Magasin 0223

FADDERE FORVANDLER

LIV!

NÅ GJØR VI

DET LETTERE FOR DEG SOM

FADDER Å

SE EFFEKTEN

DIN GAVE

HAR I FOLKS HVERDAG.

FOTBALLEN BLE REDNINGEN

LIVET TIL ALEX (15) BLE BRÅTT

SNUDD PÅ

HODET DA FAREN HANS

DØDE AV KORONA.

FLASKEVASKERNE

HVERDAGEN FOR FLASKEVASKERNE PÅ

FILIPPINENE ER BRUTAL.

IDRETTSGLEDE

PÅ KRYSS AV

LANDEGRENSER

KRIK OG MOLDE FOLKEHØGSKOLE BESØKER PROSJEKTENE DE STØTTER I KAMBODSJA.

RESULTATER

SOM VARER

SE HVORDAN DET

STÅR TIL MED SKOLEN

OG LOKALSAMFUNNET

SOM KVS LYNGDAL

STØTTET I 2020!

KJÆRE LESER

STORE DRØMMER

BLANT MORGENDAGENS LEDERE

LES OM HVORDAN

MISJONSALLIANSEN

UTRUSTER UNGE TIL Å

BLI DE NESTE LEDERNE I KAMBODSJA.

IDRETT KRYSSER GRENSER I UNGDOMSFENGSEL

FOTBALLTRENINGER

GIR LYSPUNKTER I TO FENGSLER I BOLIVIA.

I dette nummeret vil du blant annet bli bedre kjent med den nye fadderordningen som vi i disse dager går over til. Vi gleder oss over å kunne fortelle enda nærere historier om hvordan du bidrar til å forvandle liv gjennom din gave!

DU VIL OGSÅ kunne bli godt kjent med arbeidet Idrett Krysser Grenser. Her står vi sammen med ungdom i Norge, særlig i KRIK, og gjør Guds kjærlighet om til praksis. Det gjør også barn og unge ute i landene vi jobber i, når de bygger et bedre liv for seg selv og sin familie gjennom en tryggere oppvekst og en inntekt å leve av.

Du vil i dette nummeret av magasinet blant annet bli kjent med Alex (15) i Bolivia, som nå er eldste mann i familien etter at far døde av korona. Idretten er blitt fristedet hans som gir styrke i en hard hverdag. Les også om Liliane (35) som viser barna i favelaen Guds kjærlighet i praksis som frivillig fotballtrener.

Takk for at du er en giver. Takk for at du er alliert mot urettferdighet!

ANDREAS LØLAND, KOMMUNIKASJONSSJEF

TIL UNGDOMMEN MED UNGDOMMEN

Verden står overfor en enorm utfordring, men også en unik mulighet: det største ungdomskullet i verden noensinne.

I Afrika er så mye som 70 prosent av befolkningen under 30 år. På verdensbasis er det nesten 2 milliarder unge mennesker, rundt en fjerdedel av verdens befolkning. Mer enn 500 millioner blant dem lever i dag på mindre enn 2 dollar per dag, og nesten 50 prosent av dem er uten jobb og utdannelse.

Gi ungdommene plass

Men hva om vi snur på det: tenk for en rikdom, for en ressurs ungdommen er! Når vi gir ungdommene mulighetene – når de blir sett, får tilgang til utdanning og arbeid og når vi gir dem makt i beslutningsprosesser. De stiller krav om likhet og likeverd, om inkludering og at beslutninger vi tar ikke ødelegger for neste generasjon.

Ungdom finner egne løsninger på problemer de møter. De er mindre bundet av måten ting alltid er blitt gjort på, de evner å være nyskapende og kreative. Det er akkurat hva verden trenger nå!

Misjonsalliansen satser på framtida

Min drøm for Misjonsalliansen er at vi skal være en organisasjon som særlig løf-

ter ungdommer og unge voksne. At vi gir unge mennesker et godt utgangspunkt før voksenlivet ved å bidra til trygg skolegang, god ernæring og fritidsaktiviteter. At vi lærer dem egenskaper og ferdigheter som kan skaffe dem en jobb og inntekt. At vi forbereder dem på å bli morgendagens ledere og gir dem rom til å ta en aktiv rolle i sitt lokalsamfunn.

Vi vil ikke bare se og høre ungdom – de skal selv sette retning for livet, lokalsamfunnet og landet sitt.

Ingenting for ungdom – uten ungdom Misjonsalliansen er på sitt beste når vi har ungdommer med oss på laget! Som vi gjør i Idrett Krysser Grenser-arbeidet sammen med KRIK. Når vi lykkes med å skape nærhet mellom ungdommer i Ecuador eller Kambodsja og ungdom i Norge, utvisker vi de kunstige skillene mellom oss og dem. Vi blir et fellesskap som tror på et vi som bidrar til å gi nye muligheter til barn og ungdom. De bærer fremtiden og er viktige stemmer i nåtiden.

«Vær modig og sterk!» «Jeg har jo befalt deg: Vær modig og sterk. La deg ikke skremme og bli ikke redd, for Jehova din Gud er med deg overalt hvor du går.»

HEIDI SANDVAND HEGERTUN, GENERALSEKRETÆR

BØNNER FOR SOMMEREN

3.–16. JUL.

Styrk oss i kampen for en mer rettferdig verden, minn oss på å dele av det vi har til brødre og søstre som mangler alt – spesielt i Liberia, Etiopia og de andre landene i Afrika med ekstremt fattige.

19. JUN.–2. JUL.

Hjelp oss å forsvare de forsvarsløse, trygge de redde og gi håp til de som har gitt opp – spesielt i Ecuador i en krevende tid med vold og kriminalitet.

14.–27. AUG.

Styrk alle våre ansatte, medarbeidere og venner med nærhet, dyktighet og modighet, så vi alle ser og forstår at det nytter.

31. JUL..–13. AUG.

Vis oss hva vi kan gjøre for klimaet og miljøet, slik at mennesker i Vietnam, Kambodsja og på Filippinene. ikke mister jorda si, husene sine og muligheten til et godt liv.

17.–30. JUL.

Gi oss mot og visdom, så vi kan legge til rette for å gi mennesker i fattige land en sjanse til bruke talentene og gavene sine.

28. AUG..–8. SEP.

Vern om din kirke på jord, la ditt rike komme og la oss være bærere av kjærligheten sammen – som lemmer på Jesu kropp, med ditt budskap om frelse i ord og handling.

OVER:

MED STØTTE

FRA FADDERE

KAN ANDREW UNDERVISE

MANGE KVINNER

I VEST-AFRIKA.

HISTORIEN HANS

BLIR SENDT UT

TIL FADDERE I NORGE.

LES MER OM

ANDREW I MAGA -

SIN NR. 2, 2022

FADDERE FORVANDLER LIV!

Siden 1959 har titusenvis av faddere i Misjonsalliansen kjent gleden ved å gi mennesker en sjanse til et forvandlet liv. Nå gjør vi det lettere for deg som fadder å se effekten din gave har i folks hverdag.

Over tid har Misjonsalliansen jobbet med å finne nye måter å fortelle om hvordan du som fadder forvandler liv. Til nå har du fått bilde og informasjon om et enkelt fadderbarn som har vært en representant for alle de menneskene som har fått en sjanse til å bygge et bedre liv. Fremover vil vi vise frem en større bredde av de menneskene som får en slik sjanse.

Som fadder vil du bli kjent med ulike mennesker som vil fortelle sine sterke og personlige historier. Historier om hvordan de har fått en sjanse takket være den støtten du som

FREMOVER VIL VI VISE

FREM EN STØRRE BREDDE AV

DE MENNESKENE SOM FÅR EN SLIK SJANSE. »

fadder har gitt. En eller to ganger i året vil du motta et sett med kort hvor ungdommer, foreldre, besteforeldre og andre i tilknytning til prosjektene forteller hvordan de har fått muligheten til å bygge et bedre liv for seg selv og barna de har rundt seg.

«

TEKST: BEATE VINEI, LEDER FOR INDIVIDUELLE GIVERE FOTO: MISJONSALLIANSEN

John Lloyd har hatt et vanskelig liv og endte i et tøft gjengmiljø som ungdom. Da han var 14 år gammel, havnet han en natt i fengsel. Dette ble vendepunktet hans. Gjennom Misjonsalliansens partner kom han seg tilbake på skolebenken og har nå kommet inn på politiakademiet. Du kan lese mer om John Lloyd i magasin nr. 1, 2023.

Misjonsalliansen har Norges eldste fadderordning. Siden den ble etablert, har det skjedd store endringer i samfunnet. For eksempel gir teknologiske verktøy og bedre internettilgang over hele verden nye muligheter, men det skaper også utfordringer.

I en tid der verden i praksis blir stadig mindre som følge av globalisering, er det

utfordrende å samle inn og oppbevare bilder og informasjon av tusenvis av barn. En ting er at personvernlovgivningen blir strengere, men enda viktigere er barnas sikkerhet. Det må stå i sentrum.

Moderne teknologi fører med seg en større risiko for at informasjon kan misbrukes og havne i feil hender. På Filippinene snakker vi

John Loyd

Filippinene

JOHN LLOYDS HISTORIE: EN NY SJANSE TIL UTDANNELSE REDDET LIVET TIL JOHN LLOYD. HAN FÅR HISTORIEN SIN FORTALT TIL FADDERE I NORGE PÅ EGET KORT.

« BARNAS SIKKERHET MÅ STÅ I SENTRUM. »

LOVES HISTORIE: Å FÅ GÅ PÅ SKOLE HAR GITT LOVE MYE SELVTILLIT. HUN FÅR HISTORIEN SIN FORTALT TIL FADDERE I NORGE PÅ EGET KORT.

40 år gamle Love har begynt på skolen for første gang. Gjennom Misjonsalliansens voksenopplæring har hun lært å lese og skrive. Hun kan for første gang hjelpe barna sine med leksene. Nå trenger hun ikke lenger å skamme seg over å ikke kunne skrive navnet sitt. Du kan lese mer om Love i magasin nr. 1, 2023.

« VI VIL FREMOVER I STØRRE GRAD FORMIDLE

HISTORIER I SAMARBEID MED DE TRYGGE VOKSNE

OG DE UNGDOMMENE SOM PASSER PÅ BARNA DU SOM FADDER ER MED PÅ Å HJELPE. »

og våre lokale partnere med barn og unge om å være forsiktig med å dele bilder og informasjon om seg selv med andre. Det rådet vil vi i Misjonsalliansen også følge for vår egen fadderordning. Derfor vil vi fremover i større grad formidle historier i samarbeid med de trygge voksne og de ungdommene som passer på barna du som fadder er med på å hjelpe. Ditt bidrag forvandler også deres liv.

Som fadder er du helt avgjørende i Misjonsalliansens arbeid, som per i dag drives i elleve

land fordelt på tre kontinenter. Du hjelper sårbare barn, ungdom og voksne, ved å gi dem en sjanse til å bygge et bedre liv for seg og sin familie.

Din gave er det som setter Misjonsalliansens lokalt ansatte, våre lokale partnere, menigheter, myndigheter og hele lokalsamfunn i stand til å forvandle liv.

Sammen er vi Misjonsalliansen. Tusen takk for at du er fadder!

Bli fadder i Misjonsalliansen

– og gi familier en mulighet til å bygge et bedre liv for seg selv og sine barn!

Besøk blifadder.no

eller bruk denne QR-koden

for å bli fadder du også! →

GIR BARNA EN SJANSE

I skoleåret 2022/2023 har avgangselevene ved den kristne videregående skolen KVS Lyngdal valgt Misjonsalliansen og prosjektet «Gi barna en sjanse» på Filippinene som sitt misjonsprosjekt. I februar dro fem representanter fra skolen til Filippinene for å se prosjektene med egne øyne.

Etter en drøy uke på Filippinene ser elevene tilbake på en uforglemmelig tur. Reisen var preget av sterke inntrykk, men også stor takknemlighet over å kunne se og oppleve arbeidet på nært hold.

– Denne reisen har bydd på mer enn vi hadde forventet. Pengene vi samler inn, er ikke bare penger, men midler som forandrer liv, sier Mathilde Malmin, en av elevene som var med på turen.

Elevene fikk oppleve hvordan midlene de samler inn gjør en forskjell i livene til barn, ungdom og småbarnsfamilier på Filippinene – et land preget av store

økonomiske forskjeller. Mer enn 20 millioner mennesker, eller hver femte person i landet, lever for under 20 kroner om dagen. Elevene fikk se utfordringene mange mennesker lever

med på nært hold, og de fikk lære om hva vi sammen kan gjøre for å bekjempe fattigdom og urettferdighet. Med støtte fra givere som KVS Lyngdal kan vi nemlig gjøre en forskjell i livene til mange barn og unge. Sammen kan vi styrke familier og lokalsamfunn slik at de evner å gi barna en trygg oppvekst beskyttet fra vold og overgrep og slik at barn og unge får den skolegangen de har krav på.

Selv om en planlagt utflukt til en av Filippinenes vakre øyer ble avlyst på grunn av været, opplevde elevene filippinsk kultur, natur og livsstil. På øya Panay deltok de i samtaler med lokale barn og unge om utfordringene de står i. Det ble også tid til lek og aktiviteter. Kystområdet elevene besøkte er svært utsatt for naturkatastrofer. Et av tiltakene for å beskytte kystsamfunnene mot tyfoner og flom er planting av mangrovetrær langs kystlinjen. Elevene besøkte et av mangroveprosjektene og fikk selv prøve seg på å plante mangrovetrær. De var også med på å sanke skjell og deltok på en beredskapsøvelse på en barneskole.

