Page 1

NR .

STUDENTDREVET PSYKOLOGITIDSSKRIFT VED UIO


nr. 3 2018

SPEILVENDT 3 2018 Speilvendt er et tidsskrift drevet av studenter ved Psykologisk Institutt, UiO. Har du spørsmål, ris eller ros, kontakt oss på redaksjonen@speilvendt.no.

U TG I T T 6. Des 2018 R E D A KTØ R Stefan Hjort L AYO U T OMSLAG: EIVIND MO ANDREASSEN

Per Flatebø & Stefan Hjort R E D A KS J O N E N Hans Altmann, Marie Skyberg Borgen, Malene Brattvåg Bøe, Per Flatebø, Stefan Hjort, Timur Kovačević, Helene Farestvedt Raaheim, Katarina Giskegjerde Rød, Sunniva Geirsdatter Solstrand, Catherine Sykes, Amund Kjærheim Tørstad. T RY K K O G I N N B I N D I N G Grøset trykk AS

B I D R AG SY T E R E

Marie Skyberg Borgen Rune Braaten Per Flatebø Maia Daasvand Kjersti Halvorsen Victoria Hamre Linda Heggen Sofie Egedius Helle Stefan Hjort Timur Kovačević Vincent Dahlgren Lima Mariann Lyngstad Daniel Peralta Kristin Rantanen Catherine Sykes Amund Kjærheim Tørstad Lise Ulvestrand Beate Duus Wetteland

O P P L AG 1000 TA K K E R F O R S TØT T E F R A Fagutvalget ved PSI, UIO Kulturstyret ved UIO Frifond Norsk Psykologforening Har du lyst til å bli medlem og fast bidragsyter i Speilvendt, eller vil vite mer om hva dette innebærer? KO N TA KT medlem@speilvendt.no www.speilvendt.no Redaksjonen støtter ikke nødvendigvis meninger som kommer til uttrykk i dette bladet. V I F Ø LG E R VÆ R VA R S O M - P L A K AT E N !

FRA VENSTRE: Amu n d, Marie, Pe r, Ste fan , He le n e, Katarin a, Su n n iva, Male n e. F R AVÆ R E N D E : Cathe rin e, Han s, Timu r.

NESTE NUMMER

PLAST – vår 2019

Mi

lj ø m e r k e t

yk k s a k

14

8

2 0 41

tr

0

2


nr. 3 2018

L

E D

E R

I gangene på Psykologisk institutt hviskes det om «kritisk psykologi»; psykologer har i det siste kritisert diagnosesystemet, som ikke har nevrovitenskapelig basis, og Big Pharma, som i ti år har lansert nye legemidler med de samme essensielle virkestoffene som før, bare i nye miksturer; i sommer startet en debatt om avkoloniseringen av akademia. Med andre ord gransker psykologer seg selv enda mer enn de gjør til vanlig. Man lurer på hva faget vårt er, hva det gjør, og om hva det gjør, er godt. For å finne ledetråder til disse spørsmålene, kan vi ta en titt i arkivene. I 1896 sammenlignet Sigmund Freud psykoanalysen med arkeologi. Analytikeren tar med seg hakker og spader, og setter de innfødte i arbeid. «Etter hvert viser det seg at ruinveggene er vollene i et palass, søylerestene kan fylle ut et tempel, og inskripsjonene kan, med hell, være tospråklige, avdekke et alfabet og et språk, og, når de har blitt dechiffrert og oversatt, gi fra seg uant informasjon om hendelsene i den fjerne fortiden, for å minne om monumentene som var bygd. Saxa loquuntur! [steinene snakker]». (Fra Hysterias etiologi, som sitert i Evangelista, 2016, i min oversettelse fra engelsk.)

I

N

N

H

O

L

D

tekster

Dette er tvetydig, for steiner kan ikke snakke! For å høre hva de har å si, må det en tolk til, en psykolog; hun får mandatet til å mediere terapiens gang mellom det kjente og det ukjente, det huskede og det glemte.

