Basset er en kjempetype! Norske spillere i leeds drakta: gunnar Halle følger fremdeles godt med

dET HAr gJENNom dE SiSTE ÅrENE værT EN dEl NorSKE SPillErE Som HAr iKlEdd SEg dEN HviTE lEEdS drAKTA. EN SESoNg vAr dET HElE FirE NorSKE SPillErE TilNYTTET KluBBEN. dEN ANdrE i lEEdS Som dEBuTErTE vAr guNNAr HAllE (42).

av Ray Tørnkvist Hva skjedde med spillerne i etterkant? Og følger de med klubben fremdeles? Vi tok en prat med en av de, nemlig Gunnar Halle. Det er fire år siden han kom hjem fra England der han over en elleve års periode representerte fire klubber. Leeds er nok den klubben han ble sett mest i med norske øyne, men var også en stor spiller i Oldham hvor det hele startet.

Gunnar Halle var et stort friidrettstalent i klubben Nesjar utenfor Larvik. Han valgte til slutt fotball, og ble raskt snappet opp av Larvik Turn. Flyttet til Romerike i 1983 og begynte på Bjerke Gymnas. LSK snappet han opp i 1985, og det ble seriemesterskap både i 1986 og i 1989 med klubben. Oldham signerte han i 1991 for £ 280 000 og han ble raskt med i en stamme i Oldham Atletic under legendariske

- Alfie Haaland om hvorfor nordmenn som han og Eirik Bakke, så lett trivdes i Leeds NOrSKE SPILLErE I LEEDS-DrAKTA Joe Royle som gjorde underverker med den lille klubben rett utenfor Manchester. Var kaptein og et samlingspunkt på laget den sympatiske lysluggen og spilte hele 213 kamper og scorte 17 mål.. Leeds signet han faktisk to ganger, men Howard Wilkinson fikk sparken før papirene var skrevet under første gangen på høsten i 1996.

Etter litt fram og tilbake da George Graham var på plass og litt flere pundsedler ble lagt på bordet var handelen et faktum 13. desember 1996. Det ble litt inn og ut, og 85 kamper totalt på 2,5 sesong. Var meget populær både hos manager, støtteapparat og publikum for sin lojalitet både på og utenfor banen. Det ble etter hvert mindre spilletid, og da Bradford la £ 200 000 på bordet en junidag i 1999 var det tak og farvel. Fikk tre fine sesonger i Bradford , samt noen kamper i Wolves før han etter 2001/02 sesongen vendte hjem til Norge og Lilestrøm igjen etter hele 442 kamper som proff i England. Spilte en del kamper før han ble spillende trener i Aurskog/ Finstabu og senere igjen trener i LSK under Uve Rössler. Fulgte senere Rössler til Viking som assistenttrener, der han denne sesongen førte Viking til medalje. Gunnar har også 64 landskamper og 5 mål for Norge. Han var fast stort sett under hele Drillo perioden og var med i VM 1994 og i 1998. Vi tok en prat med Gunnar helt på tampen av den norske sesongen.

Det er helt klart her var det mest trøkk. Mange gode spillere og et godt støtteapparat, samt fulle tribuner gjorde det til en opplevelse i hver kamp. Nå skal det sies at Oldham var vel den klubben jeg kjente best men de klubbene kan ikke sammenliknes i størrelse. Bradford var greit nok, mens Wolves fikk jeg aldri noe forhold til på mine en håndfull kamper i klubben.

Egenterlig veldig mye, men de store oppgjørene var alltid morsomt. Det var også alltid Nordmenn på tribunen som heiet på deg og det var veldig artig. Fikk også mange venner i klubben som jeg har den dag i dag.

Ja jeg sjekker alltid tabellen, og tekst tv om hvordan det er gått. Vet Leeds har vært gjennom en ”vond” periode nå, men klubben er stor og vil reise seg igjen. Det blir kanskje ikke Champions League med en gang men de hører hjemme i toppdivisjonen av Engelsk Fotball.

Ja har faktisk kontakt med David Wetherall som mange ganger var min makker i Leeds. Vi spilte også sammen i Bradford. Leeds sin tidligere fysio Alan Southon er jeg også i kontakt med jevnlig.

Slik det ser ut nå blir det opprykk. Tror Wise er rett mann til jobben. Jeg ønsker de tusentalls Norske supporterne lykke til. Jeg vet hvor mye mange av dere følger klubben og håper det beste for dere alle.

det hele begynte med at vi hadde en konfirmant i huset som heter Andreas Bråvold. vi tenkte, hva gir man en gutt på 14 år med Cerebral Parese, som sitter i rullestol, og har fotball som sin store lidenskap? Jo, tenkte vi, hva med en fotballtur til leeds, han har jo hørt pappa snakke så varmt om alle sine turer til leeds. (eller fotballens mekka, som pappa`n kaller det)

Da startet planleggingen av turen, og den begynte i Leeds, selvfølgelig. Mor og far var på tur til Leeds i mars 2007, vi så Leeds mot Luton, der Leeds vant 1-0.

Vi kikket på alle fasciliteter, både på Elland Road og Bewleys hotell. Med en gutt i rullestol, så må man vite hva man går til. Vi tok masse bilder for å ha noe å vise Andreas. Andreas sto til konfirmasjon søndag 6.mai, og gave fra mor og far var tur til Leeds i høstferien 2007.

Andreas ble alvorlig syk bare 2 uker før vi skulle reise, med innleggelse på sykehus, da var vi redde for at turen skulle gå i ”vasken”. Men Andreas har vist tidligere at han er en skikkelig fighter, så torsdag 4. oktober klokka 09.30 reiste familien Bråvold på tur til Leeds. Første etappe var 7 timers biltur til Stavanger, det gikk over all forventning, turen var lang, men alle gledet seg til det som lå foran oss. Vi ankom Stavanger klokka 17.00 i god tid til ferja, som skulle gå klokka 19.00 til Newcastle.

Vi fikk satt fra oss all bagasjen vår på 2 doble handikapp lugarer, og gikk for å spise middag i restauranten. Etter en lang dag i bilen, gikk familien Bråvold tidlig til køys. Det ble en stille og rolig overfart. Vi ankom Newcastle 15.00 lokal tid. Det var da utfordringen kom, kjøre på venstre side av veien. Vi kom oss vel ut av Newcastle og kjørte motorveien direkte til Leeds, vi ankom Leeds klokka 18.00 fredag 5. oktober. Vi hadde booket rom på Bewleys hotell. Da vi hadde fått hele ”flyttelasset” inn på hotellet og bilen ned i garasjen, var det på tide med litt mat igjen. Vi spiste middag på hotellet og la oss tidlig, fordi: vi skulle være klare til kamp dagen etter.

Vi spiste en rask frokost på hotellet og tok bilen opp til supporter sjappa, utstyret måtte være i orden til kamp. Mens vi ventet på å få drakter med navn og tall, roper plutselig John Henry, ”var ikke det, jo det var det, Allan Clarke”, vi springer etter og får en prat og et bilde. Stooort sier John Henry, ja vel sier vi andre. Vi tar bilen tilbake til hotellet, parkerer den og tar på oss nye drakter. Så er vi klare for kamp, men vi må innom The Commercial før vi går opp til Elland Road.

Stemningen på The Commercial og hele veien opp til Elland Road var elektrisk. Siri hadde hørt så mye om verdens beste Fish and chips på United Fisherie utenfor Elland Road, så den måtte vi bare ha før kampen. Vi går til spillerinngangen og møter Peter ”Stix” Lockwood, han tar oss med inn, så vi får gå ut på banen gjennom spiller tunnelen. Der får vi stå og vente til spillerne kommer ut på banen, vi får en rask prat med Tore Andrè Flo, det er stort for en gutt på 14 år, som i tillegg til Leeds heier på Vålerenga!

Når vi blir fulgt til plassene våre av ”Stix”, så er det flere som gratulerer Andreas med dagen, fordi det sto om Andreas i dagens kampprogram. Kampen blir så som så i 1.omgang, men i 2. omgang spiller Leeds fin fotball, og vinner kampen med scoring i siste spilleminutt. Da revner Elland Road, 30.000 mennesker synger, roper og danser, det var fantastisk å se og høre! Etter kampen går vi tilbake til hotellet, da har lufta gått litt ut av oss, så vi slapper av på hotellet resten av lørdagen. Søndag er det shopping i Leeds, det er nydelig vær og butikkene er oppe, hærlig! Til alle andre Leeds ”enker”, så er Leeds en fantastisk shopping by!!!

Andreas er 15 år, vi har pyntet rullestolen med det norske flagget og har vært så heldige å få invitasjon til Thorp Arch, trenings feltet til Leeds.( En stor takk til Pål Engset (Andreas lærer) og Svend - Anders Karlsen Moum, som bidro sterkt til at vi fikk oppleve dette.) Vi skulle møte ”Stix” der klokka 11.15, vi brukte 45 minutter i bil opp dit. Det var overskyet og litt kaldt, men ikke regn. Vi treffer ”Stix” og går til treningsfeltet, det er ca 25 på trening i dag. Vi fulgte treningen i ca. 30 min., og vi opplevde at det var en fantastisk stemning i laget. ”Stix” forteller at han ikke har opplevd maken til stemning og samhold i laget siden Don Revie`s tid. Plutselig blåser Gus Poyet i fløyta, og sier til gutta at nå er det lagbilde, med familien Bråvold, Så står vi der med alle spillerne rundt oss, og alle er så hyggelig og blide, de spøker og ler, det ble en flott opplevelse for oss 4. Mens gutta trener ferdig, får vi en omvisning inne på Thorp Arch sammen med ”Stix”.

Leeds har virkelig et flott trenings anlegg. Vi står der spillerne går inn etter trening, og venter med drakter og penn. Første mann ut er Casper Ankergren, han tar seg god tid til både bilde og en prat, ”Stix” står og hører på oss mens vi prater, og ler, fordi han syns vi ”babler” når vi prater. Så kommer de andre spillerne i tur og orden, alle sammen så hyggelige, de tar seg tid til en liten prat, og syns det er stort at vi har kommet den lange veien for å se kamp. Så opplever vi noe ganske spesielt, og det er å bli invitert til å spise lunsj sammen med spillere og trenere, jeg tror nesten min mann ”dåner”. Etter å ha vært Leeds supporter i 35 år, så er det veldig stooort. Vi spiser en deilig lunsj med veldig hyggelig selskap.

Vi får en rask prat med Tore Andrè Flo, før han må fyke av gårde for å skaffe seg flybillett hjem til Norge, han skal konferere en lege i Oslo om sin vonde fot. Spillerne er ferdige med dagens trenings økt, de skal spille kamp igjen dagen etter mot Darlington, og vi er på vei til å forlate trenings feltet, da vi blir huket av en reporter fra den lokale radiostasjonen, Yorkshire Radio, de vil gjerne gjøre et lite intervju med familien Bråvold fra Andebu, jøss tenker vi, det blir enda mer å fortelle når vi kommer hjem.

Innen vi får satt oss i bilen, har John Henry gjort et raskt intervju med lokal radioen og Yorkshire Evening Post! I bilen tilbake til hotellet sitter det 4 stykker, som er veldig fornøyde med dagen og mottakelsen. Vi skjønner hvor heldige og priviligerte vi er, fordi ”Stix” fortalte oss at han får 450 henvendelser i uka, fra supportere angående slike opplegg, signerte drakter osv.

Jeg blir helt rørt, når jeg tenker på den mottakelsen vi har fått på vår første familie tur til Leeds, Andreas kunne ikke ha fått en bedre konfirmasjonsgave og bursdagfeiring. Jeg mottok for noen dager siden en mail fra ”Stix”, der det sto, at han hadde hørt at jeg var blitt Leeds supporter nå. Jeg sier bare Heia Leeds! Nå skjønner jeg hvorfor dere er så fasinert av klubben Leeds United.

til og med værgudene har vært med oss til Leeds. Vi får en rolig overfart tilbake til Stavanger igjen, vi ankommer Stavanger klokka 15 og kjører i 7 timer langs E-18 hjem til Andebu. Vi er i Andebu klokka 22.30, da er det bare å få 2 unger i seng, som skal på skole dagen etter. Jeg har lovet Andreas å skrive et referat og legge inn bilder på pc`en fra turen, når man ikke har eget språk, så er det viktig for Andreas å kommunisere på annen måte. Klokka 02.00 er min Leeds tur over, da er referatet skrevet og bilder lagt inn.

Vi har hatt en fantastisk tur til Leeds, og nå planlegger vi en ny tur.

Leeds 4 ever!!!

