«Geriljabroderi» av Astrid Loraas og Mona Pedersen

GERIL JABRO DERIS TENES NI BUD

1. Du skal brodere sannheten om deg og dine venner.

2. Du skal overskjære broderiets hang til nusselighetens og religionens klamme røtter.

3. Man kan aldri brodere en sinnstilstand nedrig nok.

4. Du skal aldri såre din neste med mindre enn fem sting.

5. Du skal elske og forakte broderitradisjonen, og hate og beundre den huslige fliden.

6. Du skal aldri kopiere andres broderier, eller brodere prefabrikkerte kit.

7. Unngå aldri å utbrodere skandaler.

8. Du skal aldri angre.

9. Du skal sorgløst kunne brenne ditt broderi, men gladelig ta vare på rammen.

GERILJABRODERI

ET FORORD OG EN KRIGSERKLÆRING

Astrid Loraas og Mona Pedersen, geriljaledere.

Du hører ordet «broderi». Assosiasjonen går til noe nusselig og trygt, kanskje en klokkestreng med «Velkommen til vårt hjem» i entreen, eller duken på kjøkkenbordet med «Gi oss i dag vårt daglige brød».

Du befinner deg i en verden av pertentlige middelaldrende damer, i et innestengt univers bestående av tørre småkaker, falma plastblomster og klamme luftfriskere. Kort sagt: broderi er ikke kult.

Våre damer og herrer: De dager er over. Geriljabroderi er her! Gerilja betyr småkrig, en krig som føres av små, selvstendige avdelinger bak fiendens frontlinjer eller i områder okkupert av fienden. Å drive en gerilja innebærer å gjøre aktivt opprør mot rådende styre. Geriljaens krigshandlinger kalles nålestikkoperasjoner i militær sjargong, fordi en gerilja har ikke ressurser til å gjøre bred front.

Geriljabroderi vil ta broderiet ut av de stivnede hendene til okkupasjonsmakten som består av strikte håndarbeidslærere og husflidsgeneraler med egenhendig produserte småstjerner på de tekkelige blusekragene og batikkjolene. Vi vil løfte broderiet ut av den romantiserte ideen om den hjemlige, nusselige og innadvendte kosen.

Vi tar broderiet ut i verden, og bringer verden inn i broderiet. I våre nålestikkoperasjoner mot broderiokkupantene

005

har vi med oss geriljasoldater fra hele landet: menn og kvinner, etablerte kunstnere, designere, arkitekter, akademikere, barflyere og journalister så vel som skoleelever, husmødre og byråkrater.

I en verden hvor verdier som fred, forståelse, likhet, dialog og brobygging dominerer, så søker geriljabroderiet konflikt og brudd på alle tenkelige plan. Vi vil knekke de allmenne forestillingene om broderi som sjanger. Geriljabroderistenes arbeider dekker alle avskygninger av tilværelsen, politikk, terrorfrykt og sosiale spørsmål, så vel som drifter og begjær, kjedsomhet og aggresjon.

I et kulturhistorisk perspektiv bryter vi ned de uuttalte barrierene som ligger mellom de symbolske kategoriene feminint og maskulint. Vi tilbyr verden et rom der alle kan få være like myke, harde, glade, sinte, utagerende eller grå.

Fra venstre: Astrid Loraas, Mona Pedersen.

HISTORIEN BAK

DE FØRSTE STING

Mona Pedersen, geriljaleder.

Hvordan begynte det egentlig? Det spørsmålet har jeg fått mange ganger, men svaret er ikke helt opplagt. Noe ligger nok i oppdragelsen. Mine bestemødre elsket håndarbeid, og gleden og stoltheten de uttrykte når de hadde fullført noe avansert eller noe vakkert gjorde inntrykk på meg.

Det fantes ulike grader av håndarbeid før. Det var den typen som var nyttig og bent fram nødvendig, som å strikke ullstrømper og noen måneder senere kunne stoppe de samme strømpene på en måte som nesten ikke syntes.

