«PUSHWAGNER x 75» av Petter Mejlænder

PUSHWAGNER x 75 av Petter Mejlænder

>

1. Vandreren. Pushwagner har gått, spasert, løpt, surret, sjanglet og krabbet gate­langs i Oslo i snart 75 år, søkende og flykt­ende, med og uten mål, og med vari­ erende gang­lag. Denne dagen gled han bort­over sammen med sin trofaste cola­ flaske, som et slags bevis på sin vitalitet.

(Oslo, Nedre Slottsgate, 4.6.2014.)

PUSHWAGNER x 75 · ISBN 978-82-92863-58-9 · 1. opplag · © Magikon forlag, 2014 · Tekst og foto: Petter Mejlænder.

Design: Svein Størksen · Font: DIN regular, bold 10,5/13,5. Minion Pro 11,5/14 · Papir: Hello Fat Matt 170g Trykkeri: Ednas Print, Slovenia · Magikon forlag, Fjellveien 48A, N-1410 Kolbotn, Norway · www.magikon.no

PUSHWAGNER x 75

av Petter Mejlænder · Magikon forlag 2014

FORORD

av Morten Krogvold

utfordringer og mysterier. Og nå har Mejlænder vært nær Pushwagner i syv år – den peri­od­en hvor livet hans er endret fra elendighet til inter­ nasjonal super­suksess!

Prosjektet med Pushwagner er ingen ferie­tur.

Når man møter kunstneren, må man skjerpe seg, her er det ingen plass til small talk. Pushwagner utfordrer mennesker hele tiden. Det første han gjorde med meg var å sjekke mitt undertøy og «seksuelle legning». Hva Petter Mejlænder har gjennomgått i disse årene, må være nærmere det krigsfotografer opplever ved fronten.

Den legendariske svenske fotografen Christer Strömholm kalte sin siste, retrospektive bok Kunsten att vara der. Dét har virkelig Petter Mejlænder gjort – vært til stede i Pushwagners berg-og-dalbane-liv. Mejlænder må ha en engels tålmodighet, for hans bok er et resultat av mange hundre timers observasjon og tilstedeværelse i en stor kunstners liv, over mange år. Dermed dukker det opp situasjoner som en fotograf som tilbringer et par timer med et menneske aldri vil oppleve.

«Välkomna oväntade händelser, ta vara på slumpen» – Christer Strömholm. Å ta vare på øyeblikkets tilfeldigheter er akkurat hva som har skjedd i møtet mel­lom Mejlænder og Pushwagner gjennom ulike situa­sjoner og temperamenter på forskjellige steder i verden.

Min favorittfotograf er den tsjekkiske, en­arm­ ede Josef Sudek. Fra 1940 til 1954 foto­graferte han serien From my studio – ut av sitt vindu i en helt ordinær eplehage. Det ble magisk. Stjerne­ fotografen Edward Steichen fotograferte billed­ huggeren Auguste Rodin, hver søndag mellom klokken 12 og 14 i to år.

Men jeg kjenner ikke til noe pro­sjekt lik Mejlænders: En fotografisk beskrivelse av et men­neske gjennom mange år. Hva skjedde bak kulissene av jævel­skap, intriger, gleder og spen­

Oslo, 4.6.2014.

Er det slik han ser ut, stemmen fra NRK P2? Siden det kun er en radiokanal man kan lytte til i dette landet, blir noen P2-stemmer som venner. Særlig i mørkerommet smyger radiostemmene seg rundt de deilige duftene av fiks, fremkaller og eksponert fotopapir.

Petter Mejlænder ser ut som om han nettopp har gått Birkebeineren eller vært med Erling Kagge over Sydpolen. Høy, slank og nøttebrun. Så forskjellig fra kunstneren han har fotfulgt i årevis – den tilsynelatende slitne Pushwagner.

Men kanskje skinnet bedrar? Kanskje Push­ wagner er mer nyansert enn mytene vil ha det til.

