PUSHWAGNER · ISBN 978-82-92863-06-0
© Magikon forlag 2008, 2011, 2016 · Alle verk av Pushwagner: © Pushwagner / BONO · www.magikon.no · www.pushwagner.com 3. opplag · Trykket av GPS Group, Slovenia · Design: Svein Størksen · Adresse: Magikon forlag, Fjellveien 48A, 1410 Kolbotn, Norway. Utgivelsen er støttet av Institusjonen Fritt ord · Denne boken foreligger også i engelsk utgave: ISBN 978-82-92863-07-7.
Det har oppstått et akutt behov for pålitelig stoff om kunstneren Hariton Pushwagners liv og verk, både her til lands og langt utenfor Norges grenser. Derfor denne lille boken, som faktisk er den første trykksaken om fenomenet Pushwagner. La oss kalle det en introduksjon, eller et sympatiserende essay.
Denne teksten bygger på et foredrag jeg holdt på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer våren 2008. Visstnok det første foredraget som er holdt om Pushwagner.
Hariton Pushwagner har altså, frem til sommeren 2008, nærmest vært et terra incognita. I hvert fall når det gjelder pålitelige og sammenhengende opplysninger om hans livsbane.
Min innfallsvinkel til forståelse av Pushwagner er forfatteren Axel Jensen, som jeg jobbet mye sammen med de siste årene av hans liv. Samarbeidet resulterte blant annet i et portrettintervju1, flere radioprogrammer på NRK P22 og boken Axel Jensen – Livet sett fra Nimbus,3 som nærmest må kalles hans selvbiografi, selv om den er skrevet av undertegnede.
Verken Axel Jensen eller åndsbroren Pushwagner lot seg kvele av den overdosen motgang som rammet dem. Trass i en drepende ALS-lammelse arbeidet Axel Jensen til det siste, selv om han det siste året nærmest bare kunne kommunisere med øynene4 Pushwagners gjenreisningsprosjekt på 2000-tallet står det ikke mindre respekt av.
Da jeg traff Pushwagner første gang, jeg tror det må ha vært i Axel Jensens bisettelse i Ålefjær, la han ikke skjul på sin begeistring for boken Livet sett fra Nimbus. Han identifiserte seg med Axels historie og opplevde at den i stor grad handlet om ham. Nå, når jeg, etter utallige samtaler, er blitt bedre kjent med ham, forstår jeg hva han mener, for Pushwagners skjebne som kunstner står i gjeld til Axel Jensen. Det lar seg heller ikke underslå at Axel Jensen hadde mye å takke Pushwagner for. Hvis vi summerer opp deres måneder under samme tak (og skutedekk5) må vi nok opp i en periode på rundt
1 «Tvil er viktigere enn tro», Humanist 2/1995.
2 Åtte halvtimes programmer gikk på lufta sommeren 1995 under tittelen «Bare smella fungerer».
3 Petter Mejlænder, Spartacus forlag 2002.
4 Axel Jensen døde i sitt hjem 13.02.2003.
5 Pushwagner bodde nesten fire år i båten til Axel og Pratibha Jensen i Waxholm, utenfor Stockholm, ifølge Pratibha Jensen.
regnet fem år. Jeg skulle tro det alene forteller nok om hvor nært de sto hverandre både som venner, kolleger og åndsbrødre.
Da Pushwagner høsten 2007 inviterte meg til å skrive om hans strabasiøse liv, falt det meg derfor lett å takke ja. Jeg visste jo at Pushwagner hadde langt mer å fare med enn et kompaniskap med Axel Jensen. Pushwagner har riktignok illustrert flere av Axels bøker, men bildene hans er også kjøpt inn av flere samlere og kunstinstitusjoner, blant dem Nasjonalmuseet6, og det er snart en mannsalder siden han stilte ut på Henie Onstad kunstsenter på Høvikodden7. Han har vært representert på Høstutstillingen hele elleve ganger og tre ganger på Norske bilder i Oslo rådhus. Dertil begynner det å bli noen år siden han vant priser både i Baltikum8 og New York9. Fenomenet Pushwagner blir ikke mindre interessant når vi vet at han for bare noen få år siden var på sikker glideflukt mot gravlundens totale taushet.
