Tsjili 0414

Representerer lokalsamfunnet Endelig utsending Mosaic på tur Gøy galskap i Lıberia

#4/2014

110. årgang < Vinn 50 000 :)

Vis at du bryr deg

Bli fadder n책, s책 f책r du den siste

CD-en til Humming People!

Bli

!

Ja, jeg vil bli fadder for _____ (antall) barn Misjonsalliansen velger land etter behov.

Liberia

Kambodsja

Brasil

Ecuador

Bolivia

Vietnam

Filippinene

[ TSJ I LI ) N R. 4 – 2 014

Som fadder gir du sårbare barn nye muligheter gjennom skolegang, helsetilbud og utvikling av lokalsamfunnet. Å være fadder koster 230 kroner i måneden.

Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Jeg vil betale beløpet med AvtaleGiro.

Jeg vil betale beløpet med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt.

Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00.

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

r de

â&#x20AC;&#x201A;5

Bolivia

22

18

8

Portrett

38

30

Kommentar 46

Vietnam

Trend 36

Filippinene 2 4

28

Ettertanke 43

Kambodsja 26

Reportasje M 32

Kina

Le

Ecuador

Reportasje S 44

Innhold

21 Liberia

Reportasje XL 20 Brasil

6 Sammen

Gje meg dine hender

#4/2014

110. årgang < Vinn 50 000 :)

Utgiver Misjonsalliansen Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040 besøksadresse

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. [tsjili] sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen. Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS

ISSN 1890-6826

Forsidefoto Eivind Tveter

Herre, gje meg dine auge, så eg ser når andre har det vondt.

Herre, gje meg dine auge, så eg kan skimte smerte gjennom smil.

Herre, gje meg dine øyre, så eg høyrer hjertets stille gråt.

Herre, gje meg dine øyre, så at eg kan høyre tause rop om hjelp.

Herre, gje meg din munn som seier ord som gleder.

Ord til oppmuntring, ord til trøyst, ord som gjev håp.

Herre gje meg dine hender, som alltid mot alle er strakt ut, som klappar ei nedtyngd skulder, som stryk bort ei tåre, som gir og tar imot Herre, gje meg av ditt hjerte, så eg lir med menneske som lir, så eg gler meg med dei glade, Så eg kan elske, elske slik som du.

Sølvi Hopland har skrevet denne flotte sangen. Det er en utfordrende bønn. Hva vil skje hvis vi alle ber denne bønnen og handler etter den? Jeg tror det ville ha gitt enorme endringer i samfunnet vårt. Vi er skapt til samfunn med hverandre. Våre ressurser og talenter har Gud skapt for at vi skal bruke de for hverandre. Ikke til å karre til oss som mye som mulig, men til å dele av det vi har fått. Vi har alle muligheter til å la livene våre bli slik som engelen fortalte Sakarja og Elisabeth at sønnen deres skulle bli: «Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født.» Kan vi få et bedre fotavtrykk etter oss enn at mange vil glede seg over at vi er født?

La oss bruke våre øyne, vår munn, våre hender og vårt hjerte til beste for de rundt oss. n

Leder

5

Fotball krysset grenser

FORENT. Spillere fra Ecuador og Bærum i skjønn forening etter

kampen som endte med norsk seier.

For de ti spillerne på jentelaget fra Ecuador er kontrastene store fra slummen i Guayaquil til fotballfesten Sør Cup i Kristiansand.

Scarlet er tolv år og kommer fra Ecuador. Hun er én av de ti jentene som har blitt håndplukket til å reise til fjerne Norge. Der skal hun delta på landets nest største fotballturnering for barn og unge, Sør Cup (tidligere PlussbankCup) i Kristiansand. For sjette året på rad har turneringen, i samarbeid med Misjonsalliansen, invitert et lag fra prosjektet

6

Sammen

#4/2014

«Fotball Krysser Grenser» i Ecuador til å delta. Men for Scarlet er det første gang hun er utenfor sitt eget land.

LITE TRENING. – Jeg liker Norge veldig

godt, sier Scarlet. Hun peker på hvor grønt og frodig det er overalt, ikke bare på Sørlandet, men også i Ålgård hvor de tilbrakte noen dager før selve turneringen. Jentene ble ikke plukket ut på bakgrunn av sine ferdigheter på banen, men for at de har vist gode holdninger, riktig innstilling og

har godt oppmøte. Frem til første kampen mot Bærums tolvåringer på Flekkerøy har laget kun trent sammen fem ganger. – De er nok litt underlegne de norske lagene rent ferdighetsmessig, spår Bjørnar Valbø som er utsending for Misjonsalliansen i Ecuador og med på reisen som tolk.

SAMKJØRTE. Scarlet og de andre jentene

bor på Bedehuset på Flekkerøy. Tidlig lørdags morgen, før klokken åtte, står de opp for å gjøre seg klare. I matchende

TO VERDENER. Scarlet fra Ecuador og

Karoline Storlien fra Bærum kommer fra to forskjellige verdener, men deler gleden over fotball.

merne lagene inn på banen, og det er en spent gjeng i gult som står pent på rekke på kunstgresset.

TØFF MOTSTAND. Standarden i kam-

pen blir satt tidlig av Bærum. De presser hardt og gir alt i duellene.

Ecuador-jentene blir tvunget helt tilbake mot eget mål, og det tar ikke mange minuttene før keeper Maristella må hente den første ballen ut av nettet. Bærumsjentene er veldig gode og gir ikke sine utenlandske gjester noe gratis. De gir seg ikke før det til slutt blir det storseier, og kampen er over.

SØRGER IKKE. Selv

treningsdresser i gult og svart og nye fotballsko rusler jentene ut i morgensolen for å vente på bussen som tar dem opp til matsalen.

SPENTE JENTER. Etter frokost bærer

det ut for å inspisere kunstgressbanen, hvor andre kamper allerede er godt i gang. Scarlet forteller at hun gleder seg til å spille, men synes Bærumsjentene så store ut. For like unna står nemlig bæringene og varmer opp – med trenerens klare og motiverende røst som høres godt bort til sør-amerikanerne.

Jentene setter så i gang med sin oppvarming med høye kneløft og trappeløp. Klokken 11 vinker dom-

om det ble stortap depper ikke ecuadorianerne av den grunn. Gjennom hele kampen oppmuntret de hverandre og sluttet aldri å prøve. Karoline Storlien (12) på Bærum syntes motstanderne var flinke. – Jeg hørte de ikke hadde spilt så mye sammen før, så jeg ble imponert. Det er første gang vi har spilt mot et lag fra utlandet, og jeg synes det var en bra kamp, sier hun. Scarlet tok tapet med et smil. – De var nok litt for gode for oss, sier hun og ser bort på Karoline som står ved siden av henne. – Men det var veldig gøy, og jeg likte å spille mot dem. Mer rekker hun ikke å si, for nå skal hun bli tatt bilde av sammen med jentene fra begge lagene. Øyeblikket skal foreviges. n EIVIND TVETER

Er du på jakt etter fine kort til en stor anledning?

Misjonsalliansen kan nå tilby kvalitetskort med personlig design.

I samarbeid med Gelato Air har vi opprettet nettsiden www.kort.misjonsalliansen.no. Her kan du designe dine egne kort til blant annet bryllup og konfirmasjon, i tillegg til å lage dine egne takkekort.

Dette er en god mulighet til å kjøpe lekre og personlige kort og samtidig gi penger til fattige barn. Overskuddet fra salget går kort og godt til Misjonsalliansens arbeid. n EIVIND TVETER Velkommen til en handel med mening!

Nye ansikter i Markedsog giveravdelingen HÅKON AANSTAD er ny leder i Markedsog giveravdelingen.

Håkon er utdannet sivilmarkedsfører, og han har vært utsending for Misjonsalliansen i Ecuador i fire år. Håkon tiltrer stillingen 1. oktober.

EIVIND TVETER er

ansatt i et ettårsvikariat i Markedsog giveravdelingen.

Eivind er utdannet innenfor medier og kommunikasjon, og han kom hjem fra Bolivia i mai etter ti måneders opphold som volontør. n ODDMUND KØHN

Sammen

#4/2014

7

FØRSTE KLASSE. Førsteklassingene har både tanker og drømmer for sitt lokalsamfunn.

8

Reportasje XL

Representanter for lokalsamfunnet Mange i Norge har kjennskap til eller støtter en eller annen fadderordning. Det er nyanser og forskjeller på slike fadderordninger, men for Misjonsalliansen er det først og fremst viktig å sørge for utvikling av og bistand til landsbyer og lokalsamfunn. På den måten hjelper vi også barna, blant annet med skolegang og utdanning, arbeidsskapende tiltak for foreldrene eller med rent vann. > Tekst og foto: Katrine Mayora Synnes

Reportasje XL #4/2014

9

>

ET FADDERBARN BLIR TIL. «Yhon er en rolig gutt, men

han liker å herje og leke. Han er glad i å hjelpe meg hjemme også og passer gjerne lillesøsteren sin.»

Yhon holder moren i hånden og ser på henne mens hun forteller. Betty, som arbeider for Misjonsalliansen, noterer flittig ned alt moren forteller på et skjema. Senere registreres informasjonen i et datasystem, der den hentes ut av noen ved Misjonsalliansens kontor i Norge. Om litt vil en fadder i Norge få tilsendt informasjon om lille Yhon.

Etter intervjuet er det tid for å ta bilde. Yhon stiller seg opp og ser sjenert ned i bakken. Betty forteller han at noen i Norge skal få bilde av han, og at de gir penger slik at barn og voksne på El Alto kan få det bedre. Yhon smiler stolt.

I Bolivia bruker vi ikke de spanske begrepene for fadder og fadderbarn i kontakt med barna eller foreldrene. På spansk har dette ordet et annet innhold som fort

REPRESENTANTER FOR LOKALSAMFUNN.

10

#4/2014

Reportasje XL

kan skape forventninger om en individuell oppfølging og dermed kan støtte og føre til misforståelser. Vi kaller dem i stedet for representanter. Det er nemlig det fadderbarna i Misjonsalliansen er. De representerer lokalsamfunnet de bor i, der Misjonsalliansen har prosjekter. Bidragene fra norske faddere gis aldri til barna direkte, men brukes i prosjekter som styrker hele lokalsamfunnet.

Det at Misjonsalliansen har et såkalt kollektivt fokus, betyr ikke at fadderbarna ikke er reelle barn som nyter godt av prosjektene. Alle som er registrert som fadderbarn går på en av Misjonsalliansens samarbeidsskoler og bor i et av lokalsamfunnene der Misjonsalliansen har prosjekter. Det er imidlertid umulig å virkelig hjelpe disse barna uten å ta tak i utfordringene som ligger i lokalsamfunnet de bor i. Hva hjelper det om et barn får penger og individuell oppfølging, dersom den lokale skolen ikke har plass til dem? Eller om landsbyen ikke har et fungerende helsesenter? Eller om inntektsmulig-

MER ENN ET BILDE. Etter at Yhon og moren har blitt intervjuet, er det tid for å ta bilde.

hetene er så små i området der de bor at de aller fleste innbyggerne er dømt til et liv i fattigdom? Utfordringene kan variere noe fra sted til sted, men utdanning, helse og produksjon er områder der det som regel alltid er store behov, og der hjelp etterspørres.

