TABU Mette Brantzeg
Maijas odyssé
© MBASBOK ISBN 978-82-303-4996-0 1. utgave / 1. opplag 2021 Redaktør: Kristin Delås Cover og ombrekking: Ida Nygaard Språkvask: Jorun Husdal Korrektur: Åshild Husebø Foto av forfatteren: Per Heimly Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar fremstilling, som utskrift og annen kopiering, bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings- og straffeansvar.
Til Anna-Liisa
Prolog
Rommet er lyst, med et ubestemmelig grønnskjær. Senga ved siden av den hun ligger i, er tom. Utenfor det høye, gammeldagse vinduet står et tre og spriker med bladløse greiner. Et Astrup-motiv, ville vel mora ha sagt. På bakken ligger fjorårets snø. Hun forsøker å bevege tærne og klarer det så vidt. Følelsen i dem er borte. I beste fall kan hun kjenne at de er numne. Hun har ligget slik i to dager, brakt hit første nyttårsdag. Det var da hun oppdaget at hun ikke kunne røre seg. Hun sjekker førligheten i overkroppen. Den er der. Hvorfor hun er lam fra livet og ned, begriper hun ikke. Ikke legene heller. Ingen bilulykke eller nyttårsraketter har skadet henne. Hun kaldsvetter. Hun hører det banke på ei dør, den åpnes før hun rekker å si «kom inn», og to personer entrer rommet. Det er ei søster og en lege som hun kjenner igjen fra dagen før. – Vi beholder deg her til observasjon en stund, sier legen. – Det kan hende at lammelsen går over av seg selv eller kan trenes bort. Røntgen viser ingen fysiske skader som krever operasjon. Vi vil helst unngå å operere, fordi det er sytti prosent sjanse for at du da forblir lam. Visitten er over før Anja rekker å åpne munnen. Hun lukker øynene. Igjen banker det på døra, skal hun gidde å svare? – Ja! Hun tar seg sammen, og inn kommer et nytt menneske i legefrakk. Hun har et bistert drag rundt en sammenknepet munn og presenterer seg som fysioterapeut med spesialutdannelse i psykosomatiske lidelser. – Men jeg er da ikke psykisk syk, sier Anja. – Det er det ingen som har sagt, heller, svarer terapeuten tørt. Hun begynner å klemme på beina hennes og ber henne si fra hvis hun kjenner noe. Det står dårlig til i tær og på legger. Anja kjenner ikke noe trykk. Hun kjenner bare at pulsen 6
øker. Når terapeuten klemmer på låret hennes, er det normal følelse, og hun gir tegn til det. På utsida av hoftene er det også følelse, men der gjør det vondt. Anja biter i seg et «au». Terapeuten gir seg ikke med å klemme, og til slutt gjør det så jævlig vondt at hun må skjære tenner og knipe igjen øynene for ikke å hyle. Det virker som om fingrene til terapeuten borer seg inn i kjøttet på hofta og inn i leddene. Terapeuten roper: – Dette må du da kjenne. Det må da være svært smertefullt? – Ja, stønner Anja. – Hvorfor i all verden sier du ikke fra? Jeg ville ha stoppet. Nå er terapeuten nesten forbanna, men hun besinner seg. Hun går til håndvasken, gnir hendene inn i såpe, skyller og tørker dem. Hun snur seg mot Anja, ser på henne og er mildere stemt. – Jeg kommer igjen i morgen klokka to. Da må du si fra når du kjenner smerter ved trykk. Helst før det gjør ordentlig vondt. Anja nikker spakt. Ikke før fysioterapeuten er ute av døra, høres et «hoho» utenfor. Denne personen har så visst ikke tenkt å banke. Anja forstår med en gang hvem det er. Mora gjør storslått entre. Hun kysser dattera på munnen, setter seg på stolen ved senga, åpner veska og tar ut en bunke aviser, ukeblader og magasiner som hun har knytt sammen med et bånd. – Jeg tenkte at du ville ha godt av noe annet å tenke på. Du er ikke lam i hodet, så vidt jeg har forstått, sier mor Kaisa. Hun merker sjøl at spøken ikke er særlig god. Anja er heller ikke i humør til forsoning eller spøk. Mora legger bunken på nattbordet. – Jeg vil bare at du skal bli bra og kan tenke på noe annet, 7