Nå har den 68 år gamle kunstneren, satirikeren og samfunnskritikeren nærmest fått kultstatus her hjemme10, samtidig som arbeidene hans vekker oppsikt planeten rundt (i skrivende stund er han nettopp ankommet Sydney-biennalen11 etter utstillingsåpning i Paris12). Jeg tar ikke munnen for full når jeg sier at Pushwagner ikke lenger danser for å holde varmen (slik han måtte i flere år på slutten av nittitallet fordi han ikke hadde et sted å bo); nå danser han av pur glede. I dag må vi bare slå fast at Pushwagner står støtt på sine egne to bein i sentrum av norsk kunst, selv om offentligheten bare har sett en brøkdel av hans nærmere ett hundre tusen tegninger, trykk, friser og malerier.
Da han sommeren 2008 ga ut den snart førti år gamle billedromanen Soft City13 var
6 Nasjonalmuseet kjøpte Jobkill i 2006.
7 En dag i familien Manns liv, sommeren 1980.
8 The XIIth Vilnius Painting Triennial 2004. Pushwagner fikk hovedprisen for maleriet Manhattan.
9 Gallery 54, 1988; Art Horizons – Leading International Art Competition. Han vant førstepris med maleriet Gigaton
10 «Stjernen som skinner sterkest i norsk kunstliv akkurat nå …» Dagbladet, 27.05.2008.
11 The 16th Biennale of Sydney; Revolutions – Forms that Turn, sommeren 2008. Pushwagner deltok med blant annet deler av Soft City og Selvportrett
12 Kadist Art Foundation, Paris; Like an Attali Report, but Different, sommeren 2008. Pushwagner stilte ut blant annet tegninger fra slutten av sekstitallet, som nylig ble funnet blant Axel Jensens etterlatte papirer, og maleriet Klaxton
13 No Comprendo Press, 2008. ISBN 978-82-91187-78-5.
køen av signatursankende bokkjøpere et par hundre meter lang. Forbausende mange var unge mennesker som kunne vært hans barnebarn. Når vi tar i betraktning at det ikke er mer enn ti år siden han var uteligger og holdt liv i seg ved hjelp av illegalt dop, og folk helst unnvek ham, da forstår vi hvorfor kunstneren måtte ta en piruett mellom annenhver signering. Suksessen er overveldende.14
Slike begivenheter burde egentlig gi oss alle håp, for Pushwagners skjebne viser at kvalitet, originalitet og utholdenhet kan overvinne det meste – bare man ikke slutter å «pushe». Svakhet og styrke er verken stabile fenomener eller entydige begreper. Vi pushes og vi pusher alle sammen. Pushwagner vet det. Akkurat som han vet at suksess ikke er noe som kan planlegges. Suksess kommer når den selv vil. Og den kommer ikke gratis.
Jeg takker Terje Brofos og Hariton Pushwagner for all tillit og vennlighet i arbeidet med denne teksten. Alt jeg har skrevet om Pushwagner er et resultat av samarbeid – og motstand. Ingen kan befinne seg i Pushwagners nærhet uten å oppleve mannens kritiske legning og provokative brodd: Hans «push».
Når det kommer til stykket er denne vesle boken mine ord og min forståelse. Pushwagner lar seg ikke kopiere.
Kunstneren og billedromanskaperen Hariton Pushwagner er, til hans og mange andres store overraskelse, blitt et navn på alles lepper. Alle vet om ham, men biografien og verkhistorien hans foreligger bare som fragmenter. Helheten, sammenhengen og forståelsen fortaper seg i det ukjente. Det som sies og skrives om mannen får raskt et preg av myte og galskap – eller til og med genialitet.15 Ingen kan være sikre på om det de har hørt eller lest er løse rykter eller fantasifullt oppspinn.
