30 Hva nå, Ken Bates?

Å være Leeds-supporter er ingen dans på roser. Vi har også tidligere opplevd våre “up’s and down’s” og vi har hatt lange perioder i skyggenes dal, men trolig må vi langt tilbake for å finne et svakere lag enn det vi har i dag. Og problemet er ikke bare laget, men det strekker seg vesentlig lengere enn de 11 som trekker den kritthvite trøya over hodet. Leeds United har problemer fra topp til bunn i klubben. Klubben styres av Ken Bates, en herremann med mange kallenavn. Mange av disse er såvidt negative at han trolig er mer enn fornøyd med å bli tittulert kontroversiell. Bates har akkurat rundet to år i klubben, og dessverre har han ikke maktet å snu den negative trenden som hersket på Elland Road før han tok over ledelsen på Elland Road etter Gerald Krasner og hans menn. Leeds United sliter nå knallhardt for å holde hodet over vannet i bunnstriden i The Championship, og det er en reell fare for nedrykk til det tredje nivået i engelsk fotball. I såfall for første gang i klubbens stolte historie. Leeds har egentlig aldri vært noen stor og tradisjonell fotball-by. Selv ikke da Don Revie

og hans spillere herjet i engelsk og europeisk fotball i 60- og 70-årene, var fotballen den helt dominerende sporten i byen, som har en sentral posisjon både innen Rugby og Cricket-sporten. Heller ikke under forrige “storhets-periode”, under David O’Leary’s ledelse, maktet fotballen å feste noe overbevisende grep om byen. Akkurat det ser vi også litt av i dag, selv om publikum i dag uteblir av mange ulike årsaker. Hvorfor folk ikke går på kamp, skal vi ta en annen gang, men vi registrerer at Leeds United med en kapasitet på Elland Road på over 40.000 tilskuere, trekker mindre en halvparten på hjemmekampene.

Kanskje er det urettferdig å kritisere Ken Bates for dette, men når man ser hvordan mannen behandler de mest trofaste supporterne, har vi vanskelig får å se logikken i det som nå skjer. Etter at han kom inn har prisene steget, ikke vesentlig, men de har gått oppover, og det er i dag omtrent like dyrt å se Leeds United møte Hull på Elland Road, som det er å se Manchester United spille mot Arsenal på Old Trafford. Beklager å måtte si det, men det blir bare feil!

Videre gjorde Bates det tidlig klart at han ikke ønsket noe som helst samarbeide med supporterklubbene. Klubbens kanskje viktigste og største “kunde” ble bryskt avvist, og selv om flere av medlemmene i LUSC fortsatt går på kampene, så er det langt ifra slik at “alle går på alle kampene”, slik det tidligere har vært i lille Leeds United. Den goodwill som supporterne har vist klubben gjennom snart 90 år er også på nullpunktet, og selv om vi kan forsøke å se dette fra Ken Bates’ ståsted, har vi store problemer. Igjen en massiv skivebom fra Ken Bates’ side. Og for å fullføre kritikken av Ken Bates som “relasjons-bygger”, må vi bare trekke frem hans manglende evner til å samarbeide med de som betyr noe for Leeds United. Klubben hadde tidligere en avtale med Radio Aire om overføring av kampene på stasjonen, men det første Bates gjorde da denne avtalen skulle fornyes etter at han hadde tatt over, var å skru prisen til himmels. Dermed hadde heller ikke den relativt lille radiokanalen råd til å være med videre. Ken Bates løste selvsagt “problemet” ved å starte sin egen kanal. Han kjøpte - via stråmenn - opp det gamle utstyret Chelsea hadde brukt til sin tidligere radiosatsning, og satte i gang “Yorkshire Radio”. Vel og bra med egen radio-kanal, og selvsagt har det sine positive sider at klubben selv kan fomidle all nødvendig informasjon til sine supportere rundt om i verden. Men om man hører litt på denne kanalen, så blir det bare flaut! “Yorkshire Radio” overfører alle Leeds United’s kamper, og med Peter Lorimer og Norman Hunter får vi noenlunde nøytrale kommentatorer underveis i matchene. Men det som ellers serveres av redaksjonelt stoff omkring Leeds United er på et absolutt lavmål. I forkant av flere av kampene har man hatt “intervjuer” med Ken Bates, men intervjueren er så redd mannen, at det hele bare blir patetisk!