Så var det den typen håndarbeid som var ren overskuddsvirksomhet, for eksempel å strikke store duker i syltynt hvitt bomullsgarn til kaffebordet, eller å brodere åkle til veggen i finstua. Håndarbeid var en ferdighet. Samtidig var både nytte­ og overskuddshåndarbeidet en måte å vise verden hvordan de verdsatte familien og hjemmet.

Syttitallet kom, og med det smeltet nytte­ og overskuddsdimensjonene sammen gjennom min mors frenetiske hippie­inspirerte hønsestrikk og enorme produksjon av alternative tovaprodukter. Denne formen for småartig regelbrudd resulterte i at jeg gikk på skolen iført egenproduserte

leggvarmere i psykedeliske farger prydet med inka­mønstre og fredsemblemer i skjønn forening.

Til tross for at jeg vokste opp i en verden hvor håndarbeid og håndverk tok stor plass, så var mitt forhold til dette i liten grad preget av begeistring, men desto mer tynget av dyd og plikt. Jeg var rett og slett ikke særlig flink. Det ble alltid noe kluss et sted. Strikkemasker som vrengte seg på feil sted, eller umerkelig hektet seg av pinnene og rant som små bekker nedover strikketøyet. Garn som knøt seg helt av seg selv. Stoff som på utspekulert vis krøllet seg under sømmen, og lagde folder og legg der de slett ikke hørte hjemme. Jeg husker verken glede eller stolthet over resultatet av mine håndarbeids­anstrengelser. Det var vel antakelig derfor jeg sluttet.

En dag kom dattera mi hjem fra skolen med en bekymret mine. Hun dro en liten pose opp av skolesekken, holdt den fram og erklærte: «Jeg trenger hjelp». Inni posen lå et krøllete ark med korsstingsmønster til en lilla tulipan. Der lå også et lite påbegynt broderi med knuter og krøll, dog med en vag likhet til tulipanmønsteret. På skolen skulle det altså broderes. I hennes uvilje kunne jeg speile mine egne barndomstraumer. Forenet gjennom en felles motvilje gikk vi sammen løs på oppgaven, og tulipanen ble ferdig. Faktisk ble den ganske fin også. Hun syntes dessuten at dette var så pass morsomt at hun i tillegg valgte å brodere forbokstaven i navnet sitt som en ekstra utsmykning av verket.

Det skjedde noe med meg også mens jeg hjalp Anna med tulipanbroderiet. Det kan best beskrives som en slags følelse av å mestre: Dette kan jeg klare! For første gang i mitt liv fikk jeg lyst til å brodere. Likevel var det noe med selve broderiet som holdt meg tilbake. Jeg fikk meg bare ikke til å sette i gang med duker, bilder og puter av den klassiske typen. Det passet rett og slett ikke, verken i hjemmet mitt eller for sjelen min.

Før den lilla tulipanen gjorde sitt inntog, hadde jeg imidlertid stått krokbøyd og ledd av Fuldesigns ferdige broderisett på Designtorget. Jeg hadde også tilfeldigvis snublet over ymse former for alternative broderier på Internett,

som Julie Jacksons «subversive cross stitch» og den mer politiske «radical cross stitch». Men jeg hadde ikke vært i nærheten av å kjøpe et Fuldesign­sett eller på andre måter følt meg fristet til å gripe nålen fatt. Disse erfaringene lå likevel lagret bak i hjernen min, etter hvert som ideen langsomt vokste fram. Jeg kunne jo lage mine helt egne broderier, med mine egne tanker og gode råd til meg selv. Det ga liksom en slags mening.

Ruteark ble anskaffet, og både bibliotek og nett ble saumfart i jakten på bokstavtyper og dekor. Inspirasjonskildene var mange, skapergleden var på sitt aller høyeste mens jeg pønsket ut tekster til mine aller første arbeider. Med utgangspunkt i et mønster fra boka til Julie Jackson lagde jeg «KØDD» som en hilsen til en dårlig venn, og «glem det» som et godt råd fra en god venn. «Hold kjeft og kyss meg» var inspirert av ingen ringere enn Elvis, og «STØV SUGER» ble til etter en kjedelig dag med husarbeid.