ENDREDE ARBEIDSFORMER. Misjonsalliansen var den første organisasjonen i Norge til å opprette fadderavtaler. Solveig Skaug er fadderansvarlig for Misjonsalliansen og forteller at det startet mer eller mindre tilfeldig. I 1959 kom nemlig Misjonsalliansens utsendte misjonærer på Taiwan i kontakt med en amerikansk organisasjon som hadde fadderavtaler, og de ønsket å teste ut dette i Norge.

Den gang var det et større individuelt fokus, og prosjekter ble mer eller mindre bygd rundt fadderbarna. I dag er det lokalsamfunnet som står i fokus, og fadderavtaler er kun regnet som en innsamlingsmetode som muliggjør lokalsamfunnsprosjekter.

Disse endringene har skjedd i tråd med hva som blir ansett som god bistand. «Det betyr ikke at det vi gjorde for 50 år siden var feil, men det er ikke i tråd med hvordan vi ønsker å arbeide i dag», forteller Solveig.

Misjonsalliansen har i dag 12 916 faddere og 16 852 fadderavtaler. Inntektene fra fadderavtalene tilsvarer størstedelen av Misjonsalliansens innsamlede midler og er den absolutt mest stabile inntektskilden Misjonsalliansen har. >

#4/2014

11

ELSKER JOBBEN. Grover kjører ofte i flere timer på smale stier for å besøke skoler.

>

12

PROMOTOR I FARTA. Misjonsalliansen arbeider i tre områder i Bolivia, og i hver av disse arbeider det en person som har ansvar for å registrere nye fadderbarn og aktualisere informasjon om dem. I Bolivia kaller vi disse ansatte for promotorer. Promotorene er alltid fra lokalsamfunnet der vi arbeider og snakker aymara, som i tillegg til spansk er morsmålet til de fleste i våre prosjektområder. Dette er viktig for at lokalsamfunnet skal ha tillit til Misjonsalliansen og sikrer at informasjonen når frem på en god måte.

I prosjektområdet Sorata har Grover Machaca denne rollen. Han arbeider med 22 ulike skoler, der det til sammen er registrert 736 fadderbarn. Mange av disse skolene er små grendeskoler, og Grover må ofte kjøre flere timer på motorsykkel langs små stier for å komme frem til skolen. Han klager imidlertid ikke. Grover, som opprinnelig er lærer, elsker job-

#4/2014

Reportasje XL

ben sin. «Det er fantastisk å få jobbe med barn», sier han med et stort smil.

«Jobben min er egentlig ganske enkel. Alle i lokalsamfunnet kjenner Misjonsalliansen, og alle ønsker å bidra!» Grover besøker stadig skolene i området, og forteller at både lærerne og barna kjenner ham godt og møter ham med åpne armer. Han liker å ta seg tid til å leke med barna i friminuttet og bruker enhver anledning til å fortelle om hvordan Misjonsalliansen arbeider og hva det betyr at de er representanter. Mange av barna er stolte over å være representanter, forteller han. De forstår at de er med og bidrar til prosjektene i lokalsamfunnet.

Grover forteller at også lærere og ledere i lokalsamfunnene skryter av Misjonsalliansens strategi, der midlene brukes i prosjekter som kommer hele lokalsamfunnet til gode. Tidligere har skolene i om-

VEL INFORMERT. Førsteklassinger blir informert om hva det vil si å være representanter for sitt lokalsamfunn. Alle fadderbarn og deres foreldre får også utdelt brosjyre (det lille bildet t.h.) som illustrerer og forklarer hva det vil si å være representant for lokalsamfunnet.

rådet arbeidet med andre organisasjoner, som gir direkte støtte og oppfølging til de som registreres som fadderbarn. Dette samarbeidet var ikke vellykket, og lokalsamfunnet var derfor kritiske da Misjonsalliansen først kom. «Støtte som går direkte til fadderbarn skaper gjerne et dårlig miljø og mye sjalusi og kommer ikke alle til gode. Når organisasjonen trekker seg ut, er ingenting egentlig endret»,

forteller Grover. «Da vi skulle starte opp arbeidet i Sorata, måtte vi derfor bruke mye tid på å forklare hvordan vi arbeider. Fortsatt bruker vi mye tid på å forklare vår strategi hver gang vi har muligheten, siden rektorer, lærere og lokale ledere stadig skiftes ut. Nå er det selvsagt mye enklere enn tidligere, siden folk kjenner våre prosjekter. Men det er viktig å ikke skape falske forventninger.» >

#4/2014

13

>

14

«Bildene blir sendt til et land som ligger langt borte, som heter Norge. Der bor det mennesker som får deres bilder i posten, og som ønsker å hjelpe dere og andre i Bolivia. Før var denne skolen svært liten, men med pengene vi har fått har vi nå kunnet bygge den større og kjøpe stoler og pulter til dere.» Barna i første klasse på skolen Kollasuyo på El Alto ser nysgjerrig på læreren, og noen reiser seg for å se nøyere på stolen og pulten sin. Det er nok litt vanskelig for dem å forstå ennå, men læreren forteller dem stadig at de er med på å bidra til å forbedre skolen og lokalsamfunnet ved at de er registrert som representanter.

SELVBESTEMMELSE OG MYNDIGGJØRING.

#4/2014

Reportasje XL

Misjonsalliansen legger vekt på at både barna og foreldrene skal kjenne godt til hvordan vi arbeider.

Derfor er det viktig at lærerne får god opplæring i dette og kan videreformidle informasjonen og svare på spørsmål. For å registrere et barn som fadderbarn, må foreldrene til barnet godkjenne dette. Misjonsalliansen i Bolivia har utarbeidet ulike hefter og informasjonsmateriell for elever og foreldre, som forklarer og illustrerer hvordan vi arbeider og hva det vil si å være representant.

Ikke alle foreldre ønsker at barna skal registreres som representanter. Dette respekteres selvsagt. I Bolivia opplever vi det som et positivt tegn når enkelte

KOLLEKTIVT. Fadderbarna synes det er stas å være representanter for sine lokalsamfunn og kjenner godt til Misjonsalliansens prosjekter.

foreldre ikke ønsker at barna skal tas bilde av eller intervjues. Det betyr at de ikke føler seg presset og vet at de står fritt til å si nei. Bolivia er kjent for sine demonstrasjoner og protester og har en befolkning som ofte er kritisk og ikke vil la seg utnytte. Dette synes vi er flott, så skepsisen er vi ikke bekymret

over. De som ikke ønsker at barna skal tas bilde av eller intervjues, vil uansett få samme støtte som alle de andre barna på skolen og i lokalsamfunnet. Likevel er de aller fleste positive til at barna registreres som representanter, og mange foreldre forteller også at de liker det kollektive fokuset vi har. >

#4/2014

15

>

16

Fra tid til annen blir fadderavtaler som innsamlingsmetode kritisert, og noen mener at det er spekulativt og at barn brukes for å skape medfølelse. Solveig Skaug mener at Misjonsalliansen ikke rammes av denne kritikken.

«Vi bruker ikke barna, men presenterer barn som faktisk får hjelp gjennom våre prosjekter. Vi legger alltid størst vekt på hva som skjer rundt fadderbarnet i våre prosjekter», forteller hun. Erfaringene fra prosjektområdene, der barna er stolte over å få være representanter for lokalsamfunnet og forstår hva det innebærer, tyder på at fadderavtalene heller ikke virker umyndiggjørende.

Solveig forteller at det hender noen faddere i Norge tar kontakt og er skuffet over at støtten ikke gis mer direkte til fadderbarnet. Det hender imidlertid vel så ofte at folk uttrykker at de setter pris på måten vi arbeider på og ønsker at midlene skal brukes på best mulig måte. «Uansett hva givere me-

KRITIKK AV FADDERORDNINGEN.

#4/2014

Reportasje XL

ner må vi drive våre prosjekter etter prinsipper om hva som er god og bærekraftig bistand. Prosjektene skal aldri være giverstyrte, og dette tror jeg de fleste setter pris på», forteller Solveig.

IKKE MULIG Å BESØKE FADDERBARN. En konsekvens av vår måte å arbeide på er at faddere ikke kan besøke sitt fadderbarn. Det er flere grunner til dette. For det første ønsker vi ikke at barna og deres familier skal settes i en vanskelig situasjon og oppleve at de står i en slags takknemlighetsgjeld til norske givere. En slik kontakt kunne også ført til vanskelige situasjoner, også for fadderne, fordi de ulike partene kunne hatt ulike forventninger til hva en slik direkte kontakt skulle medføre av ekstra gaver og oppfølging.

For å ikke risikere sikkerheten til sårbare mennesker, ønsker Misjonsalliansen at fadderne ikke skal besøke fadderbarn. Vi tror selvsagt at de aller fleste som kunne tenke seg å besøke sine fadderbarn

SER FRAMOVER. Den beste måten å

hjelpe barna på, er gjennom å gi hele lokalsamfunnet et løft.

Når alt dette er sagt; det er barna som er framtiden, og om få år er det de som skal styre landsbyen eller det lille lokalsamfunnet. Når Misjonsalliansen jobber med landsbruksprosjekter, arbeidsskapende ideer, miljøtiltak og utdanning, er det for å gi Yhon i Bolivia og andre barn i fadderprosjektene en bedre framtid.

Yhon skal ikke bare smile stolt på bildet som snart kanskje skal henge på et kjøleskap i Norge. Om tyve år skal han fortsatt smile stolt – fordi han har fått utdannelse og en trygg inntekt og bor i en landsby med rent drikkevann og et bærekraftig landbruk. tsjili@misjonsalliansen.no

BÆREKRAFTIG FRAMTID.

har gode intensjoner, men det er likevel en risiko vi ikke kan ta. Faddere og andre som ønsker det er selvsagt hjertelig velkommen til å besøke våre prosjektområder og få omvisning i våre prosjekter.

Dette gir også et mye riktigere bilde av hva de faktisk støtter, enn om de kun hadde besøkt et konkret fadderbarn.

#4/2014

17

Barna i sentrum Mange rettigheter som beskytter barn er på plass i Bolivia, men det er fortsatt et stort problem at folk ikke kjenner rettighetene og at disse ikke overholdes.

I 2013 startet Misjonsalliansen prosjektet «Barn og unge som aktive aktører for egne rettigheter». Målet med prosjektet er å forbedre livet til barn og ungdommer ved 13 ulike skoler i området Sorata i Bolivia.

Neste år skal prosjektet utvides også til andre områder.

Ikke noe menneske vet fra fødselen av hvordan man skal være mamma eller pappa. Alle lærer vi på veien.

BARN I SENTRUM.

Gjennom prosjektet skal barn og unge settes i sentrum.

Ved siden av å bli informert om sine rettigheter, skal barna selv få uttrykke seg når det gjelder rettighetene og hvordan disse skal praktiseres på en god måte. Dette skal være med og styrke lokale institusjoner og barns rettsvern, både i familien, på

18

#4/2014

Bolivia

skolen, i lokalsamfunnet og overfor lokale myndigheter.

BEDRE FORELDRE. «Hvorfor er det

viktig å kjenne sine rettigheter?» spurte Marleni Surco, ansvarlig for prosjektet, under et kurs som ble holdt for foreldre i Sorata. En av kursdeltakerne svarte: « … Ikke noe menneske vet fra fødselen av hvordan man skal være mamma eller pappa. Alle lærer vi på veien.

Det er viktig at vi kjenner til barnas rettigheter slik at vi kan være bedre foreldre. Vi kan lett gjøre feil eller ignorere ting som skjer, der vi burde reagert. Å være foreldre er et stort ansvar, fordi vi er med og former barna våre slik at de skal bli ansvarlige menn og kvinner i fremtiden.»

