2012 #2

LatinAmerika #2

Ă…rgang 17 - Juni 2012 Latin-Amerikagruppene i Norge

Kvinnene pĂĽ kontinentet

Innhold

LatinAmerika # 2 – Juni 2012 Årgang 17.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Redaksjonen:

Irene Elise Hamborg Eirin Høiseth Tore Isungset Støve Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Ine Gjellebæk Maya Sunde Singh Åse Birkeland Nesdal Erlend Tjåland Dina Vågen Fiskum Bea Muñoz Mallén Eliane Innvær Andersen Tamara Gabriela Vergara Helene Bjørke Hellerslien Grafisk utforming:

Eirin Høiseth og Maya Sunde Singh Forsidefoto:

- Ingrid Fadnes - Veggmaleri utenfor det politiske kunstverkstedet "Taller Siqueiro" i Oaxaca by, Mexico Takk til: Eirik Vold, Malin Undem

og LAGs Kvinneutvalg.

Opplag:

1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema.

Har du lyst til å bidra?

Vi trenger deg!

2

Innhold 3 4 8 10 12 14 16 18 20 21 24 27 28 30 31 32

Kvinner på dagsorden Håp om en endring Byen der jentene forsvinner Zapatistkvinner med sterke stemmer Hvem er Dilma Rousseff?

Ledere som tjener seg selv best Dødens skole Kampen fortsetter for MST Siden sist Writing for women's voices Feministisk hiphop Anbefalinger Coca-Cola og kampen om Huitpec Mitt Latin-Amerika Barnebilders betroelser Latinamerikanske løsninger

Leder

Kvinner på dagsorden De sosiale strukturene som ble innført av den katolske kirken under kolonitiden har opp gjennom historien preget kvinners situasjon. Kulturelle stereotypier som marianisme* og mannssjåvinisme står fortsatt sterkere i samfunnet enn hva som er ønskelig for en likeverdig utvikling. De siste ti årene har en venstrebølge med større fokus på jevn fordeling av velferdsgoder slått over kontinentet, men det er fortsatt langt igjen før kvinner og menn stiller likt i Latin-Amerika. Få regjeringer setter kvinnesaker på dagsorden, og den skjeve fordelingen går alltid utover kvinnene.

Noen kvinner har kommet i gunstige posisjoner som gir dem mulighet til å forandre de sosiale strukturene i samfunnet. Disse mulighetene har imidlertid ikke blitt brukt. I stedet har kvinnene appellert til sin rolle som mor og kone. Et eksempel er Violeta Chamorro som gikk i gang med statlig antifeminisme i Nicaragua da hun vant presidentvalget i 1990. Hun mente at likeverd mellom kjønnene verken ville forbedre kvinnenes eller landets situasjon, og indikerte at familien burde være kvinnenes første prioritet. Nå ser det ut som historien kan gjenta seg, dog ikke med like kraftige utsagn. Josefina Vázquez Mota er det konservative partiet PANs (Partiet for Nasjonal Aksjon) kandidat i presidentvalget i Mexico. Selv om hun er kvinne ønsker hun å opprettholde de tradisjonelle sosiale strukturene, innført av den katolske kirken.

Hun sier ikke bare nei til angrepillen og abort, men vil gjøre dem til kriminelle handlinger. Man kan stille spørsmål ved hvorfor kvinner ikke kan bestemme over egen kropp, noe som igjen undertrykker deres reproduktive og seksuelle rettigheter. Er noen kvinnelige ledere kun menn i skjørt?

Irene Elise Hamborg, Redaktør.

Har en bachelorgrad i Latinamerikastudium fra UiB og skrev bacheloroppgave om zapatistkvinnene og den revolusjonære kvinneloven.

Heldigvis finnes det kvinner med guts. Kvinner som ikke står på sidelinjen og ber om forandring, men som tar saken i egne hender og krever likeverd mellom kjønnene. Et eksempel er zapatistkvinnene og deres revolusjonære kvinnelov som du kan lese om på side 10. Blant kvinnelovens 31 artikler finner man den radikale som impliserer at mennene må passe barna og ta vare på huset mens kvinnene deltar på møter eller jobber for organisasjonen.

Zapatistkvinnene bryter med de tradisjonelle strukturene i samfunnet og skaper nye identiteter både for seg selv og for mennene sine. Endringene som begynte i den offentlige sfæren har gått inn i den private, og skaper mer demokratiske relasjoner mellom kvinner og menn. En omstrukturering på et slikt nivå er ikke noe som skjer over natten, men en langvarig prosess som må slå røtter og bli vannet godt så den kan gro seg fast i samfunnet. Endring har det blitt, og de yngre generasjonene benytter seg mer og mer av den utvidede friheten til å velge utdanning fremfor den tradisjonelle morsrollen.

I dette nummeret tar vi for oss kvinnene på kontinentet; deres fremgang og deres utfordringer. Du kan lese om kvinnelige hiphop-artister som bruker musikken for å nå ut med et politisk budskap, og historien til Brasils første kvinnelige president. Elida Høeg og Kjersti Kanestrøm Lie tar i sin artikkel om femicidios, «kvinnedrap», opp den brutale sannheten om kvinner som blir drept ene og alene fordi de er kvinner. Vi har også intervjuet Carolina De Robertis og Kirsten Mellin-Olsen, to kvinner som jobber for at andre kvinner skal få det bedre.

Med dette ønsker redaksjonen alle en riktig god sommer!

*Marianismo er en del av den kvinnelige kjønnsrollen i den mannssjåvinistiske kulturen. Den legger vekt på ærbødighet for feminine dyder som seksuell renhet, moralsk styrke og feminin passivitet. Kvinner er semi-guddommelige, moralsk overlegne og åndelig sterkere enn menn.

3

Tema: Kvinnene pĂĽ kontinentet

HĂĽp om en endring

4

Tema: Kvinnene på kontinentet

For syv år siden ble hverdagen til 24 år gamle Enma Reyes fra Guatemala forandret. Hun bestemte seg for å organisere seg i ungdomsorganisasjonen MOJOMAYA for å kjempe for mayaungdommers rettigheter og bevaring av naturen.

Tekst og foto: Mette Moberg, FOKUS - Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål

Beslutningen om å bli politisk aktiv var et vanskelig valg for Enma ettersom det skapte stor konflikt i hennes familie. Enmas far likte ikke at datteren ble politisk engasjert, samtidig som moren til Enma støttet datterens valg. Enma på sin side hadde tatt sitt valg og ble raskt et aktivt medlem av Mojomayas.

– Jeg finner mye glede i arbeidet med ungdom og kvinner, sier Enma. Særlig har jeg lært hvor viktig det er at unge kvinner deltar der hvor beslutningene tas. Det er et tema jeg reiser mye rundt og snakker om. Mange av dem jeg møter er i samme situasjon som jeg var, med familie som ikke støtter dem. Det er viktig at de ser hvor viktig det politiske arbeidet er hvis vi skal skape endring.

Vi møter Enma under FNs Kvinnekommisjons møte i New York.

Hit har det kommet over 3000 kvinner fra hele verden. Enma er en av deltakerne FOKUS har invitert fra Sør. Hun har kommet både for å lære mer om FN-systemet og andre viktige tema, men også for å bringe sitt budskap fra Guatemala ut i verden. Det blir en travel uke med møter og seminarer fra morgen til kveld. Med sin tradisjonelle mayadrakt og stolthet over den kulturarven hun bærer blir hun lagt merke til. Hun møter folk som lytter til henne og opplever å bli tatt på alvor.

Historiene hun forteller om ødeleggelsene av naturen og hvordan vestlige selskaper går inn i Guatemala uten en tanke på hvordan deres utnyttelse av landet rammer befolkningen gjør inntrykk.

Vi setter oss ned sammen med Enma over en frokost og det blir et møte ingen av oss glemmer så lett. Vi får høre historien om hvordan ungdommene i Guatemala kjemper for å bevare naturen som opprinnelig tilhører mayaene, og hvordan de gang på gang blir møtt med manglende forståelse og forakt fra myndighetene. Selv om mayaene i Guatemala utgjør over 60 prosent av befolkningen, blir de fortsatt sett på som en minoritet.

Menneskerettigheter, levebrød og matvaresikkerhet. Dette er tre av de største utfordringene urfolkskvinner har i dag, til tross for at de i flere tiår har stilt krav til det internasjonale samfunnet om tiltak for å redde miljøet. Tørke, flom, uberegnelig temperaturer, utryddelse av planter og dyr og internasjonale selskapers utnyttelse av naturressursene svekker ikke bare jorda, men også urfolkskvinners identitet, trivsel og levemåte.

Historien om utfordringene Ungdomsorganisasjonen MOJOMAYA, hvor Enma er medlem, ble opprettet av urfolkskvinneorganisasjonen CONAVIGUA – en av de største kvinneorganisasjonene i Guatemala. De så behovet for å involvere ungdom av begge kjønn i arbeidet for urfolkets kollektive rettigheter. I dag har MOJOMAYA 5000 aktive medlemmer spredd over hele Guatemala. Enma er fra Comalapa, hvor noen av de største massakrene mot mayabefolkningen fant sted under den 36 år lange borgerkrigen i Guatemala. I overkant av 200 000 mennesker, de fleste av dem sivile, ble drept eller forsvant under krigen og det letes fortsatt etter graver.

knyttet til gruvevirksomheten i San Ildefonso Ixhuacán, Huehuetenango. Bare en uke før han skulle overlevere rapporten ble

Historien om Santiago – Internasjonale selskaper kommer inn i landet og starter gruvedrift og vannkraftverk. Dette har ført til store miljøødeleggelser og forurensing, og i 2008 bestemte vi oss for å begynne å arbeide med problemene knyttet til gruve- og vannkraftverkene, forteller Enma. Vannet ble forurenset av gruvedriften, og det var så mye grums i vannet det at det kunne være farlig å drikke.

Santiago Perez Domingo, som var med i MOJOMAYA, begynte å undersøke i lokalsamfunnene hva folk tenkte om de store gruveog vannkraftverkene som var kommet flere steder. Santiago kunne lokalspråket slik at han lett kunne snakke med folk. Flere landsbybeboere fortalte om hvordan utnyttelsen av naturressursene hadde påvirket lokalsamfunnene. Et eksempel var at husene i den ene landsbyen hadde flyttet på seg, og flere hus stod i fare for å rase sammen. Alle Santiago snakket med var mot tilstedeværelsen av de internasjonale selskapene og var enige om at disse ikke kom lokalsamfunnene til gode, forteller Enma.

Santiago utarbeidet en rapport som var ferdig i 2008. Han ønsket å stille myndighetene til ansvar for det som skjedde og fikk avtalt et møte med myndighetene hvor han skulle overrekke rapporten Brudd på urbefolkningens jordrettigheter: situasjonen

«Ungdommene i Guatemala kjemper for å bevare naturen som opprinnelig tilhører mayaene.»

Santiago og kjæresten, Maria de las Mercedes Ordoñez Méndes, torturert og drept, forteller Enma stille. I ettertid viste det seg at han hadde mottatt en rekke dødstrusler etter at han hadde begynt kartleggingen av gruvedriften og dens påvirkning på lokalsamfunnene. CONAVIGUA forlangte full etterforskning av drapene, men familien til Santiago og kjæresten sin familie var så redde at de droppet kravene om etterforskning.

– I ettertid har det vært flere tilsvarende saker, og til sammen ni av ungdommer i MOJOMAYA har blitt drept. Vi mottar stadig

5

Tema: Kvinnene på kontinentet

trusler både fra selskapene og myndighetene, forteller Enma.

– Truslene kommer både i form av sms og ved at lapper legges under dørene våre for eksempel med beskjed om at jeg ikke må la familien min være alene for da vil de dø. Vi har advokater som hjelper oss og vi har ikke tenkt til å gi oss. Når noen har dødd for saken kan vi ikke godta at ennå flere selskaper kommer og ødelegger. Vi må tenke på våre fremtidige barn og de kollektive rettighetene til urbefolkningen, svarer Enma på spørsmål om hvordan de orker å fortsette etter dette.

vi har internasjonal støtte. Molina viser seg stadig å bryte valgløftene sine. Før han ble valgt konfronterte vi ham og han sa at hvis han ble valgt til president ville han øke skatten til gruveselskapene til 30 prosent. Sannheten er at han bare har økt den til 5 prosent.

Molina prøver nå å utvide presidentperioden sin slik at han kan bli sittende. Hvis han får gjennom en lov om dette så bryter han selve grunnloven i landet, sier Enma.

Historien om Goldcorp Regjeringen og det de kaller majoritetsbefolkningen; ladinoene, gjør fortsatt det de kan for å tiltrekke seg internasjonale selskaper og næringsvirksomhet. Myndighetene har en skinnprosess – Enma Reyes for å godkjenne reglement og lisenser for de internasjonale selskapene. Urbefolkningen tas med, men har ingen reell påvirkning. Ved at de ikke blir lyttet til og konsultert bryter regjeringen og parlamentarikerne i Guatemala ILOs artikkel 169 om urbefolknings rett til å bli konsultert i beslutninger som gjelder bruk av deres landområder.

Guatemala har ratifisert ILO konvensjonen, men bryter den uten skrupler.

Det canadiske selskapet Goldcorp er inne i Guatemala for å drive gruvedrift og utvinne gull. Canada har nasjonalt sterke rettigheter for landets egen urbefolkning, men når canadiske selskaper beveger seg til andre land gjelder ingen slike regler. I Canada er det forbudt å bruke cyanid i utvinning av gull, mens

Når noen har dødd for saken kan vi ikke godta at ennå flere selskaper kommer og ødelegger.

Historien om presidenten Situasjonen for urbefolkningen i Guatemala forverret seg da den tidligere generalen Otto Perez Molina ble valgt til president i november 2011. Urfolksorganisasjonen Waquib Kej henvendte seg før valget til FN for å forhindre at Molina fikk stille til valg på grunn av anklager om drap og tortur begått av Molina under borgerkrigen. Molina hadde også en sentral rolle under militærkuppet i 1983, og Oscar Mejía, som han hjalp til makten, er etterlyst og tiltalt for folkemord. Menneskerettighets- og urfolksgrupper i Guatemala er svært kritiske til Molina.

– Hva med situasjonen nå med den nye presidenten, spør vi Enma.

Er det noen vits å fortsette å levere rapporter om ødeleggelsene av naturressursene til den type regjering som dere nå har?

– Da han ble valgt var det mange internasjonalt som var veldig skuffet og sa at de ville følge opp, forteller Enma. Så vi opplever at

6

Tema: Kvinnene på kontinentet

selskapet ikke har noen selvpålagte restriksjoner mot bruk av cyanid ved gruvedriften i Guatemala. Et paradoks er for øvrig at det Norske Pensjonsfond Utland ved slutten av i 2011 hadde investeringer for nesten 1,1 milliard norske kroner i nettopp Goldcorp.