Jeg var ennå ikke klar over det, men helt fra den aller spedeste begynnelsen praktiserte jeg det som senere skulle bli Geriljabroderistenes første bud; «Du skal brodere

sannheten om deg selv og dine venner». Kødd­broderiet fikk senere status som selveste ur­Geriljabroderi­broderiet og har gjerne en framskutt posisjon på utstillinger.

Jeg holdt på med dette i noen måneder. Noen broderier hang på stueveggen, andre ble gitt i gaver. Det var en ganske innadvendt og privat affære, helt til den ettermiddagen da jeg brukte broderiene som utgangspunkt for å lage en gruppe på Facebook.

OPPTAKTEN

Astrid Loraas, geriljaleder

«So fill up those glasses, Bartender, I said fill them up to the brim, and then you turn the music way up loud and you turn the lights down dim.»

– Jim Bollers

Dette verset er fra en sangtekst som en kveld ble fremført på Sound of Mu av husbandet Lasso. Låta ble introdusert av bandmedlem Justin Newall med disse ordene: «Fill up those glasses bartender, but please don’t bring them outside».

SoM er en bar og utstillingslokale nederst i Markveien i Oslo, med hvite vegger, pinnestoler og respatexbord. Lokalet er lite, men det er masse plass utenfor. På denne tiden (høsten 2007), var det ikke lov å ta med drikke ut på fortauet i Markveien, og det var heller ikke lov å nyte sigaretter innendørs. Mange glade gjester hadde til tider problemer med å huske disse kompliserte reglene.

På utesteder finnes det nok av lapper med kjeftetekster som for eksempel «DET ER FORBUDT Å TA MED ØLEN UT» eller «HVIS DU TAR MED ØLEN DIN UT ER DET DIN SKYLD AT VI MISTER SKJENKEBEVILLINGA». De fleste driter i å lese dem, eller om de leser, så gir de likevel blaffen fordi beskjeden er så kjip. Jeg ville skrive om disse reglene på en hyggelig måte. Jeg ville veldig gjerne at Newalls introduksjon skulle henge som et vakkert broderi over utgangsdøra. Et «enten du liker det eller ikke, så er det sånn, dessverre»­broderi.

Samtidig som jeg holdt på med dette broderiet ble jeg invitert med i en Facebook­gruppe som het For et mer aggressivt korsstingsbroderi. Denne gruppa var skikkelig stas, syntes jeg. Det lenket på en måte tilbake til prosjektet Razorbitch fra noen år tidligere. Prosjektet handlet om klær og merkevarebygging; jeg redesignet plagg som skulle få fram motsetninger mellom klærnes uttrykk og bruksområder. De var illustrert og dekorert med broderier. Ett eksempel var en grønn militærbukse med blomsterdekor. Assosiasjonene kunne gå til krig og kamuflasje, så vel som fred og flowerpower.

En annen ting som fikk betydning for det som etter hvert skulle bli Geriljabroderi, var utstillingen 50/50 av Lars Paalgard og Per Jonas Lindstrøm, som ble holdt på Sound of Mu. Det eksisterende interiøret ble erstattet av stort og smått som hører hjemme i en sløydsal. Respatexbordene ble byttet ut med små høvelbenker. Veggene var stappfulle av velkjente verktøy. På den ene veggen hersket proper orden. Verktøyene var sirlig omrisset med strektegning, som konturen av et drapsoffer på asfalt. På den andre veggen var det uorden. Ingen av verktøyene hang riktig og omrissene var til dels ugjenkjennelige i forhold til de verktøyene som var ment å skulle henge der.