4

Nuvel

5

Sitat fra Tilværelsens uutholdelige letthet

6 - 15

Glemte psykologer

17 - 19

Ærlighet varer lengst

Hjernen er et arkiv: Av og til veldig bra, av og til middelmådig. Ting vi glemmer kan være arkivert et sted. Bladet du holder i hendene er slikt arkiv, en masse blekk trykket inn på en hvit epiderm. Men alt arkiveres ikke, og en uant mengde materiale renner ut av fingrene våre, som vi per definisjon ikke vet hva er, fordi det er glemt.

20 - 23

Nabo’n, hverdagsmennesket, hjelperen

Og det er ikke det at det kommer seg unna: Det er vi som ikke får det med oss. Så går vi ikke ned i den samme elven to ganger, ikke fordi vannet skiftes ut, men fordi vi koder inn alt på nytt, også gamle minner, hver gang vi gjenerindrer dem. Vi husker ikke vår oseanfølelse.

& barn som pårørende 26 - 28 33

Middelaldrende kvinner Til ungdommen

34 - 39

Massene raser

40 - 43

Dette er hva som skjer ved enden av historien

47 - 49

Dårlig avtale

50 - 51

Scenen som utspiller seg

faste spalter

S T E FA N H J O R T | R E D A K T Ø R

redaksjonen@speilvendt.no

3

14 - 14

5 på Psi

30 - 31

Spør psykologen

32

Forskningsdrypp


T E G N E S E R I E DA N I E L P E R A LTA

nr. 3 2018

4


nr. 3 2018

De hadde elsket på gulvteppet under vinduet, sa hun, og utenfor blafret lynene mens tordenen rullet. De hadde elsket gjennom hele uværet, og det var uforglemmelig vakkert, sa hun. Tomas ble forbauset mens han hørte på henne. Ja, han husket at de hadde elsket på tepper (på denne vennens hybel var det bare en smal divan som han ikke følte seg særlig vel på), men han hadde fullstendig glemt uværet! Det var merkelig (...). Den unge kvinnen snakket om uværet med et ansikt som lå badet i et drømmende smil, og han så forbløffet på henne, ja han skammet seg nesten: Hun hadde opplevd noe vakkert, og han hadde ikke opplevd det sammen med henne. Den todelte reaksjonen hukommelsene deres kom med på det nattlige uværet, uttrykte hele den forskjellen som kan finnes mellom kjærligheten og ikke-kjærligheten. Kundera, Milan (2017). Tilværelsens uutholdelige letthet. Cappelen Damm. Side 209-210.

5


T E K S T E R T I M U R K O VA Č E V I Ć , A M U N D K J Æ R H E I M T Ø R S T A D , S T E F A N H J O RT

glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer glemte psykologer

6


nr. 3 2018

Psykologihistorie kan være bra å kunne nå som det er replikasjonskrise og nevrosentrisme. Det gikk veldig fort: På bare hundre år har psykologi blitt allemannseie. Fordi psykologi er en «myk» vitenskap, fordi det som oppdages i klinikken forblir usagt data mellom psykolog og pasient, men kanskje mest på grunn av tilfeldighet og bias, har mange psykologer blitt glemt. Vi søker det enkle. Selv de største bragder blir redusert til noen få navn. Navnet og bragden blir ett. Månelandingen kan ikke skilles fra Neil Armstrong og Buzz Aldrin. Men hvem var det som bemannet hovedfartøyet da Armstrong og Aldrin vandret rundt på månen? Michael Collins ble slettet fra vår felles hukommelse i forenklingens navn. Denne forenklingen er like naturlig som den er nådeløs. På de neste sidene skal vi fremheve enkelte psykologer som har hatt verdifulle bidrag til psykologien, men som vi av ulike grunner har glemt.

7


nr. 3 2018

Shoma Morita

Kenneth (1914-2005) & Mamie Clark (1917-1983)

(1874-1938)

Morita var overhodet på den psykiatriske avdelingen på et sykehus i Tokyo. Mens han jobbet med pasienter som led av shinkeishitsu (angstlidelser med hypokondriske årsaker) begynte han å utvikle Moritaterapien, en metode som var sterkt påvirket av Zenbuddhisme. Han mente følelser er viktig som en indikator, men at man ikke velger dem selv – de bare kommer til oss. Ettersom følelser ikke forårsaker atferd, kan vi sameksistere med negative og dårlige følelser, og handle konstruktivt til tross for besværlige sentimenter. «I følelser er det best å være rik og generøs.» I Moritas opprinnelige terapi, måtte pasienten bruke den første uken alene i et rom, uten stimuli – ingen terapi annet enn å være alene med sine tanker.

