3 Reisebrev, vårbrigaden 2014 by Latin- Amerika gruppene

3. reisebrev Brasilbrigade VĂĽr 2014

Og kampropene kan du alltid hĂ¸re! 1

Leder Oppholdet i Brasil nærmer seg slutten. Mye har skjedd siden ni spente brigadister ankom hovedstaden Brasilia, klare til kamp i solidaritet med MST. De Jordløses Bevegelse har tatt imot oss med åpne armer og vi har blitt kjent med en godt organisert bevegelse som står overfor mange utfordringer for en folkelig jordreform. I Mato Grosso-regionen kjemper MST en utrettelig kamp mot agrobuisnessen, monokulturer, sprøytemidler og andre aspekter ved et kapitalistisk system som utbytter småbønder, urfolk og andre marginaliserte. Vi har møtt mange bevegelser og aktører som kjemper for en strukturell samfunnsendring. I Cuiabá møtte vi ungdomsaktivister fra Levante Popular de Juventude. En bevegelse som bant annet protesterer sterkt mot diskrimineringen av ungdom, svarte, homofile, urfolk og kvinner. Vi har også sett hvordan sprøytemidler påvirker helse og miljø. I Mato Grosso inneholder både lufta, vannet og maten plantegifter, som har store konsekvenser for mennesker og natur. I reisebrevteksten «Helsearbeid i soyaland», kan du lese mer om hvordan sprøytemidler påvirker folks helse i en MST-bosetning. Brasil forbereder seg til fotballfest, men folket mobiliserer også kraftig mot den massive pengebruken og menneskerettighetsbruddene i kjølvannet av VM. I São Paulo besøkte vi nylig en urban okkupasjonsleir til MTST («De Takløses Bevegelse»). De kjemper en kamp for bostedsløse og folk i perifere områder som lever under elendige forhold, men også for bedre helsetilbud, bedre skoler og billigere kollektivtransport. VM i Brasil er ikke et VM for folket. Du kan lese mer om forberedelsene til VM og dets konsekvenser i teksten «VMs gylne triangel». Det tredje reisebrevet er også et kampskrift. Vi ønsker ikke bare å fokusere på utfordringer, men også mane til kamp for løsninger. MST artikulerer et alternativt og mer bærekraftig landbruk, og vi vil også kjempe for at norsk landbruk skal basere seg på norske ressurser og ikke på utbytting av bønder i sør. God lesning!

Innhold Leder Innhold Hva har skjedd siden sist? Mobilisering for framtida Den evige kampen for jorda Med et kall sterkt nok, kommer man seg videre og kampen viser hvordan Kassava til folket Historisk kamp med et ansikt Rettigheter i revers Bilder Soyaveien Você é da onde? En for alle, ingen for noen Helsearbeider i soyaland Økologisk landbruk VMs gylne triangel Brassespark med bismak

s.2 s.3 s.4 s.6 s.8 s.10 s.12 s.14 s.16 s.18 s.22 s.24 s.26 s.28 s.30 s.32 s.35

Søk på brigade! Vil du besøke Latin-Amerikas største sosiale bevegelse? Ønsker du et halvår med flotte folk i et flott land? Nøl ikke!

Husk å søke brigade før 1. november! Mer info finner du på: www.latin-amerikagruppene.no/ Vi finnes også på Facebook, Twitter, Instagram, IRC samt sporadisk på Fax.

Redaksjon Redaksjonen har bestått av: Hedda Østgaard Henrik Jarlholm Ingrid Imingen Marie Hella Lindberg Lars Aalborg Vangli Kaur Grønlien Kine Rua Tangen Ida Blom Forsidebildet er tatt av Marie Hella Lindberg Grafisk design gjort av Kaur Grønlien Dette reisebrevet er delt under lisensene Copyleft. Det betyr at enhver fritt kan kopiere, distribuere og redigere reisebrevets innhold, så lenge man oppgir hvor man fant orginalen og man ikke tjener penger på det.

Hva har skjedd siden sist? Nok en gang har vår flott brigade vært ute på den brasilianske landsbygda. Selv om det var en del kortere enn det første, var det minst like innholdsrikt. Uansett, ingen kjente og kjære er interessert i å lese denne delen av teksten, så la oss komme oss videre til det som faktisk er stimulerende for leseren.

Lars (26) og Marie (23) - 12. oktober Marie og Lars var så heldige å få komme tilbake til 12. oktober. Der ventet den gledelige nyheten om at de kjipe mennene i dress fra vannkraftselskapet hadde et hjerte likevel, og at de hadde gått med på å forsyne familiene i bosettinga med strøm fra vannkraftverket. 17. mai ble feiret med kanelboller uten flagg, morsdag ble heftig markert, og avskjeden ble tårevåt med alle familiene våre tilstede. Ellers har Lars fått mange stilige souvenirer i huden, i form av heller uvanlige bitt fra diverse dyriske skapninger. Marie fikk nok kjøtt etter utallige grillfester, og er meget fornøyd med å få med seg paranøtter hjem.

Hedda (20) og Ole (2,5 paddeår) - Roseli Nunes På vårt 2. Uteopphold i Rosali Nunes har vi blitt bedre kjent med folkene der, inkludert kidsa. Vi har tatt mer skolebuss for å henge, lese bok og spille fotball på skolen. Bosetningen er truet av gruveinteresser og vi var med på stormøte for å mobilisere mot dette. Ellers har vi blitt blandet inn i bondedrama, kjent med en kvinnehatende papegøye og en borgerlig kalkun. Mens Ole har jobbet i hagen har Hedda drukket te fra bosetningens naturmedisiner mot dyr i ryggen. Hun har tatt brigaderekord med å ha over 20 larver/berne i ryggen. Brasils jungelfluer vet hvem de skal angripe. Vi fikk også besøkt mødrene våre fra 1. Uteopphold. Det var stas, vi savner dem masse!

Kine (20), Ida (26) og Henrik (24) - Antonio Conselheiro Siden sist har Ida, Henrik og Kine returnert tilbake Antonio Conselheiro. Denne gangen har Ida endelig fått være litt sykepleier igjen og reist rundt og besøkt folk med hest og kjerre sammen med det rurale helseprogrammet «gente de saude». For hver gang har hun returnert med kjerra full av frukt, kaker, en katt eller to og annet som folk har gitt. Kine har underholdt familiens treåring med funk-rytmer og lært seg å lage mat med mer eller mindre suksess. Hun har også hatt besøk av en vennlig skilpadde og sett klissete brasilianske såpeserier med vertsfamilien om kvelden. Henrik har vært med på å vaksinere kyr, vært engelsklærer på Paulo Freire-skolen og vært med på fotballturnering sammen med tøffe gutter i anledning morsdagsfeiring i den lokale katolske kirken. Vi fikk også returnert tilbake til okkupasjonsleiren Ernesto Che Guevara. Der ble det stor feiring og markering av 4 år i okkupasjon.

Ingrid (20) og Kaur (23) - Margarida Alves Tiden gikk fort på andre uteophold i Margarida Alves! Alikevel ble det enda en innholdsrik opplevelse da vinteren kom til bosettingen under dette oppholdet. Vi benyttet anledningen til å lage gløgg, og vi lærte også et par brasilianske triks og to mot kulda. Ingrid kom til skade for å fortelle at kokos ikke vokser i Norge og at hun liker kokosnøtt godt, dette resulterte i minst to kokosnøtter dagen. Vi har begge blitt påvirket av den brasilianske moten, og gått til innkjøp av flotte skinnsko. Vi kan gledelig meddele at vi har blitt portugisisktalende siden sist, og kommuniserer nå perfekt! Kaur er strålende fornøyd med sin nye figur, mens Ingrid begynner å savne volleyball. Vi har lært masse på uteopphold, og bosettingen Margarida Alves har blitt litt vår også.

HISTORISK KAMP MED ET ANSIKT De siste to månedene har brigadeparene bodd i ulike MST-bosetninger i Mato Grosso. Disse bosetningene har fått navnene sine oppkalt etter historisk viktige personer som har mistet livet i MST-kamp eller som har gjort et viktig arbeid for å skape en bedre fremtid for småbøndene. Vi har skrevet litt om noen av disse menneskene, som både er referansepersoner og forbilder for MST-ere, og som inspirerer til videre kamp. Roseli Nunes var en MST-aktivist som, sammen med tre andre MST-ere, mistet livet

under en demonstrasjon i 1987. Sammen med andre småbønder var hun med å protestere for bedre forhold for bøndene. Da som nå, eksisterte det ikke en politikk som støttet småskala jordbruk. Roseli var ei dame med et sterkt engasjement. I 1985 var hun med å okkupere fazendaen Anonni sammen med 8000 mennesker. Hun var aktiv i kampen og deltok blant annet i en marsj på 300 kilometer til Porto Alegre, hvor de okkuperte myndighetenes lokaler i seks måneder. Okkupantene krevde en løsning for jordreformen og dyrkeretten til jorda de hadde okkupert. Roseli var mor til tre og fødte sitt tredje barn i okkupasjonsleiren. Ole og Hedda var på uteopphold i en bosetning oppkalt etter denne dama.

Margarida Alves var en av pionérene i kampen for rurale arbeideres rettigheter i Brasil.

