Page 1

LatinAmerika #3 Ă…rgang 16 - September 2011 Latin-Amerikagruppene i Norge

Honduras to ĂĽr etter kuppet


Innhold

LatinAmerika # 3 – September 2011 Årgang 16.

Løssalgspris: 30;Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Redaksjonen:

Eirin Høiseth Tore Isungset Støve Malin Undem Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Hilde Norborg Ine Gjellebæk Cecilie Ness Veronica Øverlid Benedicte Einarsen Grafisk utforming:

Eirin Høiseth Kontakt:

latinamerika@gmail.com Forsidefoto:

- Ragnhild Skauge Paus - Flaggene vaiet i vinden ved flyplassen i Tegucigalpa 28. mai 2011 da Zelaya kom tilbake til Honduras. Takk til: Bjørnar Urang Funderud,

Alberto Valiente Thoresen, Julia Loge, Susanne Normann, Eirik Sjåvik og Iselin Mohn Matre. Opplag:

1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra? Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer, debattinnlegg og andre ting med Latin-Amerikatema. Har du lyst til å bidra? Vi trenger deg!

2

Innhold 3 4 8 10 12 13 14 15 16 18 19 20 21 22 23 24 26 28 30 32

Et usynlig folk Lang marsj mot ny grunnlov Folkefest i Honduras 5000 hektars revolusjon De forhatte Med grunn til å gjøre opprør Straffefrihetens land Honduras? Kunstnerne og motkulturen Fagforeiningar under angrep Veiskille for motstandsfronten Et tegnet kupp Anbefalinger De dreper oss fordi vi er kvinner Det forhandles om kvinners sikkerhet Siden sist Glede satt i system Til fots mot USA Mitt Latin-Amerika Fotokonkurranse


Leder

Et usynlig folk Hvordan kan en manns død overskygge et helt folks tragedie? Selv i dagens mediehverdag skulle en tro at et statskupp ville nå avisoverskriftene også i Norge. Men det honduranske folket var dobbelt uheldige i juli for to år siden da deres demokratisk valgte president ble dratt ut av sengen og satt på et fly til Costa Rica. Tre dager før kuppet døde nemlig Michael Jackson. Så mens det honduranske folket gikk i gatene og militæret begynte å ta politiske fanger viet TV2 en helaften til Jacksons begravelse. Kongen av pop utkonkurrerte ”presidenten i pysjamasen”, som Dagbladet så fint kalte Zelaya dagen etter kuppet. Å si at Michael Jacksons død overskygget alt som skjedde i Honduras er kanskje flåsete, men det illustrerer et viktig poeng. Honduranernes motstand var usynlig da og den er usynlig nå. Og når oppmerksomheten først kommer treffer den feil. Som Dan Archer sier på side 20, det er ikke Zelaya og Micheletti som er hovedpersonene, det er det honduranske folket. Når man ser forbi de store overskriftene, uttalelsene fra statsledere, sirkuset rundt Zelaya og propagandaen fra den nye regjeringen, er det folket og deres kamp for rettferdighet og et åpent demokrati som står igjen.

Eirin Høiseth Redaktør, student og styremedlem i LAG-Bergen.

Det er det dette nummeret av LatinAmerika handler om. Selv to år etter kuppet kjemper sosiale organisasjoner en hard kamp for å bli hørt. De kjemper en kamp for demokrati og mot straffefrihet. En stor motstandsbevegelse har organisert seg og jobber på flere fronter for en bedre hverdag. Dette ønsker vi å sette søkelys på. På de neste sidene kan du lese om det Audun Husby kaller en lang marsj mot ny grunnlov: Om utviklingen de siste årene på godt og vondt, og ønsket om å sette ned en grunnlovgivende forsamling. Videre kan du lese om rollen til ungdommer, kunstnere og fagbevegelse i motstanden. Og om bøndene i Aguan-dalen som har tatt skrittet og okkupert jorden de ble lovet, i protest mot stillstand i systemet. Til tross for at Honduras to år etter kuppet lang ifra er noen idyll, er det inspirerende å se den folkelige organiseringen, og deres steg framover. Folkefesten Ellen Emilie Henriksen og Ragnhild Skauge Paus var vitne til i mai er et eksempel på dette. På side åtte og ni kan du lese om deres opplevelse av Zelayas tilbakekomst til Honduras. Men Honduras og motstandsbevegelsen står overfor en tøff fremtid, med mange vanskelige valg. Motstandsbevegelsen er en variert gruppe som må samle seg om gode, akseptable løsninger for alle parter. Susanne Normann skriver om valgene motstandsbevegelsen må ta i fremtiden og om hvor veien bærer videre. Vi håper du vil ta med deg med dette nummeret av LatinAmerika i sofakroken nå når høstmørket setter inn. Og at du, tross medias stilletiende, skjenker en tanke til den honduranske motstandsbevegelsen og andre som jobber for rettferdighet og menneskerettigheter i det lille landet. De ber oss om å se dem, omtale deres kamp og ikke tillate at popstjerner og realityserier stjeler all vår oppmerksomhet. Så bruk høsten til å vise litt solidaritet, del din kunnskap om Honduras med noen, og engasjer deg!

3


Tema: Honduras

Lang marsj mot ny grunnlov De to kriseårene etter kuppet har gitt Honduras en sterk motstandsbevegelse, Manuel Zelaya er tilbake fra eksil, og det er åpnet for dialog om endring av landets grunnlov. Tekst: Audun Husby, koordinator for LAGs solidaritetsbrigader i El Salvador.

Det har gått to år siden Honduras fikk verdens blikk rettet mot seg med nyheten om et statskupp i landet. Stigmaet som bananrepublikk med korrupsjon, vold og vanstyre fikk ny grobunn, og en atmosfære av nasjonal depresjon har rådet. Suspensjonen fra internasjonale institusjoner og tilbakeholding av lån fra Verdensbanken forsterket nedturen.

Turbulent periode Endring av grunnloven er et ømfintlig tema for den styrende eliten i Honduras. I 2006 ble Manuel Zelaya demokratisk innsatt som president for det liberale partiet Partido Liberal de Honduras (PLH). Zelaya tilhørte et konservativt parti, og det var i begynnelsen lite som tydet på at denne mannen skulle representere en ventresvridd politikk. Hans politikk virket vinglete og populistisk, sam-tidig som han hadde evnen til å lytte og kommunisere med den fattige delen av befolkningen. Strukturelle endringer gjennom en ny grunnlov ble det store stridstemaet under hans presidentperiode. Men Zelayas forsøk på å få grunnlovstemaet på dagsorden var egentlig svært forsiktig. Hans forslag om en fjerde urne under president-valget i 2009 var kun et forsøk på en meningsmåling. Honduranerne skulle få uttrykke om de var for eller imot å begynne en prosess for å nedsette en grunnlovsgivende forsamling, der målet skulle være en helt ny grunnlov. Denne grunnlovsgivende forsamlingen skulle få makt fra folket etter artikkel fem i den nåværende grunnloven. Zelayas motstandere forsøkte å skape et bilde av en president som ville endre grunnloven for å kunne gjenvelges til en ny presidentperiode, noe Zelaya selv aldri uttrykte. Eliten følte at status quo var truet med en president som satte de fattiges rettigheter på dagsorden. At han også meldte landet inn i det sosialistiske ALBA-samarbeidet var svært vanskelig å fordøye for eliten.

Den siste dråpen kom 25. juni 2009 da Zelaya avsatte militærlederen Romeo Vásques Velásques som nektet å gi ordre til hæren om utdeling av materialet som skulle benyttes i meningsmålingen. Høyesterett og presidenten i nasjonalforsamlingen, Roberto Micheletti, anså den fjerde urnen som et brudd på konstitusjonen. I stedet for et rettslig oppgjør mot Zelaya, ble presidenten tvunget til å forlate landet morgentimene 28. juni kun iført pysjamas, ved hjelp av hærens spesialstyrker. Rettssystemets øverste organer, som i Honduras er kontrollert av eliten, hadde personlige interesser av å fjerne Zelaya. Høyesterett understreket likevel at avsettingen av Zelaya og innsettingen av Roberto Micheletti som president ikke handlet om et kupp, men om en lovlig “konstitusjonell suksesjonsordning”. Interimregjeringen til Roberto Micheletti satt i et halvt år, og perioden var preget av vold, sensur og undertrykking. Hæren, politiet og private sikkerhetsstyrker sto bak mange forsvinninger, voldtekter, tortur og drap. Det var spesielt lærere, homofile, journalister og bønder i jordkonflikt som fikk unngjelde i perioden under og etter kuppet. I slutten av 2009 ble det holdt presidentvalg, som Porfirio Lobo fra det konservative partiet Partido Nacional de Honduras skulle vinne. Pressesensuren og forfølgelsen av opposisjonelle var så prekær at de uavhengige kandidatene så seg nødt til å trekke seg. Følgelig oppfordret den nye bevegelsen mot kuppet, Den nasjonale fronten for folkelig motstand (FNRP), til boikott av valget som de ikke kunne se som legitimt. Det ga konservative krefter full kontroll over regjering og statsinstitusjoner. Også under Lobos regjeringstid har vold og undertrykking rådet. To hundre medlemmer av FNRP er blitt drept, sier Juan Barahona som er nestleder i FNRP. Og svært få av disse overgrepene blir etterforsket og ender med straff.

«Endring av grunnloven er et ømfintlig tema for den styrende eliten i Honduras»

Kuppet i Honduras for dummies: (Dette er en begrenset oversikt, for mer hjerneknask se side 15) 1) 1982: Militærdiktaturet i Honduras innkaller til en grunnlovgivende forsamling, som vedtar Honduras 12. grunnlov. Prosessen får støtte av USAs «counterinsurgency strategy» i Mellom-Amerika.

4

2) 1985: En gruppe medlemmer i Honduras nasjonalforsamling, blant dem Roberto Micheletti Baín, forsøker å innkalle til enda en grunnlovgivende forsamling, men forslaget blir nedstemt. Grunnlovgivende forsamling, med mandat fra folket er en helt lovlig prosess for å vedta en ny grunnlov. Målet til Micheletti og de andre var å reformere Grunnloven, slik at president Suazo kunne stille til gjenvalg.

3) 2005-06: Manuel Zelaya blir valgt som president, og fører en politikk som forsøker å øke folkelig deltakelse. 4) 2006-09: Politikken til Zelaya utfordrer interessene til USA og de honduranske elitene. Blant annet økte han minstelønn, nektet privatiseringer og meldte Honduras inn i ALBA


Tema: Honduras

Audun Husby

Aktørene: • FNRP: Frente Nacional de Resistencia Popular (Den nasjonale fronten for folkelig motstand). • FARP: Frente Amplio de Resistencia Popular (Bred front av folkelig motstand). • PLH: Partido Liberal de Honduras. • PNH: Partido Nacional de Honduras. • COFADEH: Comité de Familiares de Detenidos Desaparesidos en Honduras (Komiteen for pårørende til arresterte og forsvunnede i Honduras). • CODEH: Comité para la Defensa de los Derechos Humanos en Honduras( Komiteen for forsvar av menneskerettigheter i Honduras). • MUCA: Movimiento Unificado Campesino del Aguan (Den forente bevegelsen av bønder fra Aguán). • OAS: Organization of American States (Organisasjonen av amerikanske stater)

Endring av grunnloven er et fortsatt et viktig stridsspørsmål. Denne kvinnen er for.

Ny selvbevissthet Kravet om en ny grunnlov er et bevis på en ny selvbevissthet blant fattige i dagens Honduras. – Honduras har ikke tradisjon for en sterk venstreside opposisjonen har alltid blitt truet til stillhet – slik det skjedde på åttitallet da dødsskvadronene herjet. Men kuppet vekket befolkningen i Honduras, og folk ropte: Nok er nok!, forteller Bertha Oliva fra menneskerettighetsorganisasjonen Komiteen for pårørende til arresterte og forsvunnede i Honduras (COFADEH). I alle landsbyer og bydeler ble det arrangert spontane protestmarkeringer etter kuppet. Noe av denne bevisstheten kan Manuel Zelaya ha vekket i folket, ved at han lyttet til dem og gikk inn i dialog under sin presidentperiode Og kuppmakerne hadde ikke regnet med denne sterke motreaksjonen. Flere store massemønstringer, der hundretusener har inntatt gatene, har vist omfanget til den nye protestbevegelsen. En maktdemonstrasjon skjedde 28. mai i år da nærmere en million mennesker møtte Manuel Zelaya på flyplassen i Tegucigalpa etter ett og et halvt år i eksil. Massemønstringen viste den brede støtten som Zelaya og FNRP har i folket; fra liberale, sosialister, anarkister, fagforeninger og kvinnegrupper. 5) 2009: Manuel Zelaya bruker loven om folkelig deltakelse for å rådspørre seg med befolkningen, om hvorvidt den ønsker å legge til en 4. valgurne i 2009-valget. Den fjerde urnen ville være en avstemning om innkallelse til en ny grunnlovgivende forsamling, kjennetegnet av ekte folkelig deltakelse.

• Manuel (Mel) Zelaya: President 27. januar 2006 – 28. juni 2009. Avsatt ved kupp. Representerte det liberale partiet PLH. • Roberto Micheletti Baín: Interimpresident 28. juni 2009 – 27. januar 2010. Representerte PLH. • Porfirio Lobo: Sittende president siden 27. januar 2010, etter valget som mange land i Latin-Amerika ikke annerkjente. Representerer PNH.

Nytt politisk parti Motstandsbevegelsen FNRP er altså en bred samling av mange grupper fra ulike samfunnslag. Det som samler dem er motstanden mot kuppet, elitens maktmisbruk og ønsket om en ny grunnlov. Mange folkemøter er blitt organisert for å finne en felles kurs for bevegelsen. Og det store spørsmålet har vært om FNRP skal søke endringer gjennom det etablerte politiske valgsystemet. Et flertall i bevegelsen går for denne strategien, og under et folkemøte 26. juni 2011 tok FNRP det endelige standpunktet om å danne et politisk parti med navnet Bred front av folkelig motstand (FARP). 3. oktober vil bevegelsen søke om innskriving til Det øverste valgtribunalet. Mange ønsker seg Zelayas kone, Xiomara Castro, som presidentkandidat. Men samtidig er det aktivister i FNRP som stiller seg kritisk til institusjonaliseringen av motstandsbevegelsen. Betty Matamoros, som er koordinator for FNRPs internasjonale relasjoner, mener at bevegelsen blir ufarliggjort ved opprettelsen av et politisk parti. – Bevegelsen vil bli kontrollert av et politisk system som den styrende eliten dominerer fullt og helt, sier Matamoros. Hun mener at motstandsbevegelsens opprinnelige krav har blitt utvasket av et lederskap som er dominert av representanter for det liberale partiet PLH. Denne utviklingen kan medføre økt splittelse i FNRP.

tæret motsetter seg forslaget, og anklager presidenten for å forsøke å reformere Grunnloven slik at han kan stille til gjenvalg, selv om de ikke kan bevise dette.

7) 2009: Statsadvokaten anklager president Zelaya for blant annet landsforræderi, forbrytelser mot regjeringsform, maktmisbruk og egenmektig tilegnelse av 6) 2009: Statsadvokaten, domstoler, funksjoner. Høyesterett, Nasjonalforsamlingen og Mili-

8) 2009: President Zelaya blir vekket av militæret 28. juni. Soldatene nøytraliserer hans livvakter, bryter seg inn i hjemmet, bortfører ham og kjører ham til en flyplass. Han blir fraktet med fly til Soto Cano Airbase, bedre kjent som Palmerola. Basen er administrert av 1 000 USA-amerikanske militære personell. Flyet fyller bensin og reiser videre til Costa Rica, der presidenten annonserer at det har blitt gjennomført et statskupp mot ham.

5


Audun Husby

Tema: Honduras

Motstandsbevegelsen består av mange forskjellige grupper som forsøker å samle seg om felles sak. Her er en gruppe Zelayatilhengere ventende på folkehelten i mai.

