Issuu

Misjonsalliansens magasin

Bolivia

Utenfor kirkedøra

Fødselshjelp til fødestuene

#6/2012 | 108. årgang

Reportasje

Studenter sjekker FN lærer av tenner Misjonsalliansen

Nyheter

Ute i Sør-Amerika De fattiges forsvarer

Trender

Portrettet

Gir ut bok om Doktor Bjørgaas

ommentar

Reportasje

Trender

Forsiden I kirken Amigos Central på El Alto er disse to blide jentene og flere barn i alderen 5 til 18 år samlet på søndagsskole. Foto: Kristin Marie Skaar

70 24 &tter+¡anke

Nyheter

Portrettet

ommentar

Innhold

#6/2012

Reportasje

Gull verdt

Utgiver Misjonsalliansen

Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse postadresse

Visjon Vi gir livet en sjanse!

Fattige og diskriminerte skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling. Sammen vil vi kjempe for å frigjøre de ressurser og muligheter som Gud har gitt oss alle.

misjon

Navnet Misjonsalliansens første navn var

Tsjili-misjonen – fra grunnleggelsen i 1901 og fram til 1933. Navnet henspeiler til Tsjili, en daværende provins i nordvest-Kina hvor organisa– sjonen hadde sitt første arbeid. Engasjementet startet i Tsjili og lever videre i [tsjili].

Få tsjili Ønsker du å få dette magasinet i postkassen? Send en SMS med: NMA MV (ditt navn og adresse) til 26112 eller se www.misjonsalliansen.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Redaktør Oddmund Køhn, tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulenter Bjørn J. Sørhem-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.noo Kristin Marie Skaar, tlf 959 72 959 e-post kristin.skaar@misjonsalliansen.no Grafisk designer Klaus Arne Kuhr Konsept og design OKTAN Alfa og Misjonsalliansen Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad, tlf 22 94 26 00, e-post arnt. jerpstad@misjonsalliansen.no Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

For noen dager siden sendte NRK åpningsseremonien til Paralympics fra London. Deltakerne marsjerte inn på stadion med et stolt smil om munnen. For noen av dem har veien frem til OL vært lang og brokete. For noen har reisen vært nesten for utrolig til å tro! I juni 1998 skulle våre utsendinger i Kina på besøk til et polioprosjekt, som Misjonsalliansen drev sammen med Amity Foundation i Pi Zhou i Jiangsu provins. De skulle ha med seg noen besøkende fra Norge. Før avreise fra Norge spurte disse om det var noe de kunne ta med til de 90 barna som bodde på New Hope Center. Jon Harald Tune som da jobbet som utsending for oss, sa at om de kunne ta med noen baller slik at barna kunne få noe å leke med, så hadde det vært flott. Som sagt så gjort. Volleyballene som ble tatt med opp til senteret ble umiddelbart en stor suksess. Den lokale prosjektlederen var i utgangspunktet skeptisk, han var redd barna skulle skade seg. Men skepsisen gikk fort over. Barna koste seg og viste raskt stort balltalent. I Misjonsalliansen tror vi at det i Jesu kjærlighet er en frigjørende kraft til endring. Vi tror også at Gud har gitt alle mennesker ressurser, talenter og evner. Problemet er at veldig mange aldri får muligheten til å bruke dem. Fordi de av ulike grunner blir holdt nede. Fattigdommen holder mennesker nede! Milliarder av mennesker får ikke brukt de evnene de har fordi de ikke får anledning til å utforske dem. Våre prosjekter skal handle om å frigjøre ressursene hos folk slik at de

kommer seg ut av den grusomme urettferdigheten som har blitt dem til del. Vi ønsker å hjelpe mennesker som blir forsømt og diskriminert av samfunnet de lever i. Derfor satser vi spesielt på arbeid blant barn og unge som har funksjonshemninger. Vi tilbyr behandling og rehabilitering, støtter familiene deres og jobber for å nedkjempe fordommer mot dem. Det er også et mål for oss å gi funksjonshemmede tilgang til utdanning. Tilbake til Paralympics. 8 av de 90 barna som bodde på New Hope Center marsjerte inn på OL-stadion i London! Barna som i utgangspunktet ikke hadde noen mulighet i livet, har vist at de med enkle midler kan utføre mirakler! Kort tid etter besøket fra Norge kjøpte senteret inn bordtennisbord til barna. Og gjett om talentene florerte! Timingen var også god, for kinesiske myndigheter var på jakt etter deltakere til Paralympiske leker i Beijing. Så talentene fikk den oppfølging de trengte fra myndighetene. En av deltakerne, Gu Gai, deltar i sitt tredje OL. Fra før har hun både gull og bronse. I år er hun favoritt! Når du leser dette, er Paralympics over for denne gang. Ser du på nettsidene våre, blogg.misjonsalliansen.no, vil du finne en artikkel om hvordan det gikk med deltakerne fra New Hope Center. Gull eller ikke, de har allerede vunnet! Historien slutter ikke der. For selv om ikke alle de funksjonshemmede barna som er del av våre prosjekter kommer til OL, så har de hver for seg en suksesshistorie å fortelle. Det er historien om å bli satt pris på for den du er. Det er historien om å bli tatt på alvor i samfunnet. Det er historien om å få utforsket de evnene og talentene du har! arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no

Fattigdommen holder mennesker nede!

LederLeder

#6/2012

Utenfor kirkedøra Bolivia. Hvordan

er det å være en kirke i en bydel preget av uro, brutte familierelasjoner, arbeidsledighet og misbruk? Da lokale kirker i fattigbyen El Alto åpnet dørene mot nærmiljøet, begynte ting å skje. > Tekst [ Kristin Marie Skaar ] Foto [ Torborg Fossan Steine & Kristin Marie Skaar ]

Reportasje #6/2012

Reportasje

â€‚ #6/2012

Reportasje

– Er dette kirka? Taxisjåføren nøler. Det er fredag kveld på El Alto, og med få gatelys, tynn luft og den kalde vinteren på anmarsj føles byen ekstra mørk. Både for sikkerhetens skyld og for å sikre at vi kommer frem i tide på en ekstra trafikkert kveld, er det best å ta taxi. Men nå skulle vi kanskje også hatt en lommelykt. Etter en humpete grusvei har taxien stoppet på en åpen plass uten belysning. Jo, det var her vi skulle, mener han. Rundt oss er det bekmørkt og ingenting å se. Noen meter bortenfor skimter vi imidlertid en stor murbygning. En port leder oss videre. Vi føler oss frem rundt et hjørne og hører stemmer innenfra. Vi føres videre opp en halvveis ferdig trapp. Som så mange andre bygninger på El Alto er heller ikke denne ferdigstilt. Så møter vi lyset og entrer en sal full av mennesker. Joda, dette er kirken. Kirken Iglesia Evangelica Amigos Central er stor, har mange uferdige rom og minner lite om en norsk kirke. Den hører til i sonen Bautista Saavedra, i et bydistrikt som også er et av de fattigste områdene i den hurtig voksende byen El Alto. De rundt 5000 innbyggerne i bydelen er stort sett innflyttere som har søkt lykken i byen på grunn av dårlige levekår på landsbygda. Denne fredagskvelden kan det føles som om halvparten av dem er i kirken. Foreldrene er på seminar, mens barna deres er sammen med kirkens ungdomsledere i etasjen under. – Jeg kjenner ingen som gifter seg uten intensjonen om å være lykkelig! Hvorfor er det da så mange som ikke er glade? En pastor snakker høyt og med stor innlevelse i det noe dårlige lydanlegget. Det spraker kraftig i høytalerne. Folk sitter rakrygget og lyttende. Seminaret heter Paternidad responsable – «ansvarlig foreldreskap» – og tar opp familieverdier, struktur og system i familien og hvordan man kan fremme positive og trygge verdier overfor hverandre og sine barn. Kanskje høres det opplagt ut, men for flertallet av de fremmøtte er det nytt å snakke om verdier og å sette ord på familielivet på denne måten. Det er også svært ønsket, i følge arrangørene: – Seminaret går over to dager. Vi hadde også et tilsvarende i fjor. Tilbakemeldingene er positive, og folk sier det har endret deres egne holdninger på flere måter. Vi gjør det også fordi vi vil ha en helhet i arbeidet vårt. Vi jobber mye med barn, men glemmer ofte foreldrene, sier pastor Elisao Portillo, som møter oss bak i salen. MØTER FAMILIEN.

Reportasje

#6/2012

FRA LANDSBYGD TIL BYLIV. I dag tilhører mer eller mindre ti prosent av befolkningen i Bolivia ulike evangeliske kirker. Medlemmene er først og fremst urfolk, som også representerer både flertallet av landets befolkning og de mest sårbare og utsatte gruppene. Det er også disse gruppene, både aymara- og quechuafolk, som har flyttet fra landsbygda til storbyen. På El Alto finnes det nå over 800 små evangelisk-lutherske kirker. I en by med så mange utfordringer har kirken et viktig oppdrag, og mange kirker må jobbe mer for nabolaget, mener de ansatte på Misjonsalliansens diakonikontor på El Alto: – Vi har mange problemer på El Alto. Arbeidsløshet og fattigdom, utbredt hivsmitte og familier som oppløses. Alkoholisme, kriminalitet og narkotika er utbredt. Derfor mottas kirkens arbeid positivt. Det trengs noe å søke til, ikke bare et sted hvor man kan møte Gud og be, men hvor man også kan jobbe for endring og føle seg sett i samfunnet. Vi jobber også for å styrke samhold i familier, slik som i disse seminarene. Midt oppi dagens situasjon blir det enormt viktig å snakke om respekt, verdighet og andre verdier, mener Celeste Castañeda, leder for Misjonsalliansens kirkesamarbeid på El Alto. De fleste i sonen Bautista Saavedra har ingen formell utdanning. Mange kan heller ikke lese og skrive. Jobbene de får er så dårlig betalt at de sjeldent klarer å dekke grunnleggende behov for familiene sine. – Kontinuerlig ser vi eksempler på brutte familierelasjoner, vold i hjemmet og barn som er hjemme alene, sier Fredy Pedro Quispe Lecoña, en av de andre pastorene i Amigos Central. – Vår strategi blir da å jobbe for å styrke familiene gjennom å formidle gode verdier og nestekjærlighet. Vi jobber også gjennom skolene med dette. Det er mangel på formidling av gode verdier. I media hører man om vold og kriminalitet og andre negativt ladede temaer, fortsetter Portillo. ADSKILT FRA SAMFUNNET. Pastorenes strategi er slett ingen selvfølge. Mange pastorer nøler med å jobbe mer utadrettet mot nærmiljøet. Dette var særlig en utbredt tendens da Misjonsalliansens kirkesamarbeid startet på El Alto i 1991. Antall evangelisklutherske kirker har vokst siden 1970-tallet, som et oppbrudd mot den katolske kirken. Men mange kirker levde langt fra den lokale virkeligheten. > For store og Små. Mens foreldre er på seminar

i kirkerommet, er barna i kjelleren og leker og synger med kirkens ungdomsledere. Arrangørene håper på flere slike fredagskvelder.

