«Mer enn bare luft» av Frøydis Alvær og Kari Stai

MER ENN BARE LUFT Frøydis Alvær & Kari Stai

© Magikon forlag, Kolbotn 2015 / ISBN 978-82-92863-64-0 / 1. opplag / Tekst: Frøydis Alvær / Illustrasjon: Kari Stai / Formgivning: Svein Størksen Trykk: Livonia Print, Latvia / Papir: Munken Lynx 150 g / Sats: Arno Pro 12/14,5 / Magikon forlag, Fjellveien 48A, N-1410 Kolbotn / www.magikon.no

MER ENN BARE LUFT Frøydis Alvær (tekst) Kari Stai (illustrasjon)

Hei! Ser dere meg?

Det blåser i dag, og skyene seiler. Jeg seiler med. Nei, det er ingen som ser.

Ikke om jeg stuper kråke i vinden, ser de meg. Hvis jeg kikker mellom grein­ ene og roper, hører de ikke. De ser bare den gylne ballen, som de kaster mellom seg. Det er Per og Sjur og Sine-Lill i full fart. Per er størst, det spruter grus fra bakken der han snurrer rundt. Sine-Lill hopper opp og ned og vifter med hendene. Hun vil at Sjur skal kaste til henne. Han har fått fatt på ballen og løfter den høyt over hodet.

Se meg, vit om meg!

Ja, nå ser de opp … men de ser ballkurven og ikke meg. Sjur kaster ballen i fin bue, den treffer kanten av kurven med et smell og spretter tilbake.

– Du treffer jo aldri! roper Sine-Lill.

Per fanger ballen og løper i ring rundt de to andre. Den som hadde hatt sånn kropp som ham, med tyngde i og kraft! Eller de kvikke beina til SineLill! Eller de tydelige hendene til Sjur!

Ute på siden står Karla med armene rett ned og roper ikke og hopper ikke omkring. Hvorfor står hun bare der? Vil hun ikke være med de andre? Det vil jeg! Løpe og hoppe og gripe – det er livet! Plutselig kommer ballen susende rett mot henne. Men hun blir redd og skvetter unna for ikke å få den i magen.

– Kløna! roper Sine-Lill, – hvorfor tar du ikke imot?

– Fordi …

Munnen hennes rører seg, men det kommer ikke flere ord. Hun kunne tatt den, men gjorde det ikke. Hvorfor kan ikke jeg få sjansen?

Ballen triller inn mellom trærne. Per henter den og er snart tilbake på banen.

Karla rygger bakover inn mot et gammelt lønnetre. Det blåser i dag, og skyene seiler. Øynene hennes er store, åpne, og mørke skyer seiler i dem. Den venstre skulderen skjelver, som om hun fryser litt. Hun kunne like godt vært ingen!

2

Her er jeg! Kast ballen til meg en gang!

– Hitover! roper Sjur.

– Nei, hit, hit, vær gem! roper Sine-Lill.

Men Per sikter mot kurven, og ballen går i bue rett i.

Kast hit, la meg få prøve!

Jeg kan finne et tegn å sende dem! Verden er full av tegn: vinden som på en og samme tid er her og farer langt av sted, solstrålene som ikke syns før de treffer på noe. Så mye som både er og ikke er.

Jeg velger ut det første bladet som har gulnet denne høsten. Jeg blåser det fra kvisten og sender det mot dem som kaster ball, men vinden tar det og fører det sikksakk rett forbi nesen til Karla, før det lander på bakken. Hun plukker det opp og står med tegnet mitt i hånda. Det er flikete med en rød flekk midt inni og likner litt på en hånd, med fem fingrer som spriker – akkurat så stor som Karlas. Hun holder blad­hånda mellom sine og går langsomt bort til de andre. Har hun skjønt noe? Kommer hun til å si at det er min tur nå?

– Se på dette rare bladet! sier Karla.

Sine-Lill skjærer en grimase.

– Hvordan rart? spør Per. – Det er du som er rar! sier Sine-Lill.

– Vær heller med å spille, så blir vi to på hvert lag, sier Per. – Det er liksom en blodflekk midt inni.

– Få se! sier Sjur og rekker ut etter det.

