Hvem er Wilhelm?
Hvem er Wilhelm? Constance Ă˜rbeck-Nilssen og Akin Duzakin
Noen ganger vil Wilhelm være helt alene. Da kan han tenke så mye han vil, uten at noen maser om at han må leke med andre barn. For hvorfor skal han leke, når han heller vil tenke? Og forresten går det ikke bare an å slutte og tenke. Men farmor vet hvor Wilhelm er. Hun skjønner når han vil være i fred også. Men selv Wilhelm trenger mat. – Wilhelm! Farmor drar i tauet, og ser opp i treet. Wilhelm holder pusten. Han vil ikke svare. Ikke nå. Har ikke tid. Alle tankene kommer og går. Hvem er jeg? tenker han, og ser på skyene som drar over himmelen.
Noen fugler seiler gjennom luften. Tenk om han var en fugl. Men hvem er han når han ligger her helt for seg selv? Mamma pleier å svare at han var en drøm som ble til virkelighet. Men hvordan kan han være en drøm? Går det an? Tenk om alle var en drøm før de ble født. Mamma liker å tenke at det er sånn det er. Men Wilhelm tror det må finnes et annet svar.
Pappa lurer på hvordan verden ville se ut om alle menneskene bare satt og tenkte hele dagen. Han mener at alle må jobbe for at de skal få nok penger til mat og klær. Når Wilhelm spør om pappa vet svaret på hvem Wilhelm er, sier han bare: – Du er den du er, og jeg er den jeg er. Sånn er det bare, Wilhelm. Kanskje ikke pappa heller vet hvem han er. Det er det. Kanskje ingen voksne vet hvem de er.
Farfar sier at Wilhelm gir livet hans mening. Wilhelm skjønner ikke helt hva farfar mener med det. Noen ganger tar farfar hånden til Wilhelm og legger den over brystkassen sin og ber ham være helt stille. Da kjenner han bankingen. Hjertet til farfar under hånden. Store, rolige dunk. – Dette er meg, sier farfar. Så legger han hånden sin over hjertet til Wilhelm og lukker øynene sine. Wilhelm holder pusten helt til farfar åpner øynene og tar hånden hans og legger den over hjertet til Wilhelm. – Kjenn, Wilhelm, sier han. – Dette er deg. Da kjenner han det, hjertet som banker.
Når Wilhelm vil snakke med mormor, virker det ofte som om hun ikke hører ordentlig etter. – Hvem vil du være da? sier hun bare når han spør henne. Akkurat som hun tror at han kan velge hvem han vil være. – Hvordan kan jeg vite det, når du ikke en gang vet det selv? sier hun. Da skjønner Wilhelm at det bare er øyenstikkerne hun er opptatt av, og ikke alt han tenker på. Men hvorfor fanger hun dem, når de mister fargene når de tørker? Det er så mye han ikke forstår.
En gang reddet morfar og Wilhelm en liten fugleunge som hadde falt ut av redet. Morfar er glad i fugler. Også de som er døde. Hele kjelleren hans er full av utstoppede fugler. Wilhelm liker også fugler, bare ikke de som har sluttet å fly. De som står på hylla og stirrer på ham med de svarte øynene sine. – Du er min beste venn, svarer morfar, når Wilhelm spør om hvem han er. Bestevenn. Wilhelm tenker. Alle kan være en bestevenn. Det må være noe annet. Han kjenner det inni seg. Det må være noe mer enn det morfar sier. Hvorfor er det så vanskelig å finne svaret?