Mannen fra rennesteinen. Pushwagner ser nemlig forbausende godt ut der han sitter sammen med Mejlænder i mitt studio i Akersgaten. Kunstneren er også uforskammet velproporsjonert med sin elegante, skreddersydde dress kjøpt i London.

Petter Mejlænder er et kulturmenneske med en dragning mot personligheter som har brutt ut fra det bestående. Han laget åtte programmer med den dødssyke Axel Jensen i forfatterens siste leveår – radioprogrammer fulle av livsvisdom, og rystende vakkert om død og de store spørsmål.

Mejlænder fotfulgte filosofen Arne Næss i mange år, og han laget en bok med to så for­ skjellige mennesker som Arne Næss og skue­ spilleren Wenche Foss, hvor de snakket om livets

Oslo, 4.6.2014.

ninger? Hva skjedde over år med en eld­gammel Arne Næss? Hva opplevde radio­journalisten under Axel Jensens hjelpeløse syke­leie? Hva har Mejlænder vært med på av unevnelige, private og intime opplevelser? Av venting og skuffelser?

Under min fotografering med Pushwagner merket jeg knapt Mejlænders tilstedeværelse. Han skulle jo kun bedrive dokumentasjon uten noen store fotografiske ambisjoner, tenkte jeg.

Noen dager senere møtte jeg ham med sine medbrakte fotografier tatt over en syv års periode.

Hva var det han presenterte? Sterke,vitale bilder med inn­hold og fortellerglede – ingen «knipsing» som forventet. Formsterke, velkomponerte fotografier på høyt nivå – stilistisk sterke med overraskende situasjoner. Bilder som beveger oss. Og titler som minner oss om forfatteren og historiefortelleren Petter Mejlænder: Villdyret,

Demningen brister, Fortidens fange, Erobreren osv.

«Det er lett å bevege et kamera – men vanskelig å bevege publikum.» – Ingmar Bergman.

Bildene Mejlænder tok som «dokumentasjon» av mitt møte med Pushwagner er, som fortelling­ er, mer interessante enn mine – mine er stiliserte studi­er. Mejlænders bilder er situasjoner. Foto­ grafiet av Pushwagner nærmest glidende foran en mur­vegg er et mesterstykke – også bildet med politi­hesten, noe som skjedde mens jeg forberedte en ny scene. Lærerikt og tankevekkende!

Legg merke til bakgrunnene i fotografiene: Små grafiske detaljer som understreker fortellingene på en symbolsk måte. Her er det radiojournalisten og forfatteren som overtar for fotografen: Som historieforteller med lydbilde som uttrykk, må man være formsterk. Mejlænder er vant til å for­ midle dramaturgiske situasjoner med begrensete

midler i et bundet tidsskjema. Han må observere og utnytte mulighetene når de dukker opp. Det utnytter han til fulle i disse fotografiene.

I dagens teknologiske tidsalder er fotografisk teknikk lett å tilegne seg, men det kunsten dreier seg om er å se på en personlig måte – det handler om å formidle formsterkt. Du må våge å være et men­neske foran et annet menneske – et menneske så utfordrende at det krever både tål­modig­het og ydmykhet, men også strenghet og slagside. Å møte et menneske som har mange fa­set­ter – det er utmattende og engasjerende på en gang. Derfor handler det ikke minst om evnen til empati – der er vi vel ved Petter Mejlænder største trumfkort.

Bilder har ingen lukt, ingen smak – ingen kulde eller varme – intet spor av søvnløshet.

Resultatet kan se enkelt ut, men bak det hele ligger hundrevis av timer uten resultat – av mis­ for­ståelser, tvil og forsakelser. Og naturligvis – menings­fulle gleder! De færreste er villige til ofre mental trygghet og masse ubetalt tid på slike prosjekter.

