Tsjili 0318

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 03 • 2 018

Rettferdskonferansen 2018: Reportasjer fra Brasil,

Kambodsja og Vietnam. Vi tror på en mer rettferdig verden.

1 tsjili nr. 03 • 2018

innhold 03 • 2018

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Brasil:

Vender ikke ryggen til urettferdigheten

Jardim Gramacho styres i dag av en narkotikaliga, og politi og andre offentlige instanser er totalt fraværende i favelaen som har høy kriminalitet og utbredt narkotikamisbruk. Her støtter Misjonsalliansen et dagsenter for barn og ungdom.

s. 20

Kambodsja:

Portrettet:

Menneskene som hadde bodd i landsbyen utenfor Sihanouk i over 20 år ble jagd vekk med vannkanoner og trusler. 107 familier fikk livet snudd på hodet denne dagen.

Moises og moren Erica om hva rusmisbruk kan gjøre med en familie.

Drømmen om en ny hverdag

På vei tilbake

s. 42

s. 32

2 tsjili nr. 03 • 2018

stemmen F o r s i d e n : De t er ikke rettferdig nå r fattige mennesker jages v ek k fr a egn e hus og land.

Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 Ute s. 5 nyheter s. 12 Kortreist s. 16 familiesider s. 30 portrettet s. 32 bildet s. 36 kronikk s. 38 ARKIv s. 41 instagrammer s. 46 andakt s. 48 mikrofinans s. 50 Exit Bolivia s. 54 Generalsekretæren s. 56 ENGASJEMENT I NORGE s. 58 VOLONTØR-SIDEr s. 64

Aktuelt VI TROR PÅ EN MER RETTFERDIG VERDEN s. 6 Vender ikke ryggen til urettferdigheten s. 21 På vei tilbake s. 33 Eg – ein slavedrivar? s. 38 Drømmen om en ny hverdag s. 42 Førstereis til Liberia s. 51 Garness gjør det igjen s. 58 Klimarettferdighet i Mekong s. 60

Barns rettigheter Barn har de samme grunnleggende rettighetene uansett hvor de bor i verden. Også om de bor i Brasil. Men vi vet og vi opplever daglig at disse sårbare unge ikke får den beskyttelse og den tilgangen i samfunnet som de har rett til.

Jeg leder et kirkenettverk som er spesielt opptatt av barns rettigheter, og vi som er engasjert i dette arbeidet har den samme sosiale bakgrunn som de barna vi jobber for.

Jeg vokste opp i et fattig nabolag utenfor São Paulo, og ingen av mine barndomsvenner fra oppveksten er lenger i live. I et samfunn preget av kriminalitet, narkotikamisbruk og elendige boforhold bukket de under.

Vi ser hver eneste uke at barn uten trygge familierammer og med mødre som er ute og jobber, blir ofre for overgrep. Vold er en del av hverdagen, og i vårt nabolag blir i gjennomsnittet seks jenter voldtatt i løpet av en uke.

I vårt kirkenettverk vil vi kjempe for barns rettigheter. Vi vil legge til rette for gode fritidstilbud innenfor kultur og idrett, og vi vil arbeide for trygge lokalmiljø. Da vi startet, ble vi som kirkeledere fra ulike sammenhenger enige om at kirkebygningene ikke bare skal være åpne om søndager. De skal gi tilbud til barn og unge gjennom hele uken.

Vi vil se på våre barn med nye blikk. Vi vil se mulighetene og potensialet den enkelte har til å bli noe annet enn det foreldrene ble. Vi ønsker å gi dem tilgang til rettmessige rettigheter. Derfor er vi også takknemlige for å kunne samarbeide med Misjonsalliansen, og vi takker for den kompetanse dere som fadderorganisasjon gir oss.

Av: Marcos Costa ,Rede, Igreja Amiga da Crianca

3 tsjili nr. 03 • 2018

Bidragsytere

Kjære leser!

I denne utgaven av Tsjili retter vi et søkelys på rettferdighet – og enda nærmere bestemt; Rettferdskonferansen 2018. Den aller første The Justice Conference ble arrangert i 2010, og konferansene har i tiden etter blitt en global arena og et møtested for mennesker som deler en bekymring og et engasjement for de sårbare og undertrykte. Vi vil lære av hverandre, og vi vil skape endring i skjøre lokalsamfunn. Sammen med andre trosbaserte organisasjoner verden over vil vi ha et tydeligere fokus på forsoning, gjenoppretting og endringsvillighet. Vi vil jobbe for en mer rettferdig verden.

The Justice Conference ble startet i Oregon i USA med en drøm om å påvirke en generasjon for en mer rettferdig verden. Ideen og konferansene har nå spredt seg over hele verden. Nå er den kommet til Norge! Vi vil gjøre rettferdighet til en livsstil, og vi vil utfordre hverandre til å ta noen brennende spørsmål i vår tid på alvor – som blant annet fattigdom og økonomisk urettferdighet, moderne slaveri og sosial dumping og de store klimautfordringene i verden.

The Justice Conference vil ha en brobyggende og fredsskapende rolle, med et ønske om å skape endring og bringe helbredelse og forsoning i en brutt verden. For oss kristne kan ikke dette være valgfrie og alternative spørsmål. De er alt for aktuelle til det.

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Per Bondevik: Head of Global Finance, Kirkens Nødhjelp. I tjue år og i mer enn tjue land har Per jobbet med lokalsamfunnsutvikling, samfunnsansvar og etisk handel.

Han er en pragmatisk nettverksbygger og mener det er viktig å samle ulike aktører på tvers av sektorer og organisasjoner. Per har også bakgrunn som utsending for Misjonsalliansen i Bolivia.

Kari Hop Fjæreide: Kapellan, Søreide menighet. Kari Hop Fjæreide er dette nummerets andaktsholder. Hun er opprinnelig fra Bergen og er kapellan i Søreide menighet utenfor Bergen. I 2011 var hun i tre måneder volontør for Misjonsalliansen på Filippinene, det meste av tiden i Malabon i Metro-Manila der hun jobbet mye med ulike kvinnegrupper.

Av: Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 03 • 2018

Ute

Kamp for rettferdighet Lars Iver Wennerberg: Utsending for Misjonsalliansen.

Lars Iver er utsending i Ecuador sammen med kona Lene og de tre barna deres. Lars Iver er utdannet kokk, og han har et brennende engasjement for arbeid blant ungdom. I dette nummeret av Tsjili har han skrevet portrettet med Erica og Moises.

Kjetil Abrahamsen: Bedriftsøkonom, markedsansvarlig i Alliance Microfinance AS. Kjetil har 15 års erfaring med markedsføring og salg. Han har lang erfaring i konsulentbransjen og har også jobberfaring som salgsansvarlig i Amesto Solutions og som markedsføringsleder hos Orkla Finans. Kjetil har et sterkt, frivillig engasjement for mennesker som faller utenfor.

S

om Misjonsalliansen skal vi kjempe for rettferdighet.

Alle mennesker har samme verdi, og vi vil kjempe for menneskeverdet og mot all urettferdighet, fattigdom og maktmisbruk. En del av det er å bidra til at alle mennesker får sine rettigheter oppfylt. Menneskerettighetene er nedfelt i flere internasjonale dokumenter som FNs Menneskerettighetserklæring og Barnekonvensjonene. Det at mennesker har rettigheter er også sterkt forbundet med vår forståelse av skaperverket og menneskets verdi og er også nedfelt i Misjonsalliansens verdiplattform.

Misjonsalliansen jobber rettighetsbasert. Det vil si at vi ønsker å styrke de svakeste i samfunnet og myndiggjøre dem til å stå opp for sine rettigheter. Vi vil utfordre alle samfunnsstrukturer som er undertrykkende og nedgjørende.

Når vi ser på samfunnet med rettighetsbriller, ser vi hvem som er de fattige og marginaliserte og som ofte har rettigheter som ikke er oppfylt. Vi kaller dem rettighetsbærere. På den andre siden er det ansvarsbærerne som har ansvar for at rettighetene blir oppfylt, oftest myndighetene.

Myndighetene har også ansvar for å fjerne undertrykkende samfunnsstrukturer. Ut fra et rettighetsperspektiv vil vi utfordre myndighetene til å bruke sine ressurser til å skape gode sosiale vilkår for sine borgere gjennom trygghet og tilgang på goder som vann, utdanning og helse.

Vi skal være forsiktige med å gå inn og ta ansvar for oppgaver som hviler på myndighetene, men heller bidra til at myndighetene tar et større ansvar. Politisk påvirkning på vegne av målgruppen, og ikke minst støtte til målgruppens eget rettighetsarbeid, er derfor en viktig del av rettighetsarbeidet. Sammen med vår målgruppe og andre aktører i lokalsamfunnet som kirker og organisasjoner kan Misjonsalliansen bidra til at menneskers rettigheter blir ivaretatt.

Av: Trine Grønborg Christensen, Regionleder Liberia og Sierra Leone

5 tsjili nr. 03 • 2018

Rettferdighet

e q u a l i t y

Likhet

VI TROR PÅ EN MER RETTFERDIG VERDEN Nå er det på tide at vi som tror møtes for å snakke om veien dit.

Tekst: Misjonsalliansen Symbol: The justice conference illustrasjon: Klaus Kuhr

Rettferdskonferansen 2018 skal være en møteplass med inspirasjon og hjelp til handling for alle som er opptatt av rettferdighet. Vi ønsker å bygge på de beste erfaringene gjort av kirkelige og andre aktører for å fremme rettferd. Vi ønsker at Rettferdskonferansen skal bli startskuddet på en voksende økumenisk fellesbevegelse for rettferdighet. Initiativtakerne ønsker å inspirere, utruste og utfordre enkeltpersoner, kirker og organisasjoner til rettferdighetsfremmende handling – lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Målet er å mobilisere slik at vi i fellesskap enda tydeligere løfter frem de grunnleggende årsakene til urettferdighet og fattigdom og utfordrer de som har makt.

Rettferdskonferansen vil finne sted 9. november 2018, og vi har gleden av å invitere

til en nyskapende fellesmobilisering for rettferdighet. Mange har jobbet lenge med rettferdighet på ulike måter, og nå er tiden kommet for å inspirere, utruste og utfordre hverandre til å nå enda lengre i kampen for at Guds gode tanke om rettferdighet for alle skal få større gjennomslag her og nå – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Misjonsalliansen har tatt initiativ til å samle en bred økumenisk allianse for å arrangere Rettferdskonferansen i Norge – med mål om at det blir startskuddet på en felles fornyet innsats for rettferdighet. Bak konferansen står nå en bred gruppe av kirkelige organisasjoner. Å kjempe for rettferdighet for alle er en integrert del av kristen tro og trospraksis.

Diakoni, i ulike former, er en sentral verdi 6 tsjili nr. 03 • 2018

j u s t i c e

Rettferdighet

Rettferdskonferansen Program 08.00 Registrering 08.45 Åpning ved Andreas . nov.

Andersen, generalsekretær kl. 8.oo–16.oo Sentralen, i Misjonsalliansen Oslo 09.10 Hilsen fra statsminister Erna Solberg 09.20 Hilsen fra Jo Herbert, direktør for Justice Conference i England 09.30 Hovedforedrag Hva er rettferdighet?

Rettferdighet for hvem?

Henrik Syse, fredsforsker og tidligere etikksjef i Statens Pensjonsfond Utland.

Rettferdighet og økonomisk ulikhet. Bebeto Araújo, leder for Misjonsalliansen i Brasil Kirkens rolle i rettferdighetskampen. Agnes Abuom, leder for sentralkomiteen i Kirkenes Verdensråd 10.30 Nettverking med kaffe 11.00 Parallellsesjoner med følgende tema: Klima. Med bl.a. Agnes Tvinnereim, Bærekraftig Liv, Tina Saltvedt, Nordea og biskop Ingeborg Midttømme Moderne slaveri. Med bl.a. Tina Davis, Raftostiftelsen og Bjart Th. Pedersen, Norgesgruppen Det teologiske grunnlaget.

Med bl.a. Sturla Stålsett og Rebekka Solevåg Økonomisk ulikskap.

Agnes Abuom m.fl.

12.00 Lunsj 14.15 Andre innlegg 15.00 Paneldebatt 15.45 Oppsummering og avslutning ved biskop Kari Veiteberg

9

og praksis for kirken og kristne organisasjoner. Det finnes utallige eksempler på kirker, organisasjoner og enkeltpersoner som på forskjellige måter har jobbet for å rette opp urett. Å gi mat og klær til de som mangler alt, arbeide for inkludering av utstøtte, hjelp til selvhjelp i utviklingsprosjekt eller å kjempe for en rettferdig politikk er en del av kampen for mer rettferdighet.

Bærekraftsmålene skal nås innen 2030, og det er bare tre stortingsperioder til. Verdens land har forpliktet seg til å arbeide systematisk for å nå målene, men alle må ta ansvar om vi skal klare dette. Kristne organisasjoner og aktører har en særlig mulighet til å mobilisere bredt og stille myndigheter og andre med makt til ansvar og kreve handling. Kristne og andre trosbaserte aktører er til stede lokalt, nasjonalt og internasjonalt over hele kloden.