Og som om det ikke var nok at man skjøv bort lokale Radio Aire, så har Ken Bates også kastet lokalavisen, Yorkshire Evening Post på dør. De er nå nødt til å løse billett, for å se kampene. En kommentar-artikkel fra sports-redaktøren, Phil Rostron, inneholdt litt for mye kritikk for Bates, og han satte sine advokater på saken. YEP har ennå ikke gått ut i avisen med sin versjon av saken, men artikkelen inneholdt ikke mye annet enn diverse spørsmål om hvorfor klubben hadde handlet som den hadde gjort, blant annet i og med den forlengede avtalen Kevin Blackwell fikk i mars i fjor. Disse spørsmålene ble for mye for Bates, og han har nå stengt avisen ute. Klubbens desidert viktigste informasjons-kanal overfor sine viktigste støttespillere, de lokale supporterne, må betale for å se kampene de skal skrive om. Situasjonen er helt absurd, og hvordan man kan forsvare denne holdningen, er det vanskelig å gi svar på. Kanskje kan Ken Bates forklare dette? Dette er bare noen av de problemene klubben selv har skapt utenfor banen gjennom de siste par årene. Legger vi til de mange problemene med økonomien, så ser situasjonen for Leeds United heller dyster ut. Fortsatt er det umulig å få tall på bordet som kan belyse hvor alvorlig det egentlig står til, og dermed er det også umulig å komme med noen analyse av situasjonen. Vi vet imidlertid at £ 104 millioner i gjeld ikke bare blir ettergitt sånn uten videre, og selv om svært mye av gjelden selvsagt nå er nedbetalt og/eller ettergitt, har vi vanskelig for å tro at Leeds United har en økonomi som tilsier noen store eller omfattende investeringer i årene som kommer. Trolig vil også de neste årene gå med på å betale for gamle synder. Når situasjonen er som den er, hjelper det imidlertid lite hvem som er direkte ansvarlig for at det er som det er. Det blir litt som å skylde på den andre føreren om man dør i en trafikk-ulykke. Det hjelper ingen...!

Sportslig går det også bratt nedoverbakke for Leeds United. Klubben ligger for øyeblikket meget utsatt til helt i bunnen av tabellen. Etter nedrykket forsøkte Kevin Blackwell etter beste evne å stabilisere situasjonen på Elland Road. Han jobbet ut fra svært vanskelige forutsetninger, men oppnådde bra resultater. I sin første sesong som manager, holdt Leeds plassen med god margin, mens det ble plass i Play-Off-finalen på Millennium Stadium i fjor vår. Uansett hvordan man snur og vender på det, så var det en meget bra prestasjon, selv om mye selvsagt ble ødelagt av selve finalen. I løpet av sommeren 2006 ble imidletid laget svekket ved salget av Rob Hulse, og en del skader i laget. Det ble heller ikke hentet inn vesentlige forsterkninger, slik man kanskje burde ventet etter en bra sesong, og dermed møtte laget veggen. Resultatene var bare sånn passe, og vi så signalene allerede fra de første kampene i fjor høst. Også manager Kevin Blackwell møtte veggen. Han var forsiktig i sine uttalelser, men mer enn antydet at ikke alle ting var som de burde i Leeds United. Disse uttalelsene kom like før han fikk sparken, og var trolig den direkte årsaken til at han måtte forlate Elland Road.

Etter oppsigelsen av Blackwell, fikk John Carver muligheten til å sikre seg manager-jobben på permanent basis, men under Carver så vi kanskje litt av hva som kreves i denne jobben. Carver var en meget anerkjent trener-kapasitet fra sin tid i Newcastle, men manager-jobben i Leeds United ble for stor for ham, og han maktet ikke å samle troppene på Elland Road. Exit John Carver etter nederlag 1-5 mot Luton i oktober.