#6/2012

Reportasje

– Kirke og lokalsamfunn var to helt forskjellige ting. Kirkene var veldig spirituelle og så ikke utover sine fire vegger. Vi foreslo et samarbeid for å ta tak i de sosiale problemene i samfunnet. Reaksjonene varierte. Noen var ikke interesserte. Andre hadde lyst, men visste ikke hvordan de skulle få det til, forteller Castañeda, som i over 20 år har stått i bresjen for kirkesamarbeidet. Det første steget de tok var å foreslå for pastorene ideen om ulike kurs og seminarer som skulle handle om mer enn bare teologi. Mange var lite mot-

tagelige for denne tanken, men etter hvert møtte de mer vilje. – Etter en stund ble det åpnet for å ta opp andre temaer, for eksempel landets lover og om virkeligheten i Bolivia og på El Alto. Vi prøvde å overbevise dem om at dette er viktig, fordi kirken er en del av denne virkeligheten, fortsetter Castañeda. Castañeda og hennes medarbeidere møter nå mer forståelse når de snakker om «integrert evangelisering».

INTEGRERT EVANGELISERING.

Bibel og Kjøkkenmaskiner. En kirke er mer enn et rom for bønn og Guds ord. Pastorene Elisao Portillo og Fredy Quispe Lecoña

Reportasje

#6/2012

– Vi har fått styrket samarbeidet med lokalsamfunnet. Men det er ikke lett, og det skal ta tid. Mange evangeliske kirker fokuserer kun på bønn, som om det er det eneste man kan gjøre – å be for bedre tider på El Alto. Men litt etter litt har flere pastorer endret synspunkt. Pastorene Lecoña og Portillo i kirken Amigos Central har blitt godt kjent med begrepet integrert evangelisering. De skulle likevel ønske at flere deltok på gudstjenester. Rundt 400 familier deltar på

aktiviteter i regi av kirken, men oppmøtet på søndagsgudstjenestene har de ikke klart å få opp. – Hvorfor er kirken viktig her? – For det første er det viktig å ha et sted hvor man lærer om Guds ord. For det andre skal kirken være integrert, du skal kunne komme som du er og ikke møte diskriminering. Sammen med dette er det viktig at folk kjenner tilstedeværelse av kirken – at den er en del av lokalsamfunnet. Vi tror også at tro og åndelig fellesskap kan lette problemer og bekymringer, sier Lecoña. >

viser frem kirkens nye kjøkken og kantine, som skal tilby næringsrik mat til barn i nabolaget.

#6/2012

Reportasje

Åpner dørene. I mars 2012 ble den nye kantina i kirken Amigos Central offisielt åpnet, med leder Celeste Castañeda (lilla jakke) og resten av Misjonsalliansens diakonikontor til stede.

KANTINE FOR BARNA. Det seneste prosjektet i Amigos Central har vært å få startet opp en egen kantine med sunn og næringsrik mat til fattige familier i nabolaget, samt kombinere denne kantinen med leksehjelp til barna. Dette fikk de støtte til i desember 2011 av Misjonsalliansens fond MANAPSI, som har som formål å hjelpe kirker i oppstartsfasen av sosiale prosjekter. Den vanskelige situasjonen for familiene går særlig utover barna. Mange er underernærte, feilernærte og ofte syke. Dette merkes også ved at de har vansker med å følge med på skolen. – Vi ønsker jo å lære barn om Guds ord, om gode gjerninger og verdier og å skape trygghet i en usikker hverdag. Vi vil også tilby både lek, leksehjelp og mat for å sikre god helse. Foreldrene er mye vekke. De drar ut for å lete etter arbeid, og barna blir etterlatt alene på formiddagene. De spiser gjerne bare søtsaker før de begynner på skolen etter lunsj. Et godt måltid og leksehjelp gjør dem mer opplagte og forberedt til skolen. Familiene betaler 1,50 Bolivianos for hvert måltid, noe som tilsvarer rett over én norsk krone. Foreløpig har ikke kirken kapasitet til å motta alle,

Reportasje

#6/2012

kun dem med størst behov. Det er ingen regel om at familiene må være aktive i kirken for å være med. – Vi ønsker også et bredere tilbud for barnas helse. Vi tilbyr jevnlige legeundersøkelser og har en sykepleier i teamet som hjelper til. Neste steg blir å få på plass et eget helsesenter i kirkens underetasje, noe vi jobber for å finne midler til. Det er ingen helsesenter i denne sonen, sier Portillo. Ungdomsarbeid er også viktig for Amigos Central. På familieseminaret denne kvelden er flere ungdomsledere fra kirken samlet for å undervise og leke med barna. Satsingen på ungdom er også svært sentralt for Misjonsalliansens kirkesamarbeid. – Unge hører mer på unge. El Altos befolkning har også en svært ung gjennomsnittsalder, i likhet med resten av Bolivia, sier Castañeda. Kveldens seminar er over og avsluttes med en enkel suppe med poteter og kjøtt. Vi møter Maritza Perez Guachalta, en av de mange kvinnene som har møtt opp, mens datteren har vært i underetasjen. Hun mener dette er det viktigste tilbudet for voksne i nærmiljøet: VIL HA MER.

Urolig bydel Buavista Saavedra på El Alto preges av arbeidsledighet, fattigdom, alkoholmisbruk og brutte relasjoner. Den lokale kirken jobber for å møte disse utfordringene.

– Jeg var også på seminar i fjor. Dette hjelper enormt. Vi får nyttige tips om hvordan vi kan forbedre familien. Særlig vi mødre har mye å passe på, noe som lett sliter på oss og gir flere problemer. Jeg synes vi skulle hatt mange flere slike seminarer, mener hun. Med slike tilbakemeldinger fortsetter diakonikontoret sitt kirkesamarbeid, med mål om å styrke

kirkenes diakonale profil ytterligere og utruste dem til å drive flere sosiale prosjekter i sitt lokalmiljø. – For at kirkene skal oppfylle sin posisjon og mening, må vi gjøre mer enn å oppfordre til bønn. Vi må møte menneskers behov. Det er enhver kirkes ansvar, ikke minst her på El Alto, avslutter Celeste Castañeda. kristin.skaar@misjonsalliansen.no

Fakta – kirkesamarbeid I Bolivia ■■

■■

Misjonsalliansen samarbeider med over 60 lokale menigheter i Bolivia. Å styrke kirkenes diakonale profil og utruste dem til å drive sosiale prosjekter i sitt lokalmiljø står i fokus. Pastorer, kirkeledere og frivillige blir kurset og får opplæring slik at de kan drive et utstrakt barne- og ungdomsarbeid med søndagsskoler, kor, utflukter og leirer.

■■

I fattigbyen El Alto står utfordringer i kø, både i forhold til fattigdom, vold og arbeidsløshet. Misjonsalliansen støtter og oppfordrer kirkene til å møte de sosiale utfordringene. MANAPSI (Mision Alianza de Noruega Apoyo a Proyectos Social en las Iglesias) er et fond hvor samarbeidskirkene kan søke om støtte til sosiale prosjekter.

Over 5000 barn og unge deltar fast på slike aktiviteter.

#6/2012

Reportasje

Du behĂ¸ver ikke forandre verden, men du kan!

Hva er Gi fast?â€‚ Gi fast er en

ordning hvor du gir et fast, valgfritt mĂĽnedsbelĂ¸p til Misjonsalliansens arbeid. Misjonsalliansen vil bruke pengene du gir fast der de trengs mest.

Foto: Sissel Fjeldskår

Kanskje pengene du gir fast bidrar til at barn får begynne på skolen, at en familie får rent drikkevann, eller kanskje bidrar gaven din til at barn med funksjonshemning lærer å gå. Uansett hva din gave blir brukt til – den vil gi muligheter!

Alt hjelper!

til Ja, jeg vil Misjonsalliansen 100 kr pr. måned

200 kr pr. måned

Tsjili 0612

Du velger selv hvor mye du vil gi.

500 kr pr. måned

(valgfritt beløp) _________ kr pr. måned Navn Adresse Postnr./-sted Du kan også melde deg som giver på telefon 22 94 26 00 eller på www.gifast.no

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

Studentar sjekka tenner BOLIVIA. 23

studentar som no går fjerde året på tannlegestudiet ved det lokale universitetet, utførte gratis tannhelsekontroll av elevane då dei nyleg vitja skulen «Uruguay» på El Alto.

Saman med lærarane sine Lily Escobar og Silvia Copa underviste dei også borna i tannstell og tannhelse. Dette var eit resultat av samarbeidet mellom Misjonsalliansen og det offentlige universitetet på El Alto.

IllustrasjonsFoto: Bong Manayon

Infokontoret, Bolivia/Torborg Fossan Steine

Nyheter #6/2012

Nyheter

#6/2012

Nyheter

Hjulestemning og gave til barna

NORGE. 70 pedaltråkkere og kaffetørste samlet inn 48 000 kroner til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador da det ble holdt sykkelritt i Grimstad nå i sommer. LaMitad-leder Elisabeth Berg Pedersen med foreldre og venner var initiativtaker til arrangementet. I tillegg til rittet, der syklistene ble sponset eller betalte en viss sum per runde, ble det også holdt kafé og basar. – Arrangementet tiltrakk seg flere generasjoner og appellerte veldig bredt. Det var veldig gøy å se, sier Pedersen. Pengene hun og hennes allierte fikk inn, skal gå til handikapsenteret Centro Creer i Guayaquil. – Jeg gjør dette fordi jeg brenner for dette arbeidet. Jeg er glad i Ecuador, har vært volontør der, og det er en enkel måte å bidra på, sier hun. Pedersen håper at sykkelrittet blir en tradisjon. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Treningsleir for trenere

Vietnam. I fem dager i midten av august fikk fotballtrenere i Vietnam boltre seg på gressmatta og i klasserommet. De skal bli dyktigere trenere – og skape engasjement blant unge spillere i Misjonsalliansens fotballprosjekt. Leiren ble holdt ved en skole i Tan Phu Dongdistriktet, og deltakerne fikk undervisning i hvordan man skaper gode treninger for alle barn og unge, hvilke verdier som bør prege idretten og hvordan man organiserer seg. n Nguyen Anh Phuong

Nyheter

#6/2012

300 kvinner på kyrkjekonferanse Kambodsja. Engasjerte kyrkjeleiarar frå heile Kambodsja kom saman då Evangelical Fellowship of Cambodia (EFC) arrangerte sin femtende kvinnekonferanse.

