Menneskerettighetsuka 2017 — Barn i Fokus by Mille Eiborg

barn i fokus

13.-17. mars

Vi på Godt Brød ønsker dere lykke til med Menneskerettighetsuka 2017. Velkommen innom!

Grünerløkka Åpent: Man-Fre: 06:00-18:00 Lør-Søn: 07:30-18:00 Telefon: 23 22 90 40 www.godtbrod.no

04 07 08 12

innhold

leder

om uka

bør norge gi barn individuell klagerett?

løvetann — en erfaring med barnevernet

16 19 20 22

hva skjer på trandum og hvorfor bryr vi oss?

programoversikt

program

da jeg møtte barnebruden paroti

26 32 36 39

barn på flukt

rett til helse — barn og kjønnsidentitet

quiz

takk til

LEDER Astrid Fauskanger MĂŚhle Leder av Menneskerettighetsuka 2017

Foto: Frida Ose Marthinussen

Leder

I år arrangerer vi i Amnesty Jus Oslo Menneskerettighetsuka for tiende år på rad. Menneskerettighetsuka har vokst til å bli et av de største faglige arrangementene ved det Juridiske fakultet, og er et verdifullt bindeledd mellom oss jusstudenter og ferdigutdannede. I år setter vi barn i fokus, og vi vil i løpet av uken belyse aktuelle problemstillinger og utfordringer rundt barns rettigheter på både nasjonalt og internasjonalt plan fra et juridisk perspektiv. I en verden i stadig endring, blir det viktig å ta opp de nye problemstillingene som samfunnsutviklingen skaper.

Etter jul troppet mange elever opp på skolen med såkalte ”smart-klokker,” noe som skapte debatt om barns rett til personvern. Et sentralt spørsmål i denne debatten var om barn har rett på samme vern mot overvåkning og samme rett til personvern som voksne. Både Datatilsynet og Barneombudet gikk ut og advarte mot de overvåkningsmulighetene ”smart-klokkene” gir, og hvordan dette strider mot barnets rett til privatliv etter Barnekonvensjonens artikkel 16. Samtidig uttalte en far på Dagsrevyen da han ble spurt om datterens personvern i forbindelse med

klokkene: ”Jeg synes ikke en åtteåring har samme krav på hemmeligheter (som voksne.)”. Man kan være enig eller uenig i en slik uttalelse, men det er ikke til å legge skjul på at voksnes mangel på respekt for barns rett til personvern utgjør en stor utfordring. Med dagens teknologi kan man blottlegge hele barnets utvikling i sosiale medier, alt fra pottetrening til kleine tenåringsbilder. Hvem har rett til å avgjøre hva som er det beste for barnet i en slik situasjon? Dette er en av tingene vi ønsker å belyse under torsdagens frokostforedrag.

Det er fort gjort å se barn som mini-mennesker som ikke har like store rettigheter som voksne, men slik er det ikke. Siden 2014 følger det av Grunnloven § 104 at barn har den samme rett til beskyttelse av sine menneskerettigheter som voksne. Dette fulgte allerede av internasjonale regler, men ved vedtakelsen av §104 har vi nå fått grunnlovfestet at barn også er like mye verdt som voksne. Barn en spesielt sårbar gruppe, og på noen områder strekker ikke de generelle menneskerettighetene til for å gi barn det vernet de trenger. Dette er begrunnelsen for at det internasjonale samfunnet

Leder

har utviklet egne rettigheter som gjelder særskilt for barn. Det mest grunnleggende internasjonale instrumentet for regulering av barns rettigheter er FNs barnekonvensjon. Ordet ”Barnekonvensjonen” er noe som lyder kjent for de fleste. Et kjært barndomsminne for mange av oss er ”Jul i Skomakergata,” hvor Jon Blund hver dag i desember presenterte en ny artikkel fra konvensjonen. Det var kanskje den treigeste tv-serien i historien, men vi hadde til gjengjeld god tid til å tenke på at ikke alle barn i verden har det like godt som vi har det her i Norge. Noe i alle fall ikke jeg kan huske å ha lært av Jon Blund, er at Barnekonvensjonen består

av fire generelle prinsipper som får betydning for tolkning av de øvrige artiklene og skal tas i betraktning i alle situasjoner hvor barns rettigheter er berørt. Disse fire prinsippene er: barnets beste, barns rett til ikkediskriminering, barns rett til liv og utvikling og retten til å bli hørt. Som barn, og da spesielt som små kommende jurister, var det gjerne det siste prinsippet, retten til å bli hørt, vi brukte mest. Både som argument for å få være lenge oppe da vi var små, og senere for å slippe å bli med familien på hytta Men retten til å bli hørt er kanskje enda mer aktuell i barnevernssaker, mobbesaker, og barneekteskap som alle er temaer vi vil ta opp under uka. Når det gjelder barns rett til ik-

ke-diskriminering vil denne bli illustrert i et foredrag om LHBTI-barns rettigheter i Norge, mens prinsippet om barns rett til liv og utvikling ligger i bakgrunn for foredragene om barnesoldater og menneskehandel. Barns rettigheter er noe som, i motsetning til Jul i Skomakergata, er evig aktuelt. Som vi har sett er det svært mange ulike type rettigheter Barnekonvensjonen er satt til å beskytte. Som en introduksjon til uka vil Kirsten Sandberg, medlem av FNs barnekomité, fortelle om hvilke utfordringer Barnekomiteen møter i sitt arbeid. Barn som tema har bydd på store avgrensingsproblemer da det er uendelig mye

spennende å ta av. Vi har derfor valgt å favne så vidt som mulig, og plukket ut de mest aktuelle temaene vi ser i dag. I en verden i stadig endring er det viktig at vi som kommende jurister reflekterer over og tar inn over oss de utfordringene vi står ovenfor i dag, og hva som kan bli en utfordring i fremtiden. Menneskerettighetsuka ønsker å belyse tema fra ulike sider, og uansett politisk ståsted vil uka være en anledning til refleksjon og påfyll av ny kunnskap. Jeg vil benytte anledningen til å takke alle som har bidratt til å gjøre denne uka mulig, og ønske alle velkommen til Menneskerettighetsuka 2017! •

om uka Menneskerettighetsuka er et årlig arrangement i regi av Amnesty Internationals studentnettverk ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo. I 2017 blir den avholdt fra 13. – 17. Mars. Formålet med uka er å informere og engasjere studenter og andre rundt menneskerettighets-relaterte tema På Frokostkjelleren i Universitetshagen kan du gjennom uka delta på alt fra frokost- og lunsjforedrag, kveldsdebatt, quiz og sofasamtaler, til utdeling av Jusstudentenes menneske-rettighetspris.

Bør Norge gi barn individuell klagerett? Kirsten Sandberg Professor — Institutt for offentlig rett, medlem og tidligere leder av FNs barnekomité

Ikke alle barn i Norge får sine rettigheter oppfylt. Selv om det er en økende bevissthet om barnekonvensjonen blant offentlige myndigheter i Norge, er ikke evnen og viljen til å følge opp barns rettigheter like stor i alle ledd, helt ned i den praktiske hverdagen til barn. Derfor må barn

ha muligheten til å henvende seg til et sted når de mener at rettighetene deres er brutt. Barn trenger en klageordning.