Det betyr ikke bare solid kontakt med folk flest, men også en stemme som blir lyttet til av styresmaktene. I land med undertrykking og ufrihet er ofte de religiøse aktørene en av få aktører som makthaverne lytter til. Det gir både ansvar og mulighet til å påvirke.

7 tsjili nr. 03 • 2018

Holmlia-prest Silje Kivle Andreassen er konferansier.

Med forbehold om endring i programmet.

nyheter dollar har dette gjort hverdagen krevende for mange av våre kunder.

Den nyvalgte presidenten George Weah fikk en overveldende oppslutning fra de unge i valget i vinter. De vil ha forandring, og de er lei av ord uten handling. Økt tillit mellom mennesker, større kunnskap og jobber gjennom lokal verdiskapning er helt sentralt Liberia

Rettferdig mikrofinans i Liberia

Synes du det er rettferdig å låne ut penger til uærlige folk? Det synes ikke vi! Derfor velger vi våre kunder med omhu – for å si det sånn.

Teks: Rune A. Øygard Foto: Balz Kubli

for at Liberia skal komme seg videre.

Diaconia MDI har fått ny tillit fra Verdensbanken ved at vi nylig fikk utvidet lånerammen på et eksisterende lån

FNs demobilisering av sin 16-

med 70 % til totalt 255.000

Vi gjør alt vi kan i vår mikro-

årige fredsbevarende opera-

US dollar. Det er svært gle-

finansbank Diaconia MDI i

sjon i Liberia (våren 2018) har

delig og viktig for å kunne

Liberia for å luke ut de som

hatt stor innvirkning på den

vokse videre.

ikke fortjener vår tillit. For å

skjøre liberianske økonomien.

Tillit mellom folk og til funk-

bli enda flinkere til det job-

Mange lokalt ansatte mistet

sjonelle systemer og institu-

ber vi i disse dager konkret

jobbene sine, og fraværet av

sjoner er helt grunnleggende.

med 1) verdier og organisa-

utenlandske FN-folk har ført

Derfor mener vi det er rettfer-

sjonskultur, 2) stabilisering av

til en betydelig reduksjon i

dig å prioritere dem som viser

en sunn låneportefølje og 3)

import og forbruk av ameri-

seg tilliten verdig. Alle skal

målstyring for våre 40 med-

kanske dollar. Kombinert med

kunne stole på at vi i Diaconia

arbeidere.

økende inflasjon i liberianske

MDI behandler folk rettferdig.

Liberia

Forebygging av kjønnsbasert og seksualisert vold Gjennom en av våre partnere

bibelske tekster som bakgrunn

arbeider Misjonsalliansen for

blir det satt fokus på hva kjønns-

å forebygge vold mot kvinner

basert og seksualisert vold er. I

og barn i Liberia. Pastorer med

Liberia har det tradisjonelt vært

ektefeller fra ti ulike landsbyer

tabubelagt å snakke om disse

får dette året opplæring og tre-

tingene, men ved å bruke bibel-

ning i dette vanskelige temaet

ske tekster i diskusjonene for-

sammen med to lokalpersoner

står deltakerne at dette ikke er

fra respektive landsbyer. Med

en vestlig idé, men undervisning 8 tsjili nr. 03 • 2018

fra Bibelen. Ved slutten av opp-

konflikter som oppstår i deres

om de ønsker det. For mange

læringen blir det satt opp komi-

landsby. Lokalpersonene hjel-

kvinner og barn er dette arbei-

teer som skal ha fokus på å

per voldtektsofre med å få lege-

det starten på en bedre hver-

hjelpe medborgerne til å løse

hjelp og hjelp til å anmelde saken

dag. • Janne Harbo Øygard.

Sierra leone

Snart slutt på undervisning under tuntreet

Prosjektarbeidet i Sierra Leone er nå kommet godt i gang.

Valget på ny president i mars medførte uroligheter som forsinket arbeidet i forhold til planene, men heldigvis ble det tid til en intensiv arbeidsperiode før regntiden startet for fullt og gjorde veiene nærmest uframkomme-

L i b e r i a S i e r r a L e o n e

Fadderarbeid

Mange av Tsjilis lesere er faste givere til Misjonsalliansen gjennom å ha fadderbarn.

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

lige i vårt prosjektområde. Selv

For arbeidet både i Liberia og Sierra Leone betyr det at

om det har vært store utfordrin-

dere støtter alt arbeidet som Misjonsalliansen har i disse

ger med å få materialene fram,

landene. Mange av barna går fra overfylte klasserom med

er Misjonsalliansen så å si à jour

50–100 barn i et falleferdig skolebygg eller bolighus som

med byggingen av den nye sko-

tjener som skole til helt nye skoler med egne lyse klasse-

len i Magbassiabana. Det fantes

rom. Andre barn får endelig toalett og anledning til hånd-

en gammel skole her tidligere,

vask på skolen. Ved noen skoler har det ikke vært tilgang

men den blåste ned under en

på drikkevann i det hele tatt, og barna kan nå drikke rent

storm for flere år siden, og de

vann fra den nye skolebrønnen. Mange barn får rent drik-

160 elevene har de siste årene

kevann i landsbyen sin, og både barn og voksne får grunn-

hatt undervisning i et fallefer-

leggende opplæring i hygiene. Noen får tilgang til helse-

dig bolighus og under tuntreet

hjelp på den nye klinikken, og mange barn opplever lærere

utenfor huset. Den nye skolen

og helsearbeidere som er inspirert av kurs og ny kunnskap.

vil få tre lyse klasserom med

Alt dette og mere til er dere som faddere med og støtter.

to klasser i hvert rom. De fire

Ved hjelp fra dere kan en hverdag med sykdom og dårlig

lærerne vil få eget lærerværelse,

helsetilstand bli endret til bedre helse og mer overskudd

og neste år blir det bygget toa-

for tusenvis av mennesker hvert eneste år! Tusen takk!

lettfasiliteter. • Janne Harbo Øygard 9 tsjili nr. 03 • 2018

nyheter Kambodsja

Landbrukskooperativ

Kunvuti Lbaeuk Landbrukskooperativ starta i 2015 med utgangspunkt i spare- og lånegruppa som var etablert av

Kambodsja

Fekk lære å sy

Mange unge reiser frå landsbygda i Kambodsja for å finne seg jobb anten i byen eller utanlands.

Misjonsalliansen sin lokale partner OREDA. Medlemmane kan selge produkta sine til ein god pris, og kooperativet sel det vidare med ein liten pro-

Tekst og foto: Savy Kim

fitt. Startkapitalen på rundt

Dette betyr imidlertid at dei overlet borna sine til beste-

10 000 kroner er allereie omlag

foreldra, noko som medfører ei økonomisk byrde på den

tredobla. Kooperativet har for

eldre generasjonen. Eth Oak bur saman med ekteman-

tida 61 medlemmar, men det er

nen og barneborn i Thnong, ein landsby omtrent to timars

mange som ser fordelane og har

køyring aust for Phnom Penh. Dei måtte ta opp lån for å få

lyst til å bli med. Medlemmane

endane til å møtest.

møtest kvar månad og lærer

I 2015 begynte Misjonsalliansen sin lokale partner ODOV

stadig nye ting. • Savy Kim

ei spare- og lånegruppe i landsbyen. Eth blei med og lærte om sparing, korleis ein kan ta opp lån for å starte forretning og om nye landbruksteknikkar. Eth vart oppmoda til

barneskular fått nye sanitær-

å lære seg å sy. Etter å ha gått på sykurs tok ho opp eit lån

anlegg av Misjonsalliansen.

for å kjøpe seg ei symaskin.

Anlegga består av eit stort

Eth har klart å spare nok pengar til å kjøpe seg ei symas-

vassfilter, toalett, handvas-

kin til slik at dei gjenverande borna kan hjelpe til å sy og dei

kar og eit lite søppelforbren-

kan tene enda meir. – Eg er glad for å ha mi eiga forretning

ningsanlegg. I tillegg til den

i tillegg til garden. No kan eg kjøpe klede og skulemateriell

fysiske infrastrukturen får ele-

til barneborna og betale tilbake det eg har lånt, seier Eth.

vane også opplæring i vedlikehald av anlegget og grunnleggande kunnskap om hygiene.

Kambodsja

Nyttig kunnskap om hygiene

– Eg er glad for at elevane no kan drikke reint vatn slik at dei kan sleppe unna diaré og der-

I samarbeid med skulane

med kan gå på skulen kvar dag,

og lokalsamfunna har tre

seier ein lærar. • Savy Kim 10 tsjili nr. 03 • 2018

Vietnam

Finanskurs for barn og unge Misjonsalliansen i Vietnam har vært på stabstur, og der hadde vi et kurs i sparing og pengebruk for barn og unge. Et liknende kurs arrangeres også i våre prosjek-

Vietnam

Klimaprosjekt lansert

Rett før sommeren ble det nye femårige klimaprosjektet til Misjonsalliansen og partnere offisielt lansert.

Tekst og foto: Phan Tran Hong Tham

ter for familier i Mekongdeltaet.

Det ble markert i to provinser – og både myndighetspart-

Engasjementet var stort, spesi-

nere og pressen var til stede. Den lokale TV-stasjonen i

elt når ting og tjenester skulle

provinsen Tra Vinh sendte et fem minutter langt innslag

deles inn i kategoriene «needs»

der de fortalte om det nye prosjektet. Nå vil 10 000 stu-

og «wants». Er en motorsykkel

denter og 30 000 kvinner få klimaopplæring, og i tillegg vil

en nødvendighet, eller bare noe

tusen bønder få opplæring og støtte til å drive klimasmart

å ønske seg? Flertallet mente at

jordbruk og få kunnskap om markedet. Markedskunnskap

det er en nødvendighet. Nesten

er viktig fordi prisene kan variere stort fra år til år, og da

all fremkomst i Vietnam skjer

blir man som bonde svært sårbar selv om man lykkes i å få

på to motorsykkelhjul. Ellers

en god avling. Ms Phan Thi Binh, nestleder i Tra Vinh UFO,

lærte vi om sparing og å ikke

sier: – Dette prosjektet vil hjelpe sårbare mennesker til å få

bruke mer penger enn det man

stabil inntekt og øke deres kunnskap og endre holdninger

har. Nyttig for både store og

knyttet til klimaendringer, sosial inkludering og likestilling.

små. • Guro Nesbakken Vietnam

Kurs i inkluderende utdanning

prosjektet er å bygge kompetanse blant lærere. Det første

Misjonsalliansen i Vietnam

etablere lokale organisasjoner

kurset for lærere hadde delta-

utvider nå arbeidet for funk-

for funksjonshemmede, men fra

kelse fra fem skoler, og lærerne

sjonshemmede i provinsen Can

2018 vil vi også støtte inklude-

lærte om rettighetene til barn

Tho. Til nå har vi vært med på å

rende utdannelse. Det vil si at

med funksjonshemninger. Neste

vi støtter barnehager og bar-

kurs vil handle om ulike meto-

neskoler slik at barn med funk-

der for læring i inkluderende

sjonshemninger kan gå på sin

utdanning. Vi ser frem til å ønske

lokale skole. Vi har tidligere gjort

mange barn med funksjonshem-

dette i andre provinser med

ninger velkommen på skolen

stor suksess. En viktig del av

i årene som kommer! • Vu Minh Ha

11 tsjili nr. 03 • 2018

nyheter kurs de siste årene. Hun er nå både helsepromotør og laboratorieassistent. Med disse sertifiseringene kan Eliana bidra på den lokale klinikken vi samarbeider med, vegg i vegg med skolen Mariana de Jesus. Hun kan også avlaste de lokale helsesentrene ved blant annet å dra på hjemmebesøk til pasienter som ikke klarer å komme seg til sentrene.

Dette gjelder særlig eldre Ecuador

Lenge leve lokal frivillighet!

Vi er på en av fadderskolene til Misjonsalliansen, Remigio Crespo Toral, hvor de har helsekampanje og tar blodprøver av elevene.

og personer med ulike funksjonshemninger. Å kurse lokale frivillige som har et ønske om å påvirke sitt eget nærmiljø, enten det er på fotballbanen, på

Tekst og foto: Solveig Irene Seland

klinikken, i kirken eller andre

Plutselig får vi øye på et

av skolebarn rundt seg er hun

steder, gjør at vi kan nå ut

velkjent fjes, Eliana Castillo.

klar til å stikke sprøyter i ener-

til så mange flere. Med fri-

Hun er fotballtrener på banen

giske og nervøse barn.

villige som Eliana vet vi at

Jovenes sin fronteras og leder

Eliana, som har et stort hjerte

kunnskapen ikke stopper

i Soul Children-arbeidet. Og nå

for mennesker og lokalsamfunn,

hos kursdeltakerne, men vil

treffer vi henne her? Iført en

er en av de som har deltatt på

bære mangfoldig med frukt

helsefrakk og med et mylder

Misjonsalliansens helserettede

i årene som kommer.

