«Papirflygere» av Torbjørn Oppedal og Svein Størksen by Magikon

PAPIRFLYGERE Torbjørn Oppedal + Svein Størksen

Sin of self-love possesseth all mine eye / And all my soul, and all my every part; / And for this sin there is no remedy, / It is so grounded inward in my heart. / Methinks no face so gracious is as mine, / No shape so true, no truth of such account; / And for myself mine own worth do define, / As I all other in all worths surmount. / But when my glass shows me myself indeed / Beated and chopp’d with tanned antiquity, / Mine own self-love quite contrary I read; / Self so self-loving were iniquity. / ‘Tis thee, myself, that for myself I praise, / Painting my age with beauty of thy days. PAPIRFLYGERE > ISBN 978-82-92863-66-4 > © Magikon forlag, Fjellveien 48A, N-1410 Kolbotn, Norge Tekst: Torbjørn Oppedal > Design og illustrasjon: Svein Størksen > 1. opplag > www.magikon.no Papir: Munken Lynx 130g > Sats: Minion Pro 10,5/14 > Trykk: Livonia Print, Latvia > Sitatene fra Walter Benjamins Kunstverket i reproduksjonsalderen er hentet fra Torodd Karlstens oversettelse (Gyldendal 1991) Sitatene av Oskar Kokoschka og Georg Trakl er oversatt av forfatteren. > Takk til Kasia, Per Inge, Geir og Thomas. Uten deres støtte og oppmuntring ville arbeidet med denne boka tatt halvparten så lang tid Takk til Kristin Roskifte for M’s håndteksting > Tekst på denne siden: Sonette 62 av William Shakespeare

PAPIRFLYGERE Torbjørn Oppedal + Svein Størksen

KONTAKT

1. Hold fast ved dette ene ordet: jeg. Hold fast i det korte glimtet, sekundet før det får et navn og en dødsdato.

2. Ti på halv ett. Jeg skriver dette i en togkupé. De andre sover, bare en svak nattlampe gløder over døra. Utenfor vinduet vage konturer av fjell, risset opp av stjernehimmelen. Kunne vært hvor som helst i verden. Kunne vært på månen. Underveis. Igjen. Det er femte døgnet. Et kritisk tidspunkt. Jeg vet ikke om du har opplevd det, men etter en stund begynner reisen å vende seg imot deg. Drømmene har surnet. Du kjenner deg sliten, mislykket. En vag skyldfølelse kryper inn i hjernen. Hva gjør du her, langt hjemmefra. Hva skal det tjene til. Hva ville du egentlig opp nå, tenker du, som du var arbeidsløs og etter skuffelse på skuffelse lurer på om problemet er du selv. Sovende ansikter rundt deg, de hører til i mørket. Du er alene med din angst og dine mangler. Jeg beklager. Det er ikke meningen å plage deg med mine tvangs tanker. For oss er det for sent uansett. Likevel er det dette livet vi har valgt. Akkurat som meg drømmer du om Den Perfekte Reisen. Reisen som skal smelte deg om. Gjøre deg til en annen. Fremmed luft, varmt støpejern rundt din uferdige kropp. Jeg vet det haster. For hvert år som går stivner trekkene mine mer og mer, det blir mindre og mindre plass til varige minner. Skriften på huden blir først forsteinet og så svakere. Men ingenting av dette skriver jeg til deg. Du drømmer om å være åpen, om å ta imot liv og gi liv. Jeg drømmer om å lukke meg, finne grensene og leve ved siden av dem. Finne en mening, om du vil. Jeg vet den fins et sted. På den andre siden av vinduet sitter en mann bøyd over et kort. Han skriver, forteller oss det vi vil høre. Han har ikke friheten til å nekte.

