Tsjili 0614

En kirke

for de lovløse

Tvillingsøstre inviterer til julekonsert

Barndommens

brutalitet

#6/2014

110. ĂĽrgang < Verdifull video

Vil du gi en julegave

■■

Vannfilter til en familie

■■

Kristen sommerleir for

. . . . . . . . . . . . . . . . . . .

. . . . . . . . . . .

95 kroner

ett barn . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 190 kroner Yrkesretta kurs for en pe rson med hiv-smitte . . . . 400 kroner ■■ Risfrø til fem bønder og hjelp til å få produktet på mark edet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10 00 kroner ■■ Startkap ital til en lånekunde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15 00 kroner ■■ Opplærin g i ernæring for 90 gravid e kvinner . . . . 2500 krone r ■■ Opplærin g for en gruppe foreldre til barn med funksjons hemninger . . . . . . . . . . . . . .

5000 kroner ■■

Denne ønskelista viser noen eksempler fra ul ike land på hva Misjonsalliansen ka n bruke julegaven til.

som forandrer liv?

JULEGAVEN Benytt giro du har fått i posten

eller kontonummer

3000 16 000en4140» – Merk da med «Julegav

r de

â&#x20AC;&#x201A;5

Bolivia

22

18

8

Portrett

38

30

Kommentar 46

Vietnam

Trend 36

Filippinene 2 4

28

Ettertanke 43

Kambodsja 26

Reportasje M 32

Kina

Reportasje XL 8 Brasil

Le

Ecuador

Reportasje S 44

Innhold

21 Liberia

6 Sammen

Jeg skulle ønske jeg kunne vise deg Ecuador …

#6/2014

110. årgang <

Verdifull video

Utgiver Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

ISSN 1890-6826

Følg oss

Forsidefoto Bjørn J. Sørheim-Queseth

At du hadde vært sammen med meg da jeg besøkte prosjektene tidligere i høst. På en måte var du forresten det. Du har satt spor etter deg der ute.

Visste du at jeg tidligere var utsending nettopp i Ecuador? Arbeidet var nytt den gang, det var lite å vise til. Og det var en overveldende fattigdom som møtte Reidun og meg da vi først kom ut.

Vi så den langs veier og på gatehjørner. Vi så den i øynene til desperate mennesker som kjempet for å overleve. Spesielt husker jeg barna. De funksjonshemmede, som etter hvert ble brakt til handikapsentrene våre av foreldre som verken hadde håp eller forventninger til oss.

Og så er jeg tilbake, så mange år etter. Jeg kjører gjennom Guayaquil på nytt – denne gangen for å feire. 20 år er gått siden Misjonsalliansen startet sitt arbeid i landet. Fra vindusruten kikker jeg utover storbyslummen.

Jeg husker Rudy, den lille jenta som ble brakt til handikapsenteret.

Jeg husker Mercedes, tolvåringen som reiste seg under en gudstjeneste og takket Gud for livet sitt, for at hun kunne tro på Jesus og på fremtiden. Nå er fremtiden her, Mercedes. Hvordan gikk det med deg?

Vi stanser ved et lokale i et av våre prosjektområder, hvor festen skal holdes. Vi har grunn til å feire. I dag ser vi barn over hele byen, som får skikkelig skolegang takket være arbeidet vårt. Vi ser funksjonshemmede som har blitt inkludert ved skoler og i arbeidslivet. Rudy, blant andre. Og vi ser mikrofinansbanken vår, som hjelper så mange fattige mennesker at det tilsvarer hele Oslos befolkning …

Jeg setter meg på podiet. Forsamlingen teller over 600 mennesker. Jeg ser ansiktene deres; enkeltmennesker jeg har kjent og kjenner, som har jobbet utrettelig for at deres familier skal få det bedre. Det er disse det handler om.

Og jeg blir rørt når jeg hører dem fortelle. Historiene deres er som ulike sanger, men med samme refreng. Det handler om at livene deres har blitt forandret.

Der jeg sitter, tenker jeg at du og de andre støttespillerne våre er uløselig knyttet til menneskene her ute. Det er mennesker som deg som har bidratt til å gjøre arbeidet vårt til det det er – og som gjør at det fortsetter. Ja, du har satt spor etter deg.

Jeg vil benytte denne anledningen til å takke deg for det. Og for at du fortsetter å støtte oss. Fremtiden for mennesker i våre prosjektområder skapes nå. Jeg visste det første gang jeg kom til Ecuador – og jeg vet det i dag. Takk for at du hjelper oss til å skape den! n arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Jeg ønsker deg en velsignet julehøytid!

Leder

5

Artister mot ebola Tirsdag 21. oktober arrangerte Misjonsalliansen og Metodistkirkens Misjonsselskap en solidaritetskonsert i Centralkirken i Oslo.

Hensikten var å rette søkelyset på ebolaepidemien i Liberia og å samle inn penger til det hjelpe- og støttearbeidet vi er sammen om. Mosaic, Maria Solheim og Humming People gjorde en flott innsats med stort engasjement og bidro til

6

Sammen

#6/2014

en sterk og stemningsfull kveld. 200 mennesker møtte fram denne kvelden, og det er inspirerende at mange står sammen om dette. Vi samlet inn 45 000 kroner. Nå er vi klare til å kjempe videre.

Mot ebola. For Liberia! n ODDMUND KØHN

MOSAIC

20 ÅR

1994–2014

JULEKONSERT

Lør. 6. des. kl. 18.00 Ulstein kyrkje, Ulsteinvik Mosaic med Bengt Johansson

Søn. 7. des. kl. 18.00 Førde kyrkje Mosaic med Bengt Johansson

«Guts» til å bekjempe Ebola Barneklubben «Guts» i Stokmarknes holdt lotteri tidligere i høst og samlet inn 1755 kroner til Misjonsalliansens arbeid for å bekjempe ebola i Liberia.

Ebolaepidemien har til nå krevd nærmere 3000 liv i Vest-Afrika, over halvparten av dem i Liberia.

Pengene fra «Guts» vil bli brukt til å hjelpe de rammede og forebygge videre smitte. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Tirs. 16. des. kl. 20.00 Trefoldighetskirken, Oslo Mosaic med Maria Solheim Billettsalg: www.billettservice.no eller i døra

Tors. 18. des. kl. 20.00 Nedre Eiker kirke Kun Mosaic

Billettsalg i døra

Kjøp julekort! kort.misjonsalliansen.no Overskuddet går til Misjonsalliansens prosjekter

Sammen

#6/2014

7

8

Reportasje XL

En kirke for de lovløse

I et av São Paulos mest brutale slumområder vil en liten kirke gi røvere og narkolangere en ny start i livet. > Tekst & foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

Reportasje XL

9

Etter å ha kjørt gjennom brede gater hvor velklippede hagebusker og tennisnett stikker opp bak murene og man kan skimte brolagte oppkjørsler og romerske søyler gjennom messingportene, svinger pastoren inn i Capão Redondo. Med ett smuldrer veien til grus, maling flasser av husveggene og en åpen plass fylles av salgsboder og mennesker. Pastoren har sunget hele veien, klappet takten mot rattet og lårene sine, men nå lener han seg tilbake i førersetet, ser på meg og sukker tilfreds.

– I love you!

Svigersønnen i baksetet mumler noe på portugisisk.

– No, no! I love this! Dette området! Menneskene som bor her. Det var det jeg mente, sier Paolo Gomez.

– Men for all del; jeg er glad i deg også, altså.

STILLE KRIG. Capão Redondo, området han elsker, er en fattig bydel sør i São Paulo. 275 000 av gigantbyens 11 millioner innbyggere bor her – og lever livene sine i stormkastene mellom de lokale narkoligaene som kontrollerer området og korrupte politistyrker. Offisielle statistikker viser av Capão Redondo har en årlig drapsrate på 14 mennesker per 1000 innbygger. Det er et enormt tall, som plasserer bydelen på en 12. plass over de 100 farligste områdene i São Paulo.

– Folk har blitt ranet og drept over alt her, sier pastor Paolo.

– Men det har aldri skjedd noe med kirken. Ingen overfall. Aldri et innbrudd. Ingenting. Vi tror selvfølgelig at Gud holder en hånd over oss. Samtidig er det nok et tegn på at vi har en viss tillit hos de som bor her.

Han stanser bilen utenfor en høy, blåmalt murbygning. Dette er barnet hans: Kirken «Igreja Cristã da Familia», som han startet for 15 år siden og som nå har blitt en av Misjonsalliansens partnere i Brasil. – Det begynte som en serie med bibelstudier for de ansatte i firmaet mitt, forteller han. Ved siden av pastorgjerningen driver han et foto- og videostudio i byen, som produserer fødselsvideoer og fotograferer nyfødte. (Han viser dem gjerne.) – Og så var det moren til en av de ansatte

EN SPED BEGYNNELSE.

10

#6/2014

Reportasje XL

som spurte om ikke jeg kunne komme og holde timer i Capão Redondo. Jeg hadde ingen kopling til dette stedet, men jeg tror Gud ville det slik. Bibeltimene ble til en kirke, kirken vokste og nå er vi her.

I MØRKET. Paolo hilser og klemmer på vei inn døren, gir meg en kjapp omvisning i de bunkersliknende klasserommene i første etasje hvor Misjonsalliansens fadderbarn får undervisning på ukedagene, før han går opp trappen til møtesalen. Alt ligger i mørket.

Han forklarer at strømmen produseres av elvevannet. Nå har det ikke regnet i São Paulo på syv måneder, og vannreservene holder på å tømmes. Med mindre det regner snart, vil hele São Paulo miste tilgangen til vann – 11 millioner mennesker. Myndighetene skal ha informert om at de kommer til å stenge vanntilgangen for de fattige områdene først.

På scenen spiller lovsangsbandet akustisk mens de venter på strømmen. Det hender den kommer.

Salen er fullsatt, mennesker strekker hendene i været, gråter, synger. I det Paolo går på scenen, glimter lampene i taket. Lyset kommer tilbake og viftene begynner å surre. Han tas imot med lattermilde rop: «Bli lys!» og «Halleluja!».

Et par timer senere, etter at en misjonær fra Amazonas-jungelen har holdt en tårevåt preken om å «leve evangeliet», samles en gjeng fra menigheten i et nærliggende hus for å spise lunsj.

De snakker om hva kirken har betydd for dem. – Før jeg begynte å gå i kirken, var livet mitt håpløst.

Jeg hadde ingen utsikter, ingen drømmer, sier Maurillio Rodriguez (27). – I kirken lærte jeg at ting var mulig. De oppfordret meg til å lære ting, studere.

De gav meg mulighet til å bli den jeg er. Jeg følte meg elsket, sier han. Maurillio har i dag etablert sin egen lille bedrift, der han jobber med foto og film.

– For meg er kirken som en mor eller far. Den gir meg noe mine foreldre aldri gav meg. Den gav meg et nytt perspektiv på livet mitt, viste meg veien jeg måtte gå for å bli annerledes, sier han. >

SOM FORELDRE.

FULLT HUS. Fra en sped begynnelse for 15 år siden har kirken vokst betraktelig. Nå er det stappfullt hver eneste søndag.

Reportasje XL

#6/2014â&#x20AC;&#x201A;

11

>

Felles for mange av dem som er samlet rundt lunsjbordet er en fortid i rus- og gjengmiljøer.