BLIR ALENE. I landsbyen Sorata, som

ligger i et dalstrøk ved Andesfjellene, arbeider de fleste med jordbruk eller i gruver. I familiene er det som

regel definerte roller, og fra tidlig alder må barna hjelpe foreldrene med ulike oppgaver. Generelt har jentene de tyngste oppgavene og må starte å arbeide hjemme eller hjelpe til på markedet fra de er veldig små. De fleste foreldrene her kjenner ikke til barns rettigheter, noe som fører til at disse blir brutt.

Særlig brytes retten til beskyttelse når barna i lange perioder må være alene eller overlates til andre.

Dette er særlig et problem for de som har foreldre som arbeider i gruver, og som kan være borte i uker om gangen.

DANNER NETTVERK. Gjennom prosjektet ønsker Misjonsalliansen å analysere årsaken til at barns rettigheter blir brutt. Nå arbeides det med å danne et solid nettverk med viktige sosiale aktører, blant annet lokale myndigheter, foreldre og lærere. n NORAH ROMERO

Superververe besøkte Caranavi

35-årsjubileum for Misjonsalliansen i Bolivia

Når noen verver 15 faddere til Misjonsalliansen, får de sponset en reise til et av organisasjonens prosjektland.

Brødrene John og Jakob Gravdal valgte å dra til Bolivia, og i juni sjekket de inn på Misjonsalliansens gjestehus Casa Allianza. John og Jakob fikk besøke prosjektene i Caranavi og fikk se både nye vannsystemer, jordbruksprosjekter og skole. De fikk også tid til litt av hvert annet, blant annet å besøke inkaruinene Machu Picchu i Peru og sykle den beryktede dødsveien. n KATRINE MAYORA SYNNES

I år feirer Misjonsalliansen i Bolivia 35 år, noe som selvfølgelig må feires i stor stil. 18. juni ble det holdt messe i sentrum av La Paz. Alle de tre prosjektområdene i Bolivia var representert; El Alto, Sorata og Caranavi.

Prosjektene stilte med forskjellige aktiviteter og konkurranser, og det var også utstilling og salg av produkter laget i forbindelse med Misjonsalliansens prosjekter. En kvinnegruppe fra Sorata viste stolt fram sine flotte heklede ullsjal, og fra Caranavi var det mulig å smake på fersk frukt samt å kjøpe lokalprodusert ris. BUMAN-studentene stilte med forskjellige spill til glede for både små og store. Det var også mye informasjonsarbeid denne dagen, og engasjerte medarbeidere fortalte ivrig om de forskjellige prosjektene.

SANG OG DIKT. Dagen var også

fullspekket med program fra den flotte scenen som var satt opp på messeområdet for anledningen.

Programmet ble innledet med taler og informasjon om Misjonalliansens

arbeid i Bolivia. Etter klipping av båndet ble messen offisielt erklært for åpnet, og både bursdagssangen og nasjonalsangen ble sunget. Publikum fikk i løpet av dagen gleden av å høre på forskjellige grupper som spilte lokal folkemusikk med kristent innhold. Poesilesning var også på programmet, og diktet var skrevet spesielt for feiringen og til ære for Misjonsalliansen.

OVER ALL FORVENTNING. De besøkende

strømmet til messeområdet og oppmøtet overgikk all forventning. Det var god stemning og lange køer til flere av bodene, og mange var interessert i å lære om Misjonsalliansens arbeid denne dagen. Med dette kan man trygt si at jubileumsfeiringen ble en suksess. n ANDREA DANNEMARK

Fotballforeldre lærer å kommunisere Misjonsalliansen i Bolivia arrangerer verdikurs for foreldre på El Alto, og denne gangen var det barneskolen Heroés de Octubre som stod for tur.

Dagens tema handlet om hvor viktig det er med god kommunikasjon i hjemmet, både mellom barn og foreldre og foreldrene seg imellom.

Målet med foreldremøtene er å forhindre konflikter i hjemmet, og prosjektet er en del av Fotball Krysser Grenser. n ANDREA DANNEMARK

Bolivia

#4/2014

19

Ecos i bølgene Prosjektet Ecos har nylig startet opp et nytt og spennende tilbud i Joinville.

Barn og unge får nå tilbud om å lære å surfe, og opplæringen består både av en teoretisk og en praktisk del. Hensikten er å skape en morsom og inkluderende sportsaktivitet som ungdommer kan gjøre sammen. – Jeg jobber frivillig i Ecos-prosjektet, og en dag fikk jeg ideen om dette surfetilbudet. Vi kaller det Ecos na Onda, Ecos i bølgene. Det har vært moro å følge dette, for ingen av disse barna har noen gang trodd at de skulle få lære å surfe, forteller Edilio Machado, en lidenskapelig surfer og initiativtaker til det nye programmet.

Ecos i bølgene er fremdeles under utvikling, men den første klassen med seks gutter er godt i gang med opplæringen. Nå håper de på støtte og hjelp fra menigheter, bedrifter og nye frivillige medarbeidere slik at de kan utvide tilbudet. I tillegg til det sportslige får ungdommene undervisning i miljøvern, og de besøker faginstitusjoner som lærer dem mer om marin fauna og flora. – Sport gir oss muligheten til å arbeide med andre viktige temaer og verdier. Vi håper vi kan få med mange flere barn og unge etter hvert, sier Edilio. n THIAGO COUTO

20

#4/2014

Brasil

Felleskirkelig initiativ for beskyttelse av barn I løpet av sommerens fotball-VM i Brasil kom det mer enn fire millioner turister og fotballsupportere til landet.

I tillegg til fotballfest og god stemning har et slikt arrangement ofte en skyggeside: Et så stort antall utenlandske turister skaper et større marked for pornoindustri og prostitusjon. Mange barn er sårbare og kan bli utsatt for overgrep og involvert i narkotikahandel.

For å møte slike problemstillinger og for å tale barnas sak tok et nettverk av kirker og organisasjoner inititativet til kampanjen Bola na Rede. Kirkene har deltatt i aksjoner i og utenfor stadionene, og

de har organisert gatevandring og informasjonsmøter i kampen for å hindre overgrep av barn. I Curitiba deltok mer enn 60 frivillige for å fortelle folk hva de skal gjøre når de oppdager vold og overgrep. – Mange av de frivillige var ungdommer, og det var positivt å se deres engasjement. I løpet av en gatevandring kom vi i tale med nærmere 1000 mennesker, forteller Charles Renner, talsmann for Bola na Rede-kampanjen i Curitiba. n THIAGO COUTO

Tro og politisk engasjement Misjonsalliansen har gitt støtte til bokutgivelse om tro og deltakelse i politikk og samfunnsliv.

Boken Evangelikale kirker og sosial endring vil oppfordre kristne til delaktighet i samfunnet. Mange evangeliske kristne forstår ikke at å ta del i samfunnet handler om å være lys og salt i verden. Boken vil stimulere til dette ved å vise til at kirkene har bidratt til sosial endring opp gjennom historien.

– Vi er fornøyd med mottakelsen av boken, og det har betydd mye at Misjonsalliansen har støttet prosjektet.

Dere var de første som ga løfte om

det og dermed gjorde det mulig å sette i gang, sier Wilson Costa, medlem av initiativgruppa til Evangelical Christian Fellowship i Brasil.

Innen juli i år er boken blitt distribuert i 15 000 eksemplarer til evangeliske kirker og organisasjoner i Brasil. Den er også tilgjengelig som e-Bok. n THIAGO COUTO

Kvinnekonferanse om myndiggjøring Metodistkirken i Liberia arrangerte i juni en kvinnekonferanse i landsbyen Compound 2 i Grand Bassa County.

Over 100 kvinner i alle aldre og fra ulike landsbyer var samlet for å få undervisning i aktuelle temaer knyttet til kvinners rolle og stilling i samfunnet. Det ble undervist i viktige temaer som familieplanlegging, helse, hiv, kvinner og utdanning, kvinner og lederskap og business, tenåringsgraviditet, kjønnsbasert vold, kvinner og miljø.

Kvinnene viste stort engasjement og fikk mulighet til å stille spørsmål og ta del i diskusjoner.

Flere av dem brukte muligheten til å legge fram egne, personlige problemer, og de fikk svar og hjelp av lærere og ledere.

Kvinner og barn på landsbygda utsettes ofte for vold og voldtekt.

Det er ikke sjeldent at dette skjer innenfor familien, og at problemet behandles kun innenfor familien.

Derfor blir de fleste tilfeller av voldtekter og annen type vold aldri anmeldt. Dette viktige temaet ble tatt opp på konferansen. Det er viktig at kvinner vet om sine muligheter og ikke minst om sine rettigheter – og at saker knyttet til vold og voldtekt må rapporteres.

Utenlandssjef Tone Lindheim holdt en av undervisningstimene om kvinner og utdanning og kvinners rolle. En utfordring er å få kvinnene til å se og fokusere på hvilke ressurser de faktisk har til å påvirke familien og lokalsamfunnet, og hvordan de på best mulig måte kan benytte seg av dem. Det blir lett til at kvinnene fokuserer på hva de mangler, som for eksempel penger, i stedet for på hva de har. Kvinnekonferansen skulle hjelpe kvinner til å bli klar over sine muligheter og rettigheter og hvordan de skal utnytte eksisterende ressurser på best mulig måte.

Konferanser som dette er viktig for å myndiggjøre kvinner. Det blir et forum hvor kvinner får delt erfaringer, problemer og får mulighet til å stille spørsmål i et trygt miljø. De ser at de ikke er alene om problemene sine, og målet er at kvinnene skal ta med seg det de har lært tilbake til landsbyene sine. Det er ofte kvinnene som er nøkkelpersonene og drivkraften i et lokalsamfunn. De tar seg av barna, av hjemmet og de har evner til å påvirke mennene og barna. n ANITA TUSKIND SOLBAKKEN

Ung mor tilbake på skolen Da hun ble mor i en alder av 14 år, måtte Helen slutte på skolen. Nå er hun tilbake – med hjelp fra Misjonsalliansen og faddere i Norge.

Helen Gbar ble tvunget til å slutte på skolen ikke lenge etter at lille Jerry ble født. Barnets far, en mann på alder med faren hennes, hadde forlatt henne og flyttet fra byen. Hun var alene med gutten. Samtidig måtte hun jobbe hardt for å ta vare på foreldrene sine og de fire søsknene sine. Likevel gav hun ikke opp håpet om å få en utdannelse. Da Misjonsalliansen etablerte seg i hjembyen hennes, ble hun med i en jenteklubb som søker å motivere jenter til å bli i skolen. Hun fikk også hjelp til å forhandle frem en avtale med skolen sin, slik at hun kunne overlate Jerry til en førskolelærer og selv fortsette studiene sine. Hun får også støtte til utdannelsen gjennom Misjonsalliansens fadderordning.

MAGDALENA SAYDAH ROBERTS

Liberia

21

Myndiggjøres på kurs Det er for tiden høysesong for kursavslutninger i Guayaquil, og fattige mennesker inviterer til fest for å markere at de har fullført undervisning i for eksempel matlaging eller dekorasjon – kunnskap de kan benytte til å skaffe seg høyere inntekter. – Disse avslutningene er noe av det jeg elsker å være med på. Det er ikke bare det at jeg får smake på eller ta med meg hjem noe av det de har laget, men det å se at mennesker får en mulighet til å lære noe og får troen på seg selv og slik ser at gjennom lærdom kan man finne veier som kan føre til noe bedre – det er fantastisk! sier Ingunn Valbø, utsending for Misjonsalliansen. Et nøkkelord i Misjonsalliansens arbeid er myndiggjøring. – Det Misjonsalliansen fokuserer mest på når vi inngår et samarbeid med en lokalsamfunnsgruppe, er å jobbe med identitet, lederskap, deltakelse, administrasjon og strategisk ledelse.