Afroamerikanske psykologer. Ekteparet forsket sammen på barn, og var aktive i borgerrettighetsbevegelsen i USA. Kenneth ble også den første afroamerikanske presidenten i den a m e r i k a n s k e psykologforeningen. Det er særlig ett eksperiment ekteparet utførte som er veldig kjent: De lot barn velge mellom to dukker, en hvit og en svart. Både hvite og afroamerikanske barn foretrakk de hvite dukkene. Det var snakk om internalisert rasisme, som var sterkere hos barna som gikk på segregerte skoler. Denne forskningen vekket en interesse for selvfølelse og selvkonsept.

José Ingenieros

(1877-1925) Han var født italiener, men levde i Buenos Aires, og stiftet psykologforeningen der. Han var veldig produktiv, og skrev over 450 artikler og 47 bøker, der han vevde sammen positivisme, erfaring, biologi, evolusjon, og klassekamp. Han var kommunist og frimurer, en som kan ses som en samtidig med Freud, James, og Ramón y Cajal.

8

8


nr. 3 2018

Åse Gruda Skard

Alexander Luria

(1905-1985)

(1902-1977)

Skard var i 1931 den første kvinnen med magistergrad i psykologi, og ble en medstifter av Norsk psykologforening (NPF). Hun var, som hun sa selv, «en glødende feminist»: Hun satte i gang studiesirkler i barnepsykologi for arbeiderkvinner, og sloss for gifte kvinners rett til lønnet arbeid. Etter krigen populariserte hun psykologi med over 2000 artikler og 24 fagbøker, og som første norske «mediepsykolog». Det var mest barnepsykologi, så man kan si at hun oppdro det norske folk. Åse Gruda Skards pris deles ut årlig av NPF til popularisatorer av psykologi. Kafé Åse er oppkalt etter henne.

Luria var en sovjetisk nevropsykolog, som forsket på det meste. Han lagde en ekstensiv og original testbatteri i sitt arbeid med hjerneskadde soldater fra andre verdenskrig. Etter krigen forsket han på afasi og frontallappatologi. Før krigen, imidlertid, studerte han psykosemantikk – hvordan folk attribuerer mening til ord og instruksjoner. Han fant at rurale folk kategoriserer ting etter funksjon, mens byfolk etter kategori. Sammen med andre sovjetiske psykologer arbeidet han med å danne «en ny psykologi» – den kulturell-historiske psykologien – som skulle en gang for alle forene sinnet, hjernen, og kultur. En sann luring, med andre ord.

Sabina Spielrein

Michael White

(1885-1942)

(1948-2008)

(J)ung og f(reud)elsket – psykoanalysens førstekvinne: Sabina Spielrein kom til Jung, som diagnostiserte henne som hysterisk. Hun skulle behandles med den nye, farlige metoden, samtaleterapi, som filmen A Dangerous Method fra 2011 skildret. Etterhvert utviklet hun et tett og intimt forhold med Jung, og denne duoen dannet en intellektuell trekant med Freud, preget av en viss drama. Spielrein ble etterhvert friskmeldt og ble en betydningsfull psykoanalytiker selv. Det er blitt påpekt at Freud og Jung har tatt flere av ideene sine fra hennes tidlige arbeider, og at hun står blant annet bak konseptet om dødsdriften.

Sosialarbeider og familieterapeut. Han startet narrativ terapi, som går ut på å «gjenfortelle identiteten», når de dominante diskursene har ødelagt personens liv. Terapien unngår essensialistiske tanker om «et selv», men tar identitet heller som et skiftende produkt av personens valg. Personen er ikke problemet, problemet er problemet. Både problemet og personens styrker prøver man å «eksternalisere», sånn at nye identiteter kan prøves ut.