Ratifisering av tilleggsprotokollen

FN vedtok for noen år siden en tilleggsprotokoll til barnekonvensjonen om individuell klagerett for barn, som anerkjenner barn som rettighetshavere på lik linje med voksne. Den må ratifiseres særskilt av den en-

kelte stat for at barn i det landet skal få klagerett til FNs barnekomité i Genève. I Norge har det i flere år pågått en debatt om ratifisering av tilleggsprotokollen, og heller ikke den nåværende regjeringen går inn for det. Poenget med klageordningen er ikke at det skal komme tusenvis av klager til barnekomitéen i Genève. Ratifisering av tilleggsprotokollen betyr først og fremst at det må legges til

rette for at klager fra barn kan løses nasjonalt. Det er det beste for alle parter. Tilleggsprotokollen sier at en klage ikke kan behandles av barnekomiteen hvis ikke alle nasjonale rettsmidler er uttømt. Saken må altså ha vært gjennom domstolene, dersom det har vært mulig for barnet å ta den dit. I Norge er denne muligheten i dag begrenset hvis ikke foreldrene vil være med på det. Skal Norge ratifisere tilleggsprotokollen, bør det

Bør Norge gi barn individuell klagerett? vurderes å gi barn større adgang til å bringe sine saker inn for domstolene ved hjelp av en setteverge. På den annen side er ikke domstolsbehandling noen velegnet prosess for barn. Den kan gjøres mer barnevennlig, men en rettssak kan uansett bli ganske overveldende for et barn, og det er ikke ønskelig at barn skal begynne å gå til retten i stor stil. Derfor må vi sørge for at barn har andre klageordninger. Det finnes ordninger internt i forvaltningen som må gjøres mer kjent blant barn, mer barnevennlige og med mer reelle muligheter til å skape endring. I for eksempel saker om mobbing i skolen er det nå i ferd med å skje en endring slik at fylkesmannen skal bli en mer hensiktsmessig klageinstans.

behov for et uavhengig klageorgan

Mens klageordning internt i forvaltningen er viktig, ligger det i statens plikt til å gjennomføre barnekonvensjonen at det også bør være mulig for barn å gå til et klageorgan som er uavhengig av forvaltningen. Barn kan henvende seg til Sivilombudsmannen, men gjør det så å si ikke, og Likestillings- og diskrimineringsombudet kan ikke behandle klager fra barn uten at foreldrene er med. En nærliggende mulighet er å gi Barneombudet kompetanse til å være et slikt klageorgan. Ut fra sin omfattende kompetanse om barn og den gode kontakten de har med barn, kunne antakelig Barneombudet bidra til at mange saker ble løst i minnelighet – uten at barn trenger å

gå til domstolene, og uten at de trenger å sende sin klage helt til Genève.

FNS Barnekomité

I den norske debatten har det vært hevdet at FNs barnekomité ikke har forutsetninger for å behandle enkeltsaker. Barnekomitéen, som overvåker hvordan barnekonvensjonen settes ut i livet i de forskjellige land, har 18 medlemmer fra hele verden. De er ikke representanter for sine regjeringer, men uavhengige eksperter på barns rettigheter. I media er denne typen organ på uheldigvis blitt blandet sammen med FNs menneskerettsråd. Menneskerettsrådet er en helt annen type organ, hvor medlemmene er oppnevnt av sine regjeringer og opptrer politisk. Slik er det ikke i FNs traktatorganer, de

komitéene som overvåker hvordan de ulike menneskerettskonvensjonene blir gjennomført i de forskjellige land. Medlemmene av FNs barnekomité har høy integritet og er opptatt av å fremme barns rettigheter i alle land, uavhengig av hva deres egen regjering måtte mene. Komitémedlemmene har ikke lov til å være med på behandlingen av eget lands rapporter eller saker. Barnekomitéen sitter sammen 12 uker i året, fordelt på tre sesjoner, og behandler rapporter fra statene om hvordan barnekonvensjonen gjennomføres i det enkelte land. Det betyr at komitémedlemmene opparbeider seg en betydelig innsikt i barns rettigheter og hvordan disse virker i de forskjellige systemer og under alle slags forhold.

Illustrasjon: Haakon Lie

Bør Norge gi barn individuell klagerett?

Av de 18 medlemmene er det 12 som er jurister, og i tillegg en med BA i juss. Juridisk kompetanse er nødvendig når man skal ta stilling til om barnekonvensjonens regler er brutt. Men også annen kompetanse, f.eks. innen helse og utdanning, er viktig i behandlingen av klager. Selv om barnekomitéen ikke ennå har avgjort en klage, viser saksbehandlingsreglene og de interne retningslinjene for arbeidet, som alle ligger ute på nettet, at det vil være en grundig behandling hvor begge

parter skal bli hørt. For hver sak oppnevnes det en rapportør som skal innhente all nødvendig informasjon og skrive utkast til uttalelsene, som først behandles i en arbeidsgruppe, før det endelige utkastet fra arbeidsgruppen går til komiteen i sin helhet til vurdering og avgjørelse. All dokumentasjon som innhentes, og alle uttalelser fra den private part, skal forelegges staten til uttalelse.

det være lite å frykte ved en norsk ratifikasjon, enten det gjelder komitéens kompetanse på barns rettigheter eller saksbehandlingen i disse sakene. Hovedpoenget er at barn må anerkjennes som rettighetshavere fullt ut, og at håndhevelsen av barns rettigheter effektiviseres – ikke først og fremst ved at barn skal sende klager til Genève, men ved at systemene her hjemme forbedres.

lite å frykte ved norsk ratifikasjon

Barnekonvensjonen artikkel 3 forplikter Norge til å ta barnets beste i betraktning som et grunnleggende hen-

Slik jeg kjenner komitéen og dens medlemmer vil

Hør Kristin Sandberg snakke om utfordringer ved barnekonvensjonen mandag 13. mars. kl 12:15 på Frokostkjelleren

syn ved alle avgjørelser. Dette hensynet taler klart for at vi gir barn denne klagemuligheten. I Meld. St. 39 (2015–2016) er motargumentene mot ratifikasjon utførlig behandlet, mens det ikke er forklart hvordan denne ordningen kan styrke barns rettigheter. Følgelig er det ikke redegjort for barnets beste og hvordan dette er tatt i betraktning som et grunnleggende hensyn, slik barnekonvensjonen krever.•

Løvetann — en erfaring med barnevernet Anonym Ble tatt i Barnevernets omsorg da hun var 14 år. Redaksjonen kjenner hennes identitet.

Jeg husker det som om det var i går at jeg hoppet barbeint ut av vinduet og løp til jeg ikke klarte mer. Jeg fant et gjemmested, falt sammen og følte jeg skulle dø. Jeg grep meg om halsen og strøk den febrilsk, men varsomt, for å få vekk følelsen av hender

som grep, klemte og løftet til jeg ikke fikk puste. Jeg husker jeg satt der mens mars-kulden truet med å bite av meg tærne, gråt og tenkte ”dette er siste gang”.

inn på skjermet avdeling og ned i bakken. Jeg ligger og gråter mens minne etter minne om volden hjemmefra trenger seg på. Likevel lengter jeg hjem.

Det ble ikke siste gang. To år senere hopper jeg ut av vinduet, ned i snøen og løper, igjen, så fort jeg kan. Denne gangen rekker jeg ikke mer enn 30 meter før to menn, som var dobbelt av min størrelse, drar meg tilbake og tvinger meg

Jeg er nå 16 år og er på en akutt barnevernsinstitusjon.

rom fylt med usmakelig IKEA-møblement, tomme ord uten grunnfeste og hvordan det ”sikkert ordner seg”. Lange, mørke og kalde netter vandrende ute fordi det er bedre enn de uendelige marerittene som voldtar meg om nettene.

