Med en himmel over

Med en himmel over Festskrift i anledning sr. Anne-Lise Strøms 75-ürsdag Redaksjon: Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch OP

Lunden kloster 2015

Med en himmel over © Lunden kloster 2015 ISBN 978-82-90764-07-9 Lunden kloster takker St. Olav forlag for all hjelp under produksjonen.

Omslagsfoto: Morten Krogvold Satt med Minion Pro 11/14 og Raleway Trykk: InDevelop – Latvia Symbolbruk billedkrediteringer:  Offentlig eiendom – ikke underlagt opphavsrett.  Bilder under Creative Commons lisens – noen rettigheter reservert. Utfyllende kreditering og kildehenvis-

ninger: s. 289.

Innhold Forord…………………………………………………………………………………………………………………………………

7

Bernt I. Eidsvig Can.Reg. En hilsen til søster Anne-Lise fra den katolske biskopen i Oslo……………………………………………

9

Bruno Cadoré OP Til søster Anne-Lise………………………………………………………………………………………………………………

12

Lawrence Walsh OCSO Mother of The Church in Norway…………………………………………………………………………………………

15

Ståle Finke Herfra til Lourdes og tilbake til evigheten……………………………………………………………………………

21

Alle Kvinner: Hun fikk et kall……………………………………………………………………………………………………………………

33

Vårt Land: «Jeg angrer ingenting»…………………………………………………………………………………………………………

45

Jan Erik Guldahl og Ragnhild Foldvik Marie Knudtzon Veien fra Ulleberg gård til Lunden kloster……………………………………………………………………………

53

Knut Vollebæk Fra avstand til nærhet Mitt «liv» med Lunden kloster………………………………………………………………………………………………

59

Hildegard Koch OP Det monastiske dominikanske kall………………………………………………………………………………………

65

Liam G. Walsh OP Cloister and the Preaching……………………………………………………………………………………………………

71

Elisabeth og Helge Erik Solberg Enhet og mangfold Et gløtt inn i dominikanerinnenes verden……………………………………………………………………………

79

3

Denis Bissuel OP Om å leve i fellesskap i Prekebrødrenes orden……………………………………………………………………… 113 Else-Britt Nilsen OP Thora Hammer Den første norske dominikanernonne etter reformasjonen………………………………………………… 119 Åse Skjerdal Et skinnende ideal å strekke seg etter Katolsk sosiallære og dominikanernes sosiale oppgave………………………………………………………… 141 Helga Koinegg Focolare-bevegelsen «Marias Verk»……………………………………………………………………………………………………………………… 151 Notto R. Thelle Søster Anne-Lise Guds lillefinger på jorden……………………………………………………………………………………………………… 163 Ingar Seierstad Det lokale økumeniske arbeidet En ressurs for tro og liv………………………………………………………………………………………………………… 167 Ole Chr. M. Kvarme Hvorfor er Den hellige ånd viktig?……………………………………………………………………………………… 173 Johannes Johansen Klostrene – den åndelige arena Klostrenes betydning i Den ortodokse kirke………………………………………………………………………… 185 Janet Heil Økumenikk Personlige refleksjoner om anglo-katolske forhold……………………………………………………………… 193 Karl Gervin Sammenhengen mellom katolsk og protestantisk: Bernard av Clairvaux og Martin Luther……………………………………………………………………………… 197 Ellert Dahl OP «Heavenly Auxiliaries» Abbot Suger restores Saint Denis with Aid from Above The Cistercian Alternative…………………………………………………………………………………………………… 205

4

Mette Nygård Thomas Merton: munk, forfatter og rebell…………………………………………………………………………… 217 Hans Fredrik Dahl En liten kjærlighetshistorie…………………………………………………………………………………………………… 227 Lars Roar Langslet Klosterlasse Den vandrende nordmann…………………………………………………………………………………………………… 233 Ingerid Louise Birkeland Hvile ved Guds ville hjerte Noen ord om stemme, sang og bønn…………………………………………………………………………………… 247 Bjørn Olav Grüner Kvam «Hvordan forstår du det du leser?»

Om tidebønn og skriftstudium…………………………………………………………………………………………… 251 Jan Schumacher Lectio divina Å lese Bibelen på munkers og lekpredikanters vis………………………………………………………………… 259 Marcellin Theeuves O. Cart.

«I alt liv uttrykker stillheten Gud» ……………………………………………………………………………………… 273 Tabula gratulatoria……………………………………………………………………………………………………………… 281

5

Forord

S

øster Anne-Lise Strøm på Lunden kloster har spilt en verdifull rolle i ulike kirkelige sammenhenger og betydd uendelig mye for mange mennesker. I 2014 feiret hun 50-årsjubileum for sin løfteavleggelse, og da fikk man erfare nettopp dette: Hennes mange venner strømmet til feiringen og ville hedre henne.

En idé ble født – dessverre litt for sent: Denne damen burde bli æret med et festskrift!

Så traff det seg slik at hun i 2015 står overfor enda en milepæl: I august fyller hun 75 år!

DET måtte bli anledningen til å overrekke festskriftet.

Responsen har vært overveldende, bidragene har strømmet inn. Lunden kloster har kontakter innenfor så mange fellesskap i inn- og utland, i det katolske miljøet så vel som i andre kirkelige sammenhenger. Det bærer denne artikkelsamlingen preg av. Noen tekster er ganske personlige, andre har kirkelige, kunstneriske eller historiske temaer. Men alle har de en himmel over seg – slik det også er tilfelle med dominikanerinnenes liv.

Rekkefølgen av artiklene har en viss logikk. De mer personlige tekstene kommer først, og gradvis glir tematikken over til Lunden kloster og dominikansk liv, brobygging og mer økumeniske emner. Så blir vi kjent med en del betydningsfulle personer i Kirkens liv, mens boken i siste del klinger ut i det meditative og i stillheten.

Vi vil takke alle som har gitt sitt bidrag til festskriftet. Først og fremst gjelder det skribentene. Så vil vi nevne avisen Vårt Land, som så generøst fritt lot oss få gjengi sitt intervju med sr. Anne-Lise i anledning fjorårets 50-årsjubileum, og fotografen Erlend Berge, som skjenket oss bildet. Også Gyldendal Norsk Forlag ga oss tillatelse til å bruke intervjuene med sr. Anne-Lise i ukebladet Alle Kvinner fra 1968, de fant til og med frem tekstene til oss. Mange franske kontemplative dominikanerinner har vært imøtekommende og gitt verdifulle bidrag til reisebeskrivelsen i boken. En spesiell takk rettes til Helge Erik Solberg, som har tatt mange av bildene, samt vært til stor hjelp og støtte underveis. Omslagsbildet er skjenket av Morten Krogvold. Søster Dana OP på Katarinahjemmet har tegnet Thora Hammer, familien Jahr har bidratt med gamle bilder. Tove M. Bolstad og Eirik Bliksrud har også vært behjelpelig med å finne illustrasjoner. Sr. Maria Thomas OP har nedlagt mye praktisk arbeid. Stor takk til dem alle.

De bidragene som er kommet inn på fransk, har Elisabeth Solberg oversatt. De engelske tekstene har vi latt stå på originalspråket, i den tro at de fleste nordmenn leser engelsk uten problemer.

Vi slutter oss til gratulantene og håper boken vil interessere en bred leserkrets.

Elisabeth Solberg og sr. Hildegard Koch OP 7

En hilsen til søster Anne-Lise fra den katolske biskopen i Oslo

J

eg ble kjent med søster Anne-Lise Strøm for 38 år siden. Hun var den gang – som idag – priorinne for Lunden kloster. Riktigere ville det nok være å si at søster Anne-Lise ble kjent med meg. Hun hadde hørt at det ikke var så lett, for jeg var blitt omtalt som en reservert ung mann. Reservasjonene overvant hun raskt.

Det blir hevdet at pater Ellert Dahl på den tid var betrodd å undervise konservative personer for konversjon. Hvorom allting er, han fikk ansvaret for å forberede meg til dette skritt. Han var både klok og tålmodig, og mente at jeg burde bli kjent med det kontemplative klosterliv. Da var Lunden den eneste mulighet, og jeg besøkte klosteret ofte i løpet av mitt siste studieår. Samtalene med søster Anne-Lise ble mange. Jeg forråder neppe noen hemmelighet når jeg sier at hennes intuisjon er sjelden – selv for en kontemplativ nonne å være. Hun bruker den imidlertid ikke for å vippe folk av pinnen; overraskelsesmomentene tjener samtalen. Således kunne hun for eksempel fremholde at et fengselsopphold hos KGB hadde visse paralleller til hennes egen formasjon i ordenen. Jeg håper riktignok at hun gjorde sitt kloster i Frankrike urett, men av frykt for at hun skulle slutte å si slike overraskende ting, protesterte jeg ikke.

Pater Dahl var bekymret for mine høykirkelige tilbøyeligheter. Det var han med god grunn, for det høykirkelige var i mitt tilfelle en idealisering av fortiden. Søster Anne-Lise fikk bibragt meg at Kirken ikke lever og ikke skal leve i fortiden. Poenget med tradisjonen er at den har sin virkning i nuet, ikke at den er gammel. Dette høres nok selvsagt ut for de fleste, men for meg ble det til et lite gjennombrudd på veien mot konversjon.