Hun kom selv fra landet og var leder i fagforeningen for rurale arbeidere i Alagoa Grande, et fylke i delstaten Paraíba. I august 1983 ble Margarida drept av en bevæpnet mann på befaling fra eieren av en mølle i området. Hun var utenfor huset sitt med mannen og sønnen da leiemorderen avfyrte et skudd i ansiktet hennes. Margarida var en sterk kvinne med en styrke og politisk effektivitet som imponerte. Hun hadde mange viktige verv i fagbevegelsen, og da hun ble drept hadde hun deltatt i hele 73 aksjoner for rurale arbeidere. Hennes engasjement i dette arbeidet var motivet for drapet. I ettertid har Margarida blitt et politisk symbol for rurale arbeiderkvinner og den 12. august hvert år samles tusenvis av kvinner fra det rurale Brasil i en marsj for Margaridas. Kaur og Ingrid var på uteopphold i en bosetning oppkalt etter denne dama.

Antônio Conselheiro, også kjent som Antonio rådgiveren, var en sosial leder i Brasils

nord-østlige region. Han ble født i en fattig bondefamilie og vokste opp med foreldrenes forventinger om at han skulle bli prest, ettersom presteembetet var et av få alternativ som fantes for å komme seg ut av fattigdommen på den brasilianske landsbygda. Etter å ha fått grunnutdanning bestemte han seg, etter farens død, for at han ville vie sitt liv til noe annet. Antonio interesserte seg for en mystikk som kombinerte kristne elementer med mes-

siansk profeti, langt fra den ortodokse katolske kirken. Etter å ha forlatt sin familie i 1861 ble Antonio en karismatisk person på landsbygda i Brasil, der han i løpet av tre tiår tiltrakk seg mange tilhengere blant de fattige i regionen. Kine, Ida og Henrik bodde i en bosetning oppkalt etter denne mannen.

Olga Benario var en tysk kommunist som dro til Brasil på 1930-tallet, da hun fikk i opp-

drag å organisere den brasilianske kommunisten Luís Carlos Prestes hjemreise fra Europa til Brasil. De to skaffet seg falske portugisiske identitetskort, inkludert vigselsattest, og dro til Rio de Janeiro på «bryllupsreise». Da de landet i Rio i 1935 hadde de blitt et sant ektepar; de var forelsket. Etter et mislykket kommunistopprør i november samme år gjemte de seg, men ble etter hvert oppdaget og arrestert. Brasilianske diplomater som samarbeidet med Gestapo lyktes i å avsløre Olgas rette identitet og i 1936 ble hun deportert og sendt til konsentrasjonsleir. På denne tiden var Olga gravid, og hun fødte sitt barn i fengsel. Etter internasjonalt press ble datteren, Anita Leocádia, overlevert til sin farmor. Datteren er MST-aktivist og var tilstede på årets kongress i Brasilia. Olga mistet livet i 1942 i Bernburgs gasskamre. I Mato Grosso har vi bodd på en skole oppkalt etter denne dama.

Florestan Fernandes var både politiker i PT (Brasils arbeiderparti) og sosiolog. Han skrev sosialpedagogiske teorier. I motsetning til i dag var PT, på Florestans tid, et mer sosialistisk parti for og med bønder og arbeidere. Florestan kom fra en fattig familie. I ungdomstiden tok han en rekke jobber før han begynte på universitetet. Han utdannet seg som professor i sosiologi og dro til Canada der han underviste på universitet i Toronto. Etter fire år dro Florestan tilbake til Brasil og ble involvert i MST. Han døde i 1995. ENFF, Escola Nacional Florestan Fernandes, skolen i São Paulo der vi begynte og avslutter vårt opphold i Brasil, er oppkalt etter denne mannen. På skolen kommer det flere tusen MST-ere og mennesker fra andre sosiale bevegelser, både fra Brasil og andre land i hele verden årlig for å bli skolert i sosialistisk teori, politisk historie, økonomi og mye mer.

Paulo Freire var pedagog, teoretiker og kristen sosialist. Han var aktiv på 1960-tallet i

Brasil og deltok i en stor pedagogisk kampanje mot analfabetismen. Freires mest kjente verk er “De undertryktes pedagogikk”. Freire hadde et kristent-humanistisk menneske-syn til grunn for sitt arbeide, der grunnsteinen var at de fattige ikke skulle fôre de fattige med den rike verdens kunnskaper, men gi dem mulighet til å selv komme til bevissthet og erobre sin verden. Freires arbeid mot fattigdom, sult og analfabetisme opplevdes som en trussel for det totalitære samfunnet Brasil ble etter militærkuppet, og innebar for Freires del fengsel og senere utvisning til det mer frie Chile, der arbeidet og kampen mot analfabetismen fortsatte. Freire er en referanseperson for MST, som henter mye av sitt pedagogiske rammeverk fra han. På den nasjonale MST-skolen i São Paulo, ENFF, henger flere bilder av denne flotte mannen.

Hedda 7

Kassava til folket Mens storgårdene produserer soya til det asiatiske og europeiske markedet er det småbruk som står for matforsyningen til det brasilianske folket. De produserer hele 70 % av matvarene i Brasil. Under vårt opphold på den brasilianske landsbygda har vi fått innblikk i gårdsdriften til MST-bøndene. I bosetningen Antonio Canselheiro bodde jeg hos en familie som hadde satset på produksjon av kassava, en svært godt likt rotgrønnsak blant brasilianerne. 87 % av brasiliansk kassava blir produsert på småbruk. Ekteparet har bodd i bosetningen siden okkupasjonen startet i 1995. Etter de fikk rettigheter til å dyrke det lille jordstykket i Serra de Palmares, har også to døtre og deres familier flyttet dit fra nord-øst, der de ble født og oppvokst. Nå er det til sammen 14 personer som har sitt hjem på den lille gården. Kassavaåkeren var den første som møtte meg da jeg kom til gården. Inne på den åpne gårdsplassen der det er plantet mangotrær som både gir en deilig skygge og søte frukter. Husene ligger spredt rundt på gårdsplassen, ett til besteforeldre, ett til hver av døtrene, ett hus brukt som både arbeidsrom og kirke og ett til kas-

savaproduksjonen. Rundt husene går det høner, hunder og katter i en skjønn harmoni. Der ligger også grønnsakhagen med gressløk, løk, chili og diverse urter samt banantrærne som skiller husene fra åkeren. Bak husene strekker kassavaplantene seg ut over jordene på den lille gården. Da de fikk jorden levde de av det de produserte på gården og solgte overskuddet på markedet i Tangará da Serra. Etter hvert som flere kom til kom også ønsket om å starte en større produksjon for å klare å mette hele familien, men først måtte de møte med byråkratiet. For å selge i butikken må man ha lisens og et varenavn. Dette innebærer endeløse møter i banken og månedsvis med venting. Småskalaproduksjon blir ikke prioritert når det kommer til å dele ut lisens på grunn av at det ligger lite

penger i det for bankene. Andre i bosetningen har i over et år jobbet med å starte et kooperativ, og de har enda ikke lykkes med å få lisens. Familien i Palmares har klart det, og nå er produksjonen i gang. I butikken i Tangará da Serra finner man nå «kassava Palmares» med MST-logoen på. Etter mye sparing og hjelp fra banken har de klart å investere i et hus med basseng til å vaske kassava i, plass til å sitte og skrelle og pakke, og frysere til å fryse den ned før den skal videre til butikken.

den legges i pakker på ett kilo hver, og fryses. Etter tre dager i kassavahuset er lastebilen tømt, fire frysebokser fulle og mine udrevne hender fulle av kutt og blemmer. Påfølgende dag fylles lastebilen på ny, denne gangen med pakket og fryst kassava klar for frysedisken på supermarkedet. Så skal kassavahuset ryddes og vaskes til neste ladning med den søte rotgrønnsaken. Haugen av kassavaskall som ligger igjen kommer naboen og henter to ganger i uken for å fôre grisene og hønene sine med.

Etter tre dager i kassavahuset er lastebilen tømt, fire frysebokser fulle og mine udrevne hender fulle av kutt og blemmer. De har i tillegg investert i en lastebil som letter transporten av kassava til og fra gården. Kassavaplantene var fremdeles små da jeg var på besøk. Når de er klare til å høstes er plantene høye som mennesker. Men når deres egen kassava ikke er klar for å høstes henter de fra andre gårder. De drar avgårde med lastebilen til gårder i nærheten der de selv går ut på åkeren og rykker opp kassavaroten. Slik får de den for en billig penge og mister ikke inntekt selv om de ikke har kassava selv, som trenger ca. ni måneder i jorden for å bli god dersom man dyrker økologisk. Når lastebilen er full vender de hjemover og store og små hjelper til med produksjonen. Først vaskes den i et basseng, så deles og skrelles den før

Søndagene drar de fremdeles på markedet i byen og selger bananer, kassava og det som ellers skulle være modent av frukt og grønt, og sammen med den lille bedriften sikrer dette at alle i familien får tak over hodet, sko på bena og mat i magen. I tillegg gir den det brasilianske folket en mulighet til å spise sunn mat uten sprøytemidler.

