistkirkens eller Misjonsalliansens toaletter. Dette er deres!

Dere må huske å bruke de, og dere må huske å vaske hendene etterpå, sier Janne Øygard før hun forskriftsmessig og med glad sang og dans i bakgrunnen klipper snoren i Faderens, Sønnens og Den hellig ånds navn.

familiesider

32 tsjili nr. 06 • 2017

Innsendte Tegninger: Motstående side, øverst: Håper dere er glade Motstående side, nederst: Til Centro creer, fra Louise

Send oss flere tegninger: Misjonsalliansen, Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo elller tsjili@misjonsalliansen.no

Finn veien til bekken

tsjilinøtter Hvilket språk er det

I mange fattige land må man gå langt for å hente

offisielle i Sierra Leone?

vann. Hjelp Safa med å finne veien gjennom

Engelsk

jungelen for å hente vann i bekken.

Svensk Sierra Leonesk I hvilket land bor det flest mennesker?

Norge Liberia Sierra Leone Hvilke farger er det i det norske flagget?

Rødt, hvitt og gult Blått, hvitt og rødt Gult, blått og rødt Hvilket av disse stoffene er vann?

H2O O3 CO2 Fasit forrige Tsjili: b,c,b,a Vinner forrige Tsjili:

Misjonsalliansen bygger brønner i landsbyene slik at

Jens Aksel Ågedal,

flere kan slippe å gå så langt for å hente vann.

7 år, Konsmo

33 tsjili nr. 06 • 2017

portrettet

34 tsjili nr. 06 • 2017

Drømmer kan bli virkelighet Jeg er en drømmer. Jeg drømmer hver dag.

Jeg drømmer om at jeg en dag skal våkne opp til en forandret nasjon der mennesker har jobb, mat og muligheter.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

D

et er biskop John Yambasu som sier dette. Yambasu er biskop i United Methodist Church i Sierra Leone, og med smittende entusiasme og engasjement uttrykker han stor glede over det nye samarbeidet med Misjonsalliansen. For noen år siden så han med egne øyne hva Misjonsalliansens samarbeid med Metodistkirken i Liberia førte til av gode resultater, og han har

35 tsjili nr. 06 • 2017

siden den tid vært en pådriver for å få til et liknende samarbeid i Sierra Leone. Ikke minst gjelder dette innenfor skole og utdanning.

– Sierra Leone er et av landene i verden med størst andel analfabeter. Den er på ca. 50 %, og mangel på skrive- og leseferdigheter er en av de viktigste årsakene til fattigdom, sykdom og mangel på utvikling.

Når en nasjon ikke kan lese og skrive, er den

portrettet

heller ikke informert, og befolkningen blir ikke utfordret på ting i samfunnet som må endres, sier biskopen.

– Hele skolesystemet, fra grunnskole til videregående og universitetsnivå, må forbedres.

Da John Yambasu ble biskop i Metodistkirken for ni år siden, satte han seg et mål om å heve lese- og skrivekunnskapen i Sierra Leone. – Hele skolesystemet, fra grunnskole til videregående og universitetsnivå, må forbedres. Metodistkirken gjør allerede mye innenfor skolesystemet i landet. Vi driver mer enn 300 grunnskoler og 40 videregående skoler, men behovet er så mye større.

Dessuten må selve skolesystemet endres.

Det er for få skoler, og kvaliteten på undervisningen er mangelfull, sier han.

Biskopen møtte Janne og Rune Øygard i Liberia for to år siden, og de to norske utsendingene og biskopen begynte umiddelbart å diskutere et mulig samarbeid. Pilotprosjektet som kom i gang i 2017 har handlet om WASHprosjekter, om rent vann, sanitær og helse.

Men når et langsiktig og formelt samarbeid er i gang fra 2018 vil arbeidet utvides.

– Metodistkirken har et utviklingsprogram og en stab på fire personer som utelukkende

jobber med utvikling. Når vi jobber med utdanning og skole, vil vi samtidig sørge for at gode helse- og sanitærforhold knyttes opp til dette, og når mange av landsbyene mangler rent vann, er det naturlig å bygge brønner i disse landsbyene. Det innledende samarbeidet med Misjonsalliansen handler om dette, forteller han.

Jeg ble kristen ved å gå på skole og ved å delta på søndagsskole og på gudstjenester i kirken.

Omtrent 20 % av befolkningen i Sierra Leone er kristne og 70 % er muslimer, men de lever fredelig sammen i respekt og fordragelighet.

At kristne og muslimer kan leve fredelig sammen er en gave fra Gud, mener biskopen som selv har muslimsk bakgrunn. – Jeg kommer fra en muslimsk familie. Mine foreldre og alle mine besteforeldre var muslimer, og jeg er førstegenerasjonskristen i min familie. Min trosreise gjør meg ydmyk. Mine foreldre var åpne for å sende meg på en skole drevet av Metodistkirken, og jeg ble kristen ved å gå på skole og ved å delta på søndagsskole og på gudstjenester i kirken.

Alle de velkjente historiene fra Bibelen var med og formet meg.

36 tsjili nr. 06 • 2017

John Yambasu tok jordbruksutdannelse og ble etter hvert lærer, men etter noen år som high school-lærer kjente han på et kall til å bli prest. En eldre og erfaren pastor så noen egenskaper og evner hos den unge læreren. Teologiutdannelsen har han fra Atlanta i USA. – Jeg ble først ordinert som diakon i 1987 og tre år senere som pastor, og jeg var pastor i menigheter i Moyamba og Freetown før jeg fikk ansvaret for alt ungdomsarbeidet i landet.

Jeg var misjonær og hadde ansvaret for ungdomsarbeidet i femten land Barn og unge har i alle år ligget på Yambasus hjerte, og han ble noe senere koordinator for Metodistkirkens ungdomsarbeid i hele Vest-Afrika. I ti år, fram til 2009, bodde han i Ghana.

– Jeg var misjonær og hadde ansvaret for ungdomsarbeidet i femten land. Jeg jobbet innenfor studentbevegelsen og med flyktninger og krigsofre, med hiv-problematikken og med barn i konflikt med loven. Jeg fikk jobbe med noe som jeg var veldig opptatt av, sier biskopen som har et hjerte for de svake i samfunnet. I 1999 tok han initiativet til organisasjonen Child Rescue Center, et arbeid som skal hjelpe sårbare barn i Sierra

37 tsjili nr. 06 • 2017

Leone ut av fattigdom og misbruk. Senteret har vokst seg stort med blant annet et eget sykehus og blir i dag støttet av en amerikansk organisasjon.