I 2009 dro en delegasjon fra MOJOMAYA og CONAVIGUA til Genève for å legge frem saken om Goldcorp for Menneskerettighetsrådet, forteller Enma. Etter dette kom FNs Spesialrapportør for urfolk til Guatemala i 2010. Vi presenterte alle de sakene vi hadde for ham og han laget en rapport. Spesialrapportøren la frem sin rapport for Goldcorp og for myndighetene.

Konklusjonen i den var at de måtte stenge gruvedriften av hensyn til folk, miljø og natur. Gruva ble også anbefalt midlertidig stengt av den Inter-Amerikanske Menneskerettighetskommisjonen i 2010.

Imidlertid skjedde ingenting, så vi tok saken opp igjen og reiste til Genève og snakket med Høykommissæren for Menneskerettigheter og med forskjellige andre aktører i FN. De besøkte også Spesialrapportøren for urfolk. Denne gangen ble de imidlertid ikke tatt så positivt imot ettersom han mente han hadde gjort det han skulle ved å skrive rapporten. Enma forteller at de nå venter besøk av Høykommissæren for menneskerettigheter og håper at saken vil bli tatt opp igjen.

Historien om håpet – Har du håp for fremtiden?

– Ja, jeg har håp for fremtiden, men det må skje en mye større endring i folks holdning til klimaendringene og naturødeleggelsene.

Det som skjer i landsbyene må komme mye bredere ut internasjonalt og nå ut til større byer slik at de ser hva som skjer ikke bare i sin egen by, men for folk som bor i utkantstrøk over hele verden, svarer hun.

– Vi må begynne med barna og sørge for at miljø og klima blir en viktig del av utdanningen helt fra de er små, sier hun entusiastisk.

Det er viktig at folk får utdanning og bevissthet rundt klima og miljø. Noen ganger tviler jeg på om Guatemala kan endre seg på grunn av den situasjonen vi nå lever i, med en militær regjering som kriminaliserer menneskerettighetsorganisasjoner. Landet blir i økende grad militarisert igjen, sier hun. Jeg drømmer om et Guatemala med likhet for alle. Hvis alle ønsker dette vil det bli mulig å oppnå, men det vil nok ikke skje med det første med de holdningene vi ser i dag, sier hun. Hvis vi tar tilbake verdiene i mayaenes kosmovisjon til samfunnet og ser alt i sammenheng så kan det være mulig, fortsetter hun.

– Jeg er også opptatt av å ha et videre perspektiv enn bare Guatemala, sier hun. Vi må se Latin-Amerika og verden som ett, og se på de forskjellige kampene vi må gjennomføre. Hvis flere blir engasjerte og det skapes et nettverk så vil det være mulig å skape en endring.

Enma avslutter samtalen vår med å gi oss et budskap hun ber oss videreformidle i Norge.

- Vi må alle være klar over verdiene våre. Tenke kollektivt og ikke individuelt. Vi må jobbe på tvers av land og ha respekt for hverandre. Ikke bare tenk, men føl det i hjertet og identifiser deg med saken, da vil vi lykkes, sier hun før hun haster videre til neste møte.

Denne artikkelen ble trykket i FOKUS´ medlemsblad Kvinner Sammen 1/12. Om du ønsker å abonnere på Kvinner Sammen send mail til fokus@fokuskvinner.no.

FNs høykommissær for menneskerettigheter Navi Pillay på sitt besøk i Guatemala.

Guatemalanske myndigheter liker dårlig at lokalbefolkningen sier nei til gruveselskapenes inntog, noe Pillay finner bekymringsverdig.

Gruvedrift og menneskerettigheter i Guatemala: Det finnes kun fire operative gruver i Guatemala i dag, men det foreligger 186 lisenser for letevirksomhet. Urfolksgrupper og sosiale organisasjoner frykter at dersom det gjøres funn, vil gruvevirksomheten eksplodere og ødelegge lokalsamfunn og naturområder over hele Guatemala.

FNs høykommissær for menneskerettigheter Navi Pillay var nettopp på besøk i Guatemala. Hun uttrykker bekymring over at urfolks rett til konsultasjon i beslutninger som angår deres rettigheter og landområder ikke blir ivaretatt i møte med internasjonale økonomiske interesser. Til nå har det blitt gjennomført 59 kollektive konsultasjonsprosesser i områder hvor gruveselskaper ønsker å starte lete- eller utvinningsvirksomhet, og i samtlige av disse har lokalbefolkningen sagt nei til gruveselskapenes inntog. Guatemalas kongress og domstoler har imidlertid erklært disse konsultasjonene som ugyldige, til tross for landets internasjonale forpliktelser under ILO 169 og FNs deklarasjon om urfolksrettigheter.

LAG KU sitt samarbeid med Guatemala: Kvinneutvalget i Latin-Amerikagruppene i Norge (LAG KU) mottar prosjektstøtte fra FOKUS, og har siden 1988 samarbeidet med Coordinadora Nacional de Viudas de Guatemala (CONAVIGUA), som arbeider for urbefolknings- og kvinnerettigheter og for å øke mayakvinners sosiale, økonomiske og politiske deltagelse.

I dag samarbeider KU også med Asociación Política de Mujeres Mayas (Moloj), som arbeider med å styrke maya-kvinners sosiopolitiske deltakelse og lederskap.

7

Tema: Kvinnene på kontinentet

Byen der jentene forsvinner

I grensebyen Juárez i Mexico er lyktestolper, hus og murvegger tapetsert med bilder av savnede unge jenter. De fleste er mellom 12 og 19 år, og vil sannsynligvis aldri vende tilbake i live.

Tekst og foto: Kjersti Kanestrøm Lie og Elida Høeg

I tjue år har jenter forsvunnet fra Juárez, byen som i en årrekke har vært omtalt som verdens farligste by. Mellom 120 og 150 jenter forsvinner hvert år og kommer aldri tilbake i live. Jentene som blir funnet igjen er drept. De som ikke blir funnet har lidd en uviss skjebne. Så omfattende har kvinnedrapene vært i Juárez at de omtales med et eget begrep: feminicidios - «kvinnedrap».

Siden narkokrigen startet i 2006 har flere tusen mennesker blitt drept hvert år i den voldsherjede byen Juárez. Feminicidios havner inn i den generelle drapsstatistikken, men skiller seg likevel ut. De er kjennetegnet av at kvinnene har vært utsatt for seksuelt misbruk før de blir drept, og kroppene blir ofte funnet avkledd. De har blitt drept fordi de er kvinner.

Svette og blod Mange har forsøkt å forklare hvordan fenomenet feminicidios kunne oppstå. Flere mener at tekstilfabrikkenes inntog i NordMexico er en av faktorene som spiller inn. I 1992 ble frihandelsavtalen NAFTA (North American Free Trade Agreement) signert av Mexico, USA og Canada. Avtalen utløste urfolksgeriljaen EZLNs (Ejército Zapatista de Liberación National) opprør sør i Mexico da den trådte i kraft i 1994. I nord eksploderte maquilaindustrien.

Antallet tekstilfabrikker doblet seg de første årene etter avtalen.

Tekstilfabrikkene tiltrakk seg arbeidstrengende folk fra hele Mexico, og byen Juárez vokste på rekordtid. Byen fikk etterhvert store problemer med å ta imot alle de nye arbeiderne, i hvert fall de uten penger. De nyankomne slo seg derfor ned i utkanten av byen i såkalte colonias, og tok buss til og fra fabrikkene. Herfra kom noen av de første ofrene for feminicidios i Juárez fra. Rundt 80 prosent av de fabrikkansatte er kvinner, de blir dårlig betalt og jobber for lange dager. Samtidig kommer de langveisfra, kjenner få og bruker offentlig transport.

handler mer om makt enn om seksuell glede.

De senere årene har antallet kvinnedrap økt på ny. Calderons krig mot narkotika som startet i 2006 må tas med i betraktningen. Det generelle voldsnivået i Mexico har økt drastisk, mer enn 50 000 mennesker har mistet livet i narkokrigen. Blant dem er det også kvinnelige ofre. Feminicidios er ikke lenger unikt i Juárez, men er utbredt i hele Mexico.

Rosa kors Juárez har blitt de rosa korsenes by. I utkanten av sentrum danner de en helt egen gravplass. Cruzes Lomas del Poleo kalles korsene, oppkalt etter området de befinner seg. Her, i ørkenlandskapet, ble åtte kvinnekropper funnet dumpet i 1996. Nå står korsene igjen, for at vi ikke skal glemme.

Plassen utenfor påtalemyndighetenes kontor i sentrum av Juárez er også fylt med rosa kors. Hvert av dem for å minnes et offer. Her samles familiene som har mistet sine og organisasjoner for å demonstrere. De vil ha rettferdighet, de vil at sakene deres skal etterforskes, og de vil at ofrene ikke bare skal bli nok et nummer i en svært dyster statistikk.

Forsvunnet og funnet 17 år gamle Sagrario Gonzalez Flores var en av ofrene. Hun kom til Juárez sammen med familien sin fra innlandsstaten Durango i 1996 på jakt etter jobb og et bedre liv. Familien slo seg ned i Colonia Lomas de Poleo og i løpet av et år jobbet både Sagrario, søsteren og faren hennes på en maquilafabrikk på andre siden av byen. Sagrario ble sist sett gå om bord på en av maquilafabrikkenes busser 16. april 1998. En buss som skulle ta henne hjem.

Hun hadde fått skiftet sitt endret og kunne ikke lenger ta følge med familien sin til og fra fabrikken, men måtte dra alene. Da Sagrario ikke kom hjem på kvelden, ble foreldrene hennes bekymret. De hadde lest notisene i avisene om jenter som forsvant og dukket opp døde og mishandlet, halvt begravet i ørkenen. Faren til Sagrario, Jesús Gonzalez, ventet på henne på busstoppet utover kvelden i Colonia Lomas de Poleo, men da hun ikke kom ble han redd. Han tok med seg søsteren hennes, Guillermina og dro for å oppsøke Sagrarios kjæreste, i tilfelle hun var der. Men kjæresten hadde dratt hjemmefra klokka ni for å jobbe sitt eget skift på maquilafabrikken. Da dro faren for å søke hjelp på den det lokale politistasjonen i Juárez sentrum. Der ble han møtt med trøtte øyne fra politifolk som sa hun mest sannsynlig hadde stukket av med kjæresten sin, og nektet å utstede en etterlysning før det hadde gått 24 timer. Jesús Gonzalez sa han ville finne datteren sin

«Fremdeles er de fattige, ressurssvake og unge jentene mest utsatt. De plukkes opp i sentrum av byen, og forsvinner sporløst.»

Ustraffet mannssjåvinisme Det har blitt mange drepte med årene. Opp mot tusen jenter og kvinner har mistet livet siden begynnelsen av nittitallet, men ingen har sikre tall. Fremdeles er de fattige, ressurssvake og unge jentene mest utsatt. De plukkes opp i sentrum av byen, og forsvinner sporløst. Sosialantropologen Cecilia Ballí mener problemet bunner i den latinamerikanske mannskulturen, der mannssjåvinismen regjererer. Mannen er overlegen kvinnen og sexismen er overalt i samfunnet. Ballí sier i boka Amexica at feminicidios signaliserer en krise for maskuliniteten i Juárez, og at det har mer å gjøre med drapsmennene enn med ofrene. Hun slår fast at kvinnedrapene

8

Tema: Kvinnene på kontinentet

Korset utenfor påtalemyndighetens kontorer ber om rettferdighet for Sagrario Gonzalez Flores. Det har stått der siden 1998.

levende og ikke død, men politiet gjorde det klart at de ikke kunne gjøre noe for å spore henne opp.

Familien Gonzalez begynte sin egen etterforskning langs ruten Sagrario pleide å ta for å komme til fabrikken. Med hjelp fra venner og folk i nabolaget lette de i områder der unge jenter hadde blitt funnet drept de siste årene. Etter to uker fikk de høre at en ung jente var funnet i ørkenområdet Loma Blanca, i utkanten av Juárez.

Sagrarios mor, Paula Gonzalez, tok med seg søsteren og dro på politistasjonen. Der fant hun en ung livløs jentekropp med navnet Sagrario brodert på arbeidskittelen.

En av mange Sagrario Gonzalez var blitt kvalt og knivstukket. Kroppen hennes var for ødelagt til at politiet kunne vurdere om hun var blitt voldtatt eller ikke. Ingen er dømt for drapet. Historien hennes er et typisk eksempel på mord av unge kvinner i Juárez. Sagrario var ung, fattig og jobbet på maquilafabrikk. Hun forsvant på vei hjem fra fabrikken og ingen vet hvem som tok livet av henne.

Søsteren til Sagrario, Guillermina, startet seinere organisasjonen Voces sin Eco, «Stemmer uten ekko», som jobbet for å dokumentere og spre informasjon om feminicidios i Juárez.

Professor i kriminologi Rebecca Emerson Dobash går gjennom kvinnebevegelsens kamp mot vold og straffefrihet i boka Women, violence and social change. Hun skriver at det er de angrepne kvinnenes grupper og bevegelser, med støtte fra media, som har satt psykisk og fysisk misbruk av kvinner på den sosiale agendaen globalt.

Samtidig har mange av organisasjonene følt seg utnyttet av sensasjonslystne journalister og PR-kåte organisasjonsfolk. Guillermina la ned organisasjonen Voces sin Eco fordi hun var lei av å snakke om den døde søsteren sin uten at noe skjedde. Mange

familier opplever at politikere lover de skal hjelpe, men ingenting skjer. Likevel er det andre som fortsetter.

¡Ni una muerta mas!

Det finnes en rekke organisasjoner, komiteer og sentere som jobber for å dokumentere det som har skjedd i Juárez. Det er blitt arrangert mange demonstrasjoner og oppmerksomhetsaksjoner.

Det er skrevet rapporter, opprop og bøker. Dokumentarer og spillefilmer om fenomenet har gått verden over, men fortsatt møter de som arbeider for rettferdighet i Juárez store utfordringer.

De er under konstante trusler og flere har blitt drept.

Marisela Escobedo ble skutt mens hun demonstrerte for sin avdøde datter utenfor rådhuset i Chihuahua i 2010. Poet og aktivist Susana Chávez, som kom med slagordet ¡Ni una muerta mas! , «Ikke en død til», ble drept av en guttegjeng for et år siden.

Grunnlegger av Nuestras Hijas de Regreso a Casa A.C., «Måtte våre døtre komme hjem», Norma Andrade, ble beskutt utenfor hjemmet sitt i Juárez, og ble lagt inn på sykehus i Mexico by. Der ble hun angrepet igjen på tross av at myndighetene i hovedstaden hadde lovet å garantere for sikkerheten hennes. Likevel gir hun seg ikke. Hun er heldigvis ikke alene.

Feminicidios i Ciudad Juárez: • Feminicidios er mord på kvinner av kjønnsrelaterte årsaker • Fenomenet rammer hovedsaklig unge, fattige jenter i sentrum av byen.

• Rundt 140 jenter blir drept årlig i Ciudad Juárez.