Ida 9

En varm vinterdag i mai marsjerte i overkant av 100 MST-ere opp og ned gatene i Cáceres, en liten by i Mato Grosso. Folk i alle aldre fra både okkupasjonsleiren og bosetningene i delstaten møtte opp. Vi var ikke så mange denne dagen, men vi var en del av en mye større bevegelse. En bevegelse som mobiliserer for retten til jord, et hjem og en framtid. Folk kommer tidlig inn til byen med buss fra bosetningene Roseli Nunes og Margarida Alves, samt okkupasjonsleirene Silvio Rodriguez og Cássio Ramos. Det er ingen som blir liggende og dra seg i senga når det mobiliseres til MST-kamp. Klokka 07.00 er alle klare, etter en 2-3 timers busstur fra bosetningene. Første stoppested og første «blokade» er motorveien. Her stopper vi lastebiler fylt med råvarer fra agrobusinessen som dominerer trafikken i hele delstaten. De svære kjøretøyene er overveldende, og jeg får en følelse av at vi, en forholdsvis liten og rødkledd menneskemengde, umulig kan bli stående lenge uten å bli knust av lastebilene. Etter hvert beveger vi oss videre, og trafikken kommer i gang. Jeg er sikker på at det er mer enn 1000 lastebiler som daglig suser forbi på denne veien, og det i en farlig fart. En kamerat som er med i mobiliseringen forteller meg at lastebilsjåførene er nødt til å kjøre natt og dag for å få en lønn de kan leve av. Om de kjører fort kan det hende de har mulighet til å sove et par

timer om dagen. Sjåføren bak rattet er en av mange som kjenner på leveringskrav og tidspress fra et internasjonalt, kapitalistisk marked. Boom-blasteren er med i marsjen og fra den spilles det kjente MST-sanger, folk holder appeller og det ropes kamprop. Vi marsjerer opp og ned gater, med røde flagg, capser og t-skjorter. Fra høyttalerne ropes det om en vannvei som skal åpnes for å frakte råvarer fra de store plantasjene gjennom Paraguayelva og ut på verdenshavene, mot Kina og Europa. Paraguay-elva renner gjennom byen vi befinner oss i og sørover på kartet, gjennom Pantanal, et av verdens største våtmarksområder med svært stort biologisk mangfold. Elva renner videre gjennom Paraguay og ut i havet i Argentina. Agrobusinessen har store planer for denne elva. De vil bygge en vannvei som skal frakte Mato Grossos soya og andre råvarer ut på havet til verdensmarkedet. Vannveien kan få katastrofale følger for fiske- dyre- og menneskeliv i området.

Menneskene som har bodd i Pantanal i flere generasjoner står i fare for å miste hjemmene sine på grunn av forurensning og utbygging til internasjonal handel. Vi marsjerer videre. Sola steiker, vi er svette i panna og jeg begynner å høre småklaging om at folk er trøtte i beina, men det setter ingen stopper for marsjen. Vi ankommer det offentlige universitetet i Cáceres, UNEMAT, et av flere i Mato Grosso. Her skal en liten gruppe inn for å snakke med forskere og

Vips har vi en 50 meter lang matkø inne på de små kontorene til jordfordelerne. Etter lunsj går en liten gruppe mennesker inn på et kontor. De mobiliserte fra Cássio Ramos ønsker å få i gang en prosess i INCRA. I fylket er det to store jordområder som i dag eies av storgodseiere, kalt fazendeiros. Av ulike grunner er disse områdene i en prosess der jorda skal kjøpes opp, det spørs bare til hvem. For å få dyrkingsretten til jorda kreves det at INCRA kjøper opp jorda og distribuerer den til dem som trenger

Dette er småbøndenes kamp mot kapitalkreftene. studenter om rapporter som omhandler Pantanal og gruvedrift i bosetningen Roseli Nunes som er truet av gruveprosjekter. Befolkningen vil miste både hjem og livsgrunnlag dersom prosjektet blir gjennomført. UNEMAT publiserer rapporter og kan bidra med å spre kunnskap om viktigheten av å verne naturområder for å ta vare på dyr- og menneskeliv. Svette, slitne og sultne marsjerer vi videre. Siste stopp er INCRA, det statlige organet for jordfordeling i Brasil. Vi kommer til låste dører. Har de stengt fordi de vet vi kommer? Låste dører viser seg å ikke være noen hindring. Noen hopper over gjerdet og klarer på magisk vis å åpne dørene for alle andre. På INCRAkontoret i Cáceres er det MST som dominerer. Kontoret fylles jevnlig av MST-ere som krever sin rett over kaffemaskinen. Folkemengden strømmer inn på INCRA og svære matgryter settes på bordet.

den. Når MST krever retten til jord gjør de dette med hjemmel i grunnloven. De mobiliserte ønsker å pushe på INCRA slik at prosessen kan gå fortere. Kampen for å få jord er ikke lett, den tar som oftest over fem år. I tillegg har folkene fra Silvio Rodriguez søkt om støtte for å bygge hus til de som bor der. De har okkupert i 12 år uten å ha fått denne støtten. Det viser seg at INCRA er like fattige som småbøndene. Behovet for et sted å bo, og en fremtid, kan dermed se ut til å ha lite å si i et system der byråkrater og korrupte politikere styrer. Dette er småbøndenes kamp mot kapitalkreftene.

Hedda 11

Den evige kampen for jorda De jordløse kjemper en utrettelig kamp for jorda. Når en okkupasjon fører fram får de jordløse en jordlapp. Mange ser seg fornøyd med det, men for MST er det kun starten på en lang kamp for jordreform. Antonio Conselheiro er den største MST-bosetningen i Mato Grosso. Et stort problem her er at mange har gitt opp den politiske kampen for jordreform, solgt jorda si og flyttet inn til byene. I følge det statlige jordfordelingsinstituttet INCRA, som har tildelt jordtitlene, er dette forbudt, men de ser gjennom fingrene på dette. MST-erne har en klar ideologisk forankring om kamp for jord og frihet. Frihet fra landbrukskapitalismen som utbytter småbønder og frihet til å kunne dyrke sunn og bærekraftig mat. Men når nye folk som ikke har denne forankringen kommer til, forflyttes maktbalansen fra å være en MSTbosetning med klare verdier, til å bli mer splittet. Slik situasjonen er i dag, er 60 prosent av de opprinnelige jordlappene solgt. 30 prosent av de bosatte er aktivt med i MST, mens 40 prosent som bor der sympatiserer med bevegelsen. Mange av bosetterne forteller at de nyinnflyttede ikke har noen interesse i å bidra til fellesskapet og kampen. For de jordløse er det viktig å hjelpe hverandre. Som småbønder er man ikke fattig, men

livet kan være vanskelig. Man trenger å være en ressurs overfor hverandre, og nabofellesskapet er viktig. Dette var noe jeg opplevde flere ganger. Jeg var med vertsfaren min og en nabo ut i jungelen for å kutte trær. Da jeg spurte om det ikke var dyrt å kjøpe seg en motorsag, svarte naboen at han hadde kjøpt sagbladet og ekstrautstyret de trengte, mens vertsfaren hadde kjøpt selve motorsagen. For meg ble motorsagen selve symbolet på gjenytelse og godt naboskap. Det handler ikke bare om å låne hverandre utstyr, men også å tilby sin arbeidskraft uoppfordret. Mens vertsfaren en kveld stod og bygde en slags innhegning man bruker til å melke kyr, kom naboen bortover og hjalp til med de tunge takene som trengtes. Så klart fikk han seg også en kald øl. Det er viktig å sette pris på hjelpen man får, og å yte tilbake. Individualister og opportunister er en stor utfordring for den kollektive identiteten som MST artikulerer. Mange nyinnflyttere tilhører det konservative og evangeliske kirkesamfunnet

Assembleia de Deus («Guds forsamling»). Assembleia de Deus har blant annet et helt annet kvinnesyn enn MST. De jordløse er i større grad opptatt av kvinners rettigheter og politiske deltagelse. I Assembleia de Deus kan blant annet ikke kvinnene klippe håret, må gå i lange skjørt og dekke til skuldrene. Frigjøringsteologien, hvor Marx og Bibelen går hånd i hånd, har vært en viktig inspirasjon for MST. Flere katolske biskoper som tilhørte denne doktrinen var også en del av MSTs opprinnelige

mot MST, men det gjør derimot en fagforening for småbønder som også okkuperte med MST før det ble bosetning. MST jobber blant annet for å få asfaltert den svært trafikkerte hovedveien som går gjennom bosetningen. MST har egentlig fått tilskudd fra staten til asfalt, men pengene har forsvunnet i kommunekassen med god hjelp fra fagforeningen som er underlagt staten. I en latin-amerikansk kontekst er det ikke nødvendigvis slik at alle fagforeninger har en sterk støtte fra sin medlemsmasse eller har en forankring i arbeider-

Bosetningen har hatt sine nedgangstider og livet som revolusjonære småbønder er vanskelig lederskap. Kirkegjengerne i Assembleia de Deus er tradisjonelt mer høyrekonservative og står som et motstykke til den katolske frigjøringsteologien som vektlegger solidaritet og fattigdomsbekjempelse. Som min nabo Paulo sa: - Noen har blikket ned på jorden, mens andre har blikket mot himmelen. Men hvordan skal man leve sammen når man står så langt fra hverandre ideologisk? I Antonio Conselheiro bodde jeg en tid hjemme hos rektoren ved MSTskolen. Hun fortalte at det var svært vanskelig å drive en skole med et alternativt politisk og pedagogisk opplegg når så mange av elevene tilhører familier fra andre politiske fløyer og kirkesamfunn. Et annet problem er at flere av lærerne som jobber der kommer fra byen og ikke har noen MST-tilhørighet.

bevegelsen. Bosetningen har hatt sine nedgangstider og livet som revolusjonære småbønder er vanskelig. Ungdommen flytter ut og MST har også mistet en del støtte blant fastboende som har gitt opp kampen. Edson, en av MST-aktivistene i bosetningen fortalte om en mann som likte han og MST svært dårlig. Men de oppsøkte han og hjalp ham med de problemene han hadde med jorda. Etter det fikk mannen større respekt for bevegelsen. MST har en stor jobb foran seg for å skape mer engasjement, men også for å hindre frafallet.