– Jeg møtte en gang en ung gutt som bodde på gaten og som overlevde ved å vaske tallerkener for en enkel fortauskafé. Han er i dag leder for Child Rescue Center. Jeg håper og drømmer om at barn som går på våre skoler en dag skal ha viktige stillinger og posisjoner i samfunnet og være med og forandre landet vårt.

There is no glory without a story For ni år siden ble John Yambasu kalt tilbake til Sierra Leone og til stillingen som landets biskop i United Methodist Church.

Den populære og engasjerte presten skulle få oppgaven med å lede landets største protestantiske kirkesamfunn.

– Jeg hadde aldri ønsket meg en slik posisjon og avslo først. Jeg hadde jobbet på grasrota i mange år, jeg hadde spennende oppgaver i mange land, og jeg hadde fått være med og bringe forandring inn i menneskers liv. Jeg var redd for å bli opptatt av formelle ting på kontoret og at jeg skulle distansere meg fra menneskers liv, sier han og fortsetter: – I tillegg var jeg redd for at folk skulle begynne å behandle meg annerledes. Som

en slags hellig person. Jeg ville mye heller være sammen med ungdom og rulle rundt på gulvet, leke og danse. Jeg var redd for å bli begrenset og miste friheten min.

John Yambasu ble innstendig bedt om å ta på seg den viktige oppgaven i kirken, og han ble overtalt. «Gud har forberedt deg for dette», ble det sagt. Men det har ikke vært en reise uten vanskeligheter og smerte.

– Jeg sier til folk: Det er ingen seier uten en historie bak (There is no glory without a story). Har du ingen historie å fortelle, har du ingenting her å gjøre. Som kristne er vi et historiefortellende folk! Derfor er jeg biskop i dag.

«Nok er nok, Gud! Vær nådig mot oss! Vær nådig mot nasjonen vår, Fader Gud!» Etter hvert som biskopen forteller om landet sitt kommer han ikke utenom smerten under og etter borgerkrigen, om ebolaepidemien som rammet dem for få år siden – og om jordskredet tidligere i år som tok med seg en liten bydel og som drepte og

begravde mange hundre mennesker. I en minnesmarkering like etterpå skulle biskop Yambasu lede folkemengden i bønn, og med megafonen i hånden ropte han ut bønnen: «Nok er nok, Gud! Vær nådig mot oss! Vær nådig mot nasjonen vår, Fader Gud!» – Bibelen forteller meg at Gud bare ønsker det beste for oss. Derfor er det utfordrende å leve midt i smerte, vanskeligheter og konflikter, i krig, ebola og ulykker. Mennesker går til grunne på grunn av uvitenhet, og mange mangler det aller nødvendigste. Når jeg ser ut av kontorvinduet, ser jeg mennesker som lever i smerte og fattigdom. Jeg ser barn uten barndom og ungdom som har gått glipp av utdannelse. På grunn av krig og konflikter! De fikk aldri muligheten. Som kristne kan vi ikke hvile – for vi er kalt til å gjøre en forskjell i verden.

Hos den sympatiske og vennlige biskopen er veien kort fra smertefull fortvilelse over urettferdighet og fattigdom til en smittende og høylytt latter og urokkelig tro på muligheter og en bedre framtid.

– Det er kanskje noen som synes jeg er en drømmer. At jeg har for stor tro på mennesker og på framtiden. Vi skal drømme stort, for vi tror på en stor Gud! Derfor ber jeg hver dag om at Gud skal bruke meg til å forandre liv.

38 tsjili nr. 06 • 2017

instagrammer # misjonsalliansen

@malenejerpstad: Forhåpentligvis

@kirstiholmen: Minnerik reise, besøk og

@anders.myrene: Traditional Khmer

@marievangen: Masse barn som får rent

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

@misjonsallianseniliberia: Fantastisk

får Seros gå lenge på skole! Stolt ambassadør!

house with traditional cows finding shade underneath.

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

39 tsjili nr. 06 • 2017

overnattinger på landsbygda i indre Kina #misjonsalliansen #lepra

vann og bedre skole i Liberia! Misjonsalliansen gjør en enormt bra jobb!

å få være med på å redusere sykdom og død gjennom arbeidet med våre partnere i Sierra Leone.

bildet

40 tsjili nr. 06 • 2017

Fadderbarn i Guayaquil i Ecuador koser seg med ĂĽ lage julepynt som de skal gi bort.

Foto: Solveig seland

41 tsjili nr. 06 • 2017

kronikk

42 tsjili nr. 06 • 2017

Misjonsalliansen utvider i Afrika – nå til Sierra Leone

En lang og blodig borgerkrig. Tusener av voldtatte og drepte. Blod-diamanter og dyp fattigdom. Så ebola. Og for noen måneder siden: hundrevis av splittede familier, døde og begravet i leire. Hvor mye skal dette folket måtte tåle?

V

Tekst: Rune A. Øygard Illustrasjon: Klaus KUhr

i står i fjellsiden på Mount Sugar Loaf i Freetown og ser nedover mot sjøen der det forferdelige jordog steinskredet tok med seg mer enn 1000 mennesker i døden på sin ferd gjennom dalen. Om morgenen 14. august 2017 løsnet ufattelige leire- og steinmasser etter mange dagers styrtregn.

Vår kontakt i Metodistkirken i Sierra Leone, Smart Senesie, peker ned i dalen mot sitt eget hus et par hundre meter fra skredkanten. «Jeg mistet mange venner og kjente i denne ulykken», sier han med et trist sukk.

Fra Misjonsalliansens kontor i Monrovia, hovedstaden i Liberia, har vi i en periode sondert behov og muligheter for å utvide arbeidet til nabolandet Sierra Leone. Og nå starter vi for fullt i partnerskap med Metodistkirkens diakonale enhet ledet av Smart Senesie og hans team under biskop John Yambasus entusiastiske støtte og oppfølging.

Misjonsalliansen har som strategi å arbeide i verdens fattigste land. I både Liberia og Sierra Leone lever mer enn halvparten

43 tsjili nr. 06 • 2017

av befolkningen under fattigdomsgrensen.