– Da jeg var 22–23, var jeg så langt nede at ingenting kunne fri meg fra avhengigheten. Selv med all styrke i kroppen min kunne jeg ikke slite meg løs fra den, sier Leandro Caparroc (30). – Jeg hadde problemer med familien min, foreldrene mine. Jeg drakk hver dag og prøvde alle typer narkotika jeg kom over.

Alle rundt meg gjorde det samme. Jeg stjal, brukte våpen. Men bare til å forsvare meg. Mamma sa at hun ventet når som helst å få høre at jeg var død eller satt i fengsel.

– Hva gjorde at du oppsøkte kirken?

– En kamerat fortalte meg at han hadde bedt til Gud. Jeg fortalte at jeg hadde gjort det samme. Da jeg var liten, pleide foreldrene mine å gå i kirken. Så vi ble enige om å gå dit en gang.

PRØVDE ALT.

– Jeg husker da dere kom, skyter en av de andre inn. – Du så ut som om du kom for å stjele hele kirken. – Etter det sa jeg til meg selv: «Det er her jeg vil forandre livet mitt», fortsetter Leandro. – Jeg kan sitere romerbrevet: «Innrett dere ikke etter den nåværende verden, men la dere forvandle ved at sinnet fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som er til glede for Gud, det fullkomne.» Måten min å se ting på ble forandret, livet mitt ble forandret. Jeg ble forandret.

FORANDRET.

KOM OG SE! Christina Santos (25) forteller at hun i motsetning til mange andre unge jenter har klart å styre unna både narkotika og prostitusjon. Det er visst en bragd i seg selv. Christina, eller «Chris» som de andre kaller henne, har dessuten kjempet en tøff kamp for å skaffe seg en utdannelse. – Jeg hadde ikke det privilegiet å bli født i Norge, sier hun. Så forteller hun hvordan hun vokste opp i morens varetekt, besto opptaksprøvene til skolen, fikk stipend

12

#6/2014

Reportasje XL

«SLIK SÅ JEG UT.» Leandro viser frem bilder av hvordan

han så ut den første gangen han kom til kirken.

– Hadde det ikke vært for kirken, ville jeg enten vært i fengsel eller død, sier han.

og mot alle odds klarte å utdanne seg innenfor pedagogikk og psykologi. – Jeg er ung, jeg er svart, jeg er fra Capão Redondo, men jeg har utdannelse! Nå jobber jeg i kirkens sosiale prosjekter. Jeg tror Gud har satt meg på et godt sted. Da jeg gikk på universitetet og fortalte folk hvor jeg kom fra, sa de: «Kan det komme noe godt fra Capão Redondo?» Jeg har lyst til å si: «Kom og se!»

Onsdagen etter drar jeg tilbake til kirken for å se. Klasserommene som minnet om bunkerser da de lå i mørket, er nå lyse og fylt av leker, matter og trestoler. I en ring rundt Christina sitter et trettitalls barn i småskolealder. Fordi jeg er der, snakker de om Norge; et land langt, langt borte hvor det bor en konge og en dronning, hvor alle barn får gå på skole, hvor de syke kommer til lege og ingen mangler vann og strøm. De vil vite om det er sant. Jeg forteller at kongen heter Harald.

EVENTYRLAND.

Barne- og ungdomssenteret tilbyr en slags SFO og er et av kirkens sosiale prosjekter. Det er åpent hver ettermiddag for at barna skal ha et trygt sted å være mens foreldrene ennå er på jobb. Prosjektet støttes av Misjonsalliansen gjennom fadderordningen. – Det er vidunderlig, en sann velsignelse å ha barnet mitt her, sier Ana Carolina Fernandes (25). – Datteren min går på skole på formiddagen, men har ingen sted å være etter det. Uten dette tilbudet ville hun måttet være hjemme alene. Hun kunne ikke gått ut av huset. I gatene har vi narkotikabander, vold og sex-overgripere. Jeg ville lenket henne fast hjemme, heller enn å la henne gå ut. >

PÅ SFO.

VIL LÆRE VIDERE. «Chris» har kjempet hardt for å komme dit hun er i dag. Nå vil hun bruke utdannelsen sin til å hjelpe barna i Capão Redondo.

Reportasje XL

#6/2014

13

>

14

BARNAS PREMISSER. Prosjektet er ment å ha en oppdragende effekt. Kirken vil beskytte barna mot farene i Capão Redondo og lære både dem og foreldrene

#6/2014

Reportasje XL

deres å bli selvstendige, handlekraftige mennesker som kan bidra til å skape forandring i nærmiljøet.

– Vi har et team som jobber med utdanningen, sier

HVOR ER NORGE? Med kartboken oppslått på Europa lærer barna om Norge. De vil vite hva kongen heter.

pedagogisk leder Solange Da Silva Rubio (52). – Vi holder kokkekurs, jobber med spill, kunst, sport, musikk, alt avhengig av hva barna har lyst til. Alt

handler om dem. Ikke om pensum. Vi vil at de skal bli selvstyrte og lære seg å leve sammen. >

Reportasje XL

#6/2014

15

TOMFLASKER. Ettermiddagen forløper rolig i slummen. Bare flaskene utenfor plankehyttene minner om hva som skjer når sola går

ned. Rus- og alkoholmisbruk er et stort problem her.

>

Dessuten har kirken en egen «samfunnsavdeling» som jobber direkte mot mennesker i lokalsamfunnet. Et team av frivillige drar på hjemmebesøk, hjelper folk som har det vanskelig og mekler i konflikter. Prosjektet startet opp for bare et års tid siden. Ennå jobber ledelsen for å utforme det, men målsetningen er klar; kirkens sosiale arbeid skal bidra til å forandre lokalsamfunnet ved å støtte fattige og sårbare mennesker. I dette er Misjonsalliansen en viktig alliert. – Capão Redondo er et av de fattigste og mest voldelige områdene i byen. Og som alltid i slike områder er det barna som lider mest, sier Misjonsalliansens representant i Brasil, Bebeto Araújo. – Vi ønsket derfor å finne en kirke i Capão Redondo som var villig til å ta imot barn og gi dem et trygt sted å være, så vel som å skape muligheter for dem til å utvikle seg. Det fant vi i «Igreja Crista da Familia».

BEHOV.

FOR HÅP OG LIV. Bebeto og staben hans videreformidler nå den økonomiske støtten fra Norge og fungerer som konsulenter i det sosiale arbeidet. – Jeg hå-

16

#6/2014

Reportasje XL

per at dette prosjektet vil bli et referansepunkt for familiene i Capão Redondo. At det blir et sted for håp og liv, sier Bebeto. – Jeg håper at de vil være i stand til å mobilisere andre aktører i samfunnet og skape et nettverk av kirker og organisasjoner som sammen fremmer og forsvarer barnas rett til fullt ut å utvikle seg: Et «vennlig nettverk for barn»!

På spørsmål om hva støtten fra Norge har betydd for barna i prosjektet så langt, begynner Christina Santos å gråte. – Alt jeg kan si er: Takk.

Det forandrer barna. Jeg føler jeg er del av en drøm, sier hun. – Vi hadde ikke hatt mulighet til å gjøre dette uten Misjonsalliansen, sier Paolo Gomez. – Da vi fikk klarsignal for støtte til det sosiale arbeidet vårt, gikk vi i gang fem minutter etterpå. Firmaet mitt bidrar litt, men det er helt klart Misjonsalliansen som gjør det mulig for oss å drive det.

– Og hva driver deg?

– Det er Kristi bud om å tjene. Og jeg vil gjøre min del. Jeg er ikke i verden for å bli tjent, men for å tjene.

BARE TAKK.

bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Dette er Misjonsalliansens prosjekter i São Paulo PROSJEKT

ARBEIDSOMRÅDER

Undervisning Boraceia/Mulheres Creativas (Drives av Presbyterianerkirken)

Girassol/Delinearte (Drives av Metodistkirken)

Pé No Chao (Drives av Baptistkirken)

Vila Criar (Drives av Baptistkirken)

Flauta Doce (Drives av Pinsekirken)

Sertaozinho (Drives av Pinsekirken)

Espaco Conviver (Drives av Pinsekirken)

Voz D’Agente (Drives av Metodistikirken)

–●– –●– –●– –●– –●– –●– –●– –●–

Sport, kultur og fritid

–●– –●– –●– –●– –●– –●– –●– –●–

STØTTE FRA

Kjønn, arbeid og lederskap

–●– –●–

Miljø

–●– –●–

Misjonsalliansen %

20 30 65

–●–

–●– –●– –●– –●–

15 50 45 45 60

Reportasje XL

#6/2014

17

Evo Morales fortsetter som president 12. oktober ble Evo Morales gjenvalgt som president med over 60 prosent av stemmene.

Da han vant sitt første presidentvalg i 2006, ble han spådd en kort politisk karriere.

Nå er hans tredje presidentperiode i gang. Hvorfor er han så populær?

FENOMENET EVO MORALES. Majoriteten av innbyggerne i Bolivia tilhører en av de mange urbefolkningsgruppene i landet. Likevel var Evo Morales den første presidenten med slik bakgrunn. Ikke nok med det; han kommer fra beskjedne forhold, er tidligere bonde og har kun Samtidig som fullført barneMorales har skole. kjempet for Historisk sett selvstyre og har urbefolkurbefolkningens ningen i Bolivia vært marginarettigheter, har lisert av den han skjøvet fra økonomiske og seg land som politiske eliten tidligere var som styrte nære allierte. landet. Mange følte skam over sin kulturelle bakgrunn. Dette har endret seg under Evo Morales, som legger stor vekt på de positive sidene ved Bolivias kultur.

18

#6/2014

Bolivia

– I dag er det fortsatt noe rasisme, men det har blitt mindre, forteller en kollega fra storbyen El Alto. Hun legger til: – Før ville ikke ungdommer kle seg i tradisjonelle klær, men nå vil mange det. De føler seg stolte over å være aymaraindianere, og de ønsker å vise det!

MYNDIGGJØRING OG LOKALT SELVSTYRE.

Myndiggjøring og lokalt selvstyre har vært blant Morales’ kampsaker, og nye grupper har blitt involvert i politiske beslutninger. I 2009 ble grunnloven endret, og det ble lagt til et helt nytt kapittel om urbefolkningens rettigheter.

Samtidig som Morales har kjempet for selvstyre og urbefolkningens rettigheter, har han skjøvet fra seg land som tidligere var nære allierte.

Særlig har USA måttet tåle hard kritikk for deres innblanding i nasjonale spørsmål, og deres ambassadør har blitt kastet ut av landet. ØKONOMIEN. Gjennom Morales’ tid som president har det vært sterk vekst i den bolivianske økonomien.

Ifølge det internasjonale pengefondet (IMF) er Bolivia det latinamerikanske landet med den beste økonomiske utviklingen. Det er en følge av Morales’ sosialistiske politikk, mener hans støttespillere. Opposisjonen mener imidlertid at veksten er et resultat av den liberale økonomiske politikken som ble ført frem til Morales tok over.

Morales har nasjonalisert blant annet gass- og andre naturressurser og brukt deler av inntektene til store nasjonale programmer for å begrense fattigdom.

Opposisjonen mener imidlertid at dette hindrer et fritt næringsliv og skremmer investorer vekk fra Bolivia.