Da søster Anne-Lise ble valgt til priorinne for første gang, var John Willem Gran biskop. Hans syn på det kontemplative liv var strengt og preget av cisterciensernes tradisjon. Han var, for å nevne et eksempel, ikke glad for å gi søstrene dispensasjoner fra konstitusjonene, og det var langt fra forutsigbart at han ville efterkomme slike forespørsler.

Jeg har grunn til å tro at søster Anne-Lise noen ganger opplevet sin biskop som noe 9

ufleksibel. Det betyr ikke at hun er mindre prinsippfast, men at hun og hennes medsøstre er seg bevisst å leve med Augustins regel i dominikansk tolkning. Avstanden til Benedikts regel, slik cistercienserne forstår den, er ikke ubetydelig. Biskop og priorinne fant en modus vivendi i felles kjærlighet til det kontemplative klosterliv og i evnen til å se selv store og alvorlige spørsmål med en viss humor.

Søster Anne-Lise er overbevist om at hennes kommunitet er blant Kirkens skatter.

Dette er forresten blitt en ganske utbredt oppfatning. Derfor har hun og kommuniteten gjort Lunden kloster tilgjengelig. Mange er de som besøker huset og ber om samtale og forbønn. Blant disse er ateister – som i det minste finner seg i at nonnene ber for dem – protestanter, frafalne og praktiserende katolikker og folk fra Groruddalen, som helt tydelig fremholder at Lunden er deres kloster. Søster Anne-Lise vet at kommuniteten godt tåler å møte mennesker av ytterst forskjellig bakgrunn, men hun vet også at den monastiske ro må beskyttes. Og skulle hun glemme dette et øyeblikk, ville nok andre i huset påminne henne om behovet for stillhet.

Kjære søster Anne-Lise, jeg gratulerer deg med din 75-årsdag. Dette gjør jeg også på vegne av Oslo katolske bispedømme. Vi er takknemlig for at du er synlig og tydelig. Vi setter pris på din humor og selvironi og for at du taler frimodig om din tro og ditt kall.

+Bernt I. Eidsvig

Biskop Bernt Ivar Eidsvig Can.Reg. trådte i 1991 inn hos augustinerkorherrene i Klosterneuburg i Østerrike. I 2005 ble han utnevnt av pave Benedikt XVI til katolsk biskop av Oslo. Han er også fungerende administrator for Trondheim katolske stift.

10

Fra Lunden kloster. Foto: Helge Erik Solberg.

Fr. Bruno Cadoré OP Ordensmagister for Dominikanerordenen Da søster Anne-Lise i 2014 feiret 50-årsjubileum for sin løfteavleggelse, hilste ordensmagister Bruno Cadoré OP henne med følgende brev:

St. Dominikus. Foto: Helge Erik Solberg.

Fr. Bruno Cadoré OP er ordensmagister for hele Dominikanerordenen. Tidligere var han provinsial­ prior for den franske provinsen, som også Norge hører til. Han ble først utdannet til lege, men gikk så inn i Dominikanerordenen og tok doktorgrad i moralteologi.

FRATRES ORDINIS PRÆDICATORUM CURIA GENERALITA Roma 22. februar 2014 Til søster Anne-Lise Priorinne for Lunden kloster Kjære søster Anne-Lise, Det er med stor glede jeg slutter meg til brødrene og søstrene, til alle vennene og til dine nærmeste som er samlet rundt deg for å feire «jubileet» for din løfteavleggelse.

Sammen med dem vil jeg uttrykke min takknemlighet for alle disse årene du så generøst har viet til «den hellige forkynnelse» i Prekebrødrenes orden, da spesielt i Norge.

Som du vet så vel, står dette landet og dette området Ordenens hjerte meget nær. Var det ikke i løpet av sin lange ferd mot Norden at vår far, den hellige Dominikus, på mysteriøst vis gradvis ble fylt av den Ånden som ga ham iver og glød til å stå til tjeneste for Evangeliet og dra ut i verden, langt lenger enn det som var vanlig, for å forkynne Guds Ord? Også du har denne iveren i deg, og du er overbevist om at forkynnelsen av Evangeliet må ha sin rot i kontemplasjonenen, som stadig lar oss oppdage mer av vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet når han forener seg med oss mennesker for å bære oss frem for Faderen. Miskunn og sannhet!

I takknemlighet sammen med deg og med alle dem som omgir deg, betror jeg deg og hele din kommunitet og alt av «hellig forkynnervirksomhet» som finner sted i Norge, til Dominikus’ forbønn, så han ber Gud om å gi dere i overflod av sin nåde og kjærlighet og skjenke dere glede ved å utbre Evangeliet. Måtte Herren ta vare på deg og gi deg sin velsignelse.

Jeg har tillit til at du ber for Ordenen, spesielt i denne tiden da vi forbereder jubileet for stadfestelsen av Dominikus’ oppdrag. Du kan stole på at du har mitt broderlige vennskap.

Fr. Bruno Cadoré

May God give you ...

For every storm a rainbow, For every tear a smile, For every care a promise, And a blessing in each trial.

For every sigh a sweet song, And an answer for each prayer.

Irish prayer

Fr. Lawrence Walsh OCSO

Mother of The Church in Norway

This is how Sr. Anne-Lise appears to a doddering eighty five year old monk from the western isle of Europe.

Drawing by fr. Philippe Toxé OP

Father Walsh pays tribute to Sr. Anne-Lise on her 75th anniversary. It was during his years with the Norwegian novices that he first met Sr. Anne-Lise and their forty year friendship began. It still flourishes.

M

other – get within reach of Anne-Lise and you are smothered with the biggest and warmest motherly hugs of your whole life. And then the smile, it is so embracing that you think you are her only child. In fact you know you are. There are many thousand others of course – but right now you are the only one, as her motherly love heals all your ills, can’t see all your guile, lifts you up in laughter, and wonders at you being just you.

Mother, yes, but Mother of The Church in Norway. Who am I to say that? A wild Irish­man – one of the clan of Brian Boru, who a thousand years ago, April 1014 drove 15

those plundering pagan Norsemen, from the Green Isle at Clontarf, from the Isle of saints and scholars forever, we had hoped. But then a whole millennium passes and a Norsewoman returns, not in a Viking ship up the Shannon to plunder the famed monastic centre of Clonmacnoise, but in a Dominican habit to Roscrea and single-handed captures this time a twenty first century Irish monastery, and she even has the audacity to call it her «second home», another Viking Dublin. Ah woe is me!

This Viking plunder was no swift grab and run affair, not at all. It was well planned, carefully executed and thoroughly enjoyed. It started forty years ago, on neutral English soil. A group of learning novice-directors of the contemplative traditions had gathered.

Their chosen central theme was «non-directive counselling». So this poor simple Irish lad was hauled into the centre – «roleplay» they called it. He was to be the innocent novice with a «problem» which needed solving. And then this impressive, well-groomed, well-bred, Norwegian lady exuding confidence and positivity was invited out to counsel the timid little Irish «novice». Well she used all her charm, all her motherliness, all her Thomistic training, but failed to uncover the wee lad’s «problem». But then green and all that he was, you couldn’t expect him to admit before the Brits that he had fallen for his «director»!

But it did not end with that, she was invited to the Green Isle, and needless to say, she obliged, and of course took a whole lot more captives. And back she came again and again until all were conquered. Then there were all the scandals – an enclosed Dominican Prioress ordering a pint of Guinness in an Irish hostelry – a huge Anne-Lisian hug on a 1970’s Irish railway platform. It went on and on. It was a relief to get her back to Dublin Airport and wave her past the outward doors and be able to breathe again.

However, Anne-Lise could not survive on takings. No, indeed there had to be givings, and in plenty too. So there was a visit to Oslo, with red carpet all the way from Gardermoen Airport to Lunden Kloster. And then hugs and hugs from all the infected nuns!

One could not come all the way from Ireland without seeing the wonders of her city. The Viking Museum rose Irish monastic indignation. The beautiful stave churches settled one down again in the gentle embrace of our shared Christianity. The ski-jump had one’s imagination skimming through mid-air. Then there was the Vigeland Sculpture Park, which had an innocent Irishman fighting «bad thoughts», while Anne-Lise saw only love and beauty, and humour as the little lad shamelessly relieves himself in public. What a different experience to drive, and on the wrong side of the road at that, into the mountains with walls of ice and icicles on one side and sheer valleys on the other – all to visit Robert Monk and his two companions in their primitive hermitage, living a hidden monastic life which «glows to the honour of God», as the Exsultet, the great Easter song puts it.

Back safely in Lunden Kloster, with a heart and a head full of experiences, one slips into the public end of the lovely Church to be there for Vespers, the evening song of the 16

Dominican Community, sung beautifully in Norwegian. «Custody of the eyes» was a stock phrase in the Irishman’s novitiate days, most especially in the House of God. But in Lunden, in pops Mother Prioress beaming all over, smiles of recognition and welcome to all and sundry, as we stand and bless ourselves and call: «O God come to our aid», the God we all love and serve.

There is a Cistercian presence in Norway – the Community of nuns in Tautra Maria­ kloster on the small island in the Trondheim Fjord, and the small Community of monks at Munkeby, an hour’s drive further north. Interestingly both places have the ruins of 12th Century Cistercian monasteries. Munkeby was founded by Cîteaux in France, the motherhouse of the Cistercian family. Tautra has Roscrea as its Father Immediate and Roscrea’s Fr. Anthony O’Brien as its Chaplin. Ryanair have not yet started flights from Dublin to Trondheim, so SAS to Oslo has become the preferred route. Consequently the motherly mantle of Sr. Anne-Lise stretches over the Cistercian family as well as her own beloved Dominicans, and a ferry trip to Hovedøya Cistercian monastic ruin is one of her specials for wandering monks who come to Oslo.

