«Mirandas skattkammer» av Jan Kjærstad og Kristin Roskifte

Jan KjĂŚrstad

Kristin Roskifte

Mirandas

skattkammer

Jan KjĂŚrstad

Kristin Roskifte

Mirandas

skattkammer

Magikon forlag Oslo 2008

Jeg må finne på noe spennende, tenkte Nora. Hun kjedet seg. Hun kjedet seg veeeeeldig. Det var en hel uke til hun skulle begynne på skolen. I første klasse.

Hun både gruet og gledet seg. Mest gledet seg. Særlig til å lære alle bokstavene.

Men akkurat nå kjedet hun seg så det prikket helt ned i tærne. Hun hadde ingen å leke med. Bestevennen, Thomas, hadde flyttet før ferien.

Nora kom på at hun kunne gå på butikk-oppdagelsesferd. JA! Det var bare det at hun hadde vært i alle butikkene i nabolaget. Bortsett fra én. Nora ønsket hun kunne lese skiltet over døren. Butikken så alltid litt trist ut. Men i dag sto det noen rare ting utenfor, og Nora våget seg inn.

«Hei, jeg heter Nora og er seks år og tjuefire dager. Så fint det var her!»

«Takk skal du ha. Og jeg er Miranda,» sa eieren. «Kan jeg få by deg på noe? Vil du ha et glass saft?»

«Ja, gjerne,» svarte Nora. «Hva slags butikk er dette?»

«Det er en brukthandel,» sa Miranda. «Det vil si at ingenting er nytt, alt er brukt. Så her kan du få kjøpt litt av hvert. En gammel ABC, et speil fra Slottet, et skattekart som har tilhørt kaptein Sorte Bill. Vil du ha en kjeks også?» «Ååå, det var en VELDIG fin boks,» sa Nora.

Nora ble nesten mer opptatt av boksen enn av kjeksene.

Enda kjeksene hadde sjokoladetrekk. Det var noe med fargen og metallet og de vakre tegningene. «Jeg samler på bokser,» sa Miranda. «Jeg har samlet fra jeg var en liten jente. På bokser og esker og skrin av alle slag.»

«Hvorfor det?» spurte Nora.

«Jeg likte å bygge med dem,» sa Miranda.

«Hva bygde du da?» sa Nora. «Et tårn?»

«Jeg kunne bygge en hel by!» sa Miranda og slo ut med armene. «Med skyskrapere og alt.»

Et troll gjemte seg inni en av eskene.

Et glass var fullt av drops formet som diamanter, og de tok aldri slutt, samme hvor mange Miranda spiste.

En av boksene luktet av skokrem.

En dåse spilte «Til Elise» når Miranda åpnet lokket.

I en av boksene bodde en ånd som kunne oppfylle alle Mirandas ønsker.

Nora så nøye på Miranda. Istedenfor å kjede seg, ville hun prøve å finne ut mer om denne litt mystiske gamle damen. For Nora likte å spørre. Mamma mente hun spurte for mye, men pappa sa det var en styrke. Så nå tok hun sats: «Har du alltid hatt bruktbutikk, Miranda? Eller var du for eksempel løvetemmer i ungdommen?»

«Nei», sa Miranda og lo.

«Det var bra, for løver har fryktelig skarpe tenner,» sa Nora. «Men har du vært iskremselger?»

Miranda ristet på hodet.

«Det var dumt,» sa Nora.

Men Miranda hadde hatt mange andre yrker, og da Nora ba pent om å få høre om noen av dem, fortalte Miranda om forskjellige jobber hun hadde hatt.

«Hvorfor ble du så opptatt av bokser?» spurte Nora.

Miranda fortalte at det sikkert hadde noe med faren hennes å gjøre, for faren hadde vært kjøpmann. Han drev en kolonialhandel. Ko-lo-ni-al. En butikk med matvarer – kaffe, hermetikk, sirup, frukt – fra utlandet. I dag ville man bare sagt dagligvarehandel. Som barn likte Miranda alle de flotte boksene og eskene, og når de var tomme, fikk hun dem. «Far syntes jeg var noe for meg selv,» sa hun. «Han kalte meg alltid Miranda Mirakel.»

«Jobbet moren din også i butikken?» spurte Nora.

«Nei, mor stelte i huset hjemme,» sa Miranda. «Mor var fra England, hun lærte meg å like te og toast med marmelade.»

Mmmm, det hørtes deilig ut, tenkte Nora og kjente at det rumlet i magen. Det var litt merkelig, men hun fikk plutselig lyst på te og toast med marmelade. Og til å snakke engelsk. Mai neim is Nora. I låv ju.

«Men mor trivdes aller best i hagen,» sa Miranda. «Den så ut som et kunstverk.

I tillegg var hun flink til å sy klær. Flinkere enn noen skredder.»

«Syr du også?» spurte Nora. «Du har iallfall en veldig fin kjole.»

«Tusen takk,» sa Miranda. «Ja, jeg har sydd den selv. Jeg lærte det av mor.»

«Kan du bruke symaskin?» spurte Nora.

«Ja, selvfølgelig,» sa Miranda. «Kan du?»

«Jeg synes det ser litt farlig ut,» sa Nora. «Men jeg kan en sang om Josefin og en symaskin.»

«Da er du jo halvveis,» lo Miranda og fortalte at hun alltid hadde vært opptatt av klær.

Ville Nora se noen av de klærne hun hadde hatt opp gjennom årene? Så klart, sa Nora.

Og dermed hentet Miranda en eske med fotografier.

I hyllen bak Miranda oppdaget Nora en boks som skilte seg ut. Den var så gild at den strålte. «Er det en hemmelig hemmelighet oppi der?» spurte hun håpefullt.

«Kanskje det,» sa Miranda og løftet den ned. Hun hadde oppdaget boksen i butikken til faren da hun var på Noras alder. Den virket overnaturlig. Miranda ble helt betatt av den.

«Jeg fikk boksen av far da den var tom,» sa Miranda. «Han sa jeg skulle fylle den med liv.»

«Med liv? Det var rart,» sa Nora. «Går det an å fylle en boks med liv? Men hva forestiller bildet utenpå?»

«Et landskap i Nederland,» sa Miranda. «Å, Nederland, det høres spennende ut,» sa Nora. «Er det et land som ligger nede i kjelleren? Jeg vil gjerne reise dit. Har du vært mange steder, Miranda?»