Tsjili 0417

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 04 • 2 017

KJØNN OG LIKESTILLING: Reportasjer fra Kambodsja og

Bolivia • PORTRETT: Thuy er skredder og lånekunde i MOM

1 tsjili nr. 04 • 2017

innhold 04 • 2017

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

KAMBODSJA:

Kambodsjas kvinner Hva skal til for at Kambodsja skal løfte seg fra fattigdom og vokse?

Barnedødeligheten må ned, og vi må utdanne jentene. Fride skal forsøke å finne ut hvordan det er å være kvinne i Kambodsja.

s. 20

Portrettet:

BOLIVIA:

I dag driver Tran Thi Thuy sin egen skredderforretning, og hun underviser fattige kvinner på landsbygda i syfaget slik at de også kan få en framtid. Men slik har det ikke alltid vært.

Et møte med fire sterke kvinner fra kvinnegruppa Bartolina Sisa i Luribay i Bolivia.

Orden i sysakene

s. 32

Bolivias Jeanne d’Arc

s. 43

2 tsjili nr. 04 • 2017

stemmen Forsiden: Kvinner i Kambodsja har et stort ansvar f o r fa m i l i e n s økonomi. denne da men solgte vannmeloner til lokalsamfunnet.

Foto: Fride Maria listrøm Næsheim

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 HVA GÅR PENGENE TIL? s. 5 nyheter s. 8 ARKIv s. 16 Kortreist s. 17 familiesider s. 30 portrettet s. 32 bildet s. 38 kronikk s. 40 instagrammer s. 47 andakt s. 48 mikrofinans s. 50 fortelling for barn s. 56 Generalsekretæren s. 58 ENGASJEMENT I NORGE s. 62 VOLONTØR-SIDEr s. 64 Spørsmål & Svar s. 66

Aktuelt Likestilling mellom kjønnene s. 6 Kambodsjas kvinner s. 20 Orden i sysakene s. 32 Kvinner bærer halve himmelen s. 40 Bolivias Jeanne d’Arc s. 43 Møte med tenåringsmødre i Liberia s. 59

3 tsjili nr. 04 • 2017

Å vokse opp som en kinesisk jente i Malaysia lærte meg å kjempe. Ikke med nebb og klør, men med hardt arbeid. – Hvis du vil ha noe, må du jobbe hardt!

Ingen kommer til å servere deg alt på et sølvfat.

Født på midten av 70-tallet i et multikulturelt, postkolonialt og et land med økonomisk utvikling kjente jeg på mange forventninger og utfordringer.

Landet gjorde et velmenende forsøk på å fordele godene mer likt, noe som førte til diskriminering på bakgrunn av kjønn og rase. For meg betydde dette at jeg ikke kunne få plass på medisinstudiet, mens en malaysisk gutt med lavere karakterer kunne.

Senere lærte jeg at urettferdighet basert på kjønn er så mye større og verre enn en plass på medisinstudiet. For mange kvinner betyr det liv med vold, ødeleggelse, misbruk, utnyttelse og, for noen, døden.

I Kambodsja er kjønnsforskjellene store, og det er noe vi ser hver dag. Hver morgen reiser tusener av kvinner til tekstilfabrikkene. En arbeidsplass som krever lange arbeidsdager i dårlige miljøer, uten rettigheter og med svært dårlig betaling. Et system som utnytter kjønn. Kvinnene kommer hjem til misfornøyde ektemenn og ofte vold i hjemmet.

Misjonsalliansen jobber gjennom sine partnere for å balansere ulikheter i kjønn. Jeg er opptatt av likestilling og ser verden med disse brillene på. Kanskje har det noe med min egen oppvekst å gjøre? Jeg ser kampene til mine kambodsjanske søstre. Problemet har mange lag, og det krever å bli behandlet med dette i bakhodet, det finnes ikke ett enkelt svar. Men for å skape en endring må det ligge én tanke i bunn: Tanken om at vi alle er født like.

Av: Karen Lee Ling Myrene

Bidragsytere

Kjære leser!

Tema i denne utgaven av Tsjili er Kjønn og likestilling – og vi belyser det gjennom kronikk, portrett av en lånekunde i kvinnebanken MOM i Vietnam og gjennom artikler fra Kambodsja og Bolivia.

Kvinners fattigdom er i hovedsak relatert til mangel på økonomiske muligheter og begrenset selvstendighet i eget liv. Dette fører ofte til mindre utdannelse hos kvinner enn menn og mindre tilgang til offentlige tjenester og tilbud – og lavere deltakelse i beslutningsprosessene.

Selv om kvinner er utsatt i mange land, og til tross for mangel på rettigheter og lav deltakelse i samfunnet, er kvinnene ofte nøkkelen til god og bærekraftig utvikling. Likestilling er ikke bare et gode i seg selv, det er også svært positivt for et lands utvikling.

Også i Misjonsalliansens prosjekter ser vi at kvinner er sentrale når det gjelder utvikling. De er viktige omsorgspersoner i familie og lokalsamfunn, de bidrar ofte med arbeid utenfor hjemmet, og de er viktige matprodusenter ved ansvaret de tar for familiens hagebruk, risdyrking eller husdyroppdrett.

Kjønn og likestilling er ett av Misjonsalliansens tverrgående temaer – og skal være en sjekkliste som sikrer at all planlegging og gjennomføring av alle prosjekter og aktiviteter skal bidra til en positiv endring for både kvinner og menn.

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Trine Grønborg Christensen: Trine har skrevet kronikken i dette nummeret. Hun er ansatt i utenlandsavdelingen som regionleder for Liberia, Sierra Leone, Filippinene og Vietnam.

Trine er utdannet statsviter, med særlig fokus på kjønn og likestilling, og har et stort engasjement for temaet likestilling.

Nils-Tore Andersen: Nils-Tore var generalsekretær i Misjonsalliansen i perioden 1989 til 2006.

Han har vært en profilert person i kirke-Norge gjennom mange tiår, både som redaktør, forlagssjef, informasjonssjef, generalsekretær og kirkerådsleder, og det er mange i vårt langstrakte land som har satt pris på den fargerike kommunikatoren og forkynneren.

Av: Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 04 • 2017

HVA GÅR PENGENE TIL?

Karen Lee Ling Lim Myrene: Karen er utsending i Kambodsja, og i denne utgaven har hun skrevet «Stemmen». Karen har et stort engasjement for kvinners rettigheter og likestilling. Tidligere har Karen og familien vært utsendinger på Marinduque på Filippinene, så hun har stor kjennskap til Misjonsalliansens arbeid.

Misjonsalliansen har i alle år vært opptatt av å ha lave administrasjonskostnader, og for mange er det nettopp det man forbinder med organisasjonen. Vi er gjennom årene blitt formet til å være en organisasjon med færrest mulig ansatte i Norge. Den store visjonen og den egentlige hensikten har vært å kunne sende mest mulig midler ut til prosjektene. Og det har vi klart!

Da vi ved starten av 2017 lanserte Tsjili i nytt design Malin Jacobsson Weydahl: Malin har bidratt til denne utgavens nyheter. Malin er utsending i Bolivia sammen med mannen Ole Morten, og de har akkurat fått sitt tredje barn. Malin er utdannet lektor, i tillegg har hun studier i etikk, italiensk og musikk. Familien reiste til Bolivia i 2013. Før Malin gikk ut i permisjon, jobbet hun med informasjon.

og nytt format, fikk vi noen få kommentarer på om det var riktig å bruke mye penger på et påkostet magasin.

Sannheten er en helt annen: For Misjonsalliansen er det viktig å ha et magasin, eller et misjonsblad for å si det på gamle-måten, som på best mulig måte tegner et riktig bilde av de prosjektene vi jobber med i ni land.

Det tror vi at vi oppnår. I tillegg har vi klart å produsere Tsjili til en enda lavere pris.

Samtidig med å fornye bladet vårt og lage et moderne og tidsriktig magasin med god prosjektinformasjon, har vi redusert produksjonskostnadene med ca. 30 000 kroner per nummer. Dette skyldes både en effektiv produksjonslinje med god hjelp av våre utsendinger i prosjektlandene og gode avtaler med trykkeri og andre leverandører.

5 tsjili nr. 04 • 2017

Kjønn og Likestilling

Likestilling mellom kjønnene FNs bærekraftsmål legger vekt på at alle grupper må inkluderes om vi skal få til en varig, bærekraftig utvikling. FNs femte bærekraftsmål er: Likestilling mellom kjønnene.

Av: Fride Maria Listrøm Næsheim

L

ikestilling er en menneskerett. Det handler om å gi begge kjønn like rettigheter og muligheter til å bestemme over eget liv.

Kvinners tilgang til utdanning, helsetjenester, arbeid og juridiske rettigheter er nødvendig for å skape utvikling i et land. (FN-sambandet) I vår utenlandsstrategi for 2016–2020 står det at vi skal nå marginaliserte og diskriminerte grupper. Vi skal alltid stille spørsmålet: Hvem er de mest utsatte og sårbare menneskene eller gruppene her? Barn og kvinner rammes ofte av fattigdom.

Kjønn og likestilling er ett av våre tverrgående temaer. Et tverrgående tema skal fungere

som en sjekkliste. I planleggingen og gjennomføringen av prosjekter og aktiviteter skal vi sørge for at disse perspektivene er ivaretatt.

Vi må sikre at arbeidet vi gjør bidrar til en positiv endring for både menn og kvinner.

Kjønnsperspektivet skal sikre at vi arbeider for at både kvinner og menn, jenter og gutter skal få tilgang på og kontroll over ressurser og muligheter. Dette inkluderer både grunnleggende behov som trygghet og beskyttelse mot vold og diskriminering, tilgang til utdanning, helsetjenester, økonomisk inntekt, infrastruktur og teknologi og strategiske behov som kontroll over ressursene og mulighet til reell 6 tsjili nr. 04 • 2017

Kjønn og likestilling som tverrgående tema skal bidra til at

Kvinner og menns aktive deltakelse i arbeidet

Både menn og kvinner får bedret sine

for lokalsamfunnets utvikling øker

levevilkår gjennom prosjektenes aktiviteter

Balansen mellom kvinner og

Kjønnsbasert vold og annen kjønnsbasert

menn i lederroller styrkes

diskriminering reduseres

deltakelse og innflytelse i politiske prosesser.

Fattigdom, klimaendringer, konflikter, ulikhet og økonomisk nedgang rammer kvinner uforholdsmessig hardt. Kvinner utgjør 7 tsjili nr. 04 • 2017

flertallet av de fattige og er mer sårbare fordi de mange steder mangler formelle rettigheter.

Vår innsats har som mål å myndiggjøre og styrke kvinner og jenters stilling.

nyheter

Kambodsja

Nye fadderskular Vi ønskar oss fleire fadderar til Kambodsja! Fadderordninga er ei viktig inntektskjelde for at vi skal kunne gjennomføre prosjekt og aktivitetar som kjem heile lokalsamfunnet til gode.

Men det er ein liten prosess som må skje før vi kan starte opp med fadderordninga ved ein

Kambodsja

Ny veg til landsbyen

I landsbyen Srae Chrov har dei vore plaga av til dels manglande vegnett og dårleg standard på det som fantest.

Av: anders Myrene

ny skule. Først må vi identifisere

Dette har medført at det har vore vanskeleg for lokal-

potensielle nye skular i områda

befolkninga å få varene sine til marknaden og for elevar

der vi jobbar. Så må vi ha fleire

å kome seg på skulen, spesielt i regntida. Dette bestemte

møter med ulike myndigheiter

grasrotorganisasjonen seg for å gjere noko med og gjekk

og lærarar for å få grønt lys til

i gang med å samle inn pengar til å få bygt ein ny veg. Dei

å køyre i gang. Dernest har vi

oppmoda alle som budde i landsbyen og også dei som

eit orienteringsmøte med for-

ferdast langs vegen om å støtte prosjektet med det dei

eldre og elevar der vi forklarer

kunne. I tillegg måtte dei forhandle med grunneigarane.

korleis fadderordninga funge-

Etter eitt og eit halvt år med innsamling og forhandlingar

rer. Til slutt vert det gjennom-

hadde dei klart å få inn nok til å starte, og i juni i år var 2,5

ført fotografering og intervju

km veg ferdigbygd. «No er vegen bygd for lokalsamfunnet.

med dei elevane som har sagt

Alle er glade fordi no kan dei reise kvar dei vil, når dei vil»,

ja til å representere sitt lokal-

seier Yor Morm som er medlem i grasrotorganisasjonen.

samfunn. • Anders Myrene Kambodsja

Samarbeid er viktig

å nå utviklingsmåla for Kambodsja.