Henrik

Kirkesamfunnene jobber ikke aktivt

Er et kall sterkt nok, kommer man videre, og kampen viser hvordan. MST mener at utdanning alltid eksisterer i en større sammenheng og i hovedsak kan ha to forskjellige funksjoner: Enten å opprettholde status quo eller å være transformerende. Den formelle utdanning jobber for å styrke allerede eksisterende samfunnsforhold og utdanningen er slik et våpen i en hegemonisk verdensmodell, som MST ønsker å forandre. MST ønsker en utdanning som er dypt forbundet med hvordan de ønsker at samfunnet i sin helhet skal se ut i fremtiden. De arbeider for å knytte utdanningsprosjekter sammen med kampen for nasjonal, sosial transformasjon og sosialisme på landsbygda. Ettersom MST i hovedsak er en organisasjon for og av bønder, blir naturligvis selve bondekulturen mye av fundamentet for de pedagogiske prinsipper. Utdanningen bygger på deres egne liv og erfaringer, og må være relevant for deres livsform: deres kultur, forhold til jorda og produksjonsmåter, omgivelser, kamper, osv. For MST er det viktig å stole på folkets vilje og evne til å omforme den kapitalistiske virkeligheten. I denne prosessen har man, som så mange andre, erfart at

kampen i seg selv er utdannende. Man akkumulerer enorm erfaring gjennom å leve kamper i praksis. Likevel er de også opptatt av å kombinere egne erfaringer og lærdommer med andres. De er blant annet svært opptatt av folk som f. eks. Paulo Freire og hans “De undertryktes pedagogikk”, Antonio Gramsci og hans teorier om kulturelt hegemoni og fokus på brede allianser, Mao Tse-Tung og kulturrevolusjonen, samt metoder for kritikk/selvkritikk og fokuset på bred folkelig kunnskap i motsetning til institusjoner med ekspertkunnskap, og Istan Meszaros “Utdanning fra det fangede språk”, blant mye annet. Gjennom utdanning ønsker de å utforme kultur, verdier og arbeidsformer basert på en revolusjonær humanisme. Utdanningen skal være åpen, kritisk, skapende og kjempe mot fordommer og arroganse. Den skal skape kameratskap og ikke kameraderi. Man ønsker ikke et evaluerings- og graderingssystem basert på individuell selvhevdelse og lærer derfor ikke opp til ikke å søke egne privilegier, selvhevdelse

eller andre egosentriske goder. For MST er det viktig å kombinere det individuelle med det kollektive for en felles utvikling. Den etablerte utdanning, akademias favorisering av individer og en individualistisk kultur, kobler ikke den individuelle kunnskap sammen med massenes virkelighet, og spesielt ikke i den hensikt å forandre noe som helst. Den folkelige utdanningen må derimot være nyttig i forhold til den sosiale virkeligheten og den sosialistiske kampen, for å fungere som redskap for å forandre de faktiske forhold. Derfor må også utdanning og arbeid være to sider av samme sak. Det må være en dyp relasjon mellom teori og praksis - disse må virke sammen. Derfor knytter man skoleringsprosessene sammen med praktisk arbeid. Man vil ha en flat struktur med kollektiv deltagelse, hvor alle løftes. Dette er et viktig prinsipp som er gjennomgående for hele organisasjonen hvor man f. eks. ønsker å fremme bred ledelse og ikke ledere. Et miljø hvor man ikke hever seg over andre, men heller ikke lar seg underkaste. Utdanningsprosessene skal være vide og brede. De kan ikke stoppe ved klasserommets fire vegger. De er menneskelige prosesser hvor man ikke bare fokuserer på flere skoler, men på en helhetlig utvikling av mennesker gjennom deres egne liv. Man ønsker aktive, selvbevisste og søkende mennesker som selv lærer, og lærer videre til andre som igjen lærer videre. Utdanningen må bygge på en bredere og mer helhetlig utvikling av mennesker og samfunn. En demokratisk utdanning som skaper aktive og deltagende subjekter, ans-

varliggjort for utviklingen av seg selv og omgivelsene. Subjekter som skaper sin egen utviklingsprosess. Mistica er et praktisk eksempel på disse prinsippene. Misticaen er et slags politisk teater som brukes mye. Ordet betyr å erfare de ikke-konkrete delene av virkeligheten. Den kan sies å være en legemliggjørelse av den revolusjonære glød, handler om materialisering av ideer. En måte å skape et forhold mellom seg selv og kampen og subjektiviteten knyttes til et verdensprosjekt. Subjektet knyttes til det kollektive. Det er en metode for skapelsen av ny subjektivitet og kultur. Man blir inspirert og sår inspirasjon hos andre mennesker. Utdanningen er som kampen intet enmannsløp. Den som kjemper, kjemper ikke bare for seg selv. Det er en kollektiv handling: en transformerende handling med en kollektiv dimensjon, og slik er også utdanningen. Det holder ikke at kampen er ren og rettferdig, de som kjemper må også være rene og rettferdige. Vi må hele tiden revurdere oss selv og våre metoder. Vi må ikke bli noen hyklere eller bedrevitende moralister. Det er viktig å være åpne for kritikk og hele tiden forsøke å bli nye mennesker.

Ole 15

Kilde:Wikipedia

Rettigheter i revers Urbefolkningens jordrettigheter og tradisjonelle levemåter er under sterkt press som følge av dagens utvikling i Brasil. Landbrukssektoren med rike jordeiere i spissen jobber aktivt for å reversere urfolks rettigheter. Selv om urfolk i Brasil har gode formelle rettigheter ut fra internasjonale bestemmelser og grunnloven, er situasjonen i praksis mye mer vanskelig for Brasils opprinnelige befolkning. I tiårene etter diktaturets fall gjorde Brasil store fremskritt med å sikre urfolksområder. Flere helseprogrammer og skoletilbud ble bygget opp av frivillige organisasjoner, og avskogingen i Amazonas har de siste årene gått ned. I anledning 500-års markeringen av Columbus «oppdagelse» av Amerika, mobiliserte urfolk kraftig mot det de identifiserte som en markering av 500 år med undertrykkelse og kolonisering. Dette var med på å synliggjøre deres kamp, og urfolks rettigheter fikk et større fokus internasjonalt. I dag er trenden i ferd med å snu. Særlig tre tendenser representerer dette skiftet: Press for å endre lover som sikrer urfolks rettigheter, kraftig satsning på store utviklingsprosjekter, og overgrep mot enkeltpersoner og lokalsamfunn. Flere lovforslag i kongressen truer urfolksterritorier og andre verneområder. Det er særlig to forslag som den mektige landbrukslobbyen,«Bancada ruralista», i kongressen står bak som bekymrer. Det

ene forslaget ønsker politisk kontroll over opprettelsen av urfolksterritorier ved å flytte beslutningsmyndigheten fra den utøvende (regjeringen) til den lovgivende makten (kongressen). Det andre forslaget ønsker å åpne eksisterende urfolksterritorier for ressursutvinning. Det brasilianske storbondelaget CNA (Confederacão da Agricultura e Pecuria do Brasil) har også krevd at pågående prosesser om anerkjennelse av urfolksterritorier skal stoppes opp og at gamle prosesser må gjennomgås på nytt. At urfolks rettigheter er i retur henger i stor grad sammen med utviklingsparadigmet og den massive økonomiske veksten Brasil har hatt det siste tiåret. Primærnæringen har blant annet stått for en større andel av landets økonomi og eksportinntekter. Kjøtt- og soyaproduksjonen har økt drastisk og landbrukssektoren har mobilisert kraftig for å få tilgang til nye beite- og dyrkingsområder. Delstaten Mato Grosso øst i landet er nærmest spist opp av soyaplantasjer som fortrenger sårbare naturområder som våtmarksområdet Pantanal, savanneområdet Cerrado og Amazonasjungelen. Både kjøtt-og soyaproduksjon bidrar kraftig til avskoging.

