Tsjili 0119

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 01 • 2 019

Alle barn er frie og like mye verdt: Reportasjer fra

i

on

sallian

n

år

se

19 5 9

m

60

sj

1 tsjili nr. 01 • 2019

Fadder

en

f o r va n

barn s l i v t s e id

dl

Ecuador og Vietnam. Portrett: Møt fadderbarnet Carina

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Fadder

i

on

år

sallian

n

sj

19 5 9

m

60

en

f o r va n

barn s l i v t s e id

dl

innhold 01 • 2019

se

Ecuador:

En dag på Centro Creer

Les om hverdagen på Centro Creer og hvordan de ansatte jobber med å få ut potensialet til alle barn og ungdommer som kommer dit.

Vietnam:

s. 20

Portrettet:

FRA SPESIALSKOLE TIL RESSURSSENTER Spesialskolen i Can Tho er en ny samarbeidspartner for Misjonsalliansen.

Skolen har 116 elever, de fleste døve og blinde, og fagpersonalet har også en viktig oppgave i å følge opp foreldre og døve barn ute i landsbyene og på lokale skoler.

s. 56

Hvorfor vil noen i Norge hjelpe fattige barn i Manila?

Første gang Carina møtte Håvard var på et kjøpesenter på Filippinene.

Hvor kommer du fra? spurte hun. Carina klarte ikke å skjule begeistringen. Han skulle senere få en forklaring på hvorfor Norge skapte en slik begeistring.

s. 34

2 tsjili nr. 01 • 2019

stemmen F or si de n: Bilde t e r tat t på Centro Cr eer i Ecua dor . H er får funksjonsh em m ede ba r n tilr ettelagt undervisning.

Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 Ute s. 5 nyheter s. 8 Litt på siden s. 16 #MiniTsjili s. 30 portrettet s. 34 bildet s. 40 Innsikt og utsikt s. 42 ARKIv s. 45 andakt s. 48 mikrofinans s. 50 Generalsekretæren s. 54 instagrammer s. 61 VOLONTØR-SIDEr s. 62 ENGASJEMENT I NORGE s. 64 Faddere s. 66

Aktuelt En dag på Centro Creer s. 20 Hvorfor vil noen i Norge hjelpe fattige barn i Manila? s. 34 Hvorfor trenger vi faddere i 2019 – 60 år etter at vi startet? s. 42 Gratis rehabilitering i Rizal s. 46 En blomstrende mikrofinanssektor s. 51 FRA SPESIALSKOLE TIL RESSURSSENTER s. 56

Sammen på en lang reise Jeg ser ofte for meg det såre uttrykket i øynene til en fattig mor med to funksjonshemmede sønner som jeg nylig møtte. Familier med funksjonshemninger blir oftere sittende fast i fattigdom på grunn av mange ulike utfordringer. Det kan være negative holdninger, problemer med å bevege seg rundt, begrensede muligheter for inntekt, mangel på helsetjenester. Ofte stiller jeg meg spørsmålet: Hvordan kan jeg hjelpe disse barna og deres familie?

Jeg har vært ansatt i Misjonsalliansen i Vietnam siden 2008, og jeg har hatt mulighet til å virkeliggjøre mange av mine drømmer for barn med funksjonshemninger. Både NMAV og jeg mener at vanlige skoler skal ta vare på alle barn. Denne holdningen har blitt støttet av globale trender som viser de positive effektene av inkluderende utdanning, både for å redusere systematisk diskriminering og den isolasjonen som følger med atskilte aktiviteter og utvikling. Ved å tilby inkluderende utdanning for alle barn, inkludert barn med funksjonshemninger, hjelper vi barn ikke bare til økt selvtillit og til å bryte fattigdomssirkelen, men også til å bo i sine egne familier, i sine nærmiljø og kjenne tilhørighet til andre barn der.

Dette er imidlertid en lang og hard reise, som trenger bidrag fra alle deler av samfunnet for at vi skal bevege oss mot et inkluderende samfunn. Jeg kommer til å fortsette denne reisen for inkluderende utdanning. Vil du slå følge med meg?

Av: Luu Ho Thanh Truc

3 tsjili nr. 01 • 2019

Bidragsytere

Kjære leser!

I dette nummeret av Tsjili kan du lese om fadderordningen som er 60 år i år. Både i denne utgaven og i de neste tre skal vi fortelle om ulike sider av fadderordningen vår. Temaene for Tsjili i år har vi hentet fra barnekonvensjonen som ble vedtatt i FN i november 1989, for 30 år siden.

Dette nummerets tema er «Alle barn er frie og like mye verdt» – og vi legger vekt på barn med funksjonsnedsettelse.

I løpet av disse 60 årene har titusener av faddere vært med og hjulpet hundretusener av barn og deres familier! Gjennom fadderordningen hjelper vi hele lokalsamfunnet som barnet er en del av. I Misjonsalliansens prosjekter er det lokalsamfunnets egendefinerte behov som er førende for hvordan støtten til prosjektet brukes. I prosjekter der det rekrutteres barn, skal det inngå aktive tiltak for å forbedre barns rettigheter, deltakelse og livskvalitet. Misjonsalliansen vil spesielt legge vekt på barns rett til utdanning, helse, beskyttelse mot seksuell utnyttelse og misbruk og mot narkotika og andre rusmidler, et fullverdig og anstendig liv for barn med funksjonshemninger og en tilstrekkelig levestandard. Å bli fadder er en av mulighetene du har hvis du ønsker å være med på å gjøre verden litt bedre.

La oss gjøre 2019 til et år der vi oppfordrer alle rundt oss til å gjøre noe! Sammen kan vi faktisk bety en forskjell!

Av: Oddmund Køhn, redaktør

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Martin Aarflot: Martin er markeds- og kommunikasjonssjef i Misjonsalliansen, og han brenner for fundraisings-faget. I denne utgaven av Tsjili har han skrevet teksten til Innsikt/utsikt-spalten

Håvard, Simon og Mattias: Våre nyeste volontører på Filippinene har delt og fortalt om den nye hverdagen som volontører i Manila. Guttene har nå kommet igang med arbeidet, og vi håper å høre mer fra den livlige trioen.

Trine Skjævestad Ask: Trine har hjulpet til med utviklingen av de nye minitsjili-sidene. Trine har tidligere jobbet i Misjonsalliansen, og hun er spesielt god på å lage innhold for de minste. Vi setter stor pris på Trines kloke hode og hjelp.

Foto: Differ media

4 tsjili nr. 01 • 2019

Ute

Per Arne Dahl: Per Arne Dahl er ordfører i landsrådet, og han har skrevet denne utgavens andakt. Per Arne er prest, forfatter og tidligere biskop i Tunsberg. Faren Josef Dahl var generalsekretær i Misjonsalliansen i en årrekke, og hele familien har vært engasjert i arbeidet.

Kjetil Abrahamsen: Kjetil Abrahamsen er bedriftsøkonom og markedsansvarlig i AMAS. Han har 15 års erfaring med markedsføring og salg og har lang erfaring i konsulentbransjen – med blant annet jobberfaring som salgsansvarlig i Amesto Solutions og som markedsføringsleder hos Orkla Finans.

Ingenting om meg, uten meg.

Alle kan vi ha nedsatt funksjonsevne i kortere eller lengre perioder av livet, men noen har det hele livet. På verdensbasis beregner Verdens helseorganisasjon at omtrent 15 % av verdens befolkning har nedsatt funksjonsevne. Dette er en prosentandel som er steget fra 1970 da man regnet med at rundt 10 % hadde nedsatt funksjonsevne. Grunnen til økningen er at andelen eldre øker, at antall mennesker med kroniske sykdommer øker og at man har fått bedre informasjon og oversikt i flere land. Uansett, det gjelder mange mennesker! Det er en tett og gjensidig forsterkende relasjon mellom fattigdom og nedsatt funksjonsevne. Du har større sjanse for å få en funksjonsnedsettelse dersom du er fattig, og det er større sjanse for å bli fattig dersom du får en funksjonsnedsettelse. Likeledes har fattige mer alvorlige funksjonsnedsettelser enn de som ikke er like fattige. Barn er spesielt sårbare. Som en diakonal organisasjon med et spesielt kall til tjeneste for fattige og marginaliserte, har Misjonsalliansen arbeidet med og for mennesker med nedsatt funksjonsevne i hele sin historie. Vi har tatt til oss slagordet som den internasjonale bevegelsen mot diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne bruker: Ingenting om meg, uten meg. Dette sier noe om viktigheten av deltakelse i alle prosesser og vedtak som har noe med mennesker med nedsatt funksjonsevne å gjøre. Dette er et prinsipp som vi holder høyt i alle prosjektene vi støtter.

Av: Hanne Holmberg ChÁvez, Utenlandssjef og Landansvarlig Ecuador

5 tsjili nr. 01 • 2019

barn s l i v

Fadder

s

år

en

i

on

sallian

1959

19 5 9

m

60

sj

en

f o r va n

et

id

dl

Alle barn er frie og like mye verdt

s

Oppstart på Taiwan – med utgangspunkt i Misjonsalliansens arbeid med

poliorammede barn. Prisen for et fadderskap ble satt etter kostnadene på behandlingen: 70 norske kroner i måneden, i dag vil det være ca. 800 kroner.

1976

Fadderordningen startet opp på Filippinene.

Fadderarbeidet i Manila vokste og ble stort.

Dette er den eldste fadderordningen vi fortsatt har i dag.

1979

Misjonsalliansen startet arbeid i Bolivia i Sør-Amerika, og fadderord-

ningen ble viktig for arbeidet helt fra starten av.

1992

Etter førti års utestenging fra Kina kom Misjonsalliansen til-

bake dit organisasjonen startet opp i 1901.

Misjonsalliansen etablerte fadderordning også i Kina.

1994

Oppstart av fadderordning i Ecuador.

Norges første fadderordning er 60 år Oppstarten av Misjonsalliansens fadderordning fant sted på Taiwan i 1959.

N

Tekst og foto: Oddmund Køhn

orske misjonærer ble inspirert av den amerikanske organisasjonen World Vision, og på Christian Children

Sanatorium ble ti tuberkuloserammede barn tatt bilde av og fadderinformer ble sendt til de ti første fadderne i Los Angeles. Prisen 6 tsjili nr. 01 • 2019

Takk til deg som er fadder hos oss – du er en viktig bidragsyter til prosjektene våre.

2017

Arbeidet i Sierra Leone blir påbegynt, og mot

slutten av året får vi vår første fadder.

2012

Misjonsalliansen starter opp arbeid i Afrika, nærmere bestemt Liberia i

Vest-Afrika. Fadderordning blir sentral fra første dag.

2010

Misjonsalliansen etablerer seg i Kambodsja, nabolandet til Vietnam.

Fadderordningen blir en viktig innsamlingsform.

2008

Misjonsalliansen begynte arbeid i Vietnam allerede i 1973 for å hjelpe barn av spedalske. Men

ordningen måtte avsluttes året etter på grunn av Vietnamkrigen. Nå er vi tilbake med fadderordning i landet.

2000

Brasil ble det tredje landet i SørAmerika med fadderordning.

fadderne måtte betale ble satt etter kostnadene på behandlingen og var 70 kroner i måneden.

Kort tid etterpå ble de første norske fadderne registrert, de fleste fra Stavanger-området.

I dag har Misjonsalliansen fadderordning i Ecuador, Bolivia, Brasil, Vietnam, Kambodsja, Filippinene, Liberia og Sierra Leone. Januar 2019 ble Nepal et nytt prosjektland for Misjonsalliansen, og etter noen innledende pilotprosjekter i år er planen at 7 tsjili nr. 01 • 2019

fadderordningen skal finansiere nye prosjekter fra og med 2020.

Vi har i dag ca. 13 000 faddere og ca. 15 000 fadderavtaler (fordi flere faddere har mer enn et fadderbarn/fadderavtale), og fadderordningen er vår viktigste inntektskilde.

Fem av syv innsamlede kroner kommer fra fadderordningen. Takk til deg som er fadder hos oss – du er en viktig bidragsyter til prosjektene våre.

nyheter

Liberia

Idrettsglede etter tre år med stadig bedre helse Ideen om en idrettsfest overgikk alle våre forventninger! Idrettsglede og viljen til å vinne er sannelig et uttrykk for glede over livet!

ble arrangert i samarbeid mellom AEL, Misjonsalliansen, Fotballforbundet og Utdanningsdepartmentet i Liberia med profesjonelle kommentatorer og helse-

Tekst og foto: Rune A. Øygard

personell til stede fra det

Vår gode partner Association

19 lokalsamfunn og 11 sko-

of Evangelicals (AEL) og

ler i dette distriktet.

offentlige.

