Page 1

#2

Årgang 21 – oktober 2016 Latin-Amerikagruppene i Norge

Forbudt protest


Innhold Tema: Forbudt protest Latinamerikanske land dreper flest aktivister 4 Frelseren – dommen over Brasils kriminelle 6 Sannheten seiret i Huehuetenango 11 Med frihet som innsats 14 Kamp og konflikt i Bolivias nasjonalparker 18 – Som om slavetida var tilbake 20 Mundurukuenes motstandskamp 22 – Radioen er vårt våpen 26 Chiles kriminalisering av mapuchenes kamp 30 Aktivisten bak OL-kulissene 32 Hvem er den egentlige kriminelle? 38 Aktuelt – Regjeringen vil at vi skal glemme våre afrikanske røtter 36 Sikkerhetsproblemene i Rio de Janeiro fortsetter etter OL 40 – Prostitusjon er ikke glamorøst 42 Kultur Med tatovert sjel 50 Synger forbudte sanger 52 Fast Siden sist Anbefalinger Reisebrev Mitt Latin-Amerika

45 48 46 54

#2 - oktober 2016 Årgang 21 Løssalgspris: 70,Utgiver: Latin-Amerikagruppene i Norge Kolstadgata 1 0652 Oslo latin-amerikagruppene.no/tidsskrift

På forsiden I flere land, blant annet Norge, er det forbudt å bruke maske i demonstrasjoner eller aksjoner i det offentlige rom. I Brasil ble dette forsøkt vedtatt, og under fotball VM og OL, var bruk av maske grunnlag for arrestasjon. Foto: Ingrid Fadnes

Redaksjonen: Mari Lilleslåtten Pia Blindheim Lund Kenneth M. Lydersen Katrine Myhre Holland Benedicte Sørum Frøya Torvik Marte Gravem Isaksen Marianne Hvattum Løken Gyda Stenhammer Maria Birkeland Olerud Vilde Gjerde Lied Lisa I. Martinsen Fredrikke Marie Trana Rebecca Biong Grafisk utforming: Katrine Myhre Holland Marte Gravem Isaksen Kontakt: latinamerika@gmail.com Takk til: Kai Viljar Eidsvik Ingrid Fadnes Ingrid Halvorsen Marie Kolling Astrid Fadnes Malin Høyme Fabio Nascimento Opplag: 1100 eksemplarer

Utgis med støtte fra:

2


Foto: Ingrid Fadnes

Leder

Når protest blir livsfarlig I Latin-Amerika har rettferdigheten vanskelige kår. Med friheten og livet som innsats nekter folket å la seg kue og de sterkeste stemmene lar fortsatt høre fra seg. Tekst: Mari Lilleslåtten, redaktør.

I fremtidens historiebøker vil vi lese om 2016. Om at Colombia etter 52 år med krig nærmet seg en fredsavtale, men at folket stemte nei. Om at Brasil var vitne til et politisk teater uten like, da Dilma Rousseff ble tvunget ut av presidentstolen. Om at OL i Rio fortrengte fattige innbyggere til fordel for sportsturister. Hvorfor ble folkets protest i Brasil slått så hardt ned på? Hvorfor ble sikkerhet et tema først da turistene kom, når unge svarte brasilianere må frykte politiets harde hånd hver dag? I Honduras og Guatemala, i Chile og Bolivia, ser urfolksgrupper med fortvilelse på nye utviklingsprosjekter. Landressurser skal utnyttes til det fulle, og penger trumfer sårbare gruppers rett til å bevare landområder som både er levebrød og kulturarv. Svaret på motstanden virker stadig mer nådeløs. Det vi kjenner som retten til organisering, ytringsfrihet og politisk deltagelse, blir i store deler av den latinamerikanske regionen kriminalisert – gjennom loven i seg selv eller de som har som oppgave å håndheve den. Protest blir med andre ord farlig. Det er ikke uten grunn at «miljøverner i LatinAmerika» er utropt til verdens farligste geskjeft. Menneskerettighetsorganisasjonen Global Witness

rapporterte om alarmerende 122 drepte i LatinAmerika i 2015. Grunnen? Ønsket om å beskytte jorda de bodde på. Våren 2016 gikk nyheten om Berta Cáceres verden over. Den karismatiske aktivisten hadde i flere år ledet organisasjonen COPINH i kampen mot miljøødeleggelser og utviklingsprosjekter på kapitalismens premisser. Nå var hun funnet drept i sitt eget hjem. I ettertid har Berta nærmest blitt et symbol på hvordan politiske stemmer elimineres i Latin-Amerika. Etter henne har aktivistene som systematisk blir stoppet av vold bare blitt flere. Senest 19. oktober kunne internasjonale medier igjen melde om drap på to aktivister i Honduras. Igjen var politisk deltagelse stemplet som kriminalitet. Det kan være god grunn til å spørre hvem som er de kriminelle. For hva skjer egentlig når politisk og sosial protest blir farlig, eller til og med forbudt? De neste sidene er viet til de som ikke har gitt opp, men som kjemper videre på tross av forbud, vold og trakasseringer. Av disse er det også noen som lykkes. Men hvordan ser egentlig fremtiden ut? For mapuchene i Chile? For quilombolaene i Brasil? For urfolk i Bolivia? Her kan du lese tilstandsrapporter og ytringer, og la noen av LatinAmerikas sterke stemmer gi deg en pekepinn.

¡Buen provecho! 3


Tema: Forbudt protest

Latinamerikanske land dreper flest aktivister 2015 var et rekordår for antall drepte miljøaktivister. – De som gjør det vanskelig for staten og selskapene blir tatt, sier aktivist Mari Beitnes i Latin-Amerikagruppene. Tekst: Maria Birkeland Olerud.

På statistikktoppen troner Brasil med 50 drepte aktivister, Filippinene med 33 drepte, og Colombia og Peru med henholdsvis 26 og 12 drepte aktivister. Det melder organisasjonen Global Witness. Demonstranter som protesterer mot gruveutbygging, eksportjordbruk, vannkraft og hogst er mest utsatt, skriver organisasjonen i rapporten On dangerous ground. – Et fellestrekk for de drepte er at de gjør det vanskelig for staten og utenlandske selskaper. De er ofte folk i lederposisjoner, sier Mari Beitnes i LatinAmerikagruppene i Norge. Hun har jobbet med urfolks- og miljøbevegelser i Mexico, Guatemala og Honduras. Mellom-Amerika farligst for miljøaktivister Beitnes mener det beste eksempelet på dette er den honduranske miljøaktivisten og urfolkslederen Berta Cáceres, som ble funnet drept i sitt eget hjem i mars i år. Cáceres arbeidet med urfolksbevegelsen

Consejo Cívico de Organizaciones Populares e Indígenas de Honduras (COPINH) for å stoppe vannkraftutbygging i Gualcarqueelva. Drapet ble internasjonalt fordømt, men Honduras og Guatemala er stadig verdens farligste land for miljøaktivister, leser vi drapstall per innbygger. Det opplyser menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International i en pressemelding et halvt år etter drapet på Cáceres. Påvirker demokratiske rettigheter Stipendiat Rune Ellefsen ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo, forteller at latinamerikanske land både kriminaliserer og dreper aktivister. – Kriminalisering er at noe som tidligere var lov, blir forbudt. Vi har også oppkriminalisering, altså at man øker straffene, eller nedkriminalisering. Det jeg synes er interessant handler om treffsikkerhet, eller hvem som til slutt rammes av nye tiltak, sier

4

Kona og sønnen til den politiske fangen Rigoberto Juárez Mateo demonstrerer mot kriminalisering i Guatemala. Foto: Ingrid Fadnes.


«De sosiale bevegelsene omtales som terrornettverk i Guatemala. Retorikken kommer fra staten og høyreeliten» Ellefsen. Han skriver en doktorgradsavhandling om kriminalisering av protestbevegelser i Europa. Stipendiaten forteller at kriminalisering innebærer lovendringer og nye lover som gjør visse former for protest ulovlig og gir politiet mer makt eller nye verktøy for kontroll av protestbevegelser. En annen kriminaliseringsvariant er at lover brukes på en annen måte enn først tenkt. – Ofte rammes andre enn de tiltaket opprinnelig var tiltenkt. Det er et problem, og det påvirker grunnleggende demokratiske rettigheter, sier Ellefsen. Bevegelser omtales som terrornettverk Aktivist Beitnes opplyser at de honduranske og guatemalanske aktivistene opplever trusler, svertekampanjer, angrep og anklager. – Kriminalisering er et undertrykkelsesverktøy som brukes når noen stiller seg i veien for statens eller næringslivets interesser. Vi ser store selskaper som sammen med staten gjør noe som kan sees som kriminelt overfor naturen og lokalbefolkningen. Men de som ender som kriminelle, er de som kjemper imot, sier Beitnes. Hun nevner Huehuetenangosaken fra Guatemala, der sju politiske fanger nylig ble løslatt. De løslatte fangene var anklaget for «oppvigleri» og «frihetsberøvelse» etter mobilisering mot vannkraftprosjektet Hidro Santa Cruz. – De sosiale bevegelsene omtales som terrornettverk i Guatemala. Retorikken kommer fra staten og høyreeliten, som har maktmonopol på mediene, sier Beitnes. De sju aktivistene i Huehuetenangosaken er lokale urfolksledere som mener vannkraftutbyggingen ødelegger lokalbefolkningens livsgrunnlag. Hidro Santa Cruz-demningen skal bygges på lokalbefolkningens jordbruksområder og hellige land.

kriminalisering av aktivister, sier Ellefsen. Dermed er det vanskelig å si om kriminaliseringen øker i omfang. – Det er et samspill mellom de som protesterer og aktørene som prøver å stoppe protestene. Demonstrantene prøver å være innovative, men så kommer nye mottiltak, sier han. Siktet for mafiavirksomhet Også i Europa er kriminalisering utbredt. Ellefsen har forsket på dyrevernaktivister i England og Østerrike. Østerrike har opprettet en egen politienhet som i 2008 utførte raid mot dyrevernsorganisasjoner som arbeidet lovlig. Organisasjoner og enkeltpersoner ble siktet for såkalt mafiavirksomhet, men etter stor kontrovers ble samtlige frikjent i 2011 og 2012. – I saken fra England er nye lover innført etter lobby fra næringslivsinteresser. I Østerrike ble mafiaparagrafen første gang brukt mot aktivister etter press fra et stort privat selskap, sier Ellefsen. Felles for Latin-Amerika og Europa er at sterke lobbykrefter fra næringslivet får myndighetene til å innføre kriminalisering. – Det er det mange som er kritiske til, og spørsmålet er om det er legitimt, sier han. Beitnes vektlegger aktivistenes innsats. – For et offer de gjør, de som jobber slik. Trusselen er så stor, sier Beitnes.

Vedvarende i Latin-Amerika Stipendiat Ellefsen forteller at kriminalisering stadig tar nye former. Etter at protestbevegelser som Occupy vokste fram i kjølvannet av finanskrisen, har overvåkning av sosiale medier blitt et nytt uttrykk for statlig kontroll. Samtidig har bøter for spontane demonstrasjoner i land som Spania blitt høyere. – Det er bølger der kriminaliseringen og protestene er mer intense, og det skifter mellom hvilke bevegelser som har høyest konfliktnivå. Ser man til Latin-Amerika er problemene mer vedvarende og dypere, med både drap på, og

5

Rigoberto Juárez Mateo ble fengslet for aktivisme. Han var en av de sju politiske fangene som ble løslatt i Guatemala i juli. Foto: Ingrid Fadnes.

De politiske fangene fra Huehuetenango-saken ble fotografert av pressen før de fikk høre rettskjennelsen. Fangene slapp ut samme dag. Foto: CMI Guatemala.


Tema: Forbudt protest

Frelseren – dommen over Brasils kriminelle Fra Corcovado skuer statuen av Frelseren Kristus utover Rio de Janeiros solfylte strender. Mon tro hva han tenker, der han «ser» OL-arenaer, militære helikoptre, drap og skuddvekslinger. Tekst og foto: Ingrid Fadnes, utekoordinator for LAGs solidaritetsbrigader og frilansjournalist.

Det har stormet i Brasil en stund. Kjempen har våknet, den har falt, og den halter videre. To gigantiske idrettsmesterskap har blitt avviklet på to år, landet har opplevd de største folkemobiliseringene siden diktaturets fall, og økonomisk krise har vært bakteppet for årets politiske teater hvor president Dilma Rousseff ble kastet. Det er vanskelig å forstå fullt ut hva det er som foregår i «verdens mest katolske land». Hvem er skyldige i det som skjer? Er det folket eller staten som står bak voldsøkning og korrupsjon? Hvem skal felle dommen over Brasils kriminelle? Politisk teater «For Gud, Jesus og Demokratiet!» slik ordla flere av Brasils folkevalgte seg da de med stort flertall stemte for å stille president Dilma Rousseff for riksrett. Rousseff ble kastet som president da et overveldende flertall i senatet stemte imot henne. Det politiske teateret som har utspilt seg i Brasil siden i fjor høst,

inkluderer beskyldninger i alle retninger. Hva er moralsk akseptabelt? Hvem stilles for retten og straffes? Og ikke minst, hvem kan bestemme hvem som er kriminell og ikke? I Brasil er det å bli stemplet som kriminell en paradoksal affære. Straffefrihet for de rike, fengsel for de fattige. – En vits med dårlig smak, hevder Deltan Dallagnol, medlem i arbeidsgruppen Lava Jato (Operasjon bilvask), som etterforsker korrupsjonsforbrytelser i det statlige oljeselskapet Petrobras. Han sikter til straffefriheten til «hvitsnippene», den velstående eliten i Brasil, som har både økonomisk og politisk kontroll. Kriminalisering og bruk av fengselsstraff for sosial protest, derimot, øker. MST, De Jordløses Bevegelse, er blant aktørene som har fått oppleve den nye regjeringens definisjon av kriminelle. De rødkledde jordokkupantene har alt fått sine første politiske fanger, rammet av

6

I forkant av fotball-VM i 2014 og OL i Rio 2016 ble flere byer i Brasil preget av politiets økte tilstedeværelse. Bare i Río ble 85 000 ekstra politi satt inn i forkant av OL.


«Når de folkevalgte roper på både Gud og Jesus, i moralens navn, så er det ikke sikkert de har det samme oversiktsbildet som Frelseren Kristus på Corcovadoberget» terrorloven, som ble vedtatt av Rousseff selv. Presidenten for underhuset, Eduardo Cunha, ble suspendert 6. mai i år, siktet for korrupsjon og pengevasking. Han er også anklaget for å ha hindret etterforskning av sine egne korrupsjonsanklager. Det var han som startet riksrettprosessen mot Rousseff. Hun ville ikke etterkomme Cunhas krav om å stoppe etterforskningen, og dermed pekte han nese til presidenten og sa: – Riksrett! Nå er både Rouseff og Cunha ute. Og den nye presidenten, Michel Temer, er selv suspendert fra å stille til valg i åtte år etter av å ha mottatt ulovlige valgkampbidrag. Sju av Temers 21 utvalgte ministre er anklagd for korrupsjon. Politisk kaos og uenighet blant de folkevalgte om hva som er moralsk akseptabelt, og kriminelt eller ikke, oppleves muligens annerledes i sivilsamfunnet. For når de folkevalgte roper på både Gud og Jesus, i moralens navn, så er det ikke sikkert de har det samme oversiktsbildet som Frelseren Kristus på Corcovadoberget. Live your passion Fra et fugleperspektiv observerer vi den legendariske byen Rio de Janeiro. En behagelig stemme tar oss med over grønne åser, hvite strender og inn i bølgebruset. OLs promovideo er som en deilig simulator for de av oss som ikke hadde mulighet til å være til stede på selve Lekene august i år. – I hope you will join us in Río. Live your passion! sier den myke stemmen. Vi sneier Frelseren Kristus med sine hvite utstrakte armer. Under de olympiske leker ble denne verdenskjente Frelseren satt under ekstra beskyttelse. Med rundt 5000 besøkende daglig anså brasilianske myndigheter Frelseren som et opplagt terrormål. 360-graders kamera med kontinuerlig overvåkning ble satt opp, samt ekstra militære og politi for å passe på. Terror kom også på agendaen med VM og OL i Brasil. Et begrep som tidligere ikke fantes i det

I 2013 smalt det i gatene over hele landet da historisk store demonstrasjoner ble avholdt. Det hele startet som en protest mot økte priser på kollektivtransport.

