Geir Wang tilbake fra Rio

geir Wang

GEIR WANG (44) fra Larvik har sett over 100 Leedskamper live og er fast gjest hos Peter Lorimer på The Commercial Inn.

baCk from rio

Hei igjen alle Leeds-venner! Først takk for alle tilbakemeldinger fra alle dere som enten sendte mail eller tekstmelding og savnet min spalte i siste blad. Etter ett to måneders langt opphold i Brasil så er det deilig å få oppdateringer rundt Leeds på nært hold igjen. Her følger en spalte om hvordan en Leeds-kamp på Elland Road kan oppleves, litt fi ktiv men mest sann!

Jeg har bestandig våknet tidlig på kampdag, jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn. Denne gang som så mange ganger før var krypinnet Queens Hotel, det gamle ærverdige hotellet sentralt i sentrum og spillerhotellet til Leeds Utd på 6070 tallet. Her holdt Don Revie mange taktiske spillermøter tenker jeg mens jeg kikker ut av hotellvinduet denne kalde desember morgenen.

Frostrøyken damper fremdeles fra asfalten - perfekt spillervær tenker jeg, ingenting er som litt dugg på Elland Road-matta slik at man ser sporet etter ballen når pasningen slås. Det gir liksom en ekstra dimensjon til kampen. På utsiden er det lett å se at det er kampdag, enkelte supportere har allerede ikledd seg vår hærlige hvite drakt. Plutselig får jeg en urolig følelse i kroppen, faan tenker jeg... nerver allerede, klokka er jo bare 0830, kanskje jeg bare trenger frokost. Jeg bestemmer meg for å innta Queens Hotels utsøkte engelske frokost, egg & bacon og en sølvkanne med svart kaff e. Fremdeles sitter gårsdagens morro på Commercial Inn hos Peter Lorimer i kroppen - skulle kanskje tatt en John Smiths Extra Smooth mindre!

Tilbake på hotelllrommet etter inntatt frokost står jeg foran det samme evindelige problemet som alltid: Hjemme eller bortedrakta idag? Jeg vet ikke hvorfor jeg spør meg selv om det samme hver gang, jeg ender uansett alltid opp med den hvite hjemmedrakta... det må skyldes nerver, intet annet. Ser på klokka igjen, sikkert for 10. gang denne morgenen. Søren, bare 0945, for tidlig å dra bort til Peter. Jeg tar en rusletur opp i sentrum sier jeg til meg selv akkurat som det vil få tankene og nervene vekk fra kampen. Føler jeg går i gater uten navn, tankene er rettet mot dagens motstander “Th e Eagles”, Crystal Palace - ett lag jeg alltid har mislikt! Jeg vet ikke hvorfor, det bare er sånn. Palace hjemme skal vi slå sier jeg høyt, noen forbipasserende ser underlig på meg og jeg innser at jeg ikke engang klarer å holde tankene for meg selv, hva ville jeg ikke gitt for en valium!!

Etter noen meningsløse runder i sentrum bestemmer jeg meg for å rusle bort til Commercial Inn og Peter Lorimer, ett sted som nærmest har

fungert som mitt annet hjem i nærmere 30 år. Marshall Street, David Street, Sweet Street, velkjente gatenavn på veien som jeg kunne gått i blinde. Idet jeg nærmer meg “Commy” som locals sier så ser jeg på klokka igjen. 1055, jøss tenker jeg, har jeg klart å knekke over en time bare ved å rusle. Fornøyd med meg selv går jeg inn på Commy hvor jeg blir møtt med det samme synet som så ofte før, nemlig Peter Lorimer vår gamle storscorer sitte bak bardisken med kaff ekoppen og dagens aviser. -”Morning Peter”, -”morning Gere”! Å diskutere kampen med Peter idag er ingen vits, den tok vi igår kveld sier jeg til meg selv, idet jeg stiller det samme spørsmålet som alltid (mer ment som en slags humoristisk gjenganger enn noe annet). “Have you got a good feeling today Peter”? Peter svarer alltid det samme akkurat som han tar min mer eller mindre humoristiske tone. -”Feeling about what”? -”Feeling about the match”!! - “I allways got a good feeling Gere”! Jeg humrer litt for meg selv men innser vel at hele seansen er mer ett resultat av nerver enn noe annet. Peter kikker opp fra avisen, -”A pint of John Smiths Gere?” - “Yes, please Peter”. Kampen er på en måte i gang. Timene hos Peter før kampstart går fort, det har de bestandig gjort. Velkjente fj es dukker opp og praten går livlig om dagens match.