Vi fortsetter samarbeidet

Misjonsalliansen har nylig

Den formelle avslutningen

med AEL i to nabodistrikter i

avsluttet et treårig program

i Bong ble en idrettsfest uten

Bong, og vi vil «svinge innom»

i Zota distrikt i Bong fylke

like over en hel helg der 7 av

de 19 landsbyene iblant, treffe

i Liberia. Vi har arbeidet

de 11 skolene konkurrerte i

våre venner og oppmuntre til

sammen for å forbedre den

«kickball» for jenter og fot-

fortsatt fokus på hygiene, god

generelle helsetilstanden i

ball for gutter. Turneringen

helse – og glede over livet.

Liberia

Endelig kan kvinnene slippe å føde på bakken!

Fødsel på bakken utenfor kli-

ett rom. Da ble ikke en fødsel

nikken var situasjonen for

særlig privat, og kvinnene ble

fødende kvinner i Glanhns

tatt med utenfor!

town fram til den nye klinikken

Når en fødsel skulle skje, sam-

som Misjonsalliansen har byg-

let flere landsbykvinner seg ute

get ble innviet like før jul. Den

bak klinikken og dannet en mur

gamle bygningen, som fungerte

rundt den fødende ved å holde

som klinikk for ca. 3000 mennes-

sammen flere lappaer (tøy-

ker i landsbyen pluss for omlig-

stykker). Både jordmor og den

gende landsbyer, besto av bare

fødende var på bakken i midten.

8 tsjili nr. 01 • 2019

Spesielt i regntiden måtte dette være svært vanskelig.

Den nye klinikken har egen stor og lys fødestue, eget mottakelsesrom, laboratorium og medisinrom samt behandlingsrom for andre pasienter. Allerede er 13 ansatte allokert til klinikken.

Flere av disse er jordmødre og sykepleiere. Legemangelen er stor i Liberia, og ingen lege vil foreløpig være fast ansatt på klinikken, men vi håper det kommer. • Janne Harbo Øygard Sierra Leone

Ny skole i Magbassiabana Sierra Leone

Rent vann og toalettbygg

Elevtallet i Magbassiabana har vært økende etter at Misjonsalliansen startet byggingen av den nye skolen tidlig i 2018.

Tekst og foto: Janne Harbo Øygard

De snart 200 elevene samles i et gammelt bolighus eller under et stort tre, men i løpet av et par uker er den nye skolen klar for innflytting. Tre store, lyse klasserom og et lærerværelse skal huse elevene og de fire lærerne. Thaimn Bougune er en av lærerne. Han deltar nå på «distant learning» for lærere, som er et modulbasert opplæringsprogram og en del av prosjektet til Misjonsalliansen. Lærere som ikke har fullført lærerutdannelsen får ti ukers modulbasert trening for å bli dyktiggjort faglig og pedagogisk.

På landsbygda i Sierra Leone

Det siste året har prosjektet hatt en student-volontør

og Liberia mangler mange men-

boende i landsbyen. Han driver opplysningsarbeid innenfor

nesker både rent vann og toa-

hygiene, miljø, forebyggende arbeid mot vold mellom kvin-

letter. Derfor er en viktig del av

ner og menn og andre viktige temaer. Modellen med å ha

Misjonsalliansens arbeid i begge

unge studenter boende i landsbyene er en ny strategi for

landene å sørge for at de får til-

partneren vår i Metodistkirken i Sierra Leone. Studentene

gang til dette.

er rollemodeller for landsbybefolkningen og er viktige brik-

Mamaka er en stor landsby i

ker for å få folk til å endre adferd og ta til seg lærdom.

Sierra Leone med over 2000 innbyggere. Nå har Misjonsalliansen bygget tre toalettanlegg og

og toalettbygg. Her tok glade

til toalettbesøk. Volontørene i

en ny brønn her. Kuiva er en

innbyggere nylig imot oss og

begge landsbyene gjør en flott

annen landsby som for første

lovet å begynne å bruke toalet-

jobb med å få folk til å endre

gang får tilgang på rent vann

tene i stedet for skogen og elva

adferd. • Janne Harbo Øygard

9 tsjili nr. 01 • 2019

nyheter F i l i pp i n e n e

Miljøvennlig gårdsdrift på Marinduque Lokalbefolkningen på Marinduque

produserer honning. Honningen

har startet flere småbedrifter og

som selges er hentet rett fra

finner stadig nye varer å produs-

biene og er ikke behand-let. Det

ere. De selger på messer både på

gjør at næringsinnholdet er høyt.

Marinduque og i Manila. Flere av

Honningen smaker sursøtt. Bønder

bøndene har broddløse bier som

som driver med bier bruker ikke insektsgift når de dyrker frukt og grønnsaker, fordi gift også vil drepe biene. Biene hjelper til med befruktning av plantene på gården. Peanøttsmør, krydder av ulike slag, kokossukker, kokossyltetøy er noe av det som produseres. Et av de nyere produktene er pepper. Det er spennende å se hvordan den vokser på buskene.

Pepperen blir høstet når kornene er røde, og deretter blir de tørket.

• Torhild Skårnes

F i l i pp i n e n e

Beskyttelse av barn i en sårbar situasjon Isabella og Jovi jobber i prosjektet vårt i Cavite. I Cavite fokuserer vi på forebygging av seksuelt misbruk av barn over internett.

Vietnam

Kurs om klimaendringer for lokale kvinner

Tekst og foto: Torhild Skårnes

Dessverre er fattige barn på Filippinene ekstra sårbare for å bli offer for misbruk over nett. Det henger sammen med at mange filippinere kan en del engelsk og at Filippinene er et

Sammen med kvinneforeningen

av de landene hvor folk bruker mest tid på sosiale medier.

Women Union i Tra Vinh provins

Det vil si at barn er til stede på internett, og det er mulig å

har Misjonsalliansen utviklet et

opprette kontakt. Fattigdom og desperasjon gjør familier

kursmateriale for å lære kvinner

og barn sårbare for å finne inntektskilder. Noen ganger er

om klimaendringer. Hvordan kan

det foreldrene som er tilretteleggere, noen ganger er det

man best møte de nye utfordrin-

andre voksne eller barna selv som er delaktige i organise-

gene som kommer med høyere

ringen. En av de tingene vi kan gjøre lokalt er å spre infor-

temperaturer, mer ustabilt vær,

masjon og snakke med både barn og voksne om misbruk

tornadoer og flom og mer salt-

av barn over nett. Bildet er tatt fra et foreldrekurs som ble

vann som ødelegger ferskvan-

holdt i en av menighetene vi samarbeider med.

net? Informasjonsmaterialet har store bilder med illustrasjoner i 10 tsjili nr. 01 • 2019

klare farger. Kvinnene blir også utfordret på hvordan de selv kan redusere forurensing, bruke mindre plastikk og sortere søppel. • Guro Nesbakken Vietnam

Hjelp til å takle klimaendringer

Vietnam

Feiring av vietnamesisk nyttår

til fru Nguyen Thi Dep. Hytta

De siste ukene i januar er det en egen spenning i lufta. Det er like før vietnamesisk nyttår, den lengste og viktigste høytiden i Vietnam.

med stråtak ligger avsides til,

Tekst og foto: Guro Nesbakken

Vi har kjørt motorsykkel et godt stykke. Det siste kvarteret må vi gå til fots for å komme til huset

omgitt av risåkre som står i vann.

Fru Thi Dep er 63 år gammel

Tidspunktet for nyttår følger en egen månekalender

og bor her sammen med søn-

og er som regel i månedsskiftet januar/februar. Alle lokale

nene. Hun er et av de fattigste

partnere skal takkes for samarbeidet i året som har gått og

husholdene som får støtte fra

ønskes alt godt for det nye året. Staben i Misjonsalliansen

Misjonsalliansen. Hun har lagt

har reist rundt til våre prosjektpartnere, drukket te, spist

om fra ensidig risproduksjon

nøtter og tørket frukt og slått av en hyggelig prat. Dette er

til vekselbruk med ris og reker.

viktig for å ha et godt samarbeid. Flere partnere har tatt

Det er «klimasmart» jordbruk,

turen innom kontoret vårt i Ho Chi Minh-byen. Det finnes

nå som høyere havvann gir mer

mange ulike lykkeønskninger, men den aller vanligste er å

saltholdig vann større deler av

ønske hverandre «god helse, lykke og suksess».

året. • Xuan Huong Vietnam

Skolehager gir både læring og ekstra inntekt til klassen

11 tsjili nr. 01 • 2019

Guttene fra Tan Hung B skole

til klassen på en million vietna-

viser stolt fram skolehagen sin.

mesiske dong, omtrent fire hun-

Flotte gule blomster står i fine

dre kroner. De har ikke bestemt

rader. I tillegg har de dyrket salat og

enda hva de skal bruke inntekten

bønnespirer. Bønnespirer er popu-

til. Det er fint for klassen å lære

lært i mange vietnamesiske mat-

om hvordan de kan dyrke fram

retter, og klassen har solgt dem på

ulike vekster og hva som tåler

markedet. Det har gitt en inntekt

best dagens klima. • Tham og Guro

nyheter Ecuador

Nye volontører!

Vi har kommet godt i gang med elleve nye volontører, hvorav seks fra Bibelskolen i Grimstad. Nå lærer de spansk og skal snart starte sitt arbeid.

Volontørene følger våre prosjekter, jobber som engelsklærere, deltar på bo-hjemme-leirer og jobber med barn med nedsatt

Ecuador

Nye fadderskoler

Nytt år, nye muligheter og nye fadderskoler.

I år skal noen fadderskoler byttes ut, ettersom flere nå har vært med i mange år og vi har fått gjort masse på disse skolene.

funksjonsevne. Dette, pluss reising og nye vennskap, får volontørene oppleve. En av volontørene heter Christer. Han er 19 år og går på Bibelskolen i Grimstad.

Tekst: Lene Wennerberg Foto: Misjonsalliansens arkiv

Christer forteller litt om hvorfor

Lærerne har blitt kurset, og området rundt disse skolene

selv røtter i Cuenca i Ecuador, og

er også betraktelig forbedret. Nå ser vi at det er nye skoler

derfor var det en veldig stor grunn

i nye områder som kan trenge hjelp, og vi har nå vært ute

til at jeg ønsket å reise hit. Jeg

og blitt kjent med rektorene ved disse skolene. I april, når

ville også gjøre noe annerledes.

elevene strømmer på til et nytt skoleår, skal vi begynne å

I Guayaquil har jeg jobbet som

ta bilder av mange nye barn som skal være representan-

engelsklærer og på fotballbanen.

ter for prosjektene som utføres i deres lokalmiljøer. Hurra

Vi gleder oss til fortsettel-

for Norges eldste fadderordning!

han ville være volontør. – Jeg har

sen med alle volontørene våre.

• Lene Wennerberg

Ecuador

Tusen takk, Solveig

Solveig har nå begynt å jobbe

Før jul avslut-

Gjennom disse fire årene har

på Misjonsalliansens hoved-

tet Solveig

Solveig jobbet mye med SørCup,

kontor i Oslo, hvor hun er i full

Seland arbei-

sittet i styret samt vært en viktig

gang som bl.a. landansvarlig for

det sitt her

del av teamet her og med opp-

Ecuador og Filippinene.

i Guayaquil.

følging av prosjektene. Blant

Tusen takk for det du har

Solveig har satt dype spor etter

barna ute i «sona» gikk hun bare

betydd og fortsatt betyr for oss

seg. Etter fire år i Ecuador blir

under navnet Tia Sol (tante Sol),

og Misjonsalliansen, Solveig.

det et stort savn.

noe hun også ble for våre barn.

• Lene Wennerberg foto: Torhild Skårnes

12 tsjili nr. 01 • 2019

Kambodsja

Kambodsja

Bedre helse, bedre levevilkår

Avslutning med World Renew Heilt sidan Misjonsalliansen begynte arbeidet i Kambodsja i 2007 har World Renew vore ein sentral samarbeidspartner. Utviklingsprosjektet med World Renew vart avslutta i desember 2018, og dette vart markert med eit lite selskap i Misjonsalliansen sine nye kontorlo-

Sarith Auth (55) bur saman med

kale. Vi er veldig takknemlege for det arbeidet

familien sør for Phnom Penh.

som er blitt gjort gjennom World Renew. • Kam

Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon OREDA begynte å arbeide her i 2014 og observerte at mange hadde helseplager som mageverk, diaré og lignende. Folk brukte mykje av inntekta på behandling av sjukdommar, og elevar var fråverande på grunn av sjukdom.

Auth lærte grunnleggande kunnskap om hygiene og ernæ-

hjelper Familien: lengst til høyre: Hun Hanfa

ring. «No er helsa mykje betre.

