Verbet
Infinitiv uten infinitivsmerke brukes, som vi har sett, ved de sammensatte tider futurum og kondisjonalis når hjelpeverbet er skulle eller ville. Infinitivsmerket å mangler ved modale hjelpeverb, altså etter skulle, ville, kunne, måtte, burde, tore: Han tør ikke gjøre det; Du må gå nå; Hun skal likevel komme; Vi bør ikke bli her lenger; De ville reise; Han kunne ikke svømme. Ved gidde brukes heller ikke infinitivsmerke: Han gadd knapt reise seg. Regionalt, f.eks. i Trøndelag, består det ved kunne en betydningsforskjell mellom infinitiv uten og med infinitivsmerke: Jeg kan å svømme ’…behersker kunsten å svømme’ vs. Jeg kan ikke svømme i dag (for jeg har skadet foten) ’det er ikke mulig for meg å svømme i dag’. Standardspråklig brukes bare infinitiv uten infinitivsmerke. Etter tør – torde forekommer av og til et feilaktig å foran den følgende infinitiv: *Hun torde ikke å gjøre det; *Når kunstnere ikke tør å skape…; *alle som tør å satse på nytt. Her spiller antagelig likhet i betydning mellom turde og våge en rolle; iblant kan vi nemlig motsatt se feilaktig utelatelse av å etter våge: *Du våger ikke gjøre det! Korrekt er altså: Hun tør (torde) ikke gjøre det og Hun våger (våget) ikke å gjøre det. Som nektet motstykke til måtte fungerer behøve og trenge: Du må male hagemøblene, men du behøver (trenger) ikke (å) gjøre det med en gang. Settes å, forholder disse verbene seg som det store flertall av verb, som krever å når de følges av en infinitiv. Utelates å, konstrueres de som måtte, som de står i et nært betydningsmessig forhold til, og som modalverb i sin alminnelighet. Begge deler er grammatisk velbegrunnet og må anses som korrekt. Det hender at infinitivsmerket utelates også ved andre verb med en betydning som ligner modalverbenes, som greie, orke, tåle: Han greide ikke holde på lenger; Hun orket ikke stå opp; Hun tålte ikke høre på støyen fra gaten. Men her er det mest korrekt å beholde å: Han greide ikke å holde på lenger; Hun orket ikke å stå opp; Hun tålte ikke å høre på støyen fra gaten. 3.3.4.1 å eller og? Mange har problemer med det lille ordet foran infinitiven, infinitivsmerket å. Problemet er om det skal skrives å eller og, siden begge ordene i dag uttales [å]. Det kan både føre til at konjunksjonen og feilaktig skrives å: *epler å pærer, og at det i stedet for å skrives og: *Hun forsøkte og sove. Det finnes språkbrukere som uttaler og med hørlig g-lyd, men denne uttalen dekker da ofte både å og og, slik at resultatet kan bli riktig epler og pærer i kombinasjon med feilaktig *Hun forsøkte og sove (sistnevnte er en såkalt hyperkorreksisme ’et uttrykk som forsøkes gjort så korrekt at det blir galt’). 37