TEKST: JANNE ENGEN, GIVERKONSULENT FOTO: KJETIL ABRAHAMSEN

« PENGENE VI SAMLER INN, ER IKKE BARE PENGER, MEN MIDLER SOM FORANDRER LIV. »

Storbyen Manila med sine 12 millioner innbyggere er en historie for seg selv. Her opplevde elevene storbyens fattigdom på nært hold. Besøk til et klasserom i et av byens fattigste havnestrøk gjorde inntrykk. – Det sterkeste inntrykket var kanskje å sette seg ned med lærerne, sier Benjamin Huseby. – Vi satt alle med tårer i øynene da vi fikk høre lærernes egne historier og på den måten forsto hvilken innsats de legger ned for å gi barna i nabolaget en sjanse.

Turen til Filippinene ga ikke bare elevene en dypere forståelse av verdien av solidaritet, men også en økt bevissthet om egne privilegier og muligheter. Ruben Haraldsen uttrykker

Sammen gir vi barn og unge:

o Beskyttelse mot vold og seksuelt misbruk

o Mulighet til å gå på skolen

o Utrustning til å ta ansvar for egne lokalsamfunn

o Involvering i beslutninger som omhandler deres egne liv

o Evne til å håndtere klimaendringer og naturkatastrofer

takknemlighet for de privilegiene han og andre elever på KVS Lyngdal har fått, som å gå på skole og ha mat på bordet hver dag. – Dette er ikke en selvfølge for mennesker i verden i dag, sier han.

Besøket til Filippinene har gitt elevene minner for livet. Vi håper og tror at turen vil inspirere til fortsatt innsats og engasjement for å gjøre en forskjell i verden.

Misjonsalliansen vil uttrykke en stor takk til KVS Lyngdal for at dere er alliert mot urettferdighet og står sammen med oss for å gi barn på Filippinene en sjanse.

VENSTRE: MANGROVETRÆR BESKYTTER KYSTSAMFUNN VED TYFONER OG FLOM.

HØYRE: LÆRERNES INNSATS OG HJERTE FOR ELEVENE GJORDE INNTRYKK.

M isjonsalliansen

IDRETTSGLEDE PÅ KRYSS AV

LANDEGRENSER

I februar kom to ansatte fra KRIK og en lærer og to elever fra Molde Folkehøgskole på besøk til Kambodsja. I løpet av en uke fikk gruppen bruke mye tid på både idrett og ungdom, som er en del av prosjektene de støtter.

– DET VAR GØY Å se at selv om språk og kultur er ulikt, er idrettsgleden den samme, sier Andrea Rokseth som jobber med Idrett Krysser Grenser i KRIK etter besøket.

På en av de første dagene fikk gruppen være med på en fotballtrening som ble arrangert av vår partner EFC. Fotballtreningen gjorde inntrykk på Andrea. – Idrett bringer mennesker sammen og lærer barna om hvordan de skal stå sammen, om hvilke rettigheter de har og om samfunnet deres.

Noen av barna som var med på fotballtreningen ble spurt om hva de lærte av å være med på treningen: – Når jeg er med på fotball,

får jeg venner, holder meg unna narkotika og er snillere med menneskene rundt meg. – Her får vi prate selv og lære av hverandre. Vi lærer å jobbe sammen.

Etter noen dager i hovedstaden Phnom

Penh reiste gruppen til Kampot, som ligger noen timers kjøretur sørvest for hovedstaden. Der var de i to dager sammen med Misjonsalliansens partner OREDA som jobber spesielt mot ungdom. Inger Oline Eskeland, lærer på Molde Folkehøgskole, satte stor pris på at de fikk oppleve livet utenfor storbyen og at de fikk lære mer om hvordan Misjonsalliansen samarbeider med lokale partnere. – Besøket ga

TEKST OG FOTO: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM, UTSENDING TIL KAMBODSJA

Idrett Krysser Grenser

oss en bedre forståelse for hvordan samarbeidet med partnerne fungerer, forteller Inger Oline.

I Kampot fikk KRIK og Molde Folkehøgskole møte flere ungdomsgrupper som får ulike typer ledertrening. De ivrige ungdommene ønsket å fortelle om hva de hadde lært og hvordan de kan bruke dette videre i livet. De hadde også spørsmål til gruppen, og ett av dem var hvordan det var å gå på skole i Norge. En av ungdomsgruppene hadde også startet fotballtrening, og det var så fint å se at både jenter og gutter var med. En utfordring i idrettsarbeidet er at jentene ikke blir med fordi foreldrene er redde for at de skal skade

seg og at spesielt fotball blir sett på som en sport for gutter.

Tilbake i Phnom Penh hadde gruppen en dag med vår partner EFC. Andrea så flere likheter med måten KRIK jobber på i Norge. – Det var spesielt gøy å besøke EFC som arrangerer leir og har lokallag over hele landet. Når arbeidet er så likt, kan vi dele erfaringer og inspirere og motivere hverandre.

Også treningen KRIK og Molde var med på minnet mye om en lokallagsamling i KRIK. – Treningen var åpen for alle som ville være med. De samler barn og unge i ulike aldre, og midtveis i treningen holdt noen en andakt. På samme måte som vi bruker idrett til å skape fellesskap, tillit, glede og en trygg arena kunne vi se det i Kambodsja også, avslutter Andrea.

Tusen takk til KRIK og Molde Fhs for engasjement og for et viktig besøk.

HVA LÆRTE DU? NÅR JEG ER MED PÅ FOTBALL, FÅR JEG VENNER, HOLDER MEG UNNA NARKOTIKA OG ER SNILLERE MED MENNESKENE RUNDT MEG.

« UNGDOMMENE SPURTE OM HVORDAN DET VAR Å GÅ

PÅ SKOLE I NORGE. »

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

■1. Rød ■2. Oransje ■3. Lys brun ■4. Brun ■5. Lys blå

■3. Lys brun ■4. Brun ■5. Lys blå

■6. Blå ■7. Lilla ■8. Grønn ■9. Lys grå ■10. Mørk grå

Misjonsalliansen sørger for at barn og unge i fattige land kan ha noe morsomt å gjøre etter skoletid.

Etter fotballtrening snakker de voksne og barna sammen om hva det vil si å være venner og hvordan de kan ta vare på hverandre.

■6. Blå ■7. Lilla ■8. Grønn ■9. Lys grå ■10. Mørk grå

Bergen

Stavanger

Kragerø

Risøya Grimstad

Kristiansand

Flekkerøy

Vennesla Vi sees!

Besøk standen vår.

UTSENDINGER

TIL MISJONSALLIANSENS

LANDKONTORER: Stillingen som utsending innebærer å følge opp partnere og prosjekter innenfor lokalsamfunnsutvikling, arbeid og inntekt. I tillegg har landkontoret ansvaret for kommunikasjons- og innsamlingsarbeid samt tilrettelegging for besøk og volontørtjeneste.

Ta kontakt dersom du kan tenke deg en slik tjeneste!

Se mer her:

MISJONSALLIANSEN.NO /VIL-DU-JOBBEMED-OSS

FILIPPINENE

KARIN RISKA , utsending og landdirektør

VIETNAM

JAN SCHRØDER , utsending og landdirektør

MARITA STRØMSEM , utsending

KAMBODSJA

JOHANNA KOROL , utsending og landdirektør

DANIEL KOROL , utsending

FRIDE M. NÆSHEIM , utsending

MAGNUS BRANDSÆTER , utsending

KINA

WANG XIAOXIA , landdirektør

Misjonsalliansens prosjekter i Kina retter seg mot de sårbare gruppene i samfunnet:

Fattige bønder, minoriteter og funksjonshemmede.

Nepal er ett av verdens fattigste land. Vi jobber med matsikkerhet, helse og utdanning blant noen av de mest sårbare i landet.

Nesten halvparten av Filippinenes befolkning er under 10 år. Mange barn utsettes for overgrep. Sammen med lokale ungdommer hjelper vi barn til å si ifra og be om hjelp.

FILIPPINENE

Noen få rike i byene blir stadig rikere, men på landsbygda sliter fattige bønder. Misjonsalliansen fokuserer på rent vann, jobbskaping, trygge fritidsaktiviteter og rettighetsarbeid.

KAMBODSJA

De siste

VIETNAM

årene har bønder i Mekong opplevd dramatiske reduksjoner i avlingen pga. klimaendringer. Klima er ett av Misjonsalliansens viktigste satsingsområder i Vietnam.

SISTE NYTT

VIETNAM

Utfordringene i verden på grunn av klimaendringer, krig og økonomiske nedgangstider påvirker også Vietnam. Mekongdeltaet er et lavtliggende område der mesteparten ligger mindre enn én meter over havet. Et økende havnivå er med på å gjøre Mekong til et av områdene i verden som er mest utsatt for klimaendringer, og den lokale befolkningen må omstille seg raskt for å holde følge med forandringene. Også økonomiske nedgangstider har rammet Vietnam med langt lavere eksport til Europa og USA. Mange har mistet jobbene sine eller er permitterte fra de store fabrikkene. Uten jobb og inntekt har flere valgt å dra tilbake til familiene sine på landsbygda. I oppbygningen mot regntiden har det vært veldig varmt med varmerekorder og hetebølger. Nå venter mange på den kjølende effekten av regnet og håper på en god sesong for dyrking til tross for varmen som har vært. Mange husker de store tørkeperiodene i 2016 og 2020, så vi håper at regntiden blir normal i 2023. Vær gjerne med og be for Vietnam som er så hardt rammet av klimaendringer.

KAMBODSJA

I mars var landkontoret på prosjektbesøk i området rundt Prey Lang-skogen, som er den største regnskogen i hele Øst-Asia. Det var flott å se den helhetlige effekten prosjektene har i lokalsamfunnene. For eksempel møtte vi en bonde som

har fått hjelp til å utvikle gården og dyrkingen sin. Både kona hans og moren er med i en lokal spare- og lånegruppe. Pengene de nå tjener på gården gjør at barna kan gå på skolen og at familien har nok mat. Vi fikk også oppleve hvordan lokalsamfunnet jobber med å beskytte skogen og stoppe ulovlig hogst.

FILIPPINENE

Filippinene er svært utsatt for naturkatastrofer. Et betydelige antall tyfoner rammer landet hvert år og gir flom, skred og stormflo. I år er det varslet at værfenomenet El Niño med høy sannsynlighet vil inntreffe i løpet av de neste månedene. Det vil gi høyere temperaturer, tørre perioder og tørke i enkelte deler av landet og ekstrem nedbør i andre deler. Lokale myndigheter blir bedt om å spare på vannet og iverksette beredskapstiltak. Dette vil ramme bønder og fiskere hardt og påvirke matsikkerheten. Sammen med lokale myndigheter og andre partnere jobber Misjonsalliansen for å gjøre sårbare og fattige kystsamfunn mer rustet til å håndtere de kraftige vær- og naturkatastrofene som jevnlig rammer landet.

UTDANNING FORVANDLER LIV

Jeg drømmer om å gi andre barn en bedre oppvekst enn det jeg hadde.

AV: CHANNTHA NHANH, PROGRAMANSVARLIG I KAMBODSJA

Som barn i en fattig familie fra en av provinsene i Kambodsja var jeg fanget i å måtte gjøre min del av arbeidet med å brødfø meg selv og resten av familien. Jeg hadde svært begrenset tilgang til utdanning. På grunn av denne oppveksten er drømmen min å se barn – spesielt de som bor på landsbygda, glede seg over livet. Glede seg over å ha litt fritid, få lov til å lære og en sjanse til en god utdannelse.

I jobben min for Misjonsalliansen her i Kambodsja takker jeg alltid Herren for privilegiet å arbeide med lokale partnere som deler det samme hjertet for barna. Thlate er en slik partner. Hun er 22 år gammel, har vært praktikant i Idrett Krysser Grenser-arbeidet og har jobbet i nesten to år med urfolksamfunn i Bunong i et av prosjektene nordøst i Kambodsja.

Nylig sa hun til meg at «Jeg føler meg stolt og setter pris på muligheten til å tjene samfunnet mitt fordi jeg kunne gjøre dette arbeidet.». Hun la til: «Jeg føler meg bra fordi Idrett Krysser Grenser-arbeidet lar barna drive med sport og andre aktiviteter. Gjennom

aktivitetene og skoleidrettsarrangementer ser vi at elevene i større grad møter opp på skolen, og dermed også lærer mer.

I en undersøkelse i 2019 fant vi at en stor del av det daglige husarbeidet i området gjøres av kvinner og barn. De må følge opp ubetalte husarbeid for familien som matlaging, omsorg for familiemedlemmer, stell av husdyr og lignende. Den store arbeidsbelastningen som faller på kvinnene og barna gjør hverdagen tøff, mens barna også blir fratatt muligheten til å gå på skole. Som del av den lokalt ansatte staben i Misjonsalliansen er jeg så takknemlig til dere som er støttespillere og givere i Norge.

Takk for deres raushet, og at dere vil være en del av vårt arbeid med å sikre tilgang til god utdanning for alle barn og unge.

SEIERSGLEDE: VI

VANT I KAMPER, MEN VI VINNER OGSÅ I LIVET!

« PÅ GRUNN AV DENNE OPPVEKSTEN ER DRØMMEN

MIN Å SE BARN GLEDE SEG OVER LIVET. »

ILLUSTRASJONSFOTO: ELIN BILLGREN, VOLONTØR

STORE DRØMMER BLANT MORGENDAGENS LEDERE

Kambodsja har en ung befolkning. Misjonsalliansen bidrar med å utruste den unge generasjonen og forberede dem til å bli de neste lederne i landet. Jeg fikk besøke to av disse gruppene, og jeg ble imponert over engasjementet for å lære.

På en typisk barneskole i Kambodsja møtes en gruppe gutter og jenter etter den offisielle undervisningen. De er alle med i en gruppe som sammen tar lederkurset Leadronomics. En av guttene forteller at han ble med på kurset fordi han ville utvikle seg selv og bli modig.

