Page 1

LatinAmerika #3 Ă…rgang 17 - September 2012 Latin-Amerikagruppene i Norge


Innhold

LatinAmerika # 3 – September 2012 Årgang 17.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Kontakt: latinamerika@gmail.com Redaksjonen:

Eirin Høiseth (red.) Irene Elise Hamborg Tore Isungset Støve Åse Birkeland Nesdal Dina Vågen Fiskum Eliane Innvær Andersen Tamara Gabriela Vergara Helene Bjørke Hellerslien Kristine Emelie Kvalbukt Grafisk utforming:

Eirin Høiseth

Forsidefoto:

- Heriberto Paredes Coronel fra Sub Versiones - Feiring av rådsvalg i autonome Cherán i Mexico. Se bildeserie i bladet. Takk til: Ine Gjellebæk, Maya

Sunde Singh, Cecilie Ness, Benedicte Einarsen, Hilde Beate Anker og Brita Brekke. Opplag:

1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

2

Innhold 3 4 6 7 8 10 12 14 15 20 21 22 24 26 27 28 30 32

Kvalitetskontroll Mot ny fred i El Salvador? Statens laboratorium Giftig omdømme Tilbakeslag Autonomi på Nicaraguas karibiske kyst Frihandelsforhandlingar En truende modell Cherán - Av ild og drømmer Kamuflasjekupp Siden sist Haiti – Det brysame etterslepet Valg og motstand i Mexico Velferdsvekst i krisetid Anbefalinger Migrantenes tilholdssted Mitt Latin-Amerika Globaliseringskonferansen


Leder

Kvalitetskontroll Demokratiet har tilsynelatende slått rot i Latin-Amerika. Er det da kvaliteten det er noe galt med? Er Latin-Amerika et demokratisk kontinent? Svaret på dette spørsmålet avhenger i stor grad av hvem du spør. Noen vil hevde Venezuela er fullstendige udemokratisk, mens andre mener landet er selve definisjonen på folkestyre. Det er vanskelig å bli enige, rett og slett fordi definisjonene av demokrati er så forskjellige. Og blir man først enige om kriteriene, er det vanskelig å finne en god målestokk.

Demokratiske svakheter Alle land i Latin-Amerika, bortsettfra Cuba, holder demokratiske valg. Men det er store variasjoner mellom hvordan demokratiet i de forskjellige landene fungerer. Demokratiseringsprosessen har hatt mange tilbakeslag, men disse har vært kortvarige. Det er lenge siden vi har sett brutale diktatur og blodige borgerkrige åp kontinentetr. USA ser ut til å ha gått over til mykere metoder i sin utenrikspolitikk og både kuppet i Honduras og Paraguay har skjedd i en demokratisk gråsone. Derfor er det kanskje på tide å slutte å krangle om det er demokrati eller ei i Latin-Amerika og isteden ta en seriøs debatt om kvaliteten på det demokratiet som faktisk eksisterer. Vi ser nemlig tydelige demokratiske svakheter i mange land. At institusjonen som kjennetegner et demokrati er på plass betyr ikke at demokratiet fungerer i praksis. Ofte sitter de tradisjonelle økonomiske elitene fortsatt på mye av den reelle politiske makten. De har ressurser til å påvirke og kontrollere informasjonstilgangen til vanlige folk. Valgfusk og kontroll av media er for eksempel blant anklagene Mexicos sosiale bevegelser har kommet med i etterkant av presidentvalget i landet, noe du kan lese mer om på side 24. Ikke minst viser sommerens hendelser i Paraguay tydelig at noe ikke fungerer som det skal. I Hanna Kvamsås’ tekst kan du lese om hvordan opposisjonen har brukt svært tvilsomme midler for å fjerne president Lugo fra makten i det hun kaller et kamuflasjekupp. Tiden vil vise om dette var et lite tilbakesteg i demokratisk kvalitet og vil rettes opp etter neste års valg, eller om det er et tegn på mektige eliters kontinuerlige kontroll over et tilsynelatende veletablert demokrati. Pengemakten trumfer også folkemakten i spørsmål om naturressurser i flere land. I dette nummeret kan du lese om undertrykkelse av sosial protest mot megaprosjekter i Honduras og Guatemala, samt om hvordan Honduras` planlagte modellby truer Garífuna-folkets eksistens på Atlanterhavskysten.

Eirin Høiseth Redaktør

Nye løsninger Alt er imidlertid ikke nitrist. Med kuppet i Paraguay kom også et tydelig tegn på LatinAmerikas demokratiske stabilitet. Utvisningen av Paraguay fra Mercosur er et klart signal om at udemokratiske land ikke aksepteres i samarbeidet. Den brede fordømmelsen av kuppet viser en generell misnøye med denne typen handlinger fra resten av landene på kontinentet. En ser også at enkeltland velger nye løsninger på konflikter som preger regionen. I El Salvador har antallet drepte gått betraktelig ned etter forhandlinger med de to største voldelige gjengene i landet. Dette kan du lese mer om i Elin Cecilie Ranums tekst. Et annet eksempel er de colombianske myndighetene som snart møter representanter for geriljagruppen FARC til forhandlinger i Oslo. I land med svake demokrati ser vi en tendens til at regioner velger alternative måter å organisere seg på. I Cheran i Mexico står folkelig demokrati og autonomi i sterk kontrast til resten av landet. I dette nummeret presenterer vi en flott bildeserie derfra. Og med disse nye løsningene, med velferdsveksten og organiseringen på grasrotnivå, har man funnet gode vekstforhold for demokratiet i Latin-Amerika. Det har skjedd en kulturell endring i land som Bolivia, Ecuador og Venezuela som går langt forbi den økonomiske politikken. De nye lederne representerer sektorer som tidligere ikke hadde noe ansikt. For første gang i historien føler vanlige folk seg representert i samfunnet og politikken. Dette er en prosess det vil være veldig vanskelig å reversere uten å bruke undertrykkende metoder. Folket vil nok ikke gi slipp på sine nyervervede rettigheter uten kamp. Nettopp dette er kanskje den beste garantien for at demokratiet har kommet for å bli LatinAmerika.

3


Mot ny fred i El Salvador? El Salvadors største rivaliserende gjenger har begynt å snakke sammen i stedet for å skyte på hverandre. Kan dette føre til en varig løsning på landets alvorlige volds- og kriminalitetsproblem? Tekst: Elin Cecilie Ranum, Programkoordinator for Mellom-Amerika i Utviklingsfondet og tidligere forsker på gjenger og vold ved UCA i El Salvador.

El Salvador har de siste årene toppet verdens drapsstatistikk med 11-12 drap i døgnet. Med mer enn 70 drap per 100 000 innbyggere har det lille landet i Mellom-Amerika sammen med nabolandet Honduras vekslet med den lite flatterende tittelen som verdens mest voldelige land. Gjengkriminalitet, med de beryktete gjengene Mara Salvatrucha (MS-13) og Barrio 18 (18th Street Gang) i hovedrollen, har av myndighetene blitt framstilt som hovedårsaken til voldsproblemet i etterkrigsperioden. Samtidig preges El Salvador, i likhet med flere land i regionen, av narkotrafikk, andre former for organisert kriminalitet og generell vold og kriminalitet. En feilslått kriminalpolitikk, dominert av null-toleranseprogrammer og et ensidig fokus på gjengene, har bidratt til en tilspissing av situasjonen siden 2003 og en fordobling av antall drap.

Overraskende vending på fastlåst situasjon I løpet av få måneder har El Salvadors drapstall blitt mer enn halvert etter at de to største gjengene i mars inngikk våpenhvile og startet en dialog med myndighetene. Få hadde ventet denne snarlige reduksjonen av drapsstallene. Bare noen måneder tidligere måtte sikkerhets- og justisministeren trekke seg etter tre år med manglende resultater. Utnevnelsen av den tidligere generalen David Munguia Payés som ny sikkerhets- og justisminister skapte sterke reaksjoner i sivilsamfunnet. Mange fryktet en militarisering av sikkerhetspolitikken og en tilbakevending til de feilslåtte null-toleranseprogrammene under de tidligere høyre-regjeringene på 2000-tallet. Munguia Payés satte all sin prestisje i å redusere draps-stallene og lovte en reduksjon på 30% i løpet av et år. Få trodde det var mulig. Nyheten om våpenhvile mellom de to rivaliserende gjengene Mara Salvatrucha og Barrio 18 ble møtt med stor skepsis i mars. Under en pressekonferanse erklærte representanter fra begge gjengene at de hadde blitt enige om en våpenhvile som innebar et opphold i den dødelige rivaliseringen mellom dem. Gjengenes krav til regjeringen var bedre forhold i fengslene og programmer for integrering av gjengmedlemmer i samfunnet. To måneder senere offentliggjorde gjengene en ny pressemelding. Denne gangen erklærte de skolene som “frisoner” for gjengaktivitet og en slutt på tvungen rekruttering til gjengene. Noen uker senere leverte flere gjengmedlemmer frivillig inn våpen som nok et bevis på deres vilje til å redusere voldsbruken.

klassisk splittelse mellom de gode og de onde. Gjengmedlemmene har unisont blitt framstilt som de onde og hovedansvarlige for El Salvadors svært alvorlige kriminalitetsproblem. Den samme diskursen og den dominerende politikken har også skapt en forestilling om at problemet best løses gjennom harde straffer og en nådeløs kriminalitetspolitikk. Store deler av befolkningen har selv vært direkte berørt av gjengenes kriminelle og voldelige aktivitet, og det er svært liten sympati for gjengmedlemmene hos folk. I en slik kontekst vil både dialog og eventuelle konsesjoner til gjengmedlemmene framstå som både uakseptabelt og uforståelig. Frykten for at prosessen kan gå galt er en annen sannsynlig grunn til at regjeringen har valgt å holde seg i bakgrunnen. Enhver våpenhvile kan være skjør og brytes den kan konsekvensene bli alvorlige. Faren for at regjeringen vil framstå som ute av stand til å løse voldsproblemet er stor. Det vil igjen kunne føre til tapt oppslutning og dårlige utsikter for både parti og enkeltpersoner i regjeringsapparatet under president-valget i 2014.

«Diskursen fra offisielt hold har bidratt til en klassisk splittelse mellom de gode og de onde.»

Usikkerhet rundt regjeringens rolle Representanter fra den katolske kirken og en tidligere geriljaleder har stått fram som “meklere” i dialogen mellom gjengene og regjeringen. Regjeringen har imidlertid vært vage på sin rolle i denne prosessen, og har ikke villet innrømme at de har gitt konsesjoner til gjengmedlemmene. Hovedårsaken til dette er nok at det blant folk fortsatt ikke er forståelse for at man forhandler med kriminelle. I løpet av det siste tiåret har diskursen fra offisielt hold bidratt til en

4

Legitime forventinger fra gjengene Selv om dialog og forhandlinger med gjenger virker kontroversielt for mange, er dette på mange måter i tråd med hva sivilsamfunnet og forskere på gjenger og vold har foreslått i årevis. I stedet for myndighetenes gjentatte forsøk på null-toleransepolitikk, har sivilsamfunnet sagt at nettopp dialog med gjengene er en forutsetning for å kunne løse problemet. Gjengenes “krav” til regjeringa – bedre fengselsforhold, program for inte-grering av gjengmedlemmer, muligheter for arbeid og forebyggende tiltak – er heller ikke urimelige. De salvadoranske fengslene er overfylte, med om lag 25 000 innsatte i et fengselssystem som har en kapasitet til å ta imot 7500 fanger. Én psykolog og én sosialarbeider skal ta seg av over 1000 fanger, og mulighetene for rehabilitering i fengslene eller utenfor er svært få.

Kan det lykkes? 100 dager etter våpenhvilen hadde det gjennomsnittlige antallet drap gått ned fra 14 i de første månedene av 2012, til 6 daglig, en nedgang på 58 % i følge politiet og sikkerhetsdepartementets egne tall. Nedgangen har stabilisert seg og myndighetene melder også om en nedgang i andre forbrytelser. Selv om nedgangen merkes i de mest belastete områdene og avisoverskriftene er tonet ned, har den ikke ført til økt følelse av sikkerhet hos salvadoranerne flest. Sentralisering og økt kontroll av kriminalitetsstatistikken gjør det vanskelig for andre organisasjoner eller journalister å sammenligne statistikken med tidligere perioder. Dette gjør at det knyttes usikkerhet til det reelle omfanget av reduksjonen. Mens salvadoranere flest er skeptiske, har prosessen har vakt stor interesse utenfor El Salvador. Flere internasjonale aktører, deriblant Organisasjonen for Amerikanske Stater (OAS), har vist interesse for forsøket på å få bukt med gjengvolden som også preger flere


Kristine Emelie Kvalbukt

Salvadoranske myndigheter har økt militariseringen av sikkerhets- og kriminalitetspolitikken i forsøket på å redusere den enorme volden. Her militærpoliti på vakt i Chalatenango.

andre land på det amerikanske kontinentet. Det store spørsmålet alle stiller seg er om våpenhvilen og dialogen vil føre til en varig nedgang av drapstallene og gjengrivaliseringa i El Salvador. Selv om nedgangen har spart flere hundre menneskeliv og gir grunn til optimisme, er det også flere usikkerhetsmomenter. En eventuell langvarig suksess for denne prosessen avhenger av en rekke faktorer. En avgjørende faktor vil være hvor raskt og til hvor stor grad regjeringa svarer på gjengenes ønsker om bedre fengselsforhold og rehabilitering/integrering. Dette er ingen enkel utfordring. Fengselsforholdene er så prekære at det vil ta lang tid og enorme ressurser før soningsforholdene vil være tilnærmet menneskelige. I et land med langvarig økonomisk krise og en tilnærmet nullvekst i økonomien, er utsiktene for tusenvis av nye arbeidsplasser svært begrenset. Hvis svarene fra regjeringen uteblir kan veien fra våpenhvile til full rivalisering være kort, og sannsynligheten for at det vil føre til større konfrontasjoner mellom gjengene og regjeringa og politiet er stor. Hvorvidt dette kan føre til en varig nedgang av kriminalitet i El Salvador avhenger også av om prosessen blir fulgt opp med en helhetlig kriminalitetsplan som også tar fatt i andre kriminelle strukturer og aktiviteter. Selv om gjengene har bidratt til en stor andel av landets mørke draps- og kriminalitetsstatistikk, er de langt fra de eneste aktørene. Narkotrafikk og andre former for organisert kriminalitet bidrar til å holde liv i en voldskultur hvor det er mulig å berike seg på illegale aktiviteter. Disse strukturene har stort sett fått operere og utvikle seg fritt, nettopp fordi politiets og samfunnets fokus har vært rettet mot gjengene. Selv om flere gjengmedlemmer har fungert som “fotsoldater” for disse strukturene, er det vanskelig å påvise om det finnes en strategisk relasjon mellom gjengene og organisert kriminalitet. Så lenge andre organiserte kriminelle strukturer får operere, vil virksomheten deres alltid tiltrekke seg ungdom og opprettholde deler av volds- og kriminalitetssyklusen.

