Tsjili 0118 screen

magasin e t fr a Misj onsalliansen nr . 01 • 2 018

Ung befolkning: Reportasjer Fra Filippinene, Kambodsja og Bolivia. seks ungdommer om hverdagen og fremtiden.

1 tsjili nr. 01 • 2018

innhold 01 • 2018

Tsjili m i s j o n s a l l i a n s e n

Filippinene:

Sammen er vi sterke

Filippinene har en svært ung befolkning.

Partneren vår Lingap har stort fokus på barn og barns rettigheter. Bli med når Lingap besøker noen av lokalsamfunnene vi jobber i.

Bolivia:

– Jeg vil bruke mine evner til å hjelpe andre Jenny er BUMAN-student og har gjennom Misjonsalliansens stipendordning fått hjelp til å studere pedagogikk.

s. 43

s. 20

Portrettet:

6 ungdommer

om hverdagen og fremtiden

I denne utgavens portrett møter du seks ungdommer fra landene vi jobber i som forteller om hverdagen og drømmene de har for fremtiden.

s. 32

2 tsjili nr. 01 • 2018

stemmen Forsiden: Betzy er 13 år og bor i Guayaquil. Hun dr ømm er om å bli lege når hun blir stor.

Foto: Misjonsalliansen

Fast stoff stemmen s. 3 leder s. 4 Bidragsytere s. 4 Ute s. 5 nyheter s. 8 Kortreist s. 16 familiesider s. 30 portrettet s. 32 bildet s. 36 kronikk s. 38 ARKIv s. 41 instagrammer s. 46 Andakt s. 48 mikrofinans s. 50 Exit Bolivia s. 54 Generalsekretæren s. 56 ENGASJEMENT I NORGE s. 58 VOLONTØR-SIDEr s. 64

Aktuelt En Ung befolkning s. 6 Sammen er vi sterke s. 20 6 Ungdommer s. 33 Sannheten om ungdom på Filippinene s. 38 Jeg vil bruke mine evner til å hjelpe andre s. 43 Det beste året i Diaconias historie s. 51 Bærekraftige resultater s. 54 Jobber for barn og unge s. 60

Den unge generasjonen Hvis du er voksen, bor i et utviklet land og har fått skolegang – da er du en av de heldige på kloden.

2 milliarder av verdens befolkning er under 15 år.

Ytterligere 1,2 milliarder er mellom 15 og 24, og unge menneskers andel i verden har aldri vært så stor før.

Men det er ikke velstandsnasjonene som drar opp statistikken. Det er fattige land langt fra Norge – steder som Liberia og Sierra Leone med mer enn 40 % av befolkningen under 15 år. Gjerne barn av unge foreldre som på grunn av borgerkrig fikk minimal skolegang, som ikke kan lese og skrive og som heller ikke har jobb.

Barn og unge har drømmer – men mange ble født i «feil land» til å få dem oppfylt. Utdanningssystemer ligger nede. Lærerkapasiteten er laber, og skolebygg er forfalne. Tradisjonelle riter, overtro og behov for ung arbeidskraft hindrer mange barn og unge tilgang til utdanning. Og makthaverne prioriterer ofte penger i egne lommer.

I Liberia fikk den nyvalgte presidenten George Weah overveldende oppslutning fra de unge. De vil ha forandring – de er lei av ord uten handling. Økt tilgang til kommunikasjon og teknologi gir nye læringsmetoder, og nye forbilder fra verden ute kommer nær. Noen få har vært i utlandet og sett. Og de snakker og forventer mer fra sine ledere. Tillit, kunnskap og jobber fra lokal verdiskapning er viktige svar.

Flere barn enn noensinne i vår vakre verden går på skole i dag, og Misjonsalliansen sammen med dere jobber hardt for å gi barn og unge en sjanse – akkurat der de bor.

Av: Rune Øygard

3 tsjili nr. 01 • 2018

Bidragsytere

Kjære leser!

I dette nummeret av Tsjili retter vi søkelyset på verdens unge befolkning. Selv om andelen eldre vokser raskt globalt, har det aldri vært flere unge i verden enn i dag, og andelen er økende.

I følge studier fra FN er en fjerdedel av verdens befolkning under 15 år, og i de minst utviklede landene er så mye som 60 prosent av befolkningen under 24 år.

Unge mennesker kan bidra positivt til et lands utvikling dersom de har tilgang til utdanning og arbeid. Mange land har imidlertid utfordringer med høy arbeidsledighet blant unge, og de unge blir derfor ofte sett på som et problem og en belastning på knappe ressurser.

Misjonsalliansen, som har Norges eldste fadderordning, har et stort fokus på barn og ungdom. Vi har også et stort engasjement innenfor et område som arbeid og inntekt, og alt dette henger sammen.

Misjonsalliansens samarbeidsland har en svært ung befolkning og generelt høy arbeidsledighet. For at disse landene skal få til bærekraftig utvikling er det avgjørende at ungdom og unge voksne får arbeid og inntekt. Misjonsalliansen vil særlig prioritere prosjekter og tiltak som hjelper ungdom i overgangen fra utdanning til inntektsskapende arbeid.

Får unge mennesker utdannelse og senere arbeid og inntekt, får de også muligheten til å jobbe seg ut av fattigdom. God lesning!

Tsjili • Utgiver: Misjonsalliansen, Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo. Postadresse: PB 6863, St. Olavs plass, 0130 Oslo. Tlf.: 22942600 E-post: info@misjonsalliansen.no Bankgiro: 3000 16 00040. Redaktør: Oddmund Køhn, mob 922 52 054, oddmund.kohn@misjonsalliansen.no, informasjonskonsulent: Fride Maria Listrøm Næsheim, mob 473 91 094, fmn@misjonsalliansen.no, Ansvarlig redaktør: Andreas Andersen, mob 934 29 975, andreas.andersen@misjonsalliansen.no, Konsept og design: Blæst Design, Geir Henriksen, Grafisk design: Klaus A. Kuhr, Trykk: Gunnarshaug Trykkeri AS, ISSN 1890-6826. www.misjonsalliansen.no

leder

Nils-Tore Andersen: Nils-Tore er dette nummerets andaktsskriver.

Nils-Tore var generalsekretær i Misjonsalliansen i perioden 1989 til 2006 og er fortsatt en ettertraktet forkynner. Han har vært en profilert person i kirke-Norge gjennom mange tiår, både som redaktør, forlagssjef, informasjonssjef, generalsekretær og kirkerådsleder.

Rune Øygard: Rune Øygard har i dette nummeret bidratt på mikrofinanssidene. Sammen med kona Janne er han utsending i Liberia og Sierra Leone. Han sitter i styret i mikrofinansbanken Diaconia.

Rune er utdannet ingeniør og har studier i økonomi, strategi og lederskap fra BI. Han har lang erfaring både som leder og konsulent fra norsk og internasjonalt næringsliv. Rune har I dette nummeret bidratt på mikrofinanssidenb og han har skrevet stemmen.

Av: Oddmund Køhn, redaktør

4 tsjili nr. 01 • 2018

Ute

Eli Bolkesjø Williams : Eli er utsending på Filippinene sammen med mannen John og barna Aron og Solveig. Eli er utdannet sosionom og har en bachelor i utviklingsstudier og statsvitenskap og en mastergrad i international social welfare and health policy.

Før hun kom til Filippinene jobbet hun som flyktningkonsulent i Rælingen kommune. Eli har i dette nummeret skrevet kronikken sammen med kollega Torhild.

Hanne Holmberg Chávez: Hanne er utenlandssjef i Misjonsalliansen, og hun har jobbet i organisasjonen siden 2002.

Hanne har tidligere jobbet i Bolivia for UNDP, FNs utviklingsorganisasjon, og for Misjonsalliansen.

Hun har hovedfag i utviklingsgeografi og har også studert spansk.

Hanne har i dette nummeret skrevet ute-spalten. I denne spalten skal utenlandsavdelingen skrive refleksjoner og nyheter.

Lokalt eierskap under press

S

entralt i Misjonsalliansens arbeid er at fattige og marginaliserte mennesker selv skal sette dagsordenen og eie de tiltak som Misjonsalliansen bidrar inn i. Våre prosjekter skal bekrefte og bygge opp om deres kunnskap og ressurser. Bare slik kan endring, myndiggjøring og bærekraft skapes.

Det at fattige og marginaliserte mennesker skal ha eierskap i de prosjektene Misjonsalliansen støtter, må prege de valg vi gjør både ute og hjemme. Vår rolle er å støtte og bygge kompetanse og tilrettelegge for deling, læring og refleksjon.

Vi har penger. Dette skaper en ubalanse der det er vanskelig å møtes som likeverdige med krav og behov. Skapes det en forventning om at Misjonsalliansen betaler hele gildet, mobiliseres ikke lokalsamfunnets ressurser og lokalt eierskap går ned. Derfor er det viktig å jobbe gjennom representative organisasjoner som bruker nok tid på å bygge relasjoner, bli kjent og skape tillit.

Vi mener at det er viktig og riktig å bruke ressurser på å dokumentere effektivitet og resultater av arbeidet vi støtter, men definisjonsmakten av hva som skal telles og dokumenteres skal ligge hos partnerne våre eller de vi arbeider for og med.

I forhold til markedsarbeidet kan det også være utfordrende å tenke på at det er de fattige og marginaliserte som skal eie og bestemme hva som gjøres i prosjektene, for hva om dette ikke er det samme som engasjerer og utløser giverglede i det norske markedet? I hvilken grad skal «salgbarhet» påvirke hva vi støtter? Dette er en spenning som jeg mener det er viktig å anerkjenne.

Av: Hanne Holmberg Chávez, Utenlandssjef

5 tsjili nr. 01 • 2018

Ung Befolkning

Befolkningspyramide 2018 Menn

100+ 95-99 90-94 85-89 80-84 75-79 70-74 65-69 60-64 55-59 50-54 45-49 40-44 35-39 30-34 25-29 20-24 15-19 10-14 5-9 0-4

Norge

3%

2%

1% 0% 0% 1% Befolkningspyramide 2018

Menn

2%

3%

100+ 95-99 90-94 85-89 80-84 75-79 70-74 65-69 60-64 55-59 50-54 45-49 40-44 35-39 30-34 25-29 20-24 15-19 10-14 5-9 0-4

BefolkningsPyramide: prosentandelen unge og gamle i hvert land, Fra Unge nederst til Gamle øverst 3%

2%

Kvinner

Alder

Ecuador

4%

Kvinner

Alder

1%

0%

0%

1%

2%

3%

4%

En Ung befolkning I de fleste fattige land øker andelen unge mennesker i befolkningen. Er det en trussel eller en mulighet?

Tekst: Oddmund Køhn ILLUSTRASJON: Fn/GLOBALIS

På den ene siden kan en økende andel ung befolkning skape sosial uro og utfordringer – en tendens som vil forsterke seg der man mangler gode skoletilbud og tilgang til arbeid og inntekt.

På den andre siden kan en slik ung befolkning betraktes som et aktivum og en verdifull kilde til arbeidskraft og økonomisk vekst.

En befolkning er summen av innbyggerne i et område. Befolkningen i verden øker dersom det fødes flere enn det dør – og da får

vi befolkningsvekst. Befolkningen har vokst kraftig de siste hundre årene, mens befolkningsveksten derimot var på sitt høyeste på 1960- og 70-tallet. I 2011 passerte vi 7 milliarder mennesker på jorda, og FN forventer at vi blir 11,2 milliarder mennesker i 2100.

Den største debatten omkring befolkningsvekst har dreid seg om hvorvidt jorda har nok ressurser og mat til en stadig økende befolkning. Da befolkningsveksten var som størst, 6 tsjili nr. 01 • 2018

Menn

100+ 95-99 90-94 85-89 80-84 75-79 70-74 65-69 60-64 55-59 50-54 45-49 40-44 35-39 30-34 25-29 20-24 15-19 10-14 5-9 0-4

Kambodsja

5%

4%

2% 1% 0% 0% 1% Befolkningspyramide 20182%

3%

Menn

2%

3%

1%

0%

0%

1%

Befolkningspyramide 2018

3%

2%

2%

4%

3%

Kvinner

Alder 100+ 95-99 90-94 85-89 80-84 75-79 70-74 65-69 60-64 55-59 50-54 45-49 40-44 35-39 30-34 25-29 20-24 15-19 10-14 5-9 0-4

Filippinene

4%

5%

100+ 95-99 90-94 85-89 80-84 75-79 70-74 65-69 60-64 55-59 50-54 45-49 40-44 35-39 30-34 25-29 20-24 15-19 10-14 5-9 0-4

Menn

5%

4%

3%

Kvinner

Alder

Sierra Leone

4%

i rike og fattige land, og fattige land har som regel en større andel ung befolkning.

Kvinner

Alder

1%

0%

0%

1%

2%

3%

4%

5%

var man redd for overbefolkning og økende fattigdom. Siden den gang har befolkningsveksten sunket, og befolkningsvekst blir ikke lenger sett på som den dominerende årsaken til fattigdom og miljøproblemer. Derimot er økende ulikhet, konflikter og klimaendringer viktige årsaker til fattigdom. Det er også stor forskjell på alderssammensetningen 7 tsjili nr. 01 • 2018

FN lager prognoser for hvordan de tror befolkningsveksten vil utvikle seg – en forskning som beregner hvor mange mennesker det vil bli i framtiden.