For an elderly Irish Catholic a visit to Oslo nowadays gives one a great shot in the arm. «Little Rome» round St Olav’s Cathedral was bursting with life this Eastertide, as the one hundred and ten nationalities filled the Church to «standing only» capacity for Holy Week Liturgies. Then there was the sacristy at St. John’s for Sr. Anne-Lise’s Golden Jubilee Mass. Bishop Kvarme was there to lead the Liturgy and there was a beautiful clerical team of many fresh faces to bring joy to one’s heart. The spacious Church itself sang its heart out in thanksgiving to the Lord, who gave his life for all these people, and gave his body and blood in this great Eucharistic celebration. The congregation wanted to thank him for the fifty years of Dominican monastic life of Sr. Anne-Lise.

Afterwards, speaker after speaker sang her praises in the Church hall, people from all walks of life, and most of them Lutherans. For whom else would Vårt Land devote a four page review, and high-light her gentle statement: «I have nothing to regret!».

Monastics don’t generally shine like this one. But this time things were different.

We were left with the only explanation, that the celebration was for the «Mother of the Church of Norway». And the «we» covered such a wide span, young and old, great people and more especially little people, for whom her motherhood was all the more a reality.

Perhaps we can go a step further. There is nobody more happy in her Catholicity, or more anxious to bring us all into Peter’s bark. But there is nobody more loving of her Lutheran roots. She even brought her wild Irishman, or should it be one of her wild Irish­ men, to visit the former Bishop of Oslo in the Lutheran Bishop’s Palace, where they were graciously received. Was it three retired Lutheran Bishops who were at her Jubilee Mass?

It was in the Lutheran Cathedral, compliments of the Bishop and Dean that Sr. Anne-Lise accompanied Queen Sonja up the central aisle to her seat for the grand concert to raise 17

funds for the renovation of Lunden Kloster. Who but the Mother of the whole Church in Norway could have dared carry out such a role?

It is an honour to be allowed join in this tribute to our great friend and inspiring Mother.

Fr. Laurence Walsh OCSO, a native of Roscrea town, received his secondary education at Cistercian College Roscrea (1941 – 46) He was one of a group of eight postulants who entered Mount Saint Joseph Abbey on 15 August 1946. He made his Solemn Profession in 1951 and was ordained priest 1 May 1953. Father Laurence served the Community in various offices: bursar, prior novice master and abbot. He regards himself as a lover of the place, has researched widely the various owners of the property from mid-seventeenth century to the early days of the monks in Mount Saint Joseph. He has published a number of articles on local topics and a biography of Richard Heaton, Ireland’s first botanist who was owner of the Abbey’s lands in the 1640’s.

Lumen Christi presents the results of his research into the Abbey’s stained glass windows.

Fra Book of Kells (In pricipio erat Verbum) i Trinity College, Dublin.

Kilde: Wikimedia 

18

Sr. Anne-Lise som novise. Foto: Lunden kloster.

20

Ståle Finke

Herfra til Lourdes og tilbake til evigheten En av sr. Anne-Lises aller nærmeste, hennes nevø, har her skrevet i undring over hvordan man kan ta et livsvalg som kontemplativ nonne, slik hans tante gjorde. Leseren får innblikk i det som både var hans eget og sr. Anne-Lises barndomshjem, og med stor kjærlighet og humor tar han leserne med på sine refleksjoner og skildringer der han bare antyder et slags svar.

D

a jeg ble født i februar 1966, hadde min tante, sr. Anne-Lise Strøm OP, som dette festskriftet er viet til, allerede trådt inn i novisiatet i Lourdes. Hun hadde avbrutt sine nylig påbegynte studier ved Universitetet i Oslo, hadde fattet en beslutning om å bli nonne og begitt seg av gårde til Lourdes. Det var nok ikke slik at dette kom helt ut av det blå – i hvert fall ikke for henne selv. Men det var ikke så langt unna at det forholdt seg slik for familien, tror jeg, og sikkert også for en del venner: Reisen til Lourdes kom plutselig og uten forvarsel.

Et livskall med et slikt alvor, som vi i 2014 har feiret 50-års jubileum for, ser ikke dagen lys som troll i eske, men beror alltid på en bakgrunn. Et grunnleggende valg trer først frem i en bestemt situasjon, i bestemte omgivelser. Og det er det omkringliggende mørke i disse omgivelsene som jeg først og fremst vil rette oppmerksomheten mot.

I den forbindelse vil jeg knytte noen personlige bemerkninger til min kjære tante og hennes situasjon slik jeg selv mener å ha oppfattet den, først som barn, senere som ungdom, deretter som såkalt voksen. På mange måter er trådene i mitt eget liv vevd sammen med trådene i min tantes liv, og i disse trådene har jeg holdt meg fast så lenge jeg kan huske, og mye takket være dem har jeg holdt meg akkurat så vidt flytende. Det er altså ikke snakk om hvilke som helst billige sytråder, men sterke silketråder, slitesterke.

21

Barndomshjem

Ikke helt tilfeldig har det seg slik at jeg i mitt forhold til min tante nesten blir å betrakte som en lillebror snarere enn en nevø. Dette skyldes ganske enkelt at jeg vokste opp hos mine besteforeldre, altså sr. Anne-Lises foreldre. Da min tante flyttet ut, flyttet jeg inn, sammen med min mor og min far. Det vil si et par år senere, i 1966. For mine besteforeldre må det slik sett ha vært en sterk kontinuitet mellom min tante, min mor og meg selv. Jeg vokste opp i forlengelsen av det som allerede hadde vært, befant meg i et miljø hvor noen nettopp hadde forlatt hjemmet, og hvor alle historiene fortsatt ble fortalt som de hadde blitt siden krigen. Det er her denne lille oppnøstingen av våre felles tråder kan begynne, i fortellingene slik de ble overlevert meg, slik jeg måtte høre på dem.

Jeg kan huske helt fra tidlig av at det var en spesiell atmosfære og oppmerksomhet knyttet til måten det hjemme ble fortalt om min tante på. Når min bestemor hadde snakket seg ferdig om sin førstefødte sønn, Påsan som de kalte ham, som døde bare ett og et halvt år gammel, kunne hun begynne å snakke om jentene, om jentene da de var små. Det var ofte en viss skuffelse å spore, et slags fall i atmosfæren og språket når fortellingene penset over på jentene. Min bestemor var ikke ugenerøs, tvert i mot. Hun var snill. Veldig snill. Men sorgen gjør at mennesker kan miste seg selv, miste grepet på den de helst vil være, for seg selv og for andre. Jeg tror det må ha vært tilfelle med min bestemor. Ofte kunne hun regne opp hvor gammel Påsan hadde vært hvis han hadde levd, og hva han kunne ha vært. Han hadde nok vært en fin fyr. Sannheten er at min tante, min mor og jeg selv sannsynligvis ikke ville ha vært født hvis Påsan hadde levd opp. Jentene måtte vokse opp i et tomrom de uansett ikke kunne fylle. Selv om de var to, kunne de ikke veie opp for tapet av én gutt. Ikke for min bestemor. Påsan hadde vært så grei og medgjørlig, som gutter flest. Jentene, og særlig Anne, hadde vært opprørske og ugreie, noen troll. Selv hadde jeg av og til følelsen av at jeg skulle gå inn i rollen som Påsan, men jeg fikk også til stadighet høre at jeg var et troll, slik at jeg raskt forsto at Påsan også var uoppnåelig for meg.

Her dreier det seg først om fremst om Anne og hvordan hun var. Hun var trassig og hadde et veldig temperament. Det fikk jeg høre nesten hver dag. Det var umulig å børste håret til Anne, sa bestemoren min, umulig å få på klærne, i det hele tatt var hun en som protesterte på nær sagt alt. Jeg regner med at hun ofte må ha blitt truet med Even Benløs, som jeg i min egen tidlige oppvekst nærmest oppfattet som en slags alliert med min bestemor, en som kunne dukke opp på hennes minste vink. Men om Even Benløs kunne skremme litt, virket han likevel ikke som noen overhengende fare. Sannsynligvis ikke på min tante heller, for hun hadde vært uforbederlig til langt utover i ungdommen.

Antakelig må min bestemor ha ment at min tante hadde inngått en pakt med enda høyere og mørkere makter enn den tafatte Even Benløs. Det er mye bedre å ha gutter enn jenter.

Det var min bestemor aldri i tvil om.

22

Et dyptgripende kall

På et eller annet tidspunkt greide min tante å temme sitt temperament, men det må ha kostet en formidabel kraftanstrengelse. Noe av den samme kraftanstrengelsen gikk antakelig inn i hennes senere livsvalg. Men, kan vi spørre oss, hvorfor var det sånn om å gjøre å temme dette temperamentet? Og hvorfor gå så radikalt inn for saken at man ender opp med et klosterkall, en tilbaketrukket tilværelse i bønn? Kallet. Selvsagt. Men som antydet kan vi ikke falle ned på det sånn i utgangspunktet. Barn med heftig temperament vender senere sinnet mot seg selv og tar på seg ansvaret for sin egen trassighet overfor foreldrene.