Misjonsalliansen har støtta EFC i fleire år. Dei arbeider for å styrke kvinner si stilling i dei evangeliske kyrkjene i Kambodsja, og den årlege kvinnekonferansen er eit viktig ledd i arbeidet med å utruste kvinner som leiarar. EFC tilbyr ulike kurs og seminar i personleg vekst, familieverdiar, lover og rettigheiter og vald i heimen.

UNIK. Fleire kvinner frå dei lokale styresmaktene deltar også på konferansen, og to kursleiarar er frå det statlege Kvinnedepartementet. Ein slik konferanse er unik i kambodsjansk samanheng, fordi han samlar så mange kvinner på ein stad. Det har ikkje styresmaktene fått til sjølve. Fleire av dei kvinnelege politikarane deler at dei er kristne og takkar Gud for muligheiten til å delta på konferansen.

IKKJE ALEINE. – Det viktigaste med

kvinnekonferansen er å oppmuntre kvinnene. Det er veldig godt for dei å møte kristne kvinner frå heile landet, slik at dei ikkje kjenner seg aleine. Dei tar med seg det dei lærer på konferansen og bruker det i kyrkjene og i lokalsamfunnet sitt, fortel Kry Chenda, direktøren for kvinneavdelinga i EFC. MODIGARE. Mange kvinner på konferansen gir vitnesbyrd om at liva deira har endra seg etter at dei begynte å delta i kvinnearbeidet til EFC. Nokre har vorte modigare og er takknemlege for det dei har lært, og nokre har brukt det dei har lært til å løyse konflikter i landsbyen heime gjennom sine roller i familien eller i leiarskapet i landsbyen og kommunen.

MANNSDOMINERT. Det er framleis

slik at kvinner i det kambodsjanske samfunnet ikkje blir verdsett like høgt som menn. Dessverre er også mange pastorar i kyrkjene veldig tradisjonelle. Ein liten del av EFC-kvinnene har posisjonar i landsbyen og i styresmaktene. EFC arbeider for å styrke kyrkjeleiarane og lære fleire opp til å bli leiarar i lokalsamfunnet også. ENDRE TANKESETT.- Formålet med kvinnearbeidet vårt er å forandre denne situasjonen, og vi har tru på at det vil skje. Det går an å endre folks tankesett – kvinner veit at vi har samme verdi som menn. Når kvinner samlar seg, kan vi forandre samfunnet, avsluttar Kry Chenda. n Bente Iversen Foseide

Ellingsøy signerte for fire år

Lån med store konsekvenser Ecuador. –

Muligheten til lån er svært viktig for fattige mennesker i Ecuador. Mikrofinansordninger er også med på å utvikle landet. Rodrigo Espinoza er styreformann i D-Miro. Han er professor i økonomi og var den første ecuadorianer med doktorgrad i økonomi. Han var dessuten finansminister i Ecuador midt på 80-tallet. Han har jobbet 19 år i Sentralbanken i Ecuador, der han en periode var president. Han hadde ansvaret for å lage reguleringer for mikrofinansnæringen i landet, og han ble tidlig kjent med D-Miro. Han forklarer:

– Lån hjelper selvsagt de fattige familiene som mottar lånet, men det er kanskje enda viktige for neste generasjon. De fleste av dem som får lån gjennom D-Miro, prioriterer ofte utdannelse til barna, som dermed får et bedre utgangspunkt for å komme seg fram i livet. Det kommer hele landet til gode. n Oddmund Køhn

Sjefen i sjappa skal inspirere FILIPPINENE. Hvordan

bygge opp en bedrift? Hvordan skape arbeidsplasser?

Disse og andre spørsmål vil bli besvart når Misjonsalliansen denne høsten holder kurs for unge gründere på Filippinene. En av deltakerne er Jilberth. Han ble ferdig på yrkesskolen i mars. Han har startet sin egen bedrift,

og er nå eier av den eneste computer-sjappa i hele San Antonio. Hans erfaringer og gode eksempel skal hjelpe andre ungdommer i området til å skaffe seg et levebrød. – Jeg var så heldig at jeg kunne fullføre to års yrkesskole. Min far fikk tatt opp et lån på arbeidsplassen sin og han hjalp meg til å kjøpe seks brukte datamaskiner, forteller Jilberth. – Hver ettermiddag og kveld er det fullt hus her. Da kommer det ungdommer og gjør skolearbeid, er på facebook eller spiller spill, avslutter han med et smil. n Karoline Kinn Hartvigsen

Norge. Søndag 19. august inngikk Ellingsøy kyrkjelyd en avtale med Misjonsalliansen om å støtte organisasjonens kirkearbeid på Filippinene. Avtalen varer til 2016. Ellingsøy menighet har vært en god støttespiller for Misjonsalliansen i mange år, men det er først nå samarbeidet har blitt formalisert. Dagen ble markert med salg av filippinsk mat og varer. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Lever av hobbyen BRASIL. Fem år etter at Maria Jose Sousa deltok på et Misjonsalliansekurs i tresløyd, er det som da var hobbyen hennes, blitt familiens viktigste inntektskilde. I 2007 ble Maria invitert av Ecos da Comunidade – et av Misjonsalliansens prosjekter i Joinville – til å delta på kurs. Der lærte hun å male og å skjære i tre. Ikke lenge etter begynte hun å lage ulike treeffekter hjemme huset sitt. Da mannen hennes mistet jobben i industrien, ansatte hun ham til å hjelpe seg. Den lille bedriften har hatt stor suksess. – Huset vårt er betalt med penger fra håndverket, alt jeg har i dag skylder jeg det kurset i 2007, sier Maria Jose. – Erfaringene derfra var et vendepunkt i livet mitt. I dag er jeg et menneske fullt av liv. n THIAGO COUTO

#6/2012

Nyheter

Foto: Is-klasssen

Gav en dag og 30 000 Norge. Bekkestua skole i Bærum samlet inn 30 000 kroner til Misjonsalliansens arbeid i Ecuador da elevene holdt «Gi en dag-aksjon» like før sommerferien. Åttende- og niendeklassinger tok seg jobb i nærmiljøet og kunne etterpå velge å gi bort lønnen sin. Pengene brukes nå ved skolen Ignacio Viteri i Guayaquil, som tidligere har fått støtte fra IS-klassen ved samme skole. n BJØRN JARLE SØRHEIM-QUESETH

Heim med helseopplæring Filippinene. 127

jordmødre og sjukepleiarar deltok nyleg på eit tredagars kurs i kommunikasjon og rådgjeving, arrangert av Misjonsalliansen i samarbeid med lokale helsemyndigheiter på Marinduque. Formålet var å betre den lokalbaserte helseopplæringa gjennom heimebesøk og rådgjeving, spesielt i avsidesliggande bygder. n Anders Myrene

Gav raust til flomofre NORGE. Misjonsalliansens givere besvarte katastrofen på Filippinene med stor giverglede. 190 000 kroner ble samlet inn gjennom kollekter, innskudd og på SMS. Pengene blir nå brukt til å kjøpe «Overlevelsespakker» med blant annet mat, kokekar og myggnetting til flomrammede familier i Manila. – Vi vurderer nå hva mer vi kan gjøre for å hjelpe de rammede tilbake til hverdagen, sier innsamlingsleder Solveig Skaug. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Nyheter

#6/2012

Etter flommen Filippinene. Opprydningsarbeidet etter storflommen i Manila er i gang. Myndighetenes fokus er nå å forhindre epidemier i å bryte ut. 95 DØDE. Det opereres med litt ulike

tall, men i følge The Manila Times ble 770 000 mennesker evakuert til 948 offentlig drevne evakueringssenter. I tillegg kommer alle som valgte å sitte på taket i stedet for å evakuere, eller som flyttet til slektninger eller til private organisasjoner som åpnet kirker og senter. 95 mennesker døde under flommen, de fleste av drukning. BAKTERIE. Etter den forrige store

flommen i 2009 ble 3300 mennesker smittet og 249 døde av leptospirose, en bakteriell sykdom. Bakterien kan trenge gjennom uskadet hud og dermed

smitte ved for eksempel bading i vann forurenset med urin fra syke dyr, spesielt rotter. Tabletter for vannrensing har blitt distribuert, og massevaksinasjoner er gjennomført for å hindre utbrudd av forkjølelse, influensa og andre sykdommer. SØPPEL OG GJØRME. I Manila er det

ikke lenger flom, men da vannet forsvant, etterlot det seg tette rørledninger, søppel og gjørme overalt. De aller fleste har returnert til sine hjem, og situasjonen normaliseres sakte. Utenfor Manila er fortsatt mange områder oversvømt. n Ole Martin Uglem

Sponser kinesisk pensumbok

Ny og mindre «open» barnehage Fra venstre (foran) Prof. Zhuo Dahong og Prof. Li Jianan, som begge har vært sentrale personer i prosessen rundt boken. Li Jianan er vår implementerende samarbeidspartner.

