2011 #2

LatinAmerika #2

Ă…rgang 16 - Juni 2011 Latin-Amerikagruppene i Norge

Demokrati pĂĽ et kuppet kontinent

Innhold

LatinAmerika # 2 – Juni 2011 Årgang 16.

Løssalgspris: 30;-

Utgiver:

Latin-Amerikagruppene i Norge Fredensborgveien 6 0177 Oslo www.latin­amerikagruppene.no Redaksjonen:

Eirin Høiseth Lilly Smines Tore Isungset Støve Malin Undem Hilde Beate Anker Kaja Bergskås Skoftedalen Hilde Norborg Ine Gjellebæk Hege Isaksen Cecilie Næss Veronica Øverlid Lene Franco Steimler Benedicte Einarsen Grafisk utforming:

Malin Undem og Eirin Høiseth Kontakt:

latinamerika@gmail.com Forsidefoto:

-«La Gloriosa Victoria» av mexicanske Diego Rivera.

For mer info se hele bildet på side 5.

- Gobierno de Guatemala, Flickr Takk til:

Jeanette O. Syversen, Julia Loge, Maren-Anne Medlie, Iselin Mohn Matre og Gustav Mikael Dahl.

Opplag:

1100 eksemplarer Utgis med støtte fra:

Vil du bidra?

Har du en ide til en artikkel, et forsidebilde eller et tema vi bør ta opp? Kunne du tenke deg å skrive noe? Vi tar gjerne imot reportasjer, bilder, kulturanbefalinger, kommentarer og andre ting med LatinAmerikatema.

Har du lyst til å bidra?

Vi trenger deg!

2

Innhold 3 4 7 9 10 12 15 15 16 18 19 20 21 22 23 24 26 28 30 32

Høyresidens PR-stunt Demokrati på eit kuppa kontinent Ecuador- det nye mot det gamle Folkeavstemning i Ecuador Valget før valget Krig der oppe, død her nede Valgkamp i Nicaragua Filmanbefaling: War on democracy Revolusjonær revisjon?

Sikkerhetens Paradoks Polarisert presidentvalg Harmoniforeningen Nunca más Vestens krokkodilletårer Klipp og lim i Chávez-sitat Yasuní - Gjør noe!

Bogotá Change: SuperBorgeren Latin-Amerikas åpne hjerter Mitt Latin-Amerika Fotokonkurranse

Leder

Høyresidens PR­stunt I mai gikk Oslo Freedom Forum av stabelen for tredje år på rad.

Gjestelisten fra Latin-Amerika viser at Oslo Freedom Forum arbeider med en klar politisk agenda. Oslo Kommune og UD er blant sponsorene.

Oslo Freedom Forum (OFF) organiseres av Human Rights Foundation, med norsk-venezuelanske Thor Halvorssen i spissen. OFF har siden 2009 promotert seg selv i Norge som en pioner innen menneskerettighetsspørsmål. Ifølge The Economist er konferansen "en spektakulær menneskerettighetsfestival, på vei til å bli for menneskerettigheter det Davos-forumet er for finansverdenen". Det indikerer at OFF har ambisjoner om å bli et viktig arrangement om menneskerettigheter i verden, med makt til å definere hvem som er forbrytere og ofre. Forumet har mottatt økonomisk støtte fra flere norske organisasjoner, samt Utenriksdepartementet og Oslo kommune.

Nesten samtlige av gjestene fra Latin-Amerika tilhører den ekstreme høyresiden, slik Thor Halvorssen gjør selv. Vi kritiserer ikke at Halvorssen inviterer høyresiden til sine arrangementer. Problemet er at forumet har presentert gjestene som menneskerettighetsforkjempere, uten å problematisere hvilken rolle de har spilt i Latin-Amerika. Avstanden mellom Norge og gjestenes hjemland gjør at deres rolle kan manipuleres fritt. Personer som anklages for grove menneskerettighetsbrudd, tortur, politiske drap, massakrer, og deltakelse i statskupp, har i Oslo blitt applaudert som menneskerettighetsforkjempere.

Tåler ikke dagens lys

I fjor var personligheter som Leopoldo Lopez og Marcel Granier invitert. Deres deltakelse i statskuppet mot Hugo Chavez i 2002 er dokumentert. Armando Valladares var også blant fjorårets gjester. I 2009 støttet han statskuppet i Honduras, og mottok medalje av de facto- presidenten. Disse tre ble i Oslo presentert som “Voices of Freedom” og “Heroes of Human Rights”. I 2011 sto ekspresidentene Vicente Fox (Mexico) og Belisario Betancur (Colombia) på gjestelisten. En general ble nylig dømt i Colombia for 1985-massakren i høyesterett. Betancur beordret den militære operasjonen. I Oslo ble han presentert som en pioner for fredsprosesser i Latin-Amerika. Fox ble framstilt som en forkjemper mot korrupsjon og narkotika. Dette gir et uriktig inntrykk. Fox og hans parti (PAN) anklages for alvorlige menneskerettighetsbrudd (bl.a. Chiapas, Oaxaca, Atenco, Ciudad Juarez), under hans presidentperiode.

Blant årets gjester var også argentinske Victoria Villarruel, leder av CELTYV. Denne organisasjonen fokuserer utelukkende på de få militære ofrene i Argentina. De 30 000, - flesteparten sivile - som ble drept av militære, glemmes. Dette er en grov historieforfalskning. Villarruel har bedt nobelpriskomiteen om å trekke nominasjonen av las Madres de la Plaza de Mayo. Hun mener de er mødrene til terrorister.

Den ensidige promoteringen av personer fra høyresiden i Latin-Amerika er en bevisst PR-strategi.

OFF er ikke et forum for dialog om menneskerettigheter i Latin-Amerika. Det er en bevisst PRkampanje som drar nytte av fredelige verdier som verdens befolkning knytter til Oslo. Gjestene fra andre deler av verden knyttes til sivile og politiske rettigheter, som er forenelig med en markedsliberalistisk ideologi. Sosiale og økonomiske rettigheter ignoreres.

Våre skattepenger

Susanne Normann Styreleder i LAG og prosjektansvarlig for Kvinneutvalget i Mexico. Studerer Psykologi.

Alberto Valiente Thoresen Nestleder i LAG og ansatt i SAIH som Boliviaansvarlig.

I 2010 støttet UD OFF med 400 000 kroner, fra post 72 Menneskerettigheter. I følge nettsidene til OFF mottar de også UDs støtte i 2011. Oslo kommunes bystyre vedtok med et flertall fra de borgerlige partiene å støtte OFF med 1 800 000 kroner i 2011.

Takket være informasjonsarbeidet til LAG, andre norske sivilsamfunnsorganisasjoner og enkeltpersoner har Halvorssen nå uttalt at «ikke alle de inviterte til konferansen er menneskerettighetsforkjempere», og at konferansen «ikke utelukkende handler om menneskerettigheter». Dette er en viktig seier, og viser at kritikken vår har hatt en effekt. Nå gjenstår det at UD følger opp, og avslutter støtten, merket «menneskerettigheter», til dette arrangementet. Likeledes krever vi at Oslo Kommune trekker sin støtte. Våre skattepenger skal ikke la udemokratiske og høyreekstreme personer definere hva som er menneskerettigheter i Latin-Amerika!

Den udemokratiske realiteten

I dette nummeret av LatinAmerikat kan du lese om høyrekreftene i Latin-Amerika. Honduras 2009 og Ecuador 2010 viser at statskupp dessverre ikke tilhører fortiden, men er en udemokratisk realitet som må tas alvorlig. Johannes Nymark skriver om forsvinningene i Argentina, en realitet Villaruel i årets Oslo Freedom Forum fornekter. Ingrid Fadnes skriver om manglende demokratisk utvikling i Mexico.

Artiklene viser at å arbeide systematisk mot de udemokratiske kreftene i Latin-Amerika er viktigere enn noen gang. Gjennom internasjonal solidaritet, informasjonsspredning og mobilisering kan vi bidra til å forhindre nye kupp. Og forhindre at norske myndigheter gir støtte til høyreekstreme og nyliberalistiske regjeringer og aktører, enten det er snakk om politisk/økonomisk støtte eller frihandelsavtaler.

3

Tema

Demokrati på eit kuppa kontinent Endeleg har Latin-Amerika vorte vitne til politikk som gir konkrete endringar for folk flest. Men vil statskupp nok ein gong stansa den demokratiske utviklinga?

Tekst: Johannes Nymark – førsteamanuensis ved NHH.

Skulegang også for dei fattige, alfabetisering, rettar til urfolk og fattige, inntektsutjamning og demokrati. Utviklinga i enkelte latinamerikanske land er revolusjonerande nytt i ein region der militærkupp har vore på dagsorden heilt sidan frigjeringa på 1800talet. Tidlegare har det vore vanleg å snakka om ein politisk klasse – ei gruppe sett saman av storgodseigarar, næringslivsleiarar, militære og representantar frå den øvre middelklassen som har monopolisert den politiske makta. I det siste har mange land fått presidentar som folk flest oppfattar som sine eigne: Den tidlegare skopussaren og fagforeiningsleiaren Luis Inacio Lula Da Silva i Brasil, aymaraindianaren og kokadyrkaren Evo Morales i Bolivia, og fleire representantar for kvinnene enn nokon gong tidlegare: Michelle Bachelet i Chile, Cristina Fernández de Kirchner i Argentina og Dilma Rousseff i Brasil.

1960-åra var prega av sosiale og politiske kampar. Medan dei politisk og økonomisk leiande gruppene var opptekne med å fremja økonomisk utvikling for seg sjølve, lét grunnplanet seg inspirera av den kubanske revolusjonen, og politisk aktivisme stod høgt på dagsorden. Innan 1970-åra hadde den folkelege mobiliseringa nådd eit toppnivå: Sosiale og humanitære grupper kjempa for rettar og omfordeling av rikdommane, og frigjeringsrørsler ville gjera kort prosess med kapitalismen, som var tufta på utbytting av dei store folkemassane.

USA­støtta kupp og intervensjonar

Men mobiliseringa fekk ikkje fritt leide: Så lenge dei demokratiske institusjonane tente den politiske klassen, nytta han seg av dei; men blei presset frå grunnplanet sterkt nok, var ikkje eliten sein med å ropa på intervensjon frå dei militære. Sidan 2. verdskrig har dei latinamerikanske militære hatt ein sikker alliert i USA. Dette såg ein klart då USA nytta leigesoldatar til å invadera Guatemala i 1954 for å få ein ende på jordreforma til Jacobo Arbenz. Invasjonen gav fleire tiår med militærdiktatur og brutal undertrykking, spesielt av mayafolket.

I 1965 gjekk USA til direkte militær intervensjon i Den dominikanske republikken med det for auge å slå ned folkeopprøret til støtte for Juan Bosch. Bosch blei vald til president i 1962, men blei styrta i eit militærkupp året etter, og erstatta av høgreekstreme Donald Reid Cabral. USA sendte 42 200 soldatar for å slå ned folkeopprøret, som hadde massiv støtte: Ikkje berre frå arbeidarklassen og landarbeidarane, men òg frå viktige delar av offiserskorpset.

I Chile vann sosialisten Salvador Allende valet i 1970.

Diskusjonsbølgjene gjekk høgt verda over, for og imot Allende, og på venstresida var det spesielt den fredelege vegen til eit meir rettferdig samfunn som det blei sett spørjeteikn ved. Svaret frå dei lokale og internasjonale makthavarane kom brutalt då sjefen for

Militærbasar:

Kondorplanen:

• Også kalla dødens internasjonale. Organisert samarbeid spesielt på slutten av 1970-talet mellom undertrykkingsapparata i Argentina, Brasil, Chile, Bolivia, Uruguay og Paraguay.

School of the Americas:

• Populært kalla ”kuppskulen” og ”torturskulen”. Militærakademi som i åra 1946-1984 låg i Panama-kanal-sona, der militære frå USA lærte opp latinamerikanske militære i fysisk og psykisk tortur, og i tillegg gav dei opplæring i korleis dei skulle styra landa etter kupp.

• I dag ber skulen namnet Western Hemisphere Institute for Security Cooperation: http://www.ciponline.org/facts/soa.htm.

4

Precidencia de la Nación Argentina, Wikimedia Commons

For å kontrollera den politiske utviklinga i Latin-Amerika har USA oppretta militærbasar fleire stader i regionen: • Soto Cano-basen i Palmerola, Honduras, ein base dåverande president Manuel Zelaya i 2009 ville gjera om til sivil flyplass – før han blei styrta.

• 7 militærbasar i Colombia, som mellom anna blir nytta for å kontrollera Hugo Chávez og Rafael Correa sine venstreorienterte regjeringar i Venezuela og Ecuador.

• Minst 2 militærbasar i Paraguay, med det for auge å kontrollera den sørlegaste delen av Sør-Amerika.

Fleire land i Latin-Amerika har fått kvinnelege presidentar, høvesvis i Brasil og Argentina.

Gobierno de Guatemala, Flickr Commons

Tema

Diego Riveras sitt måleri «La Gloriosa Victoria» illustrerer statskuppet mot den demokratisk valde presidenten Jacobo Árbenz Guzmán i Guatemala i 1954. Carlos Castillo Armas leia ein USA-støtta invasjonshær, Den nasjonale frigjøringshæren, som enda eit tiår med demokratisk utvikling og sende landet inn ein lang periode med diktatur og 36 år med borgarkrig.

hæren, Augusto Pinochet, gjorde militærkupp 11. september 1973.

Chile blei ikkje einsamt som militærdiktatur, desse kom i stor skala på 1970-talet, under overoppsyn av USA. På 1970-talet kom det militærdiktatur i Bolivia (1971), Uruguay (1973), Peru (1975), Argentina (1976) og El Salvador (1979). I tillegg hadde ein frå før USA-støtta diktatur i Nicaragua, Paraguay, Haiti og Brasil.

På 1980-talet var det Mellom-Amerika som kom i fremste rekkje på den internasjonale politiske agendaen, etter sandinistrevolusjonen i Nicaragua i 1979. Sandinistane stod for politisk pluralisme, blandingsøkonomi og alliansefridom i internasjonale relasjonar, men blei av Reagan-administrasjonen i USA forbunde med den internasjonale kommunismen, og forfølgd gjennom oppretting av paramilitære contras-grupper som opererte frå nabolanda Honduras og Costa Rica. Slik blei konflikten regionalisert.

Statsterrorisme – made in USA

Systematisk forsvinningspolitikk

I etterkant har det blitt gjort innrømmingar: Sjøkaptein Adolfo Scilingo vedkjende i 1995 på argentinsk fjernsyn at ”I 1976 og 1977 blei mellom 1 500 og 2 000 fangar på Sjøforsvaret sin Maskinskole (ESMA) kasta i levande live ut i Atlanterhavet frå fly som høyrde til Krigsmarinen og Sjøforsvarskommandoen. Ordrane kom tenestevegen gjennom kommandolinene i Sjøforsvaret. Eg har òg vore med på tortursesjonar, og kan dessutan leggja til at ein av dei metodane ein hadde for å viska vekk spora etter seg, var å kremera lika på idrettsområdet som ESMA disponerte, like ved sjøen”.

Sjøkapteinens innrømmingar seier noko om kva den syste-matiske forsvinningspolitikken innebar: Opposisjonelle blei bort-førte frå heimen, frå arbeidet, frå ein restaurant eller ein kafé, eller rett frå gata, for så i regelen aldri å komma til rette att. Slektningar, venner og andre sat att med frykt og utan å få greie på kva som hadde skjedd. I Argentina forsvann om lag 30 000 i diktaturtida, og i Chile meir enn 2 000.

«Opposisjonelle blei bortførte… for så i regelen aldri å komma til rette att»

Då demokratiseringsprosessar avløyste militærdiktatura utover på 1980-talet, blei det avslørt kva krefter det var som stod bak diktatura. Den såkalla Kondorplanen stod fram i all si gru. Journalisten Jack Anderson hadde alt 2. august 1979 signert ein artikkel i The Washington Post der han omtala Kondorplanen som ”dødens internasjonale”. Kondorplanen var eit organisert samarbeid mellom undertrykkingsapparata i Argentina, Brasil, Bolivia, Chile, Paraguay og Uruguay, og han gjekk ut på å samla, utveksla og ta vare på informasjon om personar på venstresida. Slik kunne ein sidan systematisk fengsla, torturera, kidnappa og myrda opposisjonelle og dei som sette spørjeteikn ved det beståande samfunnet.

Slik fekk ein sjå i praksis kva USA sitt snakk om å hjelpa til med å innføra demokrati var verdt: På School of the Americas, som i åra 1946-1984 låg i Panamakanalsona, lærte militære frå USA sine latinamerikanske kollegaer opp til å styra land etter kupp. Ti latinamerikanske presidentar fekk si opplæring her.