sier mora og ser mot beina til dattera. Det kommer sikkert til å ordne seg. Mora har det med å ville se det positive i det vanskelige. Til og med etter alt som skjedde på nyttårsaften. Hun er ikke sann. Anja smiler matt. Det oppstår en pause. Hun veit at mora har sykehusskrekk, og kommer henne til unnsetning. – Jeg er litt sliten nå, men tusen takk. Jeg skal prøve å tenke på noe annet. Kanskje vi kan snakkes mer i morra? Mora går. Nå som hun ligger her, slipper hun i hvert fall å leve opp til forventningene hennes, som hun ikke helt begriper. Eller andres. Det er da noe. Lufta i rommet virker disig. Det er ikke slik at de slutter å se henne, men det er måten de ser henne på. Som en som ikke fins. De ser henne rett inn i øynene og sier: – Nei, du fins ikke. En aktiv handling. Det er aktivt, mens det å vokse, for eksempel, ikke er det. Hun ser ikke seg sjøl, hun heller. Omrisset av henne trer ikke fram. Cellene hennes er gjennomsiktige for dem alle. Til og med senga hun ligger i, er transparent. Eller står hun på utsiden av synsfeltet? Hun er den de lener seg mot, som holder dem oppe, mens de tror de står ved egen hjelp. Men nå? Er det mulig at heller ikke hun har sett dem? På nyttårsaften ble blendingsgardinene flerret til side, og lyset flommet inn over menneskene rundt henne. Inntil nylig trodde Anja at hun kjente dem, hele hurven. Men da det intense lyset traff dem, framsto de som fremmedartede silhuetter. Det skjærer i øynene når hun tenker på det. Lyset var ikke vakkert, ikke som solskinn, men grelt. Kroppene deres som skall. Hvordan kan hun ha tatt så feil? Det er verst med venninna. Jeg unngikk å se Kims hemmelighet. Vi som 8
overlevde barndommen fordi vi hadde hverandre, vi som var blodssøstre. Hvordan er det mulig? Hun ser omrisset av Kim som barn og de voksne rundt. Det skimrer. Hun ser sin egen mor, Kaisa, og mora til Kim, Puma, som nå har sluppet taket og ikke orker mer. Nei. Hun har ikke kjent dem. Jo, kanskje faren. Ham kan hun gjenkjenne, men hun må bare slippe ham og la ham falle. «Etter Puma er han den neste», tenker Anja fortvilet og ser seg sjøl strekke armene ut etter ham og gripe hendene hans. «Her er jeg. Det er meg, hold fast!» Men han er for tung, eller han hører ikke. Ser henne ikke, han heller. Mora står i det minste oppreist. Hun ser silhuettene av familievennen Maneten. Eller, venn? At han kunne! Anja har sluppet unna ham. Ironisk nok. Blikket hans på henne har bare forsterket at hun ikke fins, at det forferdelige ikke har noe med henne å gjøre, at hun er frakoblet. Fra dem alle, egentlig, siden hun ikke lenger kjenner dem slik de var. I hvert fall ikke Kim. Hun trekker pusten dypt, kniper øynene igjen. Anja drar i varslingssnora for å få noen til å åpne vinduet. Hun legger hånda si på avisbunken som mora har lagt igjen på nattbordet. Godt ment. En pleier kommer inn, åpner vinduet, og Anja får en pille. Hun døser, trekker hånda til seg og lar den hvile på dyna. Om hun bare kunne sovne fra det hele, drømme bort det grelle. Hun hører en pipelyd. Svakt først, så høres det ut som sang, nærmest gråtesang, en slik som karelske kvinner synger når noen dør. Eller. Ikke gråtesang. Det høres mer ut som tut fra en dampbåt. Det er som om noen tar henne i hånda og leier henne om bord og ut på en reise. Hun er et barn. Hun ser den som leier. Hun gjenkjenner henne. – Så det er deg! 9