Det er vanskelig å forutse nøyaktig hvor stor befolkningsveksten blir fordi det avhenger av både økonomisk og sosial utvikling i verden. Derfor lager FN tre forskjellige prognoser som viser lav, middels og høy befolkningsvekst.

FN mener det er mest sannsynlig at det blir middels befolkningsvekst. Det betyr at det vil være 9,8 milliarder mennesker i 2050 og 11,2 milliarder i 2100.

Globalt er det andelen av befolkningen over 60 år som vokser raskest. Dette er et resultat av at vi føder færre barn, samtidig som vi lever lenger. Denne utviklingen er sterkest i land med høy levestandard. Utviklingslandene har en mye yngre befolkning på grunn av høyere fødselsrate og lavere levealder.

Selv om andelen eldre vokser raskt globalt, har det aldri vært flere unge i verden enn i dag, og andelen er økende. En fjerdedel av verdens befolkning er under 15 år, og i de minst utviklede landene er så mye som 60 prosent av befolkningen under 24 år.

Unge mennesker kan bidra positivt til et lands utvikling dersom de har tilgang til utdanning og arbeid, men mange land har utfordringer knyttet til utdanningssektoren og med stor arbeidsledighet blant unge. Derfor har Misjonsalliansen i flere tiår hatt fokus på barns rettigheter og arbeidet for bedre skole, gode oppvekstsvilkår og tilgang til arbeid og inntekt.

nyheter skolesenteret har fått nytt lærerkompleks med fire fullt utstyrte lærerboliger ser vi en endring. Allerede under byggeprosessen ble nye lærere interessert og søkte seg til skolesenteret som nå har 21 lærere på plass i klasserommene. Landsbybefolkningen har selv stått på for å få dette Liberia

Et løft for skolesenteret i Garplay

Endelig er alt ferdig, og dagen for den store innvielsen er kommet! Det handler om de flotte lærerboligene ved skolesenteret i Garplay.

gjennomført. De opplevde over tid at elevene mistet interessen for skole når de ikke fikk skikkelig undervisning. Lærere sluttet å komme fordi det var svært vanskelig å få et sted å

Tekst og foto:Janne I. Harbo Øygard

bo, noe som førte til at klas-

Ved å bygge lærerboliger

alder til fullgått Senior High

serommene var uten lærere

har Misjonsalliansen vært

etter 12. klasse.

mange timer hver dag. Nå er

med og styrket et skolesen-

Det har ikke vært enkelt å

den nedadgående spiralen

ter med omtrent 700 elever

tiltrekke seg nok lærerkref-

snudd, og optimismen rår i

helt fra førskolebarn i 3–4-års-

ter til skolen, men nå som

Garplay!

har motiverte og engasjerte

500 elever og 10 lærere få

lærere, og når alt står klart om

en mye bedre skolehverdag.

noen få måneder, vil nærmere

• Janne I. Harbo Øygard

Liberia

Trening av unge volontører og WASH. Ungdommene skal periodevis bo i landsbyene for å

Liberia

Rehabilitering av Tonglawin skole

ta del i opplæring og være agenter for forandring og utvikling.

Rehabiliteringen av Tonglawin

De vil trolig få stor betydning for

skole er i full gang. To bygnin-

barn og unge som gjerne vil ha

ger skal utvides med større

eldre ungdommer de kan se opp

klasserom og nytt tak. Den

til. Partneren vår i Sierra Leone

ene bygningen er nesten

I Sierra Leone var nylig åtte skolerte

har laget et undervisningsopp-

helt ferdig, og utvidelse med

ungdommer uten jobb på opplæ-

legg for volontørene og har stor

nye vegger på neste bygning

ring for å bidra som volontører i det

tro på effekten av å bruke disse

er i full gang. Denne skolen

nye programmet innen utdannelse

ungdommene.

• Janne I. Harbo Øygard

8 tsjili nr. 01 • 2018

K a mb o d s j a

Ein murstein om gangen Skulen i Korntuotkhnat mangla inngjerding i mange år, men ingen tok ansvar for å gjere noko med det. Etter at skulekomiteen var blitt organisert og opplært av PNKS, Misjonsalliansen sin partnerorganisasjon, begynte ting endeleg å skje. Dei bestemte seg

K a mb o d s j a

Nytt prosjekt i urskogen

Skogen Prey Lang er noko av det vesle som er att av urskogen som ein gong dekte store delar av Kambodsja.

Tekst og foto: Karen Lee Ling Myrene

for å samle inn pengar i lokal-

Skogen er no trua av ulovleg hogst og industrielt land-

samfunnet, men folk var skep-

bruk. Nedhogsten vil påverke klimaet i heile regionen.

tiske til om gjerdet faktisk skulle

Kuyfolket er ein etnisk minoritet og blant dei fattigaste i

kome. For å vise at dei meinte

Kambodsja. Lokalbefolkninga prøver å beskytte og bevare

alvor begynte dei å bygge, sjølv

Prey Lang gjennom å patruljere i skogen, og dei har eta-

om dei ikkje hadde nok midlar til

blert eit grasrotnettverk for å kunne gjere dette på ein orga-

å fullføre prosjektet. Det var nok

nisert måte. Dei mistar inntektsgrunnlaget sitt på grunn

eit lurt grep, for no har pengane

av at skogen og jordressursane vert fjerna for å gi plass til

begynt å kome inn både frå pri-

plantasjar og har derfor bedt Misjonsalliansen om hjelp.

vatpersonar og frå lokale myn-

Men løysinga på problemet er meir komplisert enn berre

digheiter, og muren står halv-

å sørge for inntektsskapande arbeid. Kuysamfunnet sit fast

ferdig. Komiteen er optimistisk

i ei hengemyr forårsaka av grådigheit, urettferdigheit, utnyt-

til at dei skal klare å få inn nok

ting og ubalanse. Her må vi tenke myndiggjering, utdan-

midlar til å bygge ferdig muren

ning og brubygging mellom dei som utnyttar og dei som

– ein murstein om gangen.

blir utnytta. Kan vi klare å berge Prey Lang?

• Savy Kim/Anders Myrene

K a mb o d s j a

Organiske grønnsaker

9 tsjili nr. 01 • 2018

I staden for å kjøpe grønsaker

og maten vart sunnare. No er

fulle av skadelege sprøytemid-

produksjonen blitt så stor at

del begynte nokre innbyggarar

dei har opna eige utsal på den

frå fem kommuner i provinsen

lokale marknaden. Dermed har

Prey Veng for nokre år sidan å

dei ei inntekt, og andre kan også

dyrke organiske grønsaker sjølv.

nyte godt av organisk dyrka mat.

På den måten sparte dei pengar,

• Savy Kim/Anders Myrene

nyheter Vietnam

Nytt håp etter ulykke

Vo Van Dau er 30 år, gift og har en sønn. For fire år siden var hun i en ulykke på arbeidsplassen, hun fikk høyre hånd revet av og mistet førligheten i venstre hånd.

Tekst og foto: Guro Nesbakken

Dette førte til at hun ble deprimert og isolerte seg, hun følte seg ubrukelig. Selv daglige oppgaver som å spise, vaske seg og kle på seg ble vanskelige. Familien måtte hjelpe henne med alt. «Ulykken skjedde så brått, jeg fikk ingen mulighet til å forberede meg», forteller hun, «jeg følte meg unyttig og mistet troen på meg selv.»

Så fikk hun høre om Thoi Binh DPO, en organisasjon for mennesker med funksjonshemninger. Som medlem deltok hun på mange kurs og fikk et nettverk av andre i samme situasjon som henne. Det har gitt ny selvtillit og fokus på egne muligheter og ikke på begrensningene. Nå ønsker hun å hjelpe andre funksjonshemmede: «Jeg ønsker å etablere yrkesutdanning for funksjonshemmede, slik at de kan skaffe sin egen inntekt og bli mer inkludert i samfunnet», avslutter hun.

håndvask, mathygiene og rik-

deltaet. Familien levde i fat-

tig medisinbruk. Dette er en ny

tigdom før hun fikk mikrokre-

måte for oss å jobbe på, og både

dittlån fra MOM i 2014. Lånet

lokale myndigheter, lærere og

ble investert i en liten nudel-

elever har gitt veldig gode tilba-

sjappe, og inntekten gikk til

kemeldinger etter de fire første

barnas utdannelse og vedli-

forestillingene. • Guro Nesbakken

kehold av huset. Men husleien økte stadig, og de tapte inn-

Vietnam

Kreativ formidling

Vietnam

tekter. Til slutt hadde ikke fami-

Med tannbørste og såpe som

lien n ok t il å kla r e s e g .

våpen ble kampen mot dårlige

Løsningen ble å selge nudler

bakterier utkjempet på en scene

på gata. Det er fleksibelt, har

foran hundrevis av skolebarn i

lave kostnader og de når ut til

Tra Vinh. Barna ble engasjerte

flere kunder. Et nytt lån fra

og deltok med ivrige tilrop, og

MOM finansierte kjøp av mat-

kostymene var spektakulære.

vogn. Familien har igjen sta-

Den profesjonelle teatergruppa

Fra butikk til gatemat

IDECAF har laget teaterstyk-

Fru Nguyen Thi Tich Duc bor i

ner om å ekspandere

ket for å lære skolebarn om

storbyen Can Tho i Mekong-

businessen.

bil inntekt, og fru Duc har pla• Guro Nesbakken

10 tsjili nr. 01 • 2018

Ec u a d o r

Cuman

Avslutning er vemodig, men

Cuman er et stipendprogram

også ett av målene for prosjek-

for kristne studenter her i

tet. Cuman har betydd en forskjell

Ecuador.

for hvordan ungdommene ten-

I disse dager har vi fem cuman-

ker kirke. En av jentene var på vei

studenter som nå avslutter sine

til å avbryte studiene for å jobbe

studier og skal inn på jobbmarke-

pga. sykdom i familien, men hun

det, og det gir mange muligheter.

det. Studentene har fått utdan-

er nå ferdig advokat. Stipendet

Vi har nå startet opp med ni

ning som advokat, innenfor inter-

er på 1000 dollar i året. Det betyr

nye Cuman-studenter. Vi gleder

nasjonal handel og IT/data.

en stor forskjell for de som får

oss til å følge dem. • Mane

Ec u a d o r

Senter for voldsutsatte kvinner

kvinnene/familiene i områdene

voldsutsatte kvinner i tilknytning

hvor vi jobber, og at disse dermed

til kontoret vårt. Her har det blitt

lettere fikk hjelp. I løpet av de fire

tilbudt psykisk og juridisk hjelp.

månedene senteret var åpent før

I Ecuador har 61 % av kvinnene

jul hadde de tatt imot 498 kvin-

blitt utsatt for en type misbruk

ner og 105 menn, til sammen 603

(fysisk, psykisk eller seksuelt),

personer. I 2018 fortsetter CEPAM

og de fleste av disse har opplevd

arbeidet ved dette senteret, og

vold i nære relasjoner. Vårt mål

vi gleder oss over å kunne være

I fjor åpnet vår samarbeidspart-

med å la CEPAM få bruke våre

med og hjelpe enda flere ut av

ner CEPAM et mottakssenter for

lokaler var at de kom nærmere

voldelige relasjoner. • Mane

hadde vi flere møtepunkter

kampanje for å avdekke høyt

med organisasjonene, og

blodtrykk eller diabetes og

målet var å få de til å sam-

den andre organisasjonen

arbeide mer seg imellom; at

kan ta imot de som trenger

de skulle utveksle erfaringer,

videre behandling og oppføl-

utfordringer og resultater og

ging. På denne måten får inn-

samtidig utfylle hverandre.

byggerne i områdene våre et

Dette har vi fått til, og det er

mer helhetlig tilbud.

til og med opprettet et eget,

Med dette nettverket ønsker

formelt nettverk som heter

vi å kunne være en sterkere

«Nettverk nordvest». Vi har

stemme for de fattige inn mot

sett at flere av organisasjo-

lokale og sentrale myndighe-

Tekst og illustrasjon: Mane

nene som befinner seg i nær-

ter. Allerede i januar hadde

heten av hverandre har gjen-

vi et nytt møte med nettver-

Misjonsalliansen i Ecuador

nomført aktiviteter sammen,

ket, og vi er alle klare for de

samarbeider med 13 organi-

andre har planlagt slik at den

nye utfordringene som måtte

sasjoner. I løpet av fjoråret

ene organisasjonen f.eks. har

komme i 2018.

Ec u a d o r

Møtepunkt for samarbeid

11 tsjili nr. 01 • 2018

nyheter

F i l i pp i n e n e

Organisering av lokalsamfunnsbedrifter En av utfordringene i utviklingsarbeid er å skape muligheter for inntekt.

