Forfatterkollektivet 7
Du får den slutten du vil ha
Skeive noveller, historier og én slam
Måken forlag
Innhold
du får den slutten du vil ha 7 Monica Egeberg
det er deg
Ellisiv Stifoss-Hanssen
epletreet
Kiné Kaborg
til gården
Sonja Dalseth
bufetat
Karine Dybvik
selv døden er noens søster
Martine Johansen
gnistgap
Kathrine Lindsay
bidragsyterne
39
59
83
99
137
167
187
Monica egeberg
Du får den slutten du vil ha
Jeg sto utenfor den gule bygningen i Bogstadveien. Navnet hennes sto på dørklokken, så jeg trykket på den lille sorte knappen, og holdt pusten mens jeg ventet på at hun skulle svare.
«Ja?» sa kvinnen i den andre enden av telefonsystemet.
«Hei, det er Marie Andersen. Jeg har en avtale klokken ett.»
«Hei, du! Velkommen. Bare kom opp i tredje etasje.»
Det summet i dørklokken, og jeg gikk inn, tok trappene for å kjøpe meg litt tid. Jeg var nervøs. Hun hadde satt døren på gløtt for meg, og jeg kom inn i en smal entré, malt i en lys og varm farge. Entreen var sparsommelig innredet, det var en skjenk i furu, et lite rundt speil på veggen over skjenken, og et bilde, en malt rose.
Det hang en ytterjakke på en rekke av kroker på veggen, og det sto et par mørke damesko rett under. Jeg hang min egen jakke på kroken ved siden av, satte skoene rett under min egen jakke. Symmetrien mellom jakker og sko gjorde at nervøsiteten min roet seg, og jeg ble stående, lurte et øyeblikk på om jeg skulle dandere mitt eget jakkeerme på samme måte som den andre jakken, hvor det ene ermet var skjult på baksiden, altså inni jakken, eller om jeg skulle trekke ut det ermet som var skjult. Det ville se mye bedre ut om alle fire ermene hang likt.
«Hei, Marie, bare kom inn og sett deg. Vil du ha noe å drikke?
9
Te? Vann? Jeg har dessverre ikke kaffe.» Kvinnen sto plutselig bak meg i entreen, og smilte bredt. Holdt armene opp slik man gjør når man vil gi noen en klem.
«Nei takk, jeg har det fint.» Jeg smilte tilbake.
«Da kan du bare følge etter meg inn i rommet her og sette deg i stolen.» Hun pekte på en av rommets to stoler, og jeg satte meg forsiktig ned i den ene av dem. Det var en dyp stol, en slik stol man sitter i, og ikke på. Jeg ble sittende litt for langt fremme, og musklene i ryggen reagerte med å spenne seg for å holde ryggen rak. Ved siden av stolen min, inntil veggen, sto et bord med et tent stearinlys, tekoppen hennes som luktet mynte, og en eske med papirservietter. Jeg hadde ikke tenkt å gråte.
Fra stolen jeg satt i, kunne jeg se rett ut på et løvtre, og jeg mistenkte at stolen var plassert der med vilje. Trær skal visstnok virke beroligende og motvirke stress, jeg har til og med hørt at det skal være en egen klubb for treklemmere i Norge, hvor man møtes regelmessig i skogen for å klemme trær.
«Sitter du behagelig?» Hun så på meg med grønne øyne som smalnet når hun smilte, og iris ble forsterket av den grønne brilleinnfatningen hennes. Sikkert ikke tilfeldig. Det er svært få mennesker som har grønne øyne, så enten vil man skjule det, eller fremheve det. Jeg ville skjult det. Ansiktet hennes var mykt, hun hadde fine rynker fra pannen og ned til halsen, og på det lille jeg kunne se av brystet hennes. Hun var voksen, jeg likte det. Det føltes riktigere å få råd av noen som er eldre, og ikke yngre enn deg. Jeg lente meg tilbake i stolen, plasserte korsryggen helt inntil stolryggen. Tankene spant fremdeles rundt treet utenfor, jeg måtte anstrenge meg for å flytte blikket over på henne. Hvorfor hadde hun plassert stolen rett foran vinduet, var det vanlig å klemme treet på vei hjem?
«Ja, så godt som jeg klarer», svarte jeg, og forsøkte å gjengjelde smilet hennes.
10
«Så. Velkommen hit til meg. Jeg har satt av en time til oss i dag. Hva kan jeg hjelpe deg med?»