Jeg lengter vekk fra dette livet som jeg på ingen måte har bedt om. Jeg lengter bort fra ensomme dager, søken etter nærhet møtt av kalde skuldre, sterile

Jeg lengter så sårt etter varme og trygghet. Jeg vet jeg ikke får det hjemme, men hjemme vet jeg alle fall hva jeg får - noe som på en pervers måte gjør det tryggere.

Illustrasjon: Jennie Ju

Løvetann — en erfaring med barnevernet Jeg kom dit for en og en halv måned siden, like plutselig som å bli kidnappet i den dypeste søvn, midt på svarte natta. Jeg får beskjed om at der skal jeg være i alt fra to dager til to uker i påvente av en fosterfamilie. I påvente av noen som vil ha meg. ”Da kan du vente lenge, da” tenker jeg. Og jeg hadde rett. Seks måneder senere drar jeg derfra, men ikke hjem, ikke til noen som vil ha meg. Jeg drar til en ny institusjon. En langtidsinstitusjon der ungdom som ingen vil ha ender opp. I en boks av tapt og funnet, hvor ingen kommer og leter etter deg, hvor ingen vil ha deg tilbake. I denne boksen lever jeg i elleve måneder. Institusjonslivet er en egen form for gift. En gift du ikke har utviklet et immunforsvar

mot og som det ikke finnes noen vaksine for. Det er et miljø det er veldig vanskelig å puste i og du blir ikke utrustet med gassmaske. Du blir ikke utrustet med noen ting. Du lever på et sted det kommer inn ungdommer, alle med sin egen bagasje. De aller fleste rekker du ikke si mer enn “hei” til, før de er på vei ut igjen. Det er ni ansatte per døgn og det er mange døgn. Disse fremmede ansatte blir dine nærmeste voksne personer. De gir deg en viss form for trygghet, men de gir deg ikke det du trenger mest. Du trenger et hjem. Du trenger nærhet og kjærlighet. Dette er noe systemet nekter deg, for du skal jo ikke være der så lenge likevel. De vil jo ikke gjøre det vanskelig for deg å dra derfra. I stedet gjør de det vanskelig for deg å leve der.

Kjærlighet og nærhet er noe av det mest essensielle for menneskets eksistens. Det er noe du trenger for å gro. Dette blir nektet deg. Derfor knytter du deg ikke til noen og lar ingen komme innpå deg. Du anlegger tykk hud, bygger en murvegg rundt hjertet ditt og setter opp et steinansikt. Du lar ingen få vite hvor skjør du egentlig er eller hvor mye du trenger en klem - for da kan ingen skade deg. Det er sånn man overlever. Jeg kan huske det som om det var i går at jeg lå hele dagen i sengen og klemte meg selv, forestilte meg at det var en annen person. Helst foreldrene mine, men egentlig hvem som helst på det punktet. Jeg trengte nærhet så sterkt at jeg utagerte for at noen bare

skulle holde rundt meg. Selv om det ville si at jeg ble holdt nede i bakken og det var vondt og jævlig, så fikk jeg den nærheten jeg trengte. Det var det nærmeste kjærlighet jeg kom. Livet mitt handlet plutselig bare om å rømme. Jeg ble ekspert på å stikke av og å legge rømningsplaner. Dirke opp dører og vinduer, klatre over gjerder. Løpe gjennom bekmørke skoger, løpe fra voksne menn, løpe fra livet mitt. Livet mitt var en flukt. En gang rett før jul stakk jeg av fordi jeg var livredd for å ende opp med å sitte der på julaften, blant IKEAmøblene og hvem det enn var av de ansatte som skulle jobbe den kvelden. Jeg kom ikke langt før jeg ble tatt, ført tilbake og kastet på skjermet avdeling. Skjerm består

Løvetann — en erfaring med barnevernet av en lang gang med låste dører på alle kanter. Det er to dører som er åpne; en til et rom med en madrass og skuddsikkert vindu, og en til et bad. Der skulle jeg bo og være i ubestemt tid. Når jeg tenker på det nå, så skjønner jeg ikke hvordan jeg klarte det. Man kan drives til vanvidd av mindre. Det ble en uke. Å leve i den gangen i en uke, i uvitenhet om hvor lenge det blir, er tortur. Etter det ble det vanskeligere å rømme. Jeg begynte å misbruke sovepiller så jeg kunne slippe å møte en ny, tom dag. Så jeg kunne slippe å forholde meg til dette døgnets ni nye ansatte. Slippe å kjenne på det uendelige savnet av å ikke ha en person som kunne stryke meg over ryggen når jeg var redd. Så jeg kunne slippe å prøve å

tenke ut løsninger for livet mitt, når den eneste løsningen jeg endte opp med hver gang var å ta det. Så jeg bare kunne slippe, egentlig.

Onsdag 15. mars kl. 09.00 kan du høre om det norske barnevernet i et internasjonalt søkelys (Frokostkjelleren)

Å bli presset inn i et slikt system som holder deg oppe og samtidig presser deg ned, som tvinger seg inn på deg, men ikke slipper deg inn tilbake, er noe av det tøffeste jeg har opplevd. Å være under barnevernet har vært en av mine største byrder og sorger. Samtidig er det få ting jeg er mer takknemlig for. Hadde det ikke vært for dem ville jeg ha sittet fast hjemme og ikke vært her jeg er i dag. Det er ikke sikkert jeg hadde vært her i det hele tatt. De bar meg kanskje ikke opp på toppen av fjellet, men på tross av alt sikret de meg fra å ikke falle. •

Illustrasjon: Haakon Lie

hva skjer på trandum og hvorfor bryr vi oss? Linn Sumstad Johnsen Jusstudent, redaksjonsmedlem

Politiets Utlendingsenhet (PU) tok i bruk internatet på Trandum i 2004. Trandum er et utlendingsinternat, som i hovedsak blir brukt for å sikre gjennomføring av tvangsreturer. Her kan utlendinger interneres for en lengre periode hvis det

er nødvendig for å få gjennomført tvangsreturen eller for å klarlegge deres identitet. På politiets hjemmeside kan man lese at de aller fleste er på Trandum mindre enn 24 timer, at driften er preget av høy utskiftning blant de innsatte, og at de som oppholder seg der lenger enn to uker får et aktivitetstilbud, og at sykepleiere er tilgjengelige fem dager i uken. Hva man lese i media viser imi-

dlertid en annen virkelighet, og mange historier når heller aldri offentligheten. Helt siden oppstarten og frem til i dag har det vært utallige oppslag i media om Trandum, og praksisen har blitt en kjerne til intens debatt. I korte trekk dreier debatten seg om selve institusjonens eksistens, forholdene der, forholdet til det norske lovverket og til de internasjonale menneske-rettighetene.