3. Reiseordbok: Mislykket. Tilstand hvor du ikke tilfredsstiller ukjente menneskers smak.

4. Finne grensene, leve ved siden av. Ordene henger igjen i hjernen mens resten av meg våkner til liv. Kulde i kroppen, ullpleddet er alltid enten for kort eller for tynt. Det er sikkert en tysk filosof som har sagt noe om dette. Pekefingeren på venstre hånd finner et hull i stoffet. Ingenting å gjøre med, ingenting å stresse med. Det går over. Det går av i bruk. Rommet flyter alltid rundt i ubestemt form de første sekundene. Orkesteret av farger, lukter og lyder må stemme instrumentene, prøve å finne en felles rytme og harmoni, bli enige om det er symfoni eller concerto grosso. Noen gjenstander kryper ut av snøstormen, lerrets gardinene med svimerker, vannglasset på nattbordet, jeg kjenner det sitter igjen drømmer bak øyelokkene. I dag snør det virkelig, det oppdager jeg når jeg kommer meg opp på den ene albuen. Utenfor vinduet et gjenskinn av billykter, fornem melse av frostluft, et melkeaktig flimmer av morgen. Det er tredje dagen jeg våkner i dette rommet. Det er jeg nesten sikker på. Jeg vet hvordan lenestolen er å sitte i, hva slags lyd varmtvannskranen på badet lager. Vi har en felles historie. For et øyeblikk kan jeg innbille meg at det alltid skal være sånn, at jeg ikke reiser videre i dag. Men nye rom venter, nye ekko av skinnegang og kjølvann. Svimerker på gardinene. Ilden som brenner i deg. Det var det M pleide å si. M, en gang hadde hun et navn, Maria, Margaret, Marianne, et pent brukt navn som alle andre, og nå henger hun bare igjen som en enkelt bokstav, som M. Ikke tenk vondt om meg, det er sånt som skjer i denne perforerte hjernen min. Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn, om det skyldes feil medisiner eller at jeg har sittet for mye i trekk. Hukommelsen min er som et møysommelig sortert arkiv, utsatt for en plutselig skypumpe. Alle enkeltarkene gir mening, men systemet er for lengst borte. Ilden, M sa at denne ilden er som et kakelys, kroppen spenner seg i forventning helt til festen begynner og du faktisk tenner det, plutselig

blir du grepet av trangen til å la veken være urørt. Som det lot deg putte fødselsdagen i lommen og spare året til en passende anledning. Denne gangen skal det brukes godt. Bare et øyeblikk, mens jeg venter på inspirasjon. Imens tørker fingrene inn rundt lyset. Rart hvordan kroppen blir tyngre av å vite hva som kommer. Rett før du skal av gårde, blir alle ting som gamle venner. Spisebordet med hakk i, den rynkete sofaen, kelimteppet med avtrykket av en for lengst kastet stålampe. Nei, tenker du, jeg vil ikke forlate dere. Jeg ligger i dette fremmede rommet og har den samme følelsen, dermed kan jeg i dette øyeblikket rekonstruere kjellerværelset mitt i detalj, katakomben som vi kalte den, et detaljert tankebygg som reiser seg på kommando bak øyelokkene, uten hjelp av mørtel eller snekkere. Jeg var skuffet over verden. Så jeg laget min egen. Gjennom taket kommer lyder. Banking, noen slår inn en spiker eller retter opp et stolbein. I Katakomben pleide jeg å ligge og lytte til vertin nens filttøfler, de suste som brenninger over hodet mitt, like regelmessig som tidevannet. Hun var enke, men satte på radioen hver dag mellom sju og halv åtte, som den gang hun laget frokost til ektemannen. Jeg tenk te at hun fortsatt dekket på til to. Fredagsk veldene pleide hun å drikke seg full og gi seg selv ørefiker. Vanen er et sterkt instinkt hos oss alle. Og det er vanen som får meg til å stå opp, når det før eller siden føles meningsløst å bli liggende. Jeg reiser meg. Reiser meg for å reise. Stadig flere konturer kommer til, glir på plass. Skråtaket som streifer hodet mitt. Bildet av en sovende katt på veggen. Ryggsekken min, lent opp mot skrivebordet. Jeg husker ikke hvor mye jeg betaler for dette rommet. Om noen timer spiller ikke det noen rolle. Snøen driver mot vinduet, gjør byen usynlig. Jeg legger pleddet over senga, kaster den brukte togbilletten i papir kurven. Setter alt på plass, det er ikke mye. Du må alltid forlate stedet som du fant det. Det sa mor. På skrivebordet ligger fire postkort, holdt sammen med en tykk hyssing. Ikke engang gummistrikk, men nå har jeg vel alltid vært i utakt med tiden. Bunken er lett i hånden, knuten dingler med de lodne endene i løse luften. Minner og tanker sammenfiltret. Og det er fortsatt mulig å lese adressen på det øverste, utakt med, kortet,