Den sterke offensiven for å reversere urfolks rettigheter kan ses på som en reaksjon mot en strengere håndheving av miljølover. Når jordeierne og utbyggerne opplevde at lovene ikke bare ble vedtatt, men faktisk også ble håndhevet, begynte de å jobbe aktivt for å endre lovene. Flere fazendeiros, storgodseiere, har inntatt den politiske arenaen hvor de aktivt kjemper mot urfolks rettigheter. Soyagiganten Blairo Maggi som først var guvernør i Mato Grosso før han ble senator, er et av mange eksempler på det.

gen gjennomgår en sterk urbanisering og mange ender opp i slumområdene, favelaene. I følge Mario fra den katolske urfolksorganisasjonen CIMI, er det et stort problem med dyrking av monokulturer med intensiv bruk av sprøytemidler i nærheten av urfolksområder. Giften forurenser elvene som er en viktig del av urbefolkningens matkammer. Dette fører med seg store helseproblemer. Store vannkraftprosjekter i delstaten gjør også

Når jordeierne og utbyggerne opplevde at lovene faktisk ble håndhevet, begynte de å jobbe aktivt for å endre lovene I Mato Grosso setter agrobusinessen og den råkapitalistiske utviklingsboomen tydelige spor både i landskapet og kulturen. I følge Xisto Tserenh´i´ Ru som tilhører urfolksgruppen Xavante, gjennomgår urbefolkningen en vanskelig tid hvor tradisjonelle levemåter ikke har livets rett. Urfolk må tilpasse seg storsamfunnet. Deres identitet som urbefolkning er sterkt knyttet til jorda, men storskala jordbruk i delstaten holder på å ta over. Urbefolkningsgruppene er samtidig veldig splittet og det er vanskelig å samle seg i en felles front. Det er mange språk-variasjoner noe som gjør at det er vanskelig å snakke på vegne av hverandre. I tillegg finnes det flere forestillinger om urbefolkningen. Som for eksempel at de er primitive og hindrer utvikling, eller at de er late siden de ikke produserer noe. Både Xisto og mange andre er nødt til å ta seg jobb i byen for å opprettholde livet hjemme i landsbyen. Urbefolknin-

at urfolksgrupper ikke lenger kan leve av å fiske når store elveområder blir tørrlagt. I dag er vannkraftutbyggingen i Brasil på et historisk høyt nivå. Politikken som føres i dag representerer en tilbakegang til tidligere modeller og prioriteringer. På 1900-tallet var både gummi, tømmer og landbruk viktig, og nye uberørte områder ble underlagt staten. Dagens utviklingsmodell har også store likheter til militærdiktaturets stormaktsprosjekter på 60- og 70-tallet med sine energi- og veiutbyggingsprosjekter. President Dilma Rousseff har hatt lite kontakt med urfolksrepresentanter, men hatt hyppige møter med gruve- og landbrukssektoren. Det kan virke som urfolk er glemt.

Henrik 17

Den økologiske grønsakshagen på MST-skolen Olga Benario

Mobilisering for rettferdighet i Caxeress

Hedda deltar på voksenopplæring

Høner og klær tørkes/luftes!

Ida melker ku

Henriks vertsmor lager lunsj i Antonio Conselheiro

HĂ¸nene mates i Roseli Nunes Hedda fyller 20! Hurra!

Kaur og Ingrid besĂ¸ker en melonfarm.

Brennmerking av ku i Margarida Avles

I 12. oktober er det tid for middag!

Kine og Jasmine tilbreder kveldens middag

Vi endte opp med å vente fem timer på bussen til Cuiabá

Nybrent morgenkaffe ved Mor Anna!

Planleggingsmøte i Ernesto Che Guevara

SOYAVEIEN Gjennom Mato Grosso går BR-163, en hovedvei som knytter Cuiabá til Santarém i delstaten Pará. Her fraktes soyaen som kommer til Norge. Tre kilometer fra hovedveien i nord finner man bosettinga 12. oktober. Jeg er på vei til mitt andre uteopphold, og har blitt henta av koordinatorene mine i den relativt store byen Sinop nord i Mato Grosso. På vei ut fra det bråkete bybildet dominerer Amaggi, Cargill, Bunge, Dreyfus, ADM og andre selskaper som tjener agrobusinessens interesser. Etter hvert som vi kjører videre kommer store fabrikker som klargjør soya og mais til transport til syne, før en ikke ser stort annet enn enorme jorder hvor disse vekstene dyrkes. Veien er fin og rett, men det går sakte framover på grunn av den enorme tettheten av tungtransport som skal nordover. Nordover til eksporthavna i Santarém. Mange stygge forbikjøringer senere svinger vi av på en humpete vei som leder til 12. oktober. Jeg ruller ned vinduet, og kjenner den deilige, friske lufta fra Amazonas-skogen som bosettinga er omsluttet av. Kontrastene fra den bråkete veien til den landlige atmosfæren i bosettinga er enorme. 12. oktober og MST representerer da også en ganske annen idé om hvordan jordbruk skal drives. Ja, i det

hele tatt er MSTs oppfatning av hvordan et samfunn skal fungere radikalt annerledes fra den modellen riksvei BR163 representerer, gjennom frakten av soya, mais og andre produkter agrobusinessen fremmer. BR-163 blir dermed et sentralt symbol på de kreftene MST er i opposisjon til. BR-163 starter helt sør i Brasil, men den fungerer utvilsomt som en av agrobusinessens hovedpulsårer, da den går ut fra agrobusinessens hjerte, Mato Grosso. Å kalle det soyaveien er dermed ingen overdrivelse, siden 23,5 prosent av brasiliansk soya kommer herfra. Alle de multinasjonale agrobusinesselskapene mellom Cuiabá og Santarém har tunge interesser i produksjonen som finner sted langs denne riksveien. Her ligger grunnlaget for eksporten de står for, og også for den rikdommen de generer. I bosettinga bor jeg ei uke hos familien til Marcelo. Han er lærer på skolen, studerer pedagogikk ved universitetet i Sinop, har tre barn og sitter generelt lite stille. Han har mange tanker om a luta – kampen, og en kveld sier han til meg:

”Tenk at vi sitter her, i det 21. århundre, i et av verdens rikeste land. Det går en riksvei like forbi oss, som frakter soya og andre produkter som skal eksporteres fra delstaten vår. Det er enorme verdier som ruller forbi oss hver dag, hver time, hvert minutt. Og likevel sitter vi her i mørket, med et stearinlys som så vidt lyser litt for oss. Er ikke dette urettferdighet, vet ikke jeg.” Den symbolske betydningen av soyaveien er viktig for MSTerne i 12. oktober. Veiblokade har vært et middel de stadig

i området langs BR-163. Derimot finnes det mye av soya-, mais- og bomullsplantasjer. I tillegg til direkte tvangsflytting, er det mange tilfeller hvor fazendeiros, storgodseiere, kjøper jord som urfolk i utgangspunktet har bruksretten til, for å kunne kultivere større jordområder. Urfolksterritoriene i Mato Grosso er dermed nok et eksempel på hvordan mennesker kommer i andre rekke når det er profitt å hente. De tungt lastede trailerne som dundrer forbi avkjørselen til 12. oktober vil

Det er enorme verdier som ruller forbi oss hver dag, hver time, hvert minutt. Og likevel sitter vi her i mørket, med et stearinlys som så vidt lyser litt for oss. har brukt i kampen for jorda for å legge press på sine motstandere, enten de er i form av INCRA, det statlige organet for jordfordeling, eller som selskapet som bygger et enormt vannkraftverk i området. Samtidig er det en direkte protest mot den usosiale jordbruksmodellen som dominerer Mato Grossos økonomi. Denne jordbruksmodellen promoterer storskala produksjon på enorme landområder, omfattende sprøytemiddelbruk, og er i høy grad eksportrettet. Det er nesten utelukkende bruk av maskiner, slik at denne industrien er en sektor uten hender. I tillegg legger den stadige ekspansjonen av monokulturer økt press på regnskogen og andre biologisk mangfoldige områder, og fører til økt landkonsentrasjon og fordrivelse av småbønder og urfolk. Det er påfallende hvis en ser på kart over urfolksterritorier i Mato Grosso, at det er fullstendig rensket for urfolksterritorier

fortsette å frakte med seg verdier ut av Mato Grosso. En økonomisk vekst basert på monokulturer, som ekskluderer de store lag av befolkningen, vil ikke ta slutt med det første. BR-163 vil forbli en avgjørende tappekanal for aktørene i Mato Grossos eksportjordbruk. Likevel er det lov å håpe at MST-flaggene, som blafrer kraftig etter vinden fra tungtransporten som ruller forbi, etter hvert blir flere langs soyaveien. At Marcelo og familien får strøm, og at de kan bli selvforsynte av sin egen jordlapp. Da kan agrobusinessens dominans svekkes med MSTernes ideologi om en rettferdig jordfordeling og slik oppnå et mer egalitært samfunn.

