Tsjili 0418

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 04 • 2 018

Arbeid og inntekt: Kokossukker ga nytt håp på

Filippinene, og damer i Guayaquil er blitt flinke med saksa.

1 tsjili nr. 04 • 2018

innhold 04 • 2018

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Filippinene:

Sammen for utvikling

På Marinduque, en liten øy på Filippinene, har Misjonsalliansen jobbet siden 2007. Vi har reist til et av de første stedene hvor Misjonsalliansen startet opp samarbeid med lokalsamfunn. Her har organisasjonen Sikap funnet grobunn og slått rot.

s. 20

Ecuador:

Portrettet:

Damene har på seg blå forklær og står klare med saks, kam og hårspray. Det er duket for en ny kursdag for damene som skal lære seg mer om hår og klipp. Vi er i det nye området San Fransisco, det nyeste området Misjonsalliansen jobber i.

Ho Thi Bay er takknemlig for Misjonsalliansens tilstedeværelse i Vietnam. – Jeg har fått både mikrofinanslån og tilgang til kurs i entreprenørskap, forteller hun.

Damer som tar ansvar

Lån og kurs sikrer framtiden

s. 42

s. 32

2 tsjili nr. 04 • 2018

stemmen Forsiden: Mario, en potetbonde i Bolivia, prøver ut ny type gjødsel.

Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 Ute s. 5 nyheter s. 8 familiesider s. 30 portrettet s. 32 instagrammer s. 35 bildet s. 36 kronikk s. 38 ARKIv s. 41 andakt s. 46 mikrofinans s. 48 Exit Bolivia s. 52 Generalsekretæren s. 54 ENGASJEMENT I NORGE s. 56 instagrammer s. 63 VOLONTØR-SIDEr s. 64

Aktuelt Arbeid og inntekt s. 6 Rettferdskonferansen 2018 s. 16 Sammen for utvikling s. 21 Bygg landet med verdighet s. 39 Damer som tar ansvar s. 42 Viktig med verdiskaping s. 49 Fersken og potet som gode inntektskilder i Luribay s. 53 Kvinnene i Rancho Grande s. 59

Å skaffe tilgang til jobb og inntekt for fattige familier.

Filippinene: Fattige familier på Filippinene er sårbare ved å stå på utsiden av samfunnet både økonomisk og sosialt. Å stå på utsiden fører til at de ikke har samme muligheter som andre familier. Å ikke ha tilgang til offentlige tjenester og heller ikke ha evne til å komme inn på arbeidsmarkedet, hindrer fattige mennesker i å holde tritt med andre grupper i samfunnet. Det er stor risiko for at barn i fattige familier fortsetter i samme sporet.

Forsørgere i fattige familier har ofte ikke andre muligheter enn å ta lavtlønnet, risikofylt arbeid som ikke krever mye kompetanse. De færreste har fast jobb, det betyr at de har lite innflytelse på arbeidsplassen og er lite involverte. Dermed er det også lett for arbeidsgivere å kvitte seg med dem.

I fattigdomsbekjempelse jobber vi med myndiggjøring av mennesker, det vil si at vi jobber for at de skal ha innflytelse og kan være med og bestemme i de sakene som angår deres liv. Å kunne ha nok inntekt til å dekke familiens grunnleggende behov samt å kunne benytte seg av offentlige tjenester, kan ha en forvandlende effekt på familier. For å hjelpe noen å stå på egne ben må vi kunne skape bærekraftige måter å skaffe inntekt på, slik at en kan styrke den kompetansen og de ferdighetene som finnes i lokalsamfunnet. Å hjelpe noen ut av fattigdom krever mer enn å gi mat, vann og bolig. Det innebærer å skaffe mer og bedre jobber. Det fører til at fattige familier kan kjøpe mat, sende barna på skolen, få tilgang til offentlige tjenester og skape ressurser. I lengden vil dette føre til at barna har bedre muligheter for å få et bedre liv.

Av: Chito Bustamante, Project Officer for Enterprise Development and Marketing, Marinduque.

3 tsjili nr. 04 • 2018

Bidragsytere

Kjære leser!

Tema i dette nummeret er Arbeid og inntekt.

Anstendig arbeid og økonomisk vekst heter det åttende av FNs Bærekraftsmål – og handler om å fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst og anstendig jobb til alle.

Omtrent halvparten av verdens befolkning tjener så dårlig at de ikke kan leve av lønnen sin. Å skape arbeidsplasser er en stor utfordring for alle land fram mot 2030. Misjonsalliansen skaper arbeidsplasser gjennom de fire mikrofinansbankene vi driver, men også gjennom enklere spare- og lånegrupper. Slike grupper etableres lokalt i landsbyene og motiverer den enkelte landsbybeboer til å spare og til å låne.

Misjonsalliansen har i langtidsstrategien også et ungdomsfokus når vi i vårt arbeid ønsker å skape arbeidsplasser og bedre inntekt for fattige familier. For at fattige land skal få til bærekraftig utvikling er det avgjørende at ungdom og unge voksne får arbeid og inntekt, og Misjonsalliansen vil særlig prioritere prosjekter og tiltak som hjelper ungdom i overgangen fra utdanning til inntektsskapende arbeid. I dette nummeret kan du også lese kronikken om næringsutvikling.

Misjonsalliansen ønsker å bidra til arbeidsplasser gjennom å investere i bedrifter som jobber med verdiskaping, for eksempel innenfor landbrukssektoren. Vi tror utviklingsarbeid og investering i forretningsdrift kan gå hånd i hånd.

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Kristin Brandsæter Torgersen: Andakten er denne gangen skrevet av Kristin Brandsæter Torgersen. Kristin har jobbet i Skjærgårds i 8 år som Skjærgårdsprest og leder for barne- og ungdomsorganisasjonen Skjærgårds LIVE. Hun jobber med å legge til rette for musikk- og kulturarrangementer i lokallag over hele landet og brenner for å hjelpe barn og unge med å dra i gang prosjekter som de selv tror er litt for store for dem – med Jesus som naturlig midtpunkt. Kristin sitter i landsrådet og har vært fadder så lenge hun kan huske. Foto: Differ media

Guro Nesbakken: Guro og Jon Ragne er utsendinger i Vietnam, og hun har bidratt til denne utgavens portrett med Ho Thi Bay i Vietnam.

Guro Nesbakken og Jon Ragne Bolstad er erfarne bistandsarbeidere som tidligere har jobbet i utlandet, blant annet for FN i Etiopia.

Av: Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 04 • 2018

Ute Det handler om rettferdighet!

Karen Lee Ling Myrene: Karen Lee Ling Myrene er utsending i Kambodsja og har i denne utgaven sammen med sin man Anders skrevet kronikken om næringsutvikling. Tidligere har Karen og familien vært utsendinger for Misjonsalliansen på Marinduque på Filippinene.

Kjetil Abrahamsen: Kjetil Abrahamsen er bedriftsøkonom og markedsansvarlig i AMAS. Han har 15 års erfaring med markedsføring og salg og har lang erfaring i konsulentbransjen – med blant annet jobberfaring som salgsansvarlig i Amesto Solutions og som markedsføringsleder hos Orkla Finans.

D

et handler ikke om barmhjertighet, det handler om rettferdighet. Misjonsalliansen er opptatt av folks rettigheter. Barn har rett på skole, helse og et menneskeverdig liv. I arbeidet er vi opptatt av å opplyse om de rettigheter folk har ut fra landets egne lover.

Jeg besøkte Bolivia i oktober måned og var innom et kontor i sentrum av Luribay, tre timers kjøring fra La Paz. Kontoret Servicio Legal Integral Municipal (SLIM) som Misjonsalliansen har medvirket til opprettelsen av, har ansvar for å følge opp barns rettigheter. Det er særlig fokus på vold mot kvinner og barn. Tidligere ble vold og overgrep ikke anmeldt, men nå er folk bedre informert og vet om sine rettigheter. Kvinner tar nå kontakt med SLIMkontoret og anmelder i større grad vold og overgrep. Det er kommet 100 anmeldelser bare i 2018.

De to ansatte på kontoret, Carla Nena Mamani Gutierrez og Viviana Maria Cuentas Bando, sier at Misjonsalliansens støtte har vært svært viktig, og uten denne «hadde vi vært usynlige».

Samarbeidet med kvinneorganisasjonen Bartolinas Sisas er også viktig i arbeidet med å bekjempe vold og overgrep.

Den lokale organisasjonen har god dekning i Luribay og Yaco med nær 500 kvinner.

Vi besøkte en slik kvinnegruppe i bygda Aroma i Luribay hvor vi traff 25 kvinner fra seks ulike lokalsamfunn.

De lærte å sy aymarakvinnenes typiske skjørt, polleras, og de hadde undervisning og samtaler om rettigheter, herunder lovverk som gir beskyttelse mot vold. Det er også fokus på personlig utvikling og selvtillit. Barn eller voksen, mann eller kvinne, svart eller hvit – alle har like stor verdi fordi alle er skapt av Gud. Dette er fremdeles et revolusjonerende budskap.

Av: Jørgen Haug, Landansvarlig Bolivia, Brasil og Kina

5 tsjili nr. 04 • 2018

Arbeid og inntekt

Arbeid og inntekt Løsningen på verdens fattigdom er å skaffe flere jobber.

S

Tekst: Oddmund Køhn Illustrasjon: Klaus Kuhr

kal vi bekjempe fattigdom, må vi ta tak i roten til at mange barn og familier har lav inntekt, nemlig at foreldrene ikke er i jobb, sa statsminister Erna Solberg under åpningen av Rettferdskonferansen 2018.

Det jobber Misjonsalliansen for, og i de fleste av samarbeidslandene våre har vi prosjekter som har som mål å skaffe arbeid og forutsigbar inntekt for fattige mennesker.

Derfor er lokalsamfunnsutvikling et av Misjonsalliansens verktøy for å skape utvikling. Vi ønsker å støtte lokale partnere og jobbe sammen med dem for å endre liv og lokalsamfunn. Gjennom å organisere seg kan et lokalsamfunn påvirke egen utvikling innenfor ulike sektorer. Et organisert lokalsamfunn er også utgangspunkt for samhandling med andre aktører som lokale myndigheter, privat sektor og andre frivillige organisasjoner.

6 tsjili nr. 04 • 2018

i gang prosjekter som skaper arbeidsplasser, får familiene en inntekt og blir ikke avhengige av barnas bidrag til familieøkonomien.

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) publiserte tidligere i år statusrapporten for det globale arbeidslivet. Rapporten viser at over 114 millioner av de som er i arbeid i utviklingsland har en inntekt under 1,9 dollar per dag i 2018, noe som betyr at de defineres som ekstremt fattige. Dette utgjør hele 40 % av de ansatte i disse landene. Rapporten sier også at 82 % av kvinnene som er i arbeid i utviklingsland har såkalte usikre jobber. For menn er denne andelen 72 %.

Misjonsalliansens samarbeidsland har en svært ung befolkning og generelt høy arbeidsledighet. For at disse landene skal få til bærekraftig utvikling er det avgjørende at ungdom og unge voksne får arbeid og inntekt.

Misjonsalliansen vil særlig prioritere prosjekter og tiltak som hjelper ungdom i overgangen fra utdanning til inntektsskapende arbeid.

Arbeid og inntekt Som resultater av tiltak og prosjekter innenfor temaområdet arbeid og inntekt ønsker vi å se følgende resultater: • Lokalbefolkningens matsikkerhet er styrket • Jordbruk og husdyrhold drives på en miljømessig bærekraftig og klimatilpasset måte • Husholdningene har fått økt inntekt

Fattigdom marginaliserer og gjør mennesker sårbare. Årsakene til fattigdom er sammensatte og finnes både på individuelt og strukturelt nivå. Prosjektene Misjonsalliansen støtter skal bidra til å gjøre noe med fattigdommens årsaker, ikke bare lindre fattigdommens symptomer. I mange av våre land opplever vi at barn og unge slutter å gå på skolen fordi de må hjelpe familien med å skaffe inntekt. Når Misjonsalliansen får 7 tsjili nr. 04 • 2018

• Lokalbefolkningen har fått et bærekraftig inntektsgrunnlag • Lokalbefolkningen har fått økt kompetanse til å drive små og mellomstore bedrifter • Kvinners tilgang til inntekt og økonomiske ressurser har økt • Andelen unge voksne med arbeid og inntekt har økt

nyheter

Liberia

Besøk av MOSAIC Liberia

Fra gammelt og skrøpelig til nytt og flott Den gamle skolebygningen ved Tonglawin skole var i elendig forfatning med knøttsmå klasserom hvor mer enn 50 elever satt presset tett sammen på benkene i de laveste klassetrinnene.