7


brasilianske lovverket. Leksikondefinisjonen av terrorisme er: «bruk av vold mot sivile for å oppnå en ønsket effekt gjennom å spre frykt». Terror har derfor både en fysisk og psykisk side. Men, ingen «terrorist» forsøkte seg på Frelseren i løpet av de tre ukene sommer-OL gikk av stabelen. Mens OLutøverne tevlet om prestisjefylte medaljer og levde ut sin lidenskap, kunne Frelserens blikk observere hvordan Rios «kriminelle» ble slått hardt ned av preventiv sikkerhetspolitikk. Balas perdidas Frelseren deler turistene med de kjente favelaene. Det finnes rundt tusen bare i Rio, og gjennom filmer som City of God har favelaen fått status som et litt kult, men veldig farlig sted. Lonely Planet promoterer «safariturer» til favelaen: «Rocinha became a pacified favela in 2011 (...) This will allow you to interact with the locals and give you an up-close look at the living conditions, lifestyles

and day-to-day life inside a Brazilian favela». Denne «pasifiseringen» Lonely Planet sikter til begynte i 2007 da politiprogrammet Politiets pasifiseringsenheter (UPP) ble opprettet. Forsker ved By- og Regionsforskningsinstituttet NIBR, Celina Sørboe, bestrider statusen Rocinha har fått av den brasilianske regjeringen som et eksempel på vellykkede sikkerhetstiltak. I tidsskriftet LatinAmerika #3/2013 hevder Sørboe at «politiets aksjoner i favelaene har vært preget av mentaliteten og taktikken til en okkupasjonsmakt». Som en konsekvens av politiets framferd har begrepet «forsvunne kuler» - kuler som rammer tilfeldige ofre, oppstått. Amnesty International i Brasil lanserte i juli en egen mobilapp for forsvunne kuler. Bare i juli kunne den vise 756 skuddvekslinger med 51 dødsfall som resultat. I løpet av en måned hadde den blitt lastet ned 35 000 ganger.

8


Rådgiver i Amnesty, Renata Neder, kom med en kraftig formaning i forkant av OL i Rio: man må få slutt på rutinevolden i Rios favelaer. Amnesty dokumenterte en økning på 103 prosent i drap gjennomført av politiet i Rio mellom april og juni i år sammenlignet med 2015. Tallene kom de med kun tre dager før OL-ilden ble tent. Amnesty er bare en av kritikerne som har rettet pekefingeren mot staten og stilt spørsmål om pasifisering er et reelt ønske, eller om hovedmotivasjonen har vært å rydde sentrale områder slik at de kan framstå mer innbydende for turister og investorer. Frykt har en farge I all hovedsak treffer politiets kuler den svarte befolkningen. I en nyhetssak fra juni 2016 beskriver BCC Brasil det slik: «Når du har lest ferdig denne teksten og drukket opp kaffen din, har en svart ungdom blitt drept i Brasil». I 2015 ble 23.100 svarte ungdommer drept

(dokumenterte). Det er 63 per dag og en hvert 23. minutt. Over 600.000 mennesker sitter i fengsel og av dem er 60 prosent svarte. Hva sier Frelseren på berget? – Det er en enighet om at vi respekterer dem og de respekterer oss. Ingen vil dø. Jeg vil også komme hjem fra jobb. Dette sa en politimann fra UPP til meg da vi tilfeldig møtte hverandre på en fjelltur. Han tjenestegjør i favelaen Alemão. En av de mest belastede. Samtalen begynte da han spurte meg om jeg ikke skulle på OL. Vi havnet i en diskusjon hvor jeg fortalte at interessen for OL var laber etter å ha svelget litt for mye tåregass under fotball-VM i 2014. – Politivold? Nei, det er ikke slik det er, sa han. Folk er voldelige og det er politiets oppgave å forsvare samfunnet. Vi klarte ikke helt å møte hverandre, den unge mannen fra UPP og jeg. Han pekte på hvor sårbart det er når det blir til slutt opp til «partene» å finne muligheter for «pasifisering» for å overleve. For han, og for UPP i Alemão, er det

9

I forkant av fotball-VM i 2014 og OL i Rio 2016 ble flere byer i Brasil preget av politiets økte tilstedeværelse. Bare i Río ble 85 000 ekstra politi satt inn i forkant av OL.


en stilltiende enighet om å se en annen vei. Tårenes profitører Politiets voldelige svar på bølgen av protester mot høye kollektivpriser og korrupsjon i 2013 la grunnlaget for hvordan protester ble møtt under fotball-VM i 2014 og i forkant av OL i 2016. Militære politienheter brukte tåregass ukritisk mot demonstranter, selv inne i et sykehus, og avfyrte gummikuler mot folk som ikke utgjorde noen trussel. I tillegg slo de folk med håndholdte batonger. Amnesty har dokumentert hundrevis av skadde og arrestasjoner uten grunnlag i anklager, og kaller politiets fremferd for «en strategi basert på frykt». «Protest er innbringende», kommenterte forsker Anna Feigenbaum i artikkelen Tårenes profitører i Morgenbladet august 2014. Feigenbaum forsker på dynamikken mellom protestbevegelser, politimetoder og den kommersielle sikkerhetssektoren. Et av verdens største selskap på markedet for såkalte ikkedødeligevåpen er brasilianske Condor. Condor kunne fortelle «gladnyheten» om økt vekst i april 2015. – Det er forventet en økning på mellom 5 og 10 prosent i Brasil, da det ventes sosiale uroligheter, hevdet selskapet i et intervju med den brasilianske avisa Da Folha våren 2015. Alle som har blitt utsatt for tåregass vet at det beste er å løpe lengst mulig unna. Alternativet er å

dekke seg til med maske eller tørkle. Det siste har blitt forsøkt kriminalisert i Brasil. Etter erfaringene med enorme demonstrasjoner i 2013, foreslo regjeringen å forby masker i opptakten til fotball-VM og OL. Justisminister José Eduardo Cardozo uttalte til pressen «om demonstrantene ikke identifiserer seg vil dette bli sett på som et lovbrudd og straffene vil øke i takt med gjentagende lovbrudd». På tross av at lovforslaget ble trukket tilbake av regjeringen etter krass kritikk, ble flere demonstranter arrestert under fotball-VM kun fordi de hadde såkalte anonymousmasker i sekken. Problemet blir det ulike organisasjoner i Brasil peker på: protest i seg selv blir kriminalisert. – Vi har en rett til å bruke gata, til å ytre oss og til å organisere folk for å kjempe for det vi ser på som grunnleggende rettigheter. Men det er klart vi blir skremt når flere av oss blir overvåket og oppsøkt i hjemmene våre av politiet, fortalte en av aktivistene fra Bevegelsen for Gratis Kollektivtransport (MPL) meg i etterkant av demonstrasjonene under fotballVM. I den brasilianske dagligtalen er det vanlig å påkalle både Gud, Jomfru Maria og Jesus. –Nossa Senhora! O meu Deus! Jesuuuuuus! De påkaller de høyere makter for både smått og stort. Hva sier han, Frelseren der oppe på berget, når dommen over Brasils kriminelle skal falle?

10

En aksjonist forteller turister at Brasil ikke er trygt under fotball-VM.


Tema: Forbudt protest

Sannheten seiret i Huehuetenango I Guatemala kan aktivisme, fagorganisering og politisk meningsytring resultere i tortur, drap og anklager om terrorisme. Men i Huehuetenangosaken seiret rettferdigheten for sju politiske fanger. Tekst: Gyda Kronen Stenhammer.

Det er tirsdag formiddag, solen brenner denne maidagen i Guatemala By. Den intense søppelstanken er uunngåelig, det samme er synet av vaktene med tung bevæpning. Utenfor høysikkerhetsfengselet Centro Preventivo har flere familiemedlemmer kommet for å besøke sine kjære innenfor murene. De bærer på alt fra dopapir til egg og brus. Noen av de på innsiden er såkalte politiske fanger. De sitter i fengsel for motstand mot den guatemalanske staten, og er fratatt grunnleggende rettigheter og verdifull ytringsfrihet.

Det vanlige synet på en fange er at det er en person som har begått en kriminell handling og derfor skal straffes. De blir isolert fra samfunnet og fratatt sin frihet. Bak murene kan de fort bli glemt, dette er også hensikten. Flere av de politiske fangene blir forlatt, de forblir ukjente og deres sak blir en av mange i bunken, uløst og urettferdig. Kriminalisering som undertrykkelse er et flittig brukt verktøy i flere latinamerikanske land. Slik kan motstanden ties, men under legitimt dekke: de er jo kriminelle.

Kriminalisering av motstand I Guatemala blir ofte organisert motstand mot vannkraftverk, gruvedrift og annen ressursutvinning kriminalisert. Motstanderne av utbyggingen har blitt arrestert og sendt i fengsel langt unna familiene sine. Politisk handling har blitt omgjort til straffbare handlinger, i håp om å svekke organisering og ytringsfrihet.

Falske anklager og vilkårlige arrestasjoner Et eksempel på kriminalisering av motstand mot ressursutvinning på urfolks territorium, er Huehuetenangosaken i Guatemala. Selskapet Hidro Santa Cruz har et vannkraftverk i kommunen Santa Cruz Barillas. Sju personer ble fengslet i februar og mars 2015. De var anklaget for forbrytelser som angivelig fant sted i løpet av protester mot

11

Demonstrasjoner for landrettigheter i Guatemala. Foto: Brigada Sin Fronteras – vårbrigaden 2016.


utbyggingen av vannkraftverket og protester mot vilkårlige arrestasjoner av andre samfunns- og urfolksledere. De politiske fangene ble siktet for forbrytelser som spenner fra ulovlig frihetsberøvelse, tvang, konspirasjon, kidnapping og drap. Til tross for den lange listen av anklager, har ingen grunnlag i faktiske bevis. Nasjonale og internasjonale institusjoner beskrev vilkårlige arrestasjoner, fengsling og søksmål som politisk motivert og som forsøk på å kriminalisere uenighet. Ressursutvinning truer urfolk I løpet av de siste årene har det vært flere fredelige demonstrasjoner mot Hidro Santa Cruz. Demonstrantene er bekymret for konsekvensene det har for miljøet, at de skal bli fordrevet fra sine landområder og at hellige steder vil gå tapt. Guatemala er sterkt preget av rasisme og undertrykkelse av urfolk. Mange har måttet kjempe for kontroll over egne landområder i møte med nasjonale og transnasjonale prosjekter som tråkker på deres rettigheter. Store deler av urfolksgruppene i Guatemala, som mayafolkene K’iche’, Q’eqchí og Kaqchikel, bor i rurale områder og har sterk tilknytning til naturen. De er avhengige av å beskytte jorden de anser som sin mot ødeleggelsene som kommer med industriutbygging. Steder som vannkanten og en klippe kan være hellige steder som brukes til kulturelle seremonier og ritualer. På sine områder dyrker de sin kultur, identitet og spiritualitet.

Bønder og urfolk ønsker bærekraftig jordbruk og vil beskytte jorda fra utvinningsindustrien som etterlater seg utpint jord og forurenset vann Foto: Brigada Sin Fronteras – vårbrigaden 2016.

De sju politiske fangene fra Huehuetenangosaken ble 22.juli 2016 løslatt med umiddelbar virkning i Guatemalas høyesterettsdomstol Foto: Brigada Sin Fronteras – vårbrigaden 2016.

Vannkraftverk i Norge og Guatemala Den sosiale, miljømessige og politiske konteksten er viktig å kjenne for en utenlandsk aktør som starter opp et prosjekt i et land. Fornybar energiprosjekter gjennomføres uten at hensyn til verken miljøet eller lokalbefolkningens rettigheter. Vannkraft har positiv klang i de fleste norske ører. Vannkraft er hovedkilden til elektrisiteten vi bruker, og langt mer miljøvennlig enn for eksempel gass og kull. I Norge har vannkraft mange positive sider, men vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til starten av 1970-tallet for å finne store uenigheter om ressursutvinning også her. Da protesterte lokalbefolkning mot utbyggingen av Altavassdraget, på samme måte som i Huehuetenango. I Guatemala prioriteres ofte økonomisk vekst foran sosiale og miljømessige hensyn, og urbefolkningen er spesielt utsatt. Lokalbefolkningen får dårlig eller ingen informasjon under utvinningsprosessen, ei heller ytret sin mening om saken. Vannkraftverkene tørker samtidig ut elvene i nærheten. Hva gjelder fordeling av det som produseres, ser lokalbefolkningen lite til overskuddet. De demonstrerer derfor mot at livsgrunnlaget deres blir tatt fra dem, men det har endt med trusler, vold og fengsling.

12


Selv om det produseres store mengder energi, er flere lokalsamfunn i Guatemala uten strøm. Vannkraftverkene er ikke til for folket, energien som produseres går ikke til husstander uten elektrisitet. Derimot går store deler til bruk i gruveindustrien. Umiddelbar løslatelse Rettssalen i fjortende etasje er full. Publikum sitter og står langs veggene, der de kan finne plass. Stemningen i rommet er spent. Luften er stram. Vaktene står tett og de er alle godt utstyrt med skuddsikre vester og våpen. Vaktene fører de politiske fangene inn, med håndjern. De plasseres i et lite avlukke med glassvinduer i venstre hjørnet. Juli 2016 kom saken til de sju politiske fangene i Huehuetenango opp for Guatemalas høyesterett. Det hadde vært en lang kamp hvor mange ble arrestert og flere ble fengslet før de til slutt ble løslatt på grunn av manglende bevis. Flere har blitt såret og to menn ble drept der væpnede sikkerhetsvakter ansatt av Hidralia Energía er anklaget. Sju politiske fanger satt til slutt igjen. Rettssaken var fylt med vitnesbyrd fra de politiske fangene og statsrepresentanter, samt ekspertuttalelser. Hele prosessen ble forsinket av at flere av vitnene til Ministerio Público, det offentlige departementet som representerer staten, ikke møtte. De vitnene som møtte opp slet med å huske sentrale elementer og la frem motsigelser. Fredag 22. juli 2016 leste dommer Yassmin Barrios opp dommen. Barrios var også meddommer i den historisk viktige saken der tidligere statsleder Rios Monnt ble dømt for folkemord og i saken

som har blitt kjent som Sepur Zarco, hvor tidligere militære ble dømt for seksuell vold og slaveri under borgerkrigen. Barrios ba om umiddelbar løslatelse av alle de sju politiske fangene. To av dem ble ikke frikjent på alle anklager, en ble dømt til seks måneders fengsel for tvang og den andre til tre års fengsel for å ha hindret rettferdighet. Likevel ble de begge sluppet middelbart på grunn av tiden de allerede hadde sonet i varetekt. Mange av de sakkyndige vitnesbyrdene om manglende bevis styrket tesene om korrupsjon og straffefrihet. Rettferdighet og rettsikkerhet Kriminalisering er en effektiv strategi for å skape frykt og tie motstandsstemmer, men akkurat i denne saken vant de politiske fangenes stemme frem med sannheten. Dette er et eksempel på at rettferdigheten kan vinne, selv der illegitim kriminalisering og statlig korrupsjon er inne i bildet. At folk blir urettmessig arrestert for å forsvare liv, er viktig å vie oppmerksomhet til. Huehuetenangosaken viste rettferdighet og rettssikkerhet. Kan den bidra til at også andre politiske fangers saker kommer frem i lyset? I det de tidligere politiske fangene forlater rettssalen flokker familiene seg rundt dem med brede smil og latter, styrke og lettelse i blikket. Både nasjonale og internasjonale medier er på plass, for dette er et historisk øyeblikk. Rettferdigheten har seiret i Huehuetenango.

13

Urfolks relasjon til naturen er nær og for dem er vannet, skogen og jorda hellige steder som behandles med respekt. Å kunne bestemme over egne landområder og naturressurser er viktig, dette er grunnlaget for deres kultur, identitet og spiritualitet. Foto: Brigada Sin Fronteras – vårbrigaden 2016.


Med frihet som innsats Flere latinamerikanere kjemper livsviktige kamper på sine arenaer. Tapes kampene sitter de igjen uten sitt livsgrunnlag eller uten sin frihet. Tekst: Gyda Kronen Stenhammer. Foto: Vårbrigaden 2016 – Brigada Sin Fronteras.

Å kjempe for noe så grunnleggende som vann, jord og landområder, kan utgjøre en risiko for eget liv og frihet. Det er en kamp for bønders rett til jord. Det er en kamp for urfolks rett til vann. Det er en kamp for rettssikkerhet og mot korrupsjon. Det er en kamp for rett informasjon, og det er en kamp for å bevare naturens mangfold. At folk står opp for sine rettigheter, er i flere land ansett som lovbrudd fra myndighetenes side. I Latin-Amerika ser man gjentagende og systematisk bruk av trusler, forfølgelse, vold og drap for å stoppe aktivister. Sosiale bevegelser hvor menn, kvinner og barn står opp mot urettmessig behandling, møtes med kriminalisering. Kriminaliseringen følger direkte av protester mot prosjekter som gruvedrift, vannkraftverk, avskoging, jordbruk og mot mangel på informasjon om industriutbygging. De økonomiske og politiske elitene i Latin-Amerika har mye makt. Trues disse, får det konsekvenser. Bønder, miljøaktivister, urfolkenes forkjempere fog frie medier som hever stemmen - alle har de til felles at de skaper økt bevissthet om en uholbar situasjon. Men, det skjer med friheten som innsats.

14


I Río Blanco i Honduras har lokalsamfunnet organisert seg i kamp mot vannkraftverket Agua Zarca. Urfolk blir tvangsflyttet fra sitt territorium og opplever økt militarisering som skaper frykt og hindrer motstand.

I Garífunasamfunnet Vallecito bygges det et felleskjøkken av jord og vann. Lokalsamfunnet er organisert i Organizacion Fraternal Negra Hondureña (OFRANEH). De har blitt kastet ut for sin kamp for territorium. De har tatt området tilbake, men trues konstant av turistnæringen og palmeplantasjer. Den honduranske staten vil etablere såkalte ZED’er, frisoner hvor statens lover og regler ikke gjelder og kommersielle selskaper får fritt spillerom.

For Mayaene i Guatemala har elvene, innsjøene og vannkildene spirituell og hellig verdi. Myndighetene i landet anser det som et lovbrudd å forsvare vannkildene mot forurensning og avledning.