«Jeg har vært utro.» Jeg holdt blikket hennes, men etter noen sekunder måtte jeg se ned. Hun sa ikke noe, ventet bare på at jeg skulle fortsette.
«Med min beste venninne.»
«Mot din beste venninne?»
«Nei. Med min beste venninne.» Jeg møtte blikket hennes igjen.
«Ja vel.»
Jeg kunne høre at hun var overrasket i stemmen, men ansiktet hennes fortrakk ikke en mine, som om det var helt dagligdags at klientene hennes lå med sine beste venninner, noe jeg tvilte på.
«Vil du fortelle mer?»
«Ja.»
Jeg måtte samle meg litt. Det var vanskelig å vite hvor jeg skulle begynne.
«Det kom som en overraskelse på meg. Vi var på venninnetur til Paris. Jeg fylte 40 år, og fikk turen i gave. Vi hadde drukket litt for mye, kanskje, og så skjedde det bare.»
«Det bare skjedde.» Hun så på meg, smilte fremdeles med de smale grønne øynene.
«Nei, selvfølgelig ikke, ikke helt ut av det blå. Nå i ettertid ser jeg at det var uunngåelig, at det hadde bygget seg opp over tid. Det kunne nok like gjerne skjedd her hjemme.»
Hun sa ingenting.
«Vi er definitivt tiltrukket av hverandre, og har nok vært det en stund. Det er bare noen uker siden det skjedde, at vi var i Paris, altså. Vi var der, det var bare oss to. Vi spiste deilig mat, var på konsert med en av favorittartistene mine, vi spaserte rundt og opplevde byen. Det skjedde den siste kvelden.»
Jeg hørte selv at jeg snakket fort og usammenhengende, men
11
håpet hun fikk med seg essensen. At jeg var forelsket i min beste venninne. At hun skjønte det selv om jeg ikke fortalte det.
Jeg fortsatte å se ned på hendene jeg hadde foldet i fanget. Det var 25 år siden jeg snakket med noen sist, den gangen gikk jeg i terapi fordi jeg lurte alle, både familie, venner og hele bygda, med skrøner og historier. Jeg diktet opp de utroligste ting, bare løgn og fanteri alt sammen. Løgner for alle andre enn meg selv. Jeg levde meg så inn i løgnene at jeg trodde på dem selv. Selv da jeg på ungdomskolen skulle skrive en artikkel om en faktisk hendelse, for eksempel skuddene i Sarajevo, valgte jeg å skrive sju sider nonsens, om det alvorligste tilfellet av sveiseblindhet verden noen gang hadde sett. Historien daterte seg til 1859, da den verdensberømte sveitsiske optikeren Johann von Schpraonschetz fikk en kraftig solbrent kvinne inn i butikken sin i Ladenstraße 13, og ble permanent blind av hendelsen. Læreren min hevdet det var dikt og forbannet løgn, jeg hevdet det motsatte, dette hadde skjedd i virkeligheten. Det ble mye oppstuss av den hendelsen, det husker jeg godt. Dette var jo før Google eksisterte, så han brukte sikkert enormt med tid for å finne ut av om det hadde skjedd eller ikke.
Denne gangen var det annerledes. Jeg måtte ha hjelp fordi jeg serverte løgner igjen, men nå var det løgner om virkelige hendelser.
«Når du sier du var utro, du er gift?»
«Ja, jeg er gift med Anders. Verdens herligste mann. Jeg er veldig heldig.»
«Og du elsker Anders?»
«Ja, selvfølgelig.» Hun satt helt rolig i stolen sin, lot meg fortsette.
«Det er ikke det samme nå som det var tidligere, men vi har det veldig bra sammen. Han er snill, støttende og en veldig god far for barna våre.»
«Men likevel har du forelsket deg i venninnen din.»
12
«Ja.» Hun hadde selvfølgelig skjønt det.
«Så du har evnen til å elske flere. Det er jo en gave.»
Jeg så på henne. Gave og gave. Jeg syntes egentlig det var mest forvirrende. Slitsomt til tider, og vondt.
«Jeg ser på deg at du er forvirret. Det jeg mente, er at det er en gave å elske, og nå elsker du flere. Jeg skjønner selvfølgelig om du synes det er vanskelig.»
Jeg så ned på hendene mine igjen. Snurret lett på den brede gifteringen på høyre hånd. Snurret lett på ringen jeg hadde fått da vi hadde vært gift i ti år, som var plassert ved siden av.
«Ja, det er vanskelig.»