Vil samfunnet gi gjengmedlemmer en ny sjanse? Holdningsendringer i samfunnet er også avgjørende for suksess. Integrering av gjengmedlemmer er ikke bare et spørsmål om gjengmedlemmer er klare for å ta del i samfunnet, men om befolkningen er villig til å inkludere dem. Flere år med vold og kriminalitet fra gjengene har skapt store sår i samfunnet, og flertallet av salvadoranerne har liten tro på at gjengmedlemmene noen gang vil kunne spille en positiv rolle i samfunnet. Et annet usikkerhetsmoment er regjeringens egentlige intensjon bak denne prosessen. Er dialogen et uttrykk for politisk vilje til å iverksette nødvendig tiltak for å løse problemet på kort – og lengre – sikt? Eller er det nok et forsøk på å få økt sympati og profilering av enkeltpersoner i regjeringsapparatet? Den sittende regjeringens forsøk på en mer forebyggende tilnærming til problemet, og dialogen i seg selv, er tegn på en mer forsonende holdning enn de foregående regjeringene. Samtidig har utnevnelsen av flere generaler til sentrale politistillinger og fortsatt bruk av hæren i politiarbeid bidratt til å styrke frykten for en økende militarisering av sikkerhets- og kriminalitetspolitikken, noe som lett kan tolkes som et ønske om en mer autoritær strategi. Ikke minst avhenger en varig nedgang i kriminaliteten av forebyggende tiltak. Gjengproblemet i El Salvador og resten av regionen er et sosialt problem og et uttrykk for et samfunn og en stat som ikke oppfyller sin funksjon. En rekke faktorer som vold i nære relasjoner, kompliserte familiestrukturer, sosial marginalisering og eksklusjon, enorme sosiale og økonomiske forskjeller, mangel på muligheter, arbeid og sunne fritidstilbud, voldskultur og enkel tilgang på våpen har bidratt til at gjengfenomenet har utviklet seg og fått rotfeste i store deler av landet. Utfordringene er mange, og løsningene tidkrevende. Men hvis dialogen er et skritt mot en mer helhetlig tilnærming og resultat av et reelt ønske om å la gjengmedlemmene selv være en del av løsningen, kan det være et viktig skritt i riktig retning.

5


Statens laboratorium Staten tar alle midler i bruk for å forfølge vannkraftmotstandere i Guatemala. Vil utfallet av konflikten bli avgjørende for myndighetenes håndtering av lignende situasjoner i fremtiden?

H.I.J.O.S Guatemala

Tekst: Susanne Normann, Utekoordinator for Latin-Amerikagruppene i Norges solidaritetsbrigader i Chiapas.

Fra protestmarsjen "Vi er alle Barrillas" tidligere i vår. På banneret står det: «Konsultasjonsprosessene til landsbyene er tegn på modenhet. Statens straffefrihet er terror».

I mai 2012 ble konflikten mellom lokalsamfunnet Santa Cruz de Barillas og vannkraftselskapet Hidro Santa Cruz tilspisset. Lokalsamfunnet, som ligger i den vestlige provinsen Huehuetenango, sa klart nei til selskapets etablering i området i en folkelig rådspørring i 2007. Likevel mottok Hidro Santa Cruz tillatelse fra myndighetene til å etablere seg i 2009. Da selskapets sikkerhetsvakter i mai 2012 trolig skjøt og drepte Andres Francisco Miguel, gikk folkemassen til angrep på selskapets installasjoner i protest. Som svar erklærte staten unntakstilstand, militariserte området og gjennomførte razziaer i en rekke hus. Kvinner og barn ble sendt på flukt i fjellene. 12 personer ble arrestert, beskyldt for bortføringer, utpressing, trusler og oppfordring til kriminalitet. De fleste av de arresterte er sosiale ledere i åpen motstand mot driften av Hidro Santa Cruz i Barillas. Ingen av de 12 arresterte har blitt bevist skyldige i anklagene. Sergio Vives, de arrestertes advokat, mener at staten tilbyr lovverket for å forsvare selskapets økonomiske interesser – Rettsystemet brukes som et straffeinstrument for å kriminalisere, forfølge og svekke ledere fra den sosiale bevegelsen i Barillas som er i opposisjon til selskapet Hidro Santa Cruz. Man bruker lover rettet mot narkotikabekjempelse som grunnlag for deres arrest; selv om de arresterte helt klart bare er medlem av en sosial organisasjon som er imot et prosjekt, sier han. I tillegg foreligger minst 23 andre arrestordre på andre sosiale ledere siden 17. april. Selv om unntakstilstanden formelt ble oppløst i juni, melder lokale organisasjoner om folk som fortsatt er på flukt. Noen oppholder seg i fjellene, mens andre har tatt seg over grensen til Mexico. Samtidig er lite blitt gjort for å oppklare drapet på Andres Francisco.

Volden fortsetter Barillas illustrerer hvordan historiske pakter mellom Guatemalas økonomiske og politiske elite og hæren vedvarer, men tilpasses dagens politiske kontekst. Sammen anklages disse for å stå bak

6

folkemord under landets 36 år lange borgerkrig. Selv etter fredsavtalen og år med demokratiseringsprosesser bruker eliten i Guatemala fortsatt voldelige virkemidler til å forsvare sine interesser. Såvel militæret som kriminelle grupper brukes for å holde opposisjonen nede. I San Juan Sacatepequez har blant annet kriminelle gjenger, kalt «maras», blitt brukt mot lokalbefolkningen i en konflikt med et gruveselskap. Til tross for at det er snakk om tydelige menneskerettighetsbrudd får overgrepene skjelden konsekvenser for de ansvarlige. – Menneskerettighetssentrene har hendene fulle med uløste rettsprosesser i sammenheng med folkemordet. Det finnes få ressurser til å ta tak i denne nye strategien som går på å kriminalisere de sosiale bevegelsene, uttaler Maria Cruz fra Senteret for uavhengige media i Guatemala. – Samtidig eksisterer en tendens til at bistandsaktører og ambassader svekker sitt engasjement i Guatemala, og dessverre avhenger disse temaene av internasjonal bistand og oppfølging. Guatemala går mot en ny militarisering, både i form av etablering av flere nye militære baser, og ved en synlig styrket militær ideologi i statsinstitusjonene. Militariseringen skjer parallelt med en økonomisk politikk som sikter på en rask økning i utvinning av naturressurser, spesielt mineraler og vannressurser.

Kritisk punkt Barillas er som et mikro-statskupp som etablerer autoritærisme som «en normaltilstand». Lopez mener Barillas har blitt et kritisk punkt for flere pågående konflikter knyttet til megaprosjekter. Konflikter der regjeringen beskytter de internasjonale gruve- og kraftselskapenes interesser mot protester fra grasrotorganisasjoner og lokalsamfunn. – Hvor samlet og sterkt organisasjonene nasjonalt klarer å svare på volden mot sivilsamfunnet i Barillas kan bli viktig for statens politikk i lignende konflikter andre steder i Guatemala», sier han.


Giftig omdømme Gruveselskapet som forgifta Siriadalen i Honduras erklærer seg sjølv som forgjengar for samfunnsansvar. No står kampen om gruvelovene. Tekst: Tore Isungset Støve, Honduras-gruppa

«Me i Goldcorp meiner at å vere ein god partner er å vere ein god nabo. Difor gløymer me aldri, kvar enn me jobbar, at me er inviterte gjestar.» Slik opnar forteljarstemma til Goldcorp filmsnutten som skal syne oss kor fint det står til i det etterlatne dagbrotet i Honduras. Gruveselskapet har donert området til ei stifting dei har oppretta sjølv, og no finns der både husdyr, fiskeoppdrett, og til og med eit økosenter med hotell. Filmsnutten fortel oss at driftsavviklinga er ei særleg viktig fase for selskapet, og at dagbrotet San Martin er eit eksemplarisk døme på korleis selskapet skapar berekraftig velstand for nabolaget der dei opererer. Nærmiljøet slik det ligg igjen er visst nok til heider for selskapet. Når Goldcorp opnar økosenter i si eiga giftgryte, vitnar det om at dei er frampå for å redde omdømmet. Det har nemleg vorte vanskelegare å selje draumen om å få gullet sitt utvunne av kanadiske gruveselskap dei siste åra. Goldcorp har difor litt ekstra fokus på «selskapet sitt samfunnsansvar» (corporate social responsibility) for å redde ryet til både seg sjølv og næringa. Det er i seg sjølv litt søtt med økopark i giftgryte, men som me skal sjå er «selskapet sitt samfunnsansvar» del av ein større offensiv for investeringsvenlege reformer.

Carols Amador

Siger for motstandsrørsla Mykje av æra for gruveselskapa sine vanskar har Miljøkomiteen i Siriadalen. Miljøkomiteen og Goldcorp er nemleg samde om at San Martin er eit talande døme på denne type næring, men det var Miljøkomiteen sin versjon av historia som først fekk dominera.

I ein fotoreportasje syner Miljøkomiteen helseplager i nabolaget til gruva. Smertene i beinet til Gladis Hernandez frå El Pedernal held ho vaken om natta.

Straks dagbrotet var etablert i 2000 forsvann vassresursane, og få år etter var det ei dramatisk auke i helseplager knyta til tungmetall. I ein kjempeinnsats for å gjere desse erfaringene kjende vart dei eit slags lokomotiv for gruvemotstand i Mellom-Amerika. Miljøkomiteen sin offensiv var aldri nok til å stengje gruva, men dei fekk raskt politiske resultat. I 2006 nådde Miljøkomiteen ein stor siger i høgsterett, då gruvelovene vart erklært grunnlovsstridige. Med Manuel Zelaya i regjering frå same år fekk dei til slutt fram eit progressivt lovforslag med totalforbod dagbrot. Lovforslaget vart lagt fram i mai 2009, men ein drøy månad etter sette presidentkuppet punktum for denne og andre liknande prosessar.

«Det ser ut til at djevelen ikkje sit i detlajane, men i alt som står under overskrifta» Diffuse støtteerklæringar Like etter kuppet slo Canada tilbake med imperialistisk kraft, og «selskapet sitt samfunnsansvar» synte seg å handle om meir enn ein søt økopark. Canada var av dei som gjekk langt i å gi ei slags kryptisk støtte til kuppet. Dagen etter oppmoda regjeringa «alle partar til å vere tilbakehaldne og søkje ei fredeleg framferd», som om ansvaret for det som hadde hendt var delt mellom partane på noko vis. I innsatsen for å påverke OAS sine straffetiltak ville regjeringa nok ei gong omplassere skuld då dei sa at «Kuppet var verkeleg ei fornærming mot regionen, med det er ein bakgrunn for det som hendte… Ein må ha ei forståing for hendingane som leia opp mot kuppet». Kva dei viser til er opp til oss å tolke, men me får tru det var noko i politikken dei meinte var uakseptabelt. Det som særleg må ha plaga Canada er dei føreslåtte gruvelovene, og etter kuppet har dei vore ivrige etter å ta del i lovskrivinga. Canada slår tilbake Forslag til ny gruvelov kom i januar i år, med gode utsikter for gruvebransjen. Om lag samtidig vart det erklært eit diplomatisk samarbeid på høgt nivå mellom Canada og Honduras om «selskapet sitt samfunnsansvar». Med canadiske midlar sit det no canadiske konsulentar som går i gjennom gruvelova for å «sørgje for at den når minstekrava for internasjonal standard, og at canadiske erfaringar kjem til syne i lova». Sivilsamfunnet protesterer høglydt for å ha vorte tilsidesett i prosessen til fordel for canadiske diplomatar. Lova vert skriven bak lukka dører, og canadiske selskap som står for nesten halvparten av dei rundt 200 konsesjonssøknadane kan håpe på ei lovande framtid. Denne gongen ser det ut til at djevelen ikkje sit i detaljane, men i alt som står under overskrifta.

7


Tilbakeslag Menneskerettighetsaktivister sammenligner situasjonen i dagens Guatemala med tiden før borgerkrigen. Militarisering og forfølging av aktivister øker stadig. Tekst: Susanne Normann, Utekoordinator for Latin-Amerikagruppene i Norges solidaritetsbrigader i Chiapas.

H.I.J.O.S Guatemala

Perez Molina har uttalt til media at det ikke er snakk om en egentlig stenging av arkivene. Ifølge ham dreide det seg kun om oppsigelser av ansatte i Fredsdepartamentet (Secretaria de Paz) som «ikke lenger hadde noen funksjon». Handlingen er ikke bare som et tilbakeslag for opprettelsen av et historisk minne, men også et hinder for videre rettsprosesser mot menneskerettighetsforbrytere. Fredsarkivene har gjennom rapporter om bortføringer, menneskehandel, EMP og det nasjonale politiet bidratt med viktig informasjon i flere saker om brudd på menneskerettighetene. Blandt annet i den pågående saken mot Ríos-Montt. Da han var president på begynnelsen av 80-tallet designet han de militære planene Victoria 82 og Firmeza 83, som la grunnlaget for folkemordet som skjedde i perioden. Flere frykter at viktige spor skal gå tapt om Fredsarkivene ikke får fortsette sitt arbeid. Dette gjelder også dokumentasjon som kan skape grunnlaget for et rettsoppgjør mot president Perez Molina selv.

Lolita Chavez har vært sentral i motstanden i Quiche og overlevde nylig et attentat.

I løpet av 36 år med borgerkrig i Guatemala ble mer enn 200 000 mennesker drept eller bortført i Guatemala. Over en million ble drevet på flukt. Ifølge Comisión para el Esclarecimiento Histórico (CEH) var militæret ansvarlig for 93 prosent av angrepene. Høsten 2011 vant tidligere general Otto Perez Molina og Partido Patriota (PP) presidentvalget i Guatemala. Valgseieren ble av mange guatemalanske organisasjoner sett på som et hardt nederlag for arbeidet for rettferdighet og oppklaring etter folkemordet. Et folkemord Perez selv nekter for at fant sted. Som general hadde han på 80-tallet ansvar for området Chajul i provinsen Quiche, et av områdene hvor flest mayagrender ble utslettet. Perez Molina vant etter å ha lovet å slå hardt ned på volden, som mange guatemalanere fortsatt mener er landets hovedproblem. Men kan en president som selv anklages for grove menneskerettighetsbrudd få landet ut av voldssirkelen? En rekke hendelser indikerer at dette ikke er tilfellet.

Stengte fredsarkiver En av nyhetene som i 2012 bekymret menneskerettighetsorganisasjoner i Guatemala var beskjeden om at Fredsarkivene skulle stenges. Fredsarkivene ble opprettet i 2008 under president Alvaro Colom, med grunnlag i fredsavtalen fra 1996 for å promotere fred, sannhet og forsoning. Fredsarkivene var en enhet som undersøkte og publiserte offentlig dokumentasjon fra den væpnede konflikten. Et av de forestående arbeidene skulle være undersøkelser omkring Estado Mayor Presidencial (EMP). EMP var et apparat for militær overvåking som brukte dødsskvadroner for å henrette folk de mistenkte for å være med i opposisjonelle politiske organisasjoner. Perez Molina var selv del av EMP fra 1987 til 1989 og fra 1993 til 1995.