Gleden i å feire de små tingene

På kurset lærer de om hvordan de kan være en del av utviklingen i sitt lokalsamfunn, hvordan de kan løse problemer på en god måte og bli bevisst sine svakheter og styrker. Gruppen er ganske ny, og de har kun hatt to samlinger. Den første samlingen handlet om det å feire

TEKST OG FOTO: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM, UTSENDING I KAMBODSJA

VIL SE ENDRING: DISSE FIRE

små ting og å være entusiastisk. – Det kan gi motivasjon å feire når man får til noe. På den måten anerkjenner man det man har fått til, forteller lederen for gruppa, Sreyleak.

På den andre samlingen lærte de om det å ta ansvar: Hvordan de kan ta en aktiv rolle i samfunnet. Ungdommene er opptatt av lokalsamfunnet sitt og ønsker å bruke det de lærer til å utvikle det videre. – Jeg vil se at flere i samfunnet endrer holdninger. At det skal bli fokus på søppelhåndtering og hvordan vi behandler naturen, forteller en av jentene. En av guttene legger til: – Et av problemene her er at det er møkkete vann. Mange lar dyrene gjøre fra seg i vannkildene, og derfor er det en del sykdom. Noen steder er det også mye bruk av narkotika.

Store drømmer

Hver torsdag møtes gruppen i én time. Her deler de utfordringer og gleder. Jeg får høre at noen av barna som nå sitter og snakker

i munnen på hverandre, var veldig stille og sjenerte da gruppen begynte.

Når jeg spør dem om drømmer, har de mange svar. De drømmer om å:

o starte en liten business. Kanskje en butikk i lokalsamfunnet.

o bli artist

o bli arkitekt og jobbe med å tegne hus og store bygninger

o jobbe som politi

o jobbe som advokat

Jenter for fremtiden

Et annet sted 30 minutter fra skolen møtes en annen gruppe for ledertrening. Denne gruppen består kun av jenter, og de er litt eldre. Disse jentene er en del av en ledertrening som heter SKYE. SKYE står for: skill, knowledge, youth og economic empowerment.

Denne gruppen ble startet i 2022, og de har 11 medlemmer. Målet for disse jentene er å se ungdom som kan lede og at de har kunnskap de kan dele. Kjerneverdiene for gruppa er respekt, solidaritet og integritet.

En av jentene forteller at noe av det hun ser på som utfordrende i sitt lokalsamfunn

« JEG VIL SE AT FLERE I SAMFUNNET ENDRER HOLDNINGER. »

er at flere av husene ikke har toalett eller latrine og har mangel på søppelhåndtering. En annen forteller at noen i lokalsamfunnet sliter med vold i hjemmet og at det nylig har vært et mord i nærheten. Jentene forteller at de nå føler seg redde og at de ikke går noe sted alene eller snakker med ukjente.

Politi og tyv

Lederen av gruppa kom og fortalte om tilbudet, og dette gjorde at jentene meldte seg på. Midt i undervisningen tar de en pause og inviterer oss til å bli med på en lek.

Hvis du vil prøve leken, går den sånn: Leken heter politi og tyv. Alle står i en ring så de kan se hverandre. Én går ut av sirkelen og snur seg vekk slik at den ikke ser hva de i ringen blir enige om. Personen som gikk ut av sirkelen har fått rollen som politi.

De som står igjen i sirkelen, blir enige om en som skal starte med å gjøre en bevegelse, og resten av sirkelen skal følge denne personen. Når den personen endrer bevegelse, må alle endre. Politiet kommer og stiller seg i midten av ringen, og oppgaven til politiet er å se hvem det er som leder an bevegelsene

og «arrestere» denne personen. Hvis politiet klarer å gjette hvem det er, blir denne personen politi i neste runde.

Kjente og ukjente forbilder Det er mye latter, og stemningen er god når vi leker. Det er fint å se at lederen for gruppa også er med og leker sammen med jentene. Jeg tror hun er et forbilde for flere av de unge jentene. Hun viser at det er mulig å få en jobb, å bidra til å gjøre lokalsamfunnet sterkere og å være en nær leder.

Mot slutten spør jeg hvem jentene har som forbilder. Noen svarer kjendiser og youtubestjerner som har fått reise til USA for å gå på skole. En annen nevner læreren sin. – Han kommer fra en fattig familie, men han har jobbet så hardt for å nå sine mål. Han er lærer, og han har en egen business. Han pusher meg alltid og er god på å gi meg feedback.

Mot slutten nevner også flere at de ser opp til sine mødre og bestemødre:

– Fordi de alltid tar vare på oss. At de passer på at vi får en utdanning. Og at de oppfordrer meg til å gå den rette vei, avslutter en av jentene.

MYE LATTER: MIDT I UNDERVISNINGEN TAR JENTENE EN PAUSE, OG VI BLIR INVITERT TIL Å BLI MED PÅ EN LEK. DET ER MYE LATTER OG GOD STEMNING.

FLASKEVASKERNE

Kroppen min er dekket med et tynt lag av støv, og øynene mine svir. Den brennende følelsen kommer ikke bare av tårene som presser på, men av å stå og gå oppi sterke kjemikalier en hel dag. Hverdagen for flaskevaskerne på Filippinene er brutal. Og alt for mange av dem som jobber her er barn.

Vi ankommer et fabrikkområde. Her ligger det flaskefabrikker på rekke og rad hvor arbeidshverdagen går ut på å rense og vaske glassflasker slik at de kan gjenbrukes. Flaskene renses i vann som har et plumbolignende middel i seg, og tidspresset er stort.

Her skal Misjonsalliansen jobbe for å bedre flaskevaskernes vilkår.

– En jobb som gjør at vi overlever

På den første fabrikken møter jeg Joyce som er 57 år gammel. Hun forteller om en fysisk krevende arbeidshverdag. – Vi starter dagen

klokken 03.00, og vi er ofte ikke ferdige før klokken 17.00. Vi jobber syv dager i uka og

TEKST OG FOTO: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM, UTSENDING TIL KAMBODSJA

lønnen er ca. 6 dollar om dagen. Det eneste som holder meg oppe er at jeg er sammen med familien min, sier hun.

Joyce og familien endte opp her fordi deres forrige arbeidssted stengte. – For meg er dette kun en jobb som gjør at vi overlever, forteller hun. Joyce bor sammen med ektemannen og to barnebarn som de tar vare på. Jenta som heter Ella, er elleve år og hjelper besteforeldrene med å vaske flasker. Gutten som er åtte, oppholder seg i nærheten og leker, han har en funksjonsnedsettelse.

Bestemoren får tårer i øynene når hun snakker om barnebarna som jobber. – De burde vært på skolen og nyte barndommen. Noen ganger er det ikke jobb å få, og da har vi heller ikke penger, så det er også vanskelig. De ser og opplever mye vanskelig. Barnebarnet mitt med en funksjonsnedsettelse bruker fortsatt bleie, og jeg får ikke sove fordi han trenger at jeg passer på han.

– Ingen av oss har råd til hansker som kan beskytte oss

Familien lever på nudler, egg og noen ganger har de råd til tørket fisk. En stor del av pengene de tjener går til å betale for strøm og andre nødvendige utgifter. På denne fabrikken må de selv betale for kjemikaliene de bruker for å rense flaskene og eventuelt hansker, noe de fleste ikke tar seg råd til. Hvis en flaske knuser mens de vasker den, får de trekk i lønnen.

Ella på elleve år jobber kjapt og effektivt, hun har dette i hendene, og det er lett å se at hun har renset tusenvis av flasker. Joyce bekymrer seg for at flaskene kan knuse og at Ella kan bli skadet. – Jeg er også bekymret for alle kjemikaliene hun står oppi en hel dag. Hendene våre tåler mindre fordi vi har de oppi kjemikaliene hele dagen, forteller hun. Hanskene som de burde ha brukt koster 10 dollar, noe familien ikke har råd til.

FÅ ALTERNATIV: JOYCE OG FAMILIEN ENDTE OPP HER FORDI DERES FORRIGE ARBEIDSSTED STENGTE. BESTEMOREN FÅR TÅRER I ØYNENE NÅR HUN SNAKKER OM BARNEBARNA SOM JOBBER.

« PÅ DENNE FABRIKKEN MÅ DE SELV BETALE FOR KJEMIKALIENE.

»

TIDSPRESS:

ELLA (11) OG DE ANDRE BARNA PÅ

FLASKEFABRIKKENE HJELPER FAMILIENE FOR AT DE SKAL OVERLEVE.

Alle flaskevaskerne bor rundt fabrikken og deler på ett toalett. Mannen til Joyce klarte å lage et eget toalett til familien, noe som gir de litt mer privatliv og en følelse av å ha noe eget.

– Et umulig mål På flaskefabrikken der Joyce jobber får flaskevaskerne en bonus dersom de klarer å vaske 40 brett med flasker på en dag. Ett brett med flasker inneholder 28 flasker.

– Dette målet er umulig for én person, sier Joyce. Hun forteller at en person kan klare 26 brett på en dag. Så målet er helt uoppnåelig, og derfor må ofte barna hjelpe til. Hun legger til at flaskevaskerne heldigvis hjelper hverandre og at noen av de yngre jentene er sterkere og hjelper det gamle ekteparet.

Vi sier ha det til Joyce, familien og de andre flaskevaskerne og går videre til en av de andre fabrikkene som ligger i området.

Her møter vi en mor og datter som har bodd og jobbet på denne fabrikken i 10 år. Moren heter Nicole og er 49 år gammel, og datteren heter Janine og er 27 år gammel. Da vi spør om hva de tjener her, sier de at det varierer. Dette er igjen på grunn av målet om å klare et visst antall brett med flasker. På denne fabrikken regner de ikke per dag, men per uke.

– Gud gir meg styrke og retning

Det er en liten butikk inne på fabrikken som Nicole forteller at de kan handle i også når de ikke har penger. Det de da handler, trekkes heller fra når de får lønn. – Det er ikke alltid det er flasker å vaske, men vi er i hvert fall ikke sultne fordi vi kan handle på kreditt, forteller Janine. Hun har to sønner på fem og syv år, de hjelper også til i flaskefabrikken.

Nicole har på seg et kors, og vi spør om hva hun tror på. – Jeg er katolikk, og jeg har en tro

« MÅLET ER HELT UOPPNÅELIG, DERFOR MÅ BARNA HJELPE TIL. »

på Gud. Jeg tror at Gud veileder oss, han vil beskytte oss. Det gir meg styrke, og jeg tror ikke jeg kunne gjort noen ting uten troen min. Moren og datteren forteller om drømmene de har både for sitt eget liv og for barnas fremtid. – Jeg drømmer om å få en ordentlig jobb, så jeg ikke må vaske flasker hele livet. For barna drømmer jeg om at de kan gå på skolen så de kan komme seg ut herfra.

– Et lite hjem i kaoset

På fabrikken bor det 21 familier fordelt på små rom som omringer området hvor flaskene vaskes. Vi får bli med familien opp til deres lille hjem. Rommet er lite og ganske tomt. Familien har hengt opp bilder, og det er satt opp pyntegjenstander. Små ting som gjør det litt mer til et hjem. Veggene er tynne, og jeg kan tenke meg at det kan være bråkete å prøve å få sove her.

Når vi kjører fra flaskefabrikkene, er det helt stille i bilen. Det er mange inntrykk å ta inn. For meg blir det ett av de tydeligste bildene på urettferdighet som jeg har opplevd. Mennesker, som fordi de ikke har et alternativ, jobber under forhold som de egentlig ikke trives i. Barn som jobber, selv om de selv og de voksne rundt dem egentlig skulle ønske at de gikk på skole.

Heldigvis finnes det vilje og håp om at livene til flaskevaskerne kan forvandles. Sammen med vår lokale partner, eierne av fabrikkene, lokale myndigheter og arbeiderne selv skal vi kjempe for bedre vilkår for flaskevaskerne og at barna skal få seg en utdannelse. Takk for at du er alliert mot urettferdighet.

SAMMEN FOR BEDRE VILKÅR: JANINE OG NICOLE DRØMMER OM AT BARNA KAN FÅ GÅ PÅ SKOLE, SÅ DE KAN KOMME SEG BORT FRA FLASKEFABRIKKENE.

Som fast giver i Misjonsalliansen gir du folk en sjanse til å skape et bedre liv for seg selv og sin familie ved å:

o Stoppe vold og overgrep

o Sørge for trygge helsetjenester, rent vann og gode sanitærforhold

o Gi god utdanning – også til mennesker med funksjonsnedsettelser og andre som er oversett i samfunnet

o Styrke folks evne til å tilpasse seg alvorlige klimaendringer

o Skape jobber som gir folk økt inntekt

o Beskytte rettighetene til mennesker i sårbare livssituasjoner

Vil du redde og forvandle liv?

misjonsalliansen.no/ bli-fast-giver

Det er våre faste givere som gjør det mulig!

Omtrent halvparten av Misjonsalliansens arbeid drives med støtte fra våre givere. Du kan bli en del av et bredt nettverk av grupper og enkeltpersoner som bekjemper fattigdom i Afrika, Asia og Sør-Amerika.

Bli fast giver

du også

– og bli med i kampen mot verdens urettferdighet!

PÅ OPPDRAG I JUNGELEN

Vi volontører varså heldige å få dra på felttur i tjukkeste jungelen i nord-øst Kambodsja.

EN DRØSS AV NYE ARTER AV KRYP

MAN IKKE FINNER

NÆRMERE BESTEMT EN PROVINS som heter Mondulkiri. Den største byen i provinsen har en stor rundkjøring, noen små markeder og et par to-stjerners hoteller å by på. Man finner det man trenger, men ikke noe særlig mer. Rundt byen ligger det mange små landsbyer. Dette er alt fra små tettsteder med en kiosk og en skole til en gård man ikke ser er en gård før man står midt inne i den.