Tekst: Torhild Skårnes

F i l i pp i n e n e

Lingap-konferanse I januar arrangerte en av våre partnere, Lingap, en konferanse hvor de samlet organisasjoner som arbeider med lokalsamfunnsutvikling. Konferansen

I Misjonsalliansen bidrar vi med kursing og oppstart av

hadde tittelen «Conspiracy of

lokalsamfunnsbedrifter. Disse er drevet av lokalsamfunnet

the mustard seed». Fokuset var

og gir en viss prosent av inntekten til lokalsamfunnets egne

på hvordan betydningen av per-

utviklingsprosjekter. På Marinduque gir lokalsamfunnsbe-

sonlig forvandling kan gjøre en

driftene 10 % av inntjeningen sin til utviklingsprosjekter

forskjell i verden. Gjennom å

for barn, unge og sårbare grupper i samfunnet. Små lokal-

dele innsikt og kunnskap fikk

samfunnsbedrifter på Marinduque samler kapasiteten og

de ulike organisasjonene økt

kunnskapen sin gjennom å organisere seg i kooperativer

kompetanse. En av deltakerne

og i en fellesorganisasjon kalt Marinduque Federation of

fortalte om hvordan de hadde

Agricultural Cooperative (MFAC).

omgjort enkle levebrødspro-

Nancy Macaburas og Emanuel Apostol er begge aktive

sjekter til mikrogründerprosjek-

i MFAC. Nancy og Emanuel forteller at fordelen med å samle

ter, noe som bidro til flere

kooperativene i MFAC er at MFAC kan hjelpe til med mar-

arbeidsplasser, utvidet marked

kedsføring, produktutvikling og videreopplæring for de

og større inntekt. Konferansen

som driver lokalsamfunnsbedriftene. Det er mye å sette

var spennende og inspirerende,

seg inn i når en starter bedrift, og gjennom organiseringen

og deltakerne dro hjem med

kan lokalsamfunnet samle kunnskap, erfaring og kontak-

ønske om å samarbeide, sette

ter. Dette fører til mer utvikling og bedre muligheter for de

pris på hverandres styrker og

ulike småbedriftene.

jobbe som et lag.

• John Williams

12 tsjili nr. 01 • 2018

ikke kommer til avtalt evakue-

på flere plan, både med sikrere

ringssted. På grunn av utfordrin-

hus, med planer fra myndighe-

ger som naturkatastrofer er det

tenes side og med opplæring av

behov for at vi jobber sammen

lokalbefolkningen. • Torhild Skårnes

F i l i pp i n e n e

Build Back Better Gjennom Build Back Better har vi klart å hjelpe over tusen familier med å få bygget opp husene sine igjen!

I desember 2016 rammet en kraftig tyfon Marinduque, og mange mistet hjemmene sine.

Da vi startet Build Back Better samarbeidet vi tett med lokale myndigheter. Lokale myndigheter startet en kartleggingsprosess hvor de klassifiserte ulike områder som trygge eller utrygge.

Vi fikk ikke lov til å bygge hus

Vietnam

Møt driftige fru Trang

Trang er en engasjert frivillig leder for aktiviteter i Phu Thanh kommune.

Tekst og foto: Guro Nesbakken

i utrygge soner. Noen av famili-

I to år har hun jobbet tett med landsbyledere og lokale

ene måtte derfor flytte til områ-

grupper, og hun finner alltid en løsning. Det er over 95 %

der som er mindre sårbare for

tilbakebetaling på smålån som gruppene har fått. For å

tyfon, stormflo og jordras.

oppnå dette har hun tett kontakt med deltakerne i prosjek-

Lokalsamfunnet har nå tileg-

tene og kjenner hvert enkelt hushold. Trang har nettopp

net seg ny kunnskap, og lokale

fått strålende tilbakemeldinger fra et evalueringsteam og

myndigheter har laget gode

fra NMAVs egen stab, og hun fortsetter å stå på.

planer for krisekommunikasjon og evakuering. Hvert hushold har fått skilt som sier hvor

inntekt av å kjøpe og selge skrap

de kan evakuere og kommuni-

og papp til gjenbruk. I 2016 vart

sere med omgivelsene under

ho med i ei spare- og lånegruppe,

katastrofer. Hus som fyller alle

der ho også lærte meir om kor-

sikkerhetskrav er evakuerings-

leis ein kan drive handel. Etter ei

hjem for andre under naturka-

stund tok ho opp lån, og gjennom

tastrofer. De ulike lokalsam-

å utvikle gjenbrukshandelen sin

funnene har radioutstyr for å

K a mb o d s j a

har ho dobla inntekta si. «No kan

kommunisere med hverandre

Oun

og oversikt over hvem som bor

Oun Keo bur i Thnong, ein landsby

ker til barneborna, og likevel har

hvor. Dermed kan de søke opp

to timar aust for Phnom Penh.

eg nok til daglege utgifter!» seier

og hjelpe de menneskene som

Ho og ektemannen hadde ei lita

ho. • Savy Kim & Anders Myrene

13 tsjili nr. 01 • 2018

eg kjøpe nye klede og skulebø-

nyheter

Bolivia

Diaconia innvier ny bygning Diaconia har lenge hatt hovedkontor på El Alto. Med årene Bolivia

Chua Cocani filial nr. 60 i Diaconía i Bolivia

Torsdag 16. november var det fest i Chua Cocani. Anledningen var innvielse av den siste filialen i Diaconía i Bolivia, filial nr. 60.

har organisasjonen vokst, og derfor ble det bestemt å bygge en ny bygning på samme tomt som hovedkontoret har vært i flere år. Etter to års bygging står et flott bygg nå ferdig til bruk. Bygget har en bankfilial

Tekst: Nils Atle Krokeide Foto: Manb

i første etasje, og ellers er det

Chua Cocani er en liten landsby med drøyt 1000 innbyg-

flere etasjer med ulike konto-

gere som ligger ved Titicacasjøen, nesten to timers kjøring

rer og møterom. De ansatte er

fra La Paz. Det er en liten landsby som lenge har ønsket

veldig fornøyde og gleder seg

at Diaconía skulle åpne kontor der. Nå er vi på plass som

til å ta i bruk de nye lokalene.

den eneste finansinstitusjonen der. At Diaconía er eneste

Bygningen ble innviet med

finansinstitusjon er ikke noe uvanlig. Helt i fra starten for

en fin og formell seremoni der

26 år siden har vi lagt vekt på å nå ut dit hvor få eller ingen

bl.a. AMAS, representanter fra

andre institusjoner er. En filialinnvielse i Diaconía er både

flere banker i Bolivia og andre

fest og en alvorlig handling. Det er deltakelse fra alle myn-

inviterte deltok. De inviterte

dighetspersoner i landsbyen og en stor del av befolknin-

fikk se deler av det nye byg-

gen. Filialen ble innviet både ved snorklipping og ved en

get og høre litt om Diaconias

forbønnshandling for kontoret og de ansatte som får sitt

historie. Det var også taler,

virke der.

mat, drikke og musikkinnslag.

• Hildegunn Bjerke

Bolivia

Rent vann og bedret helse I desember ble det innviet et nytt

spesielt til barn og eldre som er de

begynte arbeidet sammen med

drikkevannsystem for familiene i

mest sårbare overfor sykdommer.

Misjonsalliansen i september

landsbyen Laurani. Rent vann vil

Innbyggerne i Laurani, som

2017, og i desember sto vannsys-

gi bedret helse til innbyggerne,

er en del av Yaco kommune,

temet ferdig. Alle de 28 familiene 14 tsjili nr. 01 • 2018

fører vannet ut til alle husene i landsbyen. Tre familier kunne ikke kobles til systemet da de bodde for langt borte, og de har fått sine egne vanntanker.

Innbyggerne vil også få opplæring i hvordan de skal nyttiggjøre seg det rene vannet slik at sykdommer unngås, noe som vil bidra til økt livskvalitet for har nå fått vannkran knyttet

vannsystemet er det bygget en

til husene sine. Som en del av

vanntank og et rørsystem som

innbyggerne. • Manb

Brasil

Mot alle odds

Adriano vokste opp i en fattig favela, og faren forlot familien da Adriano var liten. Andre i familien drev med narkotikahandel, men Adriano fikk plass på Dorcasprosjektet og ble interessert i musikk. Et stipend har ført ham til Tyskland hvor han studerer musikk og får celloundervisning.

Tekst: Oddmund Køhn foto: Missão Aliança

I følge Verdensbanken er Brasil på syvende plass på en lite attraktiv liste over land med stor urettferdighet. – Dette er noe vi ser tyde-

videregående skole i Curitiba. På skolen med

lig i mange av prosjektene vi er med og støtter.

1400 elever gikk han ut som en av de aller

Noen få er veldig rike, mens mennesker i fat-

beste, og han vant en konkurranse som ga

tige favelaer faller utenfor det normale sam-

han et ettårs stipend til studier i Tyskland.

funnet, uten tilgang til muligheter og rettig-

– Jeg har møtt mange vanskelige utfordrin-

heter som vi andre tar som en selvfølge, sier

ger i livet, sa den 16 år gamle gutten før han

Bebeto Araújo, leder for Misjonsalliansens

gikk om bord på flyet til Tyskland, og han la

arbeid i landet. Men det finnes lyspunkt.

til: – Gud har ledet meg inntil nå, og jeg tror

Da Adriano var ni år, tok moren han med

han vil være med meg videre.

til Dorca-prosjektet, en av Misjonsalliansens

– Vårt oppdrag er ikke å løse de store øko-

partnere i Brasil. Her fikk han et stabilt og trygt

nomiske problemene i verden. Vi vil støtte og

læringsmiljø, gode venner og ble en kristen.

hjelpe de fattigste. Adriano fikk muligheten

Adriano fikk utvikle sine musikalske inter-

og tok den og gjorde det som tilsynelatende

esser, og han fikk hjelp til å gå på en god

15 tsjili nr. 01 • 2018

ikke skulle være mulig for han, sier Bebeto.

Kortreist

16 tsjili nr. 01 • 2018

Vietnamesisk Ph ở Kongen av nudelsupper av: Guro Nesbakken illustrasjonsFoto: Alan Tamayose

H

er er en variant av Phở, Vietnams mest berømte nudelsuppe.

Phở kan spises til frokost, lunsj eller middag og selges på alle gatehjørner. Navnet uttales «føøh» eller «faah» med litt syngende tone. Utgangspunktet er en klar oksekraft, som blir smakfull ved å tilsette stjerneanis, nellik, kanel, koriander, fennikelfrø, chili og ingefær – og som kokes sammen et kvarters tid til det dufter herlig. Serveres med syltynt oksekjøtt, bønneskudd, urter og litt chili. Nyt! Ingredienser

Slik gjør du

3 stk stjerneanis

1. Rist stjerneanis, nellik, kanel, korian-

5 stk nellikspiker

der og fennikelfrø i en tørr og varm

1 bit kanelstang

kasserolle. Rist til det dufter aroma-

1 ts

korianderfrø

tisk, men pass på så det ikke svir seg.

1 ts

fennikelfrø

2 l

oksekraft eller oksebuljong

1 stk løk

2. Tilsett oksekraft/buljong, løk i tynne skiver, ingefær i tynne skiver og chili. Kok opp og la kraften småkoke i 15 minutter.

20 g ingefær 1 stk rød chili delt på langs 2 ts

3. Sil kraften og ha væsken tilbake i kas-

og renset for frø

serollen. Kast krydderet. Smak til med

brunt sukker

sukker og fiskesaus.

4-5 ss fiskesaus 100 g bønnespirer

ken. Finsnitt vårløken, og skjær kjøttet

400 g biffkjøtt mørt

i syltynne skiver (det er lettere om du

200 g risnudler flate

har lagt kjøttet i fryseren i 15-30min).

–

Koriander fersk

Hoisinsaus til

– –

17 tsjili nr. 01 • 2018

4. Tilbered nudlene etter anvisning på pak-

4 stk vårløk

5. Fordel nudler, bønneskudd, kjøtt, vår-

servering

løk og frisk koriander i dype tallerke-

Fersk rød chili

ner. Slå over varm kraft og server nudel-

i skiver til servering

suppen med hoisinsaus, lime og chili

Lime i båter til

ved siden av. Det rå kjøttet blir kokt av

servering

den glovarme kraften.

Alle kan bli

Fadder – for 275 kroner pr. måned.

Du er med på å – • skape varig endring • gi barn tilgang til rent vann • skape bedre sanitærforhold • gi trygg skolegang • gjøre helsetjenester tilgjengelige

Norges eldste fadderordning – over 100 år med bistandserfaring

18 tsjili nr. 01 • 2018

Send inn slippen, eller send

Fadder til 21 60, så er du med på å fremme trygghet, rettferdighet og håp Vi tror på mennesker! misjonsalliansen.no 19 tsjili nr. 01 • 2018

Sammen er vi sterke Sola har stått opp, og det er morgen i Manila. Støvet har lettet fra bakken, og trafikken er som vanlig i full gang. På en bensinstasjon møter vi Fader Lenden fra the Episcopal church og Norman som er leder i Lingap, en av Misjonsalliansens nye samarbeidspartnere på Filippinene.

I dag skal vi ut for å besøke to av lokalsamfunnene Lingap jobber i.

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

20 tsjili nr. 01 • 2018

21 tsjili nr. 01 • 2018

L

ingap Pangkabataan kan oversettes til «medfølende omsorg for barn og unge». Lingap jobber med lokalsamfunnsutvikling flere steder på Filippinene, og Misjonsalliansen støtter prosjekter i tre fattige områder i Manila. Når Lingap starter opp et prosjekt, går de i dialog med lokalbefolkningen for å finne ut hvordan de sammen kan løse utfordringer i lokalsamfunnet. I tillegg jobber de tett med kirker som er til stede i prosjektområdene deres. The Episcopal church er en av disse. Lingap har stort fokus på barn og barns rettigheter, og barna, familiene deres og lokalsamfunnet står sentralt i arbeidet.