hvis jeg skrur på den lille bordlampen, utakt med tiden. Forside og bakside, postkortets evige dilemma. Ikke fjernt nok til å skrives på bildeløst brevpapir, ikke nært nok til å gi damen på postkontoret noe å skravle om. Kortet er hverken–eller. Aldri fullstendig. Bankingen ovenpå stilner. Jeg snur meg tilbake mot nattbordet. Dis playet på mobilen blinker gjennom grålysningen. Ny melding, den er som et ekkolodd rettet mot stedet jeg kom fra. Altså skrur jeg den av og tar ut batteriet før jeg legger den i skrivebordsskuffen. For mye over vekt. Jeg bestemmer meg for å gå gjennom ryggsekken, se hva annet jeg kan unnvære. Sokker, skjorter, bukser, undertøy, jeg sprer dem utover lakenet. Halskjedet med pentagram. Bror og søster, tenker jeg. Tvinner det rundt fingrene, som i et forsøk på å mane fram djevelen. Djevelens bror. En eller annen. Ut av skyggene. Stemmer stemmer øyne og munner. Ting har nesten falt på plass nå. Jeg husker at jeg gikk opp trappene til dette billige hotellet i går, i forgårs og dagen før der, husker gelenderet med voksbelegg, de tunge, blodrøde teppene. Når jeg stapper ullgenseren ned i ryggsekken, kjenner jeg de fine hårene klø mot håndbaken, å ta den på seg er som å danse med en isbjørn, var det noen som sa. Flekker av virkelighet, det siver bare gjennom noen få, tilfeldige drypp. Årstall og fakta kan kanskje rekonstruere et forløp, men ikke bevare det. Stirrer du på en klokke år ut og år inn, vil du vite nøyaktig hvor lenge viserne har gått i bane, presist på minuttet. Men om noen minner deg på hvor lenge du faktisk har sittet der i stolen, får du likevel en støkk. Bare reise kan kle tiden opp i et gjenkjennelig antrekk. Oslo–Paris, to timer med fly. Mellom stoppestedene, fire kilometers skinnegang. Å gå over den øde parkeringsplassen, tre hundre meter er lik fem minutter og tretten sekunder. Er dette hemmeligheten, tenkte jeg den gang, var det sånn man ble menneske? Bunken med hyssing rundt ligger fortsatt på skrivebordet bak meg. En gang drømte jeg om å skrive et kort som ville være både forside og bakside på en gang. Et lite skritt for et menneske, men et stort skritt for skriften. Det ville blitt mitt første postkort. Første portkort hvor broene og strendene ikke ble ødelagt av at jeg skrev om dem. Men det kan være det samme nå. Kanskje er alle de mislykkede forsøkene mer interessante.

Kanskje blir de tilsammen det postkortet jeg drømte om. Jakka henger på en knagg i hjørnet, jeg dytter bunken ned i innerlommen. Symfoni, concerto grosso eller muzak, vi får se.

5. Hva var hemmeligheten? Hva hadde du som fikk henne til å velge deg og ikke meg?

6. Her ble jeg født. Her jobbet faren min da han møtte mor. Mor drømte om en slik familie. På bryllupsreisen dro de hit. Hvert år på fødselsdagen hennes bestilte far bord her. Selv etter at hun reiste.

