Tsjili 0115

P

책 egenh책nd, men ikke alene

#1/2015

111. 책rgang

V

Tar permisjon ietnam

og drar til

L

Nytt liv i

iberia

Bety en forskjell for barn i Liberia:

Nøden i Liberia er stor, og behovet for hjelp er større enn noen gang. Selv om ebola-epidemien nå er på retrett, har den rammet hardt: Ikke bare de som er smittet, men hele landet, både økonomisk og sosialt. Barna er i en spesielt sårbar situasjon.

!

Bli

Vi har akkurat kommet til Liberia og er kjempeklare til å ta fatt på arbeidet. Vil du også hjelpe til? Da kan du bli fadder for et barn i Liberia!

Janne og Rune Øygard

Jeg vil bli fadder for ___ (antall) barn i Liberia Å være fadder koster 230 kroner i måneden per barn.

Jeg ønsker å betale med AvtaleGiro.

T SJ IL I NR . 1 – 2015

Misjonsalliansens utsendinger i Liberia

Jeg vil gjerne betale med giroblanketter.

Navn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Adresse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Postnr. /-sted . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

E-post. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tlf. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Underskrift. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Fødselsdato /-år . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Send svarkupongen til Misjonsalliansen. Porto er betalt. Du kan også melde deg som fadder på www.blifadder.no eller på telefon 22 94 26 00.

Misjonsalliansen Svarsending 1049 0090 Oslo

5 r

Reportasje M

18

Brasil 20

32

Liberia

21

Ecuador

22

Reportasje XL p tt

å siden

Innhold

6

30

Portrett 38

Vietnam

Kommentar 46

28

3

Kambodsja 26

Kina

8

Li

Filippinene 24

Ettertanke 43 #1/2015

de

Bolivia

ved en av våre støttemenigheter

4

Le

Reportasje S 44

Nyheter 16

Se tilbake og se framover …

Utgiver Misjonsalliansen besøksadresse Sven Bruns gate 9, 0166 Oslo postadresse P.b. 6863, St. Olavs Plass, 0130 Oslo tlf 22 94 26 00, fax 22 94 26 01 nettside www.misjonsalliansen.no e-post info@misjonsalliansen.no bankgiro 3000 16 00040

Følg oss på

tsjili på ipad Last ned appen «issuu», søk opp «tsjili».

Få tsjili Send sms TSJILI til 2490 eller se www.tsjili.no. Tsjili sendes til alle som er givere eller faddere i Misjonsalliansen.

Magasinet er gratis! Dersom du ønsker å si opp abonnementet, send mail til info@ misjonsalliansen.no eller ring 22 94 26 00.

Redaktør Oddmund Køhn tlf 922 52 054 e-post oddmund.kohn@misjonsalliansen.no Informasjonskonsulent Bjørn J. Sørheim-Queseth tlf 958 04 769 e-post bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no Markeds- og innsamlingsleder Håkon Aandstad tlf 932 12 838 e-post hakon.aandstad@misjonsalliansen.no Ansvarlig redaktør Arnt H. Jerpstad tlf 22 94 26 00 e-post arnt.jerpstad@misjonsalliansen.no Konsept og design Oktan Alfa Grafisk design Klaus A. Kuhr Trykk Gunnarshaug Trykkeri AS ISSN 1890-6826

ET ÅRSSKIFTE ER EN ANLEDNING til å gjøre opp status. Se seg tilbake og reflektere rundt hva det ble av året som har gått. Hva ble det til med planene, ønskene og drømmene jeg hadde da året startet? Hvilke ting var det som fylte hver og en av dagene jeg fikk? Gleder, sorger, drømmer som gikk i oppfyllelse og overraskelser på godt og vondt.

Ebola var en av overraskelsene 2014 gav oss. Epidemien har rammet VestAfrika hardt. Den siste rapporten fra WHO angir at det i Liberia, Sierra Leone og Guinea til sammen er registrert 21 689 bekreftede tilfeller av ebolasmitte.

Til sammen 8626 personer er døde av sykdommen. Sannsynligvis er tallene en god del høyere. I tillegg til sykdom og død har epidemien brakt frykt som har satt seg i ryggmargen til et folk som nylig har kommet ut av mange år med borgerkrig. Mange sier at dette er enda verre – for nå vet en ikke hvor og hvem fienden er. Det lysner for Liberia. Epidemien er ikke over, men antall nye smittede per uke har gått drastisk ned. De nye utsendingene våre – Rune og Janne Øygaard – har ventet på å kunne reise til Liberia. For noen få dager siden satte de seg på flyet, og de er nå i ferd med å etablere seg i Liberia for en periode på tre år. Du kan lese mer om nytt liv og nye muligheter for Liberia i dette nummeret av Tsjili.

Når vi ser oss tilbake på året som har gått, fylles vi også med takknemlighet over de mange giverne og støttespillerne som fra alle kanter har gitt sine bidrag. Deres støtte har gitt oss muligheten til å bygge klasserom, gi lån til lånekunder i mikrofinansinstitusjonene, gi barn med funksjonshemning nye muligheter og tro på seg selv, og bistå lokale grasrotgrupper i å organisere seg og mobilisere lokalsamfunnet til innsats for utvikling og en bedre framtid. På Ålgård ble det ny rekord på misjonsbasaren i år igjen – over 90 000 kroner til Misjonsalliansens arbeid i Guayaquil. Vi takker og bukker! Les mer i tsjili om Ecuador-basaren på Ålgård. Gjennom dette nummeret og de neste nummerne av Tsjili skal dere få møte flere av Misjonsalliansens ildsjeler. Disse ildsjelene har det til felles at de med sitt initiativ fyller de dagene som nå ligger foran oss i 2015 med innhold som får bety noe for andre.

Ved inngangen til det nye året ser vi framover. «Vil Gud ikkje vera bygningsmann, me fåfengt på huset byggja», synger vi i Fedrelandssalmen. Det minner vi oss selv om når vi nå legger våre planer, ønsker og drømmer for 2015 i Guds hender. info@misjonsalliansen.no

Gjennom dette nummeret og de neste nummerne av Tsjili skal dere få møte flere av Misjonsalliansens ildsjeler.

av Tone Lindheim, utenlandssjef i Misjonsalliansen

Leder

#1/2015

5

P

å egenhånd, men ikke alene

Ved de statlige rehabiliteringssentrene i Chengdu lærer funksjonshemmede barn å klare seg selv. Misjonsalliansen jobber tett med det kinesiske handikapforbundet for at barna skal få riktig oppfølging og bli inkludert i sine lokalsamfunn.

Tekst & foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

Se film >

6

#1/2015

Reportasje XL

Reportasje XL Reportasje XL

#1/2015

  7

>

Under de åpne vindusrutene i tredje-etasje sitter Yang Xiu Fang med barnebarnets føtter i fanget.

Hun har slått armene rundt dem og holder dem fast i et grep som verken tvinger eller glipper mens terapeuten vrir nakken hans fra side til side. Åtteåringen ligger på en turkis skumgummimatte. Han har boblejakke på. Det er lite annet som holder ham varm der han ligger mellom rehabiliteringssenterets nakne, hvite vegger, glassruter og stålrekkverk.

Dong Dong, som han heter, har cerebral parese. Det er derfor han er her. Det er derfor han alltid er her, hver morgen, sammen med bestemoren. – Effekten av treningen er veldig god, sier Yan Xiu Fang, mens terapeuten tar tak i Dong Dongs bakhode og vrir nakken hans fra side til side. – Uten den ville gutten min ha vært et veldig alvorlig tilfelle. Han ville ikke vært i stand til å stå oppreist eller kle på seg, men blitt liggende i sengen sin, sier hun.

LOKALT TILBUD. I seks år har Dong Dong gått til rehabilitering, fem av dem her utenfor storbyen Chengdu.

– Før dette senteret kom, måtte vi reise helt inn til sentrum, sier bestemoren. Turen dit tar godt over en time med bil selv om man klarer å sno seg unna rushtrafikken, og enda lengre om man reiser kollektivt. – Vi pleide å leie et hus i byen på ukedagene og dra hjem til landsbygda i helgene. Det var veldig dyrt. Da denne stasjonen åpnet, flyttet vi tilbake for godt. Å ha senteret her er viktig for kontinuiteten i rehabiliteringen. Uten det kunne vi ikke ha fortsatt i så mange år. Det ville tatt for mye tid og kostet for mye penger, sier bestemoren.

OPPREISNING. Rundt dem ligger et titalls barn på matter. Ei av jentene, kledd i en tykk, gul genser, skjærer grimaser mens hun løfter Duplo-klosser fra gulvet og opp på en høy skumgummipute. En annen smiler og viser V-tegnet mens moren masserer håndleddet

8

#1/2015

Reportasje XL

MED BESTEMOR. CP-rammede Dong Dong er avhengig av bestemoren sin for å komme seg til senteret. Moren hans er ikke i stand til å ta vare på ham, og faren har stukket av.

hennes. Dong Dong får hjelp til å reise seg opp, og klamrende til en slags meterhøy ribbevegg som han skyver foran seg, stamper han nedover gangen mot klasserommet.

– Første gang jeg så ham, i 2009, tenkte jeg at han var et veldig alvorlig tilfelle, sier Xia Lan, som er terapeuten hans. – På den tiden kunne han ikke gå, ikke kontrollere hendene, og det var vanskelig for ham å svelge mat. Men nå, etter fem år her, har han hatt en veldig god fremgang. Han kan sitte på egenhånd, stå opp og bevege seg fra et sted til et annet, sier hun.

Senteret utenfor Chengdu er et av åtte statlige rehabiliteringssentre som drives av det kinesiske handikapforbundet og mottar økonomisk støtte fra Misjonsalliansen. Organisasjonen har siden 2009 samarbeidet med forbundet om å bedre livsvilkårene for barn med funksjonshemninger og inkludere dem i skole og samfunn.

– Den største forandringen som jeg ser, er at folk har skjønt at funksjonshemmede barn kan og vil noe, sier Xia Lan. – Da jeg ble uteksaminert fra universitetet, visste ikke engang legene noe særlig om CP. Nå har både de og vi mer kunnskap om sykdommen. Før trodde folk at slike barn var hjelpeløse. Nå ser de at selv om de har CP, så er de likevel smarte.

Vi tar ofte med oss barna ut på turer i hagen og til parkene og lar dem være en synlig del av samfunnet. Ofte kommer folk bort, spiser sammen med oss og tar bilder av barna, sier hun. > SAMARBEID MED FORBUNDET.

OPP OG STÅ. Guo Hong har lært seg å stå og gå etter at han begynte på senteret. Men han trenger fremdeles hjelpemidler for å gjøre det.

Reportasje XL

#1/2015

  9

Sentrene tar imot barn med ulike fysiske og psykiske handikap og skreddersyr undervisningen for å møte den enkeltes behov.

NOE FOR ALLE.

10

#1/2015

Reportasje XL

>

BLIR AKSEPTERT . Ved et annet senter, ikke så ulikt det første, står 12 år gamle Guo Hong Li side om side med klassekameratene sine. Alle har de de samme meterhøye ribbeveggene foran seg og klamrer seg fast for ikke å falle. Lærerinnen viser dem et A4-ark med en stor, rød lanterne. Hun spør dem hvor mange lanterner de ser, og i hvilken farge.

– Det er veldig bra at vi har et slikt senter, hvor barn kan bli

akseptert og få hjelp, sier Chen Ying. Hun er Hong Lis mor og sitter bak ham på en krakk. – Treningen og undervisningen har hjulpet oss masse, sier hun.

FØR SKOLEBENKEN. Som Dong Dong har også Guo Hong Li cerebral parese, men sentrene tar imot mange barn med svært ulike fysiske og psykiske

handikap. – Vi tilbyr forskjellig undervisning for de ulike gruppene, sier lærer Sheng Ai Shen. – For CP-barn fokuserer vi på utvikling av motorikk og læreevne, med autister fokuseres det på kommunikasjon og språk. Hensikten med utdanningen og rehabiliteringen er at barna skal bli i stand til å fortsette utdannelsen ved normale skoler. >

Reportasje XL

#1/2015

11

>

SMÅ STEG FREMOVER. Og det gjør de. Noen av dem.

Sheng Ai Shen understreker at mange aldri vil være i stand til det, men at hun jobber for at hvert enkelt barn skal nå sitt fulle potensiale. – På mine fem år her ved senteret har ti barn begynt i vanlige barnehager og skoler, mange har gått videre til ulike spesialskoler, og jeg har sett utallige alvorlige tilfeller som ikke engang kunne stå oppreist da de kom, men som nå har lært seg både å gå og klatre.

kestrening og arbeidsplasser; steder hvor de kan holde seg i aktivitet og tjene sine egne penger. – Generelt sett er handikapforbundets oppgave å skape et tilbud for funksjonshemmede mennesker på deres egne hjemsteder. Vi taler deres sak og ser til at de får det de trenger av rehabilitering, utdanning, arbeid, underholdning og juridisk bistand, sier Deng Yong Xiu. – Samarbeidet med Misjonsalliansen har bidratt til å skape en bedre fremtid for CP-barna, fortsetter hun. – Vi har fått hjelp til å etablere rehabiliteringsstasjoner og skoler, men det har også gitt oss en større forståelse for hvilke behov disse barna har. Det er et veldig godt samarbeid!