Det tok meg over et år å lage broderiet mitt, og det ble akkurat ferdig til 50/50­utstillingen. På åpningen av denne konstruerte sløydsalen slo det meg at en slik utstilling bare

måtte følges opp med en håndarbeidsutstilling. Det var da jeg husket på Facebook­gruppa med de aggressive korsstingsbroderiene. Jeg så for meg slike broderier tett i tett på veggene, som en salongutstilling. Disse broderiene måtte jo finnes i virkeligheten, for det var jo noen som hadde sittet og laget dem, akkurat som jeg hadde gjort med min broderte oppfordring. Jeg visste hvor mye arbeid som lå bak og tenkte at alle som en fortjente et liv utenfor internett.

Jeg bare måtte ta kontakt med opphavskvinnen til korsstingsgruppen. Jeg søkte på Google – lenker og bilder, Skattelisten, Underskog – jo da, jeg fant ut at dette var et

riktig menneske, denne Mona Pedersen. Jeg sendte henne en forespørsel om hun kunne se for seg en salongutstilling med aggressive broderier tett i tett, og hun svarte «JA!».

Vi møttes på en kaffebar på Grønland i Oslo, i all hast mellom jobb, busstider og julestri. Akkurat her starta Aksjon Geriljabroderi. En deilig blanding av en sangstrofe, et bittelite utstillingslokale, et nedlagt klesprosjekt, en supersær Facebook­gruppe og to damer som tilsammen var omtrent trehundreogsytti centimeter lange og godt over 80 år, og som hadde begynt å lefle med korsstingsbroderier

FULL GASS FRA START

Fødselen

Klokka var fem om ettermiddagen den 18.desember 2008 da Astrid Loraas og Mona Pedersen møttes for første gang. Derfor regner vi dette tidspunktet for geriljabroderiets fødsel. Utenfor vinduene hadde mørket senket seg og folk hastet forbi, noen på vei hjem fra jobb, andre travelt opptatt med juleforberedelser. Inne på kaffebaren var det lunt, varmt og fullt.

I løpet av en drøy time over hver sin doble latte meisla Astrid og Mona ut de første linjene i broderiprosjektet. Opprettelse av e­postadresse, lanseringstidspunkt og invitasjoner, frister for påmelding var blant detaljene som ble spikret denne ettermiddagen. Møtereferatet ble skriblet ned med rød tusj på en hvit serviett.

Opptakten til dette møtet lå drøyt to måneder tilbake i tid. Den 10. oktober oppretta Mona en gruppe på Facebook. Nærmest på impuls la hun ut fotografier av en håndfull broderier som hun hadde sydd denne høsten. Gruppa fikk det lange og talende navnet «For et mer aggressivt korsstingsbroderi». Hun bekjentgjorde nyvinningen sin til en liten, utvalgt vennekrets som en slags en intern spøk.

Overraskelsen var derfor stor da medlemsmassen begynte å vokse, folk som Mona overhodet ikke kjente. Forbauselsen ble enda større da de begynte å legge ut bilder av broderier som de selv hadde lagd, eller kommet over i ymse sammenhenger. Og medlemmene skrev på «veggen»: «Er i gang med mitt første korsstingbroderi. Det blir ikke så pent, men det blir jævla tøft», eller «Jeg visste ikke at jeg lengtet etter og savnet en slik gruppe – Herlig!», og «Få det ut!

Tenk å kunne sette ting på sin rette plass med korssting!».

Facebookgruppa ble et forum, et slags interessefellesskap både for folk med håndarbeidsinteresser og for folk som behøvde så vel latter som en smule trøst i hverdagen.

Astrid kom tidlig med i korsstingsgruppa, og hun kontaktet Mona med forslag om å invitere medlemmene i gruppa til en felles utstilling. Mona likte ideen umiddelbart, og sånn gikk det til at de to damene havna sammen på kaffebaren denne travle førjulsettermiddagen.

Et godt navn

Prosjektet måtte ha et godt navn, men hvilket? Navnet på Facebook­gruppa spilte på den assosiative kontrasten mellom aggresjon og tradisjonelt broderi, to ting som rett og slett ikke hører sammen.

Mona hadde dessuten kalt broderiene sine for «bryderier», et ordspill som understreket at hennes broderier var ment å være mer til bry enn for hjemlig pryd og kos. Verken «bryderier» eller «aggressive korssting» klang godt nok eller tilstrekkelig hardt, syntes Astrid og Mona. Det måtte mer til.

