56
Det slår meg at det eneste en virkelig møter, i møtet med uteliggeren, er seg selv, skriver Krister Kanck.
KRONIKØR
Krister Kanck
Om våren, valg, frihet og valgfrihet ILLUSTRASJON: MARTIN LOSVIK
Det begynner å bli et vårtegn, det at tiggerne befester gatehjørnene. Samtidig som det første fuglekvitret er en lovsang om snarlig mildere vær i en klar vårluft, minner de mest sørgmodige trekkspilltoner oss om at all verdens alvor har funnet veien hit nord. Tomme pappkrus foran rumpeballer, hvilende mot en fortsatt nattekald asfalt. Asfalten er duggklar etter sceneskiftet mellom to akter som skal gå i en syklus, døgnet rundt, fra nå og ut sommeren. Første akten viser lokale travere sjanglende mellom gatene natten gjennom, der de brøler i fryd over sitt ekstreme konsum. I det solen møter sine flerfoldige speilbilder mot glasshusets nordvegg, følgende morgen, skal asfalten børstes av tiggerens grovskårne, skitne hender. Det er en kvadratmeterstor plass han eller hun skal oppta resten av formiddagen. Drita borgere, nabolagets hunder og Romfolk skal markere gatehjørnene om hverandre, alle til irritasjon for hverandre, morgen og kveld. Repetitivt, repetitivt, repetitivt ut sommeren.
DESIGN: BODØ NU
Det er vel i grunn et tegn på urbanisering, det at travle bygjengere får noen andre enn hverandre å overse? Tankene fører meg tilbake til en av mine utenlandsreiser. Også dette en aprildag, i Madrid. En skitten by uten bemerkelsesverdig puls. Der har for lengst arkitektoniske omdømmeprosjekter og kulturbygg rammet inn gatestrekkene som om de var tunge klagemurer. Steinvegger korter ned tidsrommet der solen får leke seg over brosteinene, da en askegrå himmel kun åler seg som en tynn, kantete stripe, langt der oppe en plass. Der er husene i de tetteste gatene så høye, at de i det du kikker opp liksom lener seg inn mot hverandre, og nærmest møtes i formen av en kuppel over hovedhallen i katedralen By, der det eneste som
tilbes er en selv. Jeg husker hvordan jeg stod der, forundret, og beskuet en av byens tiggere. Av alle de trengende som var samlet i parker og på gatehjørner, alle med sine unike, bedende uttrykk, var det synet av én enkelt mann som skulle prege meg nok til å hjemsøke minnene mine. Han var blind, og kun hviten i øynene var synlig mellom smale øyenlokk, tette av størknet verk. Tiggeren satt med ryggen vendt mot den eksostunge hovedgaten. En travel strøm av mennesker gled uaktsomt og hurtig forbi. Hver gang jeg så ham bemerket jeg hvordan han satt sammenkrøket, taktfast gyngende i en stille mumling, som om han var i bønn. Et bilde tegnet seg for meg, og det var noe klart sakralt over det. Det massive byrommet, bønnen og tusener av pilegrimer med tusen unike mål. Offerskålen ved siden av papp-plaketten, som fortalte en billedlig fortelling om tap og trengsel. Tiggeren selv; mer et symbol på nødvendigheten av giverglede og barmhjertighet enn et enkeltindivid verdt å være barmhjertig ovenfor. For hver gang jeg passerte var pappkruset like tomt.
Massen av eksos, prat, skitt, skritt og hastverk dreide om tiggeren, som om han var akslet i den veltende bevegelsen, der ingen elementer noen gang kom i berøring med hverandre. Ansiktene til de som passerte var, om ikke uttrykksløse og kald, så i hvert fall fraværende. Tankene var liksom et annet sted, fokusert om et annet mål som ikke lot seg rokke når en passerer raden av tiggere. Det var som om hele spillet jeg beskuet var det av aktive valg. Valgene om hvordan forholde seg til alt man må gå forbi og tråkke over for å komme seg ned gaten og gjennom dagen. Jeg tilegnet de passerende en kynisk karakter, og lot bildet bli stående som eksempelet på hvordan ens egen fremgang alltid vil gå på bekostning av en annens, og hvor lite en selv er villig til å kompensere for urettferdigheten, når alt kommer til alt. ”Det er noe annet når all verdens alvor holder sitt tomme pappkrus mot deg,” er nedfelt i notatblokken jeg hadde med meg under reisen. Jeg bladde gjennom den da jeg hadde kommet meg hjem igjen, til verdens rikeste land, der hvor kontemplasjon over verdens nød er noe man sparer til forfyllet, uforpliktende snakk gjennom sene nachspiel. Det var så urettferdig. Hele scenen var nok
Aluminium og glassfasader! Kontakt Alucon for mer informasjon/tilbud.
Alucon produserer, leverer og monterer: Dører I Inngangspartier I Skyvedører I Foldedører I Vinduer I Glasstak I Fasader Vi har mange års erfaring med utfordrende prosjekter. Vår leverandør på aluminium er Schüco International KG.
LILLNESVEIEN 12 - 8200 FAUSKE - TLF. 75 64 65 00 www.alucon.no - post@alucon.no