Berta Cáceres fra Honduras var koordinator i COPINH, en organisasjon som ble etablert som en reaksjon på truslene mot Lenca-folket. Hun ble drept av paramilitære med bånd til staten. Foran et veggmaleri av Cáceres står COPINHs nye koordinator Tomas Gómez. Han kjemper videre, selv om Honduras er verdens farligste land å være aktivist i.

Hus knust til pinneved. Eiendeler spredd overalt. Små ting som kosedyr, pokaler og fat, har alle eiere som nå har evakuert fra området. Stanken er sterk i det man trår ned i gjørma.

De nasjonale mediene i Honduras kontrolleres av en liten maktelite som holder tilbake informasjon om egne økonomiske og politiske interesser. I Río Blanco ligger lokalradioen Radio Gualquarke. I sin kamp for rettferdighet utgjør grasrotorganisasjoners lokale radioer en konstant trussel for eliten og myndighetene i landet.

16


Bondens familie er en av de rundt 700 tvangsfordrevne maya q’eqchi-familiene i Polochicdalen nord-øst i Guatemala. Der familiene før dyrket mat til å leve av, dyrkes nå sukkerrør for å fore etterspørselen etter grønt drivstoff til europeiske biler. I deler av dalen har familier forsøkt å reokkupere tidligere områder gjennom organisering i bondeorganisasjonen CUC. De ble stemplet som inntrengere.

Under en marsj fra den mexicanske grensen til Guatemala by ropte aktivistene slagord om rett til vann, jord og territorium. – Menn og kvinner trenger frihet. Elvene trenger frihet, Moder jord trenger frihet. Frihet til vannet vårt!


Tema: Forbudt protest

Kamp og konflikt i Bolivias nasjonalparker Bolivias urfolksgrupper mobiliserte og stoppet en fryktet vei. Nå trues bærekraft og biologisk mangfold i landets nasjonalparker av vannkraftutbygging. Tekst: Malin Høyme

Urfolk i Bolivia har lenge kjempet for retten til å bevare urfolksterritorier mot statens økonomiske interesser. Etter splittelser og undertrykking av urfolksorganisasjoner under TIPNIS-konflikten, er det vanskelig å protestere når trusselen om et vannkraftverk nå preger Madidi nasjonalpark. Territorio Indígena y Parque Nacional Isiboro-Sécure (TIPNIS) er en av mange nasjonalparker i Bolivia hvor urfolk lever. Da regjeringen foreslo å bygge en vei som ville skjære igjennom parken, var det starten på en rekke protestmarsjer i landet. Urfolksgruppene ville holde blant annet cocadyrkere, storskala jordbruk og tømmerselskaper ute av områdene sine. Marsjen mot La Paz I august 2011 samlet flere hundre urfolk seg for å marsjere 600 kilometer fra Trinidad til La Paz. I løpet av marsjen ble demonstrantene raidet av regjeringens væpnede politi i en landsby i TIPNIS.

Ubevæpnede menn, kvinner og barn ble møtt med brutal vold og undertrykkelse av regjeringen. Omfanget av volden skapte store negative reaksjoner både i nasjonal og internasjonale media. Som resultat av mediedekningen, begynte tusenvis av bolivianere å støtte protesten. Flere bolivianere ble selv med i protestmarsjen. Etter 65 dager på veien, nådde 2500 demonstranter La Paz. Demonstrantene ble møtt av en massiv velkomst, og regjeringen bestemte at TIPNIS-veien ikke skulle bygges. Splittelser og uenighet CONISUR, en grasrotorganisasjon dannet av flere urfolkslandsbyer i sør-TIPNIS, ønsket fortsatt at veien skulle bygges. De argumenterte for at mye av veien allerede var bygget og at den kunne bli en god inntektskilde for urfolk i parken. I desember 2011 marsjerte de derfor også fra Trinidad til La Paz med

18

Urfolk protesterer for andre gang mot byggingen av en vei gjennom TIPNIS i 2012. Foto: Dario Kenner.


«Siden regjeringen har klart å splitte urfolksorganisasjonene, er det vanskelig å mobilisere til sosial protest» sitt krav om at veien skulle bygges likevel. Etter at CONISUR nådde La Paz i januar året etter, annonserte regjeringen en konsultasjon for å avgjøre spørsmålet om byggingen av veien gjennom TIPNIS. Da kunngjorde CIDOB, en organisasjon som representerer 34 urfolksgrupper fra lavlandet, at de ville starte enda en ny marsj for å protestere mot veien. På veien mot La Paz ble også disse demonstrantene møtt med flere veiblokkeringer og regjeringsstyrker som ville hindre dem fra å komme frem. Da regjeringen så at urfolksorganisasjonene fikk økt støtte nasjonalt og internasjonalt, bestemte de seg for å splitte og svekke flere organisasjoner. Flere måneder med trusler, gassangrep, politikontroll og full stans av finansiell støtte til organisasjoner som hadde protestert mot veien fulgte. Slik klarte regjeringen å splitte flere organisasjoner til fraksjoner som ikke lenger var enige i TIPNISsaken. Blant annet ble CIDOB splittet i CIDOB Orgánica og CIDOB del MAS, som ble lojale mot staten. Angrepene mot urfolksorganisasjoner og urfolksledere har pågått helt siden den første protestmarsjen mot veien i 2011.

– Hvis regjeringen ønsker å gjennomføre slike store prosjekter, bør de informere lokalbefolkningen og ta forholdsregler for å beskytte disse menneskene, sier presidenten i urfolksorganisasjonen CPILAP. – Men regjeringen gjør ikke det og derfor utsetter de befolkningen som bor i parken for fare. Noen lokale ønsker å være med å kjempe mot dette prosjektet, men det er problematisk å gå til protest mot slike megaprosjekter som staten vil innføre. Presidenten er bekymret. – Vi er usikre på hvordan vi skal forsvare våre rettigheter som urfolk. Etter TIPNIS-konflikten må urfolk fra Madidi nasjonalpark finne nye måter å forhandle med regjeringen på, og de må også finne andre alternativer for å få nasjonal og internasjonal støtte. Sosiale medier er blitt et viktig verktøy for å informere om vannkraftverket, og å nå organisasjoner som FN og Amnesty. Lokalbefolkningen prøver å skaffe midler for å kunne spre informasjon på lokal TV og radio. De ønsker det samme som TIPNIS: stoppe regjeringen fra å gripe inn i det de ser som sin bærekraftige levemåte.

Vannkraftverk i Madidi nasjonalpark Etter disse splittelsene har det vært vanskeligere for urfolk fra lavlandet å forsvare sin rett til bevaring av nasjonalparker og urfolksområder. I Madidi nasjonalpark står befolkningen nå ovenfor en stor trussel. Det nasjonale elektrisitetsselskapet signerte i 2015 en kontrakt med et italiensk firma om utbygging av vannkraftverk i parken. Et vannkraftverk vil føre til store oversvømmelser av flere områder. Lokalbefolkningen frykter at mye av det biologiske mangfoldet av dyr og planter kommer til å drukne. Derfor har noen urfolk fortalt at de ønsker å protestere mot byggingen av vannkraftverket på samme måte som TIPNIS-marsjene. Siden regjeringen har klart å splitte urfolksorganisasjonene nevnt ovenfor, er det vanskelig å mobilisere til sosial protest i landet. I tillegg fortsetter regjeringen å true og utpresse urfolksledere og aktivister.

Malin Høyme har en mastergrad i utviklingsstudier fra Universitetet i Agder og har gjort to feltarbeid i Bolivia. Bolivias urfolk: • TIPNIS ligger på grensa mellom Cochabamba og Beni fylke. I TIPNIS bor det urfolk av gruppene Tsimane, Yuracaré og Mojeño-Trinitario • Madidi Nasjonalpark ligger i La Paz fylke. Der bor urfolksgruppene Quechua, Aymara, Tacana, Esse, Ejja, Leco, Mosten, Chiman, og Araona. Urfolksorganisasjoner • CONISUR: Consejo Indígena del Sur. Støttet byggingen av en vei gjennom TIPNIS. • CIDOB: Confederación de Pueblos Indígenas del Oriente Boliviano. Splittet i CIDOB Orgánica (mot TIPNIS-veien) og CIDOB del MAS (støtter staten). • CPILAP: Central de Pueblos Indigenas de La Paz. Urfolksorganisasjon i La Paz fylke

19


Tema: Forbudt protest

– Som om slavetida var tilbake I dag er dei fem leiarane i quilomboen São Domingos sikta for tjuveri av selskapet Fibria. Dette for å kjempe for den jorda som rettmessig er deira. Tekst: Vilde Gjerde Lied og Håvard Søndenå

Over dei siste åra har quilombolaene i São Domingos i Espirito Santo, og i området rundt, blitt fordrive av celluloseselskapet Fibria. – Dei tar frå oss heimen, dei tar frå oss maten vår, dei har tatt frå oss alt i naturen sidan eukalyptusen kom hit til Espirito Santo. Vi skal ikkje bli ofre, men vi har ikkje moglegheit til å overleve slik det er no. Vi har ikkje utdanning, vi har ikkje arbeid, vi har ikkje økonomiske forhold til å vidareføre kulturen vår. Selskapa hjelper oss ikkje med noko som helst, seier Domingo Jeronimo. Arresterte av opprørspoliti – Selskapet har meldt 30 personar til politiet, alle herfrå. Ein dag kom dei og arresterte oss alle. Dei parkerte med bussar, hundar og hestar på fotballbana, og gjekk så frå dør til dør og arresterte oss. Dei sprang etter oss med våpen. Det var som om slaveriet var tilbake, seier Altiane Blandino. Han

sit på kjøkkenet sitt i São Domingos. Han sit med kaffikoppen i eine handa, og aipim i den andre, ei kake laga av maniokplantene frå den stadig tørrare åkeren han har på utsida. Utanfor står eukalyptusen, rak i ryggen, heilt stille. Saman med Domingo Jeronimo, Antonio Marcos Blandino, Marcos Blandino og Milton dos Santos er Altiane Blandino tiltalt av celluloseselskapet Fibria for steling av småkvist frå deira område. Mange quilombolaer er avhengige av å samle kvist og ved frå skogen som dei lagar trekol av. Tidlegare hadde quilombolaene ein avtale med selskapet om at dei kunne ta det treverket som ikkje kunne brukast til cellulose. September 2015 avslutta selskapet brått denne avtalen. Kort tid etter tok tungt væpna opprørspoliti seg inn i busettinga, og tok med seg dei fem tiltalte. – Dei behandla oss som om vi smugla dop og våpen. Vi vart arresterte klokka fire om morgonen

20

Nyleg planta eukalyptus pregar landskapsbilete rundt quilomboen São Domingos. Foto: Håvard Søndenå.


«Dei seier det vi gjer er tjuveri, men dei første tjuvane her var dei» i heimane våre. Eg hadde seks pistolar retta mot hovudet mitt. Etter ein lang samtale vart eg eskortert ut av to politimenn. Det var ingen som fortalde oss kva det var som skjedde, fortel Domingo Jeronimo om dagen dei vart arresterte. Dei fortel om ein svært kritisk situasjon, der selskapet er mektigare enn folket som bur i regionen. – Selskapa er sterke fordi dei brukar makt, medan vi verken har våpen eller evna til å lese. Vi har ofra alle våre krefter, medan dei framleis har mykje å spele på. Dei har utdanning, politi og staten på si side, seier Marcos Blandino. Herrelaus på papiret – Denne jorda hadde ingen eigar då forfedrene våre kom hit. Dei rømde og busette seg her kor dei kunne jobbe som dei ville. Dei dyrka jorda og bygde brakker og småhus, og dyrka her og der, fortel Altiane Blandino. Under og etter slavetida rømde mange slavar til skogen. Dei hadde ingen papir på jorda som dei etter kvart skapte samfunna sine på. Dette gjorde det lett for celluloseselskapa å etablere seg i området. – Fibria berre drog inn på mange, mange jorder og kalla seg sjølv for eigarar. Frå mange av åkrane fjerna dei folket vårt. Dei sa at viss vi ikkje forlét staden ville dei øydelegge husa våre. INCRA (Det Nasjonale Institutt for Kolonisering og Jordreform) viste meg på kartet enormt mange jordområde utan eigar. Og alle desse er i selskapet si hand, fortsetter Domingo Jeronimo.

ta til seg vatn og næring. Dette gjer at jorda som quilombolaene livnærer seg av blir svært vanskelig å bruke. Elvene og innsjøane dei tidlegare har fiska i tørkar ut og fisken døyr. Kven er tjuven? Sjølv om det er første gong quilombolaene er skulda for steling av trevirke, er det ikkje første gong selskapet skuldar på dei for ugjerningar gjort på eukalyptusplantasjane. – Når det oppstår brannar på plantasjane legg dei skylda på oss. Så lenge dette skjer i vår region, så er det vår kultur, vårt vatn, våre elver og hus som forsvinn. Derfor ønsker vi ikkje å gjere slikt. Men dei skuldar på oss uansett, seier Domingo Jeronimo. Ironien i historia er likevel: Den jorda Fibria meiner quilombolanene stel var det selskapet som først tok frå quilombolaene. – Dei seier det vi gjer er tjuveri, men dei første tjuvane her var dei. Den dagen dei kallar meg tjuv, vil eg seie til dei: Den første tjuven som kom hit, det var selskapet Aracruz. Dei sender opprørspolitiet på oss, dei tar oss vekk frå landet vårt. Det einaste selskapet ønsker i dag, er å få oss vekk, fordi vi gjer motstand, avsluttar Altiane Blandino.

Vassmangel og tørke I følgje Altiane er 90 prosent av området deira okkupert av eukalyptusplantasjar eller sukkerplantasjar. Nærværet til eukalyptusen skapar store problem for quilombolaene. – Dei har 30 store tankbilar som i gjennomsnitt tar 15 000-20 000 liter vatn. Kvar tankbil køyrer meir enn fem turar dagleg. Ein innsjø har allereie tørka ut. Så mykje vatn har dei tatt frå oss til eukalyptusen sin. Vi i lokalsamfunna må grave hol for å finne vatn. Vi klagar, vi har bedt dei, vi har trygla, men dei sett opp sikkerheitpersonell og fortsett utan stopp, seier Marcos Blandino. Eukalyptusen er svært effektiv når det gjeld å

21

Fibria Celulose • Verdas største produsent av eukalyptusmasse, som blir brukt til å produsere papir. • Grunnlagt på 1960-talet av nordmannen Erling Lorentzen som Aracruz Celulose. Lorentzen solgte seg ut av selskapet i 2008.

Altiane Blandino og Domingo Jeronimo er to av dei tiltalte quilombolaene (Foto: Håvard Søndenå).


Mundurukuenes motstandskamp Brasil: I august ble konsesjonen til vannkraftverket São Luiz do Tapajós kansellert. Mundurukufolket har kjempet mot demningen som ville ha oversvømt deres hjem og ødelagt deres livsgrunnlag. Elva og de som er avhengige av den trues fortsatt av planer om flere vannkraftutbygginger. Tekst og foto: Fabio Náscimento, www.fabio-nascimento.com facebook.com/fabio.nascimento.portfolio Oversatt og tilrettelagt av Frøya Torvik.

Tapajós er en av de største elvene i Amazonas, og området har et stort biologisk mangfold. Den brasilianske regjeringas store utbyggingsplaner ved elva truer det unike og rike biologiske mangfoldet, i tillegg til hjemmet til 14 000 Mundurukufolk. Elva starter i delstaten Mato Grosso og snirkler seg gjennom den vestlige delen av delstaten Pará, før den munner ut i Amazonaselva.

22


Landsbyen Sawré Muybu ligger på bredden av Tapajóselva, og ved munninga til sideelven Jamanxin. Landsbyen ville blitt oversvømt om demninga ble bygget.

En Mundurukukvinne vasker fisken hun har fanget. Den skal bli mat til det første allmøtet for Mundurukufolket. Her samlet 700 urfolk fra 102 forskjellige landsbyer seg i fem dager. Helse- og urfolksutdanning ble tatt opp, men det største temaet var beskyttelse av deres levemåte. Regjeringens vannkraftprosjekter anses som en stor trussel.

23


Lederen for Mundurukufolket, Arnaldo Kaba, snakker til et publikum som består av rundt 90 andre ledere. I Munduruku-samfunn har hver landsby en leder, men avgjørelser blir tatt ved konsensus. Alle skal bli hørt. – Mundurukufolket vil lide nederlag om vi ikke holder sammen, sa lederen for Sawré Muybu landsbyen, Juarez Saw Munduruku. De kjemper for offisiell godkjenning av territoriet deres som urfolksterritorium.

Munduruku-ledere og rundt 1400 medlemmer fra ulike brasilianske urfolksgrupper satte opp leir utenfor Nasjonalkongressen i Brasilia, for å kreve rettigheten til sitt land. Organisatorene ville diskutere problemer rundt demarkering av deres territorium og urfolksrettigheter med staten. Den brasilianske kongressen vurderer forslag som vil overkjøre urfolks rettigheter på ressurser som staten mener er «relevante offentlige interesser».

24


Leusa Maria sitter med datteren sin på den offentlige høringen i Nasjonalkongressen. Hun var en av de få urfolkslederne som fikk være tilstede. Andre urfolksledere ble utestengt fra høringen. Som følge av mobiliseringen i april 2015 for rettigheter til land ble, blant annet, Sawré Muybu anerkjent som urfolksterritorium et år etter.

