KLIMAFOTAVTRYKK For å beregne et klimafotavtrykk benyttes den internasjonale standarden for måling av drivhusgasser, Greenhouse Gas Protocol Initiative (GHG-protokollen), som ble etablert i regi av World Resources Institute (WRI) og World Business Council for Sustainable Development (WBCSD).
GHG-protokollen består av to regnskapsstandarder (”corporate accounting and reporting” og ”project accounting”) som forklarer hvordan man kan tallfeste og rapportere klimagassutslipp. Protokollen er resultat av et ti år langt samarbeid mellom næringsliv, myndigheter og miljøbevegelsen, og var i 2006 grunnlag for ISO-normen 14064-I. Rapporteringen tar hensyn til følgende klimagasser: CO2, CH4 (metan), N2O (lystgass), SF6, HFK og PFK og er omregnet til CO2-ekvivalenter. I fremstilling av regnskapet er det vanlig å fordele utslippstallene sektorvis, for eksempel landtransport, flyreiser, elektrisitetsforbruk og varmeproduksjon. GHG-protokollen baserer sin klimarapportering på tre nivåer (scope) av utslipp: SCOPE 1: DIREKTE UTSLIPP (OBLIGATORISK RAPPORTERING) Dette nivået omfatter direkte utslipp fra kilder som eies eller kontrolleres av selskapet, som egne biler, kjøretøy, transport av avsatte, eller egne prosessutslipp SCOPE 2: INDIREKTE UTSLIPP (OBLIGATORISK RAPPORTERING) Dette nivået omfatter utslipp knyttet til innkjøpt energi, hovedsakelig elektrisitet eller fjernvarme. SCOPE 3: INDIREKTE UTSLIPP (VALGFRI RAPPORTERING) Mens Scope 1 og 2 er obligatoriske etter GHG-protokollen, er det valgfritt å inkludere Scope 3-utslipp i klimaregnskapet. Scope 3 omfatter andre indirekte klimautslipp. Utslippene er et resultat av selskapets aktiviteter, men slippes ut fra kilder som
4
ikke kontrolleres av selskapet. Eksempler er ansattes reiser til og fra jobb, utslipp fra underleverandører, sluttkunders bruk av bedriftens solgte varer og tjenester og avfallshåndtering. Dette systemet benyttes nå av selskaper over hele verden og er i ferd med å bli det dominerende rammeverket for beregning av klimafotavtrykk. ET EKSEMPEL SOM VISER HVORDAN SCOPE 1,2 OG 3 BRUKES I PRAKSIS er Aust-Agder fylkeskommune som kjøper transportjenester fra Nettbuss Sør. For fylkeskommunen er utslippene fra transporten de kjøper fra nettbuss Scope 3, men for Nettbuss er disse utslippene Scope 1. I stedet for å kjøpe kvoter for utslippene fra Nettbuss, velger fylkeskommunen å stille strenge krav til utslipp ved innkjøp av transporttjenester. De kan fremdeles kalle seg klimanøytale, da de kompenserer fullt for utslippene i henhold til Scope 1 og 2. Dersom Nettbuss skal kunne kalle seg klimanøytral må det kompensere for utslippene fra bussene de eier, da disse er Scope 1 ved beregning av klimafotavtrykket til Nettbuss.