De føler skyld. Jeg kan si det, siden jeg også hadde temperament og vokste opp med de samme menneskene, med den samme skylden. Men slik de hjemlige forholdene var, så vet jeg, og det vet min tante, at hvis det fantes noen rettferdighet, burde de barnlige anfallene av hissighet ha forvandlet min tante til en rasende tyr i voksen alder. Det ville ikke ha vært urimelig. Når jeg tenker på hvordan mange ting var, og kanskje særlig på hvordan de må ha vært for min tante og hennes søster, så får jeg lyst til å gå ut på balkongen å rope ukvemsord av full kraft. Hvordan greide min tante å snu om på alt?

Min tante må på et eller annet tidspunkt ha tatt budskapet om tilgivelse inn over seg, godt forberedt kanskje av min bestemor, som også var tilgivende av vesen, og som stadig henviste til budet om at man skal vende det andre kinnet til. Gjennom sitt valg ble min tante til et menneske som ikke bare hadde hørt en fjern beretning om ikke å sette seg til doms over andre. Min tante vendte det andre kinnet til og oppfylte valgspråket til min bestemor. Tilgivelse altså. Når man ikler seg denne hvite og sorte drakten og vier livet til bønn, så blir man en tilgivende person, man ér selve tilgivelsen, man går med det andre kinnet vendt mot det som kommer. Uansett. Min tante løste seg fra en nagende fortid som hun ellers antakelig ville ha blitt sittende fast i. Når jeg i ungdommen kunne ha dårlig samvittighet for et eller annet, var det nok bare å tenke på min tantes tilgivende vesen, så følte jeg meg lettet. Sånn har det sikkert vært for mange. Hun har gått foran, uten at det kan sies at noen av oss har greid å følge etter.

Men valget var brutalt. Noe som ofte og gjentatt ble fortalt, alltid i en dempet tone, er hvordan min tante tok avskjed med min bestefar da han fulgte henne på toget som skulle gå til Lourdes. Han hadde nok store forhåpninger til sin eldste datter, særlig siden det hadde blitt hennes oppgave å skulle fylle det nevnte tomrommet som ikke lot seg fylle.

Min bestefar hadde selv greid å få seg en utdannelse han var stolt av, han kunne beregne kraften i og effekten av sprengladninger, og uten sprengladninger kunne man hverken bygge veier, tunneler eller demninger. Og heller ikke drive sabotasje under krigen. Han ville at døtrene også skulle få utdannelse, men det måtte selvsagt ikke være sprengladninger det dreide seg om. Han hadde bredere horisont enn som så, det må sies. Han hadde sikkert vært fornøyd om det hadde blitt juss. I stedet ble det novisiatet i Lourdes. Og hva var så dette? Kloster? Et liv i bønn? Et liv i forsakelse? Hvordan skulle min bestefar 23

formidle denne nyheten til den øvrige familien? Et slikt valg ville trekke ham ned, han ville ikke få den bekreftelse gjennom sin eldste datter som han som far hadde håpet på, og dessuten ville det bli klart for alle og enhver at noe grunnleggende var forsømt, at noe ikke hadde vært helt som det skulle.

Men avskjeden stakk dypere enn som så. Den må ha vært intim og personlig. Måten dette har blitt beskrevet på, sier det meste om hvordan min bestefar må ha hatt det der og da. Det var så vidt han ikke falt bakover, ble det fortalt. Altså, rett og slett falt bakover, da toget begynte å rulle forover. Jeg tenkte alltid på Jacob, hvordan han falt bakover, da han fikk vite om Josef. Min bestefar gikk nesten igjennom det samme som Jacob, har jeg tenkt. Men han ble stående, for han falt bare nesten. Tårene trillet nedover kinnene, ble det fortalt. Og det har ofte blitt gjentatt at han nesten falt bakover, mens tårene trillet i strie strømmer nedover kinnene.

Jeg må innrømme jeg har vært opprørt over dette. Hvordan kunne min tante påføre min bestefar noe slikt? Men, det blir for ensidig å se det på denne måten. Selvsagt lå det en protest i bunnen av min tantes grunnleggende valg. På toget. Bort herfra. Vekk. Et annet liv. Men valget forvandlet også alt, åpnet for noe annet. Tilgivelsen. En annen side ved dette er også at det hele lett kan få et litt komisk skjær, sett i ettertidens distanse. Man må først og fremst kunne lære seg å le, skriver filosofen Nietzsche et sted. Latteren frigjør.

Det komiske som jeg sikter til, er at min bestefar på en måte også hadde seg selv å takke: Han fulgte moten og sendte døtrene sine til St. Sunniva skole. Som ukependler fulgte han dem ikke opp i hverdagen og må ha hatt en ganske beskjeden intimitet utover gaver og skjenneprekener. At min tante skulle havne i dårlig selskap og få katolske venner, hadde han antakelig ikke en gang kunnet se for seg. Hvilken naivitet! Han hadde sendt døtrene sine i løvens hule, til katolikker, som den gangen, på 50-tallet, av flere nordmenn fortsatt ble sett på som røvere og lystløgnere som bedøvet forsamlingen med røkelse. Dette var for øvrig også deler av familiens uttalte syn. Så fikk min bestefar en datter som avbrøt studiene for å gå i kloster! Der og da må det ha gått opp for min bestefar hvilken ufattelig tabbe han hadde begått. Men den distanserte ironien legger seg straks når vi vender tilbake til ensomheten hans på perrongen, der han sto og så at toget begynte å kjøre, mens tårene trillet. Det er ikke til å komme bort ifra. Jeg har alltid sett ham for meg der han sto.

Helt fra jeg var liten.

En ganske stor trøst må det ha vært for ham å se at hans datter faktisk klarte «å drive det til noe», som de sa, innenfor klostermurene. Jeg hørte aldri noen snakke om at min tante hadde gjort karriere i kloster, men helt fra 70-tallet en gang, etter at mine besteforeldre hadde kjørt hele veien til Lourdes for å hente min tante hjem igjen, ble det snakket om at hun hadde drevet det til noe, drevet det langt. Denne forandringen i min bestefars oppfatning av klosterlivets muligheter og anseelse, skyldtes nok både det de fikk se og oppleve i Frankrike, så vel som det stadig økende antall av prominente gjester, forfinede 24

og sigarrøykende patere, biskoper og munker som etter hvert ble slept hjem for å sitte i hagen om sommeren og spise vafler og prate med min bestefar. Min bestefar må ha latt seg imponere, og alle disse prominente gjestene må ha blitt uutsigelig lei av vaflene til min bestemor, selv om de var gode. Min bestefar må på denne tiden ha tilegnet seg en slags respekt for det valget min tante hadde gjort, og en slags respekt også for klosterlivet, Kirken og menneskene han traff. Dette betød selvsagt ikke at noe forandret seg hos ham i synet på tilværelsen som sådan. Men han tok det hele med større grad av munter letthet.

De som kjenner min tante, vet at hun alltid har næret en viss beundring eller fascinasjon for folkelige og lavkirkelige uttrykk og effekter. Før hjemreisen fra Lourdes hadde hun deponert en anselig menge kanner av det helbredende og hellige Lourdes-vannet i min bestefars bil. Det kan ikke ha vært plass til mye bagasje, for det var snakk om mange kanner, store dunker, mindre og større flasker, alle med det samme motivet av Bernadette ved kilden. Min bestefar protesterte helt sikkert ikke på at han skulle kjøre alle disse vannkannene til Oslo. Og dessuten har jo vannet, uansett egenskaper, også prosaiske sider, noe han visste å utnytte. Det kunne brukes, og ble brukt til, å fylle på radiatoren når den gamle bilen kokte i varmen. Ifølge min bestefar var det Lourdes-vannet som hadde brakt bilen tilbake til Oslo. Uten Lourdes-vannet, sa han, hadde vi aldri kommet hjem.

Jeg har ennå til gode å få rede på min tantes faktiske stillingtagen i dette anliggende: Tok hun min bestefars forklaringer for god fisk, eller var hun ganske enkelt med på spøken?

Hun selv liker å fortelle historien som om bilen gikk på Lourdes-vann helt hjem, som om Jomfru Marias åpenbaring ved kilden også kunne gjøre den gamle Forden salig.

Et fleksibelt farshjerte

Min bestefars voksende beundring for sin datter nådde et høydepunkt i forbindelse med en feiring på Lunden en gang på 80-tallet, hvor min tante ble avbildet sammen med kronprinsessen i Aftenposten. For min bestefar var nok dette en helt enestående oppreisning.

Han var allerede syk den gangen, men jeg kan huske at han gråt da han så avisoppslaget.

Han ristet på hodet og gråt. For en som var sterkt preget av nasjonalfølelse, som hadde gjennomlevd krigen og bidratt aktivt med sin innsikt i sprengladninger, som sto oppreist hver gang nasjonalsangen ble spilt på TV eller radio, eller når kongen talte, må dette ha vært som å få datteren sin tilbake. Kongehuset hadde alltid spilt en stor rolle i familien.

Sikkert på grunn av krigen. Min bestefar identifiserte seg med kong Olav, tror jeg. At min tante plutselig fremsto med forbindelser til kongehuset må langt på vei ha veiet opp for det som forsvant med toget til Lourdes. Hvis min bestefar den gangen nesten falt bakover idet toget gikk, så fikk han nå oppreisning.

