Tsjili 0415 screen

N

år mor og far forlater sine barn

F K

ørste lokale leder ina i

K an nå 3000 kirker i Kina #4/2015

111. årgang

Mange barn trenger faddere.

Vil du hjelpe til?

Spør noen du kjenner Svarer de JA, kan de melde seg selv ved å sende sms venn til 2490.

Vi sender dem raskt bilde og informasjon om fadderbarnet. Å være fadder koster kr 230,- pr. måned.

om 책 bli

MA

!

07:59

Ny melding

Til: 24 90

Venn| Verv en venn!

Send Verv en venn!

Ingen kostnader belastes mobilabonnementet

Verv en venn!

Le de

Nyheter 14

5 r

Reportasje M

Bolivia

16

Brasil 18

Liberia

19

Ecuador

20

30

å siden

Innhold

8

28

Portrett 40

Vietnam

3

26

Kommentar 46

støttemenigheter

#4/2015

p tt

Ettertanke 45

Kambodsja 24

Kina

6

Li

Filippinene 22

ved en av våre

4

Reportasje L

Gullguttene fra Ecuador i år med å være til stede på den flotte fotballcupen Sør Cup – og fortsatt sitter inntrykkene i kroppen. Kanskje litt rart at man skal være så gira etter en fotballcup for barn og ungdom, men det er jeg altså.

Sør Cup er en cup som helt fra starten av har samarbeidet med Misjonsalliansens Fotball Krysser Grenser-prosjekter i Ecuador. Sør Cup har en imponerende gjeng med frivillige og ansatte! Tıl sammen har cupen samlet inn nærmere tre millioner kroner til bygging av baner og utvikling av fotballklubber i Guayaquil. Dette har gjort det mulig for oss å bygge en rekke baner som gjør at barn og ungdom i denne store byen med de enorme kontrastene får noe meningsfylt å fylle fritiden sin med.

På samme måte som en delegasjon fra Sør Cup hver høst reiser for å besøke prosjektene i Guayaquil, får cupen i Kristiansand og omegn hvert år besøk av et lag fra Ecuador. I år var det noen 13 år gamle gutter som fikk anledning til å reise. Dette var gutter som gjennom lang tid trofast har møtt opp til treningene og vist seg som gode lagkamerater. Ikke nødvendigvis de beste spillerne, men jammen var de gode nok! Guttene tok Sørlandet med storm og feide all motstand av banen. Vant alle kampene sine og ble vinnere av klassen Gutter 13. Stor jubel, selvfølgelig!

Men for oss som fikk lov til å være sammen med disse guttene, var det ikke først og fremst seirene som sitter igjen. Guttene, som til daglig lever i et av de fattigste områdene i Sør-Amerika, viste seg å være en flott gjeng.

Svært få av dem hadde vært utenfor byen Guayaquil før de fikk anledning til å komme til Norge. Inntrykkene var mange. En av de spurte meg om hvorfor alle norske jenter var så utrolig vakre. Men refleksjonene stoppet ikke der. De lot seg imponere av at overalt hvor de hvilte blikket, var det noe pent å se på.

De reflekterte over at mulighetene norske barn har, er betydelig større enn det de fleste i hjemlandet deres har. Samtidig var de fulle av takknemlighet for å ha fått anledning til å utvikle sine ressurser og talenter på fotballbanen.

I likhet med norsk ungdom hadde de store drømmer om å bli fotballspillere i Barcelona eller Real Madrid. Men som en av de sa: «Jeg har allerede fått opplevd drømmen min; å representere landet mitt i utlandet! Jeg har gjort mamma og pappa stolte!»

Guttene er for lengst tilbake i Guayaquil og er glade for det. De hadde nok ikke orket én dag til med brød og atter brød! Savnet etter mammas ris til frokost, middag og kvelds var på bristepunktet.

Nå sitter de igjen med alle minnene og med nye drømmer. Nye venner har de også fått! Hjemme i Norge sitter hundrevis av unge fotballspillere som har møtt en gjeng med positive gutter fra slummen i Ecuador. Fra en helt annen kultur, fra en helt annen og vanskeligere hverdag. Men det de fikk erfare, er at ungdom er ungdom, enten de er fattige eller rike. Når Ola og Carlos møtes, er det som likeverdige venner og motstandere. Det er imidlertid et hav av forskjell på mulighetene de har. Det å kjenne på denne urettferdigheten, har alle vi fra Norge godt av. tsjili@misjonsalliansen.no

JEG INNLEDET SOMMEREN

Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen.

Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

Hjemme i Norge sitter hundrevis av unge fotballspillere som har møtt en gjeng med positive gutter fra slummen i Ecuador.

Leder

#4/2015

5

K an nå 3000 kirker i Kina Med myndighetenes velsignelse har Misjonsalliansen inngått et unikt samarbeid med den offisielle kirken i Kina. Om alle involverte får det som de, vil skal pastorer og lokalsamfunnsledere fra 3000 kirker i Yunnan-provinsen snart kurses i diakoni.

Tekst og foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

6

#4/2015

Reportasje L

Reportasje L Reportasje L

#4/2015

  7

>

– Det er veldig spennende og gledelig at vi nå kan gjøre dette, sier utsending for Misjonsalliansen i Kina, Thomas Smørdal. – Vi har etablert et lovlig prosjekt hvor vi jobber sammen med kirkene, og med myndighetenes velsignelse.

– Myndighetene er mer åpne nå enn tidligere. Før kunne ikke en religiøs organisasjon ha gjort dette, sier prosjektleder Layn Liu ved Misjonsalliansens representasjonskontor i Kunming. – At vi har fått dette til, er rett og slett banebrytende. Jeg tror Gud har ledet oss til det.

Det er ingen hemmelighet at kinesiske myndigheter har hatt et anspent forhold til religion – og ikke minst til utenlandsk misjon. I årene siden etter kommunistpartiets overtakelse og proklamasjonen av folkerepublikken 1. oktober 1949 har det blitt utvist streng kontroll med religiøse aktiviteter, noe som har medført stenging av kirker og kristne skoler, anti-kristen propaganda og forfølging av troende. Fra 1970-tallet og frem til i dag har myndighetene imidlertid sakte, men sikkert blitt mer imøtekommende.

ÅPNER OPP.

SÆRSTILLING. – Det er fortsatt sensitivt for utenlandske, religiøse organisasjoner å jobbe i Kina, sier Smørdal. – Men gjennom dette prosjektet har vi fått en særstilling. Det har tatt oss lang tid å bygge den opp. Myndigheter og menigheter kjenner oss godt nå, og de vet at vi jobber innenfor de rammene som loven gir. De vet at vi jobber med diakonal utvikling, der våre mål sammenfaller med deres egne mål for utvikling i landet. De ser den kompetansen og erfaringen Misjonsalliansen besitter og har derfor gitt sin godkjenning til prosjektet.

Gjennom kirkeprosjektet vil Misjonsalliansen bidra til å utruste menighetene i Yunnanprovinsen, hvor organisasjonen har sitt sete, med kunnskap om diakoni og evnen til selv å igangsette diakonale prosjekter i sine lokalsamfunn. – Ordet diakoni er ukjent for de fleste kinesere, sier Smørdal.

– De snakker om «kristen sosialtjeneste», som er mindre, veldedig arbeid utført av ansatte i kirken.

Ideen om at alle kristne kan engasjere seg i sosiale spørsmål gjennom frivillighet og donasjoner er fremdeles ikke utbredt. Det å være kristen er en åndelig aktivitet som foregår i kirkerommet på søndaVEKKE KIRKEN.

8

#4/2015

Reportasje L

ger. Nå ser vi et voksende ønske blant kristne om å engasjere seg, men de forteller om manglende muligheter til å gjøre det. Vi ønsker å være med og bygge opp flere slike muligheter og frigjøre det potensialet som er i kirken.

Så langt har Misjonsalliansen etablert et samarbeid og testet ut prosjektet på to svært ulike kirker i provinsen. Trinity International Church er en stor mange-etasjers flerbrukskirke i sentrum av Kunming. Pastor Luo, som også representerer Yunnan Christian Council, «broen mellom myndighetene og de troende i provinsen», som hun kaller det, forteller at kirken har 8000 registrerte medlemmer og holder gudstjenester hver lørdag og søndager klokken 08, 10 og 12. I tillegg driver den et bredt arbeid for å ta seg av eldre, funksjonshemmede og barn, tilby ulike typer veiledning og undervisning til medlemmene sine – og oversette Bibelen til de mange minoritetsspråkene i landsdelen for å nevne noe. – Samarbeidet med Misjonsalliansen har vært fantastisk for oss, sier pastor Luo. – Da vi begynte, trodde vi at vi dreiv med diakoni allerede. Det var slik at dersom vi så noen som manglet klær, mat eller andre ting, så gav vi dem det. Men folkene fra Misjonsalliansen påpekte at dette er diakonale aktiviteter, ikke prosjekter. Et prosjekt må ha et mål og omfatte mange ulike aktiviteter for å møte folks behov.

PILOTENE.

Etter å ha kartlagt medlemmenes behov, konkluderte kirkeledelsen med at mange familier sleit for å holde sammen; de kranglet, og det var høy fare for skilsmisse. Dermed søkte de økonomisk støtte og opplæring fra Misjonsalliansen og begynte å tilby samlivsterapi. – 40 par deltok på dette til å begynne med, sier pastoren. – Vi oppdaget at den «kinesiske» måten å kommunisere på, altså at man gjemmer problemene, er feil. Mange hadde ikke snakket sammen på 20 år. Vi fikk dem til å snakke sammen, til å gjøre ting sammen, ta på hverandre igjen. Vi fikk mange tilbakemeldinger fra lykkelige mennesker. >

RETTE EKTEFOLK.

Thomas Smørdal og Nina Therese Solberg er Misjonsalliansens utsendinger i Kina og leder arbeidet med de lokale kirkene både i storbyen Kunming og i det rurale jordbruksdistriktet Lincang.

LEDER AN.

Reportasje L

#4/2015

  9

>

10

– Diakoni er den kristne tro i praksis. Den er action, fortsetter pastoren. – Om alle kirker utvikler dette, tror jeg de troende vil begynne å sette troen ut i livet. Og jeg tror det vil resultere i at de troende vil påvirke de ikke-troende.

Kirken vil vokse. Hva myndighetene vil mene om det er vanskelig å si, men jeg tror at om de ser at vi hjelper mennesker og hindrer skilsmisse, så er de fornøyde.

ACTION-EVANGELIUM.

#4/2015

Reportasje L

På den siste treningen vår inviterte vi personer fra myndighetene til å tale. De så at det vi gjør er positivt og meningsfullt.

Misjonsalliansen legger ikke føringer for hvilke diakonale prosjekter kirkene skal utvikle, men hjelper dem til å definere målgruppens behov og gir dem opplæring og støtte til å igangsette pro-

URBAN OG RURAL.

I det fattige jordbruksdistriktet Lincang samarbeider Misjonsalliansen med den lokale hovedkirken. På kirketomten har pastor Qian Yao Jun opprettet et senter hvor lokalsamfunnsledere fra hele området møtes for å få opplæring og undervisning.