• Aktivister og organisasjoner mener opp mot tre tusen jenter har forsvunnet siden begynnelsen av nittitallet, men ingen har sikre tall.

9

Tema: Kvinnene på kontinentet

Zapatistkvinner med sterke stemmer – Buenos días, buenos días!, «God morgen, god morgen!».

Klokken er ti på seks og vi skal på åkeren sammen med kvinnekollektivet i landsbyen.

Tekst og foto: Birgitte Ringstad, solidaritetsbrigadist i Chiapas for Latin-Amerikagruppene i Norge vår 2012.

I grønn, frodig natur går vi sammen med ivrige urfolkskvinner, ikledd tradisjonelle kjoler som de har sydd selv. På hodet har de plassert en caps for å beskytte seg mot den sterke solen og på beina sitter det ett par støvler. Vi går fremst, til sammen er vi ti, og det er beregnet en time før vi kommer frem. På veien flyter praten mellom kvinnene på morsmålet deres, tojalabal, mens vi passerer hester, kyr og andre bønder som er på vei til åkeren. Det hender vi snubler over greiner eller busker på stien, da svinger kvinnene vant med macheten, et arbeidsredskap som kvinner og menn lærer å bruke fra barnsben av.

Landsbyopphold Gjennom vår brigade til Chiapas har Elise Hammari og jeg vært i en liten landsby like ved Lacandónjungelen, en landsby vi har valgt å kalle Håpet. Her bor det omtrent 120 urfolksfamilier. De fleste arbeider med jordbruk, og mange har vært organisert i urbefolkningenes og bøndenes kamp for en bedre hverdag siden 1980tallet. I dag er halvparten av familiene i Håpet zapatister. I løpet av våre to uker i landsbyen har vi vært med en ny familie hver dag.

Som regel har mennene vært ute på åkeren, og vi har derfor snakket mye med kvinnene og tatt del i deres hverdag. De er

fattigste regionen i Mexico, og det er spesielt urbefolkningen som er undertrykt og ekskludert. I 1994 sa zapatistene ya basta, nok er nok, og stilte elleve krav: helse, utdanning, jord, mat, arbeid, frihet, rettferdighet, demokrati, tak over hodet, uavhengighet og fred. I 1996 ble San Andrés-avtalen mellom zapatistene og den meksikanske regjering underskrevet, en avtale som tok for seg urfolks rettigheter i nasjonal og internasjonal lovgivning. Avtalen trådte imidlertid aldri i kraft, og i ettertid har regjeringen gjort lite for å føre en dialog og møte deres krav. Med bakgrunn i dette har zapatistene tatt avstand fra staten siden 2001. Fremfor å motta økonomisk støtte fra regjeringen, har de fokusert på å utvikle et eget autonomt system med egne styringsorganer, samt et eget helse- og utdanningssystem.

Kvinneloven — Jeg er en urfolkskvinne og zapatist. Med min stemme snakker jeg ikke bare for de hundretusen zapatistene i det sørlige Mexico, men også for millioner av urfolk i hele landet og for majoriteten av

Så lenge det finnes mer arbeid å gjøre, så arbeider vi. Vi kjemper videre, litt etter litt

— Kvinnekollektivet

kvinner med lange arbeidsdager, hvor vanlige oppgaver er å lage mat, behandle høstet mais og bønner, hente ved og vann, vaske klær og passe barn. Noen ganger er de også med ute på åkeren for å hjelpe til. Sett utenfra er det lett å kalle dette en tradisjonell arbeidsinndeling, og slå fast at mennene har en sterkere posisjon enn kvinnene. Vi har likevel møtt mange compañeras, kvinnelige zapatister, som har en tydelig stemme i lokalsamfunnet og i urfolksorganisasjoner. Flere kvinner vi har snakket med er engasjert i landsby- og kommuneråd, mens andre kvinner er aktive i arbeidet for et styrket utdannings- og helsevesen. I tillegg har vi møtt flere kvinner om selv har startet kvinnekollektiv.

Zapatistene i Chiapas I Chiapas står zapatistorganisasjonen sterkt. En sosial og politisk bevegelse av urfolk som siden midten av 1980-tallet har kjempet for en bedre hverdag basert på egne premisser. Chiapas er den

10

I grønn frodig natur utenfor landsbyen ligger landsbyens åkre. Macheten lærer både kvinner og menn å bruke fra de er barn.

Tema: Kvinnene på kontinentet

det meksikanske folk. Min stemme mangler ikke respekt for noen, men jeg har ikke kommet for å tigge. Min stemme er her for å kreve rettferdighet, frihet og demokrati for urfolkssamfunn. Vi krever en konstitusjonell anerkjennelse av urfolks rettigheter og kultur. Min stemme krevde og den krever.

Dette sa kommandant Esther i den meksikanske kongressen i 2001.

Helt siden 1993 har det vært et tydelig fokus på at kvinner skal inkluderes i zapatistorganisasjonen. Dette året ble den revolusjonære kvinneloven gjeldende. Dette er en lov som ble utarbeidet ved at de kvinnelige kommandantene, Ramona og Susana, reiste rundt i landsbyer og diskuterte med kvinnene hva den skulle inneholde. Den sier blant annet at alle kvinner har rett til arbeid, utdanning og til å være med på å ta viktige avgjørelser i samfunnet.

Kvinnekollektiv Tilbake på åkeren har solen steget til midt på himmelen. Kvinnene har samlet bønneplantene i hauger og er klare for en pause. I skyggen fra trærne blir tortillas og flasker med pozole delt rundt, en blanding av mais og vann det er vanlig å drikke på denne tiden av dagen. Samtalen blir dreid inn på hvordan kvinnekollektivene fungerer, kollektiv som de fleste kvinnene begynte å organisere seg i på midten av 1990-tallet.

— Vi har tre ulike grupper: en arbeider på åkeren, en driver en mindre butikk og en gruppe baker brød som etterpå selges, forteller damene. Til sammen er de 45 compañeras der noen er med i ett kollektiv, mens andre deltar i flere.

— Overskuddet samler vi i en kasse. Om det skulle oppstå en situasjon der penger er nødvendig, ved for eksempel sykdom i familien, er det mulig å låne penger herfra, fortsetter de.

Promotører Kvinnene vi har møtt på åkeren er også aktive gjennom andre verv i den autonome organiseringen. Siden midten av 1990-tallet har zapatistene organisert egne skolesystem og helsetilbud, som er selvstyrte og uavhengige av staten. Dette er også tilfellet i Håpet.

Ved disse arbeider utdannings- og helsepromotører, personer som har fått opplæring gjennom det autonome systemet og fungerer som lærere og helsepersonell. Dette gjelder både kvinner og menn. Anabel, en 20 år gammel jente, arbeider sammen med fem andre promotører. De er delt opp i to grupper og arbeider annenhver uke. Skolen holder åpent tre dager i uken og helsesenteret hver ettermiddag. For dette arbeidet mottar ikke promotørene lønn.

— Vi ser at det er nødvendig for samfunnet og dessuten at arbeidet fører til positive endringer. Samtidig bidrar vi til utviklingen av den autonome organiseringen. Vi får også informasjon og kunnskap gjennom arbeidet, og blir bevisste på det som skjer rundt oss, forteller promotørene.

Sterke kvinner Kvinnene er ferdige med den ene av årets to innhøstinger på åkeren til kollektivet. På veien tilbake bæres bønnene i 50-kilossekker av hode- og nakkemuskler. På den lange tilbaketuren rekker solen fortsatt å varme godt før vi er vel framme i Håpet. Den lille landsbyen der vi har møtt så mange compañeras med en rekke arbeidsoppgaver daglig, men som samtidig engasjerer seg i kampen som zapatister. Sterke kvinner med sine egne stemmer, som blir vist gjennom å arbeide som promotører, å delta på landsbymøter og å organisere seg på egne initiativ og premisser i kollektiv. Som kvinnene fra kollektivet sier: — Så lenge det finnes mer arbeid å gjøre, så arbeider vi. Vi kjemper videre, litt etter litt.

Praten går lystig på morsmaålet tojalabal mens kvinnekollektivet baker brød.

Den revolusjonære kvinneloven: I kampen for frihet i sine landsbyer har EZLN inkludert kvinnene i den revolusjonære kampen.

• Kvinner, uavhengig av rase, tro eller politisk tilhørighet, har rett til å delta i den revolusjonære kampen der hvor de er og i den grad deres vilje og kapasitet legger til rette for dette.

• Kvinner har rett til å arbeid og tjene en rettferdig lønn.

• Kvinner har rett til å bestemme hvor mange barn de skal ha og kan ta vare på.

• Kvinner har rett til å delta i avgjørelser i samfunnet og ha ansvarsområder dersom de er valgt fritt og demokratisk.

• Kvinner og deres barn har rett til primær helse og ernæring.

• Kvinner har rett til utdanning.

• Kvinner har rett til å velge sin partner og skal ikke bli tvunget med makt til å gifte seg.

• Ingen kvinner skal bli slått eller fysisk mishandlet, hverken av familie eller fremmede. Voldtektsforsøk og voldtekter vil bli hardt straffet.

• Kvinner kan ha ledende stillinger i organisasjonen og ha grader i de revolusjonære væpnede styrkene.

• Kvinner skal ha alle de rettigheter og plikter som står i de revolusjonære lovene og forskrifter.

11

Tema: Kvinnene på kontinentet

Dilma13.com.br

Hvem er Dilma Rousseff?

Dilma Rousseff er Brasils første kvinnelige president noensinne. Men hvem er hun? Og hva har hun betydd for Brasil og landets kvinner?

Tekst: Torkjell Leira, samfunnsgeografog skribent. Blogger om Brasil og Amazonas på www.brasileira.no

Dilma Rousseff har klart det ingen trodde var mulig: å bli like populær som landsfaderen, tidligere president Lula. Å bli valgt klarte hun fordi Lula ga henne full støtte. Å bli en effektiv president forventet mange, men å oppnå like sterk støtte i meningsmålinger som Lula, det hadde ingen drømt om. På tre år har hun gått fra å være en ukjent byråkrat til å bli hyllet som en av Brasils mest populære presidenter gjennom tidene. Det sier noe om beslutsomhet, dyktighet og utholdenhet.

Dilmas politiske karriere Dilma Vana Rousseff ble født av middelklasseforeldre i Belo Horizonte i 1947. Moren var lærer, faren var innvandret fra Bulgaria.

På 1970-tallet flyttet hun til Porto Alegre i Sør-Brasil, hvor hun studerte økonomi. Hun gikk senere i inn i lokalpolitikken for Det demokratiske arbeiderpartiet (PDT), og ble finansbyråd i 1986. På 1990-tallet hadde hun flere tunge politiske verv i delstaten Rio Grande do Sul. Hun gikk inn i Arbeidernes parti (PT) i 2000, og ble gruve- og energiminister i president Lulas første regjering i 2003. Derfra gikk hun veien via å bli hans stabssjef i 2005, etter en korrupsjonsskandale som truet hele regjeringen, til endelig å bli utpekt til PTs kandidat ved presidentvalget i 2010.

Dilma (i dag er alle på fornavn med henne i Brasil) har hele veien blitt oppfattet som en dyktig og seriøs administrator og politiker, men nesten blottet for den karismaen som Lula hadde så mye av.

Mange trodde nettopp mangelen på karisma skulle stoppe henne fra å nå presidentpalasset, men hun klarte å snu det til sin fordel.

Hun forandret seg, og det ble et symbol på at hun nådde de målene hun satt seg. Noe liknende skjedde da hun fikk kreft tidlig i valgkampen. Hun kom gjennom det med et styrket image.

Torturert under diktaturet Brasil var et militærdiktatur fra 1964 til 1985. Dilma Rousseff startet sin politiske karriere i skolepolitikken allerede som 17-åring, bare måneder etter kuppet. Noen år senere gikk hun inn i organisasjoner som forsvarte væpnet kamp mot diktaturet. Den mest kjente var den revolusjonære geriljagruppen VAR-Palmares, oppkalt etter en legendarisk slaveoppstand på 1600-tallet: Quilombo dos Palmares. I 1970 ble hun tatt av overvåkningspolitiet og torturert i 21 dager, med slag, ulike typer elektrosjokk og såkalt "papegøyepinne" - en svært smertefull metode der personen henges opp etter knehasene.

Hun ble dømt til seks års fengsel, men slapp ut etter tre. Denne perioden av livet har selvfølgelig preget henne sterkt, selv om hun sjelden snakker om det. Det er ikke tilfeldig at det først var med Dilma Rousseff i presidentstolen, nesten tre tiår etter at militærregimet falt, at Brasil endelig opprettet en sannhetskommisjon for å undersøke tortur, forsvinninger og drap under diktaturet.

«Etter valget er hun en av verdens mektigste kvinner på vei til å bli landsmoder»

12

Kvinnelig president i verdens største katolske land Det symbolske i å ha kvinnelig president i Brasil, verdens største katolske land, kan ikke undervurderes. Dilma har også understreket at hun selv er et bevis på at kvinner kan, og at ingenting lenger er umulig. ”Jeg representerer alle kvinner i Brasil og i verden” har hun uttalt.

Med henne som president har også andre kvinner kommet til maktens tinder, og det i et tempo som ville vært uhørt bare for få år siden. Det er rekordmange 11 kvinnelige ministre i Dilmas regjering. I februar i år ble Maria das Graças Foster utnevnt som toppsjef i Latin-Amerikas største selskap Petrobras. I april ble Marta Azevedo utnevnt til den første kvinnelige presidenten i

Tema: Kvinnene på kontinentet

indianerdirektoratet Funais historie.

Alt er selvfølgelig ikke rosenrødt for kvinner i Brasil. I Kongressen gikk kvinneandelen ned ved valget i 2010, det samme valget der Dilma ble president. I Petrobras´ styre sitter det nesten bare menn, og det er svært langt mellom kvinnelige toppledere i private selskaper. Abort er fremdeles ulovlig, ja til og med straffbart.

Den triste abortdebatten Kvinners rett til selvbestemt abort virker lenger unna enn på mange tiår. Det er én grunn til dette: Den økende politiske makten til den konservative, delvis reaksjonære pinsebevegelsen kjent som pentecosta-kirkene. Med sine ”pro-life” argumenter dominerer de debatten, så mye at Dilma Rousseff under valgkampen i 2010 ble tvunget til å gå tilbake på PT sin programfestede støtte til selvbestemt abort.

«Jeg representerer alle kvinner i Brasil og i verden.»

- Dilma Rousseff

… eller forskjell i politikken?

Dilma gikk til valg på å videreføre det store prosjektet til landsfader Lula: høy økonomisk vekst koblet med sterk innsats for fordeling av rikdom. Det har hun klart (Baksiden av medaljen er elendig innsats for miljø og urfolk, men det er en annen historie…)

Den mest markante politiske forskjellen fra Lula er hennes innsats mot korrupsjon. Seks ministre i hennes egen regjering (de fleste arvet hun fra Lula) ble tvunget til å gå i 2011 på grunn av korrupsjonsskandaler. I april og mai har nok en stor korrupsjonssak rystet landet, og flere delstatsguvernører i opposisjonspartier vakler. Dilmas linje har vært klar. Hun har ikke støttet noen av de korrupsjonsmistenkte. .