I dag lider Tapajós elva av konsekvenser etter gull- og diamantutvinningen, som slipper ut store mengder kvikksølv i elva. På tross av seieren med avgrensning av urfolksterritoriet Sawré Muybu og kansellering av vannkraftverkets konsesjon, fortsetter bekymringen for elvas og deres framtid.

25


Tema: Forbudt protest

– Radioen er vårt våpen I Honduras blir grasrotsorganisasjoner forfulgt og trua når de forsvarer sine rettigheter. Gjennom lokalradioer kjemper de for en plass i samfunnet. Tekst: Frøya Torvik.

På hovedkontoret til COPINH, organisasjonen til Lencaurfolket, er Marleni Reyes Castillo akkurat ferdig med radiosendinga si. I et av rommene på kontoret i den lille byen Esperanza, holder radioene Guarajambala og La Voz Lenca - «Lencastemmen» til. Sistnevnte er COPINHs eldste radio. Etter oppstarten har det blitt etablert fem radiostasjoner til i ulike Lencasamfunn. Mandag til fredag, fra ti til elleve, har Marleni et radioprogram rettet mot kvinner. – I radioen er det mange muligheter, den er vårt våpen og vår stemme. Der snakker vi om organisering i kampen for å forsvare vår natur og kosmovisjon, vårt territorium og rettighetene til kvinner, urfolk og folket, forteller hun. Radioene styres og organiseres av lokalsamfunnene, og kalles derfor lokalsamfunnsradioer.

Flere radioer, mer inkludering De første lokalsamfunnsradioene i Honduras ble etablert på 2000-tallet. Egne kommunikasjonsmidler gjorde det mulig å spre nyheter og informasjon. Menneskerettighetsbruddene som folk og lokalsamfunn ble utsatt for, ble fordømt gjennom radioen. Lokalsamfunnsradioene ble en bevegelse som vokste i Honduras. I dag har flere grasrotsorganisasjoner egne radiostasjoner rundt om i landet. For garífunafolket var dette også en mulighet til å få informasjon på sitt morsmål. Garífunafolket er etterkommere av afrikanere som rømte fra slaveskip som forliste på den karibiske kysten før de ankom Mellom-Amerika. I dag holder flertallet til på østkysten av Honduras. Også på kysten av Nicaragua, Guatemala og Belize bor det garífunaer. I Honduras kjemper mange garífunaer gjennom

26

Marleni Reyes Castillo har et eget radioprogram for kvinner der hun oppfordrer kvinner til mer politisk deltagelse. Foto: Ingrid Fadnes.


«De store mediene ekskluderer den befolkningen som ikke snakker spansk» organisasjonen OFRANEH for rettigheter og territorium. De bruker lokalsamfunnsradioer som et viktig middel for å bevare og formidle sin kultur og sine tradisjoner. De store mediene ekskluderer den befolkningen som ikke snakker spansk. For minoritetsgruppene er det viktig både kulturelt og politisk å få informasjon på sitt morsmål. På den måten blir lokalsamfunnsradioene et medium som formidler korrekt informasjon som flere kan forstå. Løgner på bekostning av ytringsfrihet – Regjeringen prøver å fjerne ytringsfriheten til lokalsamfunnene. De vet at vår informasjon er den eneste som faktisk er knyttet til folkets kamp, og at vi aldri kommer til å slutte og fortelle sannheten. Regjeringen forteller andre land at Honduras ikke er et voldelig land og at alt bare er bra her, samtidig dreper de våre kamerater i kampen, forklarer Marleni. Ytringsfriheten er lovfesta i Honduras. Det er også ILO-konvensjonen 169 om urfolksrettigheter som understreker friheten til å etablere egne medier på egne språk. Til tross for dette forfølges de uavhengige mediene. – Gjennom lokalsamfunnsradioene forteller vi bare sannheten, uten å skjule noe. I dette landet blir det sett på som et lovbrudd å forsvare rettighetene sine, fortsetter hun. Etter statskuppet i 2009 mot daværende president Manuel Zalaya har situasjonen blitt verre. I tiden etter kuppet spilte de uavhengige mediene en viktig rolle. Alle de store mediehusene støttet kuppet, og skjulte det faktum at det hadde vært et statskupp. De uavhengige mediene var de eneste som formidlet reell informasjon om hvordan og hvorfor eliten og den ekstreme høyresiden tok over makten i landet. Den større og uavhengige radioen Radio Progreso, spilte en sentral rolle i å formidle informasjon under kuppet. I 2015 vant grunnleggeren av radioen, Padre Melo, Raftoprisen for sitt arbeid for å forsvare ytringsfrihet i et av verdens mest voldelige land.

frekvenser var for høy. To år senere ble kampanjen stoppa. Daværende president Porfirio Lobo lanserte da et reformforslag til telekommunikasjonsloven. Staten uttrykte at målet var å legge til rette for flere frekvenser for å oppnå en «demokratisering» av mediene. Lokalsamfunnsradioene og de alternative mediene ble imidlertid utestengt fra prosessen. Gjennom reformen ble lokalsamfunnsradioene totalt begrensa til lavfrekvenser, og loven inneholder en rekke økonomiske, organisatoriske og administrative krav for at radioer skal kunne få lisens og frekvens. Lovforslaget gjør ingenting for å endre det skjeve mediemonopolet i Honduras. Den rike eliten med store mediehus har fortsatt alle fordelene. Staten forsøker å stenge lokalsamfunnsradioene både gjennom juridiske endringer, og skremsel og forfølgelse av arbeiderne. Radioer har blitt påtent, og antenner er ødelagt. Radioutstyr har også blitt stjålet og journalister er fengsla. Radio Gualajambara er en av radioene som konstant må kjempe for sin plass på radiobølgene. Staten har flere ganger plassert andre radioer på frekvensen deres. Sender de på samme frekvens som andre radioer vil de overlappe og forstyrre hverandre. I tillegg til problemer med frekvensen prøver regjeringen å hindre dem økonomisk ved å gi dem bøter.

Mediemonopolet lovfestes I 2011 starta CONATEL, Den nasjonale kommisjonen for telekommunikasjon, en kampanje for å hindre åpning av flere lavfrekvensradioer. De fleste lokalsamfunnsradioer er lavfrekvensradioer, som vil si at de sender med kort rekkevidde på radiobølgene, på grunn av mangel på midler til å kjøpe en bredere lisens. Statens begrunnelse for lovforslaget var, blant annet, at tettheten av radioer innenfor visse

27

Lokalradioen i et lokalsamfunn ved den hellige elva Río Blanco. Radioen spiller en viktig rolle i kampen mot vannkraftverket Agua Zarca ved å spre informasjon om ressursranet selskapet og staten driver med Foto: Ingrid Fadnes.


Kampen for livet og sannheten I radiostudioet sitter Luis Fernando Gonzales, en av de frivillige ungdommene i radioen. Han har sending, men plutselig går strømmen i bygningen. Det blir mørkt og stille, og sendinga blir brått avbrutt. – Her i radioen er det vanlig at de kutter strømmen når vi har sendinger. Spesielt hvis vi snakker imot borgermesteren, de lokale eller nasjonale myndighetene. Det kan ødelegge sendeutstyret, radioen og antennene våre, forteller Luis mens han sjekker radioutstyret. – En av rollene til lokalsamfunnsradioer er å fordømme det dårlige som skjer. Når ulike gruve-, vannkraft- og vindprosjekter startes snakker vi om situasjonen og fordømmer konfliktene det fører med seg i lokalsamfunnene, fortsetter han. Kampen mot vannkraftprosjektet Agua Zarca, har lenge vært en av de største kampsakene til COPINH. Lokalsamfunnene rundt Río Gualcarque, hvor vannkraftverket skal bygges, har ikke blitt konsultert om utbyggelsen. Lokalbefolkningen opplever brudd på menneskerettighetene, økt militarisering og det har vært flere drap i forbindelse med prosjektet. Berta Cáceres, menneskerettighetsog miljøforkjemper samt tidligere koordinator av COPINH, ble drept i mars i år. Hun var svært aktiv i kampen for beskyttelse av elva og at lokalsamfunnenes selvbestemmelsesrett skulle bli overholdt. – De store, kommersielle mediene er stemmen til eliten i dette landet. De forvrenger informasjonen om hva som skjer i lokalsamfunnene og forteller folket alt annet enn sannheten. Derfor finnes lokalsamfunnsradioer, for å spre informasjon om både det bra og det dårlige som skjer, fortsetter Luis. – Vi driver med folkelig kommunikasjon,

og det er det farlig å drive med i Honduras. Lokalsamfunnsradioer får trusler fra CONATEL fordi vi ikke følger reglene og lovene deres. De prøver å true med å kutte frekvensen vår, men likevel fortsetter radioen. De liker ikke at vi snakker om alvoret og sannheten, avslutter Luis med et smil. Med radio som våpen Lokalsamfunnsradioene blir brukt som våpen i kampen for rettferdighet og en plass i samfunnet. Dette våpenet har imidlertid blitt offer for statens forfølgelse. I årene etter statskuppet har den politiske diskursen blitt dratt drastisk mot det ekstreme høyre. Staten har åpnet landet som en lekeplass for multinasjonale selskaper og nyliberalistisk politikk. Med dette blir Honduras’ rike elite rikere, mens det fattige flertallet blir fattigere. Statens forsøk på å stoppe stemmene til det marginaliserte folket kan ses som et tegn på frykt i et samfunn der mindretallet bestemmer over politikk og ressurser. Med skriveblokka, pennen og mikrofonen benytter de folkelige stemmene seg av ytringsfriheten og retten til å formidle gjennom egne medier. Et av COPINHs tiltak har vært å arrangere radiokurs og samtalegrupper for kvinner i ulike lokalsamfunn. Marleni forteller hvordan dette bidrar til at flere vil kjempe for sine rettigheter. – Det har vært en stor seier for COPINH å se kvinnene smile på ny. Før var de triste og sjenerte. Endringen har vært stor, og de har gjennomført den selv. I tillegg til frihet og tillit, trenger de opplæring på eget språk. Vi kommer også fra landsbygda, og mange kvinner vegrer seg fra å forlate kjøkkenet for å dra andre plasser. Nå som de kan gjør de det med en ny frihet. De er som duer i bur, når du åpner dørene begynner de å fly.

28

For garífunafolket er lokalradioene viktig for å få nyheter og informasjon på sitt eget språk. Foto: Ingrid Fadnes.


Vil du bidra til vårt neste nummer? Tema for neste utgave av tidsskriftet er minoriteter i Latin-Amerika. Vi tar i mot reportasjer, artikler, kronikker, bildeserier e.l. som retter søkelyset mot seksuelle, etniske, religiøse eller politiske minoriteter i regionen. Bidrag sendes til: latinamerika@gmail.com. Ta gjerne kontakt med redaksjonen på forhånd. Følg tidsskriftet på Facebook: @TidsskriftetLatinAmerika

Frist: 15.desember 29


Tema: Forbudt protest

Chiles kriminalisering av mapuchenes kamp Mapuchene i dagens Chile har kjempet en lang kamp for sine territorier og rettigheter. Staten har svart med assimileringspolitikk og undertrykkelse. Tekst og foto: Lisa Ilmork Martinsen.

Mapuchefolket i Chile befinner seg, i likhet med urfolksgrupper mange andre steder i verden, i en prekær situasjon. På tross av et internasjonalt regelverk som skal beskytte urfolk og deres rettigheter, slik som ILO-konvensjon nr. 169 og FNs erklæring om urfolks rettigheter, så fortsetter den chilenske staten å handle på tvers av disse. Chile har ved flere anledninger fått internasjonal kritikk fra blant andre spesialrapportører i FN. I 2014 ble staten dømt av Den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstolen (CIDH) for brudd på urfolks rettigheter, grunnet bruken av en kontroversiell antiterroristlov for å straffe urfolks kamp. Historisk tilbakeblikk Forholdet mellom den chilenske staten og mapuchefolket har siden andre halvdel av 1800-tallet vært preget av statlig assimileringspolitikk. Mellom 1860 og 1883 okkuperte Chile Araucaníaregionen militært. I løpet av denne prosessen og de påfølgende tiårene underla staten seg omtrent 10 millioner

hektar som tilhørte mapuchefolket, mens mapuchene ble plassert i reservater som utgjorde rundt fem prosent av deres originale områder. Reservatpolitikken førte til alvorlige konsekvenser som fortsatt er synlige i dag, slik som territoriell ulikhet og fattigdom. Et annet vesentlig poeng for forholdet mellom den chilenske staten og mapuchefolket er at staten gjennom historien har ivaretatt interessene til rike jordeiere og «kolonier» på bekostning av mapuchene. Opprettelsen av den private eiendomsretten er en viktig del av dette. De tilgodesette gruppene har fått tildelt eller kunnet kjøpe jord på områder som opprinnelig tilhørte mapuchefolket. Mapuchene har en lang historie med politisk kamp og har siden begynnelsen av 1900-tallet organisert seg politisk og posisjonert seg som sosiale aktører. Under jordbruksreformen på 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet klarte de ved hjelp av politisk press å få tilbake deler av territoriene som de ble fratatt i forbindelse med militærokkupasjonen på 1800-tallet, samtidig ble sosiale rettigheter etablert.

30

Machier og andre oppmøtte demonstrerer for mapuchenes rettigheter i Santiagos gater.

Demonstrasjon for mapuchenes rettigheter i Santiago 10. oktober 2016 i forbindelse med Día de la Resistencia Indígena - «dagen for urfolks motstand». Demonstrasjonen hadde til hensikt å støtte politiske mapuchefanger, mapuchefolket og deres kamp for sine kollektive rettigheter.


Under militærdiktaturet ledet av Pinochet (19731990) ble derimot mapuchenes rettigheter reversert, blant annet ved at mange av deres tilbakeførte territorier ble beslaglagt av staten. Mapucheledere ble utsatt for bortføringer, tortur og drap. Arven etter Pinochet-diktaturet er også av økonomisk art. Med implementeringen av en nyliberal økonomisk politikk på 1970-tallet og en grunnlov laget i 1980 som tilrettelegger for entreprenørskap, sterk eiendomsrett og lite statlig innblanding i virksomheters aktiviteter, ble grunnlaget lagt for at statlige og multinasjonale selskaper kunne utføre prosjekter på urfolks territorier. Dette ser man mange eksempler på i dag, i form av energi, skog- og fiskeriprosjekter. Ett tilfelle hvor norske interesser er involvert er Empresa Eléctrica Pilmaiquén S.A. sin utbygging av vannkraftverk på hellige mapucheterritorier. Her er Statkraft hovedaksjonær. Prosjektet har ført til protester fra flere mapuchesamfunn, og «budbringeren» Alberto Gallegos var nylig i Norge for å tale mapuchenes sak. Sosial protest På 1990-tallet ble Chile påvirket i positiv retning av internasjonale menneskerettighets- og urfolksdiskurser. I 1993 ble Ley 19.253 laget, som opprettet Comisión Nacional de Desarrollo Indígena (CONADI). Loven var et fremskritt med tanke på anerkjennelsen av urfolks rettigheter i Chile, men dessverre mangelfull og ute av stand til å oppfylle internasjonale krav. Etter hvert som man så at de administrative fremskrittene hadde ført til få reelle endringer, økte misnøyen med den chilenske statens urfolkspolitikk, noe som kom til uttrykk gjennom økt sosial protest. Mot slutten av 1990-tallet begynte staten å endre den nasjonale sikkerhetspolitikken, og som en del av dette ble sosial protest slått hardt ned på. Kriminaliseringen av urfolks protest sto i kontrast til det økte fokuset på urfolks rettigheter.

Ley Antiterrorista Under Ricardo Lagos regjering (2000-2006) gjenopptok man bruken av loven Ley 18.314, også kalt Ley Antiterrorista, som ble laget under militærdiktaturet til Pinochet. Loven har blitt kritisert for å ha en bred definisjon av terrorisme og for å kunne brukes selektivt mot visse grupper i samfunnet, deriblant mapuchene. Antiterroristloven tillater bruken av beskyttede vitner med anonym identitet i rettsakene. Ofte dømmes de anklagde til lange fengselsstraffer. Det kan settes spørsmålstegn ved om bruken av beskyttede vitner tilrettelegger for usanne forklaringer. Straffeforfølgelse av mapucheledere, hyppige razziaer mot mapuchesamfunn og overdreven voldsbruk fra politiets side finnes det mange eksempler på i konfliktpregede områder sør i Chile. På 2000-tallet ble flere mapucher drept i konfrontasjoner med politiet, og blant de representative sakene finner man drapene på Alex Lemún og Matías Catrileo, for å nevne noen. Kriminaliseringen av mapuchenes kamp er kriminaliseringen av et urfolks rett til sine forfedres tradisjonelle territorier. De er essensielle for deres kosmovisjon og levemåte, hvor naturen spiller en sentral rolle. I tilfellene hvor antiterroristloven benyttes mot mapuchefolket blir denne kampen sidestilt med terrorisme. Å kriminalisere mapuchenes kamp er å kriminalisere en urfolksgruppes legitime krav om å leve i tråd med egne verdier på sine rettmessige territorier. Dette er rettigheter som anerkjennes i ILO 169, som ble ratifisert av Chile i 2008. Administrative fremskritt har liten effekt når mapuchefolket har liten reell påvirkningskraft på investeringsprosjekter som angår dem, og utsettes for politivold og selektiv terroristlovgivning. Det er lite som taler for noen bedring for mapuchenes situasjon i umiddelbar fremtid. Men frem til dette oppnås vil de fortsette å kjempe for sine rettigheter, slik de har gjort i hundrevis av år.

