2011 #4

LatinAmerika #4 Ă…rgang 16 - Desember 2011 Latin-Amerikagruppene i Norge

Gull eller grønne skoger

Innhold

LatinAmerika # 4 – Desember2011 Årgang 16.

Løssalgspris: 30;-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo Redaksjonen:

Eirin Høiseth Tore Isungset Støve Malin Undem Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Hilde Norborg Ine Gjellebæk Cecilie Ness Benedicte Einarsen Maya Sunde Singh Maria Baudonnel Underdal Åse Birkeland Nesdal Grafisk utforming:

Eirin Høiseth Kontakt:

latinamerika@gmail.com Forsidefoto:

- Ben Speck og Karin Ananiassen - Rundt 59 000 tønner olje utvinnes daglig fra bakken under regnskogen i ecuadoriansk Amazonas. Oljerørene går helt til Stillehavskysten.

Takk til: Ben Speck, Kaja Hundvin,

Katrine Ringhus og Vårbrigaden 2011.

Opplag:

1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema.

Har du lyst til å bidra?

Vi trenger deg!

2

Innhold 3 4 6 8 10 12 17 18 18 19 20 22 24 26 26 27 28 30 31 31

Ansvarsfraskrivelse Klimaforhandlingene TIPNIS Gullet eller livet REDD i Mexico Sort gull eller grønne skoger Yasuní-ITT Kan Cerradoen bergast?

Folk og røvere i Latin-Amerika Ungdommens valg Generalenes tilbakekomst Å styre med jernhånd Cuba i endring Ut av Washingtons skugge Siden sist Anbefalinger Søppel for en bedre tilværelse Faenskap som inspirerer Fotokonkurransevinnere Fin.

Leder

Ansvarsfraskrivelse Løsningen på klimaendringene ligger ikke kjøp og salg av CO2.

Da Dutch Electricity Generating Companies skulle åpne et nytt kullfyrt kraftverk i Nederland, valgte de å kjøpe eg fri i stedet for å kutte egne klimautslipp. Internasjonale klimaavtaler åpnet nemlig for at de gjennom å plante skog i utviklingsland kunne unngå kutt i egne utslipp. Slik kunne de redusere sine kostnader og fortsette å slippe ut millioner av tonn med karbondioksid i atmosfæren med god samvittighet. Gjennom selskapet FACE Forestación del Ecuador S.A. og PROFAFOR-programmet, plantet de derfor 20 000 hektar «skog» i Andesregionene i Ecuador i 1999. I realiteten var det en plantasje av kun furu og eukalyptus, og skulle lagre CO2 fra atmosfæren. I 2000 ble den som første plantasje sertifisert som karbonabsorberende.

Til da var det bare virkelige skoger som var blitt sertifisert.

Prosjektet lovet ikke bare miljøgevinster, men også inntekter og sosiale fordeler for lokalsamfunnet der trærne ble plantet. Men resultatet ble noe ganske annet. I praksis fikk PROFAFOR gratis land, billig arbeidskraft og penger fra lokalsamfunnet. Plantasjen gjorde det umulig å bruke den kommunale jorda som beitemark og mange familier har måttet leie jord eller redusere antall dyr. Prosjektet har påført lokalsamfunnet store kostnader, mens PROFAFOR selv sitter igjen med 100 prosent av inntektene for salg av karbonkvoter internasjonalt.

Eirin Høiseth Redaktør, student og styremedlem i LAG-Bergen.

Miljøsertifiseringen er en vits for lokalsamfunnet. FACE sier de kun planter trær i områder som ikke egner seg for jordbruk. I virkeligheten har de plantet i førsteklasses økosystemer, med høy sårbarhet og stor betydning for regulering av den regionale vanntilgangen i Andes.

Store mengder organisk materiale gjør at jorden holder på mye vann og innføring av fremmede trearter setter økosystemets stabilitet i fare. Eukalyptus og furuplantingen endrer vannstrukturen i jorda, noe som påvirker både flora og fauna i området. Dette fører til slutt til at mindre karbon lagres i økosystemet og plantasjen virker mot sin hensikt til et større karbonutslipp og ikke lagring. Det har aldri blitt målt noen reel karbonfangst i plantasjen.

Vil ikke ta ansvar Denne avlatstaktikken har blitt en enkel utvei for industrialiserte land som ikke ønsker å ta reelt ansvar. Slik som Norge er det mange som mener det vil være mest effektivt å «kutte ute». På side 4 kan du lese Helen Banks tekst om de internasjonale klimaforhandlingene og maktkampen mellom industriland og utviklingsland der kampen om kvotehandel står sentralt.

En del av denne kampen er skogbevaringsprosjektet REDD som er Norges hjertebarn. I Ingrid Fadnes` artikkel kan du lese om REDD i Chiapas i Mexico.

Ecuador er et av landene som tør å utfordre denne tankegangen. De vil kutte egne utslipp og unngå miljøødeleggelser ved å la oljen i Yasuní ligge i jorden. I denne utgaven av LatinAmerika serverer vi en smakebit fra Ben Speck og Karin Ananiassens flotte fotoserie fra Yasuní og du kan lese Joakim Hjertholms oppdatering på Yasuní-prosjektets fremtid.

Alternative prosjekter og protest har heldigvis vist seg effektive i flere tilfeller, som du kan lese i tekstene om TIPNIS-protestene i Bolivia og saken om gruvedrift i El Salvador.

Det er på tide å tale Roma midt imot. Avlatshandelen med karbonkvoter er kun en ny strategi for økonomisk gevinst. Å sette et plaster på en kreftsvulst har ikke store effekten i lengden.

Det vi har behov for er ikke frikjøp fra synder, men reelle strukturelle endringer.

LatinAmerika-redaksjonen vil ønske alle lesere god jul og et solidarisk nytt år!

3

Tema: Miljø

Klimaforhandlingene – et historisk perspektiv Utviklingsland som Bolivia og Ecuador utfordrer industrilandene i klimaforhandlingene.

Er vi REDDe for å ta tak i egen nakke?

Tekst: Helene Bank, spesialrådgiver i For velferdsstaten, tidligere nestleder i Norges Naturvernforbund og Attac Norge

Norsk klimapolitikk har i hovedsak tre satsingsområder: klimakvoter, regnskogbevaring og CO2-deponi. Alle satsingsområdene bærer preg av markedstenkning og en manglende vilje til en nødvendig snuoperasjon. Områdene er også en forlengelse av norske næringsinteresser innen fossil energi og vannkraft rundt om i verden. Norge er ikke alene om dette. Industriland står og har stått mot utviklingsland i de internasjonale klimaforhandlinger. Små latinamerikanske land, som Bolivia og Ecuador, er de eneste som på hver sin måte har våget å utfordre markedsløsningene i disse forhandlingene.

I dag er verdenssamfunnet preget av mange utfordrende kriser skapt av de kapitalistiske vekstmodellene. Tørke- og sultkatastrofer på Afrikas horn, flomkatastrofer, finans- og gjeldskriser, og kriser knyttet til spørsmål rundt en rettferdig omfordeling av fellesressursene er alle kriser skapt av disse vekstmodellene. Det er derfor på tide å tenke mer grunnleggende over hva som trengs for å redde klimaet. Vi kommer ikke utenom at Bolivias president Evo Morales har rett når han sier: – Vi står overfor to valg: enten å redde kapitalismen, eller å redde Moder Jord.

Norges miljøvernminister, Erik Solheim skrev i Ny tid (21.1.2011) at «Bolivias ”standhaftige” linje [i forhandlingene i Cancun, der Bolivia til slutt ikke undertegnet ministererklæringen] holdt på å blokkere for hele avtalen. Bolivia fortjener ikke ros for sin ”enegang”…», men Solheim innrømmer samtidig at «Cancun leverer for lite når det gjelder utslippsreduksjoner. Vi er langt fra å kunne oppfylle togradersmålet.»

Makt og interesser i klimaforhandlingene FNs klimakonvensjon fra 1992 stadfestet at kutt i klimagassutslipp er et «felles men differensiert ansvar». Det var industrilandene som skulle starte med å kutte sine utslipp. I konvensjonene ble det også vedtatt at det skulle tas hensyn til historiske utslipp. Dette innebar at utviklingslandene skulle få anledning til å øke sine utslipp samtidig som industrilandene skulle ta ansvar for gamle synder og gi plass til utviklingslandene. Videre skulle industrilandene sørge for teknologioverføringer til utviklingsland slik at de ikke trengte å gå veien via forurensende teknologi i deres helt nødvendige utvikling mot økonomisk vekst. Kyoto-protokollen fra 1997 slo fast hvilke land som fikk forpliktelser til å kutte utslipp, og det ble satt i gang arbeid med å finne sikre metoder for teknologioverføring.

Samtidig gikk Norge, med daværende statssekretær Jens Stoltenberg i Miljøverndepartementet, i bresjen for at det ble utviklet en markedsmekanisme som gjorde at oljelandet Norge kunne kjøpe utslipp i andre land. Norges økonomiske utvikling skulle ikke bli hemmet. Etter aktiv norsk lobbyvirksomhet var systemet for klimakvoter og den såkalte grønne utviklingsmekanismen (CDM) vedtatt. Ved å investere i utslippskutt i utviklingsland kunne industrilandene få godskrevet egne utslippskrav.

Bali-forhandlingene i 2007 handlet om finansiering av klimatiltak i sør som ikke var dekket av kvotesystemet under CDM. Lagring av klimagasser i regnskog, myr og tundra fikk uforholdsmessig mye plass i forhold til teknologioverføring. De industrialiserte landene hadde to kampsaker: Kutt i utslipp i industrilandene og omstilling i utviklingsland skulle – Evo Morales kobles og løses gjennom kvotesalg, og klimatiltakene skulle administreres av Verdensbanken hvor de industrialiserte landene har stemmemajoritet. Utviklingslandene på sin side ønsket at klimatiltakene skulle administreres av FN der de ville få en mer likeverdig rolle.

Utviklingslandene var dessuten bekymret for at dette kvotesystemet skulle hindre deres utvikling.

Skogsatsingen REDD (Reducing Emissions from Deforestation and Forest Degradation) var initiert i Norge før Baliforhandlingene. På oppfordring fra miljøorganisasjoner i Norge bevilget regjeringen tre milliarder kroner til skogbevaring. Det var med å sette agendaen. Kritikere, blant annet fra KrF, var redde for at bistandsmidler ble brukt for å kjøpe Norge fri fra forpliktelser hjemme. Det viste seg at advarslene var godt begrunnet.

Utviklingsland, urfolk og sivilsamfunnsorganisasjoner fryktet at skogsatsingen ville bli en del av kvotesystemet. Urfolk var redde for å miste sine rettigheter. Videre viste maktkampen at det var vanskelig å få til et skille mellom plantasjer og skog.

Verdensbanken, finansnæringen og Tropical Timber Organization var aktive lobbyister for et plantasje- og kvotesystem som skulle forvaltes av Verdensbanken. Dette kunne være med på å

«Vi står overfor to valg: enten å redde kapitalismen, eller å redde Moder Jord»

Nødvendig omlegging Det trengs fire grunnleggende endringer i dagens system. For det første trengs det endringer i forbruks- og produksjonsmønstrene.

For det andre er det nødvendig at utslippene holdes innenfor jordas økologiske bæreevne. For det tredje trengs en mer rettferdig fordeling og utjevning mellom folk og generasjoner. Til slutt må vi ha en folkelig mobilisering for de politiske endringene som skal føre oss inn i framtida.

Klimaforhandlingene er derfor ikke bare et spørsmål om å redusere utslipp. Det er en maktkamp om omlegging av samfunnsstrukturene. En maktkamp mellom grunnleggende interesseforskjeller mellom utvikingsland og industriland, og mellom store kapitalinteresser, natur, befolkning og arbeidere. Utviklingslandene har lave utslipp per innbygger og lavt forbruksnivå. Industrialiserte land har, og har hatt, høye utslipp og høyt forbruk per innbygger.

USAs president sa under klimaforhandlingene i 1992: – Den amerikanske livsstil forhandler vi ikke om.

En kort historisk analyse av sentrale motsetninger i forhandlingene om en global klimaavtale gir et bilde av denne maktkampen.

4

The city project, Flickr Commons

Tema: Miljø

Bolivia står i bresjen for en ny klimapolitikk. På Folkets Klimakonferanse i Cochabamba i 2010 samlet over 15 000 mennesker for å gi de marginaliserte en stemme i forhandlingene.

lage markedsmekanismer som globale aktører kunne vinne stort på.

Utvikingsland og sivile samfunnsorganisasjoner var naturligvis svært skeptiske.

Fram mot forhandlingene i København i 2009 var alvoret i klimakrisen virkelig gått opp for politikere og befolkning over hele verden. Et mål om bare to graders temperaturøkning var for svakt.

Det innebar å akseptere at mange av FNs medlemsland ville bli borte under økt havnivå, også store deler av Bangladesh sitt folkerike lavland ville bli borte. Samtidig var de fleste industriland mer opptatt med den pågående finans- og gjeldskrise enn klimaendringene. Utviklingslandene la derfor økt press på industrilandene for at det skulle bli fortgang i forhandlingene. Mange rapporterte om sine utslippsmål, men aksepterte ikke å binde disse målene så lenge industrilandene ikke kuttet utslipp hjemme.

Dermed ble det heller ikke noen forpliktende avtale.

To latinamerikanske land utfordrer Som innspill til forhandlingene i København, kom Bolivia med grundig dokumenterte og tallfestede forslag til både skogsatsingen (REDD), utslippskutt, fordeling av utslipprettigheter basert på historiske utslipp og finansiering. Videre foreslo Bolivia at det ikke skulle kunne tas patent på klimateknologi, som grunnlag for Motstridende holdninger til ansvarsfordeling i klimaforhandlingene: Industriland G77 – Utviklingsland • Teknologioverføring gjennom • Teknologioverføring og kjøp eller investeringer med ingen patenter på klimastrenge patentregler. teknologi og fornybar energiproduksjon.

• Store utviklingsland skal love • Kutt i forhold til historiske å kutte utslipp før utslipp og ingen kutt før industrilandene gjør mer. industrilandene har oppfylt forpliktelser.

• Finansiering og utslippskutt • Finansiering gjennom fond – gjennom markedet. ingen kutt gjennom markedsmekanismer.

• Koble Kyoto- og Bali• Holde Kyoto-kutt og Baliavtalene. finansiering adskilt .

• Verdensbanken- forvaltning. • FN-forvaltning.

teknologioverføring. For industrilandene var det en skremmende konkretisering av de fine formuleringene i avtalene. Forslagene satte en agenda som motkreftene helst ville tie i hjel. De viste hva som ville være en rettferdig måte for verdens folk å nå de nødvendige målene som trengs for å stanse menneskelige påvirkninger av atmosfæren.