Liberia fikk i høst besøk av seks flotte unge voksne fra Misjonsalliansens ambassadørkor Mosaic. Gruppen bidro med flott sang til stor glede og inspirasjon både i prosjektlandsbyer og i Monrovia Christian Fellowship,

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

kirken som er vår lokale menig-

Oppover i klassetrinnene ble det romsligere i klasserom-

lokalt band ble det en oppløf-

mene etter hvert som flere og flere droppet ut av skolen

tende opplevelse på to guds-

jo eldre de ble. Misjonsalliansen ønsket å gjøre noe med

tjenester. Kormedlemmene fra

denne situasjonen. Nå er skolebygningen totalrenovert med

Mosaic fikk også med seg åpnin-

store, lyse klasserom. Nytt gulv og tak og nye skolepulter

gen av nye Tonglawin skole og

er på plass, og skolen framstår som helt ny. Og ikke minst

var på besøk i flere landsbyer

er det arbeidet mye med foreldregruppen og autoriteter

med WASH-prosjekter. I Global

rundt om i landsbyene for å motivere foreldrene til å sende

Village fikk koret flott mottakelse

barna til skolen. Ved oppstart av et nytt skoleår er nærmere

med kvinner som sang og dan-

500 elever registrert til skolestart. Ti motiverte lærere er

set, og i Yangayah Town hev en

på plass, og det lover godt for barna på Tonglawin skole.

av landsbyens nøkkelpersoner i

het i Liberia. Sammen med

prosjektet seg med i både dansen og sangen! • Janne Harbo Øygard Liberia

Are we there? Is it so?

lærere-organisasjoner (PTA)

at én var valgt som leder, at

Dette var spørsmål som stadig

på skolene Misjonsalliansen

de forstod viktigheten av å ha

ble gjentatt på tre-dagers-

har bygget.

«town chifen» med, at de for-

kur set for nye foreldre/

Yjaa! Yjaa! kom det mer eller mindre unisont som svar fra de

stod at de selv må ta ansvar og mye mere til.

50–60 delegatene på samlingen.

Det var en engasjert gjeng som

På den måten ga de sin tilslut-

var samlet, og Mr. Kharim fra fyl-

ning til at de hadde en PTA på

kets utdanningsavdeling sørget

sin skole, at de hadde organi-

for at de som ikke var engasjert,

sert seg med 5–6 medlemmer,

ble det! En velfungerende PTA er 8 tsjili nr. 04 • 2018

avgjørende for at flest mulig skolebarn begynner på skolen i rett tid og fortsetter uten å droppe ut. Det er også avgjørende for at skolebygningen blir vedlikeholdt og tatt vare på. I Liberia er ingen av delene en selvfølge. Mange viktige temaer ble belyst og diskutert på samlingen. Vi håper at delegatene tar noe av lærdom-

Liberia

Snart vann på skolen i Global Village

men med seg tilbake til landsbyen

Innbyggerne i Global Village har bygd sin egen skole, men

og skolen sin. • Janne Harbo Øygard

det har ikke vært vann på skolen, og den gamle latrinen hadde falt sammen. Gjennom Misjonsalliansens prosjekt har de nå fått brønn med friskt godt vann til skolebarna, og

Kambodsja

Kurs gir betre resultat

arbeidet med ny latrine på skolen er i full gang. Også inne i selve landsbyen er en ny brønn på plass slik at hele befolkningen nå har tilgang på rent drikkevann. • Janne Harbo Øygard

Ann Sar brukte å jobbe som bygningsarbeidar i Phnom Penh.

«Eg er glad for at vi no har

barneborna på skulen og betale

kjøt og grønsaker heile året.

ned på gjelda. Dette er mykje

Eg produserer også nok til å

betre enn å jobbe i Phnom Penh

kunne selge på marknaden»,

i årevis utan å ha noko igjen for

seier Ann. «No kan eg sende

det.» • Savy Kim/Anders Myrene

Kambodsja

Kreative ungdomsklubbar

Jorda han hadde var ikkje stor nok til å brødfø familien. Men for

eit prosjekt der ungdommane

eit par år sidan bestemte han

samla inn og dokumenterte his-

seg for å reise heimatt til provin-

toria til lokalsamfunna sine. Det

sen for å prøve på nytt. Det var

var ungdommane sjølve som

hardt arbeid, og det var vanske-

planla og organiserte prosjek-

leg å tene nok til å betale ned på

tet og lærte ferdigheiter innan

gjelda han hadde opparbeidd.

datainnsamling og analyse,

Ann fekk kursing i land-

videoproduksjon, fotobokde-

bruksteknikkar av ODOV, ein

World Renew, ein av Misjons-

sign og presentasjonsteknikk.

av Misjonsalliansen sine lokale

alliansen sine partnerorganisa-

«Eg er så begeistra!», seier ein

partnerar. Han fekk også hjelp til

sjonar i Kambodsja, har starta

landsbysjef etter å ha sett vide-

å kjøpe inn kyllingar og til å få ei

opp 22 ungdomsklubbar i pro-

oen og fotoboka som vart pro-

trygg vassforsyning. ODOV har

vinsane rundt Phnom Penh. Eit

dusert. «Eg er svært stolt av å

besøkt han på garden og gitt råd

av måla med klubbane er å auke

vere del av dette samfunnet,

og tips om kva han kan gjere for

evna til kritisk og analytisk tenk-

og eg gler meg til å vise boka

å auke produksjon og inntekt.

ning. Nyleg vart det gjennomført

til familien.» • Anders Myrene

9 tsjili nr. 04 • 2018

nyheter

Kambodsja Kambodsja

Spesialstyrken på besøk

Spesialstyrken er ein gjeng ungdommar som reiste rundt på ulike festivalar i sommar for å fortelle om Misjonsalliansen sine prosjekt og for å rekruttere nye fadderar.

Leikedag 23. september var det leikedag i ein liten bydel i Phnom Penh.

Arrangør var Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon GCT i samarbeid med ei lokal bedrift.

85 born deltok, mange av dei

Tekst og foto: Anders Myrene

er medlemmar i barneklubbane

Som takk for innsatsen

lage riskaker. Dei fekk sjå

som GCT har etablert. Dagen

fekk nokre av dei ein tur til

soloppgongen over Angkor

var fylt av leikar der borna lærte

Kambodsja.

Wat og planta mangrover i

å samarbeide for å nå eit felles

«Det har vore fantastisk

sjøkanten. «Tusen takk for ei

mål. Srey Sor, ei lokal stjerne frå

å få oppleve Kambodsja og

uforgløymeleg reise», seier

bandet Small World Small Band,

få sjå så mykje av landet og

Frida Skog Tangerud. Siste

ga også nokre inspirerande ord

fleire av prosjekta», seier

dagen var dei på folkemord-

med på vegen.

Liv Mari Skjeldal. På pro-

museet og på ein lokal mark-

«Dette var ein artig måte å

sjektbesøk fekk dei mel-

nad. «Turen var eit kort even-

lære på!» sa ein av deltaka-

lom anna prøve seg på å

tyr med mange opplevelsar»,

rane. «Eg måtte meistre nye

hauste ris, vaske gull og

avsluttar Idar Bang.

ting, og eg er blitt modigare av det.» • Anders Myrene

Filippinene

Tilgang til helsehjelp på Talim

utfordrende å skaffe hjelp til syke

Talim er en liten øy som ligger

mennesker, har de nå fått nød-

i en innsjø i utkanten av Manila.

vendig medisinsk utstyr. At de har

Her har man sett positive end-

fått nytt utstyr på helsestasjo-

ringer gjennom en helhetlig til-

nene på øya gjør at innbyggerne

nærming til de ulike behovene.

nå har tilgang på rullestoler, oksy-

Regnsamlere sørger for at

gentanker og annet helseutstyr.

innbyggerne har vann til hver-

Innbyggerne forteller at dette er

dagsbruk, og mens det før var

til stor hjelp. • Torhild Skårnes 10 tsjili nr. 04 • 2018

Filippinene

Lokalsamfunnet åpnet eget marked Sammen med andre i nabolaget startet familien opp et lite marked.

Tekst og foto: Torhild Skårnes

Det har ført til at de som bor i området ikke lenger trenFilippinene

Da inntektsgrunnlaget forsvant

ger å betale for transport for å dra langt av sted for å kjøpe det de trenger av mat.

Misjonsalliansen har startet et

Klokken 03.00 om mor-

nytt lokalsamfunnsutviklingspro-

genen og klokken 17.00 om

sjekt i Samar. Samar er en av de

ettermiddagen drar Boyet til

fattigste regionene på Filippinene.

sentrum for å handle det de

De ble hardt rammet av superty-

skal selge på markedet. De

fonen for fem år siden, og lokal-

selger blant annet fersk fisk,

samfunnet har måttet lære nye

og fisken lagres i kjølebok-

ferdigheter for å komme seg på

ser fylt med is. Hver søndag

beina. Den østlige delen av Samar

selger de svinekjøtt. – Butikken er av stor betydning for oss.

hvor Misjonsalliansen nå jobber

Vi har økt inntektene våre slik at barna kan gå på skolen.

var kjent for å drive kokosnøtt-

Vi drømmer om å kunne produsere lokale produkter som

produksjon. De laget kokosolje av

vi kan selge utenfor lokalsamfunnet vårt, forteller Boyet.

høy kvalitet, og de fleste i lokal-

De planlegger i tillegg å starte urbane hager i nabolaget.

samfunnet drev med dette eller

– Da kan vi produsere egne grønnsaker, avslutter Boyet.

fiske. Da supertyfonen Haiyan traff for noen år siden, rev den med seg de fleste kokosnøttpalmene. Det tar sju år for nye

Ec u a d o r

Besøk av styret

var en god anledning for mange

kokospalmer å vokse og produ-

av styremedlemmene til å bli

sere kokosnøtter. Inntektskilden

bedre kjent med landet og få

i lokalsamfunnet ble revet bort

se hvordan vi jobber her. Under

på timer. Lokalbefolkningen for-

besøket ble det også holdt

teller at de har måttet lære seg

nasjonalt styremøte, så det

å drive andre former for jord-

var derfor duket for en aldri så

bruk. Dette kommer de til å

liten historisk hendelse ved at

fortsette med fordi de tenker at

både styret fra Norge og nasjo-

det er sårbart at hele lokalsam-

I slutten av oktober fikk vi i

nalt styre var samlet på samme

funnet er avhengig av én type

Ecuador besøk av Misjons-

sted. Det ble også gjennom-

avling. • Torhild Skårnes

alliansens styre i Norge. Dette

ført et stort fellesarrangement

11 tsjili nr. 04 • 2018

nyheter med alle samarbeidspartnerne

av lokalsamfunnene vi jobber

lag fra alle områdene vi jobber i.

våre på en av de første fotball-

med, og de viste frem mye av

Det hele var for å vise at vi står

banene Misjonsalliansen var

det de har lært gjennom dette

sammen for de gode verdiene

med på å bygge. Til stede var

og de foregående årene. I til-

og vil kjempe for nabolag fri for

barn, unge og voksne fra flere

legg var det fotballfestival med

narkotika. • Solveig Irene Seland

bedrift. Noen av deltakerne bestemte seg for å starte et felles bakeri, men den ene etter den andre falt fra av ulike grunner. Til slutt var det bare Mercedes igjen, og hun ville ikke gi slipp på planen om å starte et bakeri.

Da trådde ektemannen til, og døtrene deres stiller også opp utenom skoletid.

Flavio lærer seg stadig nye oppskrifter på internett slik at de kan tilby varer som andre Ec u a d o r

Fra ikke å vite hvordan man baker – til å ha sitt eget bakeri!

Mercedes står opp klokka tre hver natt for å sette deigen. Sammen med mannen sin og med god hjelp fra deres to døtre på 19 og 12 år driver hun et bakeri strategisk plassert på et gatehjørne langs hovedgata i Sergio Toral, et av de fattigste områdene av millionbyen Guayaquil.

bakerier ikke har. I motsetning til andre bakerier selger de aldri gårsdagens varer. Alt skal være dagsferskt.