En utdatert grunnlov Man trenger ikke vandre lenge i Tegucigalpas trafikkerte gater før den politiske grafittien dukker opp. Krav om en ny grunnlov går hyppig igjen. Den eksisterende grunnloven er umoderne, konservativ og fungerer som et verktøy for bevaring av elitens maktposisjon. Den nåværende grunnloven er fra 1981, og baserer seg mye på Grunnloven av 1904, med absolutte prinsipper som ikke lett lar seg anvende i dagens samfunn. FNRP ønsker en moderne utgave, som skal sikre rettighetene til de marginaliserte i det honduranske samfunnet. Kravlisten til en ny grunnlov er lang. Kvinner og etniske gruppers rettigheter er temaer som ikke dekkes på en tilfredsstillende måte. Den nye grunnloven må garantere befolkningens rett til mat og rent vann. Jord som ligger brakk må komme under statlig kontroll, og benyttes til folkets beste. Skattefrihet til visse grupper av befolkningen må ikke tillates. Arbeidsrettigheter må sikres. Det bør opprettes et antikorrupsjonsdepartement som skal overvåke både statlig og privat virksomhet. Utenlandske militærbaser i landet må forbys, og fornybare naturressurser bør administreres av staten. Og dette er bare toppen av isfjellet av ytrede ønsker. 9. juli i år begynte regjeringen til Porfirio Lobo en dialog med sivilsamfunnet og politiske partier om konstitusjonelle reformer. Også temaet om en helt ny grunnlovsgivende forsamling blir tatt opp. Til stede på det første møtet var ekspresident Manuel Zelaya, som påpekte at en ny konstitusjon er helt nødvendig for at landet 9) 2009: Roberto Micheletti Baín, daværende president i Nasjonalforsamlingen, blir erklært Honduras «de facto» president, mot protester og reaksjoner fra det internasjonale samfunnet. Forbrytelser mot menneskerettigheter øker kraftig etter statskuppet. 10) 2009: Etter noen uker i eksil klarer Manuel Zelaya å lure grensekontrollen og komme seg inn i Honduras, mest sannsynlig via Guatemala og El Salvador. Han får asyl i den brasilianske ambassaden.

6

skal utvikle seg, og at “bare det honduranske folk har rett til å velge sin egen kurs”. Andrés Pavón, president for Komiteen for forsvar av menneskerettigheter i Honduras (CODEH) håper at denne nasjonale dialogen ikke skal utløse et statskupp som for to år siden.

Den alternative sannhetskommisjonen. President Porfirio Lobo snakker mye om nødvendigheten av nasjonal forsoning i dagens Honduras. Hans regjering har fremmet en sannhetskommisjon som skal se på hva som egentlig skjedde under de kaotiske dagene før, under og etter kuppet. Men en platform av nasjonale menneskerettighetsorganisasjoner anser denne kommisjonen som et instrument for de konservative kreftene i landet til å hvitvaske kuppet. Og de reagerer på hemmeligholdelsen av etterforskningen; deler av innholdet vil ikke bli frigitt før om ti år! I tillegg har kommisjonen medlemmer fra den aktuelle regjeringen, og ingen representasjon fra ofrene for undertrykkingen. Derfor har disse organisasjoner opprettet en alternativ sannhetskommisjon som ikke vil skjule sine resultater. Denne kommisjonen, som blir støttet av FNRP, vil uredd rette søkelyset mot menneskerettighetsbruddene, den politiske forfølgelsen, drapene, voldtektene, sensuren, forsvinninger og tortur. Dette arbeidet er ikke ufarlig; frigjøringsteologen Fausto Milla er medlem av Den alternative sannhetskommisjonen, og han har flyktet ut av landet etter flere drapstrusler.

11) 2009: Costa Ricas president Oscar Arias mekler mellom Micheletti og Zelaya. Etter mye om og men blir det vedtatt et kompromiss om at Zelaya kan sitte ut presidentperioden. Zelaya bryter forhandlingene når gjeninnsettelsen drøyer ut.

(Zelayas parti). Antatte medlemmer i motstandsfronten blir et mål for myndighetene og paramilitære grupper, til tross for frontens ikke-voldelige karakter. Honduras blir et av de farligste landene for journalister.

12) 2009: Den nasjonale fronten for folkelig motstand (FNRP) blir dannet. President Manuel Zelaya erklæres som frontens leder. Det er en sammenslutning av flere organisasjoner fra det sivile samfunn, og noen representanter fra Det liberale partiet

13) «De facto» regjeringen gjennomfører valg for å legitimere statskuppet, og konservative Porfirio Lobo Sosa tiltrer. Valget var preget av pressesensur, militariserte gater og svært lav valgdeltakelse i store deler av landet.


Corbis.com

David de la Paz Xinhua Press

Tema: Honduras

Zelayas motstandere mener hans rådspørring av folket var grunnlovsstridig.

Brudd på menneskerettighetene har forekommet hyppig i etterkant av kuppet.

Store utfordringer for Honduras Honduras ble regnet i 2010 som det farligste landet i MellomAmerika, ifølge den salvadoranske avisen La Prensa Gráfica, med 75 drap per 100 000 innbyggere. Volden fortsetter å herje i Honduras i 2011, på tross av regjeringens løfter om stans av menneskerettighetsbrudd. Jordkonflikten i Bajo Aguán etterlater seg mange drap; i midten av august ble elleve personer myrdet over to dager, og 600 politi ble sendt til regionen. I tillegg til den politisk motiverte volden er Honduras belemret med omfattende gjengproblematikk. Stridighetene mellom gjengene Barrio 18 og Mara Salvatrucha 13 etterlater daglig død, slik som i nabolandene El Salvador og Guatemala. Gjengenes utpressinger av lokale foretak, som skattlegging av transport-sektoren, resulterer i hyppige drap pga. utestående krav. I tillegg er Honduras en gjennomfartsåre for narkotikahandelen, fra produsentlandene i SørAmerika til konsumentlandet USA. At deler av politi, hær og sikkerhetsstyrker er innblandet i den organiserte kriminaliteten gjør bildet enda mer dystert. Usikkerheten preger folks dagligliv. Volden begrenser honduranernes bevegelsesfrihet, og de fleste velger å holde seg innendørs i de store byene etter mørkets frembrudd. Volden skremmer utenlandske investeringer bort fra landet, og etablerte bedrifter bruker store summer på sikkerhet, beløp som i andre land ville ha blitt brukt til ekspansjon av bedriften og dermed flere arbeidsplasser. Også prisøkningene på matvarer rammer befolk-

ningen hardt. Selv et USA i økonomisk krise virker forlokkende på mange honduranere som velger den farlige ferden mot nord framfor håpløsheten i eget land.

14) 2010: Etter mange måneder med trakassering av den brasilianske ambassaden, får Manuel Zelaya lov til å reise i eksil til Den dominikanske republikk. I månedene som følger er menneskerettighetssituasjon i Honduras kritisk og forfølgelse av Motstandsfronten fortsetter. Flere journalister blir drept i denne perioden.

Finnes det optimisme? Det råder en forsiktig optimisme i Honduras etter en toårig nasjonal nedtur. Landet er tatt inn i varmen igjen av Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), de diplomatiske forbindelsene med nabolandet Nicaragua og resten av MellomAmerika er gjenopprettet, og Verdensbanken sprøyter igjen midler inn i landet. Temaet om en ny konstitusjon er satt på dagsorden av den sittende regjeringen. En seier for motstandsbevegelsen kom i midten av juni i år. Fattige bønder fra Aguándalen, som har organisert seg i Den forente bevegelsen av bønder fra Aguán (MUCA), fikk tildelt jord som regjeringen kjøpte av den rike godseieren Miguel Facussé Barjum. Men samtidig med disse lyspunktene kaster de omfattende bruddene på menneskerettigheter mørke skygger over landet. Det samme gjør de økte matvareprisene og den omfattende korrupsjonen. Og marsjen mot en ny grunnlov som skal fremme sosial rettferdighet i Honduras synes fortsatt å være lang.

16) 2011: Motstandsfronten og regjeringen når en avtale, Cartagena-avtalen, ved hjelp av megling fra Hugo Chávez, Venezuelas president. Chávez var en av de internasjonale aktørene som tidlig involverte seg i situasjonen og hele tiden støttet en fredelig løsning på konflikten. Manuel Zelaya får lov til å returnere til Honduras.

18) 2011: Bred front av folkelig motstand (FARP) blir dannet. Med FARP utvides motstandsfronten til å inkludere et politisk parti som ønsker å stille til valg. Denne strategiske avgjørelsen har splittet motstandsfronten. Enkelte medlemmer som ikke stoler på det honduranske valgsystemet ser på dannelsen av FARP som et nederlag.

15) 2011: Høyesterett dropper anklagene 17) 2011: Enkelte medlemmer i 19) 2011: Menneskerettighetssituasjonen i mot Zelaya, om at meningsmålingen om motstandsfronten motsetter seg avtalen og Honduras er fortsatt prekær den fjerde urnen var ulovlig. – av AV melder seg ut av motstandsfronten.

7


Tema: Honduras

Folkefest i Honduras Den 28. mai 2011 befinner tre nordmenn seg blant en million honduranere på flyplassen i Tegucigalpa. Zelaya kommer tilbake og folkefesten som venter ham vitner om en overveldende vilje til omveltninger i det honduranske samfunnet. Tekst og foto: Tekst: Ellen Emilie Henriksen og Ragnhild Skauge Paus, Solidaritetsbrigadister i El Salvador våren 2011

Blant journalistene er det flest honduranere og andre latinamerikanere. Mangelen på internasjonal presse var forventet, men likevel skuffende. El Libertador, den viktigste opposisjonsavisen i Honduras, er til stede med tellekorps. Vi ble i etterkant fortalt at det var en million honduranere til stede den dagen, en åttendedel av landets befolkning. El Libertador er en av avisene som bokstavlig talt måtte gjemme seg under Michelettis terrorregime. Avisen kritiserte kuppet og dekket også bølgen av politisk vold som ble utført i etterkant. Forholdene har blitt bedre under nåværende president Porfirio Lobo, men avisen mener i likhet med motstandsbevegelsen FNRP at menneskerettighetssituasjonen i landet fremdeles er uholdbar og at Lobo ikke er landets rettmessige president. Mange håper og tror at det vil forbedre seg med Zelayas hjemkomst, spesielt når det gjelder politiske mord. Straffefrihet er et stort problem i Honduras, og mord som ser ut til å være politisk motivert blir sjelden etterforsket. Honduras er nå det av landene i verden som ikke er i væpnet konflikt med flest drap per innbygger.

David Antonio Sanchez er stolt over at folkekravet har fått Zelaya tilbake.

Tidlig på morgenen den 27. mai legger vi og koordinator Audun Husby ut på en kronglete reise fra Suchitoto i El Salvador. Med både haiking og syv forskjellige busser reiser vi mot Tegucigalpa, hovedstaden i Honduras. Ryktene har fortalt at Manuel ”Mel” Zelaya skal vende tilbake til hjemlandet lørdag 28. mai og vi kan ikke gå glipp av denne begivenheten. I motsetning til i El Salvador, har regntiden kommet til Tegucigalpa, og når vi kommer frem til området utenfor flyplassen hvor Zelayas tilhengere står og venter, er det ikke like mange mennesker der som vi hadde håpet. Regnet under en mellomamerikansk regntid kan få de fleste til å holde seg innendørs. De få som har trosset uværet befinner seg under bensinstasjontak langs veien utrustet med røde flagg og FNRP-tskjorter med røde stjerner. Vi presser oss inn under et tak, vi også. Høytalere spiller ”El Pueblo Unido” om og om igjen, samt ”Urge Mel” (Det haster, Mel). De venter på ”El Presidente”. For Zelayas tilhengere finnes det nemlig bare én president. Stemningen er revolusjonær, og gir oss en forsmak på hva som venter oss neste dag.

Rødt folkehav Lørdag den 28. mai møter vi et folkehav uten like. En vei like bred som en firefelts motorvei går opp mot flyplassen i Tegucigalpa, og folkemassen dekker gaten som en rød elv som aldri vil ta slutt. Politiet står ved samtlige innganger til selve flyplassområdet, klare med tåregass. Alle rundt oss smiler og synger, stemningen er til å ta og føle på. Fra et utkikkspunkt får vi oversikt over folkemengden.

8

To år i eksil Selv om Zelaya ikke har noen formell makt, håper tilhengerne hans at han som valgt leder av FNRP vil kunne samle bevegelsen og styrke dem som folkebevegelse og politisk parti. I tillegg er punktene som er nedtegnet i Cartagena-avtalen, spesielt løftene om respekt for menneskerettigheter, en seier i seg selv. De vil kunne beskytte FNRPere mot politisk forfølgelse og gi dem større spillerom. At Honduras med Zelayas hjemkomst også har blitt gjenopptatt som medlem i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS), er også viktig, da dette forplikter den honduranske regjeringen til å respektere internasjonale spilleregler. Offisielt var motivet for statskuppet Zelayas ulovlige handlinger med grunnloven. I internasjonal media ble det hele fremstilt om Zelaya ønsket å forandre loven for å kunne sitte som president i mer enn én periode. Mens det i Honduras er ulovlig å forandre enkelte grunnleggende lover gjennom vanlig vedtak i parlamentet, er det ingenting i veien for å lage en ny grunnlov. Zelaya ønsket å holde en ikke-bindende meningsmåling for å finne ut om folket ønsket at det skulle stemmes over nedsetting av en grunnlovgivende forsamling. På kuppdagen28. juni 2009 ble det utstedt en arrestordre fra Høyesterett og kuppmakerne satte Zelaya på et militærfly til Costa Rica. 31. september samme år ble han smuglet tilbake inn i Honduras. Han befant seg i den brasilianske ambassaden frem til Lobo ble valgt til president, da han fikk reise trygt til Den dominikanske republikk i januar 2010. Under Zelayas opphold på den brasilianske ambassaden i Honduras var det store demonstrasjoner arrangert av Zelayas tilhengere. De så på kuppet som ulovlig og ønsket ikke å godta valget som ble gjennomført under Micheletti den 29. november 2009. Dette fordi pressesensuren forhindret en reell valgkamp, det var mangel på gjennomsiktighet og fordi oposisjonelle var gjenstand for om-


Tema: Honduras

En million honduranere var tilstede for å ønske Zelaya velkommen tilbake til honduransk jord etter over et år i eksil.

fattende politisk forfølgelse. Flere uavhengige kandidater trakk sine kandidatur i forkant av valget. De fryktet dessuten at et valg ville legetimere en ny regjering, og normalisere internasjonale forhold, på tross av at en kandidat som videreførte kuppmakernes politikk ville velges.