Ecuador

Samarbeid med universiteter å knytte studenter til prosjek-

Det siste universitetet vi nå har

tene våre. På den måten får vi

signert avtale med er det største

inn unge, engasjerte ungdom-

i Guayaquil, med 65 000 (!) stu-

mer i prosjektene vi allerede

denter. Til å begynne med ønsker

har, og studentene får utført

idrettsfakultetet å jobbe med oss

sin obligatoriske «sosialprak-

innenfor vårt tema «fritid og ver-

sis». Det er gjerne sisteårsstu-

dier», og da særlig fotball. Vi vil

denter som utarbeider et lite

etter hvert utvide samarbeidet,

prosjekt som en del av avslut-

slik at flere av studiene kan rea-

Vi har i lengre tid hatt kontakt

tende eksamen, og prosjektet

lisere småprosjekter i prosjekt-

med flere universiteter i byen for

skal være sosialt rettet.

områdene våre. • Lene Wennerberg 12 tsjili nr. 03 • 2018

Bolivia

Oppgradering av barnevernskontor Et barnevernskontor i områ-

Bolivia

Diakoni og prosjektplanlegging i sentrum

ble mandag 16. april innviet

I løpet av et firedagers kurs har 45 ledere og pastorer fra ni ulike kirker på El Alto fått lære om hvordan man planlegger og gjennomfører sosiale prosjekter.

med El Altos ordfører til stede.

Tekst og foto: Hildegunn Bjerke

det Zona estrella de Belen på El Alto har fått en oppgradering. Et nytt rom med kamera

Kameraet som er tilknyttet et samtalerom skal filme samta-

Kurset vil bidra til at flere nå kan sette i gang egne sosi-

ler mellom barn eller foreldre

ale prosjekter og dermed bidra positivt i nærmiljøet.

og ansatte på barnevernskon-

Misjonsalliansen ønsker at menigheter og kirkeledere skal

toret slik at de for eksempel kan

ta slike initiativ.

ha bevis i en rettssak. Det blir

Opplæringen hadde både en teoretisk og praktisk del,

dessuten mindre belastning på

og alle kirkene måtte ved avslutningen levere en egen

barna ved at de slipper å fortelle

prosjektplan. Kurslederne gikk igjennom prosjektene og

samme historie mange ganger

ga tilbakemelding og veiledning hvis noe burde forandres.

til ulike instanser.

Diaconia skal hjelpe til med å finansiere tre av de ni pro-

Dette er et av tre slike kame-

sjektene som ble levert.

raer på hele El Alto. Mange av

– Vi har fått kunnskap om hvordan vi kan skrive en pro-

de som vil bli filmet er voldsofre,

sjektplan, og vi har lært mer om hvordan vi kan gjennom-

men det er strenge prosedyrer

føre planene våre, forteller tre av deltakerne og håper selv-

for bruken av det. • Hildegunn Bjerke

sagt at nettopp deres planer skal få støtte fra Diaconia.

illustrasjonsfoto: Katrine Mayora Synnes

I sommer ble prosjektet ferdig-

Bolivia

Vann til alle

gjort og vanntilgangen innviet.

Ulamaco ligger i Yaco og er en

54 familier i Ulamaco har nå

av landsbyene som ligger lengst

spring med drikkevann rett utenfor

unna Yaco «sentrum».

sitt eget hus. Nå har alle tilgang til vann – ikke bare de som var først

Menneskene som bor i denne landsbyen har i lang tid følt at

Misjonsalliansen sammen med

ute, slik det var tidligere da det

de har vært glemt av kommu-

kommunen satte i gang arbei-

kun var to steder innbyggerne

nen. Gleden var derfor stor da

det med drikkevannstilgang.

kunne hente vann. • Hildegunn Bjerke

13 tsjili nr. 03 • 2018

nyheter

F i l i pp i n e n e

Fødselsattest Å ha et navn og nasjonalitet er en rettighet for alle barn. Det er millionvis av barn i verden som ikke er blitt registrert noe sted.

Bare på Filippinene regner vi med at det kan være rundt 2,6 millioner barn som på papiret ikke eksisterer.

I Rizal, hvor vi har prosjekt, er det mange barn som er i denne situasjonen. Spesielt gjelder

F i l i pp i n e n e

Skaperverket i krise

«Da vi var barn, gledet vi oss over å klatre i mangrovetrærne og fange fisk her», forteller Teresa Espinosa fra en lokal grasrotorganisasjon i Banate, Iloilo.

Tekst og foto: Torhild Skårnes

dette barn med funksjonshem-

Dessverre har en betydelig del av mangroveskogen blitt øde-

ninger. Det koster penger å bli

lagt. Skogen har blitt hugget ned for å produsere kull, tøm-

registrert, og det er mange som

mer og ved. Ødeleggelsen har ikke bare endret landskapet,

ikke har råd til å betale. Barn

men har også ført til at faunaen og fiskebestanden er redu-

som ikke er registrert noe sted

sert. Det er ikke lenger nok fisk til at lokale fiskere kan tjene

får rett og slett ikke tilgang til

til livets opphold.

det de trenger og har rett på.

For å sikre barns rettigheter jobber vi sammen med lokale

Det har vært mer fokus på selve plantingen enn på ivaretakelsen av trærne, og befolkningen har manglet kunnskap og verktøy til å ivareta skogen i vekstfasen.

myndigheter for å finne gode

Mangroveplanting og ivaretakelse av skogen er nå integrert i

løsninger. Vi jobber tett med

et lokalsamfunnsutviklingsprosjekt. Gjennom kursing og støtte

myndighetsorgan som kartlegger

har befolkningen lært mer om mangroveskog. Folk forteller at

de områdene hvor det er mange

de nå har lært en mer praktisk og systematisk måte å plante

uregistrerte barn og voksne.

mangrovetrær på og at de vet hvordan de skal ivareta skogen.

• Maribel Larracochea og Torhild Skårnes

F i l i pp i n e n e

Stopp seksuelt misbruk av barn på internett – Arbeidet med barns sikkerhet

viktige partnere i forebyggings-

på nett blir best om vi gjør det

arbeidet, sier Fe Foronda. Hun er

sammen med de ulike aktørene i

direktør i Philippine Childrens

samfunnet. By- og landsbyledere,

Ministries Network (PCMN).

kirkeledere, frivillige, lærere, fami-

Misjonsalliansen deltar i et nytt

lier, ungdommer og barn er alle

prosjekt sammen med PCMN. 14 tsjili nr. 03 • 2018

Misbruk av barn må stoppes

Filippinene et land som er til-

denne jobben alene. Misbruk

uansett hvordan det gjøres.

gjengelig for overgripere, og det

av barn over nett er vanskelig

Lett tilgang til internett og sosi-

er stort sett fattige barn som er

å stoppe fordi det blir organi-

ale medier skaper et økt mis-

ofre. Vi er i gang med et pilot-

sert gjennom store digitale nett-

bruk av barn. Overgripere kan

prosjekt for å forebygge seksu-

verk. Selv om overgrepene har

sitte hvor som helst i verden og

elt misbruk av barn over inter-

et globalt preg, er det viktig å

bestille seksuelle tjenester av

nett. Prosjektet er i Cavite, i

jobbe med forebygging lokalt,

barn i andre land, gjerne tilret-

utkanten av Manila. Dette er

der hvor sårbare barn er. I dette

telagt av voksne i hjemlandet.

definert som et område med

prosjektet skal vi jobbe sammen

Det er noe dypt urovekkende

høy forekomst av misbruk av

med 75 ungdommer for å fore-

og urettferdig over dette. På

barn på internett.

bygge misbruk av barn over

grunn av god engelskkunn-

– Det er ikke mulig for én per-

skap og tilgang på teknologi er

son eller én organisasjon å gjøre

internett, forteller Fe Foronda.

• Torhild Skårnes

Brasil

En vei ut av fattigdom

Christofer er elleve år og bor i utkanten av byen Joinville.

Han er aktiv i prosjektet Dorcas, et prosjekt som får støtte fra Misjonsalliansen og som er en del av fadderordningen i Brasil.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

– Jeg liker å leke og aller mest å sparke fotball, men jeg får ikke så mye tid til det. Det er viktig for meg å gjøre skolearbeid, og så er jeg på Dorcas-senteret nesten hver eneste dag, forteller han.

Hadde jeg ikke hatt Dorcas å være med på,

Christofer bor i en favela med utbredt

hadde jeg oppholdt meg i gatene og smu-

kriminalitet og narkotikamisbruk. Han bor

gene i favelaen. Mange jeg kjenner har fått

sammen med sin bestemor og to brødre i et

dårlige venner og gjør ting som ikke riktig,

enkelt hus inne i favelaen. Begge foreldrene

sier Christofer, som drømmer om å bli musi-

er narkomane, og de er skilt.

ker og vil spille trombone.

– Jeg treffer moren min av og til, men jeg kjen-

Familien får litt inntekter av å samle søp-

ner henne ikke så godt og har ikke noe nært for-

pel som de selger til resirkulering. På lør-

hold til henne, sier han litt vemodig i stemmen.

dagene tar han med seg bestemoren til

Dorcas er redningen for mange barn i fave-

Dorcas-senteret. Da er det også et tilbud

laen. Prosjektet tilbyr musikkundervisning

til de voksne.

med klasser for ulike instrumenter. I tillegg

– Vi får høre på bibelundervisning, og vi

har de dataundervisning for barna og et spen-

synger kristne sanger. Det liker bestemor,

nende speidertilbud.

avslutter han.

15 tsjili nr. 03 • 2018

Kortreist

16 tsjili nr. 03 • 2018

SAJTA DE POLLO av: Hildegunn Bjerke illustrasjonsFoto: Foodie isms

S

ajta er en populær og typisk matrett fra Bolivia og området rundt La Paz som spises hele året, men spesielt rundt «Todos Santos» (Allehelgensdag) i november og i karnevalstidene i februar. Retten inneholder kylling, ris, potet (både vanlig og frysetørket) og en salat bestående av rødløk, persille og tomat.

Ingredienser

Slik gjør du

1 stor kylling

1. Vask og del opp kyllingen.

3 store løk

2. Skrell og del opp 3 løk i

1

tomat

i olje. Tilsette erter i

persille – kuttet opp

stekepannen etter at du

selleri oppskjært

har stekt løken til den er

i små biter

gyllen. Deretter har du

salt og olje

oppi persille, hvitløk og

6 gule/røde moste chili

salt i stekepannen. La

uten frø (kommer an på hvor sterkt du vil ha det) 2 ss pepper (avhengig av hvor sterkt du vil ha det) 2 ss kumin 4 fedd hvitløk

17 tsjili nr. 03 • 2018

små biter og stek løken

250 g grønne erter

det steke i noen minutter mens du rører rundt.

3. Tilsett pepper, kumin og chili.

4. Tilsett kyllingen. Til slutt hell på vann til kyllingen er dekket og la det koke til kyllingen er gjennomkokt.

ris

potet

Velbekomme!

TROR DU PÅ EN MER RETTFERDIG VERDEN? Det er på tide å møtes for å snakke om veien dit!

Rettferdskonferansen 2018 skal være en møteplass for alle som er opptatt av rettferdighet. Vi ønsker å bygge på de beste erfaringene gjort av kirkelige og andre aktører for å fremme rettferd. Konferansen skal bli startskuddet på en voksende økumenisk fellesbevegelse for rettferdighet, hvor økonomisk ulikhet, klimarettferd og moderne slaveri skal belyses.

18 tsjili nr. 03 • 2018

et ds s vi ko kt nf ig er st an e da se g n. på no

«For at vi skal klare å møte vår tids store utfordringer må vi sammen kjempe en modig kamp for rettferdighet. Vi må utfordre uretten og inspirere til handling.»

19 tsjili nr. 03 • 2018

er

g

re ttf

de d el

M

Norske og internasjonale talere fra ulike og spennende organisasjoner vil delta. Felles for dem alle er at de har konkrete historier å fortelle, som skal både inspirere og utfordre til handling.

på

år

Det er flere som har jobbet lenge med rettferdighet på ulike måter, og nå er tiden kommet for å inspirere, utruste og utfordre hverandre til å nå enda lengre i kampen for Guds gode tanke om rettferdighet. Alle skal få større gjennomslag – lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

9

. november, Sentralen, Oslo

20 tsjili nr. 03 • 2018

Vender ikke ryggen til urett– ferdigheten Sør-Amerikas største søppeldeponi ble nedlagt for seks år siden, men fremdeles bor 15 000 mennesker i denne favelaen.

De fleste er uten arbeid og lever under svært kummerlige kår.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

21 tsjili nr. 03 • 2018

J

ardim Gramacho styres i dag av en narkotikaliga, og politi og andre offentlige instanser er totalt fraværende i favelaen som har høy kriminalitet og utbredt narkotikamisbruk. Her støtter Misjonsalliansen et dagsenter for barn og ungdom.

SØPPEL FRA HELE RIO DE JANEIRO

Jardim Gramacho var navnet på Sør-Amerikas største og et av verdens største søppeldeponi.

Det ble stengt i 2012 etter 34 års drift. I dag er det navnet på en lovløs favela, kjent for vold og narkotikaomsetning. Før søppeldeponiet ble stengt hadde befolkningen muligheter for jobb, og mange levde av det de kunne finne av resirkulerbare ting i mengden av 1000 tonn søppel som daglig ble dumpet på fyllingen.