«Har du tenkt noe på hva du ønsker?»
«Ja, jeg vet hva jeg skal gjøre. Hva jeg trenger hjelp til.» Jeg trakk pusten.
«Jeg ønsker å gjøre det slutt med henne. Før det blir for alvorlig. Jeg har allerede løyet til Anders flere ganger denne uken, jeg vil gjerne unngå å gjøre det fremover.» *
Den aller første gangen jeg møtte Alice, var på en av årets våteste dager. Det regnet så kraftig at sølepyttene var blitt store dammer, ingen veier eller kumlokk klarte å ta unna alt vannet som flommet. Bekker ble til elver, og himmelen var utømmelig. Det var november, og den var akkurat slik den pleide å være, våt og mørk.
Det var én parkeringsplass igjen utenfor Rema 1000 hvor jeg pleier å handle, og jeg smatt min lille Tesla inn mellom to større. Det gikk greit å parkere, men å åpne døren og komme seg ut var verre. Etter noe famling for ikke å skrape opp både min
13
egen og den store Teslaen på venstre side kom jeg meg endelig ut, og ble klissvåt på de få meterne fra bilen og til butikken. Skoene ble gjennomvåte, etter at jeg på verst tenkelig og klønete vis hadde plumpet høyre fot ned i en dam med tykkflytende leire, og i forargelsen over å drukne halvparten av et par sko til 6000 kroner satte jeg like gjerne ned den andre skoen i dammen også.
Det eneste jeg hater mer enn novemberregn, er å bli gjennomvåt og kald av det samme novemberregnet.
Inni butikken fant jeg en handlekurv, plukket tingene på listen. Håret klistret seg til hodet og ansiktet, jeg var sulten, klissvåt, og håpet jeg ikke ville treffe kjente. Det sto bare en ung dame foran meg i kassen. Hun la varene sine på båndet, snudde seg mot meg for å plassere den tomme handlekurven.
Smilte til meg og så på meg, akkurat så lenge at jeg hadde mest lyst til å synke ned i den største søledammen av dem alle og håpe den var 1,70 dyp så jeg kunne forsvinne nedi med hele meg.
«Er det ikke du som er naboen min?» Hun la hodet på skakke, smilte igjen, og så på meg mens hun flyttet en hårlokk som lå helt perfekt over på andre siden, der den ble liggende like perfekt. Jeg dyttet det lange våte håret mitt til siden.
«Ja, kanskje det?» svarte jeg. Jeg hørte at jeg var litt kort, så jeg justerte stemmen opp et hakk, det var tross alt ikke hennes skyld at jeg var våt, kald og sulten.
«Hvis du har flyttet inn i nummer ni?» I refleks la jeg hodet på skakke, jeg også, og hun rødmet da hun oppdaget hva jeg gjorde. Jeg skyndte meg å rette opp hodet.
«Ja, jeg er Alice. Vi har nettopp flyttet inn i nummer ni.»
Så rakte hun meg hånden.
«Hei Alice, jeg heter Marie.»
«Så hyggelig å møte deg! Jeg har jo sett deg i vinduet, vet du. Du må komme på middag en dag!»
14
«Ja, gjerne det.» Jeg så på henne der hun sto. Hun hadde en stor strikket genser, lyse jeans og støvler fra Ilse Jacobsen, som om hun kom inn i butikken fra en fin høstdag. Hvordan kunne hun være helt tørr, og jeg så våt? Og, hvorfor hadde hun sett på meg i vinduet?
«Hva med i morgen klokken 19?»
«Allerede? Ja, det kan jeg sikkert.»
«Er du gift?» Hun så på hendene mine.
«Ja.» Jeg rakk akkurat å tenke at det var rart hun ikke hadde sett Anders, før hun fortsatte.
«Så ta ham med, da. Jeg er også gift. Det blir hyggelig. Har dere barn? Eller forresten, vi tar middag uten barn om det går? Jeg gleder meg!» Hun tok varene i hånden, og forsvant ut døren fortere enn jeg rakk å skjønne hva jeg hadde sagt ja til.
Jeg fortalte Anders om den pussige nye naboen samme kveld, og vi var skjønt enige om at vi måtte gå, noe annet ville være uforskammet. Et par minutter før sju dagen etter tuslet Anders og jeg over til nabohuset med en bukett blomster, og en flaske vin.