31

«Å kriminalisere mapuchenes kamp er å kriminalisere en urfolksgruppes legitime krav»


Tema: Forbudt protest

Aktivisten bak OL-kulissene Blant glansbilder av den olympiske folkefesten foregår kampen mot fasaden, mot segregeringen og rasismen i det brasilianske samfunnet – en kamp som også dreier seg om retten til å være aktivist. Tekst: Benedicte Sørum.

– I Brasil har vi et ordtak om historien: «Du vil bare merke endringene når du beveger deg fremover». Hvis du står stille, er alt okay. Det samme gjelder for Brasil. Hvis du ikke prøver å endre noe, dersom du ikke beveger deg, da vil du ikke merke noe. Så hvis du er i en komfortabel situasjon i middelklassen, kan dagene gå sin vante gang uten store forstyrrelser. Men om du bor i favelaen og er fattig, eller hvis du er sosial aktivist, da vil staten slå tilbake mot deg. Du vil merke at staten er en voldelig organisasjon. Mario Campagnani er i Oslo i anledning publiseringen av rapporten Rio 2016 Olympics: The Exclusion Games. Som aktivist, journalist og bidragsyter til rapporten, har Campagnani et spesielt motiv for sitt besøk. Han vil spre informasjon om hvordan organiseringen av OL har bidratt til å gjøre hverdagen til tusener av brasilianere verre. Mer business enn sport – Det er ikke sport som er problemet. Tvert imot, OL i Rio har blitt gjort til et produkt som nedgraderer den folkelige verdien av sporten til fordel for næringsinteresser, sier han. Comitê Popular da Copa e das Olimpíadas, komiteen Campagnani representerer og som står bak den overnevnte rapporten, har utført en dyptgående kartlegging av de sosiale ringvirkningene av OLorganiseringen. Disse inkluderer boligprisstigningen i Rio de Janeiro, tvangsflyttingen av familier for bygging av OL-anlegg, motsigelsene i OLs miljødiskurs, økende militarisering og rasisme i

fattige bydeler, samt manglende åpenhet i offentlige prosesser og budsjetter. Arrangørene, altså den internasjonale olympiske komiteen, den føderale regjeringen og Rios lokalregjering, har ifølge rapporten brukt vesentlig mye mer av offentlige midler enn det de har vært åpne om. Militarisering, rasisme og tvangsflytting I dag bor opp mot 1,5 millioner mennesker i favelaen i Rio de Janeiro. En av de viktigste sakene for Campagnani og hans kolleger, er nettopp hvordan disse menneskene blir behandlet av myndighetene og OL-arrangørene. I rapporten forteller de om Rios tradisjon for det man kaller «sanering». Altså å «rense» byen for de aspektene som oppfattes som «stygge» eller «skitne». Dette saneringsarbeidet blir ekstremt under såkalte megaarrangementer, som fotball-VM og OL. – Gentrifiseringen av byområder er en integrert del av organiseringen av store idrettsarrangementer.

«Problemet er ikke hvem bærer våpnene, problemet er selve våpnene» 32

Aktivisten og journalisten Mario Campagnani er i Oslo for å fortelle om hvordan organiseringen av megaarrangementer påvirker befolkningen i Rio og Brasil. Foto: Benedicte Sørum.


De fattige flyttes for å bygge boligområder til de øvre klasser, forteller Campagnani. Mellom 2009 og 2015 har 77 206 mennesker blitt flyttet fra hjemmene sine i Rio og tusener trues med det samme. Rapporten karakteriserer myndighetenes strategi bak denne tvangsflyttingen som bevisst psykologisk terrorisme. Ofte blir ikke familiene informert om at de må flytte før noen møter opp på døra og sier at de må ut, og ofte har tvangsflyttingene en voldelig karakter. De siste årenes intensivering av tvangsflyttinger, har blitt akkompagnert av en sterk militarisering av favelaområder. – Denne typen kontroll, tuftet på en rasistisk ideologi, henger igjen etter diktaturperioden og er en del av det «svarte folkemordet». Militariseringen ble reintensivert med krigen mot narkotika på 1990-tallet. De store idrettsarrangementene har bidratt til en ny periode med sterkere militarisering i fattige bydeler. De siste årene ser vi en økende dødelighetsrate, forteller Campagnani. Han legger til at dette rettferdiggjøres gjennom en falsk sikkerhetsdiskurs, som går ut på at militarisering er bedre enn narkotikahandel og gjengvirksomhet. – Problemet er ikke hvem som bærer våpnene, problemet er selve våpnene. Militariseringen vil ikke gjøre noen ting bedre. Nå er tiltak som bygging av skoler, eller bedret tilgang på vann og elektrisitet, erstattet av maskingevær – overalt. De bruker mer penger på det de kaller sikkerhet, enn på utdanning. Det har for eksempel blitt investert stort i såkalte politi-tanks, med små hull hvor man kan plassere våpen. De ble brukt under fotball-VM, og vil bli brukt under OL, sier Campagnani. Han forteller om den såkalte «Motstand mot arrest»-loven, en lov som ble laget under militærdiktaturet og er hyppig i bruk. – Hvis en politioffiser dreper noen på gata i en favela, kan han legitimere det med denne loven. Mellom 2000 og 2015 ble rundt 12 000 drept av politiet i Rio. Bare én prosent av drapene ble etterforsket, sier Campagnani. Kampen for aktivismen Mario Campagnani tegner et annet bilde av aktivismen enn den stereotype forestillingen om en idealist som på prisverdig vis forsøker å endre verden. For Campagnani handler det like mye om kampen for å beholde retten til å være aktivist. – For meg handler dette også om en personlig kamp, om å bruke livet sitt på å kjempe for noe. Gjennom de senere årene har det blitt tøffere å være sosial aktivist i Brasil. Som et resultat av organiseringen av de store idrettsarrangementene, den politiske situasjonen i Brasil, nasjonale pengeproblemer og massive kutt i helse- og utdanningsbudsjettene, har antallet protester økt. Dette har igjen blitt møtt med statlige institusjonaliserte tiltak for å kontrollere og

Våpen florerer i fattige slumområder i Rio de Janeiro. Militariseringen har erstattet andre mer bærekraftige sikkerhetstiltak, slik som bygging av skoler og satsning på utdanning. Foto: Comitê Popular da Copa e das Olimpíadas.

I Rios favelaområder må tusener av barn vokse opp i voldelige omgivelser. Foto: Comitê Popular da Copa e das Olimpíadas.

33


Hvem har retten til å bestemme hvem som er undertrykke opprørsbevegelser. – I 2013-2014 har vi opplevd en sterk kriminalisering av sosialt opprør. Tidligere i år undertegnet Dilma Rousseff en såkalt antiterrorlov som skulle ruste landet bedre mot den globale trusselen fra terrorgrupper. Problemet er at antiterrorloven er altfor bred. I praksis kan den brukes til å stemple aktivister som terrorister. Hvem har retten til å bestemme hvem som er en terrorist og hva som er en sosial bevegelse? Antiterrorloven er ikke det eneste tiltaket som kan brukes til å innskrenke retten til sosialt opprør. – Nå finnes det også en egen olympisk lov. Den går ut på at hvis du reproduserer det olympiske symbolet, kan du bli arrestert. Det er i tillegg en annen lov som sier at dersom du blokkerer veien under en protest, kan du bli arrestert for det også, sier Campagnani. Under OL i august ble det som ventet gjennomført en rekke demonstrasjoner mot arrangørene og myndighetene. Disse fikk ikke foregå uavbrutt. I en anti-OL demonstrasjon 12. august ble 50 aktivister arrestert. Demonstrasjonene under åpningsseremonien 5. august ble fordømt og karakterisert av Temers regjering som forstyrrende for lekene. – Ytringsfrihet er nedfelt i grunnloven, men disse politiske protestene kan ikke fortsette å forstyrre lekene. Slike arrangementer krever ekstrem konsentrasjon, og når mennesker skriker og lager mye lyd, setter det selve lekene i fare, sa justisminister Alexandre de Moraes i en pressekonferanse like etter.

Norske og internasjonale medier har det siste halvåret skrevet mye om den politiske situasjonen i Brasil. I desember 2015 startet riksrettsprosessen som 31. august i år endte med avsettingen av president og leder for arbeiderpartiet Partido dos Trabhaladores (PT), Dilma Rouseff. Prosessen ble igangsatt etter anklager fra politiske opponenter om at Rouseff hadde trikset med statsbudsjettet. Rouseffregimets tidligere visepresident, Michel Temer, fra senter-høyre-partiet Partido do Movimento Democratico Brasileiro (PMDB), ble deretter innsatt som midlertidig president, noe som internasjonalt i økende grad har blitt anerkjent som et statskupp. Campagnani er ikke i tvil. – Det var virkelig et kupp. Jeg sier ikke at det Dilma gjorde var riktig, men det er ikke en god nok grunn for å sette i gang en riksrettsprosess. Mange regjeringer har gjort det samme tidligere, men de har aldri blitt straffet for det, argumenterer Campagnani. Det brasilianske senatet har blitt karakterisert av flere internasjonale medier som «korrupsjonsinfisert». Dette bekrefter Campagnani. Han forteller om et system hvor tradisjoner, familiebånd og konservatisme sitter i veggene. Det er et politisk system som er vanskelig å komme innenfor hvis du ikke allerede er en del av det. Enda vanskeligere er det å endre det. – Brasil er oligarkisk. Landet styres av personer

Ekskluderingsfesten i Brasil Med den siste tidens utvikling, ser ikke Brasils fremtid lys ut. For Campagnani handler ikke ekskluderingslekene bare om OL. For han er Brasil et land som i økende grad transformeres til en fest hvor bare et fåtall får danse. – Gjennom de siste årene har Brasil blitt fremhevet som en fremadstormende økonomisk gigant. Stadig påpekes landets voksende brutto nasjonal produkt (BNP). Vi lever i et samfunn hvor det viktigste er å tjene penger. Det det har vært lite fokus på, er hvordan pengene har blitt brukt, hvilken retning politikken tar og hvem som får ta del i veksten, sier Campagnani.

34

«Fattigdom er ikke en sak for politiet». Rios aktivister kjemper for at favelaene skal bli møtt med en annen fremtidsplan enn økende militarisering. Foto: Comitê Popular da Copa e das Olimpíadas.


m er en terrorist og hva som er en sosial bevegelse? med mye penger som har kontrollert landet i 200 år. De rike og privilegerte fikk mange fordeler under Dilmas regjeringstid, men de ville ha mer makt. Derfor fant de en mulighet til å avsette henne. Han legger til at flere av medlemmene i interimregjeringen er anklaget for hvitvasking av store mengder penger i det statlige oljeselskapet Petrobras. Temer selv er under etterforskning for mottakelse av bestikkelser. Minoriteter begynte allerede å miste innflytelse under Dilmas regime, men ifølge Campagnani har denne utviklingen forverret seg betraktelig etter at Temer tok over som interimpresident. – Vi pleide å ha ett departement for kvinner, ett for etnisk likestilling og ett for menneskerettigheter. Nå har vi kun justisdepartementet som har tatt over for alle tre. Dette er i tillegg ledet av Alexandre de Moraes, som har vært ansvarlig for undertrykkingen av studentaktivister i São Paulo. Både minoriteter og aktivister henger nå i en tynn tråd, ifølge Campagnani.

Campagnani forteller at militariseringen av favelaområder blir rettferdiggjort gjennom en falsk sikkerhetsdiskurs, som går ut på at militarisering er bedre enn narkotikahandel og gjengvirksomhet. Foto: Comitê Popular da Copa e das Olimpíadas.

Veien fremover Med Temers nye regjering vil også fremtidens Brasil styres av handelsinteresser og kapital, heller enn politisk rettferdighet, ifølge Campagnani. – Det som skjer i Brasil handler i bunn og grunn verken om demokrati eller menneskerettigheter, det handler om markedet. Problemene vi ser rundt OL er globale og strukturelle, de finnes ikke bare i Rio. – Landet kan kun gå i en annen retning dersom det kommer en stor økonomisk kollaps, slik som i 2008. Og det vil skje. Vi har en massiv vannmangelkrise i de største byene, vi ødelegger regnskogen med soyaproduksjon, mens økonomien er i fritt fall. Folk vil gå konkurs og bli deprimert. Dette er ikke bærekraftig, sier han. For Campagnani vil kampen fortsette. For han, og tusenvis av andre som er paralyserte av den politiske utviklingen, er det bedre å bli slått tilbake mot, å oppleve at staten er en voldelig organisasjon, enn å ikke gjøre noe i det hele tatt.

35


Aktuelt

– Regjeringen vil at vi skal glemme våre afrikanske røtter Fredsavtalens fremtid i Colombia er i det blå. Afrocolombianernes organisasjon ønsket seg en plass ved forhandlingsbordet. Tekst: Marianne Hvattum Løken.

– Konflikten vil ikke avsluttes. Den vil endres. En reell fred i Colombia vil ikke være mulig uten å anerkjenne arbeidet til de ulike etniske gruppene i landet, sier Naka Mandinga. I juni var han, sammen med Sara Valencia, på Europa-turné for å skape oppmerksomhet rundt afrocolombianernes utelukkelse fra fredsforhandlingene mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen på Cuba. – Vi vil lage bråk rundt utviklingsmodellen regjeringen ønsker å skape, sier de. Mandinga og Valencia er utsendte representanter fra Proceso de Comunidades Negras en Colombia (PCN), en grasrotsorganisasjon som arbeider for afrocolombianernes rettigheter. LatinAmerika møter dem på solidaritetsorganisasjonen SAIH sitt kontor i Oslo juni 2016. Fredsforhandlingene er ikke ferdige, og både undertegning av avtalen og folkeavstemmingen ligger flere måneder frem i tid. Både Mandinga og Valencia mener det vil bli umulig å skape fred hvis urfolksgrupper og afrocolombianere ikke blir rettmessige eiere av jorda de lever på.

fredsavtale vil være et viktig steg for å få slutt på tiår med vold og forsvinninger, mener de. Likevel er de kritiske til hvem som deltar i fredsdialogene i Havanna. – Vi har foreslått at de danner en etnisk forsamling bestående av representanter fra afrocolombianerne, urfolk og romfolket, forteller de. Ifølge Mandinga og Valencia er det stor forskjell på om man deltar som et individuelt offer eller som representant for en berørt folkegruppe. – Offererstatningen i saker som omhandler etniske grupper bør ikke rettes mot enkeltindivider, men mot offergrupper i sin helhet. Afrocolombianere er en utsatt folkegruppe i Colombia. Mange utsettes for rasisme og de møter sterke fordommer. Samtidig scorer afrocolombianerne dårlig på statistikker om

På Europa-turné – Over lang tid har vi som samfunn ikke hatt mulighet til å utvikle våre kulturelle og spirituelle aktiviteter fordi det ikke var mulig å være på territoriet vårt. Dette har påvirket oss som samfunn, forklarer Mandinga. Hvorfor har dere kommet til Norge for å representere organisasjonen deres? – Vi har reist på Europa-turné som følge av den økende mobiliseringen i Colombia. Vi krever anerkjennelse av folkets og afrocolombianernes rettigheter. Siden Norge har tilrettelagt for forhandlingene ønsket vi å komme hit for å snakke med organisasjoner og nordmenn, slik at budskapet vårt kan nå frem til Havanna, forteller Mandinga. Ekskludert fra forhandlingsbordet Valencia og Mandinga understreker at de ikke er imot selve fredsforhandlingene. En eventuell

36

Juan Pablo Giraldo Arango fra bondeorganisasjonen CNA er i Norge for å samarbeide med norske aktivistgrupper og informere om politiske forhold i Colombia. Foto: Jørdi Losnegård.


Det finnes to typer rasisme: segregerende og utelukkende. Vi er ofre for den utelukkende rasismen og får høre hvordan vi ikke er ønsket. De vil at vi skal glemme vår kulturelle, afrikanske verden og bli en del av den vestlige verden, sier Naka Mandinga og Sara Valencia. Foto: SAIH.

fattigdom, vold og mangel på utdanning. – Vi er den mest sårbare folkegruppen når man ser på statistikken innad i landet, forteller Valencia. – Til tross for at de sier vi har minst penger, har områdene vi lever på mange naturressurser. Derfor vil regjeringen fjerne oss fra områdene våre, fortsetter hun. Enighet mellom FARC og regjeringen 24. august ble det kunngjort at fredsavtalen var ferdigstilt, men colombianerne stemte nei til avtalen 2. oktober. Til tross for at mange er positive til den endelige fredsavtalen, er det en skepsis til avtalens innhold. Juan Pablo Giraldo Arango er utsendt brigadist og aktivist fra organisasjonen CNA (Det nasjonale nettverket for Bønder) i Colombia, og besøkte Norge som en del av Latin-Amerikagruppenes Sør-Nordutveksling. – Det er usikkerhet rundt fredsavtalen. Avtalen med FARC er viktig for å bygge fred, men det eksisterer andre væpnede grupper som narkotikabander, geriljagruppen ELN (Den nasjonale frigjøringshæren) og paramilitære. De har lagd en avtale med FARC, men hva vil skje med de paramilitære og ELN? spør han. Arango påpeker at en fredsavtale er viktig og at den forhåpentligvis vil føre til positive

endringer i Colombia. – Avtalen med FARC er essensiell, men den garanterer ikke for fred, forteller han. I likhet med aktivistene fra PCN sier han at det er viktig å se på årsakene til konflikten i landet. Endrer man ikke jordfordelingen innad i landet, vil det bli vanskelig å få til en langvarig fred. – Den opprinnelige grunnen til at konflikten brøt ut var ekskluderingen av store folkegrupper. Konsentrasjonen av jord innen eliten har ikke endret seg, avslutter han. Politisk reise Tilbake til PCN-representantene på SAIHkontoret. Fredsavtalen har ennå ikke blitt undertegnet. Valencia og Mandinga er kritiske til hvordan dialogen i Havanna ikke tillot urfolksgrupper å ytre sine krav. – Vi er ikke imot en forhandlingsdialog. Det er det eneste vi ønsker oss, vi er jo de som er mest utsatt for landminer for eksempel, sier Valencia. Derfor er de på vei ut i Europa for fremme kravene om å få tilbakelevert kollektive jordområder og for å få delta i dialogen.