TRENINGSSENTER.

sjekter for å imøtekomme disse. For storbykirken Trinity International Church har det resultert i ekteskapskurs, for den andre partneren, kirken i Lincang, med alle dens bittesmå underkirker, har det resultert i ulike tiltak for å øke den fattige minoritetsbefolkningens inntekter. – Vår strategi er å lære

pastorene og andre sentrale personer i landsbyene hvordan de kan organisere sosiale prosjekter og hvordan de kan skape mer effektivt jordbruk og drive dyreoppdrett. Denne kunnskapen gir de så videre til menneskene i landsbyene sine, sier pastor Qian Yao Jun i Lincang. >

Reportasje L

#4/2015

11

12

#4/2015

Reportasje L

ØKE INNTEKTENE. Etter å ha deltatt på kurs i regi av Misjonsalliansen har bøndene lært seg nye metoder for jordbruk og dyrehold. Disse kan de benytte for å øke inntektene sine og gjøre seg mindre sårbare for svingningene i sukkermarkedet.

>

Utenfor hovedkirken i området har pastoren fått reist en stor, gul murbygning med kontorlokaler og klasserom, hvor han samler mennesker fra hele prefekturet for undervisning. – Det var Misjonsalliansen som gav meg ideen til senteret.

Samarbeidet har vært en velsignelse. Det bidrar til å skape forandring hos oss. Alle som deltar på treningene blir forandret, og de skaper forandring der de bor.

TRENINGSSENTER.

MINORITETSFOLK. Mens han kjører på krydderbrune grusveier gjennom et skogkledd fjellandskap på vei til en av menighetene han har assistert, forteller pastor Qian at befolkningen der møter helt andre utfordringer enn byfolkene i Kunming. 80 prosent er bønder, de tilhører Wa-minoriteten, og mange av dem snakker ikke kinesisk. Bare 20 prosent av dem har noen form for utdannelse. – De er veldig fattige.

Det er vanskelig å forestille seg at folk kan leve slik, sier han.

SUKKERBØNDENE. Utenfor en turkis murbygning hvor den lokale pastoren bor, drikker bøndene te fra engangskopper og spiser solsikkefrø mens de venter på at grytene over bålet skal koke. Det er dårlige tider. Åkrene står tunge av sukkerrør, det er dem man lever av i landsbyen, men akkurat i år har fabrikkene nektet å ta imot varene deres. Prisen på sukker er for lav, de får ikke solgt ut det de har. Et par av bøndene mumler om å importere kveg fra Nepal. Her i Yunnan-provinsen er de like ved grensen, og siden de alle er Wa-folk, kjenner de en sterk tilknytning til sine brødre og søstre der borte.

I bakken ovenfor pastorens hus sitter Zao Sang Kui på huk og studerer våte snuter som stikker ut mellom sprinklene i en av innhegningene.

– I september var jeg med på trening i regi av kirken her, og da lærte jeg meg å drive oppdrett av gris. Det var pastoren som tipset meg. De søkte en person fra

GRISEKURS.

landsbyen vår som var villig til å delta, og siden jeg snakker kinesisk, ble jeg valgt. Der lærte jeg blant annet hvordan jeg skal få grisene til å formere seg.

Alt jeg lærte på kurset skal jeg dele med andre husholdninger. Til nå har jeg vel snakket med en 5–6 familier, ikke noe formelt, bare «leirbålprat». Men det er kunnskap som er nyttig for oss. Griseflokken vokser. Jeg tjener dobbelt så mye nå enn hva jeg gjorde før. Og her omkring er det jo nok av sukkerrørblader, så det er lett å finne næring til dem. Jeg synes det er veldig meningsfullt at kirken gjør dette, for da kan vi også nå de ufrelste, sier han.

For kirkeledelsen i den lille landsbyen har det vært viktig å imøtekomme befolkningens behov for å øke sine inntekter og skape alternative inntektskilder til sukkerrørproduksjonen. – Gjennom dette vil kirken virkelig kunne bety noe i samfunnet.

Folk vil se verdien av kristen tro, sier Tian Hui Zhong, en av menighetens «eldste». – Før skjønte ikke folk verdien av diakonalt arbeid. De mistenkte at det var en skjult agenda, at det bare handlet om å omvende folk. Fremdeles er det noen som er mistenksomme, men vi ser at det er i ferd med å endre seg. Et prosjekt som dette, med grisene, retter seg både mot troende og ikke-troende. Jeg håper det vil bidra til at flere ser verdien av å ha kirken her, sier han.

BETY NOE.

– Kirken i Lincang og i Kunming er våre pilotprosjekter nå i år, men Yunnan Christian Council, som er vår øverste partner her, vil bruke denne modellen og spre den videre til alle kirkene i provinsen. Det er 3000 av dem, sier Thomas Smørdal.

– Nå er det for tidlig å si om dette vil ta helt av, men engasjementet hos kirkeledelsen er i alle fall til å ta og føle på. De er ambisiøse og har potensialet til å skape en aktiv kinesisk kirke som strekker armene mot samfunnet. Jeg håper vi vil se en aktiv kristen befolkning i Yunnan provins, som er engasjert og som gir tid og penger for å hjelpe lokalsamfunnet sitt. Da vi begynte å tenke på dette prosjektet i 2012 virket det umulig. De ansatte sa det virket naivt. Men en av Misjonsalliansens verdier er å være «modig», tørre å prøve. Og kombinasjonen av naiv og modig ser ut til å funke i Kina, sier Smørdal.

VEIEN VIDERE.

bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Reportasje L

#4/2015

13

14

Nyheter

G Eullcuador til guttene!

Laget fra Misjonsalliansens fotballskole i Guayaquil vant 2–0 da de møtte Klebe til finalekamp under årets Sør Cup i Vennesla.

500 lag deltok på den fem dager lange fotballfesten. Sør Cup har siden den startet opp i 2008 støttet Misjonsalliansens fotballprosjekter i Ecuador. Om lag en halv million går hvert år til å bygge baner og holde fotballskoler der. n BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Nyheter

x #4/2015

15

Fortvilte bønder ber om hjelp I Luribay ber bøndene om hjelp til å satse på nye produkter som kan gi bedre fortjeneste.

I Misjonsalliansens prosjektområde Luribay produseres det først og fremst druer og fersken, og slik har det vært helt siden spanjolene tok med disse produktene til Bolivia og drev sine plantasjer her. Den siste tiden har prisen på disse produktene falt kraftig, og småbøndene i området klarer ikke å konkurrere med «Hvis dere er store produsenter andre interessert, så steder i Bolivia. Nå ber må ting gjøres bøndene i Luribay Miskikkelig. sjonsalliansen om hjelp.

De ser ingen annen mulighet enn å legge om produksjonen, men mangler kunnskap om hvordan de skal gjøre dette.

Fausto Cori, en av Misjonsalliansens agronomer, ble tidligere i år invitert til et lokalsamfunn for å

16

#4 #4/2015 Bolivia

vurdere området og mulighetene de har. Han ble møtt av en gjeng ivrige bønder, som ba om hjelp. «Men er dere motiverte til å arbeide hardt?» spurte Fausto. Bøndene nikket bestemt.

Fausto fortalte bøndene om poding, behandling av ulike frukttrær, hvordan lus og sykdommer på plantene bør behandles og mye annet. Bøndene var ivrige og stilte mange spørmål. Det som skulle være et kort besøk dro ut i tid, da alle ville vise Fausto sine områder og få råd om produksjon.

Fausto ønsker å undersøke muligheten for at bøndene kan legge om til produksjon av fruktene chirimoya og avokado. Dette er planter som er en del av den latin-amerikanske floraen, de gir en veldig god pris og er lette å få solgt. Dette er også veldig næringsrike produkter, som produseres lite i Bolivia. Utfordringen med disse produktene er at det

kreves mye kunnskap og arbeid for at trærne skal bære gode frukter.

Bøndene gjør det helt klart at de kommer til å satse 100 prosent på dette arbeidet hvis de får opplæring og veiledning av Misjonsalliansens agronomer i tiden fremover.

Første besøk i dette lokalsamfunnet er over, men det er nok langt i fra det siste. Før Misjonsalliansen kan starte et prosjekt i området, har lokalsamfunnet imidlertid en vei å gå.

De må organisere seg og ta kontakt med lokale myndigheter, som må stille med en egenandel. De må ha en plan og komme med en formell henvendelse, som Misjonsalliansens team deretter vurderer. Fausto forklarer dem fremgangsmåten grundig. «Hvis dere er interessert, så må ting gjøres skikkelig. Dere må vise at dere virkelig ønsker dette og er villige til å satse. Men når arbeidet endelig starter, så kan jeg garantere resultater.» n KATRINE MAYORA SYNNES

Nytt praktisk utstyr i Caranavi

Drømmen om havet Hva skulle Norge vært uten sin 20 000 km lange kyst? Bolivia hadde en gang ca. 4000 km kystlinje – og drømmen om å få tilbake denne lever sterkt i den bolivianske bevisstheten.

Etter Stillehavskrigen med Chile for 130 år siden tapte Bolivia tilsvarende nesten halvparten av Norges landareal og tilgangen til havet.

I fredsavtalen 20 år etter krigens slutt lovet Chile blant annet å bygge jernbane mellom havet og La Paz, samt å gi bolivianerne tollfri tilgang til havnene. Ingenting av dette ble ifølge bolivianerne virkelighet, og siden har det vært sju forhandlingsrunder mellom landene, uten fremgang. Siste forsøk var i 2013, og da diplomatiet mislyktes enda en gang, sendte Bolivia saken til Domstolen i Haag for å prøve tvisten i forhold til internasjo-

nal rett. Symbolsk ble saken sendt inn den 23. mars – samme dag som Bolivia feirer «Havets dag» for å minnes tapet av havet og holde drømmen ved like. Forhandlingene i Haag kom ikke i gang før i begynnelsen av mai 2015, og når de vil avsluttes, er ennå ikke klart. Imens fortsetter Bolivia å ha bassengtrenede havsvømmere som skal delta i OL i Rio i 2016, egen havflåte i Titicacasjøen, offisielt brevhode i all statlig korrespondanse med teksten «Havet er boliviansk» og store plakater i La Paz som sier at «Sammen skal vi ta tilbake havet vårt.» n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

I mai fikk flere citrusfrukt-dyrkere i Juan del Valle i Caranavi overlevert nye kantklippere. Tidligere har de brukt ljå for å holde unna ugress og sørge for gode vekstforhold for frukttrærne. Med de nye maskinene blir arbeidet effektivisert, og det som tidligere kunne ta en hel uke, tar nå kun dager. Kantklipperne er finansiert 50 % av landsbyen og 50 % av Misjonsalliansen. n KRISTIN MÜLLER NILSSEN

Mer melkeproduksjon

Takk for oss!

I skrivende stund er stua fylt med kofferter, og vi er klare for å setter kursen mot Norge.

Vi har hatt tre utrolig spennende, lærerike og uforglemmelige år i Bolivia. Vi tar med oss mange gode minner og nye vennskap. Det som har gjort sterkest inntrykk i møte med bolivianere, er nok hvor arbeidssomme de er og hvor godt de utnytter mulighetene de får gjennom Misjonsalliansens prosjekter. Det er også inspirerende å se dugnadsånden, og hvordan de som har lite, engasjerer seg for de som har enda mindre.

I seks år har vi samarbeidet med bønder på El Alto for å forbedre melkeproduksjonen. Vi har introdusert to nye ku-arter med kunstig befruktning som takler det harde klima på Altiplano og som kan øke produksjonen av melk.

Bøndene er godt fornøyd med resultater som har gått fra ca. tre liter til ni liter melk pr. dag. Men den kunstige befruktningen har gitt litt for mange han-kalver. Nå ønsker bøndene sortert sæd for å være mer sikker på at de får ku til melkeproduksjon. n CAMILLA GUDDAL Bolivia vil alltid ha en stor plass i våre hjerter, og det vil også de dyktige og hyggelige kollegaene vi har fått lov til å arbeide sammen med her! n KATRINE OG RONALD MAYORA SYNNES

Bolivia

x

#4 17

Vila Capriotti-prosjektet starter aksjon mot lovlige rusmidler En studie gjort av Federal University i São Paulo viser at sju av ti brasilianere med en inntekt under 7000 kroner i måneden har et overdrevent forbruk av alkohol og andre lovlige rusmidler.