Oppstarten krevde mye av familien. Baking var dessuten et nytt fagfelt for dem.

– Jeg skal love deg at jeg har grått mange tårer over brødene som ble brent og over

Tekst og foto: Solveig Irene Seland

deigen jeg glemte å putte

Å være i jobb er ny tt for

har alltid interessert meg for

Mercedes. Mannen hennes,

matlaging, og for ca. 10 år

Etter et knapt års drift

Flavio, har sin egen bedrift og

siden, da yngste datteren vår

kan familien stolt fortelle at

driver med salg av telefoner. For

var nyfødt, hadde vi en liten

inntektene så vidt overgår

en tid tilbake begynte imidlertid

restaurant i huset til sviger-

utgiftene og at de har nye

Flavios bedrift å gå dårligere,

mor der vi bodde. Men baking,

planer: De vil utvide bake-

og paret begynte å se seg om

det kunne jeg virkelig ikke noe

riet til en lunsjrestaurant,

etter alternative løsninger for

om, forteller hun.

og finner hun riktig lokale,

gjær i, sier Mercedes.

familiens økonomi. Redningen

På entreprenørskapskurset

ønsker hun å ansette flere

ble et entreprenørskapskurs i

lærte kvinnene både om bak-

folk og starte restaurant

regi av Misjonsalliansen. – Jeg

verk og om det å ha sin egen

nummer to.

12 tsjili nr. 04 • 2018

planlegge tiltak for de neste

Vietnam

Lokal beredskapsplan

årene. «Etter møtet satt jeg igjen

Sammen med myndighetene har

med mye kunnskap om denne

lokalbefolkningen lært hvordan

typen kartlegging. Nå vet vi

de skal kartlegge området de bor i og lage et kart som viser ulike

hvor det er trygt å bevege seg, over: Deltakere tegner opp et kart som viser risikoområder I nærområdet.

og hvor vi bør dra hvis det skjer

viktig for at folk skal vite hva de

en naturkatastrofe. I tillegg

andre», forteller Mrs Nguyen Thi

bør gjøre dersom det kommer

bruker kommunen kartet til å

Ninh. • Phan Tran Hong Tham

risikoområder og hvilke områder som er trygge. Kartleggingen er

en katastrofe. Jeg syns dette er veldig nyttig, både for meg og

Vietnam

Fra prosjektplaner til virkelighet Det er travle tider for Misjonsalliansen i Vietnam. Med nye 5års prosjektavtaler er det mange planer som må gjennomføres før året er omme. Nylig hadde vi besøk fra hovedkontoret i Oslo.

over: Fru Tuoi viser fram hvordan de fletter stolseter på et møte om ulike inntektskilder som Misjonsalliansen arrangerer.

Vietnam

Driftig «banksjef»

Fru Huynh Thi Tuoi er leder for spare- og lånegruppa i Ngai Hung kommune.

Tekst og foto: Pham Thi Xuan Huong

Bethel Hamrin og Sverre Vik

Gruppa ble etablert i 2017 med støtte fra Misjonsalliansen

var med på oppstarten av ikke

og kvinneforeningen og har 19 medlemmer. På ett år har

mindre enn tre ulike prosjekter.

gruppa spart til sammen 33 millioner vietnamesiske dong,

På øya Tan Phu Dong deltok de

nesten tolv tusen norske kroner. Tolv medlemmer har tatt

på åpningen av et svømmebas-

opp lån som de har investert i sitt daglige virke, brukt til

seng. Drukning er dessverre

uforutsette utgifter eller til skolegang. Fru Tuoi er ikke bare

en av de vanligste dødsårsak-

leder for spare- og lånegruppa, men hun gir også jobb-

ene for barn i Mekong. De var

muligheter til gruppemedlemmene. De kan flette stolseter

med på klimakurs for kvinne-

med en slags hamp. Det gir en inntekt på 120–150 norske

grupper i Tra Vinh og deltok på

kroner i uka. Fru Tuoi har også kontakt med en skofabrikk

kurs i «Gender Action Learning

og kan formidle arbeid. Ved å sy sko kan damene tjene

System» for menn og kvinner

opp mot tusen norske kroner i måneden, en kjærkommen

i Tien Giang. Ett av kursets vik-

ekstrainntekt. Fru Tuoi gjør en viktig innsats for å gi mer

tigste mål er å redusere vold

arbeid til kvinnene i sitt lokalsamfunn.

i hjemmet. • Guro Nesbakken 13 tsjili nr. 04 • 2018

nyheter

Bolivia

Leirer og ekskursjoner

ved de skolene hvor det arran-

parken «Valle del sol» i Mallasa

geres «horas felices». Horas feli-

for barneskoleelevene på sko-

ces er som en slags søndags-

len «Republica del Peru» fra El

skole på lørdager, der kirker som

Alto. Denne dagen fikk elevene

Misjonsalliansen støtter på El

lære om hvordan og hvorfor det

Alto bidrar med undervisning

er viktig å respektere foreldrene

og aktiviteter.

sine, og i tillegg ble det arran-

I september organiserte kirken

gert ulike aktiviteter og leker.

Denne høsten arrangeres det

Vida Abundante sammen med

For mange av barna var det en

flere utflukter og leirer for elever

Misjonsalliansen en utflukt til

opplevelse i seg selv å få kjøre stor buss og komme til nye steder de ikke hadde vært før. Så det var mange smil å se og mye latter blant deltakerne, og de har fått minner for livet.

Siste helgen i september reiste kirken «La Iglesia Amigos Central» sammen med skolen «Unidad Educativa Latinoamerica», som ligger i et

Bolivia

Fra potetbonde til mikrobedrifteier

Mario Canchari Quispe bor i Colliri, en liten landsby i kommunen Luribay, og han deltar i et prosjekt for å bedre kvaliteten på potetproduksjonen sin.

Tekst og foto: Hildegunn Bjerke

av de mer sårbare områdene på El Alto, til et leirsted i Achocalla utenfor La Paz. Det var mange spente elever som møtte opp til en helg i mer landlige områder enn i El Alto.

På leiren lærte elevene om verdier, og det var andakter,

Han var først litt skeptisk og usikker på om dette ville være

kurs, diskusjoner, praktiske øvel-

til noen hjelp, men ble likevel med. Han oppdaget fort at

ser og leker. Mange sov alene

de som jobbet i Misjonsalliansen bidro med det de hadde

borte for første gang, og alle ble

lovet og at de var ærlige og transparente med pengeres-

bedre kjent med hverandre ved

sursene. Han opplevde ikke å bli overstyrt av andre, men

å være sammen over lengre tid

lærte å bidra selv. Dette var en ny og god følelse.

i nye omgivelser. • Hildegunn Bjerke

I løpet av det første året ble produksjonsutbyttet mer enn doblet, fra 6,3 til 15 tonn per hektar. Ved god opplæring og bruk av organisk gjødsel økte avlingen det tredje året til 27 tonn per hektar.

Brasil

Pastornettverk inspirerer

I tillegg begynte Mario å lete etter steder han kunne selge

Flere av Misjonsalliansens

potetene sine utenom de vanlige markedene. Han fikk god

partnere i Brasil skaper nye

kontakt med flere restauranter fordi han kunne selge pote-

nettverk i sine egne miljøer

ter med god kvalitet og i store mengder. Nå driver Mario

og områder. På den måten

en liten mikrobedrift, og livet har virkelig forandret seg.

er Misjonsalliansen med på å påvirke stadig nye menigheter.

14 tsjili nr. 04 • 2018

Brasil

Komme ditt rike

partnermenighet Igreja Cristao

En ny bok skal hjelpe kirkene i Brasil til å bli det de ble kalt til å være: endringsagenter i lokalsamfunnet.

da Familia, og ukentlig inviterer

Tekst og foto: Oddmund Køhn

Pastor Paulo Gomez i São Paulo leder Misjonsalliansens

han 20 andre pastorer til kaffe og til bønn og samtale om fel-

Mer enn luftig teologi

les anliggender. Dette gir liv og

og teori trenger kirker og

livskraft til nye menigheter og

kirkeledere hjelp og prak-

bidrar til et nytt diakonalt kall.

tiske referansepunkter. –

Menigheter i samme geogra-

Vi vil gjennom denne boka gi

en Vineyard-menighet ble

fiske område hjelper hveran-

praktiske anvisninger som

en endringsagent i lokal-

dre til å bety en forskjell og til

får teologien ned fra teo-

samfunnet.

å være en inspirasjonskilde for

retiske tanker til konkrete

Mange kirker i Brasil er opp-

hverandres liv og tjeneste. – Vi

tiltak som endrer mennes-

tatt av å være rike og store

ønsker å vise Guds rikes nær-

kers liv.

og vil gjerne vokse enda mer,

vær i lokalmiljøet og tenne en

Pastorer vet hva integrert

med det handler alt for mye

ny gnist hos hverandre, forteller

misjon og diakoni er for noe,

om tall. Gud blir på en måte

Bebeto Araújo, Misjonsalliansens

men det er vanskelig å få

tilsidesatt og spiller «annen-

leder i Brasil. • Oddmund Køhn

det ut i praktiske prosjek-

fiolin», sier Bebeto Araújo og

ter. Bokens tittel er Komme

fortsetter: – Jesus snakker

ditt rike, og Bebeto bidrar

ikke slik. Skal kirken være

med ett kapitel i boken. Med

relevant og være med og

Brasil

En trussel mot de fattige

utgangspunkt i egne erfarin-

endre mennesker og nabo-

En reaksjonær og autoritær

ger fra en fattig bydel utenfor

lag, må vi være lydige mot

politisk flodbølge traff Brasil

Curitiba forteller han hvordan

han og bli Jesu etterfølgere.

28. oktober da den høyrepopulistiske Jair Bolsonaro ble valgt til landets president. Den

grasrotorganisasjoner som kjem-

nye presidenten har støtte fra

per for menneskerettigheter. –

noen av de store, rike og mek-

En kristen leder som er forplik-

tige kirkene i Brasil, men de

tet på evangeliet kan ikke støtte

fleste kirkene er bekymret for

den nye presidenten. Våre kir-

framtiden. Ikke minst gjelder

ker må være en motstands-

det kirker i fattige områder og

kraft mot alt som truer viktige

bydeler. Bolsonaro, som har mili-

og nødvendige sosiale struk-

tær bakgrunn og som har opp-

turer i samfunnet, sier Bebeto

høyet bruken av vold, har også

Araújo, leder for Misjonsalliansen

snakket tydelig om å bekjempe

i Brasil. • oddmund Køhn

15 tsjili nr. 04 • 2018

Rettferdskonferansen A

B

D

C

E

F

G

H

I

16 tsjili nr. 04 • 2018

Rettferdskonferansen 2018 Rettferdskonferansen 2018 ble arrangert 9. november i Sentralen i Oslo og samlet omkring 250 deltakere.

Tekst: Oddmund Køhn foto: Oddmund Køhn og Dan Borge

D

en er en del av den internasjonale The Justice Conference som startet i 2010 og har spredd seg til en rekke land.

11 kristne organisasjoner og institusjoner står bak det norske tiltaket: Misjonsalliansen, VID vitenskapelige høyskole, Changemaker, Norges A: Statsminister Erna Solberg åpnet konferansen. Hun leder FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene, og i talen sin la hun vekt på at arbeidet for flere arbeidsplasser er et vesentlig bidrag til bekjempelsen av fattigdom. Som takk for bidraget fikk hun etter talen Bibelselskapets «Fattigdomsog rettferdighetsbibel».

B: Generalsekretær Andreas Andersen i Misjonsalliansen tok initiativet til Rettferdskonferansen 2018, og sammen med representanter fra ti andre organisasjoner og institusjoner har han i mer enn ett år forberedt årets konferanse.

C: Agnes Abuom er leder for sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd. Hun kommer fra den anglikanske kirken i Kenya, og i sitt innlegg på konferansen påpekte hun viktigheten av kirkens rolle i rettferdskampen. d: Bebeto Araújo, leder av Misjonsalliansens arbeid i Brasil, hadde ett av hovedinnleggene. Han fortalte om sitt eget personlige engasjement for menneskers livsvilkår i narkotikabelastede lokalsamfunn med høy kriminalitet, eller favelaer som de kalles i Brasil. Bebeto og familien hans bodde i en slik favela i femten år og jobbet for å endre livene til fattige og marginaliserte mennesker.