25

Jeg tror ikke dermed at tomrommet var fylt. Men jeg tror han følte at hans datter hadde innfridd hans innerste forhåpninger på en måte han ikke kunne ha sett for seg eller ha hatt noe uttrykkelig ønske om. Når klosterlivets anstrengelser og mindre blide sider av og til ble luftet, kanskje hadde min tante noe som lignet på en 40-års krise, var han plutselig den første til å insistere på viktigheten av å hold fast ved valget. Å tvile var ubetimelig. Han hadde anerkjent valget som han en gang nærmest hadde falt bakover i møte med. Han var begeistret. Han hadde evnen til å forandre seg, min bestefar, forandre oppfatning. Han hadde lært noe av dette livet, tross alt. Min bestemor også, som fulgte min bestefar i ett og alt. Eller tenkte hun annerledes? Det er vanskelig å si, men antakelig ikke. Hun kunne ikke stemme på noe annet parti enn min bestefar, for da ville hans stemme være bortkastet, som hun sa. Én minus én er lik null. Så selv fra utsiden er det lett å fastslå at hun nok også må ha følt på stoltheten, noe annet ville bare være å skusle bort min bestefars følelser. Til tross for enkelte bitre utfall, som vi vet kan overfalle den syke som er klar over at det ikke er lenge igjen, var min bestefar forsont med sin eldste datter før han døde. Helt sikkert.

«Du må ta vare på mamma!»

Etter min bestefars død ble min tantes nærvær i familien, som hadde vært anselig allerede fra begynnelsen av 80-tallet, enda sterkere. Det ville ikke være noen overdrivelse å si at hun fra nå av tok ansvar for familien. «Du må ta vare på mamma», hadde min bestefar sagt som noe av det siste. Min tante tok på seg dette ansvaret. Hovedansvaret.

Det kom naturlig etter at min bestefar døde. Nesten alltid på godt og i hvert fall aldri på ondt, vil jeg si. Det var en velsignelse for alle. Min bestemor kunne reise verden rundt, fra Gudbrandsdalen til Irland og Jerusalem. Hun ble sørget for på alle tenkelige måter, noe som ga de siste årene av livet hennes et innhold hun ellers ikke hadde kunnet håpe på.

Hun kunne stemme på egne partier og selv oppleve sin datter på nært hold, datteren som hadde vendt det andre kinnet til. Om hun ikke skulle ha vært det før, ble hun helt sikkert begeistret for sin eldste datter i disse årene. Gjorde min tante opp for sin dårlige samvittighet? Det vi sier og gjør, er ofte ikke gjennomsiktig for oss selv, og bare noen få år senere lurer vi på hvordan vi fikk oss til å handle slik vi gjorde. Likevel, hver gang vi handler, begynner vi liksom med den samme naiviteten på nytt. Vi fortrenger. Imidlertid gjorde min tante det rette da hun så å si overtok familien etter min bestefars død. Men samvittigheten var nok bare ett element i det hele. Grunnen til at hun greide å handle som hun gjorde, må i virkeligheten ha vært at hun gjennom sitt grunnleggende valg hadde tilgitt.

Og uten denne tilgivelsen hadde min bestemors siste år fortonet seg helt annerledes.

Etter hvert ble pleieomsorgen mer og mer påtrengende. Hver dag ble det sørget for mat, skiftet på sengen, vasket håndklær og undertøy, min bestemor ble lagt i badekaret, 26

fulgt på do, kledt på, håret ble børstet og lagt. Hun ble tatt opp av sengen, og lagt ned igjen. Det ble sørget for at det alltid var rikelig med rulletobakk og sigaretthylstere tilgjengelig, alt sammen satt frem på spisebordet i kjøkkenet sammen med kaffekoppen, ukeblader og rullemaskinen, som med sine klikk-klakk avbrøt stillheten i huset som en taktfast klokke. Når min bestemor hadde røkt den ene sigaretten ferdig, varte det som regel bare en kort stund før hun igjen tok ladegrep på rullemaskinen, som med sitt klikkklakk ga henne en ny sigarett. Klikk-klakk, klikk-klakk, stadig nye sigaretter. Aldri tomt.

I våre dager ville ingen ha beveget seg inn på kjøkkenet uten gassmaske. Det grå håret til min bestemor gikk i ett med den tette røyken, og av og til var det så ille at man bare så vidt kunne skimte det bleke fjeset hennes bak en glødende sigarett. Min tante investerte betydelig energi i å legge til rette for at min bestemor skulle ha det hyggelig. Til og med bokkøl og whisky med kokt vann og nellikspiker ble servert. Det var bare sjelden noen irritasjon å spore oppi alt dette, bortsett fra i enkelte tilfeller da min bestemor, til tross for sin ubevegelighet etter diverse lårhalsbrudd, skuffet min tantes omsorg ved å forfalle til gamle lyter. Min tante må i disse få unntakstilfellene ha fått en bitter fornemmelse av sin egen barndom, og igjen kjent på sitt heftige temperament. Jeg syntes oppriktig synd på dem begge. Mellom slagene hadde min tante og jeg fine samtaler som var viktige for meg, gjerne på nattestid, om alt fra familiære til filosofiske temaer. Det hendte ikke sjelden at jeg kunne komme hjem sent på natten etter en lang dag i biblioteket eller en tur ute på byen. Når min tante luktet stekt kylling nede fra kjøkkenet, var hun raskt på bena, og vi kunne kose oss med et bedre måltid ut i de små timer. Dette var min tante i min ungdom, en som holdt familien sammen i en tid da den eldre generasjonen var på vei ut. Hun viste at det er mulig å komme videre, og også bli styrket gjennom å tilgi, at man kan vokse på å la tingene være som de er og likevel vende tilbake. Mange, kanskje de fleste greier ikke det. Vi greier ikke å vende tilbake fordi det gnager i oss. Jeg tror noe av hennes opprinnelige valg ble styrket i denne prosessen, at hun ble klar over for seg selv at om valget om å bli nonne hadde hatt et element av flukt og opprør, så var det samme valget nå forutsetningen for tilbakevendingen, hjemkomsten i familien, nærværet for oss. Å vende tilbake forutsatte evigheten. Her og nå.

Min bestemor døde bokstavelig talt en forrykende død. På aldershjemmet. Vi trodde hun var trygg der, etter at det langsomt hadde blitt for vanskelig å la henne bo alene hjemme. Hun døde av brannskadene hun fikk etter at et stearinlys hadde veltet og satt fyr på klærne hennes. Sterkt forbrent ble hun fraktet til sykehuset, fortsatt våken og ved bevissthet. Hun lå i koma da familien kom på sykehuset. Jeg var først usikker på hvem som lå der, siden min tante hadde lagt igjen beskjed på svareren om at det var skjedd en forferdelig ulykke med mamma. Oppe i alt dette glemte hun forskjellen på min og hennes mamma. Vi tok avskjed med min bestemor, og det siste jeg kan huske, og som jeg stadig kommer tilbake til, er hvordan min tante bøyer seg over sin mor og stille, men intenst 27

spør om hun kan høre henne: «Mamma kan du høre meg? Vi er her alle sammen. Mamma, kan du høre meg?» På grunn av denne dypt urettferdige døden til min bestemor, har min tante fortalt at hun av og til kunne tvile. På alt. Antakelig ikke fordi hun trodde at alt det menneskelige og umenneskelige måtte ha en mening, men fordi dette rett og slett var utålelig. Gråten blander seg med raseri i slike tilfeller. Man vil gjøre opprør mot livet og også mot dem eller det som eventuelt er ansvarlige for det. Fargene i livet blir skyggelagt ved slike hendelser. De forsvinner og trer ikke frem igjen før sorgen på et vis har gjort sitt arbeid og man en dag vender tilbake til det levende. Men det uutholdelige forsvinner aldri, selv om livet, når vi som best er i stand til å leve det, skyver det uutholdelige helt og holdent foran seg.

Et nytt livsavsnitt

Etter at min bestemor døde, trakk min tante seg noe gradvis tilbake. Jeg var i ferd med å tre inn blant de såkalte voksne og gikk inn i en ny tilværelse. Det ble en ny situasjon for oss alle. Antakelig følte vi oss forlatt. Kanskje var vi også av og til frustrerte over denne følelsen av å bli overlatt til oss selv. I all sorgen. Men samtidig kunne vi jo ikke åpent innrømme for oss selv det hemmelige ønsket om at min tante skulle fortsette som en slags Pater familias. Selve ønsket er lite voksent og sier en god del om hvordan vi er viklet inn i hverandre, hvordan våre følelser, behov, forhåpninger og lengsler antar former, og formes i, relasjoner som vi ikke overskuer, i ting som skjer som vi ikke er på høyde med. Uansett måtte vi fra nå av, og jeg i mitt voksne liv, akseptere at min tante vendte tilbake og bekreftet sitt opprinnelige valg. Vi måtte lære å se min tantes valg som grunnleggende i hennes liv, også i hennes liv for oss. Med dette utgangspunktet lærte vi henne å kjenne på nytt.

Min tante opprettholdt sin omsorg for oss, sin oppmerksomhet på oss som individer, sin generøsitet. Men nå fra sitt ståsted, som helt og fullt viet til det kontemplative liv. Vi måtte lære å akseptere at omsorgen og tilstedeværelsen hennes godt kunne komme i form av at «jeg ber for deg» snarere enn i konkrete håndsrekninger. Dette «jeg ber for deg» fikk betydningen «jeg er til stede for deg». Bare et ugenerøst blikk kunne betrakte dette som lite, som et pust eller vink i stormen. Snarere lå det en virkelig omsorg i bønnen, en omsorg som var absolutt i sin aksept, og som bare kunne føre til en følelse av at man som person ble sett på som betydningsfull. Dette «jeg ber for deg» tok form av en gest som ga løfte om at verden ville en godt, at verden kunne åpne seg og kaste et anerkjennende blikk tilbake på en.