Studien viser at misbruket fører til en dårligere livskvalitet. Prosjektet Vila Capriotti ønsker å bekjempe denne trenden.

– Vi startet kampanjen med tanke på den offentlige skolen som ligger ved siden av senteret vårt. Skolen har tusen elever, og mange av dem kommer til vårt prosjekt. Ideen er å holde barn og unge fra nabolaget informert om risikoen og konsekvensene av å bruke slike lovlige rusmidler. Dette kan bli inngangsporten til hardere stoffer, sier Luciana Passos, Vila Capriottis koordinator.

Kampanjen er en felles satsing mellom Vila Capriotti Project, den offentlige skolen i nærheten og kommunalt helsepersonell.

Med hjelp av leger og spesialister skal vi belyse de skadelige effektene av alkohol og sigaretter. Dette vil vi gjøre på en morsom og pedagogisk måte ved hjelp av teater og spill, sier Luciana Passos. n THIAGO COUTO

18

#4 #4/2015 Brasil

Misjonsalliansen ekspanderer i Brasil Misjonsalliansen skal fra høsten 2015 starte opp diakonale prosjekter i Rio de Janeiro.

Denne vakre og kulturrike byen er også kjent for stor sosial urettferdighet og vold. Luksuriøse boligområder og fattige og tett befolkede favelaer ligger side ved side. Her finner vi blant annet Rocinha, den største favelaen i Brasil med en befolkning på 200 000 mennesker.

De høye voldstallene henger ofte sammen med narkotikaindustrien, og mange korrupte tjenestemenn gjør ikke situasjonen bedre. Som ofte ellers i slike områder er det de unge som er mest skadelidende.

De største problemene i Rio de Janeiro finner man vest for byen, langt fra de idylliske strendene og turistområdene. Disse fattige områdene består i hovedsak av fabrikkarbeidere som har mistet jobbene sine og av mennesker som er utsatt for alle typer vold. Mange barn og unge er ofre for omsorgssvikt. På grunn av slavevirksomheten i fortiden har bydelen en farget, underprivilegert befolkning med svært

liten tilgang til utdannelse og arbeid.

Det nye området i Rio de Janeiro har mange likhetspunkter med områdene som Misjonsalliansen støtter i São Paulo.

– Situasjonen i de nye områdene våre er til å gråte av, men vi er glad for muligheten til å utvide arbeidet i Brasil. I grell kontrast til den omkringliggende vakre naturen og mye rikdom blant mennesker ser vi tusenvis av barn og unge som er fratatt enhver mulighet i livet. For mange blir kriminalitet siste utvei, sier Bebeto Araújo, Misjonsalliansens representant i Brasil. Som en start har Misjonsalliansen innledet samarbeid med lokale menigheter i disse sosialt sårbare områdene.

– Vårt mål er å skape nye muligheter for barn og unge. Vi ønsker å gi dem nødvendig sosialhjelp og praktisk opplæring, og vi ønsker å redusere sosiale risikofaktorer og bryte den onde sirkelen av vold og død, sier Bebeto. n THIAGO COUTO

Optimisme og utfordringer i Diaconia MDI

Nyttig og lærerikt å dele erfaringer Landansvarlig i Liberia, Rune Øygard, ble i mai invitert til å holde åpningsinnlegget på den årlige ledersamlingen i regi av våre samarbeidspartnere i Metodistkirkens bistandsavdeling, Department of Community Services (DCS).

Konferansen som strakte seg over flere dager hadde temaet «Deltakelse, bærekraft og rettferdighet i lokalsamfunnsprosjekter». Rune fikk med seg hele forsamlingen på tanken om at den enkelte er viktig i prosjektsammenheng. Det handler om at jeg selv deltar og tar mitt ansvar alvorlig. Ved å være ærlig og sann vinner en tillit, og smitteeffekten vil gjøre at andre får lyst til å bidra. Da skapes de gode sirklene.

Adolphus Dupley fra DCS hadde en gjennomgang av prosjektene. Det er imponerende å se alt som er gjort innen vann og sanitær, helse, skole, jordbruk og brobygging på disse årene fra den første spede begynnelsen i 2008. Misjonsalliansen bidrar eksklusivt med skolebygging i utdanningsprogrammet, og det bygges syv nye skoler med tilhørende lærerboliger i tre ulike fylker.

Seminaret samlet en ivrig gjeng på ca. 35 ledere, sekretærer og kasserere fra ulike prosjektgrupper.

Gjennom foredrag og ulike gruppearbeid ble temaene gjennomgått, og mange spørsmål og innspill til diskusjon kom fram. Lederen for DCS, Emma Okai, fortalte at det er svært nyttig med en slik årlig samling. På den måten kan DCS samle trådene for hva som har fungert ute i prosjektene og hva det må jobbes mer med. Dessuten får deltakerne dele gode og mindre gode erfaringer med hverandre.

Som tilhører fra Norge var konferansen nyttig for å forstå mer av kulturen i Liberia. Mye er veldig forskjellig fra hva vi er vant med fra et vestlig land, men det er nyttig å bli minnet om at også mange av utfordringene er gjenkjennelige for oss i Norge. Det som også slår meg er at graden av deltakelse er høy. Etter engasjementet og stemningen å dømme var det tydelig at programmet falt i smak hos deltakerne. n JANNE HARBO ØYGARD

Antall kunder i den nyåpnede mikrofinansbanken i Liberia øker stadig. Til nå har totalt 155 kunder fått lån, og så langt har alle betalt tilbake avdragene sine. Ansvarlig for rekruttering av nye kunder, misjonær Tania fra Diaconia FRIF i Bolivia, er glad for at ingen lån så langt er misligholdt, men legger også vekt på at utfordringene er svært store.

En av utfordringene er å være sikker på hvem kunden egentlig er. Liberia har ikke folkeregister, og mange mennesker mangler ID-kort. Mennesker kan oppgi falske navn, og mye tid brukes på å finne ut om kunden er reell og kredittverdig.

– Andre kulturelle utfordringer er også store. Stikkord er motivasjon, egenskaper, holdninger og vilje til forpliktelse. Dårlige veier, mangel på vann og elektrisitet er andre faktorer som gjør utlånsprosessen lite effektiv og øker den generelle risikoen. n JANNE HARBO ØYGARD

Penger fra «Ekstramillionen» til Liberia

Landkontoret i Liberia søkte sammen med lokal partner Equip om prosjektpenger fra det som Digni kaller «Ekstramillionen», en pott hvor alle 19 medlemsland kan søke om penger til prosjekter som ikke er med i porteføljen for 2015. Vi var heldige og ble tildelt 150 000 NOK til et WASH (vann/sanitær/helse) prosjekt. Prosjektet er kalt Integrated Community-Based Ebola Recovery Project og vil forbedre vanntilførsel og hygiene i syv lokalsamfunn i to fylker som var svært hardt rammet av ebola-epidemien. I Liberia har mer enn 30 % av befolkningen ikke tilgang på rent vann, og prosjektet skal bygge to nye og rehabilitere fem gamle vannpumper, øke lokal kunnskap innen hygiene, vann og sanitære forhold, samt vedlikehold av vannpumpene. n JANNE HARBO ØYGARD

Liberia x

#4 19

Takk for innsatsen!

Semesterets siste volontører har pakket sekken og vendt nesa mot Norge etter fem måneder i Guayaquil. Volontørene har fått prøvd seg som engelsklærere, assistenter på Centro Creer, fotballtrenere, assistenter på ferieskole, Soul Children-ledere og som miljøarbeidere på ekskursjoner til skogen med skoleklasser.

Takk for innsatsen! n ELISABETH BERG PEDERSEN

Underviser om sosialt ansvar

Misjonsalliansen tilrettelegger for at unge ledere kan øke sin kunnskap om sosialt ansvar. Det Teologiske Senter for Tverrfaglig studier, på spansk CETI, er et undervisningsprogram over to år i lederskap og som tar for seg fire temaer: kirke, familie, arbeid og samfunn.

Gjennom kurset lærer ungdommene å reflektere rundt kirkens rolle i samfunnet, samtidig som de utfører praktiske oppgaver knyttet til tematikken og underviser andre i temaene de selv får undervisning i. De unge lederne fra Misjonsalliansens stipendprogram (CUMAN) er blant dem som er aktive deltakere på kurset, og i juni var det en ny gruppe studenter som fullførte programmet. Totalt var det omtrent 200 personer som direkte eller indirekte fikk utbytte av dette undervisningsprogrammet i løpet av siste studieår. n DANIEL GARCIA

20

#4 #4/2015 Ecuador

Exploradores 2015 For niende år på rad arrangerer Misjonsalliansen en opplevelsesdag for fadderbarna. Fra 1. juni til 7. juli har tilsammen 2864 barn fra 16 ulike samarbeidsskoler fått være oppdagelsesreisende, exploradores, i egen by.

Hvert eneste år inviterer Misjonsalliansen i Ecuador sine fadderbarn til å bli med på å oppdage og utforske ulike destinasjoner i Guayaquil.

Tidligere år har turen blant annet gått til promenaden Malecon 2000, sentrum av denne store byen som vi bor i, og de har vært med på kino for å se film med tematikken rusmisbruk og narkotika. Hensikten er å gi barna en annerledes, lærerik og morsom dag med opplevelser utenom de vanlige. Dette året har turen gått til Cerro blanco. Cerro blanco er et av de største og best bevarte reservater med tørr tropisk skog i Ecuador. Skogen ligger som en grønn lunge i utkanten av storbyen Guayaquil. Her lever eksotiske dyr som apekatter, jaguarer, dovendyr og hele 221 fuglearter helt fritt.

Hver dag har det kommet skolebarn i grupper på rundt 100 elever fra Misjonsalliansens samarbeidsskoler for å delta på oppdagelsen av Cerro

blanco. Etter en kort introduksjon og påsmøring av myggmiddel ble barna delt inn i grupper på ti som sammen med erfarne guider la ut på oppdagelsesferd i den tropiske skogen.

Utstyrt med kikkert og med flinke guider som underviste og illustrerte underveis, fikk de unge oppdagerne inngående kjennskap til livet i skogen.

Fadderansvarlig i Misjonsalliansen i Ecuador, Noemi Espinoza Villamar, har vært ansvarlig for planlegging og gjennomføring av eventen. Hun er godt fornøyd med arrangementet og glad for entusiasmen barna har vist. – Jeg ser at barna har hatt det gøy, de har lekt, spist is og fått ny, levende kunnskap. Jeg håper dessuten at de etter denne dagen har fått et mer bevisst forhold til naturen og at de kan være med på å ta vare på den vakre naturen her i Guayaquil. De har lært om hvordan forurensning påvirker skogen og kan føre til at dyr kan bli utryddet, sier hun. n REBEKKA ANDREASSEN GARCIA

Familien på Centro Creer Aitza Ponce ble født en måned for tidlig. I følge moren led hun av oksygenmangel det første døgnet, men ble ikke lagt i kuvøse og fikk ikke tilført oksygen. I dag er jenta 8 år, multifunksjonshemmet og har plass på Centro Creer.