Vi kan spare pengar, og borna gjer det bedre på skulen.» • Kam Kambodsja

Vil skape nye inntektskjelder

Kambodsja

Nye mål for Hanfa

Hun Hanfa er seksten år og går i tiande klasse på Chak Angre Krom High school. Han bur saman med mor, far og to yngre brødre i nabolaget Prektalong i Phnom Penh. Faren køyrer tuktuk, og mora sorterer søppel.

Tekst og foto: Kam

Hanfa har vore med i ungdomsklubben til GCT sidan i fjor.

Før han blei med der, var han mykje ute og rak om kveldane Silke er eit produkt som vart

og begynte også å kome i kontakt med narkotika. «Eg hjalp

framdyrka her i landet tidle-

aldri til heime og gjorde ofte foreldra ulukkelege», fortel han.

gare, men industrien stoppa

Ein gong, då dei ikkje kjøpte ein ny mobiltelefon til han, vart

opp under Røde Khmer. No er

han veldig sint og nekta å kome heim.

den gamle kunstarten med å

Hos GCT har han lært korleis ein kan sette seg mål i livet,

veve silke på veg oppatt, og då

og han deltek også i engelskundervisninga. «Eg får med

trengst det råmateriale. Silketråd

meg alle samlingane i ungdomsklubben», seier han glad.

er for det meste importert frå

Hanfa lærer fort og viser store forbedringar i haldningane

nabolanda, så her er det store

sine. Innsatsen på skulen er bedre, og han har lært å ikkje

muligheiter for å auke lokal pro-

kreve ting av foreldra som han og familien ikkje har råd til.

duksjon. • Kam 13 tsjili nr. 01 • 2019

nyheter Brasil

barns gråt For 25 år siden stod det en liten

gråt. Han stoppet en mann

men han ante ikke hvordan.

gutt i slummen i São Paulo og

som heter Mr. Hutushi og ba

I helgen gikk han som vanlig

han om hjelp. –

på gudstjeneste i kirken sin,

Familien min mis-

og han delte guttens fortelling.

tet huset vårt på

Menigheten mobiliserte og dro

grunn av regnet!

til favelaen for å hjelpe familiene

Mr. Hutushi lovte

som bodde der. Fra den hendel-

å hjelpe gutten,

sen har det fortsatt å skje ting i São Remo-favelaen, som ligger vegg i vegg med det anerkjente og respekterte universitetet i Latin-Amerika, University of São Paulo (USP).

Se for deg at Guds folk spres over hele verden og gjør som Gud selv gjorde (1. Mosebok 21,17). Da skjer det fantastiske ting! • Bebeto ArÚjo Brasil

Brasil

Forsoning og et nytt liv

Å jobbe med diakoni betyr at man jobber med de mest sårbare og forsvarer deres rettigheter.

Gud gjør drømmer til virkelighet

Tekst og foto: Bebeto ArÚjo

Det betyr også å følge Guds plan om å forsone seg med ham gjennom troen på Jesus Kristus. Forsoning kan føre mennesker inn i nye faser og situasjoner: de oppdager sin verdi og sin mulighet til å ta ansvar for utfordringene i livet.

For et barn som er født inn i en

I Brasil er de som er født i utkanten av de store byene født

hverdag med vold, usikkerhet

med en ulempe. Gabriel og Julia er eksempler på barn som

og med få muligheter, er det å

er født inn i denne konteksten. Men menneskene i prosjek-

få lov til å lære å spille et instru-

tet Ecos da Comunidade hørte om at med Gud kan de få et

ment, være med i et orkester

bedre liv og komme seg igjennom utfordringer.

eller å opptre på et kulturarran-

Gjennom idrett har de lært gode verdier, de har fortsatt å gå på skolen og kommet inn på videre utdanning. Gjennom

gement en fjern drøm. Men Gud tar drømmene våre på alvor.

sin deltakelse i prosjektet fikk de et intervju om praksis-

Denne gangen ble drømmen

plass, og nylig fikk vi den glade nyheten om at begge har

sann for 130 barn som deltok i

fått praksisplass hos General Motors. Tro gjør oss sterke!

prosjektet Project Missao Crinca Jardim Paraiso. • Bebeto ArÚjo 14 tsjili nr. 01 • 2019

Bolivia

Nytt trafikklys i Diaconia

Fattigdomsbekjempelse har alltid vært hovedmålet i Diaconia, men hvordan kan vi på en systematisk måte vite at vi når målet?

Hvordan kan vi fortløpende vite om de tiltakene vi gjennomfører er de mest effektive? For å gi bedre svar på dette startet Diaconia med å utvikle et nytt verktøy i 2018. Dette har fått

Bolivia

Fotball for alle!

fattigdom, middels eller frisk-

Diego Leonel Gutierrez Quispe og moren Natividad Quispe kommer gående hånd i hånd til fotballtreningen i sonen Alto Lima på El Alto. Han har blitt en av de som spiller fotball tre ganger i uka på denne fotballbanen.

meldt. • Manb

Foto: Manb

Bolivia

For Diego er treningene et lyspunkt i hverdagen. For inn-

navnet Trafikklyset. Verktøyet måler fattigdom på seks hovedområder. Etter en detaljert gjennomgang viser «trafikklyset» rødt, gult eller grønt; alvorlig

til et år siden var han stort sett bare hjemme og sammen med moren sin hele døgnet. Grunnen til det er at Diego har Downs syndrom, og det har vært vanskelig for han å delta på aktiviteter. Han har også opplevd å bli nektet skolegang fordi skolen ikke ville integrere han på skolen. Så da moren i februar 2018 så at det hadde kommet en fotballskole et

Jubileumsfilm

steinkast fra der de bor, tok hun mot til seg og spurte om Diego kunne få delta.

Tidligere utsending i Bolivia,

Natividad ble utrolig glad over å få et positivt svar, og

Arild Vik, reiste i fjor tilbake til

neste dag fulgte hun sønnen til hans første fritidsaktivi-

Bolivia for å vise hvilke avtrykk

tet i en alder av 20 år. Og nå har Diego trent der et år. Han

arbeidet til Misjonsalliansen har

er veldig fornøyd og synes det er morsomt. Moren er glad

skapt. Dette ble noen flotte fil-

for at han kan være sammen med andre barn noen timer

mer, som du kan få se ved å

i uka og at han får beveget seg mer.

scanne qr-koden. • Fride L. Næsheim 15 tsjili nr. 01 • 2019

Litt på siden

16 tsjili nr. 01 • 2019

Nuts og haner Hva gjør du når du kommer til en liten bygd i Norge som du ikke har vært i før? Garantert ikke det samme som her i Liberia.

Av: Rune A. Øygard, Landdirektør Liberia og Sierra Leone

Når vi kommer til en landsby for første gang, må vi oppsøke «townchief’en» før noe annet.

Han kaller kjapt landsbyens eldste og andre inn til samling i storstuen, «palawa-hytten».

Tradisjonen tro blir vi del av en rituell velkomst der det skal deles «kola-nøtt» – en nøtt som vokser i regnskogen og som regnes å ha helbredende virkning på mangt og mye. Han ønsker velkommen og tygger nøtt, og vi takker og tygger nøtt. Det deles etter rang, og ærlig talt, det er like hjertelig og kjekt hver gang.

Og ofte vil våre venner dele en høne eller hane med oss som her i Kolontah i Bong fylke.

Selv om Rune har slaktet mange fjørkre i sitt liv, så er det best å finne en sekk så den holder seg i ro og ikke gjør fra seg rundt i hele bilen på vei hjem! Takk som byr når dyr er gratis!

17 tsjili nr. 01 • 2019

i

sj

on

år

sal

19 5 9

m

60

en

Fadder

s

n

dl

barn s l i v

id

f o r va n

et

s lian

e

Du som FADDER – er med på å skape varig endring for barn.

For 9 kroner dagen (275,- pr. mnd.) gir du ikke bare ett enkelt barn hjelp, men du gir også verdifull støtte til familien og nærmiljøet.

18 tsjili nr. 01 • 2019

Norges eldste fadderordning

Y

er en jente på 13 år fra Vietnam.

Hun er døv, men er én av 41 heldige elever som får gå på skole i Hau Giang, hvor det bor 900 000 mennesker. Når Y blir stor, drømmer hun om 19 tsjili nr. 01 • 2019

å bli frisør eller jobbe på en kafé. Det er ingen selvfølge å gå på skole om du er født med en funksjonshemning i Vietnam, men gjennom Norges eldste fadderordning har mange barn fått en bedre hverdag.

20 tsjili nr. 01 • 2019

En dag på Centro Creer Mellom humpete veier, midt i slumområdet i Guayaquil, ligger Centro Creer. Bak høye porter høres latter, rop og små føtter som løper over plassen. Til Centro Creer kommer det barn og voksne med funksjonshemninger, alderen sprer seg fra fire til trettitre år.

Tekst og foto: Fride maria Listrøm Næsheim

21 tsjili nr. 01 • 2019

Psykisk alder

Det er formiddag, og skoledagen er allerede godt i gang for barn og voksne på Centro Creer. I et av klasserommene er en klasse i full gang med sakser, papir og former. Dagens undervisning går ut på å lære seg de ulike formene og etter hvert kunne sette sammen formene til et hus.

Barna i klassen er i ulik alder. De blir ikke inndelt etter alder som på vanlige skoler, men etter den psykiske alderen, derfor kan det være spredning i alder. I hver gruppe er det mange ulike diagnoser. Utover bordet ligger det firkanter, sirkler og trekanter i forskjellige farger. Læreren Erica sier at det er vanskelig å måle psykisk alder, og selv om gruppen har en felles mental alder, kan det være store forskjeller i gruppa. Vi har elever her som ingen andre institusjoner vil ta inn, forteller Erica.

Hun går bort til en av elevene, en liten gutt som er multihandikappet. Han blir fort sliten og kan ikke være på skolen hele uka, derfor

kommer han til senteret to dager i uka for å bli sosialisert og få hjelp av fysioterapeut. På Centro Creer har de en fysioterapeut og en psykolog i tillegg til lærerne.

Handletur på skolen

– Vi fokuserer mye på små personlige mål for hver elev. Det viktigste er at det skjer en forbedring fra dag til dag, men ingen ting er gjort over natta, forteller Erica. Fokuset på Centro Creer er at elevene skal lære ting de kan få bruk for resten av livet. I det neste 22 tsjili nr. 01 • 2019

Over: Lek og s a m spi l l e r e n v i k t i g d e l av h v e r da g e n på Centro Cr eer.

Barna lærer mye gjennom lek og pr aktiske oppgaver.

klasserommet lærer de om penger. Gjennom dette lærer de også matte og tall. I dag er målet at klassen skal gå ut for å kjøpe såpe og bruke pengene de har. Senteret har en egen butikk hvor eldre elever trener på ettermiddagen, og her kan de yngre elevene øve på å handle.

– Et stort ønske fra foreldrene er å kunne ha med barna på hverdagslige aktiviteter som en handletur, derfor er dette noe vi fokuserer på i dag, forklarer læreren. Hver torsdag er det familiedag, og da øver hele familien sammen på ulike hverdagslige gjøremål.

23 tsjili nr. 01 • 2019

– Når vi jobber med matematikk og fag som kan være utfordrende, er det viktig å oppmuntre elevene. Vi vil skape en positiv følelse av mestring, og vi lærer gjennom samtale. Læreren spør elevene om hvor mye penger de har, hva de vil kjøpe for pengene, hva de har råd til å kjøpe og lignende. Målet er at elevene skal gjenkjenne pengene, kunne bruke de og vite hva de ulike sedlene er verdt. Mange av barna i denne klassen startet først på vanlig skole, men etter en stund klarte ikke læreren å følge opp så tett som nødvendig, og barna kom til

over og høyre: Klassene på Centro Creer er små, og hver elev får oppfølging og hjelp tilpasset sine behov.

Centro Creer. Det er ofte store klasser på de offentlige skolene, og inkluderende utdanning blir vanskelig å få til. Læreren avslutter med å fortelle oss at målet er ikke at alle skal ende opp på universitetet, men at de skal mestre hverdagslige ting som å kle på seg, lage mat og gå i butikken. Klassen tar farvel med klemmer og smil, og turen går videre til klassen med noen av de yngste barna.

Inkludering i alle ledd

Barna som går i denne klassen er fra fire år.

Lydnivået er høyt, og dagens aktivitet er å rulle baller av papir og lime de på et ark. Målet er å ha både store og små former i ett og samme bilde. Her belønnes elevene om de klarer å sitte stille, og selv om de bare er syv stykker, forteller læreren at det er en utfordring å nå alle sammen. Det tar tid før de ansatte blir 24 tsjili nr. 01 • 2019

kjent med barna og deres diagnoser, og derfor er det fortsatt mye nytt i klassen med de minste. Det er viktig å ha regler som følges konsekvent og skape trygge rammer for barna.