Samtidig ivaretok min tante oss også på andre måter, ved generøst å opprettholde de etter hvert etablerte tradisjonene med middager på klosteret. Klosteret stilte opp og la til rette for dåpsfeiringer, bryllup og konfirmasjoner. På mange måter ble klosteret familiens andre, om ikke første, hjem. Min tante oppsøkte oss fremdeles ved bursdager og enkelte 28

andre anledninger, øste over oss med gaver hun ikke hadde råd til, i tillegg til at hun alltid forsikret alle om at vi sto sentralt i hennes hjerte. På den måten ble hun en slags grunn i tilværelsen, et utgangspunkt eller en sokkel som holdt en oppe. Idet hun trakk seg tilbake, ble hennes nærvær på en måte tydeligere, et nærvær som i sin tilbaketrekning samler all kraft i den åpne aksepten og omsorgen for andre. Min tantes forståelsesfullhet, oppmerksomhet og omsorg for det enkelte familiemedlem hadde ikke vært mulig uten hennes grunnleggende valg.

Et valg for evigheten

I sin tilstedeværelse bevitner min tante den tolkningen av skriften som legger minst mulig vekt på Gud som en motmakt til menneskene, en abstrakt makt hinsides den menneskelige verdens gjøren og laden, lidelser og lykke. Min tante bekjenner seg til den delen av skriften som omhandler inkarnasjonen i det legemlige, i kjærligheten, i brød og vin, legeme og blod. For min tante er Gud det som viser seg gjennom kjærlighetens åpenhet, i tilgivelsens forvandling og grunnleggende aksept for det som ér, for andre slik de ér, eller snarere slik de har blitt, slik de har forvillet seg inn i sine skjebner – og kanskje til og med har lukket dørene bak seg. Dette er det gudommelige i kjærlighetens handling, i den grunnleggende åpenheten og hengivne omsorgen for andre, at kjærligheten først og fremst innebærer at man glemmer sitt eget selv og er til stede, rolig, lyttende, og uten å dømme, for den andre. For min tante er Gud virkelighet så lenge tilgivelsens gjerning er virkelighet, så lenge den kan bringe mennesker til igjen å åpne dørene de har stengt.

Slik ser min tante det, tror jeg. Den kjærligheten som vi kan få et glimt av gjennom min tantes tilstedeværelse, består i eksemplariske gjerninger, holdninger og handlinger, som man lettere kan gjøre til sine som kontemplativ nonne enn som alminnelig privatperson.

Det ser ut til at noen må vie seg til evigheten. Det er bra for oss.

Min tantes grunnleggende valg har formet det Aristoteles ville ha kalt hennes ethos, hennes presens blant og for andre, og særlig slik hun har vært present for oss gjennom sin milde overbærenhet og uforbeholdne omsorg. Det er ikke sikkert Aristoteles ville ha likt min tante og hennes forvandling av sinne og frustrasjon til tilgivelse. Men vår verden er ikke Alexander av Makedonias verden, hvor oppofrende tilgivelse bare kunne være uttrykk for verdensfjernhet. I vår verden er det kontemplative livets verdensfjernhet nært oss, til stede i vårt daglige liv, fordi det viser oss muligheter vi har en tendens til å overse, som for eksempel at det ofte først er avkallet på en selv og den stille aksepten for den andre som evner å forandre noe.

Min tantes ethos er ikke noe vi har satt pris på, som det heter, fordi vi ikke visste hvordan og hva slags pris man skulle sette på slikt. Snarere er det noe som vi har næret oss av, og som har vist oss muligheter, alternativer til vårt daglige strev, at mennesker også kan 29

være, av og til, i stand til å glemme seg selv for andre. Takknemlighet er hva vi burde føle.

Når vi kan. Når jeg tenker på min tante, må jeg samtidig tenke at mennesker kan være til for hverandre og ikke bare i veien for hverandre. Vi skal altså ikke bare sole oss i andres glans, slik foreldre bevisst og ubevisst ofte kan gjøre alt for at barna skal skinne på dem.

Vi skal heller ikke sole oss for mye i min tantes glans, men ta med oss denne glansen og forsøke å la den skinne på andre. Vi kan bare håpe på 50 nye år etter at min tante i fjor bekreftet evigheten på nytt. Uansett er hundre år med troskap overfor de evige løftene ingen tung byrde, når man tar i betraktning at forlovelsen går inn i evigheten. Min tante gir oss et blikk inn i hennes evighet – ikke inn i den sorte natten hvor alt forsvinner, men i livet slik det arter seg for en som er i stand til å gi avkall på seg selv.

Ståle Finke, sr. Anne-Lises nevø, bor i Oslo og er professor i filosofi ved NTNU i Trondeim.

Ståle og «min tante» april 2015.

Foto: Lunden kloster.

30

Foto: Lunden kloster.

Sommeren 1968, syv år etter at søster Anne-Lise trådte inn som dominikanerinne, ble hun intervjuet av Brita Ruud, journalist i ukebladet Alle Kvinner. Her gjengis intervjuet, noe forkortet.1

Hun fikk et kall Oslo-piken Anne-Lise Strøm ga for syv år siden avkall på alt i verden for å vie sitt liv til Gud, og tjene ham i et kontemplativt (lukket) kloster. I denne artikkelen forteller hun om alt som skjedde før hun fikk nonnekallet ‒– og om grunnene til at hun valgte klosterlivet.

Hvorfor jeg gikk i kloster

Jeg går stille inn i den lille kirken som er helt overfylt, og ser meg speidende rundt etter dagens hovedperson. Men hun sitter i nonnenes lukkede avdeling i kirken og kan bare sees fra de to første benkeradene.

Døren går opp og prosesjonen kommer inn. Først korsbæreren, så ministrantene, deretter prestene etter alder og verdighet – og til sist biskopen. Prosesjonen beveger seg langsomt oppover kirkegulvet, mens en nonne spiller orgel i bakgrunnen. Ministrantene, prestene og biskopen tar plass i koret. Nonnene bøyer sine hoder, dypt, dypt. Seremonien er begynt. * To timer senere var alt over. Jeg gikk ut i solskinnet, tilbake til min bråkete, levende hverdag. Samtidig gikk dagens hovedperson, Oslo-piken Anne-Lise Strøm, 27 år, gjennom døren som fører fra kirken og inn i nonnenes klausur. Hun hadde avgitt sine evige nonneløfter. Hun skulle leve resten av sitt liv i lydighet, kyskhet og fattigdom. Døren var lukket for bestandig. Hun skulle aldri mer vende tilbake til verden.

Journalisten, Brita Ruud, funderer over alt det fremmede og får søster Anne-Lise i tale.

Hva er det som får en ung, frisk og tvers gjennom levende pike til å ta et slikt skritt? Til å begrave seg bak murene i et lukket kloster for resten av sitt liv?

33

Kjempesmil fra Anne-Lise som svar på min enorme forundring.

– Du er velkommen til å bo her noen dager, så skal jeg forsøke å forklare deg det. Vi har noen værelser i klosteret – utenfor klausuren selvfølgelig – hvor vi har mennesker som vil gå i retrett. Der kan du bo.

Ja, journalisten tar imot invitasjonen og flytter inn i gjestefløyen på Lunden for noen dager.

Klokken var blitt ti om formiddagen, og det var så stille at jeg uten vanskelighet hørte nonnen som kom for å hente meg langt borte i korridoren. Det slo meg at det tar ganske lang tid før man slutter å legge merke til stillheten, å være opptatt av den …

Søster Anne-Lise satt bak «skranken» i det store taleværelset og ventet. Inntrykket av ro og verdighet som omga henne, ble på en måte ytterligere forsterket av hennes muntre: «God morgen, velkommen hit! Så hyggelig at du kunne komme, kan jeg få presentere deg for priorinnen, søster Marie Jean de l’Eucharistie.»

Hun var liten og søt og nett, hun så meg fast i øynene og ønsket velkommen på et norsk som var helt forståelig, men som hun unnskyldte seg for. Så gikk hun over til fransk og fortalte at de hadde sett frem til besøket, at søster Anne-Lise var helt fri til å fortelle hva hun ville, og at hun håpet jeg ville finne meg vel til rette. Etter det trakk priorinnen seg tilbake til sine plikter, og søster Anne-Lise og jeg var alene.

Hun visste at foran henne sitter det et menneske som er fylt av forundring. Som ikke kan fatte hva som fikk henne til å ta et slikt skritt. Som høyst sannsynlig sitter der og tror at det var ulykkelig kjærlighet, eller menneskeskyhet, eller en redsel for verden, eller kanskje et «unormalt» følelsesliv. Iallfall et eller annet håndgripelig, som gjorde at hun ikke kunne finne seg til rette blant sine medmennesker. Noe som fikk henne til å søke beskyttelse, til å flykte fra det hele.