17 tsjili nr. 04 • 2018

Kristne Råd, Den norske kirke, Samarbeid menighet og misjon, Frelsesarmeen, KFUKKFUM Global, Kirkens Nødhjelp, Norme og Digni. Årets konferanse handlet i hovedsak om tre viktige temaer: Økonomisk urettferdighet, moderne slaveri og klimarettferdighet. e: Henrik Syse er filosof, forsker, forfatter, firebarnsfar og søndagsskolelærer. Han jobber ved Institutt for fredsforskning (PRIO). Syses tema var: Hva er rettferdighet og for hvem? Moderne slaveri og næringslivets rolle. f: I tillegg til hovedtaler var det under arrangementet både parallellsesjoner og workshops. På den måten fikk deltakerne på konferansen mulighet til å fordype seg i de temaer de var spesielt interessert i.

Bildet er fra parallellsesjonen Norges klimaansvar i verden. Her deltok blant annet Thina Saltvedt (Nordea), Agnes Tvinnereim (Bærekraftig Liv) og Atle Hamar (Klima- og miljødepartementet).

G: Misjonsalliansens eget ambassadørkor, Mosaic, deltok også under konferansen.

H: Mellom foredrag og workshops ble det tid til mingling og mulighet til å bygge nettverk. Rettferdskonferansen fant sted i Sentralen, en tidligere bank som nå er et populært konferanse- og konsertlokale.

I: Jo Herbert fra Tearfund, England, er teolog og leder for The Justice Conference i England. I Tearfund har hun i tillegg ansvaret for engasjementet rundt bærekraftig utvikling. Jo kom med en hilsen til Rettferdskonferansen i Oslo.

018 2 n ve a g e Jul En gave som aldri blir glemt – årets viktigste julegave.

Livsviktige julegaver blir aldri glemt En mamma i Liberia som får en ny brønn og rent vann til jul, og som endelig kan vaske seg selv og barna sine. En jente i Kambodsja som endelig kan begynne på skolen, og som kan kjenne mestring over å lære å lese og skrive. – Dette er gaver som aldri blir glemt.

Skoleutstyr på barneskolen i ett år i Kambodsja koster kun 120 kr for ett barn.

Det er snart jul igjen, og dette er en tid for å tenke på året som har gått og alt vi er takknemlige for. En tid for å tenke på de som ønsker seg livsviktige julegaver. Julen er som et forstørrelsesglass – både glede og sorg blir større. Forskjellene i verden blir for meg også ekstra tydelige i denne tiden.

Med ønske om en velsignet julehøytid.

Andreas Andersen, generalsekretær

18 tsjili nr. 04 • 2018

Rent vann som redder liv koster 105 kr for en hel familie i Liberia.

Håpsbarn, fredsbarn, Barn fra evighet, Vis hvert jordbarn himlens herlighet.

Hør oss, se oss, Stjernebarn, stig ned, så jordens barn i alle land finner julens fred.

Utdanning er veien ut av fattigdom. Videreutdanning for én lærer koster 800 kr i Sierra Leone.

valgfri sum til 10 590

19 tsjili nr. 04 • 2018

Send sms med Gave til 2160 (200 kr)

20 tsjili nr. 04 • 2018

Sammen for utvikling Det er vanskelig å se noe inne i den lille bygningen, for luften er full av røyk.

Røyken kommer fra de store karene hvor det bobler og kokes en seig masse som snart skal bli til kokossukker.

Tekst og foto: Fride marie Listrøm Næsheim

21 tsjili nr. 04 • 2018

P

å Marinduque, en liten øy på Filippinene, har Misjonsalliansen jobbet siden 2007.

Vi har reist til et av de første stedene hvor Misjonsalliansen startet opp samarbeid med et lokalsamfunn. Her har organisasjonen Sikap funnet grobunn og slått rot. Lederen for organisasjonen, Leodovico Fabella, forteller at visjonen til organisasjonen er: Det som skal utvikle oss er at vi jobber sammen!

over hvilke ressurser og utfordringer lokalsamfunnet hadde. Misjonsalliansen hjalp så til med materielle ting som bygningen hvor produksjonen drives og praktiske ting som kurs i hvordan de utvinner kokossukkeret.

Leodovico forteller stolt at kona hans Alice var med på kurset og begynte å bruke det hun hadde lært så fort hun var hjemme igjen.

Misbruk og arbeidsledighet

Kokossukker ga nytt håp

Tilbake til produksjonsbygningen hvor kvinnene står og rører. Leodovico forteller om prosessen: Først må de klatre opp i kokospalmen, for så å ta ut sevjen. Så skal alt røres i fem timer, det må røres kontinuerlig for at det skal bli kokossukker og for å unngå at noe blir brent. Sevjen må kokes før fire timer har gått, hvis ikke vil sukkeret få en sur smak.

Hvis man venter i over fire timer uten å gjøre noe, vil det bli til eddik. – Tidligere hadde vi utfordringer med at lokalsamfunnet brukte sevjen til alkohol, og derfor hadde vi store problemer med misbruk i landsbyen. Da Misjonsalliansen så potensialet i alle trærne vi hadde, fikk vi brukt det til noe positivt, og produksjonen av kokossukker har forandret lokalsamfunnet, forteller Leodovico.

Sikap har holdt på siden 2014, og prosjektet har kommet godt i gang. Det hele startet med at Misjonsalliansen og lokalsamfunnet sammen gikk inn og gjorde en undersøkelse

Før de startet med kokossukker-produksjonen hadde de flere store utfordringer i lokalsamfunnet: ungdommer som ikke fikk tatt utdanning, misbruk av alkohol og få arbeidsplasser.

At foreldrene nå har en inntekt gjør at de kan sende barna på skolen. De forteller at de har fått en ny giv og at det har hatt en stor innvirkning på samfunnet. Det er ca. 200 husholdninger her, og de regner med at de er over 2000 mennesker i lokalsamfunnet. Det er vanlig at familier bor sammen i flere generasjoner, og derfor er det mange mennesker i hvert hus.

Lokalsamfunnet ser på de store kokosnøtttrærne som livets tre, og de utnytter det på flere måter. De bruker det nå til å lage kokosskjell av restene fra kokosnøttene, og de ser på muligheten for å lage enda flere produkter. I dag er det 21 stykker som jobber med å hente sevjen fra kokosnøtt-treet og 16 stykker som jobber med å utvinne kokossukkeret. Det er en god blanding av kvinner og menn som er ansatt i Sikap.

22 tsjili nr. 04 • 2018

23 tsjili nr. 04 • 2018

Til nå har sukkeret blitt solgt i nærområdet og på det mest populære hotellet på Marinduque.

Siste store nyhet er at Japan har fått øynene opp for produktet og har akkurat sendt sin første bestilling til dem på 500 kilo.

Dyrere enn vanlig sukker

Den største forskjellen på vanlig sukker og kokossukker er at det er sunnere og derfor

bedre for diabetikere. Det er organisk produsert. Produksjonssenteret er ikke store huset, men det rommer både et rom for produksjonen og et for pakking. Det er ganske varmt, og John Michael Matibag, som jobber for Misjonsalliansen på Marinduque, viser rå kokos og forklarer hvordan de filtrerer den for kun å få kokosen med best kvalitet. Damene som står over grytene forklarer at det er hardt 24 tsjili nr. 04 • 2018

venstre: Før ble sevjen fra palmene brukt til framstilling av alkohol, og som førte til mye misbruk i landsbyen. Nå står landsbybefolkningen sammen om produksjon av kokossukker. Hver eneste dag hentes sevje fra trærne, og kvinnene utvinner ca. 20 kilo.

arbeid og at de bytter på å røre for å ikke slite ut armene. Én kilo får de solgt for 250 pesos (ca. 50 kr), og det er dyrere enn vanlig sukker.

Det er mye lyd i den lille produksjonsstua, redskaper som byttes ut og kjeler som klirrer mot hverandre. Damene jobber fort, og det er tydelig at dette er noe de har gjort mange ganger tidligere. Stekeosen står i taket, og damene dekker til håret og munnen.

25 tsjili nr. 04 • 2018

Smaken av sukkeret er søt, og den har en annen konsistens enn vanlig sukker. De er nøye på pakkingen for at sukkeret ikke skal tørke ut eller at insekter skal klare å komme seg inn.

Hver dag produserer de ca. 20 kilo sukker, og Leodovico forteller at de alltid produserer minst 15 kilo. Hvor mye de produserer, kommer an på hvor mye sevje de får. Trær har de nok av, og de produserer ny sevje hver dag, så

26 tsjili nr. 04 • 2018

venstre: Mer enn 20 menn klatrer i palmene for å hente den siruplignende sevjen. Å klatre i de høye palmene hører med til den lokale kulturen, og det er bygd broer mellom trærne for å gjøre klatringen enklere.

dette er ikke noe problem. Men det krever mye arbeidskraft for å få hentet ned så mye sevje, så de ser på muligheten for å utvide med enda flere ansatte som kan hente sevje. Tidligere jobbet flere av mennene i landsbyen med å hente sevje til alkohol, men de har nå sluttet å jobbe fordi kokosukkeret har tatt over. Lederen forteller at de ønsker å engasjere disse til å jobbe i Sikap.

Høyt oppe i trærne

Arbeidsdagen starter tidlig. Allerede kl. 2.30 er de oppe for å klatre i trærne etter sevje, slik at damene kan begynne å produsere kl. 8 om morgenen. Det betyr at de i dag allerede har en lang arbeidsdag bak seg. Det er allikevel mye liv på tunet, og en av klatrerne demonstrerer hvordan de klatrer opp i treet. En av mennene fyker opp i treet, og sønnen hans står på bakken og følger stolt med. Noen minutter senere er bakken full av kokosnøtter som blir delt ut og drukket av. Plutselig er mannen nede på bakken igjen. Det er rart 27 tsjili nr. 04 • 2018

at kroppen hans ikke har noen synlige preg etter all klatringen, selv føttene er helt fine.

John forklarer at å klatre etter sirupen har vært en tradisjon på Marinduque i mange år, derfor er dette noe de har i ryggmargen. Mellom trærne er det nå bygd broer for at man skal slippe å klatre opp og ned hvert tre, men heller ha mulighet til å gå over fra det ene til det andre. Et tre kan gi nok sevje til et halvt kilo med sukker hver dag.

Det er sommer, og temperaturen stiger til over 30 grader. På Marinduque har de lange perioder med regntid. For noen landsbyer blir det et stort problem fordi vannet blir så høyt at de ikke kommer seg rundt. For produksjonen av kokossukker er ikke dette noen hindring, fordi trærne er så høye. Drømmen til lokalsamfunnet er å utvide driften og vokse. De har nok trær til å produsere enda mer, men for å utnytte potensialet trenger de enda flere folk, og produksjonshuset og pakkerommet må utvides.

over og Høyre: Landsbyen skal levere 500 kg sukker til Japan, men det foregår også annen næringsutvikling i landsbyen.

I tillegg til kokossukkeret blir det produsert en spesiell type honning. Biene henter pollen fra blomstene på kokospalmen.

Økologisk honning

Det er ikke bare kokossukker dette lokalsamfunnet driver med, de har nå begynt med noe som kalles stingless bee. Leodovico viser stolt fram de første kubene, og Alice kommer hakk i hel og forteller ivrig om det nye tilskuddet til produksjonen. Biene produserer honning. Den er dyrere enn vanlig honning, og også denne er økologisk produsert. Det er nesten som å spise medisin, sier Leodovico og smiler. Biene stikker ikke, men kan bite hvis de forviller seg inn i håret. Biene kom i desember 2015. Honningen har en annerledes smak enn vanlig honning. Det er vanskelig å

forklare forskjellen, men det er en kombinasjon av søtt og surt.

Biene henter pollen fra blomstene på kokosnøtt-trærne, så bier og kokos er en fin kombinasjon som nyter godt av hverandre.

Nye planer for lokalsamfunnet

Det siste tilskuddet til landsbyen er en vannstasjon. Vannstasjonen investerte de i ved hjelp av pengene fra kokossukkeret og ved midler gitt av Department of trade and industry. I en liten bygning står det nå en stor vanntank og filter. Leodovico forteller at det kommer mange forespørsler fra landsbyen og andre 28 tsjili nr. 04 • 2018

landsbyer om når de kan kjøpe vann derfra, og han forteller at det er like rundt hjørnet.