Jeg hadde stått lenge foran garderobeskapet, usikker på hva jeg skulle ha på meg. Anders hadde kommet nydusjet ut fra badet, luktet og så fantastisk ut som alltid. Han slengte på seg en blå skjorte og beige bukser, det så ut som han var tatt rett ut av reklameplakaten til en av byens mest fasjonable herreforretninger. Jeg tok ut antrekk nummer tre, og fant ut at det fikk duge. Lyseblå drakt med beige bluse. Jeg så ut som om jeg skulle på jobb. Jeg tok frem et silkeskjerf som matchet drakten. Litt bedre. «Du er nydelig», sa Anders, og som alltid så det ut som om han mente det.
Da Alice åpnet døren, så hun forfjamset ut. Hun så på meg, så på Anders, så på meg igjen, før hun brøt ut i latter.
«Wow! Jøss, jeg kjente deg ikke igjen i tørr tilstand.» Jeg fikk en
15
lang klem, og så hilste hun på Anders.
Det luktet brent smør idet vi kom inn i entreen. Hodet mitt ramset opp alle råvarene hun kunne ha ødelagt, og jeg fant ut at det beste ville være om hun brente kjøtt fremfor fisk. Da hun gikk foran oss inn i stuen, ga jeg Anders hvorfor spiste vi ikke før vi gikkblikket.
«Trenger du hjelp?» Jeg fulgte etter henne inn på kjøkkenet, på let etter det som luktet.
«Nei da, jeg har full kontroll.» Hun smilte, og svinset forbi meg. Jeg smilte tilbake, noe måtte hun jo ha ødelagt.
«Hva lager du for noe deilig?»
«Pasta carbonara. Det beste Gustav vet.»
Pasta carbonara. Hva i all verden hadde hun brent? Eggene?
«Så deilig. Med pancetta eller bacon?»
«Bacon. Aner ikke hva det andre du sa, er. Er det ikke alltid med bacon?»
«Jo da. Pancetta er en form for italiensk bacon.»
«Jøss. Nei, så fancy er det ikke her i huset.»
Hun svinset rundt meg. Jeg sto klossete midt på kjøkkengulvet, livredd for å gå i veien, eller krasje med henne. Et øyeblikk lurte jeg på om jeg skulle rette opp min egen fadese, at jeg hadde glemt at carbonara skal lages med guanciale, men det slo meg at hun ikke ville ane hva jeg snakket om. Jeg fortsatte å se på henne. Hun hadde på seg en lys rosa kjole, og den satt helt fantastisk på henne. Et nydelig fall som sluttet rett nedenfor knærne, og jeg måtte ta meg i å ikke stirre. Jeg kikket videre rundt meg. Kjøkkenet var smårotete, men tilsynelatende ganske rent. Jeg sukket lettet.
«Sånn, da er det klart. Jeg skal bare helle sausen over spagettien. Jeg har gjort alt klart på forhånd, så det ikke skulle bli stress.»
Hun kom bærende på et stort fat, et berg av kokt Torospagetti, mat nok til 15 personer. Eggene hadde fått altfor mye varme, det
16
så ut som overkokt eggerøre var dandert oppå berget med pasta, og oppå der, et like stort berg av brente baconbiter, toppet med et dryss tørket persille. Det så ut som en katastrofe. Magen min rumlet, jeg var glad jeg var skrubbsulten, det ville gjøre oppgaven litt enklere. Jeg håpet hun var like raus med alkoholen som hun var med mengden middagsmat.
«Mer vin?»
«Ja takk, svært gjerne.»
Hun sto bak meg og skjenket, la venstrehånden sin på skulderen min, trykket forsiktig med tommelen. Jeg kjente varmen fra hånden hennes gjennom det tynne silkestoffet i blusen, og det tykke bomullsstoffet i blazeren. Hun hadde varme hender.
«Så, hva driver dere to med, da?» Hun hadde satt seg igjen, og så rett på meg.
«Vi er ingeniører begge to», svarte Anders.
«Sivilingeniører», sa jeg.
«Vi traff hverandre under studiene i Trondheim, på slutten av siste semester», sa Anders.
«Sivilingeniører? Men hva jobber dere med?»
«Helt konkret jobber jeg med å planlegge ny vannforsyning i Oslo, jeg er leder for vann og avløpsetaten. Anders jobber i KPMG, med internrevisjon.»
«Vannsystemer. Det høres litt kjedelig ut?» Hun lo, og latteren hennes smittet over på Gustav.
«Vannforsyning.» Jeg måtte korrigere henne. Jeg jobber med vannforsyning.
«Og, vi er vel ikke såå kjedelige, tror jeg?» Jeg fortsatte å se bort på Anders.