Fra grå byråkrat til elsket av folket Ett og et halvt år før valget i 2010 visste nesten ingen i Brasil hvem Dilma Rousseff var. Ett og et halvt år etter valget er hun en av verdens mektigste kvinner på vei til å bli landsmoder. I kraft av sin livshistorie og sine kvaliteter har hun gjort en formidabel innsats for kvinners stilling. Ingen i Brasil kan lenger være i tvil om at kvinner er minst like dyktige som menn. La oss håpe hun og regjeringen har nok politisk kraft til å gjøre noe med abortspørsmålet, vold mot kvinner og ikke minst maktfordelingen.

Revista Epoca

Har Dilma gjort noen forskjell for kvinner?

I Brasil, som i Norge, tjener kvinner mindre enn menn, til tross for at de studerer lenger. De er systematisk mindre representert i maktposisjoner i samfunnet. Kvinneundertrykking og vold mot kvinner er mye mer utbredt enn i Norge, en studie lansert i mai viste at Brasil er på en liten ærerik 7. plass av 84 undersøkte land når det gjelder drap på kvinner.

Selvfølgelig har ikke Dilma i presidentpalasset i mindre enn halvannet år endret særlig på dette. Men igjen, det symbolske i å ha en kvinnelig president kan vanskelig undervurderes. Og de betydningsfulle grepene med å utpeke kvinner til toppstillinger viser at mye går riktig vei.

Nylig ble det frigitt et bilde av Dilma Rouseffunder avhør av en militær domstol i 1970. 22 åringen har nettopp blitt holdt fanget og torturert i 22 dager, men holder fatningen. Legg merke til at offiserene i bakgrunnen som skjuler ansiktet.

Kvinners situasjon i Brasil: • Brasil var det fjerde landet i Amerika, etter USA, Canada og Ecuador, som ga kvinner stemmerett, i 1932.

• Arbeidsledighet blant unge kvinner er på 23.1%, mot 13.9% blant unge menn.

• Kvinner er likestilte innen utdanningen, men er ikke litestilte i lønn. Kvinner tjener ofte 30% mindre enn menn for samme arbeid.

• I et ekteskap er mannen den lovlige ’sjefen’ av familien.

Mannen har fullmakt ovenfor barna og kan ta familievalg alene.

• Kvinnen i et ekteskap har kontroll over egen eiendom og tjente penger. Mannen kan derimot gjøre hva han vil med felleseid eiendom, uten at kvinnen må være enig.

•Etter et skilsmisse, kan mannen gifte seg med engang, mens kvinnen må vente 270 dager før hun kan gifte seg igjen.

• På FNs Gender Inequality Index (GII) er Brasil plassert som verdens 73. beste land (169 land er med i GII).

13

Aktuelt

Ledere som tjener seg selv best

Korrupsjon og vold er vanlig i argentinske fagforeninger. I oktober 2010 ble studenten og aktivisten Mariano Ferreyra skutt og fagforeningsleder José Pedraza skal snart i retten, tiltalt for mordet.

Archivo redeco, Flick Commons

Tekst: Ingvild Braut, bachelor i statsvitenskap ved UiO, og har studert ved Universidad de Buenos Aires i Argentina.

Partido Obrero bruker sterke ord om drapet på aktivisten Mariano Ferreyra. Drapet har fått de mørkere sidene av argentinske fagforeninger frem i lyset.

Den 20.oktober 2010 var 23 år gamle Mariano Ferreyra med i en aksjon mot dårlige lønns- og arbeidsvilkår for jernbanearbeidere.

Mariano var aktiv i Partido Obrero, et parti på venstresiden i Argentina, og sammen med arbeidere fra jernbanen skulle de sperre av en jernbanelinje. Målet var å få oppmerksomhet rundt outsourcing i jernbanen. Outsourcing går ut på at oppgaver som vedlikehold og rengjøring blir utført av andre selskaper som kan gjøre jobben billigere. Arbeidere som jobber i disse selskapene får vesentlig dårligere lønn og arbeidsvilkår enn de arbeiderne som er direkte ansatt i jernbaneselskapet – dette på tross av at de jobber i samme jernbane. Slik blir driftskostnadene mindre og utnyttelsen av arbeiderne større. Lederen i jernbanearbeidernes fagforening, José Pedraza, var lite fornøyd med aktivistenes planer. Pedraza selv tjener visstnok stort på outsourcing ved å underslå endel av pengene som skulle ha gått til lønn til arbeiderne i disse selskapene.

En gjeng med jernbanearbeidere, lojale til Pedraza, fikk derfor fri fra jobben og ble sendt for å fjerne aktivistene fra jernbanelinjene.

En av disse hadde med seg en pistol og i trefningen mellom de to gruppene ble flere fra Partido Obrero skadet og Mariano Ferreyra døde.

Dette er et av mange eksempler på lyssky affærer i argentinske fagforeninger. Lederne blir rett som det er beskyldt for korrupsjon, pengesvindel og vold. Til tross for dette sitter de som oftest trygt i sine lederposisjoner. Hvorfor driver argentinske fagforeningsledere med svindel og vold, og hvorfor får det så sjeldent konsekvenser?

Udemokratiske fagforeninger Confederación General del Trabajo (CGT) er den eneste arbeidstakerorganisasjonen som er anerkjent av den argentinske staten.

Under denne organiseres fagforeningene etter sektorer som

14

jernbane, handel og lastebiltransport. I hver sektor kan det bare være en fagforening. CGT og de fagforeningene som er organisert under denne sentralen, er de eneste som har juridisk rett til å representere arbeiderne i forhandlinger, organisere streiker og ta medlemskontingent fra arbeidernes lønninger. Andre fagforeninger som ikke er tilknyttet CGT har kun status som «registrerte» og får ingen av de juridiske rettighetene CGT nyter godt av. Hvis en konkurrerende fagforening i en sektor skal få denne anerkjennelse av staten, må denne ha 10% flere medlemmer enn den allerede eksisterende. Dette gjør det nesten umulig for nye og opposisjonelle fagforeninger å utfordre den allerede eksisterende organisasjonen. I praksis har dermed arbeidstakerorganisasjonen CGT og fagforeningene under denne monopol på representasjon av arbeidere i Argentina.

En sterk og samlet fagforening for arbeiderne kan i teorien være en god ting. Slik kan de stå sterkere i forhandlinger med staten.

Problemet i det argentinske systemet er at det ikke alltid er arbeidernes interesser som står høyest på prioriteringslisten. Derimot handler mange av fagforeningslederne etter ren egeninteresse. En vanlig anklage er at penger til arbeidernes lønn eller velferdsordninger har havnet i lederens egen lomme. Samtidig blir opposisjonen motarbeidet, til tider med vold. Når valg avholdes og opposisjonen mot alle odds ligger an til å vinne, brukes valgfusk for å fikse resultatene. Arbeidere som organiserer seg i opposisjonelle grupper får gjerne sparken. Slik foreviger lederne sine lederposisjoner. Mange av dagens fagforeningslederes har hatt stillingen siden overgangen til demokrati i Argentina i 1983, altså i nesten 30 år.

«En vanlig anklage er at penger til arbeidernes lønn eller velferdsordninger har havnet i lederens egen lomme.»

José Pedraza er et «prakteksempel» på en slik fagforeningsleder.

Han ble leder i jernbanearbeidernes fagforening i 1985. Før dette hadde han vært en aktiv forkjemper for arbeidernes rettigheter.

Han var blant annet med i en av de første streikene mot det siste militærdiktaturets (1976-1983) terrorhandlinger. Men noe må ha forandret seg på veien, for utover 90-tallet var ikke arbeidernes interesser lenger det viktigste for Pedraza. I 1989 ble Menem president og Pedraza støttet fult ut de nyliberale reformer Menem satte igang. Jernbanearbeiderne som allerede merket de negative konsekvensene av denne politikken, ble en av de gruppene som sterkest protesterte mot de nyliberale reformene. Fagforening-

Diego Astarita, Flickr Commons

Aktuelt

I etterkant av mordet på Ferreyra samlet titusener av mennesker seg i gatene i Buenos Aires for å vise sin avsky og kreve rettferdighet og endring i systemet.

sleder Pedraza på sin side motarbeidet aktivt arbeidernes kamp – og reformene ble til slutt gjennomført. Etter at jernbanen ble privatisert gikk antall ansatte ned fra ca 240 000 arbeidere til 15 000. Jernbanelinjer i bruk gikk ned fra 50 000 kilometer til 7 000 kilometer. I flere omganger har Pedraza blitt beskyldt for korrupsjon, valgfusk og pengesvindel. I 2006 ble han dømt for underslag av penger og fikk en bot på 50 millioner pesos (65 millioner kroner). Nå er han mistenkt for mordet på Mariano Ferreyra.

Siden starten av 80-tallet har Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i flere omganger krevd at Argentina må endre sin fagforeningsmodell. De mener det må åpnes for at flere arbeidstakerorganisasjoner kan bli anerkjent av staten for å få de juridiske rettighetene de har krav på. Slik kan arbeidernes frie valg av fagforening garanteres. ILO har frem til dags dato ikke fått respons på sine krav. Argentinsk høyesterett er enig med ILO og i 2008 dømte høyesteretten dagens praksis for å være i strid med landets grunnlov. Grunnloven (artikkel 14 bis) stadfester prinsippet om «fri og demokratisk organisering i fagforeninger». Verken ILO eller høyesteretten mener de argentinske fagforeningene er «frie og demokratiske».

Hva med regjeringen?

Arbeiderbevegelsen ble sterkt svekket under Menems nyliberale eksperiment på 90-tallet. Mange mistet jobben og de som beholdt jobben fikk mindre lønn og dårligere arbeidsvilkår. Det nyliberale tiåret endte i politisk og økonomisk krise i 2001. Da Nestor Kirchner ble valgt som president i 2003 tok han avstand fra 90tallets strukturelle reformer og ville gjerne assosieres med den såkalte venstrevinden som da hadde startet i Latin-Amerika. Han lovet sosiale reformer og forbedring av arbeidernes vilkår. Samtidig ble en allianse mellom regjeringen og CGT innledet. CGT skulle støtte regjeringen mot at regjeringen oppfylte endel av CGT sine krav. CGT og og spesielt organisasjonens ledersjikt har vært en

viktig støttespiller for ekteparet Kirchners politikk. Hverken Nestor Kirchner eller konen, Christina Fernández de Kirchner, som har vært president siden 2007, har prøvd å rokke ved CGTs monopol på representasjon av arbeidere. Innad i fagforeningene fortsetter nyliberale mekanismer som outsourcing å florere og de har heller ikke prøvd å gjøre noe med den omfattende korrupsjonen i ledersjiktet. Så lenge lederne viser seg lojale til regjeringen, får de tydeligvis fritt spillerom. Alliansen mellom regjeringen og CGT har holdt seg i snart et tiår.

Båndene mellom Pedraza og regjeringen var tette. I en åpningsseremoni av et kultursenter i 2009 uttalte Pedraza at året 2003, da Nestor Kirchner ble president, var et vendepunkt. Han mente at da ble det slutt med outsourcing og en begynte å ha respekt for sosiale protester. Dette sier mannen som selv tjener rått på outsourcing og ikke respekterer opposisjon i sin egen fagforening, nå med døden som konsekvens. Christina Kirchner var tilstede på denne seremonien og i talen sin refererte hun til seg selv som en stor beundrer av fagforeningen Pedraza administrerte.

I etterkant av drapet har selvfølgelig regjeringen toet sine hender og tatt avstand til Pedraza.

Dagens fagforeningssystem i Argentina er udemokratisk. Det sikrer ikke at arbeiderne selv kan velge hvilken fagforening som skal representere dem. Slik systemet fungerer i dag kan de bare representeres av en arbeidstakerorganisasjon hvor korrupsjon, pengesvindel og vold har vist seg å være vanlig. Både Nestor og Christina har lovet bedre forhold for arbeiderne. En kan jo tenke seg at et sted å starte kunne vært å avskaffe CGT sitt monopol på representasjon. Mariano Ferreyra kjempet for bedre arbeids- og lønnvilkår for arbeiderne som jobbet i jernbanen. Derfor ble han drept. Pedraza handlet for å tjene sin egen bankkonto. Denne våren skal han i retten. Kanskje kommer Pedraza til å miste sin posisjon, men fortsatt sitter det mange som ham igjen i de argentinske fagforeningene.

15

Aktuelt

Dødens Skole Mens flertallet i Latin-Amerika ønsker fredelige løsninger på dagens konflikter, trenes latinamerikanske soldater i USA til å gjennomføre grufulle handlinger mot sitt eget folk.

Ashleigh Nushawg, Flickr Commons

Tekst: Maria Christina Vibe, bachelor i latinamerikastudier ved UiB, praktikant for SOA-Watch, i Washington DC, våren 2012.

Den omstridte og hemmelighetsfulle School of the Americas (SOA) er en militær treningsskole i USA som har trent over 64,000 latinamerikanske soldater i over 60 år. Etter å ha mottatt trening ved denne skolen, har elevene i overveldende grad begått grove menneskerettighetsbrudd i sine hjemland. Blant annet har SOA-elever drept flere velkjente personer, som erkebiskop Óscar Romero under borgerkrigen i El Salvador, og Biskop Gerardi som gransket menneskerettighetsbrudd etter konflikten i Guatemala. I tillegg har tidligere SOA-elever tatt livet av tusenvis av uskyldige mennesker fra hele kontinentet.

En blodig, uoppgjort fortid School of the Americas har eksistert siden den ble åpnet av den amerikanske hæren i Panama i 1946. Etter å ha blitt kastet ut av landet to år senere, ble den flyttet til Fort Benning i Georgia, USA, hvor den i dag er aktivt i bruk. I 2001 ble skolen omdøpt til Western Hemisphere Institute for National Security Cooperation (WHINSEC) i et forsøk på å renvaske dens rykte. I tillegg har SOA/WHINSEC sluttet å offentliggjøre navnene til elever ved skolen. Denne mangelen på åpenhet kan ses på som en direkte reaksjon på presset fra motstandsgrupper i USA og Latin-Amerika.

Presset kom som et resultat av at motstanderne avdekket og dokumenterte koblinger mellom alvorlige menneskerettighetsbrudd og tidligere SOA-elever. Beklageligvis blir mange av elevene likevel berømte i hjemlandene sine. De grusomme handlingene de begir seg ut på etter endt «utdanning», kan ingen skjule.