Løsningen kom gjennom luften, eller rettere sagt telefonen. Like etter det første møtet med Astrid ringte Mona til broren sin, Morten. Oppglødd og glad fortalte hun om utstillingsplanene, hvorpå han kom med følgende slengbemerkning: «Du styrer fælt med disse geriljabroderiene dine». Et lettere elektrisk støt gikk gjennom Mona

– Der har vi det! sa hun.

– Hva da?

– Navnet, vel! Geriljabroderi! Det er helt perfekt! Kjære Morten, får vi lov å bruke det?»

Morten ga velvillig sin tillatelse. Han uttrykte sågar en stor glede over å på denne måten kunne bidra til prosjektet. Etter en kort telefon til Astrid som var like begeistret, ble beslutningen tatt. Samme kveld ble e­postadressen geriljabroderi opprettet på Gmail og domenet geriljabroderi.com ble reservert. Prosjektet skulle hete Geriljabroderi. Navnet framhevet nettopp opprøret mot det pene og pyntelige håndarbeidsregimet. Astrid og Mona ønsket å egge til en liten krig, og det viste seg at folkedypet hadde stor mengder skarpe skudd i syskrinet.

Fellesskapet

Uten Facebook­gruppa hadde ikke geriljabroderi utviklet seg til en slik bred bevegelse. Facebook skapte et fellesskap og i tillegg var gruppen en kommunikasjonskanal mellom gruppas medlemmer. Her kunne førstegangsbroderende stille spørsmål av praktisk art – og få svar. Nettlenker, tips, inspirasjonsfilmer ble delt mellom medlemmene. Ikke minst

ble gruppa et sted der folk kunne vise fram det de hadde laget, og få velfortjent respons. Dessuten ble gruppa et første steg for Astrid og Mona, som nå var blitt geriljaledere, til å komme i kontakt med folk som hadde lyst å sende inn broderier til utstillingene.

At Facebook ble så sentral i utviklingen av geriljabroderiet understreket to ting. For det første var dette en nedenfra og opp­bevegelse, et fellesskap som vokste fram utenfor de tradisjonelle håndarbeidsmiljøene. Geriljabroderi skapte en ny oppmerksomhet rundt broderiet, og gjennom Facebook nådde prosjektet ut til folk som til vanlig ikke ville ha interesse for broderier i tradisjonell form. For det andre har kanskje gjennomslagskraften noe å gjøre med en slags generell og utbredt forståelse av den digitale tenkemåten.

Forholdet mellom et sting og en piksel er 1:1. En piksel er et av de mange små punkter som tilsammen utgjør en representasjon av et bilde på en datamaskin. Et korssting og en piksel har altså samme funksjon. Dette har muliggjort ulike typer programvare som for eksempel forvandler et digitalt foto til et broderimønster. Lenker til slike programmer ble hyppig delt av medlemmene i Facebook­gruppa.

Så langt har nærmere 200 personer medvirket i de sju utstillingene som Astrid og Mona har arrangert under paraplyen Geriljabroderi. Den yngste deltakeren er ni år og den eldste er 97. Bidragsyterne kommer fra alle samfunnslag, yrkesgrupper og fra hele landet. Noen har aldri brodert før, mens andre har lang broderierfaring. Alle har de gjennom Facebook­gruppa og utstillingsprosjektene funnet et sted hvor de både kan dele og vise fram.

Hva var det så med denne formen og dette uttrykket som engasjerte folk? Hvorfor fikk så mange forskjellige mennesker lyst til å brodere, og dessuten ville delta på utstillingsprosjekter? Geriljabroderi hadde helt fra starten en veldig bred appell, og motivasjonen for å delta kunne være like forskjellig som deltakerne selv. Broderiene som ble publisert på Facebook og sendt til utstillingene varierte fra de enkleste bannord og obskøniteter til mer kompliserte personlige eller politiske budskap.