«Det du gjorde skal leve – men dine håp, dine krav og din glede skal dø ...» – Rolf Jacobsen (fritt etter hukommelsen).

Morten Krogvold, Oslo, juli 2014.

Å FOTOGRAFERE PUSHWAGNER av Petter Mejlænder

For meg var det naturlig å gripe til kameraet ettersom jeg i alle år har bedrevet journalistikk med både tekst og bilder. Vel så viktig var det nok at han hadde en spennende og varierende fysiognomi, og en offentlig fasade – en image ‒ han la stor vekt på å pleie. I hele hans kroppslige uttrykk og handlingsmønster lå det også karak­ ter­­­trekk, stemninger og historier som ord van­ skelig kunne formidle. Dessuten er det noe uomtvistelig ved det umanipulerte doku­men­ta­ riske fotografiet – som i tillegg, i kraft av å være visuelt, er beslektet med Pushwagners uttrykk.

Formålet var opprinnelig å skrive en artikkel, eller kanskje ikke det en gang. Det hele var litt i det blå, for det var vanskelig å begripe Push­ wagner: Til å begynne med forsto jeg knapt hva han snakket om. Men i løpet av 2008 skjedde det voldsomme omveltninger i hans liv, og sam­ arbeidet utviklet seg til å avdekke og rekon­stru­ere hele hans livshistorie, trenge inn i hans kunstner­ sinn, få oversikt over hans svært om­fattende produksjon ‒ og skrive hans biografi. Å avslutte den prosessen krever minst enda ett år. Selv da vil jeg bare være et stykke på vei. Å lage et komplett portrett av et menneskeliv er umulig, enten man bruker tastatur eller utløser. Et fenomen som Pushwagner gjør ikke jobben lettere. Han kan være så lunefull at han lurer seg selv.

Jeg har tilbrakt talløse timer hjemme hos ham og på atelieret, fartet rundt med ham i Norge og utenlands, deltatt på så mange utstillings­åpning­ er, møter og arrangementer at jeg har kom­met ut av tellingen. Med på kjøpet har jeg fått et vidt spekter av inntrykk og motiver. Han har kalt meg både åtselgribb og venn. Jeg har opp­levd vill­ dyret og barnet; keiseren og trellen; samt et for­ bausende arsenal av ansikter og masker.

Pushwagner har et formidabelt talent til å gi av seg selv. Hans sterkeste drivkraft, så lenge jeg har kjent ham, har vært å gjenerobre og fremme interesse for sin bildeverden og livshistorie – to fenomener som henger nøye sammen. Den store drømmen er fortsatt et museum som bærer hans navn, og den er forbausende realistisk selv om hans forslag om et museum i det gamle kloakk­ renseanlegget på Akershus festning ikke ble valgt.

Kloakkrenseanlegget, Oslo, 13.4.2011.

Baklengssykling, Oslo, 13.8.2007.

Dette fotodokumentet kommer som resultat av sju års samarbeid med Terje Brofos, alias Hariton Push­wagner. Det begynte med blokk og penn i 2007, men etter kort tid falt det naturlig å sup­ plere med foto. De første bildene tok jeg i august 2007. Et av dem viser Pushwagner syklende baklengs på min sykkel. Han insisterte på å de­ mon­strere sine barndomskunster da han fulgte meg ut. Jeg protesterte, fordi han hadde drukket og var 67 slitne år, men til liten nytte. I ettertid ser jeg at bildet forteller mye om Pushwagner.

Han tegner, maler og jobber med trykk, og administrerer sitt kunstnerliv i inn- og utland.

Om han er frisk? Svaret her er litt vanskelig­ ere, og begynner med et motspørsmål. Er det mulig å være helt frisk etter å ha herjet med kroppens kjemi og levd uten fartsbegrensning i et halvt århundre? Han har faktisk vært så ufrisk i den perioden jeg har kjent ham at han flere ganger har stått i fare for å dø. Men han står fortsatt oppreist, han arbeider, løper og er senesterk, myk og spretten. Her er fotografiene overbevisende dokumentasjon.