9


nr. 3 2018

T E K S T A M U N D K J Æ R H E I M T Ø R S TA D

Aleksej Nikolaevitsj Leontjev (1903-1973)

Sovjetisk utviklingspsykolog som grunnla aktivitetsteorien

«Jeg skal prøve å finne min vei uten deg, kanskje den vil ligge utenfor psykologien ... kanskje vil jeg ikke ha styrken til å arbeide alene, uten deg, til å gjøre arbeidet uten deg, slik det burde bli gjort.» Foranledningen for at Leontjev skrev det nevnte brevet, var at han, i likhet med andre tilhengere av Vygotskij, planla å forlate Moskva til fordel for Kharkiv, hovedstaden i det som den gang het Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk. Målet var å opprette et nytt sentrum for psykologisk forskning, der den kulturhistoriske retningen kunne utvikles videre. For Leontjevs del, varte oppholdet i Kharkiv fra 1930 til 1936, selv om han foretok enkelte reiser tilbake til Moskva og Leningrad. Spørsmålet som trenger seg frem, er imidlertid hvorfor Leontjev valgte å forlate Moskva. Hvis han skulle drive kulturhistorisk forskning, ville ikke det naturlige valget være å forbli i Moskva, hvor den kulturhistoriske retningens far, Lev Vygotskij, befant seg?

Sitatet er hentet fra et brev Aleksej Nikolaevitsj Leontjev skrev i 1932 til sin læremester og samarbeidspartner over flere år, Lev Vygotskij. Leontjev og Vygotskij arbeidet sammen ved statsuniversitetet i Moskva mellom 1924 og 1930, med å utvikle en marxistisk psykologi, som kunne være en motvekt til behaviorismen. Dette arbeidet resulterte i den teoretiske retningen kalt den kulturhistoriske skolen innen psykologien, som særlig Vygotskij var ansvarlig for. Leontjev ble på sin side opphavsmannen til aktivitetsteorien. Begge teoriene bestreber seg på å å besvare spørsmål om den menneskelige bevissthets opprinnelse og funksjon. Det var imidlertid dine bidrag til utviklingspsykologien og pedagogikk som skulle sikre Vygotskij en plass i psykologiens kanon. Leontjevs arbeid fikk en mer ublid skjebne, og har i stor grad blitt oversett eller glemt. Siktemålet med denne teksten er undersøke hvorfor Leontjev ikke fikk plass i psykologiens langtidsminne, samt å å gi et kort innblikk i Leontjevs liv og virke.

10


nr. 3 2018

Vygotskij bestod av. Vygotskij fokuserte mest på det han kalte tegn og redskaper. Dette kunne være fysiske verktøy, som en øks eller et spyd, men det kunne også være kognitive hjelpemidler, for eksempel et språk. Leontjev var på sin side mest opptatt av praktisk aktivitet1. Men hva mente han med dette?

Kanskje finner vi svaret, eller deler av svaret, i faglige uenigheter mellom Leontjev og Vygotskij. De lærde strides nemlig om hvorvidt Leontjevs aktivitetsteori er en forlengelse av Vygotskijs kulturhistoriske teori, eller om forskjellene mellom teoriene er så betydelige at de må anses som to distinkte tilnærminger.

1

Her er det verdt å merke seg at

oversettelsen av Leontjevs begreper fra det opprinnelige russiske (деятельность)

Leontjev avsluttet en av sine forelesninger, som han kalte «Aktivitet og bevissthet», på følgende måte: «Menneskets aktivitet er substansen av dets bevissthet.» Han forklarte at det som særlig kjennetegner aktiviteten, er at den retter seg mot et objekt eller en gjenstand. Subjektet påvirker objektet gjennom sin aktivitet, men blir også selv påvirket av objektet.

Før vi går inn på hva Leontjev og Vygotskij var uenige om, bør vi undersøke hvilke teoretiske fellestrekk de hadde. I «Aktivitet og bevissthet» (første gang publisert i 1972, i Voprosy filosofii, nr. 12, s. 129-140), hevdet Leontjev at det fantes to tilnærminger til spørsmålet om menneskelig bevissthet. Den første, og minst tilfredsstillende, var å se på bevisstheten som et resultat av påvirkning fra omgivelsene. Bevisstheten var en respons på eksterne stimuli. Dette er tanken behaviorismen bygger på. Svakheten med denne tilnærmingen er at den ser på subjektet (mennesket) som et vesen som passivt lar seg styre av omverdenen, objektene. Den ignorerer samhandlingen som utspiller seg mellom subjektene og objektene.

er notorisk vanskelig. På norsk og på engelsk er det primært uttrykket aktivitet som er brukt. Danskene har imidlertid valgt virksomhet. Virksomhetsbegrepet favner

kanskje

noe

videre

enn

aktivitetsbegrepet, og er av den grunn potensielt mer egnet. På den andre siden kan uttrykket virksomhet føre tankene til

forretningsverdenen.