STØRRE FORSTÅELSE.

– Det er mange og varierte tilbud ved dette senteret, sier Deng Yong Xiu som er handikapforbundets representant på stedet. Foruten terapi og undervisning har senteret opprettet vernede bedrifter og tilbyr de eldre barna både yrTALER DERES SAK.

12

#1/2015

Reportasje XL

Sentrene utenfor Chengdu-by er «pilot-prosjekter» hvor Misjonsalliansen og handikapforbundet har fått prøve ut sine metoder for rehabilitering. Det er i det hele tatt en ny tanke; å rehabilitere barn med funksjonshemninger. Tradisjonelt er barn som disse blitt holdt hjemme og gjemt bort. Nå viser arbeidet med rehabilitering og inkludering i samfunnet seg å være så vellykket at «Misjonsalliansen-modellen» implementeres i alle syv provinser i fylket. – Konsekvensene av det er at ansatte ved alle sentrene da får gjennomgå en rekke kurs, ikke bare i å drive rehabilitering, men også for å bevisstgjøre dem om barns behov og foreldre og lokalsamfunns rolle for å støtte barn med funksjonshemninger, sier Thomas Smørdal,

SPRER DET VIDERE.

som er en av Misjonsalliansens to norske utsendinger i Kina.

Fra hovedkontoret i byen Kunming, sør i landet, følger han opp organisasjonens arbeid, blant annet prosjektene for å hjelpe funksjonshemmede. – I Kina finnes det mer enn 85 millioner funksjonshemmede barn og voksne. Dersom vi skulle jobbet direkte med disse, én og én, ville det vært en altfor stor oppgave for lille Misjonsalliansen. Derfor ønsker vi i stedet å jobbe med handikapforbundet på nasjonalt nivå og være med og påvirke ovenfra. Vi har en veldig god posisjon der vi har hatt et godt samarbeid med dem nå i fem år, og vi ser at fruktene sprer seg nedover i systemet, sier Smørdal. >

IKKE ÉN OG ÉN.

Reportasje XL

#1/2015

13

14

#1/2015

Reportasje XL

FØLGER OPP. Hjemme har Guo Hongs foreldre laget apparater, så han kan trene opp musklene sine. Han øver hver eneste dag.

>

– Den største støtten vi får fra Misjonsalliansen er ikke pengene, men ideene, sier Li Chen som representerer handikapforbundet i Chengdu. – Misjonsalliansens motto er å gi livet en sjanse. Det er det vi også ønsker å gjøre. Før prosjektet startet, fantes det ikke noen rehabiliteringsstasjoner for barn med funksjonshemninger.

Og dette er viktig: Vi har fremmet en holdning mot myndighetene om at de må bry seg om funksjonshemmede og funksjonshemmede barn, sier hun.

IKKE BARE PENGER.

Når formiddagen er over og barna har spist lunsj, skysses de hjem i hvite minibusser. Dong Dong og bestemoren kjøres til en samling lavblokker, hvor en rullestolrampe foran den ene av bygningene viser hvor de bor. Guo Hong Li og moren hans drar ut over de bare markene som omkranser småbysenteret. Der stopper bussen ved en gruslagt sti. Chen Ying tar sønnen på ryggen og bærer ham hjem. Under et høyt bølgeblikktak har faren hans montert et treningsapparat. – Vi så at de brukte slike apparater på senteret, så han bygde noe lignende her hjemme, sier Chen Ying. – Vi prøver å finne måter for Guo Hong Li å styrke musklene sine på, måter å øve på. Vi har også fått utstyr, tau og sånn, fra senteret som vi kan bruke.

BÆRER HJEM.

ANNERLEDESBARN. Utenfor murene høres høye stemmer, en gjeng arbeidsfolk baler med en motorsyk-

kel. – I begynnelsen så folk rart på ham fordi han var annerledes, sier Chen Ying. – Og selv når ikke de sa noe, følte jeg at de diskriminerte ham. Nå er han blitt litt bedre. Jeg håper jo at han en dag vil klare seg selv, men jeg vet ikke om det er realistisk.

Hjemme hos Dong Dong står bestemoren smilende på gulvet mens han holder en oppvisning for henne. Han flytter seg fra sengen sin over på en leketraktor, og fra leketraktoren over på benken, helt på egenhånd. – Mitt største håp for gutten er at han i fremtiden skal klare å ta vare på seg selv, sier hun. Yang Xiu Fang minner om at guttens mor også er funksjonshemmet og ute av stand til å ta vare på ham, og faren har stukket av. Han har bare henne. En gang i fremtiden vil han bare ha seg selv. – Vi har fått masse hjelp fra senteret, sier hun og peker rundt seg. – Alt utstyret her har vi lånt; tv, dvd-spiller, rullestol, denne madrassen, dette bordet, alt er lånt fra senteret. Om Dong Dong bare kan lære å ta vare på seg selv, ville jeg være glad.

PÅ EGENHÅND.

– Jeg er veldig takknemlig til organisasjoner som Misjonsalliansen som driver arbeid blant funksjonshemmede, og jeg håper de vil fortsette med det i noen år til, avslutter hun. – Misjonsalliansen har jo en målsetning om å jobbe mot de svakeste av de svake, sier Thomas Smørdal. – Og funksjonshemmede er absolutt blant dem. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

VIL FORTSETTE.

Slik skal Misjonsalliansen videreføre dette arbeidet i 2015 ■■

■■ ■■

■■

■■

og helsemyndigheter og lokalbefolkningen for å knytte til seg ressurser og gjøre tilbudet kjent.

Styrke rehabiliteringssentrenes profesjonalitet og evne til å bistå barn med CP. Utruste sentrene med nødvendig utstyr.

■■

Lære opp foreldre, besteforeldre og andre familiemedlemmer til å skape aktiviteter for barna, uten at de er avhengig av rehabiliteringsansatte.

■■

Arrangere studieturer for rehabiliteringsstasjoner, skoler og prosjektstab.

Bygge nettverk med myndigheter, utdannings-

■■

Dokumentere resultater og erfaringer og videreføre disse til nye områder i landet. Øke skolenes kapasitet og vilje til å ta imot barn med funksjonshemninger. Dette innebærer også lobbyvirksomhet mot utdanningsmyndighetene for å bistå skoler som ønsker å ta imot barna.

Utvikle samarbeid med barnehager.

Reportasje XL

#1/2015

15

På en rørende måte utfordret de publikum til å bli faddere, noe som førte til 60 nye faddere i Misjonsalliansen.

16

Nyheter

Utsolgte konserter

Før jul gjennomførte Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad med band en vellykket julekonsertturné flere steder i Norge. De etter hvert

godt kjente tvillingene arrangerte femten konserter fra sør til nord i landet.

– Vi er kjempefornøyde med turneen!

Det kom masse folk, og mange av konsertene ble utsolgt. Til sammen var det ca. 5000 mennesker som kom og hørte på oss, forteller de to.

Garness har hatt mange julekonserter hvert år siden juleplaten deres kom i 2009, men denne turneen er nok den best besøkte juleturneen så langt. – Det har virkelig vært et privilegium for oss å få møte så mange hyggelige mennesker på denne rundturen i Norges land, og nå er vi er allerede i gang med planleggingen av dette årets turné.

Det er mange detaljer som skal planlegges på en slik turné som dette, og mange mennesker har ulike funksjoner og roller som skal tilpasses.

En av de aller viktigste oppgavene denne gangen var det en bestemor

som hadde: Hildegunn fødte nemlig en jente i høst.

Vi hadde lagt opp en fin og praktisk reiserute med tanke på at vi hadde med en liten baby på tur, derfor unngikk vi for mange lange reisedager. Men det ville ikke vært mulig å gjennomføre turneen uten den gode barnevakta, sier Erik Bechensten i Gulsrud booking, som er praktisk ansvarlig for turneen. Han fortsetter: – Den største utfordringen med å arrangere turneer i Norge om vinteren er å komme seg over alle fjellovergangene. Vi hadde flaks denne gangen og kom oss over da vi skulle, men dagene før vi skulle over, var alle fjellovergangene stengt.

Ingelin Reigstad Norheim og Hildegunn Garnes Reigstad har mange gode minner, men de trekker fram to

spesielle. – Det er alltid fantastisk å komme til Lofoten og oppleve Norge på sitt villeste og vakreste, og musikalsk var nok konserten i Kulturkirken Jakob, som var fylt til randen, et av høydepunktene, sier de.

Garness var ambassadører for Misjonsalliansen på denne juleturneen, og på en aktuell og rørende måte utfordret de publikum til å bli faddere, noe som førte til 60 nye faddere i Misjonsalliansen. – Dette ga en merverdi til konsertene. Julen handler om så mye, og det medmenneskelige og det å bry seg, er en viktig del av høytiden, sier Ingelin og Hildegunn. n ODDMUND KØHN

Nyheter

x #1/2015

17

Nytt idrettsanlegg på El Alto Nylig ble et nytt idrettsanlegg åpnet i millionbyen El Alto. Idrettsanlegget er et produkt av samarbeidet mellom Misjonsalliansen, kommunen og nabolagsforeningen i området. Her kan både barn og voksne spille fotball, volleyball og basketball.

Idrettsanlegget står til disposisjon for lokalbefolkningen og flere skoler som ligger i nærområdet. n KATRINE MAYORA SYNNES

Barn stimuleres gjennom dans

Kreative kvinnekurs i Caranavi Sandra ble møtt med skepsis da hun skulle starte opplæring i likestilling og rettigheter for kvinner. Løsningen var kreativ.

Prosjektet «Tidlig stimulering» avsluttet prosjektåret 2014 med en dansefestival på El Alto.

Prosjektet «Tidlig stimulering» arbeider med barns utvikling – med fokus på aldersgruppen 3 til 5 år. Da året 2014 gikk mot slutten, ble det arrangert en dansefestival. Det ble en fargesprakende forestilling, med like fantasifulle drakter som navn på dansene: tinku, salaque, morenada, caporales... Noen av barna er fullstendig konsentrert om dansen, mens andre er mer interessert i publikum og får hjelp av sin førskolelærer for å komme inn i dansen igjen. En ting er sikkert, – finmotorikken, grovmotorikken og den sosiale interaksjonen – som er tre av fire områder som prosjektet ønsker å utvikle hos barna – får veldig god øvelse på denne festdagen! n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

18

#1 #1/2015 Bolivia

I det tropiske området Caranavi i Bolivia er mangel på likestilling en stor utfordring. Sandra Rocha arbeider for Misjonsalliansen i Bolivia, og for et år siden fikk Sandra oppgaven med å starte opp kurs for kvinnene i temaer som likestilling og rettigheter. Sandra møtte fort på utfordringer da kvinnene ikke møtte opp. Det viste seg at mange av mennene var skeptiske til disse kursene og ikke ønsket at kvinnene skulle bruke tid på slikt.

Kvinnene selv tvilte på at dette var relevant for dem.

Sandra har lang erfaring med kvinnearbeid og ga ikke opp så lett. Hun visste at hun måtte tilby noe mer, noe som gjorde at både mennene og kvinnene så nytten av disse kursene. Løsningen ble opplæring i produksjon av hatter, vifter, smykker og pyntegjenstander for salg. Råvarene som de bruker i produksjonen er en type palmeblader og ulike frø,

som vokser rett utenfor dørene til kvinnene. Opplæringen ble en suksess! Kvinnene møtes så ofte de har tid, og de har allerede klart å få solgt mange produkter, noe som har gitt dem en ekstra inntekt. Mennene deres er også strålende fornøyde og ønsker opplæringen velkommen.

Når kvinnene møtes for å arbeide med produktene sine og lære nye teknikker, benytter Sandra muligheten til å snakke med dem om temaer som rettigheter, kjønn, selvtillit og vold i hjemmet. Nå når også mennene er positive til kursene, gir dette en god mulighet til å få til en dialog om disse spørsmålene med dem også. Kvinnene forteller at de har utviklet seg mye gjennom disse kursene. Nå ønsker de å selv informere andre kvinner om disse viktige spørsmålene for å bidra til et bedre samfunn og bedre muligheter for deres døtre i fremtiden. n KATRINE MAYORA SYNNES

Fotball Krysser Grenser i Caranavi I november hadde vi en lokal fotballturnering mellom alle lagene som er med i vårt prosjekt «Fotball Krysser Grenser» i Caranavi. Det var mye liv og bra spill. Det er godt å se at prosjektet bringer fram både talent og glede hos de unge. I tillegg til premier for vinnerlagene ble beste spiller kåret blant de yngste og de eldste. Det var en flott uke med mye fotballglede. ■

Catalina kjemper mot feilernæring og vil gjenoppta gamle mattradisjoner.

