Vilt terreng Jeg blir i Strompdalen et par dager. De brukes til å utforske dalføret. Terrenget er av typen man aldri blir lei. Inneklemte myrer, dype juv, bratte skrenter og små, mosegrodde topper fulle av tørrfuruer. Et sted jeg kan vase rundt i ukevis uten å kjede meg. Her er det lenge siden det ble drevet hogst eller gjort store inngrep. Alt virker naturlig dramatisk og helt urørt. De mest markante landskapsformene skapes av Lomselva, som renner som en stor, våt slange gjennom dalen. Elva henter vann fra Breivatna, den høyereliggende Lomsdalen og elver og vann langt innover i fjellet. Svingene den gjør i Strompdalen, utgjør siste ferd mot havet for et av få norske vassdrag som er urørte fra kilde til sjø. Her har det aldri vært forsøk på regulering, selv om det i de glade kraftverksdager var like før flere ganger. Nå renner elva i jevne, dovne drag, men kan på sitt sterkeste være det reneste monster. Norges vassdrags- og energidirektorat målte i første halvdel av 1900-tallet vannføringen her nederst i vassdraget, og dokumenterte at vannstanden svingte fra 0,3 meter til hele seks meter. Elva kunne vokse tre meter på ett eneste døgn. Skremmende imponerende med tanke på hvor bredt elveløpet faktisk er her nede, men ikke overraskende med tanke på forholdene høyere oppe i fjellet. Elva frakter vann fra store nedbørsområder, arealer hvor det knapt finnes jordsmonn til å holde på vannet. Det kjennetegner alle elver i Lomsdal-Visten at de kan vokse voldsomt fort. Det gjelder å være på riktig side når høljregnet kommer. I stunder da regnet blir for påtrengende, dukker jeg inn i koia, til varme, radio og lyden av dråpene som sildrer mot torvtaket. Den første kvelden har jeg hyggelig selskap av en far og datter fra Brønnøysund. Den neste er jeg alene. Da tilbringes nattetimene bøyd over hyttebøkene i lyset fra en oljelampe.
Den gang da Selve koia er faktisk bygget av materialer fra gamle Strompdal gård. Man kjenner til gårdsdrift her helt tilbake til 1661. Gården lå der koia står i dag, og var et bruk med dyrehold og dyrkemark. Den var ikke stor, men ga nok til å berge familien som levde her. Gårdens siste bruker er en lokal legende. Knut Martinus Strompdal (f. 1881) skal ha vært en uvanlig kunnskapsrik og belest mann, til tross for en utdanning som begrenset seg til den tids folkeskole. Det vil si at han gikk på skole ni uker hvert år i syv år, noe som tilsvarer snaue to skoleår i våre dager. Likevel klarte Knut Strompdal å markere seg. Han var ordfører i Velfjord kommune og drev blant annet folkeminnegranskning. Han samlet muntlige fortellinger i form av eventyr, sagn og historier, skrev dem ned og utga noe av dette i trebindsverket Gamalt frå Helgeland, som utkom mellom 1929 og 1939. I tillegg var han selvlært botaniker og samlet en mengde data om nærområdenes vegetasjon. Knut bodde på gården sammen med kone, datter og to søstre til han døde i 1954. Også broren Ivar Kristoffer, som flyttet til Bjørnådal i Vefsn, skrev bøker. Han var
26 den første reisen
85787_lomsdal-visten_.indd 26
07/02/11 10:55:05