Karla lar ham få det.

– Og så likner det litt på en hånd!

Sine-Lill fniser.

– Kanskje det kan spå, sier Sjur.

– Spå, hva da? Per lar ballen synke.

– Det går an å spå når du ser inni en hånd. Bestemoren min kan det. Hun sier linjene kan tydes, akkurat som skrift. Det står skrevet i hånda hva slags liv du skal få. Se! Sånne linjer som går i kryss og deler seg. Han streker med fingeren bortover bladet.

– Tror du på sånt gammelt tull? Sine-Lill legger hodet på skakke og myser mot ham.

– Vet ikke, jeg, men hun spådde meg i går.

– Hva sa hun, da? At du skal bli rik og berømt?

– At vi skal vinne basket-matchen, det hadde vært noe, det! sier Per. – Hun sa at jeg kommer til å redde noen fra å dø.

Da retter alle seg og ser på ham.

– Og det tror du på?

Han ler litt sjenert og kaster bladet fra seg. Det seiler av sted opp og rundt med vinden. Karla prøver å fange det inn igjen – jeg er med – et kort sekund er det som om hendene våre møtes, fingertupp mot fingertupp, vi skvetter begge to – og ser hverandre. Hun vet, hun kjenner meg – selv om hun ikke skjønner! Vi er så like, vi to.

3

GJEMSEL – Kan du ikke ta deg sammen, Karla, og være med! roper Per. – Syns ikke det er noe gøy, svarer hun.

– Ikke vær dum. Det blir så dårlig trening med bare tre.

Sine-Lill og Sjur syns heller ikke det er så gøy lenger. Faren til Per er basket­ spiller og har overtalt dem til å velge basket framfor fotball, så Per gir ikke opp, selv om alle er lei.

Hvis det bare fantes en lek som var slik at jeg kunne være med …

Jeg gjør et forsøk, rir på vinden og uler: – Ouuh – hyl med!

Karla hutrer. Sjur fikler med glidelåsen på jakka og drar den opp.

Jeg hvisker: – Gjemsel!

– Hu, så kaldt, jeg vil hjem, sier Sine-Lill.

Forgjeves alt.

– Skal vi gå hjem til meg? spør Sjur.

– Og leke gjemsel på det skumle mørkeloftet? puster Sine-Lill.

Så har de hørt meg likevel? Karla har stukket hendene dypt ned i lommene på den røde boblejakka og ser ikke ut som om hun har lyst til å være med.

Men det har jeg!

– Vi kan leke gjemsel i hele huset, sier Sjur, – for ingen er hjemme.

– Det er skummelt overalt hos deg, grøsser Sine-Lill, – trappene knirker og veggene sukker!

– Fordi huset er så gammelt? hvisker Karla.

– Fordi det kryr av spøkelser der! erter Per, – Uuuh! og gjør en grimase med runde øyne og innsugde kinn.

– Tosk! fnyser Sine-Lill.

– Kom igjen! roper Sjur.

De braser gjennom krattskogen ned mot kirken, og videre på gangveien langs­kirke­gården. Jeg svinger med i vinddraget og slipper dem ikke av syne.

Per lar ballen trille foran seg. Straks er Sjur der og gir seg til å småsparke og hinke med en fot om gangen, mens ballen spretter sikksakk mellom beina på ham. Sine-Lill er også på pletten og får en fot borti. Karlas blikk henger ved ballen, men hun prøver ikke å nå den, verken med fot eller hånd. Hun fikser det like lite som jeg! Der kommer Per i stor fart bak Sjur og sparker til. Ballen farer i bue over hekken og inn på kirkegården. Guttene løper etter mellom gravene. Igjen får Per inn et kraftig spark, og ballen smeller mot en stein, spretter videre og treffer en rosebusk så stilker brekker og en sverm av røde roseblader flagrer opp i luften.

Houuiiihhh, hyler vinden.

Fy for hærverk! hyler jeg.

6

Det hørte de! Begge stivner og ser seg sky omkring. Per plukker opp ballen og så setter de på sprang, vekk, nedover grusveien …

– Dere er gale! skjenner Sine-Lill med latter i stemmen.