Her er hun på kurs, sammen med sin sønn.

Gode ideer får bein å gå på

MARTE MOSLING, VOLONTØR I BOLIVIA

I et lånt klasserom på El Alto sitter omtrent 30 menn og kvinner i alle aldre. De kommer fra ulike steder i Bolivia og har til felles at de ønsker å forbedre situasjonen i sitt lokalsamfunn. i hennes landsby tidligere hadde et sunt og godt kosthold, men at folk i dag stort sett lever på hvitt brød, pasta og ris. De gamle mattradisjonene er i ferd med å gå tapt, noe som setter helsen til befolkningen i fare. Særlig er feilernæring en stor utfordring for barn i området.

«Folk mangler kunnskap», forteller Catalina. Hun vil derfor begynne å holde kurs og lære folk både viktigheten av et godt kosthold og vise dem spennende varianter av sunne matvarer. I tillegg drømmer hun om en stor felles steinovn i landsbyen, der de kan ha kurs og som står til alles disposisjon.

Det er ikke mangel på gode ideer og energiske mennesker. Det finnes også gode muligheter for å få støtte til prosjekter, dersom man vet hvordan man skal utvikle en god prosjektplan og hvordan man skal gå frem for å søke. Folk kjenner best sine egne behov, og når prosjektene vokser frem fra lokalsamfunnet selv, gir det økt sjanse for at prosjektene blir bærekraftige og virkelig bidrar til å endre menneskers liv. n KATRINE MAYORA SYNNES

FOTO: MISJONSALLIANSENS ARKIV

De deltar på et kurs i regi av Misjonsalliansens utviklingsinstitutt og er nå igang med nest siste samling.

Tidligere har de lært om hvordan de kan planlegge et prosjekt, skrive en god prosjektplan og søke om midler fra offentlige myndigheter eller private organisasjoner.

Nå har dagen kommet for å presentere sine planer for resten av gruppen og motta nyttig kritikk fra de andre deltakerne. De er tydelig nervøse, og det er med stort alvor at de forteller om planer de lenge har drømt om å gjennomføre. Ideene er mange og varierte. En av deltakerne ønsker for eksempel å bygge toaletter i sin landsby, og en annen vil starte opplæring av ungdomsledere i sitt distrikt.

Catalina Poma Escalante er fra en liten landsby to timers kjøring fra El Alto. Hun forteller at feilernæring er et stort problem der, slik som så mange steder i Bolivia. Dette er et paradoks, siden det produseres mye grønnsaker og urter i landsbyen. Disse varene blir imidlertid produsert med tanke på salg og eksport. Catalina forteller at folk

En drømmereise ble endelig virkelighet I begynnelsen av desember fikk Misjonsalliansen i Bolivia et veldig spesielt besøk.

Paret Arvid og Eldbjørg Hølleland, som var de første norske misjonærene i Bolivia i 1979, kom tilbake for å besøke landet der de har tilbragt mange år av sitt liv. Med på turen hadde de fire døtre, hvorav to født i Bolivia, med sine respektive familier. Ønsket var at døtrene skulle få se sitt barndoms rike, svigersønnene skulle se hvor konene hadde vokst opp, barnebarna skulle få en følelse av hvordan det var der mamma var barn, og ekteparet Hølleland skulle få se igjen det arbeidet de var med på å starte opp og treffe gamle kjente. Det ble fine møter med både kjente bolivianere og nye bekjentskaper. n MALIN JACOBSSON WEYDAHL

Bolivia

x

#1 19

Vil utjevne forskjeller I sitt tredje år som leder for Misjonsalliansens arbeid i Brasil vil Bebeto Araújo kjempe mot de enorme forskjellene mellom fattig og rik som finnes i hjemlandet hans.

Den økonomiske veksten i Brasil har nemlig vært bra de siste tjue årene – men ikke kommet de fattige til gode.

Per i dag er omtrent 45 prosent av landets rikdom i hendene på 5 prosent av befolkningen. Bebeto lister opp problemer som at arbeiDet hjelper ikke at dere jobber uten et land har et av kontrakter, ikke verdens høyeste har rettigheter BNP-er, om det eller trygd. Ofikke sikrer befolkfentlige tjenester ningen grunnleger dårlige eller gende tjenester fraværende. Åtte som sanitær, bolig, millioner mennesker sulter. 50 000 helse, godt miljø blir drept hvert år. og utdanning.

Men handler det bare om penger?

– Nei, fattigdom er også mangel på velferd. Det hjelper ikke at et land har et av verdens høyeste BNP-er, om det ikke sikrer befolkningen grunnleggende tjenester som sanitær, bolig, helse, godt miljø og utdanning.

20

#1 #1/2015 Brasil

Hvordan ønsker du å jobbe for at også fattige skal inkluderes i utviklingen?

– Førti prosent av de ekstremt fattige i Brasil er mellom 0 og 14 år.

Det vil si at vi må fokusere på barns utvikling, og også på situasjonen for unge mennesker utenfor byene som lever i en veldig sårbar situasjon. Vi ønsker å støtte partnerne våre i å tilby dem tilgang til tekniske kurs, utdanning og et formelt arbeid.

Og hva med arbeidet med kirkene?

– Vi ønsker å fortsette samarbeidet med kirker av ulike konfesjoner for å bevisstgjøre menighetene på deres diakonale oppgave, altså at hver av dem må stå opp for et mer rettferdig og omsorgsfullt samfunn og ønske de som lider velkommen til felleskapet. Vi fortsetter også med våre årlige møter, hvor prosjektledere, lærere, pastorer og ungdomsledere samles for å reflektere over arbeidet de gjør og deler erfaringer.

Hvordan vil Misjonsalliansen samarbeide med andre, lignende organisasjoner?

– Vi snakker godt med andre kristne organisasjoner og vil bygge en nasjonal plattform for å ta opp sentrale problemstillinger som ulikheter, miljø og korrupsjon. I 2015 har vi blitt lovet direkte kontakt med «The Ministry of the General Secretariat of the Presidency», for sammen å sette noen punkter på dagsorden for et nasjonalt prosjekt hvor det er mer likhet og rettferdighet for alle brasilianere. Vi vil opprettholde samarbeidet vårt med A Rocha Brazil, som er en kristen miljøorganisasjon, og vi ønsker å mobilisere flere kirker, skoler og samfunnsledere for praktisk engasjement i lokale miljøspørsmål.

– Jeg vet at vi ikke kommer til å løse alle problemene her i landet.

Men jeg tør å drømme. Og drømmen som beveger meg som leder for Misjonsalliansens arbeid i Brasil, er at vi gjennom å vise mennesker diakoni skal tilby et synlig tegn på Guds nærvær. n THIAGO COUTO

ILLUSTRASJONSFOTO: BJØRN J. SØRHEIM-QUESETH

Vi skal bringe smilene tilbake

SMIL. Under ebola-epidemien har alle skoler vært stengt. Forhåpentligvis vil man snart se smilende skolebarn i Liberia igjen.

Fjoråret var et vanskelig år i Liberia. Ebola-utbruddet ble en farlig og usynlig fiende for oss, som berørte alle sider av livet, og nasjonale og lokale myndigheter ble påvirket. Regjeringen stoppet opp, skolene ble stengt, sykehusene ble presset til det ytterste, og økonomien nesten kollapset.

Døde kropper lå strødd i gatene, og Nå er ebola-krisen redusert befrykt og usikkerhet preget befolknintraktelig. Livet er tilnærmet tilbake til gen. Et krigsherjet land ble på nytt det normale, men konsekvensene av overmannet av håpløshet. Etter at vi epidemien er store og overveldende. igjen er blitt rammet så hardt, skal vi Familier er rammet, mange har misenda en gang gjenreise landet. tet sine nærmeste, og det er mange Mye av arbeidet tilfeller der bare én og flere av prosjekMange har mistet person er igjen. Mange tene måtte vi justere har mistet jobbene sine jobbene sine og drastisk i denne tiden, kan ikke forsørge og kan ikke forsørge vi kunne ikke bare familien, mange er traufamilien, mange sitte stille og se store matisert og nedslåtte. er traumatisert lokalsamfunn synke Andre er sinte. Flere og nedslåtte. ned i elendighet. Håpav lokalsamfunnene løsheten spredte seg, vi arbeider i, har rast og vi måtte gjøre noe, selv om det var sammen, og spenning og frykt har med fare for egne liv. Bare med en fått grobunn. Landsbyene har altså felles modig kamp kunne vi beseire nye utfordringer å takle, samtidig fienden. Vi sørget så godt som mulig som de fremdeles skal hanskes med for at prosjektaktivitetene skulle gå de andre fattigdomsrelaterte problesom normalt, samtidig som vi var mene de har. Men vi skal fortsatt stå tungt inne i krisetiltak mot ebolasammen med dem. pandemien. Vi ga bort såpe og verI møte med disse utfordringene vil neutstyr og utrustet helseklinikker, og 2015 også bli et vanskelig år. Vi som vi drev informasjonsarbeid og ga råd har overlevd katastrofen er forpliktet og veiledning. Dette var mulig takket på å gjøre det vi kan for å bedre situavære hjelp fra partnere i Norge. sjonen. Våre planer vil selvfølgelig

bli justert. Utfordringene som skal løses er nå annerledes, og da må vi tilpasse arbeidet og prosjektene.

Vårt fokus vil være på dem som er rammet hardest og er mest sårbare, nemlig barn og kvinner.

Vi skal i tiden som Landet vårt har kommer jobbe for at barna igjen får skolevært testet før, gang, samtidig som vi til det umenmå ta oss av de mange neskelige, og foreldreløse barna. Vi overvunnet! skal gi dem håp om at det nytter å jobbe sammen for å bedre livssituasjonen og for å bekjempe fattigdom. Landet vårt har vært testet før, til det umenneskelige, og overvunnet! Vi skal klare det enda en gang. Vi har en lang og svingete vei å gå i 2015, men sammen med venner fra Norge skal vi plukke opp bitene, én for én, og på nytt bringe smilene tilbake til vårt folk. n MAGDALENE SAYDAH ROBERTS

Liberia x

#1 21

Fra Ceibos til Puerto Azul Ecuadors volontører har vært på flyttefot!

Ecuadors volontører har funnet sin plass i det nye volontørhuset i bydelen Puerto Azul etter å ha flyttet fra Casa Alianza i slutten av november. Det nye volontørhuset ligger i et av Guayaquils tryggeste områder og byr på syv soverom, fem bad, to stuer, et kjøkken og en uteplass. I nabolaget finner man små kafeer, butikker, et stort utvalg frisører, apotek og små parker hvor man kan trene eller spille tennis. Velkommen på besøk til volontørhuset i Puerto Azul! n ELISABETH BERG PEDERSEN

Forebygger vold i familien Misjonsalliansen har startet rettighetsbasert arbeid blant lokale kirker i Guayaquil.

Fokuset er forebygging av vold i familien og seksuelt misbruk av barn.

22

#1 #1/2015Ecuador

I samarbeid med den kristne frivillige organisasjonen «Paz y Esperanza» har Misjonsalliansen spredd budskapet blant lokale kirker i Guayaquil. Ved lanseringen av en ny rapport om vold i kristne familier i Ecuador fortalte Jessica Ruiz (27) sin historie. Hun er mor til to sønner som mistet hendene sine som produkt av familievold.

I et helhetlig misjonsarbeid kreves det synergi med flere aktører i kirkelandskapet og samfunnet. Misjonsalliansen samarbeider med andre kristne frivillige aktører for å styrke lokale kirker. n DANIEL GARCIA

Tilbake etter tjue år Tjue år etter at Eldbjørg og Arvid Hølleland kom til Ecuador for å starte Misjonsalliansens arbeid her, kom de tilbake med hele storfamilien.