Det

faller

imidlertid utenfor denne artikkelens mål å gjøre noen inngående drøftelse av

For å belyse nærmere hva han mente med aktivitet og dens rolle, brukte han et praktisk jakteksempel. Det er som følger: En jeger vandrer rundt i skogen og leter etter vilt. Når han finner det, er hans oppgave å skremme viltet slik at andre i jaktlaget kan drepe dyrene. Eksempelet var ment å belyse at jegerens handlinger i seg selv ikke er innrettet på å tilfredsstille for eksempel behov for mat. Hans oppgave er å finne og skremme dyrene, noe som ikke i direkte tjener til å stille sulten. Leontjev mente at jakten som helhet er jegerens aktivitet, mens hans handling var skremmingen av viltet. Han understreket dermed det kollektive aspektet ved menneskets

Både Vygotskij og Leontjev mente derfor at stimulus-respons-modellen måtte nyanseres. Mer konkret måtte man introdusere en tredje faktor. Det var særlig spørsmålet om hva denne faktoren som ga opphav til de faglige uenighetene mellom Leontjev og

11

begrepsbruk.


nr. 3 2018

I dag hersker det stor uenighet om hvorvidt aktivitetsteorien har en fremtid. Enkelte mener den har stort potensial for videre utvikling (se blant annet Svirev, 2001 og Gromyko, 2001), mens andre mener at teorien hører hjemme på psykologiens skraphaug (Lektorskij, 2001 og Lazarev, 2001). Aktivitetsteorien har kun i begrenset grad fått fotfeste i den vestlige psykologien, noe som kan være en del av forklaringen på hvorfor Leontjevs navn er gått i glemmeboken. Dessuten har Vygotskij blitt stående som en så ruvende skikkelse innen psykologien at det nesten er umulig ikke å havne i skyggen hans. Kanskje er det derfor ikke så rart at de færreste kjenner navnet Aleksej Nikolaevitsj Leontjev.

aktivitet, samt at aktiviteten alltid er rettet mot oppnåelsen av et konkret mål (Leontjev, 1981). Leontjev og Vygotskij fikk aldri muligheten til å gjenoppta samarbeidet, som ble avbrutt av Leontjevs opphold i Kharkiv. Vygotskij døde nemlig av tuberkulose i 1934, bare 37 år gammel. Leontjev var på sin side nært knyttet til statsuniversitetet i Moskva frem til sin død i 1979. Han ble i 1950 leder for psykologiavdelingen ved det filosofiske fakultet, og i 1966 første dekanus ved det nyetablerte psykologifakultetet.

Amund Kjærheim Tørstad går 1. semester på profesjonsstudiet i psykologi Litteratur Brev til Vygotskij: Leontiev, A. N. Journal of Russian and East European Psychology, vol. 43, no. 3, May–June 2005, 70–77 Leontiev, A. N. (1977). Activity and Consciousness. Philosophy in the USSR, Problems of Dialectical Materialism, 180-202 (originalen publisert 1972) Leontjev, A. N. (1981). Problems of the development of the mind. Moscow: Progress. (originalen publisert 1959) Vassilieva, Julia (2010): Russian Psychology at the Turn of the 21st Century and Post-Soviet Reforms in the Humanities Disciplines. History of Psychology, 13(2), 138-159 Gromyko, U. V. (2001). Activity approach: New directions of investigation. Voprosi Philosophii, (2), 116-121 Svirev, V. S. (2001). Activity approach to the “activity of man”. Voprosi Philosophii, (2), 108-115 Lektorskij, V. A. (2001). The theory of activity: Death or resurrection. Voprosi Philosophii, (3), 41-68 Lazarev, V. S. (2001). The crisis of the theory of activity and the ways of its overcoming. Voprosi Philosophii, (3) 10-28

12


nr. 3 2018

T E K S T S T E F A N H J O RT

Carl Gustav Jung (1875-1961)

Sveitsisk psykiater og psykoanalytiker som startet analytisk psykologi. ble frisk. I drømmen undersøker han halsen hennes, og kaller på sine kolleger; de ter seg dumt og fjollete, ler, og foreslår at hun har diaré; til slutt ser Freud for seg den kjemiske formelen for trimetylamin.