Colombia: den gløymde statsterroren

På 1980-talet gjekk dei søramerikanske diktatura smått om senn over til demokrati. Og i 1990-åra kom kjenneteikna til å vera nyliberalistiske eksperiment over ein låg sko – i land etter land, mellom dei Colombia.

I åra 1990-94 blei det registrert 14 865 drepne i politisk vald, og av desse stod dei militære, politiet og dei paramilitære bak 70 %, medan gerlijagrupper og narkokartell delte resten mellom seg.

Kvifor statsterroren i Colombia var mindre interessant for vesten enn liknande brotsverk i andre regime, kan ein sjå i samanheng med den økonomiske politikken. Colombia var ein av dei flinkaste elevane i den marknadsøkonomiske klassen, med deregulering og privatisering. Då dei attpåtil kunne visa til økonomisk vekst var truleg vesten viljug til å sjå gjennom fingrane med sjølv dei grovaste brota på menneskerettane.

5

Daveeza, Flickr Commons

Antonio Santos, Creative Commons

Tema

Det siste biletet av Salvador Allende, då han forsvarte presidentpalasset i Santiago (Chile) mot Pinochet sitt brutale militærkupp.

Augusto Pinochet (til venstre), militærdiktator i Chile i åra 1973-1990, handhelsar på Henry Kissinger, arkitekten bak statsterrorismen i Latin-Amerika på 1970-talet.

Inkluderer dei utstøytte

Nye kupp i Latin­Amerika?

Dei latinamerikanske demokratia har vore konsentrert rundt presidentmakta, og skil seg frå demokratia i Europa. Dei har dessutan vore dominerte av den tidlegare omtala politiske klassen.

Det vi har sett dei seinaste åra er ikkje berre at demokratia har utfordra den politiske klassen – nokre land har attpåtil overskrida det tradisjonelle representative demokratiet, med større deltaking i demokratiske prosessar.

I artikkelen ”Claroscuros bolivarianos” kallar Ana María Sanjuan, Hugo Chávez sin “sosialisme for det 21. hundreåret” for “ei demokratisering av makt og rikdom”. Utgangspunktet er at kapitalismen ikkje eignar seg for det som blir kalla eit sosialt demokrati. Sentralt i det bolivarske prosjektet i Venezuela står ambisjonen om å styrka det lokale – den såkalla ”kommunale makta” – slik at ein litt etter litt skal kunna demontera den borgarlege staten.

Noko av det som spring ein i augo når ein studerer venstresida ved makta i dagens Latin-Amerika, er den politiske inkluderinga av dei som tradisjonelt har vore utstøytte.

Inkludering av folkefleirtalet skjer mellom anna gjennom deltakande demokrati – ein tradisjon som har røter at-tende til indianske samfunn før europearane kom.

Endringar for dei marginaliserte

«Noko av det som spring ein i augo når ein studerer venstresida ved makta i dagens Latin-Amerika, er den politiske inkluderinga av dei som tradisjonelt har vore utstøytte»

Somme land har gjennomført utdanningsreformer med sikte på behova til dei fattige. Venezuela under Chávez og Brasil under Lula er talande døme: På 2000-talet har talet på born utan skulegong i Venezuela gått ned med 46 %, medan det tilsvarande talet for Brasil i same perioden er 33 %, ifølgje ein Unesco-rapport frå 2011. Bolivia og Venezuela har dessutan gjort store framsteg for å redusera analfabetismen mellom vaksne. Ut frå ein demokratisk synsvinkel er dette viktig, for utan eit lesande og deltakande folk fungerer ikkje demokratiet.

Andre reformer tek sikte på inntektsutjamning, og i mange land kan ein observera eit konstant strev for å verna om eigne naturressursar – vatn, olje, gass og biologiske produkt. Men reaksjonane frå den politiske klassen lèt ikkje venta på seg når reformene går ut over makthavarane sine interesser. Det såg vi døme på då det rike Santa Cruz-området for nokre år sidan ville lausriva seg frå Bolivia etter ein del økonomiske og sosiale reformer som Evo Morales si regjering hadde innført.

6

Då den lovleg valde presidenten i Honduras, Manuel Zelaya, auka lønene i statsapparatet og oppmoda det private næringslivet til å gjera det same, slo alarmklokkene i det tradisjonelle maktmiljøet i landet. Den opphavleg konservative presidenten tok initiativ til beste for dei fattige i landet, og reaksjonane i makteliten sendte Zelaya på kort tid frå høgre til venstre i latinamerikansk politikk.

Statskuppet mot Zelaya 28. juni 2009 blei unisont fordømt rundt om i verda. Likevel blei kuppmakarane sin retorikk ukritisk kolportert i store delar av internasjonal presse. ”President Manuel Zelaya vil endra Grunnlova for å halda seg ved makta”, heitte det. Dette var ei omskriving av sanninga: Zelaya ville halda folkerøysting for å avgjera om ein skulle kalla saman til ei Grunnlovgjevande forsamling.

Folkerøystinga skulle finna stad på same dato som presidentvalet, 29. november 2009, eit val der Zelaya ikkje kunne stilla som kandidat.

Styresmaktene i USA la for dagen eit klart sprik mellom språk og realitetar i høve kuppet i Honduras. Offisielt tok ein avstand frå det, men det er blitt kjent at det i dagane før kuppet var hektisk møteaktivitet mellom politiske, militære og andre leiarar i Honduras og leiande representantar for styresmaktene i USA. Eitt av dei viktigaste stridsspørsmåla var USA sin militærbase i Palmerola, som Zelaya ville gjera om til ein sivil flyplass.

Somme fryktar at kuppet i Honduras skal smitta. Konspirasjonar, kuppforsøk, pressekampanjar og trugsmål om politiske rettssaker – alt dette har vore nytta mot dei venstreorienterte regjeringane i Bolivia, Ecuador, Paraguay og Venezuela. USA sine militærbasar i Colombia, Honduras og Paraguay tyder òg på at supermakta i nord viser fornya interesse for bakgarden sin. Dei som nyleg har vore i eitt av desse landa, kan ikkje ha unngått å merka den rolla som pressa spelar for å velta lovleg valde regjeringar. Det dreier seg om eit nært samspel mellom militære, konservative politikarar, sterke økonomiske interesser og ei presse som tenderer mot monopol.

Kven som kan bli neste offer for kuppmakarane, lèt det seg ikkje gjera å sjå føreåt, men fjorårets kuppforsøk mot president Rafael Correa i Ecuador var ein prøvestein.

Tema

Ecuador: Det nye mot det gamle Rafael Correa har sittet med makten i fire år, lenger enn noen president siden 1996. Oppgjør med enkeltgruppers privilegier har blitt hans varemerke, men kuppforsøket fjor viser hvor langt opposisjonen kan gå for å kvitte seg med presidenten.

Luigi Ochoa, Flickr Commons

Tekst: David Vasquez - Ecuadorianer, ingeniørstudent og politisk aktivist

Selv om folkelige Rafael Correa er den mest populære presidenten Ecuador noen gang har hatt, møter hans reformforslag hindringer.

Mellom 1996 og 2006 hadde Ecuador syv ulike presidenter. Store folkelige demonstrasjoner kastet tre presidenter, alle anklaget for å ha brutt sine løfter. Da oberst Lucio Gutierrez ble president i 2003 samlet venstresida seg bak ham. Sammen med en gruppe fra militæret støttet Gutierrez urfolksorganisasjoner og sosiale bevegelser mot president Mahuad i 2000, som stod bak den økonomiske krisen i 1999. Venstresida og organisasjoner trodde på at obersten ville forandre Ecuador og jobbe for de som trengte det mest.

Bare få uker etter at Gutierrez ble president tok ham imidlertid avstand fra venstresida og allierte seg med Bush regjeringen. To år senere måtte Gutierrez gå av som president etter flere uker med demonstrasjoner der tusenvis av studenter og vanlige folk kalt «Los forajidos» marsjerte mot presidentpalasset.

Troen på en president som jobbet for folket var igjen svekket.

Folket krevde avgang av både presidenten og alle medlemmer i parlamentet. De politiske partiene hadde mistet legitimitet, og for folket representerte partiene alt annet enn demokrati.

Correa – en populær president

Dette var bakteppet for Rafael Correa Delgado sin seier i presidentvalget i november 2006, der han vant med 68 prosent.

Correa har senere vist seg å være den mest populære presidenten Ecuador noen gang har hatt. Fire år etter han ble valgt har han en støtte i folket på over 70 prosent. Correa og Alianza Pais (AP) har vunnet hele seks folkeavstemninger i samme periode. 7.mai 2011 stod nok en folkeavstemming for tur, som blant annet omhandlet en reform av rettsvesenet, et oppgjør med korrupsjon og økonomiske gruppers tilknyting til media.

Noe av det som kjennetegner Correas stil er motet til å stå i mot og utfordre mektige krefter og interesser. Correa sa nei til frihandelsavtalen med USA, nei til USAs militær base i Manta, nei til IMF og nei til Verdensbanken, og tar stadige oppgjør med landets elite og grupper med privilegier. Regjeringen har lagt mye energi i å stable en stat på beina, etablering av grunnlovgivende forsamling, ny grunnlov og et nytt lovverk, samt styrking av offentlig sektor.

Correas regjeringen har bygget ut nødvendig infrastruktur, samt satset på skole og helse. Dessuten har unge og kvinner fått en viktig plass i Correas politiske apparat. Omkring halvparten av representantene i regjeringen er kvinner.

Medias rolle og opposisjonen

Det er imidlertid ikke alle som er like fornøyde med Correa og hans regjering. Correa får hard motbør fra opposisjonen med beskyldninger for å være alt fra en autoritær diktator, facist, rasist, folkemorder, nyliberal til lite dialogvillig. Opposisjonen er en blanding av alt fra det ekstreme venstre, sentrum og til det ekstreme høyre. Blant de som er kritiske til Correa finnes også ledere for fagforeninger, urfolksorganisasjonen Conaie, studentorganisasjoner, de tradisjonelle politiske partiene, deler av den katolske kirken og store økonomiske grupper. Økonomiske grupper, som eier store deler av TV, radio og presse, bruker media som et av sine fremste våpen mot Correa. Gjennom media anklages Correa for å ville sentralisere all makt og daglig presenteres historier om hvordan Correa angivelig misbruker offentlige midler. Nylig ble han anklaget for å male en offentlig bygning i grønt til egen valgkampanje, mens bygningen, Institudo Geofisico Militar, har hatt samme fargen i 10 år. Correa svarer med å tilbakevise løgner og viser til hvordan media er gjennomsyret av korrupsjon og styrt av mektige økonomiske interesser.

Fundación Universidad Central og Fundación Jose Peralta har nylig lansert en rapport der de viser hvordan store økonomiske grupper som eier selskap i ulike sektorer i Ecuador også eier media, deriblant flere TV stasjoner, radiostasjoner og aviser. Det er få begrensninger for hva som presenteres i media, deriblant harselering og falske anklager mot regjeringer.

I Ecuador ønsker alle endringer, men få vil selv forandre seg eller gi slipp på privilegier og posisjoner. Dette går igjen i alle sektorer. I sin kamp for at staten skal fungere har Correa stått på sitt om at alle skal følge loven uansett om man er fra venstre eller høyre, hvit, urfolk eller afroecuadorianer, ung eller gammel.

7

Triggerpit, Flickr Commons

Triggerpit, Flickr Commons

Tema

Da Correa snakket med demonstrantene ble han møtt av en vegg av tåregass.

Folk samlet seg i gatene over hele landet for å vise sin støtte til presidenten.

Kuppforsøket – hva skjedde egentlig?

for å kaste presidenten slik som tidligere, men for å forsvare både han og demokratiet. I flere byer i Ecuador, og ambassader verden over, samlet folk seg for å vise sin støtte til Correa.

Hvor langt de som er i mot Correa er villig til å gå kom frem under kuppforsøket i september i fjor. Gjennom manipulering av informasjon og en diskurs om at svakere grupper ble fratatt goder deltok både opposisjonspolitikere og media i et spill, sammen med de som hadde sett sine posisjoner og privilegier truet.

Den 30.september 2010 på en politibase i Quito startet politistyrkene protesten mot en ny lov, Ley de Servicio Publico. På dette tidspunktet verserte det mange rykter om hva loven innebar, og mye av informasjonen ble manipulert av opposisjonen. Loven skulle kutte bonusordninger for offentlig ansatte som generelt har vært svært ujevnt fordelt. Alle offentlige institusjoner har blant annet hatt som tradisjon å gi ansatte en julebonus; noen en leke til 20 dollar, mens andre en flere hundre dollars plasma-TV. Regjeringen ønsket en stans av disse skjeve bonusordningene, mot å øke lønninger jevnt over. Minstelønnen til politiet hadde gått fra 350 dollar til 800 i måneden, og dette var et ytterligere tiltak for utjevninger.

«Kuppforsøket og skitne triks i media viser at opposisjonen kan gå lang i sitt forsøk på å sverte president Correa»

Politistyrkene startet protesten med å argumentere med at deres barn ikke kom til å få leker til jul, og den skyldige var presidenten selv. Da Correa ble fortalt om de forvridde ryktene dro han personlig for å møte demonstrantene. I det øyeblikk han kom ut av bilen ble han møtt med tåregass. På tross av dette valgte Correa å gå inn i politibasen. Presidenten gjorde flere forsøk på å forklare loven til demonstrantene, men ble angrepet og måtte innlegges på politiets sykehus like ved politibasen. Her ble presidenten beleiret, noe som førte til at flere tusen samlet seg utenfor både presidentpalasset og sykehuset der Correa ble holdt fanget. Men folket samlet seg ikke

8

Opposisjonens rolle

Politistyrkene sammen med to opposisjonspartier inntok nasjonalforsamlingen, utvalgte strategiske steder rundt om i landet, mens en gruppe fra militæret stormet flyplassen i Quito. Politiske ledere fra opposisjonen støttet åpent politistyrkene gjennom media og håpet at militæret skulle slutte seg til. Den offentlige TV stasjonen ECTV og Radio Publica del Ecuador ble stormet av politiet sammen med deler av opposisjonen. Politiet forsøkte å presse Correa til å signere et dokument for å trekke tilbake loven, men Correa nektet, og sa at han heller ville dø enn å signere noe under press. Situasjon var på dette tidspunktet svært kritisk.

I løpet av dagen trakk flere deler av politistyrken seg fra protesten da de forstod at informasjonen var manipulert. Til slutt var det kun noen få hundre som fortsatt holdt presidenten fanget. Da militære mobiliserte spesialstyrker for å redde Correa, gikk den siste desperate delen av politistyrken inn for å drepe presidenten. En annen gruppe fra politiets spesialstyrke, disse lojale til Correa, kom seg imidlertid inn på sykehuset for å beskytte presidenten, mens militære ryddet veien ut. Correa kom ut av sykehuset i en dramatisk redningsoperasjon. Åtte mennesker ble drept og bilen som transporterte Correa ut ble angrepet. De som mistet livet eller ble såret var militære, politi, eller demonstranter som støttet Correa.

I forkant av kuppforsøket

I følge politiske analytikere forventet ikke de som ønsket å styrte Correa at han skulle komme for å prate med politistyrkene. Det var ikke en del av planen å ta Correa som gissel, men å skape kaos over hele landet, der folket til slutt ville kreve Correas avgang eller presidenten ville miste sin støtte hos militære.

I forkant av 30.september skjedde en rekke ting som har blitt knyttet til kuppforsøket. Regjerningen hadde nylig stilt en gruppe politifolk for retten anklaget for tortur og mord, og sparket medlemmer av det hemmelige politiet som samarbeidet med USAs ambassade. Flere av disse var innblandet i kuppforsøket. Ex-

Tema

Triggerpit, Flickr Commons

Folkeavstemning i Ecuador

Politistyrken gav Correa skylden for at barna deres ikke ville komme til å få leker til jul.

president Lucio Gutierrez, nå leder av partiet PSP, holdt samtidig en konferanse i Miami 23.september hos Interamerican Institute for Democracy, der opposisjonen fra både Venezuela, Cuba og Ecuador var tilstedet. Her ble det uttalt at den eneste måten å stanse ”El socialismo del siglo 21” var å kvitte seg med Correa og Chavez. 30. september publiseres et poetisk implisitt avskjedsbrev til Correa i Diario El Universo (El hacha de RC), i tillegg til at flere kjente medlemmer av opposisjonen “tilfeldigvis” var plassert på strategiske steder i Quito og Guayaquil.