Det er viktig at vi set inn ressur-

Koordinering av innsatsen er ein

sane der dei har størst effekt og

vesentleg (men kanskje litt kjede-

at vi ikkje trakkar i føtene på kva-

leg) del av utviklingsarbeid. Nylig

randre. FN og NGO-ane har ulike

hadde fleire internasjonale NGO-ar

roller og oppgåver for korleis vi

og FN eit møte der vi diskuterte

saman kan vere med og utvikle

korleis vi best kan samarbeide om

landet. • Anders Myrene 8 tsjili nr. 04 • 2017

Kambodsja

Reint vatn!

skikkeleg tatt vare på har lærarane på skulen fått kursing i enkelt

På Preah Ang Poan barneskule

vedlikehald. I tillegg har dei fått

i Prey Veng provins var det stor

opplæring i grunnleggande hygi-

glede då det nye vannfilteret

ene som dei kan vidareformidle

vart tatt i bruk. Filteret fjernar

til elevane. Skulen har også fått

både bakteriar og usmak, noko

fire nye latriner, stasjon for hand-

som har vore eit problem tidle-

vasking og ein liten søppelfor-

gare. For å sikre at filteret vert

brenningsovn. • Anders Myrene Filippinene

Filippinene

Nye og bedre hus

I Buhangan på Marinduque møter vi en gjeng med huseiere som akkurat har fått opplæring i å bygge hus som er mer sikkert i møte med kraftig uvær. Noen av de har erfaring som snekkere fra før, men mange har bare jobbet på egne hus.

Lokalsamfunnsutvikling i Manila Over halvparten av verdens befolkning bor i byer. De siste tiårene har vi sett at folk har flyttet fra landsbygda til byene i håp om å finne arbeid, inntekt

Tekst og foto: Hanna Sofie Johansen

og et bedre liv.

På kurset lærte de om hvilke materialer som er mest mot-

flytterne i de fattigste og mest

standsdyktige, hvordan lage forsterkning, hvordan de skal

utsatte områdene; de områ-

skjøte, hva som er korrekt avstand mellom spikre og andre

dene som er mest sårbare for

enkle teknikker som gjør at husene tåler uvær bedre enn før.

naturkatastrofer og forurens-

De 48 huseierne fra Buhangan er samlet for å praktisere det

ning. Misjonsalliansen jobber

de har lært om sikring. Sammen jobber de på huset til Juan

med lokalsamfunnsutvikling i

Javier og familien hans. Han har fire barn i alderen 13 til 20

fattige områder i Manila, og vi

år. Siden tyfonen rammet Marinduque i romjula har de bodd

er spesielt opptatt av å bedre

hos familiemedlemmer, fordi huset ble fullstendig ødelagt.

barns levekår. Det gjør vi blant

De har forsøkt å starte gjenoppbyggingen selv, men har ikke

annet gjennom informasjonsar-

kommet lenger enn til å begynne på reisverket. Etter å ha

beid, lokalsamfunnsdrevne bar-

vært med på opplæring i byggemetoder innser de også at de

nehager og gjennom å fremme

må ta ned en del av det de har gjort for å bygge det sikrere.

barns rettigheter for lokale myn-

I Manila bor mange av til-

digheter. • Torhild Skårnes 9 tsjili nr. 04 • 2017

nyheter Filippinene

Inay’s Love For å kunne drifte egne prosjek-

De ønsker å fremme barns ret-

ter og for å kunne tjene penger

tigheter.

til livets opphold har noen av inn-

«Det var utrolig å se hvordan

byggerne i et av prosjektområ-

troen på bedriften vokste da

dene våre i Metro Manila startet

de fikk profesjonelt utstyr til

en liten bedrift. Bedriften heter

å lage og servere mat med»,

Inay’s Love og er en kantine- og

forteller Nilo som jobber for en

catering-bedrift.

av partnerne til Misjonsalliansen.

Ni damer driver bedriften

I juni skal de ansatte i Inay’s

sammen og gir mellom 40 og

Love på kurs for å lære mer

60 prosent av inntektene til

om å tilberede hovedretter.

prosjekter i lokalsamfunnet.

• Torhild Skårnes

Ecuador

Ecuador

Åpning av «krisesenter»

Misjonsalliansen jobber sammen med bl.a.

CEPAM om å redusere familievold og få etablert en «ny maskulinitet». En del av dette arbeidet er å gi hjelp og oppfølging til kvinner og barn som blir utsatt for vold.

Nye fadderskoler Her i Ecuador har vi skrevet under ny 5-årsavtale med utdanningsmyndighetene. Denne trengs både med tanke på fadderskolene vi har og for prosjektet vårt «inkluderende læring», som har

Tekst og foto: Lene Wennerberg

lærere fra flere skoler involvert.

Tidligere har kvinnene og barna måttet dra helt til andre

tatt en gjennomgang av de sko-

siden av byen, og det har kostet både tid og penger, noe

lene vi har samarbeidet med

mange ikke har. Dette tilbudet vil nå bli lettere tilgjengelig

de siste årene, og vi så at ved

for befolkningen i områdene våre etter at de nylig åpnet

flere skoler har vi nå oppfylt vår

et «krisesenter» for nettopp denne gruppen inne på vårt

rolle. For å kunne nå ut til flere

kontorområde. Lokalene har den siste tiden blitt pusset

folk med våre prosjekter skal vi

opp fra å være lagringsplass til nå å kunne fungere som et

derfor begynne samarbeid med

mottak med bl.a. psykolog og advokat til stede mandag til

fire nye skoler. Flere av dere vil

fredag 08.00–16.00.

kanskje se noen nye ansikter i

I den anledningen ble det fore-

postkassen snart? • Lene Wennerberg 10 tsjili nr. 04 • 2017

Brasil

Takk for at dere her her

– «Gratulerer!» ropte den bevæpnede narkotrafikanten til meg på veg ut av kirken. Jeg hadde besøkt en av våre partnerkirker i slummen i Rio de Janeiro der jeg akkurat hadde holdt preken, og ved porten utenfor sto denne mannen med en stor revolver viftende i den ene hånden.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Tiago Couto

Bebeto, Misjonsalliansens leder i Brasil, forteller dette etter besøk han nylig gjorde i en favela. Rio de Janeiro er en todelt by. På den ene siden skinner den av glitter og glamour og tiltrekker seg turister og rikfolk. På den andre siden er det en by med et stort antall favelaer og fattigstrøk, preget av kriminalitet, narkotika- og våpenhandel. Narkotikakartellene kjemper om kontrollen over disse bydelene der politiet ikke tør være til stede og hvor det heller ikke finnes noen form for offentlige tjenester. Men kirken våger.

– Kirken jeg besøkte og som vi samarbeider

Sterke ord fra en narkotrafikant. Flere av

med, hadde i løpet av de siste seks månedene

Misjonsalliansens partnere har blitt kontak-

åpnet seg mer og mer for lokalsamfunnet, og nå

tet av voksne som er involvert i narkotrafik-

kunne folk komme til en kirke som var åpen hver

ken i Brasil og som ikke kommer seg ut av det.

dag og som vendte blikket utover i stedet for

– Men de drømmer om en bedre fremtid for

innover. Dette påvirker et samfunn. «Takk for at

sine barn og ønsker hjelp fra Misjonsalliansen

du redder barna våre», fulgte han opp med å si.

og våre partnere, forteller Bebeto.

Ecuador

Farvel, Camilla

11 tsjili nr. 04 • 2017

fadderarbeidet og ikke minst i miljøet både på kontoret og i utsen-

23. mai måtte vi si farvel til vår

dingsfellesskapet. Hun har delt

gode venn og kollega Camilla

av sitt smittende engasjement og

Guddal. Hun avsluttet med det

sin lekne kreativitet. Vi vil takke

et nesten åtte år langt engasje-

for nå og ønske Camilla lykke til

ment i Misjonsalliansen. Her

og Guds rike velsignelse over

i Ecuador har Camilla bidratt

den nye tilværelsen i Norge. Du

sterkt inn i informasjonsarbeidet,

vil bli savnet! • Utsendingsfelleskapet

nyheter Liberia

Rent vann på skolen Tilgang på rent drikkevann er Liberia

Helseklinikk med lokal entusiasme

I landsbyen Zebay gjøres det forbedringer på den lokale helseklinikken. 4500–5000 mennesker sokner til klinikken hvor gravide kvinner og barn under fem år er den største pasientgruppen.

ikke en selvfølge for skolebarna på landsbygda i Liberia. I år vil flere av de eksisterende skolene som ikke har hatt vann få tilgang på både drikkevann og toalett med muligheter for håndvask.

Nylig var vi på besøk i Kolli-ta

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

og Worta, og begge steder var

Lokalene som disponeres er små og trange, og lokalbefolk-

Toalett vil bli satt opp i løpet

ningen har allerede bidratt med egeninnsats for å utvide

av regntiden. En av lærerne

lokalene. Nå kan arbeidet ferdigstilles slik at hverdagen,

ved Worta skole uttrykker stor

spesielt for fødende kvinner og jordmødre, vil bli totalt for-

begeistring over utviklingen og

bedret. 25–35 pasienter kommer vanligvis daglig til klinik-

mener at bedre sanitærforhold

ken. På dager med vaksinering kan det komme så mange

betyr mye for å holde jentene

som 100 mødre med barna sine på én dag. Klinikken har

lengre på skolen. Hun legger til

ingen fast lege, men lokale sykepleiere og jordmødre som

at mange av barna ofte er pla-

virkelig brenner for jobben sin. Her i jungelen er malaria

get av diaré på grunn av dårlig

og diaré de hyppigste enkeltsykdommene, og det er langt

vannkvalitet i de ulike bekkene

til nærmeste sykehus. Klinikken er derfor veldig viktig for

og gleder seg over at de i hvert

landsbyene som ligger spredt i området omkring Zebay.

fall skal få rent drikkevann på

graving av brønnen i full gang.

skolen. • Janne Harbo Øygard Liberia

Ny skole for nærmere 600 elever Child Welfare Centre

I det gamle skolehuset satt

Community School (CWC-

50–100 elever stuet sammen i

skolen) er Misjonsalliansens

hvert av de to små klasserom-

nyeste skole i Liberia. For elev-

mene i et gammelt halvmørkt

ene ved skolen er det merkbar

hus, og en skiftordning måtte

forandring i skolehverdagen.

til for å huse alle elevene.

12 tsjili nr. 04 • 2017

Nå er situasjonen en helt annen: Nytt, lyst og trivelig skolebygg med syv klasserom! Det spesielle ved denne skolen er at det er hele 14 lærere ansatt, noe som ikke er hverdagskost for offentlige skoler i Liberia.

• Janne Harbo Øygard

Vietnam

Nasjonal kongress for funksjonshemmede

Vietnam

Klimasmart vanning av chili

føderasjon for funksjonshem-

Fire husholdninger i Tan Phu Dong er i gang med å teste en ny vanningsmetode for chili som krever mindre vann. Modellen er bedre tilpasset klimaendringer med lengre tørkeperioder.

mede (VFD) i Hanoi. Kongressen

Av: Pham Thi Xuan Huong

Det var høytidelig stemning da vi var med på kongress for å velge nytt styre til Vietnams

holdes hvert 5. år for å velge nytt lederskap. NMAV har

NMAV introduserte metoden på et seminar i mai. I etter-

samarbeidet med VFD i flere

kant ønsket fire husholdninger å teste metoden på den

år. Det er fortsatt store utfor-

neste avlingen. I tillegg deltar en husholdning som frivillig

dringer knyttet til det å være

tester av ordinær vanningsmetode for å kunne sammenligne

funksjonshemmet i Vietnam.

resultater. Etter seminaret besøkte konsulenten hushold-

Misjonsalliansen ønsker å

ningene for å vurdere om de hadde nødvendige ressurser

bidra til at funksjonshem-

og at de var motiverte for å dokumentere daglig fremgang.

mede får en mer synlig rolle og

Etter råd og forberedelser ble drypp-vanningssystemet

stemme både lokalt og nasjo-

installert i begynnelsen av juni. Nå er bøndene i full gang

nalt. Kongressen var viktig for

med å dokumentere resultater. En av bøndene, Pham Chi

å velge et sterkt og tydelig

Phat, sier fornøyd: «Jeg vurderer allerede nå å investere i

lederskap og for å knytte kon-

dette vanningssystemet til alle jordene mine, det hjelper

takter mellom de ulike lokal-

meg med å spare vann, og det krever mindre tid.»

lagene. • Guro Nesbakken 13 tsjili nr. 04 • 2017

nyheter Vietnam

Bolivia

Oppskriften på en god potetavling Cupe er en fjelllandsby hvor det bor 25 familier.

Det er nesten bare eldre som bor der, og de lever av potetavlinger.