16

På skolen trenes soldatene i opprørsbekjempelse, snikskyting, kommandering og psykologisk krigføring, så vel som i militær etterretning og avhørsteknikker. Mange SOA-elever har dratt tilbake til sine hjemland for å lede og aktivt delta i militære og paramilitære aksjoner som har ført til, og fortsatt fører til, massive menneskerettighetsbrudd. Soldatene lærer å føre krig mot egen sivilbefolkning i form av massakrer, voldtekter, bortføringer og utallige former for undertrykkelse. Likevel har militærskolen aldri blitt utsatt for etterforskning av de blodige sporene den har etterlatt i latinamerikansk historie. Tidligere graderte dokumenter, frigitt av Pentagon i 1996, beviste at SOA tok i bruk torturmanualer som undervisningsmateriale. Skolen har spesifikt instruert elever ved skolen til å forfølge studenter, fagforeninger, religiøse figurer og andre «opposisjonelle» grupper som jobber for rettighetene til fattige og marginaliserte i samfunnet.

Beryktede «elever» Hva har tidligere militærdiktatorer i Argentina, Guatemala og Bolivia til felles med politisjefen i Ciudad Juárez, Mexico? De har alle trening fra SOA/WHINSEC, og er skyldige i brudd på menneskerettighetene. Tidligere elever ved skolen har også tjenestegjort under flere autoritære regimer og medvirket til grusomme kriminelle handlinger mot eget folk. For eksempel var en av hvert syvende medlem i DINA, den beryktede etterretningstjenesten i Pinochets Chile, SOA-trente. Mozote-massakeren i El Salvador i 1981, der hundrevis av mennesker ble drept på en dag, ble utført av

Aktuelt

den fryktede Atlacatl-bataljonen. Denne gruppen ble kommandert av løytnant Colonel Domingo Monterrosa Barrios, som var elev ved SOA i 1996. Soldater trent ved skolen var også med på blodige massakrer i Urabá og Segovia i 1988, i tillegg til den grusomme motorsag-massakren i Trujillo i Colombia i årene 1988-1990.

SOA-elever har ikke bare handlet på vegne av statlige institusjoner, men også gjennom ulovlige paramilitære og kriminelle narkotikagrupper. I Colombia har flere elever fra SOA ledet og vært medlem av paramilitære organisasjoner slik som MAS (Muerte a Secuestradores) og AAA (American Anti-Communist Alliance). En tredjedel av den berømte dødsskvadronen Los Zetas, tilhørende Gulf-kartellet som deltar aktivt i narkotikakrigen i Mexico, består av elever fra skolen.

Latinamerikanske land sier nei til SOA og økt militarisering Flere latinamerikanske land har sluttet å sende sine soldater til SOA /WHINSEC. Argentina, Uruguay, Bolivia og Venezuela mener at å sende soldater til skolen gir et negativt bilde av menneskerettighetssituasjonen i deres hjemland. I tillegg prøves det å overbevise Ecuador og Nicaragua om å slutte å sende sine soldater til skolen.

I april 2012 organiserte School of the Americas Watch (SOAWatch) en aksjon i Washington DC. SOA-Watch er en regional bevegelse som jobber for å få stengt SOA/WHINSEC. Folkebevegelsen jobber også for å rette verdens oppmerksomhet mot den økte militariseringen, spesielt fra USA sin side, i Latin-Amerika.

Aksjonen varte en uke og inneholdt opplæring i fredelig direkte aksjon og protest, en anti-militariseringskonferanse, og en ikkevoldelig demonstrasjon rundt Capitol Hill. I tillegg utløste uken to dager med lobbyvirksomhet for å få oppmerksomhet fra kongressen. SOA-Watch-kontorer i Sør-Amerika jobber med lignende aksjoner, i tillegg til å støtte lokale tiltak, som for eksempel studentprotestene i Chile og kampen om jord i Aguán, Honduras.

Alternative, ikke-voldelige løsninger I Colombia kan vi finne andre eksempler på organisasjoner som er imot økt bruk av vold og «militære» svar på konflikter og som jobber for fredelige løsninger. ACOOC (Asociación de Objetadores y Objectadoras de Conciencia) er en av organisasjonene som har stått opp mot militariseringen i landet og har vendt ryggen til volden som har preget landet i årevis. ACOOC består av unge mennesker som nekter å tjenestegjøre i den colombianske hæren, noe som er ulovlig. Disse ungdommene protesterer mot å bli arrestert på gaten og herset med av militæret.

Unge menn i alderen for militærtjeneste blir daglig plaget, skremt, fengslet og i noen tilfeller drept av politi og militære tjenestemenn for sine moralske synspunkter. Et annet eksempel er San Jose de Apartado, et «fredssamfunn» i den konfliktfylte Urabá-provinsen i Colombia. Dette samfunnet har rett og slett sperret ute alle former for militære styrker, utstyr og våpen fra sitt område; noe som har ført til at flere medlemmer har blitt ettersøkt og drept av militæret.

I dag er det fremdeles en massiv militarisering i regionen. Det opprettes amerikanske baser i en rekke land, noe som spesielt merkes i Colombia. I tillegg er den økte militariseringen av politistyrker i Mexico og Mellom-Amerika bekymringsfull og kan ikke ignoreres. Spesielt alvorlig er militariseringen sett i sammenheng med utvinning av naturressurser, kriminalitet og økt væpnet konflikt. Når School of the Americas i USA trener opp latinamerikanske soldater som deltar i denne militariseringen, blir situasjonen ytterligere komplisert. Det er derfor viktig å fortsette kampen mot militarisering og for bevisstgjøring av hva som kan gjøres for å bekjempe den. Et godt utgangspunkt er å rette søkelyset mot de mange fredfulle kamper og solidaritetsbevegelser som finner sted i ulike deler av verden, likefullt i USA som i Latin Amerika.

Beryktede SOA-elever:

Ashleigh Nushawg, Flickr Commons

• General Roberto Viola (SOA – 1971): Kom til makten i 1981 og var en av flere SOA-trente diktatorer som ledet militærregimet i Argentina (1976 -1983), hvor titusner ble borført og drept.

• General Hugo Banzer Suarez (SOA – 1956): Militærdiktator i Bolivia 1971 - 1978 • General Efraín Rios Montt (SOA – 1950): Militærdiktator i Guatemala 1982 – 1983: Stilles nå for retten anklaget for folkemord.

• General Romeo Orlando Vásquez Velásquez (SOA - 1976, 82) og General Luis Javier Prince Suazo (SOA - 1996): To av generalene som i 2009 ledet presidentkuppet mot Manuel Zelaya i Honduras .

• Julián Leyzaola Pérez (SOA - 1997): Nåværende politisjef i Ciudad Juárez, Mexico, tiltalt av UNHCR for bruk av tortur i en eskalerende militarisering av narkokrigen som herjer landet.

SOA-Watch er blandt organisasjonene som jevnlig protesterer mot skolens virksomhet og mangel på åpenhet. Her fra en demonstrasjon i 2006.

SOA-Watch: • Voksende og uavhengig bevegelse i USA og Latin-Amerika • Jobber gjennom informasjonsarbeid, lobbyvirksomhet og fredfulle protestaksjoner • Mål 1: Stenge School of the Americas/WHINSEC • Mål 2: Endre USAs utenrikspolitikk mot Latin-Amerika • www.soaw.org

17

Aktuelt

Kampen fortsetter for MST I Brasil ekspanderer det eksportrettede, internasjonalt eide industrilandbruket. Konsentrasjonen av jord øker og jordreformen står stille. Dette gir vann på mølla for De jordløses bevegelse (MST).

Tekst: Elin Rømo Grande er prosjektleder for Brigadeprosjektet i Latin-Amerikagruppene i Norge, var selv brigadist i Brasil i 2002 og utekoordinator for brigadene i Brasil i 2007.

– Vi har i dag omtrent 80 000 familier i okkupasjonsleirer. For hvert år som går distribuerer myndighetene jord til færre familier, der president Dilma Rouseffs regjering har vært den verste på ti år.

Dette gjør at tilgangen til jord generelt blir vanskeligere og misforholdet mellom opprettelse av bosettinger og okkupasjoner generer konflikt. Undertrykkelsen og kriminaliseringen av de sosiale bevegelsene øker, ikke bare de på landsbygda, men også de i byene.

Suptitz mener det må en ytterligere mobilisering til for å endre situasjonen. Det er i lys av dette at vi nå i april har kalenderen full av mobiliseringer.

– Vi har et mål om å opprette i hvert fall 100 okkupasjonsleirer i hele landet, noen har allerede blitt opprettet nå i mars. Mobiliseringen kommer til å øke rundt 17. april under markeringen av massakren i Eldorado dos Carajás, som fant sted i 1996, der 21 mennesker ble drept. Med disse mobiliseringene som utgangspunkt vil vi sette opp en plan for forhandlinger med myndighetene og håpe på at flere bosettinger vil bli opprettet.

Andresbedia, Flickr Commons

MST-aktivistene i Eldorado dos Carajás, i Amazonas, ble drept mens de kjempet for retten til jord. Ingen har blitt dømt for ugjerningene. For å minnes massakren og kjempe for rettferdighet, mobiliserer MST hvert år med det de kaller «Rød april» der de blokkerer veier, arrangerer marsjer og okkuperer jord. Markeringene følges opp med krav til regjeringen og jordreformsmyndighetene. 2012 er intet unntak.

Massakren i Eldorado dos Carajás har fått internasjonal anerkjennelse og ble under den andre kongressen til den internasjonale alliansen for småbønder, Via Campesina, i 1996 erklært som Den Gjennom MSTs arbeid har over 350 000 familier fått jord. Per idag bor ca 80 000 internasjonale kampdagen for småbønder. I år har Via Campesina, familier i okkupasjonsleirer i håp om å få permanent jord å dyrke. der både MST og det norske bonde- og småbrukarlaget er med, En sosial bevegelse eksisterer kun hvis det er noe å kjempe for. en kampanje mot landran. Det vil si utenlandske oppkjøp av jord i MST med sine snart 30 år har oppnådd mye. Over 350 000 utviklingsland som fortrenger småbønder, urfolk og nomader fra familier har fått jord som direkte resultat av MSTs kamp. Samtidig sine territorier. har fattigdommen blitt redusert de siste årene i Brasil og arbeidsledigheten og de sosiale forskjellene minker. MST fortsetter Framgang å spore? likevel kampen. De strukturelle endringene har ikke funnet sted i Det går tregt med jordreformen, men undertegnede har likevel Brasil. Jordreformen har stoppet helt opp. Landbrukseliten og de inntrykk av at det finnes noen positive trender for småbønder som transnasjonale selskapene får stadig større kontroll over landbruks- allerede har jord. De har for eksempel bedre tilgang til Jordbruksressursene. På landsbygda øker konfliktnivået, slaveri er fortsatt lån, landbruksrådgivning og forsikringer enn tidligere. Ifølge Suptitz utbredt og antall drap er fordoblet de siste årene. ble det under president Luiz Inácio Lula da Silvas regjeringstid (2003-2010) signalisert en politikk rettet mot familielandbruket. For Stans i jordreformen under president Dilma eksempel ble det opprettet en lov om at skolemat i den offentlige MST mener jordreform er essensielt for å oppnå en rettferdig skolen skulle kjøpes fra familiejordbruk. Men bortsett fra noen slike fordeling av ressurser. I følge den brasilianske grunnloven skal all enkelttiltak, så har innsatsen i det store og hele vært minimalt rettet jord som ikke oppfyller sin sosiale funksjon, det vil si som ligger mot familielandbruk i forhold til innsatsen mot det eksportrettede brakk, der det foregår miljøkriminalitet eller alvorlige brudd på industrilandbruket. Utfordringen til MST ligger i å fremheve den arbeidsmiljøloven, destineres til jordreformen. Bevegelsens viktigste landbruksmodellen de kjemper for og vise at den er vel så måte å presse myndighetene til å gjennomføre jordreformen på er produktiv som industrilandbruket. å organisere jordløse til å okkupere jord.

– Vi har vist at det er mulig å produsere den samme mengden mat Ademar Paulo Ludwig Suptitz fra MSTs nasjonale ledelse opp- som industrilandbruket produserer, men på en agroøkologisk måte. summerer i et intervju med LAG status for jordreformen.

18

Elin Rømo Grande

Minc Brasil, Flickr Commons

Aktuelt

MST produserer sine egne agroøkologiske frø og forsøker på den måten å gjøre seg uavhengig av transnasjonale selskaper som Monsanto.

Gjennom okkupering av jord ønsker de jordløse å presse myndighetene til å gjennomføre jordreformen. Etter nesten 30 år er kampen fortsatt ikke over.

To uforenelige landbruksmodeller President Rouseff er av dem som mener at et storskala industrilandbruk og små landbruksenheter fint kan eksistere side om side.

Et argument som går igjen, er at Brasil har så mye jord og så mye plass at det er mulig å opprettholde begge deler. Suptitz er uenig – Den modellen vi forsvarer er basert på en jordreform og et agroøkologisk familiejordbruk. Dette er uforenelig med industrilandbruket, de gjør krav på de samme landområdene som vi ønsker for å kunne bosette de 80 000 familiene som lever i okkupasjonsleire. Industrilandbruket vil derimot ha disse områdene for å kunne plante eukalyptus, furutrær og for å holde kveg.

For MST finnes det ingen middelvei og de ønsker å bevise at deres alternativ er bedre for samfunnet. De siste årene har bevegelsen satt fokus på problemene industrilandbruket forårsaker.

I fjor gjennomførte de en nasjonal kampanje, i samarbeid med både rurale og urbane bevegelser, mot den overdrevne bruken av sprøytemidler i landbruket og de miljøproblemene dette medfører.

MST har også vært opptatt av å vise hvor stor andel av de offentlige midlene som i form av subsidier, forskningsinnsats, utbygging av infrastruktur og skatteletter, gis til eksportrettet produksjon av soyabønner (blant annet til Norge), sukkerrørproduksjon til biodrivstoff og kjøttproduksjon. Svært liten andel av offentlige midler støtter til sammenligning utviklingen av et miljøvennlig familielandbruk. Dette på tross av at de fleste bøndene er småbønder og står for 70 % av matproduksjonen i Brasil. I tillegg til å okkupere storgods med marginal produksjon, som tradisjonelt har vært MSTs strategi, har bevegelsen de siste årene også aksjonert mot transnasjonale selskaper. Sammen med brasilianske storbønder, beslaglegger disse stadig større jordområder, og dominerer hele produksjonskjeden. Samtidig fortrenger de jordløse, småbønder og urfolk fra jorda.

våre prioriteringer, hvilken modell vi forsvarer, utdanning og boliger, samt spørsmål rundt bosettingene. Målet er at vi i 2013 kan stake ut en retning for vårt arbeid, konstaterer Suptitz.

Noen mål er allerede satt. Et ønske er å forsterke bosettingene som i dag eksisterer i 3000 kommuner i hele landet, og å bruke disse til å skape en dialog med det øvrige samfunnet. Målet er å kunne utnytte den politiske kraften de representerer for å kunne få en større gjennomslagskraft.