Barn og unge er representert i organisasjonens styre, og deres stemme skal bli hørt.

Liten landsby, store drømmer

Turen tar oss først til et lokalsamfunn hvor Lingap nylig har begynt å jobbe. Dette lokalsamfunnet er helt i startfasen og kartlegger fortsatt hvilke prosjekter som skal settes i gang. Det er tydelig at pastoren kjenner lokalsamfunnet godt. Barna flokker seg rundt ham, og de voksne kommer hakk i hæl. Han klemmer, prater og velsigner. Lokalsamfunnet ligger landlig til. Luften blir fylt med kakling fra høns som løper rundt på stedet, barnelatter og fotballer som kommer susende over plassen. Menneskene er nysgjerrige på hvem som kommer på besøk, derfor flokker alle seg rundt hjertet av landsbyen: kirken. Kirken er bygd av flere av mennene som bor der, og de

skal etter hvert få en enda mer solid bygning.

De viser stolt frem benkene, som er det siste tilskuddet. Det er et godt stykke håndverk, og det å snekre møbler er noe lokalsamfunnet er gode på og skal fortsette med.

Pastoren samler alle i en ring utenfor kirken.

Praten går lett, og mange ønsker å komme til.

Samtalen handler om hvilke utfordringer og muligheter landsbyen har. Når det kommer til utfordringer, er blant annet spillavhengighet et stort problem for flere av ungdommene her.

Det er mange ungdommer rundt omkring på området, og de forteller at svært få av disse går på skolen eller jobber. For å få dagene til å gå bruker de mye tid på spilling, og de blir etter hvert avhengige. Avhengigheten fører til at de stjeler penger, så de kan spille enda mer. Tidlig graviditet er også noe som fører til at mange detter ut av skolen. Det finnes ingen egen opplæring for disse ungdommene.

Landsbyen snakker mye om at de håper de kan få et opplæringstilbud så ungdommene kan fullføre utdannelsen og få en jobb. Et annet problem er at noen av familiene egentlig har penger til å sende barna på skole, men de voksne bruker pengene til å spille.

Utdanning er veien ut

En av damene sitter stille i hjørnet helt til vi begynner å snakke om utdanning og viktigheten av dette. – Jeg fikk ikke fullført min egen utdanning fordi jeg giftet meg og fikk barn tidlig. Mitt største ønske for barna mine er at 22 tsjili nr. 01 • 2018

over: Foran kirken møtes hele lokalsamfunnet, benkene inne i kirken har de laget selv. Lokalsamfunnet snakker om viktigheten av utdanning og planene de har for tiden fremover.

23 tsjili nr. 01 • 2018

de skal fullføre utdanningen. En inntekt kan gjøre at du overlever, men en god utdanning kan føre deg ut av fattigdommen, forteller hun.

Det ligger en offentlig gratis skole et stykke unna landsbyen. Problemet er at kostnaden for transport blir for stor. Barn trenger også skoleuniform og mat på skolen. Lingap, kirken og Misjonsalliansen ønsker derfor å skape

arbeidsplasser, slik at foreldrene har råd til å sende barna på skolen.

Norman spør lokalsamfunnet: – Hva kan dere? Hva er dere gode på?

Han får mange svar tilbake. Landsbyen er allerede godt i gang med å organisere seg og fordele roller i det som skal bli en lokalsamfunnsorganisasjon. En av damene snakker 24 tsjili nr. 01 • 2018

godt engelsk, og hun forteller ivrig om hvor viktig markedsføring er hvis lokalsamfunnet skal starte en organisasjon. – Hvis vi ikke markedsfører godt, er det jo ingen som vet at vi er her og vil komme hit for å kjøpe de tingene vi produserer. Pastoren skryter av hvor godt hun snakker og formulerer seg på engelsk, hun rødmer og vifter det flaut bort.

25 tsjili nr. 01 • 2018

Lokalsamfunnet snakket mye om verdien av godt samarbeid og hvor avhengige de er av dette for å få organisasjonen til å fungere.

Lokalsamfunnet har mange drømmer for framtiden. Hovedvekten ligger på drømmen om lettere tilgang til utdanning, men de har også drømmer for hvordan det skal være for de unge å vokse opp i dette lokalsamfunnet.

– Jeg ønsker at familiene som bor her skal være sterke i troen og ha fokuset opp mot Gud. – Jeg ønsker at lokalsamfunnet skal være et trygt sted å bo. – Et godt liv starter med familien. – Et sted hvor vi ikke mister husene våre hvis det blir storm.

Hva er et godt liv?

En av de eldre damene sitter utenfor et lite hus med et stort tre foran. Treet strekker seg høyt opp mot himmelen, og stammen er

massiv. – Jeg har plantet det selv, forteller hun. Treet er et tegn på at hun har levd hele livet sitt her. Huset hennes er solid i motsetning til flere av de andre husene rundt. Et av tiltakene lokalsamfunnet prøver på er å få til et boligprosjekt i samarbeid med Habitat for Humanity, som vil føre til flere trygge hus.

Pastoren spør: – Hva er et godt liv?

– Å ha en jobb, et trygt sted å bo og ha ressurser og økonomi til å ta godt vare på hele familien, svarer gruppen.

26 tsjili nr. 01 • 2018

Over: Det er høyt tempo ved havnen i Manila. Hunder bjeffer og haner galer.

Inne i et lite smug sitter det noen menn og lager båter av tre.

i flere år. Området ligger ved havnen, og når vi ankommer, er det tydelig at vi befinner oss midt i hjertet av storbyen Manila. Det er tett med folk, biler, dyr og blikkskur. Vi må gå langs vannet for å komme frem til lokalsamfunnet.

Barn og voksne sover i små hytter ved vannet, og det er vanskelig å komme seg fram blant alle mennesker og dyr. Vannet er fullt av plast og annet skrot, du kan nesten ikke skimte at det er vann under alt søppelet. Norman forteller at barna bader her hver morgen.

Vi kommer fram og setter oss i det som til daglig brukes som en barnehage. Det tar ikke mange minuttene før svetten begynner å renne og bøkene i hyllene brukes som vifter.

Det strømmer til barn og voksne, og med ett er hele barnehagen full. Det er høner som galer utenfor og en øredøvende lyd fra kaoset av mennesker og biler. For menneskene vi møter er dette hverdagen.

De siste årene har det flyttet flere mennesker til lokalsamfunnet. Dette har vært utfordrende for prosjektene som har blitt startet i området. Tidligere var det en organisasjon som drev et matprogram her, men det kom etter hvert så mange barn at de ikke hadde nok til alle og måtte avslutte. Lingap jobber med å skape inntekt og utdanning for barn og voksne, slik at de kan kjøpe sin egen mat og slipper å være avhengige av andre.

Holdninger, løk og gjengmiljø

På vei tilbake til bilen viser både barn og voksne stolt frem den nye brønnen de har fått i landsbyen. Det er en enkel brønn, som har skapt stor forskjell. Nå har lokalsamfunnet kort vei til vann, og dette forbedrer livskvaliteten. Barna følger oss frem til bilen, og de vinker helt til vi ikke kan se dem mer.

Orden i kaoset

Tilbake på veien forteller Norman om det neste området vi skal besøke. Her har Lingap jobbet 27 tsjili nr. 01 • 2018

Dette lokalsamfunnet snakker om mange av de samme utfordringene som vi møtte i lokalsamfunnet vi besøkte tidligere på dagen: Misbruk, alkohol og spillavhengighet. Et nytt problem vi møter her er gjengmiljøet. Barn helt ned i femårsalderen slutter seg til ulike gjenger for å sikre seg et nettverk som kan beskytte mot andre gjenger. Det er ofte gjengoppgjør i gatene, noe som skaper mye vold og uro.

Et annet problem er at flere av ungdommene bruker tiden på å tjene penger istedenfor å gå på skolen. De reiser ut til markedene og bærer

folks bagasje eller samler frukt som har falt ned fra bodene og selger den videre. – Ikke alle foreldrene ser viktigheten av utdanning, og det er et stort problem, forteller en av damene.

Barna må ofte hjelpe foreldrene med å tjene penger for at familien skal få mat. Norman forteller at her er ikke problemet at foreldrene ikke har penger til transport til skolen, men holdningene de har til utdanning.

Lokalsamfunnet forteller at de har sett store endringer siden Lingap begynte å arbeide i området. Bygninger har kommet til, lekeplasser, evakueringssenter, skoler og et helsesenter. Veien videre er å starte flere prosjekter som skaper arbeidsplasser.

Foreldrene trenger en fast inntekt så barna kan gå på skolen istedenfor å tjene penger.

Flere av damene forteller fortvilet om noen 28 tsjili nr. 01 • 2018

noen gode studieteknikker de kan gi videre, og dette fører til at barna henger etter og ikke lærer det de skal. En av damene forteller om et annet problem knyttet til utdanning: – De svake barna blir ikke prioritert, og når organisasjoner kommer for å hjelpe, gir de ofte støtte til de barna som allerede har et potensial. Dette gjør at de svake blir enda svakere.

Dagen begynner å gå mot kveld, og møtet i den lille barnehagen er snart over. En markant forskjell på de to lokalsamfunnene er hvordan de ser på samarbeid. – Samarbeid er viktig, men vi har så ulike behov at det noen ganger er vanskelig, forteller en av damene. På et område klarer de allikevel å samarbeide bra: Én gang i uken møtes flere av damene til en sparegruppe, og til nå har de spart 65 000 pesos (11 611 kroner). De er 38 medlemmer, og de kan gi ut lån til medlemmer som trenger det. Det er flere som vil bli med i sparegruppen. Hvis noen kommer for sent til møtene, får de en bot. Det samme skjer hvis de skravler under møtene, og dette er noe de har fått inn en del penger på, forteller de og ler.

Det har vært en lang dag med mange inntrykk. Menneskene vi har møtt er sterke, positive og med masse arbeidsvilje og kraft. Det er store smil, klemmer og gode ord. Det er utrolig å tenke på hvor lite som skal til for at neste generasjon kan få et nytt liv. De to lokalsamfunnene er ganske ulike, selv om utfordringene er de samme. Lingap og Misjonsalliansen vil hjelpe dem med å nå sine mål. av arbeidsoppgavene de har til daglig: – Vi får store sekker med løk som vi må skrelle.

Hvis vi ikke rekker å bli ferdige innen fristen, eller om noen har tatt noen løk slik at det er mindre igjen enn da vi fikk sekkene, får vi ikke betalt.

Når det kommer til utdanning, er et annet problem at foreldrene ikke har nok kunnskap til å hjelpe barna med leksene. De har ikke 29 tsjili nr. 01 • 2018

familiesider

30 tsjili nr. 01 • 2018

Innsendte Tegninger: Motstående side: Marie Knuten-Kuhr, 6 år Send oss flere tegninger: Misjonsalliansen, Pb 6863 St. Olavs plass, 0130 Oslo elller tsjili@misjonsalliansen.no

Finn fem feil

tsjilinøtter

Fernando går på søndagsskolen. I det nederste

Hvor gammel er du når

bildet er det fem ting som mangler.

du er tenåring?

Tegn en sirkel der du ser noe mangler!

a) 7–9 b) 13–19 c) 20–24 Hva er papir laget av? a) Glass b) Tre c) Vann Hva heter hovedstaden i Kina? a) Beijing b) Ho Chi Minh c) Bangkok Hva gjør en student? a) Jobber på kontor b) Går på skolen c) Har fri Send svar til: tsjili@misjonsalliansen.no Som premie kan du vinne en aktivitetsbok fra Misjonsalliansen.

Fasit: Følg med i neste Tsjili.

Misjonsalliansen jobber for at flest mulig barn og ungdommer skal ha det bra i kirken

Vinnerne vil også bli

og kan få være med på søndagsskole, leir og aktiviteter.

presentert i neste tsjili.

31 tsjili nr. 01 • 2018

portrettet

32 tsjili nr. 01 • 2018

6 Ungdommer

om hverdagen og framtiden

1. Hva pleier du å gjøre etter skolen/på fritiden? 2. Hva drømmer du om å bli når du blir stor? 3. Hvordan bor du og familien? Hvor mange er dere i huset?

4. Hva er det beste med å gå på skolen? 5. Har du noen forbilder?

6. Hvilke ønsker har du for lokalsamfunnet ditt?

Tekst og Foto: Misjonsalliansen

Kien (10) Fra Vietnam

1. Jeg liker å trene karate, og det gjør jeg tre ganger i uka.

Jeg gjør lekser og ser på TV når jeg er ferdig med det. Jeg pleier også å hjelpe mamma med husarbeid og lese bøker, og noen ganger ser jeg på film om superhelter.

2. Jeg drømmer om å bli politi, fordi jeg liker å hjelpe andre.

3. Jeg og familien har det veldig bra sammen, og vi er fire stykker i familien: mamma, pappa, en storebror og meg selv.

Samuel (14) fra Tonglawin, Liberia

1. På fritiden pleier jeg å hjelpe mamma med husarbeid. Jeg vasker opp, vasker klær i bekken og henter vann i brønnen.

2. I landsbyen lever de fleste som bønder, men noen få, for eksempel faren min, har en jobb utenfor gården. Pappa er sivilingeniør.

3. Her i landsbyen er husene laget av soltørkede sandblokker med bølgeblikktak. Vi har også et tynt lag med sement utenpå huset.