Bak matlagings- og dekorasjonskurs ligger det mye planleggingsarbeid, og med litt veiledende hjelp fra feltarbeidere i Misjonsalliansen, er det gruppene selv som står bak gjennomføringen av kursene. Når man ikke er godt vant med å planlegge prosjekter, håndtere penger, delegere ansvar, jobbe i gruppe og etablere et inkluderende lederskap, så blir disse kursene en viktig del av myndiggjøringsprosessen, sier Valbø. n BJØRNAR VALBØ

22

Ecuador

#4/2014

22 nye samarbeidspartnarar 5. juni signerte Misjonsalliansen samarbeidsavtaler med 22 nye partnarar i Ecuador.

I hovudsak har Misjonsalliansen tre ulike typar av slike samarbeidspartnarar: Lokalsamfunnsgrupper, som for eksempel lokalsamfunnskomitear, kyrkjer, skular og sportsklubbar, nettverk og noko vi kallar strategiske partnarar.

Blant dei 22 som skreiv under,

var alle tre typane representerte; 10 lokalsamfunnsgrupper, 8 strategiske partnarar og 4 nettverk. Dei ti lokalsamfunnsgruppene som skreiv under samarbeidsavtalen med Misjonsalliansen, har eit direkte nedslagsfelt på 10 000 personar. n BJØRNAR VALBØ

Nytt hiv/aids-prosjekt Misjonsalliansen har startet et nytt femårsprosjekt for å bekjempe hiv/aids.

I det nye prosjektet «Handling mot hiv/aids» skal det jobbes strategisk med skoler og evangeliske kirker med forebyggelse av hiv/aids og seksuelle sykdommer. I 2014 har Misjonsalliansen i Ecuador inngått et samarbeid med fem nye skoler og

åtte evangeliske kirker for å jobbe med dette prosjektet. Både skoler og kirker er viktige aktører i møte med denne problematikken, da det fremdeles dessverre ikke vises noen nedgang av tilfeller med folk som får påvist hiv/aids. n INGUNN S. VALBØ

Sør Cup 2014 13. juni reiste ti ecuadorianske jenter til Noreg for å delta på Sør Cup (tidlegare PlussbankCup). Dette er sjette året på rad cupen inviterer eit lag til å delta i turneringa. I år deltok det om lag 5.500 born og unge, og av kvar einskild deltakaravgift går det 25 kroner til Misjonsalliansens fotballprosjekt i Ecuador. Vi takkar for støtta! n BJØRNAR VALBØ PS! Les meir på side 6 om jentene som reiste til Noreg i år.

Soul Children-arbeid vokser

Kirkene i Guayaquil ser at tweens er en gruppe som ofte blir forsømt i menighetene siden de verken er barn eller ungdom.

Stadig flere av Misjonsalliansens samarbeidsmenigheter slutter seg til Normisjons Soul Children-arbeid i Guayaquil.

Normisjons bibelinstitutt Instituto Biblico Luterano (IBLE) signerte i slutten av mai en kontrakt med Acta Normisjon, som gjør dem til rettmessige forvaltere av Soul Children-konseptet i Ecuador. Soul Children er i utgangspunktet en norsk korbevegelse, men etablerte seg i Ecuador for halvannet år siden.

FIRE HAR SIGNERT. For Misjonsalliansen er IBLEs Soul Children-arbeid blitt en strategisk partner, og organisasjonen støtter opp om arbeidet som Soul Children gjør i Guayaquil. Det innebærer blant annet at Misjonsalliansens samarbeidskirker har fått tilbud om hjelp til å starte opp Soul Children-arbeid i sine menigheter. I juni signerte fire av disse kirkene en ettårskontrakt med Soul Children, Ecuador. Nå vil de bli ut-

rustet av IBLEs Soul Children-team i et viktig tweens-arbeid.

SATSER PÅ TWEENS. Menighetene har

forpliktet seg på å jobbe inn mot tweens (unge tenåringer) i sine områder, mens Soul Children Ecuador har forplikter seg på å gi gode verktøy inn i arbeidet, gi workshops og legge til rette for fellesarrangementer og arenaer for å kunne lære av hverandre. Kirkene i Guayaquil ser at tweens er en gruppe som ofte blir glemt i menighetene siden de verken er barn eller ungdom. Soul Children-arbeidet i Ecuador er nå knyttet opp til ni menigheter, og fra disse skal femten ledere i tiden fremover få sangundervisning gjennom et profesjonelt akademi i Guayaquil.

GAV UT CD. I slutten av mars spilte Soul Children i Ecuador inn sin første plate, med sangere fra det lokale tweens-arbeidet. CD-en ble lansert i kirken Galilea, hvor 400 fremmøtte fikk oppleve 100 sangglade tweens. n INGUNN S. VALBØ

Faktaboks: 15 unge ledere blir utrustet i sang og korledelse ■■ 200 direkte berørte tweens ■■ 9 menigheter er involvert, hvorav 4 er samarbeidskirker for Misjonsalliansen.

■■

Ecuador

#4/2014

23

Arrangerte sommerleir på Marinduque I samarbeid med lokale partnere arrangerte Misjonsalliansen sommerleir for ungdommene på den fattige øye Marinduque.

Spredt rundt på gulvet i en åpen konferansehall sitter 133 jenter i alderen 12 til 18 år. En godt voksen dame snakker i en sprakete mikrofon. Hun spør: – Er det noen av dere som har gjort noe som dere egentlig ikke har lyst til, fordi vennene deres gjorde det? Hender fyker i været.

Gruppepress er tydeligvis et kjent fenomen for de filippinske ungdom-

24

Filippinene

#4/2014

mene, og når diskusjonen starter, er temaene i stor grad de samme som når man snakker med norske ungdommer: alkohol, røyking, skulking, erting og mobbing.

UNGDOMSGRUPPER. I slutten av mai

arrangerte Misjonsalliansen gutteleir og jenteleir i samarbeid med lokale partnere på Marinduque.

Deltakerne var ungdommer i alderen

«Er det noen av dere som har gjort noe som dere egentlig ikke har lyst til, fordi vennene deres gjorde det?»

om temaer som opptar ungdommene. Overskriftene var «selvtillit», «gruppepress», «respekt», «å forholde seg til det motsatte kjønn», «kjærlighet og forhold», «grenser og seksualitet». I en trygg setting ble ungdommene utfordret til å snakke om ting som i liten grad tas opp på skolen, og som kan være vanskelig å snakke med foreldre om. Samtidig som deltakerne fikk god undervisning fra foredragsholderne, fikk de også øvelse i å jobbe i team, lede gruppediskusjoner og presentere resultatene for resten av deltakerne.

UTFORDRINGER OG LØSNINGER. Den

siste ettermiddagen på leiren samlet ungdommene seg i grupper med de som kom fra samme landsby eller småkommune. Oppgaven var å snakke om hva som er de største utfordringene for ungdommer i deres område og komme med forslag til hva de kan gjøre med disse utfordringene. Hver gruppe presenterte sine utfordringer og forslag til løsninger for resten av deltakerne. De fortalte blant annet om jenter som blir mødre i ung alder, ungdommer som slutter på skolen og gifter seg tidlig, og om vanskelige økonomiske forhold som gjør at ungdommer må hjelpe til med å ta vare på søsken eller jobbe sammen med foreldrene i stedet for å ta utdannelse. Løsningsforslagene er ganske like på tvers av gruppene: 12 til 18 år, fra de ulike lokalsamfunnene hvor Misjonsalliansen har prosjekter. I noen av lokalsamfunnene har Misjonsalliansen bidratt til å starte jente- og guttegrupper som møtes jevnlig, men for mange av ungdommene markerer denne leiren noe som kanskje kan bli begynnelsen på slike grupper i deres landsby.

DET SOM IKKE SNAKKES OM. Som seg

hør og bør på leir startet dagene med morgengymnastikk og andakt.

Det var også satt av tid til talentkveld, lek og konkurranser. Men størstedelen av tiden ble brukt på undervisning og gruppearbeid

«Vi vil lære de andre ungdommene i vårt område det vi har lært her på leiren, og vi ønsker oss kurs for ungdomsgrupper i området det vi bor.»

Misjonsalliansen ønsker å bidra til å starte grupper for både gutter og jenter i prosjektområdene på Marinduque. Det å sende inspirerte ungdommer hjem fra leir er et godt utgangspunkt for å starte slike grupper. n HANNA SOFIE JOHANSEN

1000 barn fikk helsesjekk En del av programmet for fadderbarna som Misjonsalliansen følger opp i Manila er en årlig helsesjekk. I mai gjennomgikk i overkant av 1000 barn og ungdommer en generell legekontroll.

De av fadderbarna som har behov for videre oppfølging av helsesituasjonen sin får ekstra støtte fra Misjonsalliansen til dette. n HANNA SOFIE JOHANSEN

350 fullførte utdanningen Så langt i år kan vi gratulere 350 studenter fra fadderprogrammet i Manila med bestått eksamen og fullført utdannelse. Av disse har 245 gjennomført en bachelorgrad og 105 en yrkesfaglig utdannelse. Takket være støtten fra Misjonsalliansen kan disse ungdommene søke på jobber som kan bidra til økt levestandard for dem selv og familiene deres. n HANNA SOFIE JOHANSEN

Filippinene

#4/2014

25

XXX

Landsbyleiar med utfordringar I eit tradisjonelt trehus ute på landsbygda – ein knappe ti minutt å gå på ein sti frå hovudvegen – bur My Samol (51) med kone og seks barn. Han er leiar i utviklingskomiteen i landsbyen Soksan i provinsen Banteay Meanchey. Her arbeider Misjonsalliansen si samarbeidskyrkje Living Water Church.

Samol er også medlem av ein nyoppstarta landsbruksskule for bønder. Sjølv lever han av å dyrke ris, avle kylling og frosk. – Eg tener mest på risdyrkinga. Grønnsakene, froskane og kyllingane går til familien si eige forbruk, fortel Samol.

I 2000 vart Samol kristen, og no er han pastor for ei heimekyrkje.

EKS-SOLDAT.

Han har ei spesiell historie. Tidlegare var han soldat og er berykta for det han gjorde under krigen. I den nordvestlege delen av Kambodsja der han kjem frå, hadde kommunistane kontrollen lenge etter dei mista makta.

PASTOR. I 2000 vart Samol kristen, og no er han pastor for ei heime-

26

Kambodsja

#4/2014

kyrkje. – Eg begynte å samarbeide med Living Water Church, og vi har møte kvar søndag. Det er mest barn som kjem, for dei fleste vaksne migrerer til Thailand for å jobbe, deler fortel Samol.

DRAR TIL THAILAND. Utflytting til Thailand er ei stor utfordring i Soksan landsby. Arbeidarane har ikkje noko anna valg. Dei er fattige og har ikkje eiga jord. Eit stort selskap har kjøpt jorda og leiger den ut til innbyggjarane. I tillegg har selskapet bygd ei demning for å supplere byen med vatn, men demninga regulerer ikkje vatnet og lagar flom i landsbyen i regntida.

– Dette året flyttar nesten alle til Thailand. Dei eldre og barna blir igjen, fortel Samol trist. Det er utrygt å migrere, og mange blir lurt av mellommenn som tar passet deira og svindlar dei for pengar.