37

Afrocolombianere • Utgjør ca. 11 % av Colombias befolkning, regnes som en egen folkegruppe. • Etterkommere etter afrikanere solgt som slaver under kolonitiden. • Har ivaretatt egne språk fra før slavetiden og har egen kultur (musikk, mattradisjoner, religion og dans). • Befinner seg hovedsakelig i Cali, Cartagena, Barranquilla, Bogotá og Medellín.


Hvem er den egentlige kriminelle? Vannkraftverk, gruvedrift, og nedhogging av skog. Store områder meies ned av bulldosere og jevner lokalsamfunn med jorden. På denne jorden skal utvikling skapes. Tekst: Gyda Kronen Stenhammer.

Utvinningsindustrien bidrar til store ødeleggelser og forurensning i områdene der man tidligere har dyrket mat. Foto: Brigada sin fronteras – vårbrigaden 2016.

38


Meninger En bonde fra Guatemala står opp hver morgen klokken fem og spiser tortillas med bønner til. Både maisen og bønnene er dyrket på familiens åkerlapp. Hit går bonden hver morgen rett før soloppgang. En dag er området jevnet med jorden. Åkeren er i ferd med å gjøres om til et industriområde. Svart røyk pumpes ut, og store menger vann er brukt opp. De få elvene som ikke er tørket ut, er forurenset og ubrukelige som vannkilder. Bøndene i området samles for å protestere mot ødeleggelsene av deres livsgrunnlag. De organiserer seg i sosial protest mot de store investeringsprosjektene, og mot staten som gir de internasjonale selskapene adgang til landet. Bøndene ønsker tilgang til egen jord. Jorden gir dem mat og maten gir dem liv. Myndighetene svarer ved å anklage bøndene for frihetsberøvelse og deltagelse i voldelige demonstrasjoner.

«Jorden gir dem mat og maten gir dem liv»

Strukturell undertrykkelse Flere latinamerikanske land viser tydelige tendenser til kriminalisering av protester mot menneskerettighetsbrudd og undertrykking. Tidligere ikke-straffbare handlinger belegges med straff. Ved å definere sosial protest som kriminalitet, begrenser myndighetene politiske aktivisters ytringsfrihet og spillerom. Undertrykkelsen legitimeres strukturelt. Urfolk har i lange tider blitt utsatt for rasisme og marginalisering. Utvinningsindustrien anklager dem for å bremse utvikling. ILO konvensjonen 169, med rett til konsultasjon og informert samtykke, blir stadig brutt. Dette er tilfellet i Guatemala. Over halvparten av befolkningen er urfolk og har tradisjonelt bodd på ressursrike naturområder. Statlige investeringsprosjekter har satt sine spor i urfolkenes områder, uten at de har blitt verken konsultert eller informert. Flere av dem som protesterer mot slike forhold blir møtt med vold, tortur, forfølgelse eller arrestasjon. Latin-Amerika har også lang tradisjon for korrupte domstoler, og feil under juridiske prosesser anerkjennes sjelden. Mange fengsles derfor med feilaktig rettslig prosess. Mange sitter fengslet i flere år uten avklart dom og kvinner har blitt utsatt for seksuell tortur etter arrestasjon.

Når internasjonale selskaper går inn i urfolksområder hvor det allerede kjempes for retten til vann blir industrialisert og brus vann som eneste alternativ. Foto: Brigada sin fronteras – vårbrigaden 2016.

Hvem står ansvarlig? Mange store prosjekter i Latin-Amerika finansieres av internasjonale selskaper. Investering i land i sør har også blitt en viktig del av norsk utviklingspolitikk. Norske selskaper som Norfund og Statkraft har fått kritikk for å investere i prosjekter som bidrar til menneskerettighetsbrudd. Spørsmålet er da: Er det bonden som står opp for sin rett til jorda han eller hun dyrker maten sin på som er kriminell? Er det de latinamerikanske statene som ønsker utvikling på bekostning av urfolks rettigheter, en utvikling som i beste fall bare gagner en liten del av folket, som er kriminelle? Kan internasjonale investorer som Norge ta på seg noe av ansvaret? Så, jeg spør igjen: hvem er den egentlige kriminelle?

39


Meninger

Sikkerhetsproblemene i Rio de Janeiro fortsetter etter OL Det var problemer med sikkerheten opp mot OL i Rio de Janeiro, men hva skjer i byen etter OL? Sikkerhetsproblemer i Rio er mye mer enn et OL-problem, og politiets brutale praksis er en del av problemet. Tekst: Marie Kolling, Sosialantropolog ved Institutt for Antropologi, Københavns universitet.

Få uker før de Olympiske Leker gikk i gang i Rio de Janeiro, kom Rios politi med en melding om at de mange turistene som ville komme til byen i anledning OL ikke skulle føle seg sikre i byen. Meldingen skapte overskrifter i internasjonal presse. Politiet hadde på det tidspunktet ikke fått lønn på flere måneder, og noen politistasjoner manglet alt fra bensin til papir å skrive politirapporter på. Politiet manglet kort og godt ressurser til å utføre arbeidet sitt og bystyrets økonomi var på randen av konkurs. Etter dette kom regjeringen bystyret til unnsetning og ga den slunkne kommunekassen en saltvannsinnsprøytning. 85 000 soldater ble også utstasjonert for å hjelpe til med å skape sikkerhet i byen. Hva med Brasilianeres sikkerhet? Det er bemerkelsesverdig at det skapte internasjonal oppmerksomhet at Rios bystyre ikke kan garantere sikkerheten for turistene. Hva med de knapt 6,5 millioner menneskene som bor i byen? Eller nærmere 12 millioner hvis man regner med hele hovedstadsregionen (Rio de Janeiro er hovedstaden i delstaten med samme navn). De

lever til daglig med den enorme usikkerheten og utryggheten som preger livet i byen og har gjort det i årtier. Problemene med sikkerheten i Rio var ikke et midlertidig OL-problem, som ville være overstått når OL var over. For ikke nok med at politiet var – og stadig er – i kne, men kvaliteten på den beskyttelsen politiet gir byens borgere er ytterst mangelfull. En rapport fra juli måned fra Human Rights Watch dokumenterer at Rios politi utgjør en klar trussel for borgernes sikkerhet. Tallene er skremmende: Hele 645 personer ble drept av Rios politi i fjor, og over 8 000 personer har blitt drept av politiet de siste ti årene i delstaten Rio de Janeiro. Amnesty International har også dokumentert den omfattende politivolden, og begge organisasjonene refererer til samme statistikk: at politiet er ansvarlig for en femtedel av de mordene som begås i Rio. Det påvirker selvsagt politiets forhold til borgerne og borgernes oppfatning av og tillit til politiet. Raseskille i drapsstatistikken Det er et tydelig mønster i hvem som blir drept

40

«I Brasil er der et ordtak som sier at en ’god banditt er en død banditt’»

Sikkerhetsproblene i Rio var ikke et midlertidig OL-problem, skriver Marie Kolling. Foto: João Lima - Flickr.


av politiet. Det vurderes i de to rapportene at mer enn 75 prosent er svarte brasilianere. Det er i overensstemmelse med de offisielle drapsstatistikkene i Brasil, hvor antallet svarte brasilianere ligger langt over andre befolkningsgrupper. Kikker man nærmere på denne statistikken, er antallet drepte langt størst blant unge fattige svarte brasilianere mellom 15 og 29 år ifølge helseministeriet egne tall. I Brasil er der et ordtak som sier at en «god banditt er en død banditt». En opinionsundersøkelse fra oktober 2015 viste at i Brasils storbyer var hele 50 prosent av de spurte enige i dette utsagnet – en holdning som støtter politidrap på sivile. I de årene jeg har bodd i Brasil var det bemerkelsesverdig, at når jeg leste avisen mandag morgen, var det alltid en liten notis om hvor mange personer som var drept i løpet av helgen og hvor. Flere av dem stod som regel oppført som suspeitos, antatt kriminelle, som angivelig var drept i en skuddveksling med politiet, eller som hadde prøvd å stikke av fra politiet. Det var altså ikke nødvendig for politiet å undersøke om de personene de skjøt og drepte, reelt var kriminelle – et forhold avisene heller ikke fant det nødvendig å problematisere. Brutal politiatferd anmeldes ikke Human Rights Watchs-rapporten dokumenterer endatil, at politiet ikke bare dreper borgere som de egentlig er satt i verden for å beskytte. Noen ganger dreper de borgere med fullt overlegg – med andre ord, de henretter. Øyenvitner blant sivile, så vel som politikollegaer, tør ikke anmelde disse drapene av frykt for selv å bli drept eller bli utsatt for vold eller annen intimiderende atferd. Men det hender fra tid til annen at vitnesbyrd om politiets henrettelser når de brasilianske mediene. Det var for eksempel et tilfelle i fjor, da tolv personer – alle unge svarte menn – ble drept av politiet i en fattig bydel i storbyen Salvador. De var ubevæpnede og ble stilt opp med hendene foldet i nakken og deretter skutt på kloss hold av politiet. Dette ble filmet på en mobiltelefon av en beboer med utsikt til gaten og opptakene ble lekket til pressen. Brasiliansk politi nyter en svært høy grad av immunitet, og derfor blir de drapene politiet selv begår, sjeldent etterforsket. Og når det en sjelden gang skjer, blir politifolkene høyst midlertidig

Marie Kolling (f.1981) har en doktorgrad i antropologi og har spesialisert seg på Brasil, hvor hun har bodd og arbeidet i over fire år. Hun er ekstern lektor på Institutt for Antropologi, Københavns Universitet.

suspendert og senere frifunnet. Dette også var tilfellet med betjentene i Salvador, som hverken ble suspenderte eller dømt. Det var altså ikke bare problemer med sikkerheten rundt OL i Rio fordi politiet mangler ressurser til å utføre arbeidet sitt. Sikkerhet er et kjempeproblem i Rio, så vel som i andre brasilianske storbyer. Og politiet og deres ulovlige og brutale praksis er en del av problemet, og vitner om den enorme ulikheten og urettferdigheten som gjennomsyrer det brasilianske samfunnet. Bevegelsen Black Lives Matter har fått rasisme og politivold på dagsorden i USA, og er i ferd med å bli en global bevegelse. Man kan bare håpe at den når Brasil også, hvor den afrobrasilianske befolkningen på mange måter stadig er underprivilegerte og tjener mindre, har mindre utdannelse og levere kortere enn deres hvite medborgere. Også her er der mye å kjempe for. Kronikken sto først på trykk i Politiken. Oversatt til norsk av Mari Lilleslåtten.

Brasiliansk politi nyter en svært høy grad av immunitet, og derfor blir de drapene politiet selv begår, sjeldent etterforsket. 41


Aktuelt

– Prostitusjon er ikke glamorøst I Brasil er kjøp og salg av sex lovlig. Under OL økte etterspørselen etter prostitusjon kraftig, og debatten ble igjen aktuell. Skal prostitusjon forstås som et frivillig yrke, eller som vold? Tatiane Sattin (29), overlever av flere år i prostitusjon, er ikke i tvil. Tekst: Ingrid Halvorsen.

– Den første kunden kommer først om et par timer, så vi har god tid, sier Tatiane Sattin. 29-åringen åpner og klargjør skjønnhetssalongen der hun jobber i Cotia, São Paulo mens hun snakker med meg på telefon. – Jeg vokste opp i Campinas i São Paulo i en fattig familie. Jeg har alltid vært åpent lesbisk, men da jeg som 17-åring ble tilbudt betaling for sex med en mann, godtok jeg det fordi jeg trengte pengene. Senere ble jeg tatt med til en nattklubb for å selge sex der. Det virket ganske glamorøst i starten. Jeg tjente mer enn jeg hadde gjort før, men pengene forsvant fort ut igjen på dop og å holde seg attraktiv. – Så en dag ble jeg sperret inne av en kunde, en politiker. Han og åtte kompiser voldtok meg i sju timer. Deretter fulgte fire år med mislykkede forsøk på å komme meg ut av prostitusjon. Jeg

jobbet en stund på gata etter en krangel med halliken min. Jeg sendte hjem penger, men holdt meg mest mulig unna familien for å ikke utsette dem for fare. Etter å ha flyttet inn på et pensjonat med flere andre prostituerte, ble jeg voldtatt av en transvestitt, en venn av meg, som var høy på crack. På samme tiden ble en venninne av meg drept, men fordi hun var prostituert, ble det ikke etterforsket. – Jeg ruset meg mye etter dette, og etter en overdose ba mamma meg om å dra fra Campinas, hun var redd jeg ville dø der. Jeg dro til Belo Horizonte og fortsatte å prostituere meg der. Jeg ville ut, men det var ikke lett. Du prøver å rømme fra det, men fanges i det. - Jeg har hørt om halliker som truer eller sperrer inne prostituerte som vil ut. Opplevde du noe slikt, 42

Gatekunst i Rio de Janeiro. Foto: Edgardo W. Olivera - Flickr.


I Itatinga har ikke kvinner noe alternativ. De selges for 40 reais (rundt 100 kroner), hvorav halvparten går rett i lomma på halliken. eller var det andre grunner til at du ikke kom deg ut? – Jeg ble truet på livet noen ganger, men var ikke redd. Jeg var ikke særlig glad i livet og svarte «ok, bare drep meg da, livet mitt er håpløst uansett». De innså vel at det ikke nyttet. Men jeg var rusavhengig, og hadde ikke noe å vende tilbake til. Jeg kunne ikke få noen jobb fordi jeg hadde droppa ut av skolen. Også forsvinner du lengre og lengre inn i det, til du sitter så dypt i det at du blir helt apatisk. Tilslutt er det ingenting som sjokkerer mer, og du slutter å bry deg. Jeg vente meg til å tåle forferdelige ting. – Jeg møtte til slutt en kunde som tilbød å hjelpe meg ut mot at jeg fortsatte å være med han. Jeg ville ikke stå i gjeld til noen, og sa først nei. Men så ble jeg gravid, og så ikke noen annen mulighet. Dette ble starten på veien ut av prostitusjon for meg. Mange kvinner kommer seg ut på denne måten, men misbruket fortsetter fordi de står i gjeld til han som hjalp dem. – Jeg var livredd for å bli fattig igjen og måtte tilbake inn i prostitusjon, så jeg fortsatte å selge kroppen min på denne måten i flere år. I dag klarer vi oss alene [Tatiane og datteren, journ. anm.] selv om vi noen ganger nesten må selge lunsjen for å få råd til middag. Jeg har hatt jobben min i salongen i to måneder, har en stabil økonomi, også lever jeg lesbisk igjen for første gang siden tenårene. - Hvorfor har du valgt å snakke om din prostitusjonserfaring, og hvordan blir du møtt når du forteller? – Jeg bestemte meg for å fortelle om fortida mi da jeg ble kjent med radikalfeminister. De var kritiske til prostitusjon, slik som jeg. Jeg var sliten av å måtte lyve og følte på et ansvar for å bruke det jeg har opplevd til å hjelpe andre i samme situasjon. Alle har ei fortid, og ingen har rett til å dømme. Og gjør de det, så kan de dra til helvete. Hvis vi ikke forteller, kommer ikke noe til å forandre seg. Derfor sier jeg også til andre kvinner med prostitusjonserfaring at de må fortelle sin

historie og vise verden at det ikke finnes noe glamorøst ved dette, men mange er veldig redde og skammer seg. – I flere debatter har jeg opplevd både å bli ledd av og bli beskyldt for å ta på meg en offerrolle av akademikere. Disse hører til middelklassen eller øvre middelklasse og romantiserer prostitusjon. Mennesker fra arbeiderklassen og periferien har lettere for å forstå situasjoner som min og er mer åpne. – Det påstås mye om prostitusjon som gjør meg sint og oppgitt. I Itatinga har ikke kvinner noe alternativ. De selges for 40 reais (rundt 100 kroner), hvorav halvparten går rett i lomma på halliken. Hvordan er dette «empowering»? Hvor er det frie valg? Da jeg prostituerte meg i Itatinga, hadde jeg rundt 12 kunder i løpet av en 14 timers arbeidsdag. Jeg var alltid syk, og når jeg hadde fri, ropte kroppen min at jeg skulle slutte. Prostituerte er syke hele tiden. De er forkjølte, har virusinfeksjoner, smerter i kroppen, og er fulle av sykdommer. Det er et uverdig liv. - Du har skrevet at du i ettertid har forstått alle gangene du hadde sex i prostitusjon som voldtekter. Hva ligger bak dette? – Da jeg begynte hos psykologen min, ga jeg meg selv skylden for alt som hadde skjedd. Jeg følte meg dum, ekkel og uten grenser fordi jeg hadde ligget med flere menn enn jeg har mulighet til å ha oversikt over. Jeg fikk hjelp til å innse at jeg ikke gjorde det fordi jeg ville. Det opplevdes som voldtekter for meg. Å ta imot penger for sex betyr ikke at det er gitt samtykke, for samtykke kan ikke kjøpes. Betaling for sex er bare en annen form for tvang eller overtalelse. - Ditt første møte med feminisme har du beskrevet som negativt, og det du selv kaller din viktigste kritikk av feminismen, er at den er for akademisk og teoretisk og ikke når fram til de marginaliserte kvinnene som trenger den mest. – Mitt første møte med feminisme var med liberalfeminister på nett og på tv, disse som