Kina. «Et

stort vendepunkt for utdannelsen innen rehabilitering i Kina» – er tilbakemeldingen fra Misjonsalliansens samarbeidspartnere om Guidelines for OT and PT education. Boken er utarbeidet av medlemmer fra verdensforbundet for ergo- og fysioterapi, professorer, leger, ergo- og fysioterapeuter og beskriver hva som er viktig å inkludere i pensum for

ergo- og fysioterapeuter i Kina. Misjonsalliansen støtter utgivelsen som en del av utviklingen av bedre rehabilitering for mennesker med funksjonshemninger. n CAMILLA FOSSE

FILIPPINENE. Etter forhandlingar mel-

lom Misjonsalliansen, kommunen og lokale samarbeidspartnare er det nå blitt beslutta at det skal byggjast ein ny barnehage i småkommunen Libas på Marinduqe. Den eksisterande barnehagen starta opp i april som ein open barnehage der foreldra kunne møtast medan borna leika. – Før var det ikkje noko tilbod til borna her, fortel Angeline Faderugao som no driv denne barnehagen. – Men tilbodet er allereie blitt oppgradert til ein vanleg barnehage, seier Angeline. Det betyr mellom anna at ho no får litt lønn for arbeidet sitt og meir kursing av myndigheitene. Men bygget er ikkje tilfredsstillande. Det har veggar av bambus, jordgolv og gir begrepet «open barnehage» ny meining. Det ligg dessutan på eigedomen til ein av foreldra. Den nye barnehagen vil ligge like i nærleiken av den gamle, inntil ein basketballbane. n Anders Myrene

Ikke akkurat «Luksusfellen»

Lærer å formidle for barn BOLIVIA: Ungdomsleiarar

frå ulike kyrkjesamfunn som Misjonsalliansen samarbeider med, deltok nyleg på kurs i «Suksessfull formidling for barn». Målet med kurset var å oppmuntre og inspirere unge mennesker til å drive god formidling for barn, slik at dei for eksempel kan vere med i formidling og leiing på dei ulike leirane som blir arrangert i skuleferiane, eller andre arrangement i kyrkjelydane. Juan Carlos Mayta Mamani er 14 år. Han kjem

frå ei av samarbeidskyrkjelydane. Han uttrykte takksemd over å få delta på kursa og var glad for å få vere med i barnearbeidet i kyrkja si. – Eg elskar å jobbe med barn, og på dette kurset har me lært korleis me kan formidle Guds ord til barna. n Infokontoret i Bolivia/ Torborg Fossan Steine.

KINA. Men også

kvinnene i Lüliang og Moshui trenger hjelp til å håndtere familieøkonomien. Derfor holdt Misjonsalliansen i sommer et kurs, med organisasjonens egne medarbeidere og volontører som lærere, for å vise dem hvordan de kan disponere pengene sine. Kurset er spesielt viktig fordi kvinnene nå er i gang med å opprette «kvinnegrupper» som skal stå for inntektsskapende arbeid, slik at familiene deres kan få flere inntekter enn det de får fra jordbruket. n SINDRE FOSSE

#6/2012

Nyheter

Utstyrte helsesenter på El Alto

BOLIVIA. Helsesenteret «San Martin» i distrikt 12 på El Alto vart 10. august utstyrt med nødvendig medisinsk utstyr ved hjelp av støtte frå Misjonsalliansen i Bolivia. Jorge Gonzales, visepresident i distrikt 12, uttrykte seg slik: – Det er ei stor glede å motta dette utstyret. Samarbeidet med Misjonsalliansen har betydd svært mykje for befolkninga her! n Infokontoret, Bolivia / Torborg Fossan Steine

Slutt for Silje norge. Koordinator for Misjonsalliansens norgesarbeid, Silje Husan, har sagt opp sin stilling. Hun har vært ansatt i organisasjonen siden 2005. Nå tar hun et friår. – Misjonsalliansen har vært en stor del av livet mitt. Jeg er stolt av organisasjonen og av å ha fått lov til å bidra. Jeg har hatt mange gode opplevelser i Misjonsalliansen, sier Husan. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Skifter info-konsulent

Norge. Kristin Marie Skaar slutter som informasjonskonsulent i Misjonsalliansen etter å ha vikariert for Bjørn Jarle Sørheim-Queseth det siste året. Sørheim-Queseth har hatt permisjon for å jobbe som programleder på Radio Norge. Han er nå tilbake i sin gamle stilling. n ODDMUND KØHN

Nyheter

#6/2012

Tan Thanhs nye ansikt Vietnam. Med

hjelp fra Misjonsalliansen tar en liten kommune de første skrittene mot bekjempelse av fattigdom og miljøproblemer.

VIETNAM. På avstand kan Tan Thanh kommune se ut som en drage, flytende i vannet. Det er en ny kommune, grunnlagt i 2002, med mer enn 5000 innbyggere. Tan Thanh lider under store økonomiske problemer og miljøutfordringer, men med hjelp fra Misjonsalliansen har man tatt de første skrittene for å løse problemene. FISKEN KAN SLAPPE AV. Besøkende kunne tidligere se de mange fiskedamtoalettene langs landsbyveien. Folk gjorde fra seg der, og det forurenset vannet. Misjonsalliansen har i samarbeid med lokale myndigheter bygd latriner i stedet; 100 stykker bare i første halvdel av 2012. Innbyggerne var veldig glade og stolte. De bidro selv med en tredjedel av kostnadene.

KYLLINGHJELP. Hovedinntekten for

landsbyboerne kommer fra jordbruk og oppdrett. Misjonsalliansen har gitt dem instrukser for hvordan de kan drive oppdrett av kyllinger. Flere av bøndene har vært på kurs, hvor de etterpå fikk 100 kyllinger til å ta med seg hjem. Hver husholdning forpliktet seg til å gi videre 25 kyllinger til andre fattige familier så snart et nytt kyllingkull var født. – Min drøm har blitt oppfylt, forteller en av bøndene. – Jeg har ønsket dette lenge, men hadde ikke råd til å gjøre det på egenhånd. SOPP. Nå jobbes det også for at 47 bønder i kommunen skal etablere soppfarmer. Også dette ventes å gi dem økte inntekter og dermed et lettere liv. Mye gjenstår i Tan Than – men kommunen har fått et nytt ansikt. n Nguyen Anh Phuong

Får beholde beinet BOLIVIA. –

Det er ganske keisamt her på sjukehuset, seier 12 år gamle Freddy Quenta Huanca som er fadderbarn i Bolivia. Han har vore på barnesjukehuset i La Paz i fleire veker og skal vera her i endå nokre veker.

IKKJE RÅD. Ein dag for omlag to år sidan, då han var ute og

leika ved elva, fall han og slo seg. Det høgre beinet hovna opp og verka. Faren tok han etterkvart med til barnesjukehuset i La Paz, der det vart diagnostisert beinbetennelse. Sjølv om tilstanden var alvorlig for gutten, tok faren han med heim att til Monte Redondo, eit stykke utanfor Caranavi. Han ville gjerne hjelpe gutten sin, men han hadde for dårleg økonomi til å kunne dekke kostnaden for behandlinga. BØNDER. Freddy er nummer to av seks søsken. Foreldra er

bønder som produserer kaffe, sitrusfrukter og bananer. Samla inntekt for familien er omlag 800 kroner i månaden. SENGELIGGjaNDE. Beinet vart etterkvart verre, og smertene

var ikkje til å halde ut. Foreldra prøvde lokal urtebehandling for å forsøke å hjelpe Freddy, men istaden for å bli frisk, vart tilstanden berre verre. Til slutt kunne han ikkje gå, han vart sengeliggjande og kunne ikkje gå på skulen. AMPUTERE? Nyleg var tilsette ved fadderkontoret på besøk i

Monte Rodondo. Dei fekk då høyra om tilstanden til denne gutten. Det vart bestemt at ein skulle hjelpe økonomisk for at Freddy kunne få skikkeleg sjukehusbehandling, slik at han kunne behalde beinet. Alternativet var amputasjon. – Sjølv om strategien til Misjonsalliansen er å støtte heile lokalsamfunnet der fadderborna bur, kan ein ikkje berre lukke augo når nokre av fadderborna har særskilde behov slik som dette, seier Josiana de la Peña. Ho er leiar for fadderkontoret og har eit stort hjarte for dei omlag 5 500 fadderbarna i Bolivia. n Torborg Fossan Steine

Hei! Dette

er faddernes egne sider. Her får du nyheter og tilbakemeldinger fra lokalsamfunnet der fadderbarna lever.

www.misjonsalliansen.no/dette-gjoer-vi/for-faddere

Speiderjenta Brasil. Izabel Rochinski (10) har vært engasjert i speidergruppa i Morro do Meio, i byen Joinville, helt siden den startet opp for tre år siden. Morro do Meio er et utsatt område i Joinville, beryktet for kriminalitet og narkotikatrafikk. Mange av familiene er fattige familier som har kommet til byen for å søke jobb i industrien. Å være med i speideren byr på både ny lærdom, trygghet og spennende aktiviteter for barna. – Pappa var også speider, så det var han som oppfordret meg til å bli med. Vi møtes på lørdager og har ulike aktiviteter, leker, oppgaver og speiderknuter. Vi rydder også søppel og går til husene i nabolaget og deler ut info om miljø og resirkulering. Når vi har gjort dette skal vi få enda en pins, forklarer Izabel og viser fram alle pinsene hun allerede har fått. Misjonsalliansen samarbeider med i den evangeliske kirken Deus Triuno, som har ansvaret for speideraktivitetene. – Vi er mange aldersgrupper her. De eldste tuller litt med oss, men det går greit å være sammen. Speideren er et bra sted for fritida, og jeg lærer mye nytt, avslutter Izabel. n Kristin Marie skaar

Miljø-fokus på sommerleir KINA. Fadderbarn

i Longchuan deltok i sommer på en leir med fokus på miljø- og forurensing. Gjennom lek, konkurranser, spill og gruppearbeid, fikk de lære hvordan de kan ta ansvar for og vise omsorg for sitt nærmiljø. Å forebygge forurensning er en viktig del av Misjonsalliansens prosjekt i Longchuan, og barna er viktige siden det er de som skal forme fremtiden. Organisasjonens utsendinger i Kina håper at barna nå har en bedre forståelse av hvordan de kan forvalte Guds skaperverk på en miljøvennlig måte. n Camilla Fosse

Slum-barn i vennskapskamp

Nhu Y kan si «Gå ut» VIETNAM. Da

autistiske Nguyen Nhu Y (4) ble brakt til ressurssenteret i Vinh Long for et år siden, sa hun ikke et ord.