Selvfølgelig hadde vi ønsket å “joine” glitter og glamour i Premier League, men det er ett samtaleemne blant Leeds-supportere at det er vel så morro å følge ett winning team i League One. Naturligvis, det å vinne kamper utgjør en stor forskjell, men det er andre elementer rundt denne sesongen som gjør at det er spesielt spennende å følge Leeds Utd. Det er hva man kaller “ blood and thunder football” til tider, og ikke bestandig så pent å se på, men det ligger i underbevistheten på dette Leeds-laget at man alltid kan vinne fotballkamper uansett situasjon. Det i seg selv er fascinerende nok å følge....det har nemlig ikke bestandig vært sånn for å si det mildt!! Selv var jeg til stede på hjemmekampen mot Millwall, min andre kamp denne sesongen, og jeg har dermed fått med meg 4-1 mot Southend og 4-2 mot Millwall, det må sies å være god valuta for pengene. Tur nr 3 denne sesongen er allerede i box, nemlig hjemmekampen mot Huddersfield 8 desember. Da er det jo ventet storinnrykk av nordmenn, og for dere som ikke har vært over enda denne sesongen så kan det bare anbefales på det varmeste. Det er en stemning som man nesten må tilbake til Champions League dagene for å finne. På sesongens 7 første hjemmekamper har vi ett publikumssnitt på 27791!! Intet mindre enn imponerende. Siden sist har det skjedd ting både på spillersiden og trenersiden i Leeds Utd. Midtbanespilleren Radostin Kishishev har returnert til Leeds på 1 mnd lån fra Leicester. Dette er en klassespiller uansett nivå, og la oss håpe at det er en mulighet å få han på permanent basis, spesielt ettersom Alan Thompson sliter så mye med skader. Bare at en slik spiller (landslagsspiller for Bulgaria) er villig til å ta steppet ned i League One sier litt om statusen til Leeds Utd som klubb. Trist var det at Gustavo Poyet forlot klubben til fordel for tilsvarende jobb i Tottenham. Sånn er imidlertid dagens fotball, penger taler, men det skal vel også sies til Poyets forsvar at det var en sportslig utfordring han vanskelig kunne si nei til. Mange vil vel kanskje si at det umulig kan være større sportslige utfordringer enn det som er tilfelle i Leeds, men til syvende og sist er det i Premier Leauge alle vil jobbe/spille. Vi får bare ønske Gus lykke til i Spurs og takke ham for en fenomenal jobb i Leeds.

Inn som ny assistent til Dennis Wise kommer veteranen Dave Bassett. Ikke akkurat en av mine favoritter, men det som betyr noe er at Wise får en mann han kjenner og stoler på. Kontrakten gjelder foreløpig ut sesongen. Det som bekymrer undertegnede noe er hvor liten spilletid en del av våre unggutter får. Nå har det jo i rettferdighetens navn ikke vært grunnlag for de store utskiftnin-

gene på laget, men jeg håper at spillere som Huntington, Howson, Bayly, Parker, Gardner, Delph og Elliott føler at de er med i fremtidsplanene til Dennis Wise. Nå har vel de fleste av disse skrevet nye kontrakter så sånn sett så må de vel ha fått visse signaler fra klubben om at de satses på. Jeg bare spør meg når disse skal få spilletid hvis de ikke får det i Leauge One!! Forhåpentligvis vil Wise bruke noen av dem i FA-cupen og i “malingscupen” eller Johnstone Paint Trophy Cup som den heter. Resultater, suspensjoner og skader er og blir 3 faktorer som bestemmer ett laguttak.

Elland Road har virkelig blitt ett fort denne sesongen. Vi har i skrivende stund vunnet 6 av 7 kamper her med en målforskjell på 15-4. Med 30.000 på tribunen så kan det ikke være lett å være bortelag på Elland Road. De fleste av våre motstandere er jo vant til å spille for 8-10 000 på sine hjemmekamper, så det er unektelig en stor kontrast og skremmende tanke for mange av disse lag å komme til Elland Road.

Ken Bates skrev i match-programmet før Millwall kampen at det ikke nødvendigvis blir aktuelt å åpne øvre del av East Stand. Det har jo versert rykter om at denne tribuneseksjonen vil bli åpnet til Huddersfield kampen, men dette er altså slik jeg forstår det ikke 100% sikkert. Ken Bates skriver: “-There are suggestions from some fans that we should re-open the Upper Tier of the East Stand. However if we did as suggested we would increase our business rates by £90 000 and would need more staff for turnstiles security, catering and policing. In addition there are some remedial works required for the safety cerificate issued by the council. This season it stays shut. Without it we have a capacity of 34 410 so we have someway to go before we get a full house”.M.a.o, mye tyder på at denne tribuneseksjonen forblir stengt ut sesongen. En ting man unektelig savner når man er i Leeds er restauranten La Comida og Vicente. Dette har jo vært tilholdstedet for oss nordmenn i alle år og undertegnede tør ikke tenke tanken engang på hvor mye rødvin som har blitt konsumert på dette stedet. I forbindelse med at Vince altså har solgt restauranten så er det ett visst ønske fra mange at vi må prøve å finne ett nytt felles spisested i byen. Hvis jeg skal våge meg på ett forslag så vil jeg anbefale ett sted som heter THE FoUNDRY WINE BAR. Dette er er en temmelig ny restaurant som ligger noen minutters gange fra Peter Lorimer og Commercial Inn. Var selv innom her sammen med Bjørn Langemyr (ps: husk Bjørn, du er ikke 40 lengre...) og Morten (sorry, husker ikke etternavnet) etter Millwall kampen. En meget trivelig restaurant drevet av eiere som er Leeds supportere. God mat og fornuftige priser. Kan virkelig anbefales. Vil til slutt si til de supportere som mener at årets sesong består av mye flaks, heldige scoringer på overtid osv osv.....”what a loud of bullshit”. Kan ta det litt “on the far side” og sitere USA`s 3 president Thomas Jefferson: “-I`m a great beliver in luck, and I find the harder I work, the more luck I have”. Avsluttningsvis vil jeg sende de beste lykkeønskninger om god bedring bli frisk igjen til Sverre Røbech og Edgar Forsnes. Håper å se dere sterke og klare “rather sooner than later”.

geirwang@bluezone.no

Ja det som såg ut att kunna bli ännu en trist säsong har utvecklat sig till en fantastisk start på säsongen. Vi ligger strax under play off strecket efter 15 matcher. Hade vi fått starta säsongen utan dessa hemska 15 minuspoäng så kan ju alla räkna ut att vi hade toppat serien överlägset. Synd att vi skulle åka dit mot Carlisle på bortaplan, då vi ju i första halvleken spelade vår kanske bästa fotboll och spelar ut dem. Tyvärr så går vi ut i andra och gör den kanske sämsta insatsen i en halvlek. Riktigt trist att förlora, men att vi tar oss samman och vinner nästa match mot Bournemouth på bortaplan är starkt och visar att det finns karaktär i laget. Ska man ge lite spelarkritik så här tre månader in på säsongen så måste man säga att vårat forwardspar Jermaine Beckford och Tresor Kandol verkligen har imponerat. Tänk hur dåligt dessa två spelare lyckades när de kom till oss förra säsongen, Beckford kom väl iofs säsongen före, men han var verkligen en oslipad diamant och lånades förra säsongen ut till Scunthorpe United där han var en bidragande orsak till att laget kunde ta steget upp till The Championship. Scunthorpe gjorde också allt för att Beckford skulle skriva på permanent. Tur för oss så kunde ej Scunthorpe matcha Leeds pris på honom. När det gäller Kandol så har han ju varit en hackkyckling bland fansen på Elland Road, har läst på Waccoe där vissa ansåg honom vara den Leeds sämste spelare genom tiderna. Nu har han verkligen visat kritikerna. Han och Beckford är seriens klart vassaste anfallspar.

Casper Ankergren har varit stabil förstemålvakt, han är en mycket reaktionssnabb målvakt som kan göra matchavgörande räddningar, men han verkar inte lika säker när han ska ut och plocka ner inlägg. Men i Leauge One är han en bra målvakt. På försvarssidan så har äntligen Frazer Richardson börjat blomma ut, han har under en tid känts som en spelare som tyvärr inte kommer att bli något för första uppställningen. Men han har fått förtroende av Wise och känns nu som en mycket bra ytterback. I mitten har Angolanen Rui Marquez varit mycket bra, dock har han den senaste tiden haft lite problem, men han känns helt given som mittback. Litet överraskande att Matt Heath fortfarande håller den andra mittbacksplatsen trots köpet av den lovande Paul Huntington från Newcastle. Jag tror att Huntington kommer att få sin chans och då ta den.

Mittfältet ser också skadefritt starkt ut. Lagkaptenen Alan Thompson är en mycket bra passningsspelare som skadefri håller hög klass, tyvärr så verkar hans skadeproblem aldrig ta slut. Det känns som att detta blir hans sista säsong. Jonathan Douglas är lite överraskande fortfarande kvar i klubben, det är iofs positivt då han är en stabil och bra spelare. Men jag skulle gärna se att Wise får in någon boll och passningssäker spelare på det centrala mittfältet, men det är fler lag än Leeds som skulle behöva det. Summa summarum så tycker jag det ser mycket bra ut för vårat kära Leeds United, och mycket talar nog för att vi blir en av två lag som tar steget upp till The Championship i vår. Det enda som kan stoppa det är nog att det händer något riktigt katastrofalt i klubben, men vi är ju Leeds, så helt säker ska man nog inte vara?

I den svenska supporterklubben LUSS har det inkommit många nya medlemmar. Det verkar som om Leeds framfart i Leauge One gjort att flera gamla rävar kommit fram ur gömmorna och gått med i LUSS.

Våran superfan Joakim Sjöborg har redan denna säsong hunnit med två resor för att se matcherna Tranmere-Leeds och Bristol R-Leeds. Han kommer även att åka över i december för att se Port Vale (B) och det laddade derbyt mot Huddersfield på Elland Road. När det gäller LUSS medlemsresa i mars så ser det ut att bli uppåt 50 stycken som följer med. Vi har fått utöka bokningarna av rum på Jury`s Inn flera gånger. Det var allt för denna gång. Vi träffs på www.svenskafans.com/leeds. Tommy Marklund

14 KAmPE: 11 sEJrE 2 uAfGJOrt OG BArE Et nEdErlAG denne fortrinlige statistik er der ingen, der kan gøre os efter. og nederlaget kom efter 13 sejre som ubesejret på udebane mod topholdet Carlisle. ikke et ord om de 15 point, vi blev frataget før sæsonstart. leeds er helt sikker på rette spor og den sikre vej til Championship.

Vejen op i tabellen Efter 7 sejre i rap, har vi siden sidst vundet 4, spillet 2 uafgjorte og tabt 1. Det er der intet overraskende i. Dels var der en ekstraordinær entusiasme og kampgejst i starten af sæsonen til hurtigst muligt at få nulstillet den negative pointstilling, dels er modstanderne blevet bedre til at lure os. Vi havde været suverænt nummer 1 med samme startbetingelser, men det er imponerende (og overraskende for mig), at vi så hurtigt kom op på nul, hvorefter vi alene qua vores positive målscore klatrede op i tabellen, og efter 13 spillerunder nåede en 6. plads (p.t. ligger vi 8 lige under stregen til play-off). Jeg havde regnet med nulstilling efter 7-8 kampe, top 10 efter 15-16 og top 6 efter første halvdel af turneringen og så forhåbentlig top 2 efter 35 kampe, men det er gået over al forventning. Der er absolut grund til optimisme. Målforskellen er allerede nævnt, og husk på, at nu skal vi bare spille lige op med rivalerne. Vi er ikke presset til at hente 15 yderligere point.

De enkelte kampe Sejre hjemme over Yeovil og Millwall (personligt dejligt for Dennis Wise) var ventet, ligesom uafgjort mod daværende tophold, Leyton Orient, også var acceptabelt, men måden det skete på var det ikke. Vi var én mand i overtal og tillod os endog at brænde et straffe! Men vi kan nu engang ikke vinde alle kampe! Sejren ude mod Oldham var ventet, mens det var positivt overraskende for første gang i klubbens historie, at vi kunne vinde i Brighton (en modstander et hold

rOOLIGANS SPECIAL som Liverpool i denne klubs velmagtsdage også altid havde problemer med).Når vi skulle tabe ude, er topholdet, det stærke hjemmebanehold tæt på den skotske grænse, ikke det værste at tabe til. Derfor var det alligevel ærgerligt, når nu vi førte 1-0 ved pausen. Til gengæld vil jeg ikke lægge skjul på, at det var en STOR skuffelse kun at få 1-1 i Gillingham, hvor vi indtil sidste minut kæmpedefor at holde føringen på 1-0 med kun 9 mand mod 11. Normalt har jeg ikke meget til overs for trænere, der kritiserer dommerne, men her var det berettiget, selv om temperamentet endnu engang kostede Dennis Wise flere spilledages karantæne.