Inn i stedet for Carver kom dagens manager, Dennis Wise. Han fikk med seg sin assistent fra Swindon, Gustavo Poyet, og dermed gikk det slik “alle” antydet etter at Blackwell fikk sparken. Bates hentet sin gamle venn fra tiden på Stamford Bridge, og gikk dermed for andre gang i sin tid som styreformann bort fra prisippet om ikke å ansette nære venner i utsatte stillinger. Bobby Campbell var forøvrig den første “vennen” av Bates som ble denne sjebnen til del, da han ble ansatt i Chelsea i 1988. Han satt i jobben frem til 1991, og med oppsigelsen av Campbell fikk selvsagt vennskapet seg en alvorlig knekk... Dennis Wise har en kort karriere som manager bak seg, og det blir svært vanskelig å vurdere ham som sjef. Han var manager i Millwall fra oktober 2002 til mai 2005. Han ledet deretter Southampton fra juni til desember 2005, før han etter en tid som spiller tok over som manager i Swindon i mai 2006. Her var han frem til han fikk tilbudet fra Leeds United i oktober 2006. En ting ved Wise er det imidlertid ikke vanskelig å vurdere. Hans oppførsel er en direkte skam! Han oppfører seg som manager akkurat som han gjorde som spiller, og med et utall utvisninger, slett oppførsel og oppsigelser fra de siste årene som spiller/manager, er det ikke noen stor bombe at han fremstår som en bølle også på sidelinjen. Hittil har han vært involvert i 3-4 episoder på sidelinjen som Leeds-manager, og det tjener ikke klubbens interesser å ha en slik “karikatur” som øverste sportslige leder av laget. Hvilke taktiske evner han har, eller hvordan han er på motivasjon av spillere er vi usikre på. Han har i løpet av de kampene vi har fulgt ham tett, vært langt mere opptatt av dommerne og motstanderne, enn av å lede egne spillere. Med såvidt mange nye spillere i mannskapet, burde kanskje fokus vært satt på å jobbe med det man kan påvirke?

Hvordan det er med det kanskje viktigste av alt, som trener på feltet til daglig, har vi dessverre ikke forutsetninger for å vurdere, ettersom vi ikke har studert det som foregår på treningsfeltet. Vi kan selvsagt vurdere dette litt ut ifra hvordan laget opptrer på banen, men det er for tidlig å felle noen dom over dette etter drøyt tre måneder i jobben. Etter de første 3 månedene i jobben, er det også fortsatt relativt tidlig å vurdere hans forhold til fans’en. Svært mange husker Dennis Wise godt fra tiden som spiller i Chelsea, og disse vil han få store problemer med å overvinne. Det finnes også de som støtter Leeds United’s manager uansett, men foreløpig har han ikke noen høy stjerne blant de trofaste på Elland Road. Hvorfor skulle han forresten det, slik han fremstår?

Så over til laget. De 11 som løper ut på stadion 1-2 ganger i uken, og som representerer klubben i vårt hjerte. Gjennom de siste ukene har vi vært vitne til et lag som ikke har prestert noe som helst opp mot det vi som supportere kan forvente. Hva er årsaken til akkurat det? Har Leeds United et så dårlig lag som tabellen tilsier, eller er det andre faktorer som spiller inn? Laget havnet forrige sesong på en 5. plass på tabellen, men har ikke maktet å følge opp. Hvorfor er det slik?

Den viktigste årsaken til at laget fra forrige sesong ikke har klart å følge opp, er selvsagt at det laget er brutt opp gjennom denne sesongen. Forrige sesong benyttet manager Kevin Blackwell seg i all hovedsak av 14-15 spillere, og av disse er det kun Shaun Derry, Jonathan Douglas, samt delvis David Healy og Robbie Blake som denne sesongen har vært rimelig faste på laget. Støttespillere som Paul Butler, Sean Gregan, Rob Hulse, Liam Miller og Matthew Kilgallon har ikke spilt mange kampene denne sesongen av ulike årsaker, og når erstatterne ikke har vært av samme kvalitet, så har det også gått som det har gjort for klubben. Også en del av de øvrige “hjørnesteinene” i laget forrige sesong, har vært ute av laget i store deler av sesongen, og hverken Neil Sullivan, Gary Kelly, Stephen Crainey, Shaun Derry eller Robbie Blake har vist direkte imponerende spill.

De nye spillerne som kom inn har heller ikke stått frem, og hverken Kevin Nicholls (bildet) eller Ian Westlake som skulle være klare forsterkninger, har stått frem som akkurat det - av ulike årsaker.