I NORGE. »

Vårt bosted og også arbeidsplass var et slikt tettsted hvor mobildekning ikke var å finne, men derimot et ypperlig sted å finne en drøss av nye arter av

kryp man ikke finner i Norge. Av en eller annen grunn liker de fleste kryp seg rundt brønnen som var vår «dusj» disse ukene ute i jungelen. I provinsen Mondulkiri bor det mange mennesker, og da naturlig nok også mange barn. Disse barna trenger skolegang. Et kjent problem i provinsen er barn som blir tatt ut av skolene for å heller jobbe på gården og tjene noen kroner ekstra for familien. De skal jo tross alt (ifølge familien) ikke gjøre noe annet enn dette når de vokser opp uansett. For å hindre denne trenden i å fortsette driver Misjonsalliansen et etter-skoletid-arbeid sammen med en annen partner. Det er her vi har vært så heldige å få bidra. Arbeidet går ut på å drive aktivitet med barna etter skoletid, og kun de som møter på skolen

« ET YPPERLIG STED Å FINNE

TEKST OG FOTO: HANNE CELINE NYBORG OG MARKUS NYBORG

har mulighet til å delta. Dette tiltaket har ført til en mye større andel barn som prioriterer å møte opp på skolen enn tidligere. En vanlig dag begynner gjerne med en time med engelskundervisning før det undervises i aktiviteter som f.eks. fotball.

Vår oppgave gjennom disse ukene var å undervise, trene og lære bort hvordan undervise disse barna på en god og hensiktsmessig måte. Dette ved blant annet å gi de ulike verktøy som leker og spill de kan bruke i undervisningen av barna. Noe så enkelt som «Nappe hale» kan brukes som et godt læringsverktøy, ikke bare for å få barna i aktivitet, men også for å lære bort viktige prinsipper om FairPlay og samarbeid, noe vi brukte mye tid på å snakke om i denne lille landsbyen. Det var spennende å få prøve seg på å undervise litt selv og se hvordan lærerne kunne bruke våre innspill i undervisningen. Vi ble godt kjent med folk, og spesielt skolebarna i landsbyene.

Oppholdet ble avsluttet med en stor turnering mellom skolene, kalt «Friendship game». Her stilte skolene med både gutte- og jentelag som møttes i en større turnering. Mens vi volontører tenkte mest på de 37 varmegradene som svei godt i nakken der vi deltok som dommere, så koste barna seg stort med fotball. Vinnerlaget ble bestemt ut ifra en avgjørende straffekonkurranse som førte til gledestårer ikke bare innad i vinnerlaget, men også blant søstre, brødre, foreldre og naboer. En mildt sagt vellykket dag!

Mondulkiri har behandlet oss helt ypperlig, og vi kommer til å savne plassen og ikke minst folkene stort.

Vi ser frem til å se mer av hvordan arbeidet utvikler seg her og kjenner oss ydmyke over å ha fått ta en liten del i dette.

EMPOWERMENT: VÅR OPPGAVE VAR Å UNDERVISE, TRENE OG LÆRE BORT HVORDAN UNDERVISE DISSE BARNA PÅ EN GOD OG HENSIKTSMESSIG MÅTE.

FRISBEE KRYSSER GRENSER

Idrett er noe å samles rundt, forteller KRIKvolontør Hanna Sofie Nygjerde etter at hun og Sverre Borgen var med på en tur sammen med vår partner EFC.

NOE AV DET FØRSTE Hanna forteller er at å være med EFC og se deres arbeid minner mye om måten KRIK jobber på i Norge. Lokale kirker samles for idrett, så har de en andakt i midten, og det er mye godt fellesskap. På turen reiste volontørene sammen med Vandy, som er ansatt i EFC.

Hekta på frisbee Vandy er en dame med mange jern i ilden, og hun er veldig effektiv. Jeg møter henne på en kafé i nærheten av kontoret, og hun har som alltid mye på hjertet. Vandy er en dame hvor engasjementet føles og smitter over. Hun forteller meg om fokuset til EFC og spesielt om den nye satsingen med frisbee.

– Jeg var med på et kurs i Vietnam, og der introduserte de ultimate frisbee. Jeg har ikke vært mye borti frisbee før, men jeg merket raskt at jeg syns dette var gøy og noe de fleste

kan være med på. Jeg falt rett og slett for frisbee. Da kom ideen om at vi burde starte opp med frisbee i Kambodsja.

EFC har mange kirker som driver med fotball, og en av utfordringene de har sett er at det kan være vanskelig å få med jentene på fotball. Noen foreldre liker ikke at jentene er med, og de er redde for at de kan skade seg. Det krever også at man har en fotballbane med mål, noe som ikke alltid finnes på disse stedene.

Ringvirkninger for hele lokalsamfunnet – Frisbee er virkelig for alle, og jeg er glad for at vi nå kan tilby et bredere tilbud med mer variasjon. Du trenger kun en frisbee og et sted med litt plass for å spille. Det gjør at kirkene raskt kommer i gang med dette. Jeg har også fått tilsendt filmer av ungdommene som etter å ha lært frisbee i kirken tar det med til skolene og lærer barna der, forteller Vandy.

«

JEG FALT RETT OG SLETT FOR FRISBEE. »

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

TEKST: FRIDE MARIA LISTRØM NÆSHEIM, UTSENDING TIL KAMBODSJA FOTO: HANNA SOFIE NYGJERDE

Og det er noe av det som imponerer med EFC. Tingene de gjør har ringvirkninger i hele lokalsamfunnet. Vandy deler en historie om en pastor som hadde en kirke med få medlemmer. Så ble de partner med EFC og startet opp et idrettstilbud. Dette gjorde at flere folk kom til kirken, og det førte til at de har en egen bane som er til glede for hele lokalsamfunnet. De samarbeider med lokale myndigheter og skolene i området om å gjøre banen enda bedre. Pastoren er veldig aktiv i lokalmiljøet, og kirken har blitt en mer naturlig del av folks hverdag.

Sammen om idrett

Hanna og Sverre fikk også være med på å prøve ut frisbee. – Vi hadde ulike øvelser, og så spilte

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

vi i to lag. Det virket som at alle syns det var veldig gøy å være med og spille, forteller Hanna. Og selv om ungdommene snakker forskjellig språk og kommer fra ulike kulturer fører sport dem sammen. – Jeg merket at så fort vi begynte å spille, så ble vi et lag. Vi fikk noe å samles rundt. Vi tok high fives, tullet sammen, og da alle sto der i samme t-skjorte fikk man følelsen av at man er en del av fellesskapet.

Jeg gleder meg til å se flere og flere kirker starte med frisbee og hvordan dette kan skape forandring i ungdommers liv.

Idrett er et holdepunkt i hverdagen, et fellesskap og noe å finne på utenfor hjemmet.

« IDEEN KAN GI RINGVIRKNINGER

I LOKALSAMFUNNET. »

INKLUDERING OG LIKEVERD

Mennesker med funksjonsnedsettelser møter mange utfordringer i Vietnam, og de er ekstra sårbare i møte med katastrofer, økonomisk ustabilitet og effektene av klimaendringer.

ILLUSTRASJONSFOTO:

ODDMUND KØHN, FREELANCEJOURNALIST

Selv om lovverket eksplisitt ivaretar deres rettigheter, ser vi at mange personer med funksjonsnedsettelser fortsatt møter fordommer og har utfordringer med å bli integrert i barnehage, skole og arbeidsliv.

Sammen med dyktige lokale partnere jobber vi i Misjonsalliansen bredt for å endre denne virkeligheten. Vi brenner for at mennesker skal få like muligheter til å ta utdannelse, til å få jobb og til å delta på sosiale arenaer i samfunnet. Og vi ser at det nytter! Enkeltmennesker og familier får nye muligheter til å skape et bedre liv, og tankegangen rundt likeverd og inkludering endres over tid.

Inkludering i Vietnam

o Yrkesopplæring for mennesker med funksjonsnedsettelser

o Lærere får opplæring i pedagogikk, inkluderende utdanning og likestilling

o Støtte til ressurssentre i lokalsamfunnet

o Støtte til klubber og organisasjoner for mennesker med funksjonsnedsettelser

o Tilrettelegging og oppgradering av lekeområder, klasserom og toaletter ved skolene

TEKST: JANNE ENGEN, GIVERKONSULENT

ET SPRÅK: THINH BEGYNTE ETTER HVERT Å LEKE MED VENNENE SINE, OG HAN LÆRTE HVORDAN HAN SKULLE UTTRYKKE FØLELSENE SINE ELLER ØNSKET SITT.

STØTTE TIL LÆRERE OG FORELDRE GA

THINH VENNER OG ET SPRÅK

Da Thinh begynte i barnehagen, var han en sjenert gutt som ikke våget å leke med de andre barna.

Han snakket heller ikke og uttrykte følelsene sine gjennom å gråte og streve. Han var helt avhengig av foreldrene sine som måtte gjøre alt for ham.

opplæringsplan, utforme opplæringen effektivt og utvikling av barns ferdigheter. Hun fortsetter: – Jeg har brukt metodene som jeg lærte for å hjelpe Thinh med å utvikle grunnleggende ferdigheter, som det å bruke sokker, helle vann, åpne og lukke lokket på en boks osv. Han begynte etter hvert å leke med vennene sine, og han lærte hvordan han skulle uttrykke følelsene sine eller ønsket sitt gjennom enkle handlinger.

BARNEHAGELÆREREN HANS, NIEM , forteller: – Jeg følte meg så hjelpeløs med Thinh, fordi dette var første gang jeg underviste et barn med språkutfordringer. I tillegg hadde foreldrene hans forventninger til meg. Jeg

fikk heldigvis muligheten til å delta på et kurs om inkluderende opplæring i 2022. Der lærte jeg ting som å lage individuell

Over tid har Thinh blitt mer selvstendig og mer fornøyd. Han ler mer og leker med vennene sine. Han kan kle på seg selv og kan hente seg en bolle med ris og spise den. Og han har begynt å snakke litt. Thinhs utvikling har vært veldig oppmuntrende for foreldrene hans og Niem. Tidlig intervensjon og inkluderende utdanning er med på å skape et mer uavhengig og bedre liv for Thinh og andre barn med funksjonsnedsettelser. Vi ser at enkeltmenneskers liv blir endret når de får muligheter til å utvikle seg på sine premisser.

Som giver og alliert er du med på å gjøre det mulig for Misjonsal-

liansen og våre partnere å jobbe videre med utvikling av og større tilgang til inkluderende utdanning i Mekong.

TEKST: MARITA STRØMSEM, UTSENDING I VIETNAM FOTO: MISJONSALLIANSEN

« HAN LER MER OG LEKER MED VENNENE SINE. »

SULTNE BARN SOVER IKKE

Marilou bor i et område i utkanten av Manila på Filippinene som kalles Happyland. For en utenforstående er det vanskelig å tenke noe annet enn at navnet må være ironisk ment.

For her er nøden stor og utfordringene mange. Marilou forteller at nabolaget er kjent for å være røft og utrygt. Ofte høres støy fra slåsskamper i gatene med folk som ruser seg og driver med gambling. Det finnes ikke gatelys i de trange smugene mellom husene, og etter mørkets frembrudd er det farlig å være ute.

Marilou er 37 år gammel og mor til fire gutter. For henne begynner dagen klokken fire om morgenen. Da drar hun av gårde for å selge grønnsaker på markedet. I tillegg jobber hun med å skrelle hvitløk hjemme. Hver eneste dag får familien på seks levert en 15 kilos sekk med hvitløk som hele familien hjelper til med å skrelle. Det er tidkrevende og hardt arbeid, men tanken på guttenes fremtid gir Marilou styrke

TEKST: JORUNN LISTAUL PEDERSEN, GIVERKONSULENT, INDIVIDUELLE GIVERE FOTO: MISJONSALLIANSEN

til å jobbe hardt. Med fire gutter som vokser trenger familien mat på bordet. I Happyland er det ikke uvanlig å ha pagpag på menyen. Pagpag er matrester fra andre folks søppel som vaskes og tilberedes etter beste evne før servering. Å spise pagpag er ikke ufarlig og kan føre til en rekke alvorlige sykdommer som kolera, diaré og hepatitt. Ingen spiser søppel om de ikke må, men hos Marilou og familien er dette daglig kost for å få endene til å møtes.

I Happyland har det blitt vanskeligere å sove. De mørke nettene dirrer av uro. Gjennom de tynne veggene i husene som ligger tett i tett høres sår gråt fra barn som må gå sultne til sengs. Små, sultne mager sover ikke. For å lette belastningen på mødrene er det startet opp et nytt prosjekt som retter seg spesielt mot kvinnene i området. De lærer å bake og selger varene sine fra flere mobile «minibutikker» som kan flyttes rundt etter behov. Målet er at de skal kunne øke inntektene sine enda mer og på denne måten kunne brødfø sine egne familier. Marilou forteller at takket være dette prosjektet har hun lært hvordan hun kan øke familiens inntekter. Nå er det lettere å sette trygg mat på bordet til familien.

Det er ofte politirazziaer i området, og flere av politimennene er korrupte og presser beboerne for penger. Familiene i Happyland har også fått opplæring i grunnleggende

rettigheter og lært at dette er ulovlig. Marilou sier: «Selv om vi kommer fra fattige kår, så har også vi rettigheter. Nå vet vi hva vi skal svare når politiet prøver å lure til seg penger. Vi står opp for oss selv, og det gir håp for fremtiden.»

I tiden som kommer, vil faddere i Misjonsalliansen møte flere av de sterke, flotte og modige menneskene som våger å dele sin

unike livshistorie med oss. Marilou er en av de første som forteller sin historie og om sitt møte med Misjonsalliansen.

Tusen takk til alle dere rause og trofaste faddere. Dere redder og forvandler liv! Takket være dere har Marilou og mange som henne fått lære om rettighetene sine og fått hjelp til å øke familiens inntekter slik at de har mat å sette på bordet. Som Marilou selv sier:

«La oss fortsette å hjelpe og rettlede hverandre. La oss ta vare på hverandre!»