Fiskeoppdrett i ustabilt vær Mrs. Nguyễn Thị Lê har deltatt på

markedet. I fjor gikk det ekstra

et kurs i fiskeoppdrett sammen

dårlig, og hun tapte nesten alle

med 30 andre kvinner som er

pengene. Da tok hun opp to små

kunder i MOM, NMAVs mikro-

lån fra MOM for å selge daglig-

kredittorganisasjon.

varer foran huset sitt for å ha

I landsbyen hennes i Tien

flere inntektskilder. Hun fortel-

Giang-provinsen er det mange

ler: «Jeg kommer til å fortsette

som holder på med fiskeopp-

med fiskeoppdrett, men nå har

drett. Le har tre fiskedammer

jeg lært å velge riktig fisk og ta

som skal gi inntekt til familien.

vare på dammene. I år håper jeg

Barna er voksne og har flyttet

at avkastningen blir god slik at

ut, og ektefellen døde for noen

jeg kan betale tilbake lånene til

Lederen i byen blåser

år siden. Fiskeoppdrett gir dess-

MOM og i tillegg spare litt pen-

i et kuhorn så innbyg-

verre veldig ustabil inntekt og er

ger til bryllup for barna mine.»

gerne skal komme til

avhengig av vær, vannkvalitet og

• Guro Nesbakken

Tekst og foto: Malin Jacobsson Weydahl

Misjonsalliansens forelesning om BIOL, et øko-

Bolivia

logisk gjødslingsmiddel

Egg for livet

som skal bedre potet-

Femti ungdommer fra 14 til 17 år

plantene. Oppskriften er:

har fått i oppdrag å være «foreldre

4 kg kubæsj, 1 kg alfalfa,

for en dag» og passe på sin lille

1 l melk, 20 g gjær, 1 kg

«eggbaby»; gi den varme, kjær-

råsukker, ½ kg brunt

lighet, klær, et navn, ja – alt et

sukker, 1/5 kg eggeskall

nyfødt barn kan trenge.

og 1 kg aske. Dette skal

De fleste eggene hadde over-

gi større poteter, sikrere

levd, men noen døde. (En «pappa»

produksjon og dermed

ble visst vel sulten og kokte sitt

bedre inntekter.

egg til frokost … ) Men mange har fulgt oppfordringen og har til og 14 tsjili nr. 04 • 2017

med sydd klær og ordnet med vogger til sine små. «Eggungene» har blitt introdusert for familie og slekt, fått navn, sovet ved siden av foreldresengen og fulgt med i skoletimene.

I følge UNFPA, FN-organet som arbeider med seksuell og reproduktiv helse, topper Bolivia

over: Student Pernille og volontør Kari forbereder velkomstdrikk og snacks

statistikken i Latin-Amerika når det gjelder fødsler blant ungdom mellom 15 og 19 år: 116 unge

Bolivia

KREATIVE TSJILITILTAK

tigdom, begrenset tilgang til

Tsjilikonseptet inspirerer til stor kreativitet.

Det var tilfellet også i Bolivia. der de ansatte i MANB takket være sine kreative påfunn samlet inn 65 % mer enn i fjor – totalt nesten 22 000 NOK.

helsetjenester, mangel på sek-

av: Malin Jacobsson Weydahl

mødre per 1000 fødsler, mens gjennomsnittet i regionen ligger på 77. De høye tallene tror man har sammenheng med fat-

sualinformasjon i skolen – og ikke minst at syv av ti kvinner

I prosjektområdene engasjerte lokalbefolkningen seg,

har opplevd seksuell trakasse-

og de ga bort frukt, honning og juice til videresalg. På El

ring og/eller seksuelle overgrep.

Alto deltok kjente kristne fotballspillere på en stor fotball-

• Malin Jacobsson Weydahl

turnering for førsteklassene fra våre samarbeidsskoler.

Der loddet man blant annet ut reiser og ferdigsignerte fotballdrakter fra Strongest – et av Bolivias mest kjente fotballag. På hovedkontoret ble det solgt lunch, kaker, hjemmelagd juice og lodd til fine gevinster. Og så ble det holdt engasjerende auksjoner via Whatsapp. Gjestehuset Casa Alianza arrangerte en tre-retters middag med etterfølgende nordisk-boliviansk konsert der den kjente bolivianske sangeren Emma Junaro sang kjærlighetsviser, kampsanger og lovsanger.

Det ble flere minneverdige opplevelser og ikke minst fellesskap og glede blant personalet som håpet på Boliviaseier i år når det gjaldt innsamlingssummen. Nå vet vi at Liberia igjen knep førsteplassen – men det unner vi dem!

15 tsjili nr. 04 • 2017

ARKIv

Hospitalet i Kalgan, Kina: Fru Bygmester Ma ble hentet hjem til Herren i 1923 etter å ha lidd av brystkreft. Den praktfulle innrammingen kan si noe om hvordan hun ble verdsatt. Som fruens navn tilsier var ektemannen byggmester og bygget jernbane.

Kunne datidens menn være omsorgspersoner? Et saadant forhold hører ikke til det almindelige i Kina står det i Misjonsvennen 4. kvartal 1923. Hr. Ma pleiede sin hustru hele tiden som et lidet barn. Om fruen står det også: Saa længe hun var i stand til at gaa, besøgte hun andre kvindelige pasienter. Far, mor og datter lærte alle at bede til Gud og bestemte sig for at følge Jesus.

Mannens eiendom? Når kvinner i fattige områder får hjelp og lagt forholdene til rette, utvikler de seg ofte til å bli gode ledere i lokalsamfunnet, men fører utviklingen til en kultur hvor menn smykker seg med den gode ledertittelen til kona si? Vi kan også spørre oss selv om vi noen gang vil få tilfeller som «Herr jordmor» eller «Herr dagmamma».

16 tsjili nr. 04 • 2017

Kortreist

SUPPE TIL FROKOST av: Lars Iver Wennerberg Foto: Flickr.com/DianaMirandaPh

H

er i Ecuador er de veldig glad i supper av forskjellig slag, og en vanlig lunsj starter gjerne med suppe før en hovedrett med ris (selvfølgelig) og det den fører med seg. Men de spiser også suppe til frokost. Den heter encebollado (som kan oversettes med «dekket av løk»). Du får kjøpt den over alt på morgenen her i Guayaquil. Utenfor skoler, arbeidsplasser og bussholdeplasser står folk med en liten tralle og selger

17 tsjili nr. 04 • 2017

encebollado. Dette er en type fiskesuppe som er utrolig populær her på kysten av Ecuador. Den er laget av fiskekraft med tomat, løk og hvitløk. Fisken som brukes i denne retten heter Albacoa, og den likner litt på tunfisk i kjøttet. Ellers har man i en rotgrønnsak som heter yuca. Det er fremdeles litt rart med fiskesuppe til frokost for meg, men den smaker utrolig godt. Spesielt med litt friske limedråper oppi og ferske rundstykker til.

Vi trenger 200 nye faddere i Liberia I over 14 år herjet en blodig borgerkrig i Liberia, og den har satt dype spor. Halvparten av befolkningen er under 25 år. Dagens foreldregenerasjon har gått glipp av skole og utdanning, og få kan lese og skrive. To av tre mangler tilgang på rent vann, og i regntiden, som varer nesten halve året, sprer vannbårne sykdommer seg raskt.

Av hundre barn som blir født, dør femten før de har rukket å bli ett år.

Vil du bli fadder?

Som fadder bidrar du til at flere får skolegang, bedre sanitærforhold og at nye brønner graves.

275 kroner pr. måned

Vil du bli fadder?

Riv av og send inn kupongen eller send SMS med kodeord

Konkret og personlig Hjelp til barn i sårbare situasjoner

Fadder til 21 60

Jeg er fadder fordi det er en enkel og konkret måte å hjelpe barn som trenger og fortjener min hjelp. Jeg har stor tillit til organisasjonen og vet at midlene kommer fram. Jeg liker at alle pengene som kommer fra hver fadder går til alle barna innenfor et prosjekt. Det skaper likhet og gjør at flere kan få hjelp.

Maria Andreassen, fadder

18 tsjili nr. 04 • 2017

Vi trenger penger som ikke er øremerket På side 20 i dette bladet kan du lese om hva Misjonsalliansen gjør for å bedre livsvilkårene for jenter og kvinner i Kambodsja. Vi ønsker å ha muligheten til å gjøre noe umiddelbart når behovene er ekstra store. For å kunne reagere raskt i slike tilfeller trenger vi penger som ikke er øremerket!

Vil du bli fast giver?

Som fast giver gir du oss det armslaget vi trenger for å kunne jobbe effektivt i møte med miljø og klima i rask endring.

Vil du bli fast giver?

Riv av og send inn kupongen eller send SMS med kodeord

Der det trengs mest Minimale administrasjonskostnader

Fast til 21 60

Eg gir fast til Misjonsalliansen fordi eg har tillit til denne organisasjonen. Då ungane våre var små, hadde me fadderbarn og bilete på kjøleskapet. No er ikkje det så viktig lenger, og me har gått over til å bli faste givarar, i tillit til at organisasjonen brukar pengane der dei trengs mest.

Martin Alvsvåg, fast giver

19 tsjili nr. 04 • 2017

Kambodsjas kvinner I en internasjonal kirke i Phnom Penh møter jeg en amerikaner som har jobbet med bistand og utvikling i landet siden 1996. Jeg spør om hva han tror skal til for at Kambodsja skal løfte seg og vokse. Svaret kommer raskt: Det er to ting som må til for at Kambodsja skal utvikles: Barnedødeligheten må ned og vi må utdanne jentene.

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

20 tsjili nr. 04 • 2017

21 tsjili nr. 04 • 2017

Motstående side: – Det er lettere å bo her når jeg har familien rundt meg, sier Sokhoen som sitter med barnebarnet på fanget.

K

ambodsja er et land med stor tilgang på arbeidskraft. Landets største næringer er klesindustri og turisme, men den største delen av befolkningen lever av jordbruk og bor på landsbygda. Jeg ønsket å finne ut hvordan det er å være kvinne i Kambodsja, både i byen, på landsbygda og for unge og gamle.

Et lite stykke fra en av de største veiene i Phnom Penh ligger kontoret til GCT, en av Misjonsalliansens partnerorganisasjoner.

I dette området bor fattige og rike om hverandre, og området er fullt av barn, voksne, mopeder og hunder. Gjennom noen smale smug og forbi hundene som bjeffer ligger det en liten restaurant. Denne tilhører Keo Sokhoeun, en 61 år gammel dame som bor her.

Sokhoeun husker ikke når hun møtte noen fra GCT for første gang, men det er lenge siden.

Et av problemene til Sokhoeun var at taket over butikken ble tatt av vinden hver sjette måned. Hun måtte gjentatte ganger bruke penger på å reparere taket fordi det var for dårlig. – Gjennom GCT fikk jeg et lån så jeg kunne kjøpe materialer til å fikse taket én gang for alle, forteller hun. GCT rådet Sokhoeun til å lage taket lengre enn hun hadde planlagt, så ikke regnet skulle trenge igjennom under

regntiden. Det er sønnene som har bygget taket, de har også vært i kontakt med GCT og gått på kurs i seks måneder for å lære dette.

En bestemor som står på

– Etter kursene jeg har vært med på har holdningene mine endret seg, og GCT har hjulpet meg med å forbedre butikken min. Derfor har jeg fått en høyere inntekt, forteller Sokhoeun.

Sokhoeun har bodd i området hele livet. Hun peker på et sted litt lenger borte og forteller: – Før Røde Khmer og Pol Pot kom bodde jeg der borte, men jeg måtte flykte, og jeg var redd for å komme tilbake hit. Etter noen år kom jeg tilbake til stedet her vi nå sitter.

Det er mange barn som løper rundt huset til Sokhoeun, og et av de fire barnebarna ligger sovende ved siden av bestemoren. Sokhoeun har to sønner som jobber med salg i Phnom Penh, og på kveldene kommer de på besøk.

– Det er lettere å bo her når jeg har familien rundt meg. Nå er det ganske stille, og jeg kan fint passe barnebarna, men på kvelden kommer det masse kunder. Noen ganger går hele kvelden uten at jeg rekker å ta meg en matbit, men jeg elsker å lage mat og å leve av det. Det er dette jeg kan, og det er dette jeg har drevet med hele livet, forteller Sokhoeun.

22 tsjili nr. 04 • 2017

23 tsjili nr. 04 • 2017

24 tsjili nr. 04 • 2017

høyre: M a forteller ivrig de andre ungdommene om alkoholbruk og avhengighet.

Ungdommer for fremtiden

Mellom jorder, kuer og risåkre ligger det et samfunnshus. Solen står midt på himmelen, og temperaturen er høy, både utenfor og inne i samfunnshuset. Engasjerte ungdommer følger nøye med mens andre presenterer noe på store ark. Spørsmål fra salen stilles og besvares.