Utenfor bygningene er det et stort jorde hvor det skal bli dyrket grønnsaker så snart regnet kommer og bakken er klar. De fleste som bor i lokalsamfunnet er bønder, men de dyrker for det meste kun til seg selv og sin egen familie. De som har større jorder, får solgt noe på markedet nede i sentrum. Dette gjør at det handler om overlevelse, ikke inntektsskaping. Dette ønsker Sikap å gjøre noe med ved å utnytte jorden de har. Leodovico avslutter med å si at det viktigste nå er å fortsette å utvikle lokalsamfunnet og engasjere enda 29 tsjili nr. 04 • 2018

flere også i landsbyene rundt. De har nå fått midlene til å produsere og skape inntekt, og nå skal de selv vokse videre. Det som startet som en bygning og et kurs har vokst seg til å bli arbeidsplasser for nesten 40 personer, noe som betyr inntekt, utdanning og sikkerhet for framtiden.

Siste nytt om Sikap: Reportasjen i dette nummeret er skrevet på bakgrunn av et besøk i 2016. Siste nytt om kokossukkerproduksjonen nå er at de har fått en ettårsavtale med en voksende lokal kaffekjede: Bos coffe.

Produksjonen er fortsatt i full gang, og organisasjonen utvikler seg hele tiden.

familiesider

Innsendte Tegninger, venstre: Marie Kunten-Kuhr, 7 år Høyre: Elise Kunten-Kuhr, 4 år

Send oss flere tegninger: Misjonsalliansen, Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo elller tsjili@misjonsalliansen.no

Tsjilinøtter: Fasit forrige Tsjili: c,c,a,c. Vinner forrige Tsjili: Elfrid Blomdal, Gåsdal

30 tsjili nr. 04 • 2018

Hva kan Nann dyrke i grønnsakshagen sin?

Familien til Nann har laget en grønnsakshage. Kan du sette en strek fra tingene som kan dyrkes til hver sin jordlapp i grønnsakshagen?

Misjonsalliansen hjelper fattige bønder til å lage sine egne grønnsakshager hvor de kan dyrke grønnsaker som familien kan spise og selge på markedet.

31 tsjili nr. 04 • 2018

portrettet

32 tsjili nr. 04 • 2018

Lån og kurs sikrer framtiden Ho Thi Bay er takknemlig for Misjonsalliansens tilstedeværelse i Vietnam. – Jeg har fått både mikrofinanslån og tilgang til kurs i entreprenørskap, forteller hun.

Tekst og foto: Guro Nesbakken

D

et er mandag morgen og spenning i lufta. For første gang arrangerer Misjonsalliansen i Vietnam kurs i «Basic Management Training» for kvinnelige entreprenører som har en egen business, men som ønsker å lære hvordan de kan gjøre ting bedre. Dette er en del av arbeidet for å øke folks inntekt og gjøre den mer robust, slik at folk kan få en bedre hverdag og være bedre rustet til å møte klimasjokk.

Dette er en del av arbeidet for å øke folks inntekt og gjøre den mer robust.

33 tsjili nr. 04 • 2018

Møterommet gjøres klart, noen møbler flyttes, gulvet feies og vann settes ut til deltakerne. Så begynner de å komme, én etter én, på motorsykler. Fru Ho Thi Bay er kledd i en blå drakt. Hun hilser på noen av damene og tar et par samtaler på mobilen før kurset starter. Entreprenørkurset er gratis og går over fem uker, to formiddager i uka.

Alle deltakerne har litt erfaring med egen forretningsdrift, og i løpet av kurstiden får hver enkelt fire hjemmebesøk fra en kursholder. Læreren gir gode råd og veiledning til forretningsdriften.

Fru Bay driver et spisested som serverer helstekt kylling som en spesialitet. Hun har invitert oss hjem for et intervju etter kurset og serverer deilig mat. Det er ca. ti

portrettet

enkle trebord med plastikkstoler rundt. Hun forteller stolt at hun eier jorda her. Stedet har god beliggenhet langs en hovedvei, og under samtalen vår hører vi tungtransporten som drønner forbi. Likevel, selv om lokalet er stort og lett tilgjengelig, er det vanskelig å få nok kunder. – Et problem kan kanskje være at stedet ikke ser fint nok ut. Jeg ønsker å gjøre noe med taket og kanskje også få malt veggene, sier hun. Fru Bay har bare drevet stedet i seks måneder. Hun har én ansatt, og i tillegg hjelper hennes sønn og svigerinne til. Damen er driftig og selger gatemat på dagtid samt middag på kvelden.

Vi får servert lunsj. Det smaker riktig godt!

Jeg er veldig glad over å få være del av et større nettverk, og jeg tror dette kurset kan være en spennende mulighet for meg.

Fru Bay er 53 år, og mannen hennes er 55 år.

Hun har tre voksne barn og ett barnebarn.

Hun vokste opp her hvor hun bor nå, og foreldrene hennes var bønder. – Jeg fikk høre om entreprenørskapskurset gjennom den lokale kvinneforeningen. Jeg er veldig

glad over å få være del av et større nettverk, og jeg tror dette kurset kan være en spennende mulighet for meg, sier hun og fortsetter med å fortelle om hvordan hun endte opp med sin egen business: – Da jeg var ung, ønsket jeg å jobbe på kontor, og jeg jobbet med skatt fra jeg var 18 år. Men livet byr noen ganger både på overraskelser og forandringer. Etter hvert måtte jeg slutte på kontoret. Jeg hadde vel ikke så stor suksess der. Etter at jeg fikk mitt første barn, startet jeg opp en liten butikk.

Etter hvert som barna ble større og familien trengte mer penger til å støtte deres videre utdanning, måtte hun igjen tenke nytt. For ett år siden bestemte hun seg for å utvide, men trengte startkapital. Det var vanskelig å skaffe. Løsningen ble et mikrokredittlån fra Misjonsalliansen. – Jeg lånte 9 millioner vietnamesiske dong (underkant av fire tusen norske kroner), og jeg har allerede betalt tilbake det meste, sier hun stolt.

Jeg brukte veldig mye krefter til å tenke ut hvordan vi skulle skaffe nok penger, og jeg gråt mye.

34 tsjili nr. 04 • 2018

instagrammer

Hun forteller videre om krevende perioder underveis i livet. Det nesteldste barnet var mye sykt, og de måtte selge nesten alt de eide for å betale sykehusregningen. – Motorsykkelen, TV-en, og til og med noe av jorda vi eide måtte vi selge. Jeg brukte veldig mye krefter til å tenke ut hvordan vi skulle skaffe nok penger, og jeg gråt mye, forteller fru Bay. Familien manglet penger, og hun var skuffet over hvordan tilværelsen var blitt. Noe av det tyngste var da de måtte selge unna jorda si.

Heldigvis har de nå jobbet seg opp igjen og har klart å kjøpe opp noe land.

Hun er glad for familien sin og forteller at sønnen er gift og har en gutt, og helsa hans er heldigvis god. Og hun har drømmer for fremtiden. Entreprenørkurset hun nå har begynt på gir henne nye tanker, og forretningsdamen har planen klar: – Jeg vil gjøre spisestedet finere og mer attraktivt, og så må jeg forbedre en vanntank som vi har fått påbud om fra lokale myndigheter, avslutter hun. Vi er glad over å høre at hun får hjelp og tips fra kurset vårt og ønsker lykke til med businessen.

misjonsalliansen: Vi må styrke sammen-

hengen mellom vår tro og kampen for rettferdighet! – Sitat fra en #engasjert Knut Hallen. #brydeg #tro #faith

misjonsalliansen: Se på denne buketten

som er på vei til Ecuador i forbindelse med Giving Tuesday #givingtuesdaynorge #giverglede

misjonsalliansen: Tusen takk for i som-

mer! vi ER SUPERSTOLTE over den nye spesialstyrken vår. dere kan følge arbeidet vårt videre i høst.

35 tsjili nr. 04 • 2018

bildet

36 tsjili nr. 04 • 2018

Mario, en av potetbøndene i Luribay i Bolivia, viser fram åkeren sin. Misjonsalliansen tester ut ulike typer gjødsel for å få potetene til å vokse selv om forholdene er dårlige. – Nå bruker vi en gjødsel som er en blanding av aske, sukker og avføring fra ulike dyr, forteller han. Potetplantene vokser som de skal, og bøndene fordeler veksten ut over året slik at potetene kan komme til ulike tider.

Dermed blir også inntektene fordelt ut over året. Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

37 tsjili nr. 04 • 2018

kronikk

38 tsjili nr. 04 • 2018

Bygg landet med verdighet Misjonsalliansen har jobba i Kambodsja sidan 2007, og vi kan sjå at landet har utvikla seg veldig i denne perioden.

Tekst: Karen Lee Ling Myrene og Anders Myrene Illustrasjon: Klaus KUhr

Ø

konomisk har landet gått frå å vere eit lavinntektsland til å ta steget opp i mellomklassa. Vegar og bruer vert utbygd med bistand frå Kina og Japan, og Phnom Penh er ein stor byggeplass med det eine høgbygget etter det andre under konstruksjon.

Men om landet har positiv økonomisk vekst, så har demokratiet hatt tunge kår i det siste. Ytringsfriheita er knebla, og politiske motstandarar vert utestengde og fengsla.

Den økonomiske veksten har også ført til at presset på landbruksjorda har auka, og mange bønder har blitt tvinga til å selge jorda til underpris. Det er vanskeleg å stå i mot når rike forretningsfolk med gode politiske forbindelsar treng meir plass.

Andre bønder tar opp dyre lån for å kunne kjøpe utstyr som dei treng. For eksempel har den pågåande klimakrisa ført til at regnet

39 tsjili nr. 04 • 2018

ikkje er så stabilt som før. Utgraving av ein vassdam og installasjon av pumper kan vere eit godt hjelpemiddel, men om noko går gale er vegen kort til personleg konkurs.

Då er ofte løysinga å sende ein eller fleire familiemedlemmar inn til Phnom Penh for å jobbe i bygningsbransjen eller i den såkalla underhaldningsindustrien. Tekstilindustrien sysselset mange, men har eit dårleg rykte med tanke på arbeidsforhold.

Nyleg er det avdekka slaveriliknande tilstandar i fabrikkane som produserer murstein til dei mange byggeprosjekta. Fabrikken kjøper opp misleghalden gjeld, og heile familiar i praksis vert haldne som gislar til gjelda er nedbetalt. Løna er imidlertid så dårleg at i praksis vil det vere umogleg å kome seg fri.

Befolkninga i Kambodsja er ung, og omlag ein tredjedel er under 15 år. Kvart år er

kronikk

300 000 unge klare for å gå ut i arbeidslivet, men det er vanskeleg å finne passande arbeid. Mange reiser inn til Phnom Penh på jakt etter lukka, men vert ein lukkeleg av å sitte på utstilling utanfor ein karaokebar?

Behovet for trygge og sunne arbeidsplassar ute på landsbygda er skrikande.

Misjonsalliansen ønsker å bidra til slike arbeidsplassar gjennom å investere i bedrifter som jobbar med verdiskaping innan landbrukssektoren. Vi ønsker å sjå tradisjonelt utviklingsarbeid og investering i forretningsdrift gå hand i hand, og eit nytt innsatsfelt betyr ikkje at vi sluttar med det gode arbeidet som vi allereie driv med. Det er viktig at kvar enkelt familie kan dyrke nok mat til å brødfø seg sjølv, men det er ei aukande forståing i bistandsverdenen om at skal vi løfte folk ut av fattigdom, så må vi tenke større enn dette.

Gjennom støtte til bedrifter og næringsutvikling vil verdiskapinga auke, muligheitene for lokal ressursmobilisering gå opp og lokalsamfunnsutviklinga vil halde fram lenge etter at Misjonsalliansen har trekt seg ut.

Eit eksempel som vi trur kan ha stort potensial er rismøller. Slik situasjonen er no, sel bøndene i målområda våre ubehandla ris til mellommenn for ein lav pris. Så må dei kjøpe tilbake polert ris når deira eige lager er tomt. Dersom bøndene kunne gå saman om å drifte ei rismølle,

kunne dei selge behandla ris til ein høgare pris og dessutan spare pengar på å kverne risen sjølv. Andre område der markedet er klart og tilgjengeleg, men produksjonen for liten til å møte etterspørselen, er silke og cashewnøtter.