Utan riktige papir har dei ingen rettigheiter i Thailand. Hans eigen

son reiste med ein kamerat for eitt år sidan. Dei vart splitta og arbeidde på to ulike fabrikkar. Sidan sonen drog, har ingen hørt frå han. – Vi har kontakta fabrikken han arbeidde på, men vi har ikkje fått noko svar. Vi veit ingenting. Eg vil ikkje at dei unge skal reise til Thailand, seier Samol og fortsett: – Ulovleg innvandring er svært farleg, og dei unge må lære seg å migrere på ein trygg måte.

Samol ønsker at dei unge skal lære å dyrke jorda og finne arbeid i landsbyen.

– Eg vil at folk i landsbyen skal lære meir om jordbruk og nye teknikkar. Slik kan vi gjere landsbyen attraktiv og ha noko å leve av. Eg har sjølv lært å lage kompost og diversifisere grønnsaksavlingane slik at eg kan dyrke heile året, seier Samol.

Han er takknemlig for opplæringa han har fått frå Misjonsalliansen, og no vil han dele det vidare med andre i landsbyen. n BENTE I. FOSEIDE

Ungdommen arver jorden

Fredsarbeid gir resultat Misjonsalliansen driv kurs i fredsbyggjande arbeid på landsbygda i Kambodsja. Etter seks års ser vi no at arbeidet gir synlege resultat.

I fjor organiserte Misjonsalliansen sine lokalpartnarar 64 kurs på landsbygda for 2295 deltakarar.

Kursa handlar om likestilling, konfliktløysing og om bearbeiding av traume.

FÆRRE KONFLIKTER I HEIMEN. Vi har

intervjua deltakarane på fredskursa om kva dei har lært og kva endringar det har ført til i lokalsamfunna.

Det vi tydeleg ser, er at dei fleste sett pris på kursa som omhandlar konfliktløysing og handtering av vald i heimen. Det har også vist seg å gi ringverknader til lokalsamfunnet. Samtlege grupper melder om mindre eller ingen problem med vald i heimen i landsbyen i etterkant av kursa. – Mindre vald i heimen er den største forandringa etter kursa.

Før krangla folk med meg når eg kom for å hjelpe til og løyse konflikter, men no er det ikkje fleire slike hendingar, bekreftar landsbysjefen i landsbyen Svay Prohout.

MEKLER. Landsbysjefen er som oftast involvert som meglar når konfliktsituasjonar oppstår. Kursa har betra kommunikasjonen og

respekten mellom kone og mann og mellom foreldre og barn. Nokre fortel også at det er mindre diskriminering mellom fattig og rik i landsbyen. – Vi har lært at kvinner har rett til å delta og at kvinner og menn har like rettigheiter til beslutningstaking. For å løyse problem i landsbyen må kvinner og menn samarbeide, seier ei kvinne i Chambork Tleng landsby.

NABOAR ER VAKTBIKKJER. Fleire fortel at dei har lært meir sjølvkontroll og at det ikkje nytter å ty til vald om ungen din ikkje hører på deg eller når du kranglar med kona di. Det hjelp også at naboar fungerer som vaktbikkje for kvarandre, sidan dei no er meir merksam på alternative måtar å handtere konflikter på. – Vi passer på kvarandre og er kvarandres vaktbikkjer. Det gjer at det er tryggare i landsbyen no, fortel ei kvinne i landsbyen Prey Kompernh.

Misjonsalliansen fortsett å støtte opp om kursa lokalpartnarane våre har i fredsførebyggjande arbeid.

I år vil vi mellom anna organisere kurs i mental helse og å bearbeide traume. n BENTE I. FOSEIDE

Ungdommer i landsbyen Prey Ansae tar over foreldrenes jord og bruker inntektene til å betale for skolegang.

For fire år siden gikk et tjuetalls kvinner og menn i landsbyen Prey Ansae sammen for å etablere et læringssenter for bedre jordbruksteknikker – og Misjonsalliansen og dens partnere inviterte spesielt interesserte bønder til å involvere seg. I dag har dette senteret blitt gitt over til landsbyen og drives videre av bøndene. Det som er nytt er at den yngre garde har benyttet seg av mulighetene til å utnytte kunnskapen kommersielt. De voksne delegerte i fjor arealet til ungene sine og lærte dem hva de selv hadde lært. Nå kommer de unge jevnlig for å dyrke egne grønnsaker og ris. – Ungdommene selger overskuddet til markedet i Prey Ansae, melder Rith, prosjektleder for jordbruk i Misjonsalliansen. – Pengene de får har de brukt til å betale studiene sine på ungdomsskolen og videregående skole.

I 2013 fikk ungdommene et overskudd på 155 kroner. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Demokratiforum med kyrkja

60 landsbybebuarar frå Reaksmey Sahmika og Soksan landsby deltok i juni på demokratiforum arrangert av kyrkjekomiteen til Living Water Church (LWC).

Landsbyleiarane, kommuneleiinga og skuledirektøren delte visjonar om utvikling innan jordbruk, utdanning og yrkesopplæring. Dei ville hindre fråflytting til Thailand og lova å samarbeide med innbyggjarane om å betre leveforholda i landsbyen. Misjonsalliansen vil i samarbeid med kyrkja LWC fortsette å arbeide for utvikling og godt styresett i landsbyane Reaksmey Sahmika og Soksan. n BENTE I. FOSEIDE

Kambodsja

#4/2014

27

Ny avtale med nasjonale ringvirkninger Misjonsalliansen og det nasjonale handikapforbundet i Kina inngikk i vår et samarbeid om et nytt treårsprosjekt rettet mot barn med cerebral parese.

Misjonsalliansen ønsker nå blant annet at rehabiliteringssentrene skal utvikle et sterkere bånd til skolemyndighetene i sine kommuner, slik at flere barn med funksjonshemning kan få muligheten til å gå på skole. Prosjektet skal også styrke rehabiliteringssentrene som Misjonsalliansen har samarbeidet med de siste fem årene, så de kan gi et godt og bærekraftig tilbud til barn med cerebral parese. Mot slutten av prosjektperioden vil det nasjonale handikapforbundet promotere denne måten å drive habilitering for barn med cerebral parese som en ideell modell overfor nasjonale helseog utdanningsmyndigheter i håp om at dette kan skape ringvirkninger over hele Kina. n NINA THERESE SOLBERG

28

#4/2014

Kina

Feiret barnas dag på teknisk museum I Kina feires Barnas dag den 1. juni, og dagen sies å skulle være en dag hvor man setter fokus på barns verdighet og deres behov for kjærlighet, omsorg og respekt.

Ved Misjonsalliansens samarbeidssentre bruker man denne dagen til å sette fokus på barn med funksjonshemninger. Tidligere har man gjerne samlet barn med cerebral parese og deres foreldre ute i offentlige parker for både å gi barna en spesiell og morsom dag, samtidig som man viser lokalsamfunnet at man setter like stor pris på barn med funksjonshemning. Ved Pu Jiang rehabiliteringssenter ble det i år en annerledes, morsom og lærerik dag for barna. Alle de ansatte tok med seg barna til Teknisk museum i Chengdu. – Det var ikke vanskelig å se at barna hadde det gøy! sier en av de ansatte ved senteret. – De fikk bruke sansene sine på en morsom måte, dette er noe de aldri har fått oppleve før, forteller hun. Mens noen barn løp rundt på egne ben,

ble andre trillet rundt i rullestolene sine. Men det viktigste var at hvert enkelt barn fikk oppleve å bli sett og hørt, alle fikk trykke på knapper og se, høre og oppleve hva som da skjedde. – Jeg tror dette ble en minnerik dag for barna, sier den ansatte. Og rekken av rullestoler som rullet gjennom Chengdus gater denne dagen, kan være med og fortelle samfunnet hvor viktige alle barn er, ikke bare de funksjonsfriske. n NINA THERESE SOLBERG

En sunn jord Miljøutfordringene i Kina er enorme, og Misjonsalliansen ønsker å gjøre det den kan for å bidra til et mer bærekraftig miljø gjennom prosjektene sine.

Misjonsalliansens nye miljøstrategi er under utvikling, og en av verdiforankringene er hentet fra 1. Mosebok: «Så tok Herren Gud mennesket og satte det i Edens hage til å dyrke og passe den.» Svaret på utfordringene er at prosjektene i landsbyene hvor Misjonsalliansen jobber skal forebygge forurensing, skape motstandsdyktige lokalsamfunn og bidra til å øke kunnskap om miljø og bærekraft.

for å lære mer om gode pedagogiske metoder i møte med elevene sine.

Kurset inngår i et større program for lærere som kalles verdibasert miljøundervisning. Det betyr at deltakerne ikke bare skal lære konkret om miljøvern, men bli i stand til å legge grunnlaget for at barn og unge skal få et godt forhold til naturen, bli glad i den, og forstå samspillet mellom mennesker og natur slik at de blir bevisst sitt ansvar.

MILJØKURS. I mai holdt Misjonsalliansen nytt kurs for lærere i Longchuan. Temaet var: «Hva er en sunn jord?», og lærerne viste et stort engasjement og interesse både for å lære mer om bærekraftig miljø og

HARDT SKOLESYSTEM. I norske skoler

inngår natur og miljø som en del av lærerplanene. Gjennom skolesystemet i Norge får de lære å bruke naturen. De lærer å forstå at hvordan mennesker organiserer seg sosialt

innvirker på naturen. Kina har et av de hardeste skolesystemene i verden. Det er et høyt akadeMyndighetene i misk press for Longchuan ønsker barna helt fra de miljøundervisning starter på skoi alle skoler i len, som skaper en distanse til kommunen. natur og sanseopplevelser.

Misjonsalliansen har dermed fått en unik mulighet ved at lokale myndigheter i Longchuan nå ønsker at den verdibaserte miljøundervisningen skal implementeres i alle skoler i kommunen. n NINA THERESE SOLBERG

Kina

#4/2014

29

Naboen stiller opp Som hardtarbeidende, fattige mennesker er familien Huong helt avhengig av hjelp for å ta vare på den funksjonshemmede datteren sin.

Quayn Anh er multifunksjonshemmet. Hun har dårlig syn, epilepsi og vanskeligheter med å bevege seg.

Familien hennes er fattig, og for at de skal ha muligheten til å ta vare – Se på lille Quayn Anh. Jeg er på henne, har de vært helt så glad i henne. avhengig av en nabo de kaller Aunt 3. – Jeg kan ikke forestille meg hvordan familien min skulle klart seg uten hennes hjelp de siste tre årene, sier Mrs. Huong som er Quayn Anhs

30

Vietnam Ecuador #4/2014

mor. Hun og ektemannen har mange ganger måttet forlate datteren for å ha mulighet til å jobbe, og da har det vært Aunt 3 som har tatt vare på henne; vært der når hun våkner opp, gitt henne mat og stelt henne.

Når Aunt 3 blir spurt hvorfor hun er villig til å hjelpe naboene sine når hun selv har en familie og en jobb hun må skjøtte, blir hun tydelig emosjonell. – Se på lille Quayn Anh. Jeg er så glad i henne. Denne jenta er funksjonshemmet, foreldrene hennes er fattige, så jeg gjør hva jeg kan for henne.