REPRESENTANT

« INGEN SPISER SØPPEL OM DE IKKE MÅ, MEN HOS

MARILOU OG FAMILIEN ER

DETTE DAGLIG KOST FOR Å FÅ

ENDENE TIL Å MØTES. »

SAMMEN FOR ET VAKKERT

OG RENT LOKALSAMFUNN

60 år gamle Che bor i en rolig og fredelig landsby i Mekong. Hun har vært en del av klimaprosjektet vårt der siden 2019. Hun, og mange andre, har gått sammen i en gruppe for å skape et vakkert og rent lokalsamfunn.

VAKKERT: CHE BRUKER ORGANISK AVFALL TIL Å

Gruppen hennes kom opp med en sjekkliste på 18 punkter for å forbedre miljøet; som for eksempel å ikke kaste søppel i kanalene, resirkulere avfallet og dyrke organisk. Hun oppfordrer naboene sine og de andre i landsbyen til å bidra. Che forteller: –Jeg synes ikke det er noen vanskelige punkter i sjekklisten fordi alle handlingene er så bra for meg selv og mine barnebarn.

TEKST: MARITA STRØMSEM, UTSENDING I VIETNAM FOTO: MISJONSALLIANSEN

LAGE KOMPOST TIL BLOMSTENE SINE.

Klima og miljø i Vietnam

Mekongdeltaet er et av de mest sårbare områdene i verden for effektene av klimaendringer.

Mekong er i utgangspunktet godt egnet for jordbruk og risdyrking, men med klimaendringene følger salinering ved at salt havvann trenger inn i elvene og mer alvorlige tørkeog flomperioder. Det kreves omstilling i jordbruket for å kunne tilpasse seg situasjonen og skape nye, bærekraftige inntektskilder.

Sammen med lokale samarbeidspartnere jobber Misjonsalliansen bredt med denne problemstillingen.

Dere som givere bidrar blant annet til at:

o Bønder får opplæring i klimasmart jordbruk, organisk produksjon og vannsparing.

o Lokalsamfunn får opplæring i konsekvensene av forsøpling og forurensing og lærer å kildesortere. Det er fokus på engangsplast og gjenbruk akkurat som i Norge.

o Skoler og lokalsamfunn får opplæring i årsaker til og effekten av klimaendringer, samt hvordan de kan omstille seg. Det jobbes med å sikre trygge skoler for elevene.

o Det blir gjennomført undervisning om klima og miljø på skolene.

o Elever får svømmeopplæring på skolen for å unngå drukningsulykker. Barna i Mekongdeltaet er spesielt utsatt for flom, sykloner og effektene av klimaendringer.

Che har startet en kompostbinge for å omgjøre det organiske avfallet til kompost. Med ren og trygg gjødsel kan hun plante orkideer som gjør hjemmet hennes vakkert. Huset hennes ser så fint ut med orkideer og med blomster langs veien.

Modellen med å sette opp lokale grupper er veldig nyttig. – Jeg skjønte fordelene da jeg ble med i gruppen. Gruppene bidrar til å skape et rent lokalsamfunn med mindre forsøpling, forteller Che med et smil. Det er nå over 200 lokale, uavhengige grupper i denne provinsen i Mekong.

« HUN OPPFORDRER

NABOENE SINE OG DE ANDRE I LANDSBYEN TIL Å BIDRA. »

M isjonsalliansen Afrika

LIBERIA & SIERRA LEONE

ALEX VAN DUINEN , utsending og landdirektør

ANNEMARIE VAN DUINEN , utsending

KAREN K , utsending og tidligere landdirektør

JULIAN V.N , utsending

Ca. 80 % av befolkningen er bønder. Det er lite tilgang på teknologi og kapital. Vi arbeider for å få småbønder ut av fattigdom gjennom prosjektet Ethiopia Connect.

ETIOPIA

Sierra Leone har i likhet med nabolandet Liberia vært gjennom en lang og blodig borgerkrig. Skoler, helsestasjoner og sykehus ble brent ned.

SIERRA LEONE

Afrika

LIBERIA

I Liberia er halvparten av befolkningen under 25 år, og mange av dagens foreldre har gått glipp av skolegang på grunn av borgerkrig.

SISTE NYTT

VEST-AFRIKA

I Liberia blir det mer og mer synlig at 2023 er et valgår. Bilder av presidentkandidatene fyller gatene i hovedstaden Monrovia. Vær gjerne med og be om en fredfull og rettferdig valgprosess og at den som blir valgt, har integritet og et hjerte for folket sitt.

Voksenopplæring

Deltakerne i voksenopplæringsprosjektet har nå hatt sine siste leksjoner, og avgangselevene er behørig feiret. Over en periode på to år har 250 voksne fra ti ulike lokalsamfunn fått mulighet til å lære å lese, skrive og regne for første gang i livet. Dette vet vi gir store ringvirkninger!

Rundt 80 % av deltakerne var kvinner, og deltakerne kunne ikke lese og skrive før prosjektet startet. Med økte lese-, skrive- og regneferdigheter har de større mulighet til å bestemme og styre utviklingen i egne liv.

Det siste året har deltakerne også fått opplæring i praktiske ferdigheter de kan bruke i hverdagen. De har for eksempel lært litt matte og økonomi, slik at de kan unngå å bli lurt på markedet enten de skal kjøpe noe selv eller selge egne varer. De har lært om hva de skal ha betalt i egen virksomhet, og hvordan de skal fylle ut skjemaer i banken. Flere forteller at opplæringen har endret livene deres og gitt dem økt selvtillit.

Mislighold

Vi har tidligere informert om mislighold hos en lokal partner i Liberia. Denne hendelsen, kombinert med den generelle risikoen for mislighold og korrupsjon i Sierra Leone og Liberia, gjør at vi nå justerer måten vi jobber på i disse landene. Vi har eksempelvis bygget og videreutviklet flere skolebygg og brønner i området. Grep som forvandler liv og møter store lokale behov, som du kan lese om i dette nummeret av magasinet, men det er også stor risiko involvert. Når det er større kontrakter og flere leverandører inne i bildet, øker også sannsynligheten for at penger kan forsvinne på veien. Brønnene og skolene står klare når prosjektet er over, men erfaringen har vist at ikke alle midlene har blitt brukt til det som var hensikten.

Arbeidet nå og fremover

Arbeidet i Vest-Afrika er fortsatt under utvikling, men et fokusområde kommer til å være å sikre folk en inntekt å leve av – slik at barna kan gå på skolen og familien kan ha mat på bordet. Et virkemiddel som vi benytter oss av i det arbeidet er spare- og lånegrupper. Et verktøy for utvikling som supplerer mikrofinansarbeidet vårt i landet godt, og som vi har god erfaring med. Vi kommer også til å jobbe enda tettere på prosjektene med egne ansatte fra Misjonsalliansen for å sikre at ikke midler forsvinner på veien.

Behovene i Liberia og Sierra Leone er store på mange områder. Vi kan ikke endre alt, men sammen kan vi forvandle livet til mange enkeltmennesker, familier og hele lokalsamfunn!

Sammen har vi gitt, og skal fortsatt gi, mennesker en sjanse til å bygge et bedre liv for seg og sin familie!

ØKT SATSING PÅ SPARE- OG LÅNEGRUPPER

Misjonsalliansen i Liberia fokuserer på finansiell inkludering. Det er det god grunn til.

På landsbygda i Liberia er folk avhengig av å dyrke sin egen mat for å overleve. De produserer ris, casavablader, jordnøtter, gari, palmeolje og kokebanan. Det meste av det som produseres på de små gårdene bruker de selv, mens noe blir solgt på det lokale markedet.

De store utfordringene i familien kommer når det er tid for å betale skolepenger eller når de skal kjøpe inn store mengder frø for planting. Eller enda verre; om et familiemedlem blir syk og plutselig må til et sykehus for akutt medisinsk behandling. Folk har rett og slett ikke sparepenger til større investeringer og overraskende utgifter.

Det er flere årsaker til det. Én er at det i de fleste lokalsamfunn ikke er noen trygge steder å lagre penger. Banker ligger ofte for langt unna og koster for mye til å være et realistisk alternativ å bruke for befolkningen på landsbygda. Å spare penger i eget hus er for mange ikke et trygt og gjennomførbart alternativ. Penger som er tjent ved å selge det de har produsert, blir derfor ofte umiddelbart brukt opp. En annen grunn til at folk ikke har oppsparte midler er at halvparten av kvinnene og én av fire av mennene er analfabeter. Dette har store konsekvenser for deres evne til å håndtere økonomiske ressurser og planlegge for fremtidige utgifter.

« DET ER FLERE ÅRSAKER TIL AT FOLK IKKE HAR SPAREPENGER. »

TEKST OG FOTO: ALEX VAN DUINEN, LANDDIREKTØR I LIBERIA

Når en husholdning plutselig trenger penger, er det eneste alternativet å låne penger fra enkeltpersoner eller grupper i samfunnet. Slike penger kan være tilgjengelige, men ofte til en svært høy rente.

For mer enn 30 år siden utviklet organisasjonen CARE International en metodikk kalt Village Savings and Loans Associations (VSLA) for å overvinne disse utfordringene. Her skal innbyggerne gå sammen i spare- og lånegrupper, så de sammen står sterkere i møte med fremtiden. Dette er selvstyrte grupper på 15 til 25 personer som kommer sammen én gang i uken for å møtes og følge en plan de har lagt sammen. Under møtene sparer alle i gruppen et beløp som legges i en kasse. Noen av medlemmene får tilgang til små lån, og gruppa setter til side midler til nødstilfeller.

Deltakerne i sparegruppene får opplæring i hvordan de skal forvalte pengene sine klokt og får praktiske verktøy for hvordan de skal være forberedt på det som måtte komme. Overskud-

det som gruppen tjener ved å låne ut penger til gruppemedlemmene, forblir i gruppen.

I lokalsamfunn som har startet med slike sparegrupper er det kommet forbedringer i skoleoppmøte, kvaliteten på boliger og i produksjonen av mat. Modellen har nå spredt seg til 77 land, med over 20 millioner aktive deltakere over hele verden.

Sammen med ti lokalsamfunn i Bong County i Nord-Liberia, hvor vi allerede har vært aktive med voksnes leseferdighet- og vann- og sanitærprosjekter, skal Misjonsalliansen nå drive et slikt arbeid. Vi har allerede startet opplæringen av tre landsbyagenter og startet 20 lokale grupper i VSLA-metoden. Målet er at alle disse gruppene skal være selvstyrte i løpet av 2023.

Sammen skal vi gi folk en sjanse til å bygge et bedre liv for seg selv og sin familie ved å bli bedre forberedt på å styre egen økonomi og være forberedt på akutte utgifter.

ANSVAR: DELTAKERNE I SPAREGRUPPENE FÅR OPPLÆRING I HVORDAN DE SKAL FORVALTE PENGENE SINE KLOKT OG FÅR PRAKTISKE VERKTØY FOR HVORDAN DE SKAL VÆRE FORBEREDT PÅ DET SOM MÅTTE KOMME.

« MODELLEN HAR NÅ SPREDT SEG TIL 77 LAND, MED OVER 20

MILLIONER AKTIVE DELTAKERE OVER HELE VERDEN. »

RESULTATER SOM VARER

Misjonsalliansen har besøkt Zebay i Liberia igjen for å se hvordan det står til med skolen og lokalsamfunnet som KVS Lyngdal støttet i 2020.

tsending Alex van Duinen møtte der rektor Ben W. Gompeign, som forklarte betydningen av det nye skolebygget og utfordringene han jobber med som skoleleder i Liberia. Det nye skolebygget inkluderte seks nye klasserom og tre andre rom. Det gjorde det mulig for de 400 barna på skolen å gå i ulike klasser.

TEKST: ANDREAS HAUG LØLAND, KOMMUNIKASJONSSJEF

FOTO: MAGNUS ENDAL

– De nye lokalene har virkelig hatt en stor positiv effekt på skolen og barnas opplæring. Slik ble det enklere for lærerne å følge opp elevene på det nivået som passer for deres alder. Tidligere var mange klasser i samme rom, og det var nærmest umulig å gi en opplæring som traff barna på det nivået som var passe for dem, forteller en engasjert rektor. Han understreker betydningen av utdanning for barna i Zebay og de omkringliggende områdene. Det er viktig med en lokal ungdomsskole. Det nærmeste alternativet er i Gbarnga, hele 35 km fra Zebay. Uten den lokale skolen måtte barn må flytte hjemmefra og det ville koste mer mye å komme seg til skolen. Utdanning er nøkkelen til en bedre fremtid, og det er viktig å investere i barnas utdanning nå for å sikre en bedre fremtid for hele samfunnet.

– Misjonsalliansen og våre partnere, særlig KVS Lyngdal, har spilt en viktig rolle i å forbedre skolen og forvandle liv her i Zebay, sier utsending Alex van Duinen. Det nye skolebygget har virkelig gitt elevene et mye bedre læringsmiljø og en helt annen mulighet

til å lære. Det har også gjort stort inntrykk på elevene her i Zebay at det er barn og unge – som dem selv – som har samlet inn pengene som bidro til å forvandle skolen deres, avslutter han.

I praten forteller rektor Gompeign at hverdagen som lærer og skoleleder i Liberia er utfordrende. Særlig på grunn av uforutsigbare lønninger. – Den ene måneden er den statlige lærerlønna på et greit nivå, men den neste er den plutselig mye lavere. Familien kan jo begynne å lure på hva jeg har brukt pengene på, sier en oppgitt, men smilende Gompeign. Rektoren er takknemlig for støtten som skolen har mottatt, men det er fremdeles mye som må gjøres for å sikre at alle i området får den utdannelsen de fortjener. Han har for eksempel en drøm om å drive voksenopplæring på kveldstid, men dette er umulig uten lys. – De voksne her er bønder og trenger å jobbe på dagtid.

Uten lys er det ikke lett å lære å lese og skrive, selv om det ville hjulpet dem veldig, forteller rektoren.

« DET ER VIKTIG Å INVESTERE I BARNAS UTDANNING NÅ FOR Å SIKRE EN BEDRE FREMTID FOR HELE SAMFUNNET. »

Mangel på utdanning i Liberia

o 31 % av kvinner og 19 % av menn i alderen 14–24 år kan ikke lese.

o Dette er enda høyere blant fattige og i rurale områder.