I 1994 satte Eldbjørg og Arvid Hølleland, sammen med sine fire døtre, kursen mot Ecuador for å starte opp arbeidet til Misjonsalliansen i Ecuador. Nå, tjue år etterpå, var de tilbake sammen med hele storfamilien, og da var det naturlig med et besøk for å se på arbeidet som de var med på å starte. Det som startet med et leid kontorlokale sør i byen, har nå vokst til å bli en stor organisasjon med to handikappsentre, samt Ecuadors beste mikrokredittbank med 14 kontorer og 50 000 kunder. Men selv om Misjonsalliansen har vokst, kan Eldbjørg med glede konstatere at grunntanken med å gå sammen med lokale partnere fortsatt er like sterkt til stede nå som da Arvid satte sine føtter på Isla Trinitaria i 1994. n INGUNN S. VALBØ

Ny strategiplan I Ecuador er Misjonsalliansen i full gang med å planlegge neste femårsperiode. Den nye «plan estratégico» skal leggast, og heile organisasjonen har vore i sving for å sjå på kva som er bra og kva som kan forbetrast. Alt skal kartleggast og analyserast, frå økonomi- og administrasjonsrutiner til feltarbeid, arbeidsmetode og kommunikasjonsformer.

BUEN VIVIR. Myndigheitene i Ecuador har publisert eit dokument dei kallar «Buen vivir», som er eit vidfamnande utviklingsdokument som forklarar kva planar myndigheitene har for å utvikle landet og slik betre levekåra for innbyggjarane. Dokumentet tek for seg mange tema, som til dømes utdanning, miljøvern, likestilling og produksjon. Under planlegginga av den nye strategiplanen til Misjonsalliansen i Ecuador har eitt av fokusa vore å kartlegge kva Misjonsalliansen kan bidra med for å nå måla som er nemnt i «Buen Vivir».

Mykje har skjedd i Ecuador dei siste åra. Myndigheitene har teke meir ansvar, snittløna har gått opp, og Ecuador er ikkje lenger definert som eit utviklingsland. Basert på brutto nasjonalinntekt per innbyggjar kategoriserer Verdsbanken Ecuador som eit mellominntektsland. Men fattigdomen er likevel stor i Ecuador, som i mange andre mellominntektsland. Sjølv om Ecuador stig på levekårsstatistikkar, lever framleis 3,5 av Ecuadors 16 millionar innbyggjarar under fattigdomsgrensa. Dette er typisk for mellominntektsland; nokre er veldig rike, men langt fleire er veldig fattige.

Det er framleis mykje å ta tak i i Ecuador, og Misjonsalliansen ser med glede og spenning på framtida. Den nye strategiplanen vert lagt fram i løpet av våren. n BJØRNAR VALBØ

MELLOMINNTEKTSLAND.

Vi tror på deg, fordi du kan!

I forbindelse med den internasjonale dagen for funksjonshemmede 3. desember i fjor arrangerte Misjonsalliansens mikrokredittbank D-MIRO sammen med våre handikappsentre Centro Creer et løp der 50 % av inntektene gikk til Centro Creer.

Dette var dagen hvor alle – med eller uten et handikap – kunne delta. Mangfoldet var samlet denne søndagsmorgenen. For barna var det et løp på én kilometer, mens for de voksne var det fem kilometer som skulle gjennomføres. Det hele ble arrangert i Guayaquils nyeste og største park, og med kontinuerlig underholdning fra scenen var stem-

ningen på topp hele morgenen.

Igjen viste mennesker med en funksjonshemning hva som bor i dem, men at de ofte bare trenger å bli gitt en mulighet. Dette var også noe vi alle så denne dagen, da flere med nedsatt funksjonsevne gjennomførte løpet. Og dagens motto for løpet var da også: «Vi tror på deg, fordi du kan!» n INGUNN S. VALBØ

Ecuadorx

#1 23

Liten øy – store utfordringer Med båt tøffer vi forbi de utallige fiskeinnhengningene. De gir et tydelig bilde på menneskenes livsgrunnlag her ute. Vi er på vei til øya Talim i innsjøen Laguna, et av de nye prosjektområdene i Rizal.

Vi føres gjennom små landsbyer som ligger tett i tett på denne lille øya. Ro preger samfunnet, barna løper rundt i de trange gatene, og menneskene her virker svært imøtekommende. Vi passerer et enkelt, lite hus og blir dermed presentert for helsesenteret Rod Juico er ikke og den lokale i tvil om hva han anhelsearbeideren. ser som øyas største Rommet har utfordring: – Drikkelite fasiliteter vann og søppeltømog ikke mange ming, sier han. hjelpemidler tilgjengelig for de som måtte bli syke. Videre går vi forbi vannpumpen hvor noen like godt velger å stoppe for en hårvask.

Misjonsalliansen har begynt sitt arbeid i to av landsbyene på Talim.

I Kinaboogan bor det 280 familier, og omtrent 90 prosent av dem lever av fiske. Inntekten varierer etter

24

Filippinene #1 #1/2015

årstidene og fiskelykken. Det er få andre måter å skaffe inntekt på, noe som skaper et sårbart samfunn for de som bor her.

Rod Juico arbeider i Misjonsalliansen. Sammen med lokalsamfunnet, kirkene og myndighetene ønsker han å skape et mer bærekraftig samfunn for de som vokser opp på øya. Han er ikke i tvil om hva han anser som øyas største utfordringer: – Drikkevann og søppeltømming, sier han. – Det er bare to vannkilder i denne landsbyen, så drikkevann, og vann til matlaging og personlig hygiene må hentes her.

Innbyggerne har selv gjort noen forsøk på å sprenge nedover i steingrunnen for å søke etter vann. De fant det de lette etter, men problemet var hvordan vannet kunne hentes opp! Rod mener det må jobbes med å finne gode løsninger for hvordan de kan få gode vannforsyninger ut til hjemmene. Misjonsalliansen har mye fokus på rent drikkevann da dette er et grunnleggende behov for alle mennesker. Dessuten henger

vann, helse og miljø tett sammen.

Vann til hjemmene vil også bety bedre sanitære forhold som igjen påvirker helsesituasjonen for barn og voksne.

Rod viser oss søppelplassen som ligger i en bakke ned mot sjøen. Han forklarer at regnet skyller søppelet ut i vannet og forurenser noen av de beste fiskebankene. På grunn av dette, og av andre helse- og miljømessige årsaker, ønsker de nå å ta et felles løft for å endre situasjonen. Dette innebærer både praktiske tiltak med kildesortering og egnede steder for avfallstømming og også å drive holdningskampanjer blant innbyggerne. I tillegg må det jobbes på politisk nivå med nye strategier og lovgivninger. Her ønsker Misjonsalliansen, lokalsamfunnet, kirkene og myndighetene å ta et felles løft.

Utfordringene er mange, men vi får også inntrykk av optimisme hos de som Misjonsalliansen samarbeider med. Det blir spennende å følge med veien videre for de som bor på Talim. n LIV ANNA FURNES

Nye utsendinger til Filippinene

Vi vil også gi andre en sjanse!

Filippinene. Kirken «His Presence Church International» består av mer enn 300 studenter. Nå har de satt igang sitt eget fadderprogram. – Vi vil gi videre de mulighetene våre egne barn fikk gjennom Misjonsalliansen, sier pastor Lorenzo (Adet) Colitoy.

Kirken ligger i Bagong Silang, en barangay (småkommune) i Manila.

Dette er den største barangayen på hele Filippinene, både med tanke på areal og innbyggertall.

Men størst trenger ikke bety best.

Tilmålte samfunnsgoder blir noe som skal fordeles på altfor mange mennesker. Dette bidrar til å skape fattigdom og farlige tilstander i lokalsamfunnet her. Kriminaliteten i Bagong Silang er stor.

Her, i dette miljøet, er det pastor Adet og kona Jessie valgte å bygge kirke i 2006. Da hadde deres eldste datter vært fadderbarn i Misjonsalliansen i seks år. – Vi visste hvor mye denne støtten betydde for oss og ønsket at andre skulle få samme mulighet! Pastoren lener seg godt over pizzabordet mens han forteller. Han unnskylder sin iver med å forklare at dette programmet er hjertebarnet hans, en lidenskap, slik jeg skjønner det også er en lidenskap for ham å fomidle Jesus til studentene.

– Det var kona mi som fikk ideen om å starte et fadderprogram for kirkas medlemmer, sier han. Allerede i 2007 ble ledelsen enig om å sette til side 10 % av alle innkomne midler til prosjektet. I 2009 startet de opp. De daglige utgiftene betales av foreldrene. Skolepenger og

eksamensavgifter betales av kirken.

Til nå har elleve ungdommer gått ut college. Tolv barn er per i dag sponset av kirken.

Kirken har et stort nettverk, og gjennom dette nettverket prøver de å hjelpe fadderbarna til arbeid. De følger dem opp gjennom veiledning og praktisk hjelp. – Vi er opptatt av skolegang fordi vi vet at disse ungdommene har få sjanser til å klare seg uten skikkelig utdanning. Derfor ønsker vi at dette skal fortsette også når vi ikke er mer, forteller Adet. Det er derfor en avtale at fadderbarna selv, når de får jobb etter college, skal støtte et fadderbarn hver.

– På den måten gir vi enda flere en mulighet, understreker en engasjert pastor. n LIV ANNA FURNES

Faktaboks ■■

■■

■■

■■

Misjonsalliansen har hatt fadderarbeid i Manila siden 1976 Over 45 000 barn og unge har fått direkte støtte til utdanning gjennom dette arbeidet Siden 2007 har vi faset ut den individuelle fadderordningen 2015 er det siste året ungdommer får støtte til college

Filippinene. Etter noen måneder med bare én utsending på Filippinene blir det igjen folksomt i utsendingsfellesskapet i Manila. Liv Anna Furnes, som var utsending for Misjonsalliansen fra 2006 til 2008, har kommet tilbake til Manila for to nye år. Hun er fadder- og informasjonsansvarlig, men skal også jobbe med inkluderende lokalsamfunnsutvikling i Rizal. I januar kom Torhild Liane Skårnes og Mahel Ramirez Caballero med datteren Maia til Manila for å begynne språkstudier.

De vil gradvis gå over til å jobbe fulltid i Misjonsalliansens arbeid på Filippinene i løpet av 2015. n HANNA SOFIE JOHANSEN

«Let’s celebrate» Tidligere fadderbarn, ansatte, styremedlemmer og andre interesserte var i november samlet til Misjonsalliansens bursdagsfest. Som for 38 år siden er målet at endring skal skje i liv og samfunn gjennom Guds kjærlighet. Vi ønsker fortsatt å gi livet en sjanse!

– Jeg ser frukter av det arbeidet jeg har vært med på og blir så glad for å se at det har hatt betydning, sier Agnes Yu (ansatt). Drømmer har blitt oppfylt, og nye drømmer ble delt denne kvelden. n LIV ANNA FURNES

Filippinene x #1 25

50 tenåringers synspunkter I desember spurte vi 50 tenåringer om hva de ville endre på hjemme, på skolene sine og i sine lokalsamfunn. Budskapet er tydelig, sterkt og krever langsiktig oppfølging.

Misjonsalliansen ønsker å involvere barns synspunkter i de diakonale utviklingsprosjektene. Her i Kambodsja er over halvparten av befolkningen under 18 år, og dette faktum utfordrer oss til å lytte til de som bor der vi jobber med fattigdomsbekjempelse.

lære nye ting. De som gikk på skoler som hadde grønnsakshage og trær med skygge til å leke under, satte ekstra pris på det. Både gutter og jenter satte også stor pris på de gangene

I forkant av dette forskningsprosjektet om tenåringenes oppvekst fant vi ut at metodene for å oppmuntre til deling av erfaringene og meningene deres måtte skje på andre premisser enn det som vi normalt legger opp til for voksne. For å sikre deltakervennlighet satte vi av rikelig med tid til lek og spill i starten.

Jeg tror det var lurt å oppmuntre deltakerne til å bruke tegneark og fargestifter til å uttrykke meningene sine, sier Savy, Misjonsalliansens fadderansvarlig her i Kambodsja.

Det var også klare utfordringer relatert til fattigdom og inntekt. Noen nevnte at de ikke klarte å betale alle utgiftene til skolegangen sin, mens andre fortalte om foreldrenes utflytting til byene for å få jobb. Mange deltakere delte vanskelige historier om vold fra slektninger og foreldre. Ifølge ei jente på 16 år skjer det følgende etter at bestefaren hennes har drukket alkohol: – Det skjer ofte at farfar drikker øl, ofte i fire-fem dager. Da ender det med at han slår oss.

Vi spurte også noen foreldre fra disse landsbyene, og flere bekreftet tenåringenes bekymringer. – Vi tror at barn i landsbyen vår er redde når foreldrene slåss, påpeker ei mor på spørsmål om hva hun tror er barnas største bekymring. En annen sier at mannen hennes slår henne hver dag. – Først så drikker han risvin, og deretter slår han meg. Dette skjer hver dag, og jeg lurer på når det skal ta slutt, sier hun.

ALTERNATIVE TEKNIKKER.

Tenåringenes budskap er nå kategorisert i tema av hva som er felles for alle barna vi snakket med. En av de tingene som de setter mest pris på er å møtes på skolen og BARNAS BUDSKAP.