Fra Ecuador kom forslaget om å ikke utvinne all fossil energi, og å legge om energiforsyningen. Med grunnlag i Yasuní–området i Ecuador hadde landet laget en omfattende bevaringsplan for regnskogen sin, og ikke minst – en finansieringsplan som også innebar at de ville forplikte seg til å la olja under Yasuní ligge i bakken i all framtid. For å kunne iverksette dette trengtes det finansiering eller teknologi så de kunne utvikle ny fornybar energi.

Dette forslaget møtte motstand fra blant annet Norge. Hva ville skje hvis alle utvikingsland skulle ha betalt for å la olja ligge? I stedet for å se mulighetene ville Norge heller tilby hjelp til utvinning med bistandsprogrammet Olje for utvikling.

Durban-forhandlingene 2011 Et forberedende møte i oktober mellom de fire store utviklingslandene, Brasil, Sør-Afrika, India og Kina (BASIC-landene) gjentar at de industrialiserte landene nå må ta «… deres historiske ansvar, og gjennomføre ambisiøse og robuste reduksjoner i tråd med det vitenskapen sier, og etter prinsippet om felles, men differensiert ansvar og evner». Dette tilsvarer klimakonvensjonens formuleringer. Landene krever nå også det som var viktig for Bolivia før forhandlingene i København i 2009: At spørsmål om patenter også må bli tema for forhandlingene. En teknologioverføring kan ikke bare følge utenlandsinvesteringer, men må bli allment tilgjengelige for utviklingslandene. Under forhandlingene i Durban ble disse kravene fra Bolivia skutt ned av industrilandene. En videreføring av Kyoto-avtalen ble til slutt reddet, men ikke alle industrilandene sluttet seg til.

Store økonomiske interesser står på spill. Klimaforhandlingene og klimaavtalene blir mer og mer like handelsavtalene, med samme skjevheter som favoriserer de sterkeste aktørene. Nå når også store land som Kina, India, Brasil og Sør–Afrika krever at patenter må bli en del av forhandlingene, bekrefter det hvor viktig det er å få det satt på dagsorden. Nettopp ressurser og teknologi er tema det er verdt å holde fokus på fremover. Det er der kampene kommer til å stå.

5

Tema: Miljø

TIPNIS

Konflikten mellom urfolk fra lavlandet og den urfolksledede regjeringen i Bolivia fortsetter. Den er langt mer kompleks enn det gis inntrykk av i internasjonale medier.

Tekst og foto: Cecilie Hirsch, Doktorgradsstipendiat, Senter for Utvikling og Miljø (SUM), UiO og John-Andrew McNeish, Førsteamanuensis, Noragric, UMB

Det som først så ut til å være en konflikt mellom et veiprosjekt ledet av regjeringen og lavlandsurfolks forsøk på å beskytte naturen, har vist seg å være betydelig mer komplisert. Den nylige urfolksmarsjen i Bolivia (15.august til 19.oktober) fikk mye internasjonal oppmerksomhet, og har stilt spørsmålstegn ved lojaliteten og det radikale grunnlaget til landets urfolksledete regjering. Ved å sette søkelyset på de mange aktører og interesser som er involvert i konflikten, viser denne artikkelen at situasjonen er langt mer kompleks enn en simpel motsetning mellom utviklingsentusiaster og naturvernere.

Etter 66 dager og en 600 kilometer lang marsj gjennom øsende regn, på støvete veier og i brennende sol, ankom de 2000 marsjerende hovedstaden La Paz den 19. oktober. Hovedkravet bak marsjen var å stanse et veiprosjekt som var planlagt å skulle gå gjennom nasjonalparken og urfolksterritoriet Isobore Secure (TIPNIS). I ukene før dette hadde marsjen vært gjennom en veiblokkering satt opp av kokadyrkere som støtter veiprosjektet, en voldelig politiaksjon, ni forhandlingsforsøk med regjeringen og en rekke anklagelser som hadde forsøkt å underminere protestene og knytte dem til alt fra USAs innblanding til økoterrorisme.

Til tross for motgangen ble marsjen tatt imot av tusenvis i hovedstaden La Paz. Etter massivt press fra flere hold gjorde regjeringen nye forsøk på å finne en løsning på protesten med urfolkslederne som ledet marsjen. En todagers forhandling ledet til slutt til avtaler som omfattet alle de 16 kravene marsjen hadde satt.

Formelt var integrasjon og utvikling de to argumentene Morales’ regjering brukte som grunnlag for hvorfor veistrekningen Tramo II

fra Villa Tunari til San Ignacio de Moxos (300 km) skulle bygges.

Regjeringen argumenterte med at veien ville skape mulighet for en fysisk forbindelse mellom Andesfjellene og Amazonasområdet.

Etter to måneders konflikt gikk president Evo Morales tilbake på sin tidligere posisjon, og kunngjorde en lov basert på marsjens krav.

I loven blir TIPNIS definert som vernesone med spesielle restriksjoner (intangible), som umuliggjør all veiutbygging og utvinningsprosjekter innenfor parkens grenser. I kjølvannet har flere miljølisenser for turisme, kommersielle aktiviteter og skogbruk i parken blitt stanset.

«Pressen, med en interesse for å fyre oppunder eksisterende konflikter, har vært ivrige etter å rapportere fra marsjen»

6

Bruk og vern Dette så ut til å være en positiv og fredelig slutt på en sak som hadde rokket grunnen til regjeringens ”endringsprosess” og kostet verdifull internasjonal støtte. Få dager etter beslutningen hevdet imidlertid urfolksledere fra TIPNIS at regjeringen i virkeligheten hadde satt i gang en skjult hevn mot urfolksdemonstrantene. Ved å definere parken som en spesielt verneverdig sone, legges restriksjoner på hva slags aktiviteter som kan utføres innenfor territoriet. Urfolk fra området har argumentert for at loven kun skal gjelde eksterne aktører som ikke tilhører urfolk i området, slik som kommersielle aktører eller småbønder som flytter inn i området. Dette vil avgjøres i det juridiske rammeverket som følger loven.

Regjeringen avviser beskyldningene om at den nye loven er ment å straffe TIPNIS beboere og sier den er en direkte respons på hva som ble presentert under forhandlingene i presidentpalasset. Ved marsjens ankomst til La Paz ba regjeringen om at urfolkslederne skulle forklare til lokalsamfunn i TIPNIS hva de formelle kravene de

Tema: Miljø

Urfolksmarsjen har fått flere til å sette spørsmålstegn ved regjeringens legitimitet. Men det er mange som har interesse av å blåse opp konflikten.

presenterte for regjeringen ville innebære. Når man ser nøyere på disse kravene fremstår historien som mer kompleks; en mindre økoheroisk, men mer realistisk historie om konkurrerende interesser.

Urfolkslederne sier at marsjen ikke var for å stanse alle utviklingsprosjekt i territoriet, men at den planlagte motorveien, som manglet forbindelse til lokalsamfunnene og ikke ville komme dem til gode, var uforsvarlig. Forslag om mindre veier som følger Secureelven hvor de fleste av lokalsamfunnene ligger har blitt fremmet for regjeringen. En slik trasé ville knytte lokalsamfunnene til nødvendige sosiale tjenester og markeder utenfor eget territorium, og samtidig kunne beskytte størstedelen av territoriet.

Men etter manglende konsekvensutredninger, høringsrunder og dialog, og etter at regjeringen underskrev en kontrakt med det brasiliansk selskapet OAS for å starte utbyggingen uten konsultasjon, ble kravet til slutt total motstand mot veien.

Frykten har dessuten vært stor for at veien ville legge til rette for økt tilgang til parken for utenforstående interesser som kan true lokalsamfunnenes tradisjonelle levemåte. Landhungrige kokabønder har tidligere flyttet ulovlig inn i den sørlige delen av parken.

Heller enn å utvise disse ulovlige bosettingene, valgte regjeringen i 2009 å formalisere deres eiendomsrettigheter. I prosessen ble en tredjedel av den opprinnelige parken overført til kokabønder. Dette må sees i en kontekst med en stadig migrasjon fra høylandet til lavlandet og at urfolk fra lavlandet har fått kollektive rettigheter til store landområder.

Olje og gass I vestenden av parken er det blitt identifisert flere naturgassblokker, og under tidligere regjeringer ble det skrevet utvinningskontrakter med oljeselskapet Repsol. Med den nylige nasjonaliseringen av olje- og gassindustrien har disse kontraktene blitt overført til det boliviansk-venezulanske selskapet Petro-Andina (YPFB-PDVSA).

Det nasjonale olje- og gasselskapet hevder at de ikke har endelige datoer for når disse blokkene blir tilgjengelige, men det er en kjent sak at nåværende felter ikke er tilstrekkelige for å møte intern

energietterspørsel og internasjonale avtaler om salg av gass til Brasil og Argentina. Åpningen av nye olje- og gassblokker blir sett på som den eneste måten å sikre at det er nok statlige midler til å dekke kostnadene for en rekke sosiale programmer. Veien ville være et viktig ledd i å få tilgang til isolerte områdene der disse blokkene befinner seg.

Brede politiske krav I tillegg til hovedkravet om full stans av veiutbyggingen hadde marsjen ytterligere 15 krav. Paraplyorganisasjonen for urfolksorganisasjonene fra lavlandet CIDOB stod bak de mangfoldige kravene, og stadig flere av de regionale urfolksorganisasjonene fra Chaco, Amazonas og det vestlige Bolivia sluttet seg til marsjen på veien, i tillegg til høylandsurfolksorganisasjonen CONAMAQ, og en gruppe miljø- og menneskerettighetsorienterte NGOer. Flere mindre organisasjoner og enkeltpersoner kom også til underveis etter hvert som marsjen fikk stadig mer medieoppmerksomhet.

TIPNIS: • Nasjonalpark siden 1965, definert som urfolksterritorium i 2009.

• Bosatt av tre urfolksgrupper: Mojeños, Yuracarés og Chimanes (ca. 50 000).

• En protestmarsj gikk fra 15. august til 19. oktober mot en planlagt motorvei gjennom området, og fikk støtte av flere organisasjoner og bevegelser.

• Marsjen fremmet 16 krav om bl.a. helse, utdanning, jord og territorium, rett til konsultasjon, forurensing, olje og gass, skogforvaltning og restrukturering av urfolksfondet.

• Konfrontasjoner oppstod mellom marsjen og politiet 25. September. President Morales har i ettertid bedt om unnskyldning.

• Ny lov signert i 24. oktober forbyr veier og annen bygging i TIPNIS.

7

Tema: Miljø

Autonomi, og beskyttelse av urfolksterritorier var sentrale grunner de tilsluttede organisasjonene ga for sin støtte.

Den trusselen veien representerte for TIPNIS-området ble sett på som symptomatisk for de negative effektene andre infrastruktur-, utvinning- og utviklingsprosjekter har hatt i landet. Miljøflagget ble heist i marsjen, på den ene siden for å beskytte lokalsamfunnenes levemåter, og på den andre siden for det ekstraordinære biologiske mangfoldet og de vannreservoarene som finnes i Amazonasområdet.

Kravene strakk seg dessuten langt utover miljøbeskyttelse til også å gjelde interesser knyttet til beskyttelse av levemåter og økonomiske interesser. En rekke av kravene var knyttet til sosioøkonomisk utvikling som bolig, helse, utdanning og folketelling, ikke bare i TIPNIS, men mer generelt for urfolkssamfunn i lavlandet, i tillegg til skogforvaltning og produksjonsprosjekter.

Urfolksledere kom også med et krav om direkte kompensasjon til urfolksterritorier fra skogbevaringsprosjektet REDD, noe de knyttet til kollektive jordrettigheter og autonomi. I internasjonale forhandlinger har Bolivia markert seg mot inkludering av REDD i kvotemarkeder og Morales anklaget dermed urfolksorganisasjonene for å gå i mot endringsprosessen i Bolivia, og støtte det presidenten kalte ”transnasjonalisering og privatisering av skogen”. Den endelige avtalen mellom regjeringen og marsjen baserte seg imidlertid på de kravene som ble stilt på folkets klimakonferanse i Cochabamba i 2010, der REDD som del av karbonmarkedet avvises totalt.

Opposisjonen og internasjonale mediers rolle Til slutt er det mange som har prøvd å utnytte marsjen for egne interesser. Opposisjonen har brukt marsjen til det den er verdt, ved stadige forsøk på å delegitimere regjeringen. Det har også blitt avdekket kontakt mellom enkelte urfolksledere og den amerikanske ambassaden, samt USAID, som med tanke på deres historie i Bolivia har vakt avsky hos regjeringen. Pressen, med en interesse for å fyre oppunder eksisterende konflikter, har vært ivrige etter å rapportere fra marsjen, spesielt når det har kommet til håndgemeng mellom de to partene. De såkalte sivilkomiteene fra lavlandet, bestående i stor grad av næringslivet og agroindustrieliten, som tidligere har gitt urfolk lite oppmerksomhet, har nå støttet marsjen. Internasjonal presse har dekket saken over hele verden, uproporsjonalt mye i sammenligning med andre lignende saker (slik som Bagua i Peru der 37 mennesker ble drept), og bolivianske migrantsamfunn i USA i opposisjon til Morales har organisert lokale protester.

Etter to dager med forhandlinger hadde marsjen og regjeringen kommet frem til en rekke avtaler som omfattet alle de 16 kravene.

Presidentens lovforslag, basert på marsjens krav, ble godkjent i kongressen. Mange fryktet at alliansen mellom de fem store urfolks- og bondeorganisasjonene i Bolivia, Pacto Unidad, skulle brytes, men disse har varslet at de fortsatt står samlet.

Veiprosjektet har imidlertid fortsatt støtte i enkelte organisasjoner.

Landspørsmålet og migrasjon til lavlandet vil fortsatt være et hett tema i Bolivia, i tillegg til konsultasjonsprosesser rundt store utbyggings- og utvinningsprosjekter. Inspeksjonene i TIPNIS fortsetter, og lokale beboere knyttet til turisme og skogbruk frykter for sitt levebrød. President Morales har invitert til et nasjonalt møte i desember for å samle de sosiale bevegelsene i Bolivia for sammen å komme frem til “en ny nasjonal agenda”. Hva denne nye agendaen skal inneholde, vil være sentral for et land som åpenbart står foran en rekke utfordringer.

En lengre versjon av denne teksten er tidligere publisert hos NorLARNet.

8

For lokalsamfunn er de negative konsekvensene av gruvedrift enorme og den økonomiske gevinsten minimal.

Få land har blitt frarøvet sine naturressurser i samme grad som El Salvador. Først som koloni og nå under kapitalismen. I dag har landet et stort forurensningsproblem og utbredt vannmangel. 70 prosent av landets familier er uten rent drikkevann og 95 prosent av ferskvannet er ikke drikkende. Dette skyldes forurensning av vassdrag og grunnvann.

Selv om disse problemene er velkjente, tillates gruveselskaper som Pacific Rim å fortsette sin drift. Selskaper som henter ut metaller og samtidig forurenser og skader naturen. Det kanadiske selskapet som kom til El Salvador under frihandelsavtalen CAFTAs beskyttelse har kun ett mål for øyet: Uttak av det «edle» metallet gull.