STOLT REKTOR: BEN W. GOMPEIGN FORTELLER OM UTFORDRINGER HAN HAR SOM LÆRER TIL LANDDIREKTØR ALEX VAN DUINEN.

VI HAR

VÅRT EGET SKOLEBYGG!

130 barn og 5 lærere kjemper for retten til en god utdanning i Teissor på landsbygda i Sierra Leone. Et skolebygg i nærmiljøet er et viktig bidrag i denne kampen.

Veien er lang til Teissor. Fra Misjonsalliansens utsendinger setter seg i bilen til vi er fremme i den lille landsbyen, har vi tilbakelagt fem timer i bil på humpete landevei, og vi har brukt flåte for å komme oss over den strie elven. De første som møter oss er barna. Fulle av latter og barnslig nysgjerrighet. Musikken dundrer og spraker imot oss fra den innleide høyttaleren. Festen har allerede begynt.

Teissor har ventet på et ordentlig skolebygg siden 1980 da skolen startet. I de senere årene har de hatt skole for første til sjette trinn i tre små rom uten vegger. I 2021 begynte konstruksjonen av et nytt bygg. Misjonsalliansens partner i Sierra Leone, EFSL, ledet prosjektet.

«I am so happy! I am so happy! I am so happy!» Elizabeth Ngambai er rektor ved skolen. Hun klarer ikke å si det mange nok ganger hvor glad hun er for det nye bygget. Skolen har fem lærere. Ingen av dem er løn-

net. Ikke engang Elizabeth. Hun kom til Teissor i 2018 og ble lovet formell ansettelse av staten med månedslønn. Vi spør henne hvorfor hun fortsatt er der: «Jeg har blitt så glad i barna. Og de har blitt så glade i meg. Landsbyen vil at jeg skal bli. Derfor er jeg her fortsatt.»

Elisabeth er kristen. Hun tror at Gud har en plan for Teissor. Den nye bygningen har styrket håpet hennes om at Gud ikke har glemt Teissor.

Musikken tar en pause. Hele landsbyen er samlet under et stort oransjefarget telt

AV: KAREN K., TIDLIGERE LANDDIREKTØR I LIBERIA

«

DEN NYE

BYGNINGEN

HAR STYRKET HÅPET HEN

NES OM AT GUD IKKE HAR GLEMT TEISSOR. »

foran den nye skolen. Snart skal sno ren klippes og skolen bli erklært for åpnet. Elisabeth har ordet. Til tross for at majoriteten av befolkningen i landsbyen er muslimer, er hun ikke redd for å uttrykke sitt kristne ståsted: «Guds nærvær er her i dette bygget», sier hun. «Vi bryr oss ikke om hekseri eller djevler. Vi vet at Gud gjorde dette for oss! Mange forteller oss at Teissor er forhekset. De liker ikke Teissor. Men se på oss nå: Vi har vårt eget skolebygg!»

Så begynner musikken igjen. Det er tid for dans, karaoke og mat. Det er glede og fornyet håp i Teissor i dag.

SAMMEN SOM KIRKE I HELE VERDEN

5 uker med lokalt engasjement for misjon

Fra 18. mai til 23. juni 2023

Ressurser for menighetens misjonsprosjekt på misjonsalliansen.no/menigheter

UTSENDINGER TIL MISJONSALLIANSENS

LANDKONTORER: Stillingen som utsending innebærer å følge opp partnere og prosjekter innenfor lokalsamfunnsutvikling, arbeid og inntekt. I tillegg har landkontoret ansvaret for kommunikasjons- og innsamlingsarbeid samt tilrettelegging for besøk og volontørtjeneste.

Ta kontakt dersom du kan tenke deg en slik tjeneste!

Se mer her:

MISJONSALLIANSEN.NO /VIL-DU-JOBBEMED-OSS

BOLIVIA

MARLENI SUCRO , Fungerende landdirektør

ODDLEIF HATLEM , investeringsdirektør (AMAS)

ECUADOR

JAVIER GUTIERREZ , landdirektør

MALENE JERPSTAD , utsending

KJELL AUDUN LØKSLID , utsending

Sør-Amerika

BRASIL

BEBETO ARAÚJO , landdirektør

Ecuador

Misjonsalliansen jobber i sårbare bydeler med elendig infrastruktur og med mye vold og narkotikamisbruk – selv blant barn helt ned i seksårsalderen.

Bolivia

En stor del av befolkningen er urfolk som har blitt undertrykt og diskriminert i flere århundrer og som ofte lever under vanskelige forhold.

Brasil

Favelaene i Brasil er belastede områder. Her bor fattige barn og tenåringer i miljøer preget av arbeidsløshet, rusmisbruk, vold og overgrep.

BRASIL

I Brasils favelaer lever mange uten sosiale sikkerhetsnett. Sammen med våre kirkepartnere jobber vi tett med lokale kirker, pastorer og ledere for å utruste og motivere kirkene til å spille en større rolle i nærmiljøet; til å være en kirke som tar tak i utfordringer i nærmiljøet, bryr seg om miljøspørsmål, kjemper for barn og unges rettigheter og som arbeider for å skape muligheter for de som har sosiale og økonomiske vanskeligheter. I favelaen Jardim Gramacho i Rio de Janeiro mobiliserte det lokale kirkenettverket nylig for å bygge et nytt hjem til en eldre kvinne som var i ferd med å miste hjemmet sitt. I nesten 30 år har Vanda jobbet med å fjerne resirkulerbare materialer fra en stor søppelfylling som ligger rett ved der hun bor. Slik har hun forsørget barn og barnebarn. For kort tid siden falt det enkle huset hennes fra hverandre, og noe måtte gjøres. Da vi besøkte området, sier pastor Fabiano: «Etter alt vi har lært om diakoni, må vi gi et praktisk svar til denne familien – vi må bygge et nytt hus for dem. Vi har ikke penger, men vi har tro til Gud og folk med ferdigheter og talenter for bygging. Gud vil gi oss ressursene.» Partnerkirkene gjennomførte innsamlingskampanjer, og Misjonsalliansen støttet med materialer. Nå er det nye huset til Vanda nesten klart!

ECUADOR

Situasjonen i Guayaquil er stadig mer krevende med tanke på sikkerhet. Økende gjengkriminalitet, krigen mot narkotika, ran på åpen gate og utpressing av lokale virksomheter gjør hverdagen veldig vanskelig. Daglig blir det skutt og drept unge menn når bandene kjemper om områder og makt. Å ivareta sikkerheten til våre ansatte er det aller viktigste for oss. På grunn av den eskalerende sikkerhetssituasjonen i Ecuador har vi besluttet å evakuere utsendingene våre. La oss huske på Malene, Kjell Audun, David og Julie som nå har kommet til Norge og våre lokalt ansatte som skal fortsette å bidra til håp og muligheter i et land som står overfor store utfordringer.

Utviklingen den senere tiden viser at vår innsats for å styrke familier og lokalsamfunn og for å hindre at barn og unge havner i gjengmiljøer med vold, narkotika og kriminalitet, er ekstremt viktig.

I Ecuador har det vært sommerferie, men før ferien var det årsavslutninger i flere av prosjektene. Diplomer ble delt ut, og det ble holdt taler for de som har deltatt i kurs om familieøkonomi og entreprenørskap og for helseagentene som har hjulpet til på helsestasjonene. Prosessen med å fylle plassene for de kommende kursene er godt i gang.

For første gang har Misjonsalliansen startet opp prosjekter utenfor Guayaquil, i en liten by som heter Milagro, en times kjøretur østover fra Guayaquil. Arbeidet er helt i oppstartsfasen, men vi vil fortelle mer fra dette arbeidet i året som kommer!

SISTE NYTT

M isjonsalliansen

LEK OG LÆRING

Fra et stort hus i den eldste favelaen i Brasil høres sang, latter og glade barnerop.

Idrett Krysser Grenser

I MER ENN 120 ÅR har favelaen Providencia eksistert i åskammen i Rio de Janeiro. Med en lokalbefolkning på omtrent 5000 mennesker er det store behov og utfordringer. Det er høy arbeidsledighet, mange tilfeller av vold i hjemmet og en betydelig tilstedeværelse av narkotikasmugling. Basert på denne virkeligheten ble fritidssenteret Casa Cruzeiro bygget.

Bedre ferdigheter

Prosjektet er designet for å bidra til sosial utvikling, heve utdanningsnivået for barn og unge og å gi dem et trygt sted å være. Jessica Xavier (29) har pedagogikkutdannelse og jobber på fritidssenteret.

– Vi arbeider med aktiviteter som kan hjelpe barna i deres utvikling, forteller hun.

På senteret får barna leke, danse og ha et godt fellesskap. Men vel så viktig er oppfølgingen av skolearbeid. Det er et særlig fokus på matematikk og lese- og skriveferdigheter.

Med dyktige ansatte får barna en helt annen oppfølging enn det det er tid til på skolen.

– Vi har muligheten til å ikke gjøre alt i en hast. Ikke som på skolen. Så vi benytter anledningen til å gjøre det på en mer dynamisk måte hvor barna samhandler og bringer sin kunnskap, forklarer Jessica.

Barna blir sett

I et aldersspenn fra tre til atten år kommer mange av barna fra sårbare situasjoner. Casa Cruzeiro tilbyr dem gode voksne rollemodeller som vil deres beste.

– Det er veldig viktig for barna å føle seg sett. Selv om de er fra favelaen hjelper vi dem med å forstå at de er verdifulle. Vi lytter til dem og setter dem først.

Jessica og de andre som jobber på fritidssenteret utgjør en stor forskjell i livene til barna. De siste årene har man sett en god fremgang i både væremåten og utdanningsnivået deres.

TEKST: IDA CECILIE MADSEN FOTO: IDA CECILIE MADSEN & THIAGO COUTO

– Vi har barn som kommer fra en veldig vanskelig situasjon i livet, men vi ser en stor utvikling over tid. Det er veldig interessant fordi de snakker bedre, uttrykker seg bedre og de er veldig knyttet til oss. De ser på prosjektet som sin familie. De går fra skolen og kommer direkte til fritidssenteret fordi de elsker å være her, sier Jessica stolt.

Deler tro

For Jessica har det vært viktig å kombinere utdannelsen med sin personlige tro.

– Jeg ønsket å forene det jeg hadde studert med evangeliet – muligheten til å tilby kunnskapen om Jesus til mennesker. Og her har vi denne muligheten. Så vi snakker fritt om Jesus, forteller Jessica.

For de yngste barna blir det lagt opp til sang og fortellinger som lærer dem om Jesus.

– Vi har tid til å takke Gud, og det på en veldig barnslig måte. Alt er tenkt for barna, så de kan samhandle og være seg selv.

På kveldene samles ungdommene til bibelstudier for å dele liv og tro. Forankringen i troen lærer dem om gode verdier og gir dem et fundament de kan bygge videre på.

– Jeg tror vi tilbyr Jesus til barna og ungdommene på en måte som har store ringvirkninger for dem og de rundt. Det gjør virkelig en forskjell i livene deres, sier Jessica.

Bringer fred

Charlene da Silva (30) er mor til Enzo (7) som er et av barna som regelmessig kommer til Casa Cruzeiro. Hun er veldig fornøyd med tilbudet og gleder seg til yngstedattera Eloá (3) kan starte.

ORD OG

HANDLING: UNGDOMMENE MØTES FOR BIBELSTUDIER PÅ KVELDEN SOM ER LEDET AV LUKE, LEDER FOR FRITIDSSENTERET.

SER BARNA: JESSICA SER HVOR VIKTIG FRITIDSAKTIVITETER ER FOR BARN OG UNGE I FAVELAEN.

« JEG TROR VI TILBYR JESUS TIL BARNA OG UNGDOMMENE PÅ EN MÅTE SOM HAR STORE RINGVIRKNINGER FOR DEM OG DE RUNDT. »

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

– Jeg liker at de er her fordi man vet at barna kommer hjem i fred. Noen ganger vil ikke Enzo dra, men etter å ha vært der, er humøret hans helt annerledes. Det er et fredelig miljø, så jeg liker det veldig godt, forteller Charlene.

Det gode miljøet innenfor de fire veggene i fritidssenteret står i stor kontrast til utfordringene i favelaen. Som mor er Charlene redd for barna sine.

– Jeg bekymrer meg alltid. I dag da jeg forberedte dem til å gå på skolen, var det skyting like i nærheten. Jeg vet aldri hva som vil

skje. Alle som bor her har denne frykten. Det er en realitet i favelaen, sier Charlene alvorlig.

Alternativ til kriminalitet

Derfor er det desto viktigere å ha et tilbud som Casa Cruzeiro. Det er en motvekt som gir barna et håp om en bedre fremtid. Det er et sted som kan gi dem de riktige verdiene og tankesettene som ruster dem til å ta bedre valg.

– Jeg vil at barna skal vite at selv om de er fra favelaen kan de få en ordentlig utdannelse. Jeg ønsker at folk kan se at favelaen ikke kun er kriminell, men at det kan komme mye godt ut av den. Det er derfor Casa Cruzeiro er så viktig, forteller Charlene.

Det har vært en stor økning det siste året i antall foreldre som ønsker at barna skal få en plass ved fritidssenteret.

Casa Cruzeiro er blitt godt kjent i favelaen, og familiene setter stor pris på arbeidet som utføres.

« JEG BEKYMRER MEG ALLTID. I DAG DA JEG FORBEREDTE DEM TIL Å GÅ PÅ SKOLEN, VAR DET SKYTING LIKE I NÆRHETEN. »

BAK TRYGGE MURER

I over ti år har fritidssenteret Casa Semente tilbudt de sårbare barna i favelaen et trygt sted å være. Dette betyr mye for familiene som bor der.