Mellom presentasjonene og gruppearbeidet møter vi de engasjerte jentene Ma Pichahanboramey på 13 år og Ly Neteakheak på 17 år.

De forteller at her møtes ungdommene to ganger i uka for å lære mer om utfordringer i samfunnet. I dag er fokuset på alkohol.

Andre temaer de har hatt om er migrasjon til byene og naturkatastrofer. Ungdommene som møtes her bor i landsbyene i området og går på forskjellige skoler.

Alkohol har vært et tema i nesten ett år, men hvorfor er dette et viktig tema for ungdommene? – Vi lærer mye om verdier, og nå har vi fått mer kunnskap om det å bruke alkohol og hvilke problemer det kan føre med seg. Vi lærer om hvordan alkohol kan påvirke familier.

25 tsjili nr. 04 • 2017

Det kan oppstå vold i hjemmet, sykdom og tapt inntekt, forteller Ma. Jentene har selv sett problemene alkohol kan skape i lokalsamfunnet, spesielt for ungdommer som begynner å drikke og dropper ut av skolen. – Vi har venner som har droppet ut av skolen på grunn av alkohol, og det er trist å se. Jeg prøver å gripe inn og gi råd, men responsen er ikke alltid like positiv, forteller Ly som jobber frivillig som leder på ungdomsklubben. Både Ma og Ly har vokst opp i området og er engasjert i arbeidet for den yngre generasjonen.

– Jeg drømmer om at det skal bli mindre alkohol i lokalsamfunnet og at ungdom skal starte å engasjere seg, forteller Ly. Ma legger til: – Jeg vil se et samfunn der ungdom vet mer om verden og skaffer seg en jobb og en trygg inntekt. Jeg vil se større utvikling både blant enkeltpersoner, hos meg selv og i lokalsamfunnet. Øynene til jentene glitrer når de snakker om engasjement og utvikling, og ungdomsklubben er en viktig brikke i dette arbeidet.

Kunnskap er makt

På ungdomsklubben lærer de å lede, stille spørsmål og å være nysgjerrig. Store deler av dagen bruker de på gruppearbeid og fremføringer for hverandre. Ly, som jobber frivillig, sier hun lærer mye av å se hvordan lederne jobber. Et annet problem de ser i lokalsamfunnet er alle de unge jentene som reiser inn til storbyen. Ofte ender de opp i tekstilindustrien eller i prostitusjon. I Kambodsja har

ofte den eldste datteren et ansvar for å forsørge familien, og derfor kreves det at hun får en god inntekt så hun kan sende nok penger tilbake til landsbyen. Jentene drømmer om hva de ønsker å bli når de blir store, og både lege og lærer kommer opp som alternativer.

Kunnskap er makt, og jentene er fast bestemt på å fortsette å utvikle seg selv og landsbyen for en bedre framtid. Det er slike jenter Kambodsja trenger.

26 tsjili nr. 04 • 2017

venstre: Mihn driver en stor gård. hun forteller at det er vanskelig å gjøre alt arbeidet alene og at hun drømmer om at mannen skal bry seg mer om barna og drikke mindre alkohol.

Livet på landet

Et annet problem i Kambodsja er bønder som i tørketiden må finne en annen jobb og som reiser til byene for å jobbe. En bonde jeg møter er Mihn på 39 år. Hun har bodd i samme landsby hele livet. Gjennom et av Misjonsalliansens prosjekter har hun forbedret avlingen sin. – Før gjorde jeg alltid ting på den måten jeg alltid har gjort det; den måten som jeg lærte av foreldrene mine som igjen lærte det av besteforeldrene mine. Nå har jeg lært nye teknikker, og jeg har fått mye bedre avlinger.

Jeg dyrker bønner, vannmelon og sukkerrør, og nylig begynte jeg med risdyrking. I tillegg til det jeg bruker her hjemme får jeg nå mer jeg kan selge på markedet.

Dagen på gården begynner tidlig, og Mihn jobber hele dagen. Først er det frokost og å sende barna av gårde på skolen, så steller hun dyrene og mater de. Dagen fortsetter på 27 tsjili nr. 04 • 2017

rismarkene, og når hun kommer tilbake, er det middagstid og hun vasker og steller før barna kommer tilbake. Mihn har mange mål, og ett steg på veien er å delta i flere sparegrupper.

– Jeg sparer i flere ulike grupper. Jeg sparer til barnas utdanning og i tilfelle det skulle skje noe uforutsett eller en krise. Men det er ikke lett å få alt til å gå rundt.

– Jeg drømmer om at han skal bry seg om barna

– Jeg har en stor drøm for gården min. Jeg har sett mange dyrke grønnsaker og vanne dem ved hjelp av et vanningssystem. Så det er noe jeg drømmer om å få til nå. Det er trygt å ha grønnsaker uten sprøytemidler og at jeg vet hva jeg putter i barna mine, forteller hun.

Mihn er engasjert når hun snakker om planene fremover. – Da jeg vokste opp, hadde vi ikke andre muligheter, så det var dette jeg skulle drive med. Hun drømmer om at barna skal få en utdanning og en trygg jobb og inntekt.

Mihn har fem barn, og både moren og svigermoren bor i huset. Mannen jobber innen bygg og anlegg. – Mihn forteller om noen av problemene vi hørte ungdommene snakke om tidligere. – Alkohol er det største problemet vi har her i landsbyen. Mannen min har store problemer med det. Han kan bli borte i dagevis. Han tar ikke noe ansvar hjemme eller med barna. Det er vanskelig for kvinnene. Mihn forteller at en del av problemet er at det alltid er kvinnene som blir opplyst om problemene 28 tsjili nr. 04 • 2017

Chuns budsjett På en måned tjener Chun 200 dollar • 125 dollar sender hun hjem til familien • 13 dollar går til husleie • 15 dollar går til mopedutgifter • 7 dollar går til strøm og vann • 40 dollar går til mat

rundt alkohol, mens det egentlig er mennene som bør få den kunnskapen. Mihn drømmer om at mannen skal bry seg mer om barna og hjelpe henne mer hjemme.

En storesøsters ansvar

Mihn forteller at den eldste datteren har reist til Phnom Penh. – Det kom en mann som trengte noen til å jobbe med en film, og han kunne hjelpe datteren inn til Phnom Penh og gi henne en jobb. Jeg kjenner at jeg blir urolig og får en klump i magen fordi jeg vet 29 tsjili nr. 04 • 2017

hva som skjer med mange av de unge jentene som reiser inn til storbyen. Det er kort vei inn i tekstilindustri eller prostitusjon. Det ender med at vi får telefonnummeret til datteren for å finne ut av hva hun gjør i Phnom Penh.

Datteren heter Nin Chun, og utsending Karen og Savy fra Misjonsalliansens kontor i Kambodsja møter henne for en prat. Det stemmer at Chun jobber for et filmproduksjonsselskap, de har tidligere gitt ut to spillefilmer og nå skal de produsere en tredje. Chun har bare jobbet der i to uker, men hun har vært i Phnom Penh i ett år. Hun har studert engelsk i åtte måneder og jobbet frivillig som lærer i fire måneder, det var her hun møtte mannen som ga henne jobb.

– Jeg fullførte 8. klasse, men har lyst til å fullføre mer skole. Hvis jeg kunne valgt, ville jeg heller bodd i landsbyen hjemme med familien, men det er ikke noen jobber der, forteller Chun. Siden hun er den eldste datteren må hun sende hjem penger til familien.

Chun drømmer om å få en utdannelse, men det er vanskelig å leve i storbyen i tillegg til å ha det ansvaret som den eldste datteren har i Kambodsja.

Kvinner i Kambodsja drømmer om et samfunn med mindre alkohol, om utdanning og bedre avlinger. Vi skal fortsette å kjempe med dem. Takk for at du er med oss i kampen for likestilling og mot urettferdighet.

familiesider

30 tsjili nr. 04 • 2017

Innsendte Tegninger: Motstående side: Johanna Skjævestad Ask 2 ½ år

tsjilinøtter Hvor bor Ole Brumm

Send oss flere tegninger: Misjonsalliansen, Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo elller tsjili@misjonsalliansen.no

a) Hundremeterskogen b) Hakkebakkeskogen c) Meterskogen Hva heter moren til Jesus? a) Maria

Hva skjuler seg i stjernene?

b) Trine c) Martha Hvem var det Gud skapte først?

Bind sammen de 5-armede stjernene i riktig

a) Eva

rekkefølge og se hva Nann, Fernando og

b) Adam

Safa drømmer om å bli når de blir store.

c) Slangen Hvor mange dager brukte Gud på å skape verden? a) Syv b) Åtte c) Seks Send svar til: tsjili@misjonsalliansen.no Som premie kan du vinne en aktivitetsbok fra Misjonsalliansen.

Fasit forrige Tsjili: b,a,c,c

Når barn får gå på skole, kan de bli det de har lyst til.

Vinner forrige Tsjili:

Hva har du lyst til å bli når du blir stor?

Odd-Egil Gundersen, Oslo

31 tsjili nr. 04 • 2017

portrettet

32 tsjili nr. 04 • 2017

Orden i sysakene Tran Thi Thuy er skredder, lærer og forretningskvinne. Men slik har det ikke alltid vært. Hun har en gang vært fattig, og da mannen hennes døde for 20 år siden, ble situasjonen hennes enda mørkere.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

I

dag driver hun sin egen skredderforretning, og hun underviser fattige kvinner på landsbygda i syfaget slik at de også kan få en framtid. For dette har hun fra Citibank og den vietnamesiske statsbanken

33 tsjili nr. 04 • 2017

fått en nasjonal utmerkelse for fremragende bidrag til fattigdomsreduksjon i denne delen av landet.

Thuy bor i Cai Be, et distrikt og en by vest i Tien Giang-provinsen. Provinsen er kjent

portrettet

for fruktdyrking og for et flytende marked ute i Mekong-elva og har en befolkning på nærmere 300 000 mennesker fordelt på 24 kommuner.

– Jeg kommer opprinnelig fra en annen kommune et stykke herfra. Min far døde da jeg var tre, og siden min mor hadde det for travelt til å ta vare på oss, vokste jeg opp hos min tante. Dette hendte under krigen, og jeg har en del vonde minner fra den. Ved en anledning ble huset vårt bombet og kom i brann. Jeg lå i ruinene, men ble reddet av noen naboer.

Da jeg var liten, snek jeg meg til å leke med sysakene hennes, og ofte kunne jeg stikke meg på nålene, men det hindret meg ikke i å lære.

Tran Thi Thuy hadde ingen lett oppvekst, og store deler av hennes senere liv skulle også bli utfordrende og strevsomt. At tanten hennes kunne sy og at Thuy skulle få lære denne ferdigheten, skulle vise seg å bli redningen noen år senere. – Det var min tante som gjorde meg interessert, og flere i familien

kunne sy. Da jeg var liten, snek jeg meg til å leke med sysakene hennes, og ofte kunne jeg stikke meg på nålene, men det hindret meg ikke i å lære. Det var imidlertid først tidlig i tenårene at interessen skjøt fart.

Hun giftet seg mot slutten av 1980-årene, og paret fikk to barn, en gutt og en jente.

Interessen for å sy svant hen for en tid, og hverdagen handlet i stor grad om å holde familien i live. – Jeg tok de jobbene jeg kunne få. Som oftest ble det å stå på gata og selge frukt og drikke. Det hendte jeg sydde litt for arbeidsgiveren min, men jeg tjente ikke stort på det. Mannen min var mekaniker, vi leide huset vi bodde i, og det var en tøff tid, sier Tran Thi Thuy og ser tankefullt ut i luften.

For tøffere skulle det bli.

En ung enke med to små barn og i tillegg en stor og tyngende gjeld på 57 millioner Dong.

Mannen ble syk, han fikk kreft i magen og døde i 1997. Planene de hadde sammen ble det ikke noe av. – Etter at han døde satt jeg igjen med en stor gjeld. Vi hadde lånt mye penger for å kjøpe maskiner han skulle

34 tsjili nr. 04 • 2017

bruke i jobben sin, og jeg hadde lånt mye penger for behandling av sykdommen hans.

I tillegg hadde vi lånt penger av familie og venner og av et kredittforetak for å kunne kjøpe denne lille eiendommen, sier hun og viser med hendene at hun mener huset vi nå sitter i. Hun fortsetter: – Da vi kjøpte tomta, stod det bare et enkelt bambushus her som vi da flyttet inn i, men med tiden har jeg fått bygget dette murhuset.