Er du en av de syv millioner innbyggerne i Sierra Leone, kan du forvente å leve til du er litt over femti år. Langt over halvparten av den voksne befolkningen er analfabeter, og mange lever fra hånd til munn både på landsbygda og i mer urbane strøk.

Landet strever med å komme på bena etter sin krevende historie med politisk uro og deretter borgerkrig i 11 år som ble avsluttet i 2001. Folk lider under dysfunksjonelle offentlige systemer og manglende tjenester, svakt helsestell, mangel på rent vann, dårlig hygiene, underernæring og manglende skoledekning. Ikke så ulikt Liberia vil vi nok si, vi som har bodd der en stund.

Vi har besøkt Sierra Leone noen ganger i 2016 og 2017. Selv om det er vanskelig å sette fingeren på det, fornemmer vi at arven og historien i Sierra Leone har etterlatt noe i menneskers kompetanse og innstilling, samt sterke og innflytelsesrike trossamfunn som kan danne grunnlag for gode og positive endringer. Skolesystemet ser f.eks.

kronikk

ut til å fungere bedre enn i Liberia for dem som har tilgang til det. Selv med dårlige råvarepriser de siste årene hadde landet en positiv økonomisk utvikling før ebola rammet. Sierra Leone ser også ut til å ha kommet noen hakk lenger med næringsutvikling enn nabolandet Liberia.

I Freetown finner vi det eldste universitetet i Afrika, grunnlagt i 1827. Før borgerkrigen brøt ut, var universitetet det best renommerte i Afrika og hadde studenter fra hele kontinentet. Det ærverdige lærestedet på høydene over byen spilte en sentral rolle i den britiske koloniale historien i Sierra Leone som ble selvstendig nasjon i 1961.

Vi i Misjonsalliansen har tro på mennesker. Vi skal være nær dem vi arbeider med, og vår oppgave er å dele tro, bekjempe fattigdom og fremme rettferdighet. Derfor har vi startet samarbeidet med Metodistkirken i Sierra Leone der vi i første omgang fokuserer på rent vann, bedret hygiene og bekjemping av sykdom samt utdanning i Bo, Moyamba og Tonkilili distrikt.

Vi møter de samme utfordringene i Sierra Leone som i Liberia knyttet til endring av

adferd hos enkeltmennesker. For endring av adferd må skje for at mennesker skal komme seg ut av uverdige hygieneforhold, begynne å bruke latriner istedenfor å gå i skogen, begynne å sende barn til skolen og slutte å bestikke hverandre for å oppnå egen vinning.

Vi mennesker prioriterer det som vi individuelt verdsetter høyt. Slik er vi nok alle. Derfor florerer pengegriskhet og korrupsjon i store deler av verden. Derfor er Sierra Leone – som mange andre land på det afrikanske kontinent – preget av nepotisme.

Jeg tror det ligger en hemmelighet her. Å være nær de trengende og myndighetene – å synliggjøre andre verdier som vil gi andre prioriteringer både på individ-, landsby- og myndighetsnivå. Det er akkurat det Jesus gjorde og gjør i dag. Han vandrer sammen med oss. Når vi får øye på Ham, får vi øye på hva som er verdifullt – hva som er rett og hva som er galt. Da kan prioriteringene bli annerledes, handlinger og adferd endres og mennesker får bedre liv.

Vi på Misjonsalliansens landkontor i Liberia ser virkelig frem til å ekspandere til Sierra Leone under vår ledelse. Det er utrolig gøy og spennende! Og vi er allerede blitt svært glade i våre venner og partnere i Freetown. Takk for at du ber om at vi tar riktige beslutninger i arbeidet videre!

44 tsjili nr. 06 • 2017

Generalsekretæren i 1:10

Overalt hvor jeg reiser møter jeg mennesker med drømmer. Drømmene er annerledes enn de jeg selv har, for de drømmer om ting som jeg tar som en selvfølge, slik som: utdanning, jobb, mat, trygghet, vann, medisin. I Misjonsalliansen mener vi at mennesker har rett til å få oppfylt slike drømmer.

I år har nærmere en halv million mennesker fått direkte støtte til å virkeliggjøre sine drømmer gjennom våre prosjekter, og ringvirkningene berører langt flere mennesker.

For et par uker siden traff jeg en ung gutt i Brasil. Adriano har vokst opp i et svært fattig område med store sosiale problemer.

Mange av vennene hans havner i kriminelle gjenger. Det eneste alternativet til gata er et prosjekt som Misjonsalliansen støtter.

Der fikk han oppdage og utvikle sitt musikktalent, noe som førte til stipend for å ta grunnutdanning på en god skole og deretter studere videre i Tyskland. Nå drømmer han om å hjelpe sin mor og sine søsken til å flytte til et bedre og tryggere område.

I år har vi startet opp arbeid i Sierra Leone, et av de fattigste landene i Afrika. «Jeg drømmer om at jeg en dag skal våkne opp til en forandret nasjon der mennesker har mat, jobb og muligheter», sier biskop John Yambasu til Tsjili. Misjonsalliansen har forpliktet seg på å jobbe langsiktig for å gjøre disse drømmene til virkelighet.

Det kan vi gjøre fordi vi vet at våre venner i Norge vil stå sammen med oss og menneskene i Sierra Leone i vårt felles krafttak for å skape en bedre fremtid – for ett menneske om gangen.

45 tsjili nr. 06 • 2017

andakt nr. 06 2017 «Hellige Josef av jorden». Vi hører ikke så mye om ham, og selv sier han ikke noe gjennom hele bibelfortellingen. Ifølge evangeliene var han tømmermann og en rettskaffen jøde fra Galilea, mannen som var forlovet med den unge Maria. Josef var hans navn. At Josef var rettskaffen betydde at han var en praktiserende jøde, en som etterlevde jødiske tradisjoner og hadde et bevisst forhold til tro. En alminnelig arbeidsmann, med sin gudstro, som så mange andre.

Det står ikke noe om hvordan Josef følte det da det viste seg at Maria var gravid og han selv ikke var faren. Men jeg er sikker på at menn hadde følelser den gang da, som i dag.

Josef kunne skilt seg fra Maria, ja, i verste fall kunne det ha endt med at Maria ble steinet. Men Josef blir hos henne. Virkeligheten må ha vært mer komplisert, men det står det ikke noe om.