C. G. Jung var så vidt nevnt i introduksjonsfaget til psykologi (som nå er falt bort). Det stod om hans forhold til Sigmund Freud, og at han fikk liten innflytelse på senere psykologi, med unntak av begrepene ekstroversjon og introversjon, og «selvaktualisering som et grunnleggende motiv» (Teigen, 2015). David Cronenbergs film A Dangerous Method (2011) gjorde Jung mer kjent for allmennheten. Jeg kunne valgt å ta for meg en mindre kjent psykolog, for Jung er ikke helt glemt. C. G. Jungsentre og jungianske analytikere finnes over hele verden. Men for mange er han obskur, og mange kjenner ikke til hans åpne og velkommende terapeutiske metode. I denne teksten vil jeg, så nøytralt jeg kan, legge frem Jungs ideer. Du som leser, kan selv velge hva du vil gjøre med det.

Jung hadde et veldig nært forhold til Freud i perioden 1905-1912, før Jung etter stadig misstemning brøt forholdet, og seg selv ned i en periode med «forvirring», som varte i seks år. Han fortsatte å ta imot pasienter på dagtid, men trappet ned fra sitt professorat. Utvendig satt han godt i det, med et fint ekteskap, et hus ved Zürichsjøen, og en blomstrende privatpraksis. Men på nattestid var han bombardert av bilder fra sitt ubevisste, av visjoner så sterke at han måtte gripe seg fast i bordet for å holde balansen. Materialet fra disse visjonene samlet han i en bok innbundet i rødt skinn, i vakre, merkelige gestalter som fra et illuminert middelaldermanuskript. Freudianere har ment at Jung var psykotisk da, men jungianere har pekt på at han var oppmerksomt til stede, lyttende til det ubevisste.

Psykoanalysen begynte med en drøm: Freuds drøm om «Irmas injeksjon», som innleder hans viktige verk Drømmetydning. Drømmen var preget av engstelsene han følte rundt behandlingen av «Irma» (egentlig Anna O.), en pasient som led av hysteri, og som ikke

13

Jungs Røde bok.


nr. 3 2018

valgte å ikke gå videre med det. Jung, på den annen side, møblerte sin tenkning med stoff fra mytologi, religion, alkymi, ritual, og østlig filosofi. I disse fenomenene fant han arketypisk materiale. Overgangsritualer, for eksempel, har myter om dragedreping eller å bli svelget av jorden. Disse er knyttet til arketypen helten, og for Jung handlet ikke Ødipusmyten om forbudt seksualitet, men om heltens frigjøringskamp (Teigen, 2015). Og alkymisters babbel om å gjøre uedle metaller om til edle, tenkte Jung var egentlig en integrativ psykologisk prosess, som rørte seg i deres indre, men som de projiserte på den fysiske verden av kolber, glass, og reaksjoner.

Før dette var Jung på reise til USA med Freud, og hadde også en betydningsfull drøm: I drømmen var han i et hus han følte var «hans». Han befant seg i annen etasje, i en slags salong, med rokokkomøbler og gamle bilder på veggene. Han steg ned til første etasje, der alt var mye eldre, fra 15. eller 16. århundre. Besatt av en trang til å utforske hele huset, fant ham frem til en tung dør, og bak den en trapp ned til kjelleren. Han steg ned til et hvelvet rom, med vegger han gjenkjente fra romertiden. Han strøk over steinplatene og kjente en ring – da han trakk i den, åpenbartes enda en smal nedgang. Her nede var en grotte hugget ut i stein; bein, knust keramikk, og to kranier lå i tykt støv på bakken.