43

«Til slutt er det ingenting som sjokkerer mer, og du slutter å bry deg»


«Intellektualiseringen av prostitusjonsdebatten går over hodet på de som er direkte berørt» demonstrerer i bar overkropp med protester skrevet på kroppen [Marcha das Vadias, brasiliansk utgave av slutwalk, journ.anm.]. De snakket om «min kropp, mine regler», men det er ikke sånn det fungerer. Jeg avfant meg med mye fordi jeg trengte penger. Jeg hadde et dårlig inntrykk av feminister, og tror det samme gjelder for mange marginaliserte kvinner. – Jeg regner meg selv som radikalfeminist, men kritiserer også bevegelsen. Jeg forventer at radikalfeminister ikke bare snakker for privilegerte akademikere om hvordan mennesker utnyttes i prostitusjon, men at de i større grad møter prostituerte. Det er jo disse menneskene som trenger å høre at det de opplever ikke er greit, at det er utnytting og misbruk. Intellektualiseringen av prostitusjonsdebatten går over hodet på de som er direkte berørt.

fremst barn, havner i prostitusjon. Klokka nærmer seg to om ettermiddagen og dagens første kunde kommer inn døra i skjønnhetssalongen i Cotia. Vi må avslutte, og Tatiane får siste ord. – Vi er i verdenstoppen når det gjelder seksuell utnytting av barn, og kroppene våre ses på som turistattraksjoner. Ikke la dere lure av fremstillingen av prostitusjon som noe glamorøst. Se hvordan vi faktisk har det. Virkeligheten er ikke slik den ser ut på tv. Ingrid Halvorsen (28) har tidligere bodd og jobbet i Brasil, og oppholder seg ellers i landet så ofte hun kan. Intervjuet ble først publisert på nettstedet Maddam.no.

- Hva er den beste løsningen rettslig sett for mennesker i prostitusjon i Brasil i dag? – Første steg er å kriminalisere de som kjøper og utnytter prostituerte. Køene av menn utenfor de store bordellene i São Paulo er endeløse. Så fort etterspørselen er redusert, må det tilbys exit-programmer. Som prostituert mister en kontakten med verden utenfor. En ruser seg mye, prostituerer seg enten hele dagen eller hele natta, og sover resten av tiden fordi en er så utmattet. Mange er vanskelige å nå fordi de lever i frykt. Vi må reintegrere disse kvinnene i samfunnet på en verdig måte. Vårt arbeid er ikke ferdig så lenge det fortsatt finnes en eneste kvinne i prostitusjon som vil ut. - Hvordan kan en tilby reelle utveier i praksis? – Først må det tilbys gratis skolegang og yrkesrettede kurs. Den store majoriteten av prostituerte er marginaliserte både sosialt og økonomisk, og har ikke engang fullført grunnskolen. Det er statens plikt å beskytte disse personene slik at de ikke havner i den sårbare situasjonen som i første omgang førte dem inn i prostitusjon. Mange sier at dette vil være for dyrt å gjennomføre, men det er et spørsmål om prioriteringer. Det ville være en investering for framtida, og en vil forebygge at andre, først og

44

Tatiane Sattin er overlever av flere år i prostitusjon i Brasil og forteller om sine erfaringer. Foto: Tatiane Sattin.


Siden sist

Venezuela kan få folkeavstemning Nicolás Maduros chavistiske regjering er hardt presset. Dersom 20 prosent av befolkningen skriver under på et opprop, blir det folkeavstemning om tilbakekallelse av presidenten. Holdes avstemmingen før 10. januar, slik opposisjonen ønsker, blir det nyvalg. Stemmer venezuelanerne etter datoen, slik regjeringen planlegger, trer Maduro til side for visepresidenten. Ordinært valg er først om to år. Venezuelanerne har de siste månedene tatt til gatene for å markere regimemotstand. 1. september var mer enn én million demonstranter samlet i hovedstaden Caracas. Bakgrunnen for protestene er landets dype økonomiske og politiske krise. Mangel på mat og medisiner i butikkene, høye voldsrater og hyperinflasjon er blant problemene i landet. Flere opposisjonelle har de siste årene blitt fengslet og drept.

Fred i Colombia? 2. oktober stemte et knapt flertall «nei» til fredsavtalen mellom colombianske myndigheter og FARC-geriljaen (50,2 mot 49,8 prosent). Et av nei-sidens hovedargumenter, var at fredsavtalen ga FARC-medlemmene for mange fordeler, inkludert amnesti til kommandører uten fengselsstraff. I tillegg mener mange at implementeringen av punktene i avtalen ville koste staten for mye. Det er imidlertid verdt å merke seg at i 67 av de 81 av de kommunene som er mest påvirket av borgerkrigen, var «ja» en klar vinner. Svak valgdeltakelse har også bidratt til å så tvil om det colombianske demokratiet. Over 60 prosent av colombianerne valgte å la være å gå til stemmelokalene 2. oktober. Fredag 7. oktober fikk imidlertid ofrene på «ja»-siden internasjonal støtte med tildelingen av Nobels Fredspris til president Santos, for hans innsats for å skape fred i landet. Santos bekreftet i sin takketale at han mottok prisen på vegne av det colombianske folket, men spesielt på vegne av krigsofrene. Etter en 50 år lang konflikt og år med fredsforhandlinger, må Colombia nå skape nye planer og enigheter for fremtidig fred i landet.

To år etter at de 43 lærerstudentene fra Ayotzinapa forsvant er kravet til Mexsicanske myndigheter det samme: i live vil vi ha dem tilbake! Foto: Montecruz Foto - Flickr

Kampen for dei forsvunne studentane fortsetter 26. september var det to år sidan 43 studentar vart bortførte frå lærarskulen Ayotzinapa i deltaten Guerrero i Mexico. Staten påstår at studentane vart drept og brent av narkokartellet Guerreros Unidos, noko som seinare vart motbevist av ein uavhengig granskingskommisjon. Bortføringane skapte store protestar i Mexico, der tusenvis av menneske har forsvunne dei siste åra. To år etter er mexicanske myndigheiter framleis stille. 26. september var det markeringar over heile verda med eit klart krav til staten: – I live vart dei tatt, i live vil vi ha dei tilbake!

Fremskritt for likestilling i Buenos Aires For å få bukt med manglende kjønnsbalanse i politikken, har provinsen Buenos Aires innført et krav om 50/50 kvinner og menn på kandidatlistene til provinsvalget. – I dag vant politikken over fordommene, uttalte Maria del Huerto Ratto fra partiet Frente Renovador til pressen da loven ble stemt frem. Det er kandidatens juridiske kjønn som vil gjelde når kandidatene registreres. Den nasjonale kongressen har et lignende lovforslag på arbeidsbordet.

Statskupp i Brasil 31. august 2016 stemte senatet i Brasil for å avsette landets demokratisk valgte president, Dilma Rousseff. Dette etter en lengre prosess som startet i desember 2015. Tidligere visepresident Michel Temer tok over som president. Selv er han dømt for ulovlig valgkampfinansiering og utestengt fra å stille til valg i åtte år. Han er i tillegg mistenkt i korrupsjonssaken «Operasjon bilvask». Senatets egen undersøkelseskommisjon hadde konkluderte at Dilmas handlinger ikke tilsa at hun burde stilles for riksrett. Likevel stemte Senatet for avsetting av presidenten. Dilma har imidlertid ikke mistet sine politiske rettigheter, mindre enn 2/3 av senatorer stemte for å frata henne disse. Dette betyr at hun kan fortsette i politikken og i framtiden stille til valg igjen. Dilma selv sier hun blir avsatt fordi hun satte i gang en stor korrupsjonsetterforskning av flere politikere i Kongressen. Dette er de samme politikerne som stemte for hennes avsettelse. Sosiale bevegelser i Brasil uttrykker nå bekymring for de antidemokratiske og nyliberale tendensene til den nye regjeringen. Det er allerede foretatt kutt i sosiale prosjekter og rettigheter for svake grupper skal være svekket. De fattigste i Brasil er avhengig av den sosiale hjelpen de får fra staten. Utsiktene er at Temer sitter frem til 2018. Da blir det nytt valg i Brasil.

45


Reisebrev

Blomster til besvær I urfolkslandsbyen Tlanixco i Mexico utkjempes daglig en kamp for retten til vann. De siste 30 årene har lokalbefolkningen blitt nektet tilgang til naturlige vannkilder. Tekst: Rebecca Biong, solidaritets brigadist i LAGs høstbrigade 2016.

Latin-Amerikagruppenes høstbrigade blir godt mottatt i den rolige lille byen som ligger høyt i fjellene i Mexico. Alejandro (Dette er et pseudonym, han ønsker ikke å fremstå med fullt navn), talsperson for aktivistene vi møter, forteller at Tlanixco alltid har vært en godt organisert by, og at de i lange tider har sett viktigheten av å ta godt vare på vannkildene sine. I et sjarmerende murhus får vi møte noen av aktivistene som kjemper for et mer rettferdig Mexico. De forteller en sterk historie om undertrykkelse og kampen de kjemper. «Vann skal tjene livet, ikke kapitalen» I 1989 etablerer flere selskaper seg i Villa Guerrero, nabokommunen til Tlanixco. Disse produserer blomster og i produksjonen kreves store mengder vann. Selskapene får tillatelse av myndighetene til å hente ut vann fra kildene som

opprinnelig kun har vært brukt av innbyggerne i landsbyen. I ettertid har det kommet fram at blomsterselskapene egentlig ikke hadde rett til å utnytte disse kildene. Det har blitt gitt uriktige opplysninger om konsesjoner som enda ikke var utlovet av myndighetene på dette tidspunktet. Blomsterselskapenes aktivitet i nabokommunen fører til en prekær situasjon i Tlanixco. Innbyggerne nektes å hente vann fra sine tradisjonelle kilder, og som kompensasjon blir de lovet at det skal bygges en ny brønn de kan benytte seg av. Innbyggerne i landsbyen er imidlertid ikke villige til å gi fra seg retten til vannet, og det oppstår en komplisert konflikt med myndighetene og blomsterprodusentene. Innbyggerne i Tlanixco oppretter ulike arbeidskomiteer og starter kampen for å få tilbake retten til vannkildene. Etter flere forhandlinger som ikke fører noen vei, ser innbyggerne seg

46

«En verden uten grenser, murer og gitter». Veggmalerier er en samlende og viktig del av kampen mot urett i Tlanixco. Foto: Thomas Birkeland.


På grunn av frykten som følge av politiets tilstedeværelse snakker ikke folk lenger om å kjempe. Mobiliseringen stopper, og det oppstår stor mistillit, både internt i landsbyen og til resten av Mexico. I media skapes et bilde av innbyggerne i Tlanixco som terrorister og de får skylden for dødsfallet til representanten fra Villa Guerrero. I perioden 2003 til 2006 fengsles til sammen seks personer. Alle de fengslede har vært viktige bidragsytere og initiativtakere i mobiliseringen mot blomsterselskapene og spredningen av informasjon. Tre av de fengslede får dommer på rundt 50 år, mens de resterende tre etter ti år fortsatt venter på å få en dom. Ytterligere to

«I media skapes et bilde av innbyggerne i Tlanixco som terrorister og de får skylden for dødsfallet til representanten fra Villa Guerrero»

lei. Folket har mistet tilliten til staten og har fått nok av den urettferdige behandlingen de utsettes for. En av komiteene ønsker å gå rettens vei. De anskaffer en anerkjent advokat og klager inn saken for å få en juridisk vurdering. Dessverre fører ikke anklagen frem. Politiransakelser I 2002 begynner befolkningen å jobbe for å spre ytterligere informasjon om situasjonen de befinner seg i - fratatt livsviktige ressurser og neglisjert av myndighetene. Hele situasjonen endres radikalt i 2003. En gruppe med representanter fra selskapene i Villa Guerrero kommer for å inspisere området ved vannkildene. Terrenget de ferdes i er bratt og ulendt, og den ene representanten kommer ut for en ulykke og dør. Dagen etter dødsfallet trapper politiet opp på dørene til ulike personer i Tlanixco. De gjennomfører en rekke brutale ransakelser, hovedsakelig i husene til folk som har kjempet aktivt for retten til vannkildene. Tilfeldige ransakelser og sterk polititilstedeværelse følger i flere år. Alejandro refererer til denne perioden som La Repreción, «undertrykkelsen». Fra 2003 til 2006 skremmes folket fra å fortsette den politiske kampen.

personer er på rømmen, og holder seg gjemt for myndighetene og politiet. Dødsfallet til representanten fra Villa Guerrero brukes som et påskudd for å kunne fengsle aktivistene. I tillegg får kun en av de fengsledes kone lov til å besøke fangene. Kommunikasjonen med disse åtte sentrale personene er nesten helt brutt. Kampen for å få de fengslede tilbake I dag har kampen for å få tilbake retten til vann endret fokus. – Hovedfokuset nå er å få løslatt de seks politiske fangene fra landsbyen som sitter uskyldig dømt, sier Alejandro. Etter flere år preget av stor frykt har initiativtakerne i Tlanixco fått ny giv i kampen. De ønsker å spre saken og fortelle om de urettferdige forholdene til så mange mennesker som mulig. Den nasjonale urfolkskongressen (CNI) og Zapatistene har vist sin støtte til landsbyen, i tillegg er solidaritetsorganisasjoners tilstedeværelse svært viktig for å holde motet oppe. – Dette gir oss inspirasjon og ny giv til å kjempe videre, forteller Alejandro. Møtet med aktivistene som kjemper med nebb og klør for sine rettigheter har satt spor. Kampen har foregått over en lang periode, og det står respekt av utholdenheten og pågangsmotet som vises. Vi i brigaden tar avskjed, og drar videre med en ny giv. Vi har fått en bedre forståelse for dagens situasjon i Mexico, og ser fram til å støtte de sosiale bevegelsenes kamp i vårt fremtidige arbeid.

47


Foto: Milomingo - Flickr.

Foto: Shubnika Bharathwaj - Flickr.

Anbefalinger

Latinamerikanske vibber Savner du pisco, mezcal eller cumbia? Du trenger ikke dra helt til Latin-Amerika. Her kommer en kort guide for deg som vil oppleve latinamerikanske vibber i hovedstaden. Tekst: Kenneth M. Lydersen.

Restauranter Piscoteket

Vis à vis baren Tilt ligger Piscoteket. Dette er en peruviansk restaurant hvor spansktalende servitører serverer herlig mat i flotte lokaler. Tør jeg anbefale Cevichen med litt Pisco Sour i glasset? Badstugata 1, www.piscoteket.no

Mucho Mas

Caminito Liten og koselig argentinsk pub på Torshov. Drikk en Quilmes og spis en empanada mens du overhører gjestenes samtaler på spansk og ser på bilder av berømte tangodansere eller fotballspillere. Men ikke forvent å få bord for hele fiestaen, stedet har cirka 20 plasser. Det blir intimt, så ta heller med én utvalgt som fortjener å oppleve en bit av Argentina i Oslo. Torshovgata 1, www.caminito.no

Denne restauranten på Grünerløkka fylte 20 år i år og har nærmest blitt som en institusjon å regne. Alltid god mat, kul kunst, muligheten til å sitte ute og spise i finværet og hyggelig personale gjør dette stedet til en vinner. Thorvald Meyers gate 36, www.muchomas.no

Barer

Café Mestizo

Foto: Lincolnblues - Flickr.

En fantastisk kafé i Pilestredet. Med flotte eiere, ansatte og gjester så byr dette stedet på så mangt. Nyt en mate mens du leser på pensum, eller dra på et av de mange arrangementene med debatter, språkkurs, slippfester, dans eller annet kulturelt. Pilestredet Park 5

48


Radio

Radio Latin-Amerika Radio Latin-Amerika har vært på lufta siden 1987. De har servert lytterne musikk, kultur og kommentarer, de har fulgt valg og sendt konferanser og fotballkamper, i tillegg til mye mye mer. Den blir drevet på frivillig basis, men allikevel sender de imponerende fem ganger ti timer i uka, med fem timer lange sendinger lørdag og søndag. www.radiolatinamerika.no. FM 105,8 i Oslo.