Det er laget mange biografisk pregete medieportretter av Pushwagner, men de får lett et islett av å være flyktige og oppjagete skisser eller impresjoner fra der og da. Intervjueren henfaller gjerne til en variant av «new journalism» og skyver sin egen opplevelse og beundring i forgrunnen.16
Denne metoden blir benyttet ganske enkelt fordi Pushwagner, som person, ofte opptrer forvirrende uhåndgripelig, og fordi han gjerne meddeler seg abrupt, støtvis og sirkulært flaksende og gjerne benytter hele kroppen som kommunikasjonsmedium i sine tidvis omstendelige resonnementer. Attpåtil kan han avbryte seg selv mitt i et resonnement, eller plutselig søke tilflukt i ordløshet og et forundret spørrende blikk, eller det motsatte – for eksempel et intenst granskende blikk som nagler deg fast og gjør deg usikker. Svært usikker. Dermed er mye av det som er skrevet om ham mildt sagt upålitelig, annet enn som anekdotiske og flyktige stemningsbilder.
Dessverre foreligger det ingen autorisert eller systematisk oversikt over hans liv og verk, og selv har han ikke formulert noe som kan komme oss til unnsetning, hvis vi ikke regner med bildene, og det må vi jo, for det er der det hele ligger, og den selvfremstillingen pågår til gjengjeld kontinuerlig og med høyspent intensitet. At mange av arbeidene hans er utilgjengelige eller i lengre perioder har vært sporløst forsvunnet, og at flere sentrale verker fortsatt er som sunket i jorden, bidrar heller ikke til offentlighetens innsikt. Soft City dukket for eksempel opp i en liten, slitt skinnkoffert på et loft på Nesodden etter 20 års gåtefullt fravær. Pushwagner hadde latt hele bunken med
15 «Et helvetes geni» skrev nåværende redaktør i Vinduet, Audun Vinger, i gratisavisen Natt og Dag i 2004.
16 Se for eksempel tidsskriftet Vinduet nr 1/2008, der intervjueren Terje Thorsen beskriver seg selv som «et overentusiastisk barn som feirer ti julekvelder samtidig» bare fordi han får være i nærheten av kunstneren.
tegninger bli liggende igjen i kjølsvinet på Axel og Pratibha Jensens seilskute Zeus17 i Stockholm på begynnelsen av åttitallet.
I Osloområdet har Pushwagner de siste ti–tolv årene først og fremst vært beryktet som en ustyrlig eksentriker og vodkapimpende uteligger, en original og kuriositet, som i timevis kunne utagere sin febrile, ja, nærmest besatte uro på dansegulvene på Oslos mest trendy nattklubber.18 På flere barer, kaféer, restauranter og klubbvegger i hovedstaden har han satt spor etter seg med pensel og tusj og trykk. Antakelig er han den norske kunstneren som pryder flest hippe og ungdommelige utesteder i Oslo.19
Men nå er mye snudd på hodet for den Pushwagner som for få år siden lå skadeskutt i rennesteinen med dop i årene – eller kanskje det er riktigere å si at livet hans nå er snudd tilbake på beina. Som en Fugl Fønix har han krøpet ut av askens totale forfall og våknet til nytt liv. Takket være god assistanse på hjemmebane og ivrige kuratorer og gallerister verden over, flakser Pushwagner på erobringstokt til både Europa, USA og Australia. Han er oppdaget, som det heter. Han betegnes som en av de oversette skattene i popartens satiriske sosialrealisme. Samtidig har den nyslåtte 68-åringen bestemt seg for å ta opp kampen mot sin gamle kompanjong fra åtti- og nittitallet, Morten Dreyer. Startskuddet gikk over ti (!) sider i Dagens Næringsliv, april 2008.20 Sommeren 2008 ble Dreyer bedragerisiktet av Økokrim for å ha forfalsket Pushwagners signatur. Pushwagner mener Dreyer på uredelig vis har tilranet seg flere tusen av hans viktigste malerier, friser, tegninger og trykk. Dagens Næringsliv alene skrev et titalls artikler om denne saken våren 2008. Morten Dreyer svarte med å legge ut mer enn ett tusen silketrykk til salg hos Oslo kunstforening på tidenes største salgsutstilling for Pushwagner-trykk.21 Markedet har fått ferten av Pushwagner, og pengesterke investorer har begynt å røre på seg. Pushwagners navn dukker stadig oftere opp der kunst går under hammeren og millionene ruller.