Pushwagner er et levende paradoks det er vanskelig å bli klok på: I ham finnes både fortap­­ else og frelse; selvoppofrelse og selv­destruk­sjon; utmattelse og villskap; likegyldighet og raseri; skjønnhet og heslighet; frihetstrang og ufri­het; sivilisasjonspessimisme og sivilisasjons­roman­ tikk. Derfor sto det tidlig klart for meg at et foto­ grafisk portrett burde formes i svart og hvitt.

Hans karakteristiske kleskode med hvit skjorte og svart dress bekrefter det uttrykket. I til­legg hører hans formende epoker hjemme i svart-hvitt-fotoets æra av beat, rock og pop. Jeg ser for meg fotooppslag i Melody Maker og andre musikkmagasiner fra 1960 og -70-tallet når jeg tenker på mine Pushwagnerdokumentasjoner.

Pushwagner er et rocka svart-hvitt-fenomen.

Boksignering, Oslo, 9.6.2010.

I mine visuelle skapelser har jeg forsøkt å fange hans karakter(er), like mye som jeg ønsker å vise at verk og liv henger sammen. Av den grunn opp­står det en dialektikk mellom hans bilder og mine fotografier. Det skulle øke opp­ levelsen og for­ståelsen av begge uttrykk. Push­ wagners motiv­er rommer mye livshistorie, og fotoene mine har innslag fra og henvisninger til verket. Sånn sett er Pushwagner og hans motiver to sider av samme sak. Det forundrer meg derfor at slike ut­stil­lings­koplinger, såvidt jeg kjenner til, sjelden skjer.

Mens jeg har fulgt Pushwagner fra orkester­ plass, er han blitt så folkekjær at nær sagt alle nord­menn kjenner til ham og hans kunst. Jeg tror mange identifiserer seg med ham, og at hans suksess gir håp for selv de svakeste og mest ulyk­kelige. Når han, som for femten år siden var uteligger, avhengig av amfetamin, alkoholvrak og målrettet på glideflukt mot døden, har reist seg og blitt en av Norges mestselgende kunstnere med det flotteste kunstnerdrevne privatgalleriet her til lands, så må det være håp for alle.

Derfor er det ikke til å undres over at mange spør: Arbeider han fortsatt? Er han frisk? Slike spørsmål er det befriende lett å besvare: Ja, han arbeider fortsatt hver eneste dag, så sant han har tid og ork, og det har han forbausende ofte.

Tross det svart-hvite har han hele veien eks­ perimentert med farger og lett etter et personlig uttrykk også der, med popart og comic strips blant sine mange inspirasjoner. Han lyktes først fullt ut da sukses­sen og gleden rammet ham i 2008. Da gikk farge­palet­ten amok, og etter det er den bare blitt villere og dristigere.

Om mitt fotoprosjekt vil jeg si at jeg har søkt «real life», et uttrykk Pushwagner gjerne bruker som en anerkjennelse. Det innebærer at jeg må ha kameraet med i alle sammenhenger og kunne trekke det frem når jeg minst forventer en foto­ grafisk situasjon – også når det føles lite passende.

Da blir historien og atmos­færen det viktigste, og jeg bruker det lyset som er tilgjengelig. Kame­ raets størrelse er der­for av­gjørende: Det må kun­ ne bringes med bestan­dig, og det må ikke virke

Plakatsignering, Oslo, 4.6.2014.

så pretensiøst og pro­fe­sjo­nelt at det påvirker og endrer situasjon­en. Et par av bildene er til og med tatt med mobil­telefon. Bildets fortelling, kom­po­ sisjon og sym­bo­likk er mitt suksess­kriterium.