Og så er det bare ikke slik. Og det skal hun forsøke å forklare. Hun har tenkt meget og bedt meget. Hun har et dypt og inderlig ønske om å få meg – og alle andre som tenker i de vante tankebaner til å forstå, til å kunne gripe litt av det som fyller henne, av det som er drivkraften i hele hennes liv. Hun vet at nå er meget opp til henne. For nå kommer mennesket som sitter på den andre siden av skranken til å spørre: Hvorfor gjorde du det, søster Anne-Lise? (…)

– Jeg har tenkt tilbake, på hjem og miljø og alt helt fra barneårene. Jeg vokste opp i et protestantisk hjem. Mor snakket til meg om Gud, og jeg stilte mange spørsmål fra jeg var ganske liten. Hun lærte meg å be bordbønn og aftenbønn, hun leste i Bibelen for meg, 34

og da jeg var tre år, gikk jeg på søndagsskolen for første gang. Utadtil var jeg vel helt alminnelig, som barn flest, men jeg tror nok at det foregikk en indre utvikling i meg fra jeg var ganske liten. Jeg begynte på St. Sunniva skole da jeg var syv. Ikke fordi den var katolsk – jeg gikk forøvrig i den protestantiske klassen – men fordi mine foreldre mente det var en god skole. Etter en stund fikk jeg veldig lyst til å gå på en messe i den katolske kirken, og min mor ble med meg en gang. Jeg husker at jeg opplevet noe spesielt allerede denne første gangen, og da vi gikk ut, spurte jeg mor om jeg kunne få lov til å bli katolikk. Da var jeg åtte! Jeg ble straks, så liten jeg var, dypt grepet av søstrenes religiøse liv, kanskje begynte klosterkallet å spire i meg allerede da? Da jeg var ni, pratet jeg med presten i kirken og ba ham om å under­vise meg i katekismen, noe han selvfølgelig ikke kunne gjøre. Mine foreldre var jo protestanter, og jeg gikk i den protestantiske klassen …

Anne-Lise flytter til Australia

– Da jeg var elleve år, flyttet vi til Australia. I de par siste årene før vi flyttet, hadde jeg vært mindre opptatt av trosspørsmål, og jeg var vel en helt alminnelig elleve-åring med massevis av naturlig nysgjerrighet og spenning da vi dro.

Jeg kom inn i et uhyre interessant miljø. I klassen min var det barn av åtte forskjellige nasjonaliteter, og jeg tror faktisk alle tenkelige konfesjoner var representert.

Hjemme i Norge var Anne-Lise vant til at nesten alle var protestanter. Det var noe de færreste tenkte over, det bare var slik. Her ble det plutselig spørsmål om hva hun sto for, hva protestantismen betydde for henne. Barn og unge var opptatt av trosspørsmål på en ganske annen måte enn hjemme. Hos mange var religionen en levende, bevisst del i deres liv. Og en meget nødvendig del.

– Denne oppdagelsen kom som et sjokk på meg, forteller Anne-Lise. Jeg følte meg usikker og begynte å lete etter sannheten. Jeg tror faktisk alle trossamfunn var representert blant mine venner, og jeg samtalte i timesvis med dem alle – og fant ut at ingen var enige! Da jeg var tolv, var jeg særlig opptatt av noen anglikanske venner, siden begynte jeg å omgås jøder og buddhister. Et spørsmål var etter hvert blitt brennende for meg: Hvorfor 35

La Grande Chartreuse. Foto: Ps2613. Kilde: Wikimedia. ď‚€

Dom Marcellin Theeuves O.Cart.

«I alt liv uttrykker stillheten Gud» (Patrice de la Tour du Pin)

Stillheten: fravær av støy, indre fred, åpning mot det uendelige; den er ofte mer talende enn en lang utredning. Den sier mer enn mange ord. Den kan bifalle eller bebreide, forene eller skille. Den er tomheten som omgir ordene, det uhørlige rommet som taler mer enn noen lyd. Denne stillheten bruker eller misbruker vi, avhengig av vår følsomhet og våre sinnstilstander, våre tanker og vårt sjelsliv. Den er et uttrykk uten tale og ofte mektigere enn den lyden leppene lager.

Når aftenen faller på og gravemaskinene og trykkluftborene tier, kjenner anleggsarbeideren at en stor avspenning, både fysisk og psykisk, senker seg ned over ham og brer seg i hans lemmer: Han kan gå hjem og hvile seg.

Når uken er omme og mannen fra byen drar ut på vei mot landsbygda for å trekke inn naturens friske luft, blir han overveldet av landskapets ro, som innhyller ham i en kappe av velvære.

Når morgenen gryr og den ensomme munken åpner sine vinduslemmer og ser at klosteret og skogen omkring er dekket av et tykt snølag, blir han slått av en stillhet som er mer intens enn noe annet.

273

Naturens stillhet

Stillheten taler gjennom kontraster. Den fremhever alltid noe som ikke er den selv. Når vi er ute i naturen, blir vi slått av en underlig følelse når stillheten igjen omgir oss etter et kraftig tordenvær. Nervene faller til ro, likesom trærne, skogen og vannflaten også gjør det. Det samme skjer med all støy som utløses av naturens elementer eller menneskenes maskineri – tenk bare på krigsvåpnenes og bombardementenes voldsomhet og brutalitet! – når det så plutselig og brått tar slutt. Og hva skal vi så si om kontrasten mellom dagen, full av liv og røre, og natten, innhyllet i ubevegelig mørke? Om et vinterlandskap under sneen eller landsbygda der byens larm tar slutt? Det virker imidlertid som den sterkeste kontrasten i naturen befinner seg mellom det tynne laget av larm som omgir jordkloden opp til en viss høyde og den enorme stillheten som hersker i det ytre verdensrommet. Vi har ikke opplevd det av egen erfaring, men ved å trekke slutninger kan vi forestille oss det, og resultatet er desto mer overveldende. Summen av all den støyen som produseres rundt jordkloden kan overhodet ikke sammenliknes med den svimlende stillheten som brer seg ut i det uendelige.

Menneskets stillhet

Stillheten er menneskets følgesvenn i alle livssituasjoner så lenge det eksisterer, og formes av dets menneskelige og åndelige erfaring. På samme måte som alt menneskelig er merket av ordet og språket, slik er også hvert menneske preget av stillhetens innsegl.

Stillhetens viktigste rolle er å innhylle ordet, for å la det bli uttrykt og dernest å bli lyttet til, så det blir skapt et motsvar: «Tal, Herre, for din tjener hører!» (1 Sam 3,9; jf. Vulgata) «Når mennesket lytter og venter i stillhet, vil det motta det uendelige livet som er uten mål» (Denis Vasse, Le silence, du chaos au repos). Forbauselsens og beundringens stillhet, forbløffelsens og lidelsens stillhet, raseriets og motviljens stillhet, gledens stillhet og stillheten i det intime fellesskapet hinsides ordene. Stillheten, tom av fravær, stillheten fylt av nærvær. Stillheten som kommer utenfra, stillheten som veller frem fra det indre.

Stillheten som tiltar i dimensjoner etter hvert som den graver seg dypere inn i hjerte og sjel. Stillheten som hviler – og hva mer er: som blir til hvile. Den gjennomtrenger alle lag av menneskelig erfaring og setter sitt segl på dypet av sjelen, der hvor livets mysterium åpenbarer seg og hvor mennesket åpner seg for det transcendente. Stillheten er gradvis blitt mer konsentrert, så den uttrykker seg bedre enn alle ord som blir sagt.

Jeg gjentar: Stillhetens masse som omgir oss, er uten sammenligning mer intens enn enhver opphopning av øredøvende desibel fra diskotekene i en by, en støy som knapt kan høres på tre kilometers avstand.

274

Kristi stillhet

Kan vi bare på avstand ane i hvilken grad stillheten fulgte Kristus, Ordet som ble kjød, alltid vendt mot Faderen? De nettene han tilbrakte på fjellet i bønn…, et uutgrunnelig mysterium! Så rystet over verdens elendighet at hans Ord er kommet som en uovervinnelig kriger for å spjære den dype stillheten som hersket over alt, for å satse på oss (jf.

Visd 18,14–15). Tre ganger forteller Evangeliet at Jesus forholdt seg taus da yppersteprestene, Herodes og Pilatus ville tvinge ham til å svare på de spørsmålene de stilte i sin vantro. Jesus sa ikke noe, han visste at de ikke ville lytte med hjertet (jf. Matt 26,63 og Mark 14,61; Matt 27,14; Luk 23,9; se også Joh 8,6). Kristus sier sannheten, men bare til dem som tar imot den. Det er ikke av uforsonlighet, det viser han straks etter, da han lar seg føre til Golgata «lik et lam som føres bort for å slaktes, lik en sau som tier når den klippes» (Jes 53,7).

I Johannes’ åpenbaring (8,1), da Lammet bryter det sjuende seglet, blir den enorme skaren som står foran tronen i himmelen, stille i omkring en halv time. Foran Dommens bok, som nå ligger helt åpen, står menneskene en stund som truffet av lynet da de får innsikt i hva som kommer til å skje og hvordan Det himmelske Jerusalem i bryllupsskrud skal komme ned på jorden i en siste triumf. Her er stillheten i sannhet «symbolet på den kommende tidsalder» (Isak syreren 23,13).

Stillheten fremfor Gud

Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte.

Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg.

Nei, jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor.

Som det lille barnet, slik er min sjel i meg.

Sal 130 (131)

Denne vesle salmen skildrer med få ord de tre holdningene en person inntar i møte med Gud. Hans stolthet er revet ned; han har funnet hvile og ro i sitt indre, lik barnet som søker trygghet hos sin mor; der ligger han og venter, så lenge det behager Herren å la vente på seg. Han venter på noe han allerede har funnet: Kilden til hvile og stillhet er der! Men hvilken vei har han ikke å gå før han kommer frem til det han har i «hjertet, det 275

skjulte mennesket med sin milde og rolige ånd!» (1 Pet 3,4) Hvor mye uro må han ikke gjennomleve og holde ut før han får smake en slik hvile og stillhet i sjelen!