– Forstyrre freden til de døde! puster Karla bakerst.

– Førstemann hjem til meg! roper Sjur og fortsetter over gata og videre langs fortauet, de andre etter. Åtte føtter banker en hoppende rytme i asfalten.

Houiih, som det blåser i dag!

Houiih, jeg er med – og smetter inn døra hos Sjur som sistemann.

Gjemsel – der er jeg mester! Ingen er flinkere til å gjemme seg enn meg.

Bare at jeg trenger ikke å gjemme meg – jeg trenger å bli funnet!

Vindfanget er trangt og uten lys. De tramper gjennom og kommer til entre­en. Derfra går dør­er inn til andre rom, en trapp fører opp til etasjen over, og enda en trapp videre opp en smal sjakt.

Jeg er yr spenning.

Da leken begynner, står Per på kjøkkenet og teller.

– En, to, tre, fir’, fem …

De andre stormer ut i entreen og ser seg raskt om – så jeg skvetter oppover i etasjene til halvmørket øverst oppe. Sine-Lill og Sjur lister seg opp trappa, mens Karla blir stående rådvill midt mellom skoene i entreen.

– … nitten, tjue, tjueen …

Må hjelpe Karla med å finne gjemmested. Så kan vi bli funnet sammen, bomme oss sammen, en lystig tanke det også! Hun kommer seg visst ikke av flekken der hun står. Bak trappa er en smal dør som står på klem, jeg knirker den litt opp for å vise vei. Hun stirrer forfjamset og smetter inn.

– … trettien, trettito, trettitre …

Det er et kott med kartonger stablet og klær på hengere innover. Dørsprekken slipper nesten ikke inn lys. Jeg tror jeg hører hjerteslagene til Karla, for de banker gjennom meg også. Jeg hvisker og roer så godt jeg kan: Her er det trygt!

– … femti. Den som ikke har gjemt seg nå, han skal stå!

Hun aker seg innover og stanser en liten rumpebredde fra den innerste veggen. Så det skal bli plass til meg i kroken! Jeg smyger ned og lytter med henne etter lyder utenfor kottet.

Smart gjemmested, dette, for straks du hører skrittene til Per oppover knirke­ trappa, er det bare å fly fram og bomme seg! Hun skjønner det, hun sitter an­spent med ørene helt ut i entreen. – Men hvis Per kommer hit før han går opp?

Han gjør vel ikke det!

Jo! Der står han i døra og skuler mistenksomt inn. Hvis han oppdager Karla før hun greier å smette forbi, er det min skyld at hun blir tatt først. Jeg samler meg og blåser kald luft midt i fleisen på ham.

Han gisper og rygger – og går ikke inn i kottet.

7

Men han går ikke opp trappa heller, bare sirkler rundt i entreen, ser hit og ser dit, stanser opp og lytter. Han løfter på jakkene som de har slengt fra seg, og stikker hodet inn i et garderobeskap, skyver på en ulveskinnskåpe og trekker fram en lang, sort frakk. Samtidig kaster han blikk omkring seg og er dum nok til å tro at noen kommer for å bomme seg før han har begynt letingen for alvor!

Karla puster forpint. På tide å finne på noe. Jeg iler opp til annen etasje og inn på et soverom, der Sine-Lill har gjemt seg under senga. Hvis hun plutselig satte i et skrik, ville vel Per komme hit? Jeg blafrer med sengeteppet og kiler henne under beina. Så gøy! Men hun ligger musestille. Dumme jente – om jeg bare kunne dra deg fram etter håret! Jeg napper i tuen av hårstrå som faller ned foran ansiktet hennes.

– Atsjo! nyser hun. Øyeblikket etter er Per på vei opp trappa, men stanser halvveis, venter, snur og går sidelengs nedover igjen.

Jeg skynder meg opp mot loftet.

Sjur sitter vaglet øverst i den smale trappa. Han håper visst at det er så mørkt der oppe at han ikke syns nedefra. Loftsdøra står på klem, og kald luft siver ut. Han gjør seg klar til å smette inn der hvis Per kommer.

Plutselig er det masse lyder på loftet – for der er jeg! Vind utefra piper gjennom smale åpninger med netting for, og jeg lager skrapelyder og slår med løse planker og herjer på!