Kuppforsøket og opposisjonens skitne triks i media viser at opposisjonen kan gå lang i sitt forsøk på å sverte president Correa. I et samfunn med store sosiale ulikheter og grupper som tviholder på sine privilegier er det klart at Correa vil skape gnisninger med tiltak for sosial og økonomisk utjevning. Samtidig har folket selv gått lang i å forsvare presidenten, og hans støtte i folket er fortsatt klar.

Endringene han står for har gitt mange et håp.

Folkeavstemming

I skrivende stund er 67 prosent av stemmene opptelt, fra folkeavstemningen 7. mai. Opposisjonen, sammen med de privateide mediene, hevder at regjeringens forslag vil sette ytringsfriheten i Ecuador i fare og at den først og fremst vil gi Correa mer makt.

Regjeringen på sin side argumenterer med at disse reformene er de samme som regjeringer fra Chile (Aylwim) og Brasil (Lula) har gjort i sine perioder, uten noen folkeavstemning, og uten at de ble kalt for diktator av den grunn. Opposisjonen har gjort iherdige forsøk på å påvirke folkets svar, til dels gjennom å feilinformere eller med skremselspropaganda.

Alianza País

På tross av opposisjonens kampanje har Rafael Correas regjeringen og Alianza Pais klart å vinne gjennom med sine forslag. Ecuador går nå mot nye reformer som mange håper vil innebære nødvendige endringer mot et mer rettferdig samfunn. Correa står fortsatt sterkt i Ecuador, sammen med Alianza Pais. Man skal imidlertid også huske at Alianza Pais er en svært ung politisk bevegelse under oppbygging. Med kun fem års eksistens har man fortsatt mye å lære, og bevegelsen trenger støtte fra andre som ønsker et endret Ecuador.

Resultatet av en jevn stemmeopptelling ga til slutt støtte til ti politiske reformforslag.

Tekst og foto: Joakim Hjertholm. – Studerer master i Latinamerikastudier og Internasjonale Relasjoner i Quito, Ecuador.

Etter en opphetet valgkamp og debatt mellom ulike politiske fraksjoner, gikk det ecuadorianske folket i mai til urnene for åttende gang i løpet av drøye fire år. Denne gangen var det for å gi sitt ja eller nei på ti spørsmål av nasjonal og lokal karakter. De ti temaene av juridisk og moralsk karakter har blitt heftig debattert i tiden før avstemningen. Debatten har bidratt til en ytterlige polarisering av det ecuadorianske samfunnet. «Ja-siden» har sett endringene som et nytt steg i retning av la Revolución Ciudadana (den folkelige revolusjonen, samarbeidsprosjektet til Correa og Alianza PAIS). «Nei-siden» på venstre-siden jhar derimot sett det som et tilbakesteg, mens høyre-siden argumenterer som et nytt eksempel på regimets autoritære fremgangsmåte.

Blant spørsmålene som var oppe til rådgivende (fem) og avgjørende folkeavstemning (fem), var reform av rettsvesenet, maktrelasjoner mellom finansinstitusjoner og media, rettigheter i forhold til sosialtrygd og samfunnsmessige spørsmål knyttet til kriminalitet og vold. Etter en langsom opptelling av stemmene, ser det ut til at president Rafael Correa trakk det lengste strået.

Han vil etter alt å dømme få støtte fra folket med ja på alle ti spørsmål, og en gjennomsnittlig støtte til ja på på under 50 % av fire alternativer: Ja, Nei, Blank og Null. Til tross for dette bør resultatene være noe urovekkende for presidenten, som politisk ligger på venstre-sentrum-siden. Avstanden mellom ja-siden og nei-siden er minimal, og det spesielt i de to viktigste spørsmålene, som er knyttet til omstrukturering av rettsvesenet og eierstruktur for mediene. Alianza PAIS, presidentens parti, har måtte betale en høy pris for valgseieren, med en gryende splittelse på venstresiden.

Splittet støtte

En foreløpig gjennomgang av valgresultatet viser en geografisk så vel som sosial forflytning i presidentpartiets valgbase, fra fjellområdene til det mer konservative kystområdet. Den viser også en gryende svekkelse blant den urbane middel- og arbeiderklassen, som kan gi utslag i fremtidig politikk. Videre bekreftes bruddet mellom myndighetene og urbefolkningsbevegelsen, ved at nei-siden har vunnet i de fleste provinsene der urbefolkningen står sterkt. I tillegg har spørsmålene rettet mot en tøffere linje mot kriminalitet og vold skapt dype skillelinjer på venstresiden. Selv om ja-siden gikk seirende ut, viser resultatene også at det fremdeles finnes sektorer der la Revolución ciudadana ikke har fått – og noen steder mistet – sitt fotfeste.

9

Tema

Valget før valget Flere av Guatemalas sentrale presidentkandidater er ulovlige. Grunnlovsdomstolen har makt til å underkjenne disse. Spørsmålet er hvorvidt den kommer til å gjøre det.

Surizar, Flickr Commons

Tekst: Marianne Gulli - Jobber ved den norske ambassaden i Guatemala by.

og universitetsstyret til det eneste offentlige universitetet i Guatemala (USAC). I tillegg avholdes en avstemming blant alle medlemmene i Guatemalas advokatforening (CANG).

Det er tradisjon i Guatemala for at politiske interesser farger utnevnelsen av kandidater til sentrale offentlige verv (statsadvokat, riksrevisor og lignende). Som et forsøk på å forbedre prosessen rundt offentlige utvelgelser ble loven om utvelgelseskomiteer (Ley de Comisiónes de Postulación) godkjent i 2009. Basert på prinsipper om åpenhet og gjennomsiktighet skal den garantere sivilsamfunnsorganisasjoner og andre interesserte rett til innsyn i alle relevante dokumenter, samt tilstedeværelse under møter i utvelgelseskomiteen og under intervjuene. Loven er regnet som en av de største juridiske fremskrittene i Guatemala de senere år.

Grunnlov versus lov

Alvaro Colom og Sandra Torres´ skillsmisse er ikke av det dagligdagse slaget.

Det er stor oppmerksomhet rundt høstens presidentvalg i Guatamala og ikke uten grunn. Blant kandidatene finner vi ekskona til den nåværende presidenten, kona til en tidligere president, en pensjonert general som er ansvarlig for folkemord og datteren til en kuppmaker. Det er med andre ord duket for et skikkelig rotte-res hvor målet helliger middelet. I skyggen av oppmerksomheten rundt dette har Guatamalas grunnlovsdomstol blitt byttet ut, noe som kan ha betydelige konsekvenser for utfallet av presidentvalget.

Guatemalas Gud og øverste helligdom

I april ble fem nye representanter til Grunnlovsdomstolen, Corte de Constitucionalidad (CC), med tilhørende vararepresentanter valgt ut. CC er en permanent domstol med egen jurisdiksjon hvis viktigste funksjon er å beskytte den konstitusjonelle orden. CC ble opprettet som et kontrollorgan som skal sørge for at de tre tradisjonelle maktinstitusjonene innenfor staten ikke handler mot grunnlovens prinsipper. Dette innebærer at den er overordnet både den utøvende, lovgivende og dømmende makt. Dermed er CC det nærmeste man kommer Gud og øverste helligdom innenfor Guatemalas formelle maktstrukturer. Årets valg av representanter har vært spesielt betent på grunn av deres mandat til å godkjenne eller underkjenne partienes presidentkandidatur, og den pågående valgkampen med dens omstridte presidentkandidater. Dette er imidlertid bare toppen av isfjellet av hva CCs politiske makt angår. Ved å være en overordnet juridisk instans, er det CC som setter standarden for tolkning av lovene i landet. I tillegg er CC den instansen man henvender seg til dersom det sås tvil om hvorvidt en domfellelse, et lovforslag eller annen politikkutforming er i tråd med grunnloven eller ei. Dette er i praksis en rettsliggjøring av sentrale politiske og sosiale strukturelle spørsmål, som vil si at politiske beslutninger og planer tas ved juridiske avgjørelser. CCs arbeid inkluderer også avgjørelser rundt retten til landets naturressurser og konfliktene rundt disse. Dette er blant annet tilknyttet spørsmålet om urfolks kollektive og individuelle rettigheter, selvråderett og konsultasjoner.

Politiske interesser

Utnevnelsen av representantene til CC er nedfelt i Grunnloven som et delt ansvar mellom fem enheter, som hver velger en representant og en vara. Disse enhetene er presidenten, kongressen, høyesterett

10

Grunnet CC´s politiske makt er imidlertid de politiske interessene rundt utvelgelsen sterke. Siden utvelgelsen er nedfelt i Grunnloven, har argumenter om juridisk hierarki blitt brukt for alt de er verdt.

Ettersom loven er av lavere juridisk rang i forhold til Grunnloven, blir den ikke ansett som gyldig for utvelgelsen til domstolen. Dette er uten tvil et kraftig tilbakeslag for de sivilsamfunnsorganisasjonene hvis viktigste virke er å følge den juridiske situasjonen og utnevnelser til offentlige verv. Når de ikke lenger kunne støtte seg på loven, ble de viktigste argumentene at utvelgelseskomiteen bør basere seg på grunnprinsippene offentlighet, folkelig deltakelse, sosial revisjon og gjennomsiktighet. Prinsippene har blitt fulgt, i den grad det ble regnet som fordelaktig for valgenheten.

Sammenhengen med presidentvalget gjorde imidlertid faren for politisering av utvelgelsen til CC åpenbar. Under en diskurs om åpenhet og transparens kunne man observere meget varierende praksis mellom de fem utvelgelsesenhetene. Høyesterett var den enheten som fulgte loven om utvelgelseskomiteer nesten til punkt og prikke. På den motsatte side holdt president Alvaro Colom alle kort inntil brystet, frem til dagen der hans utvalgte kandidat ble offentliggjort. Hans utvalgte representant gjør det vanskelig å ikke trekke paralleller til hans nå fraskilte kones presidentkandidatur, og muligheten for å få godkjent dette.

Det politiske bakteppet

Ett særtrekk i Guatemala er den enorme partifloraen, hvor partier opprettes som et personlig verktøy for å vinne valget. Penger er en av de sterkeste drivkreftene bak «partipolitikken» på flere måter.

Guatemala har en av verdens høyeste fødsels- og dødsrater blant politiske partier, samt meget høy velgerflyktighet. Tilliten til de Følgende kan ikke stille til presidentvalg ifølge Grunnloven:

1) Hærleder eller annen øverste leder for statskupp, væpnet revolusjon eller andre lignende bevegelser.

2) Tidligere presidenter eller visepresidenter.

3) Fjerdegrads blodslektskap eller andregrads svogerskap til en president eller visepresident. Dette gjelder også ektefelle.

4) Minister i regjering i løpet av de siste 6 månedene før valget.

5) Medlemmer av militæret, med mindre de er pensjonert eller har forlatt tjenesten minst fem år før utlysningen til valg.

6) Religiøse ledere.

7) Magistrater i valgtribunalet.

General Otto Perez Molina har som første kandidat blitt godkjent av valgtribunalet, og ikke blitt underkjent av Grunnlovsdomstolen (CC).

Dette innebærer at den mest kontroversielle kandidaten – tidligere hærleder og direkte ansvarlig for folkemord og forsvinninger under borgerkrigen – er første «legitime» presidentkandidat i landet.

politiske partiene, og det demokratiske systemet generelt, er lav.

Et annet særtrekk er alle ”heftelsene” ved presidentkandidatene.

Grunnloven av 1985 har klare bestemmelser for hvem som ikke kan stille til presidentvalg. I tillegg til at kandidaten må være en person med god etikk og moral, så har ikke tidligere presidenter, kuppledere og nære slektninger av presidenter rett til å stille til valg (se faktaboks).

Kjente navn

I lang tid før valgkampen og registreringen av presidentkandidatene offisielt åpnet har det offentlige rom i Guatemala lenge gitt klare indikasjoner på hvilke personer som ønsket å kaste seg med i kampen. Veier, trær og fjell blir systematisk malt i alle mulige partifarger og kandidatene smiler til deg fra offentlige og private reklameplasser. Mange av dem er i faresonen nettopp på grunn av Grunnlovens bestemmelser og CCs makt.

De mest fremtredende kandidatene som avtegner seg som de sannsynlige hovedmotstandere i presidentvalget er Sandra Torres, Coloms fraskilte kone (for regjeringspartiet UNE) og Otto Perez Molina (Partido Patriota). Molina er eksgeneral, og anklaget for folkemord under borgerkrigen. Utover disse to har vi Manuel Baldizón (Lider), med fascistiske tendenser og direkte koblinger til narkotikaaktivitet. Zury Ríos (FRG) som er datter av general Ríos Montt, mannen som regnes som en av landets mest brutale diktatorer med ansvar for flere massedrap, forsvinninger og internt fordrevne flyktninger, har nå trukket sitt kandidatur av økonomiske årsaker. Tidligere president, Álvaro Arzu, lanserte seg opprinnelig, men de åpenbare konfliktene med grunnlovens bestemmelser fikk ham til å trekke seg og heller lansere sin ektefelle. De kandidatene som synes å være ”uproblematiske” ved at de ikke har noen åpenbare juridisk heftelse ved sitt kandidatur, er og de som minst sannsynlig vil nå opp i valgkampen.

Hva betyr dette for presidentvalget?

Selv om majoriteten av kandidatene kan sies å bryte grunnloven, så har ingen av de nevnte partiene noen åpenbare alternativ dersom CC skulle underkjenne deres kandidatur. At ytterst få av de politiske partiene i Guatemala synes å frykte landets øverste domstol og tar egne brudd på grunnloven med knusende ro, er et synlig bevis på det politiske spillet som foregår bak og innenfor CC. Det er også betegnende for hvilke drivkrefter som styrer politikken på et generelt nivå. Det er meget sannsynlig at alle de nevnte kandidatene vil delta i valgkampen, og at en av dem vil bli Guatemalas neste president.

Surizar, Flickr Commons

Tema

En godt timet skilsmisse Det er ikke lenge siden skilsmissen mellom nåværende president Alvaro Colom og tidligere presidentfrue Sandra Torres ble offentliggjort. Torres har lenge vært både omtalt og omstridt i media som frontfigur for regjeringens sosiale programmer. Disse inneholder både betingede pengeoverføringer til fattige familier, gratis helsetjenester, produktive programmer for småbønder og mye mer. Slike programmer er ikke noe nytt i regionen og det er gjennomgående at de har vært like omstridte overalt hvor de har blitt implementert. Noe som igjen viser til at kritikken ofte er motivert av bakenforliggende (økonomiske) interesser fremfor programmene i seg selv.

Mistankene om Torres sitt ønske om å stille som presidentkandidat har versert lenge, men blitt forkastet grunnet den åpenbare heftelsen i Grunnloven. For få måneder siden sto imidlertid løsningen klar, gjennom godkjenningen av et lovforslag som tillot såkalte ”hurtig-skilsmisser”. Dette er skilsmisser som kan behandles og godkjennes på få dager, og som anser kvinnens ønske om å skille seg som tilstrekkelig grunn for innvilgelse. Loven var opprinnelig tiltenkt som et juridisk virkemiddel for å hjelpe kvinner fanget i voldelige eller andre problematiske ekte-skap. En av de fremste forkjemperne for loven var Roxanna Baldetti, visepresidentkandidat for Partido Patriota.

Torres sitt kandidatur er omstridt og kritisert. Det er bemerkelsesverdig hvor «problematisk» det er for opposisjonen at hun er kona til nåværende president, sammenlignet med det relativt stilltiende samtykket av å ha en folkemorder som presidentkandidat. En av flere årsake kan være begrunnet i at UNE i regjering gjennom deres sosiale programmer har delvis rokket ved eldgamle politiske maktstrukturer, der folket ”kommer foran private interesser”. Selv om private interesser sin dominans i den politiske beslutningssfære fortsatt er tydelig og de sosiale programmene er markeds- og assistansebasert, så er det den største innsatsen rettet mot den fattigere delen av befolkningen gjort på mange år. I Sandra Torres egne ord, hun skiller seg fra Colom for å gifte seg med folket. Dette rokker uten tvil ved noen urgamle og tradisjonelle maktstrukturer i samfunnet.

11

Tema

Krig der oppe, død her nede – Mexico anno 2011

Mexico klatrer høyt på internasjonale voldsstatistikker og det sosiale nettverket er i ferd med å gå i oppløsning. Kan valg av en ny president i 2012 løse landets økonomiske, sosiale og politiske krise?

Tekst og foto: Ingrid Fadnes. - Studerer latinamerikanske studier ved UNAM i Mexico by, jobber som freelance fotografog skribent og er aktivt medlem i LAG.