Lidt kritik Midt i al rosen skal det dog siges, at holdets svaghed er, at det indimellem kniber med at udnytte de mange chancer fuldt ud. Kampen mod Carlisle kunne være lukket før pausen, og det samme gælder den mod Gillingham. Det er dog bedre at skabe chancer og brænde dem, end hvis vi ikke havde kunnet skabe nok chancer. Desuden tager forsvaret somme tider en ordentlig blunder. Hvorfor skal en føring mod Millwall reduceres fra 4-0 til 4-2, og hvorfor gå fra 1-0 til 1-3 mod Carlisle? Ankergren, som jeg ellers mener er (undskyld udtrykket!) ankermanden i forsvaret, var involveret i Leytons enlige mål. Men når det er sagt, lad mig slå fast: det er småting, der kan justeres. Helhedsindtrykket er fint. Et 10-tal på den danske både gamle og nye skala, lyder det herfra fra skolelæreren!

Truppen Langt de fleste spiller som forventet eller over forventning. Forsvaret med Ankergren, Richardson, Marques, Heath og Clapham(eller Hughes eller Huntingdon) er normalt solidt, men har altså nogle udfald af og til. Spørgsmålet er, om ikke der skal købes 1-2 erstatninger/suppleanter i vinterpausen, hvis en eller flere bliver skadet. Midtbanen lider netop af skadesproblemer: Thompson, Hughes, Westlake og nygenlejede Kishishev har alle lidt af skader eller gør det fortsat, ligesom Derry og da Costa først er ved at være klar nu. Men med Carole, Weston, Prutton og Douglas i truppen foruden Howson, der er klar i kulissen, ser det ud til at kunne klares. Beckford og Kandol er guld værd oppe foran, Mindst en af dem scorer nærmest i hver kamp, og Wise tøvede ikke med at hente to lejsvenede ind, da de to førsteangribere efter skandalekampen mod Gillingham fik karantæne. Andrews og især de Vries var gode erstatninger, ligesom Constantine nu synes på vej, og hvad med unge Elliott og Ameobi?

Farvel til Poyet Med beklagelse måtte vi lade Poyet gå til Tottenham som medlem af trænerteamet dér. Minder det ikke om dengang, George Graham blev headhuntet? Jeg ønsker Poyet al held og lykke i Londonklubben, hvor danske Frank Andersen meldes på vej tilbage efter et ophold i Chelsea som sportsdirektør/talentspejder. Poyet har gjort en stor indsats for klubben og har været Wise en god medhjælper.

Mange Luscoshilsener og god jul fra Kai i Danmark

Kai Verner Nilsen

Anders-Gustav Holt (til venstre) sammen med Mick Jones og reisekamerat John Henry Bråvold. fAntAstisK å Bli 40 år fOr Oss sOm Er dE rEttE suPPOrtErE

Jeg kan ikke la være å sette noen ord på min største helg i leeds historien. Har drømt om denne gjennomføringen siden jeg fylte 39 for ett år siden. Så da frem til å bli 40 år på selveste Elland road, og spent var jeg på kampoppsettet for leauge one som kom i sommer. Fantastisk, leeds fikk hjemmekamp 13. oktober på Elland ”suverene” road. det betød at jeg kunne gjøre drøm til virkelig å invitere familie, venner, naboer, kollegaer, kunder og leverandører til tidenes feiring av en 40 åring i leeds drakt innerst på sin kropp siden 1975. Hva var mer naturlig at venner som fylte 40 år i 2007 ble invitert på tur for å se leeds-live. den første leeds-supporteren som hadde 40 årslag i januar var Jørn ”Nigel martyn” ramberg. da var standarden satt, og vi var totalt 9 stk 40-åringer i reisefølget , bl.a , Harald ”lanier” østerbø, Peter ”dyktige” valkeinen, Trond ”City” rønningen og øyvind ”Amsterdam” Hegg.

Jeg fylte deilige 40 år fredag 12. oktober. Vi stilte 34 menn i sin beste alder (fra 35 til 55 år!), alle gutter som skulle på en annerledes tur enn vi normalt gjør når man er på reise med familie og venner, selv på balløya! Men neimen om det gikk uten litt usikkerhet, når vi opplever at flyet fra Torp til Liverpool kl 18.50 blir utsatt inntil videre da man trenger en mekaniker som bor i Liverpool…. Men han kom omsider over til Torp, og vi hadde avreise nærmere 23.00 – som igjen betød at vi 34 i reisefølget ble godt kjent med hverandre allerede på flyplassen etter historiens største inntak av øl av en gjeng som var redde for at det ikke ble noen flytur fredag – dvs tilbringe bursdagsfesten kun med øl på Torp.

Allerede på Torp fikk vi verdifull hjelp av ”STOR TAKK TIL SVEND ANDERS” som sørget for at bussen som skulle frakte oss fra Liverpool til Leeds i løpet av natten ble booket om. Heldigvis var det lurt å kjøpe med seg øl og akevitt til hele gjengen i taxfreen, slik at vi hadde plenty proviant i den nattlige bussturen til Leeds, og innlosjering på Bewleys Hotell ett steinkast fra The Commercial Inn. Ett flott hotell anbefalt av en stor Leeds-fan i Andebu sammenheng, John Henry Bråvold. En takk også til det unge paret (haikende Leeds supportere fra Torp) som hadde en heftig aktivitet i bussen den natten, til glede for oss ”godt voksne” som ikke ”gjør sånt” lengre. Det sporet halvparten av oss til å teste nattelivet før lørdag morgen opprant i strålende sol….etter 3 timers søvn. En unnskyldning er på sin plass til Kristian og Atle, som jeg måtte forlate på bensinstasjonen kl 06.00, da de ikke ville komme tilbake i taxien i tide – men skulle spise og synge og more seg litt lengre… men de kom seg hjem noen timere senere.

Stod opp kl 09.30 lørdag morgen – vi skulle jo møtes hos Peter Lorimer til egg og bacon og ØL kl 10- han åpnet en time før normalt denne morgenen, takket være Mr Bråvold. For første gang i historien hadde Mr Lorimer hele 34 MENN kledd i SORT dress eller SMOKING, dette var nemlig kleskoden fra kl 10 lørdag til kl 07 søndag morgen! Herlig. Noen var av den oppfatning at det var nærmere en gledelig begravelse lørdag morgen, enn en lystig Leeds gjeng som skulle få oppleve historiens største dag på Elland Road.

Men vi hadde liten tid hos Lorimer, da vi var invitert tidlig til ”Radebe Suite” av selveste Ken Bates. Dette var en overraskelse iscenesatt av tidligere Luton Town helt og NM vinner med Vålerenga, Kent Karlsen. Kontakter hjelper ! Takk Kent. Å få oppleve en slik mann live med håndhilsing, var ikke godt nok for meg, så jeg ville gjerne gi ham en klem også for å kjenne duften av deilig duftene aftershave lukt fra den mannen som har reddet klubben vår.. Men Mr Bates ville ikke ha noen klem som briter flest, og han gjorde på sin måte for å vise sitt rette jeg, nemlig med å ta balle-tak på en nyvasket 40-åring. Da vokste stemningen blant gutta som var misunnelig på Anders-Gustav som fikk oppleve dette, (det var jo tross noen av gutta som hadde bl.a røde farger på sine favoritt-lag, og som drømte seg til andre areanaer) samtidig som jeg fikk en signert drakt fra alle spillerne innrammet i en megatung ramme, en gave fra hele ”40 års-gjengen”. Så får jeg stikket dagens ”match-program” i handa, og jammen har ikke mine gode venner sørget for at

Anders-Gustav Holt ble tatt imot av Ken Bates da han feiret 40-årslaget på Elland Road. En av gavene var en signert, innrammet Leeds-drakt, overrakt av styreformannen selv. hele reisefølget , med bilde av jubilanten i Leeds-drakt har fått ett avsnitt under supportere som vet hva det vil si å støtte Leds United AFC ”forever”.

Deretter tok Salgssjef Stuart oss til helten John McClelland, som viste oss rundt på Elland Road i sedvanlig stil. Når vi da kommer ned til matta kommer nye høydepunkter, jo hvem kommer da på rad og rekke: Allan Clarke, Norman Hunter, Mick Jones, Peter Lorimer og Paul Reaney. Herlige vinnere og stjerner når jeg ble Leeds-fan, og DE betyr nesten mer i dag. Takk til de ”5 store” som gjorde dagen elektrisk ved å være i nærheten/sammen med oss frem til 1 time etter kampslutt. Moroklumpen Reaney var kul! KL 12.30 var tiden moden til å innta ”Banquiting Suite” for en 3 retters lunch med tilbehør , i en rolig og avslappende atmosfære, med mange helter og ekte Leeds-supportere overalt. Under lunchen og gjennomgang av match-programmet finner vi også ut at Mr Bates hilser til oss 34 menn i dress med gratulasjon til 40 åringen – dette ville ingen ende ta. Selve kampen kan vi skrive mye om, 29.512 tilskuere på nivå 3 fortjener applaus. Helt rått å være tilbake å se gutta live, denne gang for 25 gang totalt, og den 15 på Elland Road. Vi hadde VIP plasser - bra trøkk og min beste sikt noen gang på samme arena. Andre Leeds supportere som tidligere hadde sittet tettere svingen var positivt overrasket over at VIP’en holdt også liv i sangene, det finner du bare i Leeds. Selve fotballen blir mindre viktig på en slik dag, men selv om det rant noen tårer over 1-1, rett etter kampslutt ble livet igjen godt å kjenne når drinkene stod klare til ”after match i ”Banquiting Suite”. Når vi får satt oss kjenner jeg plutselig at vi vant 1-1, for når sant skal sies scoret Leyton Orient ett mål som var klart inne etter en keeper-miss, men de øvrige herrer i sort hadde sikkert også vært på byen kvelden før og klarte ikke å holde øya opp – det passet. Man of the Match ble målscorer Seb Carole – og jammen ble ikke Mr Holt ropt opp for å motta nok en signert trøya fra selveste Carole, til stor applaus fra ett flott publikum. Kan det ha sammenheng med ett superopp-hopp og tung landing på podiet, til alles fryd…for å motta trøya med ytterligere spillersignereringer. En trøye som Hunter og Lorimer også fikk lyst til å signere på ryggen etter overrekkelsen. Og som ikke det var nok sørget Stuart for at mine barn, Marthe 9 år (medlem nr 5868) og Markus 7 år (medlem nr 7103) fikk overta ett flott brukt ”Leeds kokke-forkle” som Stuart smuglet ut til meg, takket være at jeg neiet pent for Susan som serverte ved vårt bord gjennom dagen, hun var jo ekstrem pen i leeds-tøy, sort forkle!

Bursdagsbarnet fikk overrakt signert spillerdrakt av Seb Carole etter kampen mot Leyton. Til stor jubel fra salen. Så var det å rusle ut etter en unik dag, for både Leeds fans og diverse supportere i reisefølget på 34 sorte menn. På vei ut av stadionen bort til kompisen til ”de 5 store”, nemlig Billy Bremner statuen for å mimre litt til. En deilig forfriskende gange med en megatung ramme å bære på, men med god hjelp av Jon Erik, Arild, Per Asbjørn, Bjørn og Tor gikk det greit opp til Peter Lorimer’s pub, hvor vi fikk besøk av Sky Sports - du snakker om å komme i sentrum. Etter noen nye runder med øl hos Peter, holdt mine brødre Henning og Øyvind en ”bursdagstale”, og det ble for mye for en liten gutt på 40 deilige år når de overrekker på vegne av mine 7 søsken en signert ball fra dagens spillere !! Da kom det tårer da…Takk til Søsken.

Men kvelden var ennå ung. Vi skulle spise lørdagsmiddagen på ”Living Room”. Her var det svært høy stemning, men ikke ørens lyd å få, men Andebugjengen med Scum Tore Flåtnes, Russ John Arve og John Henry som holdt en støyende tale, men med gode resultater. Jeg fikk nemlig overrakt en rød brukt spillertrøye fra Andebu signert disse 3 gutta – går det virkelig an? Men det var nesten like moro som å få en ”Billy Bremner ”drakt fra 1972 FA-Cupfinale fra de samme herrer. Takk for trivelige gaver, og ja – vi i Inventum skal fortsatt sponse reklameskilt i den særegne bygda i Vestfold kalt Andebu, som ble kåret til Norges Harryland for noen år siden. Natten ble tilbringet sammen i ulike grupper på ulike barer, alt fra piano, pub, cafe til mer eksotisk fristelse for øyet med f. eks lapdance.. Ingen tvil om at mange Leeds fans har en strålende dansefot! Når jubilanten skulle legge seg møtte jeg på mange av gutta som spiste nattmat til frokost i lobbyen ca kl 06.00, blant annet Espen ”Liverpool” Rørvik. Snakk om å nekte å gå til sengs når man er på guttetur til verdensmetropolen Leeds !