Han fant at man tidlig i terapien kan konfrontere skyggen, som er ens undertrykte, forbudte sider; de kan være uhyggelige, men også fine, som egenskaper vi ikke har kunnet ta i bruk. Andre ubevisste krefter er anima og animus – menns feminine, og kvinners maskuline sider. Dessuten består personlighet av motsetningene føling– tenkning og intuisjon–sansning. Den viktigste arketypen er Selvet, som er både det minste og det største, totaliteten av det bevisste og ubevisste, og en helbredende kraft i terapien.

Fordi drømmearbeid var sine qua non for Freud og Jung, er det interessant at disse drømmene kan si så mye. «Irmas injeksjon» kan tolkes som slutten av Freuds grubling over spørsmålet om hvem det er som står til ansvar for pasientens bedring (Forrester, 1990). Anna O. viste visstnok motstand, og drømmen kan tolkes i lys av det kritikere har kalt psykoanalysens usagte «kontraktnatur» – at analysanden binder seg til å snakke fritt om alt. Og da er det Annas egen skyld at hun ikke blir frisk.

Prosessen i jungiansk terapi kalles individuasjon, og går mot integrasjonen av de nevnte ubevisste elementene, for etter hvert å gjøre pasienten mer hel og sammenhengende, mer flersidig, litt visere, og litt mindre naiv, kanskje. Arketyper er, igjen, ikke ting eller figurer i sinnet, men krefter. De er delvis subsumert i det kollektive ubevisste; de kan ledsage individuasjonen, så langt pasienten åpner seg for sitt ubevisste, og erkjenner at det er mye større enn henne selv. Det kollektive ubevisste er som storhavet – vi kan hente opp fisk, som kan tas inn, men havet er ikke vårt.

«Husdrømmen» er i sin tur et slags stilleben av Jungs psykologi. I tillegg til det personlige ubevisste er det kollektivt ubevisste: Et medfødt, tidløst lag av psykisk energi alle har til felles. Det animerer, og supplerer energi til det personlige ubevisste. Fra det kollektivt ubevisste kommer arketyper, som er tankemønstre og bilder, til uttrykk i drømmer, atferd, og hendelser. Arketyper kan tenkes som krefter og energier, heller enn ting eller essenser. De uttrykker seg i personens kontekst, via emosjonelt ladede komplekser, og «konstelleres» i bevisstheten.

Den jungianske tolkningen av husdrømmen sier at kraniene i støvet symboliserer den ancestrale moren og faren. Men kraniene er også ominøse – på Amerikaturen ble Freud redd for at Jung ubevisst ønsket ham død. Jung ville vekk fra det han syntes var Freuds religiøse besettelse med

Jung begynte alt å se omriss av dette psykiske laget da han utviklet assosiasjonstester på Burghölzli-klinikken på starten av 1900-tallet. Også Freud så antydninger til noe mer enn id, som han kalte «arkaiske rester», men han

14


nr. 3 2018

lidelse, men heller «erfare hva den betyr, hva den har å lære, se hva dens mening er» (Jung, 1964). Og alt psyken skaper, fra ritualer til synkronisiteter, er. De er psykiske aktualiteter, data man må lytte til, og skape mening ut av.

å forklare alt utfra sex. Jung så at andre krefter var i spill, og tenkte at det ubevisste var positivt, og ikke negativt.

En mandala laget av en av Jungs pasienter.

Jung så også at psyken liker symmetri. I sin «forvirrede» tid tok han til å spontant male symmetriske bilder – de var mandalaer, symboler på helhet. Og jungianske analytikere ser at psyken kan nå symmetri med verden, i en meningsfull tilfeldighet som er hinsides årsak-virkning – en synkronisitet. Et eksempel er en pasient Jung hadde, som slet på grunn av sin trange, rasjonalistiske holdning til ting. I en time med ham fortalte hun en drøm hun hadde hatt, der hun fikk en gyllen skarabé. Da hørte Jung svak tapping på vindusglasset. Han åpnet vinduet, og en stor, gyllen-grønn skarabé fløy inn. Kvinnen brøt sammen – og derfra skjøt behandlingen fart.