Gruvedrift i El Salvador Interessen for gruvedrift i El Salvador ble vekket da metall- og gullprisen steg på det internasjonale markedet. Dette gav et kraftig insentiv for at gruveselskaper skulle øke sine investeringer med sikte på profitt. Selv om El Salvador er det minste og tettest befolkede landet på Latin Amerikas fastland, gjør naturressursene det attraktivt for internasjonale selskaper. Pacific Rim er et av selskapene som ønsker å drive gruven El Dorado i Cabañas.

Da selskapet startet sin leteaktivitet var det meningen å ta ut gull i dagbrudd. Denne typen drift krever at man sprenger vekk 20 tonn masse for hver unse gull (31 gram) man henter ut. I denne prosessen sprenger man ikke bare vekk hele fjell, man

Tema: Miljø

Gullet eller livet

Protest mot internasjonal gruvedrift i El Salvador ble møtt med drap. Regjeringen ble stevnet for retten i Washington D.C. da de ikke ga selskapet driftsrett.

Tekst: Hugo Andrés Alas Arteaga, tidligere sør-birgadist i Norge og frivillig i CORDES El Salvador. Oversatt av Bjørnar Urang Funderud. Illustrasjoner av Equipo Maiz.

forurenser også jordsmonn og grunnvann ved kjemikaliebruken i prosessen der gullet separeres fra annen masse. Blant de stoffene som blir brukt finner man cyanid, kvikksølv, arsenikk, bly, aluminium, diverse tungmetaller og syrer brukt til separering av metaller. Selskapet skyller alle disse slaggstoffene ut i vassdragene.

Landeets største elv, Lempa, vil bli forurenset.

Forverring av vannmangel Om selskapet får konsesjon, vil det dessuten bruke tusenvis av liter vann. Dette vil føre til økt press på lokalsamfunnene, som fra før opplever vannmangel. Konsekvensutredningen utført av Cuenca del Pacifico anslår at anlegget vil trenge 104.4 liter vann i sekundet, mer enn 3.2 millioner liter vann i året. Dermed vil driften av El Dorado kreve like mye vann på en dag som det en familie i området klarer seg med til hjemlige formål i 20 år.

Folkebevegelsens kamp Da Pacific Rim startet leteaktivitet ved El Dorado i 2002 førte det til bekymring for de miljøskadene gruven kunne medføre, og det tok ikke lang tid før innbyggerne i Cabañas merket forandringer; selv om selskapet kun hadde boret prøvebrønner, registrerte de fastboende at deres brønner tørket ut og at fisk lå død i de omliggende elvene.

På bakgrunn av dette mobiliserte lokalbefolkningen seg. De organiserte turer til bygder i Guatemala og Honduras som hadde erfaringer fra gruvedrift, og etter å ha blitt bedre kjent med de negative effektene driften har hatt der, begynte kampen mot utvinning i El Dorado. Flere aksjoner ble gjennomført for å stoppe Pacific Rim, hvis eneste mål er å hente ut gull uten omtanke for konsekvensene for lokalsamfunnet og miljøet.

Lokalsamfunnene gikk samtidig sammen og stiftet Nasjonal Front mot Metallutvinning (Mesa Nacional Frente a la Minería Metalica) i 2005. Det er en bred koalisjon bestående av lokale interessegrupper, forskningsinstitusjoner, miljøvernsorganisasjoner og religiøse grupper. Fronten har som hovedmål å forby metallutvinning i landet, samt å beskytte miljøet og menneskerettigheter gjennom forsvarlig og forskningsbasert politisk styring. Koalisjonen jobber også for å engasjere befolkningen i kampen mot utvinning ved å informere, mobilisere og organisere den. Arbeidet har hatt resultater: Det er nå stillstand i gruvedriften i El Dorado.

Men kampen denne folkebevegelsen fører har ikke vært uten tap. Bevegelsens ledere har mottatt voldstrusler i forsøk på å stagge deres aktivitet. Til nå har tre aktivister blitt drept i Cabañas: Den torturerte kroppen til Marcelo Rivera ble funnet i en landsbybrønn i juni 2009. Ramiro Rivera Gómez og Dora “Alicia” Recinos Sorto, som begge var uttalte kritikere av gullgruvene ble funnet drepte i desember samme år. Det er hevet over enhver tvil at voldsbølgen i Cabañas er resultat av tilstedeværelsen til Pacific

Høygravide Dora Sorto ble drept på veg hjem med nyvaskede klær og hennes to år gamle sønn på armen. Hun er en av tre motstandsledere som måttet bøte med livet.

Rim i regionen. Og rettsapparatet har vist seg ute av stand til å komme til bunns i drapene.

Posisjonen til nåværende styresmakter og den pågående rettssaken mot staten Regjeringens holdning til gruvedrift er nå å ikke tillate verken leteaktivitet eller utvinning. President Mauricio Funes har sagt ifra om at han vil godta ethvert lovforslag som «gjør det klart at det ikke vil bli åpnet for aktivitet som har letevirksomhet eller gruvedrift som mål», men denne lovgivningen mangler. Men ved å nekte Pacific Rim å operere, har staten blitt involvert i en internasjonal rettssak mot gruveselskapet. Pacific Rim saksøkte salvadoranske myndigheter 30. april 2009 for en domstol under Verdensbanken, med hjemmel i CAFTA-avtalen.

De krever en erstatning på 100 millioner dollar for å dekke letekostnadene. Det framstår som ironisk at det salvadoranske folk står tiltalt i en internasjonal domsstol for å ha forsvart sin selvråderett og sine liv mot et selskap som har benyttet seg av en rekke skitne triks for å få konsesjonene til gruvedrift i El Dorado.

Det salvadoranske folk står tiltalt i en internasjonal domsstol for å ha forsvart sin selvråderett

Valget mellom selvråderett og storkapitalens interesser Om El Salvador fortsetter å sette de store internasjonale selskapenes interesser fremfor lokal selvråderett, vil landet oppleve en sosial- og miljømessig krise som overskygger tidligere problemer. Landet er særlig sårbart grunnet sitt begrensede territorium og store folketetthet.

Landet er på ingen måte egnet for gruvedrift. Om vi tillater at gruveselskapene opererer, vil utslippene føre med seg en hel rekke sykdommer og andre problemer. Innfødte grupper vil fortrenges fra sine områder og mange salvadoranere vil miste sitt livsgrunnlag, i lag med grunnlaget for et velfungerende økosystem.

9

REDD i Mexico

Cecilie Hirsch

Tema: Miljø

REDD har vokst til et stort prosjekt gjennom internasjonale klimakonferanser og blitt holdt fram som den store løsningen på verdens globale problem: temperaturøkning. Men for hvem er REDD en løsning?

Tekst: Ingrid Fadnes, utekoordinator for solidaritetsbrigadene i Chiapas i 2012 og masterstudent i Latin-Amerikastudier ved UiO.

De aller fleste er enige om at skogbevaring er viktig og riktig for verdens klima, kunnskap og biologiske mangfold. Uenigheten ligger i hvordan bevaringen skal gjennomføres og finansieres.

Spørsmålet om det faktisk er bevaring det er snakk om dukker opp i debatten om skogprosjektet REDD – Reducing Emissiones from Deforestation and Degradation. Navnet tilsier at det er å redusere utslipp som en konsekvens av forandring i bruken av jord (degenerering) og avskoging som er det sentrale. Likevel stiller miljøorganisasjoner i Chiapas seg tvilende til om det faktisk er dette som er hovedfokuset for prosjektet.

God samvittighet for verdens rike Norge har gått i bresjen for REDD i flere land i verden. Gjennom UN-REDD programmet støtter foreløpig REDD+ beredskapsaktiviteter i 29 samarbeidsland i Afrika, Asia og Latin Amerika. I få land har prosjektet REDD gått fri for kritikk og som oftest går den på det samme. Kommer pengene fram? Blir lokalbefolkningen informert og konsultert? Fører REDD til bevaring av skog? Skal prosjektet hel- eller delfinansieres av karbonkvoter? Det siste er spesielt kritisert av flere miljøorganisasjoner, i nord som i sør.

Miljøorganisasjonen Otros Mundos i Chiapas blant andre, hevder at karbonkvoter er et system som lar rike land kjøpe seg god samvittighet.

REDD+ Mexico Mexico satser stort på REDD+ og produserer en hel mengde informasjonsmateriell om temaet. I dokumentet Visión de México sobre REDD+: hacia una estrategia nacional, framheves betydningen av å inkludere urbefolkningen som bor i skogen. Ifølge dokumentet innehar de både kunnskapen og erfaringene som trengs for å ta vare på det biologiske mangfoldet. På papiret kan det se ut som om det er enighet både blant urfolks- og miljøorganisasjoner, den meksikanske regjeringen og støttespillerne til REDD internasjonalt. Virkeligheten tegner seg noe annerledes.

10

– Redd er løsningen på klima- og fattigdomsproblemene i Chiapas. Prosjektet vil føre til økonomisk utvikling for urbefolkningen og vi vil stå fram som et godt eksempel for hele verden, sa delstatsguvernøren av Chiapas, Juan Sabines, etter klimatoppmøtet i Cancun i desember 2010. Den norske regjeringen la begeistret fram en felles erklæring signert Mexicos president Felipe Calderón og Jens Stoltenberg. Til felles kamp for et bedre klima, med REDD+ som den klare løsningen. Stoltenberg var selv på befaring i Chiapas april 2010 og uttalte etter båtturen i Lacandon-jungelen at; – Det har vært veldig informativt å se at bevaring av tropisk skog er en forutsetning for bevaringen av planter og dyr, og at det også beskytter levemåten til urbefolkningen.

Chiapas Den sørligste delstaten i Mexico, Chiapas, er REDDs store satsingsområde i Mexico. Delstaten er regnet som en av verdens viktigste grønne lunger. Det aktuelle området for REDD, Lacandon-jungelen, rommer over 19 forskjellige typer vegetasjon, rundt 8500 plantearter, 180 pattedyr, 666 fuglearter og mer enn 1200 typer sommerfugler, dette for å nevne noe. Lacandonjungelen er i tillegg rik på ferskvann, og elver og fosser er et vanlig skue på rundtur i Chiapas. Olje- og gassforekomster har blitt påvist innenfor samme område. Naturskjønne omgivelser, spektakulære fossefall og natur tiltrekker seg turisme fra hele verden, men i Chiapas er ikke bare det biologiske mangfoldet slående, det kulturelle er også viktig og veldig rikt. På tross av viktige naturresurser er Chiapas en av de fattigste delstatene i Mexico.

Chiapas' guvernøren, Juan Sabines, fra PRD, la om til en ny politisk diskurs da han ble valgt inn i 2006. Urbefolkningen skulle nå bli løftet fram, og Sabines investerte kraftig i å promotere Chiapas som den nye grønne og miljøvennlige delstaten i Mexico.

Han allierte seg med gamle kjenninger i Lacandon-jungelen, de såkalte Lacandonerne. De har helt siden 70-tallet hatt helt spesielle

Tema: Miljø

Bakgrunnsinformasjon: REDD: Reducing Emissiones from Deforestation and Degradation. REDD ble vedtatt i 2008 og samarbeider i dag med 35 land i Afrika, Latin-Amerika og Asia. Noe av bakgrunnen for opprettelsen av REDD er Stern-rapporten fra 2006 som konkluderte med at skogbevaring var det mest effektive og det mest økonomisk smarte for å bekjempe en global temperaturøkning.

Urfolksgrupper i Chiapas: Tzotziles, Tzeltales, Tojolabales, Choles, Zoques er de største gruppene, men det finnes mindre grupper som Mame, Chuj, Kanjobal, Jacalteco, Maya Caribes (Lacandón), Kakchikel og Mochó (Motozinleco), Quiché og Ixil. Disse deler seg inn i forskjellige språkgrupper og fremdeles er førstespråket for flesteparten av Chiapas urbefolkning deres eget språk. rettigheter. I et dekret utstedt av regjeringen til Echeverría i 1972 fikk Lacandonerne eiendomsrett over 614 000 hektar jord innenfor Lacandon-jungelen. På dette tidspunktet utgjorde Lacandonerne kun seks prosent av urbefolkningen i Chiapas. Dekretet gjorde dem til Mexicos største landeiere, hele 9000 hektar jord ble gitt til hver familie. Forskjellsbehandlingen og favoriseringen av denne gruppen er slående og kritikken fra både urfolks-, bonde-, og miljøorganisasjoner har vært hard. Titeres - marionetter - kaller Miguel Angel Garcia fra miljøorganisasjonen Maderas del Pueblo del Sureste dem. De blir av noen kalt et urfolk, men Garcia, hevder at dette er folk som har kommet fra Yucatán halvøya i nyere tid og at det ikke er noe mer opprinnelig og ekte med dem enn med andre urfolk i området, heller tvert i mot. Garcia og andre organisasjoner med ham mener dekretet ble laget for å gi selskaper som driver med ulovlig tømmerhogst fri adgang, og Lacandonerne ble satt til å «passe på» at ingen andre fikk tilgang til dette. Andre landsbyer innenfor samme området ble gjort til ulovlige inntrengere og de aller fleste tvangsflyttet derfra. Det er altså hit REDD+ skal, med norsk støtte.

PES til Lancandonerne Det er Lacandonerne som mottar økonomisk kompensasjon gjennom REDD+ i Chiapas. Hver familie får 2000 meksikanske pesos utdelt hver måned som betaling for å være «skogvoktere».

Betalingen blir kalt Payment for Environmental Services (PES) og skal i følge guvernør Sabines sikre framtida til de kommende generasjoner. I en tale Sabines holdt til Lacandonerne på en av sine utbetalingsrunder snakket han om framtidsutsiktene til de som mottar PES: – Dere trenger ikke å bekymre dere for hva deres barn og barnebarn skal leve av, de kommer til å takke dere, fordi de skal motta penger for å ta vare på skogen (...), de skal leve av skogbevaring, turisme og produksjon av palmeolje.

Motstanderne av REDD+ i Chiapas hevder at prosjektet er ment for å splitte opp urbefolkningen og gjøre enda flere bosetninger illegale. Skylden for hogsten av skog blir lagt over på småbønder framfor selskaper som driver med tømmerhogst og plantasjedrift.

Flere urfolks- og bondeorganisasjoner i Chiapas har uttrykt misnøye mot REDD+ og samlet seg om noen felles krav til

Susanne Normann

REDD+: «+» betyr at man i tillegg til degradering og degenerering av skog også inkluderer bevaring, bærekraftig forvaltning og en økt satsing på «karbonområder». I Mexico ble dette vedatt etter klimatoppmøtet COP 16 i Cancun, Mexico 2010.

REDD+ bygger opp under politikken som Zapatistene gjør opprør mot.

hvordan bevaring av skog i Chiapas bør gjennomføres. I 2010 og i 2011 organiserte de møter hvor dette ble diskutert og ut av møtene har to erklæringer kommet, La decalarción de Montes Azules.