STERKE MOTSETNINGER. Bolivia er uten

tvil et land med sterke motsetninger.

Polariseringen er kanskje umulig å unngå når man utfordrer en gruppe som har sittet med politisk og økonomisk makt over lang tid.

Uansett hva man måtte mene om Evo Morales og hans politikk, har han uten tvil bidratt til en utvikling der Bolivias urbefolkning nå retter opp ryggen og begynner å bli stolt av sin kulturelle bakgrunn. n RONALD MAYORA SYNNES

Vakre smil på El Alto

Gigantfrukt i Sorata

I helseprosjektet på El Alto inngår blant annet barns tannhelse. Derfor organiserer Misjonsalliansen i 2014 en «børste-tennene-kampanje» for barn og ungdom i samarbeidsskolene.

Klasserommet er overfylt av barn i tillegg til noen foreldre.

Bare fire av omkring seksti elever rekker opp hånden som svar på tannlegens spørsmål om hvem som har børstet tennene i dag tidlig.

Før dette har de svart eksemplarisk på hvor mange ganger per dag man skal børste sine tenner og hvorfor dette er viktig. Når de senere forlater skolesalen, får de med seg hver sin tannbørste, et timeglass og tannkrem. Det er nemlig ikke en selvfølge at alle har hver sin tannbørste hjemme.

Tannhelse er en stor bekymring på El Alto, både blant barn og voksne, og her trengs det et systematisk arbeid med foreldre, barn og lærere i samarbeid med tannhelsepersonell.

Kampanjen «Et vakkert smil» som Misjonsalliansen støtter i 2014, når ut til 1893 elever i to store distrikt.

Vaksine mot vold Misjonsalliansen arrangerte nylig kampanjen «Vaksinasjon av voksne mot vold» i samarbeid med barnevernet på El Alto og andre organisasjoner.

Hundrevis av barn og unge marsjerte i tog med skilt hvor det blant annet stod: «Kjeppen lærer ikke, den produserer bare frykt og lidelse.»

«Hvis du virkelig elsker meg, hvorfor slår du da meg?»

Man kunne også få «vaksine mot vold» fra små barn. n CAMILLA GUDDAL

Samme skole får også besøk av tannlegestudenter som kartlegger den generelle tannhelsen til barna mellom fem og tolv år. Elever med hull i tennene får med seg informasjon til foreldrene og oppmuntres til å besøke tannlege. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Registrerte nye fadderbarn I januar starter Misjonsalliansen opp prosjekter i et nytt område i Bolivia, nemlig Luribay. I oktober besøkte vi området for å registrere nye fadderbarn.

Samtidig holder arbeidet i Sorata på med å avsluttes, og de som har fadderbarn her, vil sannsynligvis snart få tildelt et nytt fadderbarn i Luribay. n KATRINE MAYORA SYNNES

Tilgang på vann og ny dyrkingsmetode gjør at den himmelske frukten chirimoya vokser seg gigantstor – til glede for bonden og den som setter tennene i frukten.

I landsbyen San Pedro i prosjektområdet Sorata har Misjonsalliansen vært med på å drive frem et jordbruksprosjekt som er blitt berømt. Folk reiser langsveisfra for å studere mirakelet i San Pedro.

To komponenter for suksessen har vært avgjørende. For det første er det konstruert et vannsystem som frakter vann i en avstand på fem kilometer og fordeler vannet til ulike bønder. Vann er jo nøkkelen til god jordbruksdrift.

For det andre handler det om god oppfølging av dyrkingsmetode. Nye planter blir dyrket frem gjennom poding og godt stell. Deretter blir de distribuert til bøndene som omplanter sine åkerlapper. Når det gjelder grenene på trærne, har bøndene tradisjonelt latt dem vokse vilt og rett til himmels.

Ulempen med dette er at det blir vanskelig å høste frukten. Nå har de fått veiledning i å beskjære trærne slik at grenene holdes lave og mer horisontale - i høstehøyde. Dette gir også bedre eksponering i forhold til sollys.

I snitt er det kanskje 30 trær per familie, og hvis bonden kan høste opptil 40 frukt per tre med den nye metoden, så gir det 1200 chirimoyaer hvert år. Bonden kan få ca. 10 kroner pr. frukt. 12 000 kroner som ekstrainntekt for en familie er ikke dårlig, med tanke på at minstelønn kan ligge på 15–16 000 pr. år.

Har du forresten smakt chirimoya?

Det hvite, saftige og søte fruktkjøttet gjør at du aldri blir den samme igjen.

Det føles «som om himmelen har kommet til deg». n OLE MORTEN WEYDAHL

Bolivia

#6/2014

19

Vivo bokhandel i samarbeid med lokale arrangører presenterer

Du så dem på NRK1 lille julaften i fjor!

er med på turneen og vil ha stand på alle konsertene!

Turnéliste: Lørdag 06.des Søndag 07.des Mandag 08.des Tirsdag 09.des Onsdag 10.des Torsdag 11.des Fredag 12.des Lørdag 13.des

kl. 18:00 kl. 19:00 kl. 19:00 kl. 19:00 kl. 19:00 kl. 18:30 kl. 20:00 kl. 19:00

Grimstad kirke Kristiansand frikirke Lyngdal misjonsmenighet Frøyland og Orstad Kyrkje Riska kirke Korskirken Bergen Agapekirka Ålesund Fosnavåg konserthus Billetter www.fosnavagkonserthus.no

Søndag 14.des

kl. 20:00

Kulturkirken Jakob Oslo Billetter www.billettservice.no

Tirsdag 16.des Onsdag 17.des

kl. 19:00 kl. 19:00

Tønsberg pinsekirke Betania Petrikirken Sellebakk

Torsdag 18.des Fredag 19.des Lørdag 20.des

kl. 19:30 kl. 19:00 kl. 18:30

Bakke kirke Skotselv Drøbak kirke Lofothallen Leknes

Søndag 21.des

kl. 17:00

Billetter www.lofothallen.no

Familiekirka Mo i Rana

Billetter kjøpes på www.ticketco.no der annet ikke er spesifisert Billettpris 295,- + avg.

Spesialpris for medlemmer av Vivoklubben, KUN 195,- + avg.

Er du ikke medlem av Vivoklubben kan du enkelt sende en sms med kodeord Vivo og din epost til 1938. Du mottar da en kode på sms som du bruker når du bestiller billett. Vivoklubben er en gratis fordelsklubb med kun fordeler, ingen forpliktelser!

Se mer informasjon på www.vivojuleturne.no 20

#6/2014

Skann og se video!

Frivillig innsats i kampen mot ebola Ebolautbruddet har fått katastrofale konsekvenser for alle rammede land i Vest-Afrika, og kanskje spesielt for Liberia, et postkonfliktområde som fremdeles kjenner ettervirkningene av borgerkrigen.

Mens det fortsatt for store deler av befolkningen var vanskelig å godta alvoret i situasjonen, fikk ebolaepidemien utvikle seg med stor fart i møte med et svakt helsesystem, ekstrem fattigdom og med tradisjonelle og kulturelle holdninger.

Nærmere tre tusen mennesker i landet er døde, og det er ekstra stor dødelighet blant helsearbeidere, noe som har forverret situasjonen ytterligere.

Metodistkirken og Misjonsalliansen jobber helt framme i frontlinjen, og daglig ser vi de smerter og kvaler som følger med denne sykdommen. Med stor personlig risiko og usynlige trusler fra sykdommen er medarbeiderne forpliktet til å gå ut og hjelpe rammede familier. Flere av lokalsamfunnene som vi har jobbet med i alle disse årene kjenner på frykt, tap og panikk. Mange har sett hvordan ebola har tatt fra dem deres kjære, og de blir værende igjen i en håpløs situasjon der enkle

redskap og forebyggende tiltak mangler helt. Som Jakob Myers, en overlevende fra landsbygda Montserrado, sa det: «Hvis vi bare hadde noen chlorax eller litt klor, ville jeg ikke ha mistet alle medlemmene av familien min.» Det var søsteren hans som først ble smittet og tok sykdommen til hjemmet, uten at det ble tatt nødvendige forholdsregler.

Med hjelp fra Norge har vi så godt det har latt seg gjøre forsøkt å svare på den pågående krisen. Vår kampanje, med støtte fra Metodistkirken og Misjonsalliansen, har til nå nådd ut til 80 000 mennesker i 500 byer og landsbyer i hele landet. Vårt bidrag har handlet om informasjon og bevisstgjøring om sykdommen, utdeling av såpe og sanitærutstyr til familier og beskyttelsesutstyr til lokale klinikker. Vi har også gitt psykososial bistand til familier som er berørt av ebola.

Videre har vi gitt opplæring om beskyttelse mot ebola til 20 elever

ved syv av samarbeidsskolene våre.

Disse har i oppgave å formidle informasjon til lokalsamfunnet, og de skal spesielt nå ut til sine jevnaldrende. De skal også overvåke nærmiljøet sitt og rapportere månedlig tilbake «Hvis vi bare til ansvarlige ved kontoret. Barn hadde noen og unge som ofte chlorax eller litt er ofrene i denne klor, ville jeg ikke katastrofen, får ha mistet alle her muligheten medlemmene av til selv å bidra på en unik og familien min.» konstruktiv måte.

Når vi står i frontlinjen i kampen mot denne usynlige fienden, er vi veldig takknemlige til venner i Norge for forbønn og støtte. Det er fremdeles lang vei fram til en løsning og en slutt for ebolautbruddet, men vi er fast bestemt på å jobbe sammen for å lykkes. n MAGDALENE SAYDAH ROBERTS

Liberia

21

Snakk for å kunne løse I september lanserte hiv/ aids-prosjektet til Misjonsalliansen i Ecuador en kommunikasjonskampanje mot vold i hjemmet. Hensikten med kampanjen var å sette fokus på refleksjon og å oppfordre til dialog før man tyr til vold.

Før kampanjen ble lansert i september, jobbet hiv/aids-prosjektet sammen med syv av Misjonsalliansens lokale samarbeidspartnere for å utvikle denne kampanjen. Det ble delt opp i to grupper – en for kvinner og en for menn.

Hver gruppe fikk samme spørsmål, som var rettet mot problematikken rundt vold i hjemmet og om det eksisterte i deres lokalsamfunn. Det ble avdekket at flertallet av de lokale samarbeidspartnerne til Misjonsalliansen i Ecuador har erfaring med vold i hjemmet. Årsakene som kom fram fra gruppearbeidet var sjalusi, alkohol, dårlig økonomi, arbeidsledighet og dårlige resultater på skolen. Det kom også fram at det var stort fravær av kommunikasjon i hjemmene, og at roten til vold og konflikter i hjemmet nettopp er mangel på kommunikasjon mellom ektefeller og foreldre-barn. Ut fra all informasjon ble det i september presentert en kommunikasjonskampanje med navnet Hablar para solucionar (Snakk for å kunne løse).