Barna på Trandum

Trandum er ikke et fengsel i formell forstand. Det er ikke drevet av Kriminalomsorgen, og de juridiske prosedyrene for pågripelse og fengsling følger utlendingslovens regler, og ikke reglene i straffeprosessloven. Likevel er Trandum, i praksis, et fengsel for både voksne og barn. Særlig problematisk er dette i forhold til barna. Sivilombudsmannen, og

Hva skjer på Trandum, og hvorfor bryr vi oss?

flere menneskerettsorganisasjoner, deriblant Amnesty og Redd Barna, har lenge hevdet at Trandum som institusjon er uegnet og direkte skadelig for barn. FNs barnekomité har også påpekt at fengsling av barn i forbindelse med utlendingskontroll, aldri er til barns beste. Det finnes heller ingen lovhjemmel for å holde barn fengslet. Fengsling av barn er ikke direkte regulert i utlendingsloven, men loven gir utvalgte paragrafer i

straffeprosessloven anvendelse «så langt de passer». Etter straffeprosessloven kan barn under 15 år ikke fengsles, men dette anses å «passe» for utenlandske barn. I straffeprosessloven er også barn mellom 15 og 18 år gitt styrkede rettigheter, men dette «passer» ikke i utlendingssaker. Denne «lovhjemmelen» som benyttes, bryter med legalitetsprinsippet – inngrep mot private må være tilstrekkelig og klart regulert

ved lov. Med tanke på hvor inngripende dette er, er det klart at det kreves atskillig mer av lovgrunnlaget. Per i dag er altså denne praksisen i strid med norsk rett.

Søksmål mot staten

I juli 2016 ble Frankrike dømt for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) for kortvarig frihetsberøvelse av barn i forbindelse med tvangsretur under svært like forhold som på Trandum. Sakene for EMD gjaldt til-

feller hvor myndighetene hadde fengslet barn sammen med foreldrene sine, i påvente av å bli utsendt. Domstolen la vekt på at utlendingsinternatene lå nært flyplasser med flytrafikkstøy, uniformerte politifolk og bråk fra innsatte i voksenavdelinger nær familieavdelingene. En avgjørende faktor var også barnas særlige sårbarhet; asylbarn har spesielle behov både med tanke på deres alder, og mangel på uavhengighet og status. Oppholdenes varighet og

Hva skjer på Trandum, og hvorfor bryr vi oss? hvilke alternativer de franske myndighetene hadde var også momenter i sakene. I samtlige saker kom EMD frem til at barna hadde blitt utsatt for behandling i strid med artikkel 3 i EMK.

påpekte imidlertid at saken reiste kompliserte og viktige prinsipielle spørsmål, som også voldte tvil og dommen ble påanket. Hovedforhandlingen er fastsatt å skulle begynne 8.–10. mars 2017.

En prinsipielt viktig sak her i Norge skal snart behandles i Borgarting lagmannsrett. Saken gjelder fire mindreårige søsken, som sammen med sine foreldre ble fengslet og plassert på Trandum i tre uker før de ble uttransportert. I tingretten ble det krevet fastsettelsesdom for at fengslingen var i strid med forbudet mot vilkårlig frihetsberøvelse i Grunnloven § 94, jf. EMK artikkel 5, og diskrimineringsforbudet i Grunnloven § 98, jf. EMK artikkel 14. Tingretten avsa sin dom i september 2015 og frifant staten. Retten

Spørsmålet er om også denne saken, i likhet med de franske, må gå hele veien til EMD før endring kan skje. Så langt har fengsling av barn i Norge blitt godtatt i flere dommer, og det er bekymringsverdig.

Et steg i riktig retning?

Den 7. Februar i år kom nyheten om at Regjeringen ønsker å utvide Trandum med et nytt bygg som skal være spesielt egnet til barnefamilier. Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (Frp) uttalte følgende til NRK: «Vi er kommet fram til at vi kanskje kan

få et enda bedre tilbud på utsiden av selve Trandum». Tanken er altså at nybygget skal plasseres et stykke unna de andre byggene for å skjerme barna. Det er nok likevel litt for tidlig å juble over denne nyheten. Regjeringen «ønsker» et nytt bygg, og Listhaug sier «at vi kanskje kan få et enda bedre tilbud» enn det som finnes i dag. Det fortsatt usikkert når dette bygget vil være ferdigstilt og hvor mange barn som frem til da vil måtte bo, om enn for en kortere periode, under skadelige og uegnede forhold.

Bli med i debatten

Hva det gjelder utlendingsinternatet på Trandum, er det tydelig at det er andre interesser enn barnas beste politikerne ivaretar.

Politikerne har først og fremst ansvaret, men vi som studenter blant flere må også engasjere oss og gjøre det vi kan for å få i gang diskusjonen; Finnes det alternativer til Trandum? Kan dette gjennomføres på en annen måte som tilfredsstiller rettsikkerhetsgarantier? Og ikke krenker menneskerettigheter? •

Engasjer deg og kom på debatten om Trandum torsdag 16. Mars kl. 18:00 på Frokostkjelleren!

MANDAG

PROGRAMoversikt tirsDAG

onsDAG

torsDAG

freDAG

09:00 Frokostforedrag «På flukt» Foredragsholder: Camilla Engeset (Redd Barna)

09:00 Frokostforedrag «Norsk barnevern i internasjonalt søkelys» Foredragsholder: Linda M. Skarnes (Barnevernet)

09:00 Frokostforedrag «Personvern og sosiale medier» Foredragsholder: Jan Sandtrø (DLA Piper)

09:00 Frokostforedrag «Menneskehandel i Norge» Foredragsholdere: Anne Christine Iván (Redd Barna) og Hilde Lindén

12:15 Introduksjonsforedrag «Barnekonvensjonens utfordringer sett fra FNs barnekomité» Foredragsholder: Kirsten Sandberg (UiO)

12:15 Lunsjforedrag «Krigens yngste våpen» Foredragsholder: Kim Gabrielli (UNICEF)

12:15 Lunsjforedrag «The child’s voice in bullying cases in Norway» Foredragsholder: Sevda Clark (Norsk Senter for Menneskerettigheter) English

12:15 Lunsjforedrag «Statusrapport: LHBTIbarns rettigheter i Norge» Foredragsholder: Eirik Aimar Engebretsen (FRI)

12:15 Lunsjforedrag «Barns stemme i straffesaker» Foredragsholder: Cecilia Dinardi (Elden DA)

18:00 Foredrag «Barnebruden» Foredragsholder: Plan Norge

19:00 QUIZ «Flaut å vite»

17:00 Foredrag «Menneskerettighetenes dynamiske karakter» Foredragsholder: Olav Sylte (Sylte Advokatfirma)

18:00 Debatt «Trandum, internasjonale forpliktelser, og alternativ praksis» Deltakere: Blant annet Siril Berglund (NOAS) og Jon Olav Franstvold (PU)

Utdeling av menneskerettighetsprisen 2017 22:00 Avslutningsfest

PROGRAM

MANDAG 12:15 Introduksjonsforedrag «Barnekonvensjonen: Utfordringer sett fra FNs barnekomitè» Kirsten Sandberg er professor ved det juridiske fakultet i Oslo og medlem av FNs barnekomité 2011-2019. Barnekonvensjonen ivaretar behovet for beskyttelse av barns rettigheter, og Norge har fortsatt vanskeligheter med å ta tilstrekkelig hensyn til konvensjonen. Sandberg vil i sitt foredrag sette søkelys på sentrale utfordringer som konvensjonen møter i 2017.

tirsDAG 09:00 Frokostforedrag «På flukt» Redd Barna har snakket med over 80 barn som nylig har flyktet til Norge, og på foredraget vil vi få høre noen av deres historier. Hva vil det si å være barn på flukt i et stadig mer lukket Europa? Hvilke konsekvenser får norsk innstrammingspolitikk for barna? Og hva tenker de om sin egen situasjon?