Etter fem år med Felipe Calderón, Mexicos udemokratisk valgte president, er misnøyen med det politiske systemet og den sittende regjeringen stor. «Krig der opp, død her nede» skriver Subcomandante Insurgente Marcos, talsperson for urfolksbevegelsen Zapatistene i en offentlig brevveksling med filosofen Luis. Han viser til den pågående militariseringen som har store konsekvenser for urbefolkningen i Chiapas, Mexico.

Presidentvalg i 2006

Etter en heftig valgkamp, vant Felipe Calderón og PAN(Partiet for Nasjonal Aksjon) valget i 2006. Venstrepartiet PRD (Partiet for Demokratisk Revolusjon) mobiliserte en folkebevegelse for å få Amlo, eller Andrés Lopez Obrador som han egentlig heter, valgt som president. PAN og PRI (Partiet for Institusjonalisert Revolusjon) gjorde det beste de kunne for å demonisere Amlo ved å kryssklippe ham med Castro, Chávez og andre “venstreradikale presidenter”.

Beskyldingene var harde fra begge leire. Selve gjennomføringen av valget var kaotisk og beskyldningene om valgfusk lot ikke vente på seg.

Begge kandidatene erklærte seg selv vinnere av valget, men til slutt var det Calderón som fikk medhold av det Føderale valginstituttet (IFE), og ble erklært Mexicos nye president med 0,5 prosent flere stemmer enn PRD og Amlo. I 50 dager okkuperte Amlo og hans stadig større folkebevegelse hovedplassen, Zocaloen,

12

i sentrum av Mexico by. De protesterte mot det de mente var nøye planlagt valgfusk, og krevde at stemmene skulle bli talt på nytt. Kun 10 prosent av stemmene ble gjennomgått på nytt. Det mente IFE var nok til å konstatere at det riktignok kunne se ut som om det ikke var et helt rent valg uten at det hadde påvirket resultatet. Etter valget reiste Amlo rundt i Mexico med det han kalte “Mexicos legitime regjering”, en slags parallell regjering til Felipe Calderón og PAN. “Den legitime regjeringen” har glidd ut av det politiske landskapet, samtidig som Calderóns “illegitime” regjering har rodd seg ut på dypt vann med sin krig for å få kontroll over narkotikatrafikken. Det er det nå fem år og 34 612 tusen drepte siden.

Fakta:

• Regjerende parti: PAN - Partiet for Nasjonal Aksjon • President: Felipe Calderón • Antall drepte i narkokrigen 2006-2010: 34 612 • Plan Mérida: Sikkerhetsavtale mellom USA, Mexico og Mellom-Amerika for å bekjempe organisert kriminalitet.

Budsjettet til Mexico er nå på hele 11 300 millioner dollar.

• Den Andre Kampanjen: Politisk kampanje for å samle grasrota i Mexico, startet i 2005 med den sjette deklarasjonen fra zapatistene.

Tema

Narkotikakrigen

Budsjettet til krigen for å få kontroll over narkotikahandelen er nå oppe i 11 milliarder dollar. Mye av finansieringen til “narkokrigen” kommer gjennom det som kalles “Plan Mérida”. Den innebærer direkte økonomisk hjelp fra USA, som nå truer med å krysse grensa med egen hær om ikke Mexico får kontroll over volden snarest.

“Plan Mérida” blir kraftig kritisert og Calderón må nå svare for stadig økende dødstall i tillegg til utstrakt korrupsjon innen politiet, hæren, og det politiske systemet.

Krigen mot narkotikakartellene blir karakterisert av flere som en krig for å få kontroll heller enn å bekjempe. Tidligere var det Tijuana og Juárez, to byer som ligger på grensa til USA, som ble hardest rammet. Nå kjemper forskjellige grupper og karteller om kontroll over strategiske punkter og store deler av Mexico er nå berørt av denne krigen. Unge gutter blir lokket med jobb, status og penger av forskjellige kriminelle grupper, noe som blir et reelt alternativ når arbeidsløsheten i Mexico øker.

De diplomatiske forbindelsene mellom USA og Mexico har vært vanskelige under Calderón. USA er redd for at volden skal spre seg over grensa samtidig som den mexicanske regjeringen mener USA selv må ta mer ansvar da det er den nordamerikanske befolkningen som er de største konsumentene av kokainproduksjonen. Den 22. april i år publiserte den mexicanske avisa La Jornada deler av en rapport om narkotikakrigen i Mexico laget av det amerikanske selskapet Stratford. Den sier rett ut at Calderón jobber for å minske volden i Mexico, men ikke for å bekjempe narkotikakartellene.

Rapporten tar opp det nære forholdet mellom Calderón og det dominerende Sinaloakartellets leder, en av verden mest ettersøkte menn, El Chapo Guzmán.

Det arrangeres stadig demonstrasjoner i protest mot voldsutviklingen i Mexico og Calderón møter mye motstand, men samtidig er det mye frykt. Denne frykten hjelper Calderón til å legitimere økte budsjetter til hæren og politiet.

«Calderón jobber for å minske volden i Mexico, men ikke for å bekjempe narkotikakartellene» Militarisering

Stadig flere operasjoner som i utgangspunktet skal bli gjennomført av politiet blir overlatt til hæren. Regjeringen har blitt kraftig kritisert for dette fordi mange soldater ikke er trent til kamp mot narkotikakartellene og soldater kan gå fri for alvorlige brudd på menneskerettighetene.

I Mexico kan ikke soldater stilles for sivile domstoler, saker som stilles for den militære domstolen forblir hemmeligholdt og få saker fører til en dom. Ingen soldater er dømt i slike saker siden 1998 i følge Human Right Watch. Fjoråret var det mest voldelige i Calderóns seksårsperiode. Hele 15 273 drap i forbindelse med organisert kriminalitet, 58 prosent flere enn i 2009.

Kriminalisering av sosiale bevegelser

Calderón har definert en “indre fiende” i Mexico. En fiende som må kontrolleres. Denne fienden er ikke bare konkurrerende narkotikakarteller, men også organisert motstand i samfunnet.

Det å være meksikansk aktivist eller bare en tilhenger av sosiale, politiske og økonomiske endringer, kan være farlig. Det gjelder ikke bare ideologiske bevegelser. I Mexico er det farlig for en mor å

Fredsmarsj i Mexico

Jeg vil ikke være nummer 40 001.

Javier Scicilia, far og mexicansk poet, er initiativtaker til fredsmarsjen som ble arrangert de første dagene av mai måned.

Han mistet sønnen sin, Juan Francisco, den 28. mars i år. Juan Francisco og seks av hans venner ble funnet drept og forlatt i en bil. «Jeg kan aldri skrive dikt igjen, vår verden er ikke lenger ord verdig», skrev Scicilia i sin fortvilelse over at hans sønn skulle bli et nytt siffer i den dramatisk økende dødsstatistikken i Mexico.

Skylden legges på president Felipe Calderón og hans regjering som har satset på å bekjempe vold med vold.

Marsjen mobiliserte mange tusen, både i Mexico by, men også andre steder i landet. I Chiapas marsjerte zapatistene i stillhet gjennom San Cristobals gater for å vise sin støtte til den nasjonale marsjen, men også for å si nok en gang «Estamos hasta la madre» -Vi er dritlei.

Kravene «Marsjen for fred» stiller, er en ny samfunnspakt. En pakt hvor rettferdighet og fred skal stå i sentrum. Scicilia sa fra scenen i sentrum av Mexico by 9. mai, at om ikke situasjonen i Mexico endrer seg radikalt, vil valget i 2012 ikke være et valg om politiske parti, men hvilket narkotikakartell du støtter. Med disse ordene rettet Scicilia pekefingeren mot alle politiske partier i Mexico og at ansvaret ligger på alle nivåer; føderalt, delstatlig og lokalt.

13

Tema

En gutt viser sin misnøye med Calderón med en fulltreffer.

kreve etterforsking når datteren er funnet voldtatt og drept og.

– De er selv skyldige i sin egen død, hevder Calderón.

Dette er regjeringens taktikk. Statistikken ser bedre ut om de drepte blir talt som ofre for narkotikakrigen enn som aktivister drept for sitt arbeid mot for eksempel voldsutviklingen og mangelen på en rettsstat.

Chiapas

– Vi får ut én, og så tar de to. Diego Cadenas, tidligere direktør i menneskerettighetsorganisasjonen FRAYBA i Chiapas, beskriver hvordan det er å jobbe for å få politiske fanger ut av fengsel. Siste arrestasjon var 3. februar i år på ti tzeltaler, en urbefolkning fra Bachajón i nærheten av de kjente vannfallene Aguas Azules. De protesterer mot privatiseringen av jord i Chiapas, som fører til tvangsflytting. Nye veier skal bygges for å få turister raskere fram

mellom pyramider og eksotiske vannfall, oljeutvinning og tømmerhogst må få bedre infrastruktur, og bioprospektering (pirateri) må få tilgang til “vernede” områder.

Tross iherdig innstats har ikke den mexicanske regjering klart å ta knekken på urfolksbevegelsen Zapatistene. Zapatistenes alternative utviklingsmodell, helsearbeid og utdanningssystem, deres autonome rettsapparat, og politiske autonomiprosjekt, bidrar til å undergrave den nyliberale føderale og delstatlige politikken som har ført Mexico inn i den aktuelle sosiale og økonomiske krisen. Organisasjoner som zapatistene og tilhengerne av “Den Andre Kampanjen” er til stor frustrasjon for private selskaper som higer etter naturressurser i Chiapas. Sammenstøtene er harde mellom væpnede grupper som “Guds hær” og “OPDDIC” med de organiserte i “den andre kampanjen”. Zapatistene lider under en mediekampanje som blokkerer det som skjer i Chiapas. Regjeringens kampanje går ut på å få tiet de organiserte i hjel så folk tror det ikke eksisterer organisasjon og motstand mot “økoturisme”, “utviklingshjelp”, og privatisering av jord. Guvernøren i Chiapas, Juan Sabines, er fra PRD, altså det såkalte venstrepartiet, men uten at det fører til noen endring i politisk kurs. Sabines bruker media aktivt for å legitimere sin politikk gjennom å spre informasjon som at det er urfolk som er skyld i hogsten av regnskog, og hans siste politiske prosjekt er såkalte “rurale landsbyer”. Hit skal urbefolkningen flyttes, fordi som Sabines selv sier: – Urbefolkningen i Chiapas bor for spredt, det er derfor de er fattige. De må samles sammen så de kan få utdanning, helsetilbud og arbeid.

Mot valg i 2012

I 2012 er det nytt presidentvalg og valgkampanjen er allerede i gang.

Allianser går på kryss og tvers og aksen fra høyre til venstre er blitt blandet sammen. I flere delstater har PRD og PAN forsøkt å gå sammen selv om de egentlig på papiret representer forskjellig politikk. Tillitten til de politiske partiene og statlige institusjoner er på vei nedover. «Krig der oppe, død her nede», sier zapatistene. Valget i 2012 vil føre til en ny president og kanskje fra et annet parti enn PAN. Men det er ikke det som vil løse Mexicos økonomiske, sosiale og politiske problemer. Konklusjonen i brevvekslingen mellom Marcos og Villaloro er at kun organisering og bygging av sosialt nettverk på grasrota kan føre til endringer i Mexico.

REDD+

Regjeringen gav 90 millioner til REDD+-prosjektet etter Stoltenbergs båttur i jungelen i Chiapas

14

Gobierno Federal, Flickr Commons

Norge er på full fart inn i konflikten i Chiapas.

Gjennom skogbevaringsprosjektet REDD+ (Reducing Emission from Deforestation and Forest Degradation) skal 90 millioner norske kroner gå til overvåkning av skog i Lacandon-jungelen. Gjennom norske bistandsmidler er vi med på å støtte en politikk som er en av de sentrale årsakene til zapatistopprøret i 1994 og den pågående konflikten i Chiapas. Jens Stoltenberg var i Mexico på et offisielt besøk for to år siden og fikk med seg blant annet en båttur inn i Lacandon-jungelen sammen med Felipe Calderón.

– Mexicos arbeid for skogvern og urfolks rettigheter er eksemplarisk, sa Stoltenberg etter jungelturen. Dette er det ikke alle som er enige i. Regjeringene, både på delstats- og føderalt nivå, bryter urfolksrettigheter systematisk gjennom å tvangsflytte hele landsbyer, skape grobunn for interne konflikter og selge jord uten å konsultere de som bor på den.

Tema

Valgkamp i Nicaragua I november er det tid for nasjonalvalg i Nicaragua. Det ligger an til en hard kamp om makten i landet.

Tekst: Adrian Bergmann - Konfliktarbeider i Transcend International.

Etter fire år i presidentstolen stiller Daniel Ortega til gjenvalg for Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN). Gjenvalg til presidentskapet er forbudt i grunnloven, men både Ortega og ekspresident Arnoldo Alemán stiller 6. november 2011.

Valgfusk?

Nicaraguansk presse og politikk er i stor grad delt for eller mot regjeringen, og de som er i opposisjon har betegnet Daniel Ortega som «diktator» gjennom flere år. De anser blant annet lokalvalget i 2008 for å ha vært en enorm «fuskeaffære», og anklagene i forkant av årets valg har haglet siden. Vedvarende korrupsjon er bensin på bålet, og det hjelper lite på troverdigheten at det ikke åpnes for internasjonal valgobservasjon. Med en god dose galgenhumor og selvtillit har Ortega-tilhengere i det siste begynt å skjemte om at «stemmeurnene er allerede fylte, det gjenstår bare å telle opp».

Audun Husby

Høyresiden organiserer seg

Den erkekonservative Fabio Gadea stiller for Alianza Partido Liberal Independiente. Han har bakgrunn fra forretningslivet, media, og som contra-leder under krigen, og fyller åtti år tre dager etter valget.

Gadea presenteres som opposisjonens «samlende» kandidat, og har mye penger i ryggen, både fra oligarkiet i Nicaragua, eksilmiljøet i Miami, og «demokratifremmende» institusjoner i USA. Gadea er Ortegas hovedutfordrer, og den kandidat som mest realistisk kan vinne over ham. Helt siden 1990 har Ortega og FSLN oppnådd mindre enn halvparten av stemmene i nasjonalvalgene, og ligger an til det samme også i år. Dét vil imidlertid Gadea også, så lenge ekspresident Arnoldo Alemán stiller for Partido Liberal Constitucionalista, og slik sluker en del stemmer fra Gadea. Alemán gikk av for ti år siden, ble dømt og fengslet, og har blitt erklært av Transparency International som en av verdens mest korrupte statsledere i moderne tid.

Daniel Ortega er godt igang med sin kampanje i forkant av presidentvalget i november.

En spent atmosfære

Som i 2006 vil valget i november, etter alt å dømme, ikke avgjøres av det regjering og opposisjon har gjort og ikke gjort i løpet av de siste fire årene. Langt mindre av de politiske alternativene de legger frem eller utgjør. Det dreier seg om hvorvidt en fragmentert opposisjon vil klare å samle seg mot Ortega og FSLN, og – kanskje – av om urnene allerede er fylte. Uansett utfall er det klart at den tapende side ikke vil akseptere nederlag. Det blir spent i Nicaragua i lang tid fremover.

War on democracy -Never believe anything until it’s officially denied Anbefalt av Kaja B. Skoftedalen

Den australske journalisten John Pilger setter krasse spørsmålstegn ved USAs historiske deltakelse i latinamerikanske politiske affærer. Gjennom intervjuer av politikere, historikere og aktivister belyses viktige fakta og teorier om medvirkninger fra både CIA og USAs høyerestående politikere i løpet av de siste 50 årene. Påstander om stygg medvirkning til statskupp og innsettelser av udemokratiske styresett blir både diskutert og, i flere tilfeller, bekreftet.

Dokumentaren har et kritisk blikk på det som tydelig er USA-amerikanske «svin på skogen».

Flere vil kanskje påstå at disse «svina» har vært Latin-Amerikas største hindring i utviklingen mot demokratiske statstilstander. Interessant og opplysende er i alle fall dokumentaren. John Pilger fremstår som en temmelig nøytral, men kritisk journalist, noe som virker styrkende på dokumentarens troverdighet.

Denne prisbelønnede dokumentaren anbefales blant annet til dem interessert i latinamerikansk politisk historie og det USA-amerikanske imperiets interesser og operasjoner utenriks.

15

Tema

Barnaby, Flickr Commons

Revolusjonær revisjon?

Tekst og foto: Hege Isaksen. Er lærer og har studert sammenliknende politikk og russisk ved UiB.