Først 24 timer etter fødselen ble det oppdaget at Aitza hadde dårlig oksygenopptak. – Hun fikk da litt oksygen, og deretter fikk jeg beskjed om at alt var fint og at jeg kunne reise hjem med den lille dattera mi. Den første måneden ville hun ikke ta til seg næring, og hun hylte nærmest hele tiden, forteller Maria, mor til Aitza.

Maria tok datteren med tilbake til sykehuset for grundigere undersøkelse. – På sykehuset så de at Aitzas hode hadde økt i størrelse, og jeg fikk høre at hun hadde et såkalt vannhode, sier moren og legger til: – Da hun var fire måneder, fikk hun operert inn et dren fra hode til mage.

Aitza trenger hjelp til alt, og hun kommer hver eneste dag til dagsenteret Centro Creer.

– Jeg oppsøkte en rekke institusjoner før jeg fant Centro Creer. På de andre institusjonene fikk jeg beskjed om at Aitza ikke var samarbeidsvillig

og at de derfor ikke kunne gjøre noe for henne. Det var ikke rart hun ikke var samarbeidsvillig; hun var jo redd, forteller Maria.

Opplevelsen av å komme til Centro Creer var helt annerledes.

Både for Aitza og for moren. – På Centro Creer opplevde jeg det som å komme hjem. Omgivelsene var rolige, og de ansatte hadde forståelse for Aitzas situasjon og lot henne bruke den tiden hun trengte for å bli trygg. Jeg føler nå at de ansatte på Creer er familien min, og at de er like glade i Aitza som jeg selv.

For to år siden døde mannen til Maria av lungekreft. Det kom helt uventet. Hverken Maria eller mannen visste at han hadde kreft før han en dag ble dårlig og måtte på sykehus.

– Jeg ble aleneforsørger for Aitza og hennes to storesøsken. Men jeg er så takknemlig for all hjelp og støtte jeg har fått fra Centro Creer i denne vanskelige tiden etter min manns død.

Da Aitza kom til Centro Creer for tre år siden, kunne hun ikke strekke ut bena fordi musklene hennes var for korte. Nå kan hun gå med litt hjelp. Før ble hun matet liggende i sengen, nå sitter hun alene ved bordet og spiser sammen med resten av familien. Den første tiden på Centro Creer nektet hun å være sammen med andre enn moren, men i dag viser hun entusiasme og glede når hun kommer om morgenen og reagerer ikke når moren drar. –Takket være hjelpen jeg har fått på Centro Creer føler jeg at jeg ikke er alene om å ta vare på Aitza, sier mor Maria. n ODDMUND KØHN

Høstgaven 2015 «Høstgaven» i år går til arbeid blant barn med funksjonshemninger. Se baksiden

Ecuadorx

#4 21

Med fokus på egen styrke For siste gang Gjennom 39 år har faddere i Norge jevnlig fått rapporter om fadderbarn i Manila.

Dette året fulgte jeg Michelle Del Rosario på hennes siste rapportering til Misjonsalliansen. Hun er 19 år og starter nå på sitt avsluttende år på lærerstudiet. Hun ble fadderbarn da hun gikk i 6. klasse.

– Jeg er blitt mer moden nå og skjønner mer hva støtten fra Misjonsalliansen har betydd for meg, sier hun.

Hun blir tatt bilde av og oppdaterer sin rapportstatus hos en av Misjonsalliansens mange frivillige. Marlyn Manzan venter at 64 fadderbarn skal komme til senteret for fotografering denne dagen.

For få år siden var det over 300 på Tondosenteret når nye rapporter skulle sendes ut. Gjennom flere år med utfasing fra arbeidet i Manila er en historie i ferd med å avsluttes. n LIV ANNA FURNES

22

Filippinene #4 #4/2015

Misjonsalliansen vil ut til flere og utvider derfor arbeidet på Marinduque. Her fokuseres det ikke først og fremst på vanskeligheter og utfordringer, men på kommunens egne ressurser og muligheter. Sammen vil vi gi livet en sjanse!

Mogpog heter kommunen som nå er valgt ut som nytt prosjektområde.

Dette er en av de mest vanskeligstilte kommunene på Marinduque. Her er det mange som ikke har tilgang til vanlige tjenester innen funksjonelle helsesentre eller til utdanning, arbeid, rent vann og sanitære forhold.

Mye av dette skyldes geografiske forhold og vanskelig framkommelighet, spesielt i regntiden. Misjonsalliansen er nå i startfasen i fire småkommuner i Mogpog.

I oppstart av et nytt område verves det frivillige som vil bidra til en spørreundersøkelse i sitt lokalsamfunn. Dette gjøres for å høre med de ulike gruppene om hvilke behov som er gjeldende i kommunen.

Tidligere har disse undersøkelsene hatt mye fokus på behov, bekymringer og utfordringer. Ved oppstarten i Mogpog har det vært mest fokus på hvilke ressurser de har. Gjennom dette ønsker vi at menneskene i lokalsamfunnet skal bli bevisste på hva slags muligheter de selv har til å påvirke egen situasjon og vanskeligheter. Fire ord er overordnet

for denne undersøkelsen, men også for hele prosessen videre: Drømme, oppdage, skape og anvende.

Resultatene av undersøkelsene har så langt vist store naturressurser i Mogpog og en stor åpenhet hos myndighetene til samarbeid for folkets beste. Det viser også at behovene er størst innen helse samt krise- og risikoreduksjon.

Riza Garay, 35 år, var i mai med på en opplæring i forkant av spørreundersøkelsen. Hun er en av flere frivillige som ønsker å hjelpe lokalsamfunnet sitt til å nå sine drømmer.

– Dette var spesielt for meg å være med på. Det er min drøm å hjelpe til med prosjekter i mitt lokalsamfunn sammen med andre frivillige. Jeg er særlig opptatt av veier og tilgang til rent drikkevann, sier hun.

Det er når man ikke bare ser seg blind på behovene, men også ser mulighetene at endring kan skje.

Drømmer kan drømmes, men vi kan også være med på å gjøre noen drømmer sanne ved at vi tar i et tak sammen. n LIV ANNA FURNES

Noe nytt er på gang Stemningen på kontoret er noe hektisk for tiden, men vi senser også en god porsjon entusiasme og iver blant de norske utsendingene. Misjonsalliansen skal åpne landkontor i Manila. En ny historie skal skrives.

Hanna Sofie Johansen er med på å skrive det første kapittelet av historien. Hun har vært utsending på Filippinene i to og et halvt år allerede og blir nå leder for det nye landkontoret. Men hva er et landkontor, Hanna?

– Landkontoret vil være den «forlengede armen» til Misjonsalliansen på Filippinene. Fram til nå har vi bare hatt en lokal samarbeidsorganisasjon her, «Misjonsalliansen Filippinene» (Norwegian Mission Alliance Philippines – NMAP). Denne organisasjonen ble startet av norske utsendinger fra Misjonsalliansen, men er nå en filippinsk organisasjon. Planen framover er å utvide samarbeidet til flere partnere.

Vi ønsker ikke lenger å starte egne organisasjoner, men heller støtte flere og allerede eksisterende lokale organisasjoner og drive prosjekter gjennom disse. Landkontoret skal koordinere prosjektene og sørge for at Misjonsalliansens givere i Norge får god informasjon om prosjektene de støtter.

Hanna gleder seg til å ta fatt på arbeidet med ny landstrategi for Misjonsalliansens arbeid på Filip-

pinene. Denne vil være basert på Misjonsalliansens strategidokument som definerer viktige satsingsområder for arbeidet. Samtidig med dette har arbeidet med å finne nye partnerorganisasjoner for Misjonsalliansen allerede startet. Det er mange prosesser som skjer samtidig, og Hanna er alt i gang med nettverksbygging gjennom allianser for evangeliske kirker og organisasjoner i landet.

Det betyr at landkontoret fortsatt vil jobbe blant de fattigste på Filippinene?

– Ja, vi er fortsatt Misjonsalliansen – en diakonal misjonsorganisasjon, som jobber blant de fattigste og mest sårbare. Vi vil jobbe sammen med trosbaserte organisasjoner og lokale kirker. Prosjektene vi støtter vil være Misjonsalliansens arbeid på Filippinene, men de vil drives av lokale partnerorganisasjoner, slik det allerede er tilfelle med prosjektene til NMAP. Våre oppgaver som norske utsendinger vil være å følge opp i planleggingsfasen. Vi vil gi innspill på søknader, rapporter og budsjetter og bidra til at måten vi jobber på er sånn Misjonsalliansen ønsker å

drive prosjekter. Det er fortsatt viktig for oss å ha nærhet til partnerorganisasjonene, både NMAP og de nye. Våre givere hjemme i Norge vil få informasjon om prosjektene vi støtter på samme måte som tidligere.

Vi vil jobbe NMAP vil fortsatt sammen med være det vi kaller trosbaserte en «kjernepartner», organisasjoner altså vår viktigste og lokale kirker. samarbeidsorganisasjon på Filippinene.

De som støtter Misjonsalliansen vil fortsatt høre mye om prosjektene på Marinduque og i Rizal.

I tillegg til Hanna skal også Mahel Ramirez og Torhild Skårnes arbeide på landkontoret, i første omgang ved siden av språkstudier. Liv Anna Furnes vil derimot være tilknyttet den lokale organisasjonen NMAP fram til hun reiser hjem i slutten av 2016. n LIV ANNA FURNES

Filippinene x #4 23

Ny sjanse for kommuneleder Sann Yong er 67 år gammel og kommuneleder i Chumpu Prek i et avsidesliggende område av Kampong Speu-provinsen. Han har hatt denne lederjobben siden 1986.

I mange år var han alkoholiker og var ofte full, også i arbeidstiden. Kommunen led under en lite fungerende leder, og relasjonene til de menneskene han skulle tjene var dårlig. Han var stamkunde i baren, ble ofte forbundet med kriminelle, og folk mente han var en elendig rollemodell for de unge.

I 2014 hadde en av Misjonsalliansens partnere en kampanje i kommunen for å rette søkelyset på alkoholmisbruk og følgene dette har for familier og samfunn.

Sann Yong deltok på kampanjen, og i denne prosessen bestemte han seg for å endre livsstil. Foran mer enn hundre tilhørere fortalte han at han nå skulle slutte å drikke. Han har siden den tid jobbet hardt for å gjenopprette forholdet til befolkningen og for å bygge ny tillit til lokalsamfunnet. n SIM SAMBATH

Takk!

Bente og Knut Iversen Foseide har vært utsendinger i Kambodsja i fire år, og i sommer kom de tilbake til Norge etter endt tjeneste for Misjonsalliansen. De bor for tiden i Molde. Mange takk for jobben dere har gjort i Kambodsja. n

24

Kambodsja #4 #4/2015

En modig ung kvinne som leder Den 35-årige kvinnen Ou Sam Art og hennes mann og to barn bor i landsbyen Svap Taphlor i Svay Rieng-provinsen. Familien dyrker ris, og det er hovedinntektskilden i landsbyen, men Ou Sam Art tjener i tillegg penger på å selge grønnsaker, fisk og kaker.

At familien i dag klarer seg bra, henger sammen med at hun i 2012 fikk gå på et kurs som fant sted i landsbyen hennes. Kurset ble gjennomført av KADRA, en av Misjonsalliansens partnere i Kambodsja, og det gav henne mulighet til å få mer kunnskap om grønnsaksdyrking, godt styresett og landsbyplanlegging. Etter hvert lærte hun seg nye ting som har påvirket hverdagen hennes og familieøkonomien. Hun er også utnevnt til CBO-leder, leder av landsbyens utviklingsarbeid.