Aunt 3 tar også med seg Quayn Anh til Misjonsalliansens rehabiliteringssenter, for at hun skal få

hjelp til å trene opp bevegeligheten sin. Quayn Anhs mor må jobbe og har ikke selv tid til å følge henne, men Aunt 3 viser henne hva de har lært på senteret slik at hun kan følge opp datteren. – Før Quayn Anh begynte på senteret, kunne hun bare krabbe. Hun kunne ikke feste blikket på ting, ta på ting og høre etter lyder, men nå kan hun stå oppreist, er oppmerksom på omgivelsene, snakker litt og forstår ting vi sier til henne.

– Vi vet ikke hvordan vi skal få takket Aunt 3 nok, sier Mrs. Huong.

– Det er ingenting å betale tilbake, sier Aunt 3. – Det er slikt man gjør for naboene sine. n TRAN BAO MINH

Fotballsuksessen skyldes rektor Gir lån til 4000 funksjonshemmede kvinner Gjennom Misjonsalliansens mikrofinansinstitusjon i Vietnam har 4000 fattige kvinner med nedsatt funksjonsevne fått lån til å bedre inntektene sine.

Et av satsningsområdene til Misjonsalliansen er mikrofinans for fattige kvinner i Mekongdeltaet i samarbeid med Women's Union.

Per i dag er det mer enn 30 000 kvinner som får lån gjennom dette prosjektet, og av disse har omtrent 4000 en funksjonsnedsettelse. Alle lånekundene må forholde seg til de samme betingelsene, og det er ingen forskjellsbehandling hverken når det kommer til renter eller tilbakebetaling. Gjennom lånene får kvinnene en mulighet til å skaffe en inntekt for seg selv og familiene sine, og det øker statusen deres i samfunnet.

Inkludering av mennesker med funksjonshemninger skjer ikke av seg selv. For å få til en inkluderende holdning har Misjonsalliansen

arrangert samlinger for ansatte i mikrofinansorganisasjonen og representanter for Women's Union hvor det fokuseres på inkludering av funksjonshemmede. – Etter å ha deltatt på disse samlingene har jeg skjønt at veldedighet ikke er veien å gå for å hjelpe mennesker med funksjonshemninger. Hva vi trenger å gjøre, er å sørge for at de blir inkludert i lokalsamfunnet.

For å få til dette må vi starte med å oppmuntre funksjonshemmede til å delta i aktiviteter i lokalsamfunnet. I tillegg vil jeg også jobbe for å påvirke familien min og lokalsamfunnet generelt. Jeg vil jobbe for å fjerne barrierer for mennesker med funksjonshemninger, forteller Thai Thi Minh Hieu, representant for Women’s Union. n NGUYEN VINH PHI LINH

For tre år siden etablerte Misjonsalliansen en fotballklubb ved Vung Liem barneskole i Vinh Longprovinsen. I dag har klubben både gutte- og jentelag og teller 233 medlemmer.

Noe av det som skiller denne klubben fra mange andre, og som er en av faktorene bak en vellykket fotballklubb, er aktiv involvering og støtte fra skolens rektor. Han har jobbet mye med å oppmuntre lærere til å bli fotballtrenere og foreldre og ungdom til å bidra som frivillige. – Jeg ser det som veldig nyttig for studentene å spille fotball. Det gir elevene flere aktiviteter og skaper en god atmosfære, sier Le Van Thieu, rektor ved Vung Liem barneskole. Misjonsalliansen har siden oppstarten av fotballprosjektene i 2009 vært med på å etablere 34 fotballklubber i Mekongdeltaet i Vietnam. n NGUYEN THI BAO TRAN

Vietnam

#4/2014

31

32

â&#x20AC;&#x201A; #4/2014

Reportasje M

Mosaic på tur

Gøy galskap i Lıberia Å få være en del av Misjonsalliansens ambassadørkor, Mosaic, byr av og til på muligheter en sjeldent ellers får. Den 20.–28. juni fikk vi en slik mulighet. Seks korister fikk reise til prosjektlandet Liberia og fikk blant annet besøke skoleprosjekter som samtlige i koret er med på å støtte. Jeg var blant de heldige seks!

Tekst og foto: Simen Olaves Fiskum

Reportasje M

33

BØLGEBLIKK OG STEMMER. Koristene fra Mosaic har i mange år samlet inn penger til Misjonsalliansen og skaffet nye faddere.

Koret har et engasjement for Liberia, og de seks medlemmene i koret fikk besøke flere skoler som Misjonsalliansen har vært med å finansiere. Her besøker de en av skolene. > Den første helga skulle vise seg å bli en liten prøvelse; her fikk vi smaken på både afrikansk planlegging og «african time». Vi lærte oss etterhvert at det hadde sin sjarm, selv om det å vente et par timer i uvisshet kan gjøre en litt rastløs. Vi dro omsider til Buchanan, litt over to timer sør-øst fra hovedstaden Monrovia. Der skulle vi ha to konserter. Den første ble avlyst på grunn av strømbrudd, og det virket som om det ble tatt med knusende ro. Den andre dagen ble det konsert! I forkant reiste vi rundt på gudstjenester og hadde en liten «promo-turné». Det var en opplevelse! La meg si det sånn: Et helt norsk publikum tilsvarer kanskje én person i et afrikansk. Det var til tider galskap. Gøy galskap! Konserten senere på kvelden var heller ikke et unntak. Vi ble også selv kraftig imponert, blant annet av et barnekor hvor alt

34

#4/2014

Reportasje M

var i regi av barna: Dirigent, band og et formidabelt flerstemt kor.

Så endelig – på mandagen – fikk vi gjøre det vi følte var hensikten med turen: Vi fikk besøke en skole.

Her var selve skolebygget ferdigbygget, mens noen lærerboliger og uteareal stod igjen. Vi fikk også se bygget som var blitt brukt før skolen sto ferdig. Det var ikke sammenlignbart! Det første bygget hadde vegger av gamle, slitne trepåler, satt opp tett-i-tett med et blikktak i samme stil. Det var nok satt opp med tanke på å være midlertidig, men det er en skremmende tanke at det sikkert andre steder blir nokså permanent. De nye byggene var av høy standard; blant de finere byggene vi fikk se i Liberia. Lærerboligene også. De så ut til å bli enda bedre enn gjestehuset vi bodde i i Monrovia, som heller ikke

SYNGENDE VENNSKAP. Øverst: Mosaic sang i kirker og på skoler, og barna sang for dem. De norske koristene var imponert over både

publikumsengasjementet og av barnekoret, der til og med dirigenten og bandet var unge. De fikk også muligheten til å synge sammen.

var noe å kimse av! Det var stor glede å få se at støtten vi gir virkelig utgjør en forskjell med kvalitet.

Vi fikk snakket en del med elevene også. Etter at de hadde sunget litt for oss og vi for dem, fikk vi høre litt om hvordan skolen fungerte. En ting vi ble veldig fascinert av, var hvor utrolig engasjerte disse barna var i skolen. De var delt inn i ulike klubber som skulle fungere slik at de skulle påvirke skole- og nærmiljøet på hver sine måter. «Health-club» lærte om hygiene og håndtering av søppel. «Peace-club» lærte ulike meklingsteknikker og bidro ofte til å løse konflikter, ikke bare innenfor skolegården. «Boysog Girls-club» hadde i oppgave å få gutter og jenter i området til enten å begynne eller komme tilbake til skolen. På den ene skolen vi besøkte hadde de rekruttert og fått tilbake hele femten barn!

På tirsdag og onsdag fikk vi besøke to skoler til.

Den ene skolen stod halvferdig, mens den andre skolen kun hadde satt opp grunnmuren. Her var det også imponerende hvor engasjerte barna og nærmiljøet var. De hjalp til med å bygge, og man kunne se at gleden var stor over at et slikt prosjekt var kommet nettopp dit. På det siste stedet vi besøkte, der kun grunnmuren var ferdig, sto det litt på stedet hvil. Her ventet de på økonomisk bistand.

Det er fortsatt et stort behov for faddere i Liberia, og pengene går absolutt til rett sted. Motivasjonen for å fortsette med det vi gjør – både som enkeltpersoner og i Mosaic – fikk seg en real vitamininnsprøytning etter uka i Liberia! n tsjili@misjonsalliansen.no

Reportasje M

#4/2014

35

Har lansert

Aktivitetsbok for barn

Misjonsalliansen har nå lansert en morsom aktivitetsbok for barn, med oppgaver fra våre samarbeidsland og prosjekter. Dersom du er Fadder, har du allerede fått boka sammen med denne utgaven av Tsjili. Hvis ikke, får du en liten smakebit her – og vi sender deg gjerne ei bok i posten hvis du ønsker det.

Send en mail til info@misjonsalliansen.no for å bestille.

«HELLO! Jeg heter Safa og bor i Afrika. Snart skal jeg begynne på skolen!»

«HOLA! Fernando heter jeg.

Jeg bor i Sør-Amerika og elsker å spille fotball!»

«NI HAO! Mitt navn er Nann.

Jeg bor i Asia og liker å spille musikk.»

I Aktivitetsboka finner du fargeleggingsoppgaver, skjulte koder, prikk-til-prikk tegninger, labyrinter og mye, mye mer. Du får også med utklippsfigurer så du kan bygge din egen lille landsby og leke med Safa, Fernando og Nann. Hensikten med aktivitetsboka er å gjøre barn kjent med Misjonsalliansens arbeid og kanskje skape en nysgjerrighet for misjon- og utviklingsarbeid.

36

Trend

Aktivitetsboka sendes gratis til alle Misjonsalliansens faddere, samarbeidsmenigheter og skoler.

Klarer du denne?

(Hjelp Fernando å finne veien til fotballbanen.)

37

36

40 32 10

38 39 8 1

7

2 3

9 6 5 4

17 18

19

33

11 12

13

15

14

16

34 31

23

28

22 24

3o

29

35 27 26

25

21

20

«HEI! Jeg heter Oddmund Køhn og er infor-

masjonsleder i Misjonsalliansen. Jeg håper at denne aktivitetsboka kan være en ressurs for foreldre, søndagsskolelærere og andre som ønsker å gjøre barn nysgjerrige på den type arbeid vi driver!»

Av Bjørn J. Sørheim-Queseth Illustrasjoner: Klaus A. Kuhr

Trend

#4/2014

37

38

Portrett â&#x20AC;&#x201A; Portrett #4/2014

Portrett

Endelig utsendıng Hun er tidligere volontør, superverver og har vært en engasjert støttespiller gjennom mange år. Nå blir Elisabeth Berg Pedersen utsending for Misjonsalliansen til Ecuador.

Tekst og foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

Portrett

x #4/2014

39

> Hun teller dager som kommer og dager som går – litt for sakte, litt for fort. Det er de blendende, dovne dagene i en tidlig Oslo-sommer som gir henne en forsmak på hva som venter henne et sted langt borte, samtidig som de frister henne til å bli værende her, bare litt til. I den lille leiligheten hun leier over Misjonsalliansens kontorer i sentrum av hovedstaden, pakker hun sammen tingene sine og vasker ut. Hun vil dra hjem til Grimstad nå – for å tilbringe de siste ukene i Norge sammen med familien. 23. juni setter hun seg på flyet til Guayaquil.

Da hun fikk jobben, publiserte hun et bilde på facebook av seg selv med den signerte kontrakten i hånden. «Har signert en 10 år gammel drøm», skrev hun i statusfeltet. «Utsending i Sør-Amerika. #denfølelsen. Sees i Ecuador!» – Akkurat nå tenker jeg: «Fyttirakkern! Er det sant?» Det er sommer i Oslo, og det er nesten litt for godt å være her, men jeg gleder meg veldig til å reise, sier Elisabeth. – Jeg føler meg på en merkelig måte trygg i Guayaquil, det er kjente omgivelser og et kjent nabolag.