I dag er lokalsamfunnet preget av arbeidsløshet og apati. Da Tsjili skulle på besøk, måtte lederne i favelaen informeres, og da vi ankom favelaen i bil, ble stengsler flyttet vekk fra veibanen av bevæpnede vakter, og vi måtte kjøre inn med åpne bilvinduer.

– Det er jo ikke slik at narkolederne og resten av befolkningen selv har valgt og ønsker å bo i så fattige og sårbare områder. Da søppeldeponiet ble nedlagt, forsvant også jobbene, og andre alternativer fantes ikke, forteller Adriane Maia, lederen av Casa Semente, en av Misjonsalliansens partnere i Rio de Janeiro.

– De skulle ønske at barna kunne vokse opp i

bedre og tryggere omgivelser. Derfor tillater den kriminelle narkoledelsen at vi etablerer gode tilbud for barna deres.

EN GOD ROLLEMODELL

Adriane Maia kom til dette skjøre lokalsamfunnet for syv år siden. Hun hadde også tidligere jobbet frivillig i andre favelaer, et engasjement som moren hadde plantet i henne og som er blitt et kall fra Gud. – Jeg kommer fra en evangelisk familie her i Rio de Janeiro. Mine foreldre har vært aktive i kirken så lenge jeg kan huske, og jeg vokste opp i en familie med stort hjerte og engasjement for misjon og evangelisering. Min mor som var lærer jobbet i skolen på dagtid og var aktiv i ulike kirkeaktiviteter om ettermiddagene og kveldene. Hun var spesielt opptatt av arbeidet inne i favelaene, og jeg ble tidlig tatt med. Jeg hjalp til i det sosiale arbeidet, og deltok også i evangelisering og i bønnegrupper. Jeg ble kristen og ble kjent med Jesus ved måten min mor levde på. Hun lærte meg ikke opp, men hun viste meg. Hun gikk foran, og jeg gjorde det samme som henne. Som liten jente forstod jeg at Jesus brydde seg spesielt om de svake og de som lider.

Etter hvert som Adriane ble tenåring og student og utdannet seg til tannlege fortsatte hun med sitt frivillige engasjement. – Etter studiene jobbet jeg frivillig på fritiden som tannlege 22 tsjili nr. 03 • 2018

23 tsjili nr. 03 • 2018

i en favela, og da jeg ved en anledning kom til Jardim Gramacho, så jeg boforhold og en mangel på livskvalitet jeg aldri tidligere hadde sett. Jeg dro hjem til mamma og gråt og fortalte hva jeg hadde sett, og vi ba sammen. Det var som om jeg hørte Jesu stemme: «Adriane.

Jeg elsker disse menneskene like mye som jeg elsker deg!» Hvis det var sant, måtte det få konsekvenser for livet mitt, og jeg visste med

det samme at jeg ikke kunne vende ryggen til disse menneskene.

OPPFINNSOM KJÆRLIGHET

Adriane begynte i det små med å gjøre seg kjent i favelaen, bygge relasjoner og å hjelpe enkeltfamilier. Det skulle ta tre år før hun tok neste skritt og etablerte «Casa Semente».

– Som kristne har vi store muligheter. Vi har 24 tsjili nr. 03 • 2018

over: Favelaene i Brasil er fattige og ofte lovløse nabolag som flyter over av dop og vold. Det er ofte et fravær av offentlige tilbud i bydelene, og befolkningen har som regel bare midlertidige jobber, om de i det hele tatt har arbeid. I slike omgivelser vil Adriane og Casa Semente gjøre en forskjell for mennesker.

godt rykte, og narkolederne senker våpnene sine når vi kommer. De respekterer oss, og vi har en åpen dør. Men det betinger at vi bygger ekte og ærlige vennskap. Det ligger mye kraft i kjærlighet, sier hun.

Adriane Maia er gift med Victor som hun har to barn sammen med, og hun jobber som tannlege. Engasjementet i favelaen skjer på fritiden. Hun fikk tak i en stor nok bygning 25 tsjili nr. 03 • 2018

inne i Jardim Gramacho og startet opp senteret som i første rekke retter seg mot barn.

– Jeg var lenge alene om dette prosjektet og hadde verken lærere eller sosialarbeidere ansatt. Barna får komme hit, og de får sunn mat, gode fritidsaktiviteter og hjelp til praktiske ting. Jeg vil gjøre det samme for barna i favelaen som jeg gjør for mine egne barn.

Jeg ønsker å behandle dem på en god måte,

gi dem muligheter og gi dem et sted hvor de får lov til å være barn. Hjemme har de ikke tilgang til do, bad og dusj, og heller ikke tilgang til nødvendig leksehjelp. Det har de her på Caza Semente. Men dette er ikke mulig uten å bygge relasjoner til barna og familiene deres.

VOLD OG MISBRUK

Barn og ungdom i favelaer er en sårbar gruppe, og det er et høyt antall som hvert år mister livet. Årsakene kan være ulykker,

narkotikamisbruk eller at unge blir drept i skuddveksling mellom politi og narkobander.

– I løpet av ett år har jeg sett 11 ungdommer bli drept like utenfor murene til senteret vårt, sier Adriane, som forteller at de har 95 barn og unge innom på senteret Casa Semente hver dag. De unge kommer i to grupper, én gruppe for dem mellom fem og ti år og en annen for dem mellom tolv og sytten. Dette siste året har vært et godt år, forklarer hun: – I år har vi ingen unge som bruker narkotika, ingen 26 tsjili nr. 03 • 2018

anklaget. – Kjønnsbasert vold i nære relasjoner er svært vanlig, og #meetoo-kampanjen har hatt lite gjennomslag blant fattige i favelaene.

Stemmene fra unge jenter og kvinner i disse lokalsamfunnene blir ikke hørt, sier Adriane, men legger til: – Vi tror nøkkelen til endring ligger i utdannelse og bedre vilkår for fattige familier. Derfor legger vi vekt på utdanning og leksehjelp for barna.

URETTFERDIGHET

Over: Casa Semente legger vekt på å skape trygge omgivelser, og barna og de unge får leksehjelp, god omsorg og sunn mat. Det er også viktig med lek og moro.

som er blitt voldtatt eller har voldtatt, og vi har ingen jenter som er blitt gravide. Det er nesten en grunn til å feire!

I slike områder og under slike boforhold blir urettferdigheten synlig og følbar for svært mange, ikke minst gjelder det kvinner. Den vestlige verden har det siste året hatt stor oppmerksomhet omkring sextrakassering og krenkelser. Celebriteter har stått fram med sine historier, og sentrale personer innen media, politikk og underholdning har blitt 27 tsjili nr. 03 • 2018

Da søppeldeponiet ble stengt for seks år siden som en del av forberedelsene til OL i 2016, ble befolkningen som levde og arbeidet her glemt.

Jobbene forsvant, og barna gikk ikke på skole.

Mens den offisielle arbeidsledigheten i Brasil var på nærmere 12 %, viste en undersøkelse at den i denne favelaen var på over 50 %, og av dem som hadde jobb hadde de fleste kun uoffisielt og midlertidig arbeid. I tillegg var boforholdene dårlige og sanitære forhold fraværende. – Da vi i undersøkelsen spurte hva familiene hadde øverst på ønskelisten, var svaret unisont: Utdannelse for barna!

Ulikhet og urettferdighet viser seg også ved det manglende helsetilbudet. Offisielt har Brasil et statlig helsetilbud til alle, men virkeligheten er ikke slik her. – Tusenvis av mennesker står utenfor systemet, uten tilgang til det de har rett til. Disse menneskene trenger noen som kan stå opp for dem og tale deres sak. Mange av dem har heller ikke ID-papirer som kan vise hvem de er. De vet ikke hvordan de skal gå fram, hvem de skal snakke med og hvilke kontorer som kan hjelpe dem. De har heller ikke penger til transport eller penger til å betale medisiner. Vi hjelper til så godt vi kan, forteller Adriane.

FORANDREDE LIV OG BEDRE LOKALSAMFUNN

Casa Semente har sykepleiere som hjelper til på frivillig basis, og det kommer legetilsyn tre ganger i året. Når en av tenåringene på senteret om kort tid skal gjennom en operasjon,

28 tsjili nr. 03 • 2018

Over: Adriane har brukt mye tid på å bygge fortrolige vennskap i favelaen. Hun kjenner gatene og smugene og svært mange av beboerne. Mange av vennene er blitt trofaste medarbeidere i prosjektet Casa Semente.

er det de ansatte ved Casa Semente som har jobbet mot det offentlige og er pådrivere for at myndighetene skal stille opp og gi mennesker det tilbudet de har rettmessig krav på.

– Vi må være stemmen deres, men samtidig må vi hjelpe dem til å klare seg selv. Heldigvis arbeider mange hardt for å klare seg, og vi bidrar til at de skal forstå storsamfunnet utenfor sitt eget lille lokalsamfunn.

For Adriane Maia er det oppmuntrende å se at det nytter. Det ble nylig gjort en undersøkelse blant 135 barn i Jardim Gramacho.

Halvparten gikk kun på vanlig offentlig skole, mens den andre halvparten i tillegg deltok på Casa Semente på fritiden. Resultatet viste at barna som gikk på offentlig skole og samtidig var aktiv med på senterets tilbud lærte både mer og bedre, og de oppførte seg også bedre.

På spørsmålet om de følte seg i stand til å takle vanskelige situasjoner i livet svarte 85 % av senterets barn bekreftende på at de mente 29 tsjili nr. 03 • 2018

de kunne det. Av de som kun gikk på vanlig skole mente bare 25 % at de var i stand til å takle vanskelige omstendigheter.

– Vi ønsker å se mennesker bli forandret.

Mange barn har kommet hit uten noen tro på at de kunne lære noe, for så å oppdage at de kan. Vi har hatt mange eksempler på at ungdommer i skolealder som verken kunne lese eller skrive har lært det hos oss. Vi har også lagt til rette tilbud til tenåringer som har sluttet på den offentlige skole om å fortsette å lære her på Casa Semente.

Adriane Maia mener det er viktig å bygge tillit over tid. Vennskap og fortrolighet er viktig.

– Mange har behov for å snakke om vanskelige ting i livet, men jeg trenger meg ikke på. Jeg har ikke behov for å vite mest mulig om barna, og det er ikke min oppgave å «diagnostisere» mennesker, men jeg er tilgjengelig, og jeg lytter.

Vi er sammen om dette, og vi vokser sammen.

Mest av alt handler det om relasjoner.

familiesider

30 tsjili nr. 03 • 2018

Innsendte Tegninger: Motstående side: Elise Solem Sandal, 8 år Send oss flere tegninger: Misjonsalliansen, Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo elller tsjili@misjonsalliansen.no

Hvem får fisk?

Nann og søsknene hennes er på fisketur. Følg fiskesnørene og se hvem som får hva på kroken.

tsjilinøtter 1. Hvem bor i favelaen i Brasil? a) Regjeringen b) De rike c) De fattige 2. Hvor blir Rettferdskonferansen 2018 holdt? a) Tokyo b) Berlin c) Oslo 3. Hvilke rettigheter mistet beboerne i Sihanouk i Kambodsja i 2007? a) Retten til land b) Retten til enerom c) Retten til høstferie 4. Hva er mest miljøvennlig å spise? a) Svinebiff b) Pølser c) Sei

I mange landsbyer hvor Misjonsalliansen jobber

Fasit forrige Tsjili: b,c,b,a

har fattige familier lagd fiskedammer. Der kan de fange fisk som de kan spise eller selge på

Vinner forrige Tsjili: Noah

markedet for å tjene litt ekstra penger.

Solem Sandal, Tårnåsen

31 tsjili nr. 03 • 2018

portrettet

32 tsjili nr. 03 • 2018

På vei tilbake – Jeg har mistet ungdomstiden! Jeg har ikke vært en vanlig ungdom med gode venner og kanskje en kjæreste. Familien min har ikke kunnet stole på meg.

Tekst og foto: Lene og Lars Iver Wennerberg

– J

eg prøvde narkotika for første gang for fire år siden. Jeg ble tilbudt det av en venn etter en krangel hjemme, forteller Moises, en gutt på 18 år som etter flere vanskelige år nå skal prøve å leve et mer normalt liv.

Erica Ordenola, moren til Moises, sitter og lytter til det sønnen forteller, og hun kommenterer og nærmest forsvarer seg selv: – Jeg har selv aldri blitt elsket av en morsfigur og har ingen minner av kjærlighet fra barndommen min. Dette har nok ført til en svært voldelig oppvekst for mine egne barn.

Ecuador har svært liberale narkotikalover, og misbruket er stort i landet.

33 tsjili nr. 03 • 2018

Også mange barn og unge blir rusavhengige.

Ecuador har svært liberale narkotikalover, og misbruket er stort i landet. Også mange barn og unge blir rusavhengige. Narkotikaen kommer til Ecuador hovedsakelig fra Colombia. Dette er en grense på 586 km med stort sett jungel og mangroveskog og som derfor er veldig vanskelig å kontrollere.