En viktig del av hverdagen på Centro Creer er inkludering av familie og spesielt foreldre.

– Barna må lære å samarbeide hjemme hvis de skal klare å samarbeide på skolen, forteller en lærer vi møter. Hun holder kurs for både 25 tsjili nr. 01 • 2019

foreldre og elever. I et klasserom sitter Martin og Carmen, Irma og Lexie og Alexandra og Zach. Dette er elever som i dag har med seg mødre på familieprosjektet. I denne klassen har de aktiviteter som barn og voksne kan gjøre sammen. I dag limer de ispinner sammen til figurer. Det er viktig at de voksne følger med og at de klarer å samarbeide så ingen brenner seg på limpistolen. Fokuset er på aktiviteter

venstre: Foreldrene til barna kommer og er med i undervisningen. Praktiske oppgaver løses sammen.

barna ikke kan gjøre alene. – Dette gjør vi for at foreldrene skal være en aktiv del av utdanningen til barna, forteller læreren som har jobbet med dette prosjektet i 11 år.

Borte i hjørnet sitter det en eldre gutt og jobber alene. Han heter Jose. Jose går på videregående skole, og han kommer til Centro Creer for å få litt ekstra hjelp og oppfølging med leksene. Jose er en av tretti elever som lærerne følger opp utenfor senteret – barn og unge som går på vanlig skole, men som trenger litt ekstra trening og ressurser for å klare det.

Hjertet av Centro Creer

Hjertet av Centro Creer er skolegården, her er det lekeapparater og plass til at barna kan løpe og bevege seg. Det er ikke friminutt riktig ennå, og inne i et av klasserommene er de barna som har kommet lengst i utdanningen.

Denne timen jobber de med å skrive navnet sitt. En jente som heter Nicole har skrevet

navnet sitt mange ganger på et ark. Læreren forteller at hun har klipt håret sitt selv, og hun forklarer at når jentene blir fjorten år, blir de regnet som en seniorita, en voksen. Nicole er blitt fjorten år nå, og derfor oppmuntrer de henne og kaller henne seniorita. Hun fniser og tar hendene opp foran munnen. I denne klassen jobber de mye med holdninger i tillegg til fag. Noen av barna jobber med tall og 26 tsjili nr. 01 • 2019

kulerammer, og det er ganske stort spenn i nivået her også. – Det viktige er å notere ned alle små forandringer hos hver elev, forteller læreren.

Fysisk og teoretisk

En av jentene sitter rolig på plassen sin og nikker og smiler når vi snakker til henne.

Hun har nylig kommet til Centro Creer etter 27 tsjili nr. 01 • 2019

å ha prøvd utallige institusjoner, mange dyre institusjoner. Ingen har klart å hjelpe henne og familien. Centro Creer var familiens siste håp. Før hun kom hit, ville hun ikke sitte stille, hun bet seg selv, kledde av seg, snakket ikke og var veldig aggressiv. Foreldrene ble først med på et familiekurs, og nå har hun snart vært her i ett år. Store endringer har skjedd både hos jenta og hos familien. – Foreldrene måtte slutte å behandle henne som et lite barn, de kledde på henne og gredde håret. Nå gjør hun alt dette selv, forteller læreren. Moren har blitt en viktig ressurs for senteret. Hun motiverer de andre foreldrene og bruker seg selv som eksempel.

Metoden de bruker på Centro Creer kommer opprinnelig fra Chile og handler om å fokusere på hverdagsaktiviteter. Dette er en metode de ser fungerer, og flere andre organisasjoner har begynt å bruke den samme metoden. De ansatte som jobber her brenner

28 tsjili nr. 01 • 2019

virkelig for det de driver med. Fokuset ligger på å bli aktivisert, for så å lære noe teoretisk gjennom dette. Mange av elevene har fått mye bedre fysisk helse. En av jentene vi møtte satt i rullestol da hun kom hit, nå går hun rundt ved hjelp av en gåstol. Senteret har brukt denne metoden i syv år.

Arbeid forandrer situasjonen

For de eldre elevene som kommer på ettermiddagen er jobbtrening en stor og viktig del av utdanningen. Senterets egen butikk er en viktig arena for arbeidstrening. Butikken har alt som en vanlig butikk har, og det er masse trening og læring samlet her: å lese på produktene, finne riktig pris, vaske gulvene, stå i kassen, fylle på varer og rydde. Målet er at flere skal komme seg ut i jobb og være en ressurs for samfunnet.

Elevene har praksis på to ulike steder én time i uken, på et apotek og et sted hvor de vasker kontorlokaler. Noen har også praksis i mikrofinansbanken Banco D-MIRO hvor de ønsker kundene velkommen, gir dem oppmerksomhet og snakker med dem mens de venter. Av de som har vært gjennom arbeidstrening er det 30 stykker som har fått jobb i andre bedrifter, som for eksempel restauranter, boligområder, apotek, gartneri og elektrobutikk. Noen av bedriftene tar imot tre/fire stykker av gangen.

Tidligere elever får nå en god lønn og kan bidra til familieøkonomien. De ansatte forteller stolt om familier som tidligere levde i dårlige hus, men som kunne bygge et nytt og bedre hus da barna fikk jobb gjennom Centro Creer. Noen

29 tsjili nr. 01 • 2019

har også kommet så langt at de lærer opp andre som skal inn i bedriften.

På senteret finnes det en leilighet hvor elevene får botrening. Her kan de skifte på senger, lage mat, rydde, se på TV og gjøre andre hverdagslige ting. Foreldrene blir ofte overrasket over alt barna lærer. En mor fortalte en historie om at hun hadde vært syk og sagt til sønnen sin at hun ikke kunne lage middag. Hun gikk og la seg, men plutselig kom sønnen inn. Han hadde laget en middagsrett. Hun ble helt sjokkert over at han tok ansvar, og hun ante ikke at han kunne lage mat eller bruke ovnen. Alt hadde han lært på Centro Creer.

Nye holdninger gjennom dans

Nå har barna kommet ut i skolegården, det er tid for fysisk aktivitet og dans. I fire år har danselæreren kommet hit frivillig en dag i uka for å danse med barna. Det er viktig at de er i fysisk aktivitet, og de har blitt mer sosiale og glade og har fått nye holdninger etter at de startet med dette. Musikken blir satt i gang, og elevene står i en ring.

Disse elevene har masse potensiale, og dansingen har gjort barna mer utadvendte og gitt dem nye holdninger. De eldste klarer å holde konsentrasjonen litt lengre enn de yngste barna som løper rundt på plassen. Barna på Centro Creer skal snart hjem til familiene sine, og det er ingen tvil om at mange av familiene har fått et nytt liv etter at barna fikk komme til Centro Creer.

#MiniTsjili Gi oss farger!

Velkommen til Minitsjili

Klipp ut stigespillet og teip sammen sidene. Spar på spillet og teip det sammen med delen som kommer i neste nummer!

Vi har laget et stigespill som kommer til å vokse for hvert Tsjili du får i postkassa.

Denne første delen av stigespillet er inspirert av Centro Creer i Ecuador. Centro Creer er et senter hvor barn og unge med funksjonshemning lærer og deltar i et inkluderende fellesskap. Der får barna og deres familier også tilgang til helse- og sosialtjenester.

Foreldrene som møtes på senteret finner sammen og kan søke råd og støtte hos hverandre, som igjen fører til engasjement og pågangsmot.

Finn frem terning og spillebrikker før du hopper på sparkesykkelen. Første mann til skolen vinner!

30 tsjili nr. 01 • 2019

Film produsert av: Bjørn J. Sørheim-queseth

I neste Tsjili fortsetter spillet på skolen!

Scan strekkoden og se film om Centro Creer

31 30 32 33

29 28

35 34

27

25 26

24

16

17

15 18

20 19

31 tsjili nr. 01 • 2019

23

21 22

14 13

jesus blind se fadder lam barmhjertighet misjon krykke rullestol hei inkludering og resurssenter z verdig liv Ja Lær håndalfabetet og ring

rundt ordene misjon, Jesus, krykke, rullestol, fadder og

inkludering! Finner du flere?

abcdefghijklm a b c d e f g h i j k l m nopqrstuvwxyz nopqrstuvwxyz 32 tsjili nr. 01 • 2019

Send bilde av deg og fadderbarnet ditt på e-post til oss på tsjili@misjonsalliansen.no

@Misjonsalliansen: Sara Naomi er fadder.

Hun fikk fadderbarnet i dåpsgave av farmor og farfar.

Har du noen spørsmål om fadder eller om landene Misjonsalliansen jobber i?

Du kan sende e-post til fadder@misjonsalliansen.no eller spørre oss på Facebook, så svarer vi deg.

@misjonsalliansen: Anneli leser bladet

til Morfar

PS: Du kan sende inn spørsmålet ditt på en film om du vil.

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

33 tsjili nr. 01 • 2019

portrettet

34 tsjili nr. 01 • 2019

Da Carina var liten drømte hun om hvordan det så ut i Norge – og hun tenkte:

Hvorfor vil noen i Norge hjelpe fattige barn i Manila?

Første gang Carina møtte Håvard var på et kjøpesenter på Filippinene. Hvor kommer du fra, spurte hun. Håvard var ikke vant til at filippinere visste hva eller hvor Norge var, men svarte som sant er at han kom fra Norge. Carina klarte ikke å skjule begeistringen og utbrøt: WOW, betyr det at du er norsk? Er det sant?

Han skulle senere få en forklaring på hvorfor Norge skapte en slik begeistring.

Tekst og foto: Fride Maria listrøm Næsheim

–N

oen ganger skapes det nytt liv ut av død. For å bearbeide sjokk, traumer og det forferdelige som skjedde – at kona døde brått under svært tragiske omstendigheter – begynte

35 tsjili nr. 01 • 2019

portrettet

Håvard å skrive, han som aldri hadde likt å skrive og alltid hadde fått masse merknader i rødt da han gikk på skolen. Håvard Sand er 54 år gammel og forteller om hvordan han møtte henne som i dag er kona hans. – Carina (48) hadde lest noe av det jeg hadde skrevet i et magasin som Ungdom i Oppdrag ga ut til kirkeledere på Filippinene.

– Det Håvard hadde skrevet, traff meg noe innmari. Jeg tenkte: Dette har han jo kopiert fra meg!

Jeg måtte kontakte han for å takke for det han hadde skrevet. Carina forventet ikke noe svar på e-posten hun hadde sendt, men dagen etter fikk hun svar fra Håvard. En måned senere trengte Carina hjelp. – Jeg jobbet som ungdomspastor og hadde startet et prosjekt på universitetene i Manila, bønn blant studentene var sentralt i prosjektet. Jeg reiste rundt til universitetene, men jeg så at tiden ikke strakk til og at jeg trengte hjelp.

Da husket jeg på det Håvard hadde skrevet, det handlet om døperen Johannes, hvordan han levde livet for Gud og ryddet veien for ham. Helt i tråd med arbeidet jeg drev.

Derfor kontaktet jeg Håvard for å spørre om han kunne hjelpe meg og undervise på et av seminarene mine som jeg arrangerte.

Håvard og Carina møttes på kjøpesenteret, og begeistringen for Norge viste seg å ha en forklaring.

– Jeg er vokst opp som fadderbarn i Misjonsalliansen, og det var en kjempestor opplevelse for meg å møte noen fra Norge.

Da jeg var liten, drømte vi om hvordan det så ut i Norge, og vi tenkte at det bodde snille mennesker der. Hvorfor ville noen i Norge hjelpe fattige barn i Manila med utdanning?

Carina og Håvard delte en felles interesse og engasjement for bønn, og i 2007 giftet paret seg. Første gang Carina besøkte Norge var i 2008. Fem minutter før flyet landet, kjente hun plutselig på en uro over å besøke familien til Håvard og dette landet som hun så lenge hadde drømt om. – På Filippinene er det veldig stort å møte svigerfamilien, og jeg var både nervøs og spent. Jeg ba til Gud om at han skulle hjelpe meg og forberede meg, og da fikk jeg en ro og han minnet meg på en drøm jeg hadde da jeg var liten. Jeg pleide å leke ute i Manilas gater, og hver gang jeg la merke til at et fly fløy forbi meg på himmelen, så jeg opp på det, reiste meg opp og sa til meg selv: En dag skal jeg reise til Norge! Jeg ble helt overveldet og tenkte: Jeg skal ikke bare besøke Norge som en gjest, slik jeg drømte om. Jeg har en ektemann fra Norge og en familie her i Norge. Jeg tenkte at dette er en drøm jeg aldri trodde skulle skje, dette er mer enn det jeg drømte om.