18:00 Foredrag «Barnebruden»

12:15 Lunsjforedrag «Krigens yngste våpen»

Hvert år blir over 15 millioner jenter i verden giftet bort som barn. Én jente hvert annet sekund. Barneekteskap er i dag en av de største hindringene for skolegang, frihet og likestilling for jenter – og for utvikling i fattige land. Plan Norge kommer for å snakke om årsaker og følger, og deres arbeid mot barneekteskap.

Barn hører ikke hjemme i krig. Likevel tjener mange tusen barn som soldater. I en rekke væpnede konflikter verden over rekrutteres barn til å bære våpen, være budbringere eller bærehjelper. Mange av dem blir seksuelt utnyttet. Kim Gabrielli fra UNICEF gir oss et innblikk i hvorfor barn blir barnesoldater og hva det gjør med barna.

QUIZ «Flaut å vite»

ALLE ARRANGEMENT ER PÅ FROKOSTKJELLEREN Karl Johans Gate 47, 0162 Oslo

onsDAG

torsDAG

freDAG

09:00 Frokostforedrag «Norsk barnevern i internasjonalt søkelys»

09:00 Frokostforedrag «Personvern og sosiale medier»

09:00 Frokostforedrag «Menneskehandel i Norge»

Når du som barn er i kontakt med Barnevernet har du rett til å bli hørt. Linda M. Skarnes er leder for Enebakk barneverntjeneste og har videreutdanning innen FNs barnekonvensjon. På den bakgrunnen stiller hun spørsmålet: Hvordan og hvor godt blir barn hørt når de forteller om vold og overgrep til voksne i barnevernsystemet?

Barns personvern, spesielt i sosiale medier, er et tema som blir mer og mer aktuelt. Sosiale medier er også blitt en del av barns hverdag. Men hvilke personvernrettigheter har barna? Jan Sandtrø som er ekspert på teknologirett og personvern tar for seg problemstillinger som oppstår i møtet mellom barns personvern, sosiale medier og ny teknologi.

Det virker utenkelig at barn utsettes for menneskehandel i Norge. Men det skjer. Rapporten “De sa du må” er skrevet av forsker Hilde Lidén fra Institutt for samfunnsforskning og Cathrine Holst Salvesen på oppdrag fra Redd Barna. Anne Kristine Iván forteller om barnas erfaringer og viktige tiltak i påvirkningsarbeidet.

12:15 Lunsjforedrag «The Childs voice in bullying cases in Norway»

12:15 Lunsjforedrag «Statusrapport: LHBTI-barns rettigheter i Norge»

12:15 Lunsjforedrag «Barns stemme i straffesaker»

Article 12 of the Convention of the Rights of the Child allows children the right to be heard. Does Norway’s implementation of this actually hinder rather than help children be litigious? Is this effectively implemented in Norwegian bullying cases, or is the child’s views just a projection of their parents’ will?

FNs barnekonvensjon omfatter alle barn. Likevel vet vi at LHBTI-barns rettigheter utfordres og brytes oftere enn hva tilfelle er for andre barn. Hva er årsaken til dette? Er ikke menneskerettighetene godt nok utformet for barn som er normbrytere? Eller mangler vi bare kunnskapen til å la de få oppfylt sine rettigheter?

Cecilia Dinardi kom til Norge som flyktning 12 år gammel. Allerede som 16-åring jobbet hun med å styrke barnevernsbarns rettsstilling, og i 2016 satt hun i utvalget som fremmet forslag til ny barnevernslov. Dinardi er nå partner i Advokatfirmaet Elden og vil i sitt foredrag dele sine betraktninger rundt hvorvidt barn har en stemme i straffesaker.

17:00 Foredrag «Menneskerettighetenes dynamiske karakter»

18:00 Debatt Debatt om Norges internasjonale forpliktelser og alternativer til nåværende praksis på Trandum. Se utfyllende artikkel om problemstillingene rundt utlendingsinternatet i magasinet. Panelet består blant annet av: Jan Olav Frantsvold, politiadvokat og juridisk direktør på Trandum og Siril Berglund, rådgiver i NOAS og aktuell med rapport om barns opplevelse av tvangsretur.

Utdeling av menneskerettighetsprisen 2017

Noen mener at menneskerettighetene er en statisk størrelse og andre mener de er stadig i utvikling. Noen mener endatil at de avhenger av øyet som ser, og hvem som avgjør. Olav Sylte kommer med en nærmere analyse av menneskerettighetene i et rettsfilosofisk perspektiv, og med eksempler fra barnevern.

22:00 Avslutningsfest

Foto: Plan Internationa l /Magnus Berggren

DA JEG MØTTE BARNEBRUDEN PAROTI Emilie K. Beck Programleder i den mye omtalte nettserien “Stuck” for Aftenposten

Notater fra min opplevelse i Bangladesh, en av landene i verden med flest barnebruder. Jeg følte meg fremmed på min første reise til et ordentlig u-land. Malplassert i den tredje verden. Eksoståken ligger over Dhaka, en av verdens mest befolkede byer.

Jeg hopper ut av bilen og ned på en støvete landevei, langt ute på landet og langt vekk fra hovedstadens kaos. Det er tydelig at landsbyen har fått nyss om at det er hvite, vestlige mennesker på vei. Jeg blir møtt av nysgjerrige øyne med forventning i blikket. De fargesprakende festdraktene maler området til et nydelig bilde av et land jeg aldri har sett før. Det er også et land i fattigdom - ekstrem fattigdom. De

samler seg rundt meg og de undrende blikkene viker ikke. De er festnet til meg, som om de venter på at jeg skal underholde dem. Jeg er her for å være vitne til mitt første barnebryllup. Hvor intenst det skal bli, har jeg ennå ingen anelse om. Jeg har fått lov til å være med når bruden skal pyntes. Bruden Paroti. Jeg hilser høflig på moren, og får lov til å sette meg ned ved brudens side. Hun er

tydelig like anspent som meg. Hun får en blomsterkrans pent plassert på hodet av alt for mange familiemedlemmer. Hun ser meg i sidesynet, og slipper frem et tvunget smil. Jeg spør om hun har det bra. Hun nikker så vidt, rolig nok til at blomsterkransen ikke faller av. Slektningene, alt fra barn til bestemødre, har flokket seg rundt oss. Små barn i nydelige kjoler bæres på armene av alt for unge jenter. Jeg

Da jeg møtte barnebruden Paroti tør ikke gjette brudens alder, men det sies alt fra atten til tjuefire. Hadde jeg gjettet ville jeg sagt femten. Hun ser skarpt fremfor seg. Jeg føler meg ukomfortabel i en enveiskommunikasjonen. Jeg spør om hun er klar over hva som kan skje og hva som forventes på bryllupsnatten. Hun smiler blygt, gjentar spørsmålet og sier hun ikke vet. Lyver hun? Vi sitter der begge to og lyver til hverandre. Vi sitter i hverandres selskap, på utstilling, i en rolle der vi har akseptert giftemålet hennes. Jeg sliter med å se henne i øynene da jeg ønsker henne lykke til. Seremonien varer hele natten. Jeg spør brudgommen om han er nervøs. Han smiler og rister på hodet, selv om kroppsspråket sier

noe annet. Jeg prøver så godt jeg kan å ikke kriminalisere han for å gifte seg med en mindreårig, fordi det er for sent å hindre noe nå. Gjennom alle seremoniene står han med hodet bøyd og med blikket festet i bakken. De er som to barn som blir tvunget til å leke sammen på en lekeplass fordi foreldrene er venner. Avstanden mellom dem er som avstanden mellom to fremmede. Bruden ser nervøs ut, men småflirer fra tid til annen når det tydeligvis er noe morsomt som blir fortalt. Klokken nærmer seg seks om morgenen. Bruden sovner nesten i en sittende stilling, og brudgommens hode blir tyngre og tyngre for hvert sekund. Han kjemper for å holde seg våken. Her i sitt eget bryllup møttes