8

Attentater mot aktivister I juli 2012 ble det begått tre attentater mot sentrale aktører i urfolksorganisasjoner. Disse hadde alle kritisert internasjonale gruve- og kraftselskapers utnyttelse av naturressurser i Guatemala. Kritikken skyldtes påvist giftig foruresning og omfattende helsekonsekvenser for befolkningene som bor i områdene hvor prosjektene etableres. I Guatemala har 60 såkalte consultas comunitarias, eller lokale rådspørringer, vist befolkningens motstand mot etablering av megaprosjekter i nærheten av lokalsamfunnene. Få av disse rådspørringene blir respektert, og Guatemala begår dermed kontinuerlige og graverende brudd på internasjonalt anerkjente urfolksrettigheter og fredsavtalen fra 1996. Domingo Hernandez Ixcoy, stifter av Comite de Unidad Campesina (CUC), ble 10. juli offer for et attentatforsøk i Chimaltenango, Guatemala. Paramilitære grupper brøt seg inn i hjemmet hans, og da de ikke fant ham, la de igjen en skriftlig dødstrussel. Domingo har hatt en sentral rolle i motstanden mot gruvedriftsselskapene, og uttaler: – Å drepe meg i mitt hjem, og presentere dødsfallet som om det skulle vært et resultat av et ran, ville ikke hatt noen politisk kostnad. Å drepe meg på gata ville medført en slik kostnad, derfor ønsket de ikke å gjøre dette i det offentlige rom. Yolanda Oqueli, som har engasjert seg i motstanden mot gruveprosjektet Progreso VII, var ikke like heldig. Da hun var på vei hjem fra en demonstrasjon i landsbyene San Jose del Golfo og San Pedro Ayampuc ble hun stanset av to personer. Fra en motorsykkel avfyrte de tre skudd mot henne. En av kulene traff henne i brystet og hun ble liggende igjen alvorlig skadet, men overlevde. Yolanda hadde lenge mottatt trusler fra funksjonærer tilknyttet selskapet Servicios Mineros de Centro America . Noen dager før attentatet hadde Yolanda og andre ledere fra motstandsbevegelsen anmeldt selskapet for trusler og forfølgelse. Lolita Chavez, fra Consejo de Pueblos K´iche og Consejo de Pueblos de Occidente, ble også angrepet 4. juli av bevæpnede menn, da hun var på vei hjem fra Santa Cruz i Quiche. Der hadde


Surizar, Flickr Commons

H.I.J.O.S Guatemala

Guatemalas regjering militariser stadig mer i strid med Fredsavtalen fra 1996.

Comité de Unidad Campesina demonstrerer mot overgrep og for jordreform.

hun deltatt i en fredelig markering mot byens borgermester. I et intervju forteller hun at dagens situasjon ligner opptakten til folkemordet på 80- tallet. – Resten av verden må få vite om hva denne undertrykkende regjeringen gjør, sier Lolita Chavez.

privatiseringen av utdanningen av lærere i Guatemala har også blitt møtt med brutal statlig vold. Flere av studentene som er helt ned i 16-års alderen, sitter i fengsel etter protestene. Situasjonen er uoversiktlig og menneskerettighetsorganisasjoner melder om vanskeligheter med å få informasjon.

Militarisering Selv om fredsavtalen fra 1996 krever avmilitarisering av Guatemala, er landet på nytt på vei inn i en militariseringsprosess som blant annet forsvares ut ifra et narkotikabekjempelsesperspektiv. I landsbyen La Union Cuarto Pueblo, Ixcán i fylket Quiche rykket 30 tungt bevæpnede soldater inn i landsbyen under den tradisjonelle festen den 20. april . Soldatene oppholdt seg i det offentlige rom tre hele dager. Mange familier holdt seg innendørs i frykt. Få uker senere kom soldatene tilbake og spurte ut barna om foreldrenes aktivitet, samt fotograferte lærere ved stedets skole uten tillatelse. Ikke før menneskerettighetsorganisasjoner deltok på et allmøte for å støtte befolkningen og krevde at soldatene fjernet seg, forlot soldatene landsbyen. Ixcán var et av de hardest rammede områdene under borgerkrigen. I Cuarto Pueblo ble 400 mennesker drept i en massakre som fant sted 14. mars, 1982. Soldatenes tilstedeværelse bryter med fredsavtalenes innhold, og er et alvorlig inngrep i en landby som fortsatt sliter med konfliktens konsekvenser. Etablering av flere nye militærbaser, blant annet i San Juan Cotzal, i Petén og i San Juan Sacatepeques, er andre eksempler på økt militarisering. Menneskerettighetsorganisasjoner melder om at militærbaser åpnes i områder hvor befolkningen har organisert seg mot megaprosjekter. Politisk fengsel fremstår også som en ny strategi for å stoppe sosial protest i Guatemala. Menneskerettighetsaktivister fra El Estor i Izabal, Santa Cruz de Barillas, Chiquimula og San Juan Sacatepequez sitter fengslet, med dommer på opp til 50 år. Felles for dem er deres deltakelse i motstanden mot megaprosjektene. Lærerskolestudentene «Los Normalistas» fredelige protest mot

Fortsettelse av politikken fra den væpnede konflikten Menneskerettighetsaktivister mener at attentatene viser at Perez er villig til å bruke de samme strategiene som under den væpnede konflikten. Rosalina Tuyuc fra Coordinadora Nacional de Viudas de Guatemala (CONAVIGUA) påpeker at dagens politikk bør sees på som en fortsettelse av de politiske og militære strategiene fra 70- og 80-tallet; hvor forsøket på utsletting av urfolkslandsbyer og sosial motstand skulle legge grunnlaget for dagens nyliberalistiske utnytting av naturressurser. I Rio Negro ble for eksempel 440 personer massakrert i 1982, angivelig for å gi vannkraftselskapet Chixoy fri tilgang til Chixoy-elven. Tuyuc mener militariseringen av samfunnet i Guatemala følges opp av forsøk på å svekke de sosiale organisasjonene, både politisk og økonomisk. Perez-regjeringen har lagt press på flere ambassader, og overfor diplomater beskyldt opposisjonelle urfolksorganisasjoner for å være terrorister. Dette har ført til at enkelte europeiske land har kuttet i bistand til uavhengige organisasjoner og styrket mellomstatlig økonomisk samarbeid istedet, i frykt for at deres økonomiske interesser i Guatemala skal berøres. Domingo Hernandez Ixcoy er enig med Tuyuc. – Å kriminalisere og demonisere organisasjonene er en del av en strategi myntet på å ødelegge oss. De diskrediterer og kriminaliserer sosiale ledere for å legitimere statens represjon. Vi ser helt klart at de skaper sosial ustabilitet for å legitimere militærets tilstedeværelse. De fremmer kriminalitet og trusler. Et folk som slites ut av volden vil til slutt støtte militariseringen. Etter seks måneder med en demokratisk valgt regjering med en militær fortid, synes utviklingen å gå i helt gal retning i Guatemala.

9


Autonomi på Nicaraguas karibiske kyst Etter en blodig kamp mot sandinistene, fikk befolkningen på den karibiske kysten i Nicaragua anerkjent sin annerledeshet og rett til selvstyre gjennom Autonomiloven av 1987.

Silje Dagslott

Tekst: Elin Rømo Grande, Prosjektleder for Latin-Amerikagruppene i Norges solidaritetsbrigader.

Fiskebestanden synker. Den er livsgrunnlaget for store deler av befolkningen.

Den karibiske kysten har en helt annen historie og etnisk sammensetning enn resten av Nicaragua. Der bor tre urfolksgrupper, garífunas og kreoler som er etterkommere etter afrikanske slaver, samt mestiser. Samlebetegnelsen de bruker på seg selv er «costeños». Hver av de første fem etniske gruppene har sitt eget språk, mens mestisene snakker spansk. I tillegg snakker de fleste enten engelsk eller spansk eller begge deler. Språk er bare ett av karaktertrekkene som minoritetene på den karibiske kysten arbeider for å bevare gjennom Autonomiloven. Alle språkene er offisielle.

Urfolk og minoriteter mot sandinistene Den karibiske kysten ble i praksis aldri kolonisert av spanjolene, selv om den ble det på kartet. Denne delen av landet, som dekker 40 prosent av Nicaraguas landareal (men som i dag har kun 15 prosent av befolkningen), var fram til 1860 et britisk protektorat. Engelskmennene brukte området som utgangspunkt for handel, men befolket det aldri nevneverdig. De opprettet et miskitu-kongedømme (miskitufolket er den største urfolksgruppen i regionen) og trente miskituene i våpenbruk for å holde spanjolene unna. De ble, i motsetning til de fleste urfolk i Latin-Amerika, ikke utsatt for misjon eller tvangsarbeid i denne perioden. Den moraviske kirken sendte misjonærer fra USA til den karibiske kysten først i 1849. Fram til 1960-årene sto kirken for "velferd-

10

tjenester", som helse og skole, og bidro til å bevare miskitu-språket. På slutten av 1800-tallet ankom nordamerikanske selskaper som eksporterte gull, mahogni og bananer. Den nicaraguanske staten var fraværende, men fra 1940-tallet begynte fattige mestisbønder å flytte østover fra Stillehavsdelen av landet. Migrasjonen har vært sterk også de siste tiårene og mestisene utgjør i dag den største befolkningsgruppen på Nicaraguas østkyst. Først etter sandinistrevolusjonen i 1979 fikk Nicaragua styresmakter som var interesserte i å integrere den karibiske kysten og dets befolkning i resten av landet. Men selv om intensjonene bak integrasjonen var gode, glemte sandinistene å lytte til hvordan den karibiske befolkningen selv ønsket å leve. De satte i gang en alfabetiseringskampanje og skolegang på spansk, noe som befolkningen opplevde som et forsøk på assimilering av minoritetsgruppene. Konflikten som oppsto mellom sandinistene og befolkningen på østkysten ble katastrofal med sterk maktbruk fra begge sider. De amerikansk-støttede Contras-styrkene som kjempet mot sandinistene under borgerkrigen i Nicaragua på 80-tallet visste å utnytte situasjonen. En stor del av den karibiske befolkningen endte dermed opp med å kjempe mot sandinisthæren under krigen, som en del av, eller alliert med Contras.

Autonomilov og autonomiprosess Under borgerkrigen innså sandinistene etter hvert at det ikke var noen vei utenom å anerkjenne kravene til befolkningene i øst om å styre sine egne samfunn slik de selv ønsket. I tett konsultasjon med befolkningen, der aktivister gikk fra hus til hus for å snakke med familie for familie, landsby for landsby, ble en lovtekst utformet. Autonomiloven ble undertegnet i 1987, og var en historisk anerkjennelse av minoritetenes rett til selvstyre. En av ildsjelene som gikk fra hus til hus og var med på å forhandle frem Autonomiloven var historiker, sandinist og kreol, Johnny Hodgson. Undertegnede oppsøkte ham i Bluefields i juni for å høre hvordan det går med implementeringen av loven, eller autonomiprosessen. Han kunne fortelle at svært lite ble gjort fra 1990 – 2006, da liberale partier styrte landet. Liberalistene var imot loven, men kunne ikke fjerne den. I stedet stakk de kjepper i hjulene for implementeringen ved å utnytte svakheter i den. For eksempel må parlamentet i Managua godkjenne vedtakene i de regionale autonome parlamentene, noe som ikke ble gjort. Kun etter at sandinistene ble valgt inn i regjeringsapparatene igjen i 2007 har det blitt skapt et større spillerom for autonomiprosessen. En hovedpritoritet har i følge Hodgson vært å dele ut skjøter på jord. Det er grunnleggende å vite hvem som har rett til hvilken jord for å utvikle selvstyre. Det handler om befolkningens kontroll over sine områder, blant annet for å unngå at uvedkommende tar for seg av de rike naturressurserne i regionen. Urbefolkningen i området har en lang tradisjon med kommunale landområder som skal ivaretas gjennom programmet. Et annet satsingsområde er


Silje Dagslott

Det autonome territoriet i Nicaragua er en verden som rommer mange verdener. Autonomien er annerkjent ved lov. Nå må den settes ut i praksis.

helsetjenester og utdanning på flere språk, noe som er avgjørende da regionen mangler alt fra egne lærere og administrasjonspersonell til folk med teknisk utdannelse og utdannelse innen helse og naturforvaltning. Dessuten arbeides det for å utvikle demokratiet. Vestlig demokrati er nytt for de fleste. De første valgene fant sted i 1990. Med Autonomiloven har befolkningen i regionen fått rett til å velge sine representanter på alle demokratiske nivåer.

Matproduksjon vs oljepalmeplantasjer Videre er det en prioritet å øke matproduksjonen. Det meste av maten importeres fra andre deler av landet eller fra utlandet. Store deler av befolkningen er avhengig av fisk, men fiskebestanden har gått ned. Ved et besøk i garífunalandsbyen Orinoco i Pearl Lagoon, bekreftet befolkningen reduksjonen i fiskebestanden og fortalte at de ofte så fisk flyte i vannet med buken opp. De mente det kunne skyldes varme havstrømmer, men også de store mengdene med plantevernmidler brukt på palmeoljeplantasjene. Plantasjene, mange av dem eid av selskaper fra Costa Rica, fortrenger stadig større skogområder på den karibiske kysten og trenger seg inn på de kommunale landområdene, i tillegg til å forurense vannet. Organisasjonen Fundación para la Autonomía y el Desarollo de la Costa Atlántica de Nicaragua (FADCANIC) er en av aktørene som arbeider med å fremme alternativer for å snu denne utviklingen. De har opprettet en skogsjordbruksskole med det mål å utvikle en ny form for forvaltning av skogen som både kan styrke matproduksjonen, gi økonomiske alternativer til befolkningen, samtidig som den rike regnskogen og det biologiske mangfoldet blir ivaretatt. Med skogsjordbruket er plantevernmidler og kunstgjødsel erstattet med økologiske metoder. Dette er et klart alternativ til palmeoljeproduksjonen som er konsentrert på få hender og som ødelegger skog og forurenser vann og jord.

Bistandsland En av de store utfordringene for de autonome styresmaktene i de to autonome regionene Región Autónoma Atlántica Norte (RAAN) og Región Autónoma Atlántica Sur (RAAS) er mangel på kapital. Skatteinntektene er minimale, til tross for at landsdelen er meget rik på naturressurser. Naturressursene blir i stor grad utnyttet av internasjonale selskaper. Ved et besøk på Universidad de las Regiones Autónomas de la Costa Caribe Nicaragüense (URRACAN) beklaget viserektor Zafiret Bolaños Chow at penger fra staten som de har krav på i stor grad ikke kommer dem til gode. Staten argumenterer gjerne med at med autonomi må regionen sørge for å finansiere slike institusjoner selv. Når det gjelder utnyttelse av naturressurser er staten derimot svært delaktig, men uten at det nødvendigvis kommer de autonome regionene til gode. På grunn av dette mangler det finansielle ressurser til å gjennomføre Autonomiloven. Det er også en av årsakene til at regionen er svært avhengig av bistand. Autonomi – med ulike forutsetninger I Nicaragua har en verden som rommer mange verdener blitt anerkjent ved lov. Det er radikalt og oppsiktvekkende, blant annet med tanke på hvordan andre minoriteter i Latin-Amerika fortsatt kjemper en knallhard kamp for å få anerkjent sin annerledeshet og rett til selvstyre, for eksempel slik zapatistene gjør det i Chiapas i Mexico. I Chiapas har zapatistene likevel, tross mye motstand og mangel på anerkjennelse, utviklet en standhaftig modell for selvstyre og lever ut autonomien hver dag i sine områder. Autonomi kan ikke bare bestemmes ved lov. I Nicaragua har de fått loven, men befolkningen har fortsatt en stor utfordring med virkelig å ta kontroll over sine områder og skape den utviklingen de selv ønsker.