VI SITTER I EN GAMMEL Toyota som er eid av vår eldste partner, Casa Semente. Vi er på vei inn i favelaen Jardim Gramacho i Rio de Janeiro i Brasil. Vi får beskjed om å rulle ned vinduene våre. På gatehjørnene står det menn som kikker nysgjerrig inn i bilen. Sjåføren vår, Cleiton, nikker anerkjennende til mennene. Vi kommer til en veisperring som vi blir sluppet igjennom. Vi er nå offisielt på områder styrt av narkobander. Et sted hvor ikke engang politiet drar. For en nordmann er det vanskelig å forstå hvilken virkelighet vi akkurat har entret. Vi blir forsikret om at vi er trygge fordi narkobandene beskytter oss. Casa Semente er godt kjent i favelaen, og narkobandene er veldig takknemlige for det arbeidet Misjonsalliansen gjør for barna i området.

Vi ankommer Casa Semente, et stort bygg med høye murer. Jeg ser meg rundt, og gatene virker rolige og fredelige. Sjåføren vår peker

opp på blikktaket, og vi kan se tydelige hull fra geværskudd. Alvoret begynner å synke inn. Vi blir sluppet inn porten, og en helt annen verden åpner seg. Glade barn kommer løpende for å ta oss imot. De store smilene fyller oss med glede. Her føles det trygt.

Mitt andre hjem

Én av de vi møter er fjorten år gamle Carol. Helt siden hun var fire år har hun daglig gått inn dørene på fritidssenteret. Her har hun et trygt sted for lek og læring. – Casa Semente har forandret livet mitt. Da jeg startet, kunne jeg ingenting, men jeg lærte å lese, skrive og regne. Jeg lærer fortsatt litt etter litt og studerer her hver dag. Det har blitt mitt andre hjem, forteller hun.

Vi står på gårdsplassen innenfor murene, og Carol plukker opp en fotball. Hun og de andre barna begynner å spille sammen.

« VI ER PÅ VEI INN I ET OMRÅDE HVOR IKKE ENGANG POLITIET DRAR. »

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

TEKST: IDA CECILIE MADSEN, INNHOLDSPRODUSENT

FOTO: IDA CECILIE MADSEN & THIAGO COUTO

FORBILDE:

– Jeg elsker å spille fotball. Det var praktisk talt her jeg lærte det. Nå har jeg skadet kneet mitt, men jeg spiller fortsatt, sier hun.

Støtter de yngre Det er tydelig at Carol er god til å spille fotball, og man merker fort at de yngre barna ser opp til henne.

– Jeg prøver å hjelpe de yngre barna her på Casa Semente. Jeg hjelper dem med matte og andre lekser. Jeg prøver å hjelpe så mye jeg kan, forteller hun.

Når vi spør om hvorfor dette prosjektet er så viktig for barna i favelaen, får hun tårer i øynene.

– Uten prosjektet ville vi ikke vært noe. Vi ville ikke kunnet lese og skrive. For meg er det veldig viktig fordi vi i Brasil har så mange fattige mennesker, og jeg ser at arbeidet hjelper så mange. Jeg blir

veldig emosjonell når jeg tenker på dette. Jeg ser at alle prøver å hjelpe meg, så derfor prøver jeg å hjelpe andre tilbake.

« JEG SER AT ALLE PRØVER Å HJELPE MEG, SÅ DERFOR PRØVER JEG Å HJELPE ANDRE TILBAKE. »

Hjelper mange familier Klokken nærmer seg tolv, og Carol må hjem for å gjøre seg klar til skolen. Vi blir med og møter moren hennes, Ana Paula (35). Hun er takknemlig for tilbudet døtrene hennes får. – Casa Semente er til stor hjelp for alle oss i lokalsamfunnet. Det er et sted jeg vet jeg kan sende barna mine, og de er trygge når jeg er på jobb. Det er et helt fantastisk prosjekt, og jeg elsker alle der. Jeg takker Gud hver dag for denne muligheten, forteller hun.

Fritidssenteret

Misjonsalliansen 02 • 2023 54

er med et slikt tilbud på grunn av alle farene i området.

– Det er veldig farlig her. Ikke bare her, men i Rio de Janeiro som helhet. Det er mange ran og skuddvekslinger. Jeg bekymrer meg alltid for barna mine. Jeg er redd for at vi går ut og kanskje ikke kommer hjem igjen. Det er tøft, sier hun.

Drømmer om Sjøforsvaret

Som mødre flest ønsker Ana Paula at barna skal ha en god fremtid. For henne er utdanning veien ut av fattigdom.

– Jeg forteller alltid døtrene mine at det ikke nytter å være vakker, men at de faktisk trenger en god utdannelse. Utdannelse er alt, sier hun.

Carol kikker anerkjennende bort på moren og nikker.

– Drømmen min er å bli med i Marinen. Og hvis jeg får mulighet til å ta en universitetsgrad der, vil jeg gjøre det, sier Carol.

Carol er fokusert på å fullføre skolen og gjør det bra i alle fagene sine, mye takket være støtten hun har fått på Casa Semente.

– Casa Semente hjelper mange mennesker. Hvis man trenger noe, er det bare å spørre og de hjelper så godt de kan.

Vi føler oss heldige som har dette prosjektet fordi ingen andre har de samme mulighetene.

MOTIVASJON:

BARNA FÅR UNDERVISNING OG HJELP MED LEKSER FRA FAGPERSONER. I TILLEGG FÅR DE SERVERT FROKOST OG LUNSJ. DETTE ER VIKTIG FOR UTVIKLING OG KONSENTRASJON.

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

KIRKEN ER SOM ET GODT FOTBALLAG

Liliane Milanese (35) går i en av kirkene som støtter Casa Semente i Brasil. Nå jobber hun som frivillig fotballtrener på fritidssenteret.

LILIANE BLE INTRODUSERT for prosjektet Idrett Krysser Grenser gjennom sin pastor Vladimir som jobber på Casa Semente. Hun har selv spilt fotball i mange år og har stor lidenskap for både idrett og lokalsamfunnet i favelaene.

– Jeg ønsker å bringe fysisk aktivitet til barna i favelaen. Ved å få dem til å fungere som et lag lærer de om partnerskap og samhold. Dette kan hjelpe dem med å bli kvitt mye av volden som de opplever i dagliglivet. De kan få et øyeblikk med fred, sier hun.

Voldelig oppvekst

Liliane kommer selv fra favelaen og en vanskelig oppvekst, men gjennom et lignende fotballprosjekt ble hun reddet som ung.

– Jeg sier at jeg er en overlevende av et mislykket system. I likhet med disse barna kom jeg også fra et voldelig hjem, fra en aggressiv far, fra en alkoholisert mor, fra en veldig dårlig situasjon. Men takket være håpet som kirka ga meg i et fotballprosjekt, vet jeg at idrett gir barn håp. Jeg ser på dem og sier: Én dag kan dere få

BRUKE MEG TIL Å BRINGE HÅP

TIL ANDRE BARN.

det jeg har i dag: Trøst og omsorg i et hjem, mat på bordet og en utdannelse. All denne volden som er rundt oss, den forsvinner, sier hun.

Ønsket om å hjelpe andre i samme situasjon har vært drivkraften hennes i mange år.

– Jeg led mye. Jeg dro hjemmefra da jeg var 18 år. Uten jobb, uten inntekt, for jeg orket ikke volden lenger. Men jeg dro med et håp om at det fantes en Gud som kunne bruke meg til å bringe håp til andre barn. Så jeg har alltid jobbet med barn i en risikabel situasjon. Og jeg har levd med familier som er totalt ødelagt av vold, fordi jeg tror at Kristus vil være der for å klemme og tørke bort tårene deres, fordi noen tørket mine.

Idrett Krysser Grenser

TEKST OG FOTO: IDA CECILIE MADSEN, INNHOLDSPRODUSENT

« JEG DRO MED ET HÅP OM AT DET FANTES EN GUD SOM KUNNE

»

– Gud er til stede

Liliane har hele tre bachelorgrader i teologi, misjon og idrettslære. Hun mener at idrett og tro går hånd i hånd.

– Jeg har alltid trodd at sport gir liv, forandrer mennesker og gir håp. Og jeg tror at Gud manifesterer seg gjennom fotball og idrett. Han er der i øyeblikket, Han er i disiplinen, Han er der i vennskapene, men Han er også der i nederlag. Og når vi bringer sport til barn i et totalt fortapt samfunn, er det for å lære dem at de vil vinne og tape, men Kristus vil være med dem uansett.

Kirkens oppdrag

Liliane er takknemlig for alt kirka har gjort for henne i oppveksten og er nå en pådriver for at kirkene skal engasjere seg i lokalsamfunnet.

– Når kirken engasjerer seg i sosiale prosjekter, forstår de hva Kristus egentlig ville gjøre. Jeg mener kirken ikke er en institusjon, den er ikke fire vegger, men det er å være på gata og leve med disse menneskene. For hvis vi ikke drar hjemmefra, hvis vi ikke kommer i kontakt med disse menneskene, vet man ikke hva behovet er. Det er ikke bare et behov for mat og klær, men for oppmerksomhet, utdanning og oppmuntring. Hvis ikke kirken tar medlemmene ut, nytter det ikke, det er ikke en kirke.

Liliane vil sørge for å alltid stå foran i angrepsposisjon for å gjøre livet til barna og familiene i favelaen bedre.

– Jeg tror at livet mitt må brukes til å bringe håp til noen i deres daglige liv. Hvis jeg kan vise mennesker Jesus og sport, kan jeg hjelpe dem. Når jeg gjør et sosialt prosjekt, enten det er gjennom sport, gjennom tale, gjennom en klem, representerer dette for meg hvem jeg er som kristen, ikke bare i Casa Semente, men jeg vil gjøre dette resten av livet.

Jeg tror det er der Gud handler. Og det er der jeg vil være, forteller hun.

EN UNIK GAVE:

– JEG SIER AT KIRKEN ER SOM ET GODT FOTBALLAG, HVOR HVER HAR SIN FUNKSJON. JEG VALGTE Å VÆRE I ANGREPET, OG JEG TROR AT JESUS ER DER I ANGREPET MED MEG, SLIK AT ANDRE MENNESKER KAN HA HÅP, LIV OG MULIGHETER TIL Å SMILE, SIER LILIANE.

Idrett Krysser Grenser

FOTBALLEN BLE REDNINGEN FOR ALEX

Livet til Alex (15) ble brått snudd på hodet da faren hans døde av korona. Fotballbanen er det eneste stedet han får fri fra sorg og bekymringer.

TEKST OG FOTO: IDA CECILIE MADSEN, INNHOLDSPRODUSENT

M

Idrett Krysser Grenser

PÅ EN FOTBALLBANE på høysletta El Alto i Bolivia kommer Alex gående mot oss. Bak det sjenerte smilet skjuler det seg en tristhet. De siste månedene har vært tøffe for 15-åringen. Hans store rollemodell, faren, døde nylig av korona.

– Pappa var en fantastisk person. Han var hele min verden. Da jeg var seks år gammel, lærte han meg å spille fotball. Han støttet meg i alt. Jeg er veldig lei meg for at han er borte og savner han masse, sier Alex sørgmodig.

Alex er eldstemann i søskenflokken på fem. Faren var hovedforsørgeren i familien, så det har vært vanskelige økonomiske tider etter hans bortgang.

– Familien min levde godt før, vi manglet ikke penger. På grunn av de økonomiske problemene nå spiser jeg dårlig. Jeg presterer ikke så bra i fotball som før. Jeg pleide å være god i fotball, jeg hadde smidighet. Men det er ikke det samme nå, forteller Alex.

Ansvarlig for familien

Nå som faren er borte, hviler det et stort og tungt ansvar på de unge skuldrene til Alex. Som eldstemann føler han at han må ta vare på familien. Han tar småjobber ved siden av skolen slik at han kan kjøpe mat. Moren hans, Modesta, har dårlig samvittighet for at Alex føler på så mye ansvar.

– Min Alex er veldig spesiell. Han prøver å hjelpe meg, han tenker på måter vi kan få penger på. Jeg blir veldig trist, for det er ikke hans ansvar, forteller moren.

BRA I FOTBALL SOM FØR.

Modesta selger litt mat på markedet og prøver å finne en mer stabil jobb. Familien bor i enkle kår. De har ett soverom og et lite kjøkken, men ingen bad.

– Vi lider mye. Jeg føler meg dårlig og trist. Jeg må finne noe å gjøre, så jeg kan skaffe mer penger. Alle pengene jeg får er til barna mine, sier Modesta.

Mottar støtte

Gjennom fotballprosjektet har familien til Alex fått økonomisk støtte i den vanskelige tiden etter at faren døde. Dette har moren til Alex satt utrolig pris på.

– De har støttet oss med alt. De har gitt barna redskap som sko og fotballdrakter. Men de har også gitt oss mat. Det er noe som er en stor støtte for oss, sier Modesta takknemlig.

Alex sine tre yngre brødre er også en del av fotballprosjektet. Moren deres er veldig lettet for at guttene har et trygt sted å være når hun er på jobb.

– Jeg er glad for at barna mine får spille fotball. Jeg er veldig takknemlig overfor trenerne fordi jeg vet at de gjør noe som er bra

« PÅ GRUNN AV DE ØKONOMISKE PROBLEMENE NÅ SPISER JEG DÅRLIG. JEG PRESTERER IKKE SÅ

»

FAMILIEN TIL

ALEX: FRA

VENSTRE:

BRØDRENE ELVIS (14) OG ISRAEL (10), MOREN MODESTA, ESTEBAN (11)

OG ALEX MED

LILLESØSTER ANA LUZ (10 MÅNEDER).

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

VENNER:

ALEX HAR

DANNET

GODE VENNSKAP MED

LAGKAMERA -

TENE SINE.

for barna mine. Så jeg oppmuntrer dem alltid til å dra på trening, sier hun.

Fristed

Alex savner faren sårt. Det er tungt å kjenne på voksne plikter og bekymringer. Heldigvis hjelper fotballen og lagkameratene ham til å føle seg bedre.