Det er i tillegg godt skolerte narkokartell som styrer handelen. Ecuador er i stor grad et transittland sammen med Venezuela, og herfra blir det i samarbeid med meksikansk mafia smuglet videre til Portugal og Spania og inn på det europeiske markedet. Det er funnet plantasjer i Ecuador, og nylig fant de en ubåt med flere tonn narkotika på vei til Europa. Men mye blir igjen her i Ecuador.

portrettet

Jeg ble funnet i søpla da jeg var fire måneder gammel og vokste opp hos en adoptivmormor.

kan nok være litt oppfarende og vanskelig og har ikke vært snill mot barna mine, sier hun og legger til: – Det har nok vært verst for Moises. Han ble slått mye. Både av meg og av stefaren og broren sin.

Erica ble kontaktet av Junto con los niños, og hun forteller at Misjonsalliansens partnerorganisasjon har vært til god hjelp for Misjonsalliansen samarbeider med organi- familien og at situasjonen har endret seg. sasjonen Junto con los niños (Sammen med barna), en partnerorganisasjon som jobber med familierelasjoner. Sammen besøker vi en familie i et av de aller verste områdene i Guayaquil. Det lille rosa huset består av et rom med to senger, et spisebord med fire stoler og en kjøkkenbenk og et felles soverom. I tillegg har de et lite rom ut mot gaten hvor moren selger klær. Vi sitter i en Moises sitter ved siden av moren. Han sitter av de to sengene og snakker med familien, og fikler med mobiltelefonen sin og lytter og Erica forteller: – Opprinnelig kommer delvis på musikk og delvis på moren som jeg fra Peru. Jeg ble funnet i søpla da jeg var forteller. – Nå må du ikke lyve, mamma. Du fire måneder gammel og vokste opp hos en må ikke si tingene finere enn de er. Det er adoptivmormor og en «bestefar». Det var ikke lenge siden vi sloss mot hverandre med en vanskelig oppvekst. Jeg ble sett på som kniv, sier han og ler. mindreverdig siden jeg ikke hadde en mor, Moises forteller hvordan det var å være og jeg ble flere ganger misbrukt av «onkler». ung rusmisbruker, om hvordan det var å Ute på den lille gårdsplassen går noen ikke orke å gå hjem i frykt for å bli kastet ut høner og kyllinger og leter etter noe å spise. igjen eller bli slått. – Det var kaldt å våkne Inne i det lille dagligrommet er stemnin- ute på gata og spesielt ille når det regnet. gen spent. Moren forteller videre at hun til Jeg var litt «av og på» når det gjaldt narkosammen har fem barn med tre menn, den tikamisbruket, men jeg ble etter hvert sendt siste mannen har hun bodd sammen med til en klinikk for avrusning og videre til et i ti år. Han er uten arbeid og er ikke til stede rehabiliteringssenter. under intervjuet, det er dessuten et dårlig På rehabiliteringssenteret var det et svært forhold mellom han og stesønnen. – Jeg strengt regime, og den monotone hverdagen

– Nå må du ikke lyve, mamma. Du må ikke si tingene finere enn de er.

34 tsjili nr. 03 • 2018

oppgir Moises som årsak til at han prøvde å ta livet sitt. Men han ble reddet. Ved et annet tilfelle rømte han fra stedet, men han ble hentet inn igjen. Oppholdet på rehabiliteringssenteret var både godt og vondt. Han ble ofte slått og levde periodevis på bare vann og brød, men fikk noe hjelp i gruppeterapi og av psykologer. Han ble værende inntil pengene fra moren tok slutt.

Jeg har også blitt lenket fast til senga i nærmere to måneder.

– Jeg bodde hos noen slektninger før jeg kom hjem igjen til mamma, sier Moises.

Han fortsetter: – Det har vært litt opp og ned etter at jeg kom hjem. Ved en anledning, mens jeg var innelåst på et rom, fikk jeg narkotika av noen venner gjennom vinduet. Jeg har også blitt lenket fast til senga i nærmere to måneder.

Representanten fra Junto con los niños forteller at barna og ungdommene fra disse fattige områdene bruker et billig narkotisk stoff. Det er i hovedsak en blanding av heroin, sementstøv, rottegift, malingstøv og andre billige stoffer. Det sniffes og er svært skadelig og livsfarlig. Det er kanskje ikke merkelig at det brukes harde virkemidler for å hjelpe de unge tilbake til en normal hverdag. Denne dagen er det over en måned siden Moises sist brukte rusmidler.

35 tsjili nr. 03 • 2018

– Forholdet mellom mamma og meg har bedret seg etter at vi har fått oppfølging fra Junto con los niños, sier Moises.

Erica erkjenner at hun ikke har vært en god mor for barna sine. Både hun og Moises har i samarbeidet med Junto con los niños måttet forholde seg til en vanskelig oppvekst. – Før lette jeg etter noen å skylde på istedenfor å ta ansvar for handlingene mine, sier hun.

– Forholdet mellom mamma og meg har bedret seg etter at vi har fått oppfølging fra Junto con los niños, sier Moises, og deretter blir begge bedt om å beskrive forholdet mellom dem på en skala fra 1 til 10. Erica gir karakteren 9, og det samme gjør Moises, inntil han får tenkt seg litt om og trekker den ned til 8 med følgende årsak: – Jeg kom på at mamma kastet en gryte etter meg i går.

I løpet av samtalen med mor og sønn kommenterer Moises flere ganger at han de siste dagene har vært ute i parken et lite stykke unna. Fem ganger og alene! – For dere er det vanlig, men for meg er det en enorm glede.

Etter å ha vært innestengt i huset i flere måneder er dette den største opplevelsen min de siste fire årene. Jeg satt alene og nøt friheten, sier Moises.

bildet

36 tsjili nr. 03 • 2018

Brasil har verdens sjuende største økonomi og har enorme oljereserver på brasiliansk sokkel, og for få år siden gjennomførte landet et sommer-OL og et fotball-VM. Samtidig er Brasil et av verdens mest urettferdige samfunn, og kløften mellom rik og fattig er nærmest uoverstigelig. Det blir gjort lite for å bedre den skjeve inntektsfordelingen. Årlig blir det registrert over 60 tusen drap på landsbasis, hvilket gjør Brasil til landet med flest antall drap i verden.

I tillegg – og kanskje det verste – er at mulighetene i livet er så ulikt fordelt – og helt avhengig av hvor man bor. Foto: Misjonsalliansen i Brasil

37 tsjili nr. 03 • 2018

kronikk

Eg – ein slavedrivar?

Det er neppe rettferdig.

I fylgje nettstaden www.slaveryfootprint.org har eg rundt 100 slavar som arbeider for meg til ein kvar tid. Dei har vore med å laga mange av dei tinga eg brukar til dagleg.

Tekst: Per Bondevik illustrasjon: Klaus KUhr

38 tsjili nr. 03 • 2018

Prisutviklinga: Konsumprisindeksen for utvalde varegrupper (2001=100)

Konsumprisindeksen for utvalde varegrupper (2001=100)

180 160 140 120 100 80 60 40 20 0

1980 Klær og skotøy

K

1990 Bolig, lys og brensel

2000

an dette stemma? Eg, ein vanleg middelaldrande mann som til og med har arbeidd i både misjon, bistand og etisk handel. Har eg slavar? Det vil eg ikkje ha. Å ha slavar er ikkje å ferdast rett.

Me treng meir rettferd. No. Globalisering – gode prisar for oss og millionar av arbeidsplassar Figuren over syner prisutviklinga på utvalde varegrupper sidan 1979. Trenden er klar; prisane går, ikkje overraskande, oppover for dei fleste varer og tenester. Men det er eit klart unnatak: Klede og skotøy kostar omtrent det same i 2017 som nesten 40 år tidlegare. Og kvifor det? Der me tidlegare fann klesfabrikk på annakvart nes langs enkelte fjordar vestpå, ligg det no i beste fall eit fabrikkutsal – eller Outlet som det heiter på den nyaste norsken. Produksjonen er, som me alle veit, flytta til Asia, ikkje minst til land som Kina, Bangladesh, Vietnam og Kambodsja. Dei lagar dei fleste av mobiltelefonane, leikene og hagemøblane våre, og overraskande mykje av maten vår kjem ogso frå sokalla lågkostland.

Global handel og produksjon har skapt millionar av sårt tiltrengde arbeidsplassar

39 tsjili nr. 03 • 2018

2010

Møbler, husholdningsartikler og vedlikehold av innbo

2017 Transport

i mange land. I Bangladesh, til dømes, har talet på arbeidsplassar i den eksportretta klesindustrien gått frå 100 000 til over 5 millionar på 30 år.

Det må vel vera bra? Ja, for mange er det bra og ein veg ut av fattigdom. Fleire hundre millionar kinesarar er ute av ekstrem fattigdom takka vera arbeid i eksportindustrien.

Men mange har betalt ein høg pris. Altfor mange får ei løn dei knapt nok overlever på, og altfor mange har fått helsa si øydelagt i jobben. Altfor mange har ikkje lengre reint drikkevatn, og altfor mange vert tvangsflytta utan ordentleg kompensasjon fordi det skal byggast nye fabrikkar. Eller kanskje fordi det industrielle jordbruket treng plassen. Og altfor mange born må jobba under farlege vilkår fordi dei ikkje har noko val. 152 millionar er offer for bornearbeid i fylgje ILO, FNs organisasjon for arbeidstakarrettar.

Det er urettferdig!

Kven betalar prisen?

Det er desse som er mine slavar. Det er dei som betalar den skjulte delen av prisen på det eg brukar. Og sannsynlegvis ser det ikkje so annleis ut for deg heller. Det er mange

kronikk

som bidreg til liva våre. Og godt er det!

Eg kjøper gladeleg ei skjorte laga i Bangladesh, eller drikk kaffi frå Tanzania og sparkar fotball i sko laga i Kambodsja. Dei treng jobbar. Men det skal vera anstendige jobbar. Rettferdige jobbar. Arbeidsplassar som ikkje øydelegg helsa og som gjev nok inntekter til å brødfø familien. Fordi det er rett. Og fordi dei fortener det. Gud har skapt oss alle i sitt bilete, som likeverdige menneske. Anten me no syr knappar på Dressman sine skjorter i utkanten av Dhaka, plukkar tomatar for Bama i Italia, roser for Mester Grønn i Etiopia eller kaffi for Friele i Brasil. Eller om ein legg stein for naboen i Stavanger, jobbar på bilvaskeri i Bergen eller vaskar romma på hotellet the Thief i Oslo.

Rettferd – frå milde gåver til hardpolitikk

Det er ikkje rettferdig at andre betalar delar av prisen for mine eller dine goder.

Det er heller ikkje rettferdig at dei med makt utnyttar dei med mindre makt. Utifrå eit bibelsk perspektiv er det heller ikkje rettferdig at nokon har (for) mykje medan andre har altfor lite.

Rettferd rommar heile spekteret frå milde gåver til arbeid for å endra politiske strukturar. Det handlar om det nære so vel som det globale. Me som har pengar, ytringsfridom, valmoglegheiter m.m. må gjera vårt til at dei som ikkje har, ogso får.

Det handlar om den nyankomne flyktningfamilien som treng både ting og rettleiing inn i det norske samfunnet. Det handlar om å vaska kvitt, og ikkje svart. Anten det gjeld bilen eller huset. Sjølv om det kostar meir. Fordi dersom det er for billeg, er det som oftast ein arbeidar som ikkje får den løna eller pensjonen ho skal ha. Og det er urettferdig. Det handlar om å gjera sitt beste for å sikra gode innkjøp, privat og på jobben, slik at dei bedriftene som jobbar seriøst med å sikra gode arbeidsforhold merkar at det vil me ha. Og det handlar om at politikken premierar dei som bryr seg og straffar dei som ikkje syner vilje til å sikra rettferdige arbeidsvilkår.

Rettferd er sjølvsagt mykje meir enn arbeidsvilkår. Miljø og klima, til dømes.

Det er ikkje særleg rettferdig at dei som er minst skuld i klimaendringane er dei som slit mest med konsekvensane. Er det vel? (Konsekvensar som langt overgår ein norsk rekordsommar.)

Kyrkja, det er forresten alle oss kristne, både som einskildpersonar, organisasjonar, kyrkjesamfunn og i andre variantar, er Gud sine føter og hender her på jorda. Og vi er sett til å vera stemma for dei stemmelause, som Sigvart Dagsland song om for snart 25 år sidan. Rettferdskonferansen 9. november i Oslo, som store delar av kyrkja i Noreg står bak, skal både utfordra, inspirera og utrusta oss alle til å kjempa vidare for meir rettferd. No. Og det skal me få til.

40 tsjili nr. 03 • 2018

ARKIv

Tegn På Rettferdighet. I de drøyt hundre årene tidsskriftet Misjonsvennen/Tsjili har eksistert forekommer kanskje ikke selve ordet rettferdighet så ofte. Et sjeldent eksempel finnes i mars 1940. Begrepet rettferdighet kan forstås forskjellig historisk og kulturelt, og Jesus taler om forskjellen mellom rettferdighet ved loven og ved troen. I artikkelen beskrives det kinesiske tegnet for rettferdighet. Det består av to tegn, tegnet for lam over tegnet for jeg: lammet over meg, eller når lammet dekker over meg er jeg rettferdig.

Gir tegnet et budskap om lidelse og undertrykkelse? Paulus skriver i Rom 3,24: Men ufortjent og av hans nåde blir de kjent rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.