– Sine-Lill? Det er Sjurs stemme med redd knekk, – er du inne på loftet?

Han kikker inn. Stabler av falleferdige møbler, kister og kasser med bøker og papirer står på rekke innover golvet. Han skyver døra helt opp, akkurat idet jeg har funnet noen løse papirark, en hel bunke, som flagrer opp mellom takbjelkene og lyser hvitt. Hoh, hva jeg får til! Sjur skriker, trår feil og sklir ned trappa. Han støter sammen med Sine-Lill, som står klar til å smette ned straks Per er forbi, og Per ser dem begge og bråsnur. Dette går for fort: Karla, løp alt du kan!

Hun tumler ut fra kottet.

Men Per er rask og tung, han føyser henne vekk og kommer først til kjøkkenet: – Bom for Sjur, bom for Sine og for Karla!

Neste gang må jeg pønske ut et smartere gjemmested til henne!

Sjur krangler ikke på at han ble brent først. Men han begynner ikke å telle.

Han sender sky blikk til de andre og hvisker: – Det var noen på loftet. Noe hvitt som flagret. Så mest ut som et spøkelse.

– Du tuller nå? sier Per. – Det virket som om det var noen på det rommet der jeg gjemte meg, også, noen som kilte meg under beina! sier Sine-Lill.

– Faktisk fikk jeg liksom en iskald pust i trynet! innrømmer Per. – Det spøker her, at dere tør bo her!

10

De går inn på kjøkkenet. Det klirrer i glass og tappes vann og smeller i kjøleskapsdøra. De snakker oppspilt om – spøkelset, med ord som trevler meg opp til ingenting. Her blir jeg ikke funnet, snarere utradert. Jeg smutter inn i garderobeskapet og finner meg en tettknappet jakke som kan holde meg sammen. Noe spøkelse vil jeg ikke være.

Hadde bare kroppen min hatt fast form med synlig hud omkring! Og to føtter, som festet meg til bakken! Jeg kunne løfte dem, en om gangen og flytte meg bortover skritt for skritt, men ikke opp i luften og ikke fort. Kroppen må med, den er der hele tiden, en kropp som alle ser. En stor kropp vil jeg ha, ikke gjennom­siktig, skjør, men kraftig som Per, eller tynn som Sjur.

Jeg vet så lite om meg selv.

At jeg er alene i verden – alltid ensom, det vet jeg – det er alt.

STENGSEL Ytterdøra går opp, og entreen gjenlyder av skritt, bager og poser settes på golvet.

– Hei, Sjur! Alt vel? Foreldrene hans er kommet hjem.

Ivrige stemmer blander seg. Jeg hører barna fortelle om spøkelset. Gamle spøkelseshendinger blir føyd til, og fører til like mye latter som ord.

Moren går med ungeflokken opp på loftet for å se etter spor. Nå er all red­ sel­en deres borte. De bare ler av møbler som er veltet og arkene som ligger strødd. Faren er igjen på kjøkkenet. Han putter matvarer i skap og skal lage mid­dags­mat. Jeg hører at han plystrer velfornøyd mens han holder på. Jeg er så fryk­te­lig utenfor all latter og glede. Den som hadde hørt til i en sånn familie!

Dørklokka ringer iltert.

Sjur åpner og roper: – Karla, mora di er her!

Karla tramper ned trappa og protesterer: – Jeg vil ikke hjem.

Moren kommer inn i entreen. – Søte venn, det er snart kvelden! Hun plukker den røde boblejakka opp fra kleshaugen på stolen og gir den en dask idet hun holder den fram.

– Nei, sier jeg! sier Karla.

Jeg roper nei! jeg også, og ønsker meg langt vekk.

Hun likner ikke det minste på Karla. Jeg vil ikke se det fargeløse håret som ligger flatt til hodet. Jeg vil ikke se de sinte øynene eller vite om den smale, krumme ryggen, med skuldrene trukket opp. Alt omkring meg dirrer. Jeg vil presse armer tett inntil kroppen liksom Karla og si som henne: – Du bestemmer ikke over meg!

– Du må si pent takk for deg, sier moren.

11