11


Meninger

Frihandelsforhandlingar med Mellom­Amerika EFTA forhandlar i rekordfart fram ei omfattande frihandlsavtale med Mellom-Amerika. Norske organisasjonar stiller seg kritiske til avtalens effektar i eit konfliktramma Honduras. Tekst: Heidi Lunderberg, daglig leder i Latin-Amerikagruppene i Norge.

EFTA og landene i Mellom-Amerika signerte ei samarbeidserklæring i november 2011 med mål om å framforhandle ei omfattande frihandelsavtale. Forhandlingane tok til i 2012 med fyrste forhandlingsrunde i februar, andre forhandlingsrunde i juni og tredje runde i august. Det var Panama som tok initiativ til forhandlingar med EFTA, medan EFTA sørgja for at land frå heile regionen kom med. EFTA, som består av dei fire europeiske landa som ikkje er medlem av EU (Noreg, Sveits, Liechtenstein og Island), har som uttalt mål å skaffe næringslivet sitt dei same preferansane som næringslivet i EU har. EU signerte ei omfattande frihandelsavtale med Mellom-Amerika i 2010-2011. Der EU-landa har inngått avtale med alle sine tidlegare koloniar, må EFTA foreløpig nøye seg med fire av landa. Forhandlingane føregår mellom EFTA på den eine sida og Panama, Costa Rica, Guatemala og Honduras på den andre. Det føreligg ei gamal frihandelsavtale mellom Mexico og EFTA, men Nicaragua og El Salvador har foreløpig ikkje vore interessert i noko avtale med EFTA.

Omfattande liberalisering og tømming av verktøykassa Samarbeidserklæringa viser at det er ei omfattande frihandelsavtale det forhandlast om, ei såkalla andregenerasjonsavtale som inkluderar immaterielle rettar, offentleg innkjøp, konkurransepolitikk og investeringar så vel som tollreduksjon på handel med industrivarer, jordbruksvarer og tenester. Ordet frihandelsavtale er såleis delvis misvisande då det er snakk om ei mellomstatleg avtale som går lengre og omfattar meir enn bare frihandelspolitikk. Det konkrete innhaldet i avtala er ikkje kjend, og kan dessverre ikkje informerast om før avtala er ferdig forhandla og signert. Norske styresmakter vil ikkje meddele sine eller andre land sine posisjonar under forhandlingane. Dette er vanleg frå norske styresmakter si side, som meiner at offentleggjering av krava vil øydelegge forhandlingane. Fyrst når forhandlingane er ferdige og avtala er signert vil den altså vere offentleg. Me kan likevel sei ein del om innhaldet. EFTA har ein mal for frihandelsavtaler som indikerar rammene for dei avtalene dei inngår. Dei la fram sitt forslag til rammene for forhandlingar og landa vart samde om å forhandle om alle team i EFTA-malen.Ved å samanlikne med inngåtte avtaler med liknande partnarland den siste tida og ved å sjå på den pågåande handelen mellom dei to regionane, kan me også anta korleis avtala med Mellom-Amerika vil sjå ut. Me kan altså rekne med at avtala vil innebere: • Eliminering av importtoll på industrivarer. Inklusive foredla matvarer med visse unntak. Alle delar av ei vare må i størst mogleg grad vere produsert i same land. • Liberalisering av fiskehandel. • Handelsfasilitering – herunder krav om gjennomsiktigheit, forenkling og samarbeid.

12

• Reduserte krav produkt og produksjons standardar. • Rett til å subsidiere eigne produsentar og rett til å ileggje importtoll i tilfeller av dumping som med stor sannsynlegheit vil øydelegge eigen industri. • Konkurransepolitikk – herunder avgrensing av private og offentlege monopol. • Liberalisering av handel med tenester – spesielt fiskesektor, telekommunikasjon og finans. • Etableringsrett for selskap frå partnarland. • Gjensidigheit, gjennomsiktigheit og likebehandling av utanlandske og lokale selskap i offentlege anbodsrundar. • Ein komité beståande av representantar frå alle partnarland monitorerar avtala og møtes anna kvart år. • Usemje skal i høgast grad løyast ved diplomatisk dialog. Dersom dette er mogleg brukast stat-stat tvisteløysingsmekanisme. Avtala mellom EFTA og dei mellomamerikanske landa ventast ferdig med fjerde forhandlingsrunde i oktober i år, i så fall vil forhandlingane ha blitt unnagjort på rekordtid. Deretter vil den ferdige forhandla avtala bli oversendt til partanes parlament for behandling og eventuell ratifisering. Tradisjonelt har det vore lite diskusjon rundt desse parlamentsbehandlingane som derfor kan kallast for pro forma prosedyre. Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG) sitt krav rundt frihandelsforhandlingane med dei latinamerikanske landa har vore at det må føreligge uavhengige konsekvensanalyser på miljø og sosial og økonomisk utvikling og at avtalene må ut på høyring. Fyrst med informasjon på bordet og skikkeleg debatt vil Stortinget kunne ta ei demokratisk avgjerd.

Kolonialt handelsmønster Ifølgje malen anerkjenner EFTA at partane finn seg i ulike økonomiske situasjonar. Likevel legg EFTA avtalene opp til at partnarlanda skal liberalisere like mykje og like fort som EFTA. Land som er mindre utvikla økonomisk sett kan få overgangsperiodar for omstilling. Handelen mellom EFTA og dei mellomamerikanske landa er av kolonial karakter; fyrstnemnte eksporterar maskineri og elektriske apparat medan sistnemnde eksporterar frukt, nøtter, kaffe, te og krydder. Eit av argumenta for å starte forhandlingar med regionen har vore at handelen mellom regionane er betydeleg og at den er aukande. Som dei fleste andre partane EFTA inngår frihandelsavtaler med så er det fyrst og fremst Sveits som står for handelen, medan Noreg og dei to andre landa i liten grad har noko handel pågåande. Ingen avtale med Honduras LAG tok initiativ til eit felles opprop mot frihandelsavtala med Honduras og sendte i lag med ei rekkje andre norske organisasjonar brev til handels- og næringsminister Trond Giske i august.


Meninger:

Nærings- og handelsdepartementet v/ Nærings- og handelsminister Trond Giske Oslo, august 2012

Norge går denne uken inn i den tredje runden i forhandlingene av frihandelsavtalen mellom EFTA og de mellomamerikanske landene Honduras, Panama og Costa Rica. Undertegnede organisasjoner ser med bekymring på utviklingen i Honduras, og ber om at Norge reserverer seg fra forhandlinger og avtale med Honduras. Som ministeren har uttrykt og NHO understreket, ligger det ikke noen norske næringsinteresser i en avtale med Honduras. Norge vil slik vi ser det ikke tape økonomisk på å ikke inngå en frihandelsavtale med det omdiskuterte landet. I dette tilfellet er det heller ikke tredjepartslandet (Honduras) som har bedt om forhandlinger, siden det var Panama som først bad om forhandlinger og EFTA som bad om at hele regionen skulle inkluderes. Bakgrunnen for våre bekymringer er (1) sivilsamfunnets sterke protester mot en regjering de mener ikke er legitim, (2) at demokrati- og menneskerettighetskrisen i Honduras etter kuppet i 2009 vedvarer, (3) at konsekvensene av frihandelsavtalen kan bidra til å intensivere jordkonflikten i Honduras, og (4) at det ikke foreligger konsekvensanalyser av mulige effekter av avtalen. • Regjeringen i Honduras kom til makten via et kupp. I 2009 ble den demokratisk valgte presidenten Manuel Zelaya avsatt ved statskupp som ble fordømt av en hel verden, og den politiske kursen tok en helomvending. Etter kuppet ble det innført unntakstilstand, flere mediestasjoner ble stengt av myndighetene, mens andre ble utsatt for målrettede strømbrudd, trakasseringer og blokkering av signaler. Et valg ble holdt få måneder senere, men under bekymringsverdige omstendigheter. Sannhetskommisjonen i Honduras konkluderte i juli 2011 med at over 20 drap, de fleste på politiske aktivister, ble begått av politiet, militæret eller andre som handlet på statens vegne i perioden som ledet opp til valget. Flertallet av de stemmeberettigede unnlot å stemme, og kandidater med en politisk plattform beslektet med Zelayas deltok ikke. Aktører som var sentrale under kuppet sitter i dag i regjeringen på høyeste nivå. Store deler av sivilsamfunnet i Honduras mener at regjeringen ikke er legitim. • Menneskerettighetssituasjonen etter kuppet er kritisk. Honduras er det landet i verden med flest drap per innbyggere og verdens farligste land for journalister, med 20 drepte de siste tre årene. Menneskerettighetsforkjempere, miljøvernere, LGBT-aktivister og bondeledere har blitt truet, forfulgt, skadet og drept i et klima som preges av straffefrihet og hvor politiet og militæret har fått økt makt. Blant de mest utsatte er organisasjoner som tidligere har mobilisert mot lignende frihandelsavtaler. • Frihandelsavtalen kan intensivere jordkonflikten i landet. Honduras er preget av en meget skeiv jordfordeling. Over 300.000 fattige familier mangler tilgang på jord og stadig flere småbønder blir presset vekk fra jorda si. Landet som er velegnet for jordbruk sliter med matsikkerheten. Samtidig er Honduras storeksportør av råvarer som palmeolje og bananer, noe som krever store jordarealer. I tillegg vil den nye gruveloven som nå utarbeides reaktivere mange hundre gruvekonsesjoner som nå er uvirksomme. Dette vil få store negative konsekvenser for folk i områder hvor konsesjonene foreligger. Enten i form av grov forurensing som i Valle de Siria-gruven, eller ved at bøndene presses til å flytte. Etter kuppet har flere områder vært preget av voldelige jordkonflikter mellom fattige bønder og jordeiere som driver eksportrettet jordbruk. Aguán-dalen, et av de mest fruktbare områdene i landet, ble militarisert da kuppregjeringen satte inn 2000 soldater rett etter valget. Så langt har mer enn 50 medlemmer av bondebevegelsen blitt drept i forsøket på å vinne tilbake jord de har krav på. Senest i mars i år okkuperte over 3.000 familier flere jordområder spredt rundt i landet fordi de har ventet i flere tiår på en omfattende jordreform. Frihandels-avtalen legger opp til ytterligere vekst i det eksportrettede jordbruket, og vil intensivere kampen om jorda. • Avtalen mangler konsekvensutredninger. Et av hovedargumentene for frihandelsavtaler fra norsk side er at det vil bidra til utvikling i tredjepartsland. Uten konsekvensutredninger blir slike argument stående utelukkende på ideologisk overbevisning. Politiske avtaler får naturlig nok ulike konsekvenser i ulik kontekster. Vi oppfordrer derfor ministeren til å sørge for uavhengige analyser av miljø- og utviklingskonsekvenser før forhandlingene tas videre. På bakgrunn av dette ønsker vi at Norge ikke skriver avtale med de mellomamerikanske landene så lenge Honduras ikke uteblir. Å avbryte forhandlinger med illegitime partnere har Norge presedens på. Grunnet alvorlige menneskerettighetsbrudd har ikke Norge ratifisert frihandelsavtalen med Colombia. I forhandlinger med Russland og Hviterussland har Norge med begrunnelse i landets manglende demokrati valgt å ikke forhandle med Hviterussland. I forhandlinger med India har Norge trukket seg fra forhandlingene om det omdiskuterte patentkapitlet. Den rødgrønne regjering har bevist at man kan ha en fleksibel og pragmatisk holdning til frihandelsforhandlinger, det er ingen grunn til å ikke utvise samme sunne pragmatisme i forhold til Honduras og Mellom-Amerika. Med vennlig hilsen Latin-Amerikagruppene i Norge, Redd Barna, Norsk Folkehjelp, Utviklingsfondet, Spire, Solidaritetsungdommen, Handelskampanjen og FIAN.

13


En truende modell I Honduras planlegges et av verdens mest radikale nyliberale eksperimenter: Et skatteparadis, en frihandelssone, en modellby for 10 millioner, alt plassert midt i et urfolksområde.

Woody Hibbard, Flickr Commons

Tekst: Eirik Sjåvik, nestleder i LAG og masterstudent på SUM.

Garífuna-folket har levd relativt isolert fra resten av befolkningen og med en sterkt territorial tilknytning har de utviklet en særegen kultur. Her musikkere fra Roatan.

Den 26. august omringet og inntok tungt bevæpnede paramilitære styrker flere landsbyer tilhørende Garífuna-folket på nordkysten av Honduras. På ordre fra rike landeiere kom de med aggressive trusler: Garífunaene måtte stoppe okkupasjonen av deres egne landområder, jord de har juridisk bindende skjøter på at de eier. Hendelsen var den siste i en lang rekke invasjoner på Garífunaenes territorium. Ifølge Miriam Miranda, president i OFRANEH, (Organización Fraternal Negra Hondureña) har det vært spesielt ille i det siste: –I løpet av de siste to tiårene har det territoriale presset økt enormt, noe som i dag gjør at vi frykter for vår framtiden som et eget folk. Garífuna-folket, som er etterkommere av afrikanske slaver og lokale urfolk, har holdt til på den karabiske kysten av Honduras og Nicaragua i over 200 år. Relativt isolert fra resten av befolkningen og med en sterkt territorial tilknytning har de utviklet en særegen kultur. Uten jorda, argumenterer de, står de i fare for å miste både kulturen og sitt tradisjonelle levesett.

Modellbyer Den største trusselen mot Garífuna-folkets tradisjonelle levemåte kommer imidlertid ikke fra paramilitære grupper. Etter kuppet i Honduras i 2009 har regimet forsøkt å tiltrekke utenlandske

14

investeringer. Løsningen de har funnet er planleggingen av en modellby beregnet for 10 millioner mennesker. Garífunaenes territorium er et av tre potensielle plasseringssteder for prosjektet. Den 4. september i år godkjente den honduranske kongressen starten på modellbyprosjektet som allerede har fått 4 millioner dollar i støtte fra Sør-Korea. Selve ideen kommer fra den amerikanske økonomen Paul Romer. Ifølge ham vil en by konstruert fra intet med “gode regler” for skatt og investeringer samt et eget pålitelig byråkrati og rettsapparat, tiltrekke seg migranter og utenlandske investorer. Modellbyen, hevdes det, vil slik kunne skape rammeverket for en solid økonomisk utvikling. At et område som vurderes for byen ikke ligger i ingenmannsland, men tilhører Garífuna-folket, ser ikke ut til å plage president Lobo fra det høyreekstreme Partido Nacional. Planene blir satt i verk til tross for at en dom i den interamerikanske menneskerettighetsdomstolen nettopp har stadfestet at urfolk har krav på å bli konsultert i utviklingsprosesser på deres landområder. Fraværet av demokratiske prosesser i modellbyprosjektet strekker seg utover mangelen på konsultasjon av Garífuna-folket. Regelverket som byen skal operere etter skal opprettes av et teknokratisk råd av nyliberale økonomer. Utviklingsmodellen vil følgelig basere seg på den diskrediterte trickle down-teorien hvor skattefravær for en rik internasjonal elite og manglende rettigheter for miljø og arbeidere skal føre til velferd for alle. På denne isolerte øya inne på honduransk territorium vil regelverket også danne grunnlaget for egne lover, egen politistyrke, egen migrasjonspolitikk og egne økonomiske avtaler. Det styrende organet vil være et råd oppnevnt av presidenten med makt til blant annet å tilsette og fjerne guvernører og dommere. Når modellbyen vil mangle demokratisk oversyn, blir modellen mer truende enn lovende.