Som ung enke med to små barn og i tillegg en stor og tyngende gjeld på 57 millioner Dong (ca. 21 000 kroner) skulle hun få livet til å gå videre. – Jeg livnæret meg ved å selge nudelsuppe om morgenen. Grytidlig måtte jeg stå opp for å lage suppen, for så å dra til en større hovedvei for å selge den til frokost. Her hjemme var det ikke nok kunder. Litt etter litt og dag for dag begynte jeg å nedbetale gjelden. Jeg jobbet hele dagen og sparte noen få mynter som jeg la i en rosa boks, forteller Thuy. Hun peker på en gammel, skitten, rosa boks oppe på et skap. Den står der nærmest som et seierssymbol, et tegn på en ukuelig vilje som aldri ville gi opp.

– Jeg begynte å ta opp sysakene igjen.

Men det måtte jeg gjøre etter at barna hadde sovnet om kvelden. Jeg sov lite. Om natta forberedte jeg meg. Jeg designet, klippet tøy og sydde om kvelden og natta. Mine to barn hadde jeg rundt meg hele døgnet. De sov ved

35 tsjili nr. 04 • 2017

siden av om natta, og det hendte jeg sovnet over sytøyet. Tidlig om morgenen måtte jeg koke nudelsuppe. Jeg håpet på et godt salg ved hovedveien og solgte på dagtid. Om ettermiddagen solgte jeg klærne jeg hadde sydd om natta.

Tran Thi Thuy må ta lange pauser. Minnene er sterke og såre, og tårene renner nedover kinnet. – På denne tiden hadde jeg lyst til å selge huset bare for å kvitte meg med gjeld. Heldigvis gjorde jeg ikke det. Det er jeg glad for i dag, sier hun stotrende mens et smil kommer til syne i det tårevåte ansiktet.

Livet snudde, og hun begynte en ny karriere. Hun har nå undervist og lært opp fattige kvinner til å sy i ti år.

Thuy ble etter hvert kjent med organisasjonen Women’s Union, en statlig kvinneorganisasjon som jobber for å bedre levekårene for kvinner i Vietnam. Hun fikk et lite lån gjennom en utenlandsk bank, og hun kjøpte symaskin og litt stoffer. – Gjennom kontakten med Women’s Union ble jeg spurt om jeg ville bli lærer og lære andre å sy. Jeg

portrettet

over: Tran Thi Thuy, som selv vokste opp under fattige kår, vil i dag hjelpe sine medsøstre til et inntektsbringende yrke.

Derfor underviser hun unge kvinner i å sy. Hun vet at veien kan være lang og vanskelig, men ved å ta ansvar for eget liv og ikke gi opp, tror hun mange av elevene hennes en dag vil få et bedre liv.

36 tsjili nr. 04 • 2017

dro til byen My Tho for å utdanne meg. Jeg fikk liten støtte og forståelse fra familien min, men gjorde det likevel. Jeg ble til slutt sertifisert som kursholder og lærer.

I 1996 hadde Tran Thi Thuy sin første klasse her i Cai Be. Hun underviste fra klokka syv om morgenen til fire på ettermiddagen og fikk 500 000 Dong i måneden. Ikke så mye, men livet hadde snudd, og hun hadde begynt en ny karriere. Hun har nå undervist og lært opp fattige kvinner til å sy i ti år. Hun har syv ulike kurssteder, mellom 30 og 35 kvinner deltar på hvert kurs, og hun gjennomfører 12 klasser i året. Nærmere 80 % av kvinnene får en eller annen relevant jobb etter gjennomført kurs, enten som ansatt i en bedrift eller ved at de starter opp for seg selv i hjemmet.

Tran Thi Thuy er skredder, designer, syerske og lærer. Ja, og hun er en lokal fattigdomsbekjemper. Hun har de siste årene vært kunde i MOM og fått flere lån fra Misjonsalliansens kvinnebank. Hennes nåværende lån er på 12 millioner Dong. Hun har kjøpt noen nye maskiner, og de gamle har hun gitt til jentene hun lærer opp.

«Du må selv finne veien videre og hjelpe deg selv», sier jeg.

37 tsjili nr. 04 • 2017

– Jeg driver min egen virksomhet og får lønn fra den, og i tillegg er jeg lærer i regi av de lokale myndighetene og får lønn derfra.

Det er en gjensidighet i dette. Noen ganger syr jeg selv for kundene mine. Andre ganger klipper jeg ferdig stoffet og lar de mest talentfulle jentene få sy mens jeg veileder.

Noen av de ekstra talentfulle og engasjerte elevene jobber jeg videre med i egne grupper på kveldstid.

Thuy var en gang i en svært følelsesmessig og økonomisk vanskelig situasjon, men klarte å overvinne den. Nå forteller hun fattige jenter at det samme er mulig for dem.

For engasjementet hennes som bidrar til at fattige kvinner kan skape seg et inntektsbringende arbeid har hun fått utmerkelsen «The Citibank Microfinance Award» (CMA).

Men for Tran Thi Thuy er det resultatene som teller.

– En gang var jeg selv fattig. Det er meningsfylt å hjelpe unge kvinner som er i samme situasjon som jeg en gang var. Jeg forteller dem hele tiden at de ikke må forvente at andre hjelper dem. «Du må selv finne veien videre og hjelpe deg selv», sier jeg. Jeg bruker meg selv som et eksempel: «Jeg var som dere, og dere kan også klare det.» Begge barna mine har fått utdannelse, og datteren min jobber på sykehuset i My Tho. Sønnen min har også jobb innenfor helsesektoren.

Jeg er glad for alt jeg har lært av den vanskelige tiden jeg en gang var i.

bildet

38 tsjili nr. 04 • 2017

På øya Marinduque sitter det mange damer og syr vesker, tett i tett inne i et varmt rom. Damene har lært å sy gjennom et kurs med Misjonsalliansen og nå selger de veskene og får en tryggere inntekt.

Foto: Fride maria Listrøm Næsheim

39 tsjili nr. 04 • 2017

kronikk

Kvinner bærer halve himmelen Når man er født i Norge, er det lett å tenke at det ikke betyr så mye om du er gutt eller jente for mulighetene du har i livet. Men er du født i Sierra Leone eller Liberia har det alt å si.

Tekst: Trine Grønborg Christensen Illustrasjon: Klaus KUhr

H

vis du blir født som jente i et av disse landene, har du stor sjanse for å bli giftet bort før du er 18, du har dårlig tilgang på reproduktive helsetjenester, er mer utsatt for vold og overgrep, mindre sjanse enn guttene til å få utdanning og dermed lavere sjanse for å få jobb som voksen. Fordi livene og mulighetene til jenter og gutter, kvinner og menn er så forskjellige, er det viktig å ha et særlig fokus på dette for å bidra til et bedre liv for de aller fattigste.

Høyere risiko å være jente

Jenter er spesielt utsatt for å falle utenfor og ikke nyte godt av fremgangen i verden. De diskrimineres økonomisk og politisk, og det er de fattigste jentene som kommer dårligst ut. Redd Barnas rapport Every Last Girl fra oktober 2016 viser at Sierra Leone er verdens 6. verste land å bli født i hvis du er jente.

Liberia er 14. verste land av 144 land i verden.

Dette er målt på barneekteskap, ungdomsgraviditet, barselsdødelighet, politisk deltakelse og utdanning. Jenter i Sierra Leone er blant de jentene i verden som er mest utsatte for å bli barnemødre. Tidlig graviditet er en risiko

for en jente. Det er fysisk smertefullt og en helserisiko. Jenter som blir gravide tidlig avslutter ofte skolegang, kommer ikke tilbake til utdanning senere og har en lavere sjanse til å få en stabil inntekt og jobb senere i livet.

Like rettigheter

Til grunn for jenters manglende muligheter ligger ofte en forståelse av at jenter har lavere verdi enn gutter. Guttene prioriteres hvis det kun er ett kjøttstykke til middag eller det bare er råd til én skoleplass i familien. For å skape like muligheter for gutter og jenter er det derfor viktig å skape forståelse for at jenter har samme verdi og samme rettigheter som gutter. Menneskerettighetene som ble vedtatt i 1948 fastslår at menn og kvinner er likestilte, og i 1979 vedtok FNs generalforsamling «Konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner» (CEDAW). Det kan gi en indre oppreisning å vite at Gud elsker alle mennesker og at alle har samme verdi for ham. Jenter som behandles som mindreverdige, tror ofte selv at de kan mindre og ikke fortjener å bli behandlet ordentlig. Det å styrke forståelsen

40 tsjili nr. 04 • 2017

41 tsjili nr. 04 • 2017

kronikk

av jenters menneskeverd og selvtilliten til jenter, er derfor helt avgjørende for å skape endring.

Kirken som endringsagent

Seksualisert vold er en stor utfordring, ikke bare i Sierra Leone, men også i Liberia. En av tre jenter blir gravide før de fyller 18, ofte på grunn av overgrep eller tidlig ekteskap. Derfor har Misjonsalliansen sammen med Associations of Evangelicals Liberia (AEL) og Equip Liberia engasjert mer enn 60 kirker og 3 moskeer for å bekjempe vold og overgrep mot kvinner og barn. Over de siste årene har over 120 pastorer og 6 imamer fått opplæring i hvordan seksualisert vold kan bekjempes. Sammen med politi og representanter fra myndighetene har også ressurspersoner fått opplæring, og de har tatt ansvar for å undervise andre, følge opp saker og rapportere videre til rettssystemet. Kirkeledere er nøkkelpersoner i forhold til å skape endring. De er viktige rollemodeller og spiller en avgjørende rolle i å forme mannlige identiteter og atferd. Som et resultat av prosjektet jobber

kirkeledere og kirker nå med å forebygge seksualisert vold i egen familie, i menigheten og lokalsamfunnet rundt og tar større omsorg for de som utsettes for vold. Det trengs et nettverk av endringsagenter for å endre kulturelle strukturer.

Det lønner seg å satse på kvinner

Hvis du spør norske statsministre om hvorfor Norge er så rikt et land, vil de svare at det skyldes til dels oljen, men først og fremst kvinners deltakelse på arbeidsmarkedet. Å satse på kvinner lønner seg i Norge og i resten av verden. Et afrikansk ordspråk sier at om du utdanner en mann utdanner du et individ, om du utdanner en kvinne, utdanner du et land. Det samme vet vi om andre forhold – kvinner bruker det de tjener på barna og resten av familien. Utdanning er viktig for å forsinke ekteskap og barnefødsler og fot må øke kvinners kunnskap om å ta vare på seg selv og de rundt seg. Kvinner som får utdanning og helse, har større sjanse for å få barn som får utdanning og god helse, og en avgjørende spiral for en bedre fremtid er i gang.

42 tsjili nr. 04 • 2017

Bolivias Jeanne d’Arc I Luribay, Bolivia, finnes det en kvinnegruppe kalt Bartolina Sisa. Bartolina Sisa var en aymarsk kvinne som på grunn av sitt mot har blitt en legende. tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim

B

artolina Sisa var gift med Tupac Katari, og dette har dannet grunnlaget for navnene til kvinnegruppene og mannsgruppene som er en del av den nasjonale bondebevegelsen i Bolivia. Målet er å organisere indianske bønder og styrke deres rettigheter.

En gang i måneden møtes gruppene. En dag kom Maerli fra MANB for å fortelle om noen kurs Misjonsalliansen arrangerer. Dette vakte stor interesse blant kvinnene. Spesielt for kurset i søm.

Fire kvinner forteller sin historie om hva kurset har betydd.

43 tsjili nr. 04 • 2017

Estela Mamani

Elene Estevez

Estela sitter ved siden av mannen sin som er potetbonde. Hun har mye på hjertet. – Jeg kjenner meg så stolt og glad som får ta imot dere. Dere har reist så langt for å komme hit til Luribay.

– Før jeg fikk barn, tok jeg vare på dyra og hjalp mannen min med potetproduksjon. Så tok jeg vare på barna og sørget for at de fikk en god oppvekst. Tidligere fikk ikke kvinner studere, så det var ikke mulig for meg å få en utdanning, forteller Estela. Hun og mannen har fem barn, og de er glade for at tidene har forandret seg. – Vi vil at våre barn skal studere, jeg drømmer om at de skal få et yrke de kan leve av, forteller Estela. Mannen skyter inn: – Jeg ønsker noe annet for barna mine enn det jeg selv har hatt. Det å være bonde er usikkert, jeg venter på regn og er veldig avhengig av været, forteller han. Klimaendringene har gjort det svært utfordrende for bøndene i Bolivia.

Estela får en ekstra glød i øynene når hun forteller om barna. – Det er ikke lett å oppdra barn, og det er et stort ansvar. Jeg ønsker at de skal lære å bli ansvarlige mennesker.

Estela har vært med på flere kurs i søm, og hun forteller ivrig om hvordan de nå kan lage egne klær istedenfor å kjøpe dem. Estela er også helt i startfasen med å selge videre noe av det hun lager, og hun er stolt over endelig å få jobbe med noe hun liker.