På Cuba er man vant til at besluttningene fattes på høyeste nivå, uten at folk flest har så mye de skulle sagt. Da Raúl Castro tok over som president stod plutselig reformene i kø. I slutten av april holdt Kommunistpartiet på Cuba sin første partikongress på 14 år, en kongress som har vært utsatt siden Fidel Castro ble syk i 2002. Her ble det økonomiske systemet tatt opp, og store forandringer ble vedtatt: Nå skal offentlig sektor reduseres kraftig, og små, selvstendige bedrifter er tillatt for første gang siden 1960. 291 forslag til endringer ble behandlet og vestlig media har skrevet flittig om privatisering og markedsøkonomi. Men hva tenker egentlig mannen i gata om endringene – og ikke minst; har de egentlig noen innvirkning på dagliglivet til folk flest? LatinAmerika intervjuet tre på gata i Havanna. privat næringvirksomhet og vi drev bakeriet i det skjulte. Vi selger bakevarer lovlig nå, men det finnes fremdeles ikke grossister, og butikkene er altfor dyre, så vi må kjøpe råvarene ulovlig. Til tross for noen forbedringer driver alle fortsatt svart. Hva er da poenget?

Navn: Pedro Medina Alder: 25 Yrke: Medeier i

kafé/bakeri

Pedro er en ung mann med meninger, både om sin egen situasjon og situasjonen til hjemlandet. Han er ikke i tvil om at han ønsker seg vekk, men er samtidig klar på at det er cubaner han er. Han gir aldri fra seg passet sitt. Pedro har fått se på intervjuspørsmålene, han ler; – dette kommer til å ta tid!

Hva er det beste med Cuba?

– Dette må jeg tenke på… Kulturen, kunsten og sport. Folk svarer stort sett helsevesenet, det er bullshit! Det er greit hvis du trenger det, men da må du betale. For den jevne cubaner er det dårlig.

Skolesystemet er greit.

Hva tenker du om situasjonen på Cuba idag?

– Ikke bare dårlig. Situasjonen min er noenlunde stabil, men vi driver fortsatt på siden av loven. Tidligere var det ikke lov å drive

16

Har du følt noen endringer det siste året?

– Ja. Handel mellom folk har endret seg. Penger veksles mellom vanlige folk nå, alt går ikke til myndighetene.

Hvordan ser du på forslagene fra partikongressen? Tror du de vil gi virkelige endringer på Cuba?

– Jeg tror ikke det er mulig med demokrati her nå. Forslagene til partiet er bra, men hvorfor nå? Hvorfor ikke for mange år siden?

Jeg føler meg som et leketøy. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje. Vi får se hva konsekvensene blir.

Hvordan tror du Cuba er om ti år?

–Jeg håper at jeg ikke er her om ti år, sukker han.

–Jeg vet ikke hva annet jeg kan svare.

Hvis du var president for en dag, hva ville du ha gjort?

– Jeg ville sette meg på første fly ut av landet. Pedro ler, men han spøker ikke.

– Det har jeg tenkt på helt siden jeg fikk vite om alle de tingene andre har, som vi ikke har her. Du kan aldri forstå frustrasjonen over mangelen på frihet. Dette landet vet ikke hva det skal gjøre uten en diktator. Alt må tas med makt. Skal jeg bli her må jeg selv bli den diktatoren. En diktator kan jo også gjøre godt.

Han ler igjen, og er nøye med å påpeke at han nok hadde valgt den første løsningen dersom det var mulig.

Tema

Hva er det beste med Cuba?

– Utdannings- og helsesystemet Hva tenker du om situasjonen på Cuba i dag?

– Den er veldig vanskelig, jeg er stresset.

Navn: Maria Eugenia

Castro Rosales Alder: 55 Yrke: Leier ut rom

Maria blir intervjuet i sitt hjem i hjertet av Havanna, der bare cubanere bor. Hun leier ut to rom, men har ikke hatt noen boende der på flere måneder. Dette tærer på Marias økonomi, noe hun bærer preg av. Maria sitter og rister på hodet. Hun svarer kort og ser rundt seg på sidemannen og sier «tu sabes, tu sabes» (du vet, du vet). Med mesteparten av familien i utlandet er hun svært interessert i Cubas situasjon, skal hun bli eller skal hun forlate hjemlandet?

Alejandro er full av godt humør der han står og spiser lunsj på gaten i Vedado, et av byens finere strøk. Han er optimist, svært avventende, men optimist. Han får stolt vise frem det beste Havanna har å by på til godt betalende turister. Alejandro er fornøyd, men han er ikke naiv. Å arbeide med turister betyr også at han vet mye om verden utenfor, han vil vite mye. Med hans egne ord er det likevel først viktig å kunne noe om sitt eget land, og det kan han.

Hva er det beste med Cuba?

– Menneskene, kulturen og maten. Jeg er fornøyd med helsetjenesten! Det er betryggende å ha et godt system. Men været er jeg ingen stor fan av.

Hva tenker du om situasjonen på Cuba i dag?

– Den kunne vært bedre, men hvis man ser på andre land er det ganske bra. Det er trygt her, ikke mye narkotika, ingen gjenger, alt i alt klarer vi oss bra, til å være et land i den tredje verden.

Har du følt noen endringer det siste året?

– Ja, store! De promoterer småskala privat handel og private bedrifter. De prøver å kutte ned på byråkratiet, noe som har vært et stort problem. Utenlandsgjelden er nesten nedbetalt. Da Fidel ble syk og folk begynte å bekymre seg, sa Raúl at vi kun trenger tid. Folk vil investere nå!

Hvordan ser du på forslagene fra partikongressen? Tror du de vil gi virkelige endringer på Cuba?

Alejandro ler; Har du god tid? Han setter seg godt til rette; da skal jeg fortelle deg et eventyr;

I Japan var det for lenge, lenge siden en sensei som hadde en ung læregutt. Denne læregutten var ivrig, og det samme var hans mor da det gjaldt guttens ve og vel. En dag bestemte gutten seg for at han hadde lyst å kjøpe hest, men han hadde ingen penger. Moren synes dette var veldig trist, men senseien bare smilte og sa: vi får se.

Har du følt noen endringer det siste året?

– Nei.

Hvordan ser du på forslagene fra partikongressen? Tror du de vil gi virkelige endringer på Cuba?

– Forslagene er veldig bra, i teorien. Problemet er at byråkratiet vil hindre dem i å bli gjennomført.

Hvordan tror du Cuba er om ti år?

– Ingenting vil endre seg. Situasjonen vil være den samme eller verre.

Hvis du var president for en dag, hva ville du ha gjort?

– Jeg hadde forandret kontrollsystemet… Vekk med det! (Maria vifter med armene som for å understreke poenget)

Navn: Alejandro

Rodriguez Bidondo Alder: 32 Yrke: Turistguide Så hendte det at gutten fikk tak i penger og fikk kjøpt hesten sin. Moren var strålende fornøyd med dette og tenkte at nå ville det gå gutten hennes vel, men senseien smilte og sa: vi får se.

Gutten lærte seg rask å ri til morens store stolthet og glede, men så en dag skjedde det en ulykke. Han falt av hesten og brakk beinet. Guttens mor fortvilte. Hva skulle det nå bli med sønnen hennes? Men atter en gang bare smilte senseien: vi får se.

På denne tiden brøt det ut krig i landet, og alle unge gutter og menn ble kalt inn for å krige i keiserens hær. Den eneste i landsbyen som ble spart var den unge læregutten med brukket bein. Dette var stor lykke for guttens mor som mente at denne gangen måtte selv senseien være enig, men senseien smilte som alltid og sa: vi får se…

– Vi får altså vente og se. Ideene er gode, men vi må få dem til å fungere. Og det kan gå galt. Vi må vente og se!

Hvordan tror du Cuba er om ti år?

– Cuba vil være endret, men kulturen vil forbli den samme, selv etter 500 år. Ingenting ser ut til å påvirke oss og vår nasjonale identitet. Sir eller kamerat, vi er alle cubanere.

Hvis du var president for en dag, hva ville du ha gjort?

– Gud forby! Jeg ville ha forsøkt å ødelegge minst mulig, ler han.

17

Sikkerhetens paradoks Lima har en lavere volds- og drapsstatistikk enn mange andre latinamerikanske storbyer.

Med mange sikkerhetspraksiser synlig i hverdagsliv og bybilde, hvorfor opplever peruanere at Lima er en usikker by?

Tekst og foto: Therese Landås. -Sosialantropolog med masteroppgave om sikkerhet i Lima.

vokser antallet privatpersoner som engasjerer seg i sikkerhetsarbeidet og vigilantindustrien. Av de 80 000 private vaktene i Lima, arbeider 50 000 i uformell sektor.

Parallelt med satsingen på vakter, reflekterer arkitekturen den samme strategien for urban sikkerhet. Byrommet i Lima er preget av en arkitektur designet for å holde uønskede ute og for å advare eventuelle overtredere. Murer, gitter, elektriske gjerder, advarsler, alarmer, og kameraovervåkning inngår i en form for militarisering av byrommet. Denne vedvarende påminnelsen om frykt oppmuntrer til politiaktivitet og militære strategier som overvåkning og forsvarstenkning i hverdagslivet.

Relativt politinærvær

Lima har gjennomgått store endringer og betydningsfull vekst siden Francisco Pizarro døpte byen la Ciudad de los Reyes, Kongenes by i 1535. Dette særlig med hensyn til en massiv migrasjon til hovedstaden. På 1980- og 1990-tallet var det intern uro i Peru med vold og terrorisme, blant annet forårsaket av konfrontasjoner mellom maoistgruppen Sendero Luminoso, og statlige representanter. Hverdagslivet for mange peruanere ble preget av brutal vold og urettferdighet. I Lima synliggjorde terrorismen seg gjennom handlinger som spilte på frykt. For eksempel strategisk kutting av strømmen, hunder som ble hengt i lyktestolper og mer eksplisitt med terrorangrep som Taratabombingen i Miraflores av guerrillagruppen til Sendero Luminoso i 1992. Parallelt med terrorismen kunne man merke en annen form for kriminalitet, en hverdagskriminalitet med ran, vold og korrupsjon.

En by designet for sikkerhet

I dagens Lima er hverdagskriminaliteten ansett som den største samfunnsutfordringen. To fremtredende strategier i den nyere byutviklingen er høye murer og satsing på egne sikkerhetsvakter kalt serenazgo. I rundt 40 av de 43 bydistriktene i Lima er det et aktivt serenazgo som patruljerer gatene, og i distrikt med høyere sosioøkonomisk status, som for eksempel Miraflores og San Isidro, er det full videoovervåkning. Bydistriktenes sikkerhetsvakter er et tillegg til, eller en erstatning for, manglende eller ineffektivt politi. Praksisen med sikkerhetsvakter vokste frem under tiden med intern uro da store deler av politiet og militæret tjenestegjorde utenfor hovedstaden. I dag er det rundt 54 000 politifolk i Lima, men fremdeles

18

Sikkerhetsindustriens vekst er relativ. Den er skjev fordi den ikke nødvendigvis følger befolkningsveksten, samt at den preges av en skjev fordeling med hensyn til behov og sosioøkonomiske forhold.

Et eksempel på dette er den ujevne fordelingen av politibetjenter. På 20 år har antall politibetjenter i landet sunket med over 30 000. I samme tidsrom var det en befolkningsvekst på 30 %. Denne veksten har vært preget av en økende sentralisering med særlig migrasjon til hovedstaden, som nå huser nesten 2/3 deler av Perus befolkning.

Internt i hovedstaden er det en klar skjevhet i fordelingen av politi.

60 % av det totale antallet politibetjenter har tjeneste i metropoldelen som har langt færre innbyggere enn byens periferi.

Politinærværet er relativt også med hensyn til arbeidskvaliteten.

En politibetjent i Lima arbeider normalt 24 timer på og 24 timer av.

Men mange politibetjenter arbeider også på hviledagene sine, ofte med privat vakthold, noe som gir en tilleggsinntekt på 30-50 %. En konsekvens av dette er at mange politibetjenter er slitne på sine vakter for staten.

En spredning av politirollen?

I dag anses og praktiseres sikkerhet av politiet i Lima som et samarbeid mellom folk og stat, borgere og institusjoner. Politiet arbeider aktivt med samarbeidet og har kontorer for borgerlig innvirkning på alle byens politistasjoner. De organiserer også nabolagsvakter, arbeider med skolebarn som gir informasjon til politiet, og de patruljerer sammen med serenazgo. Sistnevnteskal på samme måte som politiet skape ro, orden og jobbe forebyggende mot kriminalitet. Aktørene som samarbeider med statsmakten er ikke politi, men de har en politirolle og fungerer som politiets øyne og ører.

Ordliste: • Serenazgo er sikkerhetsvakter ansatt av bykommunene og kan

anses som et tillegg til, eller en erstatning for manglende eller ineffektivt politi • Sendero Luminoso – kjent som Den lysende sti på norsk.

Militant peruansk maoistorganisasjon som refererte til seg selv om Perus kommunistparti. Startet en stor intern konflikt i Peru i 1980 som var preget av vold og terror.

En sentral utfordring i denne formen for spredning av politirollen er at folkets tillit til politiet blir mindre. Historisk sett er mistilliten relatert til konflikter og korrupsjon både internt i politiet og hos statlige representanter. I Lima er bestikkelser en hverdagslig praksis som inngår i uttrykket dar la mano, å gi hånden. Situasjoner der en politibetjent blir tilbudt en slant med penger under bordet for å unngå en dyrere bot, for eksempel ved lovbrudd i trafikken.

Mistilliten til politiet er tydelig i et Lima der korrupsjon i mange situasjoner er en selvfølge.

Polarisert presidentvalg

Irene Elise Hamborg

Den fraværende tilliten

Sikkerhetens paradoks

Sammenhengen mellom sikkhetstiltakene og følelse av utrygghet i Lima er paradoksal. De mange murene kan oppleves som markører av frykt for kriminalitet på samme måte som en alarm som skjærer gjennom byrommet og varsler om trusler. Sikkerhetsvakter kan skape assosiasjoner til kriminalitet og korrupsjon. Politiet er bærere av en historie med korrupsjon og en dagsaktuell fraværende tillit fra folket. Private vakter blir møtt av skepsis og manglende tillit ettersom de som observerer og kjenner nabolagets rutiner, kan bruke denne kunnskapen til kriminelle handlinger. Når lovverket oppfordrer til aktiv deltakelse i sikkerhetsarbeid, skapes også mistenksomhet mot den vanlige mann i gata og et kontinuerlig fokus på usikkerhet.

En estetisk visjon

Sikkerhet er naturligvis også et politisk spørsmål, noe som var tydelig i forkant av ordførervalget i 2010. Det er mange meninger om hvordan man skal gå løs på utfordingen, men ofte handler det mest om videre militariseirng av byrommet. Som for eksempel i 1996 da den daværende borgemesteren av Lima, Alberto Andrade, lanserte en kampanje for urban fornyelse med en estetisk visjon om å bringe tilbake Limas historiske sentrums tapte prakt. Hans strategi var søppelbiler og serenazgo. Søppelbilene ryddet området for skit og rot og serenazgo sørget for orden. Ideen var at dette skulle endre den delen av Lima som kunne få en ny storhetstid med turismen.

Men usikkerheten preger fremdeles området rundt Plaza de armas. Kriminalitet, prostitusjon, vold og korrupsjon er synlig til tross for at søppelet er fjernet og serenazgo representert i akkurat disse turistgatene. Riktignok endret det historiske sentrum seg, også med hensyn til kriminalitet, etter gjenfornyelseskampanjen til Andrade.

Markedet for stjålne varer, la chincha, ble fjernet, det samme skjedde med tiggere, gatebarn og prostituerte. Likevel bar kampanjen og dens endringer preg av å være en midlertidig løsning på utfordringene, og en strategisk satsing på et lite område med stor verdi for turismen.

Andre innfallsvinkeler er endring i lover og systemer som for eksempel politiordningen, og behovet for å rydde opp i manglende formaliteter. Et mer interessant aspekt er, både i Lima og med tanke på arbeid med sikkerhet generelt, den borgerlige deltakelsen. Dette harvært et sentralt tema i bydistriktene som ser behovet for å tenke sikkerhet på tvers av bygrensene. Med klare rammer; er det mulig å drive sikkerhetsarbeid blant annet ved bruk av borgere som arbeider sammen med politi og politiaktører?

Byen som preges av smog

Lima er en by som preges av allestedsnærværende tåke som gjør byen grå og kontrastløs - på tross av dens mange farger. På samme måte er det et uklart skille mellom de tiltakene som skal gjøre byen trygg og de tingene som gjør innbyggerne usikre. Hovedstaden er designet for sikkerhet, men sikkerheten er svært ujevn med et relativt politinærvær og en utydelig ansvarsdeling. Det at de mange sikkerhetsstrategiene forsterker den mistilliten og utryggheten de er ment å bekjempe, er selve kjernen i sikkerhetens paradoks.

Hva vil skje i Peru etter at landets fattige tok tak i sine egne skjebner ved valgurnene i år?