Søndagen kom omsider i grått Yorkshire-weather, men vi skulle på nok en Leauge One –match i Doncaster, hvor Huddersfield stod på menyen. Denne dag ble vi uten 6 mann som reiste hjem tidlig søndag morgen med fly, blant annet Senior Kristoffersen (en ekte ”kopi-man”), Pål Christiansen (Super Leeds supporter som hjertet stanset på under hilsinga på Allan Clarke lørdag) og min gode forlover Finn Lysnes Larsen. I tillegg reiste Bjarne ”Beton-bart” Brendstuen med toget til Birmingham for å møte sin søster som bor der. Bra Bjarne. Så fotball igjen - En flott kamp som ble en annerledes britisk kamp, hvor spesielt hjemmelaget vartet

opp med strålende pasnings-fotball. Herlig å oppleve. Bussturen var avslappende begge veier, med ”non-alcohol. Så det var mange tørste menn som gikk rett i baren på Bewleys ved retur fra match og busstur. Hører fortsatt en rungende skål! Middagen søndag hadde ”hjemmeværende reiseleder” Svend Anders KarlsenMoum plukket ut: ”Bibis”, italiensk restaurant i særklasse. Denne plass skal jeg tilbake til, herlig atmosfære, trivelige servitører, dyktige kokker, og rause bartendere og en flott utsikt. På mitt bord hadde jeg Gunnar Homdrum, en Inventumer fra kjedekontor – som virkelig satte pris på mat og tur.

Det hører med til historien at ”Nigel Martyn”, Hr Ramberg utfordret meg til å gå Birkebeiner’s i mars, en uke etter at vi igjen skal over for å se Leeds ta poeng på Elland Road. Ikke verdens smarteste oppladning, men når man er kjempegodt trent er alt mulig. Så får tiden vise hvem som kommer først i mål, Martyn! En hilsen sendes også til Liverpool supporter Jan Pettersen som under middagen på Bibis var mer enn opptatt med å snakke med sin nygifte frue som var hjemme i Brevik..

Vi var de siste som gikk etter stengetid på Bibis, og søndag kveld var det en roligere by, men vi fant da noen virkelige høydare for det, spesiell var studentdiskoen. Her ”var dee liiv”.hoy hoy.. Til og med yngstemann i troppen, Thomas ”gulekort” Langedrag synes at han var gammel mann til slik dansing, men han mente nå at 40 åringen trodde han var 20 år…Kult syntes jeg – og rocket videre til jeg var søkkvåt – og reise til hotellet for skift og dusj. Deretter div mob samtaler/sms for å finne hverandre igjen, men siden jeg hadde med i følget en ”Liverpool” supporter som skulle gifte seg uken etter med min søster, var det naturlig å invitere Lorns ”Horten” Lona og hans forlover Helge ”livvakt” Fjeld på striptease. Men det ble kjedelig…., for de hadde tankene mest i Barcelona helgen etter så det ut til ! Dog – det skal ikke stikke under en stol – at vi andre (troppen talte kun 8 mann kl 04 på morgenen) fikk se mye flott dansing… Mandag morgen reiste mange av oss ned til souvenir-sjappa på Elland Road, og kjøpte masse Leeds-effekter til våre barn. Min nabo på 45, Per Asbjørn Andvik, kjøpte sågar en full Leeds drakt til seg selv – han ble nemlig Leeds-supporter på turen – ut av skapet og inn på håndball-trening i Leeds-drakt. Herlig. Flyturen hjem gikk langt bedre mht tidsbruk enn ventinga Fredag.

Ellers har jeg skrevet dette reisebrev for å minne min gode kamerat Øystein Larsen om hva vi faktisk opplevde i Leeds – han er jo en Liverpool supporter – så han fikk ikke med seg mye.. Men han gleder seg til disse sider og bilder som sendes alle reisende. Ytterligere 5 mann er ikke nevnt, men ikke glemt – nemlig Svein ”Siljan” Jeilen, Terje ”møbel”

Anders-Gustav Holt (med sløyfe) fikk en imponerende mottakelse på Elland Road, med Mick Jones (fra venstre), Norman Hunter og John McCleeland på indre bane. Hansen, Petter ”Pitney” Hansen, Reidar ”stav” Stavseth og Per Inge ”Data” Isaksen, alle herlige Inventumere som bidro til at vi alle sammen hadde en fantastisk langweekend i beste by !

Takk til alle sammen som bidro på hver sin måte til at vi fikk være gutter i 3 dager til ende. Jeg gleder meg allerede til å fortelle fruen Torill (medlem nr 4977) at hun slipper å stelle i stand en 50 års fest….Da skal vi nemlig feire at vi 34 på turen har vært medlemmer i Luscos i 10 år, nye medlemmer sendes til kasserer i løpet av november slik at vi kan få øket antall nordiske medlemmer betydelig - slik at alle skap-fans av Leeds kan nyte godt blad på sitt nattbord de beste årene i sitt liv. Og alle er invitert til Leeds-julebord på Wembley Pub i Tøsnberg 1 .desember.

For å oppsummere: En spesiell takk til: Leeds United og alle som bidro til at Anders-Gustav Holt fikk oppleve den ultimate opplevelse.

Anders-Gustav Holt

av Ray Tørnkvist

Ja det er store ord fra en beskjeden mann, vi var så heldig og støte på under oppgjøret Stratford- Coventry Spinx i de lavere amatør divisjoner på Solihulls bane utenfor Birmingham en onsdagskveld i august. Dette er ikke en Leeds spiller, men Dennis Bailey (42) som scoret hat-trick mot Manchester United på selveste Old Trafford 1. januar 1992. Det ble 4-1 til Londonlaget QPR og denne Bailey dukket opp scoret, avgjorde og fikk heltestatus. Senere forsvant han inn i fotballens bakgård og ble der men scoringene vil både han og vi alltid huske. Det var tre avgjørende poeng i en nervepirrende sesong

Dennis Bailey ble født 13-12 1965 i Lamberth i London. Var et meget stort talent og gikk fra skolen til amatørklubben Barking like ved West Ham. Senere var han læregutt i Fulham før Farnborough ga han kontrakt. Så fulgte Crystal Palace og Qpr der han skulle gjøre sitt berømlige overnevnte hat-rick. Gikk så til Charlton, men hyppige klubb-bytter ga han spilletid i Watford, Brentford, Gillingham, Lincoln, Farnboruogh (igjen) , Cheltenham, Forest Green, så Walisiske Aberystwyrth før Tamworth og Stafford der han sist sommer spilte sin siste aktive kamp. Det var knærne som ikke ville mer etter over 300 aktive kamper for 15 klubber med stort og smått.

De sier så, og det er utrolig hva folk husker. Blir stadig minnet på disse tre målene i kampen mot ”gigantene”, og det er bare gøy. Dessverre ble jeg aldri millionær p.g.a dette men navnet har jeg jo.

Det var ikke sikkert at jeg skulle spille engang. Hadde vært skadet og i tilegg hadde QPR en meget sterk tropp, der Wergele, Barker, Peacock og Sinton var stammen i laget. Les Ferdinand var skadet og spilte ikke så jeg startet. Vi kjørte over de, mens skjellsordene haglet mot meg fra tribunen etter hver scoring. Dette var jeg vant til så ørene lukket seg automatisk. Resten av historien fra Old Trafford vet vi jo.

Ikke mer enn til andre, men jo det hendte til stadighet, men ikke så ille det. Mange trodde du skulle bli en stor stjerne, men klubbskiftene kom hyppig? Både ja og nei. Var fire år i QPR, men skader ødela mye. Jeg var vel en spiller som trivdes best i lavere divisjoner og særlig i amatørenes rekker. Var i Watford en stund og trodde det skulle ta av, men klubbens svake økonomi og med mer skader ble det som det ble. Scoret ni ganger for QPR i 91/92 og det var bare et bak Les Ferdinand som ble klubbens toppscorer.

Alle managerne jeg spilte for. Det må ha vært 70-80 stykker. Ikke var en lik, men en ting hadde de felles: Gjøre det best mulig. Utrolig mange profiler ja!

Navnet har de. Alle ville en stund spille for Leeds. Tror de kommer tilbake. Har mange venner som heier på de og mine ord blir: Stå på dere kommer tilbake, men uten min hjelp denne gangen (ha,ha).

Det ble de siste vi fikk med en utrolig sympatisk Dennis Bailey, som vokste opp i fattigdom nær Brixton. Senere spilte han seg opp og luktet på gull og rikdom innenfor fotballen. Ble aldri den store, men han hjalp oss trolig til den foreløpige siste ligatittelen om dog ikke den siste. Takk skal du ha Dennis.

Etter å ha scoret trettifem mål på førti kamper for Wealdstone utenfor det engelske ligasystemet, var mange klubber interessert i Jermaine Beckford. den unge mekanikeren valgte å gå til leeds united, fremfor klubber som Crystal Palace, Charlton Athletic, Sunderland, Southampton og Watford.

av Lars Brevig

I sine yngre år var Beckford en del av Chelsea sitt ungdomsakademi, men han lyktes ikke nok til å bli tilbudt en profesjonell kontrakt. Derfor forlot han Chelsea, noe som medførte at valgte å nedprioritere fotballen i sitt liv. Han startet etter hvert å jobbe som mekaniker for RAC, og etter en stund begynte han å spille for Wealdstone. Wealdstone spilte i en serie utenfor det engelske ligasystemet, og fotballen ble som en hobby for Beckford. Han spilte fast for reservelaget, og selv om han scoret mye fikk han ikke prøve seg på førstelaget. Først for litt over to år siden fikk han tillit på førstelaget, etter at en av de to andre spissene forlot klubben. Han fikk umiddelbar suksess, og scoret trettifem mål på førti kamper.

Beckford kom til Leeds United i mars 2006, etter å ha vært i søkelyset til flere klubber over en kort periode. Blant annet var han på prøvespill i Crystal Palace, hvor han fikk sjansen til å vise seg frem i flere reservelagskamper. Leeds United sin daværende manager, Kevin Blackwell, ønsket seg Beckford, og klubben reagerte raskt ved å tilby han kontrakt samme dag. ”Jeg innså med en gang at dette var en stor mulighet, som jeg bare ikke kunne si nei til,” uttalte Beckford like etter å ha skrevet under for Leeds United.

Kevin Blackwell fortalte på en pressekonferanse at han mente Beckford hadde signert for rett klubb, og at han ikke kunne finne et bedre sted å utvikle talentet sitt på. ”Jermaine er ikke vant med å trene så mye og så intensivt, og derfor vil vi ikke stresse han med tanke på å spille kamper. Det viktigste er at Jermaine er avslappet, og at han venner seg til profflivet,” uttalte Blackwell på samme pressekonferanse. Nyheten om at Beckford hadde signert for Leeds United kom som et slag i trynet på Crystal Palace sin reservelagstrener, Kit Symons. Han ba klubben signere Beckford, ettersom han var meget imponert etter Beckfords prøvespill for klubben.

Beckford fikk sin debut allerede samme måned som han signerte for klubben, mot nettopp Crystal Palace. Han kom inn som innbytter, men greide ikke å hjelpe Leeds United med å ta poeng. Etter innhoppet mot Crystal Palace slet Beckford med lite spilletid, og til slutt ble han leid ut til Carlisle United på et månedslangt lån. I løpet av sitt låneopphold i Carlisle spilte han fire kamper, og scoret et mål. Beckford returnerte tilbake til Leeds United etter en måned i Carlisle, og han gikk rett inn i startelleveren i kampen mot Sunderland. Dog var dette bare engangstilfelle, og i januar 2007 ble han lånt ut til Scunthorp United for resten av sesongen.

Etter å ha scoret åtte mål på litt over femten kamper ønsket Scunthorp å hente Beckford permanent i forkant av årets sesong. Dennis Wise ønsket ikke å selge Beckford, ettersom han mente han var god nok for spill i League One. Derfor ble Beckford værende i Leeds United, noe har vist seg å være et klokt valg av Wise. Beckford scoret sitt første seniormål for klubben i treningskampen mot Darlington i sommer, og har fulgt opp med flere scoringer så langt i sesongen. Hans første tellende scoring kom i 4-1 seieren over Southend United på Elland Road.