En ny venstrebevegelse Det er vanskelig å få med seg når Zelaya lander. Ankomsten blir forsinket to ganger, men klokka to lander flyet fra Nicaragua. Folkemengden eksploderer i viftende flagg, røde klær og sang og jubel. Det allerede eksisterende sosialistpartiet Unificación Democratica (UD) er til stede med sine røde og gule flagg, i tillegg til de hvite og røde flaggene til medlemmene av det liberale partiet som også er med i motstandsbevegelsen. Hele opplevelsen fyller oss med optimisme. I motsetning til andre land i regionen, har Honduras aldri hatt en stor bevegelse på venstresiden eller noen revolusjon. Men her står en åttendedel av befolkningen og feirer at den første presidenten som tenkte på de fattige i landet kommer tilbake. Under talen sin til folket går Zelaya igjennom Cartagena-avtalen, avtalen som forsikrer at han kunne vende hjem uten å bli etterforsket etter over ett år i eksil i Den Dominikanske Republikk. Avtalen ble underskrevet i Cartagena i Colombia og ble inngått med diplomatisk hjelp fra Colombia og Venezuela. Avtalen lover også respekt for menneskerettigheter i Honduras og sikrer at FNRP kan fortsette med sin politiske virksomhet. Zelaya ber FNRP lære seg punktene i avtalen for å kunne sørge for at løftene ble holdt, spesielt løftet om å respektere menneskettighetene.

skjorte og skyggelue. Han heter David Antonio Sanchez, er 15 år gammel og har kommet til Tegucigalpa for anledningen. Han mener at Zelayas hjemkomst har bekreftet og styrket kampen mot de borgerlige i landet. – At Zelaya kommer tilbake etter statskuppet viser hvor stor motstanden i Honduras er og hvor mye makt vi, folket, har, smiler han. Dora Reyes er president i FNRP i fylket Olancho og arbeider tett med bevegelsen. Hun gleder seg over Zelayas hjemkomst og mener at det nå handler om å fortsette arbeidet med en ny grunnlov som passer folket. Hun mener også at Zelaya, som ved forrige landsmøte i FNRP ble valgt til leder av bevelgelsen, vil forbli i FNRP selv om det skulle bli et politisk parti. – Vi vil at FNRP skal bli et parti, for da vil vi ha mer innflytelse. Men vi frykter at det vil komme korrupsjon i systemet. At vi igjen er medlemmer i OAS er viktig, vi trenger denne anerkjennelsen, fortsetter hun.

«Det honduranske folk har bevist at de ønsker forandring»

En styrket motstandsbevegelse På veien tilbake fortsetter festen. Markeringen går fredelig for seg og politiet må ikke gripe inn. Jeg stopper en gutt på veien i rød t-

De fleste vi snakker med mener at FNRP må bli et parti, men frykter at de vil miste noe av tyngden de har hatt som folkebevegelse. Mange mener også at respekt for menneskerettighetene er den viktigste utfordringen landet står ovenfor. Det honduranske folk har bevist at de ønsker forandring. Selv om Zelayas tilbakekomst i stor grad er en symbolsk hendelse, viser den også hvilken politisk makt det honduranske folk har. Hjemkomsten er et bilde på hva en folkebevegelse kan få til, noe som gir håp om endring. Feiringen i Tegucigalpa den 28. mai i år viser også at kampen for en annerledes fremtiden vil fortsette. Honduranerne har endelig fått den folkebevegelsen de sårt trengte, og kanskje vil landets fremtid endelig bli formet av og for det honduranske folket.

9


Tema: Honduras

5000 hektars revolusjon Soldater patruljerer Guadalupe Carney i Aguándalen.

Drapene fortsetter i Aguándalen etter at jordokkupanter erklærte seg i motstand mot kuppet i Honduras ved å okkupere 5000 hektar jord. Tekst og foto: Eirik Sjåvik, filosof, skribent, masterstudent ved Senter for utvikling og miljø

Etter okkupasjonen 9. desember 2009 har jordkonflikten mellom fattige bønder og rike landeiere så langt ført med seg minst 40 drap og tvangsutkastelse av flere tusen bønder. Okkupantene lever fortsatt i ytterste fattigdom og i frykt for overgrep fra hæren, politiet og private sikkerhetsgrupper som sirkuler områdene i stort antall. Disse beskytter interessene til Honduras rikeste mann, landeier Miguel Facussé, som også beskyldes for å være en av mennene bak kuppet 28. juni 2009. Drapene fortsetter Siden april 2010 har det eksistert en avtale mellom bøndene og staten hvor sistnevnte skulle kjøpe tilbake jorda fra landeierne for å gi den til bøndene, som har hatt rettmessig krav på den. Til tross for avtalen har konfrontasjonsnivået vært høyt. Landeierne har vært lite villige til å selge jorda selv om summene som har blitt tilbudt har vært over markedspris. Først i juni i år kom man til enighet om prisen som staten skulle betale. Denne positive utviklingen har imidlertid ikke bedret sikkerheten i området; volden og truslene mot de fattige bøndene i Aguán har vedvart i hele denne perioden, og ser også ut til å fortsette. I løpet av to dager, 21. og 22. august, ble fire personer tilknyttet jordbevegelsen drept i tre forskjellige hendelser. Blant dem var visepresidenten i Den forente bevegelsen av bønder fra Aguán (MUCA), Pedro Canales Salgado og presidenten i okkupantbosetningen San Isidro, Secindino Ruiz Vallecillo. Drapene kommer i kjølvannet av Honduras’ president Porfirio Lobos ordre uken før, om å sende 600 militære inn i Aguándalen. Ordren hadde som formål å dempe det oppblussede konfliktnivået etter at til sammen 11 personer ble drept i to separate hendelser den 14. og 15. august. Blant disse var det både sikkerhetsvakter og bønder. Hvem som står bak angrepene er fortsatt uklart. Jordeierne hevder jordokkupantene er de skyldige, okkupantene hevder at de ikke bruker voldelige midler i sin kamp, mens myndighetene knytter hendelsene til den colombianske narkotikatrafikken som bruker Aguándalen som hovedfartsåre.

10

I et land med over 6300 drap per år, hvor media er eid av en liten elite og utstrakt korrupsjon preger både politiet og rettsystemet, er det vanskelig å få endelig klarhet i nøyaktig hva som skjer. Spesielt gjelder dette i en situasjon hvor store finansielle interesser står mot de som kjemper for å overleve fra dag til dag. Enkelthendelsene i Aguán er fremdeles uoversiktlige, men hovedfortellingen er klar: De fattige bøndene i Aguán har fremdeles ikke fått full kontroll over jorda som rettmessig er deres. Bakgrunnen Historien til konflikten går tilbake til 1960-tallet da en ny landbruksreform slo fast at land som ikke hadde noe sosial funksjon skulle brukes til omfordelingsformål. Reformen ble motarbeidet av eliten fra første stund, men noen jordområder ble i de påfølgende tiårene fordelt, og de aktuelle jordområdene i Aguándalen ble overført av statsadvokaten til landbruksinstituttet (INA) i 1993. Grunnet innføringen av nye lover i forbindelse med introduksjonen av strukturtilpasningsprogrammer påkrevd av Det internasjonale pengefondet (IMF) stoppet imidlertid prosessen opp. Lovendringene gjorde det mulig for de bedre bemidlede å kjøpe kortidsleie på områder som lå ubrukt. Disse leasene ble så ulovlig omgjort til fullverdige kontrakter med hjelp fra korrupte lokale myndigheter. På 90-tallet havnet jorda, som er Honduras mest fruktbare, dermed i hendene på Facussé og to andre jordeiere, René Morales og Reynaldo Canales. Organisasjonen MUCA ble stiftet i 2001 av jordløse bønder, fordelt på 25 felleseiebedrifter, som fortsatt ventet på å få tildelt jord. Fra 2004 mente de å kunne bevise ulovligheten bak salget av jorda og begynte å be om annullering av oppkjøpene. Under Zelayas regjeringsperiode startet MUCA med gateblokkeringer for å presse regjeringen til forhandlingsbordet. Etter lang tids forhandlinger var de bare dager før kuppdagen også nære en løsning. Kuppet satte imidlertid en brå stopper for forhandlingene, og med landet i dyp politisk og sosial krise, så de som deres eneste


Tema: Honduras

mulighet å okkupere landområdene. Den 9. desember 2009 erklærte derfor MUCA seg i motstand mot kuppmakerne. 3500 familier, omtrent 17500 personer, grunnla fire bosetninger innenfor et område med en samlet størrelse på 5000 hektar. – Bøndene i Aguán var de eneste i motstandsbevegelsen som gjennomførte en revolusjonær handling, forteller Andres Pavón, president i menneskerettighetsorganisasjonen CODEH, og selv en av hovedfigurene i motstandsbevegelsen. Reaksjon og internasjonalt press Svaret på okkupasjonen var fra president Lobos hold raskt og brutalt. 2000 militære ble satt inn for å kaste bøndene ut fra jorda under påskudd av at de var geriljasoldater med støtte fra utlandet som skjulte store mengder våpen. Over 1500 bønder ble kastet ut fra bosetningene San Esteban, San Isidro, Trinidad og Despertad. Et omfattende system av veiblokkeringer ble også satt opp for å hindre befolkningen i å bevege seg. Utkastelsene har også fortsatt etter at bøndene har prøvd å ta tilbake områdene. Tallene på utkastelser er antagelig mye høyere enn det som kan bekreftes av CODEH. Press fra både innland og utland etter massakren på fem bønder i Guadalupe Carney den 15. november i fjor, gjorde regjeringen mer velvillig til å gjennomføre deres del av avtalen med bøndene. President Porfirio Lobo i møte med representanter fra tre bondeorganisasjoner. Tross Retorikken, som før hevdet at bøndene var geriljasoldater som presidentens lovnader hevder bondeorganisasjonene Lobo driver et dobbeltspill. skjulte store mengder våpen, ble dempet. Mye av det militære nærværet ble også trukket tilbake og det ble lagt press på plasttak sammen med 63 andre i La Confianza, en bosetning på ca. jordeierne om å komme til enighet om pris. 410 familier. I et møte med lederne for de tre bondeorganisasjonene i Andrés Pavón fra CODEH sier imidlertid at bøndene kan presidentpalasset 19. januar, uttalte president Lobo at det var viktig overdrive tilstedeværelsen av de private sikkerhetsselskapene. Han for ham personlig å få en løsning på situasjonen i Aguán og at han er i Aguán som representant for en komité som skal overse at var imot salget av jord som hadde foregått til landeierne. Hans regjeringens lovnader til bøndene blir holdt. På vei mellom to av bekymring blir imidlertid ikke tatt like oppriktig av alle. bosetningene forteller han: – Lobo spiller et dobbeltspill, – Som du kan se er ikke saken hevdet advokaten til MUCA, først og fremst tilstedeMario Portillo, etter møtet. værelse av militæret eller de – De kommer til å kaste ut private vaktene, som ofte resten av bøndene. De får bli overdrives, men korrupsjonen for øyeblikket, men bare på og fattigdommen disse folkpresidentens vilje, som for ene lever under. Men det er tiden styres av internasjonalt sant at Facussés vakter er i press. og det er sant at de – Mario Portillo, MUCAs advokat området Å vinne tilbake et godt dreper. rykte internasjonalt etter I løpet av to dager i Aguán kuppet har vært imperativt for Lobos regjering. Verken ble det observert fire improviserte politisperringer og en fast Mercosurstatene (Brasil, Argentina, Paraguay og Uruguay) eller militærbase. I tillegg så vi to politibiler, en militærlastebil fullastet Venezuela, Bolivia og Ecuador anerkjente valget i 2009 hvor Lobo med soldater og tre pickuper med tungt bevæpnede sikkerhetstok over etter kuppmaker Roberto Micheletti. Valget fant sted uten vakter på veien. Fem soldater patruljerer også bosetningen den avsatte president Mel Zelayas tilstedeværelse i landet og i Guadalupe Carney, hvor massakren av fem bønder fant sted i samband med grove menneskerettighetsbrudd. En lang rekke november 2010. medlemmer av motstandsbevegelsen har blitt drept siden kuppet. I bosetningene lever bøndene i trengsel og kummerlige forhold. Bertha Oliva, president for COFADEH, har kalt Honduras en I Las Maranones bor det anslagsvis 1300 familier i plastikktelt med «failed state» på grunn av de omfattende menneskerettighets- minimal tilgang på vann og strøm og uten skole og helsetilbud. bruddene og den rådende straffefriheten. Den norske regjeringen – Det er ikke noe helsesenter her [innenfor bosetningen] så hvis vi fordømte også kuppet, men siden Norge ifølge den norske blir syke er vi nødt til å dra til sykehus i Tocoa, men der ser de på ambassaden i Guatemala har få interesser i landet ser de det ikke oss som kriminelle og nekter oss behandling, sier Yakelin Funez, en som sin oppgave å anerkjenne eller ikke anerkjenne valget. av lederne i bosetningen. Med Zelayas gjenkomst i mai ser det dog ut som om situasjonen I nabobosetningen La Aurora mangler de også strøm og tre internasjonalt har blitt normalisert. Honduras har blitt gjenopptatt i dager før vårt besøk skyldte en springflom bort den provisoriske Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) og flere land har skolebygningen. sendt tilbake sine ambassadører. På hvilken måte dette vil påvirke – Det vi trenger mest er helsetilbud, men vi trenger også jordkonflikten er usikkert. kunstgjødsel for at oljepalmene skal bære frukter, sier president for bosetningen, Orlando Garcia. På spørsmål om hva han tror om Besøk i Aguán regjeringens lovnader om boliger, strøm og helsetilbud svarer han Under mitt besøk i Aguán i slutten av januar traff vi mennesker kort: som levde i frykt og ytterste fattigdom, men som likevel ikke hadde – Vi får håpe den nåværende politiske vinden holder seg. gitt opp kampen om få tilbake jorda de hevder de har rett på. – Vi ser vaktene til Facussé passere forbi her nesten hver dag, Det finnes fortsatt over 300.000 jordløse i Honduras, så selv om kledd som militære og med skjerf foran ansiktet, forklarer Maria Lobo holder løftene sine kommer kampen om jorda til å spille en Cruz. Siden okkupasjonen har hun bodd i en liten murbygning med viktig rolle i landet i flere år framover.

«De får bli for øyeblikket, men bare på presidentens vilje, som for tiden styres av internasjonalt press»

11


Tema: Honduras

De forhatte Kaoset og straffefriheten som fulgte kuppet i Honduras i 2009 preger fremdeles landet. Homofile og transpersoner har vært blant de gruppene som har fått kjenne dette på kroppen. Tekst: Peder Østebø – Studerer internasjonale studier ved UiO og var Solidaritetsbrigadist i El Salvador høsten 2010.

Denise Redder

verre. Politiet, leiesoldater, militære og dødsskvadroner har drevet en brutal jakt på aktivister, og flere LHBT-aktivister måtte bøte med livet i en brutal bølge av hatkriminalitet. Blant dem var Walter Trochez, en ledende skikkelse innenfor både LHBT-bevegelsen og motstandsbevegelsen. Trochez ble likvidert på åpen gate 13. desember 2009. Han er i ettertid blitt et internasjonalt symbol på hatkriminalitet mot både LHBT-bevegelsen og andre homofile og transpersoner. Trochez er bare ett av mange ofre i Honduras.

34 LHBT-aktivister har blitt drept i Honduras siden kuppet. Her en støttedemonstrasjon fra LGBTI i Berlin.

Det skal mye til for at en utenforstående kan snuble inn på kontorene til Komitéen for et bedre liv for personer med HIV-AIDS i Honduras (APUVIMEH). Aktivistene sitter rundt et bord i et lokale som er gjemt bak en frisørsalong i en av Tegucigalpas mange anonyme bygninger. Adressen er ikke offentlig, og det med god grunn. APUVIMEH er en organisasjon som i tillegg til å jobbe med generell opplysning om HIV/AIDS, kjemper for å bedre rettighetene til lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT). Aktivistene kan fortelle om en kamp som har blitt kjempet i motbakke i flere tiår, og som har blitt mer intens og brutal siden den skjebnesvangre kuppdagen i 2009.