Det ble produsert jingler med latinske rytmer, som ble sendt på lokale radiostasjoner i Guayaquil, plakater og t-skjorter ble gitt ut, og sosiale medier og masseutsendelser av SMS ble brukt for å nå ut med denne kampanjen. 19. oktober ble kampanjen avsluttet med en stor festival på kjøpesenteret Mall el Fortín, Misjonsalliansens nærmeste nabo, der det var stands med tematikken «vold i hjemmet». Kjendiser fra Guayaquil var med oss denne dagen som ambassadører for kampanjen. n INGUNN S. VALBØ

22

Ecuador

#6/2014

20 år i Ecuador – fortsettelse følger I 1994 kom de første utsendingene til Ecuador og etablerte arbeidet i bydelen Isla Trinitaria sør i Guayaquil. I år fyller altså Misjonsalliansen i Ecuador 20 år. Dette fortjener en feiring!

20 år etter at de første utsendingene til Misjonsalliansen kom til Ecuador er organisasjonen godt etablert i Guayaquil. Misjonsalliansen har vunnet tilliten til ecuadorianerne i områdene hvor vi jobber. Med 20 år bak oss i Guayaquil betyr det at en rekke mennesker har blitt berørt av arbeidet, både gjennom fotballprosjekter, lokalsamfunnsprosjekter, kirkeprosjekter, mikrofinans, hiv/aids-prosjekter og gjennom prosjekter for utviklingshemmede.

Et tyveårsjubileum kan ikke passere i stillhet! Dette fortjener ikke bare én, men to markeringer.

Første del av feiringen ble ansett som den «formelle delen» av markeringen og ble holdt for spesielt inviterte på et universitet i Guayaquil. Festlokalet ble raskt fylt opp, og det ble kamp om sitteplassene.

Generalsekretær Arnt Jerpstad og regionlederen for Sør-Amerika, Jørgen Haug, hadde tatt turen fra Norge til Ecuador for å overvære markeringen. Kvelden ble fylt av taler bestående av velvalgte ord, og det ble servert fingermat. Maten var laget av ei dame som er med i Misjonsalliansens prosjekt som hjelper mennesker i sonene i pro-

sessen med å starte egne bedrifter.

Gjennom ord som ble sagt, gjennom taler og bilder er det ingen tvil om at Misjonsalliansens arbeid i Guayaquil har satt spor og gitt mange liv en ny sjanse. Disse 20 årene har bestått av svette, tårer og frustrasjon, men enda mer av glede, håp og suksess.

Andre del av feiringen ble holdt på en skole ute i området hvor Misjonsalliansen jobber. Festlokalet var pyntet med ballonger, og rundt 400 mennesker i festhumør som alle er berørt av Misjonsalliansens arbeid, dukket opp – klare for å markere 20 viktige år. På programmet stod dans av elever fra Centro Creer, sang av Soul Children Ecuador, en rekke taler og matservering. I tillegg fikk flere av kvinnene som har deltatt på kurs Misjonsalliansen har vært med på å arrangere, ta med seg sine produkter for å vise hva de har lært og for å kunne selge disse produktene til de andre festdeltakerne. Blant disse utstillingene fantes heklede vesker og lommebøker, Fomix og kaker. Noe for enhver smak!

Misjonsalliansen i Ecuador fyller 20 år og fortsetter kampen mot fattigdom. n ELISABETH B. PEDERSEN

Støttespelarar frå Sørlandet

Interesserte studenter 3.–5. oktober arrangerte Misjonsalliansens CUMAN-studenter en konferanse med tema relasjoner, ekteskap, kristne familier og ansvarlig singelliv for 70 ecuadorianske ungdommer.

CUMAN (Comunidad Universitaria Misión Alianza Noruega / Misjonsalliansens universitetsfellesskap) er en gruppe ungdommer fra de fattige områdene i Guayaquil som får stipend for å dekke utgifter til studiemateriell på universitetsnivå. CUMAN-prosjektet er i stadig utvikling og vekst, og ungdommene er nå langt mer selvstendige enn da prosjektet ble startet opp.

CUMAN-studentene er interesserte i samfunnsspørsmål og leder-

skap og hadde selv ansvaret for planlegging og gjennomføring av aktiviteter. De norske volontørene ble også invitert med på konferansen i begynnelsen av oktober som er en del av et kurs i verdibasert ledelse med fire moduler: Kirke, familie, samfunn og arbeidsliv. En opplevelse som sitter i hjertet etter denne helgen, er at man kan se frukter av tilliten og handlingsrommet CUMAN-studentene er blitt gitt. n DANIEL N. GARCIA

I full sving Årets seks volontører i Ecuador er ferdige med spanskundervisningen og i full gang med å jobbe.

Fire av årets volontører i Ecuador har begynt å jobbe som engelsklærere på vår samarbeidsskole Luis Alfredo Molina Arroyo. De har ansvaret for både planlegging og gjennomføring av engelskundervisningen i åtte forskjellige klasser på ungdomsskoletrinnet. To av volontørene jobber som assistenter

på Centro Creer. Her får de være med på tett oppfølging av individuelle mål blant barna på skolen.

Samtlige volontører forteller om positive opplevelser og samler gode minner og erfaringer som de kan ta med seg hjem til Norge i desember og januar når volontøroppholdet deres avsluttes. n ELISABETH B. PEDERSEN

På besøk hjå Manuel Lucas på bana i «Blokk 17», den første bana som Misjonsalliansen i Ecuador bygde.

18.–25. oktober hadde Misjonsalliansen i Ecuador det årlige besøket av ein delegasjon frå Sør Cup. Sør Cup (tidlegare PlussbankCup) er ein av Noregs største fotballturneringar og går av stabelen i Kristiansands-området kvar sommar, rett etter skuleslutt. Dei tre fotballklubbane Fløy (Flekkerøya), Vindbjart (Vennesla) og Donn (Lund) står bak cupen, og då cupen vart oppretta i 2007, var noko av ønsket å ha eit humanitært prosjekt som ein ekstra dimensjon i cupen.

Av kvar deltakaravgift som dei nesten 6000 spelarane betalar, går 25 kroner til Misjonsalliansens prosjekt Fotball Krysser Grenser. I tillegg har cupen fleire sponsorbedrifter som òg bidreg med støtte inn i prosjektet. Årets Sør Cup-delegasjon som var på besøk i Ecuador besto av representantar frå dei tre klubbane og tilsette i BRG, ei av sponsorbedriftene til cupen.

Sidan Misjonsalliansen i Ecuador starta prosjektet i 2007, har det vorte bygd og rusta opp 15 fotballbaner, så med kun ei veke til disposisjon, der òg noko av tida måtte gå med til obligatoriske turistattraksjonar, vart det lange dagar med tettpakka program frå morgon til kveld. I år har Misjonsalliansen bygd heile tre baner, og sidan alle vart ferdige kort tid før Sør Cup-delegasjonen kom på besøk, vart baneopningane lagt til denne veka. Med solsteik, sprengte høgtalarar og livlige born fekk dei langvegsfarande nordmennene med seg skikkelige ecuadorianske feiringar.

Vi takkar for besøket og engasjementet til ein viktig støttespelar! n BJØRNAR VALBØ

Ecuador

#6/2014

23

Åpen helsekontroll i Rizal Misjonsalliansen arrangerte tidligere i høst en åpen helsekontroll i et av prosjektområdene i Rizal. Dette er et av de første store arrangementene Misjonsalliansen har bidratt med i området og var godt besøkt.

Med mål om å komme i kontakt med barn og voksne med funksjonshemninger i kommunen Binangonan arrangerte Misjonsalliansen gratis helseundersøkelse i samarbeid med lokale myndigheter, kirker, sosialtjenesten i kommunen og en

24

Filippinene

#6/2014

spesialist på lokalsamfunnsbasert rehabilitering. Vi vet at mange personer med funksjonshemninger har liten tilgang til helsetjenester og vet lite om rettighetene sine. Dette er én av de tingene Misjonsalliansen har fokus på i sitt arbeid i Rizal. Men helsekontrollen var ikke bare for personer med funksjonshemninger, også andre pasienter fikk nyte godt av tilbudet. Til sammen var det 296

pasienter med ulike typer sykdommer som fikk veiledning, legekontroll og medisiner.

BLE REGISTRERT. De fleste barna med

funksjonshemninger som møtte opp, var ikke tidligere registrert hos myndighetene. Ved å ta i mot tilbudet om vurdering av helsepersonell fikk disse barna mulighet til å få et eget «id-kort» av sosialtjenesten, som gir

for funksjonshemmede som ikke tidligere har vært i kontakt med myndighetene.

FÅR BILLIGERE MEDISINER. Norberto

Asuki (bildet) er 54 år gammel. Han er diabetiker, og som følge av komplikasjoner knyttet til sykdommen har han amputert det ene beinet.

Sønnen hans har også en funksjonshemning og sitter i rullestol.

Norberto fortalte at det å få id-kort som bekrefter at han har en funksjonshemning er til stor hjelp for han. Han er avhengig av medisiner mot diabetes, og det å ha mulighet til å få litt billigere medisiner gjør en stor forskjell.

HVA ER GALT? Lilia Diwata har en

sønn på tre år som har en funksjonshemning. Hun kom til den åpne helsekontrollen for å få han vurdert og finne ut hva slags funksjonshemning han kan ha. Hun fortalte at hun vet at sønnen har spesielle behov, men at hun ikke vet akkurat hva det innebærer og hvordan hun kan tilrettelegge for han. – Jeg er takknemlig for å få vite mer om hva slags funksjonshemning han har, for da kan jeg tilpasse det jeg gjør etter hva han trenger, fortalte hun.

I løpet av dagen fikk 35 barn og ungdommer med funksjonshemninger gjennomført helsesjekk. Av disse var 30 ikke registrert fra før, og de vil få rett til billigere medisiner, matvarer mer hjelp og støtte nå når de har og transport med kollektivtrafikk. fått kontakt med sosialtjenesten I tillegg fikk de og familiemedlemi kommunen og Misjonsalliansens mene deres opprettet kontakt med andre partnerorganisasjoner. hjelpeapparatet Åpen helseDe fleste barna med og andre som er i kontroll ble av samme situasjon funksjonshemninger alle de involsom dem selv. – verte partene som møtte opp, Helsekontrollen beskrevet som var ikke tidligere er veldig viktig, en suksess. Men registrert hos nettopp fordi det vel så viktig som myndighetene. er en måte å syndenne typen liggjøre behovene arrangementil personer med funksjonshemter er det daglige arbeidet for å ninger i nærområdet, sa Jennifer endre holdninger til personer med Tidilan som jobber for sosialtjenesfunksjonshemninger og å bidra til ten i Binangonan. Hun brukte dagen inkludering på alle arenaer i sampå å registrere søknader om id-kort funnet. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Barnas måned Oktober var barnas måned på Filippinene. I den anledning arrangerte Misjonsalliansen kurs om «barns rettigheter og formidling til skoleelever» for medlemmer fra tre lokale partnerorganisasjoner. Deltakerne på kurset var personer med og uten funksjonshemninger, ungdommer og voksne, som jobber sammen for et mer inkluderende samfunn. I etterkant av opplæringen gjennomførte deltakerne et undervisningsopplegg om rettigheter for over 40 skoleklasser i sine nærområder. n HANNA SOFIE JOHANSEN

EN SUKSESS.