26

Kambodsja #1 #1/2015

folk i landsbyene møttes for å jobbe fram mot samme mål, enten det var en ny vei etter at regntida hadde gjort den usikker eller hjelpe hverandre for å dyrke nye rismarker. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Den usikre økonomien SKOLEUTGIFTER FOR HØYE.

Det siste spørsmålet til tenåringene var hvilke endringer de ville se på hjemmefronten, ved skolene sine og i landsbyene sine.

Et overveldende flertall vil ha bedre tilgang på rent vann der de bor, at familien kan være sammen uten å rives opp av migrasjon, at deres nærmeste kutter ned på drikkingen og at lærerne på skolen dukker opp oftere for å undervise.

ANBEFALINGER.

Disse tenåringenes anbefalinger for endring kan vi som misjonsorganisasjon bidra til å oppfylle gjennom å hjelpe lokalsamfunnene til å mobilisere nye arbeidsmuligheter, til å samle inn penger til brønnbygging og til å stå opp mot alkohol og vold hjemme.

Prosjektaktiviteter er nå justert sammen med våre partnere og skal implementeres underveis i løpet av året. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

VI KAN UTGJØRE EN FORSKJELL.

Økoturisme og mangroveskog

Et lokalsamfunns reise til økt verdighet På tampen av det nye året har fire landsbyer faset ut sitt samarbeid med Misjonsalliansens partnere. Etter 6-9 år med tett samarbeid om fattigdomsbekjempelse vil de nå stå på egne bein.

I en av disse landsbyene, Ang Toul i provinsen Kampot, har et helt lokalsamfunn foretatt en lang reise i tid, redusering av fattigdom og fram til økt verdighet hos mange.

Misjonsalliansens partner OREDA har jobbet tett med Ang Toul siden 2008.

På nyåret arrangerte Utviklingskomiteen en utfasings-seremoni til ære for seg selv, og OREDA, Misjonsalliansen og lokale myndigheter var invitert.

EN LANG PROSESS.

Fattigdomsbekjempelse tar ofte lang tid.

Det kan være ulike mål og motiver for mennesker på landsbygda for å delta i Misjonsalliansens prosjekter. Deltakerne har til felles med Misjonsalliansen at de ønsker en bedre hverdag for seg selv, familiene sine og lokalsamfunnet sitt. I starten av et prosjektsamarbeid med en landsby har Misjonsalliansen noen kriterier. De stedene med størst fattigdom prioriteres, og det gjør også landsbyer som har lite samarbeid og svak ledelsesstruktur.

TÅLMODIGHET I UTVIKLINGSARBEID.

Helt i begynnelsen av et lokalsamfunnsprosjekt i en landsby tilbringer staben i partnerorganisasjonene våre mye tid i miljøet i den nye landsbyen for å bli kjent med folk og å bygge opp en kjernegruppe av interesserte mennesker. Deretter inviteres alle innbyggerne til et stort valg der de velger kvinner og menn av sine egne til en utviklingskomité.

I STARTEN.

Etterhvert er det denne ledergruppa som tar initiativ som representanter, lytter til folk i landsbyen sine behov og fungerer som bindeledd mellom våre partnere og lokale myndigheter. En slags gruppe av talsmenn for endring, kan vi kanskje si.

MOT SLUTTEN – OG BEGYNNELSEN. Et av kjennetegnene på samarbeidet om fattigdomsreduksjon og myndiggjøring i landsbyene vi jobber i, er at denne Utviklingskomiteen fungerer effektivt. Den tar initiativ overfor lokale myndigheter når behov melder seg og har opparbeidet seg selvtillit og evne til å selv mobilisere ressurser fra sitt eget lokalsamfunn når det er nødvendig. Organisasjonens aktive samarbeid med de fire landsbyene forrige måned ser derfor sin ende nå, samtidig som det er begynnelsen på å stå på egne bein i en fortsatt kamp for økt verdighet, økt myndiggjøring og mindre fattigdom.

STOLT OG SPENT. – Jeg er stolt og spent, sier landsbylederen i Ang Toul når vi spør ham hvilke følelser som er i sving denne dagen. En av lederne i Utviklingskomiteen uttrykker det samme: – Jeg er både stolt og spent i dag. Vil vi klare oss på egenhånd uten OREDA? Det skal vi prøve, og jeg tror vi får det til, fordi vi har lært mye om å mobilisere ressurser i landsbyen vår, forteller han. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

I år inngår Misjonsalliansen samarbeid med fleire nye lokalpartnarar.

Ein av dei nye partnarane er Children and Women Development Center in Cambodia (CWDCC) som arbeider med rettigheitsarbeid for kvinner og barn og driv eit prosjekt med økoturisme. Ei lokal fiskargruppe er ansvarleg for drifta og tar med turistar ut på elva for å sjå på mangroveskogen, ete rekelunsj og plante mangrovetre. Mangroveskogen er habitatet til mange fiske-, krabbe- og rekeartar. Prosjektet beskyttar mangroveskogen mot avskoging og aukar skogsarealet. Vi ser fram til vidare samarbeid med CWDCC i 2015. n IVERSEN FOSEIDE

Nasjonal konferanse om inkluderende utdanning Det er få organisasjoner som målrettet prioriterer utdanning for barn med funksjonshemning i Kambodsja. Fredag 19. desember ble det holdt en nasjonal konferanse med de aktørene som har vist interesse og initiativ for å jobbe med inkluderende utdanning.

– Det er viktig for oss å lære av hva andre organisasjoner har gjort så langt, forteller prosjektleder Arun Reaksmey hos Misjonsalliansens partner World Renew.

I vårt prosjekt i integrert lokalsamfunnsutvikling søker vi deltakelse fra så mange som mulig i landsbyene der vi jobber. Etter denne nasjonale konferansen er flere kontakter knyttet, og læringsturer til andre provinser planlegges for 2015. n KNUT IVERSEN FOSEIDE

Kambodsja x #1 27

Skjulte rettigheter

Stor kirke – store mål

Shi Mu Guo er 56 år gammel og født blind. Hun bor sammen med sin datter og hennes familie. Hver dag hjelper hun til med enkle ting i huset, som å koste eller forberede middag. Kvinnen var en av de spurte under en hus-til-hus-spørreundersøkelse for funksjonshemmede i Longchuan. Et oppsiktsvekkende funn var at så å si alle av de 64 spurte familiene ikke var klar over deres lovpålagte rett til noe statlig finansiell støtte eller andre tilbud. n NINA THERESE SOLBERG

Den offisielle kirken i provinsen Yunnan har store mål for egen diakonal utvikling.

Flere bein å stå på I løpet av 2014 fikk bøndene i Longchuan virkelig merke på kroppen hva monokultur kan gjøre med husholdningen. Da sukkerprisene plutselig gikk kraftig ned, tapte bøndene som fortsatt bare drev med sukkerrør mye penger. Likeledes merket prosjektbøndene fordelen av å ha flere bein å stå på. Bøndene i prosjektet driver nå både geitedrift og kryssplanting, noen har også begynt å plante «waxberry»-trær som du kan se av bildet over. «Utrolig at dette prosjektet kunne forutse en slik risiko, så smart!», utbrøt en av bøndene i prosjektet. n NINA THERESE SOLBERG

28

#1 #1/2015

Kina

De siste to årene har Misjonsalliansen hatt et spennende diakonalt samarbeid med den offisielle protestantiske kirken i provinsen Yunnan.

– Vi har jobbet hardt med å bygge et solid forhold til myndigheter og kirkeledelse i håp om å få startet et mer langsiktig prosjekt på temaet diakoni, forteller Thomas Smørdal, leder for Misjonsalliansens kontor i Kunming.

NY PROSJEKTPLAN. Ved utgangen av 2014 la kirken fram et ambisiøst prosjektforslag hvor de ønsker å bygge opp en mer sosialt engasjert kirke med Misjonsalliansen som partner.

Gjennom frivillighet, lokal pengeinnsamling og opplæring av ansatte ønsker de å nå ut med hjelp til sårbare grupper i hele provinsen. Tidsrammen for prosjektet satte de til 15 år.

– Dette er jo veldig gledelig, sier Thomas Smørdal – men ting kan fort bli stort i Kina.

Provinsen har mer enn 46 millioner innbyggere og rundt 3500 kirker.

Til sammenligning har Misjonsalliansens kontor fire lokale ansatte og to utsendinger.

– Jeg tror det er vanskelig for folk å ta inn over seg de enorme tallene man snakker om i Kina, sier Smørdal.

FREMDELES STORE BEHOV.

Det finnes omlag 200 millioner mennesker med funksjonshemninger i Kina, og de aller fleste av disse lever under veldig dårlige kår. I tillegg vet vi at minst 168 millioner mennesker lever under Verdensbankens fattigdomsgrense.

POTENSIALE. – Vi tror det ligger et enormt diakonalt potensiale i kirken, og vi tror dette prosjektet kan være med på forløsningen. Og selv om ordet diakoni er ukjent for de fleste her, er betydningen mer relevant enn noensinne, avslutter Smørdal. n NINA THERESE SOLBERG

Fakta Misjonsalliansen i Kina bruker Den norske kirkes definisjon av diakoni i arbeidet: «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og blir uttrykt gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kampen for rettferdighet.»

Endring starter med dialog Hva gjør du hvis en blind mann ønsker å åpne konto i banken din? Hvordan kommuniserer du med en funksjonshemmet som ber om hjelp fra kvinnegruppa di? Hvordan møter du en gutt med CP som ønsker å begynne på skolen?

Det var nettopp slike spørsmål som ble stilt og diskutert da representanter fra 15 ulike statlige etater og 6 funksjonshemmede møttes til diskusjons- og samtaleforum i Longchuan. På forhånd hadde et team fra Misjonsalliansen besøkt over 60 familier med funksjonshemmede. Det ble stilt 20 spørsmål om deres livssituasjon i familien og i lokalsamfunnet deres. Svarene ble systematisert for deretter å kunne bli presentert under forumet. Dette ga noen svar på hvilke utfordringer funksjonshemmede faktisk møter i sitt lokalsamfunn, sett fra deres ståsted.

– Det var et svært interessant og vellykket forum, forteller en av Misjonsalliansens prosjektmedarbeidere, Ma Qiong. Deltakerne var blant annet fra politiet, sykehus, kommunens banker, bydelsledere, Womens Federation, skoleetaten, det statlige forsikringsselskapet, Handikapforbundet fra bydel og kommune og områdets statligeide sukkerrørsfabrikk.

Endring starter som kjent med dialog. Under samtalene kom det fram at de fleste deltakerne aldri hadde gjort seg tanker om hvordan de kunne tilrettelegge for funksjonshemmede på sin arbeidsplass. Alt fra å forbedre framkommeligheten til hvordan man praktisk kan yte tjenester til en som kommer i banken, eller hvordan informere funksjonshemmede om hvilke rettigheter han har eller hvilke tilbud som er tilgjengelig, ble tatt opp til diskusjon.

– Vi fikk til en veldig god dialog hvor de funksjonshemmede fikk si sin mening, og mange fikk seg en aha-opplevelse. I begynnelsen var det mange som kom med enkle forslag som å sende et familiemedlem i den funksjonshemmedes sted, sier Ma Qiong. – Men skal en person med funksjonshemning kunne leve et relativt normalt liv og ha selvbestemmelsesrett, må hele samfunnet være med på endring og tilretteleggelse, fortsetter hun.

En av deltakerne var 25 år gamle Ma Wu Ying. Hun har Downs syndrom, men lar seg ikke stoppe av det. Med en ressurssterk mor har hun skaffet seg jobb som vaskehjelp ved bydelshuset i nærområdet. Hun stortrives med I begynnelsen var å ha en jobb, og det ble viktig det mange som for henne å få kom med enkle formidlet dette forslag som å til de andre sende et famideltakerne. liemedlem i den I løpet av funksjonshemforumet ble medes sted. det tegnet og laget kart over byen med alle instanser, og gode forslag til forbedringer ble nedskrevet.

– Samtalene vi hadde, har vært med på å skape kontakt og et møtepunkt mellom funksjonshemmede og de fleste sektorer i byen, og vi har fått veldig gode tilbakemeldinger i etterkant, avslutter Ma Qiong. ■ JENNY MA OG NINA THERESE SOLBERG

Kina

x

#1 29

Levekårsprosjekt i Tra Vinh Det er tidlig morgen i Tieu Can i Tra Vinh-provinsen. Foran forsamlingsrommet spaserer flere kalkuner fredelig omkring, mens flere haner slåss mot hverandre.

Representanter fra lokalsamfunnet venter også utenfor, de har funnet ly i skyggen. I dag skal de bestemme hvilke dyr de vil oppdrette.