– Før dette kurset hjalp jeg mannen min med å produsere frukt, og hele veien støttet jeg han i alt han gjorde. Under kurset i søm har jeg lært å lage skjørt, underskjørt og forklær.

Det er så spennende at jeg endelig får ha noen egne prosjekter, forteller Elene. Hun legger til at hun ikke støtter mannen noe mindre nå og tuller med at det bare har blitt dobbelt så mye jobb.

Elene har også fem barn, og kurset har ikke bare hjulpet henne til å bli bedre til å sy. – Før jeg ble med på kurset, følte jeg veldig ofte at jeg mislyktes i barneoppdragelsen. På kurset har vi fått besøk av sosialarbeidere. De lærte oss mer om hvordan man oppdrar barn og hva man bør fokusere på. De har også fortalt oss mer om hvilke rettigheter vi har og at alle er like mye verdt. Det har hjulpet meg mye og gitt meg mer tro på meg selv og på at jeg er en god mor, forteller Elene.

Elene drømmer om å lære enda mer og fortsette med å utvikle seg. – Min største drøm er å åpne en egen butikk sammen med mine døtre. Jeg vil lære det jeg har lært videre til mine barn og dele av kunnskapen jeg har fått.

44 tsjili nr. 04 • 2017

Jyobana Churata Villca

Christina Quispe Canaza

Jyobana er den yngste av damene som er samlet. Hun bor sammen med familien sin i Luribay og jobber sammen med Maerli fra MANB. – Vi er ca. åtte stykker som jobber på dette prosjektet. Jeg er tekniker, og jeg syns det har vært utrolig flott å få lov til å jobbe med kvinnene fra Bartolina Sisa. Det har vært givende, forteller Jyobana.

Hun forteller videre at tidligere drev de fleste i Luribay med dyr og matproduksjon, men at mangelen på regn gjør det mer og mer utfordrende og ustabilt. Jyobana lærte søm på en skole i La Paz. Skolen tilbød en yrkesfaglig utdanning for mennesker med økonomiske utfordringer. – Jeg er selv kvinne og kjenner til utfordringene det kan føre med seg. Jeg møtte nylig en kvinne som fortalte meg at hun ikke kunne noen ting før dette kurset. Hun følte seg innestengt hjemme, og det eneste hun gjorde var å vaske og lage mat, forteller Jyobana som gjerne vil gi noe videre til sine søstre.

Drømmen til Jyobana var å åpne et atelier.

Det har hun allerede gjort, men hun har enda flere drømmer for fremtiden. – Jeg drømmer også om å fortsette med å støtte andre og dele av det jeg har lært. Jeg elsker å undervise, det er det morsomste jeg vet!

– Det er veldig annerledes for våre døtre å vokse opp enn det var for oss. Heldigvis, sier Christina. Hun trekker frem den tekniske utviklingen, hvordan du i dag kan finne ut av ting gjennom internett. Hvordan du før sydde for hånd, mens du i dag kan gjøre alt på maskin. – Alt dette gjør ting mer effektivt.

Hvis jeg tidligere for eksempel så en kjole jeg hadde lyst på, var det bare å drømme om den.

I dag kan jeg lage den selv.

Christina er mor til tre barn, og hun forteller at det er travelt. – Det er veldig bra å være mor, men når barna blir syke, blir jeg ganske desperat og vil gjøre alt for at de skal få det bra igjen.

Kursene har hjulpet Christina i morsrollen.

– Jeg er så glad for at jeg har fått ta del i disse kursene. Jeg sitter nå med en følelse av at jeg før ikke visste så mye mer enn det som foregikk hjemme. Nå kjenner jeg til mine rettigheter og gode måter å leve livet på, for eksempel hvordan man kan skape gode relasjoner i en familie.

Christina drømmer i likhet med de andre damene om at barna skal gå på universitetet og at de skal få det lettere enn det hun har hatt. Før hun begynte med klesproduksjon, hjalp hun mannen med matproduksjon, og før hun giftet seg, hjalp hun foreldrene med matproduksjon.

45 tsjili nr. 04 • 2017

Drømmer for fremtiden

Damene har mange drømmer og planer for tiden fremover. – Vi vil utvikle oss enda mer, forteller Christina. Damene forteller at ikke alle kvinnene som ønsket det har fått bli med på kurs. MANB skal ha prosjekter i Luribay i tre år til, og damene tror og håper at alle som ønsker skal rekke å få tatt kurs i løpet av denne tiden. Christina nevner også at hun ønsker å lære å bruke data, og hun foreslår at de kan ha en dag med sykurs og en dag med datakurs.

Holdningen til mennene i landsbyen har også endret seg etter at kvinnegruppene startet

med kurs. Mannen til Christine Justino er innom for å slå av en prat: – Samholdet til kvinnene har blitt mye sterkere, og vi regner nå med kvinnene på en annen måte enn før, sier han. Justino er veldig positiv til at kvinnene får ta større plass. Han forteller at flere av mennene syns det er positivt at damene får drive med noe de liker.

Det er tirsdag, og det betyr én ting: marked i Luribay sentrum. Alle damene skal en tur på markedet, så de vinker farvel og forsvinner ut i sine fargerike drakter.

46 tsjili nr. 04 • 2017

instagrammer # misjonsalliansen

@ellen_delviken: J entek v eld for

@cguddal: Damene på informasjonskon-

@Misjonsalliansen: Del dine bilder med

@sorheimqueseth: Tonight I'm hosting my

@wennerbergiecuador: Flott dag med

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

voksne jenter Vågsbygd Kirke det er sosialt det.

oss på #misjonsalliansen

nærmere 50 gjester på Casa Alianza #misjonsalliansen #misjonsalliansenecuador

47 tsjili nr. 04 • 2017

toret dokumenterer en ny runde med samarbeidsavtaler

own «talkshow» for @misjonsalliansen

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

andakt nr. 4 2017 DET SKULLE BARE MANGLE. Allerede i 1841 skrev Henrik Wergeland en sang han kalte «Smaaguttenes Nationalsang».

Han mente det var viktig at nasjonaldagen ble barnas dag – en dag for alle barna. Fortsatt synger vi denne sangen som sier at «Vi ere en nasjon vi med, vi små, en alen lange». Det er ikke gitt at datidens språk er like forståelig for nåtidens barn. Jeg hørte 17. mai i år om en gutt som av full hals sang: «Vi er en nasjon vi med, det skulle bare mangle.» Ikke dumt, spør du meg. Det skulle bare mangle om ikke alle i vårt land var like viktige deler av vår nasjon, uansett alder, hudfarge, funksjonsevne, kjønn eller hva det nå skulle være. For vi er «en nasjon vi med, det skulle bare mangle».

Dette gjelder også for verden globalt.

Vi er et verdensfellesskap, det skulle bare mangle. Eller som det heter i en salme: «Om noen av oss lid, så lid vi andre med … » Dette nummer av Tsjili handler om kvinners rettigheter og livssituasjon i verden.

Det er et viktig tema for en misjonsorganisasjon. Bibelen peker på alle menneskers likeverd. I Kristus er det ingen forskjell på mann eller kvinne, slik Paulus så sterkt formulerer det i Galaterbrevet: «For dere er alle Guds barn ved troen, i Kristus Jesus. Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.» Det skulle bare mangle!

Likestilling er en menneskerett og en Gudgitt gave. Det handler om å gi begge kjønn like rettigheter og muligheter til å bestemme over eget liv. Fattigdom, klimaendringer, konflikter, ulikhet og økonomisk nedgang rammer kvinner uforholdsmessig hardt.

Kvinner utgjør flertallet av fattige og er mer sårbare fordi de mange steder mangler rettigheter. Derfor er mye av Misjonsalliansens arbeid rettet mot kvinner. Det skulle bare mangle!

48 tsjili nr. 04 • 2017

I Bibelen møter vi sterke og betydningsfulle kvinner. En av dem er Ester som ble dronning av Persia selv om hun var jøde.

Ester, den modige kvinnen som reddet sitt folk fra utryddelse.

To kvinner har en bok i Bibelen oppkalt etter seg. Ester er den ene. Rut er den andre, den kloke, trofaste og tydelige kvinnen som fikk så stor betydning for sitt folk. Vi kunne nevne mange andre kvinnenavn, ikke minst Maria, Jesu mor, tenåringsjenta som sier da hun får vite at hun skulle bli Jesu mor: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser. For han har sett til sin tjenestekvinne i hennes fattigdom. Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig, for store ting har han gjort mot meg, han, den mektige; hellig er hans navn.»

Misjonsalliansen har i mange år arbeidet blant barn med utviklingshemning og andre nedsatte kognitive evner. Det er et meningsfullt arbeid. Inkluderende fellesskap er et viktig uttrykk for kristen medmenneskelig omsorg. Dette fellesskapet beskrives i Bibelen som en kropp med mange ulike lemmer og funksjoner (1. Kor 12). I dette fellesskapet er mennesker av ulik kjønn, ulike funksjonsevner, ulik kultur og ulik etnisk bakgrunn. Alle er like verdifulle. Derfor er dette en meningsfull utfordring for Misjonsalliansen. Ja, det skulle bare mangle! Å gi mennesker evangeliet er en overordnet oppgave for alt det arbeid Misjonsalliansen driver. Misjonsbefalingens imperativ om å «gå ut i all verden» med evangeliet om Jesus fargelegger alt det organisasjonen driver med. For hva er vel viktigere og større enn evangeliet om Jesus, han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhetens erkjennelse? Han vil vi tjene i respekt for alle menneskers ulike livsvilkår, funksjonsevner, kultur og etnisk bakgrunn. Det skulle bare mangle!

49 tsjili nr. 04 • 2017

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco

Totale innskudd

D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI

USD 11 935 803

i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget, norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

Antall sparekonti

123 652 Antall lånekunder

Gjennomsnittlig lånebeløp

146 707 USD 234 816 262

6,4

Total utlånsportefølje

USD 1601

4%

Forsinket betaling

50 tsjili nr. 04 • 2017

Vellykket ledersamling De fire bankene til AMAS har felles lederkonferanse hvert andre år, og i juni var representanter fra Banco D-MIRO, Diaconia FRIF, MOM og Diaconia MDI samlet på Hurdal.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

K

onferansen fant sted sammen med lederkonferansen for det diakonale prosjektarbeidet Misjonsalliansen ellers driver, og nærmere 30 personer var samlet for å diskutere identitet og andre felles anliggender.

– Dette er fire individuelle og forskjellige banker som er ulike både i struktur og på måten de drives, derfor er det fint å oppleve disse dagene at vi tilhører samme fellesskap, forteller Svein Arne Lende.

AMAS-lederen løper travelt fra møte til møte. – De som er sammen her er alle lederne i bankene pluss noen andre sentrale funksjoner. Her opplever de det fruktbart å kunne lytte til erfaringer fra de andre bankene, utveksle erfaringer og ta del i hverandres problemstillinger. Et møte som

51 tsjili nr. 04 • 2017

dette er med og setter rammer og retning for AMAS, sier han.

Bankene i Bolivia, Ecuador, Vietnam og Liberia er enige om at de er til for en større hensikt utover det å tjene penger og ha en svart bunnlinje. Bankene skal være med og bidra til vekst i de samfunnene vi jobber i.

Lende påpeker samtidig at det er viktig å holde kostnadene nede.

– Det nytter ikke å ha en god visjon og en tydelig plan hvis man ikke driver bankene på en god og profesjonell måte. Vi skal holde kostnadene nede og få med oss den teknologiske utviklingen og forhandle fram gode avtaler med våre långivere, sier han og legger til: – Vi skal dyrke den sosiale og diakonale profilen, være best i klassen og ikke sove i timen.

mikrofinans

Vi skal Sloss mot fattigdom og skape velstand – Det har vært interessant å se at alle våre institusjoner, selv om de er veldig forskjellige, utvikler seg i positiv retning. Alle fire banker har i løpet av de siste årene gjort kvantesprang, både når det gjelder det regulatoriske, evnen til å nå ut til fattige mennesker og en vekst på finansielle måltall.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

52 tsjili nr. 04 • 2017

Det mener Lars Langsrud, den engasjerte styrelederen i Alliance Microfinance AS (AMAS). Langsrud har bakgrunn både fra investeringsbanken Morgan Stanley og Danske Bank og er i dag partner i rådgivningselskapet Alpha Corporate Finance.

– Vi har både utfordringer og muligheter i de fire markedene vi opererer i. De er knyttet opp til de ulike makroøkonomiske vilkår bankene jobber under og det faktum at vi har å gjøre med mennesker. AMAS forvalter nå 250 millioner dollar som vi har lånt ut til mer enn 150 000 mennesker.

Vi har 40 000 innskytere med sparekonto og 135 millioner kroner som vi passer på.