Erklæringen legger til grunn at ingen urfolk kan anses for å være illegale eller at de invaderer jorda fordi urbefolkningen har en lang historie i Chiapas. Den slår i tillegg fast at bevaring av naturen er knyttet til en bevaring av deres levesett. De hevder at delstatsguvernøren og private selskaper skjuler sine økonomiske motiver gjennom å bruke REDD+ som løsningen på verdens klimaproblemer.

Schwarzeneggers grønne revolusjon Etter klimatoppmøtet i Cancun for ett år siden, inngikk delstatsregjeringen i Chiapas en avtale med Californias guvernør, Arnold Schwarznegger, og guvernøren Arnobio Marques de Almeida Junios fra Acre i Brasil. Dette er en avtale som sikrer salg og kjøp av karbonkvoter mellom de tre delstatene. Sabines kalte dette en invitasjon fra Schwarznegger om å bli med i hans «grønne revolusjon» og de er helt enige om at framtida skal bygges på fornybare energikilder som kommer fra skogområdene. Disse fornybare kildene er afrikansk palme som kan dyrkes i store plantasjer. Oljen fra palmen kan bli brukt som biodrivstoff, men brukes også til en hel rekke andre ting. Garcia fra organisasjonen Maderos del Pueblo hevder det er en forsvinnende liten del som brukes som biodrivstoff, men den økonomiske fordelen er stor fordi Sabines kan inkludere plantasjeområder som regnskogområder og dermed selge det som karbonkvoter. Garcia sier videre at problemet med å bruke store jordområder til plantasjedrift er at måten afrikansk palme dyrkes på utpiner jorda og fordriver tusenvis av plante- og dyrearter.

-REDD er bare et nytt navn for økonomisk utnyttelse og tvungen fordrivelse i Chiapas, skriver miljøforsker Silvia Ribeiro fra ETC (Grupo de acción sobre erosión, tecnología y concentración) i en kronikk i den mexicanske avisa La Jornada. Ribeiro påpeker også at REDD+ ikke formelt er satt i gang i Chiapas, men det er all grunn til å følge med på hvordan delstatsregjeringen går fram for å få støtte til prosjektet. Hun mener at dersom REDD+ blir gjennomført slik det ser ut nå, er alle menneskelige hensyn og hensyn til naturen undergravet av det økonomiske.

11

Tema: Miljø

Sort gull eller grønne skoger Foto/Tekst: Ben Speck og Karin Ananiassen.

Hver kveld blir himmelen over Yawepare lyst opp av den nærliggende oljeinstallasjonen. Støyen fra generatorene på anlegget gjør at det aldri er stille i Waorani-samfunnet. Dyrene blir skremt vekk av den konstante summingen og flykter dypere inn i jungelen.

12

Tema: Miljø

Den urørte regnskogen i Amazonas i Ecuador huser et av verdens mest artsrike økosystemer. I jorden under finnes det milliarder av fat med råolje. Allerede nå blir 59 000 fat utvunnet daglig fra Yasuní nasjonalpark. Leting etter olje foregår ikke i det skjulte – det involverer helikoptre, lektere og veirydding, borende plattformer, brønner og rør. Skogene herjes og lokalsamfunnene utsettes for en alvorlig helserisiko forårsaket av utilsiktede lekkasjer og bevisst avfallsdumping. Det nordøstlige hjørnet av parken, kjent som ITT, er idag et av de mest biodiverse områdene på jorden. Her fortsetter de ukontaktede stammene Tagaeri og Taromenane å leve i frivillig isolasjon og regnskogen forblir uberørt. Under jungelen ligger en fjerdedel av Ecuadors kjente oljereserver.

Stilt overfor dilemmaet om å ofre uerstattelig skog og kultur eller å snu ryggen til sårt tiltrengte inntekter, har den ecuadorianske regjeringen lansert et enestående initiativ. Ecuador har bedt det internasjonale samfunnet om å støtte landet økonomisk mot et løfte om å la oljen i Yasuní-ITT ligge i jorden.

Menneskene som bor i regionen er fanget i midten. Området er hjem for flere urfolk som Waorani-stammen. For bare en generasjon siden talte de 16 000 og bodde i fullstendig isolasjon. Idag har befolkningen sunket til 1000, og de fleste bor i etniske reservater. Offisielt har urfolkene juridiske rettigheter til sine forfedres jord, men det er kjent at oljeselskaper bestikker stammeledere med simple gaver eller skremmer dem med trusler og vold.

13

Tema: Miljø

Washington Huilca står i nærheten av hans hjem i Atahualpasamfunnet hvor han oppdrar sine ni barn til å leve i harmoni med naturen. Washington er opprinnelig fra det sentrale høylandet og en av de mange bosetterne som kom til Oriente på en tid da den ecuadoranske regjeringen oppmuntret til kolonisering av Amazonas. Familien flyttet siden til et sted i Atahualpa dypt i den urørte regnskogen for å unngå den utbredte forurensningen.

Washington leder nå sine naboer i kampen for å holde tømmerhoggere og oljeselskaper borte fra territoriet og for å opprettholde det unike miljøet.

14

Fjorten år gamle Trinidad Huilca er Washingtons eldste datter. I mange år bodde familien i et område hvor forurensning fra leting etter olje forgiftet jorden og vannet. Hun ble hardt rammet av forgiftning og led av kronisk oppkast og hudsykdom som fortsatt kan sees som arr og merker på kroppen hennes.

Rundt 59 000 fat med olje blir hentet ut hver dag under regnskogen i og rundt Yasuní Nasjonalpark, som rommer et av de områdene med størst biologisk mangfold på planeten. Oljesøl forekommer jevnlig, og utsetter befolkningen for alvorlige helseproblemer og sykdommer.

Tema: Miljø

Washington Huilcas hjem ligger dypt inne i den urørte regnskogen og kan bare nås til fots eller til hest.

Fem av hans ni barn er i skolealder og går to timer gjennom jungelen for å komme til skolen.

Ruby Huilca (9) med lillebror Juan (6 mnd) hjemme i familiens hus. Huset står på påler dypt inne i jungelen i Amazonas. Den selvforsynte familien lever i dyp respekt for naturen rundt dem.

Ocata Nihua fra Waorani-samfunnet i Yawepare forbereder en giftig pil til blåserøret sitt. Fordi ammunisjon er dyrt å kjøpe i Amazonas, bruker Waoraniene fortsatt piler og blåserør til jakt.

Ocata vokste opp i en nomadestamme uten kontakt med den ”siviliserte” verden. Stammen slo seg ned og grunnla landsbyen Yawepare da han var tenåring. I løpet av det siste tiåret har flere oljeborende plattformer dukket opp i området. Lydene og lyset holder dyrene på avstand og mennene fra Yawepare må dra på stadig lengre jaktekspedisjoner for å få mat på bordet. Ocata synes det er trist at mange av de yngre mennene velger å ta kortvarig oppdrag for oljeselskapene, fordi de er skuffet over de stadig vanskeligere jaktforholdene.

15

Tema: Miljø

Tepa Quimontari med palmeblad hun har samlet for å styrke veggene i det kommunale huset mot det kommende regnet. Tepa kommer fra Tagaeri-stammen, en av to stammer som fortsatt lever i frivillig isolasjon i ecuadoriansk Amazonas, men hun har ikke møtt familien sin siden hun giftet seg inn i den bofaste Waorani-klanen.

Tagaeriene er nomader som forflytter seg i et fast mønster fra sted til sted i løpet av året for å skaffe mat. Konflikter oppstår når stammen vender tilbake til et av sine områder etter et år og oppdager at vandrerutene er blokkert av en oljeinstallasjon eller en vei. Bruken av støyende kjøretøy og maskiner, samt forurensing av jord og vann i Tagaeri- og Taromenane-stammenes områder har trolig provosert fram angrep fra de isolerte gruppene.

16

Politibetjent Dario Gavilanoes står ved siden av spydene som ble samlet inn som bevis fra åstedet for de siste mistenkte angrepene fra tagaeriene eller taromenanerne i august 2009. Likene av en kvinne og hennes to barn ble funnet like ved et oljeanlegg bygget på urfolksterritorie. Washington Huilcas svigerinne, niese og nevø var ofrene. Mange lever i konstant frykt for de ukontaktede stammene, som har utført flere voldelige drap de siste årene.

Lokale NGOer i området forsøker å skape forståelse for de ukontaktede stammenes liv og utfordringer, og dette er også Washingtons ønske. Han ønsker å gjøre lokale arbeidere - på miljøproblemene som oljeselskapene forårsaker. ITT overlapper med et større urfolksreservat og Yasuní nasjonalpark. På tross av at urfolksreservatet skal beskytte ukontaktede folk, blir det fortsatt utvunnet olje i disse områdene.

Tema: Miljø

Yasuní­ITT

­ en alternativ innfallsvinkel

Med kort tid igjen har Yasuní-ITT-initiativet lansert en global kampanje for å øke bevisstheten omkring prosjektet og skaffe til veie bidragsytere slik at initiativet blir forlenget etter evaluering i desember i år.

Tekst: Joakim Hjertholm, masterstudent i Latin-Amerikastudier ved Universidad Andina Simón Bolívar i Quito, Ecuador.

Over fire år etter at arbeidet startet har man oppnådd bred internasjonal støtte hos alt fra enkeltpersoner og private virksomheter til regionale og nasjonale myndigheter, såvel som FN. Listen over bidragsytere øker stadig, men bidragene forblir små og det er usikkert om fristen blir forlenget.

Yasuní-ITT-initiativet er grunnsteinen i en alternativ innfallsvinkel til klimaendringene. Utviklingskonseptet ble presentert av den ecuadorianske presidenten under FNs klimakonvensjon i Cancún i 2010, men er et resultat av en lang prosess med flere års arbeid både fra myndighetene og sivile organisasjoner i landet. Ved ikke å utvinne de 846 millioner oljefatene i Yasuní-ITT-oljefeltene vil Ecuador forhindre 407 millioner tonn klimagassutslipp. Bidragene på rundt 3,6 milliarder over 13 år vil verne om regnskogen, og i tillegg bidra til en alternativ sosioøkonomisk utvikling i Ecuador.

Det gode liv Siden fremveksten av den politiske sentrum-venstre alliansen Alianza PAIS, ledet av president Rafael Correa, har myndighetene arbeidet aktivt for en alternativ utviklingspolitikk. Et bredt spekter av sivile aktører, blant annet urfolkog miljøorganisasjoner støttet Correa under valgkampen, og hans løfte om å gjenvinne nasjonal suverenitet. En ny grunnlov fra 2008 tildelte rettigheter til naturen og startet en prosess for opprettelse av kanaler for økt medbestemmelse og samarbeid mellom staten og sivilsamfunn. Denne nye visjonen er bygget rundt begrepet «det gode liv», basert på harmoni mellom menneske og naturen (Sumak Kawsay på kichwa-språket). I praksis har dette skapt en sterk spenning mellom midler og mål for ecuadoriansk utviklingspolitikk, hvor naturressursutvinning har fått en fornyet og polemisk rolle i utformingen av ecuadorianske utviklingsstrategier.

Istedenfor harmoni og dialog har vi paradoksalt sett en voksende spenning mellom en styrket stat og et kritisk sivil samfunn.

Veien mot målet for Yasuní-ITT har vært vanskelig og preget av denne spenningen. Regjeringen har nektet å utelukke utvinning i Yasuní-ITT og forslaget har vært omstridt fra starten av. Den sterke posisjonen som oljesektoren har i landet, gjør at planleggingen av en Plan B, som søker utvinning av feltene, fortsetter. Petroamazonas har klar prosjektering med oljekonsesjoner for kinesiske og brasilianske selskaper, og har det siste året gjennomført en

konsekvensutredning for befolkningen og miljø i området.

Petroecuador har begynt byggingen av infrastruktur for prosjektet.

Regjeringen blir forbundet med prosjektetet, men spiller på begge lag i saken. Utenriksminister Patiño reiser rundt i Europa for å samle støtte til Yasuní, mens president Correa i sin ukentlige tale legger ut i detalj om nødvendigheten av oljeraffineriet i Manta ved Stillehavet. Raffineriet er tiltenkt å foredle omkring 100 000 fat olje fra ITT daglig.

Misforholdet og uklarhetene mellom ord og handling skaper mistillit blant viktige forhandlingpartnere, i tillegg har lokale saker knyttet til ytrings- og pressefrihet påvirket hvordan landet har blitt sett på utenfra.

Bred støtte i befolkningen Samtidig er det gjort et viktig arbeid nasjonalt og internasjonalt som har gjort det politisk vanskelig å se bort fra prosjektet og at kostnaden av å skyve initiativet til side til fordel for oljeutvinning, har økt betraktelig. Meningsmålinger viser 78 % støtte i befolkingen. Det siste året har prosjektets strategi søkt bidragsytere utover nasjonale regjeringer. Siden da har man aktivt hatt en informasjonsstrategi internasjonalt og nasjonalt rettet mot det sivile samfunn og privat sektor, under slagordet «Yasunízate».

Den 3. august 2010, ble det undertegnet en avtale om et eget Yasuní-ITT fond som skal administreres av FN sitt utviklingsorgan United Nations Development Program (UNDP) og styres av den ecuadorianske regjeringen, ecuadoriansk sivilsamfunn og donorer. Et fond som til nå har fått omkring 2 millioner dollar inn på konto, men med løfter og forpliktelser på omkring 65-70 millioner dollar fra Italia, Spania, Chile, Peru, Colombia, Australia, Georgia, Brasil, land i Mellom-Amerika og i Europa. I tillegg ble det gjennomført en nasjonal innsamlingsaksjon den 22. november hvor det ble innsamlet 2,9 millioner.

Gode utsikter for innsamlingen Leder for innsamlingen, Ivonne Baki, har nylig uttalt at man vil oppnå innsamlingsmålet på 100 millioner dollar, og visepresident Lenin Moreno har antydet at Ecuador vil være villig til å vente lenger på de nødvendige bidragene fra det internasjonale samfunnet. Initiativets framtid skal evalueres den 16-17. desember. Det spekuleres i om en ny frist vil bli satt til etter presidentvalget i 2013.

17

Tema: Miljø

Kan Cerradoen bergast?

Eit forslag om å tillata meir jordbruk i Amazonasregionen mottek massiv motstand frå miljøvernorganisasjonar, men kan dette gje nytt håp for berging av landet si sårbare savanne – Cerradoen?

Tekst: Bjørnar Urang Funderud, tolk og styrerepresentant for LAG-Bergen. Basert på eit intervju med Donald Sawyer av Marte Høyby og Ingrid Fadnes frå september.

Cerradoen er eit enormt savanneområde i det sentrale Brasil. Den dekkar heile 24 prosent av landet og er i dag utsett for aggressiv hogst. Dette er verdas mest artsrike savanne og lite regn ligg til grunn for vegetasjon med særleg djupe røter som løftar grunnvatn til overflata og difor truleg er avgjerande for vatnbalansen i regionen. Pågåande rydjing av skog til fordel for grasartar og soyabønner og andre cash-crops kan visa seg å gje eit turrare klima og setja både jordbruket og det ville økosystemet i fare.