– Jeg er stolt av rollen jeg har fått, og jeg har ansvaret for å snakke med lokale myndigheter når vi skal løse problemer i landsbyen vår, sier hun. Før kurset i 2012 var hun sky og tilbaketrukket og våget ikke å snakke med ledere i kommunen.

Nylig var området de bor i rammet av tørke, og landsbyen hadde ikke vann nok til å dyrke ris. 1380 mål med ris var nesten ødelagt.

Ou Sam Art tok grep om saken og organiserte møter med beboerne i landsbyen og skrev en rapport til kommune- og distriktledelsen. Til slutt tok hun direkte kontakt med landbruksdepartementet i Kambodsja og forklarte problemet. Det endte bra til slutt. Landsbyen fikk vannpumpe og vanningssystem, og avlingen ble reddet.

Landsbyen er svært glad for Ou Sam Arts initiativ og hennes evne til å gjennomføre prosjektet. Hun selv takker KADRA for muligheten til å lære hvordan man skal håndtere problemer i lokalsamfunnet.

SIM SAMBATH

ILLUSTRASJONSFOTO: ODDMUND KØHN

Iskremselgeren

Ny-organisering skapte endring i landsbyen Fattigdom handler ikke bare om mangel på penger. Fattigdom kan også være en sinnstilstand hos mennesker: Det kan være mangel på tillit i et lokalsamfunn, et kommunalt lederskap som er svakt eller en landsbybefolkning som er uorganisert og ute av stand til å løse felles utfordringer.

At en befolkning har helseproblemer knyttet til urent vann og dårlig sanitære forhold, er også et uttrykk for fattigdom.

New Hope Church begynte å jobbe diakonalt i landsbyen Tepon Lech i 2012. Landsbyen var fattig, med risdyrking som eneste inntektskilde. Uansett hvor hardt befolkningen jobber, har de knapt penger til det mest nødvendige.

Etablering av lokalsamfunnsorganisasjoner (CBO, Community Based Organizations) er nøkkelen til at befolkningen skal kunne forstå fellesskapets ferdigheter og kunnskaper og dermed kunne begynne å løse sine felles problemer.

Det var dette New Hope Church satte i gang med.

I de to neste årene skjedde det merkbare forandringer i Tepon Lech. Gjennom CBO-organiseringen og ved å sette i gang relevante kurs for befolkningen klarte landsbyen å håndtere ulike utfordringer og få til ny utvikling.

Landsbybefolkningen begynte å støtte hverandre da de stod overfor problemstillinger, og lånegrupper ble opprettet for å legge til rette for små lån for gruppemedlemmene.

Bøndene fikk ny kunnskap om jordbruk, grønnsaksdyrking og dyreoppdrett, og helsesituasjonen ble betydelig bedre ettersom de fikk tilgang til rent vann og bedre hygiene. n SIM SAMBATH

Med et stort, godt smil rekker han fram armen og gir isen til den unge kjøperen.

Mr. Phen Suben er iskremselger, og bak på sykkelen hans står den oransje kjøleboksen. Men det har ikke alltid vært slik.

Før i tiden hadde familien hans store økonomiske problemer i nærmere seks måneder mellom hver rishøst. Han tok tilfeldige jobber i landsbyen, hjalp andre bønder i arbeidet deres og solgte kokosnøtter på markedet. Familien hadde så vidt til mat på bordet, men ingen stabil inntekt. I dag kjenner alle i landsbyen Suben. Iskremselgeren.

– I 2010 fikk jeg høre om organiserte sparegrupper der man også kunne låne penger. Jeg ble med i en slik gruppe og fikk etter hvert også lån. Med et lån på 120 dollar kjøpte jeg min første iskremkjerre og de første iskrem-smakene.

Dette var et helt nytt konsept for meg, og i begynnelsen var det vanskelig, forteller han.

Det skulle ikke ta lang tid før forretningen endret seg til det bedre. – Jeg ble jo gjenkjent etter hvert, og jeg lærte fort på hvilke steder og til hvilket klokkeslett jeg kunne selge mest.

Mine mest lojale kunder hadde jeg hos elevene på skolen, sier Suben.

Dette er foreløpig ikke en fulltidsjobb, men iskremsalget har gitt ham mulighet til å sende barna på skole. En av sønnene hans studerer på universitetet i Phom Penh, og Suben vil gjerne støtte sønnen til han er ferdig utdannet og har fått seg jobb.

– Jeg er glad og stolt. Jeg har en forretning, jeg har eget hus, kyllinger, grønnsaker – og en sønn som går på universitetet, avslutter Phen Suben.

JULIA BOUNCHAREUN

Kambodsja x #4 25

Et annet syn på saken

FOTO: THOMAS SMØRDAL

Første lokale leder I begynnelsen av mai ble Cai Yinghong ansatt ved Misjonsalliansens landkontor i Kunming. Cai, en dyktig dame med over 14 års erfaring innen utviklingsarbeid bak seg, tiltrår som leder ved kontoret i juli. Hun overtar dermed stafettpinnen etter utsending Thomas Bulti Smørdal og blir den første kinesiske lederen for kontoret. Cai har tidligere jobbet som leder for Christian Blind Mission. – Jeg har gledet meg til å starte i jobben for Misjonsalliansen. Blant annet er vi i gang med et svært spennende samarbeid med kirken, og det ser jeg fram til å være med og videreutvikle, forteller hun. n NINA THERESE SOLBERG Se også portrettintervjuet med Cai Yinghong på side 40.

I Hong Kong driver kirker og kristne ideelle organisasjoner et stort sosialt arbeid. Derfor dro 15 kirkeledere fra kirken i Yunnan på studietur for å se, lære og bli inspirert av arbeidet som gjøres der.

I Hong Kong nyter kirken og kristne ideelle organisasjoner en større frihet enn i fastlands-Kina. De har dermed klart å skape seg en viktig plass i samfunnet. Mye av det sosiale arbeidet gjøres av slike aktører, mens myndighetene støtter deler av arbeidet økonomisk. I fastlands-Kina har kirken, av historiske årsaker, et mindre utviklet diakonalt arbeid.

FORSKJELLIG.

LEVENDE KIRKE. – Det har vært vanskelig for kirkelederne i Yunnan å se hvordan kirken bedre kan tjene menneskene i samfunnet rundt seg, sier Thomas Smørdal, leder for Misjonsalliansens kontor i Kina.

– Tilbakemeldingene fra turen viser imidlertid at de begynner å få øynene opp for bredden i hva kirkelig diakonalt arbeid kan være, og hvordan frivillighet er en nøkkel for å få dette til, forteller han.

En av deltakerne på turen var pastor Qian fra kirken i Lincang, en av Misjonsalliansens pilotkirker i prosjektet.

Han fortalte åpenhjertig at han ikke

INSPIRERT TIL Å STARTE.

26

#4 #4/2015

Kina

hadde forventet seg mye av studieturen, og at hans primære ønske var å få se og oppleve Hong Kong.

Men underveis på turen skiftet han fullstendig syn på saken. – Det gjør inntrykk å se hvordan de i arbeidet alltid tar hensyn til behovene til menneskene de jobber med, sa pastor Qian, – I tillegg ser jeg at de gjør det grundig og systematisk, det er ikke bare enkelte aktiviteter, fortsatte han. Videre kunne han fortelle at han var blitt så inspirert at han bare ønsket å reise hjem igjen for å ta fatt på planene de har for diakonalt arbeid i Lincang. – Jeg har fått større tro på at vår kirke kan gjøre en forskjell i Lincang.

INVOLVERER MENIGHETEN. Planene til pastor Qian har ikke latt vente på seg. Bare noen uker etter studieturen arrangerte Lincang kirke et møte i kirken hvor de samlet menigheten til samtale og læring om diakoni.

– Det er spennende å være i gang og å kunne involvere hele menigheten i dette, fortalte pastoren etter møtet. n NINA THERESE SOLBERG

Lekende pedagogikk Misjonsalliansens geitebank er et alternativ til jordbruk og sukkerrør.

Redusert avhengighet til sukkerfabrikk Altfor mange bønder i Longchuan dyrker sukkerrør, og sukkerfabrikken sponser bøndene med både kunstgjødsel og henting av sukkerrørene etter innhøsting. Dette skaper et problematisk avhengighetsforhold for bøndene.

– Den første innhøstinga skulle vært godt i gang nå, men det er knapt en eneste bonde å se på de vidstrakte åkrene, sier prosjektleder for Misjonsalliansen, Layn Liu. Han er på sin månedlige tur til prosjektområdet og er overrasket over det han ser. – Sukkerrørsbøndene venter på godkjenning fra sukkerfabrikken som vil gi dem gratis henting av årets første avling. Men fabrikken har mye å gjøre; de skal tildele henting hos alle bøndene i hver eneste landsby i kommunen, forklarer han videre.

Altfor mange bønder i Longchuan dyrker sukkerrør, og sukkerfabrikken sponser bøndene med både kunstgjødsel og henting av sukkerrørene etter innhøsting. Dette skaper et problematisk avhengighetsforhold, hvor det er vanskelig for bøndene å skulle dyrke noe annet. Dermed har jorda etter mange år blitt utarmet og næringsfattig. Dette har videre ført til overforbruk av kunstgjødsel for å prøve å bøte på skaden. Bøndene som bare dyrker sukkerrør blir også sårbare overfor prisendringer på sukker. Dette fikk de merke ved utgangen av 2014, da prisen helt uventet falt drastisk.

– Prosjektet vårt i Longchuan handler om å støtte bønder i å finne alternative inntektskilder ved siden

av sukkerrør og å spre kunnskap om et mer miljøvennlig og bærekraftig jordbruk, sier Layn.

Han står sammen med en ung bonde fra landsbyen Lüliang. Yong er en av bøndene som er med i Misjonsalliansens prosjekt, og han har de siste årene lagt om gårdsdriften sin. – Jeg har vært på mange av kursene vi har fått gjennom prosjektet og har gjort flere tiltak, forteller Yong.

Han har blant annet lært om riktig bruk av kunstgjødsel, om kompostering, om kryssplanting og vekstskifte; alle er tiltak som reduserer presset på jorda og øker næringsbalansen i jordsmonnet.

– I fjor plantet jeg soyabønner mellom sukkerrørene mine. Man kan allerede se stor forskjell på denne jorda og den her, sier han mens han tar opp litt jord i neven for å vise.

Yong er også en av bøndene som gjennom Misjonsalliansens geitebank har startet med geitehold for salg.

Dette er et alternativ til jordbruk og sukkerrør, som igjen kan lette presset på økonomien og bryte med det usunne avhengighetsforholdet til sukkerfabrikken. – For meg har dette vært en stor suksess, så det blir viktig nå å få med flere bønder i prosjektet, sier Yong. n NINA THERESE SOLBERG

Xu Yu Chang er lærer ved en av skolene i Longchuan og fast deltaker når Misjonsalliansen holder kurs for lærere i området. – Jeg liker spesielt godt de pedagogiske metodene vi lærer, for de er så ulike de som ofte praktiseres ved skolene i Kina. Det er så viktig å engasjere barna i miljøspørsmålet og oppleve at barna lærer mye gjennom lek, musikk og bevegelse, sier Xu Yu Chang. n JENNY MA

Lærer å arrangere sommerleir Gjennom utfoldelse i lek, historiefortelling, bevegelse og kunst får lærerne i Longchuan-skolene aktivt lære hvordan de selv kan arrangere miljø-sommerleir for barn på sine skoler. Slik kan vi sikre at sommerleirene kommer til å fortsette selv etter at Misjonsalliansen har avsluttet prosjektet. Lærerne storkoste seg under kurset hvor de selv deltok i lek og kreativ utfoldelse akkurat slik barn skal gjøre på sommerleir. De fikk også selv erfare hvor mye man kan lære gjennom lek. n JENNY MA

Kina

x

#4 27

Viktigst å lytte til folk!