17 Den 80 fot lange frakteskuta fra 1905 ble senere døpt Shanti Devi
18 Overskrift fra Natt og Dag i 2004: «Se der danser bestefar!»
19 Sist ute er Kafe Celsius på Christiania Torv i Rådhusgata.
20 «Krever bildene tilbake – Pushwagner sloss om kunst for 30 mill.» sto det over hele førstesiden i DNlørdag 26./27.04.2008.
21 Pushwagner: Hello everybody, 8. mai til 1. juni 2008.
Men det ser ikke ut til at Pushwagner kunne tenke seg å legge ned tusjpenn og stridsøks av den grunn. Verken millionsmøring22 eller pensjonsalder biter på ham. Suksessen gir ham energi og kamplyst. Pushwagner vil noe helt annet enn å fylle bankkontoen. Han gir seg trolig ikke før han har fått tilbake det juridiske farskapet til sitt livsverk. Han ønsker å gjøre bildene tilgjengelige og synlige for all verden, og drømmer om intet mindre enn en stiftelse og et permanent Pushwagner-museum i Oslo. Kunstkritikeren Tommy Olsson er blant dem som gir ham helhjertet støtte.23
Pushwagner dukket opp på Oslo kunstforenings vernissasje våren 2008. Men kunstneren hadde en overraskelse i bakhånd: Han var nemlig utrustet med en t-skjorte med parolen «Ikke kjøp Puswagner!!!». Med denne skriften på brystet forsøkte han å forhindre Morten Dreyers salg av silketrykkserien En dag i familien Manns liv, som fylte veggene i kunstforeningen sammen med Dreyers samling av akrylmalerier med samme motiver. Det kjøpesterke hovedstadspublikummet klamret seg til hvitvinsglassene mens den magre og tannløse kunstneren sparket inn døren og skvatt rundt med den ironiske skrivefeilen «Puswagner» skrevet på brystet.
Pushwagner er, som vi nå skjønner, ingen «pus», han er en smart og klarttenkende strateg som «pusher» oss – helst dit vi ikke vil. Man kan vanskelig være fem minutter i samme rom som ham uten å bli vippet av pinnen eller slått til marken av gåtefulle replikker eller treffsikre sitater fra hans mange favoritter i litteraturhistorien.
På vernissasjen i Oslo kunstforening fant pushermagikeren Pushwagner det opportunt å leve opp til utstillingens tittel Hello everybody på sin egen måte. Han fremførte sitt «hallo alle sammen» som en burlesk protest mot det som publikum må ha opplevd som en svært smigrende feiring av ham som kunstner. Det de fleste ganske sikkert ikke fikk med seg mens kunstneren aksjonerte, var at den tidligere lasaronen Pushwagner protesterte fordi han aldri ble konsultert da utstillingen ble planlagt – og fordi han bare ble invitert til åpningen for å kaste glans over det han selv opplever som en grotesk
22 «Pushwagners tidligere mesen Morten Dreyer vil gi kunstneren inntektene fra salg av tusen grafiske trykk. Det kan gi Pushwagner tre millioner kroner.» Dagens Næringsliv, 08.05.2008.