Jeg bor her sammen med mamma, pappa og fire søsken.

4. Det beste med å gå på skolen er å leke med vennene mine i friminuttet og at jeg kan lære nye ting.

4. Det beste med å gå på skolen er å få lære matematikk.

5. Ja, det har jeg. Jeg elsker U23-fotballaget til Vietnam, de spiller så bra.

5. Pappa er et stort forbilde for meg, og jeg vil gjerne bli sivilingeniør som han.

6. Jeg drømmer om at menneskene i mitt lokalsamfunn skal være gladere og føle fred.

Jeg tenker også på hvordan vi kan redde miljøet, fordi vi i Vietnam er veldig utsatt for klimaforandringer.

6. Mitt ønske for 2018 er å fortsette på skolen og bli flyttet opp til 5. klasse. Når det gjelder landsbyen der jeg bor, er ønsket at vi skal holde sammen. Jeg ønsker at alle skal være ærlige med hverandre og dele.

33 tsjili nr. 01 • 2018

portrettet 1. Hva pleier du å gjøre etter skolen/på fritiden?

2. Hva drømmer du om å bli når du blir stor?

3. Hvordan bor du og familien? Hvor mange er dere i huset?

4. Hva er det beste med å gå på skolen?

5. Har du noen forbilder?

6. Hvilke ønsker har du for lokalsamfunnet ditt?

Carlos (15) Fra El Alto, Bolivia

Chen (15) fra Angkorneah, Kambodsja

1. Når jeg ikke er på skolen, hjelper jeg familien min i restauranten vi driver. Jeg liker å spille fotball med broren min eller med venner. Jeg liker også å løse gåter og oppgaver som trimmer hjernen.

1. Etter at jeg er ferdig med å samle ved, gjøre rent i huset og vaske opp liker jeg å lese bøker og å undervise lillebroren min.

2. Når jeg blir stor, har jeg lyst til å bli lege eller jobbe i bank.

2. Jeg drømmer om å bli fotballproff i utlandet.

3. Jeg bor sammen med foreldrene mine og to søsken. Huset vårt har to rom i tillegg til kjøkken og bad. Restauranten til mamma og pappa ligger i første etasje.

4. Jeg liker best fag som matte, data og språk, og jeg kan tenke meg å bli mekaniker, jobbe i militæret eller jobbe i spesialpoliti eller som FBI-agent.

5. Mitt store forbilde er Christiano Ronaldo. Men også faren min og fotballtreneren Oscar. Jeg føler jeg kan snakke med pappa når jeg trenger det, og han gir meg alltid gode råd om hva jeg bør gjøre.

Oscar har lært meg mye om gode verdier og at det er viktig å oppføre seg bra.

6. Jeg ønsker at vi skal få en større fotballbane og en park hvor barna kan leke. For meg selv og familien drømmer jeg om et større hus med flere rom og at vi etterhvert kan åpne flere restauranter.

3. Jeg bor sammen med en søster på 18

år og to småbrødre. Foreldrene mine og to eldre søstre jobber på fabrikk i Phnom Penh. Bestemoren min bor i huset ved siden av, og hun passer på oss.

4. Jeg begynte ikke på skolen før jeg var tolv år gammel. Jeg jobber hardt, så nå går jeg allerede i sjette klasse. Jeg er nest best i klassen. Favorittfaget mitt er khmer (språket i Kambodsja).

5. Det må være foreldrene og storesøstrene mine. De har alltid oppmuntret meg.

6. Jeg håper jeg vil ha god helse i år og at de rundt meg har godt vennskap og gode relasjoner. Jeg ønsker at folk skal være glade og hjelpe hverandre.

34 tsjili nr. 01 • 2018

Betzy (13) fra Guayaquil, Ecuador

1. På fritiden liker jeg å spille fotball og å sykle. Noen ganger sykler jeg bort til kusina mi som også har sykkel. Ellers er jeg glad i å danse.

2. Jeg har lyst til å bli lege når jeg blir stor. Jeg ønsker å hjelpe folk og bidra til at de ikke dør. Jeg vil også gjøre alt jeg kan for at mennesker skal få kunne være sammen med familiene sine.

3. Jeg bor sammen med mamma, pappa, to søstre og en liten nevø. Vi bor i vårt eget hus (leier ikke) rett ved siden av fotballbanen der pappa har vært frivillig trener i mange år. (Han var med som trener på Sør Cups reise i 2015, for de som husker Gregorio.)

4. Det beste med å gå på skolen er at jeg møter venninnene mine der. Vi er alltid en jentegjeng på seks stykker som er sammen i friminuttene, selv om noen av oss går i forskjellige klasser. Favorittfaget mitt er sosialstudier (historie, samfunnskunnskap, geografi). Og matematikk er det jeg liker minst...

5. Hmmm … ingen spesielle … Jeg liker Mirella Cesa, hun synger andisk-inspirert popmusikk.

6. I 2018 ønsker jeg at familien min fortsetter å stå samlet og være forent. Og for nabolaget ønsker jeg at det fortsetter å komme barn og unge til fotballbanene.

35 tsjili nr. 01 • 2018

Sofia (16) fra Manila, Filippinene

1. Jeg vasker huset og ser på TV. Jeg er også på internett; på Facebook og YouTube. Jeg skal begynne med ekstraundervisning på studentsenteret i Baseco på lørdager.

2. Jeg drømmer om å bli kokk i et annet land, i hvilket som helst annet land. Jeg liker å lage mat.

3. Jeg bor i et enkelt hus. Vi er 7 personer i huset, og vi har to rom.

Vi sover 4 personer på ett rom og 3 personer på det andre rommet. Jeg deler rom med søstrene mine.

4. Det beste med å gå på skolen for meg er å lære naturfag og matte. Det er mine favorittfag, og jeg har gode karakterer i disse fagene.

5. Jeg har ingen forbilder.

6. Jeg ønsker at Baseco skal bli et renere lokalsamfunn. Det kan skje ved at folk ikke kaster søppel ute, men putter søppel i søppelkassen.

bildet

36 tsjili nr. 01 • 2018

I Brasil jobber Misjonsalliansen i farlige områder med mye narkotika. Med vårt fokus på barn og ungdom og på den tiden de er mest risikoutsatte, nemlig tiden etter skoletid, håper vi å nå ut og formidle sunne og gode verdier og gi dem et alternativ som hindrer narkobandene i å få tak i dem. Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

37 tsjili nr. 01 • 2018

kronikk

Sannheten om ungdom på Filippinene Selv om Filippinene er litt mindre enn Norge har landet en befolkning på ca. 103 millioner innbyggere. Gjennomsnittsalderen på Filippinene er 23,4 år, i Norge er den 39,1 år. tekst: Eli B. Williams og Torhild Skårnes illustrasjon: Klaus Kuhr

O

mtrent halvparten av befolkningen på Filippinene er under 25 år. Unge filippinere bor stort sett hjemme hos familien til de stifter sin egen familie.

Når befolkningen er ung, fører det til behov for skoleplasser, studieplasser og arbeidsplasser. På Filippinene er det god tilgang til skole, og de fleste filippinere kan lese og skrive. Likevel er det et stort gap mellom de som kommer fra økonomisk ressurssterke familier og de som er fattige. Dette gapet er en av årsakene til utfordringene i samfunnet. Barn fra økonomisk sterke familier går på privatskoler gjennom barneskolen og får ofte ekstra privatundervisning. I tillegg går de gjerne på skole i sommerferiene, og foreldrene er opptatt av at barna skal kunne det som kreves for å komme inn på en god skole eller et godt universitet. Dermed er gapet mellom fattige og rike barn til stede helt fra starten.

En av våre nasjonale kolleger heter Adam.

Han er 28 år og jobber i Lilok, en av partnerorganisasjonene til Misjonsalliansen.

Lilok holder blant annet kurs i lokalsamfunnsutvikling for fattige ungdommer i Metro Manila. «Selv har jeg en middelklassebakgrunn, men jeg jobber med urban, fattig ungdom. Dermed er jeg eksponert for forskjellene i samfunnet», sier Adam, som har følgende refleksjon omkring ungdom og oppvekst: Filippinsk ungdom fra middelklassen jobber og tjener penger for å kunne dyrke hobbyene sine eller for å være mindre avhengige av familien. De vil gjerne stå på egne ben. Min generasjon har hele livet fått høre at skole og utdanning er nøkkelen til livet. Men majoriteten av ungdommene i dette landet kommer fra fattige kår. Disse ungdommene er ofte i en overlevelsesmodus og drømmer gjerne om å komme seg ut av sin sosio-økonomiske kontekst. De er som regel villige til å ta hvilken som helst jobb for å skaffe inntekt til familien. Mange forblir arbeidsløse over lang tid, mens mange må ta til takke med lavtlønnede jobber. Får disse ungdommene først arbeid, vil de være med og dekke familiens grunnleggende

38 tsjili nr. 01 • 2018

39 tsjili nr. 01 • 2018

kronikk

behov samt å bidra til at yngre søsken kan gå på skolen.

Mange barn og unge på Filippinene slutter å gå på skole for å jobbe. På den måten er de med og reduserer familiens kostnader til skolegang. For selv om skole og grunnutdanning på Filippinene er gratis, så er det store kostnader (for fattige familier) knyttet til utstyr, skoleuniform, transport og skolemat. 24,2 % av barn i barneskolealder slutter på skolen, og 72 % slutter før de har fullført videregående.

Barn i barneskolealder henger stort sett etter med 0,5–1,5 år.

Det internasjonale byrået McCann Truth Central gjennomførte i 2016 en studie om ungdom, «The Truth About the Youth», et globalt prosjekt hvor ungdom fra 18 land ble intervjuet. I den delen av rapporten som omhandler Filippinene kommer det fram at 83 % av filippinsk ungdom i stor grad er avhengige av foreldrenes råd og innspill, sammenlignet med 73 % globalt.

Likevel mener filippinsk ungdom at man bør flytte ut hjemmefra innen man er 30 år (globalt gjennomsnitt: 32 år). Studien viser også at 96 % av de unge mener at alle har et ansvar for å bidra positivt i lokalsamfunnene de lever i (globalt gjennomsnitt:

89 %). Filippinere generelt er knyttet til familien og de sosiale gruppene de tilhører. Det er interessant at det kun er et par språk i verden som har begrep som tilsvarer «dugnad», men filippinsk har et slik ord: «bayanihan». Man kan si at dugnadsånden er vevd inn i den filippinske kulturen.

Filippinene har hatt god økonomisk vekst de siste årene, men på tross av dette har vi ikke sett en økning i antall arbeidsplasser. De som allerede er rike, tjener mer, og forskjellen mellom fattig og rik har økt.

Ungdom fra middelklassen og fra rikere familier har mulighet for utdanning og sannsynlighet for å få jobb etter utdanning. Arbeidsgivere prioriterer studenter som kommer fra de gode universitetene.

For å komme inn på disse må man både ha gode karakterer og penger til å betale for studiene. Det fins stipendløsninger for noen få. Majoriteten, som er fattig ungdom, har ikke samme muligheter. Selv om de fullfører skolegang er det vanskelig for dem å få jobb.

Fattigdom handler ikke bare om mangel på ressurser, men også om mangel på muligheter. For ungdommer er fremtidsdrømmene ofte knyttet til de mulighetene de ser for seg at de har.

40 tsjili nr. 01 • 2018

ARKIv

Mål: Å bli Overflødige! I Misjonsvennen nr. 8 i 1984, skildres stemningen ved åpningen av helsesenteret i Santiago de Machaca i Bolivia. I fjellandsbyene rundt La Paz var det skrikende behov for helsetjenester. Kristian Larsen var en av dem som koordinerte arbeidet. I en artikkel fra nr. 2 i 1987 sier han: «Målet for virksomheten vår er å bli overflødige.

Vi går mer og mer vekk fra matutdeling over til hjelp som virker utviklende. Vi ønsker å hjelpe folk til å bli selvforsynte og ta ansvar for seg selv og ikke å være avhengige av bistand fra institusjoner. Det begynner å komme gledelige resultater i form av skapende initiativ.»

Se også: EXIT bolivia s 54

41 tsjili nr. 01 • 2018

42 tsjili nr. 01 • 2018

– Jeg vil bruke mine evner til å hjelpe andre Jenny er en engasjert, blid jente som snakker på inn- og utpust. Hun er 23 år gammel og er BUMANstudent. Jenny studerer undervisningsvitenskap, noe vi kan sammenligne med pedagogikk i Norge.

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

G

jennom studiet jobber studentene med ulike prosjekter, og det er det Jenny liker best med studiet. – Nå har vi om tidlig stimulering av barn. Vi lærer om hvordan nervesystemet virker på barn, og det er noe jeg syns er veldig spennende! Jeg ønsker nå å starte et prosjekt hvor jeg hjelper barn fra ett til tre år med tidlig stimuli. I Bolivia ser vi ofte at foreldre passer på barna sine, men de gir dem ingen stimulering. Derfor må 43 tsjili nr. 01 • 2018

vi kurse foreldrene om dette temaet. Mange barn er hjemme frem til de er fem år, og derfor er dette en veldig viktig periode for at de skal ha et bedre utgangspunkt når de begynner på skolen, forteller Jenny.

Det har ikke alltid vært enkelt for Jenny å få til å studere, men BUMAN ble redningen.