Carina vokste opp nord i Manila. De var fem barn i familien, moren jobbet i kirken som frivillig arbeider, og faren kjørte buss. For

36 tsjili nr. 01 • 2019

familien var kirken viktig, og det var der de møtte Misjonsalliansen på 70-tallet. – Vi bodde i gangavstand til kirken, og vi var der mye.

Jeg husker veldig godt fisken som var overalt i kirken, den står som et sterkt symbol på Misjonsalliansen for meg, forteller Carina.

Moren til Carina jobbet også som områdeleder for Misjonsalliansen på frivillig basis. Hun skulle hjelpe til med å finne familier og barn som skulle få støtte fra Norge og ledet bibelstudier blant mottakerfamiliene. Barndommen til Carina var sterkt preget av Misjonsalliansen.

– Vi gikk i kor gjennom Misjonsalliansen, vi var på sommerleir gjennom Misjonsalliansen, og tannlege, lege, øyelege og skole fikk vi også gjennom Misjonsalliansen. Og jeg husker godt den dagen jeg tok imot Jesus og valgte å leve et liv for ham. Det var på en ungdomsleir i 1984 arrangert av Misjonsalliansen. Jeg fikk min ledertrening gjennom Misjonsalliansen.

I nærmiljøet Carina vokste opp i var mange av vennene hennes også fadderbarn i Misjonsalliansen. – Vi har faktisk en chat på messenger for oss som var fadderbarn sammen. Vi drømte alle om å reise til Norge, så jeg pleier å sende litt bilder og videoer herfra for å vise de andre hvordan det ser ut her. Vi er fortsatt veldig sterkt knyttet til hverandre, og det er tydelig at vi alle har fått

37 tsjili nr. 01 • 2019

forandret livene våre på grunn av at vi var fadderbarn, forteller hun. I dag jobber alle med yrker hvor de vil gi noe tilbake. De har tatt utdannelse og jobber i dag som pastorer, lærere, ingeniører, sykepleiere og misjonærer.

– Alle mine venner som vokste opp som fadderbarn, lever trofast med Gud. En venn har flyttet til Sydney og jobber med fadderordningen i Compassion, hun brenner virkelig for å skaffe faddere så flere barn kan få hjelp. Vi opplevde alle verdien av utdanning og det å bli selvstendige og motiverte til å kunne drive med det vi drømte om. Det skjer helt utrolige ting når fattige mennesker får muligheten til utdanning. Håvard skyter inn: I Norge kan du få en god jobb uten utdanning, og du kan leve et flott liv og ha en god lønn selv uten noe høyere utdanning.

Men på Filippinene er du helt på gulvet og lønnen er veldig dårlig, du er rett og slett låst i en dårlig situasjon. Er du fattig, så er du fattig. Eneste veien ut er utdanning.

Carina fikk støtte fra Misjonsalliansen fra femte klasse og til hun var ferdig med bacheloren i teologi og misjon. – Vi hadde praksis under studiet, og en av oppgavene var å plante en menighet. Den menigheten finnes fortsatt og heter Christ to the world.

Etter at vi hadde plantet menigheten, fikk jeg jobb som ungdomspastor i et av de rike strøkene i Manila , Alabang. Omgangskretsen min var da politikere, kjente artister,

portrettet

skuespillere og forretningsfolk. Livet mitt var plutselig der; reisen fra det lille stedet hvor jeg vokste opp i fattigdom som fadderbarn til å jobbe for Gud på nye steder. Etter at jeg flyttet til Norge i 2010 har jeg tatt en master på VID vitenskapelige høyskole som hadde tittelen «Bridges and barriers in intercultural relationships», og ønsket mitt er å få jobbe med ledelse i kirken.

Å flytte til Norge var ikke bare lett.

Nordmenn er veldig snille folk, men oppleves ikke automatisk som vennlige.

Det er rart å tenke på at de fleste på Filippinene drømmer om å reise til USA, mens jeg alltid drømte om Norge. Det er surrealistisk at jeg i dag bor her.

Håvard kommer også fra en familie hvor det er fem barn: to par tvillinger og Håvard.

I familien er det mange kunstnere, blant annet brødrene Vebjørn og Aune Sand.

I oppveksten var familien ofte innom den ortodokse kirken på Majorstua. – Jeg var ofte med pappa til kirken, og jeg hadde en gudstro helt fra barndommen. Etter niende klasse begynte jeg på en kristen folkehøyskole, og det året ble veldig viktig for meg og min tro, forteller han. Men har han i likhet med resten av familien noen kunstneriske sider?

– Jeg har skrevet tre bøker, og det er jo klart at det er en del av meg og oppveksten min at jeg kommer fra en kunstnerfamilie.

En del av jobben min i Ungdom i Oppdrag er å arrangere events, og det er kanskje der de kreative sidene får utløp. Håvard har bodd mange år på Filippinene og møtte derfor ofte misjonærer som jobbet i Misjonsalliansen.

– Vi hadde en gruppe med norske misjonærer på Filippinene som ofte møttes for å prate om liv og arbeid, og der var det alltid noen fra Misjonsalliansen. Det var et godt nettverk å ha, og da Carina og jeg giftet oss, kom flere som jobbet i Misjonsalliansen i bryllupet vårt, blant annet Ola og Eirin Oftedal, som da var ledere for Misjonsalliansen på Filippinene.

Carina forteller at det er umulig å forestille seg hvordan livet hadde vært hvis hun ikke hadde vokst opp som fadderbarn i Misjonsalliansen!

– Det har hatt en så stor innvirkning på livet mitt, og jeg er så takknemlig.

Muligheten til å studere og å få gå på gode skoler har hatt alt å si for meg. Og at jeg

38 tsjili nr. 01 • 2019

opplevde alt med Gud, jeg ble kjent med han og med hans plan for meg. Jeg har virkelig fått kjenne på Guds trofasthet. Uten hjelpen fra Misjonsalliansen hadde jeg ikke hatt sjans – hjelp til utdannelse og ledertreningen jeg fikk der var helt avgjørende.

Carina og Håvard er fortsatt involvert i arbeidet til Ungdom i Oppdrag på Filippinene, og de er begge tydelige på at utdanning er nøkkelen hvis man skal forandre liv og gi mennesker en ny sjanse.

Til høyre: Her får Carina papirene på at hun har fullført grunnskolen.

Under: Carina sammen med venninner som også var fadderbarn hos Misjonsalliansen. Her fra en reunion.

39 tsjili nr. 01 • 2019

bildet

Misjonsalliansen har startet et samarbeid med spesialskolen i Hau Giang i Vietnam. Skolen har 41 elever med ulik funksjonsnedsettelse, men i hovedsak blinde og døve. Misjonsalliansen støtter videreutdanning av lærere og skal sørge for bedre kompetanse for å kunne betjene og hjelpe andre lokale skoler som har elever med spesielle behov. Bildet viser et nytt aktivitetsrom som ble åpnet i slutten av januar med snorklipping av Jon Ragne Bolstad og Trine Grønborg Christensen. Foto: Oddmund Køhn

40 tsjili nr. 01 • 2019

41 tsjili nr. 01 • 2019

Innsikt og utsikt

Hvorfor trenger vi fortsatt faddere i 2019 – 60 år etter at vi startet?

Jeg vil gjerne begynne å svare på dette spørsmålet med starten på Misjonsalliansens fadderordning tilbake i 1959.

Tekst: Martin Aarflot Illustrasjon: Klaus Kuhr

H

er er et utdrag fra Doktor Bjørgaas av Bjørn Jarle Sørheim-Queseth: Olav Bjørgaas hadde altså opprettet dette barnesanatoriet for tuberkuløse, ja, og polioavdelingen. Et trettitalls barn lå der nå til behandling, men dette var et fryktelig kostbart og tyngende arbeid.

Han betalte leie på bygningen, og det var

ikke snakk om at barna, som kom fra fattige familier, kunne betale noe som helst for behandlingen og de dyre medisinene.

Olav fortalte om hvordan han hadde fått alt til å gå rundt så lenge Lawrenze Heinze og General Electric betalte husleien, og siden med fortjenesten på skrapjern fra amerikanerne.

42 tsjili nr. 01 • 2019

Men hva nå? Før han var tilbake i Norge, ville pengene ta slutt. Misjonsalliansens innsamling i Norge gjennom gaver fra enkeltmennesker, kollekter i kirkene og fra misjonsforeningene holdt ikke tritt med veksten i arbeidet her på Taiwan. Lillian Dickson kom med et forslag: – Hvorfor gjør du ikke som Wold Vision?

Kontakt de du kjenner i Norge og be dem bli faddere for disse barna.

Fram til 1959 var mye av arbeidet til Misjonsalliansen kronisk underfinansiert.

Misjonærene måtte til stadighet reise hjem på innsamlingsturneer der de besøkte bedehus og forsamlinger for å fortelle om arbeidet – og for å be om gaver. Noen ganger fikk de mye, andre ganger ikke nok. Ellers, som i historien over, kom mesteparten av finansieringen fra noen få, store bidragsytere, noe som gjorde det sårbart. Det var store

43 tsjili nr. 01 • 2019

svingninger i inntekter og ikke enkelt å legge gode langsiktige planer.

Denne situasjonen endret seg dramatisk da de første barna på sykehuset på Taiwan fikk faddere i 1959. I stedet for å måtte reise hjem og spørre om penger til drift av sykehuset, fikk utsendingene på Taiwan nå en jevn strøm av inntekter som dekket behandlingen.

Prisen fadderne betalte tilsvarte kostnaden ved behandlingen som ble beregnet til 70 kroner. Det tilsvarer 920 kroner i dagens kroneverdi. Det var en høy sum, men et veldig konkret formål. Og så snart et barn var friskt, kunne man sende fadderen rapport og bilde av et nytt barn som trengte behandling. Og slik har vi fortsatt – med stadig nye barn som lever i fattigdom og som uten vårt bidrag ikke ville få den hjelpen de trenger for å kunne leve et verdig liv. Noen trenger en tannlegesjekk, andre skolegang, og andre igjen hjelp til foreldrene slik at de ikke blir frarøvet det vesle jordstykket de har til å dyrke mat til familien. Og siden 1959 har fadderne vært den absolutt viktigste inntektskilden til Misjonsalliansen.

Ambassadører som gir nærhet til dem vi hjelper

Som fadder får man en unik nærhet til menneskene vi hjelper. Faktisk er det slik at vi mennesker lettere får medfølelse med enkeltpersoner enn større grupper av mennesker. Vi trenger å møte verden ansikt til ansikt for å være engasjert. Vi trenger å høre enkelthistoriene for å klare å ta inn over oss hvordan livet virkelig er i São Paulo, Freetown eller Manila.

antall Mennesker

10,3 %

2019

$ pr. dag 0,2

0,5

1

2

5

10

20

50 100 200 500

Verden har forandret seg – til det bedre

I løpet av de seksti årene som har gått har det skjedd veldig mye bra rundt i verden.

Da vi startet i 1959, levde halvparten av menneskene i verden i ekstrem fattigdom.

I dag er det bare én av ti som gjør dette.

Vi har altså lykkes. La dette synke inn.

Resultatet av arbeidet som Misjonsalliansens faddere har finansiert de siste 60 årene, har – sammen med det mange andre har gjort – ført til at det i dag er dramatisk færre som lever i ekstrem fattigdom. «Folk flest» lever i mellominntektsland. Dette påvirker naturligvis også måten vi må jobbe på.

I dag brukes ikke pengene fra fadderne like øremerket som til tuberkulosebehandlingen i starten. Nå får vi dem til å rekke mye lenger. For å ta et eksempel: Tidligere jobbet vi mye med å integrere funksjonshemmede på skoler som vi bygget og drev selv. Dette fungerte godt når vi sørget for at lærerne hadde tilstrekkelig spesialkompetanse og når vi la til rette for bygninger og klasserom. Når vi så viste de lokale skolemyndighetene hvordan dette kunne gjøres, opplevde vi at de begeistret tok vår modell og innførte den som standard i hele regioner. Nå er dette blitt malen for hvordan

$ pr. dag 0,2

0,5

1

2

5

10

20

50 100 200 500

vi jobber. Så i stedet for å jobbe direkte med noen hundre barn på en skole, klarer vi å nå alle barn i en hel by eller region.