de for annen gang. De har livet ut til å bli kjent med hverandre. For oss er tanken om giftemål et symbol på trofasthet og ekte kjærlighet. Et løfte om resten av livet sammen. Den lykkeligste dagen i livet. Her symboliserer dagen plikt, ansvar og tvang. For dem er det kanskje deres verste dag. Dagen hvor fremtiden går i grus. Dagen du ikke får være barn lenger. Dagen du må slutte på skolen, slutte å være med venninnene dine, og begynne å høre på denne fremmede mannens regler. Natten du må gi kroppen din til en eldre mann som foreldrene dine har plukket ut for deg. Fra nå er du hans eiendom. Kanskje er det disse tankene som går gjennom hodet til bruden, for plutselig begynner hun å gråte. Tiden

er kommet da hun skal si farvel til foreldrene sine. Moren hennes. De holder rundt hverandre, gråter og skriker. Familien rundt er rolige, sier det er kultur. En tradisjon. Helt vanlig. Det er snart morgen, men fortsatt bekmørkt. Morgentåken har lagt seg som et lag over bryllupet, som om verden allerede føler spenningen og dramatikken som er i vente. Hun skal dra til sin nye familie og til sitt nye liv, langt vekk fra der hun vokste opp og alt som er kjent. Onkelen tar tak i henne for å løfte henne vekk fra morens armer. Hun skriker enda mer, og prøver å vri seg unna grepet hans. Hun holder fast i moren, som også gråter og skriker. Det er så vidt jeg tror det jeg ser. Tårene renner. Hun har forstått hva som skjer.

Da jeg møtte barnebruden Paroti Plutselig blir det stille, og kroppen som for to sekunder siden strammet alle muskler, ligger nå slapp og tung i onkelens armer. Han ser ned på henne mens han bærer henne raskt mot bilen på utsiden av teltene. Slektningene samler seg rundt henne. Hun har besvimt. Hun reagerer verken på vann i ansiktet eller på salt i munnen. En anstrengt

panikk spres blant familien, men det virker som om de prøver å legge lokk på det som skjer for at det skal virke normalt. De får henne ikke til å våkne. Til tross for panikken virker det som om de har kontroll. Det går femten minutter. De gir opp, og bærer henne inn i bilen. Brudgommen står høflig og venter mens brudens

familie prøver å få vekket henne. Han setter seg inn i bilen med sin nye brud og sin familie. Lysene fra bryllupsdekoren kaster et blått lys over Parotis bevisstløse ansikt i det de kjører henne bort. Til sitt nye hjem, til et nytt liv, inn i nattens mystikk og ut i det ukjente. Fra nå av er hun voksen. Og dit hun fraktes nå skal hun være resten av livet. •

Kom på Frokostkjelleren mandag 13. mars kl. 18:00 for å høre Plan Norge snakke om hvordan de arbeider mot barneekteskap

Fakta om barneekteskap og serien Stuck: •

•

Hvert år blir anslagsvis 15 millioner jenter giftet bort mens de ennå er barn. Barneekteskap er en av de største hindringene for skolegang og likestilling for jenter. Det innebærer også et grovt brudd på barns rettigheter og er et globalt problem som

går på tvers land, religioner, kultur og etnisk tilhørighet. •

Barneekteskap rammer flest jenter i Sør-Asia og i Afrika sør for Sahara.

•

Jenter som blir gift mens de fortsatt er barn, må som regel slutte på skolen, og fratas muligheten til

å få arbeide utenfor hjemmet og tjene egne penger. •

Barneekteskap medfører også stor helserisiko, høy dødelighet blant unge mødre, og økt risiko for å bli utsatt for vold og overgrep (plan.no).

•

Stuck (2016) er en TVserie produsert for

Aftenposten i samarbeid med Plan International Norge. Serien følger Emilie K. Beck (25) fra Nøtterøy på reisen ut i verden for å møte noen av de mange barnebrudene og fortelle deres historie. Se episode 7 av Stuck “Bryllupet” på aftenposten.no

barn på flukt Maren S. Rullestad Samfunnsgeograf og frivillig i Amnesty International Norge

Barn på flukt har lidd seg gjennom en uvanlig kald vinter på de greske øyene. På grunn av umenneskelige EU-bestemmelser har tusenvis av mennesker «strandet» i Hellas. Flere av deres grunnleggende rettigheter respekteres ikke. Det er på høy tid at alle de europeiske landene tar mer ansvar.

For to år siden fikk den globale flyktningkrisen tatt feste i Europa som aldri før. Hundretusener av menn, kvinner og barn har flyktet fra sine hjem på grunn av konflikt og forfølgelse. De kom til Europa for å søke beskyttelse, men ble sittende fast på de greske øyene på grunn av flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia som ble implementert i mars i fjor. Nesten 60 000 flyktninger og migranter er nå strandet i Hellas, og majoriteten av dem lever under forferdelige for-

hold. Resultatet er enorm og uunngåelig lidelse.

dekket grunnleggende behov som mat og varmt vann.

Amnestys etterforskere har vært tilstede på de greske øyene og intervjuet et stort antall flyktninger. Et betydelig antall av dem er barn, eldre, gravide, mennesker med alvorlige helseproblemer eller funksjonshemninger som nå befinner seg i Hellas uten muligheter til å reise videre. Mange sover på gulvet i flere måneder i strekk, i uvisshet om fremtidig livssituasjon, og om de vil få

Det finnes ikke et effektivt system for å identifisere sårbare individer, og mange får ikke tilgang til de spesialiserte tjenestene de trenger, noe som gjør situasjonen svært risikabel. Dårlige boforhold og usikkerhet om fremtiden har bidratt til å fyre opp stemningen til det verre, noe som har resultert i vold i flere av leirene. Sikkerhet er en stor bekymring, spesielt overfor jenter og kvinner. Kombinasjonen av

Barn på flukt dårlige lysforhold, uten separate toaletter og dusjer, og mangelen på fungerende mekanismer for å rapportere om trakassering eller for beskyttelse av ofre, bidrar til å forverre situasjonen for mange. Tusenvis av barn oppholder seg ved Europas yttergrense, men en normal skolehverdag fremstår fjern. Til tross for at Hellas har innført tiltak som skal gi barna i flyktningleirer skolegang, men uten nok kvalifiserte lærere, er tiltakene ikke på langt nær er tilstrekkelig. Leirene i Hellas er ikke et sted for barn. Regnet medfører oversvømmelser i leirene, og varmen om sommeren er nådeløs. Det finnes slanger i leirene og man har sett barn med myggstikk som dekker

store deler av kroppen. Barna uttrykker redsel for slåsskampene som ofte bryter ut. Disse stedene er så langt vekke fra de trygge klasserommene i Europa som man kan komme. Flere av barna har ikke hatt noen form for formell utdanning på fem år. Enkelte av barna har fortalt Amnestys etterforskere at de har glemt hvordan de leser og skriver. Tiden som burde bli brukt i klasserom brukes på underbetalt arbeid.

fulle tapene de har måttet oppleve. «Vi har vært her i 423 dager, med ingen håp, ingen utdanning og ingen skole. Jeg trenger å få muligheten til å gå på skolen», har 16 år gamle Abdullah fra Syria fortalt en av Amnestys etterforskere. For at disse barna skal få en fremtid er det ekstremt viktig at de får kommet seg ut fra de overbefolkede øyene og til andre land som kan sikre grunnleggende rettigheter og skolegang.