BRASIL. For å skape bånd mellom barn og unge fra ulike deler av São Paolos storbyslum, ble det i sommer arrangert fotballkamp mellom to av Misjonsalliansens prosjekter; fotballprosjektet Pé no Chão og dagsenteret Girassol. – Vi fikk en hyggelig tid sammen, og alle fikk en anledning til å bli kjent med hverandre, sier prosjektkoordinator i Pe no Chão, Claudia Paiva. –Deltakerne bor på forskjellige steder, men har de samme drømmene og møter de samme utfordringene i hverdagen. n Thiago Couto

#4/2012

Hun brukte ikke hendene for å vise hva hun ville, og det var ikke mulig å få øyekontakt med henne. Etter to måneder hadde hun lært å be om ting med gester og sitte på sin faste stol. Etter seks måneder kunne hun si enkle ord som «kylling», «katt», «ballong» – og navnet sitt. Nå lytter hun og forstår når hun blir

snakket til. Og om hun vil gå ut, tar hun morens hånd og sier «Gå ut … ». Misjonsalliansen støtter ressurssenteret i Vinh Long, med ønske om at flere barn skal få utvikle seg og få et verdig liv. Senterledelsen jobber tett med foreldre og barn for å gi dem den opplæringen og behandlingen de trenger. n Luu Ho Thanh Truc

Foreldrelaust fadderbarn

Speideren forandret alt BRASIL. Fjorten år gamle Marcelo har ADHD og hadde lenge store vansker på skolen. Men etter at han ble med i Misjonsalliansens speidergruppe i Joinville – har alt blitt annerledes.

– Før klarte han ikke ta skolen seriøst og han havnet alltid i trøbbel, sier Aurea Rodriguez, Marcelos mor. Som mange andre med ADHD var Marcelo uoppmerksom, hyperaktiv og impulsiv. – Jeg tok ham med til en nevrolog som foreskreiv masse medisiner, men de ble han bare søvnig av. Så da sov han på skolen i stede, sier moren.

Kambodsja. Lyhuoth Seing er 10 år gamal og skal begynne i 3. klasse i haust. Han går på Misjonsalliansen sin samarbeidsskule. Foreldra skilte seg når han var liten. Nyleg døydde mora hans av brystkreft. No bur Lyhuoth og storesøstra hos besteforeldra sine. Lyhuoth er veldig lei seg og vil ikkje snakke med nokon. Storesøstra er bekymra for han. Familieforholda er sterke i Kambodsja, og Lyhuoth har heldigvis storesøstra og besteforeldra sine. n Kim Savy

Marcelos forandring begynte da han ble med i speidergruppen. Etter bare noen måneder oppførte han seg bedre, var mer disiplinert og var begynt å fokusere på skolearbeid. – Jeg kan si at sønnen min ble et nytt menneske. Deltakelsen i speidergruppen har gitt store resultater, sier Rodriguez. n Thiago Couto

Nytt håp for Moms fire barn Kambodsja. Med lån og opplæring frå Misjonsalliansen, har Morm Mom starta sin eigen butikk. – Eg lager kaker og ferdige måltider som eg sel vidare. Sidan markedet er langt unna landsbyen, er dette ein god sjanse til å få ei betre inntekt, fortel ho. Det var i 2009 ho deltok i ei «sparegruppe» i regi av Misjonsalliansen og fekk låne 300

kroner for å starte butikken sin. Mom er takknemlig for at Misjonsalliansen la til rette for at ho kunne spare jamnleg med ei stor gruppe. Nyleg har Mom spart opp nok pengar til å kjøpe eit eige jordstykke og byggje eit nytt hus for familien. – No håper eg å tjene nok til at alle dei fire borna mine kan ta utdanning ved universitetet! n Yeuon Sokha

#4/2012

Farvel, tannverk! Kambodsja. I sommar gjennomførte Misjonsalliansens lokale partnar i provinsen Prey Veng ein tannlegesjekk for 1 306 barn. 886 av borna trekte ei eller fleire tenner. Alle borna deltok óg i ein helsesjekk med ein lege som besøkte skulane. Prosjektleiar i helsearbeidet, Kimsear, seier at desse borna får mindre smerter ved måltider. – Dei klarer óg å konsentrere seg betre på skulen etter denne tannhelsesjekken, avsluttar Kimsear. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Lå i kø for skoleplass ECUADOR. Natten før innskriving lå

barn og voksne i kø utenfor dørene til skolen Ignazio Viteri i et av Guayaquils slumområder. Det var mange som ville sikre seg skoleplass nå som skolen utvides med et ekstra bygg. Den nye bygningen er bygget med støtte fra Misjonsalliansen og inneholder en administrasjonsavdeling, datarom, bibliotek og klasserom. 330 elever er nå registrert ved skolen. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

#4/2012

FN vil lære av Misjonsalliansen Kambodsja. Ein

barnehage i provinsen Svay Rieng støtta av Misjonsalliansen har nylig hatt UNICEF på besøk. FN-organisasjonen var nemlig så imponert over resultata til førskulelæraren og at barnehageungane var så flinke når dei begynte på skulen! Det er førskulelæraren Tim Sam Art som fortel dette då vi besøker barnehagen hennar. Misjonsalliansen bygde barnehagen i Kantourt Prong saman med den lokale organisasjonen Khmer Angkar for Development of Rural Areas (KADRA). No er det kommunen og barnehagekomiteen som sjølv står for drifta av barnehagen.

sjå korleis ho klarte arbeidet med ungane i barnehagen så bra. FNorganisasjonen er også engasjert i førskuleutdanning i Kambodsja, men dei har ikkje formalisert arbeidet på same måte som Misjonsalliansen. Deira førskuleopplæring vert drive av mødre som samlar ungane i vanlege bustadhus.

EINASTE I SITT SLAG. Tim

SAKNAR STOLAR. – UNICEF var imponert over at vi har vår eiga barnehagebygning og at elevane var så høflige og flinke. Eg trur det er lettare å halde på konsentrasjonen til ungane når ein har ei eiga bygning. Men eg skulle ønske eg hadde stolar til ungane også, no må dei sitte på golvet, legg Art til, i håp om at KADRA og Misjonsalliansen vil auke støtta til barnehagen neste år. n Knut Iversen Foseide

Sam Art har vore førskulelærar i to år no, og har allereie sendt avgarde fleire ungar til barneskulen. Det er ikkje mange ordentlege barnehagar i kommunen der ho bur, og hennar er den einaste i andsbyen. – Eg blir stolt når læraren på barneskulen fortel at barnehageungane er ekstra oppvakte og høflige i klassa. Det tyder på at dei har lært noko i barnehagen, seier Art.

UNICEF KOM. Og

no har førskulelæraren enda meir å vere stolt over, når sjølvaste UNICEF kom på besøk for å

(Hva skal stå i det gule feltet?)

Foto: Kristin Marie Skaar

1. Hvem er mannen i solen?

2. Hvor mange kirker samarbeider Misjonsalliansen med i Bolivia? Vinnere forrige nummer

Send svaret til tsjili@misjonsalliansen.no

Premie Fem vinnere får tilsendt boka Doktor Bjørgaas av Bjørn Jarle Sørheim-Queseth.

Elfrid Blomdal, 5650 Tysse Anne Drageset, 5054 Bergen Arne Amundal, 7170 Åfjord Narve Holmen, 7670 Inderøy Løsning forrige nummer

1. Disse disker opp tsjilimiddag til sitt favorittprosjektland 2. Barmellen Kollie Town 3. Dona Romilda Ferreira

#4/2012

Jordmor Nida Valenzuela

Reportasje â€‚ #6/2012

Reportasje

Fødselshjelp til fødestuene Filippinene. Tenk

deg at du er kvinne, 27 år gammel. Du har fire barn fra før, nå venter du nummer fem. Helsesenteret er fem kilometer unna. Ikke så langt, men du har verken bil eller penger til transport. Du er sliten, sulten – og fødselen nærmer seg. Forrige gang blødde du mye. Du er redd. Det må gå bra, det kan ikke oppstå komplikasjoner. Du vet at du verken vil få medisiner eller operasjon om noe skulle skje. Det har du ikke råd til. >

Tekst & foto [ Hilde Bringedal ]

#6/2012

Reportasje

FødselsRier. En del bor langt unna bilvei og må gå flere kilometer for å nå nærmeste helsesenter.

GÅR I SØVNE. Det er en skremmende tanke – men langt

fra fremmed for kvinner på Filippinene. Ved helsesenteret som Misjonsalliansen samarbeider med i Buenavista på Marinduque, har jordmor Nida Valenzuela tatt i mot mange unge jenter og kvinner. De er fire jordmødre og en sykepleier som deler på vaktordningen ved fødestua. Det betyr at Nida har døgnvakt minst én gang i uka i tillegg til full jobb ved helsesenteret. Hun har også ansvar for tre grender som hun drar ut til flere ganger hver måned. – Noen ganger føler jeg at jeg går i søvne, forteller hun.

INGEN HJEMME. Buenavista kommune har rundt 600 fødsler hvert år, og de fleste føder ved det sentrale helsesenteret. Her er det bestemt at ingen skal føde hjemme eller ved de små sentrene. Noen få fødende overføres til sykehuset i Boac som er hovedstaden på øya. I nabokommunen Torrijos har man valgt en annen ordning, med flere små senter spredt ut i kommunen der kvinner kan føde med hjelp av jordmor.

– Det vanskeligste er å vurdere tilstanden til kvinner med komplikasjoner. Kvinnene MANGLER MYE.

Reportasje

#6/2012

har ofte ikke råd til det som trengs av laboratorieprøver eller undersøkelser, sier Nida. Hun forteller at de står alene med vurderingene og at de mangler nødvendig utstyr. Ambulanse finnes, men den er ofte ikke tilgjengelig og de har begrensing på bruken (kun 20 liter diesel per måned). TENÅRINGER. Nida forteller at de har at økende antall tenåringsgraviditeter og at behovet for undervisning og opplysning blant tenåringer er stort. Risikoen for komplikasjoner øker jo yngre jentene er når de blir gravide. Det er også vanlig med store barneflokker, og jo flere barn, jo større er risikoen. – Det er skremmende å stå alene når det oppstår komplikasjoner under en fødsel. Ingen nyfødte barn har dødd i det siste, heldigvis. Det siste barnet som døde i forbindelse med fødsel, var for tre måneder siden. Barnet var stort, nesten fire kilo og satt fast med skuldrene, forteller Nida tankefullt. PRIORITERER. Jordmødre her har to års utdanning fra college (videregående skole). De har mindre ansvar og kunnskap enn sykepleiere og har ikke lov til å ut-

stor flokk. Jo flere barn, jo større er risikoen for komplikasjoner. Her får foreldre undervisning om amming og ernæring.

føre alle prosedyrer som en sykepleier kan. Jordmødrene på Marinduque jobber blant annet med vaksinasjoner, svangerskapskontroller og oppfølging av tuberkulosepasienter i tillegg til fødselshjelp. BLIR VÆRENDE. Nida har etterkontroller og vaksinasjon av barn på programmet, men inne på fødestua sitter Franny Sarmiento med rier. Nida er eneste jordmor ved senteret i dag og må prioritere den fødende. Franny er 20 år og venter sitt første barn. Hun er 37 uker på veg, litt spent, men også forventningsfull. Nida beroliger og lytter på babyen i magen. Franny bor i ei grend et godt stykke unna, så hun blir på helsesenteret selv om fødselen ikke er ordentlig i gang ennå. TUSENÅRSMÅL. I 2000 ble alle verdens land enige om

felles mål for det globale arbeidet mot fattigdom, og den såkalte Tusenårserklæringen ble vedtatt. I erklæringen står det at landene er fast bestemt på å «gjøre retten til utvikling til en realitet for alle og befri hele menneskeheten fra nød». De åtte tusenårsmålene sier helt konkret hva som må til for at dette skal være mulig.