Marie 23

Você é de onde? ”Norge.” De er fortsatt spørrende i blikket. ”Et lite land nord i Europa...” ”Aah... N o r u e g a,” sier de artikulert og tydelig. ”Lá é frio, nê?”. Som alle andre vanlige samtaler nevnes vær tidlig i fortellingen. I forhold til Mato Grosso er Norge nemlig kaldt hele året. Jeg lagde et album med bilder på telefonen, av bl. a. familien min, et snøkledd stabbur, og vidda om sommeren. De syns bilder av snø er veldig fascinerende. ”Nossa! Tudo é gelo!” - Jøsses! Alt er jo fryst! De lurer fort på hva som vokser i Norge, siden det er så kaldt. De spør ofte om vi produserer mais og sukker. Men det gjør vi jo ikke... De blir litt overraska, jeg forklarer at det er for kaldt. Så spør de om vi produserer ris, men svaret blir nok en gang nei. Da pleier jeg å si at i Norge produserer vi mange andre grønnsaker, og så har vi mye potet. Det er litt kjedelig når de begynner å ramse opp alle fruktene de har i hagen. Vi har jo faktisk ingen av de samme fruktene! Deretter lurer de på hva dyra spiser på vinteren siden det er så mye snø. Jeg forklarer at vi lager silo, og viser bilde av en rundball (her lager de silo av mais eller sukker som de slenger i store hauger og trekker plast over). ”Men i til-

legg til silo spiser de også en blanding av korn og soya. Soya her fra Mato Grosso.” Da pleier de å få litt store øyne. ”Det er derfor vi er her”, sier jeg. Jeg forklarer videre at ”det er vanlig at; kuer for kjøttproduksjon og sau går ute i skogen eller på fjellet og beiter, mens kuer for melk, kylling og gris går inne og spiser mye kraftfôr.” Så ser de litt på bildet av vidda og legger merke til landskapet og spør om det er mye sand i jorda. Her har de rød jord og en del sand, men det varierer også fra gård til gård. ”Ikke så mye sand som dere har her”, sier jeg, ”men stein og skog har vi endel av. Norge har veldig mye fjell.” De nikker, peker litt og blar videre. ”To Norger er det samme som en Mato Grosso”, bryter jeg ut i den litt kleine stillheten. Da kikker de alltid opp: ”Er det!?”, ”Ja, det er ikke så stort, og i tillegg er det bare tre prosent av Norge som er egnet for å dyrke på... Så det vil

si tre prosent av halve Mato Grosso”, sier jeg oppsummerende. De flirer over hvor lite det er og fortsetter å se på bildene. Jeg syns det er like rart selv hver gang jeg forteller dette... Og det har fått meg til å tenke også. Hvilken forskjell gjør det om vi slutter å importere soya, liksom? I bosettingen Margarida Alves har alle ca 25 hektar og de består av et langt,

sjelden å skjønne hva jeg mener med at det er et problem for dem her. ”På grunn av mye agrotóxicos (sprøytemidler) og skjev jordfordeling”. ”Aaah, tá” sier de da, som om lyset går opp for dem. “Og så er det et problem for bøndene i Norge”, legger jeg til. Det er et problem fordi det ikke er lønnsomt å være bonde. Det er mye billigere å importere soya fra Brasil enn å passe på jordene, eller sende dyrene ut i skogen for å beite. Så det er

”Nossa! Tudo é gelo!” -Jøsses! Alt er jo fryst! flatt stykke med litt palmer og noen frukttrær rundt huset. Ganske annerledes med andre ord. ”Der jeg har vokst opp har vi seks hektar som er dyrkbar, og det er delt på tre lapper...”. De virker igjen litt overraska. ”Men vi har 130 hektar tilsammen, da, men det er med all skogen. Siden det er så mye fjell går det ikke an å lage store plantasjer i Norge”, forklarer jeg. ”Derfor har vi heller ikke store fazendaer som dere har her.” ”Tem agricultura familiar?”, spør de med entusiasme. ”Ja, vi har familiejordbruk”, svarer jeg litt tenkende. Jeg har jo faktisk aldri tenkt noe særlig over dette før. Men det er jo det vi har. Det er først nå de seinere årene når man skulle begynne med stordriftsfordeler at folk har slått gårdene sine sammen, er det ikke?

et problem for bønder i Norge også. Jeg bare satt og tenkte litt på de gangene jeg og Kaur har vært rundt og fortalt om landbruk i Norge. Man ser så tydelig forskjellene, og hvorfor det er sånn. Hvorfor man ikke kan sprøyte fra fly i Norge, og hvorfor man kan sprøyte fra fly i Brasil. Det har med geografi å gjøre. Og så er det rart. Å se at bøndene her i Brasil kjemper for å få det likere slik det er i Norge. Mens regjeringen i Norge vil ha det mer som i Brasil, likere agrobusinessen. Det er litt merkelig. Jeg får litt sånn referanser til ungdomsskolen, hvor alle med krøller retta ut håret til ballet, mens vi uten krøller krølla håret til ballet. Man kan ikke seriøst bruke samme tankegangen på landbruk!?

”Det er derfor vi er her”, sier jeg igjen. ”Fordi Norge importerer mye soya her fra Brasil, og det er et problem for dere her(?).”, sier jeg litt spørrende. De pleier

Ingrid 25

En for alle, ingen for noen! Yo Sylvi! Gjett hvem som kan fortelle deg en ting eller to om den typen landbruk du ønsker i Norge. Jeg synes du skal ta deg en tur til Mato Grosso og sjekke ut hvilke konsekvenser stordrift faktisk har. Det er litt vanskelig å følge med på norsk media når man befinner seg langt utpå landsbygda i Brasil. Man har stort sett nok å henge fingrene i om man ikke også skal bruke dagene på å bekymre seg over hva slags ugang norske politikere steller i stand. Da blir det en liten bonus å komme til et sted med dekning og internett, for så å bruke litt tid på å le av alt det tåpelige som skjer hjemme. Her befinner vi oss i kamp for jord, mat og verdighet, mens man i Norge snakker om hvorvidt man skal tillate hjemmebrenning eller legge ned Etikkrådet. Vel, jeg er vel i grunn ikke fryktelig overrasket over at verden fortsatt er satt helt over styr og at vanlig bondevett og folkeskikk ikke gjelder for de rike eller de mektige. Men når regjeringen legger fram et skambud av et jordbruksoppgjør, spres ryktet om disse pøbelstrekene seg helt inn i hjertet av Brasils bondeland. Norske bønder er rasende over at øvrigheten er fullstendig uvillige til å ta vare på

matproduksjon, levende bygder, kulturlandskap, matsikkerhet og alt det andre som regjeringens vås fører med seg. En rettferdig harme som manifesterer seg i brente låver og som går så langt at man truer med å sabotere selveste 17. mai ved å unngå å levere egg. Denne reaksjonen er i grunn ikke så veldig overraskende. Man snakker om norsk landbrukspolitikk som om det er motstrømspolitikk. Som om politikken bare er med på å bremse en utvikling som allerede er satt og hvis eneste oppgave er å utsette det uunngåelige, nemlig en fullstendig avvikling av norsk jordbruk til fordel for import. Norske bønder blir framstilt som parasitter med nisselua trukket godt ned over øynene, mens de grådig slurper i seg av fellesskapets skattekroner. De blir også ofte observert med en død ulv under den ene armen, et dødt afrikansk barn under den andre, kjørende rundt i en splitter ny traktor mens de rasende nekter deg den grunnleggende menneskeretten det er å

kunne spise franske oster til kostpris. Er det rart at man blir forbanna når man ser at man blir motarbeidet fra alle hold. I et samfunn hvor alle er fryktelig opptatt av prisen på alt, men ikke verdien av noe. Jeg trur heller ikke at Brasils millioner småbønder er spesielt imponert over forslaget Listhaug og co. la fram. Et budsjett som etter det jeg forstår legger opp

problematisk for brasilianske urfolk, som får sine områder ødelagt av soya-plantasjer. Det fører til en videre konsentrasjon av jord som fører til at Brasil er et av landene i verden med skjevest fordelt jord. Slik produksjonen av soya i Brasil foregår i dag, fører det til store sosiale, økologiske, samt helsemessige problemer.

Jeg skjønner at ikke alle kan kunne alt om alt, men det må være lov å forvente at de som legger premissene for videre norsk jordbrukspolitikk skal skjønne litt om noe. til enda større bruk i Norge, med mer import av soya for å fôre norske kuer, griser og broilere. Hva i alle verdens land og rike er det dere driver med? Har dere noen som helst konsept om hvilke konsekvenser dette fører til her? Dette er nok spørsmål de fleste av bøndene vi har besøkt kunne tenke seg å stille broilerne i regjering. Mato Grosso står for åtte prosent av global soyaproduksjon. Stort sett all soyaen i Norge kommer herfra. Dette er en form for produksjon som bærer med seg massive konsekvenser.

Jeg skjønner at ikke alle kan kunne alt om alt, men det må være lov å forvente at de som legger premissene for videre norsk jordbrukspolitikk skal skjønne litt om noe. At man for eksempel skal skjønne at det å løsrive norsk produksjon fra norske ressurser ikke er en spesielt god idé. At beslutninger som blir tatt i Norge kan få alvorlige konsekvenser selv utenfor kongeriket Norges grenser. At større ikke alltid er bedre. At mat er makt. Nei, takke seg til. Er’e rart man blir forbanna. Lutar!

Brasil er det landet i verden som konsumerer mest sprøytemidler. I Mato Grosso er konsumet skyhøyt, det samme er tilfeller av kreft og andre sjukdommer blant de som jobber på plantasjene og som bor i nærområdet. Ikke skaper det arbeidsplasser, da det skal to kvadratkilometer med soyaplantasje til for å skape en arbeidsplass. Det er meget

Kaur 27

Helsearbeid i soyaland I områder med stor bruk av sprøytemidler er kreftraten tre ganger høyere enn i områder med mindre bruk av sprøytemidler. Kommunen Tangará da Serra, der MST-bosetningen hvor jeg oppholder meg i er, er ett av områdene der dette er tilfelle. En dag var jeg med min vertsmor på jobb i Gente de saúde (familiehelsetjenesten) og fikk et innblikk i helseproblemene de møter i bosetningen. Donna Zizi vekker meg for å spørre om jeg vil være med henne på jobb for familiehelsetjenesten. Jeg ser at kjerra allerede er spent for hesten og donna Zizi er klar med medisinvesken sin. Vi drar av sted før solen rekker å bli for varm. Vi har en lang dag foran oss, det er mange familier som skal besøkes. Hver familie i bosetningen får besøk én gang i måneden og får da utdelt klor til å rense vannet med, hydreringspulver en kan ta ved dårlig mage, paracetamol og kondomer. Det blir også registrert sykdomstilfeller som månedlig rapporteres til legen som kommer to ganger i uken. Vi blir tatt vel i mot i den første familien, og et besøk av donna Zizi er kjærkomment. Som skikken er, blir vi invitert på kaffe og vi blir sittende og prate en stund før vi drar videre til neste familie.