Kultur

Latinamerikansk uke på Litteraturhuset 6.-10. november må settes av for alle med et ønske om å lære mer om hva som skjer i regionen. Da arrangeres nemlig Latinamerikansk uke på Litteraturhuset. De kan by på litteratur, filmvisning, debatt, seminar, opplesninger, konserter m.m. Og alt er gratis. www.litteraturhuset.no/latinamerika

Film: Ixcanul Regissør: Jayro Bustammante (2015). Anbefalt av: Mari Lilleslåtten.

I en fjellbygd ved foten av en vulkan i Guatemala stelles det i stand til festmiddag. En gris slaktes – bare det beste skal på bordet, for middagsgjestene er den kommende svigerfamilien. Det skåles rundt bordet, lovordene sitter løst, og hovedpersonen, 17 år gamle María, sitter ved enden av bordet og ser blygt ned. Mye står på spill for Kaqchikelfamilien rundt bordet, for frieren har en sentral posisjon på kaffeplantasjen hvor faren jobber. Han er en rik, vellykket mann, han snakker spansk og har kontakter i storbyen. Marías familie lever kummerlig, og er hundre prosent avhengige av arbeidet på plantasjen. María vet hva som skal skje, men har samtidig andre drømmer. Kjærligheten, mulighetene på andre siden av vulkanen, og ikke minst på andre siden av landegrensen, personifiseres av en ung arbeider på plantasjen. Og som vulkanen uforutsigbart endrer seg, tar Marías historie dramatiske vendinger. Hun havner i det som i gamle dager ville kalles uløkka, og mer ulykke følger. Gjennom Marías historie får vi innsikt i levekårene til mayaer på den guatemalanske landsbygda, i forestillinger om ære og skam, i folketro og lokale ritualer. Ikke minst ser vi den store ulikheten mellom rik og fattig, og makten i språk og utdannelse. Filmen har hatt stor suksess både i Guatemala og internasjonalt, og vant hovedprisen Sølvspeilet under Film fra Sør i 2015. Hold utkikk etter nye visninger, denne burde sees på kino!

49


Kultur

Med tatovert sjel Saqueo, pisoteo, colonización, Matias Catrileo, Gualmapu, Mil veces venceremos, del cielo al suelo, y del suelo al cielo. Tekst og foto: Astrid Fadnes og Ingrid Fadnes.

Chilenske Ana Tijoux er Latin-Amerikas kanskje største hip-hop ikon. Ikke bare er hun kjent for musikken,Tijoux har blitt talskvinne for sosiale og politiske tema gjennom sine tekster.

«Utarming, nedtråkking, kolonisering, Matias Catrileo, Gualmapu, tusen ganger vil vi seire, fra himmelen til jorda, fra jorda til himmelen». Ana Tijoux, flankert av sju musikere i like, blå regnfrakker, har funnet veien nordover til Riddu Riddu-festivalen i Kåfjorden i Troms. – Jeg er kommet til Nordpolen!, utbryter hun til det regnvåte publikummet før blåserekka og Tijoux trøkker til med låta Somos sur. Tijoux står på en scene langt fra Chile og den latinamerikanske realiteten, men tematisk berører musikken hennes tema som gjør henne høyst relevant for urfolksfestivalen i Nord-Norge. Latin-Amerikas utvilsomt største hiphop-artist synger om feminisme, USAs innflytelse i LatinAmerika, undertrykkelse og studenters kamp for utdanningsreformer. Men aller mest er hun kjent for å løfte fram urfolks kamp. Flukt fra militærregimet Tijoux begynte med hiphop allerede på slutten av åttitallet da hun returnerte til Chile etter å ha blitt født i eksil i Frankrike. I likhet med tusenvis av chilenere ble hennes foreldre tvunget til å forlate landet etter militærkuppet i 1973. Et brutalt militærregime ledet av diktatoren Augusto Pinochet, med militær og moralsk støtte fra USA, sendte landet ut i en mørk periode. For Tijoux var det likevel ingen tvil om hvor hun hørte hjemme. Da hun og

mange andre eksilchilenere kunne returnere, fant de et land på vei inn i demokratiets tidsalder. Likevel, demokrati på papiret vil ikke endre historien og straffefriheten som fremdeles truer folkets sikkerhet i Chile, hevder Tijoux. Militærregimets brutale undertrykkelse har satt dype spor i folket, men også i landskapet. Arbeidsleirene Pinochet brukte, stedene hvor

«Den politiske kampen for urfolks-rettigheter krysser landegrenser» de torturerte folk til døde, eller beinrester som fremdeles kan skylles i land eller finnes i Atacama-ørkenen i nord. Tijoux vil avdekke historiene om undertrykkelse gjennom musikken. Matias Catrileo, Gualmapu Sammen med dronningen av arabisk hiphop, palestinske Shadia Mansour, har Tijoux laget låta Somos sur - «Vi er sør». De to artistene fant hverandre gjennom den politiske kampen og likheten mellom Palestina og Chile. I låta rapper Tijoux om Los Gualmapus – folket som er nær jorda. Det er mapuchene hun snakker om. Mapuchefolket bor i den sørlige delen av Chile

50


Kampen til mapuchene er en kamp for selve livet. og Argentina i et territorium kalt Wallmapu. De er truet av både statens og private selskapers interesse i naturressurser. Utdraget fra låta forteller om hvordan de har blitt frarøvet sin jord, tråkket på og kolonisert. Mapuchen Matias Catrileo, som Tijoux synger om, ble drept av politiet i Chile i 2008. Tijoux synger: mil veces venceremos - «tusen ganger vil vi seire». Den politiske kampen for urfolksrettigheter krysser landegrenser, og det gjør også truslene urfolk møter. Norge har i flere år vært involvert i konflikter med mapuchene, og i 2015 eskalerte dette på nytt da Statkraft tok over et prosjekt for å bygge ut vannkraft på deres område. I juni i år besøkte mapuchene Norge og på et møte på Samisk hus krevde de en stans av utbyggingen til Statkraft. Talspersonen for mapuchene, Aberto Gallegos Pradines, forklarte at årsaken til at Statkrafts planlagte utbygging i Chile møter motstand blant urfolk, er at de mener utbyggingen vil ødelegge kulturen deres. Elven der Statkraft vil bygge ut vannkraftverk er viktig for mapuchefolket. Området brukes til religiøse seremonier og her finnes det gamle gravplasser. Mapuchene mener ånden deres renner ned denne elven etter deres død. – Kampen til mapuchene er en kamp for selve livet, hevder Tijoux. Hun har i en årrekke har brukt sin stemme til å støtte deres kamp for territorium og overlevelse som et folk. Under Riddu Riddu-festivalen spilte også svensk-samiske Sofia Jannok. Med det samiske flagget høyt hevet formidler hun en kamp for jakt- og fiskerettigheter og anerkjennelse av den samiske befolkningen fra den svenske staten. Som mapuchene kjemper også samene mot gruveselskapers utnytting av deres landområder. Manifestert i hiphop og joik forenes deres kamp.

Sin miedo, tu y yo Uredd, vi to descolonizemos lo que nos enseñaron vi må avkolonisere oss, det de har lært oss con nuestro pelo negro, con pómulos marcados, med vårt svarte hår, våre høye kinnbein, con el orgullo huido en el alma tatuado. stoltheten gjemt i vår tatoverte sjel. Vengo con la mirada, vengo con la palabra, jeg kommer med et blikk, jeg kommer med ordet, esa palabra hablada, vengo sin temor a no perder nada. dette uttalte ordet, jeg kommer uten frykt for å miste noe. - Utdrag fra sangen «Vengo»

Astrid Fadnes studerer arkitektur på AHO. Hun er frilansjournalist og tidligere LAG-brigadist. Ingrid Fadnes er frilansjournalist og utekoordinator for LAGs solidaritetsbrigader. Ana Tijoux har gitt ut fire album og kommer snart med sitt femte, Calavaritas.

51


Kultur

Synger forbudte sanger I Latin-Amerika ble Victor Jaras viser og mexicanske narcocorridos stoppet av myndighetene. Med plata Unsongs presenterer Moddi musikksensurens mange ansikter. Tekst: Mari Lilleslåtten.

– Jeg har valgt tolv forskjellige sanger som skal vise tolv forskjellige ansikter av musikksensur. Sangene har ulik bakgrunn og ulike konsekvenser – fra selvsensur til fengslinger og drap av musikere. Det sier Moddi om sitt nye plateprosjekt Unsongs. Etter at han hørte historien om visesangeren Birgitte Grimstad, som i 1982 ble stoppet fra å synge om den israelske desertøren Eli Geva på en turne i Israel, bestemte han seg for å utforske musikksensur. En av sangene han har oversatt til engelsk og synger på plata er Victor Jaras Plegaria a un labrador. Siden mange forbinder Jara sterkt med musikksensur var han et naturlig sted å starte for Moddi. – Jeg ville ha sanger som ikke bare var tilfeldig sensurert. Akkurat Plegaria a un labrador er tydelig

marxistisk, tydelig populistisk og et hån mot den kristenkatolske makteliten i Chile. Det er en av sangene som for min del forklarer hvorfor han ble sett på som en trussel. Musikk mot militærmakt - Hva sier Jaras historie om musikkens politiske kraft? – Mange mener at musikken trumfa diktaturet fordi folk lærte seg sanger utenat og musikken overlevde. Men musikkens makt er en helt annen enn rå militærmakt. Det er ingen tvil om at høyresida vant rent faktisk. Victor Jara ble drept og Nueva Canción-bølgen ble nærmest utrydda i Chile. Folk snakker om musikk som et våpen, men musikk og våpen er to veldig forskjellige ting.

52

Moddi synger Victor Jara og mexicanske narcocorridos på sin nye plate med sensurert musikk. Foto: Jørgen Nordby.


«Folk snakker om musikk som et våpen, men musikk og våpen er to veldig forskjellige ting» Tolkbare Narcorridos - Du har spilt inn låta Mis Tres Animales av mexicanske Los Tucanes de Tijuana. Hva handler sangen om? – Det kommer an på hvem du spør. Spør du et barn handler den om en liten burrero som reiser rundt sammen med dyra sine. Spør du politiet i Tijuana så handler den om beinhard narkotrafficking, og spør du han som skrev sangen, Mario Quintero, så svarer han noe annet igjen. Det som er spennende er at den er ekstremt tolkbar. Alt endres etter hvilket perspektiv du ser den fra. Flere stater i Mexico har, med varierende suksess, innført forbud mot narcocorridos, altså visesang med innhold assosiert med narkotika. Et av stedene som har hatt et forbud mot sjangeren er Sinaloa. – Ser du på sanger som Mis tres animales skjønner du nesten hvorfor sangene provoserer, siden de er så tolkbare. Forbudet i Sinaloa har gjort at når Los Tucanes de Tijuana spiller der, da er det null corridos. Det er jo litt som at den norske staten skulle forby visesang.

skjer og hvor mange varianter finnes? – Jeg prøver å ikke stille meg verdispørsmålet om hvorvidt det er et gode eller et onde. Jeg gir ut plata for å vise eksempler på musikksensur, men kan ikke styre hvordan de tas i mot. Jeg ser at noen trykker sangene til sitt bryst, mens andre mener at dette er sanger som burde begraves. Det merket jeg for eksempel i Mexico, hvor folk har hatt egne familiemedlemmer bortført av kartellene eller egne liv ødelagt av voldskulturen. Der sa mange rett ut at denne faenskapen her skulle de ønske at de slapp. Moddi spilte noen av de nye sangene for et latinamerikansk publikum da han i 2015 besøkte Chile, Argentina, Brasil og Mexico. Responsen var ifølge han selv enorm da han sang Jaras sanger. Målet er å vende tilbake til Latin-Amerika med Unsongs.

Inspirerende reise - Er det mulig å forestille seg hvordan det ville vært? – Jeg er jo i en ekstremt privilegert posisjon, så nei. Men det er derfor det er så interessant å snakke med disse musikerne. Det virker som motstanden bare gjør dem sterkere og mer gira på å holde ut. Og det er selvfølgelig veldig inspirerende for en musiker fra et miljø hvor det mest provoserende du kan gjøre er å synge vagt om sexlivet ditt. Hva vil du oppnå med dette prosjektet? – Prosjektet har vært en akademisk, eller journalistisk, tilnærming til musikksensur. Hvem er det som gjør det, hvordan foregår det, hvor er det det

Unsongs albumcover. Foto: www.moddi.no.

53


Mitt Latin-Amerika

Monicas Latin-Amerika i Oslo Colombianske Monica Orjuela har ukentlige sendinger på Radio Latin-Amerika. Hun liker spontaniteten i Latin-Amerika og roen i Norge. Tekst: Kenneth Lydersen.

- Hvordan havnet du i Norge? Jeg ble forelska i en norsk mann. Han jobbet for Peace Brigades International, og jeg jobbet med kommunikasjon for sosiale bevegelser. Vi møtte hverandre midten i jungelen. Jeg endte opp i Norge fordi det var bedre for oss å bo her. - Hvordan var det å komme hit? Hvis noen kommer til Colombia og ikke kan spansk er det umulig å finne en jobb. Du må lære språket, for i Colombia snakker ingen engelsk. Vi snakker ofte med folk som kommer fra Latin-Amerika og det er to utfordringer man må forsere. Den første er språket, og den andre er været. Men folk sier – Takk gud for at jeg bor i Norge, for i Danmark er det mye vanskeligere, de forstår ikke en gang hverandre! - Hva kan du fortelle oss om fredsavtalen i Colombia? Vi har hatt 52 år med krig. Folk flest lider under konflikten fordi den har sine røtter i ulikhet,

hovedsakelig blant fattigfolk og bønder. Konflikten har medført over 300 000 drap, 45 000 forsvinninger, og 6,2 millioner internt fordrevne mennesker. Fredsavtalen gir imidlertid mulighet for geriljaen til å delta i det politiske liv, men uten våpen. Da geriljaen eksisterte ble alle sosiale bevegelser anklaget for å støtte geriljaene, og flere ble fengslet. Fredsavtalen fører til at sosiale bevegelser kan delta i det demokratiske liv uten å bli møtt med trusler, stigmatisering og drap. For meg er dette grunnen til at fredsavtalen er så viktig. - Hvorfor tror du noen er i mot avtalen? Det er høyresiden som driver kampanjevirksomhet mot avtalen. De finansierer paramilitære grupper og er involvert i det korrupte systemet. Så klart er de nervøse. Argumentet om at det skal bli straffefrihet for geriljaen er ikke riktig. Hvis du begår straffbare handlinger må du i fengsel. Rettferdighet er heller ikke bare fengsel, det er sannheten. Ifølge avtalen

54

Monica Orjuela i studio. Foto: Hans Dale.


Vi trenger ikke frykte freden, vi må frykte konflikten.

er det viktig for rettferdighetsfølelsen hos folk at de som har begått forbrytelser i Colombia sier sannheten, og det gjelder ikke bare geriljaen, men også staten og regjeringsallierte. Hvis du leser delen av avtalen som handler om rettferdighet, og om ofrene, så vil du se at straffefrihet ikke er aktuelt. De forsøker å skremme folket. Vi trenger ikke frykte freden, vi må frykte konflikten. - Du har produsert programserier om innvandring i Norge. Hva tar du opp i disse programmene? Hovedsakelig immigrasjon fra Spania. Programmene har blitt kalt «Drømmen om Norge». Vi fant ut at de fleste spansktalende som kommer til Norge, kommer fra Spania. For øyeblikket er Spania i en økonomisk krise, så mange folk kommer til de nordiske landene for å finne jobb og muligheter. – Så hva fant jeg? De kommer hit, ingeniører, fagarbeidere, og de rengjør leiligheter. Folk sliter fordi de ikke kan språket, og de trodde at å komme til Norge ville være enkelt fordi det er Europa. Men det er ikke sant. Norge er et rimelig vanskelig land å komme til. Men det er ikke bare svart/hvitt, det er folk som snakker bra engelsk og de finner jobb ganske lett og lærer fort norsk og lever godt her nå. Spanjolene og vi latinamerikanere deler en del ting.

Men det vanskeligste for dem, er enda vanskeligere for meg, nemlig språket og været. - Hva var og er den største utfordringen med å komme til Norge? Jeg mener det er institusjonene. Nå må man vente 13 måneder for å få søknaden sin behandlet på grunn av flyktningstrømmen. Ikke kan man studere og ikke får man helsehjelp. Dette blir folk blir trøtte og leie av. Hva kan nordmenn lære av den latinamerikanske kulturen? Jeg prøver å ikke tro på stereotypier. Men i Norge har alle disse store planene for livet, og man må ringe folk to måneder på forhånd om man skal ha en fest og ønsker at de skal komme. Det betyr at nordmenn har for mye struktur. Så jeg tror det dere kan lære er å være mer spontane. Ikke bare spise det samme hele tiden, eller høre på den samme musikken. Vær mer spontane, mer fri! - Hva er det beste med å være her? Stillheten og roen. Man kan gå i gatene og treffe vennene sine. Blant mine latinamerikanske venner sier vi at i Oslo kan man ikke ha en elsker. Det er skummelt, for man kan treffe dem på gata med kjæresten.

55


Returadresse: LAG Norge, Kolstadgata 1 0652 Oslo

#2 2016 forbudt protest  

LatinAmerika #2 2016 tar for seg kriminaliseringe av sosial protest. Med livet og friheten som innnsats kjemper folk for rettferdighet og en...

#2 2016 forbudt protest  

LatinAmerika #2 2016 tar for seg kriminaliseringe av sosial protest. Med livet og friheten som innnsats kjemper folk for rettferdighet og en...

Advertisement