Jo lenger en person kommer i livet, desto vanskeligere har han for å vite og gi uttrykk for hvor han befinner seg overfor Gud. Om han tror han alt har fått klarhet og kan hvile i den, vil han daglig oppdage at den stadig blir skjørere og flyktigere. Og likevel kan han ikke si at Gud er blitt en fremmed for ham, tvert imot ! Så paradoksalt det enn kan høres, er båndet bare blitt sterkere ettersom dagene går. Hårfint, men sterkt på samme tid. Som det sies om hovedpersonen i romanen Dieu n’y peut rien – Tempête en Chartreuse (Bertrand Révillon, 2014, s. 126): «Den eneste trosbekjennelsen som Paul er i stand til å uttale, reduseres til følgende paradoks: ‘Man har ikke troen, man eier den ikke. Aldri! Noen ganger, i en brøkdel av et sekund, er det den som har oss. Kanskje!’ Alt ligger i dette kanskje, for, slik Paul ser det, er det verste som kan hende Gud, at mennesket uten å blunke hevder at Han med absolutt sikkerhet eksisterer.»

Det er grunnen til at den mest egnede holdningen i møte med dette mysteriet er den indre stillheten: «Kontemplasjon er forbundet med stillheten og bare her finner den sitt naturlige sted.» (Dom Jean-Baptiste Porrion, La dimension contemplative de la vie religieuse) Og videre:

Den som ikke er ensom, kan ikke være stille; den som ikke skaper stillhet, kan ikke høre Ham som taler…

Måtte min sjels jordbunn tie i ditt nærvær, Herre, så jeg kan høre det Herren min Gud sier i meg.

For ordene du hvisker kan bare høres i en dyp stillhet.

Guigues II le Chartreux, Méditations, 1.

Her kommer man straks til å tenke på episoden med profeten Elias på fjellet (1 Kong 19,11–13), hvor Gud viser seg for ham, ikke i jordskjelvets drønn eller i uværets bulder, men i den lette brisens svake hvisken – med tynn stemme. «I Guds grenseløse mildhet ble stemmen hans til en lett berøring, og dette streifet ble til stemme.» (Henri Nouwen, Eindelijk Thuis – Enfin, de retour à la maison –, p. 46, 2002) Her antydes det at stillheten er kilden til et gjensidig forhold mellom mennesket og hans Gud. Det fikk St. Augustin til å si: «Mange av dem som lever i stillheten, skriker ikke desto mindre i bunnen av sitt hjerte … Så hvis du skriker, skrik i ditt innerste, der hvor Gud hører deg.» (Se Sal 30,33,10).

276

Dette fører oss tilbake til salmisten som ba:

Herre, hør min bønn,

Vend øret til mitt rop om nåde!

Svar meg, du som er trofast og rettferdig. (…)

Jeg rekker hendene ut mot deg,

Lengter etter deg som tørstende jord. (…)

La din gode Ånd lede meg

På jevn grunn.

Sal 142 (143)

Stillheten i Gud

Hvis Gud er et så stort mysterium, hva kan vi eventuelt tenke oss finnes av tale og stillhet i Ham? Det er hverken mulig eller tillatelig å trekke noen slutning om det. Vi er henvist til hans eneste åpenbaring av Seg selv. Og hva er det han har latt oss få vite om Seg selv?

At Ordet var i Gud og Ordet var Gud og dette Ordet er blitt menneske (Joh 1,1–14). Guds stemme har selv tre ganger bekreftet at dette Ordet som ble menneske, Jesus fra Nasaret, virkelig er Sønnen som Faderen har velbehag i, og som han anbefaler oss å lytte til (Matt 3,17; 17,1–9 og Joh 12,27–33).

Men denne stemmen, hvordan gjenkjenner man den og hvordan kan man tolke den?

For dem som ikke tror, som har stengt sitt hjerte og mener at verden er et univers, lukket i seg selv, er stemmen ganske enkelt et tordenskrall, mens for dem som viser seg mottakelige og som alt har tatt imot Jesu ord, er det stemmen til Faderen som lar seg høre for å vitne om Kristi sannferdighet. Skal vi trenge lenger inn i Guds mysterium, har vi bare det som Jesus har åpenbart for oss. Her må man se på de samlede tekstene i Skriften, særlig referansene til kapitlene 13 – 17 i Johannesevangeliet, som alle er skrevet for oss som følger Kristus så lenge etter at han levde.

Alt man sier, er rettet mot en annen person og forholder seg til en annen. Det samme gjelder for en monolog. Taleren snakker til seg selv, som om det var en annen person, reell eller imaginær, ønsket eller mislikt. Det er imidlertid slik at det Jesus lover oss i det øyeblikket han er i ferd med å vende tilbake til sin Far, det er av en annen orden og fører utover den enkle, relasjonelle talen. For han lover oss intet mindre enn et virkelig, gjensidig, indre og varig nærvær: han, sammen med Faderen, i oss og vi i ham.

(Joh 14:3,10–11,23; 17:4,15,21–24) Fra da av innstiftes en gjensidig sammensmeltning: 277

«Hvis dere ikke spiser min kropp og drikker mitt blod, har dere ikke livet i dere.» (Joh 6,53). Åh, hvilken enhet – mer intim enn den som blir skapt av et uttalt og oppfattet ord!

Hvis det er stillhet i Gud, så er foreningen med Ham et rent nærvær.

Guds stillhet

«Hvorfor tier Gud? Er han likegyldig? Blander han seg ikke inn for å frelse, for å fjerne det vonde fra oss, vold og død, særlig fra de uskyldige, fra barna …?» Den slags problemer er hovedgrunnen til at så mange av våre samtidige vender seg bort fra Ham. Spørsmålene er alvorlige for noen, mens mange andre stiller dem for å slippe unna å bli seriøst konfrontert med Ham. Dette er uansett spørsmål vi må lytte til og ta alvorlig.

Men vi må straks avvise ethvert svar som snakker om Gud som en instans i verden, på samme nivå som oss selv. Gud er Gud, han er annerledes, og vi kan ikke vente oss at han svarer på våre spørsmål på en menneskelig måte. Hans svar vil alltid bære preg av at han er transcendent, og vår holdning overfor ham bør begynne med å erkjenne og respektere at Gud overskrider enhver grense, til og med å tilbe Ham. Det er bare på dette siste stadium av tilbedelse at vi blir i stand til å erkjenne en viss «logikk» i hans måte å gå fram på med verden og dens historie.

Transcendent, ja, men Han er imidlertid ikke en ubønnhørlig skjebne som henger over våre hoder, og bestemmer over oss med kaldt blod, uten å ha omsorg for det vi er: hans skapninger som søker Ham. «Ikke la oss fornærme Gud ved å betrakte ham som en skjebne», sa nylig nobelprisvinneren Yunus Muhammad.

Utifra sin indre logikk har Gud selv lettet på sløret ved Kristi lidelse og oppstandelse.

Ikke bare ved hans lidelse, men ved hans lidelse og oppstandelse. Langfredag har ingen mening uten påskemorgen.

Selv om døden gjør sitt uavvendelige arbeid i verden, og selv om vi mennesker alltid blir konfrontert med det onde og vår felles synd, nesten som en årsaks- og virkningskjede når vi gjør våre erfaringer, har døden likevel ikke siste ord.

Alt slutter ikke med den. Livet, nettopp fordi det er liv, går videre ut over den. Det handler ikke her om en enkel tidsrekkefølge, for i mange tilfeller går livets gave – det livet som har overvunnet døden – allerede forut for den virkelige avreisen fra denne jordiske verden, slik eksempelet med de syv brødrene og deres mor viser i Andre makkabeerbok (7,1–42), samt mange andre gjennom kristendommens historie.

Maria Magdalena ved graven (Joh 20,11–18) symboliserer godt denne symbiosen mellom døden og livet. Der hun står og gråter foran graven, virker alt forspilt og avsluttet; hun er utrøstelig og ikke engang i stand til å høre englene som snakker til henne. Men alt forandrer seg i det øyeblikket Jesus sier hennes navn.

278

Fra Golgata til hagen …, fra døden til livet. Vi har det faste håp for oss selv og for våre avdøde, alle de døde som har forlatt oss, og som ble båret av dette håpet, at Gud en dag kaller oss ved navn. Denne påkallingen av navnet vårt er livet.

Dedikasjon

Jeg dedikerer den vesle meditasjonen om stillhet til sr. Anne-Lise, priorinne på Lunden kloster i Oslo i forbindelse med hennes 75-årsdag, i takknemlighet over alt hun har gjort for sin kommunitet og for å forsterke kristentroens røtter i sitt land. Måtte Gud belønne henne, og likeledes hennes kommunitet, for hennes generøse og trofaste engasjement.

Fr. Marcellin, forhenværende leder, kalt prior.

Dom Marcellin O.Cart. (Jacobus Johannes Maria Theeuwes) ble født i Nederland. I 1961 trådte han inn i karteuserordenen i Frankrike og fikk klosternavnet Marcellin. Han har vært generalprior for Karteuser­ordenen i mange år. Av helsemessige grunner gikk han av i 2012.

Foto: Lunden kloster

«Der er intet i verden så stille som sne.»

279