Kjenner du retningen, er det mange veier til målet

Bildet over tok jeg en dag i januar. Det var tretusende dag på et hjemmekontor, hvor ryggen truer med å innta kronisk bananbøy—eller kanskje mer en slags underkjent agurk i EUsortifiseringen; ikke særlig rak og rank lenger.

Så jeg tøffa meg opp og spurte ikke sjefen en gang; og tok meg en rusletur i deltaet mens det enda var dagslys.

Det er mange grunner til det. Bøyd rygg altså. Dårlige tenner også… vondter i knær og skuldre er vel obligatorisk. Dette året bikker jeg 50 år og mange av disse har jeg ikke vært spesielt flink med egenvelferd.

Det er mange grunner til det. Eller egentlig bare èn. En ny. Hver gang jeg tar et valg. Et valg om å ikke ivareta meg selv. Kan bli mange ganger og mange grunner. Skjer ofte ennå.

Selv så langt jeg føler jeg er kommet. Synes det er veldig mye lettere å bistå andre som har ting dem sliter med, enn å gjøre kjedelige, godeting for meg selv.

Er vel mange grunner til det også.

Men så var det dette med å drite i grunner og forklaringer, å komme meg ut og ivareta rygg og mental helse. Og hver gang jeg gjør det, angrer jeg ikke. Snarere tvert om. Jeg priser meg lykkelig.

Som på bildet over.

Jeg dro av stien. Marka var stiv og hard, selv om deltaet lurer med myr og kvikkleire flere steder. Har fått meg en overraskelse før, her nede, men denne gangen kjentes det som om kulda hadde biti seg godt ned i bakken. Så jeg dura på. Rett sydover!

Stien gikk til høyre—jeg rett frem. Mot sola! Som en vårkåt fjording på vårslepp i Hardanger! Lyset i det fjerne. Den sola som hadde erta meg ut og vekk fra skjermen, trua nå med å forsvinnebak horisonten og jeg er sikker på at det var hånlig latter, de ga meg, sangsvanefamilien som svømte ut av bildet.

Men jeg bryr meg ikke om hva en sangsvane sier. Ikke hva småfugla piper om heller. Kan hende de ler og peker. Jeg bryr meg ikke. Ikke om hva naboen sier. Ikke hva bygdetrollet synger eller hva mine meningsmotstandere mener. Interessante lyder, men jeg gir det ikke liv og innhold. Jeg vet.

Sola står i sør. Jeg ser andre medvandrere; reven, rådyrene, elgen, småfuglene… de har tasset og tråkket samme veien, på kryss og tvers. Høstet av hverandres tråkk og erfaringer, men med svinger og avveier underveis. De har nok sine grunner til det... Men like forbanna på samme vei. Sørover. Mot lyset.

Ryggen retter seg nå. Endelig...

Vi vandrer sammen, vi. Kjenner dem ikke. Vandrer likevel.

Roger, sekretær og Medvandrer