«Jo da, vi er ganske kjedelige», svarte Anders, og nå hadde latteren smittet over på ham også.
«Hva gjør dere, da?» Jeg lot latteren deres stilne før jeg stilte
17
spørsmålet. Jeg tippet at hun var ballettdanserinne, om noe slikt fremdeles fantes. De hadde vel ballettdanserinner på Operaen? Hun hadde i alle fall en jobb hvor hun brukte kroppen mye, så veltrent som hun tilsynelatende var. Gymlærer kanskje, eller personlig trener i en fancy treningskjede. Kanskje det var der jeg kjente igjen ansiktet hennes, fra en reklamevideo om trening. Jeg tippet hun kostet tusenvis av kroner for en liten time, mye mer enn jeg var villig til å betale, om jeg skulle benyttet meg av tjenestene hennes. Gustav med sine lyse krøller, runde briller med mørk innfatning, rutete skjorte og lyse jeans. Jeg satte en femtilapp på lærer.
«Jeg skriver bøker. Gustav er grafisk designer. Han lager omslagene mine, blant annet.» Hun smilte bort på mannen sin.
Hjertet mitt sluttet å slå. Jeg kunne i alle fall ikke kjenne det slå lenger.
«Alice, som i Alice Margareta Sofia Loumann.» Herregud. Jeg kjente at jeg ble rød i ansiktet. At jeg ikke hadde kjent henne igjen, hvordan var det mulig. Jeg hadde jo alle bøkene hennes hjemme. Nå begynte jeg å le også, i forlegenhet over ikke å ha kjent igjen en av de mestselgende forfatterne i Norge de siste årene. Vinneren av Bokhandlerprisen i fjor, Brageprisen i 2017, Årets forfatter 2016. Gyldendals melkeku, skulle man tro Kapitals oversikt over mestselgende forfattere de siste årene. En haug andre utmerkelser.
Alice så på meg med et ertende blikk.
«Jøss, vet du alle mellomnavnene mine også? Det står ikke på bøkene.»
«Ja. Jeg er en stor beundrer av deg.»
«Så hyggelig. Det skjulte du godt, må jeg si.» Hun lenet seg tilbake i stolen, slapp ikke blikket mitt, det var helt umulig å lese ansiktet hennes. Jeg lurte på hvor lenge jeg ville rødme. Sikkert en uke. Kanskje to.
18
«Jeg kjente deg igjen med en gang du åpnet døren.» Anders smilte, og løftet glasset sitt opp til en skål med Alice. Jeg så på ham. Mente han det? Jeg ble irritert. Om det var fordi Anders skålte med vertinnen, eller om det var fordi han ikke hadde nevnt for meg, eller hintet om, at vi var hjemme hos landets mest kjente forfatter, kunne jeg ikke skjelne mellom, trolig begge deler. Jeg ble motvillig med på skålen mens jeg kjente siste rest av rødme forsvinne fra kinnene mine.
Resten av kvelden bar preg av min forlegenhet. Hun var usedvanlig hyggelig, som var veldig overraskende. Hun var vakker, smart, vellykket, rik. Jeg hadde en intuisjon, eller tanke, om at det ville være rart om hun var hyggelig også. Så var hun mer enn det, hun var usedvanlig hyggelig. Nær, varm, åpen, veldig inkluderende. Jeg kom aldri til meg selv igjen den kvelden.