7. Lenestolen er burgunderrød, med blankslitte armlener og sitte pute. På høyre side er det små svimerker, grå spor etter aske, etter alle timene faren min satt i den og kjederøkte mens han leste bøker. Selv nå står den tung og ruvende i kroken, umælende som en statue. Faren min var samler. Han dro til sjøs som ung, og begynte kort tid etter hjemkomsten å samle på skutemodeller. Trappeoppgangen i huset hvor jeg vokste opp. På avsatsen sto en nøyaktig kopi av seilfregatten Freia, laget etter tegninger fra Marinemuseet i Horten. Han sa at dette var hans måte å bevare kontakten med Den Store Verden på, nå som dagene var styrt av hus og gjeld. Senere skaffet han seg en mengde bøker om lingvistikk og etnologi, jeg husker han brukte lang tid på å sette seg inn i mayaenes skriftspråk. Han hadde aldri latt skolegangen påvirke utdannelsen, sa han. Derfor fnøs han av alle som spurte om han planla en akademisk karriere, det ville ødelagt all entusiasme å gjøre studiet til jobb, sa han, et prosjekt må alltid velges etter innfallsmetoden. Det er ikke nytteverdi som driver verden framover. Mor ristet på hodet av alt dette, men hadde for lengst gitt opp å snakke med ham.

Fra hobbyfolklorist var det ingen lang vei til å samle på musikk. Han kjøpte plater med de mest bisarre blandinger: portugisisk metall fado, argentinsk frijazz, islandsk samtidsmusikk. Utrolig nok var det alltid noe interessant i disse platene; originale melodier, komplekse ryt mer eller klanger du ikke ble klok på. De få, og da mener jeg ytterst få, gangene han kjøpte en intetsigende plate, ble den raskt sortert ut av samlingen og gitt til et loppemarked. Det var for øvrig der han fant de fleste platene, hvis han ikke kom over dem på ferieturer. Platekataloger rørte han aldri, selv ikke de andre samlere hadde anbefalt. Det går ikke, sa han med en liten latter. En gang vi rotet gjennom pappesker i et antikvariat, spurte jeg hvorfor han alltid valgte den vanskeligste veien. Du hører jo aldri på dem på forhånd uansett, sa jeg. Han kikket på meg over brillene og rakte meg en innspilling av Skrjabins klaversonater. Kjenn på den, sa han. Den har et slitt pappcover, en kulltegning av komponisten, gammeldags innholdsfortegnelse på baksiden. Ryggen er litt gulnet, kanskje den forrige eieren lot den stå i sollys. Lukter du på den, kan du kjenne at det sitter igjen et snev av røkelse. Å kjøpe plater fra katalog eller Internett er som å møte mennesker i skatteregisteret. Du må holde platen i hånden for å vite om den er verdt å bruke tid på. Slik lærte jeg å reise.

8. Jeg lever i en katakombe. Når jeg står ved vinduet og ser ut over hagen med epletrærne, rekker jorda meg til brystet. Det er som å være halvveis begravd, eller kanskje å synke langsomt ned i en myr. Jorda har allerede gjort krav på føttene og underlivet, fort deg å verdsette den delen som er fri. Vinduskarmen er full av svart støv igjen.

9. Skal jeg være helt ærlig, skriver jeg ikke dette i en togkupé, ikke ennå. De sier at det overveldende flertallet av postkort blir skrevet på flyplasser, en halvtime før hjemreise. Skulle nesten tro postkortet er blitt en form for sosial avlat, en billig forsikring om at du får en julegave eller blir husket i noens testamente. Eller kanskje er jeg bare kynisk. Jeg kjenner i hvert fall meg selv godt nok til å vite at flyplassen ikke er noe alternativ, jeg kommer alltid løpende til gaten i siste minutt. Ikke vet jeg om jeg klarer å komme fram til målet, heller. Eller om jeg overhodet får råd til å reise. Med andre ord, skal jeg få skrevet noe kort, må jeg gjøre det før jeg drar. Så langt har det vist seg overraskende lett. Det er bare å lukke øynene.

10. Reiseordbok: Grip-dagen. Skyldfølelse er god butikk. Det er skrevet mange bøker om kunsten-å-reise, hvordan-leve-et-interessant-liv. De fleste av dem bunter sammen livet ditt under en blytung binders og arki verer det i mappen Ikke-God-Nok. Du skulle, i dette øyeblikk, ha padlet Orinoco-elva eller fulgt de gamle karavanerutene i Usbekistan, mens du fordypet deg i Aristoteles og Wittgenstein om kveldene. Du skulle jobbet med engelskundervisning, brønnboring, vaksinasjonsprogrammer. Du har kort sagt kastet bort så mye verdifull tid at det knapt nok er noen vits i å snakke fornuft til deg. Tiden blåser vekk som tørre blader, tom rasling mens du venter på å begynne.