Ved å etablere foredlingsfasilitetar ute i provinsen kan dei lokale bøndene sitte igjen med ein større andel av verdiproduksjonen, samtidig som det vert skapt arbeidsplassar for folk med utdanning innan for eksempel økonomi, marknadsføring og bedriftsledelse.

Bibelen har mange eksempel på at det å ha ein jobb gir verdigheit. I Det gamle testamentet er det gitt instruksjonar om å la kantane på kornåkeren stå igjen slik at dei fattige kunne få hauste det sjølv, heller enn at ein skulle først samle det inn og så gi det vekk. Jesus fortel også ei likning om ein som eigde ein vingard. Han rekrutterte nye arbeidarar frå tidleg morgon til arbeidsdagens slutt, og alle fekk betalt. At dei som hadde jobba heile dagen klaga på at løna var den samme for alle kan kanskje vere forståeleg. Kanskje hadde dei protestert mindre dersom eigaren berre hadde gitt bort pengane sine? Men dei som berre hadde jobba ein time kunne stå litt rettare i ryggen og seie at dette var pengar dei hadde ærleg tent.

Folk ønsker ikkje vår medynk og almisser. Dei vil ha ein verdig jobb.

40 tsjili nr. 04 • 2018

ARKIv

Arbeid, ferie og fornøyelse. Harald Stene Dehlin var en kjent og kjær journalist og mangeårig redaktør av Misjonsvennen. I nr. 1, 1969, reflekterte han over arbeidets hemmelighet og var bekymret over om man i det norske samfunnet var blitt mer opptatt av fritid, ferie og fornøyelse. Han minnet sine lesere på at forutsetningen for all utvikling var arbeid, initiativ og foretaksomhet. Ja, dette gjelder trolig også i 2018 – uansett hvor i verden vi bor.

41 tsjili nr. 04 • 2018

Damer som tar ansvar Det er ettermiddag, og på en nedlagt skole vrimler det av damer. De har på seg blå forklær og står klare med saks, kam og hårspray.

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

42 tsjili nr. 04 • 2018

D

et er duket for en ny kursdag for damene som skal lære seg mer om hår og klipp. Lokalet damene befinner seg i er en nedlagt skole. Det er varmt, og det er åpent rett inn. Det løper noen barn rundt på plassen. Vi er i det nye området San Fransisco, det nyeste området Misjonsalliansen jobber i.

Det er den andre uken av kurset, så damene er fortsatt ganske ferske.

I 2016 startet Misjonsalliansens partner Accion Solidaria å jobbe sammen med damene i lokalsamfunnet. For Accion Solidaria er det viktig å vite at det de tilbyr faktisk vil hjelpe de som kommer. Derfor hadde de flere møter på forhånd hvor de snakket om hvordan hverdagen var nå og hvordan den eventuelt kunne forbedres. Flere av damene jobber med å selge hår- og sminkeprodukter, og det å lære mer om hvordan man kan klippe, style og farge hår var derfor et stort ønske fra flere i gruppen.

En av damene forteller at hun er veldig takknemlig for å få være med på dette kurset, datteren har også vært med på kurs. Nå håper hun at de skal fortsette å lære mer og få hjelp til å kjøpe inn produkter slik at de kan starte opp en egen frisørsalong.

En liten gutt hopper opp i fanget til moren.

Damene ler og tuller med ham, og de forklarer at han hele tiden stikker av fra barnehagen 43 tsjili nr. 04 • 2018

de har i et av de andre klasserommene. Det er frivillige som kommer hit hver uke for å passe barna mens mødrene er på kurs. Jentene som passer barna er unge og hjelper til med lekser og gir barna klemmer og oppmerksomhet. Barna tegner og fargelegger tegninger de senere skal gi til foreldrene sine.

Tilbake i klasserommet har ikke varmen blitt noe mindre intens. Jennifer, en av damene som sitter i sirkelen rundt oss, forteller: – Naboen min introduserte meg for dette kurset, jeg har også fått med meg søsteren min som er på vei hit. Hun blir emosjonell når hun snakker om denne muligheten. Og jeg blir imponert over takknemligheten og gleden de viser over å få være med på et enkelt kurs. En av mødrene forteller en historie om at datteren hennes nå syns det er så gøy å bli klipt av moren sin at hun kommer og spør om å bli klipt hver dag. Snart har hun ikke mer hår igjen, og moren og de andre damene ler av hele historien.

Den eldste damen på kurset heter Angela.

Denne familien er representert med tre generasjoner: Angela, datteren og den lille gutten som sjarmerer alle damene og hopper fra

fang til fang. Angela har åtte barn, og det er den yngste datteren som er med på kurset.

Hun har allerede fått ett barn, og hvis hun skal følge familietradisjonen, kommer det enda flere. Det er flere yngre jenter her, og ni rekker opp hånda når jeg spør hvem som er under 25 år. Det er noen få som har fullført videregående skole. Andre har ingen utdannelse og er analfabeter.

Etter at kurset var formelt ferdig, har flere i gruppen fortsatt på egen hånd. De betaler 10 dollar hver som lønn til læreren, og dette viser at damene tar ansvar og fortsetter.

Mange mødre i området er ikke sammen med barna sine fordi de må reise for å jobbe. Å få en jobb de kan drive med i nabolaget gjør at de kan følge opp barna. Noen av jentene er 44 tsjili nr. 04 • 2018

Analfabeter? Flere av kvinnene som får opplæring i frisøryrket jobber med å selge hår- og sminkeprodukter.

Nå lærer de å klippe, style og farge hår. Noen av deltakerne har utdannelse, andre har ingen skolegang i det hele tatt og er analfabeter.

født i dette området. San Fransisco ligger på en liten høyde, noe som er utfordrende når det er regntid. Et par av jentene forteller at de har gått med plastposer på bena på vei til skolen på grunn av all gjørmen.

Området vokser sakte, men sikkert. I starten var det kun bambushus her, men nå er det blitt mer murhus og større områder.

Damene forteller at de ser områdene endre seg for hver dag.

Jentene skal snart i aksjon, og flere av de har drømmer om å få lov til å starte en egen liten 45 tsjili nr. 04 • 2018

salong slik at de kan få en tryggere inntekt og være i nærheten av barna sine.

Læreren setter i gang damene, og plutselig er luften fylt av vann som blir sprayet fra bokser.

Saksene går, og mange interesserte øyne følger nøye med. Etter at damene har klippet, starter de med å sette opp hår. De fletter, ruller og tvinner. Damene arbeider raskt, og man kan se at det faller naturlig for samtlige.

Før vi vinker farvel, sier lederen at vi får komme tilbake senere hvis vi ønsker en ny frisyre.

andakt nr. 04 2018 Det er ikke så ofte jeg er spent. Jeg vet en hel del om hva livet går i, og jeg må innrømme at det er ganske behagelig.

Jeg er ikke så spent på jula heller. Det er liksom ikke som da jeg var liten og lurte så fryktelig på hva som lå under treet og om det ville komme snø til julaften.

De siste årene har mange av mine venner blitt ekstra spente.

Ikke på jula, men spente fordi de skulle få barn. De har vært spente på hvordan hele verden ville endre seg når denne lille ungen poppet ut. For det er jo sånn at verden endrer seg når man får barn. I alle fall for foreldrene.

Men tenk da, om verden ikke bare endret seg for mor og far, men om hele verden faktisk ble annerledes da ungen din ble født. Da er det lov å være spent …

Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. (Luk 2,4–5) Det er ikke så ofte jeg blir redd. Ting er ikke så skummelt nå som det var før. Som liten var jeg redd for så mye, i alle fall det som kom brått og overraskende på, men det er ikke så mye som overrasker meg lenger.

Men tenk om det dukket opp noe helt nytt. Et barn for eksempel, eller en engel. En som var helt ny for meg, en jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle forholde meg til. Et barn jeg var livredd for å ikke klare å ta vare på, eller en engel jeg fryktet der den plutselig dukket opp foran meg og sauene på Betlehemsmarkene.

Men tenk om det jeg fryktet viste seg å ikke være farlig, men derimot være det beste jeg har opplevd, noe som skulle forandre hele verden.

46 tsjili nr. 04 • 2018

Da trengte jeg ikke være redd …

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. (Luk 2,9–11) Det er ikke så ofte jeg leter. Jeg trenger ikke lete, jeg har jo alt jeg trenger, og det er sjelden jeg får en så fantastisk nyhet at jeg bare må løpe og lete og finne.

Men tenk om jeg plutselig måtte la sauene klare seg selv og dra ut og lete.

Fordi jeg hadde hørt rykter om et barn, en frelser. Og tenk om jeg fant det. Det var ikke som jeg hadde forventa, men likevel skjønte jeg at dette var svaret vi hadde lett etter så lenge.

Eller tenk om det var jeg som fikk bære fram det alle venta på. Tenk om jeg fikk være mor til et lite barn som hele verden hadde lett etter. Jeg hadde vært spent og redd og jeg hadde lett, men nå hadde jeg funnet.

Og tenk om alle vi kan forstå at det vi egentlig ønsker oss og leter etter, det er her. Midt i blant oss. Tenk om vi skjønner at vi ikke trenger å lete oppover mot himmelen, for det vi leter etter er kommet ned til oss. Det lille barnet i krybben er her allerede. Da trenger vi ikke lete. Da har vi funnet …

Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. (Luk 2,15–16)

47 tsjili nr. 04 • 2018

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance

Totale innskudd

NOK 185 348 314

(AMAS), som er Misjonsalliansens eget norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

Antall sparekonti

118 736 Antall lånekunder

Gjennomsnittlig lånebeløp

138 468

NOK 2,225 milliarder

3,7

Total utlånsportefølje

NOK 16 065

%

PAR30

Forsinket betaling

48 tsjili nr. 04 • 2018

Over: En av Diaconia MDIs kredittoffiserer på besøk hjemme hos en av lånekundene i Monrovia, Liberia.

Viktigheten og ringvirkningene av verdiskapning Imigrantoverføringer og penger som gis av veldedige organisasjoner uten betingelser, skaper avhengighet som er til hinder for Liberias egen verdiskapning.

Tekst og foto: Kjetil Abrahamsen

P

enger overført fra migranter til hjemlandet kalles migrantoverføringer og er en viktig kilde for kapital i utviklingsland. I Liberia tilsvarer migrantoverføringer hele 28 prosent av brutto nasjonalprodukt (2015). Slike pengeoverføring har begrenset påvirkning på utviklingen i landet. Samtidig

49 tsjili nr. 04 • 2018

har landet gjort seg helt avhengig av gaver fra veldedige organisasjoner fra hele verden.

Pengene som strømmer inn i landet er faktisk en av de største utfordringene i Liberia.

Folket lære seg ikke å bygges sitt eget land.

– Jeg vil si det så sterkt at det er en av de større truslene for banken vår, sier Tania

mikrofinans Mendoza, leder av mikrofinansbanken Diaconia MDI, og hun fortsetter: – Det gis penger uten betingelser, og når pengene er brukt opp står menneskene på samme nivå i livet, uten fornyet kompetanse, uten utdannelse eller erfaring og fortsatt like avhengig av omverdenen.

For å bygge opp Liberia må folk ha et lønnet arbeid å gå til. Da må man stimulere til utdanning, entreprenørskap, næringsutvikling og opprettelse av nye bedrifter.

Flere av mikrofinanskundene som begynte i det små for tre-fire år siden har i dag 15–20 ansatte. Både mikrofinanskundene og deres ansatte metter seg selv, de sender barna på skolen, og etter hvert kan de få mulighet til å kjøpe eller bygge sitt eget hus og hjem.

– Vi forventer ikke at Mikrofinans skal være løsningen for et hvert menneske som lever i fattigdom. Ikke alle passer til å være gründere. Men de som lykkes har innvirkning på sin omverden, mener Tania. Når en mikrofinanskunde i løpet av få år kan ansette eksempelvis 15 ansatte får man en multiplikasjonseffekt som er svært stor. Folk får en arbeidsplass å gå til og får mulighet til å forsørge sin egen familie.

Microfinance Partner Gjennom sitt datterselskap Alliance Microfinance AS (AMAS) lanserer Misjonsalliansen et nytt næringslivssamarbeid.

For å nå målene om å bedre livsvilkårene for fattige og undertrykte mennesker lanserte AMAS nylig næringslivssamarbeidet «Microfinance Partner».

Vi ønsker å gi næringslivet mulighet til å delta og bidra til et spennende mikrofinanssamarbeid, samtidig som vi også skal levere en verdi tilbake til våre samarbeidspartnere.