Forbudt eksistens I likhet med de fleste landene i Latin-Amerika, kjemper LHBTbevegelsen en knallhard kamp for aksept. Mot seg har de en mektig kirke, vanlige folks fordommer og myndigheter som sjelden løfter en finger for å påpeke diskriminering. José Zambrano, lederen av APUVIMEH, beskriver en situasjon hvor både homofile, bifile og transpersoner blir utstøtt av familiene sine så vel som fra arbeidslivet. Til tross for at det ikke finnes vedtatte lover som diskriminerer dem, blir de forfulgt av myndighetene. Zambrano forteller at politiet misbruker sine fullmakter til å forfølge homofile og transpersoner, under påskudd av å holde ro og orden i gatene. – Det foregår en systematisk diskriminering mot de som er annerledes, sier han. Selv om ingen sier det høyt, er det slik at vi ikke har lov å eksistere. Etter kuppet av den folkevalgte, men kontroversielle presidenten Manuel Zelaya, ble menneskerettighetssituasjonen i landet markant

Falske forhåpninger Med løfte om både å forbedre menneskerettssituasjonen og fokus på dialog med motstandsbevegelsen, ble Porfirio Lobo fra det konservative partiet valgt til ny president i et omstridt valg i november 2009. Etter hans innsettelse i januar 2010, har verken José Zambrano eller lederne i motstandsbevegelsen sett noe til denne forbedringen. Fra kuppet og fram til mars 2011, har 34 LHBT-aktivister blitt drept. I likhet med hundrevis av forbrytelser mot honduranske aktivister de siste årene, har heller ikke disse drapene blitt etterforsket. Dermed går de skyldige fri, straffefriheten fjerner det rettslige vernet mot hatkriminaliteten. Etter valget har både LHBT- og kvinnegruppene i Honduras støtt på et nytt problem. Ettersom venstresiden og deler av Zelaya sitt gamle parti, Partido Liberal har boikottet valget, er alle folkevalgte forsamlinger nå dominert av konservative politikere. Selv om justisministeren Ana Piñeda har gått inn i dialog med LHBTaktivistene, har tiltakene uteblitt. Håp om forandring Ettersom mange i LHBT-miljøet stod på barrikadene mot kuppet i 2009, har også flere av gruppene samarbeidet med motstandsbevegelsen. Selv om José Zambrano erkjenner at deler av denne brede bevegelsen viser homofobe tendenser, er de aktivt med i arbeidet med å utvikle den politiske plattformen til det nyoppstartede politiske partiet Bred front av folkelig motstand (FARP). I skrivende stund føres altså arbeidet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner på tre plan. Det jobbes aktivt for å sette levekårene og rettighetene til homofile på dagsorden, det jobbes opp mot motstandsbevegelsen for å inkludere LHBT-rettigheter i den nye politikken og den nye grunnloven, og det jobbes aktivt med motvillige myndigheter for å få slutt på straffefriheten. Alle sakene er viktige, men det sistnevnte er akutt. Lederen for det Lesbiske nettverket (REC) sier det slik: når straffefriheten råder, blir vi troféer i en jakt fra de som hater oss.

APIMIVEH:

• Organisasjon som jobber med å forbedre homofile, lesbiske, bifile og transpersoners levekår og rettigheter i Honduras. • Jobber spesifikt med opplysning rundt HIV/AIDS og driver prosjektet RENACER, et hjelpesenter og hospits for personer som er rammet av HIV/AIDS. • Samarbeider aktivt med den honduranske motstandsbevegelsen FNRP og var aktive i demonstrasjonene som fulgte kuppet.

12


Tema: Honduras

Med grunn til å gjøre opprør

En så iherdig motstand som Honduras' befolkning har vist etter kuppet, hadde vært umulig uten ungdommens pågangsmot. Tekst og foto: Robert Barra, APN-Honduras-koordinator. Oversatt og tilpasset av Cecilie Ness.

Morgenen den 28. juni 2009 våknet Honduras opp til nyheten om at det hadde blitt gjennomført statskupp og at den tidligere presidenten Manuel Zelaya hadde flyktet til Costa Rica. Tusenvis av unge kvinner og menn tok til gatene ved presidentboligen i hovedstaden Tegucigalpa for å protestere: «Vi ønsker ikke kupp, vi er ikke redde» var de spontane rop som oppstod i dette begynnende ungdomsopprøret. Militærregimet svarte kontant og brutalt; hundrevis ble arrestert og tusener ble brutalt banket opp. Men til tross for undertrykkelsen har motstanden holdt stand, og er i dag et godt eksempel på latinamerikansk mot i møte med militaristisk barbari. Det er ingen tilfeldighet at det er ungdommer som dominerer i motstanden når cirka 40 prosent av den honduranske befolkningen er mellom 12 og 30 år. At demonstrasjonene varte i mer enn 7 måneder, er kanskje ikke så rart om en ser på levekårene til de fleste av Honduras’ innbyggere, der enorm usikkerhet har preget den unge befolkningen. For eksempel står om lag 30 prosent uten mulighet til å studere eller jobbe. Og cirka 45 prosent arbeider under svært risikable forhold for å kunne forsette sine studier. Disse utgjør den opprørske ungdommen, som med god grunn fortsetter motstanden, også to år etter kuppet.

«Vi ønsker ikke kupp, vi er ikke redde»

Død på agendaen Den første som døde under motstanden var 19-åringen Isis Obed Murillo. Den 5. juli 2009 deltok han i en marsj for å motta Manuel Zelaya på flyplassen i Tegucigalpa, der han mistet livet da det ble åpnet ild. Etter hans død har tallet på drepte ungdommer steget til mer enn 400 under kuppregimet. Noen av dødsfallene er klart knyttet til politiske motiver, som for eksempel 25 år gamle Pedro Muñoz Magdiel som ble funnet torturert og knivstukket 42 ganger. Dette fordi han hadde vist sin støtte til tidligere president Zelaya. De andre dødsfallene føyes inn i Honduras dystre statistikk over leiemord. Denne har de siste 13 årene omfattet mer enn 6500 drepte ungdommer, hvorav 31 prosent er barn under 18 år. Under den nåværende regjeringen til Porfirio Lobo, har mer enn 800 unge mennesker blitt drept av leiemordere og paramilitære grupper. Dette er tall som dramatisk overgår statistikken fra tidligere år, og gjenspeiler den sårbare tilstanden som den unge befolkningen befinner seg i når det gjelder straffefrihet og rettsvesenets likegyldighet. Det er åpenbart at statskuppet har åpnet dørene for massevold og sosiopolitisk undertrykkelse, men det er enda mer klart at det er ungdommen som er offer og mål for denne volden. Dette har fått mange ungdommer til å delta i grasrotorganisasjonen Den nasjonale fronten for folkelig motstand (FNRP) for å vise sin motstand mot kuppmaktene.

Unge demonstranter i Tegucialpas gater kjemper for sine rettigheter.

Revolusjonært mangfold På nasjonalt nivå finnes det mer enn 80 ulike motstandsorganisasjoner og disse danner til sammen paraplyorganisasjonene Ungdommens nasjonale motstandsfront. (FNJR) og FNRP. Dette er organisasjoner som består av unge studenter, bønder, lærere, urfolk, kunstnere, feminister, homofile, arbeidsledige, fagforeningsfolk, kjøpmenn og andre som kjemper mot den neoliberale politikken i Honduras. For eksempel har tusenvis av studenter i mer enn en måned demonstrert rundt om i landet mot privatisering av utdanning. Dette fenger kanskje ikke media like mye som det chilenske studentopprøret, men målet er likevel anstendig utdanning for alle unge mennesker. Tusenvis av unge bønder kjemper en like viktig kamp. Gjennom organisasjonene i Aguándalen og Zacate Grande, kjemper de mot militarisering, leiemordere og påtalemyndigheter for å beholde sine landrettigheter. Likeledes har hundrevis av unge mennesker i samfunnet for lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner (LHBT) startet en revolusjon for inkludering, respekt og synliggjøring av det seksuelle mangfoldet i et land hvor homofobi har krevd minst 51 menneskeliv siden kuppet. Det er umulig å tenke seg en motstandsbevegelse i Honduras uten ungdommens ånd, styrke og kreativitet. Det er fortsatt mye arbeid som gjenstår, men det er klart at Honduras’ ungdom nå har sagt at nok er nok, og har tatt den tidligere chilenske presidenten Salvador Allende på ordet: – Å være ung og ikke revolusjonær er en biologisk selvmotsigelse.

13


Tema: Honduras

Straffefrihetens land

Etterlatte Maria de Carmen Ramos og to av hennes barn etter drapet på Henry Suazo. Andres Pavon fra CODEH mener de fleste drapene på journalister er politisk forfølgelse.

Straffefrihet for drapsmenn gjør Honduras til verdens farligste land for journalister. Tekst og foto: Eirik Sjåvik, filosof, skribent, masterstudent ved Senter for utvikling og miljø.

28. desember ble 43 år gamle Henry Suazo skutt to ganger i hodet rett utenfor sitt eget hjem av en hittil ukjent gjerningsmann. Suazo ble den tiende og siste journalisten som ble drept i Honduras i 2010, noe som målt per innbygger gjør Honduras til verdens farligste land for journalister. Suazo var en tv-reporter for den lokale Kanal 6 i Ceiba, ved den karibiske kyst. I tillegg involverte han seg i byggingen av boliger for fattige bønder. Selv levde han under fattige kår, men han brukte ofte sendetiden på lokalstasjonen for å be om donasjoner til byggingen av et boligområde med hus til 145 familier. Som takk for hjelpen bærer dette i dag hans navn: Colonia Henry Suazo.

Politisk forfølgelse? Suazo var tilhenger av det liberale partiet til den avsatte presidenten Manuel Zelaya, men det er usikkert om drapet hadde noe å gjøre med den politiske situasjonen i landet etter kuppet. Suazos nyhetssendinger bar ikke preg av noe politisk fokus verken før eller etter at Zelaya ble sendt ut av landet av kuppmaker Micheletti. Faren, Ramon Suazo, som selv var en viktig fagforeningsleder og kjent for sin kamp for arbeidsrettigheter for bønder, forteller at det var uklokt å ta et tydelig politisk standpunkt i denne perioden. Og han utdyper derfor at selv om Henry var mot kuppet, var sendingene hans nøytrale. – Av de ti journalistene som ble drept i 2010 ville kun én ha blitt drept hvis det ikke var for kuppet, hevder Andres Pavon, leder for

14

menneskerettighetsorganisasjonen CODEH. – Men vi kan bare med sikkerhet slå fast at tre av disse ble drept på grunn av politisk forfølgelse, fortsetter han. Når det gjelder de andre finnes det indisier, men ikke beviser. I tilfellet med Suazo tilhørte han en familie som var aktiv på venstresiden. Han mottok trusler under kuppdagene og kritiserte straffefriheten som hersker i Honduras, dog uten å gjøre det med en politisk brodd. Men ifølge Pavon har kuppet skapt en tilstand av straffefrihet, der en kan drepe de som utmerker seg uten å bli straffet selv. Slik kan man trekke linjer mellom drapet på Suazo og kuppet.

Skjult i statistikken Suazo ble drept da han var på vei til jobb klokken åtte om morgenen. En mann på sykkel kom bakfra og skjøt ham to ganger i hodet. Suazos samboer og mor til hans fem barn, Maria de Carmen Ramos, hørte skuddene og sprang ut for å se hva som skjedde. Suazo døde på stedet. Av naboer får vi høre at det skal finnes minst ett vitne til drapet, men at hun av frykt for represalier ikke vil melde seg for politiet. – Henry hadde ingen personlige fiender, men han fikk trusler som begynte rundt kuppet forteller Carmen, før hun tilføyer – men ingen den siste tiden. På spørsmål om hun har tro på at gjerningsmannen blir funnet svarer hun rolig og uten en mine: – Rettferdighet vil komme, det er jeg sikker på. Men sjansene for at drapsmannen blir tatt og dømt er forsvinnende små. Ifølge CODEH ender kun åtte prosent av


Tema: Honduras

Mangel på vilje Suazo døde rett utenfor sitt eget hjem. Familien var raskt på åstedet og ringte politiet, men de ankom først på ettermiddagen, en halv dag etter at drapet ble begått. Da hadde kroppen allerede blitt tatt med inn og vasket av familien. Selv om politistasjonen ikke lå mer enn en 10 minutters kjøretur unna, hadde de ikke nok folk til å prioritere en mordetterforskning. Ressursmangel er definitivt et problem innenfor det honduranske politivesenet. Det er ikke nok folk, og de som er der er kraftig underbetalt. Slike forhold gir grobunn for en utstrakt korrupsjon, noe som gjør at politiet i mange tilfeller ikke viser noe vilje til å etterforske politisk motiverte drap.

«Rettferdighet vil komme, det er jeg sikker på»

- Maria de Carmen Ramos

I Suazos tilfelle prøvde politiet å unnlate å vise politiloggen som etter lov skal være offentlig tilgjengelig. For menneskerettighetsaktivister er dette et viktig dokument for å forsikre seg om at saken var loggført i politiets journaler slik at den kunne refereres til i en rettssak. Den ble først gjort tilgjengelig etter at en menneskerettighetsdelegasjon med Pavon i spissen måtte true med å anmelde dem for mistenkelig tilbakeholdelse av offentlige dokumenter. Journalen avslørte at politiet knapt hadde gjennomført en åstedsgranskning, at de hadde snakket med et par vitner, men ellers ikke hadde foretatt seg noe og derfor ikke hadde noen mistenkte. Suazos` far er innforstått med politiets manglende innsats og resultater og deler skepsisen til rettsystemet i landet. Til tross for dette ser han ikke noen annen mulighet enn å tro på at saken blir oppklart. – Rettferdigheten vil til slutt vinne fram, sier han.

Ordforklaring: • COFADEH: Comité de Familiares de Detenidos Desaparesidos en Honduras (Komiteen for pårørende til arresterte og forsvunnede i Honduras). • CODEH: Comité para la Defensa de los Derechos Humanos en Honduras( Komiteen for forsvar av menneskerettigheter i Honduras).

Honduras?

Audun Husby

drapssakene med domfellelse. I fjor ble hele 6300 drap begått i Honduras og de to største byene, San Pedro Sula og Tegucigalpa, er henholdsvis de tredje og sjette mest voldelige byene i verden. Sammenligner man med tall fra Norge blir denne dystre statistikken klarere: I løpet av de siste tre årene har tilsammen 92 personer blitt drept, og kun én av disse sakene er sålangt oppklart. Ofte blir drapene på politisk aktive og journalister i Honduras forsøkt skjult ved å skylde på det generelt høye voldsnivået. Menneskerettighetsorganisasjonen COFADEH hevder imidlertid at makteliten bevisst utnytter den høye voldsstatistikken for å skjule drap på medlemmer av Bred front av folkelig motstand (FARP). Ifølge COFADEHs tall ble 31 homoaktivister, 34 bondeaktivister og 34 medlemmer av motstandsfronten drept i 2010, i tillegg til de 10 journalistene.

Hva skjedde under statskuppet i 2009? Hva var det Zelaya egentlig ville og hvorfor mener overklassen at dette var ulovlig? Har du flere spørsmål nå enn da du begynte å lese dette nummeret? I tilfelle bør redaksjonen skamme seg! Men om du har spørsmål som disse eller bare vil vite mer, her er i alle fall en rekke gode linker til mer interessant informasjon:

På latin-amerikagruppene.no (bruk søkefeltet): • Honduras (Landside 2010) • Statskupp i Honduras (Kuppdagen og dens forhistorie) • Feilaktige fremstillinger (President Zelaya har ikke brutt grunnloven) • Honduras inn i varmen igjen (Om Cartagena-avtalen og OAS-medlemskap)

Flere av de organisasjonene som er omtalt i dette nummeret har også informative nettsider - hovedsaklig på spansk. • Artistas en Resistencia: artistaresiste.blogspot.com • Frente Nacional de Resistencia Popular: resistenciahonduras.net • Comité para la Defensa de los Derechos Humanos en Honduras: codeh.hn • El Comité de Familiares de Detenidos Desaparecidos en Honduras: defensoresenlinea.com

Andre sider med nyheter, kommentarer og aktuelle analyser: • hondurasculturepolitics.blogspot.com • ellibertador.hn (venstresideavis) • latinamerika.nu (Svenske latinamerikagrupperna) • upsidedownworld.org • rebelion.org

15


Tema: Honduras

Ariel Sosa

Kunstnerne og motkulturen

Transpersoner i Tegucigalpa fordømmer hatkriminaliteten i Honduras. Dette bildet er fra et fotoprosjekt om samfunnet av en av fotografene i AenR.