23 Tommy Olsson har støttet forslaget minst tre ganger, blant annet i Morgenbladet 24.02.2006 og 30.05.2008.
fremvisning og avhending av hans egne kidnappede barn. Han hevder han ikke en gang har fått anledning til å se bildene sine etter at hans tidligere kompanjong – for ti år siden – tok dem i sin juridiske og moralsk høyst omstridte varetekt.24
I invitasjonen til utstillingen kalte Oslo kunstforening Pushwagner «Norges undergrunnskunstner nummer 1». På vernissasjen fikk galleriet i Rådhusgata sannelig syn for sagn. Når Pushwagner opprøres, går han rett på sak, uten snikksnakk, da likner han på barnet i H. C. Andersens eventyr om keiserens nye klær. Som regel øser han både sitt raseri og sin fortvilelse ut over tegnebordet, men denne gangen kom utbruddet i all offentlighet, med hans egne maleribarn som måpende tilskuere. Det hersker ingen tvil om at han nå har begitt seg inn på en arena der det er snakk om prinsipper og rettigheter som går langt ut over hans egen skjebne.25
Og all denne viraken skjer mens kunstneren, som for noen få år siden var i ferd med å gå til grunne både fysisk, psykisk og økonomisk, er inne i en svært kreativ fase: Han pusher sine karakteristiske tusjstreker som aldri før. Som samfunnssatiriker og kunstnerfenomen er han i ferd med å bli Norges svar på Andy Warhol, som for øvrig er en av hans mange inspirasjonskilder.
Hvorfor ikke gå enda lenger tilbake i tid og kalle ham Norges svar på Francisco José de Goya (y Lucientes), som det amerikanske ukemagasinet TIME karakteriserer på denne måten: «Terrible Beauty. Goya’s disturbing depictions of Spanish wars of two centuries ago look hauntingly familiar today.» Kuratoren som sto bak Prado-museets Goya-utstilling sommeren 2008, sier i samme artikkel: «You can see his scepticism, his loss of faith in humanity.»26 De samme ordene kunne vært brukt om Pushwagner –sannsynligvis har noen allerede brukt dem.
Da billedromanen Soft City ble vist for første gang offentlig, på den femte biennalen for samtidskunst (bb5) i Berlin,27 traff jeg forfatteren Dag Solstad foran Pushwagners
24 «Hva tenkte du da du signerte? Jeg ville bare ha femtilappen min. Det var alt jeg kunne tenke på. 50 kroner til en øl, sier Pushwagner.» Dagens Næringsliv om kontrakten han undertegnet med Dreyer i 1998. Puswagner fikk se en del av bildene sommeren 2008.
25 «Det var oppløftende å se hvordan Pushwagner tar opp kampen …» Kunstneren Bjarne Melgaard til Dagens Næringsliv 30.04. 2008.
26 TIME, 28.04.2008.
27 When things cast no shadow, 05.04.–15.06.2008.
utstillingsvitriner i KW Institute for Contemporary Art, der verket var hedret med et helt rom for seg selv. De refleksjonene Dag Solstad gjorde seg i møte med Pushwagners dystopi, tåler å bli sitert: «Når jeg ser disse tegningene, merker jeg at jeg fullstendig har fortrengt det robotaktige ved tilværelsen.» Og Dag Solstad fortsatte: «Vi har godtatt en reduksjon av det menneskelige. Jeg blir oppmerksom på en sløvhet i meg selv når jeg ser tegningene til Pushwagner.» Sånn formulerte Dag Solstad det, etter å ha fått det han kalte et «gjenkjennelseskick» av konfrontasjonen med de nesten førti år gamle tegningene. Dag Solstads konklusjon var at «Soft City fortsatt fungerer som samfunnskritikk».28
Man må være blind, ha pådratt seg et alvorlig tilfelle av elefanthud eller være fanget i et særdeles tjukt muskelpanser for ikke å oppleve noe liknende i møte med Pushwagners klaustrofobiske sivilisasjonssatire. Likevel er det enkelte som kaller Pushwagner «utdatert».29 Og det sies om en Pushwagner som har foregrepet og karikert vår tilbedelse av LCD-skjermer (En dag i familien Manns liv) og datateknologiens overstyring, på samme måte som hans beske satire over robotiseringen av industrisamfunnet på mange måter tar den invalidiserende og miljøødeleggende tendensen i den globale økonomien på kornet. Er det ikke det hele kritikken i miljøkampen dreier seg om, at vi produserer vår egen planetariske undergang? Selv i Vesten kan man trygt si at det på sett og vis har skjedd en større robotisering enn frigjøring av det menneskelige. Menneskene blir mer like og avhengige av og underlagt mekanikkens, medienes og industriens snevre interesser. Altså en slags mekanisert overstyring av det menneskelige og av det levende.