Kurses om utnyttelse på nett Darlene Tolentino (13 år) fra Marinduque fikk i høst støtte fra Misjonsalliansen for å delta på kurs om barns rettigheter i forhold til utnyttelse på internett. Hun forteller at hun både har lært mye om temaet og om hvordan hun kan engasjere seg og andre i sitt nærmiljø i informasjonsarbeid om dette. Darlene sier at moderne teknologi kan ha fordeler og ulemper – og hun anbefaler alle å «think before you click» på sosiale medier. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene

#6/2014

25

Første foreldregruppe etablert i Eshan Ved å møtes jevnlig i en «foreldregruppe» kan foreldre med CP-rammede barn støtte og hjelpe hverandre, mobilisere ressurser når det trengs og stadig lære av hverandre hvordan de kan øke livskvaliteten for barna sine.

Eshan er den første av i alt fem kommuner hvor Misjonsalliansen i samarbeid med det kinesiske handikapforbundet jobber for å etablere slike grupper. n NINA THERESE SOLBERG

Til Hong Kong for å lære om diakoni Misjonsalliansen ønsker at kirkene i Yunnan skal lære mer om diakoni, slik at de kan ta større del i lokalsamfunnene sine og gjøre noe for de som trenger det mest.

For at vi skal kunne formidle dette på en god måte var det naturlig at vi og våre lokale ansatte først fikk større kunnskap om diakoni.

I september hadde vi derfor en ukes diakonikurs ved Lutheran Theological Seminary i Hong Kong. I løpet av

uka gikk vi dypere inn i bibeltekster og lærte om det bibelske fundamentet for diakoni. I tillegg besøkte vi små og store kirker som driver utstrakt arbeid for fattige, hjemløse, unge, eldre og sårbare i Hong Kong. n NINA THERESE SOLBERG

Inkluderende barnehager Når man inkluderer barn med funksjonshemninger i barnehage, er det mye som skjer – både med dem og med de ande barna. Pu Jiang rehabiliteringssenter har et samarbeid med to barnehager i nærområdet. To dager i uka kommer barnehagene til rehabiliteringssenteret og to dager i uka er barn med CP i barnehage. – Vi ser at dette er positivt begge veier, sier en av de ansatte ved senteret. Barn med CP lærer å bli sosiale og leke med funksjonsfriske barn. Barnehagebarna lærer å bli tålmodige, empatiske og hjelpsomme. n JENNY MA

26

#6/2014

Kina

Maler for miljø I Longchuan har Misjonsalliansen holdt en stor malekonkurranse for mer enn 600 barn fra 4. til 6. klasse.

Tema for konkurransen var «Sunt miljø på mitt hjemsted». Elevene ventet i spenning på siste finalerunde i midten av oktober. Bildene var både kreative og vakre, og 170 elever ble til slutt prisvinnere. Et av målene for konkurransen er at barna selv skal

kunne tenke på hva de verdsetter med naturen på sitt hjemsted. Håpet er at de vil huske prosessen og miljøprogrammet de har vært gjennom og etter hvert forstå at deres hjemsted og naturen der er dyrebar og verdt å verne om. n NINA THERESE SOLBERG

Fra Norge til Kina for å lære bort ergoterapi Linda Stigen er ergoterapeut og brenner for faget sitt. I oktober tok hun turen til Chengdu i Kina for å hjelpe Misjonsalliansen med å holde introduksjonskurs i ergoterapi for ansatte ved organisasjonens rehabiliteringssentre.

Det var til sammen rundt 40 deltakere fra alle rehabiliteringssentrene i Yunnan, Chengdu og Hebei. Både rehabiliteringsansatte og ledere var kommet til Chengdu for å lære mer om ergoterapi.

ULIK BAKGRUNN. Linda holder kurs i en praktisk og konkret stil, noe som passer utmerket for deltakerne som har høyst ulik utdannelsesbakgrunn. Her var alt fra spesialpedagoger til rehabiliteringsansatte uten noe særlig skolegang i det hele tatt. Da hun viste eksempler, fikk hun datteren sin, Eirin på 9 år, til å komme opp og være prøvekanin.

Linda brenner for ergoterapifaget og mener det er utrolig viktig for å hjelpe funksjonshemmede til å mestre sin hverdag.

ET SEKUND. – Hva fikk deg til å si ja til å komme til Kina for å holde kurs?

– Jeg brukte ikke et sekund på å bestemme meg. Jeg synes det er viktig å kunne bidra til å utvikle rehabiliteringstjenester i land som ikke har samme tilbud som vi har i Norge, sier hun. Hun har tidligere vært både i Afrika og Midtøsten for å lære bort det hun kan om ergoterapi. – Jeg kan ikke tenke meg en mer givende måte å bruke tida mi på, så hvis jeg kan bidra, er jeg fornøyd, legger hun til.

OBSERVASJON. I løpet av kurset fikk

deltakerne også reise på hjemmebesøk for å få et inntrykk av hvordan ting kan gjøres og legges til rette for funksjonshemmede i praksis. – Det er positivt at de inkluderer familien i behandlingen. Jeg fikk likevel inntrykk av at de funksjonshemmede barna ikke ble inkludert i planleggingsarbeidet. Det kan føre til at de ikke får den behandlingen de trenger, sier Linda Stigen.

DAGLIGE OPPGAVER. Dette var også

en viktig del av innholdet i kurset hennes. Hun snakket om hvordan man kan lære funksjonshemmede enkle hverdagslige oppgaver og viktigheten av å «Jeg kan ikke sette konkrete mål med utgangs- tenke meg en mer givende måte å punkt i hvilket stadium barnet er. bruke tida mi på, så Barnet må selv få hvis jeg kan bidra, bestemme hva det er jeg fornøyd.» har lyst til å lære å mestre. Når barnet først har klart å mestre en ting, vil det få større selvtillit og bli positiv til å lære flere ting. Det var en enorm interesse for kurset blant deltakerne. Dette var viktige ting å ta med seg tilbake til rehabiliteringssentrene og det daglige arbeidet for barn med funksjonshemninger. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#6/2014

27

Hvorfor blir barna våre slått?

Foreldre med funksjonshemmede barn satte skoleledelsen til veggs.

Denne høsten har Misjonsalliansens partnere i Kambodsja holdt nettverksmøter, hvor foreldre med funksjonshemmede barn, myndighetskontakter og lærere har fått en anledning til å komme sammen.

Ifølge prosjektleder for utdanning, Arun Reaksmey (55), har bredden blant deltakerne vært den største styrken i dette pilotprosjektet for barn med spesielle behov i Kambodsja. Foreldre, Hvorfor er det lærere, mynslik at barn med digheter og munkevesenet funksjonshemhar deltatt på ninger blir slått stormøtet i de av lærerne fordi tre provinsene de ikke forstår Svay Rieng, undervisningen Kampot og Kampong Speu. på samme måte – Foreldre har som andre barn? i mange år vært alene om sine barn med funksjonshemninger, og de har hatt det tøft. Lærere og rektorer ved samarbeidsskolene våre har i disse ukene fått lytte til foreldrenes bekymringer og håp for barnas skolegang, forteller hun.

INGEN SJANSE. Den siste kursdagen i

distriktet Oudong i Kampong Speu er

28

Kambodsja

#6/2014

vi med som observatører. Alt foregår inne på et av klasserommene ved en av Misjonsalliansens samarbeidsskoler. Ei av mødrene reiser seg. Hun forteller at datteren hennes er 20 år allerede, uten å ha fått muligheten til å gå på skolen: – Jeg kunne ikke hjelpe datteren min da hun var yngre, siden jeg trodde jeg var alene om ansvaret. Nå er det for sent. Jeg vil dele mine erfaringer med andre i landsbyen, slik at de kan sørge for at barna deres kan få muligheten til skolegang og bedre helse. Jeg vil at ungene deres skal få muligheten til skolegang slik som min datter ikke har fått det, runder hun av bestemt, før hun setter seg ned igjen.

BLE SLÅTT. En av de andre foreldrene

tar også til orde. – Sønnen min begynte på skolen i landsbyen vår, men han ble slått av læreren sin. Jeg brakte han hjem igjen. Hvorfor er det slik at barn med funksjonshemninger blir slått av lærerne fordi de ikke forstår undervisningen på samme måte som andre barn? Rektoren fra skolen svarer foreldrene: – Jeg vil snakke med lærerne mine om at de ikke skal slå. De kan gi ekstra oppmerksomhet til barn som har vanskeligheter med å lære. Enkle endringer i klasserommet og læringsmetoder kan hjelpe flere barn med funksjonshemninger.

EN LOVNAD. Representanten fra en

av kommunene i Oudong distrikt, Min Rom, reflekterte videre rundt årsaker til nedsatt funksjonsevne.

Hun sier at hun har tenkt at personer med funksjonshemning kanskje har hatt en dårlig karma i sine tidligere liv eller fra sine foreldre. – Nå forstår jeg at det kan være flere mulige årsaker til en funksjonshemming, at barn og unge kan få hjelp og at de også kan lære om skolen endrer seg.

ET STEG NÆRMERE. En

prat med landsbylederen i etterkant gir indikasjoner på at Misjonsalliansen og våre partnere er ett steg nærmere målet om at barn og unge med funksjonshemninger skal få like muligheter som alle andre barn til en god skolegang. – Når skolen starter etter risinnhøstingen, vil jeg besøke de familiene som har barn med spesielle behov. Da vil jeg oppmuntre de til å sende barna på skolen og til å oppsøke den kommunale klinikken når det er behov for det, avslutter landsbylederen Low Phern. I etterkant av disse møtene har Misjonsalliansens partnere fått henvendelser fra foreldre og skoleledere om de kan få mer kunnskap om hvordan de kan hjelpe barn med funksjonshemninger hjemme og på vei inn i skolesystemet. n KNUT IVERSEN FOSEIDE OG ARUN REAKSMEY

Kommunen, det er meg!

Det var ein kommunesjef i Kambodsja som sa desse orda. – Siden partiet hans styrer landet, meiner han at loven ikkje angår ham, forklarer Sarath, som er direktør for Misjonsalliansens samarbeidspartner OREDA. Slike eineveldige haldningar kan partnarane våre møte hos lokale styresmakter. Det er behov for meir kunnskap om lover, rettigheiter og praktisering av demokratisk styresett på lokalt nivå. Misjonsalliansens partnarar arrangerer årleg kurs i godt styresett for utviklingskomiteane i landsbyane vi jobber i.

Studietur til Bangladesh Eit team på fem reiste i haust på studietur frå Kambodsja til Bangladesh for å besøke partnarorganisasjonen vår World Renew. Teamet var på prosjektbesøk i slummen av Dhaka og heilt nord på grensa mot India. Det er mykje å lære om korleis dei organiserer sparegruppene i landsbyane.

Det er inspirerande å sjå muslimske, hinduistiske og kristne kvinnegrupper med sterke leiarar og engasjement for bedre helse og utdanning i landsbyen sin, samtidig som dei styrkar familiens økonomi gjennom jevnleg sparing. ■

TØR VÆRE KRITISK. Mrs Bot

Eyung (57) er ein av deltakarane. – Eg er takknemlig for å lære meir om rettferdigheit og godt styresett.

No tør eg å vere kritisk til kommuneleiinga, fortel Mrs. Eyung. Ho vil ha meir rettferdigheit i kommunen slik at alle blir behandla likt for lova. Korrupsjon og kameraderi er dessverre utbreitt i Kambodsja, og om du har nok pengar eller kjenner dei rette folka, kjem du deg som regel unna straff. – I landsbyen vår er det slik at dei fattige blir diskriminert, fortel Mrs Eyung. – Om det er ein krangel mellom ein fattig og ein rik, vil politiet legge skulda på den fattige. Sjølv har ho involvert seg direkte når ho ser at folk blir urettferdig behandla i landsbyen, og ho har fått landsbysjefen med seg.