Morboka
Maijas odyssé Minä olen Maija. Jeg tjener Klanen. Om somrene holder Klanen til i en villa i Mankkala. Vinterstid er det bare meg og Mamu i Helsinki. Jeg begynte i tjeneste hos henne da jeg var tolv. Det er femten år siden. Mamu har fire voksne barn og ni barnebarn. Villaen i Mankkala huser nitten små og store. Jeg vasker klærne deres, huset, ungene, og jeg fyrer opp i saunaen hver lørdag. De er min familie. Det har blitt sånn fordi jeg aldri har hatt tid til å besøke torpet der jeg ble født, eller noen av mine elleve søsken. Villaen er hvitmalt og har to etasjer med tretten rom pluss loft, kjeller og kott. Jeg holder orden på alle rommene. Klanen er en rotegjeng. De voksne er ikke det grann bedre enn ungene. Tvert imot. De roter mer. Dessuten har noen av dem en lei uvane med å spy på gulvet eller i senga når de er fulle. Damene også. Unntaket er Mamu. Hun drikker lite og spyr aldri. Hun nipper til ett glass likør om dagen. Mamu er berømt skuespillerinne og synes at hun har et rykte å ta vare på. Barna hennes er også kunstnere, men de har visst ikke noe rykte som de må passe på. Ikke ennå, i hvert fall. Svigersønnen Dirigenten er gift med Anja. Han begynner å bli veldig verdenskjent. Ikke at han bryr seg om sitt gode navn av den grunn. Det virker ikke sånn. Men han må være streng med seg sjøl på grunn av arbeidet, så han kan ikke drikke hver dag. Han sitter i hverdagsstua i en kurvstol. I timevis. Hendene hans tegner mønstre i lufta samtidig som han leser i noteheftet. Hvis jeg ikke hadde visst bedre, ville jeg trodd at det satt en tulling der. Dirigenten må ikke forstyrres. Hvis en av ungene, hans egne eller andres, støyer tankeløst inn i stua, må de regne med et brøl fra kurvstolen 12
og kanskje å bli slengt veggimellom. Bare jeg har lov til å oppholde meg der. Det er fordi jeg må tørke støv, og fordi jeg klarer å gjøre det musestille. Han ser meg ikke engang. Men jeg ser ham. Ser hendene som tegner musikk. Jeg har aldri vært på en konsert som han dirigerer, men jeg synes at jeg hører musikken bare ved å se hendene hans bevege seg. Minä olen Maija. Jeg er Maija. I dag har jeg tatt en viktig beslutning. Det er for å få slutt på spyinga. I fjorten dager nå har jeg diskutert saken med vår Herre. – Jumala, gode Gud, sa jeg til ham. – Jeg rekker ikke alle gjøremål om jeg skal vaske bort spy. Sjøl om jeg står opp i firetida, når de velter i senga og har spydd fra seg, er det ikke mulig. Jeg har jo brødbaking, matlaging, urtehagen og grønnsakshagen i tillegg. Gud samtykket med små nikk. – Jumala. Du vet at jeg skyr brennevin og det som det gjør med menneskene. Dette nikket han også til, for han vet at jeg er totalavholdskvinne. – Bakrusmiksturen som jeg lager, hjelper ikke. Den kurerer bakrusen, ja, men først etter at de har tømt magen. Jeg har tenkt nøye igjennom hvorfor de ikke klarer å holde på brennevinet. Det er fordi de ikke klarer å lage skikkelig pontikka, hjemmebrent. Derfor blir de syke. Og mennene ødelegger fine råvarer. Jeg kjenner det på lukta. Både av satsen og av spyet. Gud ristet svakt på hodet. – Så kan ikke jeg få overta brenninga? Jeg lærte det som barn, vet du. Pappa drakk jo, ba jeg. Her måtte Gud klø seg i det fine, silkeaktige skjegget sitt og tenke seg om. Det gikk ikke lenge, så det kan ikke ha vært noe stort dilemma, før han nikket. Med Guds samtykke og 13