Hva heter du? Hvor gammel er du?

Jeg heter Phan Tran Hong Tham og er 38 år gammel.

Hvor kommer du fra?

Jeg kommer fra Mekongdeltaet, mer bestemt fra Can Tho. Jeg har tre søsken. Mine foreldre var risbønder, men de jobber ikke lenger. I Can Misjonsalliansen Tho er 80 % av setter pris på nye all jorda brukt til ideer og innspill risdyrking. Vi er en som kommer fra stor famile, men staben. Derfor er foreldrene våre det en fordel å klarte å betale for utdanning til alle. være initiativrik.

Hva har du studert?

Hvor jobbet du før?

Jeg har studert engelsk. Etter det har jeg jobbet åtte år i forskjellige organisasjoner som jobber med utvikling og bistand.

Hva gjør du i Misjonsalliansen?

Jeg begynte å jobbe som Senior Project Officer i Misjonsalliansen

28

#4 #4/2015 Vietnam

for ett år siden. Jeg er ansvarlig for samfunnsutvikling i provinsene Tra Vinh og Tien Giang. Våre prosjekter er innenfor områder som utdanning, helse og miljø og levebrødprosjekter.

Det er mitt ansvar at målene i disse prosjektene oppnås.

Hva er det viktigste når man jobber med vanskeligstilte mennesker?

Først og fremst må man lære å lytte til folk! På den måten kan man bedre se hvilke muligheter de har. Jeg har jobbet med dette i ti år, men jeg er fortsatt spent hver gang jeg drar ut i felt for å møte og snakke med fattige folk. Jeg er veldig stolt av jobben min.

Hvilke ferdigheter trenger man for å jobbe i Misjonsalliansen?

Mye byråkrati i dette landet betyr at man må ha alle nødvendige tillatelser fra myndighetene for å starte et prosjekt. Men det er fortsatt stor uforutsigbarhet med å jobbe i Vietnam, og man må være fleksibel og løsningsorientert. Diskresjon er også ganske viktig. Vietnamesere pleier å være tilbakeholdne når det gjelder for eksempel helse eller økonomiske saker, så man må først oppnå tillit slik at de kan stole på oss.

Hvor forskjellig er Misjonsalliansen i forhold til andre ikke-statlige organisasjoner (NGO-er) i Vietnam?

Hver NGO har forskjellige mål, verdier og styrker. Derfor er det vanskelig å sammenligne dem. Men Misjonsalliansen er en støttende organisasjon, og arbeidsmiljøet er vennlig. Kapasitetsbygging er sentralt og krever at ansatte er ansvarlige og selvstendige. Misjonsalliansen setter pris på nye ideer og innspill som kommer fra staben. Derfor er det en fordel å være initiativrik.

Hvilke utfordringer ser du for NMA? Jeg føler at vi fortsatt trenger mer langsiktig planlegging i forhold til samarbeid med lokale partnere. Vi må fortsette å jobbe for at våre prosjekter kan skape størst mulig forandring for våre målgrupper.

Hva synes du om å jobbe for en kristen organisasjon?

Jeg deler Misjonsalliansens verdier.

En kristen organisasjon som vil arbeide i Vietnam vil alltid være i søkelyset til myndighetene. Men så langt virker samarbeidet å være veldig bra. n TOMMASO QUERINI

Lille Vy og bestefar

En drøm å starte eget verksted Nguyen Thi Hong Phuong og mannen hennes møttes første gang i Ho Chi Minh City (HCMC).

Etter at de fikk barn, flyttet de tilbake til hennes hjemsted i Go Cong Dong-distriktet i Tien Giang-provinsen. Her startet de med rekefiske som så mange andre i samme område. Men inntektene var små og ikke nok til å forsørge familien.

Snart skulle guttene begynne på skolen, og de måtte finne en annen inntektskilde. Mannen startet å pendle til HCMC for sveisearbeid, men kostnadene ved å reise og bo i byen var store, og det var lite tilfredsstillende å være så mye borte fra familien.

Så kom ideen om å starte et sveiseverksted i landsbyen. Fiskerne i området hadde jo stadig noe som skulle repareres eller lages av redskap eller utstyr til båtene sine. Phuong og mannen manglet bare finansiering. De lånte litt av familien, og gjennom Women’s Union fikk de høre om MOM (Mekong Organization of Microfinance) hvor Misjonsalliansen er medeier.

Med lånet fra MOM på ca. 2000 kroner kunne drømmen om et eget verksted realiseres. Verkstedet ble

satt opp i tilknytning til huset deres, og sveiseutstyr ble kjøpt inn.

Etter et snaut års drift går verkstedet bra. Som eneste sveiser i nærområdet får de flere og flere bestillinger. Den månedlige inntekten er på nivå med det mannen tjente i byen, men nå slipper han jo bo- og reisekostnader. I tillegg er familien samlet, noe som gjør at også Phuong har tid til å arbeide litt. Hun lager fiskeredskap for en lokal fabrikk.

Foreløpig har de klart å betale ned lånet etter planen og avtalen de har med MOM. De håper å kunne ta opp flere lån og investere ytterligere i sveiseverkstedet. På kort tid har fortvilelse og bekymringer for fremtiden endret seg for denne familien i Tien Giang. De har ikke så mye, men nok til å klare de hverdagslige utgiftene. I tillegg klarer de å spare litt til guttenes utdannelse.

En drøm er oppfylt. n ARILD FEHN

Vy er 5 år og døv. Vi treffer henne og bestefaren på Misjonsalliansens ressurssenter i My Tho. De kommer hit to ganger i uka for trening og opplæring.

Vy synes det er stas. Hun er smilende og lærevillig og har gjort store fremskritt siden hun kom til ressurssenteret for to år siden.

Faren til Vy døde da hun var bare syv måneder. Moren giftet seg på nytt og besøker sin datter av og til. Vy har bodd hos sine besteforeldre siden hun var ti måneder gammel. Det er lett å se at hun er nært knyttet til og glad i sin bestefar.

Blikk veksles. Ansikt og bevegelser er deres felles språk.

Bestefar er svært takknemlig for muligheten til å komme til ressurssenteret.

Ikke bare for Vys skyld, for han har også lært mye om hvordan han bedre kan kommunisere med sitt barnebarn. Han forteller at Vy alltid har vært veldig aktiv og at han i begynnelsen ikke visste hvordan han skulle takle det. Nå har han lært seg å være mer tålmodig med henne og hvordan de kan kommunisere bedre. Han deltar på samlinger og kurs i regi av ressurssenteret. Her får man opplæring og muligheten til å dele erfaringer og opplevelser.

Til vanlig går Vy i barnehagen. Ressurssenteret bidrar med opplæring for barnehageansatte i provinsen slik at de kan øke sin kompetanse og ta imot barn med funksjonshemninger.

Vy og bestefar er derfor viktige stemmer og et godt eksempel på at tidlig tilpasning gir resultater. n ARILD FEHN

Vietnamx

#4 29

30

Reportasje M #4/2015

Reportasje M

N år mor og far forlater sine barn Kambodsja har hatt en av de raskest voksende økonomiene i hele Asia de siste par årene, nærmere bestemt en økning på 7 %. Som misjonsorganisasjon i nær kontakt med mennesker som lever tett på den økonomiske utviklingen, ser vi også baksidene ved denne veksten. > Tekst og foto: Knut Iversen Foseide

Reportasje M

#4/2015

31

MONSTERPLANTASJER.

>

Sukkerplantasjen i Kampong Speu.

En av de største og mest tragiske sidene ved dette er når foreldre må forlate ungene sine på ubestemt tid for å finne jobb i byene. Vi vil her beskrive noe om hvordan situasjonen er for lokalsamfunn generelt og om hvordan barnas situasjon endres som følge av denne arbeidsmigrasjonen fra områdene hvor Misjonsalliansen jobber i Kambodsja.

Klesindustri og eksport av ris, sukker og palmeolje har vært viktige grunner til Kambodsjas rekordraske vekst.

I førstnevnte industri sysselsettes i underkant av 400 000 mennesker, mesteparten av disse arbeiderne er unge kvinner som kommer tilreisende fra provinsen. Misjonsalliansens stab og våre partnere arbeider tett innpå barn, unge og voksne i de over 100 landsbyene vi jobber i. Stadig oftere får vi høre historier om familier som må skille lag og bryte opp fra omgivelsene der de har holdt til. En enkelt landsby ØKONOMISK VEKST OG SÅRBAR FAMILIESTRUKTUR.

32

#4/2015

Reportasje M

kan bli svært sårbar når både ungdommer og voksne som er far og mor til flere barn forlater hjemmene sine for å brødfø sine nærmeste – på avstand. Et krysspress har oppstått i flere lokalsamfunn; mellom behovet for å livnære seg og det dype ønsket om å leve i nærhet til ens nærmeste familie.

SUKKERINDUSTRIEN I KAMBODSJA. Flere og flere lokalsamfunn opplever å bli fordrevet med makt av utenlandske selskap som kjøper opp jorda de bor på og deretter tvinger de vekk fra landjorda si. Dette skjer ofte uten høringer i forkant eller noen særlig tilrettelegging fra utbyggerne.

I provinsen Kampong Speu ruller bilen vår sakte bortover tørr rød sandvei langs en gigantisk sukkerplantasje ved foten av en lang grønnkledt ås. Vi var blitt invitert dit av organisasjonen Peace Bridges for å lære mer om hvordan vi som diakonal misjonsorganisasjon kan arbeide ved fredelige og

BORTREIST FAR.

Bestemor til høyre hjelper datteren sin med hennes nyfødte barn som ligger inntullet i et svart teppe mens han sover.

effektive metoder for å hjelpe lokalbefolkningen i en i utgangspunktet svært vanskelig situasjon.

Mony, lederen i Peace Bridges, sier at de fleste har reist langt for å arbeide her. Sukkerplantasjen startet opp virksomheten for fem år siden og eies av det utskjelte selskapet Phnom Penh Sugar Company som igjen eies av Coca Cola. Selskapet har i en årrekke blitt beskyldt for å drive hundrevis av familier på flukt ved å beslaglegge enorme areal av dyrkbar jord til sine sukkerplanter. I tillegg lokkes mange til å jobbe på plantasjen. I praksis betyr dette at rismarker blir overlatt til resten av familiemedlemmene, mens både mødre og fedre jobber ved plantasjen for bedre betaling.

90 kilometer unna ligger landsbyen Sob Ngor, i distriktet Sarong Lorng.

Landsbysjefen Chamroeun forteller oss at lands-

BEKYMRET LANDSBYSJEF.

byen han er sjef i er et rolig sted: – Landsbyen vår er den fredeligste i distriktet, sier han stolt.

De har «mistet» flere av de unge og godt voksne i landsbyen til sukkerplantasjen. Innbyggerne i landsbyen kaller sukkerplantasjen i Kampong Speu for en «monsterfarm». Chamroeun nikker i retningen av plantasjen med et alvorlig blikk: – Mange i landsbyen min har forlatt hjemmene sine for å arbeide på denne plantasjen, og resultatet er at mange av barna sitter igjen uten moren og faren sin.

BESTEFORELDRE VIKTIG. I løpet av de siste par årene har vi som utsendinger møtt på mange mennesker hvor familielivet går på menneskelig sparebluss.