Etter kurset vil ho arbeide enda hardare for å få styresmaktene til å respektere lova og menneskerettigheitene i landsbyen.

SAMARBEID. Ein del av regjeringas

utviklingsstrategi er å desentralisere makt og styrke lokale styresmakter som distrikt- og kommunestyre. Til no har det vore lite maktdelegering og enda mindre fordeling av ressursar til lokalt nivå. I haust lanserer Misjonsalliansen eit samarbeidsprosjekt

n BENTE IVERSEN FOSEIDE

med Transparency International Cambodia, Advocacy and Policy Institute og Cambodia Cooperation Council. Formålet er å bygge tillit og samarbeid mellom sivilsamfunnet, offentleg og privat sektor og bringe representantar frå sektorane saman. 100 deltakarar frå fem kommunar vil i fleire dagar lære om og diskutere kva godt styresett er og til slutt bli einige om eit utviklingsprosjekt dei vil samarbeide om i sin kommune.

ENDRE HALDNINGAR. – Dette pro-

sjektet er veldig viktig og vil hjelpe utviklinga i distriktet. Eg er privilegert og stolt. No forstår distrikt- og kommuneleiinga meg bedre, og eg vil diskutere konsepta om godt styresett med dei. Dei har begrensa kunnskap om lova og deira ansvar og rolle, fortel Sarath, som er hovudarrangør for samarbeidsprosjektet i Kampot. Med haustens samarbeidsprosjekt og ved å halde fram med kurs på lokalnivå vil Misjonsalliansen bidra til å endre haldningar til lokaldemokrati og godt styresett. n BENTE IVERSEN FOSEIDE

Vatn til folket For mange som bur på landsbygda er tilgangen til vatn usikker, og klimaendringane gjer at regntida er upåliteleg og ustabil. For å sikre trygg tilgang til vatn heile året har Misjonsalliansens partnarar i år bygd fleire vatndammar til familiar og til felles bruk i landsbyane. Nokre vatndammar har allereie bokstaveleg talt gitt frukter til familiane. n BENTE IVERSEN FOSEIDE

Kambodsja

#6/2014

29

Skal nå flere funksjonshemmede Ved å etablere et nytt prosjekt i Hua Giang-provinsen vil Misjonsalliansen utvide sitt arbeid for å inkludere funksjonshemmede i skole og arbeidsliv.

– Mannen min har en funksjonshemning. Andre kaller han «den lamme fyren» istedenfor å bruke navnet hans. Han er ulykkelig og bekymrer seg for at datteren vår blir mobbet på skolen, sier Nguyet som bor i Hua Giang-provinsen. Hun er ikke fornøyd Det er heller med hvordan mennesker ingen tro på at som ham blir funksjonshembehandlet der. mede vil kunne Funksjonsjobbe eller tjene hemmede utgjør egne penger. ofte en «usynlig» gruppe som sjelden deltar i sosiale aktiviteter, men tilbringer mesteparten av tiden

30

Vietnam

#6/2014

sin hjemme. Både barn og voksne opplever å bli diskriminert jevnlig.

Også på skolene er dette et stort problem.

Misjonsalliansen har gode erfaringer fra sitt arbeid med å inkludere funksjonshemmede i skole og arbeidsliv og har i flere år jobbet med dette i provinsene Vinh Long og Tien Giang. Nå ønsker organisasjonen å etablere et tilsvarende prosjekt i Hua Giang-provinsen.

Tidligere erfaring og rapporter viser at mennesker med funksjonshemninger er blant de fattigste, mest marginaliserte og sårbare i Vietnam, noe som også i høyeste grad stemmer med situasjonen

i Hua Giang. De med nedsatt funksjonsevne og deres familier har lavere inntekt og dårligere tilgang på rent vann og latriner, og de oppsøker også helsetjenester sjeldnere enn gjennomsnittet.

Lokale myndigheters holdning er at funksjonshemmede kun har krav på økonomisk støtte og at barna bør sendes til spesialskoler. Det er heller ingen tro på at funksjonshemmede vil kunne jobbe eller tjene egne penger. Disse holdningene står i sterk kontrast til hva de funksjonshemmede selv ønsker.

Misjonsalliansen vil nå arbeide for å endre samfunnets holdninger til denne gruppen. ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Kvakk på kreditt Vil sende datteren på skole Med lån fra Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon (MOM) har Hoa overtatt mannens rolle som hovedforsørger i familien. Nå vil de sende datteren sin på skole.

Det var en ulykke som startet det hele. Hoas ektemann jobbet som byggmester, men skadet seg og endte opp med å tilbringe seks måneder hjemme uten lønn. For i det hele tatt å overleve måtte Hoa begynne å forsørge dem. Hun fikk lån fra MOM til å kjøpe seg nødvendig materiale og begynte å flette kurver for salg. Nå fletter hun to kurver om dagen, som hun selger for ti kroner stykket på det lokale markedet.

Med ektemannen tilbake i arbeid har familien fått en ekstrainntekt og kan legge til side penger hver måned. Disse pengene ønsker de å bruke til å sende datteren på

høyskole. Hun har en drøm om å studere ernæring. – Jeg håper vi kan hjelpe henne til å realisere drømmen sin, sier Hoa. – Pengene fra flettekurvene er et skritt i retning av det. ■ TOMMASO QUERINI

Etter mange lån og mye arbeid har Lan endelig fått fart på familieøkonomien. Det har hun 40 kvakkende bevis på.

Det første lånet hun tok opp gjennom Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon (MOM) brukte hun til å starte med griseoppdrett. Da grisene ble syke og måtte slaktes, fikk hun en liten fortjeneste, men måtte finne noe annet å drive med. Hun forsøkte å dyrke sopp, men fikk klager fra jordeieren og måtte slutte. Til slutt begynte hun å avle opp ender. Bak huset sitt har hun nå 40 hvite, kvakkende dyr som hun snart kan selge og gjøre en god fortjeneste på.

– Jeg mater dem med snegler fra elven, sier Lan. Det at hun nå bidrar med inntekter til familien har også motivert mannen hennes. – Før var han lat og sov hele dagen. Jeg var alene om å forsørge oss, men plutselig bestemte han seg for at nå måtte han også begynne å jobbe, sier hun. n TOMMASO QUERINI

Vietnam

#6/2014

31

Barnet har rett til å bli beskyttet mot økonomisk utnytting i arbeid og mot å utføre arbeid som kan svekke utdannings- eller utviklingsmulighetene.

32

#6/2014

Reportasje M

Hard virkelighet for barna i Bolivia Ifølge barnekonvensjonen har alle barn rett pĂĽ beskyttelse. Noen ganger er det stor avstand mellom ideal og virkelighet. Nesten 50 prosent av Bolivias befolkning er under 18 ĂĽr, og mange lever med utfordringer som barn aldri burde oppleve.â&#x20AC;&#x201A; > Tekst og foto: Katrine Mayora Synnes

Reportasje M

33

Alle barn har rett til beskyttelse mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner.

>

BARN BOR ALENE. «Hvem

bor du sammen med?» Jeg ser på den spede 11-åringen som skal registreres som fadderbarn. «Med søstrene mine.» «Og foreldrene dine også?» spør jeg håpefullt. «De arbeider i hovedstaden, det er bare jeg og søstrene mine.»

Hun peker på to yngre jenter på omkring seks og åtte år, som sitter på en benk litt lenger unna.

MIGRASJON. Mange

foreldre i Bolivia ser seg tvunget til å ta seg arbeid langt hjemmefra. Det kan være i gruver, der de ofte jobber i flere måneder av gangen, eller at de søker lykken i hovedstaden eller utlandet.

Som regel er dette ment som en midlertidig situasjon for å komme seg på bena, for så å returnere til barna.

Virkeligheten som møter dem som migrerer er ofte hard, og uker blir til måneder og måneder til år.

MANGEL PÅ NÆRLIGGENDE SKOLER. Majoriteten av bo-

livianere bor på landsbygda, og også her har utdanning blitt en viktig forutsetning for et liv med økonomisk trygghet. På mange små steder finnes kun

34

#6/2014

Reportasje XL

skoler frem til 4. eller 6. klasse. Etter dette må barna flytte til et større sted for å fortsette skolegangen.

De som ikke er så heldige å ha en slektning i byen, overlates til seg selv i et leid rom. I vårt prosjektområde Sorata bor for eksempel 80 prosent av barn mellom 10 og 17 år alene.

VOLD MOT BARN. Ifølge

ny statistikk opplever 83 prosent av barn i Bolivia fysisk eller emosjonell vold, enten i eget hjem eller på skolen. Andelen jenter som opplever misbruk og voldtekt er også høy. Få velger å anmelde forholdene, og av anmeldelsene ender kun 0,5 prosent med en dom. Ifølge tall fra det bolivianske barnevernet får kun 0,2 prosent av voldtektsofre terapi eller oppfølging.

Nylig besøkte jeg barnevernskontoret som Misjonsalliansen støtter i Sorata, og de som jobber der bekrefter at vold og misbruk er et stort problem. De hadde omkring 50 alvorlige straffesaker liggende og regnet med at de aller fleste av disse snart kom til å bli henlagt.

Rita Paredes, leder for barnevernskontoret i Sorata. Damene på barnevernskontoret i Sorata prøver å holde humøret oppe selv om arbeidet er utfordrende.

Selv om de aller fleste bolivianske barn går på skole, må en stor andel av disse arbeide i tillegg. Ifølge en nasjonal studie fra 2008 må 65 prosent av barn mellom 5 og 17 år på den bolivianske landsbygda arbeide for å bidra til husholdningen. Mange har arbeid som er så fysisk tungt, farlig eller tidkrevende at det utgjør en trussel mot barnas utvikling og muligheten til å prestere på skolen. Det mest bekymringsfulle er kanskje at andelen barn som arbeider er økende. Nylig ble også minimumsalderen for arbeidstakere i Bolivia senket fra 14 til 10 år, noe som mange mener bidrar til å legitimere barnearbeid.

BARNEARBEID.

Barnevernet i Bolivia har lite ressurser og fungerer dårlig. Da Misjonsalliansen startet opp sine prosjekter i området Sorata, stilte de krav til de lokale myndighetene om at de måtte styrke sitt barnevernskontor. Dermed gikk kontoret fra én ansatt tre dager i uka til tre ansatte på fulltid. – Fortsatt er det langt fra nok,

DÅRLIG FUNGERENDE BARNEVERN.

forteller Rita Paredes, som leder kontoret. – Folk begynner å ringe fra klokka seks om morgenen, og vi håndterer 12–20 saker daglig, forteller hun.

Den største utfordringen er imidlertid at dette er et nedprioritert område hos myndighetene, og at de føler at de må kjempe alene. Noen ganger er det saker som for eksempel krever at et barn må tas hånd om umiddelbart eller sendes på sykehus. Da betaler som regel damene på barnevernskontoret fra egen lomme.

Komplekse utfordringer – integrerte løsninger.

