Tyra T. Tronstad og Helena Ohlsson
© Magikon forlag, Oslo 2009. ISBN 978-82-92863-09-1. 1. opplag. Tekst: Tyra T. Tronstad. Illustrasjoner: Helena Ohlsson. Formgivning: Svein Størksen. Trykk og innbinding: AIT Otta. Utgitt med støtte fra Norsk kulturfond. www.magikon.no
Tyra T. Tronstad og Helena Ohlsson
Pappaen til Klara kjører T-bane gjennom den store byen. Han gjør det hver dag. Folk skal hit og de skal dit, og etterpå skal de tilbake igjen. «T-banen skal fram. Folk skal på jobben, og de skal levere unger, og de skal treffe noen. Hvis ingen kjører T-banen, går det galt,» pleier pappa å si. Pappa går vanligvis med lyse, lette skritt ned trappene. Sjåførjakka sitter tett rundt magen. Over magen lyser navneskiltet som en fullmåne. I hånden har han den skinnende trekantnøkkelen som åpner opp dørene til både vogner og førerhus. Utgangsdøra spretter opp, og i ekkoet etter fottrinnene til pappa sitter det alltid en liten, syngende tone. «Haaaadeeeeeet!» pleier han å rope når han har kommet ut. Høyt, så Klara kan høre det fra leiligheten i sjuende etasje. Hun blir stående og se etter ham. Etter hvert blir han mindre og mindre. Til slutt er han på størrelse med en liten maur, og han kryper inn på perrongen sammen med alle de andre. Så smetter han inn i førerhuset, og hele T-banen rykker seg i gang før den forsvinner inn i tunnelen. Igjen står bare den gapende tunnelinngangen og en perrong som er tom og stille.
I dag er alt annerledes. Pappa går ingen steder. Magen hans er slapp og tung bak pysjen. Når han går, henger skrittene hans nesten fast i gulvet. Han sitter på kjøkkenet og slurper i seg kaffe så sakte at den høres ut som syltetøy. Sjåførjakka blir hengende på knaggen. Den er gjemt bak et grått skjerf, og den lille trekantnøkkelen på kroken skinner ikke. Han er varm og han snufser. Håret ser ut som om det har fått seg en runde med støvsugeren. «Hva er det?» spør Klara. «Influensa,» svarer pappa. Langt der nede på stasjonen kan hun se at noen mennesker allerede har samlet seg foran en tom T-banevogn. De ser ut i lufta og skraper med skosålene mot perrongen.
«Det kommer ingen T-banefører i dag,» tenker Klara. «Han ligger under dyna med hoste og vissent hår og feber helt ut i øreflippene.» «T-baneføreren har gått ombord i senga og dratt i influensabremsen! Han har fått et opphold på grunn av signalfeil i influensaen!» sier Klara for seg selv mens hun kaster frokostbrødskivene inn i munnen, én etter én. Hun ser ned på menneskene på perrongen. De venter og venter og venter.
En av dem som venter på perrongen, heter Alfredo. Han skal på et viktig møte. Han har har tatt på seg pene og rene sokker og vasket ansiktet helt glatt. Han har gredd håret så mange ganger at det nesten har løsnet. Han gruer seg. I dag skal han få tre brødre til å bli venner igjen. De har vært sinte på hverandre i femten år, men i dag skal han ordne opp. Alfredo har ryddet så fint på kontoret! Han har satt fram sjokolade og han har lagd en innviklet plan som han har skrevet ned på store, hvite ark. «Den ene broren kommer til å rope. Den andre kommer til å spytte. Den tredje kommer til å hoppe opp og ned. Men i dag skal jeg få dem til å bli venner. Bare T-banen snart kommer,» tenker han. På et kjøkken i sjuende etasje sitter Klara, og det er så vidt hun ser Alfredo. For fra vinduet høyt oppe i blokka ser Alfredo ut som noe veldig lite, nesten bare en maur.
En annen som står på perrongen, heter Gunhild. Magen hennes er enorm fordi hun skal få en baby. Fra før har hun to forsiktige og snille småbarn. «Ha det, ha det,» sa hun til begge to i morges. «Ha det, ha det,» sa begge to, og smilte vakkert og fredelig. Gunhild skal til byen for å handle fine ting i den store babybutikken. Fra kjøkkenstolen oppe hos Klara ser Gunhild ut som en vanlig dame med litt stor jakke. Fra sjuende etasje er det nemlig ikke så lett å se forskjell på små og store mager bak små og store jakker. Henry og Åge står på perrongen for å dra til byen og treffe ei jente som heter Suzanna. De har ikke sett henne før. Men de tror ganske sikkert at hun er pen. «Kjære T-bane, kjør når du skal,» tenker Henry. Et sted inne i byen venter Suzanna, som kanskje er høy og lys, og som kanskje har en tatovert sommerfugl på den venstre skulderen. Henry har ikke sovet. Åge har ikke spist. Fra kjøkkenvinduet kan Klara se at guttene er ganske store. Men fra sjuende etasje minner de likevel mest om to tynne strå som stadig dulter borti hverandre.
Klara står på kjøkkenet og tenker. Hun lurer på om hun skal rope ned til alle på perrongen at pappa er skrudd av i dag. At han ikke kommer til å synge, kjøre, bremse og svinge. At han ligger og er parkert. Men hun gjør ikke det. Hun tenker seg om. Hun ser på den tuslete skyggen av pappas hode borte i senga og på de slappe små skyggene til de små menneskene nede på perrongen. De ser ensomme ut, som om de er jakker som noen har glemt igjen på en knagg. «Jeg skal hjelpe deg,» hvisker hun til pappa, så lavt at han akkurat ikke hører det. «Og deg, og deg, og deg,» sier hun til de små menneskene nede på bakken. Men de hører ikke. De er rett og slett for små. Klara tar sats og styrter ut av leiligheten, smeller igjen døra og fyker ned trappene. «Haaadeeeet,» roper hun opp til pappa, og ekkoet fra stemmen hennes rekker nesten helt opp til sjuende etasje.
Klara står på perrongen og har den skinnende trekantnøkkelen i hånden. Folk stirrer ut i lufta og ned på klokkene og inn i mobiltelefonene. Noen holder fast i papirer og i aviser. De står tett sammen som en skog det er umulig å trenge igjennom. «Unnskyld,» sier Klara. «Dette er en melding til de reisende. Kan jeg få komme fram?» Hun forsøker å sprake som en høyttaler. «Unnskyld,» knitrer Klara, men enda høyere denne gangen. «Det er en feil på T-baneføreren, kan jeg få komme fram?» En dame med en enorm mage bøyer seg over henne. «Kommer han ikke?» spør hun. «Dørene åpnes og det blir et kort opphold,» sier Klara.