11. Tynne gardiner som puster i sommerbrisen. Dråper av solskinn over lakenet. M ligger på magen og leser en bok. Jeg har glemt hvilken. I lommen, den lille svarte esken. Det er sekundet før jeg lukker døra bak meg og forteller at kaffen er klar. Se, det er enkelt. Og lykkelig.

12. Jeg har aldri sett noen som fjernet kaffeflekker eller foldet klær med større omhu enn onkel. Det handler om respekt, sa han. Du kan slite ut både folk og ting så lenge du husker å takke dem. Men sliter du dem ut og tar dem for gitt, gjør de til slutt opprør. Alle handlinger får en reaksjon.

13. Singapore, Valletta, Barcelona. Navn og stempler. En historie som alle andres og derfor helt unik. Jeg skriver kort etter kort, til deg, til hvem som helst som hører på. Risser inn meldinger i en forlenget hud. Postkortene er ikke laget for den som leser, men den som skriver. Jeg sender dem i håp om at du skal vite hva jeg snakker om. Jeg vet ikke om du er født ennå. Jeg vet godt at det er bakvendt å tenke på den måten. Jeg kunne like gjerne sagt at jeg sendte postkort til de døde. Kanskje vil det hjelpe meg å huske, å forstå. Ingenting mer enn det. Så når jeg skriver dette kortet fra Spania, mener jeg ikke Spania. Jeg mener ikke innbyggertall i 2015, statsbudsjett, barnedødelighet, flamenco, nedbørsmengder, Don Quijote, churros eller fjerde etasje i oppgang A i Carrer de les Carolines. Bare malingflekken på dette metallbordet i hjørnet av denne bal kongen i halvskyggen under denne villvinen.

14. Badet er råkaldt, som en hule av fuktig stein. I dette landet har de altså ikke varmekabler i gulvet. Jeg noterer opplysningen til senere bruk. Ikke at det gjør veien videre noe klarere. Avtrekksvifta uler som tusen forpinte mikroorganiske sjeler. Jeg pusser tennene, gjør nok en gang min fluorduftende plikt. Mor sa det var en æressak å holde ting i orden. Da hun var liten, bodde hun og foreldrene i en lavblokk i utkanten av byen. Da kom munen ikke lenger klarte å få bukt med sprukken betong og lekkasjer i vannrørene, besluttet de å rive bygningen. Dagen før de flyttet ut, gikk bestemor og de andre mødrene i blokka gjennom hver etasje med skurebøtte og grønnsåpe, vasket grundig ned hvert eneste gulv, hver korridor og hvert trappetrinn. De forlot alt slik de fant det. Det var ikke snakk om å overlate en skitten leilighet til gravemaskinene. Ikke rart de aldri kom noen vei, sa far. Ingen snakker om ære lenger nå. Jeg skyller ut i vasken og kaster tannbørsten.