De siste månedene har de ansatte i Misjonsalliansen jobbet hardt for å øke deltakelsen i lokalsamfunnsprosjektet i Tieu Can-distriktet sør i Vietnam. Dette prosjektet er rettet mot de mest vanskeligstilte

30

#1 #1/2015Vietnam

og sårbare i området. Det har vært sentralt i planleggingsfasen at kriteriene for når en husstand skulle regnes som «fattig» ikke bestemmes fra toppen, men at deltakerne selv er med på å sette kriteriene.

Nå er kriteriene fastlagt, og tiden har kommet til at deltakerne skal få enda bedre forståelse for detaljene i prosjektet.

Tham og Dung fra Misjonsalliansen snakker tydelig til deltakerne.

De fleste av dem er kvinner over 40 år. Noen av dem har tatt med barna sine som vandrer utålmodig mellom bordene mens de venter på at møtet skal avsluttes. Mange av de som deltar på møtet kan ikke lese og er ukjente med noen av de mer kompliserte begrepene. Møtele-

Målet med levekårsmodellen er å samle en liten gruppe mennesker med få økonomiske muligheter og la dem låne penger til å investere i en liten virksomhet, i dette tilfellet dyreoppdrett. Medlemmene skal møtes jevnlig for å utveksle erfaringer, støtte hverandre og løse problemer i fellesskap. Selv om også ansatte fra Misjonsalliansen vil delta på noen av disse møtene, er målet å fremme selvstendighet for gruppen.

På hvert møte skal alle medlemmene bidra med tre kroner til et nødhjelpsfond som skal brukes hvis et medlem skulle komme til å stå overfor problemer. Om dyr skulle bli syke, så kan fondet brukes til innkjøp av medisiner. Opprettelsen av nødhjelpsfondet vil også bidra til at deltakerne lærer om mikrosparing.

Etter ett og et halvt år skal medlemmene tilbakebetale lånet, og 40 % av medlemmene i gruppen skal fornyes. Gruppen bestemmer selv hvem som skal få være med. Det er fordi deltakerne har bedre innsikt i hvem som er vanskeligstilt i deres samfunn og derfor kan ha nytte av prosjektet. Hvert medlem kan delta i gruppen i opptil tre år.

Deltakerne kan velge mellom å avle opp kyllinger eller en gris.

Med en innledende investering på 2500 kroner kan medlemmer som velger å oppdrette kyllinger få et overskudd på 750 kroner på bare tre-fire måneder. Med en innledende investering på 2600 kroner kan mennesker som velger å investere derne snakker på en svært praktisk i storfe for avl få et overskudd på og forståelig måte og ber ofte om 1900 kroner i løpet av åtte måneder. tilbakemelding fra deltakerne.

Selv om dette kan virke som Etter en innledende forklaring får lite penger, er det viktig å huske deltakerne mulighet til å dele sine at en fattig husstand på den tanker og ikke vietnamesiske minst bekymrinlandsbygda Om dyr skulle bli syke, ger og tvil relatjener mindre så kan fondet brukes til tert til prosjektet. enn 1700 kroner innkjøp av medisiner.

«Hva skjer hvis i året og at 12 % av grisen dør av befolkningen er sykdom?» sier en dame. Noen av under fattigdomsgrensen. disse menneskene har tidligere Ved slutten av møtet er det 43 mottatt støtte fra regjeringen uten husstander som ønsker å bli med betingelser. Å gi dem ansvar for å i prosjektet. Å overvinne deltakernes etablere en virksomhet er et viktig skepsis og bekymring har vært en fremskritt, og det er viktig at alle stor seier. Nå begynner det harde forstår hvordan det fungerer. arbeidet for alle! n TOMMASO QUERINI

Forebygging av vold i hjemmet Dessverre er vold i hjemmet et utbredt problem i Vietnam, men det er også et tema som har vært tabubelagt. Det er lite statistikk tilgjengelig, og man kan anta at mørketallene er store. Sammen med MOM arrangerte Misjonsalliansen fire testkurs for forebygging av vold i hjemmet. Selv om alle lånetakerne i mikrofinans er kvinner, var de fleste deltakerne på kursene menn.

Kursansvarlig i MOM kunne fortelle at en del av deltakerne så ned i pultene eller viste ubehag under enkelte temaer. Men på slutten av kursdagen var tilbakemeldingene ensidig positive.

Kursdeltakerne sier at alle mennene i familien burde delta, de har lært mye om effekten av vold, rettigheter og lovverk mot vold samt at vold ikke bare er fysisk, men også psykisk. I tillegg sier de at de har lært hva de skal gjøre når de oppdager vold i hjemmet og hvor de kan melde ifra. Veldig mange sier at de ønsker flere treninger og at det er et viktig tema å lære mer om. n ASLAUG GOTEHUS RØNNINGEN

Vietnamx

#1 31

32

Reportasje M #1/2015

Reportasje M

L

Nytt liv i

iberia

✓ Ebola-epidemien på retrett ✓ Norske utsendinger på plass i Monrovia ✓ Banken klar for åpning Tekst: Bjørn J. Sørheim-Queseth Foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth, Arnt H. Jerpstad og Tone Lindheim

ETTER Å HA KJEMPET MOT EBOLA-VIRUSET høsten og vinteren 2014 kan helsepersonell i Liberia nå konstatere at sykdommen er på retrett. Antallet nye tilfeller er synkende, og det jobbes for å nå ut til de mest avsidesliggende landsbyene i håp om å vinne kampen også der. Dermed har Misjonsalliansens ledelse kommet frem til at tiden er inne for å gjenoppta arbeidet i landet.

– Behovet er større enn noen gang. Epidemien har ikke bare rammet de som ble smittet, men hele landet, både økonomisk og sosialt, sier utenlandssjef Tone Lindheim. – Epidemien er fremdeles ikke helt over, men de verste prognosene har ikke slått til. Vi opplever at situasjonen er innenfor det håndterbare. >

Reportasje M

#1/2015

33

nummer en? Lederen for «People waste and pest controll», Augustin Payne, håper han vil bli den første kunden i Diaconia MDI.

står ennå på bordet. Innerst i et hjørne i hotellrestauranten på The Cape sitter Misjonsalliansens mikrofinansselskap Alliance Microfinance, representert ved Andreas Andersen og Ingunn Nesje, og den nyansatte bankdirektøren Bill Massaquoi. Bill får overrakt noen pakker i brunpapir, stempler og en designmanual. Han tar et av stemplene og slår det mot en konvolutt. Avtrykket viser en Jesusfisk av piler som peker etter hverandre i en evig rundgang; et symbol på penger som lånes ut, be-

kaffekoppene etter frokoSten

8

tales inn, lånes ut, betales inn … Under står navnet på banken: Diaconia MDI. Andreas og Ingunn folder hendene, Bill holder sine frem. Han ber om visdom, rettledning og Guds velsignelse over den oppgaven de har påtatt seg; å skape en bank som kan gi lån, sparemuligheter og andre finansielle tjenester til fattige mennesker i Liberia. – I Jesu navn. Amen.

SØppeLfoLket. Et annet sted i hovedstaden, i en av Monrovias sidegater, kler noen-og-tjue mennesker

#5/2013 reportasje #5/2013

Det lille søppeltømmer-selskapet har i underkant av 30 ansatte som i dag henter og destruerer søppel fra private husstander i Monrovia. De fleste av de ansatte er kvinner. seg i mørke regnponchoer og beveger seg ut i byen til fots. De går i par, to og to, med en trillebår på deling. Lederen for det lille selskapet «People waste and pest controll», Augustin Payne, slår følge med et par damer inn mellom to husrekker av ødelagt murstein. De stopper utenfor en døråpning, hvor regnvåte plastikksekker med råtnende mat, klesrester og emballasjer ligger stablet. De vifter bort fluene, legger sekkene på trillebåren og går tilbake dit de kom fra. – Jeg har tenkt å søke om lån i banken. Jeg kommer til å bli den aller første kunden,

sier Augustin. Det finnes ikke offentlig søppeltømming i Monrovia, så han og selskapet hans har påtatt seg oppgaven. Hver dag går de fra hus til hus og henter søppel – mot betaling fra de som bor der – og kjører det til de offentlige søppelplassene. – Vi er interessert i lån fordi vi gjerne vil kjøpe motoriserte trehjulinger med lasteplan, slik at vi kan hente mer søppel fortere. Med et lån fra banken ville vi kunne ansette flere folk og nå ut til nye områder. Det er ingen problem å få kontrakter, men slik det er i dag har vi ikke kapasitet til å betjene alle, sier han. >

reportasje #5/2013

9

Søppeltømmerne i «People waste and pest controll» var blant dem som ville ha lån i den nye mikrofinansbanken. Nå kan de endelig sende inn søknaden sin. (Fra tsjili nr. 5, 2013)

FÅR DE LÅN?

>

Mens epidemien pågikk som verst, har staben ved Misjonsalliansens kontor drevet informasjonsarbeid og deltatt i ebola-bekjempelse.

I de fadderstøttede skoleprosjektene har byggearbeidet fortsatt som før, men det har ikke vært aktiviteter for barna eller foreldrene. Nå har myndighetene varslet at skolene starter opp 1. mars. – Vi ønsker å komme i gang igjen. Vi vil videreføre det vi har gjort til nå og fortsette å vokse, sier Lindheim.

VIL KOMME I GANG.

SENDES UT. Dermed er det også blitt besluttet at organisasjonens første utsendinger til landet kan sette seg på flyet til Monrovia. Janne Ingunn Harbo Øygard og Rune A. Øygard skulle ha reist allerede i oktober, men måtte utsette reisen da ebola-epidemien brøt ut. – Vi er kjempeklare, for å si det rett ut. Vi står og spinner i grusen, sier Rune Øygard. Han og Janne har brukt mye tid på helse- og sikkerhetsaspektet

34

#1/2015

Reportasje M

ved å reise. De har inngått en avtale med et privat helseforetak i Liberia og forsikret seg om at de faller inn under UDs evakueringsplan dersom noe skulle skje. – Vi synes jo utviklingen, slik den har vært i det siste, er veldig positiv. Det er helt greit for oss å reise ned nå. Og så må vi ta noen forhåndsregler, sier han.

SNAKKE SEG FREM. Så snart ekteparet er på plass i den liberianske hovedstaden, begynner arbeidet med å finne et sted å bo og lokaler til å etablere et nytt kontor for Misjonsalliansen. – Deretter blir det å bruke mye tid på å snakke med mennesker og knytte til oss kontakter vi kan få bruk for, sier Rune.

– Det er rådet vi har fått fra andre som har vært ute; at man bør bruke mye tid på å snakke med folk. Og så må vi få en forståelse av hvordan vi skal utvikle en detaljert strategi for arbeidet, særlig med tanke på lansbyutvikling. For banken er jo strategien klar …

Første utsendinger til Liberia

Janne og Rune Øygard setter seil mot Vest-Afrika så fort sjansen byr seg.

Tekst og foto: Bjørn J. Sørheim-Queseth

Det er ikke første gang ekteparet fra Randaberg setter kurs mot ukjent farvann. For 14 år siden tok de sine fire barn ut av skole og barnehage og dro på ett års seiltur over verdenshavene. Nå har barna forlatt hjemmets trygge havn, og Janne og Rune setter seil igjen. Ikke bokstavelig talt, slik som sist, men de drar ut, som Misjonsalliansens første norske utsendinger til Liberia. – Vi har ikke gjort noe sånt før, ikke noe der vi har hatt en slik rolle, sier Janne.

– Men vi har snakket om det lenge: Om at dersom barna bare kom seg ut av heimen på en god måte, så kunne vi tenke oss å gjøre noe helt annet. Noe som hadde et mål og en himmel over seg, mer enn det jeg har gjort tidligere, sier Rune.

Rune har bakgrunn fra næringslivet. I 12 år har han drevet konsulentfirmaet Cape Performance og vært business consultant for forskjellige selskaper både i Norge og utlandet. Janne er sykepleier. – Vi har lyst til å prøve oss på et annet felt, noe som kanskje kan skape litt avkastning for andre enn oss selv, sier de. – Vi meldte interesse hos flere organisasjoner, men det var Misjonsalliansens tilnærming til arbeidet, strategi, måte å operere på og beslutningshastighet, som gjorde at vi valgte dem, sier Rune.

AVKASTNING FOR ANDRE.

FØRST UT. Misjonsalliansen startet sitt arbeid i Liberia

i 2008, men har aldri tidligere hatt norske utsendinger i landet. Rune og Janne vil bli organisasjonens landansvarlige og få ansvar for å etablere det lokale kontoret og pleie kontakten med samarbeidspartnerne. Tidligere i vår var de på befaring i Liberia for å se hva som venter dem. – Det er et spennende land. Det er fattig, men det er på en måte en slags «guts» i befolkningen. De ser ut til å ha vilje og lyst

44

til å bygge landet, sier Janne. – Men nå er de rammet av ebola-epidemien, så jeg vet ikke hvordan det er der nå …

HINDRET AV EBOLA. Egentlig skulle de reist allerede i oktober, men ebola-epidemien som har herjet Liberia og de andre vestafrikanske landene de siste månedene, har tvunget dem til å utsette reisen.