«Skattefravær for en rik internasjonal elite og manglende rettigheter for miljø og arbeidere skal føre til velferd for alle.»

Honduras er et land med enorme ulikheter, hvor 60 prosent av befolkningen er fattige. Med over 300.000 familier som mangler tilgang til jord er det problematisk å avse store jordområder til utenlandsk kapital og et utviklingsprosjekt som vil få negative konsekvenser både for miljøet og for arbeiderrettigheter. Ifølge Garífuna-folket burde utviklingen heller foregå på demokratisk vis, på flertallets premisser. De og andre motstandere forsøker nå å gå rettens vei for å få stoppet utbyggingen. Ved å vise at modellbyene står i strid med grunnloven håper de å få satt en stopper for den truende modellen.


Cherán – Av ild og drømmer Foto: Heriberto Paredes Coronel. Tekst: Xilonen Pérez Bautista. Begge fra Agencia Autónoma de Comunicación SubVersiones. Teksten er oversatt og tilpasset av redaksjonen.

Etter mange år med undertrykkelse, vold og landran, både fra narkotikakartellene og den meksikanske staten, bestemte innbyggerne i Cherán seg for at nok var nok. Usikkerheten skapt av Felipe Calderons krig mot narkotika hadde spesielt rammet Cheráns innbyggere, urfolksgruppen P’urhépecha. Mange var blitt drept og flere hadde forsvunnet. Den 15. April 2011 tok befolkningen til våpen og oppnådde selvstyre, noe ingen annen urbefolkningsgruppe i Mexico har gjort tidligere. Det handler om selvforsvar, selvbestemmelse og ønsket om å leve et verdig liv. Siden den gang har Cheráns befolkning gått tilbake til sine forfedres tradisjoner, og forsvarer nå det de kaller en annen måte å leve på. Tradisjonene er utgangspunktet for en ny styreform og et

nytt regjerende råd, El Consejo Mayor de Gobierno, som ble valgt den 22. januar 2012 av de 2856 innbyggerne i Cheráns fire landsbydeler. Rådet består av 12 menn og kvinner som vil ha ansvaret frem til 2015. Dette rådet styrer uten partier, og stiller heller som en samlet gruppe, der representanter fra hver bydel møtes hver åttende dag for å diskutere forslag til endring som har kommet fra inngbyggerne den siste uken. Dermed tar ikke rådet avgjørelser på egen hånd, men respekterer folkets ønsker, og fører deres sak. Det er imidlertid viktig for befolkningen å ikke bare skape selvstyre i seg selv, men også fremme en utvikling som kan skape et nytt samfunn der det legges vekt på sikkerhet, utdanning, helse og en bærekraftig økonomi.

15


To kvinner leder an i prosesjonen som feirer valget av Cherán K’eris første styrende råd. Rådet består av tre personer (både kvinner og menn) fra hver av de fire landsbydelene i Cherán.

16

Rådsmedlemmene kalles Keri-er og har ansvar for å sette ut i livet de lokale forsamlingenes avgjørelser. Cheráns første rådsvalg ble feiret med en stor folkefest der tradisjonene stod i fokus.


Det var kvinnene som startet autonomiprosessen og mange av dem har tatt pü seg viktig ansvar i utviklingen. De ønsker at deres barn skal kunne vokse opp i et annerledes samfunn enn dem selv.

MĂĽlet er ĂĽ skape en virkelighet med nye verdier og muligheter for neste generasjon.

17


Etter nesten et år med fredelig motstand har Cheráns innbyggere gjenopptatt sine tradisjoner og skikker for å kunne organisere seg – både sosialt og politisk. Blant annet ved å skape egne lokale og selvstendige myndigheter. De har oppnådd en bred deltakelse rundt vern av skogen som befinner seg i området, og de har satt politisk deltakelse blant kvinner og unge i fokus. Dette samfunnet har klart å organisere seg for å få en slutt på avskoging, organisert kriminalitet og ineffektive politiske partier.

18

Organiseringen i Cheran har ikke vokst frem fra ingenting. Prosessen startet som et svar på angrep på skogen deres fra økonomiske intereser på jakt etter tømmer og jordbruksjord. 9 personer ble drept i konflikten, men lite ble gjort fra myndighetenes side til tross for omfattende bevis. Med tiden har Cheráns innbyggere forstått at de ikke kan forvente verken sikkerhet eller rettferdighet fra myndighetenes side.


En av hovedmålsetningene til det nye samfunnet er å finne tilbake til og fremme de gode livsverdiene. Kjennskap til tradisjonell medisin og jordbruksteknikk, lokale jordmødre, respekt for kvinner, bruk av ved til brensel og ordets verdi er blant ideene som hentes frem. En av tingene man har valgt å gå bort fra er den politiske inndelingen i partier. Innbyggerne mener partiene har splittet dem og at uten partier kan man konsentrere seg om løsninger og ikke rivalisering.

Fremtiden har nettopp begynt med denne urbefolkningsfesten som viser den meksikanske nasjonen og verden at er det mulig å leve fritt og rettferdig. Nå kjemper innbyggerne i Cherán for at myndighetene skal annerkjenne deres lokale råd. De er forberedt på at dette kan bli vanskelig i et Mexico ingen vet hvor er på vei hen. Prosessen er på ingen måte over, men innbyggerne i Cherán vet at en annen verden er mulig.

19


Kamuflasjekupp 21. juni innledet nasjonalforsamlingen i Paraguay riksrettssak mot president Fernando Lugo med anklager om at han ikke forhindret voldelige sammenstøt mellom politi og jordløse bønder en uke tidligere. Dagen etter ble Lugo dømt og fjernet fra sitt embete, kamuflasjekuppet var et faktum. Tekst: Hanna Kvamsås, Styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge

Tiltalepunktene Selve tiltalen mot Lugo inneholdt fem punkter. Disse omhandlet politisering av paraguayanske militærstyrker, oppfordring til jordokkupasjoner i Ñacunday, økende usikkerhet i landet og uenigheter innenfor frihandelssamarbeidet Mercosur. Det mest profilerte tiltalepunktet mot Lugo gjaldt at han ikke gjorde nok for å forhindre en massakre i Curuguaty den 15. juni 2012, der minst 16 mennesker ble drept i en jordkonflikt. Enkelte vitner, politikere og kommentatorer mener at denne massakren kan ha vært iscenesatt av opposisjonen, nettopp for å anklage Lugo. Kjennelsen konkluderer med at «alle tiltalepunktene er allmenn kjent, de trenger derfor ikke å bevises ifølge dagens rettssystem». At bevisførsel ikke trengs er ikke bare problematisk, det kan også ses på som en feiltolkning av paraguayansk lov.

«Opposisjonens drømmescenario er å tiltale presidenten på lovlig vis, selv om grunnlaget er falskt». Planlagt i lang tid Ut fra hvordan riksrettssaken ble igangsatt og gjennomført, kan det se ut som det er politisk motstand mot Lugos politiske prosjekt som har ført til riksrettssaken og avsettelsen. Ifølge et hemmelig dokument datert 28. mars 2009 fra USAs ambassade i Asunción, har opposisjonen siden 2009 hatt planer om å stille president Lugo for riksrett. Dokumentet, offentliggjort via WikiLeaks, sier at opposisjonens «drømmescenario er å tiltale presidenten på lovlig vis, selv om grunnlaget er falskt». Denne drømmen ble virkelighet 21. juni i år. Regional fordømmelse Da Lugo ble kastet med 39 mot 4 stemmer i nasjonalforsamlingen var det visepresidenten hans, Federica Franco, som tok over makten i Paraguay. I utgangspunktet var Francos parti en del av regjeringssamarbeidet som gav Lugo presidentembetet i 2008. Lugo har gjennom hele sin presidentperiode slitt med manglende støtte i nasjonalforsamlingen, men internasjonalt står han sterkere.

20

World Economic Forum, Flickr Commons

Et statskupp er en plutselig maktovertakelse uten demokratisk legitimitet. Dette er en god beskrivelse av det som har skjedd i Paraguay. Riksrettssaken som fjernet presidenten skjedde på under 36 timer, og ble beskrevet og fordømt som et statskupp av en samlet latinamerikansk region. Lugo selv ble bare gitt 24 timer til å forberede et forsvar etter tiltalen, noe han naturlig nok avslo. Det ble heller ikke gjort noen ordentlig etterforskning om det i det hele tatt var hold i anklagene . På grunn av den raske behandlingen ble det aldri tid til noen saklig debatt verken i medier eller i nasjonalforsamlingen.

Fernando Lugo på World Economic Forum i Cartagena i 2010.

Da Paraguays illegitime president Franco søkte internasjonal anerkjennelse etter kuppet, fordømte landene i regionen med Argentina og Brasil i spissen både prosess og president. 29. juni, bare dager etter kuppet, suspenderte Mercosur Paraguay i protest mot kuppet – den samlede regionale motstanden var et faktum. Siden Paraguay var det eneste landet som stod i veien for Venezuelas medlemskap i Mercosur, ble Venezuela akseptert kort tid etter. Det var høyrekreftene i Paraguays parlament som tidligere motsatte seg det venezuelanske medlemskapet, og i så måte hadde kanskje kuppet en liten bieffekt.

Kamuflasjekupp Maktkampen mellom høyre og venstre og mellom diktatur og demokrati viser seg igjen i Latin-Amerika gjennom kuppet i Paraguay. Kuppet er nok et eksempel på hvordan politikk som fremmer fordeling og demokrati i Latin-Amerika har ført til en motreaksjon fra kontinentets tradisjonelle elite og deres utenlandske støttespillere. Parallellene mellom kuppet i Honduras i 2009 og hendelsene i Paraguay i juni er slående. Begge steder har demokratisk valgte venstreorienterte presidenter blitt fjernet fra makten av høyrevridde krefter som søker å beskytte elitens privilegier. Presidentene fjernes gjennom illegitime og ulovlige prosesser, tilsynelatende opprettholdt av juridiske formaliteter. Denne nye typen kupp kan kalles kamuflasjekupp, og ser ut til å være den nye måten å operere på i Latin-Amerika når den tradisjonelle elitens interesser står i fare.


Siden sist

Siden sist

Ministerio TIC Colombia, Flickr Commons

Nøkkelseier Etter mange år med utredninger vant nylig urbefolkningsgruppen Sarayakus i det ecuadorianske Amazonas en nøkkelseier mot myndighetene. Den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen (IACHR) slår fast at den ecuadorianske staten har brutt ILO-konvensjon 169, en internasjonal konvensjon som skal beskytte urbefolkningers rettigheter. Det var i 1996 at den daværende regjeringen tillot det argentinske oljeselskapet Compañia General de Combustibles (CGC) å utvinne olje på Sarayaku-folkets territorium. Dette ble gjort uten å ta hensyn til urbefolkningens høylytte protester. Den ecuadorianske staten har, ifølge en ny rapport fra Amnesty International, brukt alle juridiske knep tilgjengelig for å slå ned på protest mot gruve- og oljeprosjekter. Demonstrantene blir ofte stemplet som motstandere av "utvikling". Sarayaku-folket presisererat de ikke er imot utvikling, men at de ønsker en annen utviklingsmodell basert på å bevare naturens rikdom, ha et lavere konsum og energiforbruk og dyrke samholdet mennesker imellom. Den Interamerikanske menneskerettighetsdomstolen har nå lagt fram krav om økonomisk kompensasjon og en offentlig unnskyldning fra den ecuadorianske stat. Domstolens avgjørelser er rettslig bindene, siden Ecuador har ratifisert den Interamerikanske menneskerettighetskonvensjonen.

Et likere Venezuela UN HABITAT publiserte nylig en rapport som blant annet viser til den skjeve fordelingen av rikdom i Latin-Amerika. Rapporten tar utgangspunkt i GINI-indeksen som uttrykker et lands jevne eller skjeve inntekts- og formuefordeling. Venezuela blir pekt ut som landet med laveste inntektsforskjeller i Latin-Amerika, med en jevn nedgang i forskjeller mellom rike og fattige de siste tiårene.

DamienHR, Flickr Commons

Fredsforhandlinger Colombias president Juan Manuel Santos har bekreftet at den colombianske regjeringen kommer til Oslo 15. oktober for å forhandle om en fredsavtale med den beryktede FARC-geriljaen. FARC ble stiftet som en venstreorientert geriljagruppe i 1964 som kjempet for jordreformer og sosial rettferdighet. Med tiden har ideologien kommet i annen rekke og opprørerne har blir mer involvert i produksjon og smugling av narkotika. Jesus Carvajalino, kjent under aliaset Andres Paris, er en del av FARCdelegasjonen som kommer til Oslo i forbindelse med fredssamtalene. Han mener at til tross for mange store hindre, burde det være mulig for partene å komme til enighet. Carvajalino begrunner dette med at det er en stor lengsel hos alle etter å komme fram til en fredelig løsning på konflikten som har ført til mye elendighet for sivilbefolkningen i Colombia. Landet topper alle tabeller over internt fordrevne personer, med mellom 3,9 og 5,3 millioner mennesker på flukt i eget land. I tillegg krever konflikter rundt 1000 menneskeliv årlig og fører med seg problemer som landminer, barnesoldater og seksuell vold. Selv om FARC-lederne vil be om våpenhvile under forhandlingene, har president Santos avvist dette og uttalt at militære operasjoner vil fortsette under samtalene. Ellers er noen av kravene til FARC at regjeringen gir garantier for sosiale reformer, blant annet jordreformer til fordel for fattige bønder. Etter norgesbesøket vil samtalene fortsette på Cuba. Fredsforhandlingene er et viktig gjennombrudd og et håp for den colombianske befolkningen om en begynnelse på slutten av en femti år lang blodig konflikt.

Assange til Ecuador? Julian Assange, grunnleggeren av WikiLeaks, har fått innvilget asyl i Ecuador. Han er siktet for seksuelt overgrep i Sverige, og er blitt innvilget asyl på grunn av frykten for utlevering til USA. Assange er for tiden på den ecuadorianske ambassaden i London, og britisk politi sier de vil arrestere ham hvis han forlater ambassaden. Rio 20 år etter I juni var det nytt toppmøte i Rio, 20 år etter konferansen som satte begrepet bærekraft på agendaen. På selveste åpningsdagen samlet over 80 000 mennesker seg i sentrum av Rio de Janeiro for å markere motstand mot mangelfulle og falske løsninger som blir diskutert på FNkonferansen. Selv om Rio +20 ikke vil gå inn i historiebøkene som konferansen som endret alt, viser engasjementet utenfor konferansesalene at folk er klare for den kursendringen verden trenger. En endring verdens statsledere enda ikke ser ut til å være modne for. Venezuela inn i Mercosur President Chavez har hatt som mål å skaffe Venezuela medlemskap i frihandelsblokken Mercosur i lang tid. Medlemskapet har blitt diskutert i den søramerikanske frihandelsblokken og godkjent av Brasil, Argentina og Uruguay, men konservative krefter i Paraguay har stått steilt imot et økonomisk samarbeid med den venstrepolitiske regjeringen til Chávez. Da Paraguay som følge av statskuppet i sommer ble ekskludert fra Mercosur, ble Venezuela tatt opp som medlem.

21


Haiti

Jordbruksreformene frå 1980-åra pregar enno Haiti, og internasjonale aktørar ser ut til å gjere same feilen opp att. Tilliten til FN og hjelpeorganisasjonar er minimal.