15. Om jeg ikke hadde levd hele mitt liv blant bøker, ville jeg neppe mistenkt noe. Alt før jeg kunne lese, pleide jeg å bla i bøker med bilder, studere cowboyer, safarier, dinosaurer. Det vanlige. Selv om skole verket pleier å se boklesning i ung alder som grunnlag for bekymrings meldinger, kan jeg ikke si det var noe desperat eller tvangsmessig over de daglige turene til biblioteket. Kort sagt hadde jeg for mye fritid og foreldrene mine for lite. Jeg har vært heldig. Der de fleste må gi slipp på lesekroken for å ta del i voksenlivets daglige ydmykelser, fikk jeg beholde min privilegerte posisjon i mange år. Lediggang er roten til all livskvalitet, og bøker er lette å temme. De glefser bare mot deg hvis du lar dem. Det var i biblioteket jeg oppdaget at jeg hadde en spesiell evne. Noen mennesker er utstyrt med en uforklarlig intuisjon, en finslipt følsomhet i sanseapparatet som gjør dem i stand til å forutsi sving ninger i aksjemarkedet eller avgjøre på et sekund om et impresjonistisk maleri er ekte. Dessverre for bankkontoen min har jeg ikke noen av disse evnene. Derimot har jeg en usedvanlig teft for skjevheter i tilvær elsen, hakk i livets linjal. Og nettopp blant bøker kunne denne evnen utfolde seg i all sin meningsløse rikdom. For eksempel: Jeg lånte en gammel utgave av Skatten på sjørøverøya, og oppdaget midtveis i lesningen at det lå et bursdagskort inneklemt mellom sidene. «Til 10-årsjubilanten fra bestefar», klemmer og beste hilsen og alt det der. Jeg bestemte meg for å finne ut hvem det tilhørte. Kortet var sendt i posten, men siden det alt hadde gulnet langs kanten, måtte jeg fram med telefonkatalogen for å finne den riktige adressen. Hun bodde på den andre siden av byen. Da hun åpnet, var jeg så ner vøs at jeg ikke klarte å si noe, ikke gjøre annet enn å holde fram kortet. Hun så på det, og i neste sekund, helt ut av det blå, begynte hun å gråte. Da hun hadde samlet seg litt, unnskyldte hun seg, sa at det var ikke meningen å skremme meg, det var bare så sterkt. Bestefaren var død for tolv år siden, og hun hadde ikke regnet med å få se noe fra ham igjen. Ingenting? sa jeg, kunne ikke helt få meg til å tro det. Alt forsvant da huset brant ned, sa hun. Jeg gikk hjem, en pose seigmenn rikere og med følelsen av å være

hittegodsets Sherlock Holmes. Fra en tilfeldig impuls (et spennende omslag med huggerter og Jolly Roger) hadde jeg klart å gripe inn i en annens livshistorie. Snart begynte jeg å plukke bøker på impuls, for å se om det fantes flere hemmeligheter skjult mellom permene. I løpet av de neste årene fikk jeg mange treff, nesten alltid postkort eller brev. Flere ganger merket jeg at jeg ble nærmest fysisk trukket mot bøker som inneholdt spor etter andre. Som de hadde et magnetfelt rundt seg. Som jeg hadde en innebygget ønskekvist i kroppen. Den satte meg i forbindelse med en virkelighet større enn meg selv. Usynlige tråder som strakk seg mellom kjensgjerning og kjensgjerning, skjulte historier. Alt var mulig. En gang fant jeg en konvolutt med et fotografi, det var moren til en gutt i parallellklassen, hun lå på en uoppredd seng kun iført et perle kjede og 80-tallsfrisyre. Jeg klarte ikke å legge fra meg bildet. Noe gikk i stykker overalt rundt meg, som glassvegger som knuser. Naturligvis visste jeg at det var noe som het pornografi, jeg hadde til og med sett noen bilder i friminuttene, men det var ubegripelig at noen jeg kjente til, en alvorlig dame med jobb i kommunen – at ordentlige mennesker – holdt på med slikt. Hun kunne like gjerne latt seg avbilde med et kjøtt bein i munnen. Det var som noen hadde løyet for meg hele livet. Fremdeles kan jeg kjenne den følelsen, en helt vanlig dag, for eksempel kan jeg gå ut i lunsjpausen for å hente en kaffe på hjørnet, biler kjører forbi med åpent vindu i solskinnet, noen malere står på et stillas og skravler, jeg kjenner duften av nybakt brød idet jeg skyver opp døra, der inne sitter en mor og ammer et spedbarn, stoltheten lyser i ansiktstrekkene hennes. Alt henger sammen. Og så, idet jeg griper den varme pappkoppen, uten forvarsel, er det akkurat som den usynlige tråden ryker. Nå ser jeg flekkene av råte i husfasadene, malerne har det trøtte blikket til noen som vet at de er fanget i gjeld og lav utdannelse på livstid, og mens spedbarnet kjenner kalsiumet synke inn i spirende tenner og voksende knokler, skriver den første genetiske feilkodingen en svart signatur under netthinnen. Drønnet fra fjerne mitraljøser og kampdroner kryper opp mellom gulvplankene, det forbauser meg at overflatehinnen i kaffekoppen ikke dirrer.