Når ungenes omsorgsbehov kommer i skvis på grunn av foreldrenes kamp for inntekter, ser vi gang på gang at besteforeldrene må trå til. >

Reportasje M

#4/2015

33

STÅR SAMMEN. På ungdomsskolen Angtul i provinsen Kampot stiller en gjeng med elever seg utenfor klasserommet når vi snakker om migrasjon i landsbyen. De begynner å lytte tett når vi spør 7. klasse hvordan de opplever de voksnes søken ut til byene for arbeid.

>

34

– Noen av de unge kvinnene våre har dratt til klesfabrikkene i utkanten av Phnom Penh, fortsetter Chamroeun. Kvinnene landsbysjefen snakker om utgjør en brøkdel av til sammen 400 000 mennesker som fra tidlig morgen til sen kveld jobber på spreng for å sy klær til forbrukere i EU-landene.

SUKKER, KLÆR OG PALMEOLJE.

#4/2015

Reportasje M

I tillegg til denne klesindustrien kommer altså sukker- og palmeoljeplantasjene, som på hver sine måter både gir arbeid til folk og bryter opp familierelasjoner og lokalsamfunn. Det er derfor ikke et entydig bilde av hvor folk i landsbyen ender opp og hva som vil hjelpe for å hindre denne økte migrasjonen til byene og til de store «monsterplantasjene».

Barn i landsbyene merker det for å jobbe med bygningsarbeid; en bransje som fortsterkest når mor og far forlater gård og grunn for å satt er uregulert med liten sikkerhet i en by som vokkunne ta del i Kambodsjas ser i rakettfart. Srey Mom har vekstøkning. – Det er vanske- – Det er vanskelig å bo alene en bekymring til: – Siden det lig å være alene hjemme med hjemme med søsknene mine. ikke er noen hjemme, så er jeg Jeg skulle ønske at faren min søsknene mine. Jeg skulle ønoverlatt til meg selv for å gjøre ske at faren min var tilbake, for- var tilbake. SREY MOM klar rissåingen. Men hva vil skje teller Srey Mom, ei jente på 14 hvis jeg ikke klarer å bli ferdig? år som vi nylig snakket med i nabodistriktet Chhuok. Da kan verdiene våre gå tapt, om ikke vi får sådd risen Pappaen hennes dro i fjor vinter inn til Phnom Penh i tide, sier hun og ser bekymret på oss. > UANTE RINGVIRKNINGER.

Reportasje M

#4/2015

35

>

36

Srey Moms venninne heter Channary og har selv opplevd press fra voksne rundt seg til å reise ut på klesfabrikkene for å ta seg lønnet arbeid. – Noen av foreldrene til jentene i klassen vår har bedt oss om å slutte på skolen for å kunne jobbe i en av klesfabrikkene, begynner hun. – De sier at vi ikke får noen fordeler av skolegangen vår og at vi heller kan tjene penger, legger hun til. Hva tenker dere om det, lurer vi på. Svaret er kontant: – Vi står sammen i klassen min og vi har bestemt oss for å fortsette på skolen til tross for disse rådene, avslutter Channary.

– Hva kan vi ellers gjøre? Bopha, ei av kvinnene i en landsby i nabodistriktet vi nylig besøkte, rister på hodet av utflyttingen fra landsbyen hun bor i.

#4/2015

Reportasje M

Hun forstår at folk reiser til plantasjene og klesfabrikkene for å få seg jobb. – Vi trenger inntektene og reiser ut når vi ikke finner dette her i landsbyen.

Hvis ungene mine går på skolen, har vi ikke nok penger til mat, gestikulerer hun.

KAMPEN FOR GODE LOKALSAMFUNN FORTSETTER I KAMBODSJA.

Misjonsalliansen jobber aktivt i over 100 landsbyer for å styrke jobbmulighetene til folk. Dette skjer ved kurs i fiskeoppdrett og ved differensiering av jordbruket; og det jobbes for å bedre lese- og skrivekyndighet og for et stadig bedre skoletilbud i de distriktene våre partnere jobber. Å sikre tilgang på nok vann er trolig det viktigste Misjonsalliansen

kan gjøre for å bidra til levedyktige lokalsamfunn der familier har nok inntekter til å komme seg over fattigdomsgrensa.

En av mennene i Angtul landsby beskrev det slik: – Det er dårlig med vannressurser, og i denne perioden har regnet latt vente på seg, slik at det vil bli enda tørrere. Da trenger vi å kjøpe vann. Brønnene har nesten blitt tørre, så vi trenger sikrere vannkilder.

Vi ser at mobilisering sammen med lokalbefolkningen for å få tilgang til vann og andre breddetiltak gir flere muligheter for at familier kan få leve sammen i mindre fattigdom. Samtidig fortsetter Misjonsalliansens dyktige partnere å jobbe for stadig stødigere lokalsamfunn der lederne i utviklingskomiteene tar

styring over sine egne ressurser. I høst fortsetter det viktige arbeidet i kampen for at familier kan få bo sammen og for at barn ikke trenger å klare seg på egen hånd i en usikker hverdag. info@misjonsalliansen.no

Reportasje M

#4/2015

37

Ullen (eller «fibrene») fra dyrene kan klippes annethvert år. Den brukes til å lage gensere, ponchoer, luer, votter, sokker og hva det måtte være. Fordi fibrene holder godt på varmen, er den ideell for det tøffe høylandsklimaet i Andesfjellene. Men pass på: Lamaull lukter når det blir vått og har lett for å krympe.

TIL KLÆR.

TIL REDSKAPER. Lamabein er fine til å lage ulike redskaper og pyntegjenstander, slik som for eksempel smykker eller vevpinner.

38

Litt på siden #4/2015

TIL MAT. Lamakjøtt er magert og proteinrikt. Det brukes i en rekke tradisjonelle retter, eller kvernes til kjøttdeig for å lage hamburgere. Skal det være en MacLama?

Kjøttet kan også tørkes – og smaker da omtrent som pinnekjøtt.

Av Camilla Guddal og Bjørn J. Sørheim-Queseth

L

ama til alt

TIL MUSIKK. Tørkede lamahover buntes sammen og kan brukes som rytmeinstrumenter. Om man ikke har en lama for hånden, kan man også bruke saueeller geite-klover til dette.

Dans blir det uansett!

Bolivias nasjonaldyr er en lunefull slektning av kamelen. Den spytter, den sparker – men hva skulle man gjort uten lamaen?

For befolkningen i Andesfjellene er den en ressurs. Og de bruker den til det meste.

TIL LYKKE. Lamaene har vært en del av Aymara- og Quechua-indianernes kult i årtusener. Når en ny bygning reises, er det vanlig å begrave et lamafoster under grunnmuren. Ved å gi Pacha Mama («moder jord») dette offeret, vil hun til gjengjeld bringe helse, rikdom, trygghet og lykke til menneskene som skal bo der. Lamafoster er enkelt å få tak i. De kan blant annet kjøpes på «Heksemarkedet» i La Paz.

Lamaene er noen tøffinger! De kan bære tungt og er flinke til å holde balansen på smale, steinete veier – ikke noen dum egenskap når man bor høyt oppe i Andesfjellene.

TIL TRANSPORT.

x Litt på siden

39

F K

ørste lokale leder i ina

Hun utdannet seg til lege fordi hun ville hjelpe sin delvis blinde far. Men gjennom mange ulike hendelser i livet endte hun opp med en yrkeskarriere innen kristent utviklingsarbeid. Nå starter Cai Yinghong i jobben som første lokale leder for arbeidet i Kina.

Tekst: Nina Therese Solberg Foto: Thomas Bulti Smørdal

40

Portrett #4/2015

Portrett

Portrett

x #4/2015

41

> Cai Yinghong kaller det ikke en tilfeldighet – det at jobb å få, enten man hadde tatt universitetsutdanhun på tross av den store drømmen om å bli øyelege nelse eller yrkesskole. Samtidig begynte Kina på åtendte opp med å jobbe med kristent utviklingsarbeid. titallet å åpne mer og mer opp, og tidene begynte Selv om hun for 20 år siden verken var kristen eller gradvis å bli bedre. hadde noen tanker om høyere makter, er hun nå overbevist om at alle de store veiskillene i livet har LEGEUTDANNELSEN. Foreldrene var opptatt av at alle skulle få en utdannelse. Cai, som den eldste, kjente vært Guds plan og ledelse.

Hun sitter tilbakelent i stolen og virker komfortabel tidlig på et ansvar. Ikke minst da faren havnet i en med å fortelle om seg selv. Hun har en forsiktig ulykke og mistet synet på venstre øye. – Det ble tilnærming til folk rundt seg, men virker også trygg. vanskelig for ham å jobbe, men som en typisk mann nektet han å slutte i jobben på grunn av ulykken.

En moden kvinne, tenker jeg.

– Jeg ble utrolig glad da Misjonsalliansen ringte og Han måtte jo forsørge familien, sier hun. – Etter tilbød meg stillingen som leder for arbeidet i Kina! ulykken fikk jeg et sterkt ønske om å hjelpe faren min. Jeg var 13 år, og det ble mitt Etter at Christian Blind Mission, første møte med funksjonshemhvor jeg tidligere var leder, la ned ning. Jeg hadde valget mellom å gå sine kontorer i Kunming har jeg Troen er med i jobb yrkesskole og komme fort i arbeid ønsket å fortsette å jobbe i en og fritid, som en for å hjelpe far med inntektene, kristen organisasjon som arbeider naturlig del av livet. eller å ta universitetsutdannelse. med diakoni.

Jeg valgte det siste fordi det hadde For slik er hun; troen er med vokst fram i meg et inderlig ønske i jobb og fritid, som en naturlig del av livet. – Jeg brenner for diakoni. For at vi som om å bli øyelege. Jeg kunne hjelpe far på den måten kristne skal vise Guds kjærlighet i praksis. Involvere i stedet, forteller hun.

– Jeg studerte hardt og ble uteksaminert som oss i mennesker. toppstudent etter endt legeutdannelse ved univerMANGE MILEPÆLER. – Fikk du dette med deg hjemmefra? sitetet i Kunming og kunne da gå rett i jobb ved – På en måte. Jeg vokste opp uten noen form for provinssykehuset. I tillegg lå alle muligheter til rette tro. På skolen ble vi fortalt at det ikke fantes noen for at jeg etter to år på ulike avdelinger kunne bli gud, ingen superkrefter. Men hjemme var det alltid overflyttet til provinshovedstadens beste øyeavdemye kjærlighet og støtte. Det er kanskje derfor jeg ling, forteller Cai. selv har blitt så opptatt av mennesker, jeg lever meg veldig inn i andres situasjon. Så det å jobbe med dia- LÆRTE ENGELSK GJENNOM BIBELEN. Slik ble det ikke. Det koni har blitt veldig viktig for meg, forteller hun. – var ingen ledige stillinger, og det som hadde sett ut Men det har vært mange ulike milepæler i livet mitt som en strak vei inn til et meningsfylt yrke med trygg lønn, ble nå en stengt dør og usikkerhet om hva hun som har brakt meg dit jeg er i dag.

Hun begynner å fortelle om tiden da hun vokste nå skulle velge. I skuffelsen og uvissheten reiste hun til opp. Det var i en middels stor by i provinsen Yun- Thailand for å besøke mannen sin som studerte der.

Oppholdet i Bangkok skulle etter hvert vise seg nan på 70- og 80-tallet. De var en familie på syv; fem barn, en hjemmeværende mor og en far som jobbet å bli til år. Hun bestemte seg for å lære seg engelsk, i et jernbaneselskap og som stod for familiens eneste og i forbindelse med det kom hun i kontakt med et inntekt. Det må ha vært utfordrende, men hun kan kristent fellesskap med ukentlige bibelstudier.