Uten at Josef kanskje vet det selv, blir han med dette, ved bare å være seg selv sammen med henne, en av de viktigste brikkene for at Jesus kan fødes og få vokse opp. Ja, helt uten ord utfører Josef en av de største rollene, trygghet i en usikker fremtid, alminnelighet inn i det ualminnelige. Guds himmelsønns jordiske far.

Inger Hagerup beskriver det hele slik i sitt dikt Hymne til Josef: Den unge Maria vandret engang til Betlehem by forteller den gamle legende som alltid er like ny.

Stjernesoler og vismenn.

Hyrder og englekor.

Hva tenkte den mørke Josef som aldri mælte et ord?

Det var ikke rom i herberget.

Men stallen var lun og varm.

Så fødte hun der sin sønn støttet av Josefs arm.

Gjennomstrålet av himmelsk glans lyste de hellige to.

Hva tenkte den mørke Josef som bare var trofast og god?

46 tsjili nr. 06 • 2017

Kan hende han svøpte sin kappe litt bedre om barnet og moren.

Slik vernet han ordløs menneskets drøm, den hellige Josef av jorden.

Den hellige Josef av jorden. Det hele kan virke fjernt fra vår verden.

2000 år med historie har satt et skille mellom da og nå. De fleste av oss fødes ikke i en stall, er ikke Jesus, blir aldri Maria og havner aldri i den uvanlige situasjonen som Josef gjorde. Likevel tror jeg vi kan finne elementer vi kan kjenne oss igjen i i juleevangeliet.

I møte med livets mange hendelser kan vi kjenne på utilstrekkelighet, slik også Josef nok gjorde. Vi hører om krig. Om barn og voksne som er på flukt, uten å finne fred.

Det er klimaendringer og naturkatastrofer.

Politikere, og andre mennesker med makt, sier harde og stygge ting som gjør oss utrygge. Og samtidig har vi våre egne ting her hjemme som er vondt og vanskelig. Livet som ikke ble som vi ønsket. Dem vi savner. Det som fortsatt gjør vondt …

Det kan være vanskelig å gripe det, om vi i det hele tatt kan det. Men på samme måte som til Josef kommer julens under også til oss, på ny og på ny, med budskap om at vi kan være hellige, for hverandre. I vår alminnelighet og helt uten ord kan vi være med og verne om menneskets drøm, slik den hellige Josef av jorden gjorde.

Med oss på veien har vi, sammen med Josef, de sterkeste ordene til håp og tro: Vær ikke redde!

Et håp å klamre oss til. Et kjærlig tegn fra en nådig Gud. Velsignet adventstid, velsignet juletid, du alminnelige av jorden. Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker, som Gud har glede i! Amen.

47 tsjili nr. 06 • 2017

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco

Totale innskudd

D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI

USD 12 194 377

i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget, norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

Antall sparekonti

125 752 Antall lånekunder

Gjennomsnittlig lånebeløp

144 098 USD 241 407 717

5,0

Total utlånsportefølje

USD 1675

4%

Forsinket betaling

48 tsjili nr. 06 • 2017

Ny ceo i Diaconia MDI Med bakgrunn i et ønske om å utvikle seg videre søkte Edvina Vakun seg inn på jusstudier i Liberia. Det ble derfor inngått en gjensidig avtale om fratredelse, og DMDI har vært på utkikk etter en ny CEO. Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim foto: Balz Kubli

I november er den nye lederen på plass, og det er ikke første gang hun befinner seg i Diaconia MDI. I 2013 reiste Tania Mendoza til Liberia for å hjelpe til i oppstarten av mikrofinansbanken Diaconia MDI. Motivasjonen for å reise til Liberia den gangen var: Vi kan ikke bare sitte med den kunnskapen vi har. Vi må dele den med andre. Mikrofinans virker.

Tania kom fra Diaconia FRIF i Bolivia og var i Liberia i ett år. Tilbake i Bolivia har hun utvidet sitt ansvarsområde i AMASbanken D-FRIF i tillegg til å studere master.

Helt siden 2013 har Tania snakket om at hun savner Liberia og de ansatte i banken.

49 tsjili nr. 06 • 2017

Hele veien har hun vist en interesse for å dra tilbake. I november reiser Tania endelig tilbake til Liberia og Diaconia MDI, denne gangen som ny CEO (Chief Executive Officer).

De ansatte i DMDI er svært glade for at Tania kommer tilbake. Hun har en helt spesiell plass i hjertene deres, og hun nevnes ofte av de ansatte, som har mange positive ting å si om bolivianeren. Muligheten til å få Tania tilbake kunne vi ikke risikere at gikk fra oss, sier Christoffer Andersen i AMAS. DMDI er i en spennende fase, og vi ser frem til Tanias retur og oppstart i DMDI.

mikrofinans

VEILEDENDE VERDIER Hvordan skal en bank med diakonalt formål kunne beholde sin visjon over tid når ledere og medarbeidere byttes ut og finansielle lover lager spillereglene for handlingsrommet?

Svaret har noe å gjøre med Høgskolen VID. Tekst : Malin Jacobsson Weydahl Foto: Oddmund Køhn, Norah Romero og Malin Jacobsson Weydahl

Med jevne mellomrom flyr Leif Martin Stapnes og Harald Askeland til Bolivia for å undervise toppledelsen i Diaconía IFD i verdibasert ledelse. Leif er høgskolelektor og studieleder for Verdibasert ledelse på Høgskolen VID, og Harald er professor på Fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag på

samme institusjon. En «Indremisjonsgutt» og en misjonærsønn født på Taiwan. «Diakoni handler om å jobbe i og bygge samfunn, noe som vi begge på en måte har fått med oss i blodet. For oss er det personlig meningsfullt å få være med på dette spennende samarbeidet», sier Harald.

50 tsjili nr. 06 • 2017

Ecuador og Liberia pågår et samarbeid med VID. Verdibasert ledelse og kultur

Sør-Amerika har generelt, sammenlignet med Norge, en mer autoritær lederstil på arbeidsplassen. Redselen for å miste stillingen gjør at man ikke alltid taler sant til sjefen, og at jobben mange ganger går foran familien. «Jeg tror vi skal ha en beskjeden ambisjon om å endre på boliviansk, ekvatoriansk eller liberiansk lederstruktur», mener Harald.