Dagen derpå våknet jeg med et rykk. Jeg stirret i taket. Kjente på kvalmen, den hamrende hodepinen, belegget på tennene. Sto forsiktig opp av sengen, og gikk ut på badet. Speilet viste mørke ringer av manglende søvn under øynene, og håret var flokete og bustete. Jeg kjente morgenånden slå tilbake fra speilflaten. Drømmen hadde tatt meg med ut i en liten båt. Det hadde vært uvær og høye bølger. Faren min satt bakerst i den lille båten, forsøkte å få kontroll på roret, vi danset på de hvite toppene, det kilte i magen. Jeg tok to Paracet, pusset tennene, tisset, forsøkte å gre håret, og gikk tilbake til soverommet. Klokken var kvart over seks, utenfor blåste det kraftig. Det var helt stille i huset. Jeg la meg forsiktig tilbake i senga, med ryggen mot Anders. Han pustet helt rolig. Jeg forsøkte å sove igjen, men det var umulig å få kvelden og middagen ut av hodet. Den elendige maten hun serverte. De fantastiske bøkene hun har skrevet, som har gjort så dype inntrykk på meg. Måten hun beveget seg på. Når hun så på meg, smilte, begynte å le fordi hun syntes jeg sa noe morsomt, selv om jeg ikke
19
gjorde det. De gangene hun la hånden sin på ryggen min, på armen min, på hånden min. Helt tilfeldig, men samtidig ikke. På vei opp trappen da de skulle vise oss rundt i huset. På kjøkkenet da jeg hjalp henne dekke av bordet. I stuen da hun mikset gin & tonic etter maten. Hun hadde så utrolig varme og gode hender. Hodepinen slapp etter 20 minutter. Jeg snudde meg, og krøp tettere inntil Anders. Jeg strøk hånden over brystet hans, gjennom det krøllete håret på magen. Jeg fant strikken på pysjamasbuksen, og lirket hånden forsiktig ned. Han åpnet øynene, så på meg, smilte, og sa «vi må gå i selskap oftere». Etterpå ble vi liggende i sengen. Han strøk meg forsiktig på armen. Jeg var varm og tung. Jeg lukket øynene, og sovnet med armene hans rundt meg.
Omtrent seks måneder senere, på vei til jobb en morgen, hoppet jeg av trikken ved Nationaltheatret og gikk inn på Narvesen. Jeg var sår i halsen, og trengte noe som kunne lindre. Jeg gikk frem til kassen for å spørre etter Fisherman’s Friend, men før jeg rakk å spørre, fikk jeg øye på det spinkle avisstativet med noen få Aftenposten, VG og Dagens Næringsliv. Ansiktet hennes dekket halve forsiden av den ene avisen, overskriften var stor og fet. «Alice Loumann har gjort det igjen!» Terningkast fem av VG. Hun var ute med ny bok, Stemmer i natten. Beina mine begynne å skjelve, og jeg klarte ikke å kontrollere dem. Det var det samme bildet hun hadde vist meg andre gangen jeg besøkte henne, da hun ba om hjelp til å velge nytt pressebilde til nye fremtidige utgivelser. Det hadde tatt meg under tre sekunder å velge dette bildet. Jeg sa at det så ut som om hun eide hele verden. Hun lo, og sa at det avgjorde saken. Hun ville gjerne eie hele verden.
20
*
Jeg måtte finne et sted hvor jeg kunne sette meg ned. Det var under et minutt til jeg kom til å besvime, jeg kunne dette nå. Slørete blikk, svimmel og kvalm. Der var ansiktet hennes igjen. Nå kom det til å skje igjen, jeg kjente at det kom, eller mer riktig, jeg kjente at jeg forsvant.
Da jeg våknet, sto tre fremmede og bekymrede ansikter over meg. Jeg hadde besvimt rett innenfor døren til kiosken, takk og lov ikke utenfor. Det regnet ute, og jeg ville blitt både våt og skitten. Det var ille nok at jeg hadde falt om på det skitne gulvet i kiosken. Jeg børstet av buksebeina, og rumpa, som begge hadde fått et skjær av grått, forsikret alle om at jeg var fin igjen, kjøpte en flaske vann, Fisherman’s Friend, og skyndet meg ut av butikken mens svetten klistret blusen til ryggen min.
Jeg måtte bare, og tok omveien til jobb, via Norli i Universitetsgata. Jeg så boken hennes med en gang jeg kom inn i butikken, i reolen til høyre, sammen med de andre bestselgerne. Boken hennes fylte hele øverste hylle, og forsiden på boken, som jeg ikke hadde lagt merke til på forsiden av VG, viste bildet av to kvinner flettet i hverandre, uten tydelige ansikter og uten bein, en sammensmeltet torso med hoder. Jeg så meg rundt, satte meg ned i en stol som sto like ved inngangen, hjertet mitt banket så hardt at jeg kunne høre det. Etter flere minutter i stolen, sikker på at jeg ikke ville besvime en gang til, hentet jeg boken hennes ut fra hyllen og gikk inn til kassen.
«Ja, dette er en veldig fin bok, altså, her har du gjort et godt valg.» Den unge mannen var morgenfrisk og smilte energisk, og jeg forsøkte å smile tilbake.
«Takk, ja, den er sikkert fin.»
«Du er den femte som kjøper boken bare i dag, og vi har bare hatt åpent i en halv time. Jeg tror det blir rekord i dag!» Han var av den pratsomme typen, men jeg hadde ikke lyst til å prate med ham, ikke i dag.
21