Ellevte oktober i år forlenget Beckford kontrakten sin med ytterligere to og et halvt år, noe som gjør at han blir i klubben til slutten av 2008/2009-sesongen.

mAnuEll rui mArquEs rutinErt OG HurtiG midtstOPPEr Etter å ha slitt med lite spilletid tidligere i sin leeds united-karriere, har rui marques kanskje vært årets beste spiller for laget så langt i sesongen. Hans profesjonelle karriere startet i FC Baden, og innen han ankom Elland road hadde han rukket å spille for fire andre klubber av forskjellig størrelse.

av Lars Brevig

Den forholdsvis kortvokste midtstopperen, som bare rager en meter og åtti centimeter over bakken, ankom Leeds United i forkant av 2005/2006 sesongen. Han kom på free-transfer fra det portugisiske laget Maritimo, etter å ha blitt fristilt fra kontrakten grunnet lite spilletid. Klubben var misfornøyd med at han ikke greide å spille seg til en fast plass på laget, og partene ble derfor enige om å avslutte kontrakten. Marques debuterte mot Oldham, i ligacupens andre runde. Selv om

Leeds United vant kampen virket Marques nervøs, og det var tydelig å se at han var ukomfortabel med å spille høyreback. Dette var den eneste kampen Marques fikk spille under Kevin Blackwells tid som manager, og for en kort periode av 2006 ble han leid ut til Hull City.

Ansettelsen av Dennis Wise så ut til å være slutten på Marques sin Leeds Unitedkarriere, ettersom han fikk beskjed av den nyansatte manageren at han ikke hadde noen fremtid i klubben. Allikevel valgte Marques å bli i klubben, og jobbe hardt for å prøve å spille seg til en fast plass på laget. Hans gode tålmodighet og harde arbeid ble belønnet med en plass i startelleveren første januar 2007, mot Coventry City. Leeds United vant kampen 2-1, og Marques spilte veldig bra. ”Jeg har ventet lenge på å få min seriedebut, og jeg er veldig lettet og glad over å endelig å spille en seriekamp,” sa Marques i etterkant av kampen.

Marques sin gode innsats i kampen mot Coventry resulterte i fast plass på laget ut sesongen. Han spilte mange gode kamper på tampen av sesongen, og med slike prestasjoner kunne han tidlig ha skrevet under på en ny kontrakt med Leeds United. Dog mente han at å unngå nedrykk var viktigere enn å skrive ny kontrakt, og derfor konsentrerte han seg på å berge plassen frem til sesongslutt. ”Klubben er i en vanskelig situasjon, og som spiller merker jeg at presset er høyt. Jeg ønsker å være med å hjelpe klubben med å unngå nedrykk, og vi jobber hardt på treninger hver eneste uke,” uttalte Marques niende februar i år.

På tross av at Leeds United rykket ned til League One, valgte Marques å skrive ny kontrakt med klubben den sjuende august i år. Han spilte nesten alle treningskampene i sommer, og i etterkant av treningskampen mot Darlington sa han følgende: ”Jeg er veldig fornøyd med å ha spilt så mange av treningskampene, og det er positivt at så mange unge spillere får prøve seg i dag. Ekstra morsomt er det selvfølgelig at de leverer gode presentasjoner.” I etterkant av kampen skrøt han også av Dennis og Gus, som han mener har gjort en veldig god jobb med laget. ”Vi prøver å få til ting vi har øvd på med Gus og Dennis, men vi har fortsatt mye å jobbe med for å få det perfekt. Dog blir det bedre for hver kamp vi spiller, og jeg er positivt innstilt med tanke på sesongen,” sa Marques etter treningskampen mot Darlington.

Så langt i sesongen har Marques vært en av de beste spillerne i hver eneste kamp, og forhåpentligvis varer hans flotte form ut resten av sesongen.

Tre karer i starten av tretti-åra skal på sin første tur til Leeds og se sin første kamp på Elland Road. Søtti-åras gutterom var stappet full med bilder fra SHOOT og GOAL, der heltene i henholdsvis hjemmehvitt og bortegult var dominerende på de til dels spraglete tapet-veggene, og nå var det på tide å leve ut den ultimate og den gang aldeles uoppnåelige guttedrømmen. Vi befinner oss i år 1996, på den tiden da det fantes noe som het Sport- og Spesialreiser. På papirene sto det at kamp-billettene skulle hentes på puben ved navn ”The Commercial”, og at kontaktperson var Peter Lorimer. Vi leste det høyt for hverandre da vi fikk det i hånda. Peter Lorimer. Peter Lorimer! Mannen som skjøt hardere enn kanonkuler. Skuddene hans ble hardere og hardere jo lenger over nordsjøen historiene kom. Og da historiene dalte ned hos oss Leedsfans i Norge på første halvdel av 70-tallet var de blitt så harde at både liv og helse sto på spill. For motstanderne vel og merke. Ryktene ville ha det til at han hadde skutt høl i magan på en keeper. I hvert fall var det helt sikkert at ingen målnett sto imot når ballen først hadde vært innom vrista til Lorimer med nummer 7. Plutselig var vi altså i fysisk nærhet av legenden som dominerte veggene i barndommen. Det ble rett og slett for voldsomt. Vi hadde alle tre passert tretti med god margin, men i dette øyeblikket var vi plutselig tolv år igjen. De få skrittene fra drosjen til inngangsdøra på The Commercial var fylt med andakt, følelse, ærefrykt og ikke så rent lite nervøsitet. Det tok litt tid før vi hentet billettene. Ingen av oss syntes vi bare kunne gå rett bort til Peter Lorimer og spørre om billetter! Derfor forsøkte vi oss forsiktig fram ved å bestille hver vår pint of bitter. Det viste seg å gå aldeles utmerket. Vår helt hadde like godt drag på tappekrana i 90-åra som han hadde på skuddfoten 20 år tidligere. En halvtime seinere var billettene også innkassert, samt en noe harkete og stammete formidling fra vår side om plakatene på gutterommet. Smilet tilbake beviste at det ikke var første gang han hadde møtt tolvåringer i 30-årsalderen som skulle på Leeds-kamp.

Hvordan kampen gikk? Uavgjort 2-2 mot Everton. Men sitringen i kroppen i ettertid kom da vi tenkte på Lorimers hånd på skuldrene våre og spørsmålet om vi hadde det bra.

Slike opplevelser bør nesten ikke gjentas…..

arve.fuglum@canalplus.no

fOtBAllBøKEr fOr lEEds fAns i sEsOnGEn 2007/08. Sesongen er allerede godt i gang, og det har i år også kommet noen fotballbøker som kan være gode og ha med seg i ”bagasjen” denne sesongen. Enten du bare vil sitte hjemme i sofakroken eller bruke bøkene som oppslagsverk, har vi funnet fram et lite knippe bøker som er verd og sikre seg. Av Ray Tørnkvist

FordømTE lEEdS Et slikt uttrykk er som å banne i kjerka hvis du er Leeds supporter. Dette er faktisk tittelen på høstens bok i Storbritannia skrevet av journalisten David Peace, og den har skarpt enorm oppsikt og diskusjoner. Boka er skrevet som en roman sett fra innsiden av Brian Cloughs sitt hode, der hans dager som manager i Derby og de 44 dagene i Leeds følger oss igjennom 384 sider. Peace har gjort grundig forarbeid, og leserne skjønner hvor mye han hatet Leeds United som nettopp hadde vunnet ligaen da han tok over i 1974. Nå er vel ikke alt sant, men allikevel er det oppsiktvekkende mange ting som kommer fram fra de 44 dagene han var i jobben. Alkoholproblemene og forholdet til hans assistent Peter Taylor har stor plass i boken. Styret i Leeds får gjennomgå. Ja en hel rekke artige og tragiske kuriositeter kommer fram. Ikke den beste fotballboken som er skrevet, men oversatt på Norsk er den, og gir leseren et litt historisk perspektiv for knappe 300 kroner. Boken som gis ut av Libretto forlag er å få kjøpt i landets fleste bokhandlere, og kan være en artig julepresent.

TITTEL: FOrFATTEr: SIDEr: PrIS: FORDøMTE LEEDS DAVID PEACE 34 (HARDBACK) 2 KRONER

SKY SPorTS FooTBAllYEAr BooK 2007/08 Tidligere kjent som Rothmanns Football yearbook er denne boken for 38 gang på rad i salg. Fotballens bibel som den kalles er som vanlig en fantastisk bok, der alt er på plass som gjelder hva som har skjedd foregående sesong på øyriket og ellers i b.l.a europacupene. Enhver som følger Britisk fotball får valuta for pengene der forfatterne Glenda og Jack Rollin (datter og far) nok en gang ikke lar leserne bli skuffet i over 1050 fullpakkede sider. Boken er rett og slett et ”must” for alle som følger sesongen. En annen positiv ting er at den er å få på Narvesen til kun 199 kroner selv om utsalgsprisen i England er £20.

TITTEL: FOrFATTErE: SIDEr: PrIS: SKY SPOrTS FOOTBALL YEArBOOK 2007/08 GLENDA OG JACK rOLLIN 1056 (PAPErBACK) 199 KrONEr (NOrGE) £ 20 I ENGLAND

Dette var to av de bøkene en Leeds supportere kan trenge denne sesongen. Når det gjelde innkjøp av bøker så anbefales bokhandlere eller WH Smith i Storbritannia, men på postordre er det best og mest sikkert og bruke enten www.soccer-books.co.uk eller amazon.co.uk

AKtuElt AKKurAt nå vi har passert den første fjerdedelen av sesongen 2007/08, og vi har tapt kun en seriekamp. ikke engang utenom sportslige begivenheter tar fra oss humør og håp! av Øystein Bjørndal Lund

De tretten første seriekampene endte med 11 seiere og 2 uavgjorte kamper. Det gir 35 poeng (gjennomsnittlig 2,69 poeng per kamp), og med fradrag av minus 15 står Leeds ved inngangen til november på 20 poeng. Dette gjør at laget allerede har klatret opp på en play-off plass (dvs. med hensyn til likt antall spilte kamper for alle lag ramlet vi vel rett under den play-off streken igjen, men pytt pytt, det er høyst midlertidig!). Fortsetter vi ut sesongen med samme snitt per kamp, vil vi ende opp på ca. 109 poeng; etter fradrag av de berømte 15… Vi kan videre leke litt mer med tall; og ta utgangspunkt i de 20 poengene vi har etter 13 kamper. Dette gir et snitt per kamp på 1,54, og selv det kan være nok til å spille play-off i mai… Så selv om vi tapte kamp nr 14, ser dette meget lovende ut!

Nå skal vi naturligvis være svært forsiktige med å innkassere noe som helst på forhånd, men vi kan likevel konstantere at svært mye skal gå svært galt resten av sesongen dersom vi ikke skal være innblandet i en opprykkskamp allerede denne sesongen. Antagelig kan denne strekkes enda lenger, og vi kan anta at mye skal gå galt om vi ikke skal kjempe om en direkte opprykksplass! Personlig er jeg nå svært optimistisk, og tror at vi kan feire nyttår høyt oppe på tabellen, og at vi forblir der ut sesongen.

Men så er det disse utenom sportslige faktorene, da. Så som at Gus Poyet har forlatt skuta til fordel for Spurs. Vi ønsker naturligvis lykke til og takk for innsatsen i Leeds, men er litt uforstående til dette valget. Riktignok går han til en Premier league klubb, og riktignok har han vært i klubben tidligere (som spiller); men det er en mulighet for at klubbene møtes i Championship neste sesong (!). Det er også et faktum at Leeds som klubb har et større potensiale enn Tottenham, og at Poyet kunne blitt ”berømt for evig” dersom han bidro til å heve Leeds tilbake til gamle høyder.

Jeg er videre usikker på hvilken sportslig innflytelse Gus har hatt i klubben. Hvilke bidrag har han gjort på treningsfeltet? Hvor stor grad er den sportslige suksessen denne sesongen tuftet på Dennis Wise sin assistent? Dette er spennende spørsmål, og vi får bare håpe at han er erstattelig. For inn dørene som ny nummer 2 er kommet Harry. Hvem? Dave Bassett, med kallenavnet Harry. I tillegg er John Gannon (en

AKTUELT annen av Wises gamle kjenninger) kommet inn som førstelagstrener. Så da krysser vi fingrene for at ”the backroom team” er både komplett og slagkraftig! Oppgaven er i hvert fall stor, for vi nøyer oss ikke med Championship, gjør vi vel?

Siden sist har vi også hatt Millwall på besøk. De kom naturlig nok sammen med fansen sin. Disse ble sendt inn til Leeds sentrum, samlet på Yates (en av byens sentralt plasserte større pub’er) og så ble de busset til Elland Road. De kan jo ikke ha likt disse bussene noe særlig, for de gjorde alt de kunne for å ødelegge dem. Resultatet ble at det utenfor stadion var buss-seter, glass-skår fra knuste buss-vinduer og en del bråk. Det ryktes at de også forsøkte å sette fyr på bussene… Inne på tribunen fortsatte bråket, og det haglet ”missiler” mot hjemme-supporterne. Mynter, flasker osv. Flere ble truffet, noen blødde stygt, men heldigvis ingen alvorlige skader. Så kan du gjette hvordan britiske media, fotballforbund osv. håndterte dette? Livet har aldri vært rettferdig.

