«Jeg er jo her» av Constance Ørbeck-Nilssen og Akin Duzakin

Jeg er jo her

Constance Ă˜rbeck-Nilssen ¡ Akin Duzakin

Jeg er jo her Constance Ă˜rbeck-Nilssen og Akin Duzakin

– Er du redd noen ganger? Wilhelm ser på farmor.

– Noen ganger, Wilhelm, sier farmor, noen ganger er jeg redd.

Hun stanser og tørker svetten før hun tar et godt tak i spaserstokken igjen.

– Hva er du redd for da? spør Wilhelm.

Farmor ser opp i det store eiketreet.

– At jeg ikke skal se ekornet mer, Wilhelm. Ikke se det søte ekornet.

– Det ser du jo hvert år, sier Wilhelm. – Noe annet, farmor, jeg mener noe du er ordentlig redd for.

Farmor lener seg mot stokken og ser på Wilhelm.

– At jeg ikke skal se hvitveisen blomstre, ikke se de skjønne blomstene langs stien vår.

– Jeg er redd for sinte hunder, sier Wilhelm.

SĂĽnne ting. Det er sĂĽnne ting jeg mener.

– At jeg ikke skal høre fuglene synge i trærne, gutten min, sier farmor, den vakre kvitringen om våren.

– Jeg er redd for vepser som stikker, sier Wilhelm, og for farlige branner.

– Jeg er redd for at jeg ikke skal se svanene nede ved dammen, sier farmor, ikke se de hvite og stolte fuglene gli over vannet.