«TUNELLEN» ISBN 978-82-92863-62-6 · © Magikon forlag 2015 Tekst: Hege Siri · Illustrasjon: Mari Kanstad Johnsen Formgivning: Svein Størksen · Trykk: Livonia Print, Latvia Papir: Munken Pure 150g · Sats: Minion Pro 14/20 1. opplag · Utgitt med støtte fra Norsk kulturfond Magikon forlag, Fjellveien 48A, N-1410 Kolbotn, Norge www.magikon.no
I mørket under bakken er de alene. De lange ørene beveger seg. De stopper. Lytter. Han er hvit. Hun er grübrun som en hare.
De puster raskt. VĂŚrhĂĽrene vibrerer. Frambeina gĂĽr som trommestikker. De graver en vei under bakken. De to sammen. De graver seg fram mellom steiner. Gjennom sand.
Forbi musereir, og meitemarkenes ganger. Forbi billene, som für stiene sine ødelagt. Forbi en edderkopp som de ikke hører. Men kaninene tenker ikke pü dette. De lytter. Og graver. Lytter. Og graver.
Så hører de lyden av stein som løsner. Som små sukk, før steinene faller ned på bunnen av tunellen. Like etter kommer bråket fra bilen over dem. Motoren durer. Som torden. Og bakken rister. Før bilen forsvinner og lyden blir helt borte.
Hun husker den første gangen en bil nærmet seg. De hadde gravd i flere timer da han plutselig ropte: – VI MÅ UT! De snudde og krøp ut av tunellen så fort de kunne. Da de var vel ute, løp de inn i skogen.
Hun er god til å løpe, men ikke god nok. Hun er bedre til å grave. Harene, derimot, tenker hun, de er gode sprintere. Harene løper langt på kort tid.
– Du vet harene? sier hun. – Ja, hva med dem? sier han. – Jo, harene burde takke de lange bakbeina, sier hun. – Jaså? Hva skal de takke dem for? sier han. – Det er de kraftige lårmusklene som gjør at de kan løpe så fort, sier hun. – Ja. Det er sant, sier han. – Vi kan ikke løpe like fort. Men vi er bedre gravere! sier hun. – Ja. Det er sant, sier han. – Hmm, sier hun og smiler. De fortsetter å grave.
De er kjærester. Han går først. Han graver. Hun gjør som ham. De graver en vei under veien. En tunell. Akkurat passe stor til at en kanin kan krype gjennom den. Akkurat passe stor til at en kanin kan snu seg og løpe tilbake igjen. Akkurat passe liten til at en rev ikke klarer å presse seg inn. Akkurat passe liten til at en stor hund bare kan få forlabbene inn i åpningen.