Sidan 1965 har Brasil hatt verdas strengaste skogregulering.

Skogkoden (Código Florestal) regulerar kor stor del av eigedomen ein jordeigar kan rydja til jordbruk eller andre føremon. I Amazonasregionen er heile 80 prosent av arealet sett av til skog.

Lova har i liten grad blitt fulgt og store område er blitt rydja ulovleg. I november godkjende senatet eit forslag til lovendring som er meint å mjukna opp skogkoden. Lovendringa skal gjennom ein andre runde i kongressen og behandlast av president Dilma Rousseff før den kan bli gjeldande. Forslaget mottek massiv kritikk i internasjonal presse, sidan det vil tillata rydjing av vegetasjon nærare vatnvegar (ei 30 meters frisone vil bli redusert til 15) og ikkje minst sidan det gjev amnesti for område som er blitt ulovleg rydja mellom 1965 og 2008.

Nasjonale og internasjonale miljøvernorganisasjonar har lenge

kjempa for å redusera hogst i Amazonas og medan rydjinga her har blitt redusert dei siste åra, er andre område under sterkt press.

Med den internasjonale miljøkonferansen Rio +20 i emning blir skogkoden stadig strengare handheva. Donald Sawyer, professor ved Institutt for Samfunn, Befolking og Natur (ISPN) ved Universitetet i Brasilia, fryktar at det gjeldande lovverket tvingar bønder frå regnskogen over i eit område med mindre streng regulering: den brasilianske Cerradoen.

– Om me tek 85 millionar hektar ut av produksjon i tettare befolka område nær kysten, i sør, søraust og nordaust, vil jordbruksaktivitetar trekka inn i landet og det er nettopp i Cerradoregionen det framleis er rom for lovleg skogrydjing. Cerradoen er óg mykje betre eigna til storfedrift og jordbruk, fordi han ligg nærare byar og infrastruktur og i det heile er enklare å driva enn den fuktige regnskogen, seier Sawyer.

I Cerradoen er berre 20 til 35 prosent av vegetasjonen verna. I følge Sawyer kan ei oppmjuking skogkoden i Amazonasregionene letta presset på Cerradoen.

– Det verkar ikkje for meg som ein god ide å la millionar av hektar jord stå i ein langsam gjenvinningsprosess, der den ikkje blir brukt i produksjon og heller ikkje har særskild stor økologisk verdi, berre for å rydja urørt skog og savanner lengre inn i landet.

Folk og røvere i Latin­Amerika

Det finnes medieblogger, matblogger og rosablogger. Nå kan du lese Latin-Amerikablogg på norsk!

Tekst: Eva Fjellheim. Kontakt: lagbloggen@gmail.com

I midten av desember lanseres den splitter nye bloggen Folk og

røvere i Latin-Amerika på www.lagbloggen.no.

Redaksjonen i Trondheim ønsker å nå bredt ut til lesere med spesiell interesse for Latin-Amerika. Bloggen skal være et levende, engasjerende og aktuelt forum for både formidling og debatt. Skribentene er hovedsaklig latinamerikanere i Norge og nordmenn i Latin-Amerika, og de er alle kilder til førstehåndsinformasjon og unik kjennskap til kontinentet. Med jevnlige innlegg ønsker de å formidle et variert og nyansert perspektiv på et vidt spekter av tema som berører latinamerikanske forhold, med fokus på saker som ikke blir satt på dagsordenen i media.

Bloggen er et forum som er lett tilgjengelig og lett å lese, men som ikke mangler kvalitet av den grunn. Det er en fin måte å

18

finne aktuelt og spennende stoff om Latin-Amerika uten nødvendigvis å måtte grave seg ned i tunge faglige artikler. Leseren kan forvente seg innlegg som både formidler personlige historier om hverdagsliv, og betraktninger rundt aktuelle nyhetssaker, eller mer tematiske bidrag som omhandler tema som miljø, urfolk, kvinner og politikk. Også bilder, lydklipp og videoer brukes for å gi et innblikk i den Latin-Amerikanske virkeligheten. Målet er å skape en side for informasjon og debatt åpen for alle.

Dersom du har lyst til å bidra til bloggen kan du ta kontakt med redaksjonen. Det eneste som kreves av både skribenter og debattanter er at de respekterer den enkle bloggfilosofi ;

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man blogge hva man vil!

Meninger

Audun Husby

Ungdommens valg

Under årets valg seilte ungdommen opp som Nicaraguas avgjørende politiske styrke, og de stilte seg bak "diktatoren" Daniel Ortega. Er det så ille?

Tekst: Adrian Bergmann, konfliktarbeider i Transcend International.

Som politiker og president er Daniel Ortega kanskje ikke så ulik andre før ham – stormannsgal, maktsyk og korrupt. Det har heller ikke vært et valg i Nicaraguas historie uten uregelmessigheter og ulovligheter, og årets valg var intet unntak. Det dreier seg om et elitenes spill, og de fleste som avla sine stemmer i nasjonalvalget 6. november vil nok si at partipolitikk i Nicaragua er en farse.

Den nicaraguanske grunnloven forbyr gjenvalg av presidenter, men dette forbudet sørget Ortega for å fjerne i 2010. Offentlige midler og ansatte har blitt brukt i valgkampen, elever har måttet delta i partiaktiviteter, valgmyndighetene fremstår ikke som uavhengige av presidenten, og det fantes ikke effektiv valgobservasjon på valgdagen. Listen med kritikkverdige forhold fortsetter – og er lang.

Opposisjonens frontkandidat, Fabio Gadea, kjørte en kampanje uten stort annet program enn å skulle fjerne "diktatoren".

Oppslutningen ble mager, men spenningene i landet har økt; i måneden som har gått siden valget har det sågar blitt begått flere politisk motiverte drap.

To nøkler til å forstå valget Hvordan har det seg da at Ortega vinner valget med 63 prosent av stemmene, opp fra 36 prosent i 2006? Hvorfor fylles gatene av hundretusener som feirer regjeringspartiets seier?

Ganske riktig kjørte sandinistpartiet en forrykende valgkamp, og de vet å begeistre. Det er imidlertid ikke lenger den gamle generasjonen sandinister fra krigens dager det står på når et valg skal vinnes for Ortega og Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN). Her ligger den første av to nøkler til å forstå høstens valg:

Et flertall av dagens nicaraguanske befolkning ble født etter 1990, og i år stemte den første rene etterkrigsgenerasjonen. Titusener av unge ble effektivt rekruttert, og ser vi fremover er det sannsynlig at sandinistene har sikret seg ung støtte også for fremtidige valg.

Dernest, enten det er kynisk populisme eller en realistisk utviklingsstrategi, har svært mange nicaraguanere dratt en eller annen fordel av sandinistenes styre. Regjeringen har ikke rokket ved grunntrekkene i nicaraguansk samfunnsliv eller økonomi, men satset massivt på tilskudd og kreditt for å øke produksjonen, utdeling av husdyr for å håndtere feil- og underernæring, utdeling av byggematerialer, samt utbygging av gratis klinikker og skoler for å gi et basistilbud til flere, blant mangt annet. Opposisjonen kunne ikke tilby noe klart alternativ.

Demokrati fremfor alt?

Opposisjonen spilte demokratikortet, og tapte så det suste; Ortega ble gjenvalgt og FSLN fikk absolutt flertall i nasjonalforsamlingen. Bør det uroe oss?

Solidaritetsbevegelsen, vi som er mer interesserte i folket enn i lederne, blir stående igjen med et tankekors som vil følge oss i årene som kommer: Hvordan kan vi forholde oss til ledere som nyter oppslutning i befolkningen, men ikke alltid spiller etter de demokratiske regler? Eller, på den annen side, burde det ikke bekymre oss mer at «grunntrekkene i nicaraguansk samfunnsliv og økonomi» forblir de samme?

Sist, men ikke minst, hvordan skal vi forholde oss til «folket» i Nicaragua fremover når den eneste store folkelige bevegelsen er FSLN? Svarene ligger neppe i elitenes demokrati.

19

Generalenes tilbakekomst Vil generalenes tilbakekomst bety at militæret får en mer sentral rolle i Mellom-Amerika? Hva forteller det om den demokratiske situasjonen i regionen?

Tekst: Elin Cecilie Ranum. Medlem av LAG og Programkoordinator for Mellom-Amerika i Utviklingsfondet.

på. Det er fortsatt sterke krefter som ønsker å bevare status quo, og som er villige til å ta i bruk gamle triks for å opprettholde den gamle maktbalansen. Statskuppet i Honduras i juni 2009 er det mest synlige og alvorlige eksempelet på dette. Kuppet viste tydelig at ikke alle følger demokratiets spilleregler og at hæren fortsatt spiller en viktig politisk rolle. Selv om kuppmakernega fra seg makten noen måneder senere, preges landet fortsatt av den store politiske konflikten det medførte. En rekke sosiale bevegelser, organisasjoner og politiske opposisjonelle anerkjenner fortsatt ikke Honduras' president to år etter at han ble valgt, og den sittende regjeringen har derfor ikke legitimitet i store deler av befolkningen.

Trusler og vold mot kritiske røster viser at gamle midler fortsatt tas i bruk i forsøket på å dempe opposisjonens stemmer.

Valget av den guatemalanske eks-generalen Perez Molina representerer en urovekkende utvikling i landet.

Da Guatemala, som siste land i rekken, underskrev fredsavtalen i desember 1996 var optimismen stor i Mellom-Amerika.

Fredsavtalen markerte slutten på 36 års borgerkrig, og med dette kunne en samlet region legge en lang fortid med autoritært styresett, militærdiktatur og borgerkrig bak seg. I dag blir omtrent 50 mennesker drept daglig i El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua. Dette er langt fra den hverdagen befolkningen i disse landene hadde håpet på da krigsvåpnene ble lagt ned og sivile regjeringer erstattet generalenes styre. De gamle utfordringene består eller har blitt erstattet av nye. Mens sterke krefter prøver å opprettholde maktbalansen og forhindre reelle endringer, venter folk fortsatt på at demokratiet skal føre til synlige forbedringer i deres hverdag. Dersom statene ikke klarer å løse grunnleggende utfordringer, vil demokratiprosessen kunne stagnere og demokratiet svekkes.

Viktige framskritt El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua har utvilsomt gått gjennom viktige og positive endringer de siste to tiårene. Det blir jevnlig avholdt frie valg hvor alle politiske aktører kan delta og både i El Salvador og Nicaragua har valg ført til at motstandere som tidligere kjempet mot hverandre i skyttergravene har utvekslet nøkler til regjeringskorridorene på fredelig vis. Overgangen til demokrati førte også til at militæret mistet sin sterke maktposisjon.

Ytringsfriheten har økt og det har vært en sterk reduksjon i brudd på menneskerettighetene. Sosiale bevegelser og andre organisasjoner fra det sivile samfunn har fått nytt rom for deltakelse, og det er flere eksempler på et gryende lokaldemokrati.

Manglende respekt for spillereglene Selv om dette er viktige og positive endringer, betyr det ikke nødvendigvis at det har blitt reelle endringer i måten makt utøves

20

Feilslått kriminalitetspolitikk Manglende vilje til endring har også ført til at mange av de grunnleggende årsakene til borgerkrigene og opprør i regionen fortsatt består. Store sosiale ulikheter, marginalisering og et ekskluderende samfunn som byr på få muligheter for store deler av befolkningen er bare noen av faktorene som har ført til en enorm økning i sosial og økonomisk vold etter overgangen til fred og demokrati. Det begås over 15. 000 drap hvert år i El Salvador, Guatemala, Honduras og Nicaragua der Honduras topper statistikken i 2011 med 82 drap per 100 000 innbygger. MellomAmerika regnes dermed for å være et av verdens mest voldelige områder. Nicaragua er et hederlig unntak, men i likhet med de andre landene er ran og overfall, kidnappinger, narkotrafikk og andre former for organisert kriminalitet en del av hverdagen.

De skyhøye kriminalitetstallene har ført til stor grad av usikkerhet og frykt. Myndighetenes manglende respons og kapasitet til å redusere volden har ført til sterkere krav om raske og drastiske løsninger. Bekjempelse av vold og kriminalitet har derfor vært hovedtema i flere valgkamper. Dessverre har dette skjedd gjennom en populistisk debatt hvor nulltoleransepolitikk og økte straffer har dominert debatten. Det har vært lite rom for en bred offentlig debatt og forslag om forebyggende tiltak som kan tar fatt i årsakssammenhengen til voldsproblemet.

Sosial rensing og politisk vold Mangelen på synlige resultater har resultert i lav tillit til både politi, rettsvesenet og myndighetene generelt. Lav oppklaringsprosent i kriminalsaker har også skapt grobunn for en økende tendens om å ta loven i egne hender. Flere tilfeller av lynsjinger i Guatemala er det mest brutale eksempelet, mens egenjustis ofte skjer mer tildekket i andre deler av regionen. Grupper som driver sosial rensing har også gjenoppstått. Det er særlig gjengmedlemmer, transvestitter og homoseksuelle som blir sett på som uønskete elementer av disse gruppene. Forbindelser mellom strukturer for sosial rensing og statlige institusjoner som politi og innenriksministeriet ble avslørt for noen år siden, og vitner om hvordan kriminelle strukturer har infiltrert statsapparatene. Det er vanskelig å kartlegge dimensjonene av dette, men tette bånd

Generalenes tilbakekomst Det var nettopp løfter om nulltoleranse mot kriminelle grupper som bidro til at tidligere general Otto Pérez Molina gikk triumferende ut av presidentvalget i Guatemala i november, og en stor del av befolkningen stoler nå på at generalen som var en sentral figur i hæren under borgerkrigen skal rydde opp. Litt over to år uten reduserte drapstall var nok til at El Salvadors president Mauricio Funes byttet ut sikkerhetsministeren og innsatte en avtroppende general i stedet.

Generalenes tilbakekomst forsterker trenden fra slutten av 1990-tallet, da hæren ble satt inn for å støtte de sivile politistyrkenes i kampen mot kriminaliteten. Tusener av soldater har patruljert gatene sammen med sivile politifolk, uten at dette har ført til en reduksjon av vold og kriminalitet.

Men hva er det så som er problematisk med bruk av militæret i politiarbeid og tidligere generaler som påtar seg sivile verv? Med tanke på hærens historiske rolle i Mellom-Amerika var reduksjon av hærens størrelse og dens maktposisjon et av de viktigste resultatene av fredsavtalene for både Guatemala og El Salvador.

En viktig del av dette var et klarere skille mellom offentlig ro og orden og nasjonal sikkerhet, slik at hærens mandat ble begrenset til beskyttelse av rikets sikkerhet mot eksterne fiender. Politiet og sikkerhetsstyrkene spilte en nøkkelrolle i overgrepene mot egen befolkning under de autoritære regimene og militærdiktaturene, og dette var derfor et stort framskritt. Bruken av hæren i politiarbeid og valg av tidligere generaler til å lede sivilt politiarbeid øker risikoen for militarisering av sikkerhetsarbeid, og bryter mot grunnleggende normer for et velfungerende demokrati. Dette kan også undergrave reformer og politiet sivile karakter. Om sosial og økonomisk vold også blir definert som en trussel mot nasjonal

Corbis.com

mellom narkokarteller og politikere eller makthavere har vært synlige i flere tilfeller. Dette er ikke et nytt fenomen, og mange av relasjonene stammer fra borgerkrigsperioden. I dag truer dette de demokratiske og statlige institusjonens uavhengighet og styringskapasiteten i landene.