– Før jobbet jeg fra halv åtte til halv tre hver eneste dag. Etter jobb hadde jeg en halv time til å komme meg på universitetet. – Jeg ba ofte

til Gud om at jeg måtte få en jobb som ikke tok så mye av tiden min, slik at jeg kunne fortsette å studere og være mer aktiv i kirken min, forteller hun. Jenny fikk høre om BUMAN gjennom kirken. En av de ansatte i Misjonsalliansen i Bolivia er leder i kirken, og hun visste at Jenny jobbet som servitør hver dag hele uken for å hjelpe familien sin. I 2015 ble Jenny tatt med i BUMAN-programmet. – Ikke bare har jeg fått mye bedre tid til studiene, jeg har også fått mer tid til kirken.

– Jeg setter meg store mål på skolen og ønsker å oppnå gode resultater, forteller Jenny. Poengsystemet på skolen er på en skala fra 50 til 100. Studenter som får over 80, får en utmerkelse. Jenny forteller at hun har en

score på 84. Mye skolearbeid gir ikke mye tid til fritid, men når det blir noen timer til overs, liker hun å lese eller høre på musikk. Jenny valgte studiet fordi hun ser et behov i Bolivia.

– Bolivia er et land i utvikling, og hvis du sammenligner med land som Norge eller Finland som har et høyt nivå på utdanningen, ser du fort at ting ikke er like gjennomtenkt i Bolivia, for eksempel hvor viktig det er å utvikle hjernen og stimulere barna tidlig.

Det er søsteren til Jenny som driver butikken hun tidligere jobbet i, og Jenny stiller fortsatt opp i helgene og når det er vanskelig å skaffe folk. I desember 2018 er hun ferdig utdannet. Familien til Jenny bor på El Alto i Bolivia, i en bydel med mange fattige. – Jeg 44 tsjili nr. 01 • 2018

BUMAN-programmet

• I 1981–82 så Berit Helgøy Kloster behovet for å støtte fattige universitetstudenter.

• I 1983–84 hadde Sverre Vesterfjell ideen om å få til noe lignende Statens Lånekasse gjennom misjonen. Det ble til et studentprogram med stipend til studenter fra fattige familier og samlinger en gang i måneden.

• Studentene var ofte ledere i kirkene sine.

• Fra 1986 ble det mer formalisert med samlinger hver fredag ettermiddag.

• Ca. 20 studenter har vært med i programmet hvert år siden 1986.

• Studentene har 6–8 timers arbeidspraksis hos misjonen i uka.

• Formålet med programmet har vært å styrke den bolivianske kirken.

• Fokuset er diakoni og ledertrening.

bor sammen med familien min, og vi er til sammen syv personer. Faren min er sjåfør på drosjer som har faste ruter i byen, og mamma driver en liten butikk hjemme i huset, forteller hun. Jenny er den første i familien som studerer på et universitet og som fullfører en bachelorgrad. Den eldste søsteren begynte å studere, men sluttet da hun traff mannen sin.

Den yngste broren går i søsterens fotspor og har nå søkt om å komme inn på universitetet. Jenny har drømmer for familien sin: – At vi skal bli gjeldfrie. Familien har mye gjeld i banken. Alt mamma og pappa tjener går med på å betale tilbake, alle må jobbe for at vi skal klare det. Drømmen er at vi kan begynne å se fremover og leve som normalt.

45 tsjili nr. 01 • 2018

Når Jenny får spørsmål om hvorfor det er viktig med en utdannelse, får hun tårer i øynene: – Hvis jeg ikke hadde fått muligheten til å studere, hadde jeg ikke hatt de redskapene og hjelpemidlene jeg nå har til å utvikle meg videre. Jeg får kjennskap og kunnskap om prosjekter som kan hjelpe andre og gjøre en forskjell. Det å hjelpe andre er motivasjonen min når jeg har lange dager på skolen, forteller hun. Og det er det BUMAN handler om og fokuserer mye på: diakoni i praksis. – Jeg har fått se i praksis hvordan Misjonsalliansen jobber med forskjellige prosjekter ute i områdene og her i byen, jeg har fått være med og hjelpe til. Jeg vil være en som bruker mine evner til å hjelpe andre, avslutter hun.

instagrammer # misjonsalliansen

birgittenyborg: Dagens tag. På inngangs-

janneogruneiliberia: Rune prøver seg på å

wennerbergiecuador: Besøk hos familien

randabergmenighet: Adventsutlodningen

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

birgittenyborg: Velkommen til konsert

døra til kontoret. Lar kjærlighet seg fjerne?

til en av de nye Cumanstudentene. #misjonsalliansenecuador

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

stampe kassawa i Joya #misjonsalliansen#misjonsalliansenisierraleone

er foretatt. Julekrybbe ble vunnet av Terje Håland. GRATULERER!!

med Garness i Johanneskirken i Bergen ikveld kl 1930 #misjonsalliansen

46 tsjili nr. 01 • 2018

anders.myrene: Christmas lunch with the Mission Alliance staff. Merry Christ-

mas to all our friends, supporters and partners! #misjonsalliansenkambodsja #misjonsalliansen

@Misjonsalliansen: Kanskje er det ditt

cguddal: Koselig bilde på Høyland

raggalita: I dag har vi møtt folk fra

@Misjonsalliansen: Del dine bilder med

bilde som kommer i neste nummer av Bladet!

flere landsbyer som har prosjekt gjennom Equip.

47 tsjili nr. 01 • 2018

menighets #menighetsblad #misjonsalliansen#misjonsalliansenecuador

oss på #misjonsalliansen

andakt nr. 01 2018 Hva betyr Jesus for deg? I ungdomsklubben vår i kirken ble jeg for kort tid siden utfordret med følgende direkte spørsmål: «Hva betyr Jesus for deg?» Ungdom kan være ganske rett på sak, men spørsmålet var verken nytt eller overraskende. Jeg har tenkt mye på det. Jeg ønsker å leve i et rett forhold til Gud. Derfor er spørsmålet aktuelt. «Hva betyr Jesus for deg?» Det dypeste svaret er at jeg ble døpt til fellesskap med Jesus, og det jeg er som kristen, det er jeg i Jesus. Derfor betyr han alt for meg i forhold til min tro. Det er ikke meg selv, mitt mot, mine suksesser eller nederlag jeg skal leve på, men det er Jesus det hele dreier seg om i troens liv.

Det jeg er som kristen, det er jeg i Jesus!

Troen min gir meg ingen frimodighet eller trygghet eller håp. Den er for svak og vaklende til å satse på. Men Jesus er min frimodighet, min trygghet og mitt håp. Mitt liv er skjult i Kristus, som apostelen uttrykker det i Kolloserne 3: «Deres liv er skjult med Kristus i Gud. Men når Kristus, deres liv, åpenbarer seg, da skal også dere bli åpenbart i herlighet sammen med ham.»

Som ung lærte jeg noe meget viktig av en gammel troende mann på mitt hjemsteds bedehus i denne spissformuleringen: «Holder ikke din kristendom, Nils-Tore, så holder din Kristus.»

Tror vi virkelig det Gud gjorde for oss i Jesu forsoningsverk, da blir Jesus i oss både vår visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Alt i Jesus! Min kristendom er det så som så med, men Jesus er mitt håp. Det jeg er som kristen, det er jeg i Jesus!

I tillegg har troen på Jesus ført meg inn i et fellesskap av Guds folk på jord, som jeg ikke kunne tenke meg å være foruten. Troen på Jesus har også beriket mitt syn på hva det er å være menneske.

48 tsjili nr. 01 • 2018

Jesus utfordrer meg også daglig til å være en god neste for de jeg møter på min vei. Troen på Jesus åpner for stadig nye verdier og gir meg muligheter til å leve et åpent og rikt liv.

I fjor feiret vi reformasjonsjubileet, og Martin Luther løftet frem det kjente bibelverset i Johannes 3,16 som sin kjæreste tekst.

«For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin sønn den enbårne for at hver den som tror på ham ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Martin Luther skriver at «Denne teksten er hjertelig kjær for meg. Allerede i 12-årsalderen pleide jeg å si at man en gang ved min grav skulle tale over dette ordet.»

Sokneprest George Johnsen forteller i en bok at han en gang stod i hjemmet sitt i Kristiansand mens han var prest i Lund menighet. Han stod og så på en liten stakkars fugleunge som flakset så hjelpeløst omkring inne i rommet. Den var kommet inn gjennom det åpne vinduet og hadde ødelagt den ene vingen sin. George fikk til sist tak i den forskremte fugleungen og stod og holdt den i hånden sin. Det lille fuglehjertet skalv som et ospelauv i storm. Du verden hvor gjerne jeg skulle ha forklart den lille stakkaren: Du har aldri vært i tryggere hender – selv om du føler det motsatte!

I det øyeblikk lærte jeg hva sann trygghet egentlig er, skriver George Johnsen. Og jeg kjente meg så godt igjen i fortellingen.

For ofte har jeg selv følt meg som den lille fugleungen – med et urolig, bankende hjerte. Det er så mye som engster meg. Men så har jeg fått legge meg selv med min uro, min bekymring og min angst, min tvil, min svakhet i en sterkere hånd. En naglemerket frelserhånd. Det er min trygghet. DET er å tro: Å regne med Jesus, det HAN er, og det HAN kan!

49 tsjili nr. 01 • 2018

mikrofinans

Siste tall Mikrofinansarbeidet vårt er organisert i fire banker eller stiftelser: Diaconía FRIF i Bolivia, Banco

Totale innskudd

D-MIRO i Ecuador, MOM i Vietnam og Diaconia MDI

USD 19 379 531

i Liberia. Alle disse driftes av Alliance Microfinance (AMAS), som er Misjonsalliansens eget, norgesbaserte mikrofinansselskap. Her er siste tall fra mikrofinansarbeidet vårt – for de fire landene totalt.

Antall sparekonti

139 584 Antall lånekunder

Gjennomsnittlig lånebeløp

142 152

USD 252 309 466

2,9

Total utlånsportefølje

USD 1775

8%

PAR30

Forsinket betaling

50 tsjili nr. 01 • 2018

2017 – Det beste året i Diaconias historie I Diaconía måler vi detaljerte resultater hver måned. Hvordan går det, når vi målene våre?

Tekst: Nils Atle Krokeide foto: Misjonsalliansens arkiv

V

i var veldig spente i starten av året.

Januar gav svikt i veksten, og februar gav nedgang i porteføljekvalitet. Heldigvis gav systematisk arbeid gode resultater, og det snudde i mars. Da vi var ferdige med juni måned, hadde vi allerede nådd veksttallene som var planlagt for hele 2017. Da vi gjorde opp ved slutten av året, hadde vi nådd totale utlån på hele 152 millioner USD, 27 millioner mer enn planlagt.

Vekst i utlån er ikke alt. På grunn av endringer i regelverket for spare- og lånegrupper, så har alle organisasjonene i bransjen slitt med å utvikle dette området. Det så lenge vanskelig ut for oss også, men mot slutten av året klarte vi å snu også denne negative trenden. Dermed ble 2017 et godt år når det gjelder antall kunder.

Det er også mange andre grunner til å feire. I fjor ble Diaconía for andre år

51 tsjili nr. 01 • 2018

på rad kåret til den beste IFD, den beste finansielle utviklingsorganisasjon i Bolivia. Dette er en kåring som gjøres av avisen Nueva Economia for banksektoren i Bolivia. Organisasjoner som Diaconía har bare vært med de siste to årene, og vi har vunnet begge ganger. Totalt har Diaconía gjort opp 2017 med den sterkeste vekst av alle finansinstitusjoner i Bolivia og også med de beste resultatene på de aller fleste områder.

Likevel er ikke alt bare dans på roser.

I november fikk vi mistanke om at noe var galt i en av våre 60 filialer. Videre undersøkelser viste at vi var utsatt for angrep av en av finansbandene i Bolivia. Dette er grupper av organiserte kriminelle som lokker ansatte til å innvilge falske lån. Diaconía var en av tre finansinstitusjoner i La Paz som ble angrepet.

mikrofinans

Velkommen tilbake, Tania!

Gud har en plan for dette landet, og jeg tror jeg er en del av den planen.

Tekst: Rune Øygard Foto: Balz Kubli og Oddmund Køhn

O

rdene kommer fra Tania Paola Mendoza Casas (30). Økonomen og mikrofinanseksperten fra Bolivia

er tilbake i Liberia som leder av banken Diaconia MDI. Hun kom som «mikrofinansmisjonær» fra Bolivia til Liberia for å hjelpe til

52 tsjili nr. 01 • 2018

over: Tania Mendoza Casas besøkte nylig Norge. Hun fikk tid sammen med sine AMASkolleger i Kristiansand, og hun deltok på styremøte. hun holdt også foredrag om banken i Liberia på et seminar hos Norfund, et statlig selskap som bidrar til økonomisk vekst i utviklingsland. Norfund har gitt lån til Diaconia MDI.

ved oppstarten i 2013. Senere har hun gjort ferdig en master i MBA i Bolivia, men har på nytt bosatt seg i det vest-afrikanske landet.

– Jeg tror Gud har en plan. Jeg har ofte sett i etterkant at Gud på et tidligere tidspunkt har forberedt meg for en oppgave. For eksempel ved å lære engelsk på videregående. Ikke mange på min alder gjorde det.

