lige; messingbiter kunne komme fykende. Men som regel revnet de bare. Vi kunne også lage en enkel form for fly, med en trepinne, lunte, fyrstikk og tennsats, pluss en liten sprengladning som eksploderte når flyet tok bakken. Når vi skulle fyre av slike ting, dro vi ofte ned i Sjøgata nedenfor kirkemuren. Kirkegata var for oversiktlig. Men det kunne gå en og annen rute på bryggene om vi var uheldige. En gang var handelsmannen utsolgt for krutt, og vi fikk kjøpe bergkrutt isteden. Det smalt ikke, bare frøste. Vi pakket kruttet inn i papir og litt av hvert, festet lunta og surret med hyssing. Dette var under Førjulsmartnan og det var nesten mørkt bak kirkemuren. Pakken brant lystig og det luktet noe forferdelig. Vi røykla Sjøgata nedover og del hele ble omtrent som et gassangrep under 1. verdenskrig. Hjemme hadde vi gammeldags telefonapparat med sveiv. Strømmen var 160 volt når en ringte. Nede i gården hadde vi dobbel port, den ene delen ble holdt på plass av en jernstang. Klinka var også av jern. Porten var treg, og folk tok ofte tak i jernstanga for å ta skikkelig i, når de skulle få opp porten. Jeg koblet telefonledninger fra telefonen til stanga og til klinka, og når noen kom og tok tak i begge deler der nede, sveivet jeg på telefonen så strømkretsen ble koblet til. Dermed ble folk stående og riste og satt nesten fast. Men av og til kunne min oppfinnsomhet også være til hjelp og nytte. Hjemme hadde vi bestandig hushjelp, siden mamma jobbet både i Far og sønn i en trivelig stund. butikken og som formannskapssekretær. Den ene hushjelpa var mye plaget med gikt i hendene og anklene. Onkelen til pappa hadde laget et slags apparat mot gikt mange år før han dro til Amerika. Jeg koblet et lommelyktbatteri til apparatet pluss to ledninger og to rør som håndtak, og ba henne sette føttene ned i et vaskefat med vann, dit ledningene gikk. Da strømmen ble koblet til, hoppet beina opp og ned, og hushjelpa skrek: ”Trøste mæ, trøste mæ!” Neste dag kom hun og sa: ”Veit du, æ trur æ vart lite likar’!” Men hun betakket seg for å prøve en gang til! Bestemor Renbjør bodde øverst i Halsan-veien, sammen med de to ugifte søstrene sine, som begge var sterkt tunghørte. I hagen var det eplehage ned mot gjerdet som grenset mot åkeren på Mo gård. Om nettene var det ofte folk ute
144