41 tsjili nr. 03 • 2018

Drømmen om en ny hverdag Det har gått tre år siden sist vi besøkte samfunnet som ble fratatt hjemmene sine for ti år siden. De bor fortsatt ved den bråkete veien, under forhold ingen bør leve i. Hva har skjedd siden sist?

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim og Oddmund Køhn

H

istorien kjenner kanskje noen til fra før. I 1985 flyttet flere familier til en landsby utenfor Sihanouk by og provins, mennesker som lever av fiske og

jordbruk. – Fra 1985 til 2006 bodde vi i fred og harmoni, og vi levde og jobbet trygt her.

Ingen ting skjedde med oss, og vi hadde det veldig fint der vi var, forteller en av damene 42 tsjili nr. 03 • 2018

Over: – Vi har hatt mange kampanjer og sendt brev til parlamentet, forteller Yeang Ren. Han har sittet i fengsel fordi han forsvarte seg mot politiets angrep.

som bodde i området. I 2007 kom det noen og krevde landet. Menneskene som hadde bodd i landsbyen i over 20 år ble jagd vekk med vannkanoner og trusler. 107 familier fikk livet snudd på hodet denne dagen, og hjemmene deres var tatt fra dem. I ti år har flere av familiene bodd like utenfor landsbyen de tidligere bodde i, ved den bråkete veien blant søppel og små skur. Det er vanskelig å høre hva menneskene forteller på grunn av alt bråket. I en møkkete bekk på andre siden av veien bader barn, og mødrene vasker klær.

– Det er mye urettferdighet i Kambodsja

Etter at de som bodde her ble jaget ut av hjemmene sine har de drevet en intens kamp for å få landet sitt tilbake. – Vi har hatt mange 43 tsjili nr. 03 • 2018

kampanjer og sendt brev til parlamentet, forteller Yeang Ren, en ung mann som har sittet i fengsel fordi han forsvarte seg mot politiets angrep. Familiene fikk et tilbud fra han som hadde overtatt landområdet om å få et nytt land. Halvparten av familiene takket ja til avtalen. Stedet de fikk tilbud om ligger inne i jungelen, der er det verken vann, veier, skoler eller helsesentre. Alt mangler, og det er ikke noen muligheter der. – Vi kan ikke leve på et sånt sted, sier en av de yngre damene. Det er 43 familier som fortsatt er her, og noen av familiene som flyttet ut i jungelen har kommet tilbake. Det har oppstått spenning mellom familiene som kom tilbake og de som valgte å bli, men de jobber med å stå sterkt sammen og bli et godt samfunn igjen.

ov er og v enstr e: Situa sjon en for beboerne langs den støvete og tr avle grus v e i e n e r på «stedet hvil».

Det er varmt, og inne i skurene ligger det barn som ser på TV. Noen har laget små butikker utenfor skurene sine. Bakken er full av plast, og høns går rundt på området. Noen av barna gråter fordi de er sultne, og mødrene setter i gang med å lage mat. Selv om menneskene bor rett ved en bråkete og trafikkert vei, har de vært nødt til å lage seg en hverdag midt i alt kaoset. Det siste familiene har gjort er å be han som tok landet om de kan få tilbake halvparten. Yeang Ren forteller om hvordan han opplever urettferdigheten: – Det er mye urettferdighet i Kambodsja. Folk bare kommer hit og tar tingene våre, og så setter de oss i fengsel hvis vi protesterer. Jeg vil fortsette å kjempe for landet vårt helt til vi får det tilbake eller at vi får en løsning vi er fornøyde med.

Jeg gjorde ikke noe galt og er derfor ikke flau over å ha vært i fengsel. Jeg kjempet for mine rettigheter, sier han bestemt.

– Vi mangler toalett, og trafikken gir meg hodepine

Noen av barna og mødrene tar meg med for å vise området de tidligere bodde på. Det ligger bare et steinkast fra stedet der de nå bor, men det er stort og grønt og ligger langt fra den bråkete veien. Landområdet står helt tomt, og det er ikke gjort noe med det siden de ble kastet ut derfra. I ti år har de altså sett over til det tomme landet og drømt om hverdagen som en gang var. Et stort gjerde er satt opp rundt området. Damene forteller engasjert om hvordan det var å bo her: – Vi kunne dyrke 44 tsjili nr. 03 • 2018

Høyre og over: Mange av barna er født og vokst opp under disse kummerlige forholdene, men foreldre og besteforeldre har ikke gitt opp drømmen om å flytte tilbake til husene sine på andre siden av gjerdet.

all maten vår og leve godt av det vi lagde. Vi hadde jobben vår her, vi var bønder og kunne ha arbeidsplassen rett utenfor døren. Der vi bor nå, er det ikke noe jord å dyrke, og barna reiser inn til restauranter i byen for å jobbe.

Damene snakker i munnen på hverandre, og det er masse engasjement, de har sterke følelser rundt at landet har stått tomt i ti år.

Det er mange utfordringer med stedet der de nå bor, og de lister opp noen av dem: – Det er vanskelig å bo her fordi vi har ikke noe ordentlig toalett. Jeg drømmer meg tilbake til huset mitt. Jeg får hodepine av all trafikken.

Familiene har fått hjelp med materialer som de har brukt til å bygge skurene som står ved veien, de har også brukt ting de har funnet rundt omkring. Husene er laget av bølgeblikk, papp og bambus.

Husene ved veien står på et offentlig område, og nå har det begynt å svirre rykter om at familiene enda en gang skal bli kastet bort fra området der de bor. Følelsene fra forrige gang kommer tilbake, og damene snakker i et raskt tempo. – Hvis noen jager oss bort, kommer vi til å rømme tilbake til området hvor vi tidligere bodde, bak gjerdet. Vi har ingen andre steder 45 tsjili nr. 03 • 2018

å bo, dette er livet vårt. Jeg må få dø på mitt land, er noen av tingene de sier. Flere av barna er under ti år og må ha vokst opp i skurene ved veien. Trailerne dundrer forbi og overdøver alt annet mens støvet farer opp fra bakken.

– Vi ser familier med mer selvtillit og kunnskap

Landtyveri er et stort problem i Kambodsja, og det er vanskelig å gjøre noe med, men Misjonsalliansen jobber sammen med partneren CCFC for å kjempe mot korrupsjon og urettferdighet. Ulike organisasjoner hjelper familiene med å demonstrere og gir helsesjekk til barna og transport til skolen. CCFC forteller at familiene er mer stolte og har mer selvtillit nå enn tidligere. Organisasjonen har fortalt dem om sine rettigheter, og de får trening hver måned i forhandlinger og andre relevante temaer.

Landområdet har stått tomt så lenge at familiene nå har begynt å dyrke jorda. Håpet og drømmen til familiene er tydelig: De vil kunne leve på landet sitt igjen, men for å få til dette må myndighetene være villige til å løse problemet. – Vi skal ikke gi oss, avslutter de.

instagrammer # misjonsalliansen

janneogruneiliberia: Hverdagsglimt

garnessmusic: Koser oss i idylliske San-

liaphilippines: My colleagues @janneog-

misjonsalliansen: Første dag på stand

c g u d da l : U t e på # o p p d r a g f o r

janneogruneiliberia: Middagen til naboen

#misjonsalliansen # misjonsallianseniliberia

runeiliberia were surprised when they spotted this jeepny in Monrovia.

#misjonsalliansen og #centrocreer i #høylandkirke #misionalianza

defjord før vi skal holde stuekonsert senere i dag! #sammengirvilivetensjanse

nesten over. vi har kost oss kjempemasse. #spesialstyrken

står klar for å bli tilberedt!! Back to nature! #misjonsallianseniliberia #misjonsalliansen

46 tsjili nr. 03 • 2018

vikthoriaa: fineste gjengen #misjons-

Misjonsalliansen: SOMMER ER OFFISIELT

wennerbergiecuador: Barna på fad-

juliefehnThe: one with #tsjilimiddag.

anders.myrene: Visiting a small sub-con-

Janneogruneiliberia: Training young

alliansen

derskolen vår Bernadita Correa får tilbud om gratis øyesjekk. #fadder

tractor to the big garment factories.

There are many issues with the garment industry in Cambodia, but it has certainly created a lot of jobs.

47 tsjili nr. 03 • 2018

HER!!! De neste 2 månedene vil du kunne treffe #spesialstyrken rundt om kring.

Kanskje den hyggeligste måten å samle inn penger til veldedighet.

volunteers in Community Development work. This will be part of the DCS team! #misjonsalliansen #misjonsallianseniliberia

andakt nr. 03 2018 Hvile. Vi skriver september i kalenderen. Sommerens lange lyse netter må gradvis vike for høstens mørkere dager. For de alle fleste av oss melder høsten sin ankomst også i form av nye oppgaver og gjøremål. Høsten er fin slik, fordi man etter en sommer med pause får en sjanse til å starte litt på nytt, se ting med nye øyne, nye perspektiv. Denne muligheten er ikke mulig uten nettopp sommerens pause og nødvendige hvile.

For de fleste av oss er sommeren nettopp det; en tid for å sette ned tempoet, stoppe opp, puste, kjenne etter, få påfyll. Påfyll slik at vi igjen, når høsten kommer, kan ta fatt på det som venter. Fordi vi har fått hvilt.

Det kan være vanskelig å finne hvilen i hverdagen. Den nødvendige, men ofte så vanskelige hvilen. Vi erfarer at det tar tid å finne den helt grunnleggende og dype hvilen. Hvilen kommer ikke av seg selv, den må på sett og vis hviles frem. Hvorfor er det slik, så vanskelig for mange av oss å hvile? Kanskje var det dette felles elementet som på sensommeren gav oss prekenteksten fra evangelisten Markus om sabbaten?

Markus 2,23–28: «23 En gang Jesus gikk langsmed kornåkrene på sabbaten, begynte disiplene å plukke aks der de gikk. 24 Da sa fariseerne til ham: «Se der! Hvorfor gjør de det som ikke er tillatt på sabbaten?» 25 Han svarte: «Har dere aldri lest hva David gjorde den gang han var i nød og både han og mennene hans sultet? 26 Han gikk inn i Guds hus, den gang Abjatar var øversteprest, og spiste skuebrødene, som ingen andre enn prestene har lov til å spise. Han ga også til dem som var med ham.» 27 Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. 28 Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.»

Mange forbinder hvilen, sabbaten, med hva du har lov til å gjøre og hva du ikke har lov til å gjøre. Hva som på en måte

48 tsjili nr. 03 • 2018

passer seg. Jesus ser det ikke slik. I stedet peker Jesus på et helt annet perspektiv ved sabbaten, ved hvilen, at den er en gave for oss i hverdagen, i livet. Den svenske pastoren og forfatteren Tomas Sjødin er en av dem som løfter frem dette perspektivet.

I et intervju jeg ved flere anledninger har funnet tilbake til, på radioprogrammet Ekko på P2 10.08.17, snakker Sjødin om hvordan Gud på seks dager skapte himmelen og jorden. På den sjette dagen skapte Gud så mennesket i sitt bilde, og på den sjuende dagen hvilte Gud sammen med dem. Slik ble hvilen lagt som en grunnleggende brikke i livet helt fra begynnelsen av, fordi dette var den første dag i menneskets liv. Å være skapt innebærer dermed å være avhengig av hvilen. «Å hvile er å ta ansvar for deg selv og dem rundt deg», sier Sjødin.

I hvilen får man mulighet til å ha fri fra hverdagens gjøremål til å gjøre det som gjør godt. Hvilen, sabbaten, var aldri ment å være en tid og en dag for å få gjort alt man ikke fikk gjort tidligere. Det er en dag og en tid til å kjenne på takknemlighet, til å gjøre det som gir en ny energi og pågangsmot. Poenget er da ikke at denne hvilen skjer på en bestemt tid, når sommersolen står som høyest en varm sommeruke eller når kirkeklokkene ringer inn til gudstjeneste en søndagsmorgen, men at den skjer, igjen og igjen, som et fast hjerteslag. En pause fra hverdagen. Et øyeblikk hvor man øves i å slippe taket og kjenner at det er godt nok nå, slik Gud selv gjorde på den syvende dag. En tid og en dag som helt fra da har fått satt tonen for det som kommer, et godt nok semester, en god nok uke.

På den syvende dagen hvilte Gud sammen med mennesket og på den dag ble skapelsen fullført.

«Og Jesus sa til dem: «Sabbaten ble til for mennesket, ikke mennesket for sabbaten. Derfor er Menneskesønnen herre også over sabbaten.» Hvilen er gitt deg i gave. God høst, godt arbeid og velsignet hvile!

49 tsjili nr. 03 • 2018

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget, norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

50 tsjili nr. 03 • 2018

Førstereis til Liberia Jeg visste godt hva jeg dro til! Jeg hadde studert landet nøye ved hjelp av de kildene man kan finne i den globale tidsalderen.

Tekst og foto: Kjetil Abrahamsen

J

eg kjente til detaljer fra grusomhetene under borgerkrigene, jeg kjente til ebolaepidemien som herjet i VestAfrika for kun få år siden, og jeg visste at FN så sent som i mars 2018 pakket sammen og trakk ut sine siste fredsbevarende styrker.