Og dette, å dra som utsending, er noe jeg har hatt lyst til lenge. Jeg får en annen rolle enn jeg har hatt tidligere og blir en del av organisasjonen på en helt annen måte, jeg får ta ansvar. Jeg gleder meg veldig! Forventningene er høye og mange. Jeg ønsker og håper jeg kan gjøre en god jobb og lære mye gjennom de månedene som ligger foran meg i Ecuador.

FYTTIRAKKERN!

FØRST FRIVILLIG. Dette blir fjerde gangen hun reiser til Ecuador. Den første var i 2010, da hun meldte seg som volontør for Misjonsalliansen. – Det begynte med at jeg var på et møte i Storsalen i 2007.

Andreas Eidsaa, som da var utsending i Ecuador, var på besøk og fortalte om arbeidet og vervet faddere. Jeg ble veldig

40

Portrett

#4/2014

Portrett

berørt og engasjert av det han fortalte. Å reise ut var noe jeg hadde drømt om lenge, siden jeg var 16, tror jeg. Å dra som volontør betraktet jeg derfor som en fin måte å få en liten smak på hvordan det kunne være å dra som utsending, og i 2010 passet alt veldig bra med studier og sånn, så jeg bestemte meg for å dra.

Jeg hadde reist mye allerede, men aldri til Sør-Amerika og aldri alene. Jeg ble godt tatt imot og ble en del av et team som fungerte veldig bra sammen og tok vare på hverandre.

For min del er det lett å engasjere meg.

HÅPLØS UTSIKT. Hun kan ennå kalle frem bildene av det første møtet; av kaotiske gater og stappfulle busser, der salsamusikken presser seg frem fra sprukne høyttalere. Og av glade, tillitsfulle barn ved skolen i Flor de Bastion, hvor hun jobbet som lærer. – I begynnelsen var det kjempefint og spennende. Men etter hvert, da jeg kom mer innpå barna, ble bedre kjent med dem og kom «bak fasaden», hvis man kan kalle det en fasade, ble det veldig tøft. Jeg så mange liv som var vonde. Det var vanskelig å forholde seg til, vanskelig å fordøye. Jeg husker vi sto i andre etasje på skolen og kikket ut over slumområdet. Vi så bambushus som strakk seg i alle retninger. Det bare fortsatte og fortsatte … Da tenkte jeg: «Hva har det vel å si om barna lærer seg noen ord på engelsk?» Slummen var så overveldende. Det var kjempetøft.

ET POTENSIAL. – Men du fortsatte?

– Vi snakket med en av utsendingene om det. Hun bekreftet følelsen vi hadde og kjente den igjen. Det er enorme behov i Ecuador, og det er nedslående, men også inspirerende. Det viser at det er behov for at Misjonsalliansen er til stede i landet og i samfunnet, og at vi tar tak

der vi kan. Den gangen innså jeg at det viktigste jeg kunne gjøre i den posisjonen jeg hadde som volontør i fire måneder, var å møte barna med omsorg, klemmer og smil. Jeg måtte la inntrykkene og opplevelsene få sette spor i hjertet mitt, for så å ta med meg disse erfaringene og minnene hjem til Norge. Dette har preget meg mer enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd.

ENGASJEMENT. Hjemme i Norge ble erfaringene hennes omsatt i engasjement.

– For min del er det lett å engasjere meg.

Det var helt naturlig at jeg skulle gjøre det, sier Elisabeth. Hun ble med i LaMitad, som er Misjonsalliansens støttegruppe for Ecuador-arbeidet, og hun gikk i gang med å verve venner og familie som faddere. Da hun hadde vervet 20 personer, ble hun utnevnt til Superverver og fikk en gratis tur til et av Misjonsalliansens prosjektland. Hun valgte å dra tilbake til Ecuador. – I Norge ligger alt til rette for at man kan engasjere seg, så hvorfor ikke benytte den muligheten?

HELE MENNESKET. – Hvorfor engasjerte du

deg for akkurat Misjonsalliansen?

– Mennesker engasjerer meg, og kanskje spesielt mennesker som faller litt utenfor – de som av forskjellige grunner ikke har de samme mulighetene som andre og som ofte betraktes som «svakere».

I Norge har jeg fått være med og jobbe som frivillig på Maritakafeen i en del år.

Det er mennesker hjertet mitt brenner for, enten det er i Norge eller i utlandet.

Måten Misjonsalliansen jobber på, måten man tar hensyn til hele mennesket, diakonien, gjorde at jeg ble gira. Det var lett å engasjere meg i det, jeg kjente meg igjen og jeg tenkte jeg kunne bidra. > DE SISTE DAGENE. Elisabeth fikk med

seg forsommeren i Oslo før hun satte seg på flyet til Guayaquil.

23. juni dro hun som utsending for Misjonsalliansen til Ecuador.

Portrett

x #4/2014â&#x20AC;&#x201A;

41

SYKKELLØP. Et av bidragene hennes har vært et årlig sykkelløp som hun arrangerer i hjembyen Grimstad, til inntekt for Misjonsalliansen.

Deltakerne skaffer selv sponsorer som betaler en viss sum per kilometer de tilbakelegger. I tillegg holdes det lotteri, basar og kafé.

– Det er en del arbeid med det, men jeg elsker sånt! Organisere, planlegge.

Det er kjempegøy! Dagen for sykkelløpet står vi opp tidlig og baker, setter opp telt, bannere og feier hele ruten, så folk ikke skal falle. Det er så gøy! Og det er motiverende når man vet at man samler inn penger til noe bra, sier Elisabeth. Sykkelløpene resulterer årlig i nesten 100 000 kroner til Misjonsalliansen. – Det er gøy å drive på med og kjempegøy når man ser resultater, sier hun.

dro hun igjen til Ecuador, denne gang som student. Hun var i ferd med å utdanne seg til siviløkonom og ville skrive en masteroppgave om entreprenørskap og mikrofinans.

Hun la feltarbeidet til Misjonsalliansens mikrofinansbank i Ecuador, D-MIRO. – Det kommer vel neppe som noe sjokk, men jeg fant ut at lånene er avgjørende for entreprenørene. Jeg fikk møte folk, høre deres historier og jeg lærte mye. Det var veldig annerledes å være der som student og i D-MIRO enn å være der som volontør. Min rolle var annerledes, jeg jobbet lengre dager, jobbet kun sammen med ecuadorianere og stod mer på egne ben. Jeg trivdes veldig godt. Jeg ble overveldet av hvor snille og hjelpsomme de ansatte i D-MIRO var, og hvordan de konstant stilte opp for meg og svarte på alt jeg måtte lure på.

Disse månedene som student i D-MIRO gav meg bedre innblikk i hva arbeidet går ut på.

FOTO: PRIVAT

>

STUDENT PÅ TUR. I 2012

TILFELDIG MØTE. – Jeg husker en gang jeg satt på stranden for meg selv, fortsetter hun. – En mann kom bort og lurte på hvem jeg var og hva jeg gjorde. Da jeg forklarte ham det, fortalte han meg at han var kunde i D-MIRO. Han hadde fått lån til å bygge båter som skulle brukes til turisme. Det hadde forandret li-

42

Portrett

#4/2014

Portrett

ÆRFARING. Sitt første møte med Ecuador fikk hun som volontør i 2010, da hun jobbet

som lærer på en skole i Flor de Bastion. Hun har gode minner fra den tiden.

Det er mennesker hjertet mitt brenner for. vet hans. Og han takket meg for det. Jeg fortjente jo ikke denne takken, men det var veldig gøy å treffe noen, helt tilfeldig, som kunne fortelle at Misjonsalliansen har snudd opp ned på livet hans. Det var en påminnelse om at dette arbeidet betyr noe. Det er ikke bare for gøy.

Elisabeth sjekker mobilen. Det nærmer seg avreisetid. Seks måneder skal hun være i Ecuador denne gangen. Før hun vet ordet av det, vil hun være tilbake i Norge. Men hun tror ikke hun kommer til å bli lei av Misjonsalliansen med det første. – Jeg tror på dette arbeidet og jeg får se betydningen av det, derfor tror jeg ikke at jeg vil gå lei av Misjonsalliansen med det første. I tillegg

EVIG ENGASJERT.

hjelper det at jeg er veldig engasjert av natur. Det er bare slik jeg er. Derfor er det fint å være i en organisasjon som ser de som engasjerer seg, og jeg opplever at det er lett å engasjere andre. Misjonsalliansens arbeid er lett å «selge».

– Er det? – Å, ja! Det er lett å motivere andre til å bidra. Alle synes det er viktig å jobbe for å bekjempe urettferdighet. Og måten Misjonsalliansen jobber på er noe alle kan stå inne for; unge, gamle, folk som er kirkevante og folk som ikke er det. Det er lett å få folk til å bidra.

– Hvor lenge kommer du til å engasjere deg for Misjonsalliansen?

– Jeg håper jeg kan være engasjert for Misjonsalliansen alltid. Jeg har fått være med på så mye gjennom organisasjonen, opplevd så mye. Men det viktigste mener jeg likevel er at man engasjerer seg for noe som handler om noe mer enn seg selv. Man må finne en plass der man kan være med og bidra og hvor man føler seg «hjemme.» bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

DETTE ER DAGEN

Herre, jeg vil gjerne takke for min dag som er fra deg.

Takk for nye muligheter som du legger foran meg.

Takk for evner, kraft og kall, takk for løfter uten tall.

Herre, led meg denne dagen, så jeg ser min nestes nød.

Tal til meg så jeg kan stanse for å hjelpe slik du bød.

Vis meg tjenersinnets vei.

Gi meg kjærlighet fra deg.

Skrive historie I kapittel 17 i Apostlenes gjerninger leser vi at Paulus ved et tilfelle kom til Tessalonika.

Som vanlig var besøkte han synagogen på stedet, og han fikk muligheten til å forkynne Messias for jødene. Noen bestemte seg for å følge Jesus, leser vi – men dette ble ikke like godt mottatt. Med uredelige metoder satte noen jøder ut et rykte: «Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også!» Det er ikke eneste gangen at kristne er påført falske rykter, blitt snakket ned eller blitt snakket bak.

Gud har gitt oss et kall. Ikke til å oppvigle. Vi skal derimot gjøre mennesker til disipler og gjøre dem til etterfølgere av Jesus Kristus. Vi skal forkynne til tro, og vi skal hjelpe mennesker til å være bærere av gudsrikets verdier.

Troen skal ikles hender og føtter, og Guds kjærlighet skal bli til kjøtt og blod – og føre til oppreisning, forsoning, rettferdighet, verdighet.

Du har sikkert hørt eller lest det, enten fra Misjonsalliansen eller fra andre organisasjoner: Vil du gjøre en forskjell? Vil du bety en forskjell?

Det er kanskje blitt en klisjé? Like fullt sant. Vi kan gjøre en forskjell … eller som artisten Graham Kendrick sier det i en sang fra 80-tallet:

I want to be a history maker I want to be a world shaker To be a pen on history's pages Faithful to the end of the ages Vi kan skrive historie; vi kan forandre verden!

Det er ikke sikkert vi får plass i historiebøkene eller blir søkbare på Wikipedia. Men vi vet helt sikkert: Mange mennesker har fått sine liv og sine livshistorier forandret på grunn av det du og jeg har gjort og med det vi har gitt.