Vi kan tilby annonsering, oppfølging og foredrag. Mikrofinansarbeidet vårt har til hensikt å gi fattige mennesker økonomisk trygghet – gjennom å gi dem lån, sparing og forsikring. På den måten kan de skape egne bedrifter som genererer inntekt.

AMAS vil tegne tilpassede og skreddersydde avtaler med den enkelte bedrift, og vi vil sørge for god informasjon og

tilbakemeldinger om arbeidet og oppdatere din bedrift på prosjektets utvikling.

Bli med og gjør verden til et bedre sted!

Sammen skaper vi varig endring for dem som trenger det mest.

Den første avtalen er allerede signert med Norganic, Norges ledende økologiske grossist.

Kontakt Din bedrift er velkommen til et samarbeid med oss.

Kontakt markedsansvarlig i Alliance Microfinance Kjetil Abrahamsen på telefon 90 18 22 27 eller e-post ka@amas.as

50 tsjili nr. 04 • 2018

ØKOLOGISK matvarer

- drikke - non food

Ved å velge økologiske produkter støtter du en bærekraftig utvikling, en bedre dyrevelferd og mat som gjør kroppen godt.

Sjekk ut vår nettbutikk

vi har et bredt og godt utvalg i økologiske produkter.

økoland.no

Annonseinnhold fra Norganic - en Microfinance Partner

51 tsjili nr. 04 • 2018

Exit Bolivia

52 tsjili nr. 04 • 2018

Fersken og potet som gode inntektskilder i Luribay Luribay blir kalt «Ferskenens hovedstad» og ligger 2550 moh. og 3–4 timers biltur unna La Paz. I januar bugner det av fulle ferskentrær, og det er tid for høsting.

Tekst: Hildegunn Bjerke Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

D

et gode klimaet egner seg godt for mange slags typer frukt og grønnsaker, men det dyrkes mest fersken, potet og druer.

Misjonsalliansen har jobbet i Luribay siden 2015 og har i disse årene hatt flere ulike jordbruksprosjekter spesielt rettet mot fersken- og potetbønder. Et resultat av disse prosjektene er at flere ser muligheten til å kunne leve av jordbruk, noe som igjen fører til at flere blir værende i kommunen og ikke flytter ut for å jobbe.

Det er flere grunner til at produksjonen øker. Noen viktige faktorer er nye eller forbedrede vanningssystemer og en kvalitets- og kvantitetsforbedring på avlingene, fokus på hvordan få avlingen til markedene og økte kunnskaper om håndtering av hele avlingens prosess og bedre utstyr. Spesielt har poding av trær og kunnskap om sykdommer gjort ferskenavlingene større og med bedre kvalitet. I tillegg har Misjonsalliansen introdusert en annen type fersken som

53 tsjili nr. 04 • 2018

blomstrer tidligere enn andre typer og dermed gir bøndene mulighet til å selge sine ferskener tidligere enn andre bønder og med mindre konkurranse.

Bøndene planlegger og gjennomfører arbeidet og føler derfor eierskap til prosjektet, og Misjonsalliansen bidrar med råd og kunnskap om hvordan man håndterer prosjektene – en kunnskap og erfaring som de tar med seg videre. Flere av bøndene har også blitt medlemmer av ulike jordbruksorganisasjoner der de får støtte og kunnskap. En av disse organisasjonene jobber med hvordan man kan bruke frukten til å lage produkter som syltetøy og juice. Andre igjen arbeider mer med hvordan man skal få produktene ut til markedene.

Freddy, en av bøndene som jobber i Luribay, forteller at produksjonen av fersken har økt fra 6,8 til 12 tonn per hektar for de 150 familiene som har deltatt i prosjektet. Dette bidrar til høyere inntekt og bedre levevilkår.

Generalsekretæren

Derfor er vi her. «I et samfunn hvor folk blir undertrykt og behandlet med diskriminering og forakt, velger Gud side: Han forblir på de svakestes side. Evangeliet fikk meg til å se at fattigdom krenker all menneskelig verdighet og er en fornærmelse mot Gud. Evangeliet fikk meg til å se at vi som etterfølgere av Jesus skal nærme oss dem som har falt utfor veikanten – fordi det er på lokalt plan at det å overvinne fattigdom blir en reell mulighet.»

Ordene tilhører Bebeto Araújo, Misjonsalliansens landdirektør i Brasil, og ble sagt under Rettferdskonferansen i november. Misjonsalliansen tok initiativ til å bringe denne voksende, globale rettferdsbevegelsen hit til landet for å samle kristne kirker og organisasjoner i kampen for rettferdighet. Det gjorde vi fordi vi gjennom vårt arbeid daglig blir konfrontert med urettferdighet. Det er noe som er veldig galt i vår verden, det er systemisk, det rammer svært mange mennesker og mest av alt de fattige. Årsakene til urettferdighet er mange, og de stikker dypt. Ingen av oss kan toe våre hender og mene at ansvaret kun ligger hos «de andre», for vi er alle

54 tsjili nr. 04 • 2018

sammen vevd sammen i et system som skaper ulikhet.

Noens velstand betales med andres fattigdom. Noens frihet til å delta i forbrukersamfunnet fører andre inn i slaveri og ufrihet. Noens livsstil fratar mange deres livsgrunnlag.

Som etterfølgere av Jesus har vi alle et spesielt kall til å stå opp for rettferdighet. Ingen kristen kirke, uansett teologisk nyanse, kan tro på Jesus og samtidig unnlate å engasjere seg i det som bryter ned vår verden. Som verdens største grasrotbevegelse er kirken en bevegelse som kan forandre verden. Det begynte med et barn i en krybbe. Gud ble menneske og lærte oss at han alltid står på de svakeste side. Han forsonte verden med seg selv og plantet sin kirke på jorden slik at han gjennom den kan være nær og virksom hos alle mennesker, alle steder og til alle tider.

Misjonsalliansen er en del av denne bevegelsen og arbeider hver dag for å bli et enda bedre redskap for å fremme rettferdighet, i Jesu navn.

«Fattigdom forsvinner ikke av seg selv. Derfor er vi her», avsluttet Bebeto sitt foredrag.

Av: Andreas Andersen

55 tsjili nr. 04 • 2018

ENGASJEMENT I NORGE

Jo mere vi er sammen …

Det manglet ikke på noe da Solveig Roland Nordstrand gjorde ord til handling og inviterte lokalbefolkningen til en kveld med Misjonsalliansen på bedehuset på Vigra. I tillegg til deilig mat, ekte sunnmørsk kakebord og gjenforening av koret ble det også servert ferske bilder og historier fra Misjonsalliansens arbeid i Ecuador.

Det ble hyggelig stemning da små og store hadde funnet veien til bedehuset på Vigra en lørdagskveld i oktober.

Ambassadørkoordinator i

Misjonsalliansen, Monica S. Andresen, er henrykt over det store oppmøtet og den varme velkomsten.

– Akkurat sånne arrangementer som dette viser at Misjonsalliansens slagord – «Sammen gir vi livet en sjanse» – ikke bare er teori, men at det også gjelder i praksis.

For det er faktisk sånn: Misjonsalliansen består av hver enkelt av oss som enten her hjemme eller der ute bidrar med vårt, enten det er stort eller smått. Å bekjempe fattigdom, fremme rettferdighet og dele tro er noe vi

klarer fordi vi står mange sammen. Det er ingen tvil om at det å spre kunnskap bidrar til å styrke samholdet og vekke engasjement rundt prosjekter vi har all grunn til å være stolte av. Solveig Roald Nordstrand og Misjonsalliansens kvinneforening er svært fornøyd med et vel gjennomført arrangement og oppfordrer andre til å ta initiativ til å få til noe av det samme.

Med tanke på at vi alle sammen er delaktige i Misjonsalliansens gode resultater, takker vi for gaven som ble gitt i fellesskap og gleder oss over fruktene av den.

56 tsjili nr. 04 • 2018

Selv om du glemmer at 1+1 er 2 …

Alexander har nettopp hatt bursdag. Til elleveårsdagen fikk han mange fine gaver og et fadderbarn i Ecuador. Det var veldig fint, men også litt skummelt.

Jefferson på fem år ble tatt godt imot. Han har fått hedersplass i hjemmet og smiler trofast til familien fra kjøleskapet hver eneste dag. Alexander synes det er fint, men føler også litt ansvar. – Når jeg ser på Jefferson og tenker på at han er en gutt akkurat som meg, men at han er født på et fattig sted og kanskje ikke kan få det han ønsker seg,

57 tsjili nr. 04 • 2018

så får jeg lyst til å gjøre noe for at han skal ha det bra. Jeg tenker på han og liker å se at han smiler.

Alexander forteller at han fikk en sparebøsse fra Misjonsalliansen sammen med bildet av og informasjon om Jefferson. Sparebøssen er bare hans, og han skal oppbevare den på et «hemmelig» sted.

– Jeg skal putte penger i den sparebøssa til Jefferson når jeg har og når jeg har lyst til å gi noe.

Mamma har sagt at jeg ikke skal gjøre det fordi jeg føler at jeg må, det er derfor skal jeg ha den på et hemmelig sted, sånn at

ingen skal mase på meg om det. Når jeg er glad og føler meg heldig for noe jeg har fått eller har fått oppleve, kan jeg putte en penge oppi fordi jeg vil at andre også skal ha det bra. Selv om jeg ikke har møtt Jefferson, føler jeg at jeg kjenner han litt.

Det er fint. Jeg vet ikke helt hvor ofte jeg kommer til å gi noe, men jeg kommer nok til å gjøre det når jeg husker det. Også kommer jeg til å tenke på han. Kanskje ikke som en bror akkurat, men nesten.

Det er fint å vite at vi kan hjelpe han og familien og vennene hans med gode ting i livet. Kanskje han får noe han trenger eller ønsker seg på grunn av meg. Det håper jeg.

– Selvsagt er det jeg som er ansvarlig for å gi ni kroner dagen for å holde fadderskapet varmt, men jeg synes også det er viktig at Alexander får erfare at han kan ha det like bra selv om han ofrer noe for andre av og til, sier mamma Monica og avslutter – Jeg tror Jeffersons «plass» i familien vil bidra til det og synes dette var en super gaveidé.

58 tsjili nr. 04 • 2018

Kvinnene i Rancho Grande Mellom de høye fjellene i Luribay i Bolivia ligger det et nytt hus, malt i sterke farger. Inne i huset er flere kvinner i full gang med arbeidsdagen, og en søt eim ligger i luften. Her produseres det ulike former for ferskenprodukter.

Tekst og foto: Fride maria Listrøm Næsheim

L

uribay er frodig, og selv med vannutfordringene som har vært i Bolivia vokser det ferskentrær opp og bærer frukt. Prosjektet Rancho Grande startet med 24 kvinner som begynte å snakke om hvordan de kunne lage nye produkter av fersken. Kvinnene kontaktet Misjonsalliansen og ønsket at de

59 tsjili nr. 04 • 2018

skulle samarbeide. Misjonsalliansen ville være med, men sa at det var viktig at de først gikk igjennom hvordan kvinnene skulle organisere seg og at de fikk et kurs i lederskap for å ha et godt grunnlag for prosjektet. I desember 2015 startet de, og i 2016 fikk de kurs om hvordan frukten skulle behandles.

50/50

For at kvinnene skulle få eierskap til prosjektet og bygget som måtte oppgraderes, gikk Misjonsalliansen inn med 50 % og kvinnene måtte selv gå inn med 50 %. Da de fikk vite at de skulle betale 50 %, var det bare 17 av kvinnene som ble med videre. – Kvinnene som ble igjen har gjort en utrolig jobb med å

gjennomføre ombyggingen, og de har bidratt masse. Nå begynner de å tjene penger på produktene sine, og de ønsker å videreutvikle prosjektet, forteller Freddy som jobber i Misjonsalliansen. I 2017 var fokuset på å markedsføre produktene. I Bolivia får barna en liten frokost på skolen, noe å drikke og litt å spise. I Luribay har de fått juice fra La Paz. 60 tsjili nr. 04 • 2018

Så blandes frukten med sukkerlake og blir helt opp i store dunker. Vi hjelper hverandre og bytter på hvem som står på hvilken stasjon, forteller hun. Damene har organisert seg i grupper som jobber på skift, det er fem grupper med tre til fire i hver gruppe. En typisk arbeidsdag starter ved lunsjtider og varer til syv på kvelden. – Selv om vi bytter på, så prøver vi å gjøre det hver enkelt er best på slik at det blir mest mulig effektivt, forteller Surma. Jeg spør hva hennes spesialitet er.