I et samfunn som er sexistisk, homofobisk og voldelig har noen inntatt rollen som kulturrevolusjonære. Motstandsbevegelser i Honduras krever respekt for kunsten og individet. Tekst: Oscar Estrada, Medlem av Artistas en Resistencia (AenR) - Motkulturelt artistisk kollektiv. Oversatt og tilpasset av Iselin Mohn Matre.

Kultur er noe levende som forandrer seg, som tilpasser seg og dermed også er i konstant forandring. Vi er alle deltakere i den. Kultur inkluderer elementer som språk, vaner, normer og regler, klær, religion, ritualer for å nevne noen. Når det gjelder språk, har feministiske grupperinger gjort store anstrengelser for å forandre det nåværende språket til et som er mer inkluderende og mer bevisst de kjønnsforskjellene som finnes. Likefullt finnes det fortsatt mannssjåvinister, homofober, og klassesjåvinister. Jeg skal gi dere et eksempel fra begynnelsen av motstandsmarkeringene i 2009. Da var det vanlig å se utsagn skrevet på veggene som «Renato Culero» og «Cardinal Maricon» (Oscar Andrés Rodríguez Maradiaga er erkebiskop av Tegucigalpa og støttet straks kuppet mot Zelaya. Han gikk også ut offentlig og ba Zelaya om ikke å returnere til Honduras). Vi husker alle dette som et tydelig uttrykk for den sosiale misnøyen vi levde under på den tiden. Men disse utsagnene fornærmet LHBT-bevegelsen (Lesbiske, homofile, biseksuelle og transpersoner), og feministene uttrykte misnøye med ordvalgene. I en av de siste motstandsdemonstrasjonene hvor vi forlangte rettferdighet for ofrene for menneskerettighetsbrudd i Honduras, så jeg at noen ungdommer sto og tagget på en vegg. Til min forbauselse så jeg at de hadde tegnet et stort kryss over LHBT-

16

bevegelsens flagg. Under hadde noen skrevet «culero» (rasshøl). Jeg la merke til dette fordi vi det siste året hadde sett disse skjellsordene forsvinne fra veggene, noe vi tok som et signal på en vellykket integrering av LHBT-bevegelsen i den brede motstandsbevegelsen. Vi trodde at vi hadde maktet å forandre språkbruken vår, men det var tydelig at dette ikke var tilfelle.

Revolusjonær motkultur I Honduras har vi en gruppe ungdommer av begge kjønn som organiserer seg i det de kaller Frente Revolucionario Artistico Contra Cultural (FRACC - Revolusjonære kunstneres front for motkultur). Prinsippet som samler dem er anerkjennelsen av at revolusjonen må foregå i bevisstheten. Ungdommene i FRACC reiste seg til motkulturbevegelsen før Artistas en Resistencia (AenR) ble til. Jeg tror dette har mye med Salvador Allendes berømte tale fra universitetet i Guadlajara å gjøre, hvor han sa at det å være ung, men ikke revolusjonær, er en biologisk selvmotsigelse. Vi har gjentatt disse ordene mange ganger, men jeg tror fortsatt ikke at vi har forstått dem. Som voksne kvinner og menn har vi gjennom-syret motstandskampen til det honduranske folket med vår erfaring, vår kunnskap, våre tanker om hvordan og hvor vi skal hen. Nå innser jeg at vi har gjort en stor urett. For vi


Tema: Honduras

voksne implementerer også våre dårlige organisasjonsvaner, vår sekterisme og vår manglende tiltro til både det ene og det andre. Vi har ikke klart å forstå at den viktigste kampen vi utkjemper er den om vår egen bevissthet. Bevegelsene av motkultur kan med sine kamper klare å oppnå en reell forandring av regimet, av diktaturet, av et politisk system i likhet med de venstreradikale geriljabevegelsene. Men i sin essens opponerer de mot dominerende strukturer. De søker å rive opp med roten den maktdynamikken som tillater at når en geriljabevegelse oppnår makt, bevarer og viderefører en de samme organisatoriske tankesettene som høyresiden benytter seg av. Vi snakker om en revolusjon i bevisstheten og i tanke, ikke bare en motkultur som likegodt kan tilskrives de voldelige gjengene. En revolusjonær motkultur.

Respekt for ulikheter Alle er vi fostret opp på skrekkeksemplene av hva som kan skje med en dersom en faller i dopfellen. Marihuanaen er for de ubrukelige, de kriminelle de som ikke gjør annet enn galt. Samme tankegang har regjert ovenfor mennesker med tatoveringer, og da spesielt etter anti-gjengkampanjene som har vært lansert her i Honduras. Det å åpent kunne anerkjenne at en kan være et røykehode med kroppen full av tatoveringer, men fortsatt bidra positivt i samfunnet er å provosere frem en holdningsendring hos mange mennesker. Jeg vil gjerne tilføye at dette systemet som til stadighet gjentar at dop er farlig og mennesker med tatoveringer likeså, er det samme systemet som hver dag advarer oss mot at dette systemet kan dere ikke forandre! En trenger ikke gjøre noe betydelig dypdykk for å konstatere at dette samfunnet vi lever i er et sykt samfunn. Det er et samfunn som er voldelig, rasistisk, sexistisk, homofobisk, favoriserende ovenfor regjerende klasser, kvinnehatende, patriarkalsk, imperialistisk, vertikalt, voksensentrert, hyklerisk, korrupt osv. Alle disse kreftene er i sannhet ikke bivirkninger av samfunnet, de er faktisk nøyaktig det som må til for å opprettholde det etablerte. Den franske filosofen Michel Foucault anerkjenner at systemet med herskere fungerer, ikke bare på stat -og lovgivningsnivå. Han anerkjenner mest av alt makten til herskeren og vår internalisering av den. For eksempel er volden og patriarkatet fundamentale bærebjelker for å holde oppe det undertrykkende systemet vi lever i. Systemet vedvarer ikke til tross for, men på grunn av nettopp disse. Å gå inn for å forandre de formelle strukturene i staten og la alt det overnevnte forbli vil i realiteten si å ikke forandre noe. Kunstnerne, kunsten, kulturadministratorene retter hver dag i deres yrkesutøvelse søkelyset mot områder hvor det trengs forandring i samfunnet vårt.

Neruda satt høyt i Allendes regjering, Otto René Castillo er et eksempel fra Guatemala som etter fem dagers tortur ble henrettet av hæren. I tillegg, fordi det er viktig også å nevne de, har vi de mange ofrene for stalinismens intoleranse. Roque Dalton ble drept av sine egne kamerater. Disse kunstnerne ble ikoner for kampen de representerte, for sine kamerater. Nå til dags huskes sandinistrevolusjonen mer for sangene til Mejia Godoy enn for Ortegas diskurser. Når vi snakker om krigen i El Salvador tenker vi umiddelbart på bilder av vulkanen, de lange rekkene av soldater og det revolusjonære bandet Los Torogoses de Morazán. I dag har vi Julian Conrado, eller FARCs sanger som mediene i Venezuela har døpt ham, som søkes utlevert til Colombia under terroristanklager. Vi kan snakke mye om hva kunstnere har tilført endringsprossesser gjennom historien. Vi kan også tilføye det viktige underholdningsmomentet, som var kunstnernes oppgave i kampen mot kuppmakerne i 2009. Eller jobben med å anmelde og analysere som de fra kollektivet Artistas en Resistencia har stått for etter administrasjonsforandringene i 2010. Men mest av alt er det rollen som oppfinnere av konsepter, av mystikk, og av forståelse. Alt dette kan vi diskutere når dere vil. Mitt poeng er ikke å drive propaganda for AenR-kollektivet, men å snakke generelt om rollen til kunstnere med en bredere visjon for bevegelsen.

«Bevegelsene av motkultur kan med sine kamper klare å oppnå en reell forandring av regimet, av diktaturet, av et politisk system»

Betydningen av kunsten i historien I historien om vårt kontinent har vi alltid hatt kunstnere som har dedikert seg til den revolusjonære saken. Pablo

Visjonen for samfunnet Vi er sønner og døtre av krigen. Flesteparten av oss som i dag utgjør motstands-bevegelsen i Honduras var knapt nok barn da den skitne krigen mot El Salvador og Guatemala utspilte seg. Mange var ikke engang født på den tiden og kjenner historien kun gjennom de eldres fortellinger, for det finnes ikke mye tilgjengelig informasjon fra denne tiden. 1990-tallets og det tidlige 2000-tallets kunstnere ble, i mangel av et bedre alternativ, roboter inkorporerte av nyliberalismen i såkalte «utviklingsprosjekter». Derfor begynte vi å gjøre arbeidet vårt gjennom NGOer, som frilansere og uavhengige. Fordi det ikke er rom for kunst og kultur i dette samfunnet vi lever i, foruten simpel underholdning, et bilde på veggen eller et dikt i demonstrasjonstoget. Vi er bevisst på at vi lever i et sykt samfunn og vi er bevisst den rollen vi er tildelt, men vi vil ikke lenger akseptere hverken den eller verdiene. Det er fordi vi tror at samfunnet ikke bare trenger, men også fortjener en revolusjonerende forandring. Et nytt samfunn bør reise seg fra asken til det gamle, med nye verdier hvor en respekterer hverandre som medborgere for hvem vi er, for å si de tingene vi sier, for å gjøre de tingene vi gjør. Hvor en respekterer naturen og vår kulturarv. Dette samfunnet som jeg beskriver, det syke samfunnet, kan aldri føde frem en revolusjon dersom den ikke er som FRACC sier, en revolusjon i bevissthet og i tanke. Vår revolusjon er i sin essens en motkultur, for det å skape kultur her er å gå mot strømmen.

17


Tema: Honduras

Fagforeiningar under angrep

To år etter statskuppet mot president Zelaya er Honduras framleis prega av konflikt og sviktande politisk styre, og dei påfølgande regjeringane har tendert mot å innskrenka arbeidarar sine rettar.

Andras Quale Lavik

Tekst: Sócrates Coello Ardón. Programkoordinator, Program for kunnskapsformidling mellom Fellesorganisasjon for honduranske arbeidarar (CUTH) og Dansk LO. Oversatt og bearbeidet av Bjørnar Urang Funderud.

I Honduras kan 30 tilsette ved same arbeidsplass danna ei fagforeining. Like fullt strandar mange forsøk på organisering ved at pådrivarane mister jobbane sine. I dag er under 15 prosent av arbeidsstokken organisert. Likevel har arbeidstakarorganisasjonane teke på seg ei viktig rolle som pådrivarar for politisk reform.

Fagforeiningane si rolle etter kuppet Alt på kuppdagen, 28. juni 2009, leidde fagforeiningsleiarar dei første demonstrasjonane i Tegucigalpa. Seinare har bryggeriarbeiderforeininga sine lokale vore utgangspunkt for folkeleg mobilisering i hovudstaden. Fagforeiningane har endra kampsaker og aksjonsform sidan kuppet og står no samla i kravet om djuptgåande økonomiske og sosiale reformer. Nasjonal front for folkeleg motstand (FNRP) har gjeve det honduranske folk eit viktig verktøy for å protestera mot upopulære reformer. Fronten representerer eit breitt spekter av befolkninga, men har enno eit relativt lågt medlemstal og dei fleste av medlemmene manglar organisasjonserfaring. I denne mobiliseringa står Fellesorganisasjon for honduranske arbeidarar (CUTH) sentralt. Med sine 60 000 medlemmer (dei fleste industriarbeidarar og lærarar red.anm.), har dei kritisert regimet hardast og er òg dei som har møtt sterkast represaliar. Eit stort tal lærarar blei møtte med tåregass og køller då dei gjekk ut i streik i mars. Desse protestane blei etterfølgd av demonstrasjonar frå eit stort tal ungdomskuleelevar mot privatisering av skular. I etterkant er 19 lærarar pågripne og avventar straffesaker, medan ei, Ilse Ivania Velásquez, er drepen. Lærarane er no attende i jobb, men etter tre månaders forhandlingar er ikkje deira arbeidsvilkår blitt betra. Samstundes blir deira fagforeiningar forsøkt strupa økonomisk ved at fagforeiningskontingenten ikkje vert trekt frå månadslønna. I Aguandalen nord i landet er situasjonen ekstrem. Meir enn 40

18

bønder er til no drepne av hæren og paramilitære betalte av landeigarar. Ingen har så langt blitt tiltalt for å delta i ugjerningane. Småbøndene og lærarane i Aguan svarar ved å streika, demonstrera i byane og ved å okkupera vegar og offentlege bygg.

Kampsaker Lovene for midlertidige tilsetjingar har ført til 25 000 oppseiingar og berre 632 nye faste stillingar, og har gjort det enklare å kvitta seg med opposisjonelle tilsette. Dette, i tillegg til den økonomiske strupinga av fagforeiningane, truar organiseringsretten til honduranske arbeidarar. Grunna stigande inflasjon og fall i reallønn for honduranske arbeidarar, går FNRP inn for brei lønnsauke. Under regjeringstida til Zelaya blei minimumslønna oppjustert med 62 prosent. Fastsetjinga av ny minimumsløn har likevel blitt følgd opp i varierande grad og mange lærarar og industriarbeidarar tener i dag mindre enn minimumslønn. Andre viktige saker er opposisjon mot utvida offentleg deleigarskap i private verksemder, som er reine ran av befolkninga, og vasskraftutbygging som vil skada naturen og ta vekk inntektsgrunnlaget til befolkninga i dei rørde områda. Sjølv om honduranske arbeidarar framleis blir nekta fundamentale rettar og sjølv om det store fleirtalet enno ikkje er fagorganiserte, har statskuppet i 2009 stimulert fagforeiningane til å ta ei meir aktiv rolle i nasjonal politikk. Lønskamp i den enkelte bedrift er sett til side for å kunna fokusera på breie sosiale og økonomiske reformer. Folkestyret og medlemsengasjementet som fagforeiningane byggjer på er ein nasjonal styrke og bør ligge til grunn for reisinga av eit nytt, demokratisk Honduras. FNRP har difor sett føre å stilla til valet av president og ny nasjonalforsamling i 2013 med sitt eige politiske parti.


Meninger

Veiskille i Honduras. Tekst: Susanne Normann, Styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge og psykologistudent.

– Dannelsen skjer som om ingenting skulle ha hendt. Man spør seg om man virkelig kan få til endring gjennom politiske reformer, når man står ovenfor de samme fiendene som i 2009 begikk militært statskupp og utsatte befolkningen for massive menneskerettighetsbrudd. Strukturene som gjorde et militært statskupp mulig er intakte, og mange av kuppmakerne har viktige posisjoner i høyesterett og andre offentlige institusjoner. General Romero Vazques er for eksempel sjef for teleselskapet Hondutel. I forkant av kuppet var Hondutel-saken en av de konfliktfylte temaene og kanskje en av katalysatorne til kuppet. Den ville represjonen mot MUCA-bøndene i Bajo Aguan viser at systemkritiske aktivister går en farlig fremtid i møte. Konstruksjon av en ny amerikansk militærbase vitner om hvilken retning Honduras er i ferd med å ta i internasjonal politikk.

Rollen til Zelaya og det politiske partiet utfordrer motstandsbevegelsen samhold.