Jeg var forberedt på alt dette, men mine to første dager i Liberia gjorde meg likevel stum. Jeg, som ellers aldri klarer å tie stille hvor jeg enn er.

51 tsjili nr. 03 • 2018

Jeg er nylig ansatt som markedsansvarlig i Alliance Microfinance AS (AMAS) for å spre budskapet om den viktige jobben vi gjør gjennom våre totalt fire egne mikrofinansbanker på tre kontinenter. Og nå ble jeg plutselig stille, tankefull, fjern og innesluttet.

Situasjonen i Liberia nå er avventende mens man venter på hva som skal skje. Folket har tydelige forventninger til den nyvalgte presidenten George Weah, fotballspilleren

mikrofinans som av FIFA ble kåret til årets spiller i 1995. Weah har store sko å fylle etter fredsprisvinner Ellen Johnson Sirleaf som har sittet sine to presidentperioder. Selv om Weah allerede har hatt et halvt år i presidentstolen, ser det ut til at liberianerne har en forståelse og en forventning om at ting tar tid før man ser effekten.

Forventningene er først og fremst knyttet til det å skape flere jobber. Situasjonen er nemlig ikke blitt noe bedre for liberianerne etter at flere tusen FN-ansatte har forlatt landet. De tilførte ved sin tilstedeværelse en betydelig mengde penger til Liberias økonomi, ja, på lik linje med det turisme og eksport kunne ha gjort. Det er bare det at Liberia ikke har noen turisme, og bortsett fra eksport av gummi fra den tidligere Firestone-plantasjen er det kun noe mindre eksport av jernmalm og palmeolje. FNs tilstedeværelse har derfor ført til en bobleeffekt i Liberia. Flere liberianere har nylig mistet jobben, etterspørselen etter kvalitetsboliger er synkende, og mange boliger står derfor tomme uten at lokalbefolkningen har råd til å flytte inn. Inflasjonen i den lokale valutaen er stigende, og enkelte lokale banker har innført maks tak for uttak.

På havna er det i stor grad utlendinger som står for importen av varer og matvarer. Liberia produserer veldig lite av sin egen mat. Det meste blir importert. Egg kommer på containere fra Pakistan, ris fra Sør-ØstAsia. Befolkningen merker nå at prisene på dagligvarer og drivstoff øker, og i gatebildet er forbruk av marihuana blitt mer synlig den siste tiden. Generelt er fremtiden for Liberias økonomi meget uforutsigbar, og man kan forvente turbulente tider fremover.

Midt opp i dette landskapet driver AMAS banken Diaconia MDI. I motsetning til de andre landene der vi driver

Øverst: Kjetil Abrahamsen ble godt mottatt av staben i banken og fikk en grundig innføring i driften av Diaconia MDI. Nederst: Kjetil ble overrasket over hvor langt det er igjen for å etablere et velfungerende samfunn i Liberia, og han tror AMAS og Diaconia MDI har en viktig rolle å fylle.

mikrofinansbanker er det få aktører som oss i Liberia. Det er ingen kommersielle storbanker som i det hele tatt tenker på å etablere seg i Liberia. Vi har likevel gjort det. Mikrofinans er nemlig et av Misjonsalliansens viktigste verktøy i arbeidet for en bærekraftig fattigdomsbekjempelse og som fører til varig utvikling.

Jeg ble varmt ønsket velkommen i banken, og jeg fikk med meg «devotion» som er en slags andakt som holdes i bankens lokaler hver mandag morgen. Det ble satt fokus på noen av bankens verdier, som blant annet det kristne verdigrunnlaget, kvalitet i alle ledd, samt etisk atferd og oppførsel. Jeg

52 tsjili nr. 03 • 2018

ble imponert over å se hvor integrert selskapets verdier var i organisasjonens daglige virke ved oppstart av en ny uke. Norsk næringsliv og ledere kunne lære mye av hvordan bankens visjon, misjon og verdier faktisk er en integrert del av bankens daglige virke og ikke bare floskler på et julebord eller som del av et støvete strategidokument.

Så hvorfor ble jeg stum?

Jeg ble stum fordi jeg ble g repet av hvor langt det er igjen for å etablere et velfungerende samfunn i Liberia. Noe som igjen førte til en inderlig takknemlighet for alt jeg tar for gitt her hjemme i Norge. Jeg har nok i tidligere lyse øyeblikk kunnet kjenne på en takknemlighet for vann, mat, sykehus, skoler og barnehager.

Nå gikk det enda dypere. Jeg kjente en takknemlighet for trivielle ting som folkeregister, eiendomsregister, vegvesen, kartverk, skatteetat og rettssystem, bare for å nevne noe.

53 tsjili nr. 03 • 2018

Den tredje dagen i Liberia kom oppturen.

Jeg fikk møte bankens kunder! De unge gründerne med pågangsmot og håp, de som satser alt for å etablere sin egen bedrift for å løfte seg selv og landet sitt ut av fattigdom. Pågangsmotet har de, og startkapitalen kan de låne fra Diaconia MDI. Fiskeutstyr, verktøy, en maskin eller en generator er noe av det som kjøpes som grunnlag for å starte produksjon av lokal mat eller andre lokale produkter.

Vi har levende eksempler på at dette fungerer hos AMAS sine banker i Vietnam, Bolivia og Equador. Målet er at Diaconia MDI skal bli en del av samme suksesshistorie. At banken skal bli en solid og bærekraftig bank som står på egne ben. Vi ser imidlertid at det ennå er noen år frem til så er tilfelle. Ved hjelp av Misjonsalliansen og våre andre støttespillere skal AMAS fortsatt stå på hver eneste dag for å kunne gi Liberia tilgang til ordinære finansielle tjenester som bankkonto, lån, sparing og forsikring. Dette gir muligheter til Liberia som de ellers ikke ville ha fått.

Exit Bolivia

54 tsjili nr. 03 • 2018

Drikkevann til Totora og Ulamaco Totora er ei lita grend i kommunen Luribay hvor Misjonsalliansen har hatt arbeid siden 2015.

Tekst og foto: Hildegunn Bjerke

G

renda har i flere år vært preget av fraflytting, og det er høy gjennomsnittsalder blant dem som er igjen. Den lille skolen har nå under 10 elever.

En av grunnene til fraflytting har vært mangel på vann og spesielt drikkevann. Eneste vannkilde har vært en liten bekk, eller kanskje man heller burde si et lite vannsig hvor det var mulig å grave frem litt vann. Befolkningen har i flere år søkt om hjelp fra kommunen til å lage et lite vannverk.

Svaret har vært nei. I fjor tok de kontakt med Misjonsalliansens lokale kontor og søkte om støtte. Beregninger ble gjort og en avtale inngått. Kostnaden er delt omtrent likt mellom den lokale grenda og Misjonsalliansen. I denne første

runden er det plassert fem vannposter rundt omkring, og alle 36 familiene har fått det vannet de trenger. Et neste skritt vil kunne være å få innlagt vann i alle hus.

Hva betyr et slikt lite tiltak for denne lille grenda? Svarene her kan være mange. Flere snakket om at det neste prosjektet måtte bli vann til dyrking.

Det vil i tilfelle være et stort prosjekt.

Grenda har nok dyrkbar jord, men alt for lite vann. Noen samler opp regnvann i store nedgravde plastsekker, men det blir ikke nok. Et større prosjekt må også samle opp regnvann, trolig gjennom oppdemning. Et slikt prosjekt vil kunne mangedoble jordbruksproduksjonen og gi livsgrunnlag for langt flere familier.

Se også: «Vann til alle» og flere nyheter fra Bolivia på side 13

55 tsjili nr. 03 • 2018

Generalsekretæren

Sammen for rettferdighet. Veien til resignasjon og handlingslammelse kan være kort om vi tar inn over oss alt som er galt, urettferdig og ondt i verden. Hver dag blir vi minnet på at verden er et sted med enorme lidelser og rystende skjevheter mellom rike og fattige. Men verden blir ikke et bedre sted om vi lar motløsheten paralysere oss. Sannheten er nemlig at det vi sammen bestemmer oss for å gjøre noe med, er mulig.

Den svenske professoren Hans Rosling ble verdenskjent for sin iver etter å opplyse mennesker om fakta, som at andelen ekstremt fattige i verden ble mer enn halvert fra 1990 til 2010, at stadig flere får skolegang og at barnedødeligheten synker. Dette skjer fordi store og små aktører verden over jobber mot de samme målene. FNs 17 bærekraftsmål er en agenda for global samhandling med mål om å løse de store utfordringene som verden står overfor innen 2030.

Nå er det tid for handling. Misjonsalliansen er til for å dele tro, fremme rettferdighet og bekjempe fattigdom. Vi ønsker å være en bevegelse som gjør det vi tror på og som

56 tsjili nr. 03 • 2018

mobiliserer mennesker til handling som skaper mer tro, mer rettferdighet og mindre fattigdom for så mange som mulig. Ord er nemlig ikke nok. Ord hjelper ikke mot kulde for den som fryser. Mennesker som mangler mat får ingen hjelp av vår sympati alene. Gode intensjoner setter ikke undertrykte mennesker fri. Det må konkret og systematisk handling til for å gjøre verden til et bedre sted for flere.

Derfor tok vi initiativ til å samle bredden av kristenheten i Norge om noe vi kan stå sammen om; nemlig kampen for rettferdighet. Rettferdskonferansen som arrangeres i november har som mål å mobilisere kirken og de kristne i Norge til handling som fremmer en mer rettferdig verden. Vi kommer ingen vei med å mene og synes. Gjennom konkret handling som viser vei vil kirken være en forvandlende kraft i vår verden. Kirken har et særlig oppdrag for å fremme rettferdighet. Gud «elsker rettferdighet og rett», sier Salme 33.

Det er mulig å gjøre verden til et godt sted for alle.

Og det vil skje om alle bidrar med det de kan, der de er.

Sammen gir vi livet en sjanse!

Av: Andreas Andersen

57 tsjili nr. 03 • 2018

ENGASJEMENT I NORGE

Garness gjør det igjen For andre året på rad gav de usedvanlig begavede og jordnære Garness-søstrene alt for Misjonsalliansen i form av en stuekonsert. Konserten ble gitt som takk til en av våre nye faddere.

Tekst: Monica Sønstevold Andresen foto: Dan Borge og Monica Sønstevold Andresen

Familien Haugen vervet seg som faddere i løpet av

fjorårets juleturné, og det var de som var heldige å

vinne en helt egen konsert med Garness. I slutten av

58 tsjili nr. 03 • 2018

Øverst: Vertskapet Elin og John Haugen va n t s t u e k o n s e r t med Garness. hele 70 gjester møtte opp.

august var det altså duket for at Elin og John kunne samle familie, venner og bekjente til en fantastisk opplevelse i sin egen stue i Sandefjord.

Vakre og vene som en forsommerdag entret Ingelin og Hildegunn rommet.

Ydmyke og forsiktige kom de, og med sine klokkeklare

59 tsjili nr. 03 • 2018

røster, stemningsf ulle musikk og morsomme og personlige betraktninger på livet tok de oss med storm.

Under deres aller nyeste sang «Hope» var omtrent intet øye tørt, og det ble observert gåsehud på flere da selskapet på 70 personer stemte i under sangen: «Navnet Jesus må jeg elske.»

Kveldens vertinne, Elin Haugen, beskriver det hele som en stor opplevelse. – Ikke bare har de fått kjenne på gleden ved å være faddere og utgjøre en forskjell i andre menneskers liv, de har også fått mulighet til å introdusere Misjonsalliansen for sitt nettverk på en aldeles fantastisk måte, noe de håper Misjonsalliansen kan høste frukter av.

Garness er en av Misjonsalliansens ambassadører.

De har stor respekt for måten Misjonsalliansen driver sitt arbeid på og har et spesielt hjerte for prosjektene i Liberia. I håp om at deres engasjement vil smitte over på flere stiller de opp og gir av seg selv på en varm og personlig måte igjen og igjen.

Både Ingelin og Hildegunn ser frem til at timeplanen tillater en reise slik at de får se resultatene av sitt eget og sine medfadderes engasjement med egne øyne.

Vi i Misjonsalliansen takker for en hyggelig kveld og kjenner på gleden over hver og en som deler vår visjon om at det å bekjempe fattigdom, fremme rettferdighet og bygge Guds rike er noe vi må gjøre sammen.

Klimarettferdighet i Mekong Vi har hatt besøk av tre driftige damer som er givere til Misjonsalliansen i Vietnam: Anna Bolstad Kunzendorf (15), Ingrid Bolstad Kunzendorf (56) og Ragnhild Sødahl (81). De var med på prosjektbesøk i Mekong for å lære om klimaendringer, klimatilpasset jordbruk og hvordan Misjonsalliansen støtter fattige bønder.

Tekst: Guro Nesbakken Foto: Jon Ragne Bolstad

60 tsjili nr. 03 • 2018

T

uren fra Ho Chi Minh til Misjonsalliansens prosjektområder i Mekong tar fire timer. Terrenget er flatt, med mennesker, små butikker og motorsykler overalt.

Etter hvert blir veien smalere og ender opp ved en ferje som tar oss over til øya Tan Phu Dong. Denne øya er svært utsatt for klimaendringer med høyere havvann, uforutsigbar tørketid og kraftigere stormer.

