© Magikon forlag, Oslo 2010, 2019 · ISBN 978-82-92863-16-9 · Tekst: Hilde Henriksen · Illustrasjon: Helena Ohlsson Formgivning: Svein Størksen · Sats: Arno Pro 12/17 · Trykking: Livonia Print · 2. opplag · www.magikon.no
Utgitt med støtte fra Leser søker bok
Nasir har en mamma. Den beste av alle. For Mamma kan trylle. Mamma kan lage sitronlimonade. Hun tryller sure sitroner til søt saft. Tryller fram sol og smak fra Syria.
Mamma har lagt en flaske sitronlimonade i skolesekken. Nasir finner den fram og drikker. En flaske full av sol og smil og sitroner. Han kjenner hvordan saften virker. Hvordan smaken kiler helt opp til ørene. Hvordan smaken smiler bak i halsen. Nü orker han mer. Nü klarer han alt. Nü er alt mulig.
– Nasir har saft, roper Ola. – Du må legge den bort, sier læreren. – Det er ikke lov å drikke saft i timen. – Men det er ikke saft, sier Nasir, – det er sitronlimonade. – Ikke vær frekk, sier læreren. – Limonade er saft, og saft er ikke lov. – Det er klissete på pulten, sier Eva. – Det er bare noen dråper, sier Nasir og tørker det vekk med genseren. – Æsj! sier Eva. – Æsj, han bruker genseren som klut. – Æsj, sier Ola.
Pulten er klissete og læreren er sint. Ikke drikke saft i timen. Ikke søle saft på pulten. Ikke, ikke, ikke. – Jeg vil ikke sitte ved siden av deg, sier Eva. Ingen vil sitte ved siden av Nasir. Ikke Eva. Ikke Ola.
Dum, dum, dum. Dumme Mamma, tenker han. Dumme Mamma som ikke kan reglene på skolen. Hun vet ikke at sitronlimonade er saft. Hun vet ikke at saft ikke er lov. Mamma er fra Syria og går med hijab. Jeg vil ha en mamma med norske klær. En mamma som vet hva som er lov. Som snakker norsk så alle forstår. Som baker boller og steker vafler. En sånn mamma vil jeg ha. Sola er forsvunnet fra limonaden. Sitronkraften har sluttet å virke. Magien er borte. Saften smiler ikke lenger. Smaken kiler ikke lenger. Det er bare saft, bare klissete saft. Æsj, tenker Nasir. Føttene er tunge. Beina er trege. Magien er helt borte. Nasir kaster flaska. Dumme flaske.
Nasir åpner døra til blokka hjemme. Det lukter krydder i oppgangen. Mammas krydder og Mammas mat. Det lukter ikke krydder hos Petter. Det lukter ikke krydder på skolen heller. Æsj, tenker Nasir. Jeg vil være norsk. Mamma er hjemme. Mamma er alltid hjemme. Dumme Mamma som alltid er hjemme. Hun sier hei på arabisk. Nasir svarer på norsk.
Nasir er like sur som Mammas sitroner. – Jeg vil ikke ha sitronlimonade mer, sier han. – Men det er jo det beste du vet, svarer Mamma. Hun vil gi ham en klem, men han vrir seg unna. – Så kald du er, sier Mamma. – Huff, dette været. I Syria er det varmt i april. Nå blomstrer sitrontrærne der nede. Hva hjelper det, tenker Nasir. Det er i Norge vi bor. Og her er det kaldt. Ingen sol verken ute eller inne. Alt er grått. Ingenting lyser.
– Jeg går ut, roper Nasir. – Har du gjort de arabiske leksene? spør Mamma. – Nei! De andre venter på meg. – Først lekser, sier Mamma. – Har ikke tid! – Nasir! sier Mamma, og munnen hennes blir en tynn, rett strek. – Men hvorfor skal jeg lære arabisk? Jeg er norsk. Jeg snakker norsk. – Vi er fra Syria, og du må lære morsmålet ditt, sukker Mamma. – Du er dum! sier Nasir og ser ut av vinduet. De andre guttene er på fotballbanen. – Nasir, sier Mamma med streng stemme. – Det får du ikke lov til å si. Det der har du lært i Norge. Ordene hennes brenner, og Nasir kjenner varmen stikke i nakken.
Dumme, dumme Mamma, tenker Nasir. Han prøver å lære de arabiske ordene. De krøller seg for ham, skrukker seg som sølvpapir. Jeg er norsk, jeg vil ikke lære arabisk, tenker han. – Nasir, sier Mamma fra kjøkkenet. – Jobber du? – Jada, sier Nasir. – Har du lært ordene, spør hun. – Jada, Mamma, sier han, men ordene bare sklir rundt i hodet hans. Mamma kommer med sitronlimonade. Men Nasir vil ikke smake engang. Glasset står der foran ham på bordet. De dumme oppgavene han må gjøre. Den dumme, dumme, klissete safta. Og dumme Mamma som smiler til ham, som kikker på ham fra kjøkkenet.
Hvorfor er Mamma så blid? Hvorfor er hun så lur? Kanskje det er litt magi igjen. Litt sitronenergi. Og så drikker han. Han drikker alt i en eneste slurk. Og da smaker han kraften av tusen soler. Da blir det lettere å tenke, lettere å jobbe. Da går det fort, og snart er han ferdig. Han får løpe ut til de andre. Han sparker og kjenner at foten treffer. Ballen suser gjennom lufta. Han blir varm og glad igjen, svett i panna. Føttene danser med ballen, danser på bakken. Det bobler og bruser. Han løper, finter og flyr. Han dribler og springer i full fart mot mål, han scorer. De andre ser på ham, peker på ham, hoier, roper og piper. – Se på Nasir! sier de. – Se som han spiller!