Tekst: Paloma Leon. - Studerer master i Utviklingsstudier ved UMB.

Etter en hard valgkamp og en mediekrig gjennomsyret av skitne triks, vant venstrekandidaten Ollanta Humala presidentvalget i Peru. Med syltynn margin, knappe 2% av stemmene, slo han høyrevendte Keiko Fujimori etter to valgrunder.

Humala kom til andre runde også ved forrige valg, men tapte da for Alan Garcia og det lenge ledende partiet i Peru, APRA. Han kan beskrives som en endringsvillig og progressiv kandidat som blant annet vil innføre pensjonsreformer, forbedre helsetilbudet for de fattige og øke skatt på kraftselskapene. Humala fikk spesielt høy oppslutning i fattige områder og utenfor byene.

Store deler av den peruanske befolkningen har ikke tatt del i den økonomiske veksten i landet og mange av dem har gitt sine stemmer til Humala i håp om en bedre ressursfordeling. Mange har nok også stemt på ham for å ikke stemme på Fujimori.

Høyresiden

Fornærmelser og anklager mellom høyrekandidatene har gitt dem dårlige resultater og APRA har måttet senke blikket og akseptere nederlaget. Høyrepartiene har heller ikke klart å samle seg rundt Fujimoris kandidatur. Hun gikk til valp på populistiske reformer og opprettholdelsen av status quo. Et av hennes viktigste mål var å frikjenne sin far, den tidligere preidenten Alberto Fujimori, som er dømt til 25 år i fengsel for korrupsjon og menneskerettighetsbrudd.

Mediene spiller alle kort

Frykten for at Humala skal innføre et lignende regime som Hugo Chávez i Venezuela, er det mest effektive kortet mediene har hatt i spill. Humala har blitt omtalt som autoritær og en «Chávez soldat» og mediene har beskrevet ham som en «trussel mot demokratiet». Forfatteren Mario Vargas Llosa uttalte i avisen La República at han ikke frykter at Humala blir en ny Chávez.

- I dette valget reddet vi demokratiet, sier Vargas Llosa, men han oppfordrer likevel de demokratiske bevegelsene i Peru til å være på vakt mot autoritære tendenser.

Tallenes tale

Valget har gitt en nasjonalforsamlingen med veldig fragmentert sammensetning, og Humala har ikke flertallet i kongressen bak seg. Den kommende presidenten kommer til å få en stri jobb med forhandlinger for å oppfylle valgløftene sine om å redusere ulikhet og oppnå økonomisk vekst.

Når Humala innsettes som president 28. juni blir nok et land i Latin-Amerika rødt, men hvilken vei Peru følger etter det er det bare tiden som vil vise.

19

Make Fruit Fair. Flickr Commons.

På storgården Filadelfia i Costa Rica arbeider ifølge skiltet 210 arbeidere i fred og harmoni takket være solidarismen.

Harmoniforeningen Borgerlig ideologi har skapt et alternativ til de klassebaserte fagforeningene – solidaristforeninger.

I virkeligheten fungerer de som instrumenter for å fremme arbeidsgiverens interesser.

Tekst: Per Ranestad. - Regionalrepresentant for Norsk Folkehjelp i Latin-Amerika

I solidaristforeningene er ikke klassene delte – arbeidsgivere og ansatte er samlet i samme forening. Ideene, utviklet av Alberto Marten i Costa Rica på 1940-talet, skulle vise veien til harmoni og bedre levestandard. Men verken bidragene eller nytten ser ut til å være harmonisk fordelt – arbeidsgiveren kommer best ut. Gjennom like økonomiske bidrag og sparing fra ansatte og arbeidsgivere lover foreningene adgang til boliglån, utdanningsstipend, transporttjenester til og fra jobb, fornøyelsesparker, kultur og idrettsarrangementer. Mens de ansattes bidrag ligger på tre til fem prosent av lønna deres, er ofte arbeidsgiverens bidrag bare et forskudd på arbeidsledighetsbidraget, som de er pålagt å betale ansatte når de mister jobben. Bidragene blir så investert i økonomiske prosjekter og i sosiale tiltak, og eventuelle overskudd fra økonomiske investeringer blir fordelt ut fra innsats til arbeidsgiver og de ansatte. I 2005 var det nærmere fem ganger så mange solidaristforeninger som fagforeninger i Costa Rica, og i dag har solidaristbevegelsen Movimiento Solidarista Costaricense nesten en halv million medlemmer – 20 prosent av den yrkesaktive befolkningen.

Arbeidsgiverens verktøy

Solidaristforeningene arbeider for medlemmenes sosiale og økonomiske velstand og bygger på harmoniske relasjoner mellom arbeidsgivere og ansatte til forskjell fra de såkalte “samfunnssplittende og nedbrytende” fagforeningene. I Costa Rica har solidaristbevegelsen vært effektiv som et ideologisk, politisk, organisatorisk og økonomisk redskap for privat næringsliv og nyliberal politikk. Solidaristene av-

20

viser arbeidernes press og uavhengige krav overfor arbeidsgivere.

De avviser kollektive forhandlinger, og viser isteden til arbeidsgivernes støtte til solidaristsparing og individuelle ordninger. Solidaristene sier nei til mobilisering, enhet og kamp, og ja til passivitet, atomisering og underdanighet. Solidarismen gir derfor arbeidsgiverne muligheter til å maksimere sin fortjeneste, ved at en slipper å møte stridige og organiserte arbeidere i kollektive for-handlinger om krav og rettigheter. Solidaristbevegelsen sprer en borgerlig ideologi om harmoni basert på arbeidsgiverens interesser.

Solidarismen sprer seg

På 1980-tallet forsøkte en å spre solidarismen til andre land i Mellom-Amerika, hvor organisasjonsprosenten lå langt under 15 prosent. Solidarismen har lykkes best der hvor fagbevegelsen har vært svak og undertrykkelsen stor. I Guatemala fikk en rundt 80 000 medlemmer mot 200 000 fagorganiserte. Bananplantasjene var særlig utsatt, hvor en på 80-tallet hadde flere solidaristforeninger enn fagforeninger. Ved siden av det mange vil kalle rå undertrykkelse, så var solidaristforeningene i Guatemala nyttige for å hindre og bryte streiker, og for å hindre fagorganisering. Etter at fagorganiserte og streikende arbeidere hadde blitt sparket, ble nye arbeidere tatt inn under forutsetning av at de lot seg verve til solidaristforeninger. Slik ville en ”overkomme klassekampen, fremme solidaritet mellom arbeider og arbeidsgiver, og forme en bedriftseiermentalitet hos arbeidere”.

Tema

Bryter med arbeidernes rettigheter

Ideologisk viser solidarismen til en folkelig kapitalisme som bygger på harmoni mellom de sosiale klassene, og til aksept for arbeidsgivernes interesser. Solidarismen står derfor i rak motsetning til fagbevegelsens klassesolidaritet. All forbedring for arbeiderne skal skje på arbeidsgivernes premisser. Kollektiv styrke, streik og arbeideres krav byttes ut med passivitet, harmoni og arbeidernes sparing.

Uavhengig og demokratisk egenorganisering byttes ut med paternalistiske organisasjoner styrt av arbeidsgiverne. Ofte er det arbeidsgivernes utpekte – gjerne sentrale funksjonærer – som blir solidaristforeningenes ledere. Ideen om å holde seg inne med arbeidsgiverne har gode vilkår i en paternalistisk kultur med svake fagforeningstradisjoner og der det er naturlig og nødvendig å stå sammen med arbeidsgiver.

Solidarismen bryter imidlertid med tre sentrale kollektive arbeiderrettigheter: Den svekker og bryter arbeidernes mulighet for egenorganisering gjennom fagforeningene. Den bidrar til å svekke og bryte klassesolidariteten i arbeidskonflikter, og den svekker den kollektive forhandlingsretten ved å fremme individuell behandling. I flere sammenhenger har solidarismen fått støtte fra kristendemokratisk hold. Solidarismen forsøker å framstå som et harmonisk alternativ til klassekamp, men er derfor også et instrument for arbeidsgiverne.

Nunca más

Den norske modellen

De siste årene har den norske regjeringen drevet aktiv eksport av det såkalte trepartssamarbeidet vi har i Norge – mellom fagbevegelsen, arbeidsgivere og staten. En kan spørre seg om det er noen forskjell på vårt trepartssamarbeid og på solidarismen. Svaret er avhengig av hvordan man definerer begrepene – likheten kan virke stor om en forstår trepartssamarbeidet slik at klassekampen er avblåst, og at samarbeidet mellom arbeider og arbeidsgiver foregår i harmoni og basert på felles interesser. En slik forståelse bygger imidlertid på en ufullstendig historiefortolkning av forholdet mellom arbeid og kapital i Norge de siste hundre årene. Tiden har vist at en forutsetning for trepartssamarbeidet er en sterk fagbevegelse. Med en sterk fagbevegelse kan også arbeidernes interesser være reflektert i avtaler med arbeidsgiver. Uten styrke – og dermed uten evne til å gjennomføre en effektiv streik eller true med det – vil fagforeningene bli arbeidsgivernes vedheng. En kan altså si at den norske modellen og trepartssamarbeidet blir til latinamerikansk solidarisme om en ikke viser til hvorfor og hvordan trepartssamarbeidet kom i stand i Norge: En følge av fagbevegelsens mobilisering og styrke. Egenorganisering, kollektive forhandlinger og reell trussel om streik er forutsetninger for at arbeidsgiverne gir etter.

Trepartssamarbeidet er et resultat av klassekampen, hvor arbeidere vil én ting og arbeidsgiverne noe annet. Den gjensidige erkjennelsen av hverandres styrke fører til kompromisser og avtaler. Solidarismen er det motsatte: Den forutsetter arbeidsgivernes makt og styring over underdanige og passive arbeidere.

Begrepet Solidaristforeninger:

Ideen og foreningene har ulike navn i ulike land. De kalles Solidaristforeninger i Costa Rica og i Guatemala. I Nicaragua har de blitt kalt Foreninger til arbeiderens integrerte utvikling. I El Salvador har de navnet Kommisjoner for arbeidsgivere og arbeidere. I flere land, som Panamá, Venezuela og Peru, kalles de Kvalitetssirkler, mens de i Ecuador går under navnet solidaristforeningen Profuturo.

Millioner av mennesker marsjerer gjennom gatene i Buenos Aires. De har et budskap om menneskeverd og rettferdighet. De vil aldri la det skje igjen, og de vil aldri glemme.

Tekst og foto: Irene Elise Hamborg. Studerer ved Universidad de Buenas Aires.

24. mars 1976 er dagen Argentina aldri vil glemme. General Jorge Videla overtok makten med løftet om å gjenopprette “lov og orden”, parlamentet ble sendt hjem, fagbevegelsen erklært ulovlig og pressen fikk munnkurv. Samtidig fikk hæren myndighet til å rettsforfølge personer ved standretten, utenom det sivile rettssystemet. 30 000 mennesker forsvant “sporløst” under diktaturet som varte til 1983. Mødre, sønner, naboer og venner, bortført av sikkerhetsstyrkene – drept for sine meninger, eller i noen tilfeller, drept uten grunn. Noen kropper ble funnet, nesten 30 år senere. Men skjebnen til de mange andre er fremdeles ukjent.

Det må aldri skje igjen

Nå, 35 år etter militærkuppet, samles fortsatt millioner av mennesker for å marsjere gjennom gatene i Buenos Aires.

Marsjen er en påminnelse om at man aldri må glemme det som skjedde, de som forsvant, og at det aldri må skje igjen. Dagen har fått navnet “Día de la Memoria y Justicia”, og det er akkurat dette de ønsker – rettferdighet. Fremdeles er ingen dømt for de systematiske forfølgelsene og drapene. Marsjen arter seg derfor like mye som en politisk arena som den gjør en minnesmarkering.

Blant kampropene til venstresiden hører vi “Hvor er Julio López?” og “Mariano Ferreyra – til stede!”, noe som er kommentarer til nyere forsvinninger og drap. Ikke alle på den brede venstresiden er fornøyd med situasjonen, regjeringen eller presidenten Cristina Fernández de Kirchner. “Mot Cristina, mot straffefriheten, mot sjefene” var det mest gjentatte ropet fra et av partiene under den flere timers lange marsjen, noe som ikke bare viser de sterke motsetningene, men også et voldsomt engasjement.

21

Meninger

Vestens krokkodilletårer Vestlige land står i kø for å bombe sin tidligere allierte Gaddafi. Samtidig hiver de seg over Chávez’ manglende støtte til opprøret i Libya.

Tekst: Frode Nystuen. - Pleieassistent og mastergradstudent i historie ved UiO.

En gammel øvelse gjentas, der høyresiden gråter høylytt over andres feil for å skjule sine egne gamle allianser og eget ansvar. Selv om de libyske opprørerne er en uensartet gruppe, skal man lete lenge etter gode grunner for å ikke sympatisere med kampen deres mot den korrupte milliardæren og Berlusconi-vennen Gaddafi. Dette innebærer ikke nødvendigvis å støtte en vestlig intervensjon, men å uttrykke støtte til en befolkning som har fått rettet statens våpen i mot seg av den nevnte Gaddafi.

På venstresiden går nå diskusjonen om FNs intervensjon vil gjøre vondt verre. I Libya stiller man spørsmålstegn ved opprørernes legitimitet og deres motiver som følge av Vestens innblanding. Gjør den vestlige intervensjonen libyernes kamp mot Gaddafi mindre legitim enn egypternes kamp mot Mobarak? Kanskje denne selektive mistenkeliggjøringen av opprøret er det første tegnet på at FNs intervensjon virkelig er ødeleggende for saken opprørerne i Libya fremmer?

Historie og realpolitikk

«Er man på riktig side kan man systematisk undertrykke og massakrere uten å regne med kritikk eller ”humanitære” intervensjoner»

Ikke overraskende kastet mange av venstresidens motstandere seg over Chávez sine uttalelser, og anvendte dem som bevis for hans og venstresidens antidemokratiske natur. Uttalelser på Twitter som: ”Lenge leve Libya og dets uavhengighet! Gaddafi står overfor en borgerkrig!” vil jeg påstå er en grov politisk feilslutning av en venstresidepresident som er vitne til en folkelig revolusjon mot en korrupt og brutal diktator. Tross alt er det likevel mindre kvalmende enn vestens krokkodilletårer høyresidens krokkodilletårer for menneskerettighetsbrudd i LatinAmerika er jo en gammel øvelse.

De ulne uttalelsene til Chavez og Ortega angående Gaddafi kan delvis forklares av det historiske forholdet mellom Gaddafi og den latinamerikanske venstresiden, som nok påvirker særlig Ortegas manglende avstandtagen fra Gaddafis regime. Gaddafi var en av få ledere som støttet Latinamerikansk gerilja mot USAs diktaturer på 70 og 80-tallet.

For Chávez sin del spiller nok realpolitiske interesser med alliansebygging og OPEC-samarbeid inn, og gjør det problematisk for han å ta avstand fra Gaddafi. Å ta realpolitiske hensyn over menneskelige hensyn er høyst reelle valg en verdens ledere står ovenfor, og det ser ut som Chávez i Libyas tilfelle har lært av sine imperialistiske motstandere. Til Chávez sitt forsvar kan man nevne at han, i motsetning til vestlige land, ikke kan velge venner fra øverste hylle og dermed ender opp med uhyggelige typer som Ahmadinejad og Gaddafi, som bryter menneskerettighetene nesten like hyppig som vestens bestevenner på den arabiske halvøya.

Gode allierte

At vestlige land står frem som demokratiets beste venner og nå bomber Libya for å hjelpe de libyske revolusjonære, er i beste fall et

22

forsøk på å rette opp egne feil, mer sannsynlig forsøker de å få kontroll over et strategisk viktig land. Siden 2003 og rehabiliteringen av Gaddafi har de tre stormaktene England, Frankrike og USA, pumpet våpen og investeringer inn i Libya for å bekjempe ”Al Qaida” og for å få hjelp til å holde flyktningestrømmen fra Afrika under kontroll. Gjennom våpensalg til lederen i Libya har de faktisk muliggjort Gaddafis militære overlegenhet ovenfor opprørerne.

Vesten har i tillegg avvist et hvert initiativ til fredsmegling, blant annet et initiativ av Chávez, og slik fått bombing til å se ut som eneste alternativ. Det er grunn til å kritisere Chávez og Ortega for uttalelser som kan tolkes som støtte til Gaddafi, men de har i det minste ikke væpnet han til tennene.