FIRE OG FEM. Tusenårsmål fire har som mål å redusere barnedødeligheten for barn under fem år med to tredeler mellom 1990 og 2015. Mål fem sier at landene skal jobbe for å forbedre helsen til gravide og fødende kvinner. Målet er å redusere dødeligheten blant gravide og fødende kvinner med tre fjerdedeler mellom 1990 og 2015. I tillegg skal man sikre universell adgang til reproduktiv helse.

Statistikken viser at det kan bli vanskelig for Filippinene å nå tusenårsmålet om reduksjon av mødredødelighet. Mødredødelighet er nært knyttet til dødsfall blant nyfødte de første 28 dagene etter fødselen. På Filippinene dør rundt 11 kvinner daglig i forbindelse med svangerskap og fødsel, og for hvert mødredødsfall dør 20 barn. Med rett oppfølging og behandling ville de aller fleste av disse kvinnene og barna ha overlevd. Komplikasjoner rundt svangerskap må diagnostiseres raskt og behandles på riktig type helseinstitusjon. Kvalifisert hjelp under svangerskap, fødsel og etter fødsel er avgjørende for å redusere dødelighet både blant mødre og barn. >

DØDSFALL.

#6/2012

Reportasje

Redder liv. I samarbeid med myndighetene satser Misjonsalliansen på opplæring og utdanning av både fagpersonell og ufaglærte.

Øya Marinduque ligger omtrent midt i øyriket Filippinene. Hit går det fly en gang om dagen fra hovedstaden Manila. Den har rundt 250 000 innbyggere og folk lever av fiske og landbruk. Her fins et enkelt provinssykehus, to mindre lokalsykehus og noen helsesenter mer eller mindre bemannet av helsepersonell. Det er stor mangel på nødvendig utstyr og kvalifisert personell. Den enkelte grend eller landsby (småkommune) har ikke alltid jordmor, sykepleier eller lege på vakt. Ufaglærte helsearbeidere står for det daglige tilbu-

HELSETILBUD PÅ MARINDUQUE.

Reportasje

#6/2012

det for befolkningen. Noen grender har jordmor til stede én gang i uka, andre én gang i måneden. Lege må man oppsøke ved det sentrale helsesenteret eller sykehuset. En del bor langt unna bilvei og må gå flere kilometer for å nå nærmeste helsesenter. For mange betyr det at de aldri ser en lege. Misjonsalliansen jobber med lokalsamfunnsutvikling i kommunene Torrijos og Buenavista på Marinduque, i alt 21 grender eller småkommuner. Prosjektene planlegges og gjen-

SAMFUNNSUTVIKLING.

Her trener helsepersonell på akutthjelp og gjenoppliving av nyfødte. nomføres i samarbeid med lokale organisasjoner og myndigheter. DEFINERER SELV. Når Misjonsalliansen starter arbeid

i ei grend, oppfordres befolkningen til å stifte en lokal organisasjon og selv definere hva de har behov for å gjøre noe med i sitt nærmiljø. Organisasjonen blir så vår partner. Misjonsalliansen støtter den lokale organisasjonen, hjelper med organisering og med å administrere utviklingsprosjekter. En viktig del av opplæringen er å kunne benytte det politiske

systemet for å få gjennomslag for egne planer. Det er stor forskjell på tilgang til helsetjenester avhengig av om du bor i byen eller på landsbygda, og om du kan betale eller ikke. Det er mange filippinere som aldri oppsøker lege fordi de rett og slett ikke har råd til verken medisiner, annen behandling eller skyss. Filippinske myndigheter lokalt og på landsbasis ønsker å oppnå FNs tusenårsmål. På Marinduque jobbes det for å bedre kvaliteten på helsetilbudet både gjennom opplæring, etterutdanning og ved forbedret utstyr og lokaler. >

#6/2012

Reportasje

â€‚ #6/2012

OPPLÆRING. Både Buenavista og Torrijos har en del jordmødre og sykepleiere ansatt. Hver enkelt grend har dessuten kommunalt ansatte helsearbeidere som stort sett er ufaglærte. De lokale helsearbeiderne bor i grenda og kan ha stor påvirkning når det gjelder å formidle kunnskap om helse. I samarbeid med myndighetene satser Misjonsalliansen på opplæring og utdanning av både fagpersonell og ufaglærte. I år og neste år er mødrehelse og spedbarn viktige tema. Opplæringen legger vekt på grunnleggende førstehjelp i forbindelse med svangerskap og fødsel, familieplanlegging og undersøkelse og vaksinasjon av nyfødte barn. I august deltok 127 sykepleiere og jordmødre fra hele Marinduque ved et 12-dagers seminar som blant annet fokuserte på hvordan nå ut til de som bor langt unna et helsetibud.

Lokalbefolkningen ønsker i samarbeid med myndighetene og Misjonsalliansen å utruste og forbedre helsesentrene. Noen av småkommunene har enkle helsesentre, mens andre ikke har helsesentre i det hele tatt. Etter ønske fra lokalbefolkningen og de lokale myndighetene blir noen av helsesentrene tilrettelagt for

NØDVENDIG UTSTYR OG LOKALER.

fødsler. I tillegg blir de oppgradert slik at de både blir i stand til å håndtere akutte tilfeller i forhold til svangerskap og fødsel og til å gi et helsetilbud av god kvalitet og som er tilgjengelig for barna og deres familier. Ved helsesenteret i Buenavista er man nå i full gang med utbygging for å gi et bedre tilbud til gravide og fødende. Sentrale myndigheter bevilger mer til både utstyr og personell dersom en kommune har et helsesenter av en viss størrelse. Val Estevez er ansatt i Misjonsalliansen og jobber med helse og utdanning i prosjektene på Marinduque. Det innebærer et nært samarbeid både med de lokale organisasjonene og med myndighetene. – Målet er at de som er ansvarlige for helse- og skoletilbud også er de som tilbyr tjenestene for befolkningen, sier Val. – Vi skal ikke ta over oppgavene deres, men vi kan være med å bidra. – Det er ikke så ofte vi opplever å miste en kvinne under fødselen, men vi ser at det fortsatt er altfor mange nyfødte barn som dør. Vi vet hva som må til, men det tar tid og det krever ressurser og vilje, sier doktor Grate. tsjili@misjonsalliansen.no

BEDRE TILBUD.

FAKTA I verden ■■ Mellom 1990 og 2010 har svangerskapsrelatert dødelighet gått ned med nesten 50 % ■■ Hver eneste dag dør omtrent 800 kvinner i forbindelse med svangerskap og fødsel av årsaker som kunne vært forebygget. 15 % av alle svangerskap medfører alvorlige komplikasjoner hvor kvinnene innlegges eller dør. ■■ Mødredødelighet er høyere blant kvinner som bor på landsbygda og i fattige kommuner ■■ Kvalifisert omsorg av helsepersonell før, under og etter fødselen kan redde livet til kvinner og nyfødte ■■ WHO anbefaler minst to år mellom barnefødsler for å forebygge komplikasjoner og dødsfall. Filippinene ■■ 103 millioner innbyggere (estimat for juli 2012) med befolkningsvekst på 2 % årlig ■■ 11 kvinner dør hver dag i forbindelse med svangerskap og fødsel, tilsvarer 99 per 100 000 (i Norge 7 per 100 000) ■■ For hvert mødredødsfall dør 20 barn. Førti prosent av alle dødsfall blant barn

under fem år skjer i de første 28 dagene etter fødselen, og halvparten av disse dødsfallene skjer de to første levedagene. ■■ Filippinene er blant de 55 landene i verden hvor 94 % av alle mødredødsfall skjer. ■■ 61 % av fødslene skjer med kvalifisert helsepersonell til stede (i byene 81 %, på landsbygda 48 %). ■■ Kun 44 % føder ved helseinstitusjon ■■ Nyfødtdødelighet (første 28 dager etter fødsel): 17 av 1000 levende fødte (i Norge 3,5 per 1000) ■■ Nesten halvparten av svangerskapene er ikke planlagte, noe som resulterer i at kvinner får flere barn enn de ønsker. ■■ Blant de rikeste har 94 % kvalifisert personell til stede under fødselen, mens kun 26 % blant de fattigste har det. ■■ Blant de fattigste er barnedødeligheten tre ganger høyere enn hos de rikeste. ■■ Kun 68 % av barna under fem år har normal vekt i forhold til alder ■■ Kun 34 % av barna får morsmelk de første seks månedene

Nyfødt. Rheyn Alejado er leder for Misjonsalliansens arbeid i Buenavista. Her er hun på provinssykehuset

i Boac sammen mannen og deres nyfødte sønn. Det krever ressurser og vilje å få til et bedre tilbud.

#6/2012

Reportasje

Våre utsendte Sør-amerika. Misjonsalliansen

har for tiden 30 utsendinger fordelt på åtte land i Asia og Sør-Amerika. Vi støtter prosjekter i to andre land, Liberia og Brasil, men i disse landene har vi ikke norske utsendinger. I forrige nummer av Tsjili presenterte vi utsendingene våre i Asia, og denne gang får du bli litt kjent med utsendingene som jobber i Sør-Amerika.