Colin Crowley, Flickr Commons

– Det brysame etterslepet frå 80­åra

Tekst: Wenche Hauge, seniorforskar ved Senter for Fredsforsking (PRIO)

Utfordringane står enno i kø på Haiti etter det kraftige jordskjelvet i januar 2010 som tok livet av meir enn 230 000 personar. Mange av dei drepne var migrantar frå rurale område på Haiti som trakk inn til Port-au-Prince på 80-talet som følgje av den ny-liberale økonomiske politikken i landet, som den gongen tok knekken på det haitianske landbruket og gjorde tilhøva på landsbygda ulevelege. Etter jordskjelvet i 2010 lova dåverande president René Préval gratis transport til alle som ville flytte ut av Port-au-Prince. Over 600  000 personar tok imot tilbodet og reiste ut på landsbygda. Problemet var berre at dei fleste kom tilbake etter ei stund fordi tilhøva på landsbygda om mogleg var endå verre enn i hovudstaden. Årsaken er at lite har vorte gjort etter at landbruket blei øydelagt på 80-talet. Det finst nesten ikkje arbeidsplassar i rurale område.

utkonkurrerte den lokale produksjonen. Importen av amerikansk ris auka frå 7 400 metriske tonn (MT) i 1980-82 til 74  200 MT i 198688 og så til 109  200 MT i 1990. Småbøndene kom uheldig ut på alle måtar, fordi dei sjeldan fekk tilgang til kreditt, ettersom denne stort sett vart tilgodesett storbønder som ville produsere grønsaker for eksport til den amerikanske vintermarknaden. Grønsakseksport var ifølgje Verdsbanken Haiti sitt komparative fortrinn, i tillegg til ein stor lågløna arbeidsstyrke. Fleirtalet av småbøndene mista livsgrunnlaget sitt, gav opp risproduksjonen, og trakk inn til Port-au-Prince. Dei fleste busette seg i slumområde som Cité Soleil og Martissant men få fekk jobb i samlebandsindustrien. Slumområda har i ettertid vore prega av gjengaktivitet og konfliktar, ettersom folk der opplever at situasjonen og framtida er håplaus.

Svekka importvern Då den siste diktatoren, Jean Claude Duvalier var på veg til å forlate Haiti på 80-talet, var landet sterkt forgjelda og økonomien låg i ruinar etter misleghald, stort personleg forbruk og korrupsjon. Duvalier hadde opna opp for ny-liberale økonomiske reformer tidleg på 80-talet, og då han forlét landet i 1986, tok dei internasjonale finansinstitusjonane nærmast over styringa med den haitianske økonomien. Reformprogrammet la særleg vekt på å byggja ned importvernet, og førte til at store mengder sterkt subsidiert amerikansk ris kom inn på den haitianske marknaden og

Matkrise Den store utfordringa for framtida ligg av mange årsakar i å få bremsa migrasjonen ut frå landsbygda og i å skape verdige livsvilkår og arbeidsplassar i rurale område. Etterslepet etter den økonomiske katastrofen frå 80-talet gav også utslag i åra før jordskjelvet på Haiti. Landet hadde då blitt nærmast fullstendig avhengig av importert ris. Heile 70% av maten som blir konsumert på Haiti er ifølgje kontoret for nasjonal matvaretryggleik, CNSA, importert. Då prisane på den internasjonale marknaden steig kraftig i 2008, og syklonar og flaum i tillegg øydela mykje av den

22


Eigne metodar Haitianarane har i internasjonalt media blitt framstilte som valdelege, men eit nytt samarbeidsprosjekt mellom PRIO og Centre d’Études et de Recherche su le Développment des Cultures et des Sociétés (CERDECS) viser at dette er eit svært feilaktig bilete. Haitianarane har utvikla eit sinnerikt system for førebygging og handtering av konfliktar, men dette er sjeldan i media sitt fokus. Den største utfordringa når det gjeld kriminalitet og konfliktar finst i slumområda, og det er nettopp her tilflyttinga er størst. Det er her migrantane frå dei rurale områda slår seg ned, men opplever at dei heller ikkje der finn arbeid eller grunnlag for eit verdig liv. Resultata frå spørjeundersøking og feltarbeid i forskingsprosjektet ved PRIO/CERDECS trekkjer tydeleg i ei retning. Dei viser at haitianarane helst vil bruke eigne lokale ressursar og metodar til konflikthandtering, og generelt har svært liten tillit både til FNstyrken MINUSTAH og til internasjonale NGOar. Dette er svært forståeleg med bakgrunn i historia til Haiti, som er ei einaste lang forteljing om kolonialisme, okkupasjon og intervensjon. Likevel er det interessant å merke seg at tilliten til staten ikkje er så verst, og at dette særleg gjeld politiet. Ingen kan likevel måle seg med tilliten til kyrkja, som historisk sett har stått på dei fattige si side, og som var representert av tidlegare president Jean Bertrand Aristide. Reformer i landbrukspolitikken Men har lærdomar av den feilslåtte økonomiske politikken i 80-åra blitt trekt av det internasjonale samfunnet? Etter jordskjelvet i 2010 kom nærmast heile det internasjonale samfunnet raskt på plass på Haiti. Mesteparten av bistanden blei gjeve i form av naudhjelp til mat, helse og bustad, men ein del blei òg investert i landbruket. Problemet er måten mykje av dette skjer på. Den mellomamerikanske utviklingsbanken, IDB har kome med vesentlege bidrag til det haitianske landbruket, men fokuset er mest retta mot landbrukspolitikken. I juni 2012 blei det gjort kjent at IDB vil bidra med 15 millionar USD i assistanse til politiske reformer, ‘for å auke produktiviteten og konkurranseemna’ supplert med 7 millionar USD frå Haiti Reconstruction Fund. Bidraget kjem som det første av tre innanfor eit program av politikk-baserte tilskot. Pengane blir utbetalt som budsjettstøtte til reformer i landbrukspolitikken, og programmet er utarbeidd i samarbeid med andre store donorar til haitiansk landbruk: Verdsbanken, USAID, United States Department of Agriculture (USDA), International Fund for Agricultural Development (IFAD), Inter–American Institute for Cooperation on Agriculture (IICA), EU, Frankrike, Canada og Brasil. Det er all grunn til å stille kritiske spørsmål til dette, ettersom

Expert Infantry, Flickr Commons

vesle avlinga som var på Haiti, var krisa eit faktum. I følgje CNSA auka talet på dei som mangla trygg tilgang på mat frå 2.8 til 3.5 millionar. Sinte og svoltne haitianarar strøymde i 2008 ut i gatene i Port-au-Prince for å protestere. Paradoksalt nok blei FN-styrken, MINUSTAH, som var utplassert på Haiti for å verne om folket, sett inn for å slå ned på matprotestane. MINUSTAH gjekk hardt til verks, og dette hjelpte heller ikkje særleg på den allereie lave populariteten til FN-styrken. Til og med tidlegare president Bill Clinton, som vart utnemnt til FN si spesialutsending på Haiti etter jordskjelvet, innrømde ‘feilgrepet’ som hadde blitt gjort gjennom dumpinga av amerikansk ris på det haitianske markedet: «It may have been good for some of my farmers in Arkansas, but it has not worked. It was a mistake...» Øydeleggjinga av livsgrunnlaget på landsbygda i 80-åra bidrog den gongen til å auke konfliktnivået i landet. Nyare forsking ved PRIO viser at det brysame etterslepet frå 80-åra også held fram med å bidra til konflikt og kriminalitet på Haiti i dag, på grunn av langtidseffektane av den rural-urbane migrasjonen.

Haitianarane har svært liten tillit til FN-styrken MINUSTAH og internasjonale NGOar.

Verdsbanken og USAID stod i sentrum for den ny-liberalistiske politikken som øydela det haitianske landbruket i 1980-åra. Mange vanskelege spørsmål skal avklarast gjennom desse reformene, m.a. landtitlar og eigedomsrett til jorda. Eit anna viktig spørsmål blir tilhøvet mellom satsing på produksjon for nasjonalt forbruk versus eksport. Kaffiprodusentane på Haiti er aktive og har store forventningar. Her er m.a. land som Colombia og Costa Rica inne for å bistå Haiti, og multinasjonale Nestlé har interesser. Spørsmålet er difor kva typar produksjon som etter kvart vil bli prioritert.

Positive bidrag Trass dette er det enkelte tydelege lyspunkt. Via Campesina har utdanna ei gruppe på 76 unge haitianske bønder til økologisk landbruk og kooperativverksemd. I september 2011 vendte desse tilbake til Haiti etter å vere ferdig med utdanningsopphaldet i Brasil. I tillegg har Argentina styrka samarbeidet med Haiti. Dette har halde fram sidan 2005, gjennom programmet for økologisk produksjon for eige forbruk, Pro Huerta. Argentinas minister for sosial utvikling, Alicia Kirchner, uttalte i september 2010 at det var viktig for Haiti «to benefit from the country’s cooperation program and not conditioned by international agencies, because it doesn’t work». Den argentinske regjeringa sin ståstad er dermed tydeleg i høve til landbruksutviklinga på Haiti! Eit anna svært positivt bidrag har kome frå landa i ALBAalliansen. Då BBC etter jordskjelvet rapporterte om donorane med dei største løfta til Haiti, og viste til EU med sine 1.7 milliardar USD og USA med sine 1.15 milliardar USD, blei ikkje ALBA-landa med sine 2.42 milliardar USD ein gong nemnde! Ein god del av ALBAbidraget har gått til det haitianske landbruket, og Venezuela var, som ein av svært få, allereie ute og støtta det haitianske landbruket med 36 millionar USD før jordskjelvet, i 2008, via Petrocaribeavtalen. Vegen vidare Problemet er finansinstitusjonane og dei store vestlege donorane som har stor innflytnad over den haitianske politikken. Det som blir viktig å arbeide for framover er at ikkje dei annonserte reformene i landbrukspolitikken blir med på å oppretthalde skiljet mellom fattige småbønder (og urban befolkning) og den rike eliten i landet, og heller ikkje skaper nye økonomiske kløfter. Faren for dette er stor. Dette er viktig, ikkje berre av omsyn til velferda til haitianarane, men også for stabiliteten og arbeidsplassane på landsbygda og dermed også for gjeng- og kriminalitetsnivået i byane, som i stor grad blir rekrutterte av arbeidslause og frustrerte migrantar.

23


Valg og motstand i Mexico

1. juli ble Enrique Peña Nieto fra Det institusjonelle revolusjonære parti (PRI) valgt som Mexicos nye president. En hel folkebevegelse protesterer mot det de anser som et udemokratisk valg.

Carlos Adampol, Flickr Commons

Tekst: Eva Maria Fjellheim var solidaritetsbrigadist for Latin-Amerikagruppene i Chiapas våren 2012 og i Mexico By under presidentvalget.

Studentbevegelsen #YoSoy132 oppstod spontant og har ledet protestene mot Peña Nieto. Her ved en markering i Mexico By.

1. juli ble det avholdt presidentvalg i Mexico. Selv om fire kandidater stilte, var det tidlig klart at det skulle bli en valgthriller mellom forhåndsfavoritt Enrique Peña Nieto fra PRI og venstrekandidat Andrés Manuel Lópes Obrador (AMLO) fra Det demokratiske revolusjonspartiet (PRD) som ble slått på målstreken av Felipe Calderón og Partiet for nasjonal handling (PAN) i 2006. Etter at Calderón erklærte krig mot narkotikakartellene for 6 år siden, har volds- og drapsstatistikken skutt i været. 1. juli 2012 var Mexico derfor mer enn noen gang klar for en ny president.

Autoritære PRI tilbake ved makten PRI har siden valgtapet i 2000 iherdig forsøkt å gjenvinne makten. Til tross for beskyldninger om korrupsjon, mediekontroll og nære relasjoner til narkotikakarteller, seilte PRIs kandidat Enrique Peña Nieto fram som soleklar vinner. Peña Nietos overveldende seier blir av mange sett på som en tilbakevending til et autoritært styresett. I 71 år styrte PRI landet med jernhånd, og slo blant annet hardt ned på ytringsfrihet og sosial protest. Gjennom hele valgkampen har Peña Nieto ironisk nok framstilt seg selv som PRIs nye ansikt og en representant for endring. Han var samtidig den kandidaten som opplevde mest motstand og kritikk fra sivilsamfunnet. Dagen før valget marsjerte mer enn 200 000 demonstranter gjennom gatene i Mexico By i protest mot Peña Nietos kandidatur.

24

En av hovedårsakene til protestene er knyttet til den brutale aksjonen han som guvernør i delstaten Mexico autoriserte mot et hundretalls demonstranter i San Salvador Atenco i 2006. To personer ble drept, 27 kvinner ble utsatt for seksuell vold og flere hundre arrestert i forbindelse med en fredelig demonstrasjon. Demonstrantenes budskap var klart: – Vi vil ikke ha en morder til president!

Studentbevegelsen #YoSoy132 Mange hadde nok forutsett at Enrique Peña Nieto kom til å vinne valget. Tatt i betraktning den sterke opposisjon fra den spontane Anti-Peña Nieto-bevegelsen hadde likevel færre trodd at seieren skulle bli så soleklar. Det var særlig studentbevegelsen #YoSoy132 som ledet demonstrasjonene. Da Peña Nieto talte i aulaen på universitetet Iberoamericana 11. mai 2012 fikk han spørsmål om han kunne ha håndtert demonstrasjonen i Atenco på en bedre måte. Da han svarte at aksjonen var nødvendig, jaget studentene ham regelrett på dør. Peña Nieto svarte med å anklage opposisjonen for å stå bak opptrinnet. Som en motreaksjon, publiserte 131 av studentene en video på Youtube der de viste frem studentbevisene sine og kritiserte media for deres håndtering av saken. #YoSoy132, ”Jeg er nr. 132”, oppstod i solidaritet med studentene ved Iberoamericana, og har utviklet seg til å bli en nasjonal bevegelse med et bredt spekter av tilhengere.


Protestene fortsetter I dagene etter valget ble det arrangert nasjonale møter og avholdt flere større demonstrasjoner i hele landet, i hovedsak anført av Yo Soy-bevegelsen. De protesterer fortsatt mot Peña Nietos kandidatur, men også mot det de betrakter som et udemokratisk valg. 27. juli dannet demonstrantene en lenke av mennesker rundt hovedkvarteret til Televisa, tv-kanalen de holder ansvarlig for informasjonsmanipulering i forbindelse med valgprosessen. Selv om mobiliseringen mot Peña Nieto har utviklet seg til å bli en nasjonal bevegelse med internasjonale allianser, står den overfor flere utfordringer. En av hovedkritikkene er mangelen på felles politiske ståsted og konkrete målsetninger. Det er en mangfoldig bevegelse som inkluderer både PRD-velgere og motstandere av hele det partipolitiske systemet. De er enige om at de ikke vil ha Peña Nieto, men hvordan ønsker de at Mexicos politiske bilde skal se ut i fremtiden? Journalisten og aktivisten Heriberto Paredes mener bevegelsen hittil har vært for passiv til å kunne påvirke reell endring. – Jeg tror det er viktig å bryte med normaliteten. Til nå fordi har folk gått hjem etter hver demonstrasjon, og alt for fortsetter som før, sier Paredes. Demokratiske utfordringer Til tross for sterke mistanker om valgfusk og uregelmessigheter valgdagen, er resultatet likevel et faktum. PRI har stor støtte i mange delstater, og tilhengere både fra den rike overklassen og fra fattige lokalsamfunn. I Chiapas vant for eksempel PRI-kandidat Manuel Velasco Coello med 70 % av stemmene. I forkant av valget kunne man i denne delstaten nesten ikke se valgplakater eller kampanjestunt fra andre partier, i hvert fall ikke i lokalsamfunnene. Skribent og akademiker Gustavo Esteva mener PRI har beholdt den reelle makten under de 12 årene med PAN-styre, da de har vunnet mange valg på delstats- og kommunenivå. Presidentvalg i Mexico • 1. Juli 2012 ble det avholdt presidentvalg i Mexico. • Presidenten blir valg for 6 år og kan ikke bli gjenvalgt. • Resultatene: Enrique Peña Nieto (PRI) 38.21%, AMLO (PRD) 31.59%, Josefina Vázquez Mota (PAN) 25.41% og Gabriel Quadri (Nueva Alianza) 2.29%. • Den nye presidenten innsettes 1. desember 2012.