«Verdibasert ledelse er en viktig sak på organisasjonsnivå, Over: Leif Martin Stapnes, VID, og Nils Atle krokeide, Diaconía og studier viser at denne formen for ledelse fører til gode resultater. Men vi løfter hele Slik startet det tiden fram respekten for den lokale kontekBehovet for et formalisert kurs ble tydelig sten. Man må beholde sin arbeidsform, for for sju år siden. Andreas Andersen, general- den er kulturelt forankret. Akkurat som vi sekretær for Misjonsalliansen, men den gang i Norge gjør det på vår måte.» leder for AMAS, forklarer: «På et tidspunkt Etter første forelesningen i Bolivia uttrykte så vi at veksten i mikrofinansorganisasjonene deltakerne lettelse. «Ettersom vi kom fra ville være en utfordring i forhold til å ta vare Diakonhjemmet, så trodde de at vi skulle på vår diakonale egenart og identitet. Eksem- holde bibeltime», skratter Leif. «Og da vi pelvis skulle Diaconía rekruttere 300 nye kunne litt om ledelse, bedriftsledelse og til medarbeidere på ett år. Det fantes et tydelig og med litt om bankvirksomhet, så var det behov for å etablere et lederutviklingspro- med og skapte en god relasjon», fortsetter gram i AMAS med vektlegging av diakoni, Harald. «Utfordringen er å knytte modellkristent lederskap og mikrofinans.» tenkning og teorier opp til den virkelighet Så ble de første modulene innen Verdi- som hver enkelt medarbeider står i. Derfor basert ledelse utviklet i samarbeid med er vi inne som forelesere, og så følges det Diakonhjemmet, i dag VID. Målet er at opp av organisasjonen lokalt.» Ved et tilfelle programmet skal gi en form for akademisk under en forelesning i Liberia fikk de press akkreditering, og derfor samarbeider man på seg for å komme med konkrete løsninger. med lokale akademiske institusjoner. Boli- «Dette må dere finne ut av selv!» ble Leifs via er per i dag pilotprojektet, men både i svar da. En mann blant publikum reiste seg:

51 tsjili nr. 06 • 2017

mikrofinans

«You are the first man coming from a western country who has not come to talk to us about how to do it! You are the first one asking us how we´ll do it!»

Verdier som formidlerrolle

Leif finner det interessant å operere i skillet mellom det at Diaconía har en kristen diakonal eier og samtidig er en forretningsspesifikk virksomhet. «De er jo ikke akkurat evangelister når de går rundt og krever inn penger. En stor virksomhet som dette krever sine fagspesialister. Du kan jo ikke forvente at hver eneste fagspesialist er bekjennende kristen. Likevel må man dele det grunnleggende verdigrunnlaget som organisasjonen har. Det er som på et diakonalt sykehus. Om du blir innlagt, så vil du jo heller bli operert av en dyktig kirurg enn en dårlig kirurg som tilfeldigvis er kristen.»

«Selve verdibegrepet kan fylles og begrunnes utfra en kristen tenkemåte, men også med en humanistisk eller faglig tenkemåte», sier Harald. «Det er noe av det vi ser på diakonale sykehus og sykehjem. Man kan være enige om å ha omsorg for de svakeste, men man kommer fram til det utfra ulike livsynsstandpunkter. Det er der vi ser at verdibegrepet har en slags formidlerrolle mellom

diakoni og bank. Transparens. Likeverd.

Forretningsmessig side pluss dyp kristen forankring. Å snakke om likeverd som holder ut fra kristen tenkning, men også som holder i forhold til en banklovsbegrunnelse.

Det å lære seg dette «mellomspråket» er den store utfordringen.»

Verdiers konkrete uttrykk

Likeverd og respekt er to av Diaconías verdier.

Nils Atle Krokeide, styreleder for Diaconia, gir eksempel på hvordan de verdiene får sitt konkrete uttrykk i arbeidshverdagen.

«Likeverd kan handle om tilgang på tjenester.

Diaconía er en bank som søker seg til by og landsby. Sentrum og periferi. Andre banker kommer gjerne etter oss. Men per i dag finnes det områder der Diaconía er den eneste banken. Et annet eksempel handler både om tilgjengelighet og respektfull behandling. Alle kundekonsulenter skal kunne prate lokale språk. I hvilken annen av de større bankene i Bolivia er det mulig å ta opp et lån på aymara eller quechua? Bolivias historie inneholder mye diskriminering. Lenge fikk tradisjonelt kledde kvinner og menn ikke sette sin fot i en bank. I Diaconía har vi i prinsippet avskaffet dress og slips. Det handler om å senke barrieren for dem som vanligvis ikke kjenner

52 tsjili nr. 06 • 2017

seg hjemme i et bankmiljø. Vanskeligst er naturligvis det å kreve inn misligholdt gjeld.

Og her jobber Diaconía hele tiden med å forbedre kundekonsulentenes evne til å utøve diakonalt skjønn i kompliserte situasjoner: Å se hele mennesket.»

«Finanssektoren er en tøff bransje med høye krav til måloppfyllelse hver måned.

Mest interessant under kursene har vært å se hvilken kraft som finnes i å inkludere

kristne verdier i en moderne og konkurransekraftig organisasjon», sier Eduardo Trujillo, filialsjef i Beni. Andre deltakere uttrykker hvordan et målbevisst verdiarbeid blant lederne i organisasjonen og den felles bønnen i begynnelsen av arbeidsdagen gir resultater: «Dette er en bank der alle blir vennlig møtt – til og med sikkerhetspersonalet (som i boliviansk kontekst ikke alltid er så trivelig) behandler kundene vel!»

Diaconia MDI har fått tillit fra Verdensbanken

1,2 millioner kroner i lån fra Verdensbanken blir en kjærkommen kapital til den unge banken i Liberia.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Diaconia MDI

I konkurranse med 30 finansinstitusjoner i Liberia har Misjonsalliansens mikrofinansbank Diaconia MDI blitt valgt ut som en av syv institusjoner til å motta lån fra Verdensbanken, administrert av Sentralbanken og Finansdepartementet i Liberia.