Selv om en stor del av drapene kan karakteriseres som sosial eller økonomisk vold, er det også flere eksempler på politisk motiverte drap. Kampen om råderett over naturressurser og faglig organisering er to betente temaer, og fagforeningsledere og miljøaktivister har blitt ofre for politisk drap. I Honduras har også journalister og medlemmer av motstandsfronten vært utsatt, og menneskerettighetssituasjonen generelt har blitt sterkt forverret siden statskuppet. I en kontekst med skyhøye voldstall er det enkelt å framstille politisk motiverte drap som sosial eller økonomisk motivert vold. Manglende dokumentasjon, liten vilje fra rettsapparatet til å etterforske sakene, og lite fokus fra media har ført til liten oppmerksomhet rundt denne tendensen. Politisk vold er et stort tilbakeskritt, og det er farlig når politisk motiverte drap pakkes inn og skjules under et stort teppe av sosial og økonomisk vold.

Sikkerhet og garanti for individuelle rettigheter har ofte blitt stilt opp mot hverandre, og flertallet av innbyggerne velger sikkerhet foran garantier for andres rettigheter. Det svekker også folks tro på demokratiet, når staten ikke klarer å dekke folks behov for trygghet. Flere sammenligner situasjonen i dag med tilstanden under de autoritære regimene, hvor volden ofte var mer forutsigbar og politisk motivert. Dette har ført til økt støtte til autoritære ledere og aksept for autoritære regimer for å få bukt med volden.

Militæret overtar stadig flere av politiets oppgaver, for å fremme ”den interne sikkerheten”. Her fra Honduras etter statskuppet.

sikkerhet vil bruk av hæren og militære taktikker i bekjempelse av den bli legitimert. Dette øker risikoen for en fortsatt feilslått politikk og vil være et stort tilbakeskritt etter det som ble oppnådd gjennom fredsavtalene.

Blir det et oppgjør med fortida?

Når tidligere sentrale personer under de gamle sikkerhetsapparatene har myndighet over rettsapparatet er det også enda mindre sannsynlig at landene vil ta et oppgjør med fortida. I Gautemala og El Salvador mistet henholdsvis 200 000 og 75 000 mennesker livet i løpet av borgerkrigene. Sannhetskommisjoner i hvert av landene har ansvarliggjort staten og de nasjonale sikkerhetsstyrkene eller paramilitære grupper for de aller fleste overgrepene begått mot sivilbefolkningen. Amnestilover har begrenset mulighetene for oppgjør med fortida og straffeforfølgelse av de ansvarlige. Flere ante håp om begynnende prosesser i El Salvador, men disse har ikke blitt videreført. Med Pérez Molina ved makten i Guatemala er det få utsikter til et oppgjør i Guatemala. I tillegg til ofrenes legitime krav om oppklaring av overgrepene, er et oppgjør viktig i arbeidet for å styrke rettsstaten og redusere straffefrihet.

Det er en rekke faktorer som har ført til dagens situasjon. De Mellom-Amerikanske statene har hatt svake institusjoner siden overgangen til demokrati. Dette skyldes både manglende reformer, dårlig gjennomførte reformer og i noen tilfeller bevisste forsøk på å motvirke effekten av reformene.

Uten politisk vilje til en reell endringsprosess, respekt for de demokratiske spillereglene og en kursendring i kriminalitetspolitikken kan demokratiseringsprosessen i Mellom-Amerika stagnere og på sikt undergraves. Politisk vilje er viktig for at framskrittene som har blitt oppnådd ikke skal viskes ut og for å gi folket tilbake troen på demokratiet og et bedre og fredeligere samfunn.

«Flere sammenligner situasjonen idag med tilstanden under de autoritære regimene»

21

Å styre med jernhånd Når søndagsbilaget i en av Guatemalas største aviser viser overskriften Panic room - redd din families liv, vitner det om et samfunn grepet av frykt. Frykten gir grobunn for en politikk som serverer enkle løsninger på et komplekst problem.

Tekst: Anne Håskoll-Haugen.

kriminalitet har gode vekstvilkår. Et sunt samfunn har en kriminalitetsrate på mellom 0 og 5 mord per 100.000 innbygger per år. Når dette tallet passerer 8, snakker man om kriminalitet som epidemi. El Salvador, Guatemala og Honduras er oppe i tall mellom 24 og 43 mord per 100.000 innbyggere per år (2006). FN har beskrevet triangelet som «the most dangerous place in the world». International Crisis Group har kalt Guatemala «a paradise for criminals».

Nulltoleransen går i stor grad utover de fattige i samfunnet.

Sikkerhetssituasjonen i Mellom-Amerika er i noen land verre enn under konfliktene som raste der på 80-tallet. Øverst på voldsstatistikken figurerer Guatemala, Honduras og El Salvador og hvert år overgår de seg selv i antall drap. Volden har blitt en epidemi som påvirker økonomisk utvikling, helse og forholdet menneskene i mellom. I denne konteksten har mano dura, hard hånd- politikken seilt opp som svaret; ideen om at vold må møtes med mer politi og strengere straffer.

Myndighetenes jernhåndpolitikk tilfredsstiller kanskje velgernes behov for å føle at situasjonen håndteres, men det er lite som tyder på at det fungerer.

Teorien om det knuste vinduet Teorien om det knuste vinduet ble introdusert i 1982 av samfunnsviterne James Q. Wilson og George L. Kelling. Den tar utgangspunkt i at småkriminalitet baner vei for mer alvorlige forbrytelser og at nulltoleranse ovenfor all kriminalitet er avgjørende. Dersom et vindu blir knust og ingen gjør noe med det - sier teorien - vil det ikke gå lang tid før enda et vindu blir knust.

Snart vil noen kanskje søle til veggene med graffiti, kanskje bryte seg inn i huset, okkupere det, tenne på, før til slutt hele nabolaget er ødelagt. Teorien er svært omdiskutert, men har likevel banet vei for store politireformer. Mange kjenner til New Yorks ”zero tolerance” på 1990- tallet, ledet an av borgemesteren Giuliani.

Men teorien om de knuste vinduene har ikke empirisk belegg, i følge kritikerne. Å håndtere en kriminalitetsepidemi med strengere straffer og nulltoleranse tar utgangspunkt i at årsaken til kriminalitet er manglende frykt for represalier, mangelen på politi, manglende kapasitet i fengslene og treg saksbehandling.

Kriminalitet er en individuell handling, et ordensproblem. Men kriminalitet av det omfanget vi snakker om her, er først og fremst et symptom på et samfunn som ikke fungerer. Men det er lettere å innføre strengere straffer og ansette flere politifolk, enn å hanskes med fattigdom, arbeidsløshet, manglende skolegang, politisk ekskludering og et lite fungerende statsapparat. Det enkle er ikke alltid det beste.

Kriminalisering av fattigdom Studier av maras, kriminelle gjenger i Latin-Amerika, viser at mano dura, som førte til massive fengslinger, gjorde det mulig for maraene å organisere seg på en måte de aldri før hadde hatt mulighet til. I fengslene skjedde en massiv nyrekruttering blant unge menn som allerede næret et hat til myndighetene. Ungdom, og særlig unge menn, er spesielt utsatt for å havne på den gale siden av loven og risikoen øker ved manglende skolegang, manglende jobbmuligheter og fattigdom generelt. Å bli ekskludert fra samfunnet i ung alder skaper et anstrengt forhold til myndighetene og veien til gjengene, som tilbyr penger og trygghet, blir kortere. Et demografisk trekk som kjennetegner Mellom-Amerika er nettopp en svært ung befolkning; i Guatemala er 70 prosent under 30 år.

«Mer våpen og politi gjør ingenting med årsakene til kriminalitet»

Kriminalitetsepedemi El Salvador, Guatemala og Honduras sliter med mange av de samme problemene. Historisk sett er dette svake stater, preget av kupp, militære konflikter, korrupsjon og skjev økonomisk fordeling.

Mye av bagasjen fra denne tiden ligger igjen, og i tillegg har vold og mord seilt opp som den store samtidige utfordringen. Mye av kriminaliteten er knyttet til narkotika som smugles til markeder i USA, og i retur smugles håndvåpen. Legger man til arbeidsledighet, lave lønninger, kort skolegang og at halvparten av befolkningen lever under fattigdomsgrensen, er det lett å se at

22

Anne Håskoll-Haugen

Myndighetene møter hardt med hardt i kampen mot stadig økende vold og kriminalitet, men resultatene av jernhåndspolitikken lar vente på seg.

Mano dura innebærer i tillegg stor fare for menneskerettighetsbrudd fordi myndighetene ikke har kapasitet til å gjennomføre en slik politikk. Politiutdannelsen er kort, og listen over krav for å komme inn på akademiet er enda kortere og lave lønninger frister til korrupsjon.

Heller ikke rettsystemet eller fengslene har kapasitet til å gjennomføre en mano dura-strategi. Straffefriheten i Guatemala er på 98 prosent og massive fengslinger vil mest sannsynlig føre til at fengslene fylles til randen med personer mistenkt for forbrytelser, men uten rettslig dom. Å holde en stor andel av en arbeidsfør befolkning fengsel, er i tillegg svært kostbart. Nulltoleranse er i virkeligheten også en selektiv nulltoleranse som rammer utvalgte segmenter av samfunnet, en kriminalisering av fattigdom. Mano dura skaper en voldsom spenning mellom befolkning og myndigheter og Latinobarometro 2011 forteller at 82 prosent av guatemalanerne stoler ikke på myndighetene. Den 6. november vant den pen-sjonerte generalen Otto Pérez Molina valget i Guatemala etter en valgkamp med mano dura som største salgsvare. Etter seieren uttalte han til landets største avis at han ville bruke 70 prosent av tiden sin på sikkerhet. I sitt slagord lover han at jernhånden skal kombineres med hode og hjerte, hva han legger i dette gjenstår å se. Med Pérez Molinas seier har mano durapolitikken for alvor fått sitt fotfeste i Guatemala.

Et fryktelig samfunn Fred er mer enn fravær av krig, og selv om de militære konfliktene er over, venter befolkningen enda på en sosial fred. Epidemien har store samfunnsmessige konsekvenser. En studie utført av USAID i 2006 antok at rundt 15 prosent av BNP i regionen går tapt på grunn av volden; tre ganger mer enn i utviklede land. Dette går ut over offentlige investeringer i skole, helse og infrastruktur. I tillegg kommer de usynlige kostnadene i form av frykt, usikkerhet, ødelagt livskvalitet og mulighet til utvikling. Latinobarómetro 2011 oppgir at 80 prosent av guatemalanere ikke stoler på sine medborgere og politikene vet å spille på denne frykten. Med terror og voldtektsbølge har også vi i Norge i den senere tiden fått smake på politikere som fristes til å servere enkle løsninger på komplekse samfunnsproblemer. Vi har diskutert om politiet skal bære våpen og antall overvåkningskameraer, og akkurat som MellomAmerikanerne må vi nå spørre oss om dette er løsningen.

Kriminalitet vil alltid være en del av ethvert samfunn, men mer våpen og politi gjør ingenting med årsakene til kriminalitet. Å behandle mennesker med jernhånd skaper ikke trygghet, men frykt og mer vold.

«Nulltoleranse er i virkeligheten også en selektiv nulltoleranse som rammer utvalgte segmenter av samfunnet, en kriminalisering av fattigdom»

23

Cuba i endring Etter at reformprosessen startet i 2010, har Raúl Castro åpnet veien for flere private initiativ og vi har blitt vitne til en økt toleranse på flere kulturelle felt. Så hvordan ser den cubanske framtiden ut?

Intervju ved Nicolás Pascual Kilberg og Iselin Mohn Matre. Oversatt og tilpasset av Cecilie Maria Ness.

LatinAmerika møtte cubaneren Rafael Hernández, statsviter og redaktør for bladet Temas, på KIK-konferansen i Bergen i høst .

Hvordan har det cubanske samfunnet utviklet seg etter at Raúl Castro kom til makten?

Det cubanske samfunnet var i endring før Raúl kom til makten og det har skjedd store forandringer helt siden 1991. På grunn av Sovjetunionens oppløsning og den følgende økonomiske krisen, har ulikhetene har blitt større og framtidsutsiktene mer usikre.

Problemene som mest påvirker landets utvikling er strukturelle problemer, som kommer av at man har en sosialistisk modell som ikke klarer å møte behovene til befolkningen. Det har skjedd en forbedring i økonomien, men den er ennå ikke stabil. Utvandringen har økt og man mister stadig industri som skaper arbeidsplasser.

Man har simpelthen ikke klart å få til en stabil vekst etter at krisen var på sitt verste midt på 90-tallet.

Så da Raúl Castro uventet kom til makten, ble behovet for strukturelle endringer igjen satt på dagsorden. Senest i fjor ble det presentert et forslag med økonomiske og sosiale endringer som til slutt ble gjennomført i april i år. Dette dokumentet ble ifølge regjeringen diskutert av ni millioner cubanere og man gjennomførte tre millioner observasjoner av dette, så det var en meget demokratisk debatt. Lederskapet har alltid vært bekymret, og denne gangen enda mer fordi man har konsultert publikum med de politiske dokumentene. Man er nå i ferd med å vedta en økonomisk politikk knyttet til endring, selv om dette forslaget fortsatt har mangler og anses som kontroversielt..

cubanske samfunnet har alltid vært vant til kontakt med utsiden.

Ideen om at cubanere ikke har kommunikasjonsmidler er bare én av mange stereotypier. De siste årene har kommunikasjonen blitt mer variert, blant annet gjennom økt turisme. Det kommer 2,5 millioner turister til landet hvert år. Mange cubanere reiser også utenlands for å jobbe. De fleste ender opp på det amerikanske kontinentet der Cuba har mange samarbeidspartnere. Men noen reiser også til Afrika, ettersom Cuba opprettholder tilknytningen til flere afrikanske land. Der har samarbeidet erstattet en form for politiske allianser og handelsforbindelser, spesielt innenfor helse og utdannelse. Alt dette er kommunikasjonsfartøy mellom Cuba og resten av verden.

Det finnes også cubansk utvandring, ikke bare til USA, men også til andre land i regionen, samt til Europa. Det at det finnes cubanere spredt over hele verden skaper en forbindelse mellom Cuba og de internasjonale samfunnet.

Enkelte demokratiske land ser på demokratiet som den beste styremåten. Er demokrati en bedre løsning også for Cuba?