Mange nordmenn som vanlig, og jeg tenker hvilken fantastisk supporterskare Leeds Utd har i Norge. Etter ett ukjent antall John Smiths Extra Smooth (en meget god venn for å roe nervene) så innser jeg plutselig at klokka er 1350, ca 1 time til kampstart. Jeg beslutter meg for å rusle opp til Elland Road for at jeg for en gangs skyld skal være der i god tid, før jeg blir avbrutt av en velkjent “local”- “Hey Gere, I’ve bought a pint for you”. Ok tenker jeg, en til kan ikke skade med en god venn (hvor mange ganger har jeg ikke sagt bare en til), vel en blir til to før jeg må gå. Etter kun 100 meters gange fra Commercial blir jeg møtt med ett nytt “problem”, nemlig skal jeg gå mellom parken eller følge veien (Manor Rd). Ole M Ringnes pleier å si han hater den parken... han har nok en dårlig statistikk ved å gå den veien til kamp. Jeg beslutter meg for å gå veien, følelsene mine sier meg at jeg har en bedre statistikk der. selvfølgelig er det bare nervene som nok en gang spiller meg ett puss.

Første synet av mektige Elland Road får jeg på gangbroa over motorveien- ett syn som alltid gir meg en mellomting mellom grøsninger og en slags glede. Jeg vet ikke hva det er, men det er der hver gang. Det neste som møter meg er burger og pølsevognene. Jeg bestemmer meg for å ta en burger. -”one cheeseburger please” sier

jeg til damen i vogna som tydeligvis har hatt lett tilgang til burgere selv. -”With onion?” -”No thanks, no onion please”, uttrykket til dama i vogna forandrer seg til en slags skuff else akkurat som det er en selvfølge at alle skal ha løk på burgeren. -”Ok, just a little bit then” sier jeg før jeg tar noen syvmilssteg mot stadion.

Jeg har bestandig kjøpt matchprogrammet av samme selger, tror han har stått her i 30 år. En skal ikke kimse av gammel overtro, sier jeg til meg selv før jeg går bort til Billy Bremner-statuen og toucher min gamle helt på begge støvlene. Rekker ikke Old Peacock denne gangen, det får bli etter kamp. Rett inn på “Th e All Mighty Elland Road” og fi nne mitt sete på West Stand. Alltid sittet på West Stand, vet ikke hvorfor, det bare er sånn. Idet jeg går opp trappa inne på Elland Road og får det førtste synet av gressmatta så får jeg den samme følelsen i kroppen som jeg fi kk på gangbroa, nemlig en blanding mellom grøssninger og glede. Jeg er hjemme igjen, sier jeg, høyt - hjemme, her vil jeg leve her vil jeg dø! Jeg fi nner mitt sete, denne gang C20 KK 0146, mens Marching On Together runger utover stadion. Ett par ord med sidemann på tribunen, en gammel herre på rundt 80år. Han har opplevd litt av hvert med Leeds tenker jeg idet mannen med sixpence tilbyr meg drops rett fra handa! Jeg takker høfl ig nei og sier jeg akkurat har spist burger.

Så går fl øytesignalet fra dagens dommer, A. Haines. Jeg ber en stille bønn om at vi for en gangs skyld for en rettferdig dommer. Alt jeg ber om er 50/50 dømming, er det for mye forlangt sier jeg til meg selv. Kampen starter i ett heseblesende tempo, Leeds ser bra ut, anført av vår unge kaptein og “local lad” fra Morley Johnny Howson. Jeg anslår tilskuertalllet til å være pluss minus 25000... har etterhvert blitt god på å tippe akkurat det (det viste seg å være 25476). Etter kun 5 minutters spill ligger lærkula i Palacenettet etter en hærlig avslutning av Johnny Howson. Jeg er høyt og lavt på tribunen før min sidemann med dropsa prikker meg på skuldra og sier, -”its disallowed for off side”. Han virker like rolig, han har sett dette mange ganger før - dommere som ønsker 90 minutter i rampe-

lyset, deres eneste sjanse til å være midtpunktet på en stor stadion med 25000 tilskuere pluss. Aldri off side, sier jeg høyt idet dommeren får noen gloser som ikke egner seg på trykk noen verdens sted.