Utfordringene barn i Bolivia står overfor viser at fattigdom er komplekst. Ikke bare må skoler og helsesentere bygges, men utvikling i lokalsamfunnet må skapes, verdier må styrkes og barnevernet forbedres. Alt dette gjør Misjonsalliansen i tett samarbeid med myndighetene. På den måten kan de ansvarliggjøres og myndiggjøres. tsjili@misjonsalliansen.no

Reportasje M

#6/2014

35

«Obrigado!»

Du er et barn. Du lever i et av byens farligste strøk.

Alle er fattige her. Men så er du også fadderbarn. Du får gå på skole og SFO. Hva vil du si til menneskene som støtter deg? De som bor i dette merkelige landet langt, langt borte …

♥ Jeg elsker deg, Misjonsalliansen. Jõa (7)

36

Trend

fra Brasil ♥ En bro over havet? Nomi (7)

♥ Er det nordmenn på de snødekte fjelltopper? Miguel (7)

♥ Dekket til fest. Livia (7)

♥ Et hus. En blomst. En sol. Miguel (8)

♥ Hello. Thanks. Sarah (10)

♥ Takk, Misjonsalliansen! Pedro (6)

Trend

#6/2014

37

spillbare for andre Vil være

38

Tvillingsøstrene Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Tekst & foto: Garnes Reigstad har i mer enn ti år vært kjente aktører Oddmund Køhn i det kristne artistmiljøet. De har samarbeidet med artister som Sigvart Dagsland, Marit Larsen, Odd Nordstoga og Elvira Nikolaisen, og de var dessuten i Portrett en årrekke fast inventar i Oslo Gospel Choir. >

Portrett Portrett #6/2014

Portrett

x #6/2014â&#x20AC;&#x201A;

39

>

den NRK-sendte julekonserten Stille natt med Garness en av julens mest sette TVprogrammer. I desember legger de to 30-åringene ut på en landsomfattende juleturné. I år ønsker de også å være med på å sette fokus på Misjonsalliansen sitt arbeid.

VIPPESTOL. Oppveksten på Holsnøy i Hordaland i en

har fått noen gener og anlegg fra bestemoren. – Men det hun har vært i våre liv har vært enda viktigere.

Hun har betydd mye for oss.

– Vi kunne lese og skrive før vi begynte på skolen, og i ei notisbok har jeg den første sangen jeg skrev: «Kjære Far, takk for alt du gjorde. Eg vil love deg og prise deg, min Gud. Du er så grei mot meg.

Kjære Far, eg elskar deg, min Gud», sier Hildegunn.

SKAL TIDLIG KRØKES. Da tvillingene var fem år gamle,

IKKE SOM PLANLAGT.

I JULEN I FJOR BLE

familie på seks var preget av mye musikk, og søstrenes første erfaringer med å formidle tekst og mu- DRØMMEN TAR FORM. Det var etter videregående skole sikk til et publikum fikk de gjennom å stå på scenen at musikklivet startet for alvor. De hadde gått musikklinja og var nå fast bestemt på å følge drømsammen med foreldrene.

– Det er helt klart mamma og pappa som har men om en artistkarriere. De hadde blitt kjent ved betydd aller mest for karrieren vår. Da vi var helt å opptre sammen med familien, og med gospelsmå, satt vi på vippestol på scenen og fulgte med, gruppa Nardus var de husband i NRK-serien Absoog under oppveksten var vi med da foreldrene våre lutt norsk. De var da nitten år gamle. – Vi hadde bevar ute og sang, forteller de to jentene. Latteren sit- stemt oss for å satse på musikken som levevei, og mange tok kontakt med oss. Tore ter løst når de mimrer over oppW. Aas ville ha oss med i Oslo veksten, og de snakker i munnen Vi er stolte av gospelkor, og Sigvart Dagsland på hverandre. De bekrefter hverhverandre og har ville vi skulle kore for han, fortelandre, og meninger og kroppsnesegrus respekt ler de. Ingelin fortsetter: – Vi språk tyder på at jentene har vært hadde også egne konserter, og jeg sammen om det aller meste så for den andres tror vi en periode kalte oss for lenge de husker. anlegg og evner.

Twins. Hildegunn sukker. – For– Vi har jo alltid hatt hverandre ferdelig! En skamplett, sier hun og tatt det som en selvfølge. Vi er stolte av hverandre og har nesegrus respekt for den stille før de begge bryter ut i en nærmest overbæandres anlegg og evner, forteller de. De har sterke rende latterkule.

Jentene skrev låter, og de ville satse mot Nashville sider som utfyller hverandre, men har ulike roller i forholdet. Ingelin spiller gitar, mens Hildegunn i USA. Sammen med noen voksne som hadde tro på trakterer harper, klokkespill og en rekke perkusjons- dem, startet de et selskap, og med stor frimodighet instrumenter. – Hildegunn kan for eksempel si «Fy og mot dro de til Nashville. – Vi hadde vunnet en søren, for en trommis», mens jeg ikke har lagt mer- konkurranse i USA og ble invitert til Nashville av ke til han i det hele tatt, sier Ingelin, og Hildegunn manageren til Michael W. Smith og Amy Grant for legger til: – Så har det kanskje vært en lang, kre- å jobbe med låter og musikalsk uttrykk sammen med profesjonelle. vende gitarsolo som jeg ikke har lagt merke til. ble lillesøster Karina på to alvorlig syk med leukemi.

Dette ble en inspirasjon for faren Arve Reigstad til å skrive sanger der lovsanger i smerte var temaet.

I denne sykdomsperioden var Ingelin og Hildegunn mye hos bestemoren, Haldis Reigstad, en av Norges mestselgende lyrikere.

– Foranledningen til den første sangen vi skrev var at Karina var blitt syk og lå på sykehuset. Det var ingenting å finne på fordi alt var leit. «Dere kan skrive en sang til Karina», foreslo bestemor. Det ville vi.

Det var jo hun som hjalp oss, men vi var med på det, forteller Ingelin med et smil og bekrefter at de nok

Det skjedde nok mye spennende i denne perioden, men de to vestlandsjentene fant seg ikke til rette i Amerika. – Vi hadde ikke hjertet vårt helt med i det som skjedde. For det første var vi ikke interessert i å flytte dit bort, og for det andre var vi også litt skeptiske til mye av det amerikanske uttrykket i den kristne popbransjen, contemporary christian music, som det kalles, sier Ingelin, og Hildegunn legger til: – Vi var ikke kommersielle nok i stilen vår, i låtene våre. De ville ha mer kommersielle-rett-fram-tekster. Det ble produsert nesten en hel plate som aldri ble gitt ut. >

FRAMTIDEN. De to jentene har en drøm om å bli lagt merke til i den van-

40

Portrett

#6/2014

Portrett

lige platebransjen, og så ønsker de leve av bare Garness. Første mål er å få gitt ut neste plate. – Vi har blitt avbrutt av fødsler og av barn, forteller de smilende, men forhåpentligvis kommer plata i 2015.

Portrett

x #6/2014â&#x20AC;&#x201A;

41

– Vi har hatt suksess med juleplata «Barnet i krybben». Den produserte vi selv, og vi fikk gitt plata vårt eget uttrykk og særpreg, forteller Hildegunn og Ingelin.

ET VENDEPUNKT.

var et vendepunkt. Mot ny selvtillit! – Selv om vi nok fortsatt venter på det store vendepunktet, kommenterer de, og på nytt blir rommet fylt av en befriende latter.

Et annet, viktig tidsskille kom med juleplata Barnet i krybben, en plate med et tydelig personlig uttrykk. – Plata er mer særegen og er vårt uttrykk, og vi produserte den selv. Vi gjorde noe vi trodde på, og så må folk like det eller ikke.

Salget tyder på at publikum har likt juleplata, og for tvillingene handler den plata mye om hva de tror på.

Men når de skal svare på om de er kristne artister eller artister som er kristne, må de tenke seg om. – Et vanskelig spørsmål. Vi går inn og ut av de rollene, men det er ikke sikkert andre oppfatter at vi gjør det. For mange blir vi nok regnet som kristne artister.

I forhold til platene og Garness-konseptet vil de være vanlige artister, men artister som har et tydelig kristent ståsted.

– Kristne artister kan fort bli stigmatiserte, og andre kan da plassere oss i genre vi selv ikke føler oss hjemme i. Men de fleste vet jo at vi er kristne, noe vi absolutt ikke vil skjule. Det kom vel også fram under julekonserten på NRK i fjor.

Hildegunn og Ingelin kommer fra en kultur og fra en menighetssammenheng hvor det er fokus på at man blir velsignet av å gi. Det sitter > Ingelin og Hildegunn dro tilbake til Norge, vel vitende i ryggraden hos dem. – Evner og talenter man har, om at oppholdet i Nashville ikke hadde klaffet som er ikke bare for at vi selv skal nyte det. Vi skal bidra de ønsket. Og så lenge de ikke ville slå seg ned der med det vi har, tjene fellesskapet og gjøre oss spillborte, var det heller ikke noe å bare for andre. Når vi møter en bygge videre på. organisasjon som gjør det muVi skal bidra med – Selv om det hadde vært lig for oss til å bidra med mer det vi har, tjene utrolig gøy og et lite eventyr, enn å opptre, kan vi nå lenger fellesskapet og var det også en veldig frustreut med det vi gjør, sier Ingelin. gjøre oss spillbare rende periode. Vi kom hjem Om ikke lenge skal de i gang for andre. med dårligere selvtillit, og vi med årets julekonserter, og de lurte på om vi i det hele tatt gleder seg til travle dager og kunne skrive tekster. Men det kom en del låter ut femten konserter over store deler av landet. Mange av oppholdet som vi faktisk bruker den dag i dag, får nå muligheten til å oppleve Garness live og ikke sier de, og jentene avslutter fortellingen om denne bare i en TV-rute. I år er også Misjonsalliansen med perioden slik: – Vi kom tilbake til Norge, og vi valgte på laget. å skrive tekster fra hjertet, på vår måte. Kanskje ikke – Vi er glad for at vi kan samarbeide med Misjonsalhelt perfekt engelsk, men vi gjorde det selv! liansen, og vi liker det organisasjonen står for og måten de jobber på. Organisasjonen gjør en fantastisk jobb, VENDEPUNKT. En tid senere rigget de seg til i stuen og det var rørende å merke det brennende engasjetil Hildegunn i Oslo, og sammen med Torjus, man- mentet til generalsekretæren da vi møttes for å bli nen til Hildegunn og andre venner, spilte de i 2008 bedre kjent med arbeidet deres, avslutter Hildegunn inn CD-en The Good or Better Side of Things. Dette Garnes Reigstad. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

42

Portrett

#6/2014

Portrett

MERVERDI.

Se mennesker med hjertet i jula Fru Tommesen var lærer på en barneskole, og i klassen hadde hun en elev som het Teddy. Teddy var virkelig en av de det var vanskelig å bli glad i, selv for en lærer.

Han luktet, hadde ofte litt skitne, krøllete klær, han virket uinteressert i skolen, svarte monotont og uinspirert på spørsmål og var mutt og sur.

Hun sa bestandig at hun var glad i alle elevene sine, men innerst inne visste hun at hun ikke likte Teddy, hun ble bare irritert og oppgitt når hun tenkte på ham.