Berlin-biennalen var selve syretesten for Soft City. Reaksjonen i Tyskland viser til fulle at Pushwagner treffer, enten det dreier seg om Soft City eller det ufattelig detaljrike krigsscenariet Jobkill 30 Dette til tross for at Pushwagner var den eldste kunstneren på biennalen og hans arbeider var eldre enn noen av de andre verkene som ble stilt ut.
28 Se forfatterens artikkel i Dagsavisen, 12.04.2008: Mestermøte i Soft City.
29 Se for eksempel www.billedkunstmag.no, Skyggen over Berlin, 06.05.2008, og kunstkritikeren Lotte Sandberg som i Aftenposten 09.05.1995 skrev: «Pushwagners fugleperspektiv er dermed blitt overflødig, ja helt feil.»
30 «Og det er sikkert og visst at Pushwagner med sin deltakelse har vunnet et nytt begeistret publikum i Berlin.» www.billedkunstmag.no, Skyggen over Berlin, 06.05.2008.
Likevel ble de omtalt som «ferskere» og «friskere» enn mye av det andre som ble vist.31 Under biennalen ble Jobkill, som for øvrig er i Nasjonalmuseets eie, vist sammen med andre av hans malerifriser fra hovedverket Apokalypse på en separatutstilling i Schinkelpaviljongen i Kronprinspalasset.32
Med sine hvasse tusjstreker og mylderet av katatonisk repetitive former, skjærer bildene hans rett inn i dypet av vårt sivilisasjonsubehag – det vi av ren sløvhet, eller kanskje overlevelsesinstinkt, har veket unna og glemt. De representerer vår tids «kvalme», for å låne et litterært begrep fra eksistensfilosofen Jean Paul Sartre. Nyhetsmagasinet Der Spiegel kalte Soft City «satirisk mekanisert liv». Jeg kan tilføye: Billedromanen er ren sivilisasjonsangst i grandiost tegneserieformat. Ser vi lenge nok på den – og det lar seg gjøre etter som Soft City nå er kommet i bokform – kan vi ikke unngå å merke hvordan Pushwagner speiler vårt liv og vekker et dypt eksistensielt ubehag, som det må være tillatt å kalle angst, en følelse lykkepilleindustrien gjør sitt beste for å stjele fra oss – akkurat som i Soft City. For millioner av mennesker i den siviliserte verden begynner ikke livet før de har fått i seg pillene sine, og vi kan ikke unnslå at enkelte av medisinene demper eller usynliggjør såkalte sivilisasjonssykdommer, og dermed bidrar til å opprettholde uheldige sider ved samfunnets nåværende ordning.
Er det ikke dette ubehaget som river og sliter i Pushwagner hele tiden? Han er dette ubehaget, han er så full av det at det pipler ustoppelig ut av ham. Ubehaget er på finurlig vis hans egen historie. Det er så integrert i ham at det kan få ham til å gråte bare han ser et barn, et vesen som ennå er i uskyldigheten – uformet og levende, liksom lille Bingo i Soft City. Pushwagner har ikke bare viet sitt liv til å se og oppleve og ikke minst skildre dette ubehaget fra samfunnets randsone – selve smerten er en del av hans personlige identitet, og han holder den i sjakk med tusjpennen. Hans verk er en besettelse – bokstavelig talt et vern mot galskap og død.