Da Diakonia FRIF i Bolivia fikk spørsmål om å hjelpe til med oppstarten av banken i Liberia, var det en betingelse at den som ble sendt behersket engelsk. Det gjorde Tania, og

53 tsjili nr. 01 • 2018

i tillegg hadde hun kompetanse og erfaring som lånekonsulent.

– Da jeg reiste til Liberia første gang, ble jeg forberedt på at det ville bli vanskelig, men jeg var overbevist om at dette var noe Gud hadde planlagt for meg. Jeg har alltid ønsket at Gud skulle få bruke meg.

Tania er aymara-indianer og fra et folk som har bodd på høysletta i Bolivia i århundrer. Varmen og klimaet i Liberia er annerledes enn det hun er vant til på 4000 meters høyde.

– De tre første månedene her i Liberia var svært vanskelige. Jeg var alene som latin-amerikaner i totalt annerledes omgivelser. Jeg hadde aldri vært utenfor Bolivias grenser, og de eneste stedene jeg kjente til var La Paz, Santa Cruz and Cochabamba.

Jeg hadde aldri sett havet før, sier hun entusiastisk, og hun fortsetter: – For meg var det tydelig at det var Gud som kalte med til dette. Jesus er mitt eksempel og forbilde som leder. Han kom fra sin herlighet og levde blant fattige og marginaliserte mennesker. Liberia er et land med svært store behov. Jeg kan utrette noe i dette landet med de gavene Gud har gitt meg.

Liberia er et land med både politiske spenninger og med makroøkonomiske utfordringer. Tania mener derfor det er viktig å holde fast på og løfte opp de verdiene som Diaconia MDI er tuftet på.

– Vet du hva som motiverer meg mest?

At vi alle i AMAS og Mission Alliance har så gode kjerneverdier som grunnlag for arbeidet vårt. Derfor er det godt å jobbe her, og jeg mottar all god støtte fra styret i Diaconia MDI og fra hele styringsstrukturen rundt banken. Jeg identifiserer meg selv med disse verdiene og målene, og jeg er forpliktet til å fortsette å bygge organisasjonen på disse verdiene.

Exit Bolivia

Bærekraftige resultater Kommunestyret i Santiago de Machaca i Bolivia er svært glad for at Misjonsalliansen valgte å jobbe i lokalsamfunnet deres i 20 år.

Den åndelige dimensjonen av arbeidet var viktig, og klinikken som ble innviet i mai 1984 har flere pasienter enn noen gang.

Tekst og Foto: Oddmund Køhn

54 tsjili nr. 01 • 2018

«Misjonsalliansen har vært et forbilde for oss», fortalte representanter fra den politiske ledelsen i landsbyen til Kristian Larsen fra Digni. Han er seniorrådgiver og besøkte Bolivia i forbindelse med et Digni-seminar, men Kristian Larsen og hans kone Kirsten var også misjonærer i Bolivia i perioden 1983 til 1998.

– Det var rørende å møte dem igjen.

En av kommunestyrerepresentantene startet møtet med bønn, noe som er svært uvanlig. Han ba og takket for Misjonsalliansen og ba også for kontoret i Norge, forteller Kristian og legger til at møtet fant sted i en av Misjonsalliansens tidligere personalboliger som i dag huser offentlige kontorer.

Santiago de Machaca ligger sør-vest for La Paz, på høysletta mot grensen til Peru.

Da Misjonsalliansen startet opp arbeidet i 1983, stilte kommunen en tomt til disposisjon, og Misjonsalliansen finansierte og bygget en klinikk. – Klinikken hadde i begynnelsen bare én lege, men har i dag fem fulltidsansatte leger. Klinikken fungerer svært godt, og mye av utstyret vi var med på å skaffe til veie er fremdeles i bruk, sier Kristian. Han er glad for at lokalsamfunnet har tatt så godt vare på sykehuset og utviklet det videre. – For noen år siden bygget de ny fødestue, og de driver også en ambulerende virksomhet som betjener kommunens mer fjerntliggende befolkning.

De to som viste Kristian rundt i landsbyen var Andres Chacon, den aller første legen som ble ansatt ved senteret, og Stanley Blanco, direktør for Misjonsalliansens arbeid i Bolivia, men også lege og tidligere turnuslege ved klinikken.

55 tsjili nr. 01 • 2018

Kommunestyret i Santiago de Machaca har syv representanter, og to av dem er kvinner. De husket godt arbeidet for barn som ble drevet i landsbyen, men det var en annen ting som hadde gjort enda større inntrykk. «Vi traff kvinnelige ansatte i Misjonsalliansen, og vi skjønte at kvinner kunne bidra like mye og ta samme ansvar som menn», fortalte de til Kristian Larsen.

Han fikk også høre nytt om skolen som Misjonsalliansen en gang bygde og om vannprosjektene som ble igangsatt den gang han var direktør for Misjonsalliansen i Bolivia. – Skolen var blitt enda større, med klasser opp til og med videregående trinn. Da vi jobbet i kommunen, hadde ikke denne landsbyen strøm. Nå har elevene på skolen pc-er i undervisningen.

Misjonsalliansen har jobbet med vannprosjekter i Bolivia i flere tiår, og helt fra Misjonsalliansen startet opp arbeidet i Bolivia i 1979 har det vært jobbet for å sikre landsbyer rent vann. – Dette hadde en helsemessig forankring med ønske om å redusere infeksjoner og barnedødelighet.

Og det var overraskende og veldig positivt å se at brønnene vi installerte og 90 % av rørsystemet fremdeles var i bruk, sier Kristian Larsen, som både med Misjonsallianse-bakgrunn og med «Digni-hatt» på hodet fikk se at det som ble gjort på 80og 90-tallet viser seg å være bærekraftig.

– Det er viktig med lokalt eierskap og deltakelse. Det gir varige resultater og vil i tillegg bedre inntektsgrunnlaget for lokalbefolkningen.

Se også: Arkiv s 41

Generalsekretæren

Kjærlig hærverk. En mørk natt i februar ble Misjonsalliansens kontor i Oslo utsatt for et lite hærverk.

Eller kan det egentlig kalles det? I nattens mulm og mørke hadde noen tagget ordet «KJÆRLIGHET» over inngangsdøra med spraymaling i samme grønnfarge som logoen vår. Bildet av dette «kjærlighetens hærverk» ble delt på sosiale medier internt og eksternt og forårsaket en engasjert diskusjon om hvorvidt taggingen skulle fjernes eller om vi heller skulle legge til «La stå» under hærverket.

I andakten i lunsjen ble vi møtt med dagens bibelord: «Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.»

Vi lot det stå.

Det er få ord som beskriver Misjonsalliansens formål bedre enn nettopp ordet «kjærlighet». I 1901 startet organisasjonen som et resultat av en enkelt manns kjærlighet til det kinesiske folk. Siden den gang har kjærlighet vært drivkraften for tusener av menneskers engasjement for en bedre og mer rettferdig verden.

56 tsjili nr. 01 • 2018

Da vi feiret vårt 100-årsjubileum i 2001, var mottoet: Når kjærlighet krysser grenser. Det er dette det handler om. Utgangspunktet er Gud og hans store kjærlighet til alle mennesker. «Vi elsker fordi Han elsket oss først», sier Bibelen. Det er denne kjærligheten vi ønsker å reflektere og gjøre synlig og merkbar og i særdeleshet der mennesker lider av fattigdom, undertrykkelse og urettferdighet!

«Det var ikke en kirke her da dere kom, men den var her da dere dro.» Ordene var rettet som en anklage fra myndighetene til en stor kristen organisasjon som arbeider gjennom lokale kirker. I landet har ikke slike organisasjoner lov til å forkynne eller drive med evangelisering, og det gjør heller ikke organisasjonen nevnt ovenfor. Derimot har den, som Misjonsalliansen, en visjon om å hjelpe kirker med å gjøre noe med nøden i sine lokalsamfunn. Når mennesker på den måten får merke Guds kjærlighet som ikke kjenner noen grenser, så vil mange også søke til kjærlighetens kilde.

Vi kaller det diakoni.

Se også: instagrammer s 46

57 tsjili nr. 01 • 2018

Av: Andreas Andersen

ENGASJEMENT I NORGE

Bursdagsinnsamling på Facebook I desember kom det vanlige spørsmålet fra familien min: Pappa, nå har du bursdag snart, hva ønsker du deg??? Min tanke var som vanlig: Oi, har jeg det, nei, ehhh …

Jeg ante ikke! Samme kveld var jeg på Facebook, og der dukket spørsmålet

opp rett foran meg: «Du har bursdag snart, ønsker du å gi den til noen? Da jeg fant Misjonsalliansen, min hjerteorganisasjon nr. 1, var valget enkelt.

Jeg trykket på to knapper, og dermed var aksjonen i gang. Plutselig raste det inn penger til arbeidet

i Liberia fra folk jeg aldri hadde trodd ville gi, og det fortsatte …

Resultatet ble nesten 10 000 kroner, og jeg som hadde et mål om 1500!

Det var rett og slett skikkelig GØY, og den beste bursdagspresangen i år.

• Sverre Vik

Julemesse i nytt menighetshus Søndag 10. desember hadde Tanum kirke julemesse i helt nytt menighetshus. Inntektene gikk til Misjonsalliansens arbeid i Bolivia. Det kom masse mennesker, og stemningen var svært god.

Resultatet ble på nærmere 70 000 kroner, penger som kan gjøre en stor forskjell i Bolivia. Tusen takk for innsatsen, Tanum! • Sverre Vik

58 tsjili nr. 01 • 2018

Julegave til Misjonsalliansen Da venner og familie spur te Å shild Va lbø Sæther hva hun ønsket seg til jul, var bestillingen klar: Penger til Misjonsalliansens prosjekter.

– Etterhvert som jeg har blitt eldre, har det gått opp for meg hvor mye penger og energi vi bruker på å kjøpe julegaver som vi egentlig ikke trenger. Jeg liker å kjøpe gaver som jeg vet at noen

59 tsjili nr. 01 • 2018

trenger eller blir veldig glade for. Denne julen ønsket jeg å rette fokuset mot de som har så mange flere behov enn det jeg har. Jeg fortalte venner og familie at julegaven fra meg kom til å være et bidrag til Misjonsalliansen, med ønske om at de ville gi meg det samme. Ønsket til Åshild ble godt mottatt av alle hun delte det med. – Jeg

opplevde at alle syns det var fint å få gi til noen som virkelig trenger det og at det var en fin gave å få. Jeg fikk også respons på at det var deilig å slippe å bruke tid på et fullt kjøpesenter for å lete etter en gave. Åshild kjenner Misjonsalliansen fordi broren og svigerinna, Ingunn og Bjørnar Valbø, har jobbet for Misjonsalliansen i Ecuador. Åshild har selv besøkt arbeidet i Ecuador to ganger, men pengene skal gå dit det trengs mest. – Jeg er trygg på at Misjonsalliansen vet hvor behovet er størst, og derfor valgte jeg ikke et spesielt prosjekt.

Det blir nok ikke siste gangen Åshild tenker alternativt rundt gaver.

– Dette er noe jeg vil anbefale til alle. Før jul så jeg en film med barn i Liberia som fikk rent drikkevann. Gleden de viste over å få rent vann ga meg en bekreftelse på at dette var et godt valg. Tenk å få bidra til å dekke livsviktige behov, istedenfor å pakke opp enda en ting jeg egentlig ikke trenger.

• Fride Maria Listrøm Næsheim

Jobber for barn og unge Vi tar av fra en av hovedveiene i Phnom Pehn, bilen parkerer vi i veikanten og fortsetter til fots gjennom noen trange smug.

Motorveiens summende leven høres fortsatt og blander seg med lyden av barn som leker og høner som kakler. Midt blant små murhus ligger kontoret til GCT. Tekst og Foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

60 tsjili nr. 01 • 2018

G

CT står for Genesis Community of Transformation og er en av Misjonsalliansens samarbeidspartnere i Kambodsja. I Phnom Penh jobber GCT med barne- og ungdomsklubber, låne- og sparegrupper og arbeidsopplæring. GCT fokuserer spesielt på barn og ungdom. En av grunnene til dette er at en del ungdom har flyttet inn til storbyen fra landsbyen, ofte alene, men også noen ganger med familien. Når de kommer til storbyen, mangler de sosialt nettverk og ferdigheter ut over det å kunne jobbe med manuelt arbeid. Derfor blir de et lett offer for utnytting. Jentene ender ofte i klesfabrikkene eller i karaokebarer, mens guttene ofte blir bygningsarbeidere.

Pengespill, dop og drop outs

Vi møter Jessica Chayy, en av de frivillige hos GCT, og Seina Sourn som jobber som programmanager for GCT. De forteller hva de største utfordringene er for barn og ungdom i dette området. – Vi ser at dop har blitt mer og mer vanlig blant barn og ungdom, og det har også blitt mer vanlig i hele Kambodsja, ikke bare i storbyen. Foreldrene her har ofte dårlig betalte jobber og er derfor mye på 61 tsjili nr. 01 • 2018

jobb. De har ikke tid eller mulighet til å følge opp barna sine. Derfor kan barna gå ut når de vil, skulke skolen, spille om penger og ta dop. Men ungdommene kommer hit, og vi snakker med dem og underviser om disse tingene. Vi prøver å jobbe med dette fra de er ganske små, slik at vi kan forebygge. Vi prøver også å snakke med foreldrene om disse tingene, men det at de ikke har mulighet til å følge opp gjør det spesielt vanskelig, forteller Sourn.