Vi har et stort ansvar for å forvalte dette på en god måte, men situasjonen er bedre nå enn for eksempel for fem år siden, forteller Lars Langsrud.

Langsrud er tydelig på hva som er kjernen i virksomheten: Vi skal sloss mot fattigdom og skape velstand. Men det er ikke helt enkelt å måle dette.

– Intuitivt kan vi forstå at det å få tilgang til finansielle tjenester til en rimelig pris og på gode vilkår er et gode. Det vil vi kunne kjenne på fra vår egen historie. Men hvordan skal vi måle dette? Alle institusjonene våre har på ulike tidspunkt prøvd å finne gode måltall. Hvor mange jobber skaper vi, hvor mange familier finner et levebrød, og hvor mange får en bedret levestandard? Men vi kan i en viss utstrekning måle at det er flere folk i arbeid, flere barn i skole, bedre velstand og at folk har tak over hodet. Dette er ikke absolutter, men det er mulig å kvantitativt ha en oppfatning om at vi hjelper mennesker til et bedre liv gjennom arbeidet vi driver.

53 tsjili nr. 04 • 2017

Lars Langsrud konkretiserer hva han mener ved å vise til vårt nyeste tilbud, nemlig muligheten for sparing. – Vår største virksomhet er Diaconia FRIF i Bolivia. Der har vi inntil nå bare vært långiver. Etter å ha blitt regulert som en finansinstitusjon i Bolivia gjør det oss i stand til å ta innskudd og tilby spareprodukter. Jeg mener det å tilby spareprodukter er like viktig som å tilby lån! Det gir mennesker mulighet til å spare penger, blant annet til pensjon, eller spare til investeringer og få avkastning på de pengene de har og som oftest ligger i madrassen, sier han engasjert og legger til: – Men jeg er spent på om vi klarer å skape en god sparekultur hos kundene i Bolivia og om vi klarer å tilby spareprodukter som er attraktive for det bolivianske markedet.

På den måten opparbeider vi en innskuddsbase og får en god balanse i institusjonen.

Det samme gjelder i markedene hvor vi allerede har begynt med sparing. Bankene i Ecuador, Liberia og Vietnam har ulike former for spareprodukter. Ved å stimulere til sparing gir vi rom for investering og senere velstand.

Lars erkjenner at han bruker mye tid som styreleder i AMAS, men skjuler ikke at han liker det. Han synes det er et privilegium å få være med og skaffe verdier for lånekundene.

– Mer enn kroner og ører så er vi representanter for noe som vil skape noe nytt og bedre i alle de samfunnene vi opererer i. Jeg føler meg veldig heldig, og denne oppgaven kan ofte være mer interessant enn det jeg gjør i dagjobben min, sier han med et overbevisende smil.

mikrofinans

Måleenhet på mikrofinans Mikrofinansverdenen har lenge strevd med spørsmål omkring hvilken innvirkning man har på menneskers liv og om man makter å skape varige endringer i lokal- og storsamfunn.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

54 tsjili nr. 04 • 2017

Dette var Hugh Sinclair opptatt av under Misjonsalliansens lederkonferanse på Hurdal i juni.

– Når vi ser bort fra lett målbare tall som antall låntakere, størrelse på lånene og hvor mange som betaler tilbake, bør vi stille spørsmålet: Gjør vi egentlig verden til et bedre sted? For det er vel det som er hensikten?

Hugh Sinclair er ansatt i AMAS. Han er opprinnelig fra England, men bor i SørAmerika sammen med familien sin og har hele verden som arbeidsplass. Han er blant verdens fremste innenfor mikrofinans-faget, har skrevet en viktig bok om temaet og har vært konsulent for banker i mer enn 50 land.

– Det er forståelig og ikke uvanlig å måle resultatene av mikrofinans på parametere som bedre tilgang til rent vann, om lånekundene bor i eget hus og om livet føles trygt og sikkert. Jeg sier ikke at dette ikke er viktig, men sannheten om et lokalsamfunn og et enkeltindivids utvikling finner man ved å se på permanent utvikling og de varige resultatene.

Hugh Sinclairs viktige anliggende er at tilgang til rent vann, nytt tak eller nytt gulv i huset er viktig, men at dette samtidig bare er midlertidige mål. Oppgradering av bambushus til murhus er fint, men er det bærekraftig og varig i det lange løp hvis det utelukkende fokuseres på det?

– Permanente og varige virkninger av mikrofinans vises av resultatet den har på neste generasjon. Mer enn selve låneklientene er det effekten den har på barna deres som viser om vi har lykkes. Hvis en fattig bonde på landsbygda på grunn av lån fra en av våre banker kan gi barna en bedre

55 tsjili nr. 04 • 2017

utdannelse, kan vi håpe på at barna igjen vil gjøre det samme for sine barn. Da skaper vi en kjede av varig nytte og utbytte av lånene, sier han.

Sinclair understreker at mange av Misjonsalliansens prosjekter har barna i fokus. Det bør også mikrofinanssektoren ha. Mikrofinans opererer som regel i den private og uformelle økonomien hvor barnearbeid er svært vanlig.

– I alle land vi jobber i vet vi at det forekommer barnearbeid eller misbruk av barn.

Da tenker jeg ikke bare på at barn med makt blir tvunget ned i dype gruver for å jobbe eller stenges inne i en kjeller for å sy. Jeg tenker også på de mer dagligdagse tilfellene der foreldrene ikke sender barna på skole, fordi de må hjelpe til i butikken eller på åkeren. Dette er også barnearbeid, selv om barna kanskje både vil og liker å hjelpe foreldrene i stedet for å gå på skole.

Dette mønsteret finner først og fremst sted i fattige familier, familier som ofte vil være våre lånekunder, og vi må våge å stille noen ukomfortable spørsmål: Er vi med og samtykker i barnearbeid? Hugh Sinclair stiller spørsmålet, og han svarer: – Vi vil jo mene at vi er med på akkurat det motsatte og at vi er med på å gjøre familier i stand til å sende barna på skole. Det håper jeg er tilfelle, men mikrofinans kan både være et utmerket tiltak for barn og være et fryktelig middel til å forsterke barnearbeid. Jeg sier igjen: Målet for mikrofinanssatsingen er ikke bare kortsiktige og midlertidige resultater i form av nytt hustak eller ny mobiltelefon, men langsiktige og varige resultater som kommer barn og barnebarn til gode.

fortelling for barn

I 2017 skal vi gjennom seks nummer av Tsjili bli bedre kjent med Carlos og moren Angela. Carlos er 14 år og bor i Ecuador. I denne historien er det du som skal lage bildene. Tegn mens noen leser for deg, og send gjerne inn tegningen til tsjili@misjonsalliansen.no, så kanskje den kommer i det neste nummeret. Tegn i ruten til høyre.

Del 4

Jeg elsker fotball!

Når det er sammenkomster og selskaper i nærområdet, blir Angela spurt om å bake kaker.

–A

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Tegning:..............................................

lt jeg bidrar med til lokalsamfunnet har jeg lært på kurs (i regi av Misjonsalliansen). Angela forteller om en av damene hun gikk på sykurs med. – Hun har begynt å produsere sko, og nå selger hun sko rundt om i hele landet. Det er ganske fantastisk at hun nå har en stor business, forteller Angela ivrig.

Carlos sitter og hører på moren fortelle mens han tripper med føttene. Senere i dag

skal han på trening med et nyoppstartet rugby-lag. Forrige uke var Carlos på en treningsleir med resten av guttene på laget. Fotball er fortsatt Carlos’ favorittsport. – Han har alltid med seg en fotball.

Jeg tror han kunne sovet blant fotballer hvis han fikk velge, forteller moren. Carlos drømmer om å leve av fotballen. Derfor trener han så ofte han kan og øver hele tiden med fotballen bak i hagen eller på fotballbanen.

56 tsjili nr. 04 • 2017

57 tsjili nr. 04 • 2017

Generalsekretæren i 1:10

Misjonsalliansen driver et omfattende arbeid på tre kontinenter, og kontekstene vi arbeider i er svært forskjellige. Derfor er det også stor bredde i våre prosjekter som alle er utformet sammen med målgruppen for å svare på de utfordringene som de selv mener er viktigst. Likevel er det noen temaer vi alltid legger vekt på, uavhengig av prosjekt. Like rettigheter og muligheter for menn og kvinner er et slikt tema som alltid vektlegges. En grunn til dette er at all forskning viser at prosjekter som bidrar til at både menn og kvinner får utdanning, helsetjenester, strøm, vann og kapital har gode resultater.

Drivkraften er likevel først og fremst vårt kristne menneskesyn som sier at alle mennesker har lik verdi. Derfor har alle mennesker den samme rett til å leve verdige liv. «Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus.», skriver Paulus i Galaterne 3,28. Det var revolusjonerende holdninger den gang og er det fortsatt i dag. Det er fortsatt sterke krefter i vår verden som vil skape ubalanse og ulikhet mellom mennesker, slik at noen får privilegier, mens andre undertrykkes og holdes nede i fattigdom. Kirke og misjon har et særlig kall til å kjempe mot disse kreftene, og Misjonsalliansen tar dette kallet på alvor i alle deler av vårt arbeid.

Andreas Andersen

58 tsjili nr. 04 • 2017

Møte med tenåringsmødre i Liberia Tenåringsgraviditeter er en av de store utfordringene i samfunnet i Liberia, og det er ikke uvanlig at jenter ned i 14–15-årsalderen blir gravide og dropper ut av skolen. Mange av jentene har ikke begynt på skolen som 6-åringer, men gjerne i 10–12-årsalderen. Da blir det ikke mange års skolegang!

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

Bindu er en av disse jentene. Hun forteller at hun er 21 år og har tre jenter på 6, 5 og 2 år.

Ved spørsmål om når hun fikk sitt første barn svarer hun at det var da hun var 18 år, men 59 tsjili nr. 04 • 2017

enkel hoderegning får ikke dette til å stemme når hun samtidig forteller at eldstejenta er seks år. Bindu trekker på smilebåndet når partneren vår konfronterer henne med denne logikken,

men hun er samtidig rask til å svare at det er sånn det er for jenter i deres område. Og det er sant. For jenter i landsbyene rundt henne er det ikke uvanlig å ha flere barn før fylte 20 år. Mange barn, både gutter og jenter, faller ut av skolesystemet lenge før de kan lese og skrive skikkelig.

Drømmen til Bindu er at døtrene skal få gå på High School. Misjonsalliansen bygger ny skole i landsbyen hvor Bindu bor. Hun har selv deltatt på dugnad på skolen og ser fram til at hennes barn kan gå på skole i nærmiljøet mye lenger enn hun selv kunne. Det lille huset som nå brukes som skole har bare plass til elever

opp til 2. klasse. Etter det må barna gå lange avstander til andre skoler. Når den nye skolen tas i bruk til høsten, kan barna fortsette helt til 6. klasse i sitt nærområde.

Maria kommer sakte gående opp mot den nye skolen i Barseegiah. På ryggen har hun en bylt – Liah, datteren på 1 år og 4 mnd. – og på hodet bærer hun et spann med noe oppi.

I spannet har Maria stekte kyllingbiter som hun selger til de av elevene som etter hvert samler seg ved skolen og som har litt penger å kjøpe for. Maria var tidligere elev ved den gamle skolen i Barseegiah, men så ble hun 60 tsjili nr. 04 • 2017

kveiler rundt seg eller syr kjoler av.) Engelsken er ikke den beste. Maria snakker Kpelle, et av de lokale språkene, men vi forstår hverandre tålig bra. De unge som vokser opp ute i landsbyene snakker ofte ikke særlig godt engelsk så kommunikasjon med dem er ofte vanskelig. Jeg spør hvor Maria har lært engelsk, og får til svar: – litt på skolen og litt i landsbyen.

Typiske jenter

Både Bindu og Maria er ganske typiske jenter på landsbygda i Liberia. Her er det ikke uvanlig at jentene blir gravide i 14–16-årsalderen. De som er heldige får fullført de første seks årene på skolen, men ikke alle når dette. Mange av barna har lang vei å gå for å komme til skolen, noe som gjør at det ikke er uvanlig å starte først ved 10–12-årsalder.

Noen steder kan unge mødre med barn få fortsette på ettermiddagsskole mens andre i familien tar seg av barnet, men det er slett ikke mulig alle steder.

Tid for endring: Jenter blir ofte tapere i skolesystemet i Liberia. Det kan skyldes både tenåringsgraviditet og behovet for arbeidskraft i hjemmet. Gjennom Misjonsalliansens arbeid for flere gode skoler og bedre tilgjengelighet i nærmiljøet, skal denne tendensen endres.

gravid og måtte slutte på skolen. Hun er nå 18 år og ønsker å starte på den nye skolen som Misjonsalliansen har bygget. Håpet er å starte opp igjen ved skolestart til høsten.