bankende hjerte gikk jeg inn i stua til Dirigenten, som jeg har mest respekt for av mennene i familien. – Heretter overtar jeg, sa jeg. Dirigenten så distré og morskt opp fra notearkene. – Jeg mener brenninga, sa jeg, også morsk, sjøl om jeg dirret i stemmen. – Dere lager jo bare skvip. Jeg kan lage edle dråper. Dirigentens blikk gikk fra å se spørrende ut til å lyse opp. Jeg tok det som et ja og neiet meg baklengs ut av rommet. Dirigenten og Anja har to barn. Anja, som også er skuespillerinne, er ei snill mor. Det er ikke det. Men hun blir ofte lei seg og tyr til drikk. Når hun er edru, reiser hun på turné. Anja er periodedranker og kan rave rundt i uker i strekk. Siden Dirigenten jobber hele tida, hender det at jeg må ta meg litt ekstra av de to jentene, Kaisa og Kirsti. Jeg øser ut kjærlighet og Guds ord så ofte jeg kan, og litt ekstra til dem som er mest forlatt. Som disse to. I dag skjedde det noe som gjorde meg rasende og fortvilt. Anja var på turné og kunne ikke beskytte dem. Ikke jeg heller. La gå at de hadde vært rampete og gjort noe som de ikke skulle. Sammen med noen av gutta i Klanen hadde de tatt med seg en pakke Mille for å lære seg å røyke. De gjemte seg i en låve og tente sigarettene. Lille Kaisa fikk hosteanfall og slapp sigaretten i høyet. Det tok ikke lang tid før låven var overtent og brant ned. Hjemme i villaen ventet Dirigenten. Han var blårød i ansiktet. Jeg gikk imellom. Jeg brukte kroppen min for å verne Kaisas, og jeg viftet en kartong med Mille sigaretter foran ansiktet hans mens jeg skrek: – Dere skulle latt være med det svineriet, så hadde ikke dette skjedd. De små prøver bare å likne dere. De ser opp til dere og elsker dere! Sammen med faren til tre av gutta gikk Dirigenten mot 14
meg og grep meg, én under hver arm, og satte meg i ei høyvogn. Akkurat som jeg var en lort i veien som de børstet vekk. Så gikk de mot barneflokken, beordret dem til å hente bjørkeris, stilte dem i kø foran saunaen og brukte riset grundig. Det ble hyling og skriking. Kaisa gråt ikke. Jeg så at det svei og at blodet spratt, men sjuåringen hadde visst bestemt seg. Det gjorde Dirigenten enda mer rasende, og han slo hardere. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å rope. – Det er ikke rettferdig. Vår Herre Jumala ser dere nok! Hadde det vært mine unger, så hadde dette aldri skjedd. Det føltes som mine unger, og jeg gråt. Etterpå smurte jeg de rødstripete rumpene med urtesalve og ga dem varmt rugbrød med nykjernet smør. Barna kunne ikke sitte. De måtte stå langs kjøkkenbordet og spise. I flere dager måtte de det. I dag kom en av guttungene inn til meg på kjøkkenet og danset og vred seg. Jeg skjønte med en gang hva det var, og ba ham ta av seg buksene. Ganske riktig. Hvite mark krøp i endetarmsåpninga hans. Han hadde forsøkt å hoppe i elva, uten at det hjalp. Jeg satte straks i gang med å koke et brygg og kalte inn alle ni ungene. De drakk det vonde, illeluktende brygget som jeg hadde stelt i stand. Jeg så til at ingen sluntret unna. Etterpå sendte jeg ungeskokken til skogs uten bukser. Da de hadde gjort fra seg, spadde jeg jord over skitten. Jeg tenkte et øyeblikk på om de voksne også var smittet, for slik mark i magen er veldig smittsomt, men jeg fant ut at jeg ikke ville spørre dem. Jeg var ennå olm for avstraffelsen av ungene etter låvebrannen. Om de måtte klø seg i ræva noen dager, var det til pass for dem. Det er også mulig at rottedreperen, urteblandinga mi som dreper rotter og tar bakrus, også tar knekken på mark og bendelorm hos foreldrene. Kaisa er ett år yngre enn søstera Kirsti. Hun er sped som 15