Mens vi sitter på kjerra forteller donna Zizi meg om de forskjellige familiene vi skal til. Hun har jobbet i familiehelsetjenesten i en årrekke og har oversikt over alle familiene i sitt område. Vi passerer et hus som står tomt. «Her bodde en ung dame med sine tre barn, men hun døde i februar», forteller hun meg. Damen hadde fått eggstokkreft og døde kort tid etter at hun oppdaget sykdommen. Kreft i eggstokker, bryst, testikler og prostata ser man ofte i sammenheng med eksponering for sprøytemidler. Denne damen oppdaget sykdommen sent og overlevde ikke. I et annet hus vi skal til bor det en eldre dame som har hatt brystkreft. Hun oppdaget en kul i brystet, og fikk den fjernet. Det er mange år siden nå. Hun var heldig som oppdaget sykdommen tidlig. Bosetningen er omringet av soyaplantasjer. I soyaproduksjonen brukes det 12 liter sprøytemidler per hektar med

plantet soya. Det er også vanlig praksis å veksle mellom å plante soya og bomull eller mais, som henholdsvis bruker 24 og seks liter sprøytemidler per hektar. Dette går ut over dem som bor i nærheten. Når man sprøyter er det ikke bare plantene som får sprøytemidlene, det går alltid en del til luften og jorden også. Dette gjelder spesielt ved sprøyting fra fly, som ofte skjer her fordi det er snakk om så enorme areal, da går 70 prosent av sprøytemidlene i luften i

tilstede to ganger i uken. En situasjon som er lik for de fleste som bor i rurale områder. Det kan også komme av at legene ikke ser sykdommen som en konsekvens av eksponeringen. På vei hjem er kjerra full av appelsiner, pasjonsfrukt, egg og til og med et par katter. Alle deler av det de har når de får besøk av donna Zizi. Dagen har vært interessant. Vi har blitt

De som bor i nærheten puster inn luften og drikker grunnvannet der sprøytemidlene samler seg. stedet for til avlingene. Lovverket i Brasil setter en grense mellom monokulturer og vannkilder og befolkede områder på 500 meter. I Mato Grossos delstatslover er denne grensen på 90 meter, men den blir likevel ikke overholdt. De som bor i nærheten puster inn luften og drikker grunnvannet der sprøytemidlene samler seg. Utbredelsen av kreft er tre ganger høyere her enn ellers i landet - dette kan være årsaken. I et forskningsprosjekt gjort ved universitetet i Cuiabá kommer det frem at det også er mange andre helseproblemer i tillegg til kreft, som følger med den høye eksponeringen for sprøytemidler. Det er problemer som astma, hudreaksjoner og spontanaborter. Dette blir ofte ikke registrert som konsekvenser av denne eksponeringen. Dette kan ha flere årsaker, for eksempel at i bosetningen, der det bor 995 familier, er det kun lege

tatt godt i mot i alle familiene og jeg har nok aldri drukket så mye kaffe på én dag før. Likevel har den også vært skremmende. Å se selv hvordan de bosatte her blir rammet av monokulturene som omringer dem, gir et sterkere inntrykk enn å lese det i en rapport. Jeg spør donna Zizi om hun kjenner til kreftstatistikkene her i Tangará da Serra. «Jeg kjenner ikke tallene, men jeg bor her i Antonio Conselheiro, og vet hvor mange som er blitt syke. Bare se hvor mange jeg har vist deg i dag.»

Ida 29

Økologisk jordbruk Vertsmor forteller meg stolt at det de dyrker her, fra bananen og kassavaen vi friterte til lunsj, til og med melka vi melket og drakk til kaffen i dag tidlig er økologisk. Sprøytemidler vil de ikke ha noe av her. Jeg går rundt på tomta til vertsfamilien min i Antonio Canselheiro. Denne familien bruker tomta for det den er god for: rundt huset vokser trær med appelsin og avokado, bak dem vokser det bananer og sukkerrør, og bak huset er det i tillegg 40 melkekyr. Nederst på tomta ligger det også en liten elv som de før brukte til å vaske klær, nå brukes den bare til å fiske. Vel tilbake i huset etter den lange rundturen på tomta legger vertsmor stolt til at her er alt fra bananen vi spiser til lunsj til melka vi drikker til frokost økologisk. Sprøytemidler vil de ikke bruke. Økologisk jordbruk står på MSTs kampagenda. De fleste i Antonio Conselheiro driver med jordbruk på tomta si. Mange av dem med økologisk jordbruk, men noen har måttet gi etter for press utenfra og bruker sprøytemidler. I et samfunn der agrobusiness dominerer og ofte går hånd i hånd med politikken som føres, slik som i Brasil, og spesielt her i Mato Grosso, er det vanskelig å drive et økologisk jordbruk. Men hva menes egentlig med økolo-

gisk mat og økologisk jordbruk, og hvorfor er det bedre? Økologisk mat er mat helt uten, eller med veldig liten rest av sprøytemidler, uten noen syntetiske tilsetningsstoffer og uten genmanipulering. I et økologisk landbruk brukes det ikke sprøytemidler. Biologisk mangfold og dyrehold står i fokus sammen med naturlige økosystemer og folks helse. I et økologisk dyrehold kreves det rikelig med utearealer slik at dyrene fritt skal kunne bevege seg ut og inn, og at uteområdene skal være tilpasset slik at dyrene kan luftes året rundt. Genmanipulering er forbudt i et økologisk jordbruk, fordi helse står i fokus og det er ikke forsket nok på genmanipulering til at det kvalifiseres som trygt. Det brukes heller ikke sprøytemidler på grunn av helsekonsekvenser og på grunn av påvirkningene på økosystemet. I tillegg til dette finnes det en rekke andre regler som må følges når man skal dyrke økologisk.

Økologisk landbruk er på mange måter bra for miljøet: ikke bare bidrar det til å opprettholde et naturlig økosystem, men det reduserer også klimaendringene. En studie som ble gjort av forskningsinstituttet for økologisk landbruk i Sveits målte mengden organisk karbon i jord på økologiske og konvensjonelle jordbrukssystemer. Den viste at økologisk drevet jord i gjennomsnitt holdt på 350 kg mer

det vanskelig å drive økologisk, enten man er bonde i Brasil eller Norge. Med sprøytemidler vokser grønnsakene fortere og holder seg fri for insekter, og tilgangen på økologiske frø er ikke alltid like bra. Derfor er det nok mange som spør seg selv hvorfor man skal drive økologisk når det er mye enklere å bruke sprøytemidler. Det finnes mange grunner til hvorfor

I et økologisk landbruk brukes det ikke sprøytemidler. Biologisk mangfold og dyrehold står i fokus sammen med naturlige økosystemer og folks helse. karbon per dekar enn ikke-økologisk drevet jord. Denne studien viser at med et lukket kretsløp, slik som i økologisk drevet jord, holder jorda bedre på karbon og bidrar dermed til å redusere klimaendringene. Selv om et lukket kretsløp er et trekk ved økologisk dyrket jord kan det også bli brukt i konvensjonelt landbruk. I Norge må all mat før den kan merkes som økologisk godkjennes av Debio eller et tilsvarende utenlandsk kontrollorgan. Debio sjekker da at produktet har blitt produsert i tråd med økologiforskriften, som er fastsatt av landbruks- og matdepartementet.

man bør drive et økologisk landbruk. Blant annet er det ikke bare insekter og sykdommer sprøytemidler dreper, det kan også være skadelig for dem som jobber med sprøytemidler. Det er ikke bare oss mennesker sprøytemidler ødelegger helsa til, de forurenser også gjorda vi lever på, vannet vi drikker og lufta vi puster inn. Ved å drive et økologisk jordbruk og ved å spise økologisk mat tar vi vare på helsa vår, helsa til dyrene og ikke minst tar vi bedre vare på jorda vi lever på.