– Vi er stolte over å ha signert en låneavtale på 150 000 USD til gunstige betingelser som

53 tsjili nr. 06 • 2017

skal tilbakebetales innen to år. Selv om vi har valgt å bremse utlån i den uforutsigbare valgperioden høsten 2017, skal vi fortsette veksten i utlån til sårbare kunder så fort vi finner det forsvarlig. Vekst koster penger, og lånet fra Verdensbanken er kjærkommen kapital, forteller utsending i Liberia, Rune A. Øygard.

Han er også styreformann i Diaconia MDI.

fortelling for barn

I 2017 skal vi gjennom seks nummer av Tsjili bli bedre kjent med Carlos og moren Angela. Carlos er 14 år og bor i Ecuador. I denne historien er det du som skal lage bildene. Tegn mens noen leser for deg, og send gjerne inn tegningen til tsjili@misjonsalliansen.no, så kanskje den kommer i det neste nummeret. Tegn i ruten til høyre.

Del 6

Troen betyr alt Angela og familien går i en kirke som ligger i området. Hun ble kristen for ti år siden. For Angela betyr troen på Gud mye.

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Tegning:..............................................

–D

en betyr alt. Den betyr livet.

Den betyr frelse. Før var jeg redd for fiendene mine, nå er de blitt mine venner. Angela ønsker å gi noe tilbake til kirken og lokalsamfunnet, derfor lærer hun elevene på skolen å strikke.

Hun vil ikke ta imot noen betaling. – Jeg vil gi av de få tingene jeg har, sier hun.

De gode verdiene og engasjementet er noe Carlos og familien tar med seg i alt

de gjør. Angela er en dame som vil bety en stor forskjell for barna sine, de rundt henne og hele lokalsamfunnet. Når vi reiser videre, står Carlos og Angela utenfor blikkporten som skjuler huset fra veien.

Det er varmt, og Carlos skal snart på fotballtrening. De vinker farvel, og vi kjører av gårde mens støvet som løfter seg fra bakken skjuler gaten, bambushuset og Carlos og Angela.

54 tsjili nr. 06 • 2017

55 tsjili nr. 06 • 2017

Vi må revitalisere det åndelige språket Den nye styrelederen i Misjonsalliansen er opptatt av hvordan vi presenterer Gud i dagliglivet. Etter en mannsalder som sjefredaktør i Vårt Land har han noe å bidra med også i en misjonsorganisasjon som vil tenke nytt og «kaste garnet ut på andre siden av båten».

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Erlend Berge

–F

orespørselen fra valgkomiteen kom aldeles uventet, men jeg brukte ikke lang betenkningstid. Jeg kjente at denne utfordringen passet bra. Etter et halvt år i denne posisjonen kan jeg trygt si at jeg leder et kompetent og godt styre og er med og leder en framtidsrettet og flott organisasjon, sier Helge Simonnes og fortsetter: – Jeg liker profilen på organisasjonen, blant annet at den har vedtektsfestet «fordragelighet i konfesjonelle spørsmål». Dermed blir den ikke så høyrøstet i noen stridsspørsmål. Misjonsalliansen driver et jordnært arbeid som betyr mye for de mennesker som blir berørt. Her finner jeg mange mennesker med varme hjerter, klar tanke og en strategisk innstilling til vanskelige spørsmål.

Simonnes gleder seg til å være med og forme framtiden til Misjonsalliansen, men er

samtidig lite opptatt av egen rolle. – Vi skal ikke lage noen store revolusjoner, men sørge for en sunn utvikling med forsvarlig fart i riktig retning. Misjonsalliansen skal fortsette å jobbe med utvikling av fattige lokalsamfunn og ha et tydelig fokus på økonomiske virkemidler og en sterk mikrofinanssektor, sier han, men legger ikke skjul på at styret står foran viktige, strategiske valg. – Vi har dette året gått inn i et nytt land, nærmere bestemt Sierra Leone, nabolandet til Liberia hvor vi har to utsendinger. Men allerede nå skal vi gjøre forberedelser, tenke noen få år fram i tid og planlegge neste nye prosjektland.

Det ville være fullt mulig å legge inn en munter kommentar om at den nye styrelederen både er sunnmøring og økonom – og i tillegg kan legge på bordet en CV som dokumenterer svært gode økonomiske resultater for Vårt 56 tsjili nr. 06 • 2017

57 tsjili nr. 06 • 2017

Land. Og det er uansett ingen ulempe for Misjonsalliansen, men Helge Simonnes er ikke bekymret for organisasjonens framtid.

– Ulike organisasjoner har ulike strategier.

Noen av de store organisasjonene har trofaste kjernetropper, og det er gull verdt for dem. Vi har også det, men vi er likevel annerledes. Vi har en annen organisasjonsstruktur og ikke samme store nettverk som andre, men det må vi gjøre til vår fordel. Troverdigheten til Misjonsalliansen kommer som følge av fortiden og av det gode arbeidet som over tid er blitt bygget opp, mener han.

Det kristne innsamlingsmarkedet er i endring og kanskje ikke like forutsigbart som før.

Mange ulike aktører, både de store og kjente organisasjonene og flere nye, vil samle inn penger til mange gode formål. Men heller ikke dette bekymrer styrelederen. – Vi må våge å tenke stort om målgruppen vår, for jeg tror den er større enn vi regner med. Vi må huske at det er mange mennesker også utenfor kirken med store hjerter og levende engasjement og som ønsker å hjelpe. De ser etter en effektiv og sunn forvaltning, og Misjonsalliansen har et svært godt rykte for en troverdig håndtering og forvaltning av givernes penger. Men det er ikke bare givermarkedet som er i endring, men også teknologien, sier Simonnes.

– Misjonsalliansen skal være med på den teknologiske utviklingen. Fremdeles gir mange mennesker gaver ved bruk av giroblanketter, og det må de gjerne fortsette med.

Samtidig må vi sikre oss at ny teknologi, nye metoder og nytt verktøy ikke blir en barriere for å gi, men i stedet åpner for nye og flere muligheter og at givertjeneste blir lettere tilgjengelig. Jeg tror mennesker fremdeles vil gi til gode prosjekter. Dette ligger dypt i den norske folkesjelen.

For ett år siden ga Helge Simonnes ut boken «En Gud for de mange», og han har holdt 130 foredrag rundt omkring i landet siden boken

kom ut. Han viser til at skepsisen til tro og religion er økende og at stadig flere mennesker vil ha mindre med kirken å gjøre, men han kritiserer også kristne som har skjøvet mange mennesker fra seg. Han er bekymret for kirkens omdømme og måten mange kristne kommuniserer med omverdenen.