Etterhvert ble det nesten sånn at hun likte å streke under svarene hans med rødt og sette den dårlige karakteren godt synlig øverst på arket.

Det ble nesten som en straff hun syntes var helt fortjent, slik som han oppførte seg og så uinteressert som han var.

Skal man være ærlig, burde hun ha tenkt seg om og prøvd å forstå hvorfor, for i mappen med Teddys papirer sto det: 1. klasse: Teddy viser fremgang i arbeidet og med sine holdninger, men hjemmesituasjonen er vanskelig.

2. klasse: Teddy kunne gjort det bedre, men hans mor er alvorlig syk og han får liten eller ingen støtte hjemme.

3. klasse: Teddy er en god gutt, men han er for alvorlig og lærer svært sent.

PS! Hans mor døde i år.

4. klasse: Teddy er sein, men oppfører seg bra. Hans far viser ingen interesse.

Til jul i femte klasse kom elevene med smågaver til henne på juleavslutningen på skolen, så også Teddy.

Men da hun åpnet presangen fra Teddy, var det en halvfull, billig parfymeflaske og et armbånd som manglet flere biter. Noen av de andre elevene kniste, men heldigvis hadde fru Tommesen vett nok til å ta på seg armbåndet med en gang og dusje på seg et par sprut av flasken. Da ble det stille.

Da skolen var over den dagen, kom Teddy forsiktig frem til fru Tommesen og smilte. Han sa: Fru Tommesen, nå lukter du like godt som mamma, og armbåndet hennes kler deg skikkelig fint!

Fru Tommesen fikk forvandlet livet sitt den dagen, og det endte med hedersplass i Teddys bryllup.

Julen hjelper oss til å se med hjertet, plutselig ser vi en Gud som bryr seg – la oss gjøre det samme! n

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.»

Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben.

Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. LUK 2, 15–17 Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Arnt H. Jerpstad, generalsekretær Anita Tuskind Solbakken, utenlandsavdelingen Jorunn Furuseth, markedsog giveravdelingen Oddmund Køhn, informasjonsavdelingen Ingeborg Drevdal, markedsog giveravdelingen Frode Jan Fjørtoft, it-avdelingen Liv Anna Furnes, Filippinene Malin Jacobsson Weydahl og Ole Morten Weydahl, Bolivia

Av Sverre Vik Menighetsansvarlig i Misjonsalliansen

Ettertanke x

43

Kommunen som tar grep mot

alkoholmisbruk KAMBODSJA. Alkohol

er et allestedsnærværende fenomen i Kambodsja, både i by og på land. I høst har vi tatt pulsen på en kommunes oppvåkning om skadevirkningene og hvordan de er i ferd med å ta grep.

Tekst og foto: Knut Iversen Foseide, Sok Kao, Hong Kimsear

Folkehelseinstituttet kunngjorde nylig at alkoholforbruket i Norge har økt med 40 % de siste tjue årene.

I Kambodsja drikker 75 % av kambodsjanske menn alkohol ukentlig, og som i Norge går forbruket opp under høytider og seremonier.

ET SAMMENSATT PROBLEM. Forskjellen mellom alkoholens

rolle i Norge og Kambodsja er at alkoholholdige drikker kan kjøpes av alle, hvor som helst og når som helst.

Alkoholbruk i Kambodsja er skadelig for store deler av samfunnet. Der Misjonsalliansen arbeider med fattigdomsbekjempelse, er det svært mange tilfeller der kvinner og barn forteller om hard vold i heimen. Slik vold skjer ofte etter at mannen i huset kommer full hjem om kveldene. Både politi og kommuneledere

44

Reportasje S

i kommunen Chumpuprek i Oudong distrikt har gjentatte ganger fortalt at alkoholmisbruk er et stort problem i lokalsamfunnet deres. I høst har Misjonsalliansen samarbeidet med CFT og en lokal organisasjon (PDP) som jobber med rusforebygging for å støtte kommunen i arbeidet med å redusere skadevirkninger av overdreven bruk av alkohol.

SI’ DET. Det er grytidlig om morgenen en dag i starten av oktober. Ungdommer fra de sju landsbyene i kommunen er invitert til å snakke om, analysere og finne løsninger på det usunne alkoholkonsumet der de bor.

Av mangel på brukbar tavle har dørene blitt tatt av hengslene fra latrinen til ungdomsskolen. Rundt omkring på flettede matter av plantefiber sitter i overkant av 30 ungdommer fra 15 til 29 år. De har vært her siden soloppgang, og da vi går inn på tunet, henger sola alle-

rede høyt på himmelen, og Kim Eng fra PDP snakker om helse, villedende reklame, risvinproduksjon og makten til ølprodusentene.

ROLLEMODELLENES INNFLYTELSE. Senere møter ungdommene andre deltakere fra kommunen til et felles seminar. Her skal de vedta en felles plan for handling i Chumpuprek kommune sammen med de lokale myndighetene. Deltakerne settes sammen i grupper, og det skjer i den store pagodaen i området. Buddhistenes templer er det viktigste samlingspunktet for allmøter som dette. Etter flere innlegg, gruppesamtaler, åpne diskusjoner og erfaringsutvekslinger åpnes det for forslag til hva som bør inn i kommunens handlingsplan for rusforebygging. En av mennene som sier han er avhengig av alkohol forteller om myndighetspersoners ansvar som rollemodeller. – Først av alt bør lokale myndigheter stoppe å drikke siden de er rollemodeller for resten av beboerne. Det bør ikke drikkes i møter og seremonier. Av og til er det blandet kjemikalier og gift i risvinen som folk kjøper, poengterer han.

EN HANDLINGSPLAN BLIR TIL. Ved solnedgang har deltakerne blitt enige om ti punkter for handling.

Yung San, ordføreren i kommunen, presenterer handlingsplanen steg for steg til deltakerne.

– Ulovlig reklame på offentlige steder skal ryddes vekk, landsbylederne skal rapportere skriftlig

til distriktsguvernøren om framgangen. Munkene i Pagodaen skal undervise om hvordan overdrevet bruk av alkohol påvirker helsen, leses det opp for oppmerksomme deltakere.

ANSVARET? Allmøtet er snart over, men summingen tiltar etterhvert i intensitet. Det er uenighet om hvem som skal ha ansvaret for at handlingsplanen blir fulgt opp i praksis. Svaret er åpenbart ikke gitt.

Sjefsmunken sier at Utviklingskomiteen har ansvaret. Lærere fra Misjonsalliansens samarbeidsskoler mener at landsbylederne må ta ansvaret. Men hvem vil se til at landsbylederen tar ansvaret, spørres det tilbake. Etter en runde med høye stemmer og enda høyere temperatur er konklusjonen fra allmøtet klar: Alle må ta ansvaret sammen!

Distriktsguvernøren, Buth Chanthou, oppmuntrer kommunestyret til å holde trykket oppe i tida framover. Når deltakerne har gått, sier hun at dette er en etterlengtet samling: – Dette initiativet fra Misjonsalliansen er viktig for distriktet vårt. Vi har lenge bekymret oss for alkoholmisbruket i området. Skadevirkningene er tydelige på nært hold. Nå snakker vi om det med hverandre, med munkene, med lederne og med de som er avhengig av alkohol, avslutter guvernøren. tsjili@misjonsalliansen.no

VIKTIG INITIATIV.

#6/2014

45

Fred på jorden?

«Fred på jorden», synger vi til jul. Forstår vi at budskapet er rettet til oss, hver eneste dag?

Ikke

46

For det handler ikke bare om et håp om paradis og evig liv, men om livet hver enkelt av oss lever her og nå, slik det helt konkrete barnet i krybben minner oss om.

Det er i denne forbindelse en tekst fra Paulus’ brev til Titus, det 3. kapitlet, som er særlig kjær lesning for en freds- og konfliktforsker som undertegnede, og som er god å hente frem i disse juletider. Det er Paulus som sier noe om hva man skal legge vekt på å si til mennesker som er blitt del av menigheten: De må ikke snakke stygt om andre eller yppe til strid, men være forsonlige og vise ypp til strid ydmykhet mot alle mennesker. For vi var selv en gang uforstandige og ulydige, vi fór vill og var slaver av alle slags begjær

Kommentar

og lyster. Vi levde i ondskap og misunnelse, ble hatet og hatet hverandre. Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene.

Det høres så enkelt ut: Snakk ikke stygt om andre, ikke ypp til strid, vær forsonlige og vis ydmykhet. Men så er det ikke så enkelt likevel.

Paulus mente neppe med dette at vi skal la være å stå for det vi tror på, eller at vi bare skal rette oss etter hva andre mennesker eller den sterkeste i flokken sier. Det Paulus først og fremst snakker om, er et sinnelag, en måte å være mot hverandre på – en måte dypest sett å tenke om andre mennesker på - og samtidig være ærlige med oss selv. Vil vi hverandre vondt eller godt? Det er det grunnleggende spørsmålet.

Vi lever i en tid der vold og hat har blusset opp hinsides enhver forstand i enkelte deler av verden.

Selv om det totalt sett er mindre fattigdom i verden

enn det var før og vår klode faktisk er mye fredeligere i dag enn for noen århundrer siden, er det likevel slik at vold og ekstremisme har fått slå rot enkelte steder på en måte som det er grunn til å fortviles over. Utallige mennesker er rammet i land som Syria og Den sentralafrikanske republikk. Den religiøse ekstremismen som preger en bevegelse som IS, og det hat som preger mange av de kjempende partene i disse stridighetene, viser hva tro og overbevisning kan brukes – og misbrukes – til. Vi som kaller oss kristne, skal være uhyre forsiktige med å si at vi i ett og alt er så mye bedre. Kristne har gjennom århundrene også stått bak uhyrlige voldshandlinger, ikke sjelden med kors i hånd.

Da er det verdt å minnes Paulus’ ord. Oppfordringen er entydig: Ikke ypp til strid. Snakk vel om andre mennesker, og vis ydmykhet. Best oppsummeres det kanskje i ordet respekt, som jo bokstavelig talt betyr å «se en gang til». Det å være villig til å se, lytte, lære – ikke dømme andre mennesker raskt og umiddelbart, men være overbærende og ta seg tid – det er grunnlaget for all varig fred. Det handler ikke om å være dumsnill eller godtroende, men om virkelig å ønske det beste for både andre og seg selv.

Vil vi hverandre vondt eller godt?

Krig og strid kan ha mange årsaker: kamp om ressurser, frykt for å tape prestisje, ønsket om å være mektig. Men det finnes alltid et alternativ. Fred er alltid en mulighet. Det er sant i Midtøsten og Ukraina, i Sudan og Irak. Og midt i hverdagen vår.

La oss gjøre julen, med budskapet om Skaperen selv som kommer til oss som et lite barn og englene som synger om fred for alle, til en tid for å utforske hvordan du og jeg kan være fredsskapere, ikke abstrakt eller en gang i en fjern fremtid, men her og nå. n

av Henrik Syse, forsker ved Institutt for fredsforskning (PRIO), foredragsholder, forfatter og søndagsskolelærer.

Kommentar

x #6/2014

47

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Gi en

annerledes

julegave Misjonsalliansen har gavekort – og mottakeren kan selv bestemme hva gaven skal gå til

Bestill julegavekort på www.julegavekort.no eller 22 94 26 00 www.misjonsalliansen.no