Kine

I dag er det ca. 2500 gårdsbruk som merker maten sin økologisk i Norge. I dagens globale agrobusinessverden er

VMs gylne triangel: Som solidaritetsbrigadister holder vi til i den brasilianske delstaten Mato Grosso. Hovedstaden Cuiabá skal med sine fire kamper være en av vert-skapsbyene for årets verdensmesterskap i fotball. Jeg rusler rundt i sentrumet av denne byen med en befolkning tilsvarende Oslo. Det er lite som tyder på at alle fotballinteresserte i verden om halvannen måned vil ha fokuset rettet hit. Unntaket er den splitter nye og praktfulle stadion Arena Pantanal med plass til 43 000 mennesker, en stor kontrast til de 3000 som vanligvis møter opp for å se deres lokale fotballag i brasiliansk serie C. Jeg ønsker å ta for meg utgangspunktet for dette verdensmesterskapet, som er basert på et gyldent triangel. I det øverste hjørnet har vi FIFA, et vandrende skatteparadis som de siste årene har spredt rundt seg med skandaler ettersom offentligheten har fått litt innsikt i hva som foregår innad i FIFA-gjengen. Gjengen består av 24 gamle menn, hvor ti av dem var under granskning for korrupsjon i forkant av forrige VM-tildeling. I det neste hjørnet av triangelet finner vi CBF (det brasilianske fotballforbundet). Et forbund som har en sterk link til FIFA, gjennom blant annet kontroversielle João Havelange. Han har vært en sentral

skikkelse i brasiliansk fotball og internasjonal fotball, som leder av CBF i 17 år og i FIFA i 24 år, frem til 1998. En mann som er dømt for å ha underslått 245 millioner kroner og som har hatt en uavklart tilknytning til den brasilianske mafiaen. Hans svigersønn, Ricardo Teixeira, satt nylig som vise-president i FIFA-gjengen, leder i CBF og leder i VM-komiteen. Mannen skulle stå fremst for å presentere VM på hjemmebane og ta i mot hyllesten fra verdenssamfunnet, men trakk seg fra alle verv i 2012. Etter flere år med dokumenterte korrupsjonsanklager, befolkningspress og etterforskning ble trykket for stort. Hvis man trekker seg fra FIFA-gjengen stopper også FIFA sin etterforskning, slik at de medlemmene som ikke klarer å stoppe etterforskningen trekker seg ut. Dette har vært en populær aktivitet de siste årene. Teixeira sin etterfølger er blitt omtalt som enda verre. José Maria Marin er en tidligere politiker og guvernør under militærdiktaturet. Han er kjent som en talsmann i kongressen for diktaturets

“death squad”. Dette er en politi- og militærgruppe som var finanisert av forrettningsmenn og amerikanske selskap for å torturere og tillintetgjøre opposisjonelle krefter. De mest omstridte talene holdt i kongressen er hvor han hyller og krever større respekt for gruppens leder og sin personlige venn, Sergio Fleury, og talen hvor han kritiserer journalisten Claudio Margues, som kort tid etterpå blir torturert til døde av death squaden.

Slik blir VMs rettigheter og penger fordelt, og slik er utgangspunktet for verdensmesterskapet i et land hvor forskjellen mellom fattig og rik er blant de største i verden. På en fotballpub i byen sitter noen lokale fotballtilhengere og følger med på en Champions League-kamp. Reinaldo Oliveria utnevner seg selv til talsmann, og forteller: «VM er den største begivenheten i verden, likevel støtter jeg

Det lå til grunn da de ble tildelt verdensmesterskapet i 2007 at de private skulle finansiere 80 prosent av mesterskapet. I dag er den summen snudd på hodet. 80 prosent er finansiert av skattepenger. For å fullføre triangelet kommer den brasilianske kongressen, der 40 prosent av medlemmene har straffesaker mot seg på vent for landets høyeste domstol, ifølge vaktbikkjegruppen “Fokus på kongressen”. Brasil styres av politikere som har fått sin politiske plassering gjennom valgkampanjer finansiert av store selskaper med løfter og ønsker om å bli tilbakebetalt gjennom politikken. Denne ordningen har blitt kritisert og problematisert av flere mennesker og organisasjoner som vi har møtt under vårt brigadeopphold. Det er en ordning som virkelig har gjort seg gjeldende med verdensmesterskapets store pengesummer. Et eksempel: Andrade Gutierrez økte sine politiske bidrag fra valget i 2008 til 2012 fra 430 000 kroner til 222 millioner kroner. Etter en slik økning på fem hundre ganger ble Gutierrez tilbakebetalt med eierandeler i kontrakter i nesten en fjerdedel av mesterskapets totale byggeprosjekter.

ikke at den skal være her i Brasil». Han begrunner det med at «landet er ikke klare til å ha VM, verken økonomisk eller politisk. Folket er heller ikke klare. Det er mye korrupsjon og det blir brukt for mye penger». Disse argumentene går igjen hos den brasilianske befolkningen som er ofre for en pengesløsing som har gått hals over hode. Det lå til grunn da de ble tildelt verdensmesterskapet i 2007 at de private skulle finansiere 80 prosent av mesterskapet. I dag er den summen snudd på hodet: 80 prosent er finansiert av skattepenger. De tolv stadionene som enten er bygd opp fra grunn eller fullstendig renovert har gått nesten fire ganger over budsjett. Overprising får hovedskylden for den enorme pengekastinga. Byggingen av Mane Garrincha stadium i Brasilia, verdens nest dyreste stadion, er et dokumentert eksempel. Selskapet til nevnte Gutierrez tok betalt 9

At selskaper forsinker byggeprosesser blir sett på som en bevisst strategi, for når noe bygges til så konkrete datoer som her, vil myndighetene kaste penger etter dem for å få fortgang. millioner kroner for transport av noen tribunebjelker som skulle kostet 28 000 kroner. Dette tilsvarer 167 millioner kroner i utgifter for dårlig skjærepraksis, materialer blir ført opp flere ganger og bøter for forsinkelser blir ikke betalt. At selskaper forsinker byggeprosesser blir sett på som en bevisst strategi, for når noe bygges til så konkrete datoer som her, vil myndighetene kaste penger etter dem for å få fortgang. I Cuiabá ligger det statlige VM-budsjettet på 4,5 milliarder kroner, men i motsetning til stadionen er verken opprustningen av flyplassen eller den moderne trikkelinjen ventet å stå ferdig før om et par år. Den sistnevnte er per dato kun en sølete grøft. Slik bruk av offentlige midler til VM i et land med store sosiale problemer og et dårlig tilbud av offentlige tjenester var utgangspunktet for de voldsomme demonstrasjonene under FIFAs Confederations Cup i juni 2013. I år har myndighetene forberedt seg på å slå hardt ned på demonstrasjoner. FIFA foreslo en lov, som bryter med grunnlovens rett til ytringsfrihet og demonstrasjon, som sier at man må søke og få godkjenning for å kunne demonstrere. Brudd på dette kan straffes under en terrorparagraf som ikke gir rett til advokat, og føres i egne opprettede terrordomstoler. Et noe utvannet lovforslag blei vedtatt. For det er ingen tvil om at brasilianske myn-

digheter er villig til å ofre menneskers rettsikkerhet for å garantere FIFA. Bare i Cuiabá er omkring 5000 mennesker tvangsflyttet fra sine hjem under VMforberedelsene. På landsbasis antar man at det gjelder 170 000 mennesker. Reinaldo mener at det er på grunn av Pantanal at VM er lagt til Cuiabá. Pantanal har et unikt biologisk mangfold som ligger bredt utover sør for Cuiabá og har et stort turistpotensial. «Det er derfor det ønskes én vertsby i Amazonas og én i Pantanal. For første gang i historien skal et VM arrangeres i 12 byer, i SørAfrika var det bare åtte». Andre tror VM i Cuiabá er et gjennomslag fra den mektige agrobusinessektoren i delstaten. For hvem har interesse av denne enorme stadionen etter sommerens fire fotballkamper? Mange tror agrobusinessektoren vil ta over installasjonen, og tjene godt på reklamen i forbindelse med arrangementet. Turistbrosjyrer reklamerer for Cuiabá med Terra do Pantanal e Agronegócio (staten med Pantanal og agrobusiness). Motstand mot VM til tross, Reinaldo og kameratene er klare på at hvis man først skal oppleve VM, så bør man gjøre det i Cuiabá. «Her er det langt bedre og tryggere enn i de andre storbyene».

Lars

Du har kanskje fått med deg at en million brasilianere gikk ut i gatene for å demonstrere i fjor? En av årsakene til at protestene ble så store var misnøye med pengebruken i forbindelse med VM. Halvparten av befolkningen i Brasil er ikke er koblet til kloakknettet, og skolene og sykehusene er av dårlig standard. Da er det kanskje ikke så rart at de ikke vil at skattepengene deres skal brukes opp på ren rådyr fest de ikke selv har råd til å delta på. Brassespark med bismak ønsker å ta deg med bak fotballfesten, og hjelpe deg til å forstå mer av det som skjer i Brasil. På denne nettsiden finner du bakgrunnsinformasjon om Brasil, samt dagens anbefaling. Kommer du over noe du mener andre bør få med seg – tips oss gjerne. For flere anbefalinger kan du også følge oss på Facebook. Vi vil ha deg med på laget! Del din VM-bismak ved å bruke hashtagen #brassesparkmedbismak på sosiale medier. Mens du leser, er brigaden vendt tilbake til Norge. Fulle av glød og flamme vil vi bidra til å belyse og diskutere bismaken som majoriteten av den brasilianske befolkningen kjenner på i dag. Sammen med lokallagene i LAG og andre samarbeidspartnere arrangerer vi åpne møter. Under er de foreløpig fastsatte datoene og stedene - følg med på cyberspace for videre oppdateringer og flere datoer. 18. juni: Bergen 23. juni: Oslo, på Caféteateret. Hvorfor protesterer de? 26. juni: Trondheim 1-6. juli: Karlsøyfestivalen 7. juli: Tromsø

Brigaden 2015 skal også arbeide med Latin-Amerikas kuleste sosiale bevegelse, MST. Har du lyst til å være med? Husk å søke før 1. november!

Returadresse: LAG Norge Pb. 2883 Tøyen 0608 Oslo Norge