I mai skrev ekspresident og FNRPs koordinator Manuel “Mel” Zelaya, og Porfirio Lobo under Acuerdo de Cartagena de las Indias. Avtalen garanterte blant annet Zelayas retur, og innskriving av FNRP som politisk parti. Avtalen kom i stand etter dialog mellom Zelaya og Lobo, med megling fra Venezuelas Chavez og Colombias Santos. Den 26. juni avgjorde et flertall av 1500 delegater fra FNRPs medlemsorganisasjoner å danne Frente Amplio de Resistencia Popular, FARP, et politisk instrument som tar sikte på å utnytte den demografiske bredden i FNRP for å vinne valget i 2013. FNRP står dermed ved et stort og potensielt viktig veiskille. Cartagena-avtalen inneholder kun svake formuleringer om menneskerettighetsbrudd, og stiller ingen ansvarlig. Mange mener Chavez og Zelayas godkjenning av avtalen slår beina under sivilbefolkningens rop om rettferdighet etter kuppet, og representerer den endelige legitimeringen av statskuppet. De internasjonale forholdene til Honduras har endret seg siden 2009. Det som var kraftig internasjonal fordømmelse, utestenging fra OAS, kutt i pengestrømmer og generell diplomatisk isolering av Honduras, har i dag blitt til ny integrasjon i OAS, fornyet samarbeid med mellomamerikanske land, og nye lån og bistand til Honduras. OAS avgjorde å gjenoppta Honduras etter at Lobo og Zelaya skrev under Cartagena-avtalen. Det er kritikkverdig at det skjer uten at OAS retter en klar kritikk mot reformene, som under Lobo har fratatt arbeiderne grunnleggende rettigheter. Selv om Zelayas retur og valg av en grunnlovsgivende forsamling har vært hovedkravene til FNRP siden fronten ble skapt, har diskusjonene om en politisk valgfront eksistert siden motstandsfronten ble dannet. Disse planene fikk vind i seilene etter hjemkomsten. Noen viser til at Zelaya har alliert seg med viktige personer i FNRP, som fagforeningsleder Juan Barahona og Via Campesinas Rafael Alegria, for å fremme initiativet om FARP. Ikke alle er enige om at dette er den rette veien å gå. Flere regionale organisasjoner har erklært seg motstandere av å danne FARP. Salvador Zúñiga fra urfolksorganisasjonen COPINH uttaler at:

Organisasjonene i Honduras har etter kuppet stått opp for å redde demokratiet; men hvilket demokrati snakker de egentlig om? Demokratiet i Honduras tok form på 80-tallet under den kalde krigen, da skyggepresident John Negroponte og militæret hadde kontrollen, og dagens grunnlov ble skrevet. «Demokratiet» har ekskludert honduranske bønder, arbeidere og fattige fra politisk deltakelse, fra jorda og fra å leve verdige liv. «Demokratiet» har vært et sett spilleregler på papiret for å garantere en viss stabilitet i landet. Fokuset på Zelayas retur har vært stort de to siste årene, og det er lett å glemme at endringene han fremmet mens han var president, bare var små skritt i retning av demokratisering i Honduras. Endringene kom som resultat av massiv mobilisering og generalstreiker fra organisasjonene som den gang var samlet i koordinasjonen CNRP.

«Hvilket demokrati snakker de egentlig om?» FNRP har vært en bred front, med partipolitikere fra Partido Liberal på den ene siden, og feminister, radikale nabolagskomiteer og systemkritiske urfolk på den andre. Forståelsen av demokrati i disse sektorene er ulik. Mens Zelaya og flere sektorer nå vil kjempe for å redde demokratiet gjennom en valgseier i 2013, er et fortsatt arbeid for en grunnlovsgivende forsamling den eneste veien å gå for COPINH og andre organisasjoner. Begge alternativene har utfordringer knyttet til seg. For FARP kan det bli vanskelig å ta vare på den største seieren FNRP har hatt frem til nå; en bred folkelig deltakelse og innkulderende allmøter. FARP løper en reell risiko for å bli et parti som styres ovenfra, og da vil mye av styrken til FNRP mistes. For de som velger å kjempe for en grunnlovsgivende forsamling utenfor valgsystemet, ligger det en stor utfordring i å komme gjennom med sine krav uten å ha allierte i staten. Både i Bolivia og i Ecuador fikk man nye grunnlover etter at befolkningen hadde valgt fram presidenter som støttet den sosiale bevegelsen. Til slutt blir kampen i Honduras kjempet i et klima som fortsatt er preget av vold og politisk forfølgelse, og med et internasjonalt samfunn som litt etter litt har godtatt det militære statskuppet.

19


Dan Archer

Anbefaling

Et tegnet kupp Dan Archers reaksjon på kuppet i Honduras var ikke som alle andres: han valgte å tegne det inn i latinamerikas voldelige historie. Tekst: Eirin Høiseth. Redaktør i LatinAmerika, Styremedlem i LAG-Bergen.

Dan Archer underviser til daglig i kreativ skriving ved Standford University og bruker journalistiske tegneserier til å enkelt formidle kompliserte politiske og samfunnsmessige saker til vanlige folk. I heftet The Honduran coup forteller han med forståelige grep om hendelsene rundt kuppet. Om Zelayas politikk, høyresidens reaksjon på denne og om volden som fulgte i etterkant. Da Archer valgte Honduras som tema for en tegneserie var det som en reaksjon på medias vanlige personfokus. Det var ikke Zelaya og Micheletti, men det honduranske folket som var de virkelige hovedpersonene. Mediene ignorerte USAs historie med innblanding i Mellom-Amerika som om dette ikke direkte påvirket det som skjedde med Zelaya og USAs skjulte støtte av ”de facto regimet”. – Jeg snakker om bruken av Honduras som en oppstillingsplass for amerikansk militære på 1980-tallet. Og om volden som har spredt seg i regionen som et resultat av USAs trening av paramilitære styrker i Honduras, Nicaragua og El Salvador i den paranoide kampen mot Reagans «sea of red», sier han. Videre var Archer lite tilfreds med det han mener var Obamas første virkelige utenrikspolitiske test i Latin-Amerika. – Jeg var skuffet over at han valgte den samme fremgangsmåten som sine forgjengere i stedet for å kritisere Michelettis ulovlige handlinger. Hans fullstendige meningsendring og den klare

20

konflikten innad i regjeringen og i Organisasjonen av Amerikanske Stater (OAS), viste hvordan kapitalinteresser og grupper innad i USA ønsket å stemple Zelaya som en pro-Chavez-«caudillo», i motsetning til en sentrumspolitiker som ønsket å måle folkeopinionen rundt en ny grunnlov, fortsetter han. Som en del av hans forsøk på å gi folk nye perspektiver på USAs innen- og utenrikspolitikk har Archer tegnet en rekke politiske nyhetshistorier, blant annet om Israel-lobbyen i USA, kuppet mot Allende i Chile i 1973, og kampen mot lovforslaget Proposition 8 i USA. – Jeg bruker tegneserier til å dekke nyhetssaker fordi de enkelt lar leseren ta til seg mye informasjon på kort tid. Det er også enkelt å hoppe mellom forskjellige tidsperioder uten å miste flyten eller sammenhengen mellom forskjellige hendelser, forteller han. Det er nettopp dette som gjør seriene hans så gode å lese, de viser sammenhenger på en lettfattet måte. Dan Archer viser tydelig at en komplisert nyhetssak kan fortelles med tusj og fargestifter i små ruter. Hans tegneseriehefte om kuppet i Honduras er en enkel, interessant og engasjerende innføring i hendelsene før, under og i kjølvannet av kuppet i 2009. Tegneserieheftet om Honduras kan kjøpes eller sees som nettversjon på Archers hjemmeside: www.archcomix.com.


Anbefaling

Quien Dijo Miedo

Anbefalt av Ine Gjellebæk

For ca 170 år siden ble General Francsico Morázan henrettet i Honduras for å gå imot styremaktene. Det er tydelig at hans drøm om et flott hjemland lever videre, for som de åpner med i dokumentaren Quien Dijo Miedo (We Are Not Afraid): «200 years later, dawn is breaking and Morazán is watching». Tidlig i 2009 dukket det opp en serie reklamefilmer på honduransk tv for å fremme folkeavstemningen om en grunnlovgivende forsamling som skulle holdes i juni samme år. I stedet for en folkeavstemning ble det et brutalt statskupp, der hæren bortførte den folkevalgte presidenten Manuel Zelaya. Tusenvis av borgere sluttet seg til den nasjonale motstandsbevegelsen og kampen for å få presidenten tilbake. Dokumentaren skildrer selve kuppet samt historien før og etter, og lar oss bli kjent med enkeltmenneske som forteller sine historier. Dokumentaren viser det honduranske folk fra en unik side, der de står sammen gjennom hendelsene som til tross for å være grusomme, bare gjør folket ivrigere og mer sammensveiset.

Vanvidd

Anbefalt av Julia Loge.

Dette er salvadoraneren Horacio Castellanos Moyas første bok som er oversatt til norsk. Den kom ut i november 2010 og er knappe 128 sider. Originaltittelen er Insensatez. Castellanos Moya skriver om scener som er så grusomme og så virkelige at du får lyst til å legge fra deg boken med en gang. Likevel er boken skrevet med et så drivende språk at du hele tiden vil lese mer.

Den salvadoranske hovedpersonen i Vanvidd lever i politisk eksil i et ikke navngitt latinamerikansk land. Han har påtatt seg et avskrekkende og farlig frilansoppdrag: å redigere en 1100 siders rapport for landets katolske erkebispedømme. Rapporten beskriver i detalj det rådende militærregimets tortur og drap av tusener av innfødte på landsbygda. Grusomhetene i rapporten gjør korrekturleseren stadig mer paranoid og etter hvert farges hele livet hans av raportlesningen. Han er den aller minste brikken i det hele, men har han likevel grunn til paranoiaen? Hovedpersonens historie er fiksjon, men militærregimet og rapporten er virkelig. Boken har direkte sitater fra vitnebeskrivelser av folkemordet mot Guatemalas urbefolkning. Til tross for grusomhetene er boka veldig god, og det skyldes nok skrivestilen. Da Castellanos Moya ble intervjuet av Pedro Carmona-Alvarez på Litteraturhuset i vår sa han at han er opptatt av musikkens byggesteiner, av vers og refreng, treklang og akkorder og eksperimenterer med å overføre dem til språket og teksten. Gjennom hele boken brukes repetisjoner og setningsoppbygninger som gjør at like mye som du må legge fra deg boken for å puste frisk luft, så må du plukke den opp igjen og fortsette lesningen.

Facundo Cabral

Anbefalt av Piero Francisco Lopez Chacon

Argentineren Rodolfo Enrique Cabral hadde ingen lett barndom. Han ble født dagen etter at faren forlot familien, og i en alder av ni år reiste han hjemmefra og slo inn på en voldelig og kriminell vei. Da han var 14 ble han plassert på en forbedringsanstalt hvor han lærte seg å lese og skrive. Han begynte å sette pris på internasjonal litteratur, noe som senere skulle sette preg på hans egne artistiske verk. 17 år gammel startet han sin musikkarriere med temaet ”Vuele Bajo”, en vuggesang full av kritikk mot livsmålene samfunnet pålegger menneskene. Cabral ble ikke internasjonalt kjent før han i 1970, 33 år gammel, utgav temaet ”No Soy De Aquí, Ni Soy De Allá” under navnet Facundo Cabral. Sangen handler om universaliteten i mennesket og er kjent i mer enn 150 land og oversatt til 9 språk. Slik ble Cabral satt på kartet som en av Latin-Amerikas største trubadurer. Gjennom hele karrieren har Cabral i sine sanger blandet åndeligheten med intellektet, uten noen gang å miste humoren. Utenom de sangene som allerede er nevnt, er også “Soy lo que soy” og “Este es un nuevo día” blant hans mest kjente. For de som har litt bedre tid er også konsertene “No estás deprimido, estas distraído” og “Ferrocabral” verdt å få med seg. Den siste av disse er en samling av Facundo Cabrals mest kjente temaer satt sammen i en historie der Cabral går gjennom de forskjellige stasjonene i livet. Anerkjent av FN som en fredens budbringer, blir Facundo Cabral sett på som en ikke-vold revolusjonær. Han dedikerte hele livet sitt til å bringe budskapet om fred ut til alle hjørner av Latin-amerika. I juli i år mistet han livet i Guatemala som offer for en tilfeldig kule under attentatet på en guatemalsk forretningsmann.

21


De dreper oss fordi vi er kvinner

Antallet kvinnedrap øker stadig i Mellom-Amerika. Myndighetene har vendt situasjonen ryggen og de pårørende må selv stå for oppklaringen. Tekst og foto: Eliane Innvær Andersen.

«Jeg er en kvinne. Jeg vil leve uten vold».

Dette er også tilfellet i historien om Dina Carrión. Den nicaraguanske kvinnen midt i 30-årene og mor til en gutt på 10 år, ble funnet i hagen med et skudd i hjertet. Politiet klassifiserte dette som selvmord. Dinas familie var svært kritiske til denne kjennelsen og mente at flere faktorer pekte mot Dinas mann som den egentlige drapsmannen. Blant annet ble pistolen Dina skal ha brukt til å ta sitt eget liv funnet flere meter fra hennes livløse kropp. Blåmerker i ansiktet, et hovent øye, kloremerker og merker etter slag på armer og ben, vitnet om kamp. Tidligere hadde Dina fortalt familien at hennes mann hadde utøvd vold mot henne og hun vurderte å avslutte forholdet. Videre har ektemannen, som befant seg i huset da drapet fant sted, forklart at han ikke hørte skuddet og ikke ante hva som hadde skjedd før han fant Dina livløs ute på plenen. Lydprøver ble ikke gjort på området og familien kritiserer derfor den dårlige etterforskningen og også den mangelfulle rettsmedisinske undersøkelsen. Dødsårsaken selvmord er hovedsakelig basert på forklaringen til Dinas mann. Familien mener at svigerfaren, som er advokat og tidligere stortingsmann, har hatt stor innflytelse i denne saken. Med dette som grunnlag krevde familien å få gjenåpnet saken for en skikkelig og rettferdig etterforskning. I dag, over et år etter drapet og etter flere runder i retten, venter familien fremdeles på svar fra den ansvarlige

22

rettsinstansen angående en gjenåpning av saken. Ifølge kvinneorganisasjoner i Mellom-Amerika øker antallet femicidios, det vil si drap på kvinner utført av menn som er motivert av ønsket om makt og dominans over kvinnen og hennes kropp. Femicidio blir ofte nevnt i media og er mye brukt av kvinnebevegelsen i Mellom-Amerika for å betegne kjønnsmotiverte drap på kvinner. Ifølge FN er femicidio det ekstreme resultatet av den vold som blir utøvd mot kvinner både i hjemmet og offentlig. Dette er vold som i over halvparten av tilfellene blir utført av menn i nær relasjon til kvinnen. I resten av tilfellene dreier det seg om seksuelle forbrytere og voldtektsmenn, eller simpelthen menn som ikke godtar å bli ignorert, avvist eller styrt av en kvinne.

Kvinner krever respekt og rettferdighet I april 2010 lanserte et utvalg kvinneorganisasjoner i MellomAmerika en regional kampanje som skal sette det økende problemet femicidio på dagsorden. Med denne kampanjen ønsker de også å belyse det faktum at kun et mindretall av de som utfører vold mot kvinner blir arrestert og dømt for sin ugjerning. Ved å slå seg sammen ønsker organisasjonene i flere mellomamerikanske land å sette vold mot og drap på kvinner på dagsorden og skape


Det forhandles om kvinners sikkerhet Kvinneorganisasjoner i Latin-Amerika er svært kritiske til den utbredte bruken av megling i saker hvor kvinners sikkerhet står på spill.

Folk advares: «Forsiktig! Mannssjåvinisme dreper!»

internasjonal oppmerksomhet. På denne måten vil organisasjonene øke presset mot de respektive myndighetene som er ansvarlige for å sette en stopper for denne situasjonen. Med slagordet «Straff til forbrytere - Rettferdighet til kvinner» kreves det en slutt på den utbredte straffefriheten. Noen steder har det blitt opprettet såkalte Comisarías de la Mujer, politistasjoner for kvinner. Her blir kvinner som har vært utsatt for vold eller seksuell mishandling tatt i mot av kvinnelige politibetjenter og et kriseteam. Disse politistasjonene er et viktig steg på veien for å synliggjøre alvoret og omfanget av vold mot kvinner. Dessverre har manglende økonomiske ressurser ført til økt arbeidsmengde, og dermed også til overarbeidede og utbrente ansatte.