Mangelen på utdanningsmuligheter forverrer det monotone livet i flyktningsleirene. Dette medfører det en stagnering i barnas utvikling, og har svært negativ effekt på barnas mentale helse. Flere av foreldrene har uttrykt overfor Amnesty at mangelen på utdanning er en av de mest smerte-

Europas manglende evner til å takle den globale flyktningkrisen er i ferd med å gå ned i historien som en mørk flekk på vår kollektive samvittighet. Europeiske regjeringer svikter flyktningene, og EU svikter prinsippene som utgjorde unionens grunnmur: Frihet, likhet, menneskerettigheter

og rettssikkerhet. Istedenfor å ta imot den delen av den globale flyktningbefolkningen vi har forpliktet oss til å ta imot, jobber europeiske land med å holde flyktninger vekk fra våre egne grenser.

En feilslått avtale

Avtalen mellom EU og Tyrkia er et klart bevis på at det å fylle de greske øyene med flyktninger ikke fungerer. Ifølge avtalen skal alle asylsøkere som kommer fra Tyrkia til de greske øyene returneres til Tyrkia, med feilantagelsen om at deres rettigheter vil bli ivaretatt der. I teorien har Europa sagt ja til å ta imot én syrisk asylsøker fra Tyrkia i bytte mot hver syrer som blir sendt tilbake til Tyrkia fra Hellas. Juridiske utfordringer har blokkert mulighetene for at asylsøkere faktisk returneres til Tyrkia. Ingen vet

Barn pĂĽ flukt

Illustrasjon: Haakon Lie

Barn på flukt hvor lang tid det kommer til å ta før man løser disse utfordringene. I mellomtiden ankommer hundrevis av flyktninger og migranter de greske øyene hver uke, til tross for at antallet har minket betraktelig siden avtalen trådte i kraft. Siden da har alle nyankomne blitt holdt på de greske øyene, noe som har resultert i alvorlig overbefolkning, grusomme forhold og knuste håp. Disse øyene, som tidligere ble assosiert med engasjerte frivillige som ønsket å gi en varm velkomst til nyankomne flyktninger, har blitt til øyer preget av desperasjon. Denne avtalen kan ikke utgjøre retningslinjene for hvordan man skal håndtere den globale flyktningkrisen. De europeiske landene er

forpliktet i henhold til Flyktningkonvensjonen og andre internasjonale avtaler å dele ansvaret for å ta imot mennesker på flukt i situasjoner med masseflukt. Dette er ikke et ansvar som kan bli dyttet tilbake på andre land. Det er i strid med folkeretten å stenge grensene og fysisk hindre mennesker på flukt å komme inn i landet. I tillegg har vi også et moralsk ansvar for å hjelpe mennesker i nød. Kostnadene for Europa og for flyktningene dersom vi stenger dem ute er altfor store. Det trenger ikke å skje på denne måten. Vi kan gjøre noe mye bedre. En bærekraftig løsning på den humanitære krisen er kun mulig dersom de andre europeiske landene deler ansvaret. Mekanismene er på plass for å få dette til, men de må implemen-

“

vi kan ikke fortsette å svikte flyktningene, spesielt ikke barna

teres. I september 2015 ble EU-landene enige om en midlertidig relokaliseringsplan for å fordele asylsøkere mer jevnlig mellom land for å lette på trykket for frontline-stater som Hellas. Avtalen var at EU skulle ta imot 160 000 asylsøkere fra Hellas og Italia i løpet av to år, men en rekke hindringer, hovedsakelig politiske, blokkerer prosessen og har satt tusenvis av liv på vent. Norge er ikke forpliktet av avtalen, men har likevel lovet å bidra ved å ta imot 1500 asylsøkere fra Hellas og Italia i løpet av 2016 og 2017. I begynnelsen

”

av februar i år har Norge relokalisert 620 personer fra Hellas og Italia. Dette skal Norge ha ros for. Likevel skjer det for sakte og antallet vi har lovet å relokalisere burde være langt høyere. Vi kan ikke fortsette å svikte flyktningene, og spesielt ikke barna. Derfor oppfordrer vi norske myndigheter til å relokalisere 10 000 asylsøkere som befinner seg i Hellas og Italia. Det er et stort nederlag dersom restriktiv innvandringspolitikk og ansvarsfraskrivelse blir våre bidrag i denne krisen. •

Rett til helse â&#x20AC;&#x201D; barn og kjĂ¸nnsidentitet

Illustrasjon: Haakon Lie

RETT TIL HELSE — BARN og kjønnsidentitet Ingrid Egeland Thorsnes Jurist, Likestillings- og diskrimineringsombudet

Noreg har eit svært godt utbygd helsesystem som sikrar gode helsetenester til store delar av befolkninga. I rapporten ”Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn” kjem det likevel fram at det er store manglar ved helsetilbodet til barn som ikkje identifiserer seg med det det kjønnet dei blei

registrert med ved fødselen, også kalla trans.1 I det følgjande vil det gjerast greie for utfordringane knytt til dette helsetilbodet i lys av barnets rett til helse etter FN sin barnekonvensjon.2

1. Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettslova. Etter barnekonvensjonen er barn definert som alle personar under 18 år. Av artikkel 24 følgjer det at barn har

rett til å nyte godt av høgast oppnåeleg helsestandard, og av artikkel 2 følgjer det at alle rettane i konvensjonen skal oppfyllast utan diskriminering. Diskriminering av barn som bryt med normer for kjønn og seksualitet er ikkje særskilt nemnd i artikkel 2, men FNs barnekomité har uttala at også diskriminering på dette grunnlaget er i strid med i konvensjonen.3 I avgjerder om barns helse må det takast omsyn til at

barnet sitt beste skal vere eit grunnleggjande omsyn, jf. artikkel 3 og artikkel 16 om barnet sin rett til privatliv og personleg integritet. Vidare følgjer det av artikkel 12 at barnet har rett til å seie meininga si i alle saker som gjeld barnet, og at det skal leggast vekt på meiningane til barnet i samsvar med alder og modnad. Kva som er barnet sitt beste i saker som gjeld kjønn og helse er uløyseleg knytt til kva barnet sjølv meiner.

Rett til helse — barn og kjønnsidentitet

2. Behov for helsehjelp

Barn som opplever at det ikkje er samsvar mellom deira kjønnsidentitet og juridiske kjønn, kan oppleve ubehag og psykisk smerte som følgje av dette. Slike plager kan med eit samleomgrep kallast «kjønnsdysfori». I rapporten Rett til rett kjønn vert det lagt til grunn at kjønnsdysfori ikkje er ei psykisk liding. For nokon vil likevel kjønnsdysforien medføre psykiske og sosiale følgjeproblem som stress, skam og sosial ekskludering. Sjølv om det manglande samsvaret mellom registrert kjønn og kjønnsidentitet ikkje i seg sjølv er ei psykisk liding, kan opplevinga altså likevel føre til at barn kan ha behov for psykisk helsehjelp.

Mange barn som opplever å ha ein anna kjønnsidentitet enn dei vart registrert med ved fødselen, ønskjer behandling for at kroppen skal verte i samsvar med kjønnsidentiteten. For barn vil dei aktuelle behandlingsmetodane vere rettleiing, pubertetsutsettande behandling, hormonbehandling for å gjere kroppen meir feminin eller maskulin, samt eventuell kirurgi. Det vert ikkje utført genital kirurgi som kjønnsbekreftande behandling på barn.