Begrepet demokrati som råder i Vesten er det politiske demokratiet som uttrykkes gjennom mangfold av partier og regelmessige valg. Vi har faktisk også valg på Cuba. Men demokrati handler ikke bare om valg, men om å gjøre både landet, systemet og kommunistpartiet mer demokratisk.

Slik kan mye forbedres, så man kan si at vi har en demokratisk agenda.

Den er bare annerledes enn i andre land. For oss betyr dette at innbyggerne og ikke partistrukturene, har en større mulighet til å kontrollere og påvirke myndighetenes beslutninger. Det er stort sett det de demokratiske utfordringene på Cuba består i.

«Vi har en demokratisk agenda. Den er bare annerledes enn i andre land»

Du har snakket om den cubanske overgangen fra en sosialisme klasse A til en sosialisme klasse B. Kan du forklare hva dette handler om?

Grunnloven fra 1976 har ført til en overdreven sentralisering av all aktivitet i samfunnet og den statlige økonomien, med for mye byråkrati og for mye likhet, hvor alt er mekanisk og alle beslutninger tas uten hensyn til behovene på hvert enkelt sted i hvert område.

Det å gi tilbake bestemmelsesretten til de enkelte områdene slik at de selv kan løse problemene handler selvsagt ikke om å gå over til et kapitalistisk samfunn. Det handler om å gå over til en modell der staten fortsatt har en grunnleggende rolle, men der det fortsatt er plass til kooperativene og andre former for privat arbeid. Man bør kunne jobbe både for staten og for seg selv. Men staten bør stå for en del av sysselsettingen, spesielt innen lettere industri.

Hvilken påvirkning har det internasjonale samfunnet på den politiske kulturen på Cuba?

Selv om Cuba er en øy, er den på ingen måte ikke isolert. Cuba ligger ved inngangen til det amerikanske kontinent, og det

24

Er Cuba mindre autoritært enn det folk tror? Hvilke rettigheter har en cubaner sammenlignet med en norsk statsborger?

Det er vanskelig å si, siden jeg ikke kjenner så godt til de norske realitetene, men dere har i alle fall en grunnlov, domstoler, lover, arbeiderrettigheter og kulturelle rettigheter.

Cubanske innbyggere har ifølge grunnloven rett til gratis utdanning, helse og sosial sikkerhet, uavhengig av om de har penger eller ikke. De har rett til deltakelse og til å velge sine representanter, og til å bli behandlet på en verdig måte. Til nå har staten tilbudt jobb til alle innbyggere, og det er fortsatt et mål at alle skal ha et ærlig arbeid, men situasjonen som jeg har beskrevet tidligere tillater ikke at staten garanterer jobb til alle. Det samme gjelder retten til bolig. I praksis er utførelsen av disse rettighetene begrenset på grunn av den situasjonen man opplever.

Målet med sosialismen er ikke bare å gi befolkningen formelle rettigheter, men også mulighet til å dekke sine behov. Det gjelder ikke kun de elementære behovene, men også tilgang til for

Raymond Leine

De gamle revolusjonære trekker seg tilbake på grunn av alderdom, og samfunnsendringene er i emning på Cuba. Dette var tema for konferansen som ble avholdt ved UiB i høst.

eksempel kultur i form av underholdning og rekreasjon. Alt dette er aspekter ved borgerrettigheter.

Hva med ytringsfriheten?

I et land som Cuba, der den politiske opposisjonen er alliert med USA, finnes det ikke uavhengig opposisjon. Det har vært begrensninger i ytringsfriheten på grunn av nasjonal sikkerhet, men de siste årene har ytringsfriheten fått bedre vilkår. Det finnes nå en rekke temaer i den offentlige debatten som ikke eksisterte for 15 år siden. Det gjelder saker som kritiserer den gjeldende politikken, den økende ulikheten som vi ser nå sammenlignet med på 80tallet, mangler i systemet, det omfattende byråkratiet samt kvaliteten på offentlige tjenester.

Regjeringens politikk blir i dette øyeblikk kritisert offentlig av pub-likum, og det er en del av den nåværende politikken at media gjenspeiler dette.

Men på akkurat dette området er det fortsatt mye som gjenstår.

blande seg inn i Cubas interne saker. Det viktigste er derfor ikke at de er i opposisjon, men at de samarbeider med en utenlandsk stormakt. Men som jeg har sagt før har man nå for tiden begynt å løslate personer som har blitt tiltalt for denne typen forbrytelser.

Har du aldri selv hatt problemer med meninger som har blitt uttrykt i ditt eget tidsskrift?

Jo, mange ganger. Vi har fått kritikk for å ha publisert enkelte saker og for å ha startet debatter. Noen personer på Cuba tror at uenighet, debatt og kritikk undergraver samholdet. De tror at samhold er det samme som enstemmighet, og at enhver form for kritikk er en splittelse. Jeg er ikke enig, og det tror jeg ikke at Raúl Castro er heller, om man følger hans diskurs. Men det finnes jo folk som ikke forstår hvilken rolle media bør ha. Media styrker demokratiet og samler mennesker rundt den politiske debatten, og frie ytringer og kritikk forbedrer systemet.

«Målet med sosialismen er ikke bare å gi befolkningen formelle rettigheter, men også mulighet til å dekke sine behov»

Internasjonale nyheter har vist at mange journalister blir arrestert hvert år. Som redaktør for et stort tidsskrift, hva tenker du om dette?

Det kjenner jeg ikke til. I 2003 var det en gruppe personer fra den politiske opposisjonen som ble arrestert, men de var ikke journalister og alle har blitt løslatt siden da. Jeg tror ikke at man kan beskrive den nåværende situasjonen som jeg opplever på Cuba som en situasjon der folk til stadighet blir arrestert, spesielt ikke for å være journalister.

Den vanligste anklagen mot de som er i opposisjon til systemet er ikke det faktum at de er i opposisjon, men at de allierer de seg med USAs regjering. De mottar støtte fra USA, og de tar imot den støtten med viten og vilje. De godtar å bli støttet av en utenlandsk stormakt, hvis mål er å bringe Cuba til en underordnet stilling og

Hvordan tror du Cuba vil se ut om 10 eller 20 år?

Jeg tror vi vil få et samfunn som er i bedre stand til å løse sine egne problemer med et desentralisert system som er mye mer demokratisk enn det vi har nå. Landet vil fortsatt være uavhengig, men alle innbyggerne vil ha mulighet til å realisere seg selv innenfor landegrensene. De som bor utenfor kan få en sterkere tilknytning til det som skjer på Cuba og være med å utvikle landet.

Hvis de har besluttet å bo utenfor vil de ikke miste sin tilknytning til landet. Vi vil ha et land der valg av offentlige verv skjer systematisk, innenfor de politiske partiene og institusjonene som finnes. At man innenfor disse institusjonene utøver demokrati og sørger for at folkets vilje er godt representert.

Jeg tror ikke at partier og organisasjoner som ikke representerer folket er forenlig med ideen om sosialisme.

25

Siden sist

Panama: Tidlegare president og diktator Manuel Noriega blei 12. desember utlevert frå Frankrike og flydd heim til Panama, der han må sone 3 dommar på 20 år. Noriega har sona til saman 20 år i fengsel i USA og Frankrike.

Ut av Washingtons skugge

Gobierno de Guatemala, Flickr Commons

Honduras: Det honduranske forsvarsdepartementet annonserte 21. november at det vert oppretta ein ny marinebase på øya Guanaja.

Militærbasen er finansiert av USA, og skal i følgje departementet huse samarbeid mellom USA og Honduras for å nedkjempe organisert kriminalitet og narkotikatrafikk. USA har frå før to militærbasar i Honduras.

Første toppmøte i det nystifta sambandet for latinamerikanske og karibiske statar, CELAC, blei halde 2. – 3. desember i Venezuelas hovudstad, Caracas.

Sambandet er gjort opp av 33 statar, og ekskluderar USA og Canada. Medan talspersonar for USAs regjering seier det nye CELAC ikkje er noko erstatning for den Washingtonbaserte organisasjonen OAS (Organisasjonen for Amerikanske Stater), er Hugo Chavez av ei anna oppfatning: - Etter som åra går vil me leggje bak oss det gamle og utslitne OAS. CELAC tek først og fremst sikte på auka integrering mellom dei latinamerikanske og karibiske landa, noko som kjem fram i Caracas-deklarasjonen og Caracas-handlingsplanen for 2012. Samarbeidet skal mellom anna finne regionens svar på den globale økonomiske krisa, nå sosiale og økonomiske mål for utvikling, og utvikle regionale miljøprogram. Sambandet kan bidra til å dreie Amerikas tyngdepunkt sørover, og Nicaraguas president Daniel Ortega uttalte at – Dette er dødsdommen for Monroedoktrina.

El Roquero, Flick Commons

Likevel har deklarasjonen har også støtte frå kontinentets meir konservative og USA-venlege leiarar, og neste års møte vert halde i Chile.

26

Mexico: Carlos Cuevas ble skutt og drept med 16 kuler på vei hjem fra universitet. Dette har vakt store protester blant medstundenter for noe som mistenkes å være et politisk mord. Cuevas var svært aktiv i diverse politisk arbeid ved siden av å studere filosofi. I 2009 begynte Cuevas og flere andre å føle seg overvåket, og mottok de trusler via plakater og løpesedler som ble distribuert på fakultetet. Cuevas er ikke den eneste studenten som har blitt et offer for sitt politiske arbeid, studenter opplyser om at siden 2004 er 5 andre perosner tilknyttet studentbevegelsen meldt savnet eller drept.

Brasil: Denne måneden skrev Brasil president Dilma Rousseff under på loven som oppretter en sannhetskommisjon som skal se på overgrep under militærdiktaturet. Kommisjonen skal ikke bare se på tiden under militærdiktaturet fra 19641984, men skal ta for seg overgrep og mord fra hele den kalde krigen som gikk fra 1946-1988.

Samtidig ble det også vedtatt en offentlighetslov som gjør slutt på at offentlige papirer kan hemmelighetsstemples til evig tid, og at de må nedgraderes etter senest 50 år. I motsetning til endel andre land i Sør-Amerika har ingen blitt straffet i Brasil for overgrep begikk under militærdiktaturet.

Colombia: Mer en 500 000 studenter ved 32 colombianske offentlige universiteter har vært i streik i over en måned for å vise motstand mot den nye utdanningsreformen. Presidenten Juan Manuel Santos forklarte at målet med reformen er å sikre mer ressurser til offentlige universitet, forbedre kvaliteten på offentlig utdanning og tilrettelegge for støtte til studenter som ikke selv har råd til å betale for høyere utdanning.

Studentene er i midlertidig av en annen oppfatning. De mener at reformen vil privatisere hele systemet for høyere utdanning. Etter massive mobiliseringer over hele landet har kongressen trukket tilbake reformen og streiken ble opphevet. Allikevel fortsetter studentene å demonstrere – for en gratis utdanning tilgjengelig for alle.

Anbefaling

Film: Regnskogen i Flammer

Anbefalt av Benedicte Einarsen

Regnskogen i Flammer (Up in Smoke) er en britisk dokumentar som du finner gratis på nrk.no.

Avskoging og svirydding genererer mer karbon enn all transport i verden. Vanlige jordbrukere står for over halvparten av regnskogødeleggelsene og det er mer enn 250 millioner av dem på verdensbasis. En bærekraftig jordbruksmetode kunne hindre at bøndene med jevne mellomrom er nødt til å svi av stadig nye områder med skog for å livnære seg.

Dette kunne være med å motvirke klimaendringene som skyldes karbonutslipp. En slik metode finnes og den britiske forskeren Mike Hands har bevist det. I over 25 år har han jobbet med metoden og for å overbevise bønder i Honduras om at den er langt bedre for avlingene og jorden enn avskoging. Ved å plante Ingatrær i alleer kan man drive bærekraftig, økologisk jordbruk. Løvet på trærne beskytter mot sollys og vekst av ugress. Når trærne beskjæres legges løvet på jorden og gjødsel er ikke nødvendig. Greinene brukes til brensel. Mens avlingene gror vokser trærne til og kan igjen beskjæres. Slik kan bøndene dyrke samme jord om og om igjen. Hands vet han har svaret på et enormt problem. Men lykkes han i å overbevise politikerne? Se denne dokumentaren om en manns ukuelige tro på seg selv og en metode som kan endre verden.

Bok: Americanos

Anbefalt av Kaja Hundvin

Americanos, Ett reportage om Latinamerikas nye rebeller er ei reportasjebok som tek for seg nokre av

dei viktigaste folklege rørslene i Latin-Amerika på 2000-tallet. Boka er skreve av den svenske forfattaren og journalisten Magnus Linton, og han tar oss med på ei reise der ein vitjar alt frå folkekooperativ i Argentina til urbane geriljafeministar i Colombia. Reisa ender til slutt i Los Angeles; "the immigrant capital of the world".

Boka er interessant lesing og det er spesielt nyttig å få sjå dei ulike folklege rørslene i samanheng med kvarandre. Skal ein få fullt utbytte av boka krevst det nok ein del bakgrunnskunnskap om den politiske historia i Latin-Amerika, for det er begrensa kor mykje bakgrunnsinformasjon forfattaren får plass til på boka sine drøye 200 sider. Det er også verdt å merka seg at boka kom ut i 2005, og at ho dermed ikkje er heilt oppdatert. Men om ein er litt meir enn gjennomsnittleg interessert i den politiske utviklinga på det latinamerikanske kontinentet og ikkje synes tanken på å lese svensk er heilt avskrekkande, er boka absolutt å anbefale.

Musikk: Entren Los Que Quieran

Anbefalt av Jeanette O. Syversen

Den 3. november i år skulle hip-hop gruppen Calle 13 holde konsert i Comodoro Rivadavia i Argentina. Duoen fra Puerto Rico, som består stebrødrene Residente og Visitante, bestemte seg for å avlyse konserten da de mente at billetten var altfor dyr. Som kommentar til handlingen sa Residente at «dette er den eneste måten vi kan få promotørene til å respektere oss som artister, og dere som folk».

Platen Entren Los Que Quieran, "Kom inn de som vil", er like prinsippfast som gruppens handlinger, og tar utgangspunkt i folkets kamp for verdighet, respekt og frihet. Det nyeste albumet kom ut i fjor og knytter seg til bevegelsene som stadig oppstår og har oppstått i LatinAmerika. På den nye platen leker Calle 13 med ulike latinamerikanske sjangre, som meregue, tango, salsa og cumbia.

Det er et energisk fengende og sterkt album, både i tekst og variasjon av rytmer og melodi. Sangen Musikkvideoen til låten «Calma pueblo» ble bannlyst på de fleste store TV-kanaler pga sitt sterke politiske budskap, i det dresskledde mennesker river av seg klærne mens en halvnaken Residente parodierer paven mens han synger: «for å forandre verden, må du vise ditt nakne mot». Her gjester også gitaristen Omar Rodríguez-López fra rockebandet Mars Volta. For de med en særlig svakhet for det vakre Latin-Amerikanske kontinentet og dets stolte folk, er den nydelige låten «Latinoamérica» nok til å røre selv den tøffeste guerrillero til tårer. Refrenget setter seg i ryggmargen med budskapet : «Du kan ikke kjøpe vinden, du kan ikke kjøpe solen, du kan ikke kjøpe regnet, du kan ikke kjøpe skyene. Mitt liv, mitt Latin-Amerika, min jord er ikke til salgs.». Hvis du ikke har kjøpt platen ennå, så har du en godbit å glede deg til. Løp og kjøp!