Hun tenkte det kunne være en god idé å delta på ikke svare på om familien var fattig eller rik. – På den tiden var det ikke snakk om å være fattig eller dette for å praktisere engelsken. – I møte med disse rik. Vi var mer eller mindre like alle sammen. Det er menneskene ble det så tydelig at de var annerledes ikke som nå hvor gapet mellom oss bare vokser og enn meg. De møtte meg alltid med vennlighet og vokser, forteller hun. – Egentlig tenker jeg på min hjelpsomhet. Vi studerte Bibelen sammen så jeg generasjon som en heldig generasjon i Kina. Utdan- kunne lære meg engelsk, og jeg ble mer og mer nelse var gratis, virkelig gratis, og det var alltid en interessert, forteller hun. >

42

#4/2015

Portrett

«Det var ikke lett å velge bort en lysende legekarriere til fordel for kristent utviklingsarbeid, men jeg har aldri angret», sier Cai.

Portrett

x #4/2015

43

«Vi kan ikke bare sitte inne i kirken og dele Guds budskap, vi må ut og praktisere det», mener Cai. >

44

Det var et barnløst Alle muligheter lå til – I Kina har vi mange leger, men ektepar som gjorde særlig innveldig få diakonale prosjekter. Jeg rette for at jeg kunne trykk på henne. De takket Gud så etter hvert hvilken forandring få jobb ved provinshver dag. Hun forstod det ikke. arbeidet skapte i menneskers liv. hovedstadens beste I Kina ville det vært utenkelig å Blinde mennesker som før hadde takke en Gud som ikke hadde øyeavdeling. vært en byrde for familien kunne i gitt dem barn. Det økte nysgjerstedet bidra med mye. Det var detrigheten hennes. Hun fortsatte å lese i Bibelen og te som avgjorde mitt valg, fortsetter hun. interesserte seg spesielt for det Jesus gjorde da han gikk på jorda. Det stod så mye klokt og nyttig som JESU EKSEMPEL. I ettertid har hun takket Gud: For kunne benyttes i personlig liv. Etter et halvt år hvert veiskille og for alle de tilsynelatende tilfeldighetene som har ført henne dit hun er i dag. Hun ser bestemte hun seg for å bli døpt. tankefull ut. Etter tre år som prosjektleder for Kina GA OPP EN DRØM – FIKK EN NY. – Hvordan endte du opp og Mongolia og elleve år som leder for Christian med å jobbe med diakoni?

Blind Missions kontor i Kunming, står hun igjen – Det var ikke lenge etter at jeg var blitt døpt at jeg ved et veiskille. tilfeldigvis fikk høre om Christian Blind Mission og at – Men dette valget var ikke vanskelig. Misjonsde søkte en kinesisk prosjektleder. Jeg visste svært alliansen er en organisasjon jeg med en gang følte lite om utviklingsarbeid, og jeg var veldig usik- meg hjemme i, utbryter hun med et stort smil. ker på om det var dette jeg ville. Skulle jeg gi opp Hun forteller at tallet på kristne i Kina antagelig drømmen om å være øyelege fullstendig? I tillegg har økt med 20-gangen siden 80-tallet. Likevel inblir legeyrket i Kina sett på som et godt yrke hvor volverer kirken seg lite i sosialt arbeid. – Gjennom man er sikret jobb, god lønn og pensjon, forteller jobben i Misjonsalliansen får jeg nå muligheten til å hun. Jobben i Christian Blind Mission innebar også hjelpe kirken til å engasjere seg mer for fattige og sårå jobbe med øynene til folk, men på en mer indirekte bare grupper i Kina. Dette ligger mitt hjerte spesielt måte. Da hun til slutt bestemte seg for å velge bort nært, og det er et stort potensiale her, forteller Cai. en trygg økonomisk fremtid, visste hun at det var Hun håper at både hennes profesjonelle og riktig. – Jeg tenkte på hvor mange operasjoner jeg personlige erfaringer kan brukes i lederrollen som lege daglig kunne utføre på et sykehus, og hvor hun skal inn i. – Det viktigste er å streve mot Jesu mange blinde mennesker jeg kunne hjelpe til et eksempel, slik han var da han gikk på jorda, avslutter hun. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no bedre liv ved å jobbe med utviklingsarbeid. ØKT INTERESSE.

#4/2015

Portrett

Å hjelpe kirken til å engasjere seg mer for fattige og sårbare grupper i Kina, ligger mitt hjerte spesielt nært.

Andakten kommer fra Hovin menighet

FOTO: INGER BJØRNDAL FOSS

Hovin menighet ligger i Ullensaker kommune på Romerike.

Oslo lufthavn Gardermoen ligger i all hovedsak innenfor Hovin menighets grenser. Dette, sammen med nærheten til Oslo, har gjort at befolkningsveksten i Ullensaker kommune de siste årene har eksplodert. Hovin menighet, med Jessheim som bysentrum, er det området innen kommunen som er i sterkest vekst. I dag er det ca. 20 000 som bor innenfor menighetens grenser. Vi er en stor menighet og en stab på 14 medarbeidere. I menigheten er det to kirker: Hovin kirke fra 1695, og Jessheim kirke, en nyere arbeidskirke som nå står foran en større nødvendig utvidelse.

Vårt Prosjekt Hovin kirke bidrar til å skape fritidstilbud og gode oppvekstvilkår for barn og unge i fattigbyen El Alto, Bolivia. Fotballbaner bygges, og de unge samles til spill, lek og samtaler om de alvorligste ting som gjengkriminalitet, rus og familieproblemer.

VI BER FOR ANSATTE UTE OG PÅ HOVEDKONTORET OG FOR DERES FAMILIER:

Her er jeg hjemme Jeg husker godt gode dager som guttunge i utkanten av Oslo. Etter en dag med mye lek ute, ble vi ropt inn av foreldre. «Helge, nå må du komme hjem! av Helge Skraastad, sokneprest i Hovin menighet Det begynner å bli mørkt.» Jeg løp hjemover så fort jeg kunne. Ikke fritt for at jeg var litt mørkredd. Så godt det var å komme hjem, gå inn på kjøkkenet, sette meg ned ved bordet og få en skive hjemmebakt brød med brunost og et glass melk.

Det var trygt. Det var godt. Det var noen som ventet meg, som var glade i meg. Jeg var hjemme. Så heldig jeg var! Ikke alle har det sånn, det vet jeg.

En gang noen irriterte seg over at Jesus var sammen med og spiste med mennesker som var utstøtt og sett ned på, fortalte Jesus en lignelse for å fortelle om hvordan Gud er. I lignelsen hører vi om en far som aldri blir lei av å vente på sønnen sin. Fordi han er så uendelig glad i ham, venter han dag ut og dag inn, og når han ser

sønnen langt borte, løper han ham i møte.

«Du er min sønn. Uansett hvordan du har stelt deg. Jeg elsker deg.»

Slik er Gud! Vi er hans barn. Han venter på oss, og ønsker oss velkommen hjem.

Solveig Skaug, markeds- og giveravdelingen Oddbjørg Hildre Storaker, økonomiavdelingen Jørgen Haug, utenlandsavdelingen Bjørn Sørheim-Queseth, informasjonsavdelingen Geir-Thomas Nordhaug, økonomiavdelingen Hanne Holmberg Chávez, utenlandsavdelingen Rebekka Andreassen Garcia og Daniel Garcia Noguera, Ecuador Elisabeth Berg Pedersen, Ecuador Hanna Sofie Johansen, Filippinene Guro Nesbakken og Jon Ragne Bolstad, Vietnam Anne Karin Krokeide og Nils Atle Krokeide, Bolivia

«Som når et barn kommer hjem om kvelden, og møtes av en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme.

Det var en plass i Guds store rom, en plass som ventet på meg.

Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»

(NORSK SALMEBOK 2013, NR.325)

x Ettertanke #4 45

Satt til å så I 2004 kom jeg for første gang i kontakt med Misjonsalliansen. Jeg satt en dag ved kjøkkenbordet og bad til Gud. Kjente at nå var tiden inne for å spørre om Gud hadde bruk for meg i noe misjonsarbeid. Kunne gjerne starte med blanke ark, altså en misjon jeg ikke kjente så godt.

Bønnesvaret var allerede underveis, for et par dager senere kom min mann hjem fra bispekontoret hvor han jobber og fortalte om et givende besøk de hadde hatt den dagen på kontoret. En fra Misjonsalliansen hadde vært på møte der. Misjonsalliansen ville prøve å få en representant for misjonen til SMM (Samarbeid Menighet og Misjon) i Sør-Hålogaland bispedømme. Jo mer jeg fikk fortalt fra dette møtet, jo Misjon er nettopp såmer kjente jeg at dette var arbeid, og det betyr at en misjon jeg kunne identidet kan ta ei stund før fisere meg med. Jeg sa jeg det vises. var villig til å prøve et halvt år, siden jeg ikke kjente

46

Kommentar

#4/2015

misjonen på den tiden. Tror jeg har fått forlenget prøvetiden, for Misjonsalliansen er blitt min misjon.

Nå har jeg sittet i landsrådet noen år og er blitt kjent med svært mange flotte folk. Dessuten er det en fantastisk stab, som jeg er veldig glad i. Det ble altså starten for meg. Senere tok jeg også diakonutdanning, og noe av praksisen ble tatt i Bolivia.

Hvordan starter man et misjonsarbeid på sitt eget sted? Jeg fikk begynne å selge Alpakkaprodukter fra Bolivia, og det neste var oppstart av en misjonsforening. Da foreningen skulle velge seg et prosjekt, gikk de inn for rent vann til Bolivia. Etter hvert kom det engler og fingerdukker derfra, som vi kunne selge. Det ble også laget et lite kort med en god be-

et oppdrag, derfor fortsetter jeg med glede. Hilser alle misjonsvenner med Gal 6,9: «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode.

Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp». n

Ildsjel Bjørg Evy Jonassen Landsrådsmedlem i Misjonsalliansen

FOTO: PRIVAT

skrivelse av hva Misjonsalliansen Han gav meg et står for. Dette kortet ble lagt ved oppdrag, derfor de englene vi solgte. Misjonsallifortsetter jeg ansen er på den måten blitt bedre med glede. kjent også her nord. Foreningen økte, og etter hvert har det også kommet med eritreiske damer i foreningen. Sulitjelma menighet, som hører til Fauske kommune, har også menighetsavtale med Misjonsalliansen, og de samler inn til bygging av klasserom.

Hvorfor skal vi drive misjon da? «Hva dere gjorde mot en av disse mine minste brødre, gjorde dere mot meg.» Vi er satt til å så. Så får det være at vi ikke alltid ser hva resultatet blir. Vi skal fortsette å så, både gjennom ord og handlinger. Misjon er nettopp så-arbeid, og det betyr at det kan ta ei stund før det vises. Etter å ha vært og besøkt misjonsarbeid både i Ecuador og Bolivia, er jeg virkelig stolt over hvordan misjonen arbeider. Å være engasjert i misjonsarbeid er kanskje å gå litt mot strømmen. Den dagen ved kjøkkenbordet tok Gud meg på alvor og svarte meg. Han gav meg

Kommentar

x #4/2015

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

N E V A G T S Ø H

– til barn med funksjonshemninger

Hvem er Mario?

Frem til Mario var to år virket han som et hvilket som helst barn …

Du kan gi din gave til: Kontonummer 3000 16 00040

Merk med «Høstgaven»