måltid sammen når han omsider kom hjem. Han avviste det med at det handlet om nødvendige forretningsmiddager. Hun vandret hvileløst rundt i stuen. Klokken var bare elleve. Kanskje hun skulle pusse opp, forandre møbleringen eller rett og slett bygge om? Skjønt, det hadde hun ikke ork til, men hun trengte et prosjekt, noe som engasjerte henne og fikk den forferdelige tiden til å gå fortere. Blikket falt på orkideen som sto på stuebordet og var i ferd med å miste alle blomstene. Hun gikk bort og hentet potten og kikket på den halvdøde planten. Den minnet om henne selv. Hun ville helst ikke snakke om at hun var syk, ikke med noen. Hun orket ikke se reaksjonen når hun fortalte at hun hadde fått den mest aggressive krefttypen, at hun hadde en spesiell kreftform som gjorde at hun i tillegg til operasjon også måtte stråles og gå igjennom flere cellegiftkurer. Hva ville det hjelpe å snakke om det? Kanskje var nærhet og varme det hun trengte mer enn noe, men hun kunne hverken be om det eller ta det imot. Jørgen kunne man si mye om, men varme og empati med syke mennesker hadde han ikke. Han kunne ikke fordra sykdom. I hvert fall ikke andres. Var han selv derimot bare alminnelig forkjølet, var det noe som krevde både omsorg og medisinering. Hun åpnet skapet til søppelbøtten, brakk stilken på orkideen og kastet planten nedi. Cellegiftkurene var de tøffeste, fordi bare en liten kreftcelle på avveie kunne drepe henne. Så var det videre medisinering som hun måtte i gang med nå. Alle kreftcellene måtte dø, men det samme gjorde kreftene i kroppen. Du må regne med at kroppen din brytes ned og blir som hos en 90 år gammel kvinne, hadde de sagt på Radiumhospitalet. Jo takk. Hun hadde merket det. Hun trente og trente for å kjempe mot forfallet og fordi legene påsto at det hjalp på psyken
9