Carlos Adampol, Flickr Commons

Valgfusk og uregelmessigheter De første resultatene fra Det nasjonale valginstituttet (IFE ) viste tidlig en overlegen ledelse til Peña Nieto. Få timer etter at valglokalene stengte, kom den PRI-vennlige avisa El Universal ut med en førsteside som viste en jublende Peña Nieto som Mexicos nye president. Overskriften lød Es Peña, ”Det er Peña”. Demonstranter på gata og alternative medier reagerte med å sette spørsmålstegn ved den raske seierserklæringen, og uttrykte frustrasjon over meldinger om uregelmessigheter ved valglokalene. Det ble blant annet rapportert om at kassevis med stemmesedler hadde blitt stjålet av væpnede grupper og at det hadde blitt funnet ferdigutfylte PRI-sedler i flere av valglokalene. Det ble også opplyst om at samme parti hadde byttet gavekort på dagligvarer mot stemmer. Beskyldninger om valgfusk var derfor sterke. Flere tusen velgere ble også frarøvet sin rett til å stemme. Misnøyen var stor, og mange stod i flere timer og protesterte utenfor IFE etter at valglokalene hadde stengt. – Vi var fem stykker fra jobben som dro for å stemme, men de sa det ikke var flere stemmesedler igjen, uttalte en oppgitt ung kvinne i 20-årene.

Studentene tar i bruk kreative metoder for å bli hørt, som for eksempel ansiktsmaling.

Det er kanskje lettere å kritisere salg av stemmer og stjålne valgurner. Men hvordan angriper man problemer knyttet til manipulasjon og feilinformasjon gjennom mediekontroll og pengesterke kampanjer? Hvorfor vises ikke det ikke valgdebatter på nasjonale tv-kanaler? Det er tydelig at Mexicos har grunnleggende demokratiske utfordringer som ikke bare kan knyttes til selve valgdagen.

Veien videre Selv om mange som ønsker endring i Mexico stemte på venstrekandidat AMLO fra PRD, eksisterer det likevel en voksende misnøye mot det partipolitiske systemet i sin helhet. PRD har aldri fått sjansen til å styre landet fra presidentstolen, men har ikke bevist at de representerer et alternativ til korrupsjon og hardhendt politikk i de delstatene de har hatt guvernørsetet. I skyggen av Anti-Peña Nieto demonstrasjonene søkes det stadig etter konkrete politiske alternativer. Zapatistbevegelsen har siden lanseringen av sine fem autonome soner i 2003 kuttet alle partipolitiske bånd. De har i stedet rettet fokuset mot å videreutvikle og praktisere sin egen samfunnsmodell i Chiapas. I 2011 erklærte kommunen Cherán i delstaten Michoacan seg autonom på grunn av myndighetenes mangel på tiltak mot ran av skogressursene deres og den utpregede narkovolden som har eksplodert under Felipe Calderón. De boikottet valget, og etablerte i stedet sitt eget politiske råd og vakthold. Det finnes også sterke antisystemiske tendenser blant aktivister i byene som for lengst har mistet tillitten til staten og dens institusjoner. Disse bevegelsene har sluttet seg til nettverket og det politiske alternativet den andre kampanjen, som zapatistene lanserte i forkant av presidentvalget i 2006. - Det venter oss en svært kompleks periode, med eskalering av vold og undertrykkelse. Jeg forventer ingenting av denne politikken. Vi må styrke og utvikle en mer solid, samlet og overbevisende kamp, sier Heriberto Paredes som gir klart uttrykk for at han ikke mener at partipolitikken er veien til endring i Mexico.

25


Sedes Bahia, Flickr Commons

Velferdsvekst i krisetid

Støtteordningen Bolsa Familia er blant tiltakene som er satt i verk for å forbedre forholdene for Brasils fattige.

Samtidig som Europa herjes av økonomisk uro og sosial nød, bygges velferden opp i LatinAmerika. Bør Europa se til Latin-Amerika for å finne løsninger? Tekst: Brita Brekke, Informasjonsmedarbeider i Latin-Amerikagruppene i Norge.

Med venstre- og sentrumsorienterte regjeringer i blant annet Argentina, Venezuela, Bolivia og Brasil har sosiale bevegelser fått gjennomslag for sine krav om arbeidsplasser, allmenne velferdsgoder og kontroll over naturressursene. Med bevisst sysselsettingspolitikk i både offentlig og privat sektor har arbeidsledighet og fattigdom sunket i regionen, noen steder drastisk. Dette i kombinasjon med sosiale tiltak for den fattige delen av befolkningen har gjort at flere land opplevd bedring for sosiale utfordringer: Gjennom samarbeid med Cuba har nesten hele Venezuelas befolkning fått tilgang til helsetjenester; betingede pengeoverføringer har ført til at inntektene til Brasils fattige har økt sju ganger mer enn de rikeste; og etter at Bolivia innførte pengeoverføringer til fattige familier som sender barna på skolen, er antallet elever som slutter på barneskolen mer enn halvert.

Større statlig kontroll Dette er i hovedsak finansiert av økte statlige inntekter og gjort mulig gjennom samarbeidsavtaler innad i regionen, som for eksempel ALBA. Landene har økt inntektene sine på flere måter. Venezuela var først ute med å nasjonalisere oljeressursene sine og har blitt fulgt av Bolivias nasjonalisering av gassressurser og sist av Argentinas olje i vår. Nasjonalisering gir ikke bare økte inntekter til staten, men også demokratisk kontroll over forvaltningen. Andre land har innført kapitalkontroll på flere måter. Både ved å skattlegge finanstransaksjoner og stille krav til investeringer har staten fått større kontroll over kapitalen og kan med dette enklere regulere valuta. Konsesjonskrav, som krav om en viss andel lokale arbeidsplasser, joint ventures der utenlandske selskap må samarbeide med lokale, eller krav om tilbakeføring av virksomheten til stat eller kommune gjør at investeringer fører til lokal utvikling og arbeidsplasser.

26

Løsrivelse Utviklingen i Latin-Amerika er ikke en tilfeldighet, men fortsettelsen av en bevisst politisk strategi som har preget kontinentet det siste tiåret, og som har ført til betydelige resultater. Mer enn noen gang har Latin-Amerika klart å løsrive seg fra de koloniale strukturene som har preget regionen i århundrer og skapt handlingsrom til å føre en politikk som gagner folk fremfor utenlandske selskap. For noen år siden ville mange av tiltakene vi ser at lykkes i LatinAmerika vært umulige å gjennomføre. Med lån fra IMF, føringer fra Verdensbanken og samarbeid gjennom Organisasjonen for Amerikanske stater (OAS), der USA i praksis satt ved roret, var ikke slike tiltak mulige. Ved at regionen har bygget sine egne finanspolitiske institusjoner har flere land gjort seg uavhengige av de internasjonale finansinstitusjonene som nå dikterer europeeres ve og vel. Møt strømmen Utviklingen i Latin-Amerika kan karakteriseres som omrisset av gryende velferdsstater, en rak motsetning til politikken som tvinger seg frem i det kriserammede Europa. Den politikken som føres i Europa i dag minner om den nyliberale sjokkdoktrinene på 1980tallet som ledet Latin-Amerikansk økonomi og velferd til krise etter krise. Europa bør se til Latin-Amerika før de kutter for mye i velferdstilbud og fullstendig overlater økonomistyringen til internasjonale institusjoner. Det er ikke dermed sagt at Europas krise kan løses med de samme tiltakene som vi ser i Latin-Amerika. Det viktigste Latin-Amerika nå viser er at det finnes andre alternativer og at velferdsvekst i krisetider er en mulighet. Latin-Amerikagruppene i Norge gir i disse dager ut rapporten Velferdsvekst i krisetider. Den kan bestilles på www.lagnorge.no.


Anbefalinger

Film: El Norte

Anbefalt av Martine Hagen Fjellanger

Denne klassikeren fra 1983 fortjener absolutt et gjensyn. Det Oscar-nominerte dramaet er regissert av Gregory Nava, mannen bak blant annet Mi Familia og Selena, og handler om hvordan livet til ulovlige innvandrere utarter seg i USA. Filmen begynner på den guatemalske landsbygda på 80-tallet, en periode i den lille nasjonens historie som var sterkt preget av blodig borgerkrig. Maya-søskenparet Enrique og Rosa blir vitner til at landsbygda deres blir overkjørt av Nasjonalgarden. Mennene blir drept, kvinnene blir fraktet bort og jorden deres brent. Desperate settersøskenparet kursen nordover for å overleve. Vi blir tatt med på en dramatisk reise gjennom Mexico, hvor de godtroende hovedpersonene kommer opp i flere truende situasjoner. I Tijuana møter de en coyote, en menneskemugler, som lurer dem med løfter om å ta dem over grensen. Filmens kanskje sterkeste scene er da de kravler over grensen gjennom et gammelt rør og blir angrepet av en flokk med rotter. De ender opp i Los Angeles hvor de begynner et nytt liv som ulovlige innvandrere. De lærer seg språket og jobber hardt for å klare seg, konstant redde for at la migra, migrasjonsmyndighetene, skal dukke opp på arbeidsplassen. Filmen har også komiske elementer, blant annet i Rosas møte med en moderne vaskemaskin. Vi blir oppmerksomme på kontrastene mellom den hvite middelklassen og de ”usynlige” menneskene som tilrettelegger for at deres hverdag skal blir perfekt. De rengjør hus, passer barn og skrubber tallerkener, underbetalte og uten rettigheter. Urettferdigheten vil ingen ende ta. Denne beskrivelsen er lett gjenkjennelig i dagens samfunn, noe som gjør tematikken i filmen tidløs – hva skulle vel USA ha gjort uten de ulovlige innvandrernes billige arbeidskraft?

Bok: Det usynlige fjellet

Anbefalt av Irene Elise Hamborg

Carolina De Robertis’ debutroman, Det usynlige fjellet, skildrer 90 år av Uruguays historie gjennom øynene til tre generasjoner kvinner: Pajarita, Eva og Salomé. Hver av kvinnene forsøker, mot alle odds, å skape seg et ordentlig liv; enten det er som en sterk mor, en innbitt poet eller som medlem av en undergrunnsgerilja i de revolusjonære sekstiårene. Romanen er et portrett av en unik familie - men den er også et portrett av den lille nasjonen Uruguay som blir stående midt i stormene fra det tyvende århundre. De Robertis skriver på en fortryllende, nærmest lyrisk måte. Romanen er fylt med språklige godbiter og svært gode miljøskildringer. Fortellingen fører oss inn i elegante herskapshus, men vi møter også naken nød og stor fattigdom. Kontrastene mellom fattig og rik er store. Vi blir ikke bare kjent med alle de sterke, svake, stae og selvstendige kvinnene i historien, men med et kontinent, et land, og spesielt Uruguays hovedstad, Montevideo. Byen har sin egen stemme og blir den fjerde hovedpersonen. Denne romanen har alt; kjærlighet, lidenskap, vold, dramatikk og magi. Anbefales på det sterkeste!

Musikk: Haciedo Historia

Anbefalt av DJ Mariela (Timba Night, Bergen)

Havana d`Primera kom i 2009 med plata Haciedo Historia der Alexander Abreu er vokalist og musikalsk arrangør. Eg hadde gleda av å sjå bandet live same året på New Morning, Paris. Det som begynte som eit tilfeldig konserttips, enda med ei godt gjennomhøyrt plate og ny konsert i 2011. I heilskap har bandet ein flott driv og musikalitet på denne plata. Dei når både dansarar og dei som vil lytte til god cubansk musikk. Haciedo Historia syner bandmedlemmane si solide musikkforståing, noko som kjem fram i enkelte parti der dei får til eit veldig smooth uttrykk og leikar lett med progresjonane. Dette kan verte litt for glatt nokre stadar, men kritikken min stoppar der. «Resumen» de los 90 er første låt på plata og er rett på sak - den er ein klår favoritt på dansegolvet. «Despues de un Beso» er ein nydeleg cubansk son og kan fint måle seg med Ibrahim Ferrer sin klassikar «Chan Chan». Låten «Mi Musica» er utan tvil ein av favorittane. Teksten er ein kjærleikserklæring til den cubanske musikken og har eit fantastisk pianoriff midtvegs, og ikkje minst så er den flott å danse til. «Confiésale» bør òg nemnast. Denne låta er ein tydeleg signatur frå Havana d`Primera, den fenger på ein groovy måte. Plata kan kjøpast på cubamusic.com

27


Reisebrev

Migrantenes tilholdssted Rundt om i hele Mexico har frivillige opprettet mottak der migranter kan få et avbrekk fra en ellers utfordrende hverdag. Tekst og foto: Fredrik Brogeland Laache, Solidaritetsbrigadist i Chiapas våren 2012.

Mexico har de siste tiårene i økende grad fungert som en passasje for migranter på vei til USA. Hundrevis av mennesker krysser grensen mellom Guatemala og Mexico hver dag i håp om et bedre liv i USA – ”mulighetenes land”. Flertallet av de som reiser kommer fra Honduras, Guatemala og El Salvador – nabolandene til Mexico i sør. De drar av gårde på grunn av dårlige arbeidsmuligheter og en skakkjørt økonomi i hjemlandene sine. Til tross for at migrantene har fått stadig flere rettigheter de siste årene, er de fremdeles en sårbar og undertrykt gruppe. Myndighetene i Mexico har i liten grad forholdt seg til problemstillingen. Som følge av landets dårlige sikkerhetsnettverk, en generelt voksende voldsrate og diskriminering, blir mange utsatt for grove overgrep på vei nordover. Mange forteller om ran, voldtekter og drap, ofte utført av kriminelle bander som ser en mulighet for lettjente penger. De blir også utsatt for utpressing av politiet, militæret og andre myndigheter. I tillegg reiser flertallet av migrantene med svært utrygge transportmidler. Det mest brukte transportmiddelet er tog. Mange har opplevd å falle av eller havne under toget og har dermed mistet livet eller fått alvorlige personskader. Menneske- rettighetsorganisasjoner i Mexico har i flere år uttrykt misnøye med regjeringens håndtering av migranter, og har sett seg nødt til å ta saken i egne hender. Anført av en rekke frigjøringsteologer, har mange organisasjoner bygget lokaler rundt om i landet de de reisende kan oppholde seg mens de venter på neste tog.