MST vil satse videre på utdanning og politisk ideologisk skolering av sine aktivister, samt fortsette å styrke alliansen med andre sektorer i samfunnet. De ønsker også å styrke og utvide sine allianser internasjonalt.

– I hele Latin-Amerika, på samme måte som i Brasil, satser vi på å holde fram alliansene, særlig med tanke på CLOC, Den Latinamerikanske koordinasjonen for Småbondebevegelser, og med Via Campesina, konstaterer Suptitz.

Allianser er et stikkord også i anledning Rio + 20 der MST skal være med på å arrangere folkets toppmøte sammen med en rekke andre organisasjoner og bevegelser.

– Vi ønsker å bygge opp og styrke allianser og partnerskap som allerede finnes og alltid være åpne for nye samtaletemaer.

Grasrotdemokrati og allianser som politisk kraft I 2013 skal MST arrangere sin sjette nasjonale kongress der bevegelsen skal legge fram en strategi for de neste fem årene.

Strategien utarbeides gjennom diskusjon og debatt på grasrotnivå.

– Vi ønsker å ha en dialog med hele bevegelsen. Der vi diskuterer

MST og jordproblematikken i Brasil: • MST står for Movimento dos Trabalhadores Rurais Sem Terra og ble opprettet i 1984.

• MST organiserer jordløse til å okkupere jord for å presse fram en jordreform.

• I Brasil eier 1 % av landeierne nesten halvparten av landbruksarealet.

• Det finnes mellom 4 og 5 millioner jordløse familier i Brasil.

• Småbønder eier 24 % av landbrukseiendommene, som representerer 84 % av alle gårder og sysselsetter tre ganger så mange som det industrilandbruket .

• Høsten 2012 får LAG besøk av fire aktivister fra MST gjennom organisasjonens Sør-Nord-utveksling.

19

Honduras: Jordkonflikten i Honduras vert stadig meir intens. På den internasjonale småbrukardagen 17. april lanserte bønder over heile Honduras ein ny massiv jordokkupasjon. 12 000 hektar vart okkupert, eit område som tilsvararar 17 000 fotballbanar. Politiet og hæren kom raskt i gang med utkastingar, men enkelte stader held dei framleis på jorda, og fleire av dei utkasta har okkupert på ny.

Bøndene held fast på at dei har rettmessig krav på områda. På 1960-talet fekk dei igjennom lover som hindra at jordkonsentrasjonen auka, men desse vart oppheva i 1993 under landmoderniseringslova. I åra som følgde slo få storgodseigarar under seg store område, særleg i Aguan, der tre storgodseigarar med bruk av tvangsmakt og vald fekk kjøpt opp 3/4 av jordarealet; kjøp som småbrukarane ikkje ser på som rettmessige.

I Aguan har bønder halde på jorda sidan utgangen av 2009. Sidan då er 47 bønder i okkupasjon drepne, og dei to siste månadane har attentata kome hyppigare. Den rikaste mannen i Honduras, storgodseigar Miguel Facusse, er truleg ansvarleg for storparten da det finst sterke prov for at fleire av drapa er utførte av hans private tryggingsvaktar. Det er ikkje teikn til at myndigheitene etterforskar drapa. Facusse trugar no med at om ikkje småbrukarane eller regjeringa betalar han for 4 000 hektar okkupert jord innan starten av juni, vil han sjølv nytte tryggingsvaktene for å kaste ut bøndene.

Guatemala: I slutten av mai ble Guatemala rystet av to politiske avgjørelser. I løpet av få dager besluttet regjeringen under Otto Pérez Molina både å stenge landets fredsarkiver og å kuppe valget på koordinator for FLACSO i Guatemala (Det latinamerikanske instituttet for samfunnsvitenskapelige studier). Selv om ingen av tiltakene lyktes, har de forsterket mistankene om at valget av en omstridt tidligere militærgeneral ikke vil bidra til mer åpenhet og demokratisering.

Fredsarkivet ble opprettet i 2008 for å digitalisere og analysere militære dokumenter i arbeidet med å bevise menneskerettighetsbrudd og folkemord under borgerkrigen. Funn offentliggjort av fredsarkivet omfatter kommandolinjer med datoer fra massakrer, tortur og forsvinninger i borgerkrigen som varte fra 1980 til 1996. Det finnes over to millioner digitaliserte dokumenter som inneholder navn på soldater, sivile og forsvunnede, der blant annet president Otto Pérez Molina er nevnt.

Gruppen som har undersøkt de militære arkivene fra borgerkrigen, samt eksperter som har bidratt til gransking av folkemord og sakkyndige i rettsmøter, som i rettssaken mot eks-diktator Efraín Ríos Montt, har blitt sagt opp. Fredsarkivet ble stengt av Antonio Arenales Forno fra Fredssekretariatet. Stengningen ble siden benektet av Pérez Molina som hevder det kun er oppsigelser av overflødig personell det er snakk om.

20

Venezuela: 1. mai skrev president Chavéz under den nye arbeidsloven som har vært diskutert i nasjonalforsamlingen siden 2003. Loven reduserer arbeidsuken til 40 timer, øker fødselspenger til 6,5 måneder samt at den reetablerer pensjonsbonusen med tilbakevirkende kraft for alle arbeidstakere pensjonert siden 1997.

Den nye lovgivningen har også blitt beskrevet av kvinnegrupper som et stort fremskritt for kvinners rettigheter på arbeidsplassen. Svangerskapspermisjonen blir hevet fra 12 til 25 uker og økt jobbsikkerhet for nye foreldre, som nå vil bli beskyttet fra avskjed i to år etter fødsel av et barn.

Presidencia de la Nación Argentina, Wikimedia Commons

Hondurasdelegation, Flickr Commons

Siden sist

Argentina: President Cristina Fernández signerte i mai en lov som fratok det spanske oljeselskapet Repsol deres andel av Argentinas største oljeselskap YPF. Kongressen vedtok nasjonaliseringen med stort flertall og avgjørelsen skal ha stor oppslutning i landet. Fernández begrunnet nasjonaliseringen med at Repsol ikke hadde investert nok i utvinning av olje og gass i Argentina, noe som har gjort at landet må importere stadig mer. Internasjonale investorer og handelspartnere har reagert med kraftig kritikk av tiltaket. Nasjonaliseringen er bare et av mange tiltak fra regjeringen for å bedre en kriserammet argentinsk økonomi.

Samtidig ble det klart at regjeringen ikke lyktes i å kuppe valget på ny nasjonal koordinator for den uavhengige forskningsorganisajonen FLACSO i Guatemala. Hovedsaklig grunnet informasjonskampanjen som ble drevet av FLACSOs egne, rettet mot andre medlemsland og mot den nylig gjennomførte Generalforsamlingen i Quito, Ecuador.

Møter sterk kritikk Disse tilsynelatende enkeltstående hendelsene markerer ifølge kritikere et tydelig mønster der regjeringens mål er å kooptere ulike kanaler som opprettholder en kritisk tankegang. Forsvarere av menneskerettighetene og de som bekrefter at det ble begått både krigsforbrytelser og folkemord under borgerkrigen blir forsøkt fratatt makt og mandater. Noe som underbygges av valget av den omstridte Eduardo de Leon som ny ombudsmann for menneskerettigheter i Guatemala.

Kritikk rettes også mot pressen som i liten grad har latt sivilsamfunnsorganisasjoner og oposisjon mot avgjørelsene komme til orde i medier med nasjonal dekning. Også her beskyldes myndighetene for effektivt å ha kooptert og ta kontroll over kommunikasjonskanalene.

Tema: Kvinnene på kontinentet

Papanauta, Flickr Commons

Writing for women's voices

This spring, Carolina de Robertis' second novel, Perla, is published in Norway. Under the promotion week, the periodical LatinAmerika got her talking about her commitment to Latin American issues.

Tekst: Vigdis Skinnemoen Ottersen, Kaja Skoftedalen og Åse Nesdal

Carolina de Robertis has roots in Uruguay and Argentina, but has lived most of her life in the USA, where she ended up after first having migrated to England and Switzerland. The multiplicity of her origin, she recounts, has made an impact on the process of finding her true self; not everyone manage to do this throughout their lifetime. As origin is a big part of one’s identity, Carolina has searched for her own roots by going back to where she’s from. But the multiple origins have also given her an international perspective of people's lives, and an inside-outside view of several different cultures. This seems important to her as a writer, giving her an ability to give holistic presentations of the society in her fictional writings. One of Carolina's main interests is women's rights and

work against sexism, but she is also committed to other social issues, such as racism and poverty. Carolina tells that she has a strong interest in neglected history, that is, the untold and forgotten parts of history and treasures buried in silence.

Perla – a tale about finding the self Carolina’s second novel, Perla, is about a young woman, Perla Correa, who lives in Buenos Aires. She’s the daughter of a naval officer, a profession of which she learned early not to reveal, as the dictatorship era of Argentina still remains fresh in people’s memory. Her love for her father is unconditional, but when she makes a devastating discovery about her origin, she has to make a

21

Tema: Kvinnene på kontinentet

wrenching decision about who she is, and who she will become.

Perla , Carolina says, strives to explore the long term effects of the disappearances in Argentina during the dictatorship of 1976-83.

The novel also explores the consequences of mass violence; not only the effects on the society in a larger scale, but also on a more personal level. This way, the book is also about coming of age.

There is an important and difficult process to become a whole true self, and having doubts about one’s origin could make this process even more difficult. The characters in Perla are absolutely fictional, but the family in this story is based on studies Carolina has done regarding families with illegally adopted babies from the dictatorship. It was important to Carolina that the main character in the book, Perla, was a character in itself, and not based on a real

«She wanted to bring out the real history, the real human beings and the underlying, deep society issues.»

character in a family who was situated on «the criminal side», so that she could explore the long term effects and consciousness of the culprits. Another reason for situating the story in Argentina was an eager to explore the complicated questions concerning babies who have grown up with hidden and unknown identities.

During the dictatorship, around 500 pregnant women were abducted, and their babies were illegally put in the adoption marked. The history of the Argentinian dictatorship made, and still makes, an impact on people's lives. Deep wounds are still in healing processes and continue to affect people's relationships with each other. Being born one year before the dictatorship begun, Carolina feels she is part of the generation who grew up under this regime. Together with the close connection to Argentina, it makes her feel it's her own history as well.

«¡Nunca más!» – a country in change The trials which took place after the end of the dictatorship in 1983, have been very important for the Argentinean society and for those in the midst of all the terrible events, Carolina explains.

To those who lost their beloved, for instance the grandmothers

Why put the plot in Argentina?

Carolina's first novel, The Invisible Mountain, went through the history of Uruguay and its era of dictatorship and torture. Since her parents are from Uruguay, it was «the first place she had to go», she says. The main character is a young girl who participates in the Tupamaros, the urban guerilla in Uruguay, in opposition to the dictatorship (1973-85). The character is based on a real person, a high school friend of Carolina's mother. While Carolina did research about the Uruguayan dictatorship, she came over some facts and stories from Argentina's history which interested her. For instance, she read The Flight by Horacio Verbitsky; an interview with Adolfo Scilingo, an Argentinian naval officer. This was the first narrative to tell the world about the torture and disappearances in Argentina. Scilingo confessed his participation in the «death flights», a disappearance method used by the military regime, and accepted personal responsibility for the murder of 30 of the disappeared ones. Although the «death flights» had previously been reported and suspected, Scilingo's testimony was the first admission by a military officer of responsibility in the military regime's repressive apparatus, and the first of a series of public confessions which became known in Argentina as the «Scilingo effect». The Flight made Carolina particularly interested in writing a novel focusing on Argentina's history, and she made Scilingo a character in Perla. In The Invisible Mountain she wrote about the victims in Uruguay; in her new novel, however, she wanted to explore the consciousness of the perpetrators as well, which she thought was interesting. Therefore, Carolina placed the main

22

Berit Roald, Scanpix

person. This way, Carolina could develop the character the way she wanted. However, she has taken a dialogue which originates from a true story. In one part of the book, a man remembers his experience of torture, where a catholic priest joined in on the atrocity. Carolina has received questions about how she managed to write a passage like that, but the dialogue is actually almost identical to the true story dialogue. With this, she wanted to bring out the real history, the real human beings and the underlying, deep society issues.

Carolina de Robertis is committed to women's rights and work against sexism. She has a strong interest in neglected history, the untold treasures buried in silence.

Tema: Kvinnene på kontinentet

and mothers of Plaza de Mayo, it has been a terribly long and chaotic process. Until 2003, there existed laws which impeded the progress of justice. Today, however, the current government is largely celebrated due to more open support to Las Madres de Plaza de Mayo and other democratic efforts. Still, there are people who defend what happened during the dictatorship, pointing at the necessity to bring control over the country. But most of the population is saying ¡Nunca más! –«Never again!». The progress has been a huge victory for the people who so bravely have spoken out, and a lot of changes have taken place in Argentina. For instance, both the military and the Catholic Church are stigmatized and have lost some of their respect and moral status, due to their participation during the dictatorship. According to Carolina, military soldiers don't wish to be seen wearing a uniform, and change out of it as soon as possible after work. The Catholic Church has also lost much of its influence on the political discussions because of its participation in torture during the dictatorship, she says. A general comprehension among people has been that the Church no longer has the right to talk about morality.

Carolina claims this is much of the reason why Argentina became the first Latin American country to legalize gay marriage, which feels like a victory for her as well, since she is gay.

«Most of the population's saying ¡Nunca más! - "Never again!"» people naturally confide in, and sometimes even strangers tell her secrets. Therefore, she thought she could be of some help at a center in the USA which provided free services for people who had been raped. 90% of the attendants were women. Carolina worked in this center for five years, responsible for helping those who showed up, as well as training other helpers in how to meet the victims. Her specialty was helping Latin American women, especially from Mexico and Central America, who didn't speak English. She brought them to the hospital; she did translations when needed, and did counseling in Spanish and English. Later on she also worked with reproductive rights and with helping immigrant women.

An intersection of problems for Latin-American women According to Carolina, there are several things which need to be done to improve women's rights in Latin America. It's important to listen to the women; their thoughts and opinions are always the most important issues. Rape and domestic violence are central matters, unfortunately common in both Uruguay and Argentina.

This circumstance lead to illegal abortion, which is an unnecessary health problem affecting especially poor women in Latin America.

While rich and middle-class women have the possibility to pay for a safe abortion, poor women have no such alternative. Legalizing

Juve Design

Engaging in a harsh reality It became clear from early on that Carolina wanted to work with at least one of her great passions: writing and women's rights. She admits that when she applied to the college of creative arts but didn't get in, she got insecure about her possibilities as an author.