Anna har et stort engasjement for klima og rettferdighet i verden. Hun syns det er urettferdig at de som allerede har minst får det enda vanskeligere på grunn av hvordan vi lever. Ofte er det de fattige som opplever de negative konsekvensene av vårt overforbruk i rike, vestlige land. Anna syns det er fint å komme og se arbeidet Misjonsalliansen gjør.

Det gjør inntrykk å høre hvor lite overskudd folk har fra arbeidet sitt og hvor små marginene er. Derfor betyr en liten økning i inntekt mye. Prosjektbesøket har gitt nye perspektiv på land, folk og folks levekår. Vietnam er et land som tar imot mye turister, men folk flest på landsbygda lever enkelt, og mange er fattige.

61 tsjili nr. 03 • 2018

Vi besøker en geitebonde, fru Tran Thi Thang (45). Hun fikk lån fra Misjonsalliansen i 2014. Hun forteller at prisen på geit har sunket veldig de siste årene. En av årsakene er at det har vært mangel på gress på grunn av tørke og dårlige vanningsforhold som igjen skyldes klimaendringer. Når det er lite vann på grunn av tørke, kan geitene få sykdommer.

Det gjør det vanskelig å være geitebonde.

Men hun gir seg ikke og satser på at hun vil få friske geitekillinger og at det blir bedre markedspriser framover.

Ingrid syns det er flott at Misjonsalliansen tar tak i miljøutfordringene i Vietnam, blant annet ved å hjelpe bøndene med å drive variert slik som bonden Duong Van Hoa (72). Han dyrker ris og driver med naturlig rekeoppdrett, vekselsvis. Det er klimaendringer som har fått ham til å legge om gårdsdriften. På grunn av stigende havvann og redusert grunnvann er vannet i småelvene rundt ham mye mer salt enn før i tida. Da blir det vanskelig å dyrke ris.

Derfor driver han med økologisk rekeoppdrett halve året. Rekene bidrar også med god næring

til jorda, slik at risen vokser bra når ferskvann er tilgjengelig. Han er opptatt av å lære andre denne smarte måten å drive jordbruk på og har tatt initiativet til at bøndene kan samarbeide i et ris-reke-kooperativ. Misjonsalliansen støtter dette klimasmarte prosjektet.

Ingrid syns det er overraskende å se hvor utrolig lavtliggende området er, med hus som er bygd mellom kanaler og til og med noen hus som er bygd på vannet. Det er tydelig å se hvordan millioner av mennesker vil rammes når vannet stiger. Folk lever enkelt, og husene er små. Noen har jordgulv og delvis åpent tak og er dårlig beskyttet mot oversvømmelser eller vind. Ingrid forteller videre

at hun er imponert over Misjonsalliansens gode samarbeid med lokale myndigheter og hvordan vi blir tatt imot når vi kommer på prosjektbesøk. Hun syns også det er viktig å understreke at det allerede er mye ressurser hos folk og at Misjonsalliansens rolle er å støtte, styrke fokus og også påvirke lokale myndigheter.

Ragnhild Sødahl er fra Hoeggen nær Trondheim. Den spreke dama på 81 år er glad for at hun kunne få bli med på prosjektbesøk, siden hun har støttet Misjonsalliansens arbeid i Vietnam gjennom menigheten. Hun forteller at det gjør inntrykk å møte folk som lever på et absolutt minimum og at det er godt gjort 62 tsjili nr. 03 • 2018

Motstående side: I Mekongdeltaet opplever befolkningen høyere havvann, uforutsigbar tørketid og kraftigere stormer. Ingrid mener at vi i den rike delen av verden må bære noen av omkostningene for de problemene vi skaper.

hvordan folk klarer seg. I tillegg syns hun det er bra at Misjonsalliansen viser diakonalt arbeid gjennom praktisk handling. Vi spør henne om klimarettferdighet. Hun synes at situasjonen i verden er veldig skeiv. I Norge har vi så mye naturressurser, og ressursene er ikke rettferdig fordelt. I Vietnam bor det 90 millioner mennesker, og i Norge bare omtrent fem millioner.

Ingrid deler også sine tanker om klimarettferdighet. Hun mener at vi i den rike delen av verden må bære noen av omkostningene for de problemene vi skaper og fordele byrdene bedre, fordi vår livsstil går på bekostning av andre mennesker som har mye mindre enn oss.

63 tsjili nr. 03 • 2018

Det er urettferdig at fattige bønder i Mekong må ta regningen for klimaproblemer som vi har skapt. De som har skapt problemene må ta noen av kostnadene. Vi kan støtte ved å bli fast giver til Misjonsalliansen, sier hun.

Anna syns også at det er viktig at folk støtter Misjonsalliansen og oppfordrer alle til å gi et fast, månedlig beløp. Ingrid er prest i Malvik, og menigheten støtter Misjonsalliansen.

Ragnhild tilhører Hoeggen menighet, som også har Vietnam som sitt misjonsprosjekt.

Ingrid skryter også av Misjonsalliansens positive og dyktige nasjonale medarbeidere på kontoret i Ho Chi Minh city og takker for et spennende besøk!

VOLONTØR-SIDEr

Mange unge vil jobbe frivillig Pågangen til å ville reise ut som frivillig for Misjonsalliansen er større enn på lenge. Etter noen år med noe mindre interesse er vinterens volontør-eventyr i Ecuador snart fullbooket. Det kommer allerede inn søknader for januar 2020.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

Det er Kristine Kverndal Pedersen ved Misjonsalliansens hovedkontor som tar imot søknadene og gjør intervjuer med dem som

planlegger å reise ut som volontører. – De unge viser et sterkt samfunnsengasjement, og det er motiverende å snakke med dem.

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador og Filippinene.

Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

64 tsjili nr. 03 • 2018

Men vi må av og til justere forventningene deres, for de vil neppe kunne få utrettet alt det de planlegger og drømmer om.

Til vinteren vil Misjonsalliansen ha 12–13 volontører bare i Ecuador, og nærmere halvparten vil være studenter fra Bibelskolen i Grimstad. – Dessuten har en kvinne i 40-årene fra Færøyene meldt seg som volontør til Ecuador, forteller Kristine.

En av dem som snart skal reise til Ecuador sier dette: – Jeg har veldig lyst til å dra ut i verden og bidra med noe meningsfylt og gjøre en forskjell. Jeg ønsker å oppleve og erfare en ny kultur samt bruke spansk daglig for å kunne danne et grunnlag for videre spanskstudier.

I januar reiser fire volontører til Filippinene. Dette er fire ungdommer som nettopp er ferdig ved Lundeneset videregående skole og som ønsker å bruke dette neste året på annen meningsfull måte. Tre av dem er fra Randaberg, den fjerde fra Eiken i Vest-Agder. – Jeg ønsker å bruke det kommende året til å bidra med både misjon og humanitært arbeid. Jeg brenner for å dele evangeliet med andre mennesker og kunne gi dem håp og et møte med

Gud, forteller en av dem, som også tidligere har hatt liknende erfaring. – Helt siden jeg og min familie besøkte et barnehjem i Brasil i 2012 har jeg kjent på et ønske om å strekke ut en hånd for de svakeste i samfunnet og de unådde, sier hun.

Misjonsalliansen har i flere år hatt et meningsfylt samarbeid med VID vitenskapelige høyskole. Samarbeidet har handlet både om fagkompetanse fra ledelsen og om praksis-erfaring for studenter.

– I november skal fire sykepleierstudenter ha praksisopphold i Kambodsja, og senere på vinteren skal to sosionomstudenter ha tre måneder med praksis i landet, sier Kristine Kverndal Pedersen.

Monica Sønstevold A ndresen, som er ambassadørkoordinator hos Misjonsalliansen, har ansvaret for og tilrettelegger mye av det frivillige arbeidet som ungdommer og frivillige gjør rundt omkring i Norge. Hun synes det er spennende at så mange unge nå vil reise ut for å jobbe frivillig. – Det er det ektefølte og selvopplevde engasjementet som smitter aller mest, og det kommer innenfra når de unge selv har vært ute og sett, følt, luktet og smakt.

Jeg ønsker å oppleve og erfare en ny kultur samt bruke spansk daglig for å kunne danne et grunnlag for videre spanskstudier.

«Jeg brenner for å dele evangeliet med andre mennesker og kunne gi dem håp og et møte med Gud»

Motstående side: Kristine Kverndal Pedersen (til venstre) som intervjuer og tar imot søknader fra volontører, og Monica Sønstevold Andresen som er ambassadørkoordinator i Misjonsalliansen.

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

65 tsjili nr. 03 • 2018

#Givingtuesday

givingtuesday.org

En spennende Gi-tirsdag Du har sikkert hørt om Black Friday med alle de gode tilbudene? Nå kommer Giving Tuesday – en global tirsdag for å gi. av: Malene Gjerdrum

Giving Tuesday er en aksjon motsatt av kjøpedagen Black Friday og markeres tirsdagen etter Black Friday. Denne giverdagen begynte for seks år siden i USA og har spredt seg over hele verden. Den ble første gang markert i Norge i fjor og ble til på bakgrunn av samtaler mellom ulike aktører i innsamlingsbransjen.

Det er Norges Innsamlingsråd som er kontaktpunktet, og 15 organisasjoner i Norge er med i nettverket. Misjonsalliansen er én av disse.

Giving Tuesday retter seg i særlig grad mot unge mennesker, og kampanjen finner sted på digitale plattformer – i første rekke på YouTube og Facebook. Vi vil utnytte kraften i sosiale medier, et godt samarbeid og unge menneskers giverglede til beste for en god sak.

På selve dagen – tirsdag 27. november – har YouTubere heldagssendinger på sosiale medier.

27

. november 2018

Sendingen går fra DNBs hovedkontor i Bjørvika, og den vil bli streamet på Facebook.

Som organisasjon vil vi være kreative, og vi vil utfordre unge mennesker til å gi!

Sett av tirsdag 27. november! Våre inntekter i forbindelse med Giving Tuesday går til rus-forebyggende arbeid i Ecuador!

66 tsjili nr. 03 • 2018

Neste nummer Arbeid og inntekt

Når Misjonsalliansen arbeider for å bedre lokalsamfunn, har vi flere tanker i hodet samtidig. Vi ønsker å se både en sosial utvikling og en økonomisk utvikling, og disse to sidene henger sammen. Misjonsalliansen støtter prosjekter som styrker matsikkerhet og inntekt på husholdsnivå.

De fleste av Misjonsalliansens samarbeidsla nd h a r en s vær t ung befolkning og en generelt høy arbeidsledighet. For at disse landene skal få til bærekraftig utvikling er det avgjørende at ungdom og unge voksne får arbeid og inntekt.

Misjonsalliansen vil særlig prioritere prosjekter og tiltak som hjelper ungdom i overgangen fra utdanning til inntektsskapende arbeid. Miljø- og klimaperspektivet er særlig relevant for denne sektoren, både når det gjelder miljømessige hensyn i produksjonen og å øke robustheten i møte med klimaendringene.

Gi den videre I løpet av de senere årene har mange av våre venner valgt å gi bursdagen, jubileet eller bryllupet til Misjonsalliansen.

Gaven er egentlig ikke til oss, men blir gitt videre til barn og familier som lever under nedverdigende forhold og til lokalsamfunn med store sosiale og praktiske behov.

67 tsjili nr. 03 • 2018

Er dette noe du er nysgjerrig på eller har lyst til å gjøre selv, hører vi gjerne fra deg!

Ta kontakt, enten ved å skrive til giver@misjonsalliansen eller ved å ringe oss på tlf. 22 94 26 00.

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

Jaget fra hus og hjem av korrupte myndigheter «De skjøt skremmeskudd over hodene våre, men vannkanonene rettet de direkte mot oss. Jeg ble slått da jeg forsvarte meg.»

Ett år satt Yaen Ren i fengsel, uten noen form for rettsak.

En tidlig morgen blir du vekket av bevæpnet politi som påstår at du ikke er rettmessig eier av tomten du bor på. Du får en time på å pakke og komme deg vekk før en bulldoser jevner hjemmet ditt med jorden.

Y

aen Ren ble arrestert og fengslet i over Vi kan ikke sitte rolig og se på at dette skjer. ett år, uten noen form for rettsak da Kambodsjas fattigste må utrustes med landsbyen han var født og oppvokst kunnskap om sine rettigheter og økonoi ble jevnet med jorda. Hvorfor? Det ble sagt misk bistand, så de kan hevde sin rett. Vi at de bodde i landsbyen illegalt, til tross for at har fått nok av at disse ofrene blir behandlet landsbyen hadde vært bebodd av de samme som verdiløse av korrupte myndigheter. folkene i generasjoner. Sannheten er at myndighetene har gitt seg selv rett til å ta hvilket Sammen kan vi bekjempe fattigdom, som helst land, om du ikke har papirer som fremme rettferdighet og bygge Guds rike! kan bevise at det er ditt.

Takk for at du er med på å skape en mer rettferdig verden!

Du kan gi din gave til kontonr. 3000 16 00040, merk med «Høstgaven 2018», eller Vipps til #10 590

68 tsjili nr. 03 • 2018