Da skal hun starte i 5. klasse.

Jeg lurer på hva slags framtidsdrømmer Maria har. Hva drømmer en ung mor om som har vokst opp langt inne i Liberias jungel? – Min drøm er å bli forretningskvinne, forteller Maria, med det mener hun å drive med kjøp og salg. Hvilke vareslag vil du selge?

– Alt mulig, men helst klær og stoffer. – Jeg vil starte min egen butikk og liker så godt de fine lappastoffene! (Tøystykke som kvinnene 61 tsjili nr. 04 • 2017

Drop-out

Grunnene til «drop out» er mange, men for jenter skiller tenåringsgraviditet seg ut som hovedgrunn. Andre grunner er fordi foreldrene trenger arbeidskraften på gården, ønske om å tjene egne penger eller at foreldrene eller ungdommene selv ikke forstår verdien av skolegang. Holdningene til skolegang tar lang tid å endre i et samfunn som ligger så langt unna vår vanlige tenkning om verdien av utdannelse.

Her er det dagen i dag som gjelder. Å sørge for mat i dag er ofte viktigere å prioritere enn skolegang som kan gi avkastning på lengre sikt.

Misjonsalliansen arbeider både med infrastruktur og holdningsskapende arbeid. Vi tror og håper at ny infrastruktur i kombinasjon med trening og motivasjon av både barn, foreldre, lærere og lokale myndighetspersoner vil bidra til at færre barn i framtida faller ut av skolesystemet etter kun få år.

ENGASJEMENT I NORGE Tennis for Ecuador

Anne Margrethe Bergg rav va r volont ør i Ecuador i 2016. Under oppholdet startet hun med tennis for barna, og hun fikk sendt ned utstyr fra hjemklubben Heming Tennis. Nå er Anne Margrethe tilbake i Norge, og sammen med LaMitad dro hun i gang en skikkelig tennisturnering til inntekt for Misjonsalliansen.

Kristian Hjortaas i LaMitad forteller: – Det var veldig gøy med så

stort oppmøte, og dagen gikk over all forventning.

Det var god dugnadsånd og nydelig lederskap av Anne Margrethe. Jeg vil også nevne Karin fra Heming som stod for organiseringen av turneringen.

Nesten 60 barn deltok på turneringen. Alle barna fikk litt historikk om Misjonsalliansens arbeid, og Anne Margrethe delte historier fra sin tid som volontør.

Dagen bød altså både på

tid for ettertanke og mye moro på banen.

62 tsjili nr. 04 • 2017

Sirkus Bolivia

På Klepp stasjon ble det 17. juni arrangert sirkus til inntekt for Bolivia. En engasjert gjeng med blant annet tidligere Boliviautsending Arild Vik og landsrådsmedlemmene Margunn Obrestad, Oddgeir Teigen og Benedicte

Nessa satte i gang en skikkelig aksjonsdag for å skape engasjement og spre informasjon om Misjonsalliansens arbeid.

– Vi ønsket å engasjere oss enda mer, og vi valgte derfor å lage en morsom dag for store

og små samtidig som vi samlet inn penger til Misjonsalliansen, forteller Margunn. Sammen med venner og kjente satte de opp ulike stands hvor det var konkurranser, aktiviteter eller noe man kunne kjøpe. – Det var alt fra salg av strikkeplagg, rabarbrasaft og grillmat til ansiktsmaling, kaste ball på blikkbokser og tippe vekten til et lam.

Dagen var vellykket, og det kom inn 25 000 kroner til landsbyprosjekter i Bolivia.

Fra giveravdelingen

I mars gjennomførte vi en større fadderundersøkelse på e-post og SMS. Dette gjorde vi for å lære mer om våre givere og

63 tsjili nr. 04 • 2017

hvordan vi best mulig kan følge dere opp. Vi jobber hele tiden mot å bli bedre, og deres tilbakemeldinger er veldig viktige på veien mot dette. Tusen takk til alle som svarte på undersøkelsen, dette ga oss mye god informasjon.

Vi kom frem til noen punkter som vi ønsker å jobbe videre med: Hvorda n g ivere v il mot ta

informasjon, hvor tilfredse våre givere er og at Tsjili er viktig for å gi informasjon om arbeidet vårt.

Undersøkelsen ga oss motivasjon og viste oss at gjennomsnittstiden for de fadderne som svarte var 14 år. Vi er så takknemlige for alle giverne våre og at dere er så lojale. Vi ønsker kontinuerlige tilbakemeldinger på hva dere liker og hva vi kan bli bedre på.

VOLONTØR-SIDEr

Malins andre hjem Malin Høyme var volontør i Bolivia våren 2017. Jeg møtte henne i La Paz i februar, bare noen uker inn i volontøroppholdet. Det var ikke første gang Malin satte sine ben i La Paz, Casa Alianca eller i Sør-Amerika generelt.

F

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

or det var i Sør-Amerika det hele startet. På Valdres folkehøyskole fikk Malin kombinert det hun liker best. – Jeg ville reise og være i naturen. Vi var seks uker i Latin-Amerika, og jeg ble forelsket i kulturen. Urfolk i Guatemala gjorde stort inntrykk på meg, og jeg følte

meg hjemme, forteller Malin. Malin har alltid likt språk, noe jeg merket da vi trasket rundt i La Paz. Hun snakker flytende spansk, og hun har begynt å lære seg urspråket aymara. Inne i en butikk overhørte vi noen nederlendere, og plutselig snakket Malin litt nederlandsk også.

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador, Bolivia, Brasil og på Filippinene.

Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

64 tsjili nr. 04 • 2017

– Etter folkehøyskolen ville jeg studere mer språk, men jeg hadde også blitt mer og mer interessert i utviklingsstudier. Jeg fant en bachelor i utvikling som jeg kunne kombinere med språk. Dette var midt i blinken, forteller hun ivrig. Bacheloroppgaven ble skrevet i Bolivia, og den handlet om urfolks rettigheter. Da bodde Malin i Santa Cruz, men hun hadde fått med seg at det fantes noe som het Casa Alianza. – Jeg var i Bolivia i 2012, og da hørte jeg om volontører, men vi så ikke så mye til dem. I 2015 skrev jeg master i Bolivia. Jeg tenkte: Hvor skal jeg bo i La Paz, og da husket jeg på Casa Alianza, forteller Malin.

Under masteroppholdet i 2015 fikk Malin mer innsikt i volontørhverdagen. – Det var veldig sosialt, og jeg fikk være med på Casakvelder, konserter og fotballtreninger. Jeg fikk også med meg at de hadde mye spanskundervisning, forteller hun. Malin reiste ut som volontør i 2017, med ønske om å bruke utdanningen sin inn i arbeidet. Hun syns det har vært en positiv opplevelse å ha reist ut som volontør etter studier. – I Sør-Amerika

må man kunne språket, og jeg ønsket en del ansvar og ville ha utfordringer. Jeg fant et opplegg sammen med utsending Hildegunn.

Jeg har litt mindre spanskundervisning, og så skal jeg få jobbe en del i prosjektene, både i Luribay og i Caranavi.

Selv om Malin tidligere har besøkt prosjekter, gledet hun seg til nå å få et større innblikk i hvordan Misjonsalliansen jobber med bistand. – Jeg vet at Misjonsalliansen gjør et bra arbeid. Jeg besøkte et prosjekt for fem år siden, og jeg skal besøke det samme prosjektet igjen. Nå vil jeg se forandring og at det har blitt bedre, forteller Malin.

Det er tydelig at både Sør-Amerika og Bolivia har en stor plass i hjertet til Malin.

Hun forteller engasjert: – Det beste med Bolivia er folket og naturen. Folket er så åpne og skjønne, og når man kan snakke samme språk, er det lettere å komme innpå dem og se dem med andre øyne enn turister. Bolivia har blitt mitt andre hjem. Jeg var tidligere skeptisk til La Paz, men nå liker jeg det kjempegodt. Bare se på de fjellene! Wow!

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

65 tsjili nr. 04 • 2017

Spørsmål & Svar

# Instagrammer

Det har den siste tiden kommet telefoner og mail til Markeds- og kommunikasjonsavdelingen vedrørende to spørsmål/problemstillinger:

Høytidsgaver Flere personer har kontaktet oss vedrørende høytidsgaver og at de gjerne vil gi en gave til Misjonsalliansen i anledning en bursdag eller et jubileum. Slike gode tiltak har vi noen ganger fått vite om etter at festen eller markeringen har funnet sted. Det er selvfølgelig like hyggelig for oss å høre at det blir tatt slike initiativ. Men vi vil få informere om at vi gjerne bistår

@andrande: Vi er heldige som

fikk ha fotballaget vårt fra Guayaquil på grilling i hagen i dag!! #sørcup #misjonsalliansenecuador

med ideer, materiell og informasjon som kan benyttes i sammenheng med markeringen og innsamlingen. Ta gjerne kontakt med oss et par-tre uker i forkant, og så skal vi kunne bistå med det dere ønsker.

Tsjili I en fadderorganisasjon som Misjonsalliansen med et stort antall fastgivere og fadderavtaler, så vil vi både få nye givere og faddere og vi vil miste givere som av ulike årsaker avslutter sin givertjeneste hos oss. Mange tenker at de mottar Tsjili fordi de er givere. Det er for så vidt noe riktig i det, men vi gir ut et gratisblad som vi håper er nyttig å lese for

@cguddal: Jeg er stolt over at vi

i #misjonsalliansen har hjulpet over 400 000 mennesker i 8 land i 2016

alle som er interessert i misjon og bistand. Selv om man avslutter en giveravtale med Misjonsalliansen, er det hyggelig om man fortsetter å motta Tsjili.

Forhåpentligvis vil artikler vi skriver og tema som belyses være nyttig for mange, uavhengig av givertjeneste til organisasjonen.

@ellisivostrem: Første dag på

jobb #misjonsalliansen Er du usikker på noe, eller vil du vite mer om noe som handler om givertjeneste, tsjili, om det diakonale misjonsarbeidet eller bistand, kan du sende oss et spørsmål. Kanskje kan andre også ha nytte av svaret du får? Send ditt spørsmål til tsjili@ misjonsalliansen.no

66 tsjili nr. 04 • 2017

Neste nummer Idrett og Fritid

Misjonsalliansen har i mange år hatt prosjekter med barn og ungdom i sentrum.

Selvfølgelig har det da handlet om skole og utdanning og at de unge skal få gode muligheter til utdannelse og senere et inntektsskapende yrke.

Vi har også hatt en betydelig oppmerksomhet rettet mot barna og de unges fritid.

I de fleste landene der vi jobber er ikke

barn og ungdom vant til organisert fritidstilbud, og for jenter spesielt kan det være direkte farlig å være ute alene om ettermiddager og kvelder. Vi ønsker at sunne og gode fritidstilbud skal være mer attraktive og mer tilgjengelige for de unge enn gjengkriminalitet og narkotikamisbruk.

I neste nummer skal vi fortelle om noe av det vi gjør og har satt i gang for at barn og unge skal kunne ha en meningsfull fritid. Da kan du lese om taekwondotrening i Guayaquil, om fotballaktiviteter i Bolivia og om teater som et spennende tilbud til barn og unge i Kambodsja.

Gi den videre I løpet av de senere årene har mange av våre venner valgt å gi bursdagen, jubileet eller bryllupet til Misjonsalliansen.

Dvs., egentlig ikke til oss. Gavene er gitt videre til barn og familier som lever under nedverdigende forhold og til lokalsamfunn med store sosiale og praktiske behov.

67 tsjili nr. 04 • 2017

Er dette noe du er nysgjerrig på eller har lyst til å gjøre selv, hører vi gjerne fra deg!

Ta kontakt, enten ved å skrive til giver@misjonsalliansen eller ved å ringe oss på tlf. 22 94 26 00.

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

Gi bursda

gen din til Misjonsallia

Å gi bursdagen sin til Misjonsalliansen er en flott måte å promotere det viktige arbeidet vi gjør.

nsen

Vi ville gjøre noe ekstra ut av 70-årsdagene våre og gi bort bursdagen til Misjonsalliansen.

VI oppfordrer gjerne andre til å gjøre det samme!

Bjørg og Kjell Magne Bondevik

Sjekkliste

Hvordan gir du bursdagen din?

✓✓ ✓✓ ✓✓ ✓✓ ✓✓

1) Send oss en e-post på bursdag@misjonsalliansen.no

Skal invitere til bursdagsfeiring Har alt jeg trenger Vet ikke hva jeg ønsker meg Ønsker å støtte et godt formål Jeg vil at vennene mine skal bli bedre kjent med Misjonsalliansen

2) Ring oss på telefon 22 94 26 00

68 tsjili nr. 04 • 2017