En av arbeidsoppgavene til GCT er å finne mennesker som kan bli med i prosjektene.

I Tsjili nr. 4 i 2017 møtte vi Keo Sokhoeun på 61 år. Hele familien til Keo har vært med på ulike kurs hos GCT, og dette er ett av målene til organisasjonen. – Det første vi gjør når vi skal finne mennesker til å bli med i prosjektene, er at vi går ut for å snakke med familier.

Ofte er folk først skeptiske, og det tar litt tid å bygge tillit. Vi bygger en relasjon ved å komme tilbake flere ganger. Så snakker vi med folk om hva de er interessert i og hva de kan trenge.

For noen er det kurs, slik som for sønnene til Keo som lærte hvordan de kunne bygge et tak til butikken hennes, for andre er det å bli med i en sparegruppe, forteller Jessica.

Til venstre: Meak skal snart tilbake på jobben som tekstilarbeider. Barna hennes vokser opp hos be st e mor e n på landet.

Grunnen til at mange er skeptiske er at det noen steder har vært organisasjoner som har lurt menneskene som bor her. Noen har opplevd å være med i en sparegruppe hvor plutselig alle pengene forsvant. Derfor er en viktig del av arbeidet med sparegrupper å bygge tillit mellom medlemmene.

Tilbake til tekstilindustrien. Utenfor et av de små husene treffer vi en ung dame som heter Meak Samen, hun er 26 år og sitter på en liten bambusplatting med et lite barn på fanget. Meak har vært med i en sparegruppe i ett år. – Jeg hørte om sparegruppen da GCT var rundt i området og snakket med folk. Nå møter jeg sparegruppen to ganger i måneden, og en gang i måneden har vi med penger, forteller hun. For Meak har sparegruppen betydd mye. – Jeg får mye ut av å være med i gruppen. Vi hjelper hverandre med mange ting, og det er godt å vite at hvis jeg eller noen

andre i gruppen får et problem, så kan vi hjelpe hverandre, forteller hun. Gruppen sparer kun til nødstilfeller, og de som har lånt av gruppen til nå har enten vært syke eller fått andre uforutsette hendelser.

Meak er nå hjemme med sitt yngste barn, mannen jobber som bygningsarbeider. Hun forteller at hun er født i området og har vokst opp her. Meak og mannen har også en sønn på ti år, han bor hos svigermoren hennes på landsbygda. – Det er veldig vanlig at barna vokser opp med besteforeldre på landsbygda, forteller Sourn. Jeg lurer på om Meak skal sende sitt andre barn til svigermoren også. – Ja, jeg skal tilbake på jobben i klesfabrikken, og det er bedre for barna å vokse opp på landsbygda.

Sønnen min går på skolen, og svigermor tar godt vare på han, forteller hun. Meak forteller at hun vil fortsette i sparegruppen og at hun drømmer om at barna hennes skal følge 62 tsjili nr. 01 • 2018

drømmene sine. – Det viktigste for meg er at de finner noe de interesserer seg for og at de jobber med noe de har lyst til å jobbe med, avslutter hun.

Et pusterom

Søndag samme uke reiser vi ut til et nytt område hvor GCT jobber. Like ved en gigantisk klesfabrikk ligger det et lite lokalsamfunn, vi befinner oss fortsatt i Phnom Penh. Et torg er hjertet av stedet, og rundt det ligger mange små murhus. Noen forteller oss at denne plassen ofte blir brukt når lokalsamfunnet skal samles og når det er fest. Inne i ett av husene kan vi skimte et gulv fullt av barn som tegner.

GCT startet en barneklubb her for ett år siden.

På barneklubben er det 20 barn. De samles i en og en halv time. I dag skal de tegne mens de lærer engelske ord. På tross av varmen i det lille rommet har læreren barnas oppmerksomhet. Hun er engasjert og forteller ivrig hva de ulike tingene på bildene er på engelsk. Barna forteller at det beste med klubben er å: – få lære mer engelsk; møte venner man kan leke med; ha det gøy og leke mange forskjellige leker hver gang; få lov til å danse.

Barna fortsetter undervisningen etter en liten luftepause. Ute møter vi ei jente som forteller at hun er med i ungdomsklubben som GCT driver i nærområdet. – I dag har vi hatt om lederskap.

63 tsjili nr. 01 • 2018

Vi får mye trening i livsmestring. Jeg syns det viktigste vi gjør er å diskutere hva vi kan gjøre for lokalsamfunnet og problematikken rundt dop, forteller hun. De fleste som bor i nærområdet jobber i tekstilindustrien. Noen har problemer med å komme seg ut, andre er fornøyde. Det kan være stor forskjell fra fabrikk til fabrikk. Noen må jobbe veldig lange dager og ofte hele natten.

Ungdoms- og barneklubben er et pusterom for både barn og voksne – et sted hvor barn får lov til å være barn og ungdom får en stemme.

GCT jobber med å gi ungdom muligheter til å ha praksis hos samarbeidsorganisasjonene og på den måten få økt selvtillit. Ungdommene får trening i ledelse og øvd seg i praksis i lokalsamfunnet. Hva innholdet på barneklubben er blir satt etter hva behovet i lokalsamfunnet er. De hjelper til med lekser, har bibliotek og arrangerer morsomme leker.

VOLONTØR-SIDEr

Sykepleieren vender tilbake Midt i trafikkaoset i en av verdens høyestliggende hovedsteder står det ei jente med lyse krøller og venter på bussen. Maria heter hun, og det er ikke første gang hun er i Bolivia. Hun har tidligere vært volontør, og nå har hun kommet tilbake for å jobbe frivillig på et helsesenter.

Tekst og foto: Fride Maria Listrøm Næsheim

– H

ei, roper hun, vi skal hoppe på denne bussen. Bussen fra La Paz og opp til El Alto tar nesten en time, og vi må bytte underveis.

Trafikken går sakte fremover, og folk hopper på og av bussen. Den lange turen gir oss tid til en prat. Maria var volontør i Bolivia i

2011. – Jeg hørte at Misjonsalliansen hadde volontørordning da jeg var volontør for Normisjon i Ecuador. Jeg hadde lyst til å se hvordan Misjonsalliansen jobbet, og jeg ønsket å lære enda mer spansk, forteller Maria. Etter endt sykepleierutdanning reiste derfor Maria til Bolivia for å jobbe som

Vil du reise ut som volontør? Vi har volontørordning i Ecuador og Filippinene.

Vi vil tilrettelegge for at du skal få brukt dine personlige egenskaper og evner i arbeidet.

64 tsjili nr. 01 • 2018

volontør for Misjonsalliansen og for å se hvordan helsesystemet fungerte i et annet land. Den gangen jobbet Maria på et annet helsesenter enn det vi er på vei til nå.

Maria har erfaring både med å reise ut som volontør rett etter videregående og etter studier, og jeg lurer på hva den største forskjellen var på å reise ut som litt eldre? – Da jeg var i Ecuador som 19-åring, jobbet jeg på en klinikk, men jeg kunne ikke noe faglig og nesten ikke noe spansk, så jeg følte meg litt mer begrenset. Da jeg reiste til Bolivia i 2011, var jeg sammen med en sykepleier hele tiden. Det jobbet ikke så mange på helsesenteret, og vi ble godt kjent.

Faglig fikk jeg mer utbytte av det, og jeg tror nok de fikk mer utbytte og hjelp av meg også.

Vi nærmer oss helsesenteret på El Alto, og Maria forteller at det er store kontraster fra jobben i Norge. – Jeg lærer masse. I Norge må du være helsesøster for å gjøre flere av de tingene jeg gjør her. Jeg ser også stor forskjell på hvordan vi gjør det i Norge og i Bolivia, samtidig som det er en del likt. Maria har et godt inntrykk av helsevesenet i Bolivia.

– Vaksiner er gratis, noe som er veldig bra.

Det er en del som kommer inn for å få stell av sår. Det er mange som blir bitt av hunder, og da er det viktig å få god hjelp, forteller hun.

Vi hopper av bussen og går mot helsesenteret. Helsesenteret ligger litt unna hovedveien. Utenfor er det gress og noen benker, nesten som en liten park. På venterommet sitter det mange mennesker som er klare til å få hjelp av Maria og de andre sykepleierne

og legene. Inne på helsesenteret går Maria for å skifte til uniform.

Vi går inn på rommet hvor Maria skal jobbe denne dagen. Det er et ganske stort rom med mange instrumenter og maskiner. Det er folksomt inne på det lille rommet, for i dag er det to andre studenter som har praksis og en sykepleier som er under opplæring.

Dagen går derfor mest til observasjoner så studentene skal få prøve seg. Maria forklarer og oversetter hva som skjer underveis. Det kommer en liten gutt inn som skal på en kontroll. Maria snakker lenge med han. – Det er ikke alltid man har så god tid til å snakke med pasientene, og noen barn kan synes det er litt skummelt å komme på helsesenteret, så jeg prøver å sette av mye tid til kommunikasjon nå som vi er mange her, forteller hun.

Dagen raser av gårde, det er mange mennesker innom og skjemaer som skal fylles ut, og Maria kommuniserer hele veien mye med de andre. Hun er nysgjerrig, stiller spørsmål og prøver å forstå hvordan og hvorfor de gjør som de gjør. En av de siste som kommer innom før dagen er over er en seks dager gammel baby, pakket inn i et varmt teppe. Maria løfter opp det lille barnet og steller med det.

Plutselig er arbeidsdagen over, og Maria skal ta fatt på den lange veien hjem. Det er varmt i lufta, en sterk kontrast fra kulden hjemme i Norge. – Jeg elsker å ta den nye taubanen hjem, den tar lenger tid enn bussen, men da kan jeg lese og se nedover denne store og fantastiske byen. Så full av farger og kultur, avslutter hun.

Jeg hadde lyst til å se hvordan Misjonsalliansen jobbet, og jeg ønsket å lære enda mer spansk.

Du kan jobbe som hjelpelærer, fotballtrener, informasjonsmedarbeider, ungdomsleder i kirke eller arbeide med funksjonshemmede. Du vil også lære språk og kultur under oppholdet.

65 tsjili nr. 01 • 2018

#Sultenpårettferdighet

Sulten på rettferdighet Har du et kjøkken? Ja, da kan du redde verden – litt!

Det er mars, og det betyr en ting i Misjonsalliansen: Det er tid for Tsjilimiddag!

Du kan arrangere Tsjilimiddag, hvor du samler inn en valgfri sum fra dine gjester.

Pengene du samler inn går til ditt favorittland, eller til der du har din hjertesak. Hver dag lever mennesker i fattigdom og urettferdighet, men din middag kan være med og gjøre en forskjell. Du kan invitere 100 til middag, eller 5 – det er opp til deg! Uansett går pengene til våre prosjektland.

Etter mange år har Tsjilimiddag blitt en suksess, og i mars er det din tur. La oss lage mat sammen – for en mer rettferdig verden. Opp igjennom årene har det vært mange kreative tiltak for å samle inn penger til Tsjilimiddag.

Noen inviterer 100 gjester på pølsefest, noen har pannekakekonkurranse, mens noen tar en kirkekaffe til inntekt for Tsjilimiddag.

Slik samler du inn penger til din Tsjilimiddag: • Lag din egen elektroniske innsamlingsbøsse (misjonsalliansen.no/tsjilimiddag) • Bruk Vipps #10590 og merk med hvilket land du vil gi til.

• Bruk kontonummer 3000 16 00040 og merk med Tsjilimiddag og land.

• Gå inn på misjonsalliansen.no/ tsjilimiddag for matoppskrifter og andre ressurser til din middag!

66 tsjili nr. 01 • 2018

Neste nummer Dele tro Misjonsalliansen er en tverrkirkelig organisasjon som vektlegger det som forener kristne på tvers av kirkesamfunn.

Gjennom Misjonsalliansens arbeid ønsker vi at mennesker skal få møte Jesu kjærlighet i ord og handling, og en dimensjon ved dette er å dele og formidle tro – som er ett av våre overordnede mål.

Misjonsalliansen planter ikke egne menigheter, men jobber sammen med eksisterende menigheter og kirkesamfunn. Disse kirkene har en rolle både som en del av sitt lokalsamfunn og som en stemme i samfunnsdebatten.

Dette blir tema i neste nummer av Tsjili.

Bli med på en spennende temareise til Vietnam og Mekongdeltaet Misjonsalliansen i samarbeid med Escape Travel arrangerer

tur til Vietnam fra 26. okt. til 7. nov.

2018

I følge FNs klimapanel er Mekongdeltaet blant de syv områdene i verden med tydeligst tegn på de dramatiske klimaendringene i verden. Du vil oppleve Mekongelven på nært hold, snakke med mennesker som på ulike måter prøver å livnære seg i dette store deltaet, og du vil få besøke noen av Misjonsalliansens prosjekter i Vietnam.

Sett av datoene fra 26. oktober til 7. november. Vi kommer tilbake med mer informasjon om turen i neste Tsjili. Du kan også henvende deg til Escape Travel, post@escape.no.

67 tsjili nr. 01 • 2018

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo Norway

TAKK for at DU er med på å fremme – trygghet, rettferdighet og håp

Er du ikke fadder?

Send SMS med kodeord

Fadder til 2160 Vi tror på mennesker! misjonsalliansen.no 68 tsjili nr. 01 • 2018