Den engelske avisa The Guardian spør hva britisk UD hva de egentlig trodde da de solgte Gaddafi våpen under forutsetning av at han ikke skulle bruke dem til å bryte menneskerettigheter: ”(Tony Blair) må skjønne at dette er absurd. Hva trodde utenriksdepartementet at oberst Gaddafi skulle gjøre med tåregassgranater og sniperifler - gå på jakt?” spør Simon Jenkins i The Guardian.

Selektiv rettferdighetssans

Tilbake til Latin-Amerika. På 1980tallet ble Daniel Ortega voldsomt kritisert av vestlige regjeringer for sine overgrep mot urbefolkningen på Atlanterhavskysten. Rundt 200 miskitoindianere ble drept av udisiplinerte sandinistsoldater. Soldatene fikk raskt harde straffereaksjoner fra Ortegas regjering. Samtidig som Vesten kokte over av moralsk forargelse over sandinistenes forbrytelser mot egen urbefolkning, foregikk det systematiske massakrer og overgrep i den USA-støttede General Rios Montts Guatemala som man snakket vesentlig lavere om. FN-rapporter sier at minst 10.000 mayaindianere ble drept og over 100.000 fordrevet i et systematisk folkemord med regjeringens velsignelse det ene året (1982) Montt var president i Guatemala.

Kritikkens målskive

De avsindige tallene på døde i Guatemala unnskylder ikke sandinistsoldatenes menneskerettighetsbrudd i Nicaragua, men de forteller noe den selektive rettferdighetssansen Vestens regjeringer har til menneskerettigheter. Er man på riktig side kan man systematisk undertrykke og massakrere uten å regne med kritikk eller ”humanitære” intervensjoner.

Den hardeste kritikken må rettes mot dem med størst ansvar. Vi kan kritisere Chávez for hans manglende støtte til opprøret i Libya og at han tilsynelatende ikke ser potensialet i revolusjonen i Midtøsten. Men ansvaret for Gaddafis massakrer ligger i hendene på de som bevæpnet Gaddafi og gav ham legitimitet i første omgang, nemlig Blair, Bush, Berlusconi og Sarcozy.

Meninger

Hugo Chavez twitteruttalelser gikk verden over og skapte mange sterke reaksjoner. Men hva mente han egentlig? Her er NTBs pressemelding gjengitt hos ABCNyheter.

Klipp og lim i Chávez­sitat Ekko frå amerikanske nyheitskonsern har fløymt over det norske medielandskapet, og meldt om ei latinamerikansk støtte til Gaddafi som ikkje er reell.

Tore Isungset Støve. - Student og styrerepresentant for LAG Bergen.

Latinamerikanske statsleiarar nølte ikkje med å fordømme NATOs militære aggresjon mot Libya. Ei veke før Resolusjon 1973 blei signert av tryggingsrådet, skreiv Fidel Castro ein artikkel der han varsla om invasjon leia av USA. For Castro var det «openbart at USAs regjering ikkje er det spor bekymra for freden i Libya.» Kort tid etter kom fleire latinamerikanske leiarar med liknande merknader.

Det Castro varsla om før resolusjonen, har blitt endå tydlegare i ettertid: NATO er ikkje bekymra for freden i Libya. To fredsinitiativ som Libyas statsleiar Muammar al-Gaddafi har vore villig til å vere med på har vorte ignorerte av NATO: Først eit initiativ frå Hugo Chávez, så eit frå den Afrikanske Union. Sjølv om resolusjonen har som mål å beskytte sivile, og presiserer at ein skal jobbe for ei fredleg løysing, har ikkje NATO vore villig til å diskutere andre midlar enn bombing.

Tilskriv meining

Utsegnene frå Latin-Amerika har det vore hald i, og det er råd å vere mot NATOs bombing av Libya utan å støtte Gaddafi i striden. Dette gjeld for Chávez som alle andre – men dèt tillet ikkje media. Utsegner vert difor klypte opp og tilskrivne tolkingar. NTB meldte i ein notis to dagar før Resolusjon 1973 blei fatta at:

«Venezuelas president Hugo Chávez hyller Libya og landets leder Muammar Kadhafi. «Lenge leve Libya og dets selvstendighet», skriver Cháves i en twittermelding (…) «Gaddafi står foran en borgerkrig», tvitrer Chávez videre. » [sic]

Twittermeldinga var adressert til utanriksminister Nicolás Maduro som akkurat då svarte på spørsmål frå parlamentet, og oppmoda opposisjonen til å ta konflikten i Libya alvorleg. Han presiserte at det libyske folk, som Venezuela har vore tett knytt til i 30 år, no sto i ein vanskeleg situasjon: Ein komplisert borgarkrig – som ikkje rettferdiggjer den trugande vestlege invasjonen. I desse omstendene vert NTB si tolking dryg. Libya stod overfor ein borgarkrig, og trusselen om invasjon gjorde rop om Libyas sjølvstende rimelege. Ein kan neppe sjå meldinga som ein hyllest til Gaddafi.

Klipper opp sitat

Tidleg i Libya-konflikten uttalte Chávez at «eg ville vore ein feiging om eg fordømde ein som har vore min, og vår ven i så lang tid, utan å vite akkurat kva som skjer i Lybia». Då Dagbladet rapporterte om utsegna blei ikkje siste del av setninga nemnd ein einaste gong. «Jeg er ikke så feig at jeg fordømmer Libya” stod det på trykk, under eit gammalt bilete av Chávez hand i hand med Gaddafi.

Slik vert argument mot bombinga undergravne, og latinamerikanske leiarar vert sidestilte med Gaddafi på same tid.

Fordommar vert etablerte, og nyheitskonserna kan spy ut notisar som peiker i same retning. «Gjett hvilken side denne mannen tar i Syria-opprøret» var overskrifta i Dagbladet 26. April, over eit bilete av Hugo Chávez.

23

Yasuní – Gjør noe!

Prosjektet vil oppnå tre gode ting: 1. Bevare regnskog

• Yasuní er det området i verden med størst biologisk mangfold.

• Regnskogen tar opp betydelige mengder CO2 - Amazonas er verdens lunge.

• Mange av våre medisiner og andre viktige produkter kommer fra regnskogen. Vi vil ikke miste dem!

2. Stoppe klimaendringene

• Utvinning og forbrenning av olje fører til store CO2 utslipp.

• Ecuador vil investere i en framtid basert på fornybar energi.

• Som oljenasjon har vi en klimagjeld. Det er på tide at vi betaler litt tilbake!

3. Gi folk en framtid

• Urfolksgrupper må tvangsflyttes dersom oljen i området skal utvinnes.

• Pengene i Ecuadors oljefond skal investeres i helse og utdanning for hele befolkningen.

Vi kan bidra til å bygge en framtid uten oljeavhengighet.

24

Ecuador ønsker å la oljen ligge i et område av Amazonas som heter Yasuní.

Som kompensasjon for tapte olje-inntekter ber de om økonomisk og politisk støtte fra det internasjonale samfunn og fra Norge.

Tre ting du kan gjøre: 1. Lær mer

På latin-amerikagruppene.no finner du: • LAGs rapport om Yasuni • Informasjon om UNDP Yasuní trust fund • Link til Ecuadors sider om prosjektet

2. Vis politisk støtte

• Bli tilhenger av Yasuní-ITT på facebook.

• Delta i LAG sin kampanje for å stille krav til Erik Solheim om at Norge støtter prosjektet.

• Skriv leserinnlegg i din lokalavis, og utfordre en lokal stortingsrepresentant til å svare. Husk å sende brevet til representanten også.

3. Gi økonomisk støtte

• Det er mulig for enkeltpersoner å støtte prosjektet som en gave. UNDP sine sider forteller deg hvordan.

Støtt Yasuní­prosjektet!

25

Bogotá Change: SuperBorgeren Antanas Mockus forsøkte med sine kontroversielle metoder å gjøre galskapens Bogotá til et bedre og tryggere sted. Men klarte han det?

Tekst: Katrine Ringhus.- Studerer Latin-Amerikastudier i Oslo og har studert ved Universidad Nacional i Bogotá.

SuperBorgeren

ElTiempo, Flicr Commons

Antanas Mockus er akademikeren som gikk inn i politikken.

Foreldrene hans er immigranter fra Litauen, men selv ble han født i Bogotá. Han er utdannet i matematikk og filosofi fra Frankrike og Colombia. Da han privatiserte deler av universitetet, ble han en omstridt rektor av det offentlige Nasjonale Universitetet i Colombia.

Privatiseringen gjorde det enda vanskeligere for samfunnets fattigste å ta høyere utdanning. Han møtte mange demonstrasjoner fra studentbevegelsen og måtte gå etter den skandaløse dagen da flere tusen fikk gleden av å se hans hvite bakdel, en handling han forsvarte med at ”innovativ oppførsel kan være nyttig når du har sluppet opp for ord” og at symbolsk vold kan være effektivt. Denne dagen satt standarden for mye av Mockus’ videre offentlige opptredener. Han lanserte seg selv som en uavhengig ordfører-kandidat og drev valgkampen fra sitt eget hus, hvor han bodde sammen med sin gamle mor.

Mockus stilte også som kandidat til presidentvalget i 2010, og endte som nummer to.

Spør du en ”rolo”, en borger av Bogotá, om hvordan Bogotá var før borgermesterne Mockus og Peñalosa kommer det fram mye skummelt. Historier om en by fullstendig delt mellom nord og sør, fattig og rik. En by med nesten 8 millioner innbyggere hvor man ikke torde å ta bussen gjennom sentrum i frykt for å bli ranet, overfalt eller drept. Bare det å sette seg i en bil gjennom byen kunne til tider være for dem med et selvmordønske.

Gamle Bogotá

Dokumentaren ”Bogotá Change” starter med desperasjonen etter et drap i Ciudad Bolívar, den fattigste bydelen i Colombias hovedstad.

I 1994 var Bogotá den mest voldelige og farligste av byene i LatinAmerika. Statistikken viste rundt 80 drap per 100.000 innbygger og byens borgere var terrorisert av bilbomber, drap og kidnappinger.

Den organiserte kriminaliteten i byen var på fremmarsj i kontekst av en økonomi basert på narkotikasmugling. Hele landet var i dårlig stand.

Pablo Escobar, trolig verdens mest kjente colombianer, døde i 1993. Før det hadde han rukket å bygge opp et mektig narkokartell i Medellín, og infiltrert landets politiske arenaer. Paramilitære grupper ble etterhvert synligere, sterkere og bedre organisert, i tillegg til allerede eksisterende geriljagrupper og en autoritær hær med harde metoder. Korrupsjonen, narkotrafikk og krigføring spiste seg ennå lengre inn i det offentlige. Spesielt gjaldt dette Bogotá, der alle maktens kontorer ligger innen en radius på hundre meter.

26

Uavhengig borgermester

Mockus vant med den største oppslutningen i Bogotá noensinne og inntok rådhuset 1. januar 1995. Som uavhengig kandidat skyldte han ingen politiske tjenester. Han hadde derfor muligheten til å sette sammen sin egen administrasjon av akkurat dem han ønsket og mente selv var best egnet. Dette var tidligere aldri gjort i Bogotás byråd. Akademikere og spesialister skulle nå styre byen sammen med den omstridte matematikkfilosofen.

Mockus gjorde politikk om til en moralfilosofi. Tanken bak dette var at folk er voldelige fordi samfunnet ikke straffer dem, og at folk kaster søppel på gata fordi samfunnet ikke fordømmer det. Moralen var forsvunnet i et samfunn fylt av vold og korrupsjon og Mockus' mål var å endre folks holdning. Dette gjorde han uten vold eller overmakt. Derimot tok han på seg latex-drakt med kappe, og løp rundt i byen som sitt alterego ”SuperBorgeren”. Glad og stolt av byen sin hjalp han gamle damer over gata. Søppelet plukket han opp og kastet i bøtta, mens han snakket om hvordan alle må ta sin del av ansvaret.

Arbeidet mot korrupsjon

Politiet var kjent for korrupsjon og nøt ingen tillit hos folket. Mockus sa opp 3200 politikonstabler, men tilbød dem ny opplæring med fokus på en ikke-voldelig problemløsning i kampen mot korrupsjon og oppbygning av samfunnets moral. Kun 400 tok imot tilbudet om ny opplæring. Administrasjonen Mockus gikk rettens vei for å hamle opp med korrupsjonen i resten av politiet. Dette førte til avgjørelsen om ikke å ansette folk på grunnlag av anbefalinger og ikke inngå kontrakter med innblanding fra politikerne.

Et annet problem var trafikken, som var et livsfarlig kaos. På den tiden da Mockus satt ved makten mistet 16 mennesker livet i trafikken hver helg. Løsningen ble å la borgerne være barnevakter for hverandre. Bileiere, bussjåfører og fotgjenger ble utdelt røde og hvite kort; røde for dårlig oppførsel og kjøring som forverret

Filmanbefaling: Bogotá Change av Andreas Møl

Gjennom Dalsgaards film ser vi hvor mye vi kan ha å lære av land i sør. Dokumen-taren viser hvordan Colombias hovedstad Bogotá gikk fra å være en voldelig, korrupt og livsfarlig storby til å bli et svært for-bedret og tryggere hjemsted for sine 8 millioner innbyggere. På under ti år klarte ordførerne Antanas Mockus og Enrique Peñalosa å endre byen radikalt gjennom svært så uorto-dokse og kreative metoder. Dette klarte de først og fremst ved å vende fokuset mot en endring i folks holdninger og mentalitet. I dag eksporteres deres ideer og strategier til storbyer verden over. trafikken og hvite kort til høflige sjåfører. I tillegg ble det ansatt gatemimere som skulle oppdra de uoppdragne trafikantene og erstatte ordenspolitiet.

Gulrotloven

Mockus’ kanskje mest omstridte endring var innføring av ”gulrotloven”. Dette er en debatt vi kan kjenne igjen fra vårt eget land. Borgermesteren tok det farlige steget og stengte utestedene tidlig, som et forsøk på å få ned voldsstatistikkene. I helgene mistet i gjennomsnitt 38 personer livet, og loven fikk faktisk tallene drastisk ned. ”Gulrotloven” kom også med en holdningsendrende kampanje og rettet seg spesielt mot vold i nære relasjoner, med tanke på at volden reproduseres i gatene. Mockus begynte å dele ut en ”vaksine mot vold”, en symbolsk handling som en del av kampanjen. Han fokuserte på den symbolske volden, som han demonstrerte over-raskende ved å kaste et vannglass i ansiktet på sin politiske motstander i en TV-debatt. ”Det er jo tross alt bedre enn å slå ham”, mente ordføreren. Om man skal slå, dytt heller, skal du dytte, skrik heller, skal du skrike, snakk heller, var Mockus’ mantra.

I tillegg ble ønsket om at Bogotá skulle fremstå som mer attraktivt for internasjonale investeringer og få en bedre økonomi oppfylt.

Skattebetaling ble mer vanlig og den karismatiske Mockus overtalte 65 000 av byens rikeste til å gi 10 % mer av inntekten sin til det offentlige. I tillegg fikk han forhandlet frem et stort utenlandslån for å bedre trafikken i byen.

Stephen Downes, Flickr Commons

Dalsgaard – 2009. - Et radikalt sosialt prosjekt forkledd som byplanlegging?

så farlige sentrum ble revet ned for å gjøre plass til grønne lunger og flotte torg. En fin tanke, men han ble møtt av demonstrasjoner og protester fra dem som plutselig ble flyttet fra sine hus i sentrum og tvunget til andre deler av byen, og fra de som ble boende på en enorm byggeplass. Heldigvis, da Peñalosa gikk av i 2000 så byen helt annerledes ut. Veier og parker, biblioteker og skoler var ferdig bygget og prosjektet ”metrovivienda” hadde kjøpt opp områder i og omkring byen for å bygge hus til de fattige.

Fra 1994 klarte Mockus og Peñalosa å endre Bogota fra å være en av verdens farligste byer, til å bli en mye bedre by for mange av dem som bor der. Nå kan du bare kjøre bilen din på bestemte dager, avhengig av registreringsnummeret. Dermed må alle og enhver til tider ta bussen. Hver fredag er hovedgaten i sentrum omgjort til marked og scene for byens gatekunstnere. I tillegg stenges byens hovedårer for biler hver søndag.

De to politikerne stod for store synlige endringer i bybildet, men den største endringen ligger i folkets mentalitet.

«Om man skal slå, dytt heller, skal du dytte, skrik heller, skal du skrike, snakk heller, var Mockus’ mantra.»