Faddere gir sikkerhet og langsiktighet

Et problem som Olav Bjørgaas erfarte på Taiwan på 50-tallet var risikoen man løper når det er få, store bidragsytere. Med faddere er inntektene spredd over tusenvis av enkeltpersoner. Det gjør oss langt mindre utsatt for svingninger i enkelte bransjer eller markeder. Vår erfaring er også at fadderne viser en veldig stor forpliktelse på gaven sin – enten de gir mye eller lite av inntekten sin. Dette gjør det mulig for oss å forutse fremtidige inntekter med stor nøyaktighet, og vi kan dermed planlegge arbeidet vårt ute bedre og mer langsiktig – noe som er avgjørende for de gode resultatene vi har.

Vi i Misjonsalliansen finansierer arbeidet vårt ved hjelp av faddere. Det har vi gjort med stor suksess siden 1959, og det kommer vi til å fortsette med lenge. Det gir oss sikre og stabile inntekter, og fadderne våre får en nærhet til menneskene de hjelper på en måte som åpenbart engasjerer dem, for våre faddere er med oss i gjennomsnitt i over 14 år.

Er du allerede fadder, sier vi tusen takk for engasjementet!

Hvis du ikke er fadder, så ønsker vi deg velkommen inn i fadderfamilien her i Misjonsalliansen.

44 tsjili nr. 01 • 2019

Kilde: gapminder.org

Ekstrem fattigdom

1959

Ekstrem fattigdom

54 %

antall Mennesker

Innsikt og utsikt

ARKIv

Smått kan bli stort. I fadderordningens første år hører vi om vekst i gaveinntektene og mange eksempler på at små gaver kan nå langt. Vi ser Kari Bjørgaas med en liten pasient.

Kari og Olav Bjørgaas tok initativet til fadderordningen som førte til at tusener av barn ble løftet ut av fattigdom. Tenk om hele jubileumsåret 2019 blir et sammenhengende gledesår!

45 tsjili nr. 01 • 2019

Gratis rehabilitering i Rizal I Rizal utenfor Metro Manila støtter Misjonsalliansen en skole med 4500 (!) elever og gir lærerne opplæring og kompetanse i inkluderende utdanning. I tillegg bidrar vi til bedre oppfølging av mennesker med funksjonsnedsettelse gjennom et lokalt rehabiliteringssenter.

Tekst: oddmund Køhn foto: Solveig Irene Seland

R

izal er en provins i Luzon på Filippinene, i nærheten av Metro Manila, og her har myndighetene sørget for nye

boliger til fattige familier som har fått tilbud om å flytte vekk fra svært kummerlige forhold inne i storbyen. – Der de bodde før, hadde de 46 tsjili nr. 01 • 2019

Motstående side: Fire år gamle Justin og moren er svært takknemlige over å ha et fagmiljø og fysioterapi-tilbud i nærheten.

Moren ville ikke hatt råd til å reise langt vekk og betale for et liknende tilbud, og i tillegg betale reise- og matutgifter.

ikke tilgang til strøm og rent vann, men nå har de fått et nytt hus med innlagt strøm og vann i bytte mot det gamle, forteller Solveig Irene Seland, land- og fagansvarlig i utenlandsavdelingen. Hun har nylig kommet hjem til Norge etter fire år som utsending i Ecuador, og i sin nye jobb ved hovedkontoret har hun landansvaret for Ecuador og Filippinene. Solveig forteller at prosjektområdet til Misjonsalliansen ligger i nærheten av en søppelfylling, noe som for mange gir litt inntekter. – Misjonsalliansen har tidligere jobbet blant mennesker som bor og arbeider på et søppeldeponi, men selv om ingen i Rizal bor på selve søppelfyllingen, vil mange drive med privat kildesortering og selge ting de kan få en liten inntekt av.

Misjonsalliansen jobber i dette området gjennom partnerorganisasjonen NMAP (Norwegian Mission Alliance, Philippines), og prosjektet har et særskilt fokus på mennesker med funksjonsnedsettelse. – Jeg har nylig vært på mitt første prosjektbesøk i landet, og jeg besøkte en barneskole med 4500 elever.

Her kurser vi lærere og ansatte i inkludering av barn med spesielle behov, og vi har bidratt med noe infrastruktur innenfor WASH (vann, sanitær og helse). Rektoren ved skolen var svært takknemlig for samarbeidet og for kompetanseheving av lærere, forteller hun.

I tillegg gir Misjonsalliansen støtte til et rehabiliteringssenter med gratis tilbud til barn og voksne med funksjonshemninger. Dette har blitt et viktig og kjærkomment tilbud til fattige familier som sliter med ekstra store belastninger. – Før måtte disse familiene dra et langt stykke vekk fra lokalmiljøet for å få en 47 tsjili nr. 01 • 2019

slik tjeneste, og den var ikke gratis. I tillegg måtte de betale for transport og mat. Nå får de god og gratis fagkompetanse og fysioterapi i nærmiljøet, sier Solveig Seland.

På dette rehabiliteringssenteret møtte Solveig i begynnelsen av februar en gutt på fire år. – Justin fikk oksygenmangel under en fem timers lang fødsel, og etter flere måneder med legebesøk og feildiagnoser fikk moren til slutt vite at den lille gutten hadde cerebral parese.

Ved starten av behandlingen kunne han ikke bevege deler av kroppen og hadde problemer med å holde hodet oppe. Han hadde vanskelig for å spise, og han snakket ikke. Nå har han lagt på seg, har begynt å snakke og har større bevegelighet i kroppen, forteller Solveig. Moren er veldig takknemlig for hjelpen hun har fått og at den til og med er gratis.

Misjonsalliansen jobber godt sammen med lokale myndigheter, som har ansvaret for personalet ved senteret og for lønn. – Vi bidrar med kurs, opplæring og noe utstyr.

Da moren skulle føde, hadde hun ikke råd til å gå til en offentlig fødeklinikk, men fikk hjelp på et billig, privat fødesenter uten lisens til å utstede fødselsattest. Dermed har Justin levd sine første leveår uten papirer på at han er til. Det er mange slike tilfeller på Filippinene. Fattige har ikke råd til sykehus og fødeklinikker og må ta til takke med enklere tilbud. – Det fører til at barn vokser opp uten fødselsattest og uten tilgang til skolegang og offentlige tjenester. Heldigvis har moren nå fått hjelp til å registrere sønnen, og Justin har rett til skolegang når den tiden kommer, avslutter Solveig Irene Seland.

andakt nr. 01 • 2019 Far, Josef, som var generalsekretær i Misjonsalliansen i mange år, var veldig opptatt av Fjernadopsjonsprogrammet og den fadderordningen som Misjonsalliansen har lykkes så godt med i seksti år. Fattern pleide alltid å si ved jubileumsmarkeringer av denne størrelsen: «Seksti er det vekst i, og sytti er det nytt i.» Hvis han var bekymret og i det melankolske hjørnet, hendte det at han føyde til: «Åtti går det trått i.»

Når vi denne gang fokuserer på FNs barnekonvensjon og formuleringen: «Alle barn er frie og like mye verdt», passer det som hånd i hanske på Jesu visjon om å «la de små barna komme til Ham», som også på mange måter er Misjonsalliansens visjon: at barna kommer til sin rett. Barna er våre viktigste gjester, ja, mer enn gjester! Testen på vårt kristendomssyn og vårt menneskesyn som misjonsorganisasjon og kirke er hvordan vi møter, prioriterer og forholder oss til barna.

Misjonsalliansen har vært et forbilde når det gjelder balansen mellom utgifter til administrasjon og direkte hjelp og bistand til de som trenger det mest. Men Misjonsalliansen har også vært et forbilde for mange når det gjelder fadderordning og assistanse til barn som tynges av uverdig fattigdom og urett.

48 tsjili nr. 01 • 2019

Mor og far gav Anne og meg som bryllupsgave for 45 år siden at vi ble faddere for barn på Filippinene, og vi har vært heldige å få se på nært hold hvordan pengene er blitt forvaltet av Misjonsalliansen. Vi har fått se hva som kan skje når de små barna kommer til sin rett og får blomstre fordi de blir sett, aktet på, får mat, klær og skolegang. Vi har fått erfare at fadderordningen har gjort en forskjell, og vi håper inderlig at «seksti er det vekst i».

Hvordan og på hvilken måte må tilpasses nye tider, nye behov og nye vurderinger av hva som trengs mest. Men at vi står på og lar barna ha en førsteprioritering i vår forvaltning er avgjørende.

Et av barna våre fikk nærkontakt med dette arbeidet og kom hjem med følgende belæring til sin far: «Du skjønner det, pappa, at menneskers behov er Guds kall.»

Ja, barnas behov er vårt kall i dag. Derfor håper vi på vekst, omstillingsevne og et forfriskende og fornyende barneperspektiv i vårt arbeid. «Redd barna» er et fantastisk navn på en annen bistandsorganisasjon. Det har vært og må fortsette å være også Misjonsalliansens målsetting. Den som redder barna investerer i fremtiden, i familiene og i det som er vårt viktigste mandat både for barn, ungdom, voksne og gamle: at vi kan komme til vår rett og bli de mennesker som Gud drømmer om.

Av: Per arne dahl

49 tsjili nr. 01 • 2019

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco

Totale innskudd

D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI

NOK 123 412 592

i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

Antall sparekonti

118 068 Antall lånekunder

Gjennomsnittlig lånebeløp

138 108

NOK 2,305 milliarder

3,4

Total utlånsportefølje

NOK 16 691

8%

PAR30

Forsinket betaling

50 tsjili nr. 01 • 2019

En blomstrende mikrofinanssektor Jeg er overbevist om at mikrofinans har større ringvirkninger enn det vi klarer å dokumentere.

Faktisk tror jeg ikke vi vet hva vi har satt i gang.

Fattige mennesker tar tak i livene sine, og det endrer ikke bare egen livssituasjon. Ofte får ansatte, familie og venner nytte av én persons initiativ og banklån.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Kjetil Abrahamsen Illustrasjon: Kjetil Abrahamsen og Klaus Kuhr

K

jetil Abrahamsen i AMAS snakker om mikrofinans som metode for fattigdomsbekjempelse generelt, men eksemplene han med egne øyne har sett, er fra Liberia.

51 tsjili nr. 01 • 2019

– Det er som en plante som får næring og vokser i god jord og deretter bærer frukt, sier økonomen med grønne fingre, og han tegner en tegning på papiret foran seg og forklarer: – Her spirer nye «kundestilker» opp; de vokser

mikrofinans

Bror av Michelle

Shiloh

– barn av Michelle

Michelle

ansatt hos lånekunde

Misjonsalliansen

Lånekunde

Mikrofinansbanker/institusjoner

Diaconia MDI Banco D-MIRO

Diaconia

Bank

MOM

og får blomster og frukt. Kjetil fortsetter med språket han trolig behersker litt bedre: – Shiloh i Liberia er seks år gammel, og hun har allerede bestemt seg for å bli lege.

Pappaen hennes heter Michelle, og han jobber på en lastebil, eller rettere sagt på en liten pickup. Jobben hans er å laste og losse store sekker med små plastposer med drikkevann opp og ned av lasteplanet. Dette er nærmest et grossistledd, og vannposene blir levert til lokale selgere på gata.

Michelle bruker en sjettedel av lønnen sin for at datteren Shiloh skal få gå på skole, og i tillegg hjelper han også broren sin. – Michelles bror heter Johnson, og han har nettopp gjort ferdig en jordbruksutdannelse finansiert av Michelle, fortsetter Kjetil med stor entusiasme.

– Det interessante her er at det ikke er Michelle som har fått lån hos Diaconia MDI, banken til Misjonsalliansen i Liberia. Michelle jobber bare for mannen som

52 tsjili nr. 01 • 2019

– Ekteparet kunne fortelle at de med overskuddet fra apoteket hadde startet en klinikk, et lite hospital. eier pickupen og som er den som har fått mikrofinanslån. Og da kan vi virkelig snakke om impact og om hvilken innflytelse og innvirkning små lån kan føre til. Michelle finansierer hus og hjem til seg og familien sin, i tillegg til å betale for utdannelsen til datteren og til broren sin, bare ved å være ansatt hos en mikrofinanskunde.

Poenget til AMAS-ansatte Kjetil Abrahamsen er at vi ikke kan måle resultat og suksess av mikrofinans kun på antall lånekunder.

Bildet er så veldig mye større, og en annen historie fra samme land bekrefter akkurat dette. En av de første fem kundene til Diaconia MDI var et ektepar som ville starte et apotek. Etter tre lånesykluser hørte ikke banken noe mer fra denne familien. Men plutselig dukket de opp igjen.

– Ekteparet kunne fortelle at de med overskuddet fra apoteket hadde startet en

53 tsjili nr. 01 • 2019

klinikk, et lite hospital. Sykehuset hadde allerede seksten ansatte; femten sykepleiere og en lege, og klinikken hadde både fødestue og et annet behandlingsrom. Sykehuset hadde i tillegg en liten sengepost med rom til både kvinner og menn.

