Magikon forlag Kirkens Bymisjon
1
Alt forsvinner. Alt som vokser. Alt som puster, svømmer og flyr. Alt som kvitrer, bjeffer og mjauer, vil en gang bli stille. Noen ganger skjer det helt plutselig. Et hjerte som stopper. En bil som krasjer. En fisk som får nakken sin brukket, og som blir liggende i en bøtte og dirre. Noen ganger skjer det langsomt. Sånn som med mormor.
7
En gang fant jeg en skadet fugl i gresset. Den hadde krasjet i et vindu og slått hodet sitt, og nå lå den bare på bakken og skalv. Pappa ville ikke at jeg skulle ta på den. Han sa jeg kunne bli syk av det, men døden smitter vel ikke?
Da jeg kom tilbake dagen etter, var fuglen borte.
Et øyeblikk glemte jeg at den ikke kunne ha fløyet sin vei.
8
Bladene på trærne blir grønne om våren, men om høsten faller de ned på bakken og blir til jord. Skal jeg også bli til jord en gang? Bli svart og myk og kald og smuldrete?
Skal jeg også graves opp, drysse ned fra spader, og hjelpe trær og blomster å vokse opp? Alt går i sirkler. Hvor var jeg før jeg ble født?
Jeg har et tre på rommet mitt. Et lite, grønt tre som står i en krukke ved siden av sengen. Det er japansk, og heter bonsai. Jeg fikk bonsaitreet da mormor ble syk. Det skjedde ganske plutselig. Mamma og pappa ringte til mormor mange ganger uten at hun svarte. Mamma hadde redde øyne, og vi måtte skynde oss inn i bilen. Måtte kjøre så fort vi kunne, men ikke på rødt lys, og ikke raskere enn det som er lov.
«Man må ikke skynde seg så mye at man aldri
kommer frem», pleier pappa å si. Først forsto jeg ikke hva han mente.
12
13
Mormor svarte ikke da vi ringte på. Mamma måtte låse opp med nøkkelen sin, og var så stressa at hun glapp mobilen i gulvet. Innenfor var det helt stille. Det luktet parfyme, tepper og gamle møbler.
«Hallo?!» ropte pappa, og tok hånden min. Ingen
svarte. Mamma gikk foran oss med raske skritt. Klikk, klakk, sa støvlettene.
«Herregud!» sa mamma, og stoppet opp i dør-
åpningen. Jeg stakk hodet forbi armen hennes. Der lå mormor. Midt på gulvet.
15
Bonsaitreet sto i vinduskarmen, det dryppet vann ned mot gulvet, og der lå mormor, rett ut, med en vannkanne i den ene hånden.
Mamma gråt, pappa skyndte seg bort og la en sofa-
pute under hodet hennes. Da blunket mormor mange ganger og så seg forvirret rundt.
«Er det lørdag?» spurte hun. Pappa ringte 113. Jeg
sto helt, helt stille, men hjertet mitt banket som om jeg løp så fort jeg bare kunne. Like etterpå blinket blålysene utenfor vinduet. En mann og en dame kom ut av en ambulanse. De løftet mormor over på en hvit seng. En båre. Hun fikk et sikkerhetsbelte over magen, så hun ikke skulle trille av. Så bar de mormor ut av leiligheten og inn i ambulansen. Mamma ble med.
16
Pappa tørket opp vannet på gulvet med et håndkle. Så fant han en lefse i skapet.
«Hva skal de gjøre med mormor?» spurte jeg.
«De må finne ut hva som skjedde», svarte pappa.
«Og så må de se om mormor kan bo hjemme igjen, eller om hun har blitt så gammel at hun må på sykehjem.»
«Hva med alt som er i leiligheten, da?» spurte jeg.
Foran meg sto bonsaitreet som jeg ga til mormor
da hun fylte 81. Jeg og pappa fant det på IKEA. Vi lette etter en ny seng til meg, og så fant vi dette treet samtidig.
«Se på det rare treet», sa jeg til pappa, som trillet
en stor vogn med mange flate esker.
«Ikke sant det er fint? Det heter bonsai», sa pappa.
«Kan jeg gi det i gave til mormor?» spurte jeg.
18