– Når jeg er trist, kommer jeg hit til banen for å trene og jeg føler meg glad. Jeg har gode

lagkamerater. De forstår meg. De får meg til å le istedenfor å gråte. Jeg elsker å være her, sier han.

Som et gratis tilbud får mange barn i de fattigere områdene på El Alto muligheten til å drive med fritidsaktiviteter.

– Fotballen er veldig viktig for lokalsamfunnet her. Jeg er så takknemlig for at vi har denne muligheten i området vårt. Det gjør meg lykkelig, sier Alex.

« HAN HAR TATT PÅ SEG

ANSVARET SOM FAR OG GJØR

ALT HAN KAN FOR Å STØTTE

FAMILIEN SIN. »

Gode rollemodeller

Det er tydelig at Alex er god til å spille fotball. Han ler og tuller med vennene sine mens han trikser med ballen. Her på fotballbanen får han lov til å være et barn. På sidelinja står treneren hans Danny og heier han frem.

– Alex har vært med her siden han var 11 år gammel. Og man kunne se ferdighetene hans allerede fra begynnelsen. Han er en veldig god spiller, forklarer Danny.

Danny kjente faren til Alex og har fulgt Alex og brødrene tett etter at de mistet han. Han har sett hvor vanskelig Alex har hatt det.

– Han har tatt på seg ansvaret som far og gjør alt han kan for å støtte familien sin. Men jeg er så glad for at han fortsatt kommer på treningene. Jeg prøver å støtte

og hjelpe han så godt som mulig. Og vi prøver alltid å oppmuntre han, sier Danny.

Danny har blitt en viktig rollemodell for Alex. – Siden faren min gikk bort, har treneren min vært som faren min. Han gir meg mange råd og veileder meg. Han lærer oss gode verdier og gir oss eksempler på hvordan vi kan leve livene våre med respekt og empati, forteller Alex. Danny vil fortsette å oppmuntre Alex til å komme på treninger. Han har blitt tilbudt et stipend til et profesjonelt fotballag, så fremtiden ser lysere ut.

– For meg er fotball noe stort. Faren min var en idrettsmann, og han lærte meg mye, så jeg vil gjerne bli profesjonell fotballspiller en dag, sier Alex.

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

IDRETT KRYSSER GRENSER I UNGDOMSFENGSEL

Nylig har Misjonsalliansen

startet opp prosjektet

Idrett Krysser Grenser

i to ungdomsfengsler

i Bolivia. Tilgang til fotballtreninger gjør hverdagen til de unge bedre.

VI BLIR SLUPPET INN dørene til et ungdomsfengsel i La Paz. Midt mellom bygningene åpner det seg en bakgård fylt med unge gutter. Latteren er høy og spenningen stor. 19 år gamle Edgar kommer sjenert bort og hilser på oss. Han og kameratene gjør seg klare for ukas fotballøkt. Én gang i uka kommer pastorer utenfra for å ha fotballtreninger med guttene. Før treningen starter står alle i ring og holder rundt hverandre mens de ber. De unge guttene bryter opp og begynner med driblerepetisjoner. Edgar er en av de eldre som er her. Det finnes også gutter helt ned i tolvårsalderen.

Fire år i ungdomsfengsel

Edgar har sittet i ungdomsfengselet siden han var 15 år gammel. Det har ikke vært lett de siste fire årene, men det var spesielt vanskelig i begynnelsen.

– De første dagene var jeg veldig trist og gråt mye. Jeg hadde dårlig samvittighet overfor familien min, og jeg savnet dem mye. De fortalte meg at jeg ikke måtte forlate Gud. Uansett hva som måtte skje, så måtte jeg fortsette å tro og være tålmodig, forteller han.

Edgar kommer fra enkle kår med foreldre og to yngre brødre. Støtten han har fått fra

TEKST OG FOTO: IDA CECILIE MADSEN, INNHOLDSPRODUSENT

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

familien gjennom den vanskelige tiden har betydd alt for han.

– Familien min fortsetter å støtte meg. De sier at vi alle gjør feil. Selv om det var min første gang og det har vært mye, fortsetter familien min å støtte meg. De sier at vi bare må se fremover.

Fotball, tro og samhold

Edgar er heldig som har en familie som støtter han. Det er ikke realiteten for mange av de andre ungdommene som sitter i fengselet. Dagene her inne er lange, men et av lyspunktene til Edgar og de andre er at de får spille fotball.

– Det er en måte å distrahere meg selv på, og jeg kan bli kvitt stress. Når vi spiller fotball, glemmer vi alt som er fra fortiden eller tenker ikke på hva som kommer, vi lever bare i nåtiden. Jeg føler meg fri når jeg får spille og trenger ikke å bekymre meg for noe under treninga, sier han.

Pastorene har også en samling etter treninga hvor de snakker om Bibelen og lærer de unge guttene om å ta gode valg i livet.

Edgar liker godt at pastorene er der og bryr seg om dem.

– Vi lærer mye av pastorene. De lærer oss å finne ro, samtidig som vi har mer orden og disiplin i livene våre.

Forbilde for brødrene

Edgar har kun ett år igjen av straffen sin og

ser frem til å komme seg ut. I ungdomsfengselet har han fullført videregående og er fast bestemt på å gjøre det bedre i fremtiden.

– Jeg har forbedret meg de siste fire årene. Jeg har vært den beste eleven her og har begynt på universitetsstudier, sier han.

Mye av drivkraften hans er at han ønsker å være et godt forbilde for de yngre brødrene sine. Hans største frykt er at de skal ende i samme situasjon som han.

– Brødrene mine er tenåringer nå og jeg er redd for at det samme vil skje med dem. Men jeg håper og tror at de vet bedre. Selv om jeg er her på grunn av problemene mine, ønsker jeg å være et godt eksempel for brødrene mine. Det er derfor jeg studerer og fokuserer på fremtiden min.

Det skinner igjennom at Edgar virkelig ønsker å gjøre det bedre. Og med en universitetsgrad ser fremtiden hans lysere ut.

– Hver gang jeg studerer, tenker jeg alltid på et sitat som sier: «Fremtiden tilhører de som tror på skjønnheten i drømmene sine, og slik skal målene deres oppfylles.»

Jeg ber hver dag til Gud om at han vil gi meg styrke til å fortsette på den gode vei.

HØYRE: EDGAR VISER FRAM KOSEDYRENE SOM HAN SOVER MED OM NATTA.

VENSTRE: EDGAR (TIL HØYRE) MED KAMERATENE SINE I UNGDOMSFENGSELET.

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

« JEG FØLER

MEG FRI NÅR JEG FÅR SPILLE. »

M isjonsalliansen Idrett Krysser Grenser

ØNSKER Å GJØRE EN FORSKJELL

Rosalinda (16) sitter i ungdomsfengsel i Bolivia. Nå vil hun sørge for at andre ikke havner i samme situasjon som henne.

I ET UNGDOMSFENGSEL FOR jenter i La Paz møter vi 16 år gamle Rosalinda. Hun og de andre jentene har fotballtrening én gang i uka gjennom prosjektet Idrett Krysser Grenser. Det setter de stor pris på.

– Jeg liker det, og det er veldig gøy å ha fotball her. Alle vennene mine liker det også. Vi har egentlig ikke noe annet å gjøre, så det er hyggelig, sier hun.

Ble lurt av vennene

Rosalinda har sittet i fengselet i ett år og fire måneder etter en episode med narkotikabesittelse.

– Jeg er her fordi jeg har to venner som lurte meg. De ga meg noe de sa var sjokolade og at jeg måtte gi det til noen. Jeg trodde på dem, så jeg gjorde det. Men det viste seg at det var marihuana, og jeg ble tatt med det, forteller hun.

Rosalinda var kun 14 år på dette tidspunktet. Politiet anholdt henne, og førstegangstilfellet ble straffet med fire års fengsel.

– Jeg er lei meg for at jeg ikke er sammen med familien min. Jeg savner dem virkelig. Jeg var ingen slem jente. Jeg hadde noen dårlige venner, og jeg endte opp her.

Lærer gode verdier

Gjennom idrettsprosjektet lærer jentene om gode verdier fra pastorene som driver treningene. De er også flinke til å oppmuntre dem og få dem til å se lysere på fremtiden sin.

– Jeg føler meg veldig bra etter at de begynte å komme hit. Trenerne gir oss mange råd. Noen eksempler er å ikke tenke på dårlige ting. Vi prøver å fokusere på de gode tingene. En annen ting er å ikke hate andre mennesker, selv om de har gjort dårlige ting mot deg. Og de lærer oss å bli bedre mennesker, forteller Rosalinda.

TEKST: IDA CECILIE MADSEN

FOTO: MISJONSALLIANSEN

« DE GA MEG NOE DE SA VAR SJOKOLADE OG AT JEG MÅTTE GI DET TIL NOEN. »

Det er viktig for de unge jentene å ha gode og trygge rollemodeller. Rosalinda mener selv at hun har forandret seg til det bedre.

– Jeg har endret meg mye siden vi begynte med fotball. Og jeg kan se endringen hos de andre jentene også. Før var vi alle rebeller, men gjennom treninga har vi blitt mer ansvarlige og modne.

Rosalinda har vist god oppførsel i fengselet og håper nå å få en kortere straff.

– Jeg håper jeg kan dra neste år. Siden jeg oppfører meg bra, vil de ta bort et år av straffen min. Jeg fortsetter å holde på troen min og gir ikke opp. Jeg ber om at jeg kan dra herfra snart.

Vil bli politietterforsker

Rosalinda fokuserer nå på å fullføre utdanningen sin i ungdomsfengselet.

– Planen min etter dette er å bli politi. Jeg har to år til på videregående og deretter to år på politiskole, så vil drømmene mine gå i oppfyllelse. Jeg vil gjerne bli narkotikaetterforsker. Og hvis jeg kan gå videre, vil jeg gjerne bli advokat.

På tross av alt hun har opplevd ønsker Rosalinda å gjøre noe positivt ut av situasjonen sin.

– Jeg vil sørge for at ingen andre opplever det jeg har opplevd. Jeg er her på grunn av løgner, og jeg vil ikke at det skal skje med en annen person, avslutter hun.

BRINGER GLEDE: FOTBALLEN BRINGER MYE GLEDE TIL JENTENE I UNGDOMSFENGSELET.

FORANDRING I FENGSEL: ROSALINDA SAMMEN MED DE FRIVILLIGE SOM DRIVER IDRETT KRYSSER GRENSER

« JEG VIL GJERNE BLI NARKOTIKAETTERFORSKER. »

JEG KAN JO IKKE SPILLE FOTBALL ALENE

Det er ingenting som slår det å befinne seg på en sliten liten fotballbane på ettermiddagen i Phnom Penh.

Den sterke varmen som har prega hele dagen holder sakte, men sikkert på å forsvinne

med solen som er på vei ned. En liten bris gjør at det er helt ok å forberede seg på kamp. Jeg huker meg ned og knyter på meg mine fotballsko. Så ser jeg han: En 8 år gammel liten gutt som kommer barbeint løpende mot de andre barna. Han hadde en liten ball under armen og ropte ut: «Her er ballen vår.» Kampen var i gang. Det var ikke så merkverdig det han sa, men ordet «ballen vår» satte seg litt fast hos meg. Jeg gikk bort til han etter treningen for en liten prat. Det ble en 25 sekunders samtale. 8-åringer vil ikke stå stille så lenge. Han fortalte

meg at han hadde fått ballen som gave, men at han nå hadde gitt den videre til laget. «Jeg kan jo ikke spille fotball alene, my name is Seyha», og så forsvant han ut i natten. Ved lunsjbordet her på kontoret ser jeg litt igjen av det Seyha sa. Lunsjen er som et fint korrigert ritual her i Kambodsja. Det er samme sak som skjer hver eneste dag. Alle har med seg en bit tørket fisk, en pølse de har kjøpt på veien til jobb eller noen grønnsaker og litt ris. Noen går ut og plukker ned litt grønn mango fra mangotreet utenfor døra og lager en liten mangosalat.

AV: DANIEL KOROL, UTSENDING TIL KAMBODSJA

All denne maten samles inn og settes ut på bordet. Alle som er til stede, spiser litt av alt.

Når de første kristne samlet seg på søndagene, hadde alle med seg en bit brød og litt vin. Alt ble samlet inn og lagt fram på bordet. Den billige vinen ble blandet sammen med den

dyre vinen som de rike hadde med seg. Så bad de og delte ut brød og vin til alle som var samlet. Siden det oftest var mer enn de kunne spise, tok de det som var til overs, gikk ut og ga til de som var sultne. Mitt brød og min vin har blitt vårt brød og vår vin. Min fisk og min ris har blitt vår fisk og vår ris.

Bordet som vi samles rundt i kirken er annerledes enn alle andre bord. Vårt liv blir gitt oss gratis. Brød og vin blir gitt oss uten motprestasjon eller en økonomisk transaksjon.

Samfunnet lærer oss å jobbe hardt for å nyte av vår overflod. Men roten til mye urettferdighet og misbruk av jordens ressurser er ofte knyttet til dette ideal.

Nattverden viser oss at det fins andre måter å leve på. I stedet for å se på all vår overflod – det som blir til overs når vi har spist – som det som gir vårt liv mening, så lærer nattverden oss at det som blir til overs tilhører de som ikke har spist ennå.

De første kristne gjorde motstand mot destruktive måter å leve sammen på ved å dele med seg, ved å være generøse, elske og vise nåde i stedet for å dømme og lukke seg inne, stenge alle grenser og nyte av alt mitt.

For meg er lunsjbordet på kontoret en hellig plass. En plass der hungeren og nøden

gjør seg påmint i min egen kropp. Der jeg kan gi og få. Seyha minte meg på at min ris kan bli vår ris. Alt jeg har er en gave.

Vi har alle måltider å dele med oss av. Vi kan jo ikke spille fotball alene.