Driften av apoteket hadde finansiert både livet og hverdagen til eierne, universitetsutdannelse til de to døtrene og i tillegg en liten klinikk. Kjetil fortsetter: – Tenk hvilken påvirkning dette har på den enkelte av de seksten ansatte på klinikken og deres familie.

Her snakker vi om en multiplikasjonseffekt vi ikke ser omfanget av.

Klinikken har nettopp fått sitt første lån fra Diaconia MDI. Den var kvalifisert til et lån på 7200 dollar, men de søkte bare om det de trengte; 800 dollar. – Vi myndiggjør dem og stoler på dem, og de viser sunn ansvarlighet tilbake. I et land med lave lønnskostnader vil mange av lånekundene våre kunne ansette folk, og dette fører til livsforvandlende ringvirkninger for mange mennesker. Trekker vi sammenligningen til de andre store bankene som driftes av AMAS, for eksempel Diaconia i Bolivia, blir dimensjonene og de samfunnsmessige effektene ordentlig store. Da er det ikke lenger en liten plante, men et svært eiketre, avslutter økonomen med sitt blomstrende bildespråk.

Generalsekretæren

FREMELSKE VERDIGHET. I 2019 har vi en stor og viktig oppgave i Misjonsalliansen: Å utvikle ny strategi for de kommende årene. Verden er i hurtig endring, og oppdraget med å møte de store utfordringene blir stadig mer kompleks. Med stor entusiasme og sterk motivasjon går vi derfor grundig til verks når vi skal stake ut kursen for Misjonsalliansens livsviktige misjon i den tiden vi lever i.

For å stake ut en kurs har vi først arbeidet med å utvikle en ny visjon. Visjonen gir svar på «hvorfor» Misjonsalliansen eksisterer. Bak alle planene og programmene og metodene ligger det en drivkraft som definerer oss.

Et av ordene i den nye visjonen er «fremelske». Et unikt og litt uvanlig ord som uttrykker at vi er drevet av kjærlighet til mennesker. «Vi elsker fordi han elsket oss først.» Ordet avdekker også vårt syn på mennesker; at alle er skapt med en hensikt og med ressurser som de kan ta i bruk. Når menneskers talenter tas i bruk, settes det i gang positive ringvirkninger som familier, lokalsamfunn og land. Potensialet og mulighetene er der allerede, men ofte må hindringer fjernes for at det skal tas i bruk.

54 tsjili nr. 01 • 2019

on

år

sallian

n

dl

i

sj

19 5 9

m

60

en

Fadder

id

f o r va n

barn s l i v t s e

se

Det andre sentrale ordet i vår nye visjon er «verdighet».

Det fine med verdighet er at det ikke kjenner sosiale, økonomiske eller etniske grenser. Fattige kan ha verdighet, rike kan mangle det. Det utfordrer oppdelingen i «i-land» og «u-land», de som har og de som ikke har. Kampen for verdighet gjør utvikling til en felles innsats og ikke noe som må gjøres «av de utviklede for de som skal utvikles».

Kampen kan kjempes av alle, for alle, for å fremme alle menneskers verdighet.

Så ønsker vi å si noe om at menneskers verdighet er truet av verdens urettferdighet. Det er i denne verden vi skal utføre vårt oppdrag.

Vår nye visjon er: «Vi fremelsker verdighet i en urettferdig verden.»

Dette gjør vi ved å dele tro, bekjempe fattigdom og fremme rettferdighet. Jeg håper og tror at mange vil stå sammen med oss i dette!

Av: Andreas Andersen

55 tsjili nr. 01 • 2019

FRA SPESIALSKOLE TIL RESSURSSENTER Jeg husker da jeg første gang forstod at jeg var annerledes. På den tiden var jeg mye trist, var ukomfortabel og hadde mye sinne og konflikt inne i meg. Jeg ble veldig glad da jeg traff andre i liknende situasjon som meg selv. Selv om vi ikke kunne tegnspråk og ikke kunne snakke sammen, hadde vi noe felles.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

M

inh Tuong er sytten år og er elev på en spesialskole for døve og blinde i byen Can Tho, sør i Vietnam. Det er den største byen i provinsen med samme navn, og Can Tho er også den største og viktigste

byen i Mekongdeltaet. Minh Tuong kommer fra en landsby ni mil unna, og det gjør at han bor på internatet inne på skoleområdet. – Jeg er hjemme hos familien én gang i måneden, ellers bor jeg her, forteller han.

56 tsjili nr. 01 • 2019

høre. Legen fortalte at jeg var døv og at jeg aldri ville komme til å høre. Jeg ble fanget opp av det oppsøkende arbeidet til spesialskolen og ble tidlig diagnostisert, og da jeg ble eldre, fikk jeg begynne på skolen her i byen og fikk plass på internatet.

SENTER MED BRED KOMPETANSE

over: De tre døve elevene går i samme klasse, og de vet at mulighetene deres i framtiden avhenger av skolegangen.

I tillegg vil de gjerne være til hjelp for yngre elever på skolen og på internatet.

MØRKETALL

I følge organisasjonen Global Disability Rights finnes det mellom fem og seks millioner mennesker med funksjonsnedsettelse i Vietnam.

1,2 millioner av disse er barn under 19 år.

Antallet døve i Vietnam finnes det ingen statistikk på og mørketallene er store, men man antar at det finnes ca. 156 000 barn som er døve eller har sterkt nedsatt hørsel.

Minh Tuong er en av de unge bak disse tallene. Han kommer fra en familie på fire, med mor, far og en eldre bror. – Foreldrene mine ble lei seg da de oppdaget at jeg ikke kunne 57 tsjili nr. 01 • 2019

Spesialskolen i Can Tho er en ny samarbeidspartner for Misjonsalliansen. Rektoren forteller at den nesten 8000 kvm store skolen har 116 elever og 20 klasser, fordelt på både barne- og ungdomsskole. – Elevene våre er døve eller blinde, og noen få er begge deler.

Vi følger samme opplegg som andre vanlige skoler, men vi har lagt inn et ekstra skoleår på både barne- og ungdomstrinnet. I tillegg til den teoretiske undervisningen har vi klasser for yrkesrettet utdanning som innenfor makeup og styling, håndarbeid og datafag.

På den måten vil vi hjelpe dem til et praktisk yrke, forteller Trần Lê Duy Khiêm, rektor ved skolen.

Skolen i Can Tho har også en annen rolle.

Fagpersonalet har en viktig oppgave i å følge opp foreldre og døve barn ute i landsbyene.

– Når foreldre oppdager at noe er galt med hørselen til barna, kan de komme til skolen for videre utredning og hjelp, og lærere følger opp barna i sitt hjemmemiljø eller på de lokale skolene, sier rektor. En slik praktisk hjelp og rådgivning hjelper foreldrene til å forstå at døve også har en framtid og at barna deres vil ha tilgang til utdanning og et yrkesliv.

Misjonsalliansen ønsker å omskape spesialskolene til ressurssentre med bred kompetanse på alle typer funksjonshemning. Selv om spesialskolene har dekket et viktig behov for spesielt døve barn fra små landsbyer og lokalsamfunn, er målet at skolene skal bli såkalte ressurssentre som kan betjene lokale skoler på en ny og bedre måte. – Hensikten er at barna skal kunne bo hjemme med familien sin og gå på en lokal skole og være en del av

et inkluderende samfunn og skolefellesskap, men samtidig være en del av et stimulerende tegnspråkmiljø. Vi har vært med på denne prosessen i andre provinser i Mekongområdet.

Nå står Can Tho for tur, sier Trine Grønborg Christensen, landansvarlig for Misjonsalliansens arbeid i Vietnam.

NYTT SPRÅK ÅPNER NYE DØRER

På skolen i Can Tho treffer vi også jentene Quynh Như (16) og Hoàng Hương (19). De forteller at de trives veldig godt på skolen og at det ikke minst skyldes at de i dette fellesskapet kan forstå og kommunisere med hverandre. Begge jentene kommer fra fattige hjem i nærliggende landsbyer. – Jeg er hjemme hos mamma og mormor hver helg. Det er bare oss tre i familien, og mamma livnærer seg ved å sy. Hun kan ikke tegnspråk, så vi kommuniserer ved å skrive setninger på et papir. Jeg

har noen få venner hjemme i landsbyen, men de er hørende og kan heller ikke tegnspråk.

Derfor er det alltid godt å komme tilbake på skolen om mandagene. Mamma sykler meg tilbake skolen, en distanse på to mil hver vei, forteller Quynh Như. Hoàng Hương ser på Quynh Như mens hun forteller og nikker bekreftende på hodet. – Foreldrene mine er over seksti år og er veldig fattige. Mamma selger frukt på markedet, og pappa tar på seg tilfeldige jobber når muligheten byr seg. Jeg hjelper til i huset så godt jeg kan når jeg er hjemme, forteller hun.

Begge jentene drømmer om bedre liv når de blir voksne og håper at de får jobb, men ingen av dem vet hva slags yrke de ønsker seg.

Quynh Như er kreativ og liker å sy og tegne, og hun kunne nok tenke seg å bli kunstner. Men Minh Tuong har bestemt seg for et yrke, han vil bli lærer og vil undervise døve barn. – Jeg 58 tsjili nr. 01 • 2019

integrering: Å lære tegnspråk har vært en døråpner til samfunnet rundt og har ført til gode vennskap og til å leve et naturlig liv. Målet er å bli inkludert i storsamfunnet og i familie og skole. Misjonsalliansen vil arbeide for at skolen i Can Tho også skal bli et ressurssenter som bidrar til en slik integrering.

gjør litt sånt allerede, sier han og smiler og fortsetter: – På fritiden liker jeg å hjelpe andre elever med leksene. Jeg har ingen favorittfag og liker alle fagene på skolen like godt, og da er det fint å kunne hjelpe andre.

TRENGER KOMPETANSE

Rektor Trần Lê Duy Khiêm og to andre lærere sitter sammen med oss og følger samtalen med de tre elevene. De forteller at Tuong er en svært oppvakt og skoleflink gutt. Han er dessuten hjelpsom og snill, og i helgene jobber han i skolehagen der det dyrkes ulike grønnsaker som brukes i matlagingen. De har mange liknende elever som bidrar positivt til internatfellesskapet, men de forteller også at det er mange vanskelige utfordringer med å drive en skole som denne. – Det er mange foreldre som ikke vil sende døve eller andre funksjonshemmede barn på skolen. De blir gående hjemme, 59 tsjili nr. 01 • 2019

og de blir da ofte tapere i lokalsamfunnet sitt.

De to døvelærerne er enige, og de legger til at aldersforskjellen på elevene i én og samme klasse kan være utfordrende. – Døve barn blir oppdaget og diagnostisert til ulike tider i oppveksten, og når foreldrene venter med å sende dem på skole, blir det store aldersspenn i klassene. Det gjør undervisning og læring mer komplisert, mener de.

Rektoren er enig med lærerne, men han skryter av jobben de gjør. Han er glad for at skolen har gode lærere, men han erkjenner samtidig at det er vanskelig å få tak i kvalifiserte døvelærere. – Skolen er avhengig av lærere med kompetanse og forståelse for denne gruppen sårbare elever. Slike lærere får bedre lønn på skolene i de store byene.

STIGMATISERT GRUPPE

Den totale staben ved skolen teller 41 personer og av disse er 28 lærere. De øvrige ansatte dekker andre oppgaver i dette lille skolesamfunnet. For det psykososiale miljøet kan til tider være skjørt.

– Du må huske på at de fleste barna på denne skolen kommer fra små, fattige landsbyer, og de har vært isolerte i sine lokalsamfunn. De har ikke kunnet kommunisere godt med venner og familie. Med enkle kroppsspråk har de kunnet gi signaler om at de for eksempel er sultne eller har vondt i magen, men de har ikke vært i stand til å formidle følelser, tanker, redsel og bekymringer. De har blitt stigmatisert i samfunnet og ikke blitt forstått, og mange av dem har blitt deprimerte eller har utviklet en utagerende oppførsel. Det er

vi som får dette i fanget, forteller rektoren, og han legger til: – Når barna er kommet hit, vil mange av foreldrene overlate hele ansvaret til oss. Foreldrene vil verken bidra med økonomi, gode råd eller annen oppfølging av elevene, og barna besøker familien sin svært sjelden. Det er trist.