I tiden som kommer skal mange flere få sin historie omskrevet – fordi troen får hender og Guds kjærlighet blir kjøtt og blod.

I noen land koster det å stå opp for fattiges rettigheter og for rettferdighet i samfunnet, og da kan vi fort bli oppfattet som oppviglere. La oss da også være det!

Vi skal være en penn på historiens dagbok; skrive morgendagens historie!

Om ikke annet så kan vi endre livsfortellingen til noen få. n

Herre, la min dag få være viet deg og riket ditt, slik at ord og liv må bringe videre hva du har gitt.

Før meg dit jeg trenges mest, bruk meg slik du ser det best.

Herre Kristus, vil du signe dagen jeg har fått fra deg, slik at himlens krefter kommer til vår verden gjennom meg.

La meg alltid bære bud om en mild og mektig Gud! Liv Nordhaug, fra «Over alle dyp», Verbum

Vi ber for ansatte ute og på hovedkontoret, og for deres familier: Marit Wibe Evensen, sekretær Tone Lindheim, utenlandsavdelingen Siri Solem Mercado, markedsog giveravdelingen Klaus Arne Kuhr, informasjonsavdelingen Sverre Vik, markeds- og giveravdelingen Irene Breivik Føyen utenlandsavdelingen, permisjon fram til mai 2015 Katrine og Ronald Mayora Synnes, Bolivia Ingunn Skutlaberg Valbø og Bjørnar Valbø, Ecuador Inger Marie og Kan Liu, Taiwan Aslaug Gotehus Rønningen og Kåre Rønningen, Vietnam

Av Oddmund Køhn Markeds- og informasjonsleder i Misjonsalliansen

Ettertanke x

43

Dunkel forhistorie, sterke ønsker Hun var nygift og forelsket, i midten av 20-åra og med en spennende utdannelse. Så startet folkemordet i 1975.

Tekst og foto: Knut Iversen Foseide

Tre kvinner og elleve menn har kommet fra nabolandsbyene til skolen i Tbeng landsby denne morgenen i juni. De fleste er godt oppe i åra, og her er både lærere, foreldre og sjefsmunken fra landsbyens pagode. Anledningen er møte i skolekomiteen, og de har ett felles ønske. Kvinnen vi snakker med, Neang Sen (58), sier det på denne måten: – Vi vokste opp med mangel på bøker, klasserom og lærere. Alle bør få muligheten til å gå på en fin og god skole der de bor slik at barna kan få en utdannelse og vokse opp fra å være et bambusskudd til å bli sterk som en fullverdig plante. Neang Sens allegori er betegnende: Bambusen er den raskest voksende planten vi kjenner til, den finnes overalt her i Kambodsja og er blant de sterkeste og mest overlevelsesdyktige plantene som finnes.

Neang Sen har et sterkt sammenligningsgrunnlag av muligheten til skolegang før og nå. – I året som fulgte etter at Røde Khmer-regimet tok slutt, fantes det ingen bøker, det fantes heller ingen skoler, forteller hun. – Vi som hadde litt utdannelse fra før regimet, begynte å undervise heime hos hverandre. Det første året jobbet jeg frivillig. Det andre året fikk vi litt lønn, utdyper hun. Gikk det lenge før det kom på plass en ny skolebygning? vil vi vite. Neang sier det startet med provisoriske palmeblader dekt over et flatt jordstykke under et stort mangotre. – En planke ble brukt som benk for elevene. Med FNs inntog i 1983 fikk vi noen enkle skrivebøker og et bord. I 1989 gikk landsbyen sammen og bygde en skole av tømmer.

FORSKJELLEN MELLOM 1980 OG 2014.

Flere av de unge lærerne som har stått utenfor klasserommet og observert under møtet, kommer fram til kvinnen. – Var det virkelig slik, Neang? Hun fortsetter å snakke med lav stemme: – Jeg tenkte å jobbe frivillig i ett år. Men kommune-

ER DETTE VIRKELIG SANT?

44

Reportasje S

sjefen kom og spurte om jeg kunne fortsette å hjelpe til som lærer. Han skaffet meg formell registrering som lærer, og siden har jeg vært lærer for mange av barna her i landsbyen, sier Neang.

MISTET EKTEMANNEN. – I 1975 hadde jeg akkurat giftet meg, sier hun lavmælt. Neang ser ut av vinduene mellom vegger malt i duse gulfarger. De lyttende unge ser på hverandre. – Jeg var veldig glad i ham. En dag kom de og tok han vekk fra meg. Jeg så ham ikke siden.

Motsetningene mellom det grusomme systemet og undertrykkende regime som Røde Khmer skapte og dagens virkeligheter i Kambodsja, blir tydelige i samtalen med Neang Sen. VIKTIGE ENDRINGER MED MISJONSALLIANSEN. Siden 2010 har Misjonsalliansen samarbeidet med Tbeng og to andre skoler i Kokpring kommune. Målet er å fremme en bedre skolegang og at så mange som mulig fullfører ungdomsskolen. Neang forteller om tre viktige endringer ved Tbeng barneskole som gavner de vel 260 elevene: – Barna har fått tilgang til rent vann i skolegården gjennom brønnen, regnvannsbeholdere og bruk av vannfilter i hvert klasserom. De har hatt fagpåfyll under skoleferiene i barnevennlig pedagogikk, og rundt skolen har det blitt bygd et gjerde som holder kyrne unna klasserommene og grønnsakshagen, avslutter Neang.

FORTJENER PRISDRYSS. Den prisvinnende filmen Killing Fields om folkemordet i Kambodsja fikk en Oscarnominasjon. Det er god grunn til å nominere Neang og skolekomiteen i Tbeng til en annen pris. Den skal hete «Living Fields» og viser her og nå noen av dagens helter i Kambodsja av engasjerte eldre lærere som har en vanskelig bagasje, men som ønsker at barna skal få det enda bedre enn de selv. info@misjonsalliansen.no

Neang Sen og hennes kollega Ung Saven utenfor klasserommet.

TO FLOTTE DAMER.

#4/2014â&#x20AC;&#x201A;

45

Fadder

Misjonsalliansen i Norge

Støtte

Nasjonal organisasjon

Støtte

Velprøvd ordning gir gode resultater Det å være fadder er en konkret og personlig måte å hjelpe på. Misjonsalliansen har hatt sin fadderordning og videreutviklet den gjennom mer enn femti år.

TIL HELE LOKALSAMFUNNET. Misjonsalliansens faddere

er våre viktigste støttespillere. Fadderordningen gir Misjonsalliansen mulighet til å drive et arbeid som har hjulpet tusener av barn og unge til å få et bedre liv og få en bedre framtid. Fadderbarna vi møter i annonser og informer er representanter og ambassadører for lokalsamfunn der vi – og du som fadder – er delaktige i prosesser som kommer hele lokalsamfunnet til gode. Barna er oftest de som er mest skadelidende under fattigdom, samtidig som de representerer framtid og utviklingsmuligheter.

Utdanning, helse og andre tiltak i lokalsamfunnet er viktige verktøy for å få beboerne ut av fattigdommen. Eksempler på tiltak som kan ha stor betydning er bedret tilgang på rent vann, forbedret jordbruk, kursing av foreldre og fritidsaktiviteter til barna.

Og samtidig vil vi også være med på å synliggjøre at myndighetene i landet der vi arbeider også har

46

Kommentar

et ansvar for å sikre utviklingsmulighetene for sine innbyggere, iberegnet de fattigste.

En god skolegang er ikke nok for å sikre barna en god og verdig fremtid. Misjonsalliansen arbeider derfor for en integrert utvikling for å løfte hele lokalsamfunnet. Som fadder støtter du ikke bare barns skolegang, men også helsesentre, småbedrifter, jordbruk, kvinnegrupper og mye mer. Slik arbeider vi for at barn kan vokse opp i et trygt og positivt miljø, der de kan ha fremtidsdrømmer og grunn til optimisme.

Fadderne våre støtter Misjonsalliansens arbeid i et bestemt land. De har blitt tildelt informasjon om, og bilde av, et barn som er representant for prosjektet i dette landet. Fadderbarna er representanter for sitt lokalsamfunn og målbærer historien om forandring og utvikling. Samtidig er

REPRESENTANTER.

Resursser

Lokalsamfunn

Fadderbarn Forbedret livskvalitet

Resursser

Bedre framtidsutsikter

det viktig at ordningen på denne Felles for fadderbarna er at de lever i fattige, belastede måten ikke gjør forskjell på barna områder. De fleste av dem har tidligere ikke hatt i et lokalsamfunn; alle vil nyte mulighet for skikkelig skolegang, et godt helsetilbud og godt av utviklingen som skjer, andre ting vi i vår hverdag tar for gitt. enten de er fadderbarn eller ikke.

Alle Misjonsalliansens prosjekter, både de som får støtte fra faddere og andre, SKAPER FORANDRING. Man bestemmer selv hvor er startet og drevet av lokalbefolkingen selv. Men- lenge man vil være fadder og når man vil avslutte neskene som lever i de fattige områdene vi jobber fadderskapet. Fadderbarnet er som hovedregel tili, er de som kjenner sin egen kultur og sitt eget liv knyttet prosjektet så lenge det går på skole eller til best. Dette er Misjonsalliansens utgangspunkt for Misjonsalliansen anser at prosjektet ikke lenger har arbeidet. Derfor har lokalbefolkningen selv hoved- behov for støtte. Det hender at barnet går ut av proansvaret for arbeidet som utføres, og skal oppleve sjektet på grunn av personlige årsaker, som flytting ansvar og eierskap til utviklingen som skjer. Vår eller endring i livssituasjon. Dersom fadderbarnet oppgave blir å bidra med økonomisk og faglig går ut av prosjektet, vil det bli erstattet med et nytt støtte underveis og være med på å sikre at lokal- barn, og fadder får beskjed om dette.

Tsjili er en viktig del av tilbakemeldingen vi gir befolkningen når de målene de har satt seg.

Fadderbarna er gutter og jenter i aldersgrupper til fadderne våre. Her kan man lese artikler, reporfra førskole og ut videregående skole. Dette kan va- tasjer og nyheter som omhandler Misjonsalliansens riere fra land til land, og barn med funksjonshem- arbeid, som fadderne våre er med på å støtte.

To ganger i året får fadderne en rapport om utvikninger og andre med spesielle behov kan også være med i ordningen. Felles for dem alle er at de lever lingen i det landet eller området der deres fadderi fattige, belastede områder, hvor de ikke tidligere barn bor. Hvert andre år sender vi rapport med nytt har hatt mulighet for skikkelig skolegang, et godt bilde og oppdatert informasjon om fadderbarnet, og helsetilbud og andre ting vi i vår hverdag tar for endringer som har skjedd i deres lokalsamfunn gjengitt. Mange vokser opp i et nærmiljø preget av lite nom fadderstøtten. På denne måten får man et direkpenger å leve av, arbeidsløshet, rusmisbruk, kri- te innblikk i og et nærbilde av at fadderbarnet er et av minalitet og i noen tilfeller mangel på omsorg fra mange mennesker som får et bedre livsgrunnlag og nye muligheter gjennom Misjonsalliansens arbeid. n ansvarsfulle voksne.

av Solveig Skaug, Frode J. Fjørtoft og Oddmund Køhn

Kommentar

#4/2014

47

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

HØSTGAVEN 2014 SMS: HÅP til 2490 (200 kr)

Kontonummer 3000 16 00040 Merk med «Høstgaven»

Høstgaven går til barn og unge med funksjonshemninger.