Vi må også innom Peter Ridsdale. Han gir i disse dager ut boken sin ”United we fall”, der han forteller sin versjon om hva som skjedde og ikke skjedde i og rundt Leeds United. Vi er rimelig nær å hevde at det ikke er tilfeldig at boken kommer akkurat nå, at Ridsdale vil sko seg litt ekstra på den kommende julehandelen, men inntektene skal visstnok gå til et veldedig formål, og det får vi tro han på. Det synes i hvert fall som dette er et nytt ledd i ”VM i skyldplassering”, og ikke overraskende legger Ridsdale skylden for klubbens fall på David O’Leary. O’Leary skal ha kommet på kant med spillerne grunnet sin håndtering av Paul Robinson (som toppet seg foran FA-cup kampen mot Liverpool i januar 2001), mens spikeren i kisten ble satt da O’Leary ga ut boken ”Leeds United on Trial”, etter rettssakene mot Woodgate/Bowyer ett år senere. Hele 10 spillere skal ha truet med å forlate Leeds, dersom det ikke ble satt inn en ny manager. Både Lee Bowyer, Danny Mills og Rio Ferdinand kritiserte O’Leary for å bedrive ”offentlig skittentøyvask” med uttalelser i sin bok. Nå er det altså Ridsdale som peker på dette som årsaken til at vårt kjære Leeds United falt. Han skal også ha signert Martin O’Neill, som ble tilbudt to millioner pund årlig for å blir klubbens nye manager fra sesongen 2003/04. I stedet ble som vi vet Ridsdale tvunget ut av sjefsstolen…

Historien kjenner vi imidlertid, men nå er tilbakemarsjen så smått begynt. En gledelig melding i så henseende er at vi snart er å finne på tv-skjermen igjen! Kryss av tirsdag 29. januar 2008 i kalenderen allerede nå! Vi skal til Essex og møte Southend United på The Roots Hall (ja, banen heter det), og avspark er kl. 20:45 (norsk tid). Dette blir den første seriekampen på Sky denne sesongen, så vi har all mulig grunn til å glede oss!

Siden sist har Eddie Gray gått av som president for Leeds United Supporters Club (som jo LUSCOS er tilsluttet). Bakgrunnen for dette er at han ikke var komfortabel med å inneha denne posisjonen med ”krigen” mellom supporterklubben og styreformann Ken Bates gående. Bakgrunnen her er den nye Members club, som blant annet har overtatt salg av bortebilletter. Members Club skal ha rundt 23 000 medlemmer, og sesongkortinnehavere får automatisk medlemsskap. Bates skal ha forsøkt å få Gray over i denne, men Eddie har ikke ønsket dette. Leeds United Supporters Club leier og driver nå for øvrig den gamle og ærverdige pub’en Old Peacock, som befinner seg rett bak South Stand.

Du kan like det eller ikke, men det går mot jul. Måtte den bli helhvit!

En fredag i mai i år skulle jeg endelig tilbake til Mekka, den herlige byen som jeg hadde lært meg å elske fra jeg som 10-år gammel gutt opplevde at super-Leeds ble frastjålet seieren i e-cup-finalen mot Bayeren Munchen en vårdag for ca. 22 år siden. Barneskoletiden var preget av krig mot Liverpool-supporterne som ikke visste bedre, stakkars. Jeg brukte alle måter for at Leeds sin supporterskare skulle øke i antall, i hvert fall på min skole. Bestikkelser vha. godteri var en effektiv metode. Så kom 80-tallet med mange nedturer, før 90-tallet og starten på dette årtusen gjorde oss stolte og forventningsfulle på det som skulle komme. Jeg husker min forrige tur på Elland Road for 5 år siden. Leeds skulle møte Manchester United, og kameraten min og jeg hadde fått plass på 6. rad. Jeg hadde med meg et kjempestort videoapparat og filmet kampen fra avspark. Etter hvert ble vaktene oppmerksomme på en original kar med et forhistorisk videoapparat. Kameraten min gjorde meg oppmerksom på at vaktene pekte på meg, men jeg enset han ikke. Måtte jo ha med minner tilbake til Norge. Plutselig kjente jeg en sterk hånd som tok tak i jakka mi. To vakter hadde fått beskjed om å ta meg med til Sikkerhetssjefen på stadion. Jeg tok en ”Bakke”, snakket litt norsk og litt dårlig engelsk mens jeg viste den fine Leeds-drakta jeg hadde kjøpt dagen før. Gutta smilte, jeg fikk tilbake apparatet mot at jeg lovte å ikke filme mer. Vi tapte dessverre 4-3 i en forrykende kamp. Etter kampen kom vi litt feil ut fra stadionen og vi kom ikke forbi en politisperring som skulle hindre Leeds-og Manchester United hooligans fra å barke sammen. Det endte med at vi gikk sydover mot en park. Plutselig stormet flere titalls slossklare Leeds-fans forbi oss som hadde avtalt å møte

rEISEBrEV ManU - hooligans til et oppgjør like ved. Vi kom oss ingen steder og en kar sa at vi måtte sitte stille og vente i 2 timer før taxiene turte å kjøre inn i området. Dette skulle mamma ha visst! To timer gikk og vi fikk til slutt taxi og kom oss trygt tilbake til Marriot. Resten av turen gikk greit og jeg tenkte at dette var en engangshendelse. Jeg skulle tilbake til Leeds. 3 år senere var jeg på plass. Denne gang sammen med mine 2 barn, min gode Leeds-kamerat, Rune Roalsvig, og hans 2 barn. Før vi dro skrøt jeg på lærerværelset av at jeg skulle tilbake igjen. De husket jo at jeg fortalte hvordan det gikk sist. Plutselig sier en av mine arbeidskollegaer at sønnen hans spiller fotball på NTG og at de har vært i Leeds og spilt treningskamp. Jeg syntes det hørtes spennende ut, men ble ikke like glad når han fortalte resten. NTG-gjengen hadde vunnet kampen, og etter kampen hadde Leeds-pøbler steinet bussen. Jeg tenkte igjen at dette gjelder sikkert bare noen få og at nå har det blitt bedre. Etter litt streik fra SAS og en rundtur gjennom Europe via Finland og Belgia var vi endelig framme i England, om noe forsinket (ca.12 timer senere enn beregnet). Den siste, avgjørende hjemmekampen skulle starte. 1-0 ved Cresswell etter 8 minutter. Taket løfter seg og 30.000 synger i kor. En sterk opplevelse for min 13 år gamle sønn, men så plutselig ut av intet. Ipswich utligner og 300 pøbler fra Leeds stormer banen. Jeg sitter på 6. rad med mine 2 barn og føler meg alt annet enn trygg. 1000 tanker går gjennom hodet! Skal jeg ta med ungene ut av stadionen? Er dette Mekka? Er det dette jeg vil at barna mine skal huske fra Leeds? Så blir jeg oppmerksom på at det sitter 29.700 menneskar igjen på tribunen og tenker akkurat det samme som meg, som elsker Leeds, og som buer på idiotene nede på gresset som bare ødelegger for klubben. Da kjente jeg at jeg ble stolt og glad. Etter kampen var det supporterturnering på Elland Road og Rune og jeg spilte sammen på et av de norske lagene. Det var spesielt å ta på seg Leeds-drakta i samme garderobe som Billy Bremner og alle de andre Leeds-legendene. Vi vant ingen av våre kamper, men det var likevel stort å spille på Elland Road selv som en halvfet 42-åring. Jeg skal tilbake! Og jeg vet at barna mine også har blitt evige Leeds-fans og kommer til å komme tilbake.

Det norske laget som spilte på Elland Road en vårdag i mai. Midtbanemotoren Fred ”Batty” Jorstad foran til høyre.

Av Erik Heisholt

Dette er absurd. Mer absurd enn tupéen til Halvard Flatland. Mer absurd enn draktene til Ålesund. Mer absurd enn RBKs personalpolitikk. Ett minutts applaus for Alan Ball, 1-0 og et intenst håp. Utligning og rett ned i stinkende helvete. Leedsorkene stormer banen og små barn hylgråter av redsel og voksne av skuffelse og forbannelse, dette må være det desidert laveste punktet i klubbens historie. Og følgelig det desidert laveste punktet i min lange karriere som Leeds-supporter. Men kakkerlakkene sprayes av gressteppet, og dommeren blåser av kampen, det skjer noe merkelig. Vi går ikke, tjue tusen, kanskje flere, går ikke. Vi synger, skråler, ødelegger stemmebåndene i fandenivoldskhet, i trass, men mest av alt: av kjærlighet. Aldri har nuppene på armen og nakken vært større under “Marching on together”. Dette er min engleskole. Jeg ser dem overalt. Og jeg tenker: “Dette er Leeds, for faen. Jeg holder med Leeds, ikke Liverpool, ikke Tottenham, ikke Middlesborough eller Chelski. Ikke Villa, Everton, Arsenal eller Scum. Dette skjer bare i Leeds.”

Opp i otta, som de sier. Grytidlig fly. Manchester via København. På Gardermoen sitter tre Blackburn-supportere og drikker halvlitere. De sikler. Man må vel så starte så tidlig for å få noe ut av en Blackburn-match, tenker jeg og setter meg så langt unna dem som overhodet mulig. Flyplassen i Manchester. De tre Blackburn-fyllikene har fortsatt festen på begge flyene, og kommer garantert ikke til å klare å gå på kamp om en tre, fire timer. Jeg reiser sammen med kompis og kollega Øistein, som ikke er like punch på fotball som meg, og ikke spesielt Leeds-fan, glad i fotball, bevares, men holdt ikke på med noe favorittlagopplegg og slikt. Det skulle forandre seg i løpet av noen timer. Vi kom oss på Pennine Express og pustet lettet ut da vi forlot Manchester. Jeg elsker å kjøre tog, og denne strekningen spesielt. Etter å ha lagt Trash-chester bak seg, skjærer skinnene seg gjennom grønne daler og åssider som enkelte steder minner om norske vidder, her og der dukker landsbyer og mindre byer opp med sine hus i mørkegrå stein, spredte gårder, kanaler og sluser, gamle restaurerte møller og lagerhus, så er man i Huddersfieleld, Dewsbury og man kan begynne å strekke hals mot et punkt på høyre side av skinnene, et byggverk som reiser seg umiskjennelig opp fra landskapet. “Se der er Elland Road,” nærmest hvisker folk i andakt. Et par minutter senere er toget inne på stasjonen. Vi rusler opp til SAS-hotellet. Da jeg skulle booke hotell til Ipswich-matchen var det fullt på Marriot, og jeg havnet på SAS-hotellet. Det var helt ok, så vi bor her denne gangen også. Klokken nærmer seg tolv. Kampnervene begynner å røre på seg. Jeg får en sms fra Rune om at han og Tor beveger seg ut til banen snart, og instrukser om hvor vi skal møtes. De kjører Bunnpris-varianten denne gangen, med Ryan Air til

Stansted, leiebil og overnatting hos Peter Lorimer. Rune hadde en avtale med Flo før matchen, om å hilse på og greier, og lurte på om vi ville være med. Men vi foretrakk en første pint og en matbit på en pub i sentrum. Hilse på spillerne har aldri vært min greie. Jeg kjenner verdensberømte musikere, kunstnere, filmregissører, skuespillere og forfattere. Men spillere på favorittlaget mitt har jeg alt for stor andakt overfor til at jeg kommer på noe fonuftig å si. Dessuten var jeg litt krass mot Flo i en gjestekommentar jeg hadde i Dagbladet like etter at han signet for Leeds, hvor jeg anså sjansen betydelig større for at beina hans ikke holdt, enn at han kom til å skyte Leeds til midten av The Championship. Dessverre fikk jeg rett. Bedre med sausage & mash og en pint med Guinness. Øistein synes Leeds er en trivelig by, og hadde ventet seg mer trashy forhold. Jeg forteller at Leeds har blitt kåret til Englands kuleste by nylig. Jeg mener og ha lest dette et sted, og håper jeg ikke juger. Vi hopper inn i en taxi.