Det fabelaktige har vært at Pushwagner har villet det samme som meg: Fange det virkelige livet. Dessuten har han et øye for ekthet, og vet at det vesentligste ofte kan skjule seg. I denne sammenhengen har han vist mot og kompro­ miss­løshet. Til tider har hans tillit til meg og mitt prosjekt vært så stor at det nesten har vært

ubehagelig – antakelig fordi jeg stort sett har vært fokusert på arbeid og har hatt en flott familie å komme tilbake til, mens han har blottlagt sitt uryddige liv, der alt for mye ble vondt og vanskelig. Til gjengjeld vet jeg at jeg har bistått ham i hans eget smertefulle erindringsprosjekt og styrket hans selvtillit gjennom min jakt på dokumenterende ord og bilder. Den sentrale bildeserien i boka syntes jeg var så smertefull at jeg ikke orket å se på bildene før det var gått mer enn et år. Pushwagner er en energi man kan brenne seg på.

Jeg har arbeidet med svart-hvitt-fotografering siden slutten av 1960-tallet og hadde min debut­ utstilling på Berg gymnas – der Pushwagner også gikk! – for en mannsalder siden, med bilder jeg hadde kopiert egenhendig på soverommet.

For meg er dermed en gammel drøm gått i opp­ fyllelse med denne boken. Jeg er bare ydmyk og stolt, fordi jeg vet at jeg har hatt flaks. Det gjaldt bare å stå på med det hjertet ønsket og gi seg hen til arbeidet. Slik jeg gjorde da jeg var heldig og fikk solgt mine første bilder til Aftenposten, Arbeiderbladet, Dag­bladet, Alle Kvinner og NÅ i 1970. Og nå selges mine Rolling Stones-bilder fra 1970 og mine Push­wagner­portretter som kunst. Om det er lønn for lang tids strev eller en skjebnens ironi, får andre avgjøre. For meg er det

bare morsomt og used­vanlig tilfredsstillende.

Da jeg første gang tenkte på omslaget til denne boken, vurderte jeg det teknisk dårlige smart­telefonbildet av Pushwagner bak gitter (Nr. 7). Kanskje fordi jeg synes det er ikonisk treffende? Pushwagner har følt seg som en fange i samfun­nets, familiens og kulturens fengsel, og har brukt hele sitt kunstnerliv til å kjempe seg ut i frihet. Han har ikke lykkes. Hvorfor? Kanskje fordi det ikke er mulig. Kanskje fordi han sitter i sitt eget fengsel og er sin egen fangevokter? Slik det vel er med de fleste av oss?

Pushwagner er der verk og liv, lek og alvor, barndom og voksen alder smelter sammen til et uforklarlig og uutgrunnelig hele. Han ble en fange av sin tid og er det fortsatt. Kanskje det, sånn sett, er symptomatisk at skjebnen, på få år, har gitt ham internasjonal anerkjennelse, overøst ham med millioner av kroner, folkets kjærlighet, salgs- og besøksrekorder på gallerier land og strand rundt, samt medienes nesegruse oppmerksomhet?

Trolig ligger svaret på hvorfor så mange av oss gripes av Pushwagners motiver i det faktum at vi kjenner oss igjen. Også vi sitter i kulturens fengsel og har talløse ubrukte talenter, følelser, kvaliteter og evner. Vi er barn av vår tid, og er sperret inne i samtidens grid. Gjennom tegn­

Petter Mejlænder, Stabekk, juli 2014.

Hå gamle prestegard, 11.6.2011. Foto: Marie von Krogh.

Hjemme, 12.7.2009.

inger, trykk og malerier har Pushwagner gjort mye av erkjennelsesjobben for oss. Er det ikke det som er sann kunst? Jeg håper denne foto­doku­ mentaren kan åpne for slike tolkninger.