Bolivia

n Torborg Fossan Steine er sykepleier og diakon. Hun har vært i Bolivia siden 2009 sammen med mannen Magne og barna Gaute, Kari og Magnus. Torborg har jobbet på diakonikontoret til Misjonsalliansen i Bolivia, samt noe innenfor fadder og informasjon. Nå er hun rådgiver for direktøren på hovedkontoret i La Paz. n Magne Steine er utdannet veterinær og jobbet som dette hjemme i Suldal før han kom til Bolivia med kona Torborg og deres tre barn i 2009. Han jobber som rådgiver for prosjektene på El Alto og er særlig involvert i landbruksprosjektet.

✹ Katrine Mayora Synnes kom til Bolivia i august 2012 sammen med mannen Ronald og datteren Maria Isabella. Katrine er sosiolog og har tidligere jobbet for Justisdepartementet og i NAV. I Bolivia følger hun opp fadderordningen og bidrar med informasjon til norske støttespillere. ✹ Ronald Mayora Synnes er opprinnelig fra Venezuela, men har de siste årene bodd i Norge. Han har studert teologi både i Ecuador og ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han jobber nå med Misjonsalliansens kirkeprosjekter i Bolivia. Han kom i august sammen med kona Katrine og datteren Maria Isabella.

n Camilla Guddal er utdannet vernepleier og har tidligere erfaring fra Fredskorpset i Colombia og Norge. Siden januar 2010 har hun vært Misjonsalliansens utsending i Bolivia, hvor hun arbeider på gjestehuset Casa Alianza og har ansvar for norske volontører, studenter og gjester som besøker gjestehuset. Hun sitter også i organisasjonens styre.

n ✹

Trender

#6/2012

Ecuador ✹ Håkon Aandstad Håkon Aandstad har vært utsending i Ecuador siden september 2009. Han er utdannet sivilmarkedsfører og kommer fra jobben som markedssjef i Korsets Seier. Håkon er i Ecuador sammen med kona Irene og barna Oliver, Viktor og Elise Viola. Han jobber nå fulltid med mikrofinans i D-MIRO.

n Rebecca Andreassen Garcia Re✹ Irene Aandstad har vært utsending i Ecuador siden september 2009. Irene er utdannet sykepleier og diakon og har tidligere jobbet med alvorlig syke barn og deres pårørende. Hun er i Ecuador sammen med mannen Håkon og barna. Hun er nå i 50 prosent mammapermisjon, og jobber med oppfølging av volontører og gjestehuset Casa Alianza.

bekka er sykepleier og har arbeidet ved Diakonhjemmet sykehus før hun kom til Ecuador våren 2012. Hun og ektemannen Daniel har bodd i Oslo de siste årene. Sammen har de sønnen Josef Daniel. I Ecuador er Rebekka tilknyttet lokalsamfunnsutviklingsprosjektene og holder til ved hovedkontoret i Guayaquil.

n Daniel Garcia Noguera Daniel er n Ingunn Skutlaberg Valbø kom til Ecuador høsten 2011 sammen med sin mann Bjørnar og datteren Sofie. Ingunns foreldre var misjonærer for Normisjon i Ecuador, og hun bodde i landet fra 1986 til 1994. Ingunn er sykepleier og jobber i Misjonsalliansens prosjekter i Guayaquil.

✹

fra Colombia, men har bodd i Norge de siste årene sammen med kona Rebekka. Han er teolog, utdannet ved et universitet i Ecuador og ved Menighetsfakultetet i Oslo. Han har tidligere jobbet i sosial sektor i Asker kommune som miljøarbeider og i barnevernet. I Ecuador arbeider han i lokalsamfunnsutviklingsprosjektene og har spesielle oppgaver knyttet til kirkesamarbeidet.

n Bjørnar Valbø kom til Ecuador høsten 2011 sammen med Ingunn og datteren Sofie. Bjørnar har mastergrad i informatikk og har studert KRL ved Menighetsfakultetet. Etter språkstudium skal Bjørnar blant annet jobbe på Casa Alianza og ha ansvaret for de norske volontørene.

n ✹

✹ av [ Kristin Marie Skaar ]

#6/2012

Trender

Portrettet â€‚ #6/2012

Portrettet

De fattiges forsvarer – Jeg er tilhenger av å rasjonalisere. Mest mulig av pengene vi samler inn, skal brukes for å hjelpe mennesker. > Tekst & Foto [ Oddmund Køhn ]

#6/2012

Portrettet

Det er Siv Helset som sier dette. Advokaten har sittet i hovedstyret til Misjonsalliansen siden 2002, og hun har som styremedlem vært med og bidra til den vekst og utvikling organisasjonen har hatt disse årene. – Jeg er nok skeptisk til å spre arbeidet ut over for mange land og prosjekter. Vi skal drive rasjonelt og effektivt, sier hun.

i barnekor og kirkekor. Korsang har blitt kontinuiteten i mitt kirkelige engasjement, forteller hun. Hun har i en tiårsperiode også drevet et barnekor i Langangen sammen med en venninne. Én av Sivs søsken er musiker, én sivilagronom, to er leger og to har utdannelsen fra NTH (i dag: NTNU). – Jeg ble nok målt opp mot de andre, og mange yrker var jo allerede tatt, sier Siv og smiler. – For meg stod det etter hvert mellom å bli arkitekt eller jurist.

Etter flere år i hektisk advokatvirksomhet på Aker Brygge tok Siv og ektemannen, Jan Erik, med seg sin advokatpraksis til hans familiegård i Langangen, en bygd med ca. 800 innbyg- ARBEIDSOM. Siv begynte på skolen ett år før tiden, gere. Kontorene ligger i den totalrenoverte låven, og hun var ferdig på gymnaset som 18-åring og beog gourmetrestaurantene i hovedstaden er byttet gynte deretter på juss-studiet i Oslo. – Egentlig ligger ikke jussen naturlig for meg. Jeg ut med egenskutt elg, rådyr og hjort og poteter og har et realisthode og elsker matematikk. Innenfor grønnsaker fra gårdens lille kjøkkenhage. Vi står i gårdens eget slakteri, med vinsj, kjøtt- jussen er det alltid argumenter for og i mot, og det er frustrerende å ikke kunne sette sag og store kroker i taket der to streker under svaret. Jeg liker kjøttet kan henges opp. – Rombest klare svar, men det er sjelden met kan nedkjøles til fire grader, Det er frustrerenjussen gir slike svar. forteller Siv, og vi går ut i den de å ikke kunne Siv er forretningsadvokat og gode høstsolen. sette to streker jobber blant annet med kon– Vi kjøper aldri kjøtt i buunder svaret. traktsforhold, arbeidsrett og vatikken, og det er enkle gleder å remerkerett. kunne spise det vi selv har skutt Hun er stille et øyeblikk. – Jeg og det vi dyrker på gården, sier hun og legger til: – Soppen og tyttebærene finner vi er faktisk ingen god jurist, sier hun plutselig, og jeg begynner å lure litt på påliteligheten og troverdigi skogen like utenfor huset. Men kjøtt spiser de bare to ganger i uken, ellers heten hos advokater. Hun legger raskt til: – Min går det i fisk og salater. Alt skal helst være økolo- fordel er kanskje at jeg evner å forstå et teknisk, gisk. – Jeg har ansvaret for tomatene, de er mine, økonomisk eller medisinsk faktum relativt raskt. sier hun med et smil og viser meg ulike tomattyper I mitt yrke som advokat er forståelse for og innsikt plantet i le av en vedstabel. – Druene, derimot, de i klientens virksomhet svært viktig, forteller Siv og har Jan Erik ansvaret for, legger hun til. På over- legger til: – Jeg har for eksempel måttet sette meg inn i psysiden av frukthagen vokser druene på friland, og store grønne klaser tyder på en god høst. Men først kiatri og i diabetes og i tekniske saker som kraner, snømengde på tak og spikerpistoler. Hvis en spikerskal de bli mørkeblå i fargen. pistol skyter spikerne for langt inn i treverket, kan YRKESVALGET. Siv Helset kommer fra Tingvoll på det da føre til råte? Nordmøre, men det kan vanskelig høres. – Jeg har ikke egenskapen til å holde på dialekter, unnskylder BRATT LÆRINGSKURVE. Misjonsalliansen har hatt hun seg. – Men jeg sier «ikkje», legger hun til, nes- svært god nytte og hjelp av Siv Helsets kompetanse. Men hun kjente lite til Misjonsalliansen da ten med stolthet i stemmen. Dialekt eller ikke dialekt, men snakke, det kan hun kom inn i hovedstyret i 2002. Eivind Brager satt hun. Om mangt og mye, lenge, og det går fort. – Jeg i nominasjonskomiteen, og hun ble anbefalt av en er minst av til sammen syv søsken, og jeg måtte jo av hennes studiekamerater. > kjempe meg fram for å komme til. Det er vel derfor jeg snakker så mye, påpeker hun med litt selvironi. Åpen. – Vi må være ærlige og åpne, og vi skal ikke tegne Siv fikk tidlig et forhold til kirken, og det var først glansbilder av arbeidet. Det vet vi for mye om. Vi jobber og fremst gjennom korvirksomheten. – Bedehumed mennesker, og det er alltid utfordrende. Opplever vi set lå på andre siden av fjorden, og det var kirken korrupsjon og utro tjenere, så skal vi fortelle om det. Det er som ble mitt kristne forankringspunkt. Jeg ble med ingen trussel, jeg tror heller det gir tillit, mener Siv Helset. ØKOLOGISK.

Portrettet

#6/2012

â€‚ #6/2012

Portrettet

MerVerdi. – Jeg er hjemmekjær. Jeg er ikke der at jeg absolutt må reise ut for å se. Helst vil jeg gjøre noe fornuftig og nyttig, sier Siv.