Jeg lager sukkerlaken, sier hun.

Drømmen er å ansette flere kvinner Kortreist: I en lokal fruktproduksjon lager kvinnene i Luribay blant annet juice, frukt i lake, syltetøy og nektar. Forretningen gir jobb til mange kvinner, og barna på skolen får kortreist juice til skolematen.

Nå har de egen fruktproduksjon i Luribay, og kvinnene ser på en mulighet for å starte et lokalt samarbeid med kortreiste produkter.

Damer i flotte skjørt og med lange fletter jobber inne i det lille lokalet. En av damene, Surma, forteller om hvordan arbeidsdagen er: – Vi starter med å vaske all frukten. Neste steg er å skrelle den før den blir kokt i store kjeler.

61 tsjili nr. 04 • 2018

Surma snakker om at hun liker å jobbe i en gruppe og at det er veldig sosialt å være på jobb. Flere av damene kommer til og vil fortelle om prosjektet, blant disse er Angelica, Nilda og Amalia. Det er tidlig på morgenen, og de har kommet tidlig for å ta imot oss. Damene forteller om hva de gjorde før dette prosjektet.

– Tidligere jobbet vi i landsbyen med fruktavlinger, og vi tok vare på familien. Det var avgjørende at vi organiserte oss og kunne ta det neste steget. Gjennom kurset har vi lært så mye: å være ledere, at kvinner også kan lede, og masse annet praktisk. Damene viser oss rundt og viser et tørkeapparat som gjør at de kan lage tørket fersken. Noen av produktene de lager er juice, frukt i lake, syltetøy og nektar. I dag selger de frukten på ulike messer og når det er fest i landsbyen, og de har også vært i La Paz på en fruktproduksjonsmesse.

Drømmen er å ansette enda flere kvinner.

De fleste damene er fra Rancho Grande, og noen er fra nabolandsbyene. De forteller at det har skjedd store endringer siden de var små. – Da vi var små, fantes det ikke noe arbeid som dette for kvinner. Vi har lært mye om hygiene, noe vi ikke snakket om da vi var små. Videre snakker de om hva det beste med organisasjonen er. – Denne prosessen har kostet oss mye, ikke bare økonomisk. Men vi har lært å samarbeide. Mange har falt fra,

men vi er igjen og vi er modige kvinner som skal klare dette. Drømmen er jo at dette kan bli noe våre døtre kan ta over og være stolte av. En jobb som skaper inntekt og trygghet for landsbyen vår. Vi drømmer om et hus til, slik at vi kan produsere enda mer og få en mer stabil inntekt.

Stolte menn som støtter

– Det er interessant å se hva som har skjedd under dette prosjektet. I starten var det mange menn som ikke ville at kvinnene skulle gå på kurs. De følte at de mistet kontrollen over kvinnene. Men under prosjektet har dette endret seg . Mennene er veldig stolte over hva kvinnene har fått til, og de ønsker også å bli en del av prosjektet. Når de ser produktene med navnet Rancho Grande, som også er navnet på stedet, blir de kjempestolte. Dette med kjønn er et tverrgående tema i Misjonsalliansen og noe vi har jobbet med i dette prosjektet også, forteller Freddy. Prosjektet er levedyktig også

når Misjonsalliansen trekker seg ut. Klimaforandringene gjør det vanskeligere å drive med fruktproduksjon, men dette senteret gjør at frukten kan gjøres om til god frukt i produkter og holde seg lenger.

Kvinnene har fått støtte fra familien underveis i prosjektet. – I mitt tilfelle er det faktisk mannen min som har fått meg med og støttet meg hele veien. – Min mann var som mange andre skeptisk og negativ i starten. Men nå har han sett hva vi har fått til, og han støtter meg. Mennene kommer hit og hjelper til.

Før damene skal tilbake til arbeidet forteller de om den viktigste lærdommen dette prosjektet har gitt dem: – Å forstå at vi kan produsere produkter som vi kan selge utenfor Luribay og kanskje til andre land. – Det viktigste jeg har lært er å jobbe i en gruppe og å stå sammen. – Et felles mål er viktig, da jobber vi sammen, og hvis vi ikke har konflikter, kan vi nå så langt vi vil, avslutter en av damene før de stolt viser frem produktene sine.

62 tsjili nr. 04 • 2018

instagrammer # misjonsalliansen

misjonsalliansen: TUSEN TAKK til Klæbu

janneogruneiliberia: Etter flere pro-

wennerbergiecuador: Høytidelig innvi-

janneogruneiliberia: Idag har Mosaic

misjonsalliansen: «Justice sits at the

misjonsalliansen: Takk til Fretex

menighet som på søndag signerte menighetsavtale med oss! #klæbumenighet #kambodsja

else av den nye fotballbanen i San Fr a ncisco. På tur med #sørcup #misjonsalliansenecuador

heart of what the Church is called to be.» Jo Herbert, leder for The Justice Conference i England. #thejusticeconference #rettferdskonferansen

63 tsjili nr. 04 • 2018

sjektbesøk har vi i @koretmosaic virkelig fått et inntrykk av viktigheten av å være «nær, modig og dyktig».

fått være med og synge på åpningen av en barneskole som 500 elever skal få begynne på til uka!

som har levert gjenbrukskopper til #rettferdskonferansen #ingenerlike #thejusticeconference #brydeg #rettferdighandel@fretexfashion

VOLONTØR-SIDEr

Gleden er på vår alles side …

Her ser dere den flotte buketten som reiser for å arbeide i utsatte områder i Guyaquil i Ecuador. I mellom tre og seks måneder skal de arbeide frivillig som volontører for Misjonsalliansen, og uansett hvordan man vrir og vender på det: Volontørordningen er en vinn-vinn-vinn-situasjon.

Tekst og Foto: Monica Sønstevold Andresen

Store forventninger

Flere av volontørene reiser som et ledd i samarbeidet Misjonsalliansen har med BIG – Bibelskolen i Grimstad, der et seks måneders volontørprogram er et tilbud på en av studielinjene. De andre reiser på helt eget initiativ og gir tre måneder av seg selv og sitt liv i Guyaquil.

– Selv om de vanskelig kan forestille seg hva som venter dem, er det ingen tvil om at de gleder seg. Det å få gi litt av seg selv til mennesker i sårbare områder, lære et nytt språk og oppleve en virkelighet langt fra sin egen, nevnes som viktige motivasjonsfaktorer. De har samlet tro på at det å få arbeide nært på lokalbefolkningen vil gi

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador og på Filippinene.

Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

64 tsjili nr. 04 • 2018

dem personlige verdifulle erfaringer de kan ta med seg videre i livet. Selv om arbeidet ikke er lønnet, er det skjønn enighet om at det vil være verdt det.

Volontører er viktige

Martin Aarflot, kommunikasjons- og markedssjef i Misjonsalliansen, bekrefter at ovennevnte forventninger høyst sannsynlig vil bli innfridd for hver enkelt. I tillegg er volontører viktige for organisasjonen. – De som reiser ut, kommer tilbake med personlige erfaringer fra landene vi jobber i og bærer med seg en kunnskap og en indre gnist som lett smitter over på andre.

På den måten ser vi at volontørene våre er viktig for å få spredt informasjon og engasjement rundt prosjektene, slik at vi kan opprettholde det viktige arbeidet som gjøres ute. Vi jobber nå med å få på plass et program som maner til tettere samarbeid med volontørene også etter at de er tilbake i Norge. Vi ser det som riktig og viktig å legge til rette for at de som ønsker får anledning til å dele sine erfaringer med andre. Det er ingen tvil om at volontørene legger igjen en stor bit av seg selv til menneskene de møter på denne veien.

Dette verdsettes svært høyt, og vi ønsker

at volontørene skal føle seg som en viktig del av Misjonsalliansen gjennom hele livet.

Hjertelig velkommen

I Ecuador har volontører vært viktige for driften av Misjonsalliansens prosjekter i årevis, og de ønskes fremdeles hjertelig velkommen.

Volontørenes arbeidskraft og personlige engasjement bidrar til at prosjektene kan driftes på gode økonomiske vilkår og møte det store behovet for voksenkontakt som mange barn i utsatte områder har.

Volontørene 2018 / 2019 vil bli utplassert på Centros Creer, som jobber med opplæring og utvikling av barn med ulike funksjonshemninger. De vil også arbeide i vanlig skole, med fritidsaktiviteter og på ferieskoler som arrangeres av kirkene Misjonsalliansen samarbeider med. Som kjærkomne gode rollemodeller blir volontørene som oftest omfavnet med vennlige smil og gode klemmer. Ute i felten venter store og små spent på å få møte sine norske venner.

I denne anledning oppfordrer vi hele Misjonsalliansen, både de som arbeider sentralt i organisasjonen og de som støtter opp om det viktige arbeidet vårt, om å be for våre nye hverdagshelter.

Riktig god tur, Gud velsigne dere! Sammen gir vi livet en sjanse.

– De som reiser ut, kommer tilbake med personlige erfaringer fra landene vi jobber i, og bærer med seg en kunnskap og en indre gnist som lett smitter over på andre.

Som kjærkomne gode rollemodeller blir volontørene som oftest omfavnet med vennlige smil og gode klemmer.

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

65 tsjili nr. 04 • 2018

#NORGESELDSTEFADDERORDNING

NORGES ELDSTE FADDERORDNING ER 60 ÅR I 2019 skal Misjonsalliansens fadderordning feires! Oppstarten fant sted på Taiwan i 1959 da et nytt tuberkulosesenter for fattige barn skulle etableres og driftes.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

Legemisjonær Olav Bjørgaas fikk ideen om en fadderordning, eller fjernadopsjonsordning som det het den gang, fra den amerikanske organisasjonen World Vision. De ti første fadderne ble vervet fra Los Angeles-området, men snart ble norske givere med på ordningen.

Prisen for et fadderskap var i starten 70 kroner i måneden, noe som tilsvarer hele 890 kroner etter dagens kroneverdi.

Mange, mange tusen barn har fått hjelp gjennom Misjonsalliansens fadderordning gjennom disse 60 årene. De har fått utdanning, helsetilsyn, fritidstilbud og hjelp til å komme ut av fattigdom. Ordningen har i løpet av årene blitt justert og endret, men siden oppstarten har målet om å hjelpe mennesker ut av fattigdom hele tiden ligget fast.

Tusen takk!

Som fadder gir du nye muligheter til barn, ungdommer og familier som er ofre for stor urettferdighet.

Din hjelp betyr mye!

Bli fadder du også!

66 tsjili nr. 04 • 2018

Neste nummer Alle barn er frie og like mye verdt Fadderordningen blir tema i alle fire utgaver av Tsjili i 2019. Vi skal belyse ulike sider av fadderordningen og de resultater og innvirkninger den har på mennesker og lokalsamfunn.

Vi skal fortelle historier om mennesker som får innflytelse over eget liv og får kunnskap til å komme seg ut av fattigdom, og vi skal vise til de gode resultatene vi får gjennom å samarbeide med lokale myndigheter.

FOTO: KNUT EDVARD LARSEN

Tema i nummer 1, 2019: Alle barn er frie og like mye verdt!

Gi den videre I løpet av de senere årene har mange av våre venner valgt å gi bursdagen, jubileet eller bryllupet til Misjonsalliansen.

Gaven er egentlig ikke til oss, men blir gitt videre til barn og familier som lever under nedverdigende forhold og til lokalsamfunn med store sosiale og praktiske behov.

67 tsjili nr. 04 • 2018

Er dette noe du er nysgjerrig på eller har lyst til å gjøre selv, hører vi gjerne fra deg!

Ta kontakt, enten ved å skrive til giver@misjonsalliansen eller ved å ringe oss på tlf. 22 94 26 00.

Julegaven – til den som har alt.

Gi en alternativ julegave som bidrar til en mer rettferdig verden!

Bestill alternative julegaver i form av julegavekort på misjonsalliansen.no/julegaven Du bestemmer selv hva gaven skal koste og hva den skal gå til.

Fyll ut, så sender vi deg et fiks ferdig julekort til å legges under treet.

Årets viktigste julegave vil endre liv!

68 tsjili nr. 04 • 2018