I løpet av sesongen har man forsøkt å gjøre grep for å bedre situasjonen, men effekten er at Leeds United trolig sitter igjen med en av de svakeste spillerstallene i klubbens snart 90 årige historie! Det er som kjent helt umulig å sammenligne “årganger” av fotball-lag. Leeds United har hatt mange dårlige spillere i klubben gjennom historien, men dagens mannskap tåler sannelig sammenligning med de fleste av disse! Vi hadde et meget svakt lag i midten av 80-årene, og nettopp den årgangen er det mest nærliggende å sammenligne dagens mannskap med, ettersom det er den “forrige” årgangen av noenlunde samme kvalitet som vi i dag finner i laget. Pr. i dag har vi;

Sullivan, Stack, Ankergren

Kelly, Sa, Richardson Heath, Foxe, Marques Crainey, Lewis, Elliott

Douglas, Nicholls, Derry, Westlake, Thompson, Carole, Einarsson

Healy, Flo, Blake, Kandol, Moore, Beckford, Howson, Cresswell

Med all respekt å melde - dette er ikke egnet til å skremme noen av våre opponenter. I tillegg til at enkelte av spillerne er direkte dårlige hver for seg, er heller ikke det taktiske nivået mye å skryte av. Samhandling virker å være fremmedord, og

når en spiller forsøker på noe, er det en grusomt avventende holdning blant de øvrige spillerne i laget. Det har spredt seg en tanke om at man like godt kan vente til lagkameraten har rotet bort ballen, fremfor å gå på løp og selv ta initiativ. Pasninger slås i hytt og pine, og laget virker pr. i dag langt svakere enn det laget som avsluttet forrige sesong, selv om også det laget slet med flere av de samme problemene. Ser vi på tabellen, så ser vi også hvor problemene er størst. Det er i de bakre ledd. Gjennom denne sesongen har vi brukt tre keepere. Hverken Tony Warner, Neil Sullivan eller Graham Stack har vist stabilitet på et høyt nok nivå, men så har de heller ikke fått mye hjelp i forsvars-spillet som har vært vist av de resterende spillerne i laget. I backrekka har det vært gjort stadige endringer, og totalt har 14 spillere gjort sitt beste for å unngå baklengsmål så langt. Dessverre har de ikke gjort en god nok jobb, samtidig som stabilitet og et godt innarbeidet system har vært total mangelvare. Defensivt har heller ikke midtbanespillerne vært mye å skryte av. Shaun Derry, som hadde en flott sesong i fjor, har ikke vært i nærheten, mens nykommeren Kevin Nicholls heller ikke direkte har imponert grunnet mange skader. Forøvrig på midtbanen er det preget av noe udefinerbart “grått”. Hvordan en spiller som Jonathan Douglas kan bli kaptein på Leeds United er ikke bare en gåte, men det er egentlig en skam for situasjonen i klubben i dag. Ingenting stygt sagt om Jonathan Douglas, han er en spiller som gjør sitt beste, men han er også samtidig en spiller som aldri burde vært i nærheten av en slik ære - selv ikke i dagens situasjon. Han er rett og slett ikke god nok.

Heller ikke spillerne på topp slipper helt unna kritikk, selv om de sånn noenlunde har gjort jobben. Ser vi på antall scorede mål, tåler vi sammenligningen med våre opponenter, mens det likevel er alt for dårlig at spillere som Ian Moore, Robbie Blake og Tresor Kandol ennå ikke har scoret ti mål - til sammen...! David Healy har heller ikke spilt opp mot sitt potensiale, men han har tross dårlig støtte fra midtbanen scoret 7 mål på sine drøyt 20 kamper så langt i sesongen.

Hva kan vi så forvente i den resterende delen av sesongen av dette mannskapet. Januar ga oss klar beskjed om at det ikke finnes midler i klubben til å handle for. Dermed ble det kun gratis- og låneoverganger (bortsette fra Tresor Kandol) når vi hadde sjansen til å styrke laget. Trolig har Leeds United i skrivende stund (4. februar) 16 cupfinaler igjen å spille, og etter alt og dømme må laget trolig vinne iallefall halvparten av disse.

På lengere sikt er det likevel liten tvil om at endringer må komme, dersom Leeds United igjen skal bli et lag å regne med. Og disse endringene handler ikke om Jonathan Douglas eller Shaun Derry er lagkaptein. Det handler om at klubben får inn en eier som er villig til - og har økonomi til - å satse på klubben. Og at man får inn en manager som har evner for litt andre ting enn å klage på alt og alle når noe går ham imot.