– I år feirer vi Luther-jubileet, og for Martin Luther handlet det dypest sett om å gjøre Gud og det åndelige språket tilgjengelig for folk. Jeg er opptatt av å revitalisere vårt åndelige språk slik at alminnelige folk også i dag skal kunne forstå hva kirken sier, sier Helge Simonnes, og han mener vi skal være varsomme med hvordan vi, i iveren etter å gjøre Gud stor, beskriver hendelser i livet. – Jeg har møtt kristne som har vært kloke nok til å si at de har hatt flaks med eiendomsinvesteringer i stedet for å si «jeg er blitt velsignet». Vi må forlate det ekskluderende språket som gjør Gud til min personlige assistent. Jeg misliker inkonsistens i formidling av tro. Vi har så lett for å gi Gud æren for alt som går bra, mens vi bortforklarer når det vonde skjer.

Simonnes mener den økende avstand mellom kirke og folk i stor grad handler om måten vi snakker om Gud på og hvordan troende mennesker presenterer Gud i samfunnet. Som en diakonal misjonsorganisasjon jobber Misjonsalliansen sammen med fattige og sårbare mennesker som også er kristne – og som også ber for seg og sine. Dette krever varsomhet. – I norsk kristen tradisjon har bønn mye handlet om å påvirke Gud, men for meg er det mye viktigere å bli påvirket av Gud til å gjøre det gode. Frans av Assisis bønn er en viktig påminnelse om det. Det mest grunnleggende jeg kan si om min tro er at Gud vil oss vel. Men han har lagt verden i våre hender, og i vår verden er det mye som ikke er bra. Lidelsen vil alltid være der. Men vi kan være instrumenter for det gode, og vi kan gjøre noe med det onde.

58 tsjili nr. 06 • 2017

ENGASJEMENT I NORGE

Fra Bekkestua til Guayaquil Lyden av flasker som klirrer mot hverandre og en svak eim av gamle flasker ligger i lufta. Jeg får følelsen av at vi tråkker inn i en kjempepantemaskin. Flasker blir sortert, tømt og kastet. Vi er på Bekkestua skole for å besøke Solidaritetsklassen.

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Det er første gang de 28 elevene og foreldrene deres møtes etter sommeren. Én gang i måneden er det dugnad,

59 tsjili nr. 06 • 2017

og det samles inn flasker. Pengene de samler inn skal gå til Ecuador. En av fedrene, Klaus, forteller at de er spente

60 tsjili nr. 06 • 2017

på hvordan dagen vil bli. – Det er vanskelig å si hvor mye vi vil samle inn i dag. Det er første gang siden sommerferien, så jeg tror det kan bli ganske mange flasker. Da blir vi nok stående her utover kvelden.

Noen pleier å ha med seg kake, så det er veldig hyggelig.

Solidaritetsklassen er en linje på Bekkestua ungdomsskole. Ett av målene til klassen er å reise til Guayaquil for å besøke prosjektene klassen støtter. Gjennom året har klassen også dugnader, de lærer spansk og de lærer om bistand. Klassen har et mål om å samle inn 600 000 på tre år. Elevene jeg besøker går nå i niende klasse.

Pantekunnskap

Regnet ligger i lufta, og den kalde høstlufta har allerede begynt å komme. Foreldrene er rutinerte i oppgavene sine.

Biler med flasker kommer og går, noen står og sorterer det som kommer inn, og en tredje oppgave er å få alle flaskene inn i konteineren. – Denne flasken er det ganske mye pant på, den flasken er det ikke pant på. Jeg har lært meg en god del om panting som jeg ikke visste før, forteller en av fedrene. – Her om dagen var det en pante-dokumentar på TV, og den måtte jeg få med meg, sier han og ler. Det kommer flere foreldre, de klemmer og snakker om hvordan sommeren har vært.

En mandag i måneden møtes de, men hvor er elevene? Vi får bli med i bilen til en av fedrene, og jeg skjønner fort hvor elevene befinner seg: De går fra dør til dør for å samle inn flaskene. Det er høyt tempo, de småjogger mellom husene, hiver posene i bilen og er raskt på vei til neste rute. Aleksander, en av guttene i klassen,

61 tsjili nr. 06 • 2017

Over: Klaus sorterer flasker i et rasende tempo. Selv om det er regn i lufta er humøret på topp.

forteller mens han går fra hus til hus og ringer på dører: – Jeg har sittet i styret det siste året, styret pleier å ha møte etter flaskeinnsamlingen. Aleksander hørte om solidaritetsklassen fordi en nabo gikk i denne klassen, og han syntes det virket spennende å lære mer om verden. – Det beste med å gå i solidaritetsklassen er at man kan hjelpe noen som trenger det, forteller Aleksander. Kompisen Lars henger

seg på. – Det beste er når hele klassen gjør en innsats sammen. Også er det veldig godt miljø blant oss gutta i klassen, jentene kan jeg ikke uttale meg så mye om.

Fra dør til dør

Guttene ringer på dører, og de fleste har sekkene klare. Alle som lukker opp er veldig hyggelige, og flere har samlet opp flasker hele sommeren. – Vi pleier å sende ut en melding dagen før om at vi kommer.

Og så sender vi informasjon om arbeidet vi gjør og prosjektene gjennom hele året, forteller Aleksander. De jobber systematisk, og de vet hvor alle husene er. De gule refleksvestene gjør at de er lette å få øye

på. – Jeg tror det er flasker folk tenker på når de hører ordet solidaritetsklassen, sier Aleksander.

Jeg hopper inn i bilen igjen for å dra tilbake til skolen. Vi kjører forbi noen poser på veien, og jeg lurer på om sjåføren klarer å kjøre forbi når han ser poser som potensielt kan inneholde flasker. – Ja, det er litt vanskelig. Men jeg må tenke at det er noen andre sin rute, så jeg regner med at det ordner seg, sier han og ler. Foreldrene er en viktig del av flaskeinnsamlingen, og en mandag i måneden bruker de hele ettermiddagen sin på flasker. – Det er veldig sosialt og hyggelig å bli så godt kjent med de andre foreldrene. Vi snakker også

62 tsjili nr. 06 • 2017

venstre: Aleksander og Lars ringer på dører og samler inn flasker for Ecuador.

mer og mer om Ecuador hjemme, forteller faren til Aleksander.