Jeg blir aldri lei av å kjøre de siste meterne frem til Elland Road. Som oftest blir man satt av et par hundre meter unna, slik at man kan gå den siste, majestetiske biten og se himmelen åpenbare seg. Billy Bremner står der og hilser deg velkommen, og som vanlig er køen lang foran supportersjappa. Øistein liker det han ser, og jeg minner ham om at dette er tredje divisjon. Vi blir loset inn i en eller annen members-club, der Rune og en del andre nordmenn sitter og forfrisker seg før kampen. Stemningen er høy, som før en cup-finale. Det hviler en letthet over den enorme forsamlingen, som om alle er lykkelige over at nå er de veien oppover det handler om. For det kan jo ikke gå verre. Det er oss mot verden. Minus 15 poeng? Drit og dra. Det fikser vi. Så er det tid for å gå inn på stadion. Lengden på køene utenfor inngangene overrasker meg. Og folk står i lange køer for å kjøpe billetter. Det er en umulighet at alle rekker inn til kampstart. Vi trer ut fra den fuktige, ølstinkende summingen under tribunen og ser gressmatta og stappfulle tribuner. Gåsehud. Matchen utsettes noen minutter for å få inn alle som står i kø. Igjen minner jeg Øistein om dette er tredje nivå i engelsk fotball. Øynene hans begynner å gløde på en litt annen måte. Det er ikke til å ta feil av. Han er i ferd med å bli Leeds-supporter. Det er umulig å ikke la seg påvirke av denne totale gi-faen-stemningen. Spiller Flo, spør Øistein. På benken, svarer vi. Så er matchen i gang og bare noen minutter senere jubler jeg høyere over en Leeds-goal enn jeg kan huske å ha gjort noen gang tidligere. Men spillet i seg selv er ikke spesielt oppløftende. Southend presser. Pause. Jeg liker å sitte rolig og studere livet rundt meg i pausen. Ikke gå i kø for å stå i kø for å kjøpe en øl jeg må styrte i kø. Jeg studerer ansiktene. Unge, gamle, jenter, gutter, kvinner, menn. De fleste er tydelig lokale. En tilreisende supporter her og der. Men hit kommer de – kommer vi – fordi vi elsker Leeds. Ikke - som i Scums tilfelle – som et besøk man bare må ha med seg og krysse av i den store turistboka, på lik linje med Buckingham Palace, rød dobbeltdekkerbuss og Hadrians Wall. Andre omgang fortsetter slik den første sluttet. Southend har ballen mest og noen ganger ser det skummelt ut. Etter 70 minutter kommer utligningen. Parker kommer inn for Hughes et par minutter senere. Og etter 80 minutter byttes Prutton ut med Flo. Vi nordmenn snur oss, ser på hverandre og ingen sier det, men alle håper. Flo ser ut til å være i slag, og han binder straks opp et par, tre motspillere og Leeds begynner å se farligere ut enn tidligere i kampen. Så går den norske drømmen i oppfyllelse og tribunen eksploderer. I det 86. minutt dundrer Flo ballen i nettaket med klinisk presisjon. Vi brøler, kaster oss om halsen på hverandre og skriker ting som ikke gir mening andre steder enn akku-

rat her og nå. Så er Flo sterkt involvert da Marques legger på til 3-1, mens Beckford skyter Southend-hesten i skallen så den slipper å lide mer. For en fantastisk ute-av-kroppen-Leeds-opplevelse, med så mange ingredienser at man ikke orker å ramse dem opp. For en vanvittig opptur. Jeg tenker på forrige gang jeg var her, alle følelsene som var involvert den gangen, på godt og vondt. Denne gangen er det bare på godt, og det kjennes ut som hodet skal eksplodere. Øistein er i ekstase, og sier nå “vi” i stedet for Leeds. Alle vet at har man først kommet dit, så er man solgt.

Resten av kvelden? En interessant gåtur fra stadion, over motorveibroer og innom urinstinkende puber stappfulle av medsupportere, gjennom endeløse rekker av montypytonske engelske rekkehus og mellom høyblokker med hundrevis av parabolantenner som soppvekster på terassene. En malplassert prostituert som peker ut siste bit av veien til The Commercial, og der står Peter bak ølspakene og vi drikker pints, pints, pints, snakker med Leeds-supportere fra alle verdenshjørner og en eller annen gang i løpet av kvelden tar vi en taxi til en italiensk restaurant der kelneren avslutter en perfekt kveld med å knuse en koppe med kokende varm irish cofee i fanget til Tor (som heldigvis ikke ble skoldet), hvorpå han står i to minutter og stotrer “I´m so sorry, I´m so sorry”, forsvinner og kommer tilbake med en tørkerull som han bare gir til Tor, som må ordne opp selv. Hadde det vært etter Ipswichmatchen i vår, hadde vi sikkert ikke smilt så overbærende av den tafatte oppførselen. Men dette er kvelden for smil og tilgivelse. Dette er en usedvanlig god kveld krydret med fremtidshåp og drømmer, og selv ikke de evindelige Leeds-miss-piggyene som vakler rundt i natten med alt for høye hæler, i alt for trange miniskjørt, med rennende øyeskygge og bunny-ører festet til hodet får meg ut av balanse.

av Arve Fuglum Vi ventet fryktelig mye på 70-tallet. Folk hadde riktignok sluttet å vente på å få lov til å kjøpe bil et tiår tidligere, men det var fryktelig mye annet å vente på. Telefon for eksempel. Du måtte søke om å få telefon, og var du heldig fikk du den etter et år. Noen ganger gikk det nesten to, avhengig av hvor du bodde. Rakk du ikke butikken klokka 1700, var det bare å vente til den åpnet klokka 0900 dagen etter. Å få kjøpt melk på bensinstasjonen var umulig. Tenk, den gangen hadde de bare bensin på bensinstasjonen!

Men den aller lengste ventetiden var forbundet med fotball. Og det var venting omtrent hele uka. Ja, først skulle det selvfølgelig ventes fra slutten av mars eller begynnelsen av april til langt utpå høsten. Av en eller annen grunn viste ikke NRK tippekamper fra hele den engelske sesongen. Det startet etter et par måneder, og avsluttet i god tid før sesongen var over. Og da tippekampene først startet når høstmørket definitivt var over oss, begynte også den store vente-syklusen: Jeg prater om tiden fra lørdag kveld klokka 1800 fram til neste lørdag klokka 1600. Jeg starter fra det øyeblikket fløyta går for full tid mellom, la meg si….., Birmingham mot Queens Park Rangers en helt vanlig uke i februar en gang på første halvdel av 70-tallet. Først måtte vi vente på tippepremiene. Det hendte nemlig at Far smelte til med en tier på kupongen, og da var det selvfølgelig spenning om det ble snakk om et to- eller tresifret beløp. Som ubemidlet sønn hadde jeg gleden av å ha sterk innflytelse på systemtippingen, og ditto glede av eventuell gevinst. Min far betalte gildet, og vi delte en eventuell premie. Men selv om vi ikke hadde vunnet, var det likevel spennende å se hvor store premiene ble. Det var ikke SÅ mye annet å ta seg til for en tiåring på en lørdagskveld i de tider. Men noen premietall ble naturligvis ikke offentliggjort så tidlig. Først på søndag fikk vi premieprognoser, som stort sett stemte overens med de offisielle som ble offentliggjort mandag. Da hadde vi allerede ventet med lengsel på mandagsavisa, som kanskje skrev noe om fotballkampene fra England som ble spilt lørdag, og vi hadde ventet siden lørdag på å dra på skolen for å prate om seier eller tap. Med gevinst for favorittlaget som ballast var det en sann fornøyelse å starte en ny skoleuke. I motsatt fall ble ventetiden brukt til å grue seg til hån og tyn fra klassekamerater med favorittlag som vant sin kamp. Som Leeds-fan var sesongen 73-74 en fryd i så måte.

Med mandagen unnagjort var det en ikke fullt så lang ventetid til tirsdagsavisa. Her var det alltid tippetips, og det gikk fort hjemover fra skolen hver tirsdag. Med litt flaks var Drammens Tidende-budet tidlig ute, slik at vi kunne få oversikten før Far kom hjem fra arbeid, og jobben med lørdagens tippekupong kunne starte. Og spenningen var alltid stor i forhold til hva slags bilde som ble satt på trykk. Vi

av Ray Tørnkvist innbilte oss at minst ett av lagene det var bilde av ville være med i Tippekampen. Men tirsdagen var en travel dag. En fin dag. Bøkene med systemtipsene som Far hadde kjøpt på postordre ble flittig brukt, og haugevis av kuponger måtte fylles ut. De måtte leveres seinest onsdag skulle de bli med i kampen om tusenlappene lørdag.

Så begynte den nest verste ventetiden: Fra onsdag til fredag ettermiddag var det ikke annet å ta seg til enn å vente på offentliggjørelsen av lørdagens kamp. I min gjeng holdt vi stort sett med Leeds eller Liverpool, og hadde vi flaks kunne vi få en bortekamp mot lag som Leicester, Coventry eller Wolverhampton. Men uavhengig av dette, satte vi nå inn støtet i den verste delen av ventetiden: Fra oppvåkning lørdag morgen og fram til klokka 1600. Ukas mest langsomme timer sneglet seg av sted, men til slutt var den STORE ventetiden over, og vi sugde inn bildene i svart/hvitt fra Filbert Street, Highfield Road eller Molinuex Ground. Også under kampen var det venting. Intens venting på neste pling. Og det var to ting å konsentrere seg om: Vente på at lag som var krysset av på tippekupongen skulle score, og på å få se Leeds Uniteds navn øverst på skjermen. Bortsett fra når laget vårt allerede hadde tatt ledelsen. Én time og femti slitsomme minutter seinere var det over, og vi kunne begynne på nytt. Med å vente.

arve.fuglum@canalplus.no

ToNY W. CurriE (57) TRIVDES ALDRI I DEN HVITE DRAKTA, DA KONA VILLE FLYTTE

Det er de sanne ord om spilleren som kom fra Sheffield United i 1976 for £ 240 000. Han ble født i London og Watford var hans første klubb, men ble plukket opp av talentspeidere fra Sheffield bare 17 år gammel og etter vare 17 kamper for ” The Hornets”. Alle mente lysluggen var god nok for England og debyen kom i 1972 dog for U-23 laget. Det ble suksess på banen i Leeds, og 11 av hans totale 17 ”caps” kom i Leeds. Etter totalt 124 kamper og 16 mål returnerte han til London og Qpr der han fortsatte og spille for England og hjalp Qpr til fa cupfinalen i 1982. Var en tur i USA som coach og spiller og var innom en rekke amatørklubber i England. Fikk på slutten av 80 tallet økonomiske problemer og måte kjøre drosje for å livnære seg. Tok senere over jobben som community oficer i Sheffield United. Hadde i 1999 en rolle i filmen When Saturday comes, hvor Sean Bean hadde hovedrollen. En glimrende spiller denne Currie, som dessverre ble mektig upopulær da han i en senere avisartikkel sa følgende: ” Og komme til Leeds i 1976 var som å komme til et gamlehjem.” Er for øvrig onkel til Darren Currie som spiller i Luton Town denne sesongen.

SimoN WAlToN (20) gUTEN SOM ELSKET gULT Og RøDT

Ung og lovende spiller som fikk sin debut mot Derby i 2004/05 bare 17 år gammel. Et virkelig stort talent og var fast på laget nesten hele sesongen. Tre mål ble det også og alle på bortebane i kamper vi ikke vant (Preston, Reading, Cardiff). Det ble bare 5 kamper påfølgende sesong, og hans siste kamp kom mot Preston i april 2005/06. Charlton la £ 500 000 på bordet, og da vi verken hadde dekning på Visaen eller sjekkhefter igjen var det nødvendige penger for Leeds så: ”London here i come”. Det ble 44 kamper og 6 mål på to sesonger i Leeds. Var stort sett glad i kort også : 8 gule og 1 rødt. Var på utlån hele 2006/07 fra Charlton og hele 7 gule og 3 røde kort i henholdsvis Ipswich og Cardiff i løpet av 25 kamper. Han falt nok i smak hos John Gregory i QPR, da £ 200 000 fristet Charlton som ikke hadde latt han slippe til. Imponerte voldsomt i 2007 sommerens pre- season, men med sin voldsomme spillestil gikk det galt. Mot Fulham i den siste oppkjøringskampen brakk skinnbenet og 20 årsdagen ble feiret på krykker, med 22 kort i bagasjen så langt i karrieren, 5 av de i rødt. Venter fortsatt på sin debut for QPR

roBErT molENAAr (38) VILLE SATT PANzER HAgEN I SKYggEN

Ingen smågutt denne mannen som herjet i de bakre rekker for Leeds i siste halvdelen av 90 tallet. Et stort talent som med sine 188 cm som 14 åring ble regnet som en ny Koeman i Nederlandsk fotball. Slik gikk det ikke men det ble en amatørlandskamp i tidlig alder og kontrakt med klubben FC Volendam nord for Amsterdam. Leeds kjøpte han for £900 000 den 9.januar 1997 da manager Georg Graham ville ha ro i de bakre rekker. Debyen kom mot Leicester 11.januar i en 3-0 seier på Elland Road. Med sin harde og konstante spillestill ble han påført en alvorlig kneskade mot Arsenal i 97/98 sesongen, og ble aldri den samme etter et langt skadeavbrekk. Etter 60 kamper for Leeds la nyopprykkede Bradford ”borti gata” £500 000 på bordet i desember 2000. 75 kamper på 2,5 sesonger ble det der før han vendte tilbake til Holland og Roosendal der han spilte fram til 2006/07. Ble dessverre aldri kvitt kneskaden, men var en publikumshelt i de kampene han spilte for Leeds United. Han ga alt.