Femicidios i Nicaragua I Nicaragua står kvinneorganisasjonen Red de Mujeres Contra la Violencia (RMCV) – Kvinnenes nettverk mot vold – i fronten for den regionale kampanjen. I snart 20 år har organisasjonen kjempet for kvinners rett til å leve et verdig liv. De har bidratt i tusenvis av saker hvor kvinner har vært utsatt for vold, eller støttet familien til kvinner som har lidd femicidio. En medskyldig stat? I de fleste tilfellene hvor urett har blitt gjort har ikke offerets familie råd til rettshjelp og saken faller bort. Av 89 kjønnsmotiverte kvinnedrap i Nicaragua i 2010 er det bare ni drapsmenn som har fått sin dom, 38 er anholdt i vente på rettssak og 33 av gjerningsmennene er enten på rømmen eller har ukjent identitet. Virginia Meneses, talsperson for Kvinnenes nettverk mot vold, mener at det er viktig å handle nå mens det enda er mulighet til å reversere utviklingen av dette fenomenet. Men for at dette skal være mulig, er det helt nødvendig at staten tar sin del av ansvaret. Hun forklarer at organisasjonen legger stor vekt på statens rolle som ansvarlig for å sikre kvinners rett til å leve et liv uten vold. Dette er også et av hovedformålene til den regionale kampanjen: Å kreve at myndighetene bidrar til å redusere antallet femicidios, at staten tilbyr støtte og gjenoppreising til ofrene og deres nærmeste, og at gjerningsmennene blir straffet.

I Nicaragua og flere andre latinamerikanske land har megling blitt innført som en alternativ juridisk metode for å behandle mindre kriminelle saker. Meglingen går ut på at de berørte partene inngår en avtale som signeres under tilstedeværelsen av en juridisk person. I Nicaragua ble megling først innført i 1997 som et alternativ til å løse konflikter som omhandlet eierforhold til land. I 2005 kom en lov som tillot at megling kunne bli gjennomført av både private og offentlige instanser og i 2008 ble denne loven spesifisert ved at megling kan foretas av en advokat eller notar før en eventuell siktelse. Videre fastsetter straffeloven at statsadvokaten kan gjennomføre en megling mens rettsprosessen pågår. I begge tilfellene vil siktelsen falle bort hvis partene kommer til enighet. Hvis saken blir presset fram til en rettssak kan også dommeren gjennomføre megling mellom partene.

«Vold mot kvinner må behandles som en alvorlig kriminell handling» Kritiske til megling Straffeloven er klar på at megling ikke skal være påtvunget og bare kan brukes i de tilfellene hvor begge partene ønsker dette. Partene skal også være godt informert om hvilke konsekvenser en megling innebærer og hvilke alternativer som finnes. Ifølge kvinneorganisasjoner i Nicaragua er ikke alltid praksisen i tråd med loven. Organisasjonene er kritiske til megling som juridisk metode generelt og spesielt når det brukes i saker som omhandler vold mot kvinner. Gjennom demonstrasjoner, kampanjer, uttalelser i media og direkte støtte til kvinner, har organisasjoner som Kvinnenes nettverk mot vold gått hardt imot bruken av megling. De krever at vold mot kvinner behandles som en alvorlig kriminell handling som må rettsforfølges og straffes. Bare på denne måten, hevder de, kan staten ivareta kvinners sikkerhet og samtidig gi uttrykk for at slike handlinger ikke blir tolerert. Resultater Det kan nå virke som kvinneorganisasjonenes kamp imot bruken av megling gir resultater. Politisjefen for de spesialiserte politistasjonene for kvinner gikk nylig offentlig ut med sterkt kritikk av bruken av megling i saker som omhandler vold mot kvinner. Hun bekreftet at et stort antall av de kvinnene som hadde blitt drept i løpet av året hadde tidligere vært gjennom megling. Senest i januar i år kom det signaler fra det nicaraguanske politidirektoratet og den nasjonale domstolen om at en ny lov skal bli innført som forbyr bruken av megling i saker som omhandler vold mot kvinner.

23


Siden sist

Trugsmål mot teatergrupper i Bogotá

21. og 22. juni ble det i Oslo arrangert tidenes første Pachamama peace festival. En latinamerikansk festdag med fokus på moder jord. Festivalen var passende lagt til Inti Raymi, dagen utenfor tiden i den andinske kalenderen. Inti Raymi markerer starten på et nytt jordbruksår og er dagen da all gjeld blir slettet og alle får en ny start. Festivalen var et resultatet av enkeltpersoners lange engasjement for å bevare kunnskapen rundt bygging av sivbåter i Titikakaområdet i Andesfjellene. På festivalens første dag kom sivbåten på bilde seilende inn oslofjorden forbi operaen. Båten er bygget i Bolivia og skal være den første originale sivbåten i norsk farvann. Festivalen kunne lokke med store navn som Calle 13 og det colombianske salsabandet La 33. Flere hundre musikkintereserte holdt det gående til langt på natt. Og selv om dokøene var lange var stemningen god, med dans og allsang.

I Uruguay ble omkring åtti utredninger om brudd på menneskerettigheter under diktaturet 1979-85 gjenåpnet for ytterligere granskning opplyser Latinamerikagrupperna i Sverige. President José Mujica krever at flere tidligere høytstående ledere fra diktaturtiden nå skal stilles til ansvar for sine handlinger.

Huffington Post melder har Hugo Chavez gjennomgått flere cellegiftsbehandlinger de siste månedene. Han rapporterte nylig at – Kreften har forlatt meg og kommer aldri tilbake.

24

30 august tok hundrevis av dansarar, sjonglørar, klovnar og musikarar til gatene i Bogotá, Colombia, for å protestera mot trugsmål frå kriminelle. Tolv teatergrupper frå fattige nabolag sør i byen mottok veka før brev, underskrive «Las Águilas Negras», som truga dei på livet om dei ikkje reiser frå byen. Tekst: Bjørnar Urang Funderud, tolk og styrerepresentant for LAG-Bergen.

Raúl Vidales, Producciones Kinorama

Eirin Høiseth

Moder jords festival

«Ja til kunst! Nei til trugsmål!»

Trugsmålsbreva blei skyvne inn under dørene til øvingslokala til dei tolv gruppene, med beskjed om at medlemmene hadde ei veke til å forlata byen. «I dag byrjar me utreinskinga av alle dei skitne organisasjonane som legg seg i vegen for oss (... ) gjennom artistiske ytringar og som kritiserer politikken til våre leiarar», lydde breva. Demonstrantane etterspør vern frå politiet si side og reagerar på at dei kun har motteke eit dokument som gjev retningslinjer for korleis dei kan beskytta seg sjølv, samt telefonnummer til lokale politistasjonar. I følge etterretningssjefen i bypolitiet stemde ikkje symbola brukt i breva overeins med dei Águilas Negras brukar. I tillegg var det ikkje eit klart definert motiv for å truga teatergruppene. Alt i alt var det difor grunnlag for å tru at gjerningsmenna ikkje høyrer til Águilas Negras. Ein demonstrant uttalte til semana.com: – For dei (politiet, red.anm.) er det som om eit skrømt trugar oss. Kva type vern kan dei gje oss om dei ikkje vedkjenner seg gjerningsmenna? Dette er ekte menneske, som drep ekte menneske, slik som oss. Vil dei kanhende at ein av oss skal døy for å bevisa det? Las Águilas Negras «Dei svarte ørnene» er væpna bandar som opererer i lommer over heile Colombia. Dei har inntektene sine frå kokainproduksjon, våpenhandel og anna illegal verksemd og tyr gjerne til trugsmål for å kontrollera eller paralysera lokalbefolkinga. Bruken av namnet Aguilas Negras har blitt stadig vanlegare sidan 2003, då myndigheitene byrja å avvæpna paramilitære styrkar.


Siden sist

Studentopprør i Chile

Det rettes krass kritikk mot forskere fra USA som injiserte hundrevis av guatemalanere med syfilis og gonorévirus under studier av penicillin på 1940-tallet. Forskerne smittet hundrevis av fanger, prostituerte, psykiatriske pasienter og urfolk. Også lokale leger i Guatemala skal ha deltatt i forsøkene. Både Barack Obama og Guatemalas regjering har bedt om unnskyldning til det guatemalanske folk, og førstnevnte har opprettet en uavhengig granskningskommisjon som skal vurdere saken. Rapporten vil være klar neste måned, melder BBC News. Presidentkandidat i Guatemala, den tidligere førstedamen Sandra Torres, har fått kandidaturet sitt underkjent av den konstitusjonelle retten, ifølge Huffington Post.

Studentene i Chile har siden mai i år arrangert protester mot en dyr og delvis privatisert utdanningssektor som favoriserer de rike studentene. Blant annet ble det gjennomført en ”kysseprotest” med slagord som ”Med lidenskap for utdanning”, vanlige demonstrasjoner og en kontinuerlig maraton rundt parlamentet tidlig i juni. Senere samme måned danset 4000 chilenske studenter til Michael Jacksons ”Thriller” for å protestere mot en utdanningspolitikk som de mener er ”råtten og død”. Ettersom studentene fikk liten respons fra regjering og president, ble hardere virkemidler tatt i bruk; veiblokader der de slo med stekepanner gav endelig reaksjoner. Politiet rykket ut med vannkanoner senere på kvelden. Alle de ulike aksjonene har samme budskap: Chiles regjering må endre utdanningspolitikken. De ønsker at alle skal ha lik mulighet til å gå på de gode universitetene. Slik situasjonen er nå må flertallet ta til takke med undersubsidierte statlige universiteter og skoler. Studentene protesterer også mot at privatskoler gjør profitt på utdannelse. Kun ti prosent av chilenerne synes at utdanningspolitikken blir godt nok håndtert. Det var etter at fire studenter begynte å sultestreike i slutten av juli at president Pinera holdt sin tale om at ”noen må betale”. Med dette mente han at en bedre utdanning kan ikke oppnås uten økte skatter jevnt over befolkningen, slikt at flertallet må betale for utdanningen til en minoritet på ti prosent. Siden har også fagforeninger i både gruvesektor og offentlig sektor blitt med i kampen. For selv om studentprotestene får mest oppmerksomhet, er det flere protester på gang. Både bønder, transportarbeidere og andre grupperinger demonstrerer i disse dager mot urettferdighet. Økonomisk fremgang i Chile har de siste årene skapt forventninger og nå ønsker folket å se en sosial fremgang også. Siste nytt før bladet gikk i trykken et at demonstrasjoner utviklet seg til å bli voldelige og 348 demonstranter var blitt arrestert etter steinkasting og brennende barrikader. Fem chilenske politimenn har blitt avskjediget etter at en kule fra et politivåpen drepte en 17 år gammel gutt under en demonstrasjon.

Tekst og foto: Anne Håskoll Haugen.

11. september kl 08:21. Valgkampsendingene i Guatemala er i gang og den avtroppende president Alvaro Colom er i uvanlig godt humør. Det har vært en krevende presidentperiode på mange måter, blant annet har kriminaliteten gått fra vondt til verre i løpet av hans snart fire år ved makten. Høyrepopulistiske Otto Perez Molina gikk seirende ut av første valgomgang og møter foretningsmannen Manuel Baldizon i andre runde. Så mange som 52 mennesker ble drept da et kasino ble tent på i Monterrey i Mexico. Politiet tror innehaverne hadde unngått å betale beskyttelsespenger. Fem menn er arrestert og mistenkt for å stå bak handlingen. Man antar at disse er knyttet til en narkoliga, i følge BBC News. Rundt 40 000 mennesker er blitt drept i narkotikarelatert vold de siste fem årene i Mexico.

25


Dave Watson

Kultur

Glede satt i system I anledning symfoniorkestret El Sistemas konsert på Festspillene i Bergen 2011 møtte LatinAmerika to av fiolinistene. De hevder at kulturtilbudet har vært avgjørende for venezuelansk ungdom. Tekst: Bjørnar Urang Funderud, tolk og styrerepresentant for LAG-Bergen, og Jeanette Syvertsen, renserimedarbeider og Styreleder i Forum for Industri Energi Bergen omland.

I Grieghallen øver over 180 ungdommer fra Venezuela til konserten som skal holdes i forbindelse med Festspillene i Bergen. En symfonisk flodbølge treffer deg når du går inn i salen. Lyden av hjerter som slår i takt gjennom ulike instrumenter er levende og enestående. Hjerteslagene blir brått avbrutt av en liten gammel mann som har en klar mening om hva som må terpes på. Dirigenten stanser sine voldsomme armbevegelser brått og den musikalske eksplosjonen dør ut i en nesten uhørlig mumling. Han er liten, men høyt respektert og han er ikke hvem som helst. José Antonio Abreu er kvalitetssikrer og grunnleggeren av El Sistema.

barnets følelsesliv. El Sistema skal være en arena for å utvikle samhold og uttrykke følelser gjennom musikk. El Maestro Abreu har klare mål for institusjonen han grunnla: innen 2015 skal hver barneskole i Venezuela ha sitt eget kor eller orkester!

Solidarisk opplæring - hvordan det fungerer i praksis Elevene starter i treårsalderen og øver daglig etter skolen og i helgene. − Mor ville at jeg skulle starte da jeg var 2 år gammel. Jeg begynte med pappinstrumenter og sang, og deretter utviklet det seg. Slik er det for alle barna som kommer inn i El Sistema, man begynner veldig unge, sier Johana Munoz. I motsetning til norske kulturskolebarn som spiller mye på egen hånd eller alene med læreren, er musikerne i El Sistema samlet i orkester fra første time. Disse orkestrene kalles nucleos, kjernegrupper, og er ofte tilknyttet lokale skoler. Her begynner de med rytmetrening og sang før de får utdelt et eget instrument.

«Skolesystemet i Latin-Amerika gjorde en stor feil ved å sette til side barnets følelsesliv»

Hvordan det hele startet I 1975 samlet pianisten Abreu 11 barn til musikktimer i en garasje i Caracas, Venezuela. Han kalte orkesteret Sosial aksjon for musikk. I dag fungerer El Sistema som Venezuelas kulturskole og sørger for musikkundervisning for rundt 350 000 barn og unge over hele landet. Abreu mener at skolesystemet i Latin-Amerika gjorde en stor feil ved å sette til side

26


Dave Watson

Kultur

− Etter hvert som man avanserer med instrumentene og blir eldre, blir man også fadder for de yngre barna som kommer til. Dette er det beste med El Sistema, at systemet bygger på solidaritet, sier Andre Rivas. Kjernegruppene gir ikke bare musikkundervisning, her er barna skjermet fra sosiale problemer og lærer å ta vare på hverandre. Mange fortsetter til de er voksne og involverer seg i driften av barne- og ungdomsorkester eller profesjonelle orkestre.

av verden. − Bare 4-5 stk fra hver nucleo har fått reise. Det er helt fantastisk å ha fått denne muligheten av Bergen Festspill og vi er veldig stolte. Ikke minst er det viktig for oss å representere Venezuela på en god måte. Vi ser at vår kultur er helt annerledes enn i Norge. Vi har jo selvsagt hørt om Edvard Grieg, men vi kunne aldri ha forestilt oss et så vakkert land. Det er utrolig å få se mer av verden, den er visst mye mindre enn vi trodde!

Hvordan påvirker El Sistema lokalsamfunnet? Så mye som 90 prosent av El Sistema sine medlemmer kommer fra arbeiderklassen. Studier har vist en fallende kriminalitet og mindre fravær i skolene som et resultat av investeringer i kulturskolen. Rivas forteller at El Sistema har vært redningen for mange unge mennesker som kunne blitt del av den negative statistikken av vold og gatekriminalitet. Det første barna lærer på skolen er at de kan nå langt, så lenge de vet hva de vil. Senere lærer barna også disiplin, respekt, bevissthet om sosiale verdier og nettopp solidaritet. Rivas mener at dette er enormt verdifullt for et sunt demokrati. − Når barna har det bra, får alle foreldrene det også bedre, fordi de blir stolte. Uansett omstendigheter, bidrar fellesskapet gjennom musikken til at man deler livets gleder og byrder. Istedenfor at man står hver for seg, samarbeider foreldrene og alle støtter hverandre, fortsetter Munoz. For å motvirke sceneskrekk har orkestret oppvisninger jevnlig, hvor familie og naboer blir oppfordret til å møte opp og støtte barna. Slik virker El Sistema som sosialt lim i lokalsamfunnet.