Instead she started to work at a rape crisis center in the USA. At the time, she knew sexual assaults were common, and a lot of people had told her their stories. Carolina says she is a person who

Carolina de Robertis' second novel Perla strives to explore the long term effects ofthe disappearances in Argentina during the dictatorship of1976-83.

abortion would therefore be one step to make these conditions easier and more equal for all women in Latin America. Other steps, such as legalizing gay marriage and combating racism, can both contribute to improve attitudes towards equality and egalitarianism. Altogether, Carolina is not only concerned with the issues that are purely related to women's rights, but the intersection of problems that makes it hard to be a Latin American woman. For instance, there's a double stigma when being a woman of color and additionally being poor. All this contributes to make living as a Latin American woman harder. As a writer, Carolina feels she takes only part of the responsibility to make a change, as she only writes fiction. In her opinion, if you really want to share your view on something and make changes, it's better to write essays. However, she claims that a good fictional story should be complex; it needs to show the characters' humanity and not only focus on a political topic. Last but not least, it should not force an opinion on to the reader, who should be allowed to form her or his own idea. Carolina doesn't have a political agenda in her books, but she is committed to telling women's stories and she hopes that through her books she could make a bit more space for women's voices in the world.

23

Feministisk Hiphop

Ingrid Fadnes

Tema: Kvinnene på kontinentet

De cubanske feministene Odaymara og Olivia bruker Hip Hop for å engasjere folk i kampen for kvinners rettigheter.

Hiphop har fått en viktig og banebrytende funksjon for kvinner som ønsker politiske og sosiale endringer i Latin-Amerika.

Tekst: Ingrid Fadnes, Utekoordinator for LAGs solidaritetsbrigader i Chiapas.

Alt du trenger er en MC, Master of Ceremony, som har kontroll over mikrofonen. Og en DJ, Disc Jockey, som spinner riddims.

Kvelden kan begynne. Det skal ikke mer til. Hiphop kan være ekstremt enkelt i sin framføring, men budskapet og flowen til et «Hip Hop Crew» er gjerne avgjørende for hvor langt og dypt musikken skal nå. Noen spiller med motivasjon for å virkelig skape endringer i samfunnet. I Latin-Amerika kan man finne flere innenfor denne kategorien. På en scene tradisjonelt dominert av menn, dukker den ene dama opp etter den andre. Flere av dem tilhører en kategori vi kan kalle politisk motivert musikk, de er de nye cantautores - røster som inkorporerer sosiale, politiske og filosofiske tema i musikken. Gjennom 70-tallet i Latin-Amerika ble musikken framført for å motivere til kamp mot undertrykkende regimer og for å støtte opp om kampen for store sosiale omveltinger. Hva hadde vel den cubanske revolusjonen vært uten Silvio Rodriguez vakre røst med «Comandante Che Guevara»?

Gitaren har blitt til en beat og nå går rimet raskere. Det ser ut som om Silvio Rodríguez og Víctor Jara har funnet sine arvtagere.

24

Reclaim the scene!

– Om mannen var den som fødte ville abort være tillatt, hevder Odaymara fra hiphopduoen Krudas Cubensi fra Cuba. Dette er en av de temaene Odaymara og hennes makker Olivia tar opp i sine provoserende tekster.

La Obeja Negra , det svarte fåret, eller Susanna, som er hennes virkelige navn, bruker mikrofonen i stedet for våpen i grensebyen Juarez i Mexico: – Hiphop er mitt våpen i kampen mot femicidios, rapper hun.

Femicidios betyr kvinnedrap, og er rett og slett drap på kvinner fordi de er kvinner. Objekter uten navn, stemme eller identitet. De er bare noe man kan bruke i et spill mellom kriminelle grupper.

– La hora ya sonó!, «Tiden er inne!», synger Latin-Amerikas nye hiphop-ikon Anita Tijoux. Hun blir også kalt det nye kvinnelige hiphop-ikonet, men den merkelappen vil ikke Tijoux ha.

– Det handler ikke om kjønn, det handler om en kamp mot en stat som ikke har glemt sitt fascistiske system. Chile må våkne opp fra dvalen og se realiteten i øynene, mener hun. Under student-

Tema: Kvinnene på kontinentet

Det handler ikke om kjønn, det handler om en kamp mot en stat som ikke har glemt sitt fascistiske system.

– Anita Tijux

Objekt eller sin egen stemme?

Ja, hva skal de på scenen da? Vise fram sine feminine sider?

Kvinnenes rolle innenfor hiphop og reggaescenen har tradisjonelt vært i form av å være et objekt, presset inn i en rolle som omhandler deres skjønnhet, sjalusi, lår eller rumpe. I noen tilfeller er de ikke mer enn trofeet til menn som kjemper om dem. Kjente rappere og MCs innenfor hiphop og reggaescenen bruker kvinnen i en objektiv rolle for alt det er verdt. Verst er kanskje nordamerikansk «gangster-hiphop» og den nyere bølgen av reggaeton fra Jamaica. Dette gjelder selvfølgelig ikke alle artistene, men man skulle tro at Bob Marley snur seg i grava om han hadde hørt hvilke

Da vi spilte for første gang, var det akkurat som alle stoppet opp. Hva er det der de sa?

Hva er det de synger om?

– Odaymara

artister som blir eksportert fra den lille øya hans. Glemt er budskap om fred og harmoni. Det er nå mannsjåvinisten The Elephant Man og homofobe artister som Sizzla som får dominere scenen.

Ihvertfall manns-scenen. Det kan diskuteres om man i det hele tatt kan snakke om en kjønnsdelt scene. Kanskje det ikke er hensiktsmessig å snakke om feministisk hiphop, men sjangeren hiphop er et globalt fenomen. Musikken, nå fremført av stadig flere kvinnelige artister, har ofte et budskap om for eksempel seksuelle rettigheter og respekt. Dette er noe som kan nå mange

Ingrid Fadnes

demonstrasjonene som begynte i løpet av 2011 fikk Tijoux en ny scene. Sammen med unge studenter fikk hun blod på tann og produserte den ene låta etter den andre for å stoppe det hun, etter Naomi Klein, kaller «Sjokkdoktrinen» i Chile.

Divaen Moyenei Valdez, også fra Chile, men bosatt i Mexico, bruker musikken til å informere og inspirere. Hun har en eksepsjonelt kraftfull stemme. Moyenei har mye av alt. Henne går du ikke forbi på gata uten å snu deg to ganger. På scenen har hun som regel full kontroll, ikke bare over egen stemme, men også ved evnen hun har til å trollbinde sitt publikum.

– Wirikuta no se vende, wirikuta se defiende, «Wirikuta lar seg ikke selge, Wirikuta forsvarer seg», synger Moyenei i den siste låta hun har bidratt til. Wirikuta er et hellig område for urfolksgruppen Los Huicholes i Mexico. De er kjent for å ha tatt vare på eldgamle tradisjoner gjennom generasjoner. Nå blir de truet av det store gruveselskapet Goldcorp som har fått konsesjoner innenfor deres hellige områder i ørkenen i San Luis Potosí.

– Hvis ikke vi bruker stemmen vår som musikere for å opplyse folk om ødeleggelsen av vårt samfunn og vår natur, hva har vi å gjøre på scenen da? spør Moyenei retorisk.

Chilenske Moyenei Valdez strider imot alle fordommer om at feminister må være det motsatte av feminint. I stil og musikk kombinerer hun de to uten problem.

flere unge kvinner enn det den akademiske feminismen klarer. Det kjempes stadig om innholdet i hiphop i møte med kvinneforakt blant mannlige hiphop-artister, noe alle de fem kvinnene nevnt ovenfor har erfart.

Fra Cuba via USA til Guatemala Krudas Cubensi har holdt sammen siden slutten av 90-tallet. De fikk sakte men sikkert en plass på scenen på Cuba, men det skjedde ikke av seg selv.

– Da vi spilte for første gang, var det akkurat som alle stoppet opp. Hva er det der de sa? Hva er det de synger om? forteller Odaymara.

– Jeg rappet videre om hvordan det er å ha menstruasjon og hvordan det er frustrerende å ikke kunne bestemme over egen kropp, fortsetter hun.

Seinere kom Olivia og Odaymara med låta «La gorda» .

– La Gorda, la gorda, la gorda soy yo, mira que aqui la gorda llegó, eller: «Jeg en den tjukke dama, se på meg, for den tjukke dama har ankommet», på norsk.

– Det er vanskelig å være ung kvinne på Cuba, akkurat som det er vanskelig i USA, Mexico og Guatemala. Vi møter reklame og holdninger som sier hvordan vi skal være og se ut, det eneste det fører til er en undergravelse av kvinners selvsikkerhet og identitet.

Jeg er tjukk, ja vel, og hva så?

25

Danisabella, Flickr Commons

Tema: Kvinnene på kontinentet

Chilenske Anita Tijoux er en av de beste MCene Latin-Amerika kan by på i dag.

Feministisk bevissthet eller pur underholdning?

Patricia Hill Collins, en amerikansk professor i sosiologi, ga i 2006 ut boka From Black Power to Hip Hop; Racism, Nationalism and Feminism. Collins hevder at noe av feminismens problem er knyttet til institusjonaliseringen av kvinnekampen, som mistet mye av gløden den hadde hatt som sosial bevegelse på 80-tallet. Mediebildet av den egoistiske karrierekvinnen som feminist var med på å stigmatisere kvinner som kjempet for reproduktive rettigheter.

Collins trekker fram artister som Queen Latifah, Missy Elliot, Salt-N-Pepa og Indie Arie, som de nye kvinnelige artistene som framstår som representanter for en svart feministisk bevissthet.

Collins stiller et veldig relevant spørsmål når man skal se på kvinnelige hiphop-artister i Latin-Amerika: Gjenkjenner forbrukerne av populærkulturen budskapet som en ny form for feministisk politikk, eller blir de bare underholdt av den?

– Vi kombinerer alle konserter med informasjonsstand i form av pamfletter, samtaler, debatter, t-skjorter med forskjellige feministiske slagord og symboler. Vi har ikke funnet en bedre måte å formidle vårt budskap på. Du kan, om du vil, kalle det feministisk hiphop-aktivisme, forklarer Olivia fra Krudas Cubensi.

– Jeg har faktisk respekt for artister som Beyoncé. Jeg tror ikke

det har vært lett for henne å komme dit hun er. Selvfølgelig er hun er kommersiell artist, men likevel kan jeg se for meg at hun har møtt mange fordommer, skyter Odaymara inn.

Tiden er inne Ana Tijoux snakker som en foss med kav chilensk aksent: – Po k en Chile po!... Som datter av politiske flyktninger, vokste hun opp delvis i Frankrike.

– Jeg er en del av en sovende generasjon. Vi har en politisk fortid i Chile få egentlig vil snakke om. Nå, med studentenes opprør, er det som en ny vår i Chile; endelig noen som uredd tør – Odaymara å konfrontere det politiske regimet vi har. Det er det ingen fra min generasjon som har gjort.

I 2011 begynte studenter, de yngste ned i 13-års alderen, å demonstrere for bedre utdanning med større økonomisk rettferdighet. Tijox, inspirert av kamplysten, sluttet seg til demonstrasjonene og spilte på blokader og markeringer. Låta «La hora ya sonó» kan høres i videoer som er laget om opprøret, hun spilte den på TV og på arrangementer. Om noen år vil vi kanskje se tilbake og si: – Hva hadde studentopprøret i Chile vært uten Tijoux' «La hora ya sonó»?

Jeg har faktisk respekt for artister som Beyoncé. Jeg tror ikke det har vært lett for henne å komme dit hun er.

26

Anbefalinger

Film: Faustas perler

Anbefalt av Håkon Tveit

Regissør Claudia Llosa fikk Gullbjørnen for beste film på Berlinalen og ble nominert til Oscar for denne vakre og vare filmen fra Peru (2009). Originaltittelen La teta asustada henviser til at protagonisten Fausta lider av kronisk angst fordi moren ble voldtatt under svangerskapet. Voldtekt var et vanlig våpen i den voldelige kampen mellom den peruanske stat og geriljagruppen Den Lysende Sti på åttitallet.

Filmen åpner med at Fausta synger en nydelig sang på quechua ved morens dødsleie. Fausta søker jobb som hushjelp hos en overklassefamilie i hovedstaden Lima. Her kommer klasseforskjellene i dagens Peru fram i lyset, men klasse er bare én av skillelinjene som ligger under dramaet. Mens overklassen er hvit er Faustas familie quechua. Familien har flyttet inn til storbyen for å flykte fra de rurale strøkene hvor den verste volden fant sted, og for å finne bedre levekår. Hierarkiske kjønnsstrukturer preger fremdeles det meste av Peru, også i urfolksamfunn. Kvinner som Fausta diskrimineres trippelt gjennom kjønn, klasse og rase. I Faustas perler ligger menneskene og landets sår åpne uten å omtales direkte. Konfliktene beskrives på subtilt og stillferdig vis. Med vidunderlig vakre bilder søker Llosa å lege sårene.

Bok: Gioconda Belli!

Anbefalt av Rakel Helgheim

Jorge Mejía, Flickr Commons

Den nicaraguanske forfattaren Gioconda Belli skriv mykje godt om kvinner, frigjeringskamp, Nicaragua, sex og politikk. I memoarane El país bajo mi piel (2001) skriv ho om korleis ho kjempa for revolusjon i geriljagruppa FSLN, om livet i den første regjeringsperioden til Sandinistane og etter at dei tapte valet i 1990.

I debutromanen La mujer habitada (1988) er det personlege og det politiske fletta saman, knytt til kroppslege erfaringar, lidenskap og kjærleik. Ho gjer eit poeng av å skrive frå ein kvinneleg ståstad og skildrar revolusjonen som ei menneskeleg erfaring, ulikt noko eg har lese av hennar (mannlege) forfattarkollegaer frå same land. Lesaropplevinga er klam og tett, språket er så ladd at ein berre må tilgje enkelte tilløp til svulstig romantikk. Belli gjer det vakkert.

Ho skriv også poesi. Les til dømes antologien Escándalo de miel (2009). Heitt.

På 1980-talet stifta Belli og ei gruppe kvinner i Nicaragua det ideologiske alternativet Erotisk Venstreparti (Partido de la Izquierda Erótica). «Revolusjonen var ei erotisk hending, livgjevande», har Belli sagt. Dette er tema i hennar siste roman, El país de las mujeres (2010). Ho har fått ei rekkje litteraturprisar, og litteraturen er omsett til engelsk, men enno ikkje til norsk.

Musikk: Pecados y Milagros

Anbefalt av Gina Huse

Lila Downs’ nyeste album, Pecados y Milagros, er fargerikt, variert og originalt. Det spenner bredt over den meksikanske musikktradisjonen med alt fra tradisjonelle rancheros og mariachiorkestre til folklorisk musikk og Downs’ egne. Til og med en gammel meksikansk vals, samt en bachataballade, har funnet sin plass på det komplekse albumet. Pecados y Milagros byr ikke bare på dansbar musikk med herlige rytmer, men også musikk å drømme seg bort til.