På 70 talet kunne ingen fuglar, folk, eller fe føla seg trygge på leitet. På den tida rula Kaptein Miki, Allan Kjempe, og Morgan Kane sinna til Livepoolfansen , der dei mest ihuga vart utstyrt med luftgevær, som ein vart truga med viss ein sa noko skeivt om Liverpool. Leeds predikanten vår i Nesjavegen Joppen(Lucos medl Jo Are Vik) ymta seg fortel truverdige historiske kjelder, og måtte dansa som ein “bandidos”, der det kvein med luftgeverskyts rundt beina hans, kalla “steppstull” viss han kom med motargument mot Liverpool sin spelestil. De som var av bestikk vart og utnytta og truga med viss det kom ein replikk som ikkje rima. Personleg fekk ein og stifta bekjentskap med hunden til Stepp og Co, kalla Tassen. Det ryktes om at det var ein bastard mellom ulv og hund. Gjødde gjorde han og. Leikebilane mine vart lagt under hjula til Rauen(klassisk bil fra O.K. Lohne inne i Bruaneset) og kjørt over som hevn. Det var på den tida alt gjekk i mot ein at ein høyrde lokk og lur fra lærarboligane. Då visste ein at Joppen hadde vore Sø i bydn (Bergen) å kjøpt Shoot og Goal. Då visste ein at siste nytt frå Leeds vart lest høgt frå soveromsvindauga. Ein gong presenterte han også for eit teikneseriehefte kalla Buster, med fotballspelarar som hadde ein eim av Super Leeds, der Kenguru Kid og Benny Gullfot var det nærmaste ein kom Mick Jones og Peter Lorimer i teikneserieform. Det er klart at noko sånt gjorde inntrykk. Kall det ei form for frelse og fotballmessig nyreligiøsitet. Dette hadde ikke gjengen på Leitet forstått, der han som alltid kunne skaffa Lille Snille( Sivert Fjellstad) hadde eit enormt utvalg av westernteikneserier, og erotisk snadder på øverste hylla som tekka deira leselyst. Super Leeds frelsaren Joppen hadde imidlertid gangsyn til å skjøna at verda var større en Se-bladene (legendarisk teineserieforlag frå historiske tider), og introduserte oss for Buster, som eg byrja å samla ihuga på. Med trøbil, og apachesykkel, trudde ein at no skulle ein verkeleg rula nærmiljøet. Men nei då, då kom Stepp tråkkande på Porlo( ein trømoped) som bråka når ein fekk start på han, og neppe hadde kome gjennom noko EU kontroll. Ja til og med Axen (Rune Akse legendarisk Arsenal fan frå bydn) troppa opp med besten`sin Tempo Lett sykkel, så trøbilen min måtte parkerast for å ikkje bunka inn i dei eine eller andre “flåklypa” transportmiddelet som kjøyrde fram og tilbake i Nesjavegen. Dette var nesten sånn då Indianarane i Junaiten oppdaga Jernhesten (Toget) for fyrste gong. Me oppdaga at desse karane ikkje var å spøka med, sjølv om dei stundom tapte når me spela dokkemålskamp i nesjavegen på asfalten.

Jau då. I skrivande stund har Leeds gått på sitt første tap i League One mot Carlislie. Me har byrja å forbereda oss til den lokale ribbecupen 2007, og innetreningene i Osterøyhallen har starta. Litt etter litt møter det opp folk. Tottenham Hidn( Reidar Skistad) heldt figuren, mykje på grunn av dietten han går på noko slanke protein middel ein ikke hugsar navnet på. Andre har sikkert hatt ein dypp i chipsskåla verkar det som, så ein føler at treningene har sin misjon på ein eller annen måte. Det er ein fin bukett av ulike “fans”, sjølsagt mest Premiere League lag dei heldt med, men fotballmessig heldt me god standard. Me knuste Osterøyjuniorane,i ein kamp, mykje pga av vår lokale Leeds fan( Lucos medl: Eivind Solberg d.y) som plasserar

tunga mellom jekslene og taklar Osterøyjunioarane så dei lettar “frå tapeten”. Snart kjem resten av Lobas gjengen frå “fotballsmia” og deltek på dei to siste treningene føre ribbecupen 2007. Det er liksom vorte ein tradisjon at dei stiller opp. Ellers ser ein lite til dei, men føler vel dei er i god nok form når dei trimmar i matpausen inne i smia. Fotball i matpausen burde fleire bedrifter tatt opp som ide. Det vert lite sjukemeldingar og sunne sjeler i sunne legmer ut av det, sjølv om det andelege skortar der Man U og Liverpool er dei laga som fengar mest, og at enkelte som vandrar i den “fotballmessig skoddeeimen” og vinglar mellom Man U og Leeds, ikkje er heilt i lodd når det gjeld å finna den fotballmessige vegen, sanninga, og livet. Ein skal halda med eit fotballlag og ikkje vingla. Det med trua lærte eg på Olgabasarane der Olga og Emisær Flostrand synte 16 millimeter filmar frå Misjonsmarkene, og viste at viss fotballen skulle ha sjel og kraft måtte ein halda med eit lag med kvite drakter, og kvifor ikke Leeds United, sjølv om dei ikkje nevnde fotball, visste me at Leeds var det næraste me kunne koma ei himmerik ei borg,på fotballbana..

Jau, då. Det var sånn soga byrja, og krafta steig i ein og den fotballmessige trua vaks i ein. Det har vore mykje motgang i den seinare tid. At Rema 1000 Trond averterte med annonse i Bygdalappen at ein kunne vinna Arsenal sengetrekk i noko dei kalla spinnville dager i Lonevåg Sentrum er ein tragedie der heller den oppveksande generasjon heller burde stifta bekjentskap med Leeds United for å forma sitt sinn så dei ikke havnar ut i eit fotballmessig elende og berre tenkjer på Brann eller Man U. Ein får ta det som det kjem, og freista å raska saman eit lag til årets Ribbecup som startar 21. Desember 2007 og fortsett i romjula. Dette er noko som fengar lokal og er eit fint inkome til OIL Fotballgruppa og det blir fullt på tribuna og. Laget mitt stillar uansett i kvite drakter, for me skal skina så “siste dagers hellige” opp i det heile, og kallar oss Nor(d)mann Hunters, får me veit at tru kan flytta fjell, så kanskje me går videre frå dei innleiane rundene. Fotballen er rund, og oppunder jul er det tid for mirakler. So kanskje og Leeds toppar tabellen, og går mot direkte opprykk på tabellen. Me tar det i to byks no. Fyrst Championship, so Premiere League der me høyrer heime. Då er Super Leeds heime der dei skal, og me kan senka skuldrene og konsentrera oss meir om daglige sysler. Når ein sløkkar dei analoge tv-signala for siste gong neste år,her i Nesjavegen er me tilbake i det minste på Viasat. Og me kan byrja å sjå fotball med digital skarphet for både sinn og skinn. Mirakelens tid er ennå ikkje forbi. Jau då. Fotball er nærest som ei religiøs vekkjing, og no bør fleire her i Nesjavegen vakna. Det er andre ting å gjera på enn å røykja,drikka, og senda tekstmeldinger. Nei det er sørgjelig med berre “Cowboy Laila” i sikte, og ikke Joppa frelse frå soveromsvindauga med store Goal og Shoot plakater av Mick Jones, Allan Clarke, og Peter Lorimer. Det er trass alt meir futt i det enn Vassendgutane og Vestlandsfanden. Men for Livets glade gutter går sola aldri ned, som Vestlandsfanden syng, og det gjeld også Leeds fansen, sjølv om det ikke er så mange igjen av dei her lokalt, sukk.

i sistE litEn... 5 SPØrSMÅL TIL NOEN AV VÅrE SUPPOrTErE av Ray Tørnkvist

Geir Magne jubler på The Kop etter seieren mot Norwich City i ligastarten forrige sesong.

Morten Borgersen lever av og for sport, og er en ihuga Leeds-fan. gEir mAgNE FJEllSETH gjøVIK, LEEDS-SUPPORTER SIDEN 171

Leeds United går opp på førsteplass i løpet av januar måned og holder posisjonen ut sesongen.

Har bare sett videoklipp på ”youtube” i høst, men vet at vi har hatt litt flaks samt en god keeper. Casper Ankergren er mitt valg.

Positivt: Foran tekst-tv da Leeds United slo Sheffield United og ble seriemestere i 1992. Har aldri stirret så intenst så lenge på en ”svart” tv-skjerm noen gang. Negativt: Finaletapet mot Bayern Munich i 1975. Jeg gikk på badet og gråt etterpå og holdt på å sparke ned vasken før mor kom og spurte hva som sto på.

Er inne på nettsidene hver dag. Mailer litt med ”superfan” Gary Edwards. Følger nettoppdateringene under kamp. Har abonnert på hjemmekampprogrammet siden 1977 og har 30 komplette årganger. Jeg lever med laget i med,- og motgang.

Jeg og noen flere fra Søndre Land/Gjøvik traktene har snakket om en tur i april, men ingenting er bestemt. Jeg er forøvrig en lykkemaskot for Leeds; har vært på Elland Road tre ganger og alle kampene har endt med seier 1-0.

morTEN BorgErSEN DAgLIg LEDER Og HOVEDEIER I ANTON SPORT, LEEDS-SUPPORTER SIDEN 13. NOVEMBER 17, DA HAN FIKK LEEDS-BAg TIL 7-åRSDAgEN

Det gjør dem i romjula.

På Playstation er Kandol best.

Når de vant playoff fra 2. divisjon og opp i eliteserien, 1990 var det vel.

Er på nettet og følger med hver helg. Er på nett rett etter hver match.

Garantert!

Siri Kasin feiret bursdagen sin i Leeds.

Erik Heisholt. ”Blitt tradisjon og få med seg åpningskampene hver sesong på hjemmebane”.

Ketil Rekdal, Brasildødare, Englanddødare, landslagsspiller, fotballtrener i inn og utland, men med hjerte i Leeds. rETT FØr VI GÅr I TrYKKEN

Siri KASiN STUDENT Og LEEDS-SUPPORTER SIDEN 1

Jeg har troa på at vi er nummer en før nyttår!

Det er vanskelig å si siden man ikke får sett kampene og sett hvordan vi spiller. Men etter det jeg hører på radioen og leser av på nettet, er vel Becks og Douglas ganske høyt oppe på den ”lista”.

Da jeg på bursdagen min, 8. mai, i 2004 dro til Leeds for første gang og så Leeds - Charlton. Vi hadde jo da rykka ned og det var jo selvsagt utrolig trist, men for et liv det var på Elland Road! Sto hele kampen og sang og skreik! Noe jeg aldri kommer til å glemme.

Jeg er på OEF mange ganger daglig, leser alt som jeg finner på nettet om kamper og annet gjennom uka. Har så klart abonnement på LUTV, så ved hver kamp som går, sitter jeg foran PC’n og hører på kampene der, samtidig som jeg sitter på OEF da også.

Hvis pengeboka lar meg, så sier jeg aldri nei til en Leeds-tur! Hadde vært utrolig moro, ingenting er som å dra til Leeds!

EriK HEiSHolT TEKSTFORFATTER I BORgEHEISHOLT, LEEDS-SUPPORTER SIDEN 174,  åR gAMMEL

Tirsdag 12. februar 2008, etter å ha slått Nottingham Forest 3-1 på Elland Road.

Ingen tvil. Beckford.

Å stå igjen på tribunen i en time å synge etter Ipswich-matchen i vår.

Som småbarnsfar blir det ikke så tett som før. Jeg får vel bare dratt over 4 ganger denne sesongen, tenker jeg. Jeg sjekker nettet daglig, selvsagt, og når jeg ikke følger matchene live selv, får jeg fyldige oppdateringer på sms fra Rune Roalsvig. I skrivende stund sitter jeg og ser Hereford - Leeds i opptak selv om jeg vet det ble 0-0.

Jeg er der.

Etter de neste fire kampene.

Ankergren.

Da Leeds ble seriemester i 91/92 sesongen.

Bare på hjemmesiden og tekst-TV.

Neppe.