– Akkurat nå er vi i en overgangsfase. Vi er ansatt, men har ikke begynt å jobbe der ennå. Det er litt vanskelig å ikke vite om det blir en gang i februar eller mars. Det er mye usikkerhet. Vi får bare håpe at vi klarer å holde motivasjonen oppe. Men vi tror veldig sterkt at det er dette vi skal gjøre. Vi ba mye da vi var i møte med andre aktører, om at vi måtte havne der Gud vil, sier Rune.

– Opplever dere at dere har et kall?

– «Et kall» er litt vanskelig å forholde seg til, i alle fall for meg, sier han, men vi har bedt mye om at Gud må stenge de dørene som skal stenges og åpne de som skal åpnes. Og vi er jo nysgjerrige, tross alt, og det er en drivkraft som jeg tror Gud benytter seg av i livene våre.

NOE Å LÆRE. I tre år kommer Rune og Janne til å jobbe for Misjonsalliansen i Liberia. De håper å kunne utvide det eksisterende arbeidet med flere prosjekter og skape flere arbeidsplasser gjennom mikrofinansbanken Diaconia MDI. – Det blir lærerikt å komme til et land der folk klarer seg med så lite og få et annet syn på eget liv og forbruk, sier Janne. – Jeg tror vi kommer til å lære litt om tålmodighet også, sier Rune. – Forhåpentligvis kommer vi til å lære litt om kulturen i Liberia og om bistand. Og vi kommer nok til å lære en del om oss selv. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Reportasje S

#5/2014

45

Janne og Rune Øygard landet i Monrovia 19. januar. De vil nå jobbe for å etablere Misjonsalliansens nye landkontor i Liberia og få i gang mikrofinansbanken. (Se tsjili nr. 5, 2014)

ALLEREDE PÅ PLASS.

BANK PÅ VENT. Etter planene skulle Misjonsalliansen ha åpnet sin nye mikrofinansbank i Liberia høsten 2014 for å tilby lån og finansielle tjenester til fattige.

Lisensen var i orden, og kundene sto i kø, men så kom altså ebola-epidemien, og banken måtte stenge før den i det hele tatt hadde åpnet. Nå forventer lederen for Misjonsalliansens mikrofinansarbeid, Andreas Andersen, at de første kundene vil være registrert allerede i løpet av februar måned. – Det er en konkret og viktig oppgave for Rune og Janne å ta tak i når de kommer ut. Så snart Rune er på plass, går vi i gang.

Foruten epidemien fikk mikrofinansbanken nok et tilbakeslag da direktør Bill Massaquoi valgte å si opp sin stilling av personlige årsaker. – Nå kan det bare gå oppover, sier Andersen.

BARE EN VEI.

– Vi jobber for å få på plass en midlertidig ledelse, og Rune kommer til å være veldig sentral i den daglige oppfølgingen. Vi har vært veldig opptatt av å vurdere forutsetningene for å drive mikrofinans, fordi de store tallene viser tilbakegang i landets økonomi, stans i eksport og stans i den økonomiske veksten. Likevel har vi vurdert det slik at for menneskene vi retter oss mot, fattige entreprenører, er det «business as usual». Utgangspunktet for å starte en mikrofinansbank i Liberia er ikke at det er lett, men at det er vanskelig. På grunn av ebola har vi utsatt horisonten litt: Vi kommer til å være avhengig av støtte fra givere mye lenger, det vil ta lang tid før vi er skikkelig i gang, og vi må være forsiktig med å vokse. Men som vi sier i styret; om det var viktig å gjøre dette før, så er det i alle fall viktig nå. bjorn.sorheim@misjonsalliansen.no

Reportasje M

#1/2015

35

FOTO: FLICKR/MAX GLASE

O: F FOT

LICK

R/W

.SEV WW

ENT

EEN

IX BYS

RD .WO

PRE

SS.C

OM

FOTO: FLICKR/WWW.SEVENTEENBYSIX.WORDPRESS.COM

FOTO: FLICKR/MADDYSWELT

Av Oddmund Køhn

Litt på siden #1/2015

36

K

jøpe seg lykke

Alasitas er en årlig, populær festival der man kan kjøpe små miniatyrer av ting man ønsker seg eller håper å få i løpet av året. Dette er opprinnelig en indiansk tradisjon i Bolivia, men er blitt adoptert av mestiser og andre kulturer i landet.

Under Alasitas kan det aller meste kjøpes i miniatyr: Hus, biler, matprodukter, universitetsdiplomer, små verktøy, kjøkkenutstyr og klær. Ja, selv pass og visum kan du finne i miniatyr.

Hvis man for eksempel ønsker seg et hus, så kjøper man et miniatyrhus som man har med til kirken eller presten for å få velsignet, og det blir deretter ofret til overflodsguden Ekeko. Det er også mulig å kjøpe eksamensvitnemål i miniatyr hvis man ønsker et eller annet yrke, og hvis man er ivrig etter å bli gift, så kan man gå på alasitas-markedet og kjøpe små vigselsattester.

Alasitas-markedet finner sted over hele Bolivia, men til litt ulike tidspunkt.

Den absolutt største festivalen finner vi i La Paz. Den finner sted like før Karnevalet og starter 24. januar hvert år og varer i tre uker. n

TO FO

:F

LI

CK

W R/

W

.S W

E EV

N

TE

x Litt på siden

EN

SI BY

O X.W

RD

E PR

37

SS

.C

O

M

V

Tar permisjon og drar til ietnam Han kan nesten kalles en pionér og var første stasjonære utsending ved oppstarten av arbeidet i Vietnam i januar 2000.

Møyfrid og Arild Fehn var ute i fire år, nå skal Arild tilbake til Vietnam; i et vikariat som varer fram til august i år.

Tekst og foto: Oddmund Køhn

38

Portrett #1/2015

Portrett

Portrett

x #1/2015

39

TILBAKE TIL START. Etter elleve år i Kirkens Bymisjon samme tiden begynte Kirsten Bjune i Misjonsallii Trondheim skal han ha permisjon for å jobbe en ansen, forteller Arild Fehn. kortere periode ved Misjonsalliansens kontor i Ho Fysioterapeuten Kirsten Bjune fikk ansvaret for Chi Minh. å lede oppstarten i Vietnam og pendlet i noen år – Det er mange fellestrekk med Bymisjonen og mellom Oslo og Vietnam. – Hun kom innom konMisjonsalliansen. Her i byen jobber vi med dem toret og oppdaterte oss på Vietnam, det var kjemsom har det vanskelig og som har mange utfor- pespennende, og i 1999 begynte vi å planlegge et dringer i livet. I Bymisjonen sier vi «vi» og ikke prosjektkontor i Vietnam. Det omfattende arbeidet «dem og oss». Vi snakker heller ikke om hjelpere ble vanskelig å følge på avstand fra Norge. og mottakere, for det kunne faktisk være jeg som Arild hadde tatt utviklingsstudier ved et universisatt på gata uten bolig. Det handler om verdighet, tet i England og hadde ønsker om å bruke dette i en sier Arild. Vi sitter på en kafé eller annen form for misjonsmed utsikt mot Vår Frues eller bistandsarbeid. Møyfrid Vi snakker ikke om hjelpere kirke i Trondheim, kirken var sykepleier og hadde fra hun og mottakere, for det kunne som er utgangspunktet for var liten av hatt en drøm om faktisk være jeg som satt på å jobbe som jordmor i Afrika.

Bymisjonens arbeid i byen. gata uten bolig.

Arild Fehn fortsetter: – Jeg – Ledelsen i Misjonsalliansen tok med meg mye av jobben spurte en dag om vi kunne i Vietnam da jeg begynte i Bymisjonen for elleve år vurdere å flytte til Vietnam, og jeg gikk hjem den siden. Nå tar jeg med mange av Bymisjonens tanker samme dagen og sa: «Møyfrid, nå vet jeg hva vi skal og ideer til Vietnam. gjøre de neste fire årene!»

Arild Fehn er administrativ leder ved Kirkens Bymisjon i Trondheim, et arbeid med 60 ansatte. HVOR GÅR VEIEN? Ekteparet Fehn bestemte seg ganske De siste månedene har han vikariert som daglig raskt. – Vi hadde tre barn på den tiden, og den eldleder, et engasjement som varer fram til 20. januar. ste hadde nettopp begynt på skolen. Ellers hadde Den dagen setter han seg på flyet til Vietnam. – Mye vi løse teltplugger og eide heller ikke noe hus. Det har nok forandret seg der borte. Arbeidet er godt var dermed ikke så mye styr med å flytte på oss, etablert, og kontoret har mange ansatte. Men jeg forteller Arild.

Høsten 1999 dro Arild en kort tur til Vietnam gleder meg til å se prosjektene, og kanskje skal jeg få treffe igjen mennesker jeg kjenner fra sist jeg var sammen med Kirsten Bjune for å gjøre seg kjent med arbeidet og for å forberede hus å bo i og skolegang ute, sier han. til Maren og tilbud til de to andre barna. Like over FIKK SPØRSMÅLET . Misjonsalliansen har hatt arbeid nyttår reiste familien til Vietnam. – Vi gikk på språki Vietnam i to perioder. Arbeidet i landet ble star- skole, og jeg ble gjort kjent med prosjektene. Dette tet opp i 1973, like etter Vietnam-krigens første var på en tid der vi prøvde å få til noe i det sentrale fredsavtale der amerikanerne trakk seg ut av Sør- høylandet i Vietnam. Vi hadde prosjekter i gang, men Vietnam. Men arbeidet fikk en kort levetid og måtte det var ofte vanskelig å besøke områdene. avsluttes etter Saigons fall i 1975. I denne perioden Fremdeles bestod mye av arbeidet av støtte til det hadde Misjonsalliansen først og fremst jobbet med nasjonale lepraprogrammet, og Misjonsalliansen prosjekter knyttet til leprasykdommen. samarbeidet med to sykehus i Ho Chi Minh-byen. – Tjue år senere gjenopptar Misjonsalliansen ar- Det med lepra hadde vært inngangen vår i Vietnam, beidet i Vietnam. Etter noen få år der arbeidet ble men nå hadde myndighetene kontroll på dette. Vi drevet med pendling fra Norge til Vietnam, beslut- måtte derfor se etter andre muligheter. Og vi spurte tet hovedstyret å sende utsendinger til landet på oss selv: Hvor er behovene størst, og hvor er de permanent basis. – På dette tidspunktet hadde jeg fattigste områdene? > jobbet i Misjonsalliansen i to år. Jeg jobbet først i resepsjonen og gikk etter hvert over i fadderavdelingen, LØFTE MENNESKER OPP. Kirkens Bymisjon har tilbud for eller fjernadopsjon som vi da sa. Omtrent på den mennesker som sliter med livene sine. – Menneskers verdighet er viktig både for Misjonsalliansen og Bymisjonen. Det handler om måten vi ser mennesker på, sier Arild Fehn.

Portrett #1/2015

>

40

Portrett

x #1/2015

41

>

Arild Fehn skulle være med og introdusere to nye arbeidsområder som den dag i dag er blant de mest sentrale i Misjonsalliansens arbeid i Vietnam; mikrofinans og inkluderende utdanning. – Etter en tid med planlegging startet vi opp et låneprogram i fattige landsbyer. Roy Mersland, med erfaring fra mikrokreditt i Ecuador, var på besøk og hadde seminar for våre lokale samarbeidspartnere.

Elisabeth Mustorp kom fra Norge og hjalp oss i oppstarten i tre landsbyer.

De fleste lånekundene fikk lån til jordbruk, griseoppdrett og fiskedammer.

Mot slutten av perioden i Vietnam kom Arild Fehn i kontakt med Irene Lopez, en svensk kvinne som drev svært vellykkede prosjekter for mennesker med funksjonshemninger. – Jeg besøkte arbeidet hennes i Hanoi i en uke, og vi knyttet henne til oss som rådgiver for de nye prosjektene. Målet var å inkludere barn med ulike funksjonshemninger i vanlige, offentlige skoler.

I løpet av de fire årene Møyfrid og Arild jobbet i Vietnam fikk utdanning en større plass i arbeidet og ble et satsingsområde. – På denne tiden var det stort behov for skoler i fattige landsbyer, og Misjonsalliansen var med på å bygge skoler og ga støtte til kurs for lærere, og vi bygget toaletter og brønner.

BÆREKRAFTIGE PROSJEKTER.