De helhvite fortsetter å dominere og som så mange ganger før så har motstanderen parkert spillerbussen foran eget mål. Palace kommer hit for 0-0, ingen tvil om det. Leeds dominerer stort og stemningen på Elland Road er herlig. Rett før pause kommer så sjokket, 1-0 til bortelaget på en sjanse ut av intet. Faen roper jeg høyt, typisk! Pausesignalet går, ingen tileggsminutter å snakke om selvfølgelig så lenge Leeds ligger under. Ok, jeg strener ned under tribunen for ett par faste gjøremål som skal være teknisk umulig å få til på 15 minutter. Oppe på tribunen igjen og 2. omgang har akkurat startet. Min sidemann prikker meg på skuldra og sier, -” dont worry lad, they`re attacking towards Th e Kop now so we`ll turn it around”. Leeds fortsetter presset hele omgangen men det virker som dagen da det er umulig å få lærkula over streken til tross for store sjanser, og selvfølgelig har bortelagets keeper Julian Speroni sin livs match mellom stengene.

Etter 81 minutter kommer endelig utlikninga, Etter 81 minutter kommer endelig utlikninga, vår argentinske superhelt Luciano Becchio vår argentinske superhelt Luciano Becchio er sist på ballen og Elland Road eksploderer. er sist på ballen og Elland Road eksploderer. -”Den klarer du ikke å annulere din j.... roper -”Den klarer du ikke å annulere din j.... roper jeg høyt mot dommeren! 2 minutter senere jeg høyt mot dommeren! 2 minutter senere skjer det utrolige igjen, nok en gang Luciano skjer det utrolige igjen, nok en gang Luciano Becchio... 2-1 Leeds, åhhh Gud i himmelen det Becchio... 2-1 Leeds, åhhh Gud i himmelen det fi nnes fremdeles rettferdighet sier jeg til meg fi nnes fremdeles rettferdighet sier jeg til meg selv. Det føles som Elland Road skal falle samselv. Det føles som Elland Road skal falle sammen, en utrolig stemning, jeg kikker opp mot men, en utrolig stemning, jeg kikker opp mot fl omlyset hvor duskregnet tydelig tegner seg fl omlyset hvor duskregnet tydelig tegner seg og jeg får en slags lyrisk lykkefølelse i kroppen. og jeg får en slags lyrisk lykkefølelse i kroppen. Min sidemann, dere vet han med dropsa og sixMin sidemann, dere vet han med dropsa og sixspencen prikker meg på skuldra igjen, -”I told spencen prikker meg på skuldra igjen, -”I told you son, I told you”. Jeg omfavner gubben og you son, I told you”. Jeg omfavner gubben og sier, -”I love Leeds”.!! Jeg er tom for ord, de siste sier, -”I love Leeds”.!! Jeg er tom for ord, de siste minuttene går som i trance før endelig sluttsignalet lyder. De helhvite har gjort meg lykkelig nok en gang.

På vei ut av stadion har dag blitt til skumring. Jeg knytter Leeds skjerfet godt rundt halsen i duskregnet og vet at denne kvelden kommer til å bli lang. Plutselig får jeg en tanke i hodet... hvorfor har ikke Don Revie en statue på utsiden av Elland Road? Han burde jo stå side om side med Billy Bremner. Helt i min egen verden blir jeg plutselig avbrutt av et rop: -”Hey, Geir.. kommer du på Peacock å tar noen pints”. Det er Kjell Skjerven som roper.. selvfølgelig Kjell, selvfølgelig. Leeds-kvelden er enda ung og helt utslitt og tom etter kampen rusler jeg inn for å feire sammen med verdens beste supportere... Leeds United fansen. Lykke til i sesongavslutningen alle sammen - lykke til!

Leeds hilsen Medl.nr 80 Geir Wang Larvik E-mail: geirwang@bluezone.no E-mail: geirwang@bluezone.no

geirs adelskalender leeds kamper totalt 112 flest kamper på elland road 73 flest bortekamper 39 leeds kamper på Wembley 2 (96/08) leeds kamper på millenium 1 innehar eiendeler fra leeds gutta -skotsk landslagsdrakt som Gary McAllister har spilt med. Signert. Har alle tpn flest baner i england 40 Har feiret jul/nyttår hos peter lorimer i sin tid - 13 gr på rad