– Jeg kjente til de store, kjente organisasjonene, Siv Helset mener mye. Også om arbeidet til men hadde aldri hørt om Misjonsalliansen. Og da Misjonsalliansen. Hun vil ha mest mulig ut av jeg ringte mamma, ble også hun usikker. Men da jeg pengene som kommer inn. – Jeg skjønner at det nevnte bladet Misjonsvennen, svarte hun: «Da kjen- kan være viktig med nye land og prosjekter for å ner jeg til dem.» tiltrekke oss givermarkedet. Men da må vi velge Siv gikk inn i styret med blanke ark, og det ble en MUL-land (Minst Utviklede Land), og slikt sett bratt læringskurve innen misjon og representerer Liberia en riktig dreibistand. På et landsrådsmøte møtte ning av vårt arbeid. «Er du her, hun en tidligere medstudent. Og så vil hun ha lave administraSiv? Du er den – Da jeg møtte Åsmund, var hans sjonskostnader. Nedover hele systesiste jeg hadde første kommentar: «Er du her, Siv? met, ikke bare her i Norge. Du er den siste jeg hadde forventet forventet å se i et – Andre kulturer kan ofte ha tradimisjonsselskap.» sjon for å administrere, mye og lenge. å se i et misjonsselskap.» Hun var definitivt kommet inn i et Målet vårt om lave administrasjonsmisjonsselskap, og hun har vært hovedstyremedlem utgifter må vi dra lenger enn bare til å gjelde Norge. i nærmere 12 år. På spørsmål om hva som driver hen- Det angår også de landene vi jobber i. ne, kommenterer hun følgende: – Jeg har anledning, og jeg er min egen herre. Jeg har ingen ni-til-fire-jobb og ANDRE VERDIER. Hun jager ikke etter karriere og er kan disponere tiden min. Og det gir meg mye å kunne ikke først og fremst opptatt av å tjene mest mulig. være til nytte for Misjonsalliansen gjennom mine verv. Hun savner ikke Aker Brygge, men setter stor pris Dessuten lærer jeg jo mye om ting jeg ikke kan noe om. på alt hun lærte gjennom syv hektiske år. – Jeg har alltid trivdes der jeg har vært, og nå trives jeg godt MULTIKOMPETANSE. I tillegg til styreplassen i hovedher i Langangen. styret sitter hun også i styret til AMAS, mikrofinansOppvekstvilkårene til datteren på elleve kan helorganisasjonen til Misjonsalliansen, og hun er leder ler ikke være bedre, og familien er blitt en del av et av Finansutvalget. Alltid like effektiv. Som da hun levende lokalmiljø. skulle til Ecuador i forbindelse med bankomdannin– Vi spiller ikke golf, og vi sykler ikke Birken. gen av D-Miro. Hun var i landet i ett døgn og gjorde Men vi går mye på ski, og løypenettet starter like unna syv møter på 18 timer. – Turen var jo helt per- ved gården her. Og så startet jeg sammen med en fekt. Jeg fikk gjort det jeg skulle. venninne gratis dametrim hver mandag og onsdag, I den internasjonale virksomhet Misjonsalliansen sier hun engasjert og fortsetter: – Vi er nærmere har, og ikke minst i vårt mikrofinansarbeid, oppstår 20 jenter, og vi jogger, løper motbakke, sprinter og det fra tid til annen problemstillinger i forhold til trener magemuskler. Alt skjer ute og uansett vær. andre lands rettsregler. Selv om jeg ikke kjenner an- I sommerhalvåret avslutter vi dametrimmen med dre lands juss er det likevel enklere for meg å kom- bad i fjorden, og i vinterhalvåret med snøbading og munisere med lokale advokater og danne meg et badstue her på gården. riktig bilde av de problemstillingene vi står overfor, Det er mandag, og snart er jentene her. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no enn for våre utsendinger.

Portrettet

#6/2012

Betraktninger

Misjonsalliansen ønsker å vise Jesu kjærlighet i ord og handling. – Tove Houck har noen betraktninger om nettopp den kjærligheten:

70 24

Kjærlighet

et hjerte som elsker vil alltid utvide seg og lage rom for nye mennesker for ingen kan ta plassen fra den som er elsket i hjertet fra før

å være i Guds hjerte er livets største gave og hos Ham har alle mennesker sitt rom når vi søker Ham åpnes døren til rommet vårt og vi får leve livet i Hans hjerte

Fra Regndråper 1991 av Tove Houck

Lær oss å telle våre dager så vi kan få visdom i hjertet Sal 90,12 Da jeg avtjente førstegangstjenesten, ble første delen av denne salmen hyppig brukt. Vi telte dager for å se hvor lenge vi hadde igjen. Det var et mål å bli fort ferdig. Kunnskap er alltid godt å ha med seg. Det å bruke tiden rett og få kunnskap, som i dette tilfellet om Jesus, tror jeg er med på å styrke oss som kristne. Ungene hjemme har gått med et armbånd hvor det står WWJD; What Would Jesus Do. Som kristne er vi forbilder 24/7 (24 timer/syv dager). Her er det ingen fritid. På skole, jobb, blant venner og familie skal det synes at vi tilhører Kristus. Da er et armbånd en fin måte å minne seg selv på at våre handlinger skal preges av Kristus. For å styrke oss i dette trenger vi visdom i hjertet. Vi skal ikke telle dager for raskt for å bli ferdig med noe, men for å bli bedre forbilder for de rundt oss.

Så vet vi også det at når vi ikke får det til, kan vi få prøve på nytt. Men eg vet at eg og svikte fornekter og bedrar Eg gjer'kje det eg vet eg plikte Eg e hjertelaus og hard E likasel for andres nød Ofte blind for venners sorg Ka bryr det meg dei andres død Mi kulde e så fast en borg Likavel e du lika gla' i meg Tilgir meg alle feilå mine Stille tar du kappa di av deg Og tar te å vaska beina mine

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Marit Wibe Evensen, generalsekretærens sekretær Tone Lindheim, utenlandssjef Siri Mercado, giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, designer informasjonsavdelingen Grethe Matre, nettverksleder Hilde Faugli, vikar på utenlandsavdelingen Inger Marie og Kan Liu på Taiwan Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen i Vietnam Katrine og Ronald Mayora Synnes i Bolivia Hilde Bringedal og Ole Martin Uglem på Filippinene

av [ Ole Andreas Kvilesjø ] Hovedstyremedlem

(Bjørn Eidsvåg/Føtter på fjell)

&tter+¡anke

illustrasjonsFoto: Klaus A. Kuhr

Lanserer bok om Doktor Bjørgaas

Norge. Flere

år etter at Olav Bjørgaas avsluttet sitt mangeårige arbeid som legemisjonær på Taiwan, verserer fortsatt de utroligste historier om mannen med det store hjertet og hans spontane innfall. Nå er det hele foreviget i egen bok.

Han gav bort egne penger og eiendeler, behandlet pasienter på egen regning og delte ut gratis medisiner fra sykehusets lager. Han kjørte scooter med et lik festet på ryggen og tappet sitt eget blod under

ommentar #6/2012

ommentar

operasjoner og gav til pasientene – av og til så mye at han svimte av selv. Dette er noen få av de mange historiene som verserer om lege og misjonær Olav Bjørgaas' nærmere 30 år på Taiwan. Da informasjonskonsulent

«En fantastisk livshistorie! Og et overbevisende vitnesbyrd om at gode gjerninger taler mye sterkere enn store ord. Boka er en viktig del av vår misjonshistorie. Fortellingen beveger, utfordrer og inspirerer meg. Jeg leste boka med stor glede!» Tore Thomassen

«Bjørgaas gir alt. Menneskeglad, from, egenrådig, dyktig, dumdristig. Ikke for å vinne gull, men for å hjelpe sine medmennesker. Hvor mange av oss gjør det? Boka er lettlest, men den utfordrer.»

Sunniva Gylver

Nils-Tore Andersen «En

engasjerende, velskrevet og informativ bok om et menneske som gjennom en sterk kallsopplevelse har blitt til velsignelse for så mange. Boken om Olav Bjørgaas er en bok til inspirasjon!»

i Misjonsalliansen, Bjørn Jarle Sørheim-Queseth (avbildet bak bokomslaget), fikk høre dette på reportasjetur på Taiwan i 2007, ble han svært nysgjerrig. Var det virkelig mulig? BLE UTFORDRET. – Jeg bestemte meg for å få et intervju med Bjørgaas til vår første utgave av Tsjili vinteren 2008. Jeg fikk utrolig mye godt stoff, og nevnte for noen kollegaer at noen burde jo skrive bok om denne fyren. Det var en utrolig god og underholdende historie! Da ble den da 27-årige Sørheim-Queseth utfordret til å gjøre det selv. Mange hadde spurt Bjørgaas om det samme, og han hadde motvillig vært inne på tanken. Nå sa han ja. Etter dette fulgte fire år med utallige telefonsamtaler og møter, arkivsøk, notater, brev og avisutklipp, og mange sene netter med skriving. – Noe av det som også inspirerte og utfordret meg var at Bjørgaas selv var på min alder da han dro ut som misjonær. Han var en eventyrlysten og dristig 27-åring, som levde i en helt annen kontekst enn det vi gjør i dag. Dette ville jeg gjerne finne mer ut av. UNDERHOLDENDE. Den unge legen Olav Bjørgaas reiste ut for Misjonsalliansen i 1954 sammen med sin kone Kari. Han ble fort kjent som en mann som fulgte sitt eget hjerte og tidvis måtte holdes i tøylene både av kona og av sykehusledelsen. Han innførte poliovaksine til øya og har mottatt utallige priser og

hedersbetegnelser for sitt arbeid. Det var også Bjørgaas som introduserte konseptet om fadderordning til Norge. Sørheim-Queseth har vært opptatt av å prøve å fortelle en levende historie som kunne gjenskape litt av livet på denne tiden. – Mange, inkludert meg selv, har gjerne fordommer om misjonærer som grå mus på en prekestol i et land langt borte. Derfor har det vært veldig spennende å jobbe med å få frem hvordan ting egentlig var og å få frem de mange gode og underholdende historiene som misjonærer sitter på. Jeg hadde lyst å gjenfortelle dette på en engasjerende måte. – Hvorfor bør denne boken leses? – Det er en annerledes misjonærbiografi om en veldig visjonær og samtidig spontan mann som har fulgt sitt hjerte. Den forteller også mye om utviklingen innenfor misjonsarbeid og Misjonsalliansen gjennom 30 år. Jeg håper og tror folk vil bli overrasket, avslutter Sørheim-Queseth. Boka blir lansert i begynnelsen av september og vil være tilgjengelig i vanlige bokhandeler. av [ Kristin Marie Skaar ] Informasjonskonsulent i Misjonsalliansen

#6/2012

ommentar

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Høstgaven 2012

Hvert barn – uendelig verdifullt!

Høstgaven går til arbeidet blant barn med funksjonshemninger. Gi din gave til kontonr. 3000

16 00040

Merk med «Høstgaven»