FIKK LOV. I

Arild Fehn gleder seg til å ta fatt på arbeidet i Vietnam. Her står han utenfor Vår Frues kirke i Trondheim. Det er også navnet til den største kirken i sentrum av Ho Chi Minh-byen.

NESTEN SOM Å KOMME HJEM.

løpet av årene i Vietnam hadde de blitt til en familie på seks personer, og med flere ter: – Jeg gleder meg til å besøke prosjektene og på barn i skolealder var det nødvendig å dra hjem til nytt jobbe med inkluderende utdanning, og jeg skal Norge. – Selv om vi både hadde også skrive, ta bilder og sende lyst og vurderte å ta to år til, har informasjon om arbeidet hjem Ellers hadde vi løse vi etterkant forstått at valget vi til Norge. teltplugger og eide gjorde var riktig, sier Arild.

Både Møyfrid og Arild Fehn heller ikke noe hus. Det Familien Fehn flyttet til har lyst til å reise ut igjen. Det var dermed ikke så mye Møyfrids hjemsted, Trondvar de enige om allerede da de styr med å flytte på oss. heim, men Arild har fulgt med reiste hjem i 2004, men de vil i arbeidet til Misjonsalliansen, vente noen år. Denne gangen ikke minst som mangeårig medlem av landsrådet. var det et vikariat som la seg til rette. – Jeg fikk lov Nå, elleve år etter at han vendte hjem til Norge, skal av Møyfrid å søke, sier han og ler, men legger til: – han tilbake til Ho Chi Minh og Vietnam. – Jeg skal Møyfrid kommer på besøk en uke i mars, to av uninn i rollen til Aslaug Gotehus Rønningen, og kon- gene kommer i påsken, og i sommer er hele familien trakten varer fram til 1. august, sier han og fortset- samlet i Vietnam! Oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

42

#1/2015

Portrett

Andakten kommer fra Randesund menighet, en av Misjonsalliansens samarbeidsmenigheter Randesund menighet omfatter bydelen Randesund, på østsiden av Kristiansand. Det bor rundt 11 000 mennesker i menigheten. Geografisk omkranses Randesund av sjøen i vest og sør. Mot øst og nord danner fylkesgrensen og E18 grense mot nabomenighetene. Vi har to kirker, Randesund kirke fra 1864 og Søm kirke fra 2004.

Vårt Prosjekt Randesund menighet har gjennom Samarbeid menighet og misjon (SMM) en misjonsavtale med Misjonsalliansen, med varighet fra 2013 til 2016. Menigheten på Sørlandet støtter i denne perioden arbeidet i Ecuador: både sentrene Creer og arbeid blant unge med funksjonsnedsettelse, Fotball krysser grenser, helse og kampen mot hiv/aids, ungdomsarbeid i kirkene og mikrofinans.

Håpstegnet Da vi feiret nyttårsaften 2013, føltes det som om året 2014 skulle vare uendelig. Vi hadde masse tid foran oss, og mange merkesteiner som skulle passeres. av Tove Houck, Randesund menighet Nå er det uendelige året over, og merkesteinene passert. Mye ble som vi håpet og hadde gledet oss til. Mye skjedde som vi ikke hadde forutsett, slik livet alltid er og blir uforutsigbart og overraskende.

Vi er nå over i 2015, langstrakt ligger året foran oss. Allerede tegner det til å bli et vanskelig og urolig år, med grufulle hendelser som gir oss en følelse av maktesløshet og utrygghet. Vi kan nok nyte gode opplevelser og smile når solen endelig seirer over regnet, men den knugende vissheten om nød og krig og lidelse ligger tungt på skuldrene våre. Om vi bare hadde kunnet se håpet et sted, da ville livet vært så mye lettere å bære, og maktesløsheten ville kunne erstattes av glede og lyst til virkelig å kjempe for det gode, mot det onde.

Ved årets begynnelse sitter ennå julens innhold fast i oss. En opplevelse som i juletiden alltid vender tilbake, er spaserturen julaften fra kirken til mine besteforeldres hus i min ungdom. Stjernehimmelen glitret over meg, og jeg husker lengselen etter et tegn på at Barnet og englene og julenatten også var til for meg, et tegn på at Gud var like virkelig i min tid som Han var den gangen.

Jeg så aldri et lyn eller en ekstra klar stjerne, men jeg fant en tro og har funnet et glimt av en himmel i Barnet. Og jeg har funnet håpet i Den tilgivende og oppstandne. I Hans kraft kan vi riste motløsheten av skuldrene våre og med pågangsmot leve det nye året i Hans tjeneste. n Hans hender ble våre til å lindre sette i stand

Et lite glimt Bare et lite glimt Herre en stjerne som skinner litt klarere enn de andre et lite lyn over himmelen bare et lite glimt Herre som viser at Du kom også for meg et glimt Herre

Tove Houck

x Ettertanke #1 43

A

Ecuad0rbasaren på lgård Ecuadorbasaren på Ålgård i Gjesdal kommune i Rogaland er nærmest blitt en institusjon i bygda, og siden starten i 2004 har ildsjelene på Jæren samlet inn nærmere en halv million kroner til Misjonsalliansens arbeid. Men så må det også legges til at bygda er hjemstedet til mange tidligere utsendinger.

Tekst: Oddmund Køhn Foto: Andreas E. Eidsaa Jr. FAMILIEBASERT. – Basaren ble startet i 2004, like etter vi hadde reist til Ecuador som utsendinger for Misjonsalliansen, forteller Oddvar Bjerkreim. – Den ble startet av min mor og av min niese Caroline som da var fire år gammel.

De hadde basaren hjemme i stua, og de rundt tyve personene som kom gjorde at stua ble full.

Inntektene på denne første basaren var knappe 4800 kroner.

Ecuadorbasaren flyttet deretter til bedehuset, og den vokste år for år. Den ble i hovedsak drevet av familiene til Lina og Andreas Eidsaa og Tonje og Oddvar Bjerkreim mens de var utsendinger i Ecuador. – Da vi kom tilbake til Norge, bosatte vi oss på Ålgård, og det samme gjorde Andreas og familien. Men selv om vi hadde avsluttet tjenesten ute, fortsatte vi med Ecuadorbasaren, og den finner sted tidlig i adventstiden hvert år, sier Oddvar og legger til: – Dette er en advents-happening med fokus utover og ikke på oss selv. Vi må minne hverandre på at det finnes en verden der ute som ikke har de mulighetene og forutsetningene vi har.

Familien Bjerkreim hadde meningsfulle år i Ecuador som har satt dype spor. – De fire årene ute gjorde ekstremt mye med Tonje og meg.

Ungene var små, og det har ikke preget dem på samme måte, men vi er opptatt av at de i ettertid skal få vite om dette og hvorfor vi bodde ute. De skal få skjønne hvordan verden er og at det finnes en annen virkelighet enn den vi har i Norge, og at det nytter å engasjere seg.

DRIVKRAFT.

44

Reportasje S Reportasje M #1/2015

Det som gjorde årene i Ecuador meningsfulle for familien Bjerkreim, var selve prosjektene og måten arbeidet ble utført på. – Vi så jo resultater! Da vi kom hjem, ville vi fortsette å være en del av dette. Det er så viktig for folk der ute, og det har betydd så mye for oss, at vi ikke bare kan kutte det ut.

Oddvar er lærer på Ålgård ungdomsskole og er glad i yrket sitt. – Jeg trives godt som lærer, men det er ikke tvil om at de fire årene ute, rent yrkesmessig, har vært høydepunktet i karrieren min. Og det var før jeg var 30 år, så det er nesten litt trist, sier han med et smil.

NY KIRKE. I november hver år er det planleggingsmøte til Ecuadorbasaren. Familiene Bjerkreim og Eidsaa er sentrale aktører, og alle generasjoner er med. – Mor begynner jo tidlig. Hun har helt sikkert begynt å sy til neste års basar. Det er flere ildsjeler som står bak det meste som blir laget, og det er svært god kvalitet på tingene, blant annet mye håndverk og malerier.

Arrangementet på Ålgård begynte i det små og har nå vokst til noe stort. Det var nærmere 250 personer innom bedehuset på basaren i desember, og det ble samlet inn over 90 000 kroner. – Det har blitt et arrangement som mange setter stor pris på, og det er sprengfullt på bedehuset. Og vi tenker oss at vi nå skal over i den nye kirka som skal stå ferdig i mars.

Vi gleder oss til nye lokaler og til å fortsette engasjementet for det viktige arbeidet som Misjonsalliansen gjør i Ecuador, avslutter Oddvar Bjerkreim. oddmund.kohn@misjonsalliansen.no

Reportasje S Reportasje S

#1/2015

 45

Om lidenskap og arv En av de tingene som jeg husker best fra våre seks år for Misjonsalliansen i Ecuador, var latinernes evner til å vise lidenskap og engasjement. Deres sterke følelser; i trafikken og i diskusjoner, i glede og i sinne. For ikke å snakke om i kjærlighet og kamp!

Noen ganger minnet det kanskje mer om galskap når følelsene tok fyr, men det satte definitivt farge på dagene våre.

Selv om vi er mer nøkterne i Norge, så kan vi også kjempelse og menighetsbygging. Som ungdomspokjenne på lidenskap eller sterke følelser i blant. Det litiker var jeg opptatt av urettferdigheten mellom skaper entusiasme og engasjement, og det preger fattige og rike i verden. Som kristen var jeg engavåre valg. Kanskje kjenner vi det best fra forelskel- sjert av nestekjærlighetstanken. Begge deler skapte ser og fotball. Mange av oss har en bevegelse i mitt liv og et ønEn ikke ukjent variant opplevd å sitte oppe en hel natt ske om å gjøre noe. Det var liav disse følelsene bare for å få være i nærheten av kevel først da jeg møtte fattige det spesielle mennesket som mennesker ansikt til ansikt at observerer vi når voksne hadde tatt tak i hjertet vårt. En menn sitter foran tv-en en jeg ble så inderlig berørt. Lidelikke ukjent variant av disse føhel lørdag mens de roper sen i menneskers øyne ble tatolelsene observerer vi når voksvert i mitt sinn. Samtidig var de og ser på engelsk fotball. ne menn sitter foran tv-en en gode mulighetene til å forandre hel lørdag mens de roper og ser menneskers liv gjennom en utpå engelsk fotball. strakt hånd noe som skapte håp og engasjement.

Jeg har fått kjenne på disse følelsene også i en an Det er sterkt å tenke tilbake på tidligere generanen sammenheng: I forbindelse med fattigdomsbe- sjoner av misjonskvinner i Norge som strikket og

46

Kommentar

#1/2015

samlet inn penger til de En arv som ikke nødvendigvis er er større enn oss selv. Da fattige i Afrika – uten preget av materiell rikdom, men av kan vi med entusiasme og noen gang å ha møtt engasjement være med en annen type rikdom som blir større dem de støttet – for å på å fjerne fattige folks jo mer man deler. hjelpe dem med både lenker og frigjøre enkene helse og frelse. De var og de faderløse, slik at de selv fattige, men stod på for andre. For et engasje- får leve sine liv i verdighet. Med tro på framtiden. ment! Som min tippoldemor, Malena Edland, som Med håp om en himmel etter dette livet. Og med var med og starte Ålgårds første misjonsforening trygghet om en bedre framtid for sine barn. for rundt 120 år siden. Eller hennes datter Malli Det gir mening. Det er meningen med våre liv. som fortsatte i samme forening, eller hennes datter Å få dele. Av det vi har fått. n og min mormor Martha. Som så igjen sendte stafettpinnen videre til min mor Milfrid. Fire generasjoner misjonskvinner i samme forening. Nå er det Ildsjel min glede å få bære arven. En arv som ikke nødvendigvis er preget av materiell rikdom, men av en anAndreas E. Eidsaa jr.

Tidligere utsending nen type rikdom som blir større jo mer man deler. i Misjonsalliansen, Håpet er å få dele arven videre med mine små døtre nå kirkeverge i igjen, Malene Andrine og Thea Andrea. En drøm Sandnes og medlem om å få være med og realisere andre menneskers av Misjonsalliansens drømmer. Som 6. generasjon i samme gate, med et landsråd blikk og med en tanke for de som bor i helt andre gater eller land.

Vi nordmenn er ikke ofte som latinerne, som preges så sterkt av la pasión, passion eller lidenskap.

Men ved å åpne våre øyne for andres lidelse og ved å se de store mulighetene for å være med og forandre liv, blant annet gjennom Misjonsalliansens arbeid rundt om i verden, kan vi la oss engasjere av noe som

Kommentar

x #1/2015

Avsender: Misjonsalliansen P.b. 6863, St. Olavs Plass 0130 Oslo, Norway

Er du med i 2015?

Du kan gi din gave til: Kontonummer 3000 16 00040

Merk med «Vintergaven»

VINTERGAVEN