3. Dagens helsetilbod

For å få kjønnsbekreftande behandling må ein i dag få diagnosen transseksualisme. Denne diagnosen vert gitt ved Nasjonal be-

“

Barn med kjønnsidentitetstematikk får ikkje den helsehjelpa dei har behov for

handlingstjeneste for transseksualisme (NBTS) ved Rikshospitalet. I Rett til rett kjønn konkluderer ekspertgruppa med at tilbodet ved NBTS ikkje varetek behova til alle som har rett til helsehjelp for kjønnsdysfori, og viser til at ein kan ha rett på behandling for kjønnsdysfori utan å oppfylle vilkåra i diagnosen. I Skeiv Ungdom sin informasjonsfilm om kjønnsmangfald «Se oss» fortel fleire unge transperso-

”

nar at dei var svært bekymra før dei skulle i samtale med behandlingstenesta fordi dei var redde for å ikkje «passe inn» i diagnosen. Nokre fortel at dei ikkje var ærlege i svara sine fordi dei var redde for å svare «feil» og derfor ikkje bli diagnostisert, og såleis ikkje få den behandlinga dei ønskja. I rapporten Rett til rett kjønn vert det vidare peika på alvorlege manglar i helse-

Rett til helse — barn og kjønnsidentitet

personell sin kunnskap og kompetanse om barn som opplever at det ikkje er semje mellom kjønnsidentitet og det kjønnet dei blei registrert med ved fødselen. Det er derfor behov for ei betydeleg styrking av kompetansen i alle delar av helsetenesta for å sikre at denne pasientgruppa får faglig forsvarleg helsehjelp, og vert møtt av helsepersonell med forståing og respekt. I rapporten vert det endeleg vist til at mange barn har kome til den nasjonale behandlingstenesta på̊ Rikshospitalet for utredning dei siste åra, men at få barn har fått behandling. For å betre helsetilbodet til barn som opplev at det ikkje er semje

mellom kjønnsidentiteten og registrert kjønn, vert det derfor foreslått at helsetilbodet vert desentralisert slik at ikkje berre Rikshospitalet, men også dei regionale helseføretaka, skal kunne gi hormonbehandling og anna nødvendig helsehjelp til barn.

4. Helsetilbodet må forbetrast

Barn med kjønnsidentitetstematikk får ikkje den helsehjelpa dei har behov for. Dette er svært problematisk i lys av Noreg sine forpliktingar etter FN sin barnekonvensjon, fordi barn ikkje får oppfylt sin rett til naudsynt helsehjelp. At barn ikkje får slik helsehjelp kan medføre alvorleg psykisk smerte.

I tillegg har det mangelfulle tilbodet eit diskriminerande aspekt, fordi det råkar barn som bryt med normer for kjønn og seksualitet, og som er verna av barnekonvensjonen sitt diskrimineringsforbod. For å oppfylle sine menneskerettslege forpliktingar må norske styresmakter derfor sikre at alle barn får naudsynt behandling og oppfølging ved manglande samsvar mellom kjønnsidentiteten og juridisk kjønn, dersom dei sjølv ønskjer dette. For at dette skal verte ein realitet, må behandlingstilbodet verte tilgjengeleg i dei regionale helseføretaka og kunnskapen blant helepersonell må aukast betydeleg. •

1 Helsedirektoratet - Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn. Utredning av vilkår for endring av juridisk kjønn og organisering av helsetjenester for personer som opplever kjønnsinkongruens og kjønnsdysfori (2015)

2 Teksten er basert på rapporten ”LHBTI-barn i Noreg” (2016), skrive av forfattaren på vegne av organisasjoane FRI, Redd Barna og Skeiv Ungdom

3 Committee on the Rights of the Child (2013) pkt. 8.

n Hør Eirik Engebretse IBT LH snakke om barn sine rettigheter på Frokostkjelleren 16. mars kl 12:15

quiz

2. Hvilket landt har ikke sluttet seg til FNs barnekonvensjon?

a) 1972 b) 1990 c) 1985

4. Hvem spilte Winter i fjorårets julekalender på NRK? a) Vidar Magnussen b) Jon Almås c) Trond Høvik

3. Hvor mange barn i Norge oppgir å ha blitt mobbet på nett, mobil, eller spill?

1. Når trådte FN’s barnekonvensjon i kraft?

5. Hvor mange ba rn lever under fatt igdomsgrensen i Norge? a) 10,000 b) 85,000 c) 35,000

a) Brasil b) India c) USA

a) 1/4 b) 1/10 c) 1/2

6. Hvem har skrevet sangen “Barn av Regnbuen? “ a) Øystein Sunde b) Halvdan Sivertsen c) Lillebjørn Nilsen

37 1. 1990 (b) (Kilde: FN) 2. USA (c) (Kilde: Redd Barna) 3. 1/4 (s) (Kilde: Redd Barna) 4. Vidar Magnussen (a) 5. 85 000 (b) (Kilde: UNICEF) 6. Lillebjørn Nilsen (c) 7. Over 50 % (a) (Kilde: Flyktninghjelpen)

a) Over 50% b) 40 % c) 38%

8. Malala Yousafzi (c) (Kilde: Nobelpeaceprize.org)

7. Hvert 5. sekund drives ett nytt barn på flukt. Hvor stor andel av mennesker på flukt er barn?

a) Jane Addams b) Josef Rotblat c) Malala Yousafzi 8. Hvem er tidenes yngste mattaker av Nobels Fredspris?

quiz svar

Foto: Frida Ose Marthinussen

Menneskerettighetsuka 2017 Camilla Aamaas Sunniva Yde Aksnes Caitlin Alexander Synne Alsgaard Agnes Andenæs Sarah Haugvad Andresen Olga Karolina Bukalska Thea Isdal Bringsjord Martha Krogli Brygfjeld Knut Inge Engelbreth Liv Gramer Indianna Lind Grippo Sofie Grundstad Line Hanssen Athina Hellesjø Kristine Ihrstad Johansen Linn Sumstad Johnsen

Økonomisjefer: Siyaamala Logonathan, Maryam Kahn & Disha Thav

Web-sjef: Camilla Aamaas

Maryam Khan Siyaamala Loganathan Katarina Marthinsen Astrid Fauskanger Mæhle Ann Katrin Nysveen Johanne Skarbø Pedersen Kristin Erstad Remvik Ingrid Risnes Hannah Pauline Romsaas Thea Rønningen Maria Gilen Røysamb Natascha Siegert Julie Skjømming Anne-Stine Solbrg Marte Svendsen Elisabeth Taugbøl Disha Thav Anastasia Valland Maren Heiberg Wessel-Aas Jonas Thorsdalen Wik

Sosialsjefer: Johanne Skarbø Pedersen & Synne Alsgaard

takk til Redaksjonen Redaktør: Victoria Lie Medarbeidere: Liv Gramer Linn Sumstad Johnsen Katarina Marthinsen Kristin Erstad Remvik

Magasinsjef: Victoria Lie

Takk til Grafisk design/layout: Mille Eiborg Illustrasjon: Haakon Lie, Jennie Yu Foto: Frida Ose Marthinussen

Fagsjefer: Ingrid Risnes & Julie Skjømming

PR-sjefer: Sarah Haugvad Andresen, Thea Isdal Bringsjord & Marte Svendsen