27

Reisebrev

Søppel for en bedre tilværelse Resirkulering og behandling av avfall er en måte å skape ekstra inntekter og flere arbeidsplasser på, såvel som et renere miljø.

Kristine Emelie Kvalbukt

Tekst: Cecilie Dyngeland, Mastergrad i International Development Studies fra Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB) og solidaritetsbrigadist i El Salvador

Søppel er kanskje ikke noe vi hjemme i Norge tenker så mye over.

Vi putter søppelet i bøtta, og når det er fullt hiver vi det i søppelkassene utenfor. Med jevne mellomrom hentes det av en illeluktende søppelbil og og fraktes til en avfallsstasjon, der det gjennomgår en form for behandling. Ute av syne, ute av sinn. Men hvis det ikke fantes et sånt system, hvor ville søppelet da endt opp?

Og med hvilke konsekvenser? Av en merkelig grunn skulle nettopp et brigadeopphold i El Salvador få meg til å tenke mye på akkurat dette temaet – søppel! Det hele startet da jeg spurte en tilfeldig landsbybeboer om hvor jeg kunne kaste en tom chipspose, og svaret jeg fikk var: – Hvor som helst, her har vi ikke noe system for sånt.

Et nasjonalt problem Opphopning av søppel i El Salvador er et alvorlig problem. Hver dag produserer landet over 2.000 tonn med søppel, og i San Salvador 1.500 tonn alene. Dette tallet vokser for hver dag som går, på grunn av en økende befolkning og endrende konsumeringsvaner. Bare en brøkdel av søppelet blir tatt hånd om, og i mange tilfeller blir den bare dumpet på uegnede søppelhauger rundt om i landet. Noe nasjonalt system for å samle inn og behandle avfall finnes ikke. Ei heller finnes det et dekkende nok lovverk for å verne om miljøet. I disse dager er det også mange som beregner San Salvador som Mellom-Amerikas mest skitne hovedstad.

I tillegg til store strukturelle mangler, spiller også sosiale normer inn. Den utbredte "kast søppelet der man vil"-kulturen øker problemet, ettersom å dumpe søppel i skråningen utenfor huset

28

sitt, på en forlatt åker, eller i veikanten, forurenser både naturen og luften. Kjemikalier lekker ut og forurenser undervannskilder, mens innsjøer og elver blir ofre for store mengder forurensning av avfall som regnet har dratt med seg. I tillegg ender stedene ofte opp som opphav til sykdom, som spres videre av fluer, mygg, kakelakker eller rotter.

For å få et landsdekkende og fungerende avfalls- og resirkuleringssystem trengs det både økonomiske ressurser, politisk støtte, og deltakelse fra landets institusjoner og befolkning.

Gevinstene av et slikt system vil gagne flertallet, både helsemessig, miljømessig, økonomisk og sosialt.

Pilotprosjekt i Suchitoto Byen Suchitoto blir ofte vist frem som et perfekt eksempel på de mulige gevinstene av resirkulering. I 1996 ble byen valgt til et pilotprosjekt av CESTA – Centro Salvadoreño de Tecnología Apropiada ("Det Salvadoranske Senter for Egnet Teknologi"). I Suchitoto, 60 km nordøst for San Salvador, ble en plan for innsamling og behandling av søppel satt i gang. Hver uke kommer en mann på sykkel til hver husstand, henter familiens søppel, og frakter det til den nye avfallsstasjonen. Der blir det uorganiske avfallet dumpet i spesiallagde hull for å resultere i minst mulig miljøskade. Det organiske avfallet blir viderebehandlet, og etter om lag seks måneder gjort om til organisk gjødsel. Gjødselen blir så solgt til bønder i området som et billigere og mer miljøvennlig alternativ til konvensjonell gjødsel. I begynnelsen inkluderte prosjektet bare 30 familier, med tiden har prosjektet vokst til å inkludere husstander i hele Suchitoto by. Den originale sykkelen

Cecilie Dyngeland

Kristine Emelie Kvalbukt

Reisebrev

Søppelbøttene som i starten stod tomme, ble fylt opp stadig raskere.

De eldste og største trærne i landsbyen blir bevart og stilt frem som fellssymboler.

har blitt erstattet med pickup-biler, og nå inkluderes også flere typer søppel. Dyrerester blir for eksempel samlet inn og levert til stasjonen for behandling.

Som nok en inntektskilde har innsamling og panting av bokser og flasker blitt en ukentlig aktivitet. Enkeltpersoner, grupper eller statlige institusjoner, i dette tilfellet pilotprosjektet, samler inn søppelet og selger det til små eller middels store firmaer. De komprimerer søppelet, for å så selge det videre til utenlandske firmaer som gjenvinner det. Avfallsstasjonen driver nå seg selv, og mange nye arbeidsplasser har blitt skapt. Pilotprosjektet har resultert i en mer helsevennlig og renere by med mindre forurensning, og en mye mer miljøbevisst befolkning. På toppen av det hele, har nå også tolv andre kommuner fulgt i Suchitotos fotspor.

I tillegg til CESTA har flere aktører spilt en betydningsfull rolle i prosjektet, enten økonomisk eller på andre måter. Spesielt viktig har det vært å få støtte fra kommunale og lokale autoriteter. Det mest vesentlige er nok lokalbefolkningens engasjement og opplæringen de får for å kunne sortere søppelet sitt på best mulig måte. Det kan kanskje virke avskrekkende å se hvor mye ressurser og arbeid som må til, spesielt med tanke på hvor sårt El Salvador trenger slike ordninger. Men skal man tro de unge i landsbyen Papaturro i Suchitoto kommune, trenger man bare en dose engasjement og en gjeng med ungdommer for å oppnå suksess – og vel så det.

Jóvenes en Lucha del Papaturro ("Den økologiske - i kamp i Papaturro") ble dannet. På to år ble det gjort mye. Som første aktivitet ble landsbyen ryddet fri for søppel. Etterhvert lovet hvert medlem i gruppen å bruke hver søndag formiddag på å bevisstgjøre og motivere både seg selv og landsbyen sin til å ta vare på miljøet og omgivelsene sine. Sakte men sikkert vokste deltakelsen blant resten også. Søppelbøttene som i starten stod tomme, ble fylt opp stadig raskere, og flere søppelhus ble bygget for å få plass til alt søppelet. Landsbykomiteen ble kontaktet, og med deres hjelp ble kommunen overtalt til å sende en søppelbil hver sjette måned til Papaturro for å hente avfallet. Dermed var et velfungerende avfallsystem skapt, men det skulle ikke stoppe der.

For å motvirke avskogning har nye trær blitt plantet rundt om i landsbyen.Samtidig har de eldste trærne har blitt bevart og stilt frem som fellessymboler for landsbyen. Rundt disse er det planlagt å skape trivelige fellesarealer med bord og stoler. Framtidsplanene til ungdomsgruppen innebærer også å starte en kommunal åker og butikk, der bare økologiske produkter skal produseres og selges.

Flere av ungdommene har til dette formålet blitt kurset i økologisk jordbruk. De ønsker at lokal håndverk kan bli solgt der, og dermed har et tettere samarbeid sammen med den lokale kunst- og håndverksgruppen har blitt påbegynt. Som om det ikke var nok, driver ungdommene også med aktiv bevisstgjøring i lokalsamfunnet. De har hatt forelesninger på den lokale barneskolen, sender et radioprogram om miljø en gang i uken og arrangerer filmkvelder. Ungommene fungerer som inspirasjon til andre landsbyer som nå også har startet opp ungdomsgrupper som jobber for å forbedre nærmiljøet sitt.

Den økologiske komiteen i Papaturro Ved første øyekast virker Papaturro som en hvilken som helst landsby, og dens innbyggere likeså. Vi reiste dit for å få mer informasjon om ungdommene der og arbeidet deres. Det gikk ikke lang tid før vi merket at denne gjengen med ungdommer var annerledes. Etter å ha tilbrakt en formiddag med dem lyste de frem som noe helt spesielt, og man kan ikke annet enn å bli motivert av deres historie.

Det hele startet i 2009 med 20 år gamle Antonio. I motsetning til de andre landsbybeboerne irriterte han seg over alt søppelet som fløt i gatene og fikk lyst til å gjøre noe med det. 14 ungdommer fra landsbyen ble derfor invitert til et møte hvor han stilte dem ett enkelt spørsmål: Hva kunne de som ungdommer gjøre for miljøet sitt? Ideer og tanker ble delt, og gruppen El Comité Ecológico

Det er mildt sagt imponerende hva disse ungdommene har fått til, og det ser ikke ut som at de har tenkt å slutte i nærmeste fremtid.

Det faktum at det er blitt gjort med så få midler og på så kort tid imponerer enda mer. I et land som står ovenfor en mengde andre pressende problemer kan man ikke sitte å vente på at nasjonale eller internasjonale aktører skal komme til unnsetning for søppelproblematikken. Ved å se på den økologiske gruppen i Papaturro og CESTAs pilotprosjekt i Suchitoto, kan man slå fast at det ikke er nødvendig heller. Det som blir gjort på grasrotnivå kan nå veldig langt – ikke bare for miljøet, men for samfunnet som helhet.

29

Mitt Latin­Amerika

Fredrik Arff

Faenskap som inspirerer

Forfatter Gert Nygårdshaug er ikke vanskelig å få i tale om miljøproblemer. Som han selv sier: – Det er jævla mye å gripe fatt i.

Tekst: Kaja Skoftedalen og Maya Sunde Singh, redaksjonen.

Nygårdshaug har lang erfaring med Latin-Amerikas miljøproblematikk. Han har med tiden reist mye i regnskogen i Sør-Amerika, og synes det er viktig å fortelle om de ugjenkallelige ødeleggelsene av økosystemer.

Inspirert av Chico Mendes Bakgrunnen for Nygårdshaugs miljøengasjement var en reise til Acre-provinsen i Brasil på slutten av 80-tallet. På oppdrag fra Klassekampen skulle han intervjue enken etter den myrdede regnskogsforkjemperen Chico Mendes. Mendes arbeidet blant annet mot avskogning og kvegdrift i Amazonas, og var inspirasjonen bak både Sir Paul McCartneys ”How Many People” og Manás ”Cuando los Ángeles Lloran”. Myrdet av den amerikanske hamburgermafiaen, som brant skog til fordel for beiteområder for kveg, ble Mendes en inspirasjonskilde, forteller Nygårdshaug.

– På denne turen opplevde jeg så mye faenskap at det gav stoff til både Mengele Zoo og etter hvert Himmelblomsttreet.

Mengele Zoo - like aktuell i dag

– Mitt arbeid for miljø består stort sett i å skrive og fortelle. Jeg bruker de erfaringene jeg har høstet gjennom lange opphold i regnskogen, forteller Nygårdshaug. Mengele Zoo fra 1989, boken som ble kåret til Tidenes beste norske bok av det norske folk i 2007, er dessverre like aktuell i dag, bekrefter han.

– Avskogingen i store deler av Amazonasbekkenet har ikke avtatt.

Nå ødelegges rundt 20kvadratkilometer regnskog hver eneste dag!

Foruten ettergivelse av utenlandsgjeld og gjeld til Verdensbanken, mener forfatteren at de største miljøutfordringene i LatinAmerika i dag er ødeleggelsen av cerradoen (savanne område red.anm.) i Brasil og dyrking av sukkerrør til biodiesel.

30

– Men det er jævla mye å gripe fatt i.

Mengele Zoos hovedperson, gutten Mino som vokser opp i hjertet av Amazonas, starter en miljøterrorgruppe for å straffe de som er skyldige i massakreringen av landsbyen hans, og andre globale aktører som utnytter verdens regnskoger. Selv om Minos etikk og moral ikke kan overføres direkte til oss i Norge, er det viktig å se sammenhengen mellom årsakene til terror og terrorisme i seg selv, mener Nygårdshaug som tidligere har pekt på sammenhengen mellom vestlig imperialisme og terrorisme.

– Det er slik terrorisme oppstår. Fjerner vi årsakene til terror blir også terroren borte, fastslår han.

Et trehodet uhyre I høst kom Nygårdshaug med øko-thrilleren Chimera, med handling fra regnskogen i Kongo. Boken henter sitt navn fra et uhyrlig fabeldyr med tre hoder fra gresk mytologi. For forfatteren representerer navnet også en metafor for ytre trusler som kloden vår står overfor, blant annet befolkningsvekst, tap av biomangfold og mangelen på fosfor for å lage kunstgjødsel.

– Om ikke noe dramatisk skjer, kan det tyde på at vi slår beina under vårt eget livsgrunnlag. En mulig redning kan være en utagerende finanskrise som bryter ned globaliseringsøkonomien og forårsaker en total finansiell kollaps, mener Nygårdshaug.

Vestlig imperialisme henger nemlig tett sammen med miljøproblematikken, med sin utbytting, profitt og kontroll over råvarer.

Alt dette er problematisk, og man skal være svært forsiktig med forestillinger om at miljøinitiativ, for eksempel Norges skogprosjekt REDD, vil gi et så stort utbytte som det forventes. Særlig gjelder dette i land der korrupsjon og avtalebrudd er daglig kost. Likevel er det en god tanke, avslutter forfatteren.

Fotokonkurranse

Fotokonkurransevinnere

LatinAmerika-tidsskriftet har i høst arrangert fotokonkurranse og har nå gleden av å få publisere de tre beste innsendte bidragene.

Fotografene har på hver sin måte klart å fange Latin-Amerikas fortid, nåtid og framtid. Bildene skildrer stort engasjement, glede, sorg og håp om framgang, og viser forskjellige sider av latinamerikaneres dagligliv. Vi gratulerer!

2. Plass: Eirin Egge Ryan: 1.mai El Salvador: Ekte glede, ekte engasjement, ekte lykke. Fra geriljagruppe til regjeringsmakt. Det er 1.mai i San Salvador og FMLN har sittet sitt første år i regjering. Ventresiden har vunnet folkemakten!

3. Plass. Birthe-Lene Ørjasæter: Sukkerungene Bildet ble tatt på en fantastisk rundttur i Sør-Amerika våren 2009. På vei mot Peru og Machu Picchu, møtte vi disse imøtekommende barna.

31

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

B

1. Plass. Audun Husby: Geriljasoldaten En kamerat av meg, med krigsnavnet "Koreano" (for sine skjeve øyne), viser fram et bilde av seg selv som geriljasoldat for FMLN under borgerkrigen i El Salvador. På bildet som geriljasoldat er han 16 år, og i virkeligheten 35 år. Arr fra krigshandlingene vises på kroppen fortsatt den dag i dag. Bildet er tatt i 2009.