Fra sin posisjon i periferien har han i årevis sittet hensunket i sine skrekkinnjagende
31 Se www.artcontent.de: «… Soft City wirkt frischer und unverbrauchter als so manche der aktuell für die Ausstellung angefertigte Werke.»
32 Denne utstillingen var kuratert av nordmannen Lars Laumann, som også stilte ut i Berlin.
syner, for så å sende visjonene, i form av silketrykk, malerier og billedromaner, nærmest som tilsynelatende uskyldige flygeblad inn mot sentrum, der kunstarenaen og vi befinner oss. Det er på den måten vi får ta del i hans rosafargete armageddon. Ja, det er selve endetiden det dreier seg om her; det er den Soft City og Apokalypse og En dag i familien Manns liv og mange av de andre verkene handler om, selv om han kamuflerer det aldri så godt.
I Soft City skildrer Pushwagner intet mindre enn den siste dagen, den dagen alt rakner og går til helvete uten at noen oppfatter forvarslene, og uten at noen har den minste forståelse for at apokalypsen egentlig er resultatet av vårt verk – at det er selve det arbeidende og sosiale kollektivets innsats som skal knuse oss alle og legger planeten øde. Han beskriver kort og greit sivilisasjonens selvmord. Og bare minutter før Pushwagners drapsmaskiner setter tennene i oss, eller valser over oss med larveføtter, eller sprenger oss til kjøttdeig eller rett og slett forvandler oss til atomstøv, kan vi synge King of the Road, for vi kjenner ikke morgendagen, den som Pushwagner gjennom et helt kunstnerliv har sett så kalligrafisk klart og tydelig.
Blant mylderet av figurer i krigsmaleriet Jobkill kan vi se en mann stå på vannski på en kanal av lik, blod og død. Han vifter med en vimpel der det står skrevet «Victory». Kan man tenke seg en mer treffende metafor for industrialismens miljødrap eller våpenindustriens mange makabre seire? Eller et mer skremmende glimt inn i fremtiden? Minner ikke dette om George W. Bushs seierstale fra 1. mai 2003, da sjefen for verdens største militærmakt sto på slagskipet USS Abraham Lincoln i Persiabukta og erklærte Irak-krigen for vunnet? På det enorme banneret bak presidenten sto det «Mission Accomplished». Kanskje ikke så rart at den prisbelønnete krigsreporteren Mark Danner kalte Irak-krigen «The War of the Imagination».33 Her står altså fantasi mot fantasi: Mr. Push mot Mr. Soft. Fantasi og virkelighet glir over i hverandre.
Som vi skjønner: Pushwagner tilfører vår sløve tilpassethet noen gløtt av erkjennelse. Det er derfor vi kan oppleve Soft City og hans andre motiver med både glede og
fortvilelse. Med leken ironi kaller Pushwagner disse tegningene et «tivolispeil». Nå kan vi holde dette tivolispeilet opp foran oss og spørre: Hvordan står det egentlig til i vår vidunderlige nye verden? Hvordan står det til inne i oss vidunderlige nye maskinmennesker?
Og mens vi foretar granskingen, og kjenner gruen fra hans tusjstreker krype inn i oss, kan vi stoppe opp ved historien bak – den om radarparet Hariton Pushwagner og forfatteren Axel Jensen, for det var de to i kompaniskap som klekket ut dette skinnsnille vanviddet for nesten førti år siden. Soft City var ett av deres mange kreative utbrudd som samspilte så godt med tidens proteststemning. Uten å ha klatret opp på barrikaden, var de en del av Paris-opprøret, Vietnamkrig-protesten, hippietidens «make love not war» og videreføringen av Aldous Huxleys berømte fremtidsroman Vidunderlige nye verden. De var en del av tiden, trass i at de gjorde hva de kunne for å komme ut av den.