Downs’ stemme er kraftfull og hun bruker den på spennende og utforskende måter. Det følelsesladde albumet uttrykker både det vonde og gode som skjer i Mexico. Albumet handler om å finne trøst og styrke i det spirituelle og hellige, om det mexicanske brennevinet mezcal og om et land der både synder og mirakler, pecados y milagros, finner sted. Ikke minst er det en hyllest til de meksikanske kvinnene, og til Oaxaca, der Lila Downs selv er fra. Dynamikken i albumet er tydelig, og helhetlig er Pecados y Milagros spennende og vakkert, med en eksotisk driv tvers igjennom.

27

Reisebrev

Coca­Cola og kampen om Huitpec

Ved fjellet Huitepec i den meksikanske delstaten Chiapas kjempes det en hard kamp mot CocaCola og deres utnyttelse av vannressursene i området.

Tekst og foto: Maria Korkunc er solidaritetsbrigadist med vårbrigaden i Chiapas, utdannet journalist og jobber til vanlig i TV2.

– Vi merker at jorden er tørrere enn før. Det er fordi Coca-Cola tar ut mer vann av jorda enn det som er forsvarlig.

Zapatist-kameraten tråkker verdensvant og tankefull rundt på de smale og krokete stiene i det grønnkledte zapatist-okkuperte naturreservatet. For urbefolkningen er fjellet hellig, deres forfedre har nytt godt av de flere tusen år gamle vannreservene. Men til tross for idyllen han er omkranset med, har medaljen en mørk bakside.

Coca-Cola er i ferd med å tømme vannreservene som skjuler seg i dalførene rundt den utdødde vulkanen, og fremtiden til hans barn og barnebarn er usikker. Zapatist-kameraten er bekymret, men kampklar.

- Vannet er fritt, det er våre felles ressurser og tilhører ingen.

Rovdrift på naturen Mexico er det landet i verden med høyest konsum av Coca-Cola per person: utrolige 436 flasker drikker hver av landets over 113 millioner innbyggere årlig. For mange urfolkssamfunn i landet er brusen en hellig drikk som brukes i flere tradisjonelle ritualer. For urbefolkningen på Huitepec forbindes derimot navnet Coca-Cola med rovdrift på naturen og utnyttelse av vannressursene de har benyttet seg av i flere hundre år, men som de nå har mistet bruksretten over.

28

Okkupert og vernet Det var nettopp uttak av vann for salg som ble dråpen som gjorde at zapatistenes beger rant over. I lang tid hadde folk i lokalsamfunnet bekymret seg for at naturområdene på Huitepec ble utnyttet uforsvarlig. Da noen begynte å ta av deres viktigste og frie fellesgode, drikkevannet, og gjorde fortjeneste på å selge det, var det nok. En annen betydelig faktor for zapatistenes avgjørelse var ryktene om at lokale myndigheter også ville opprette et naturreservat på Huitepec, og at dette kunne medføre at en landsby som ligger oppe i fjellet ble tvangsflyttet.

13. mars 2007 erklærte derfor zapatistene 102 hektar av fjellområdet for okkupert og vernet. Kort tid etter etablerte myndighetene et naturreservat som svar på zapatistenes okkupasjon. Det har vært tidvise spenninger mellom zapatister og myndighetene, og mellom zapatister og ikke-zapatister, men landsbyboerne beskriver situasjonen i dag som stille og rolig.

Siden 2007 har skogvokteransvaret blitt delt med andre zapatistlandsbyer i områdene rundt byen San Cristóbal. Fem dager i uken, til forskjellige tider på døgnet, passer en rullerende gruppe zapatister på at ingen uvedkommende hugger ned friske trær eller jakter på dyrene som holder til i skogen.

Reisebrev

Mange uvedkommende Zapatistene har markert området sitt godt, med både gjerder og skilt. Likevel finner mange uvedkommende veien til naturreservatet og velger å bryte reglene zapatistene har satt. Patruljeringen er av avgjørende betydning for naturens fremtid, mener zapatistkameraten.

– Vi patruljerer for vår fremtid og informerer om viktigheten av at skogen får være i fred, men det er ikke alltid det blir respektert. Det er trist.

Langs den kronglete bilveien som går gjennom landsbyene i fjellsiden, minner flere skilt de forbipasserende på at søppel ikke hører hjemme i naturen. Konsekvensene av forsøpling er bøter, noe det virker som at innbyggerne ikke tar sjansen på.

Bryter loven Til tross for urbefolkningens mange og vellykkede forsøk for å bevare naturressursene, anerkjennes ikke tiltakene av myndighetene. Paradoksalt nok bryter de nasjonal vannlovgivning når de benytter seg av vannkildene på Huitepec. Det er Coca-Cola som har bruksretten til vannet, enda det er urbefolkningen som bidrar til kildens bærekraftighet. Urfolkssamfunnene befinner seg utenfor de institusjonelle og normative lovene i Mexico, og får heller ikke anerkjent sine kollektive rettigheter av myndighetene – selv om de har bodd i områdene i flere hundre år. De har dermed ingen juridiske rettigheter i kampen mot brusgiganten eller sin egen fremtid.

Zapatistenes okkuperte naturreservat er på 102 hektar og voktes på omgang.

Oppgjør med manglende rettigheter San Andrés-avtalen mellom zapatistene og den meksikanske regjeringen, som ble forhandlet frem og underskrevet i 1996, ble utformet for å ta et oppgjør med nettopp problematikken rundt urfolks manglende rettigheter. Den anerkjente urfolks kollektive rettigheter i hele Mexico, og satte med det en stopper for over 500 år med diskriminering og undertrykkelse av urbefolkningen. Lykken var derimot kortvarig. I 2001 innførte meksikanske myndigheter en ny lov som forkastet vedtaket om anerkjennelse av urfolks kollektive rettigheter, og urbefolkningen var tilbake til start.

Miljøgifter og forurensing Derfor har ikke zapatistene hatt noe annet valg enn å ta saken – og fremtiden – i sine egne hender. Okkupasjonen av området, som dermed har blitt urbefolkningens forsøk på å ta vare på skogen, jorden og vannet, står i sterk kontrast til brusgiganten, som forurenser miljøet. Anlegget slipper ut miljøgifter som bly, kadmium og krom – alle er kreftfremkallende stoffer. Samtidig graver de ned miljøgiftene uten noen form for kontroll, og forurenser grunnvannet i hele området.

Overforbruk og konsekvenser Coca-Colas tapperi på Huitepec er deres eneste sørøst i Mexico, og forsyner også delstatene Tabasco og Oaxaca med Colaprodukter. Årlig bruker firmaet ca. 107 millioner liter vann, en vannmengde som er nok til å dekke forbruket til 200.000 husstander, altså flere husstander enn det eksisterer i området i dag. På sikt vil trolig et slikt overforbruk føre til vannmangel i områdene.

- Uten vann, intet liv. Hvis vannet forsvinner, er det vi – og ikke Coca-Cola – som sitter igjen med konsekvensene. Vi er avhengige av vannet, Coca-Cola kan bare flytte anlegget sitt til et annet sted hvis vannkilden blir tom. Vannet er fremtiden til mine barn og barnebarn. Vi gir oss ikke uten kamp.

Rent vann eller Coca-Cola?

Vannkilden Huitepec: • Fjellet Huitepec, på ca. 2700 meter over havet, ligger rett utenfor byen San Cristóbal i Chiapas, den sørligste staten i Mexico.

• Området er delt inn i tre naturreservater: ett okkupert av zapatistene, ett privat og ett som tilhører myndighetene.

Zapatistenes reservat er på 102 hektar og ble okkupert i 2007.

• Coca-Cola har bruksretten til vannkilden på Huitepec, selv om kilden har vært brukt av urbefolkningen i flere hundre år.

Urbefolkningen har ingen juridiske rettigheter i kampen mot selskapet.

• Menneskerettighetsorganisasjonen Frayba sender jevnlig fredsobservatører til zapatistenes naturreservat.

• 10-15 zapatister fra landsbyer rundt San Cristóbal er hver uke til stede i naturreservatet og patruljerer områdene.

29

Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin­Amerika (76) sitter i Kirsten Mellin-Olsen -AmerikaKvinneutvalget til Latinhar gjennom gruppene i Norge, oget for urfolkssitt arbeid her, jobb i Guatemala. kvinners rettigheter

Tekst: Ine Gjellebæk, Bachelor i Geografi fra Universitetet i Bergen.

Hva gjorde at du ble engasjert i arbeidet med kvinner og urfolksrettigheter i Latin-Amerika?

Fargene i Guatemala er fantastiske, derfor dro jeg dit. I avisene hjemme hadde jeg lest at etter mange år med militært styre var det nå demokrati. Bussturen til Guatemala opplevdes noe dramatisk, vi ble truet med gevær og mennene ble slått. Senere fikk jeg være med Redd Barna til steder hvor alle menn var utryddet og jeg leste Rigoberta Menchus bok. LAG inviterte henne til Norge i 1988 og hun fortalte meg om CONAVIGUA Krigsenkenes organisasjon, som var ledet av Rosalina Tuyuc. De trengte solidarisk og økonomisk støtte. Siden 1990 har Kvinneutvalget i LAG bidratt med dette.

Hvem er ditt største forbilde?

Som forbilder kan jeg godt nevne både Rosalina og Rigoberta, men dette blir for snevert for meg. De er mest synlige, men jeg har møtt så mange andre også, som etter forferdelige opplevelser, har med disse som utgangspunkt, ført en kamp for rettferdighet. Etter slike møter føler jeg meg fremmedgjort når jeg kommer hjem og ser hvordan mindre problemer fokuseres opp.

Før dette hadde mitt solidaritetsarbeid vært vennskap med San Martin i regi av Kirkens nødhjelp i Fredrikstad, men dette måtte jeg slutte med, fordi Rigoberta og Rosalina var farlige damer. Min kontakt med dem kunne sette andre i fare.

Hva gjør du om ti år?

Når man fyller 76 år er tiårsperspektiv uklart. Derimot er 100 års perspektivet klarere. Å ta vare på naturen er en forutsetning for at dette ikke skal bli veldig dystert. Dette brenner jeg for.

Rigoberta fikk Nobels Fredspris i 1992. Asias svar på denne prisen er NIWANO-prisen, som Rosalina skal hente i Tokyo 10 mai i år.

Disse damene som en gang var suspekte har nå blitt tildelt de høyest hengende Fredspriser i verden. Gjennom dem har jeg blitt kjent med en kultur som i over 500 år har ytt motstand med fredelige midler. Mayaenes kosmosvisjon ser på oss som en liten del av naturen som helhet og de vet at menneskenes eksistens er avhengig av helheten. Dette er noe som etterhvert er blitt klart for stadig flere av oss. Jeg dro til Guatemala for fargenes skyld og etterhvert har jeg lært at bak farger og symboler, ligger en kunnskap som har relevans for oss alle.

Tre viktige datoer for deg: 9 april 1940 var jeg knapt fire år, men det er ingen dag i mitt liv, som fortsatt står så klart for meg. Tysk okkupasjon og en familie som var engasjert i motstandskamp. Jeg forstod såpass mye etterhvert, at familien hadde vært ille ute om jeg snakket, så mine foreldre skremte meg nok litt med mulige konsekvenser. Vi måtte rømme til Sverige og den neste datoen er 8 juni, da vi kom hjem til et fritt land. Huset stod og fremtiden var lysere.

Har du et musikk- eller filmforslag til leserne?

Dra til Livingston i Guatemala 1. nyttårsdag. Da vibrerer luften av farger og musikk. Etter å ha besøkt slave-fortene i Ghana og

30

opplevd noe av den samme musikken der, så får jeg respekt for styrken i den kulturen slavene bar med seg over havet. Den musikken gjør meg glad.

De store heltene den gang var fra USA. Men så kom Vietnamkrigen og perspektivet endret seg noe. Den neste datoen er Juleaften 1986, som jeg tilbrakte på Tikal. Dit kom også amerikanere fra nabolandene rundt for å feire jul, etter hard militær innsats. Utover natta ble de ganske brisene og fortalte nok til at USA ikke lengre var heltenes land, men mine motstanderes.

Mitt Latin­Amerika

Barnetegningene som ble hentet ut fra Motstandsbevegelsens leir i Guatemala i 1993 gjorde sterkt inntrykk med sine skildringer av overgrep mot lokalbefolkningen.

Barnebilders betroelser Tekst og foto: Kirsten Mellin-Olsen

I Guatemala i 1993 var jeg med i den gruppen som åpnet veien inn til Motstandsbevegelsen, Comunidades de Resistencia, i fjellene og etablerte permanent internasjonal tilstedeværelse der. På tross av trusler og hindringer kom vi greit inn til de som hadde vært på flukt i over 12 år. Militæret hadde stengt dem inne i en jernring, for at ingen skulle komme hverken ut eller inn. Bosteder og avlinger ble brent og vannkilder forgiftet. Likevel hadde de skoler, der barna skrev på tavler av tre med kull fra gruven. Med støtte fra Osloskolene og Barnekunstmuseet hadde jeg med meg to muldyr lastet med farger og papir.

1993 var FNs Familieår og Barnekunstmuseet forberedte en utstilling, som skulle gå verden rundt. Viktigheten av å få ut informasjon om hva som skjedde der var barn av Motstandsbevegelsen klar over. De var henrykte over å kunne bidra til dette.

Med fantastisk kreativitet dokumenterte barna militære overgrep mot en sivil befolkning. De var stolte av sin kultur og sin motstand og brukte fargene med en frihet. En frihet barn som har lært å bli

flinke ikke har. Jeg har også tegnet med barn på de vanlige skolene.

Jeg skulle også tegne med gatebarn, så noen fra Motstandsbevegelsen tilbød seg å følge meg ut. Vi så bajonetter mot horisonten og folk vi passerte var redde. Jeg fikk en veldig velvillig mottakelse, men mine følgesvenner ble ikke sluppet videre.

De ville gjerne hjelpe meg ut, men selvsagt snudde jeg også. Det ble derfor en klissvåt natt under åpen himmel. Veien ut var bratt og stien var kantete med spisse tornebusker. Sølen i Guatemala er bunnløs og sleip, på en helt annen måte enn hjemme. Men med tegningene i behold kom vi oss til slutt ut. Det ble utstilling i Oslo Rådhus og deltagelse i Barnekunstmuseets vandreutstilling.

Jeg gikk inn en gang til, da sammen med Kari Løveid og hentet ut flere barnetegninger, som jeg tok med til Kvinnekonferansen i Beijing. Registreringen til konferansen foregikk i New York. Flere av våre venner i Guatemala søkte, men ble ikke registrert. Da ble barnas budskap temmelig viktig.

31

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

Denne boken handler om den latin­ amerikanske våren, hvordan krisene skapt av nyliberalismen, løses gjennom progressiv politikk for sosial utjevning og hva Europa kan lære for å håndtere våre egne kriser.

Latin­Amerikaboken 2012 er den 8. i rekken og inneholder i tillegg til spesialskrevne artikler om latinamerikanske alternativer oppdaterte artikler om alle landene i regionen. Forfatterne er latinamerikanske, norske, akademikere, aktivister og journalister. Pris: 200 kroner.