TROR PÅ FRAMTIDEN

Minh Tuong forteller at kontrasten mellom livet på skolen og hverdagen hjemme i landsbyen er stor. – Før jeg begynte på skolen, var jeg veldig trist det meste av tiden. Andre mennesker så ned på meg, og jeg hadde det vondt og konfliktfylt inne i meg uten å kunne uttrykke det eller fortelle det til noen. Her på skolen traff jeg andre døve. I begynnelsen kunne heller ikke vi kommunisere, men vi visste vi hadde noe felles. Etter hvert lærte vi tegnspråk, og vi følte oss mer og mer normale.

De to jentene trives også godt på skolen.

Quynh Như liker best biologi, og Hoàng Hương synes kjemi er morsomst. På fritiden spiller de bordtennis, badminton og volleyball, og

de henger sammen med venner. – Vi har tilgang til mange ulike aktiviteter, og vi lærer noe nytt hele tiden. For ikke lenge siden var hele klassen på et museum inne i byen, og vi ble kjent med historien vår og samfunnet vi lever i, forteller jentene.

– Målet vårt er ikke bare inkluderende utdanning, men enda mer et inkluderende samfunn, sier Trine Grønborg Christensen og fortsetter: – Lokalsamfunnet skal motiveres og stimuleres til å inkludere mennesker med ulik funksjonsnedsettelse, også døve.

Da trenger vi et sterkt ressurssenter med all nødvendig ekspertise, i tillegg til velvillighet, åpenhet og samarbeidsvilje fra skoler og lokalsamfunn. Målet er at mennesker med funksjonsnedsettelse, inkludert døve, skal bli akseptert i samfunnet, og at også foreldre skal lære å kommunisere med barna sine, sier hun.

– Jeg vil ikke bli sett ned på lenger. Jeg vil få meg utdannelse og en jobb og klare meg selv. Når foreldrene mine blir gamle, skal jeg ta meg av dem. Jeg vil hjelpe fattige og være aktiv i kirken, sier Minh Tuong.

60 tsjili nr. 01 • 2019

instagrammer # misjonsalliansen

@mfvitenskapelighoyskole:

@bootr ampy t: K l a r f or t u r m e d

@sentrumogsthanshaugensokn: Musikk-

@janneogruneiliberia: Partner confe-

@janneoygard: På vei til Sierra Leone.

@randabergmenighet: Gratulerer Arild

BASAR

FEST OG #livetpåmf #misjonsalliansen

duoen Garness synger MisjonsUka åpen med liturger Marta Axner Ims og Yohannes Shanka. #misjonsuka

godt med gode hjelpere når uhellet er ute … #misjonsalliansen #misjonsallianseniliberia

61 tsjili nr. 01 • 2019

#misjonsalliansen til Equador! Flere bilder kommer, følg med!

rence with our partner in the United Methodist Church in Sierra Leone!

Nyvoll som vinner av julekrybben fra Liberia. Det er samlet inn kr 13 750,til misjonsprosjektet på loddsalget.

VOLONTØR-SIDEr

Nytt år – Nye volontører I 2019 har det kommet tre volontører til Filippinene: Håvard, Simon og Mattias, alle 19 år og fra Randaberg.

Tekst: Fride Maria Listrøm Næsheim Foto: Privat

Guttene har allerede vært frivillige på et barnehjem i Kenya i tre måneder, og nå skal de være volontører for Misjonsalliansen

på Filippinene. – Jeg ønsket å ta et år på bibelskole med fokus på bibel og tro, mens Simon var veldig innstilt på å drive med

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador og på Filippinene.

Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

62 tsjili nr. 01 • 2019

Å reise, oppleve en annen kultur og forhåpentligvis gjøre nytte for oss – en helt perfekt kombinasjon. arbeid i utlandet. Det tenkte jeg at var uaktuelt. Men Simon spurte igjen og igjen, og gradvis fikk jeg mer og mer lyst til å reise ut. Ved å reise ut kan jeg virkelig bruke tro i praksis, og Gud kan bruke meg hvor som helst, forteller Håvard.

Misjonsalliansen har gode verdier, og vi følte oss sikre på at dette ville være et trygt og spennende valg. Misjonsalliansen har tatt utrolig godt imot oss, forteller Mattias. – Vi får muligheten til å reise, oppleve en annen kultur og forhåpentligvis gjøre nytte for oss.

Det syns vi er en helt perfekt kombinasjon.

Og det at vi var flere som ville reise ut, gjorde det lettere å ta steget ut i den store verden.

Simon var hele veien klar på hva han ville, og en av grunnene til at valget falt på Filippinene var at de snakker mye engelsk der.

– Prosjektene Misjonsalliansen jobber med på Filippinene ser veldig spennende ut, og vi har blitt veldig godt tatt imot av Torhild og Mahel som jobber på kontoret her. Etter en ganske rolig start her nede hvor vi har blitt vant til døgnrytmen og flyttet inn i leiligheten hvor vi skal bo, er vi veldig klare for å begynne å jobbe, og jeg tror oppholdet her vil bli både givende og lærerikt.

Det blir spennende å følge guttene videre, og vi ser fram til flere oppdateringer fra livet på Filippinene.

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

Du kan søke om å bli volontør på Misjonsalliansen.no

63 tsjili nr. 01 • 2019

ENGASJEMENT I NORGE

Nytt samarbeid mellom KRIK og Misjonsalliansen Kristen Idrettskontakt (KRIK) og Misjonsalliansen innleder et treårig samarbeid om bistandsprosjekter i Kambodsja.

Etter en prosess med restrukturering av sitt internasjonale arbeid har Kristen Idrettskontakt (KRIK) inngått en treårsavtale med Misjonsalliansen. KRIK skal finansiere og bidra med faglig kompetanse inn i ulike idrettsrelaterte ungdomsprosjekter i Kambodsja og støtte arbeid Misjonsalliansens partnere driver i dette landet. KRIK skal samarbeide med

partnerorganisasjonene EFC (Evangelical Fellowship of Cambodia) og GCT (Genesis Community of Transformation) og skal være med å utdanne ledere og drive opplæring i idrett.

– Misjonsalliansen er stolte over det nye samarbeidet med Kristen Idrettskontakt, og vi anerkjenner den gode kompetansen organisasjonen har opparbeidet seg. I et komplekst bistandsarbeid og med store forventninger i en mangfoldig og presset innsamlingssektor, må gode krefter søke sammen

for å finne fram til de beste løsningene for et faglig vellykket prosjektsamarbeid, sier generalsekretær Andreas Andersen i Misjonsalliansen.

Også KRIKs styre og ledelse er fornøyde med den nye modellen og mener den viderefører det internasjonale engasjementet på en god måte.

– Vi ser frem til å samarbeide med Misjonsalliansen. Det er en organisasjon med mye god fagkompeta nse som passer oss godt. De jobber tverrkirkelig og er moderne og tilpasningsdyktige. Dette gleder vi oss til, sier konstituert generalsekretær i KRIK, Magnus Hvalvik.

Siden begynnelsen av 80-tallet har KRIK vært en anerkjent og attraktiv aktør i det kristne organisasjonslandskapet.

KRIK har som visjon å skape idrettsglede, trosglede og livsglede både lokalt, nasjonalt og også internasjonalt. Kristen Idrettskontakt har siden 1993 støttet flere idrettsrelaterte prosjekter i ulike land i Øst-Afrika. Nå skal de skape engasjement i Kambodsja.

64 tsjili nr. 01 • 2019

A

A: Alle mennesker har rett til et godt og verdig liv – uansett om du er rik eller fattig, bor i Oslo eller i Sierra Leone.

Behovet for verdighet forener oss, og Kirkens oppdrag handler dypest sett om å være med på Guds gjenopprettelse av det gode liv. Dette var temaet biskop Yambasu og biskop Kari Veiteberg snakket om på et arrangement i B

C

Litteraturhuset i Oslo.

B: Overgangen fra Sierra Leone til Norge var stor på så mange måter. Biskop Yambasu kom fra 35 varmegrader i Vest-Afrika til 15 kul-

D

degrader i Oslo.

C: Biskop John K. Yambasu deltok ved MisjonsUKAs avslutningsgudstjeneste i Nordstrand kirke. I prose-

MisjonsUKA 2019

sjonen ut av kirken gikk han sammen med sokneprest Anne Grete Listrøm.

MisjonsUKA i Oslo bispedømme er en årlig foreteelse som arrangeres i åpenbaringstiden og er et samarbeid mellom bispedømmet og SMM, Samarbeid menighet og misjon i Den norske kirke. Hvert år inviterer biskopen i Oslo en representant fra en av samarbeidsorganisasjonene, og i år var det Misjonsalliansens tur. Hovedgjesten denne uka var biskop i The United Methodist Church i Sierra Leone, John K. Yambasu. Tema for MisjonsUKA var Verdig liv.

65 tsjili nr. 01 • 2019

D: Biskopen møtte staben i Oslo bispegård, og med på samlingen var også representanter fra andre SMMorganisasjoner. Her fortalte han om livet sitt og tjenesten som biskop i et av Afrikas fattigste land.

Faddere Hilde Marie og Arnfinn Bergly

– Vi har i 40 år hatt to fadderbarn fra Bolivia og på den måten fulgt arbeidet og utviklingen gjennom mange år. Motivasjonen for å starte var informasjon via

misjonærvenner om Misjonsalliansens virksomhet. Det ble for oss en mulighet til å støtte to barns familier samtidig som våre egne tre barn vokste opp på 80-tallet. På denne måten kunne vi sammen med barna fokusere på at vi hjalp noen som trengte det og bli minnet om hvor godt vi selv har det. Spesielt fint er det å få jevnlige meldinger om at støtte til familiene bidrar til at de etter hvert klarer seg selv med jobb, skolegang og rent vann. Det er for oss en stor glede å støtte arbeidet, og vi vet at det også har vært lærerikt for våre egne barn å få være med på dette.

Elisabet Voll Ådnøy

– Siden jeg begynte i gospelkoret Mosaic i 2012 har jeg vært fadder i Misjonsalliansen. Som fadder er jeg så stolt over det gode arbeidet som drives! Høsten 2018 dro jeg og noen

andre fra Mosaic til Liberia for å besøke prosjektene Misjonsalliansen har der med partnerorganisasjonene sine. Den lokale forankringen som partnerorganisasjonene har gjør Misjonsalliansens arbeid så bra, synes jeg. Jeg opplever at det er et stort fokus på bærekraftig gjennomføring av prosjektene, der målet er å hjelpe mennesker og samfunn på en helhetlig og grundig måte, ikke bare på overflaten. I Liberia fikk jeg et lite innblikk i at det å forbedre blant annet skoler og vann-, sanitær- og hygieneforhold får mye å si for menneskene i landet. Jeg er stolt av kompetansen som Misjonsalliansen har og at de både er tett på mennesker og samtidig ser det store bildet i samfunnet.

66 tsjili nr. 01 • 2019

Neste nummer Alle barn har rett til å gå på skole Temaet for neste nummer av Tsjili er utdanning. Utdanning er en viktig del av fadderordningen, og vi jobber med utdanning på mange ulike nivåer, som barnehager, skoler, videreutdanning, bygging av skoler og etterutdanning av lærere. Det kommer spennende reportasjer fra Filippinene og Brasil.

Tema i nummer 2, 2019: Alle barn har rett til å gå på skole.

bli tør volon

Hva gjør du høsten 2019?

Kanskje du sitter på en buss i Kambodsja,

hvor mange som dukker opp til engelsk-

titter på mennesker fra vinduet og tenker

kurset ditt «English Corner» på Filippinene,

på smilene du fikk av barna på daycare-sen-

forbereder fotballtrening eller redige-

teret hvor du jobber? Kanskje du lurer på

rer din siste bloggpost fra Ecuador?

Hvem vet? … Kanskje du planlegger helgetur for å se litt av landet …?

Kanskje DU blir en av høstens håndplukkede verdifulle volontører?

For mer informasjon: www.misjonsalliansen.no / Tlf: 22 94 26 00

67 tsjili nr. 01 • 2019

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

Vy er døv og er én av 41 heldige elever som får gå på skole i Hau Giang, Vietnam.

«Alle barn har rett til å gå på skole», står det i FNs barnekonvensjon, men virkeligheten er en helt annen for mange, og spesielt for

Les Vy sin gripende historie på misjonsalliansen.no/vintergaven2019

barn med funksjonshemning.

Etter 11 år kan Vy endelig formidle sine følelser etter at han fikk lære seg tegn til tale. til

Misjonsalliansen har som mål at ingen barn skal holdes borte fra skolen – uansett utfordring.

Vil du være med og gi mennesker et verdig liv?

10 590

eller bruk kontonummer 3000 16 00040. Merk med «Vintergaven 2019»

Gi et valgfritt beløp på Vipps eller til vårt kontonummer!

T

A

K

K

68 tsjili nr. 01 • 2019