Et binasjonalt samarbeid Konserten var et av høydepunktene under festspillene og ble avsluttet med dansing på scenen og trampeklapp fra salen. I tillegg til de nesten to hundre musikerne fra Caracas ungdomssymfoniorkester, bidro like mange norske musikkskoleelever sammen til en storslått konsertopplevelse. Mester Abreu og festivaldirektør Per Boye Hansen er enige om å videreføre samarbeidet. Fram mot neste års festspill skal norske og venezuelanske musikere samles i et binasjonalt symfoniorkester!

En unik mulighet Å få spille på Festspillene i Bergen har vært en unik mulighet for ungdommene til å vise engasjementet sitt og oppleve andre deler

El Sistema: • La Fundacion del Estado para el Sistema Nacional de Orquestas Juveniles e Infantiles, populært kalt El Sistema. Vil du vite mer? • Offisiell nettside: www.fesnojiv.gob.ve • Ta en titt på konserten i Grieghallen ved å finne ”Caracas Symphony Youth Orchestra” på YouTube. • Se dokumentar på nrk.no : El Sistema – En unik musikkskole.

27


Reisebrev

Til fots mot USA Manglende muligheter i hjemlandet gjør at mange salvadoranere ser seg nødt til å gå den lange veien til USA for å skape seg en tilværelse som ulovlige immigranter. Tekst: Jannicke Fiskvik, Mastergradstudent i Europastudier ved NTNU og solidaritetsbrigadist i El Salvador våren 2011.

14 måneder gamle Alison er min vertsfamilies lille sjarmtroll. Med sin trillende latter, mørke øyne og søte smil får hun det stort sett som hun vil. Lekene og klærne er sendt fra foreldrene, som oppholder seg ulovlig i USA. Alison får mye sammenlignet med nabobarna, kanskje dette er foreldrenes måte for å lette på samvittigheten? De måtte nemlig la Alison være igjen i El Salvador med sin bestemor, tante og onkel. Det er en farlig ferd å gå fra hjemlandet, gjennom Guatemala, Mexico og inn til Statene. Denne turen, som gjerne tar en måned, har ført mange barn i døden. Det er mangelen på arbeid og gode fremtidsutsikter som har ført foreldrene til å ta det vanskelige valget, og å etterlate barnet sitt i hjemlandet.

Illustrasjonsfoto: Jose Francisco Del Valle Mojica, Flickr commons

Splittede familier med en hard hverdag De fleste familier i El Salvador har et eller flere familiemedlemmer som befinner seg i USA eller Canada. Min vertsmor har to barn på 17 og 13 år, og i tillegg har hun nå ansvaret for barnebarnet Alison. Ektemannen hennes og de seks andre barna, lever som immigranter i USA. Kun to av dem har oppholdstillatelse, resten oppholder seg ulovlig. Alle har de gått den lange veien på sine to ben. Det skulle ikke lange samtalen til med min vertsmor, for å skjønne hvor tøft det er å bli skilt fra familien på denne måten. Det er vanskelig å forestille seg hvordan det føles å leve så langt unna, uten å ha mulighet til å besøke dem når man ønsker. Vertssøsteren min, Heidi, snakker ofte om familien som lever som ulovlige immigranter i statene. Det er tydelig at hun kunne tenke seg å gå på high school i USA.

28

Hjerneflukt Hovedfaktoren til denne massefraflyttingen er fattigdom. El Salvador er et land med en økonomi som preges av lite industri, lave lønninger og arbeidsledighet. Det er ikke mange muligheter for de unge i samfunnet. Det er vanlig at de som klarer å få en høyere utdanning emigrerer til andre land med bedre utsikter. Denne onde sirkelen kalles hjerneflukt og går ut på at unge ferdigutdannede mennesker ikke vender hjem igjen, ofte på grunn av dårlige arbeidsutsikter. El Salvador mister dermed sine best utdannede arbeidere og ny fagkompetanse blir en mangelvare. Et tøft liv som ulovlig immigrant Under borgerkrigen flyktet over 500 000 salvadoranere til USA. Enda flere har dratt i ettertid i håp om å sikre seg og familien i El Salvador et bedre liv. I dag anslår man at over to millioner salvadoranere bor i USA, hvorav flertallet oppholder seg der ulovlig. Hvert år er det tusenvis som søker om oppholdstillatelse og visum til USA og Canada, men kun ytterst få kommer seg gjennom nåløyet. Å søke er nemlig dyrt i en allerede økonomisk trang situasjon. Og i mangel på løsninger velger derfor mange å ta seg til USA eller Canada på illegalt vis. Livet som ulovlig innvandrer er ikke en dans på roser. Frykten for


Jannicke Fiskvik

Reisebrev

Min vertsfamilie i El Salvador, vertsmor med lille Alison på armen.

deportering er sterk. Det er i tillegg tøft på arbeidsmarkedet i USA for tiden, så om man er så heldig å ikke gå arbeidsløs, får man ofte en dårlig betalt jobb. Vertsmoren min kunne fortelle at ektemannen hennes var blitt arbeidsufør, og som ulovlig immigrant har han ingen rettigheter knyttet til erstatning eller trygdeordninger. Til tross for alle disse utfordringene klarer de fleste som regel å sende en viss andel av lønnen sin til familiene hjemme i El Salvador.

Remesas - livsviktig, men ødeleggende? Overføringene av penger fra immigranter i USA eller Canada til familie i hjemlandet kalles remesas. I 2010 ble hele 3,8 millioner US dollar overført som remesas til El Salvador. Pengeoverføringene tilsvarer nesten like mye som landets eksport til USA. Dette utgjør også nesten hele El Salvadors totaleksport, da USA er landets viktigste handelspartner. I en allerede tungt gjeldsbelastet økonomi er pengeoverføringenes betydelige omfang urovekkende. Usikkerheten rundt overføringene er store og disse er på ingen måte en sikker inntekstkilde for familiene i El Salvador. Uforutsettes situasjoner kan lett oppstå, og som ulovlig immigrant har du ikke rettighetene på din side. Mange familier har blitt avhengige av pengene, og står i en vanskelig situasjon dersom noe uforutsett skulle skje og pengestrømme skulle opphøre. I 2007 bestod 18,1 prosent av El Salvador sitt brutto nasjonalprodukt (BNP) av penger som var blitt sendt fra salvadoranere i utlandet til gjenværende familie i landet. Pengeoverføringenes andel av BNP gir ikke utbytte til staten eller samfunnet som helhet. Familiene som mottar pengene får derimot mulighet til å eie eget kjøleskap, vannklosett, bil og andre fasiliteter. Dessverre skaper de verken nye arbeidsplasser, essensielle strukturelle endringer eller gir et godt grunnlag for en bærekraftig utvikling. Og dermed har mange familier blitt avhengige av disse pengeoverføringene for å kunne klare seg i hverdagen.

Rosita i kommunen Las Vueltas. Hun står i spissen for kommunens arbeidsprosjekt. Turisme er et satsningspunkt som man håper vil føre til flere arbeidsplasser. Dessuten er det ikke all ungdom som forlater hjemlandet etter endt utdanning. Noen velger å bli. I en samtale med Reina fra Las Vueltas fikk jeg et inntrykk av at mange unge også ønsker å gjøre noe med den negative trenden i det salvadoranske samfunnet. Foreldrene til Reina hadde jobbet hardt for å kunne skaffe henne en utdannelse ved et privat universitet i Chalatenango. Hennes fremste ønske er nå å kunne få seg en jobb i landet, slik at hun kan betale foreldrene tilbake og hjelpe sin yngre søster med høyere utdanning. Reina snakket også mye om hvor heldig hun er og hvor viktig det er å bidra i samfunnet slik at flere kan få den samme muligheten. Hun mener det er viktig å skape flere plasser ved det offentlige universitetet. Hjerneflukt er et stort problem i El Salvador og noe er nødt til å gjøres. Fikk flere muligheten til en høyere utdanning, ville det ført til et større akademisk miljø og dermed også en større verdiskapning. Tanken er at flere ville valgt å bruke kompetansen de tilegnet seg i sitt eget land, og så ville snøballen trille videre. Ulike personer fra ulike samfunnslag ville fått like muligheter og sammen ville disse gjort en forskjell. Selv om min vertssøster Heidi er fristet av et liv i USA, kunne hun også tenke seg å bli værende og studere ved et universitet i El Salvador. Forhåpentligvis er det flere som tenker som henne og bli, og kanskje følger Alison i deres fotspor, og ikke i sine foreldres.

«I dag anslår man at over to millioner salvadoranere bor i USA, hvorav flertallet oppholder seg der ulovlig.»

Mulig å snu en negativ trend? Heldigvis finnes det et lys i enden av tunnelen. En av de mange som ønsker å motarbeide den negative trenden er FMLN-ordfører

Migrasjonsfakta: • Under den salvadoranske borgerkrigen på 80-tallet flyktet over 500.000 mennesker til USA. • Innbyggertall i El Salvador per juni 2011: 6,071,774 • Man anslår at to millioner salvadoranere bor i USA. • I 2007 bestod 18,1 prosent av El Salvadors BNP av remesas. • 2010: 3,8 milliarder US dollar ble overført som remesas.

29


Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin­Amerika opprinnelig fra Ewa Sapiezynska (31), en doktorgrad i d Polen, holder på me på Universidad de samfunnsvitenskap ør for LatinChile. Var med-redakt. amerikaårboka i 2006 Tekst: Hilde Norborg. Studerer medisin ved UiB.

Hvorfor ble du engasjert i latinamerikansk politikk og samfunn? Broren til kjæresten min hadde vært på brigade i Chiapas, Mexico, en gang på 90-tallet. Det var gjennom ham jeg fikk vite om LAG da han skrev masteroppgave om zapatistenes diskurs. LAG har et direkte samarbeid med de mest spennende sosiale bevegelsene av vår tid: zapatistene og MST i Brasil. Det viktige infoarbeidet LAG gjør om Latin-Amerika i Norge er enda en grunn til engasjement. Jeg leste også mye litteratur i sjangeren kalt Latinamerikansk magisk realisme, men siden oppdaget jeg at de latinamerikanske realitetene var mer magiske enn litteraturen. En gang i fremtiden: hva blir tittelen på boka eller filmen om ditt liv? Der sola aldri skinner, dette var tittelen på en reportasje i Klassekampen om den byen i Polen der jeg kommer fra. Seriøst. Og mens vi er inne på bøker: hva leser du akkurat nå? Historia contemporánea de Chile av Gabriel Salazar, chilensk historie fra det sivile samfunns perspektiv. Har du et musikk- eller filmforslag til leserne? Musikk: Victor Jara og Chavela Vargas. Film: La revolución no será transmitida om statskuppet i Venezuela i 2002. Jeg mener at det er umulig å forstå hva som foregår i Venezuela i dag uten å ha sett den. Og Newen mapuche som handler om situasjonen til mapuche-urfolket i Chile. Hva provoserer deg? Folk som tror de vet, men som ikke vet og heller ikke gidder å spørre før de uttaler seg (og det var meg de burde ha spurt, selvfølgelig). Hvordan ville en perfekt dag for deg være? Den dagen barnet mitt slutter å skrike og lærer seg å lese. Han er 2 måneder gammel nå, så jeg må nok vente noen dager til.

30

Hvem er ditt største forbilde? Største? Han på bildene til Fernando Botero. (Botero maler bilder av store, les tykke, menn og kvinner, red.an.) Hva gjør du om ti år? Forsker og forsker, håper jeg. Akkurat nå skriver jeg en doktoravhandling om mekanismer som begrenser ytringsfriheten, og er av den grunn assosiert forsker ved Kommunikasjonsinstituttet ved Universidad de Chile. En god fun-fact (rar, men interessant faktaopplysning)? I lys av den økonomiske krisen i USA, har Hugo Chávez foreslått at Obama nå også burde få Nobelprisen i økonomi. Tre viktige datoer for deg: • 11. september 1973, Chile: statskupp mot den demokratisk valgte presidenten Salvador Allende; militærjunta overtar makten; Pinochet forblir Chiles president frem til 1990 og senator frem til 2002. I ettertid har man dokumentert over 3000 forsvinninger og drap under diktaturtiden. • 1. januar 1994, Mexico: begynnelsen av Zapatista-opprøret i Chiapas, dagen da frihandelsavtale mellom Mexico, USA og Canada trer i kraft; zapatistene bruker ikke våpen og aspirerer til å lage politikk nedenfra. • 11. april 2002, Venezuela: statskupp mot den demokratisk valgte presidenten Hugo Chávez; sjefen for arbeidsgiverorganisasjonen Fedecámaras autoproklamerer seg som ny president og oppløser parlamentet og høyesterett; etter 2 dager med massive protester fra Chávez-tilhengere, bringer militære ham tilbake. Og til slutt: om du kunne reist tilbake til et historisk øyeblikk, hvilke hadde det vært? Valgseieren til Salvador Allende i Chile i 1970, kanskje? Dette var den 4. gangen han var kandidat og til slutt vant han.


Mitt Latin­Amerika

«Egoistisk opposisjon» Tekst og foto: Ewa Sapiezynska

Her er et bilde fra den opposisjonelle sultestreiken i Santa Cruz, i Bolivia 2008. Jeg sitter ytterst til høyre sammen med damene som representerte den regionale opposisjonen til Evo Morales` regjering. De forklarte at opposisjonen sultestreiket fordi «Vi i Santa Cruz ikke vil dele rikdommen fra våre naturressurser med dem fra Altiplano». Rett og slett. Konflikten mellom noen av de økonomisk sterkeste provinsene i Bolivia og resten av landet har pågått over lengre tid. Den tilspisset seg da autonomitilhengerne arrangerte egne folkeavstemninger om økt selvstyre i fire av disse

regionene. Damene som sultestreiket anbefalte at jeg snakket med grunnleggeren til Juventudes Cruceñistas, en organisasjon som har stått bak angrep på urfolk. – En veldig klok mann som vet mye om vår historie. Han kan bedre forklare deg hvorfor vi må bli uavhengige fra resten av landet, sa de. Etterpå gikk jeg rundt og prøvde å ta bilde av alle godteriposene som ironisk nok lå slengt overalt selv om de sultestreiket.

31


Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

B

Eirin Høiseth

Bli med på vår fotokonkurranse!

Vi vet det ligger mange fantastiske bilder gjemt og glemt på harddisker rundt om i det ganske land. Nå ønsker vi å børste støvet av disse og gi de beste en plass i bladet. Om du ikke har noe liggende, men likevel føler du har et godt kameraøye, så knips et nytt motiv, noe som fanger oppmerksomheten enten på grunn av sin skjønnhet, virkelighet, nærhet eller sitt budskap. Bildene bør ha en tydelig tilknytning til Latin-Amerika og vise en type aktivitet eller engasjement. For å bli vurdert trenger bildet også å ha noen setninger om når og hvor det er tatt, hva som er avbildet, samt fotografens navn. Fortell oss gjerne historien bak bildet. Bildet bør være minst 1200 x 1600 piksler. Den beste fotografen vil bli premiert og få sitt bilde trykket på hedersplass i bladet. Andre- og tredjeplassen vil også få sine bilder på trykk samt en liten trøstepremie. Send inn ditt bidrag til latinamerika@gmail.com innen 1. november 2011. Vinnerne blir offentliggjort i LatinAmerikas desemberutgave.

2011 #3  

Tidsskriftet LatinAmerika nummer 3 2012 tar for seg Honduras to år etter kuppet.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you