Videreføring av visjonen

Ifølge grunnloven kan man ikke sitte sammenhengende to perioder som ordfører. I 1997 måtte Mockus overlate tronen til Enrique Peñalosa, som også stilte som uavhengig kandidat. Peñalosa hadde en visjon om å skape en demokratisk by full av offentlige rom i form av store plasser og parker. Byen skulle bli fullstendig basert på offentlig transport, nærmest uten forurensning. Etter tre år med Mockus hadde han et bedre økonomisk utgangspunkt. Storprosjektet ”Transmilienio”, metrobussene, ble startet opp. Det hittil

Skillet er fortsatt synlig

Noen ting har derimot gått tilbake til slik de var. Skillet mellom fattig og rik er synonymt med sør og nord. Få krysser grensen mellom det som nærmest ligner to byer. Deler av sentrum er igjen et område få beveger seg inn i og byen er igjen en byggeplass. Fattigdom er et nasjonalt problem og ordførerne motarbeides av et nasjonalt styresett og et nasjonal-budsjett der det meste går til hæren. Colombia er et land med en intern væpnet konflikt, som øker volden og folkets usikkerhet. Det er lenge siden man har sett noe til et helhjertet forsøk på fredsforhandlinger fra noen parter og det er vanskelig å se en løsning fremover. Så lenge det ikke velges en colombiansk regjering som ønsker strukturelle endringer, skal det mange karismatiske ordførere til for å gjøre Bogotá til en rettferdig by. Men Dalsgaards film viser oss at sterke krefter slår gjennom og får til endringer. Mockus og Peñalosa satte sine visjoner ut i livet og lærte ”los rolos” å beskytte Bogotá, være stolte av sin egen by og ikke minst å føle et ansvar og en vilje til endring. De har vist at hvis vi skal få til de virkelig store endringene, må vi begynne med oss selv.

27

Brigadesidene

Latin­Amerikas

Camilla Kleiberg Jensen

Blant kaklende høner og tidligere geriljasoldater forteller Camilla Kleiberg Jensen om hverdagen som brigadist på bygda i El Salvador.

Over: Tora, Ellen Emilie, Marianne, Siri, Ragnhild og Jannicke på lasteplanet på vei til politisk program.

28

Marianne Torgrimsby

Under: En av de mange spennende artistene som opptrådde under la Fiesta Patronal i San José/El Amatillo, landsbyen hvor Marius og Camilla bor.

Med vett i panna og mot i brystet har åtte friske ungdommer, fra det høyeste nord til det laveste sør i Norge, reist på solidaritetsbrigade i El Salvador. Sammen skal vi tilbringe fire måneder i dette knøttlille landet, som noen knapt nok har hørt om. Man skal ikke la seg lure av størrelsen, sies det. Etter fire måneder kan dette bekreftes. Vi har nemlig lært uendelig mye! Landets historie og den spennende politiske utviklinga som pågår i dag er kun noe av det. Fylket vi bor i, Chalatenango, er et av fylkene som ble hardest rammet under borgerkrigen fra 1980 til 1992. Dette var en blodig krig mellom den venstreideologiske geriljaen FMLN (Frente Farabundo Martí para la Liberación Nacional) og den USA-trente regjeringshæren.

Sterk støtte til geriljaen

Chalatenango, som grenser mot Honduras, var med sine åser og fjell, et høysete for de intense kampene og flybombingene under krigen. Det forekom en rekke utryddelser av hele landsbyer i regi av den nasjonale hæren, som ikke kan betegnes som annet enn totale nedslaktninger, eller matanzas. Disse er en uoverseelig del av landets historie. Chalatenango har vært åstedet til en av de verste av disse massakrene. Ved elva Sumpul sies det at seks hundre menn, kvinner og barn ble massakrert. Påskuddet for disse massakrene var ofte at landsbyene skjulte eller støttet folkegeriljaen FMLN. Og ja, de fleste innbyggerne støttet, og fortsetter å støtte FMLN. Om de ikke var direkte involvert i kampene, var svært mange kollaboratører. Før man startet opp tilbakevendingsprosjekter, såkalte repoblaciones, var området totalt nedbombet og fraflyttet. De fleste hadde da, på slutten av 80-tallet, reist andre steder. Mange bodde i flyktningeleirer i Honduras, mens andre kom seg til USA eller Europa. En rekke av dem fikk asyl i Sverige.

De tre landsbyene som vi er fordelt på, Las Vueltas, La Ceiba og El Amatillo/San José har alle en historie å fortelle om livet før, under og etter krigen. Det som slår oss som sterkest er likevel viljen og evnen til å utvikle sine lokalsamfunn, der lokaldemokratiet og dugnadsviljen råder. Frivillig arbeid i organisasjoner og komiteer er heller regelen enn unntaket. I dette inspirerende fjellandskapet skal vi bo og lære om bærekraftig utvikling.

Kunnskapen vi tar med oss hjem er uvurderlig. Vår hovedoppgave her er å samle inn informasjon om El Salvador og Latin-Amerika.

Forhåpentligvis vil vi bli inspirert til å arbeide i våre egne lokalsamfunn hjemme i Norge. Dessuten ønsker vi å støtte den kampen som hver dag kjempes her – blant kvinnene, arbeiderne og bøndene.

Brigadesidene

Camilla Kleiberg Jensen

åpne hjerter

Med vann i munn

Et møte med latinamerikansk tid

Vi har også opplevd, på godt og vondt, at begrepet «nå» er relativt flytende. Dette betyr som oftest «i løpet av dagen».

Dessuten er det helt normalt å bade på kjøkkenet. Å si nei takk til mat kan være risikabelt. Særlig om den blir tilbudt av en tidligere geriljasoldat. Det erfarte noen av oss da ordførerinnen Rosita, som vi alle er kollektivt forelsket i, tvang oss til å spise mer enn vi var stand til å presse i oss, etter et møte. Endelig har vi også begynt å lære oss navnene på de mange ulike ukjente fruktene og grønnsakene. I tillegg forstår vi mer og mer av den salvadoranske sjargongen. Døgnrytmen har, for de fleste, dessuten endret seg drastisk ettersom det er vanligst å legge seg mellom klokken åtte og ni om kvelden. Man står gjerne opp mellom seks og sju om morgenen, så søvnbehovet blir dekket, mer enn godt nok.

Camilla Kleiberg Jensen

Vel inne i det salvadoranske samfunnslivet har vi alle også lært at hanene ikke galer ved daggry, men snarere hele døgnet. Vi vet dessuten å sette pris på tortillas til alle måltider, samt å nyte tørre småkaker, som ofte smaker som bestemors julekaker i april. For ikke å glemme pan frances, som vi i Norge ville kalt pølsebrød.

Det kan vel trygt sies at vi snart kan kalles salvadoranere. Som det heter i den kjente salvadoranske sangen: ”a mi me gustan las pupusas” – ja, vi elsker faktisk pupusas! Altså fylte tortillas, der vår favoritt fylles med bønner og ost, eller ayote. Ved siden av serveres salsa og rå kålstuing. Denne salvadoranske nasjonalretten får brigadistenes tenner til å løpe i vann.

Over: Mais er ikke bare en av de viktigste kildene til næring, men også av enorm historisk og kulturell betydning.

Under: ¡El pueblo unido jamás será vencido! Camilla og Jannicke i full sving på skolen i Las Vueltas.

Jo flere som deler maten – desto bedre!

Men det sterkeste inntrykket har likevel vært gjestfriheten vi har blitt møtt med. Jo flere som deler maten – desto bedre! De fleste av oss har snakket om borgerkrigen mer enn én gang, og vi kjenner alle noen som er påvirket av den. Åpenheten er også en viktig årsak til at vi føler oss så tilpass her. Den politiske interessen og det lokale initiativet overveldende. Dette trenger vi mer av i Norge, dermed håper vi å kunne ta med oss denne inspirasjonen hjem igjen.

Latin-Amerikagruppenes solidaritetsbrigader har fått egne sider i LatinAmerika. I tiden fremover vil brigadistene fortelle om politikk og samfunn i landene de reiser til. I høst er brigaden i El Salvador og i 2012 vil brigadene gå til Chiapas i Mexico.

29

Jannicke Fiskvik

Camilla Kleiberg Jensen, brigadist i El Salvador våren 2011

Mitt Latin­Amerika

Mitt Latin­Amerika er konsulent Carlos Romeo Rodriguez (51) erikagruppene og tidligere nestleder i Latin-Ambarn. to har i Norge. Han er skilt og

Tekst: Hilde Norborg. Studerer spansk og latinamerikansk kultur og historie ved UiB.

Hvorfor ble du engasjert i latinamerikansk politikk og samfunn?

Jeg er fra El Salvador og ble involvert i kampen for rettigheter for folket der da jeg var 16 år, på grunn av all uretten som ble begått; sulten, massakrene og så videre. Denne kampen er ennå ikke over.

Du har nettopp gått av som nestleder i Latin­Amerika­ gruppene i Norge, hva fikk deg til å engasjere deg i LAG?

LAG er en historisk solidaritetsbevegelse i Norge, som alltid har støttet det latinamerikanske folket og deres kamp. LAG gir meg muligheten til å vise solidaritet med mitt folk og andre folkegrupper i kampen for deres rettigheter.

Hva er det første du ville forandret i verden, gitt at du hadde grenseløse muligheter?

Jeg ville gjort verden mer menneskelig, sikker og glad. Dette ville jeg gjort ved å eliminere alle slags våpen, gi folk et livsgrunnlag og sørget for større likhet mellom mennesker.

Har du et musikk­ eller filmforslag til leserne?

Det er ikke lett, musikken jeg liker er fra kamptidene, og handler mye om kjærlighet og sorg. Men jeg foreslår andinsk musikk, den har alle sine toner fra instrumenter.

Hva provoserer deg mest?

Urettferdighet.

Hvordan ville en perfekt dag for deg være?

Å sitte med mennesker som jeg er glad i og snakke om livet, historien og fremtiden, i en fredelig situasjon.

Hvem er ditt største forbilde?

De anonyme i kampen. De gir alt selv om ingen får vite noe om dem.

Hva gjør du om ti år?

Prøver å løse problemet med hvordan skal jeg bruke stokk - jeg er skadet i begge armene og har brukket min venstre fot.

30

Kan du fortelle oss en god historie?

I 1987, da Oscar Aria som Costa Ricas president fikk Nobels fredspris for sin rolle i forhandlingene mellom FMLN og den salvadoranske regjering, fikk LAG to invitasjoner til å delta i utdelingen og middagen. De ringte til meg i Stockholm og forklarte at de ville at FMLN skulle delta på denne viktige seremonien, jeg som nordisk representant og Manuel Cornejo som representant i Europa. Da vi var i Oslo, leste vi invitasjonen og la merke at vi trengte smoking (pinguindress), en type klær vi ikke hadde. Vi startet å gå runden med solidaritetsfolket og andre kontakter, men det var ingen smoking å få låne. Tiden gikk, og det begynte å haste med å løse problemet. Vi dro da til en butikk som drev med dressutleie, og etter en time med prøving klarte vi å finne smokinger som passet til oss. Det kostet LAG ca 1000 kr å leie dressene. Vi dro til seremonien mens noen venner fra LAG tok med seg klærne våre i en pose.

På seremonien visste ingen hvem vi var, men de hilste på oss, vi så ganske annerledes ut i smokingene våre. Det beste var likevel på Grand Hotel. Alle var vi der inne, drakk champagne og snakket med folk. Så hørte vi at fredsmarsjen skulle komme, og Oscar Arias måtte gå til balkongen for å hilse på marsjen, de andre ventet inne. Fra balkongen ropte Arias på meg og Manuel: – Kom, denne marsjen er til dere!

Vi gikk ut på balkongen, og der så vi mennesker med fakler som hilste med FMLN flagg. LAG hadde delt dem ut hele ettermiddagen til de som skulle gå i fredsmarsjen. Det var fantastisk gjort.

Og til slutt: om du kunne reist tilbake til et historisk øyeblikk, hvilke hadde det vært?

Slutten av mars 1980, til et tilfeldig møte i oppdrag fra en revolusjonær bevegelse på det medisinske fakultet i Universitetet i El Salvador med min fetter Raúl, noen dager før han forsvant. Vi møtte hverandre, han som ansvarlig på universitetet og jeg som ansvarlig for oppdraget. Vi kjente hverandre igjen med en gang, selv om vi hadde ansiktene våre dekket til med lommetørkler og vi ikke visste at vi begge var blandet inn i kampen i den samme organisasjonen. Vi snakket sammen om oppgavene, familien og var veldig glad i hverandre.

Mitt Latin­Amerika

Hjemreisen Tekst og foto: Carlos Rodriguez

Ikke alle gjensyn er like, spesielt ikke når man vender tilbake til det stedet man vokste opp, et sted man har kjempet og grått for, etter over 20 år på den andre siden av jordkloden.

I 2007 reiste mine barn og jeg for første gang tilbake til mitt hjemland, El Salvador. Det var første gang jeg kunne nyte opplevelsen på en åpen og rolig måte og virkelig kjenne på følelsene, noe jeg ikke har hatt mulighet til siden 1978. Først på grunn av folkekampen og krigen, og senere fordi jeg reiste fra landet i 1983. Å få reise sammen med datteren og sønnen min var veldig viktig og følelsesladet for meg. De skulle få bli kjent med røttene mine, familien min, folket mitt og vår felles kamp.

Litt for mye oppmerksomhet

Reisen vår kom samtidig med økningen i sikkerhetstiltakene på flyplassene, hvilket gjorde reisen til El Salvador noe innviklet.

Følelsen av at tiltakene var overdrevne og trege, ble forsterket da vi måtte løpe gjennom flyplassen i Miami for å rekke neste fly. Ikke lenge før hadde jeg blitt operert i det venstre benet, noe som gjorde løpingen vanskelig.

Plutselig kom to politimenn bort til meg, og kommenterte et bilde av Che Guevara på håndbagasjen min: – En salvadoraner, bosatt utenfor landet sitt, haltende, med ødelagte hender og Che Guevara på veska; hvor skal du?

– Hjem, svarte jeg.

– Du var ikke med i Farabundo Marti-geriljaen? Spurte de meg. Jeg så på dem, men fortsatte mot gaten uten å svare. De fulgte skeptisk etter på avstand.

Det var en lettelse å komme frem til køen av mennesker som ventet på å komme inn på flyet, og å se logoen til det salvadoranske flyselskapet TACA. Vi ble spurt om vi skulle til El Salvador, og da vi svarte ja flyttet de oss fremst i køen – flyet skulle til å dra. Til og med flymaten smakte bedre enn normalt denne gangen.

Et lykkelig gjensyn

Vel framme i El Salvador ble vi møtt av en stor komité ledet av min mor. Alle mine søsken, søskenbarn, nieser, faddere og min gudsønn var der, og overøst av klemmer, hilsener, kyss og smil forlot vi flyplassen sammen. Det var flere jeg ikke hadde sett på over 24 år, og noen av nevøene mine hadde jeg aldri truffet. To av brødrene mine hadde jeg ikke sett på 27 år og jeg kommer aldri til å glemme smilene de møtte meg med. En av dem manglet flere tenner, det var som om man kunne se på dem det harde livet de hadde levd.

Gleden min var så umåtelig stor og mine barn mottok den samme kjærlige velkomsten. På vei hjem nøt jeg hvert minutt av det kjente landskapet som føk forbi bilvinduene. Og da vi endelig ankom det nabolaget som hadde sett meg gå fra barn til ungdom, begynte det å regne. Det forfriskende regnet stod perfekt til følelsene mine.

Jeg besøkte mange steder som har stor betydning for meg, og det hele var som å bli kjent med mitt eget land på nytt. Jeg er fortsatt sterkt knyttet til historien min. Det er dette som gir meg pågangsmot i nåtiden og som driver meg fremover.

31

Returadresse: LAG Norge, Fredensborgveien 6, 0177 Oslo

B

Eirin Høiseth

Bli med på vår fotokonkurranse!

Vi vet det ligger mange fantastiske bilder gjemt og glemt på harddisker rundt om i det ganske land. Nå ønsker vi å børste støvet av disse og gi de beste en plass i bladet. Om du ikke har noe liggende, men likevel føler du har et godt kameraøye, så knips et nytt motiv, noe som fanger oppmerksomheten enten på grunn av sin skjønnhet, virkelighet, nærhet eller sitt budskap.

Temaet for konkurransen er «Engasjement», og bildene bør i tillegg til å ha en tilknytning til Latin-Amerika kunne assosieres med tema. For å bli vurdert trenger bildet også å ha noen setninger om når og hvor det er tatt, hva som er avbildet, samt fotografens navn. Bilde bør være minst 1200 x 1600 piksler.

Den beste fotografen vil bli premiert og få sitt bilde trykket på hedersplass i bladet.

Andre- og tredjeplassen vil også få sine bilder på trykk samt en liten trøstepremie.

Send inn ditt bidrag til latinamerika@gmail.com innen 1. november 2011.

Vinnerne blir offentliggjort i LatinAmerikas desemberutgave.