Religiøs tilnærming En time utenfor Mexico By, i bydelen La Lechería, ligger migranthuset San Juan Diego. Huset ble opprettet for tre år siden. Kvinnen som grunnla huset heter Guadalupe Calzada, men blir kalt ”Mor Lupe”. Etter å ha sett flere hundre migranter reise gjennom bydelen sin, ofte sultne og stygt skadet, tok hun initiativet til å bygge et lokale der migrantene kunne oppholde seg. Byggingen ble finansiert av den lokale menigheten. I tillegg til ”mor Lupe”, var også den nåværende pastoren i menigheten, Christian Alexander Rojas med på å ta initiativ til prosjektet. Ideen om å gi migrantene kost og losji dukket opp allerede på 1940-tallet, med opprettelsen av enkelte lokaler rundt om i Mexico. Men det var først på 80-tallet, da migrasjonsbølgen ble synligere, at sosiale organisasjoner begynte å etterlyse bedre bofasiliteter for migrantene. Etter lite velvilje fra myndighetene, bestemte frivillige seg for å opprette flere lokaler rundt om i Mexico som kunne huse hjemløse mennesker på reisefot. Som regel ble husene startet av prester eller biskoper som ville kombinere husly med en religiøs tilnærming. Flertallet av prestene som har ansvaret for driften av husene, tilhører en religiøs retning som kalles frigjøringsteologien. Frigjøringsteologien oppstod i Latin-Amerika på 60-tallet. Retningen er kjent for å støtte opp om de fattige og kommer ofte med hard kritikk av rike land som utnytter fattige lands ressurser. Som en konsekvens av noe som oppfattes som en revolusjonær tilnærming

«Prestene mener det er viktig at migrantene føler seg verdsatt og at de finner verdier og gleder i livet, selv i en vanskelig situasjon.»

28


Reisebrev

til tro, har frigjøringsteologien blitt kritisert i Vatikanet. Retningen har også blitt beskyldt for å være marxistisk. Prestene mener det er viktig at migrantene føler seg verdsatt og at de finner verdier og gleder i livet, selv i en vanskelig situasjon. Migranthuset San Juan Diego har, i likhet med mange andre hus, en prest som jobber der på frivillig basis og fungerer som samtalepartner. Claidy, en 22 år gammel kvinne fra El Salvador, sier at pastor Christian Alexander Rojas reddet livet hennes. – Da jeg kom hit for tre år siden hadde jeg ingen livsglede. Familien min var langt unna, og jeg ville bare hjem til datteren min i El Salvador. Det var før jeg møtte pastoren. Han tilbød meg jobb i huset i bytte mot en seng og mat. Han lærte meg å se ting i et annet perspektiv og gnisten i meg ble tent på ny, sier Claidy. Hun er en av få som har valgt å bli igjen på et migranthus for å jobbe. Ikke mange får samme mulighet.

Kvinnelige migranter Claidy føyer seg inn i rekken av mange kvinner som velger å forlate sine hjemland for å lete etter jobb i USA. Mange av kvinnene er unge alenemødre som har etterlatt barna sine hos besteforeldrene. Noen av kvinnen velger å ta med seg barna på den lange og krevende turen. Økt etterspørsel etter kvinner i omsorgssektoren i USA har ført til en økning av kvinnelige migranter. Utenfor huset San Juan Diego står et par kvinner og venter på å få komme inne i huset, som kun rommer 50 mennesker. Flertallet av personene utenfor kom med toget forrige natt, og er slitne etter en lang tur på togtaket. En av kvinnene som sitter ved togskinnene har på seg solbriller. Hun forsøker å skjule de store blåmerkene hun har på overarmene, men den kortermede trøya dekker ikke godt nok. Mange kvinner blir utsatt for seksuelle overgrep, både fra andre migranter og kriminelle gjenger. Kvinnen med blåmerkene tar av seg solbrillene og viser frem blåveisen rundt det ene øyet. En mann som sitter litt lenger bort pekes ut som gjerningsmannen. Han er tydelig ruset og har en aggressiv fremtoning. – Jeg ble banket opp i går fordi jeg ikke ville ha sex med han, sier kvinnen. Flere av kvinnene forteller at de har blitt forsøkt voldtatt mange ganger. Til tross for en økning blant kvinner som velger å reise, er miljøet fortsatt veldig mannsdominert. Kvinner er derfor en veldig sårbar gruppe og må hele tiden være på vakt og ta strenge forholdsregler.

Claidy hadde vært på reise i nesten en måned da hun fikk jobb på migranthuset.

Migrantene ligger og ser på film i et rom der det er soveplasser til 50 mennesker.

Fasiliteter Migranthusene baserer sin drift på frivillige donasjoner. Uten statlig støtte, har de sett seg nødt til å skaffe penger fra andre institusjoner. Bidragene gir dem mulighet til å tilby migrantene kost og losji. I tillegg får husene tilsendt store mengder med brukte klær fra sivile som vil hjelpe. For å forhindre at personer bosetter seg i husene permanent, har styrene utformet et regelverk som alle reisende må forholde seg til. Den viktigste regelen er at migranter ikke kan oppholde seg lenger enn to eller tre dager. Denne regelen er viktig at blir overholdt, først og fremst på grunn av den voldsomme pågangen fra nye reisende. En viktig funksjon ved husene handler om å tipse migrantene om alternative reiseruter. Dette gjøres fordi mange av de oppgåtte rutene patruljeres av kriminelle bander og korrupte politifolk. Til tross for at migranthuset i La Lechería har fungert godt som et tilholdssted for reisende, hevder naboene i området at deres tilstedeværelse har ført til økt kriminalitet og usikkerhet i området. Naboene har i årevis fremstilt krav om stenging, og etter utallige klager ble migranthuset stengt 9. juli denne sommeren. Nedleggelsen førte til at hundrevis av migranter plutselig befant seg uten et sted å sove og med liten tilgang til mat. Nok en gang kom frivillige på banen. De fikk reist et stort telt en halv time unna La Lechería. Nå jobber de på spreng for at det nye lokalet skal tilby de samme fasilitetene og tjenestene som det gamle gjorde. En av migrantene som sitter utenfor teltet er på vei tilbake til hjemlandet Honduras etter et mislykket forsøk på å krysse grensen mellom USA og Mexico. Han har ventet på toget i tre dager. – Nå vil jeg bare hjem til familien min. Fasilitetene her er dårlige, og vi lever som rotter. Det finnes verken toalett eller senger, sier han. En redning I flere år har migrantene blitt marginalisert og utnyttet. Både i USA og Mexico, blir de fremstilt som snyltere og kriminelle. Mange høyreekstreme grupper i USA gjør sport i å kritisere og plage de reisende. Likevel finnes de personer som er villige til å kjempe for disse menneskene. Frivillige rundt om i hele Mexico jobber på spreng hver dag for å gi de reisende en verdig livssituasjon. Med så mange diskriminerende holdninger fra alle hold, er det oppløftende for migrantene å oppleve medfølelse og støtte. Flere forteller at husene mer enn noe annet fungerer som et sted der de kan slappe av, utveksle historier med andre migranter og ta en pause fra et krevende liv. Og for enkelte, sånn som Claidy, har de frivillige arbeiderne på migranthuset reddet livet hennes.

29


Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin-Amerika (30) har en Even Sandvik UnderlidLatinamerikaog sk master i Span m lærer. studier og jobber so ell med sin Han er for tiden aktu Cuba”. første bok, ”Det nye

Intervjuet av: Kristina Vågen Fiskum

Hvordan begynte din interesse for Latin-Amerika? Gjennom politikken, tror jeg. Den er jeg fortsatt opptatt av. Men etter hvert har interessen blitt mer mangesidig og inkluderer alt fra historie og litteratur til mat og musikk, og ikke minst menneskene. Hvilke land i Latin-Amerika har du blitt sterkest knyttet til? Ved siden av Cuba har jeg også sterke følelser for Peru, og særlig hovedstaden Lima, hvor jeg studerte åtte måneder i 2006. Jeg tror jeg lærte like mye om verden, livet og meg selv på de månedene som på de åtte foregående årene. Det peruanske kjøkken er i tillegg fullt av herligheter. Men Joaquín Sabina synger: «Til stedet hvor du har vært lykkelig, bør du aldri forsøke å vende tilbake». Jeg har ikke dratt dit igjen. Hvordan fikk du ideen om å skrive en bok om Cuba? Jeg arbeidet ved et norsk studiesenter på Cuba mellom 2007 og 2010. Under min tid som ansatt var jeg i kontakt med kanskje 150 studenter. En del hadde prøvd å lese seg opp på landet, men synes det var vanskelig å finne svar på sine mange spørsmål hjemme i Norge. Det finnes lite litteratur om Cuba på norsk, og en del av fremstillingene i media er ensidige og/eller basert på utdatert informasjon. Uansett, studiesenteret stengte, jeg dro hjem til Norge, og måtte finne noe nytt å gjøre. Jeg ville bruke erfaringene og nettverkene fra tiden der til noe fornuftig, bidra til økt forståelse av et samfunn som er annerledes og mangesidig. Hva mener du er de viktigste endringene Cuba opplever, og har opplevd, etter at Raúl Castro tok over som president? Det har skjedd en del. Noen stikkord kan være: En ny og mindre personsentrert lederstil, hvor ministrene og lokalmyndighetene får mer makt, en noe bredere offentlig debatt. Deler av økonomien desentraliseres. Tilnærming til den søramerikanske «sosialismen

30

for det 21. århundret» ved at en legger til rette for andre typer sosial eiendom enn den statlige, f.eks. familieforetak og kooperativer. Samtidig er mye som før, både på godt og vondt. En ting jeg venter i spenning på er å få vite hva som har skjedd med den lenge utsatte fiberoptiske kabelen mellom Venezuela og Cuba som skulle gi sistnevnte 3000 ganger høyere båndbredde mot verden. Det ryktes at den er forsinket på grunn av en stor korrupsjonssak, at det skal ha blitt kjøpt deler som ikke fungerte, men myndighetene gir ikke mye informasjon. Dessuten er jeg spent på hvordan nytt regelverk for ut- og innreise av landet blir. Bedre nettilgang og muligheter til å reise uten å forholde seg til byråkratiet tror jeg ville bidra til å endre cubanernes bilde av seg selv, og verdens bilde av Cuba. USAs blokade skaper økonomiske frustrasjoner og bidrar til hjerneflukt. Deres økonomiske støtte av opposisjonen og forsøk på å så splid i samfunnet, blant annet gjennom spredning av falske nyheter, gjør at cubanske myndigheter vegrer seg for å åpne opp media mer. Jeg forstår også at myndighetene og deler av befolkningen er redde for å gå for fort frem med endringer, de er redde for at revolusjonens landevinninger skal gå tapt; Helse, utdanning, tak over hodet til alle, en kan gå trygt på gaten, katastrofeberedskap, og mye annet. Men det er endringer på gang.

Er det mulig å si noe om Cubas fremtid? Jeg er generelt forsiktig med å spå, og særlig om Cuba. Det virker lite sannsynlig at det vil finne sted radikale endringer de neste to-tre årene, men en kan aldri være helt sikker. Selv et eventuelt lederskifte på toppen trenger ikke å bety noen stor omlegging av kursen. De fleste cubanere vil ha endringer, men ikke forkaste alt de har. De vet hvordan det gikk i Øst-Europa da en fulgte de internasjonale finansinstitusjonenes og den vestlige storkapitalens oppskrifter. På lengre sikt finnes det mange usikkerhetsmomenter. Situasjonen i USA, i ALBA-landene


Mitt Latin­Amerika

2.

3.

4.

Even Sandvik Underlid

1.

1. Cubansk mat har et dårlig rykte, kanskje fordi de statlige restaurantene serverer ganske fantasiløse retter. Men leter en, er det mye godt å finne – ofte økologisk. 2. Tidsskriftet Temas arrangerer månedlige debatter om aktuelle emner, under navnet "Ultimo Jueves" (Siste torsdag), hvor alle kan be om ordet. I det siste har det dukket opp flere andre liknende initiativer i Havanna. 3. Lokalbussen i Havanna er subsidiert og koster cirka 15 øre. Men ofte er bussene svært overfylte. 4. Her er jeg med cubanske venner som driver den uavhengig organisasjonen Love-in, som bl.a. arrangerer en årlig kulturfestival, gir gratis dyrevaksiner, holder seminarer o.l.

(særlig Venezuela) og politisk og økonomisk ellers i verden spiller inn. Mange selskaper leter etter olje på cubansk sokkel om dagen, kanskje gjør en et stort funn? Samtidig kan klimaendringer gjøre at deler av landet havner under vann, og kan gi flere naturkatastrofer. Det er kanskje unødvendig å si, men så finnes jo også «de svarte svanene», de uventede hendelsene som av og til dukker opp i historien. Tenk på de store oppfinnelser, 1. verdenskrigs utbrudd, Berlinmurens fall, angrepet mot tvillingtårnene i USA. En kan ikke utelukke uventede hendelser og endringer som endrer spillets regler og gjør selv de klokeste «spådommer» verdiløse.

Hva fascinerer deg mest med det cubanske folket? Hver dag får jeg overraskelser på Cuba. Tenkemåter jeg ikke visste at det var mulig å ha. Cubanerne har vokst opp i et samfunn temmelig forskjellig fra vårt, noen ting som er ulikt er f.eks. religionene, klimaet, velstandsnivået, det politiske systemet og forholdet til USA. Femti år hvor en har fulgt en egen retning, periodevis isolert fra verden og noen ganger preget av interne maktovergrep. Men det er også et land fritt for kommersialisering og konkurransejag, hvor en har prøvd å følge andre idealer enn de som er typiske for kapitalismen. En har kanskje ikke oppnådd det «nye mennesket» som Che Guevara sa at en måtte skape, men de sosiale relasjonene på Cuba er på mange områder annerledes enn før revolusjonen, eller i nabolandene. Og ikke minst sammenlignet med her hjemme.

Kan du beskrive tre datoer som er viktige for deg? • 1. januar 1959 er selvsagt en spesiell dag. Da ble revolusjonen på Cuba innledet, den første sosialistiske samfunnsomveltningen på det amerikanske kontinent. • 11. september 1973, da kuppet i Chile fant sted, fikk mange tragiske konsekvenser for det chilenske folk og ringvirkninger i resten av verden. Datoen bør likevel ikke glemmes fordi den er en påminnelse om hvilke krefter vi står overfor. Metodene kan tildels være annerledes i dag, men de som har den økonomiske og politiske makten i verden, setter gladelig til side humanistiske prinsipper når deres makt er truet. Dette må vi aldri glemme. • Så dette ikke skal bli så trist kan en avslutte med dens motstykke. 13. april 2002 ble kuppet i Venezuela slått tilbake. Det viste at en demokratisk valgt sosialistisk regjering kan overleve press fra borgerskapet og imperialistmaktene, tross erfaringene fra Chile. Hvis du kunne vært til stede ved en historisk hendelse, hvilken ville du valgt? Hvis LatinAmerika organiserer en slik tidsreise for meg, får jeg da mulighet til å gripe inn i historien og å forsøke og endre dens gang? I såfall kunne jeg tenkt meg å forsøke å megle mellom Montezuma og Hernán Cortés, selv om det høyst sannsynlig ville være fullstendig nytteløst.

31


Returadresse:LAG LAG Norge, Norge, Fredensborgveien Fredensborgveien 6, Oslo Returadresse: 6, 0177 0177 Oslo

B

2012 # 3  

Tidsskriftet LatinAmerika nitt tredje nummer i 2012

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you