Bildene på omslaget er tatt under retts­saken i 2009 da Pushwagner krevde tilbake eiendoms­ retten til sine bilder. Her mener jeg å se et av Push­wagners viktigste karaktertrekk; evnen til å mobilisere en voldsom viljestyrke, som det ligger atskillig selvopptatthet bak. Dette ansikts­ uttrykket synliggjør både kultur og ukultur, og bringer oss inn i hans eksistensielle rom, noe som for­håpent­ligvis kan øke vår forståelse for hans liv og personlighet.

Pushwagner står altså på. Mot alle odds. Han har fortsatt en jobb å gjøre. Nå på en dønning av suksess. Og han kaster ikke bort tiden med

«fancy words», slik jeg gjør. Han bygger sitt etter­ mæle. Han tror på Pushwagner. Og elsker fansen som gjør det samme. «Pushwagner loves you!» (selv om verden går til helvete!) er hans budskap.

Det noteres hyppig når storøyde beundrere og nysgjerrige publikummere svermer rundt ham.

Jeg har mange å takke. Først og fremst Push­ wagner, som alltid har støttet og trodd på meg, og hvisket meg ros i øret. Og uten Stefan Strays velvilje ville det ikke blitt noen bilder i det hele tatt. Stiftelsen Fritt Ord ga meg mulighet til å realisere ut­stil­lings­ideen. Rune Stenseth har trykket på de rette pc-tastene og gitt mine bilder nye kvali­teter. Rolf Stavnem, som tente da han så bildene mine og satset stort i Galleri Finearts nye lokaler. Svein Størksen, som nok en gang åpnet forlagsdøren for meg og Pushwagner, og var i gang før jeg fikk sukk for meg. Og da Morten Krogvold kronet det hele med sin entusiasme, hadde jeg fått mer støtte for prosjektet enn jeg våget å drømme om. Flotte, stødige fagfolk og storartete kultur­arbeidere alle sammen. Liksom alle de andre som har opp­munt­ret meg og likt eller kjøpt bildene mine. Og ikke minst min gode Anne Grethe, som har vært med hele veien.

2. Villdyret I. På en terrasse i Oslo tinghus under en pause i retts­saken mot Morten Dreyer, Pushwagners tidligere venn og kompanjong. Pushwagner kjempet for sine «barn» og vant. (Oslo tinghus, 5.10.2009.)

3. Villdyret II. Den tannløse Pushwagner vet å bite fra seg når det trengs. Han gjorde det under rettssaken mot Morten Dreyer.

Pushwagner er vel den eneste tannløse A-kjendisen jeg vet om som ikke vil sette inn tenner. Sånn sett er dette bittet blitt hans varemerke. (Oslo tinghus, 5.10.2009)

4. Aldrende James Dean. Det har alltid vært noe jamesdeansk over Pushwagner. En sjarmerende og kul drømmer med et opprørsk sinne­lag – dertil litt sky og egen­ rådig, som i Catch a ride. Her de­ mon­strerer han sin hollywoodske look under et besøk hos Vox – den statsetaten med flest Push­wagner­ motiver på veggen. (Oslo, Karl Johans gate 7, 12.11.2011.)

5. Gledesutbrudd. I 2008 var det mye å glede seg over for Push­wagner.

Her i en pause under et inter­vju med VG Helg, som resul­terte i åtte sider pluss en røykfylt første­side.

(Oslo, Kunstnernes Hus, 5.8.2008.)

6. Man in black. P ushwagner er en rocka asfalt­vandrer. Selv bak­fra er det lett å kjenne ham igjen, ikke minst på grunn av de tynne beina, den svarte dressen og gang­laget. (Oslo, Skøyen, 20.7.2011.)

7. Bak jerngitteret. Et av hans mest kjente motiver viser barnet Bingo bak sengens eller leke­grindens sprosser. Noe som gir assosiasjoner til fengselets gitter, altså en metafor for menneskets ufrihet, kulturelle pregning og psykologiske innesperring. Kunstneren sier selv at hele hans kunstneriske virke har vært drevet frem av et behov for deprogrammering og frigjøring. (Oslo, Hasle, 1.9.2012.)