Målet er Ecuador

Tempoet ved skolen har økt. Biler står i kø for å levere fra seg flasker, og hender jobber systematisk for å få alle flaskene sortert i riktige poser. Jeg syns konteineren begynner å fylle seg opp og spør om det er fare for at det blir for mye flasker. – Vi har aldri fylt opp mer enn konteineren, tidligere klasser har klart det, men ikke vår, forteller Klaus.

Målet om tur til Ecuador er noe som både foreldre og elever tenker og drømmer om.

Flere av foreldrene skal være med, blant

63 tsjili nr. 06 • 2017

annet Klaus. – Jeg har ikke vært i Ecuador før, og jeg er veldig spent på hvordan det blir. Vi merker at elevene lærer masse, spesielt å ta ansvar. Jeg tenkte at det var fint da sønnen min hadde søkt seg til linjen, han tok et valg om å lære å bruke ekstra krefter på andre mennesker som trenger det, avslutter han. Foreldrene må tilbake til arbeidet, de snakker om at de nok må bli her til 22.30 i kveld, for det er mye flasker.

Jeg reiser hjem, imponert over innsatsen.

Noen timer senere tikker det inn en melding med oppdatering fra kvelden. – All time high, rekorden er i boks! Konteineren ble full, og mange sekker måtte bæres ned i kjelleren.

VOLONTØR-SIDEr

Ut av bobla Når sant skal sies, er det ganske vanvittig at ungdommer fra Norge kan betale femsifrede beløp for å fly over halve kloden for å være volontører i et land man knapt har hørt om.

Tekst: Simon foto: Privat

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador, Bolivia, Brasil og på Filippinene.

Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

64 tsjili nr. 06 • 2017

D

et er likevel det jeg og flere andre har gjort, og hver dag spør jeg meg om hva jeg håper å oppnå. Svaret vil nok variere etter hvem man spør. For noen handler det om å lære nye språk og oppleve en ny kultur. For andre handler det om å forsøke å gi noe igjen fordi vi som bor i Norge har fått så mye. For min egen del handler det om å forsøke å forstå litt mer av verden og bruke erfaringene jeg får i Ecuador videre i livet.

Det er ikke til å se bort fra at vi i Norge lever i vår egen boble. Selv om vi ønsker å være opplyste og etterrettlige om globale problemstillinger, ser vi verden gjennom

fargede briller. Dette gir tidvis latterlige utslag, som når man skal forsøke å plassere afrikanske land på kartet, men det kan også være farlig. I en tid hvor verden blir stadig mer global er det helt essensielt å luke ut fordommer og feiloppfattelser, særlig når man gir seg i kast med de store problemstillingene som krig, fattigdom og miljøutfordringer.

Verden er alltid annerledes enn hva man kan lese seg til. Det er derfor jeg nå velger å bruke noen måneder i Ecuador på å forsøke å leve litt utenfor den norske bobla. Og det er jo lov å håpe at jeg ender opp litt (!) klokere etterpå.

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

65 tsjili nr. 06 • 2017

Spørsmål & Svar Hei! Jeg ønsker å gi et fadderskap i gave til datteren min.

Hvordan kan jeg gjøre dette?

Mvh Gerd

Hei Gerd :) Ja, det er mulig å gi fadderskap i gave! Vi vil da sende

@koretmosaic: Liberia har gjort

et stort inntrykk! Les om det i Tsjili #misjonsalliansen

bilde og informasjon om fadderbarnet til din datter og betalingsopplysninger til deg. Selv om du gir bort fadderskapet, vil du få skattefradraget. Ta gjerne kontakt med oss på telefon 229 42 600, så ordner vi det med glede.

Hei Jeg ønsker å gi en julegave som går til noen som virkelig trenger det. Tidligere har Misjonsalliansen hatt alternative julegaver. Er det noe dere fortsatt har?

Hilsen Tom.

@wennerbergiecuador: 6. klas-

singene ved fadderskolene til #misjonsalliansen er på besøk hos installasjonene til nødsentralen her i Guayaquil.

En spennende og annerledes dag! #ExploradoresECU911#mi sjonsalliansenecuador

Hei Tom Misjonsalliansen har i år som tidligere alternative julegaver. Du kan velge om du vil gi en gave som støtter mikrofinans, vannprosjekter eller skole og utdanning.

Når du kjøper en alternativ julegave, får du et kort med informasjon om sum og hva gaven går til, som du kan gi til den som skal få gaven. Kortene kan du bestille på våre nettsider misjonsalliansen.no eller du kan sende en mail til info@misjonsalliansen.no .

@Misjonsalliansen: Kanskje er

det ditt bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

Er du usikker på noe, eller vil du vite mer om noe som handler om givertjeneste, tsjili, om det diakonale misjonsarbeidet eller bistand, kan du sende oss et spørsmål. Kanskje kan andre også ha nytte av svaret du får? Send ditt spørsmål til tsjili@misjonsalliansen.no

66 tsjili nr. 06 • 2017

Vi ønsker våre lesere en velsignet jul og et godt nytt år!

Gi den videre I løpet av de senere årene har mange av våre venner valgt å gi bursdagen, jubileet eller bryllupet til Misjonsalliansen.

Dvs., egentlig ikke til oss. Gavene er gitt videre til barn og familier som lever under nedverdigende forhold og til lokalsamfunn med store sosiale og praktiske behov.

67 tsjili nr. 06 • 2017

Er dette noe du er nysgjerrig på eller har lyst til å gjøre selv, hører vi gjerne fra deg!

Ta kontakt, enten ved å skrive til giver@misjonsalliansen eller ved å ringe oss på tlf. 22 94 26 00.

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

Julegaven 2017 … går til Sierra Leone NYTT KTSJE PRO ND LA

Misjonsalliansen går nå inn i et helt nytt land. Et land hvor vi foreløpig ikke har noen faste givere. Vi har lovet å støtte arbeidet i Sierra Leone med 1,6 millioner kroner i 2018. Da trenger vi din hjelp.

eller bruk kontonummer:

til #10590

3000 16 00040 Merk med «Julegaven 2017»

68 tsjili nr. 06 • 2017