Følgelig var han ikke så opptatt av å formalisere sin metode. Noen jungianere har prøvd å passe ham inn i vår nevrosentriske tid, og trukket paralleller mellom individuasjon og kompleksitetsteori, og mellom arketyper og cortikal søyleorganisasjon. Mens det har vært ok forsøk på å forene Freud med nevrovitenskap, med hans hydrauliske modell på sinnet (Carhart-Harris og Friston, 2010), er det vanskeligere å gjøre med Jung. Men, mens Freud var, i forhold til sin samtid, vitenskapelig sofistikert, var Jung filosofisk sofistikert (Palmer, 2001). Så hvorfor gjøre det?

Jung mente at psykologer ikke burde kvitte seg med en psykisk

Stefan Hjort går 4. semester på profesjonsstudiet i psykologi

Litteratur Carhart-Harris, R. og Friston, K. J. (2010). The default-mode, ego-functions and free-energy: a neurobiological account of Freudian ideas. Brain, 133, 4, s. 1265–1283. Forrester, John. (1990). The Seductions of Psychoanalysis. Cambridge University Press. Jung, C. G. og Jaffé, Aniela. (1962; 1989). Memories, Dreams, Reflections. Vintage books. Jung, C. G. (1964). The state of psychotherapy today. In H. Read, M. Fordham, & G. Adler (Eds.) The Collected Works of C. G. Jung (10, 157-173) Palmer, Kent. (2001). Idea, Essence, Existence and Archetype. Hentet fra http://archonic.net/ia00V03.pdf, 2.11.18. Teigen, Karl Halvor. (2015). En psykologihistorie. Fagbokforlaget. Bilder LOwens [profil på Wikipedia]. (1.8.1991). The Red Book (Liber Novus) by C. G. Jung, resting on Jung office desk. Wikipedia Commons. (5.8.2009). Mandala made by a Jung’s unknown patient before 1929. Wikipedia Commons.

15


5

på PSI

nr. 3 2018

H vvoisr dlaunsgtatridtevt ilnlåe,doegt ftiaktkt ffoorrtdseetgteåufaovrbterluletth?.e.l.e...l.i.v..s.h..i.s..t.o..r.i.e..n...d..i.n..,...............

......

Oi, interessant spørsmål! Jeg tenker at jeg på et tidspunkt hadde fortalt frem til tidspunktet dere stilte meg spørsmålet, og at jeg også måtte fortalt om tiden som hadde gått siden. Det ville blitt som Zenos paradoks, hvor Akilles aldri tar igjen skilpadden, selv om han løper raskere. Hadde man holdt på sånn, kunne man fortsatt helt til døden.

.................................................................. .. . . . ..

Richard Rekdal ––– (Fullført master i psykologi, tar fag i informatikk nå)

En abbreviated versjon av livet mitt kunne gått fort, men med mye backtracking kommer man på mange flere detaljer. Da kunne det kanskje tatt fem til seks timer. Lydbøker av biografier tar gjerne ganske lang tid å høre gjennom.

.. .. . .......... ...... .....

Adam Borg ––– (Master i psykologi, 1. semester)

.... ..

.. ..... ..... .... .... .... .... .... .... .... ...

Jeg tror det ville tatt litt tid. Jeg har allerede skrevet en selvbiografi, Oslo 2012: en psykose (utgitt på Kolofon i 2011. Joachim Agerup Løkkevik ––– Red. anm.). Jeg skrev boka i løpet av en uke. (Master i psykologi, 1. semester) Den blir brukt som pensum i etterutdanning for fagarbeidere ved Oslo Met. Det ville kanskje tatt et par til tre timer å fortelle hele historien.

Det ville kanskje tatt ti minutter. Men hvis man hadde gått inn i Tobine Zakariassen ––– dybden, kunne det tatt et helt liv. På en måte bruker man allerede (Profesjonsstudiet i psykologi, 1. semester) et helt liv på å fortelle livshistorien sin, siden samtalene vi har alltid vil være en fortelling om våre egne liv.

..

.....

................................................ ....... ............. ............................................ .. 16

.. ....

. . .. .... . . . . . .

. ...

....

. ..

..... . ..... .... .

........ ...

..... ... . . . . .. . . .

Jeg tenker man kunne løst spørsmålet på to måter; enten kunne man besvart det så fort som mulig, eller så detaljert som mulig. Hvis man gjør det så detaljert som mulig, kunne det tatt fem til seks timer. Lengden på fortellingen kommer an på hvilke opplevelser man har hatt. Jeg husker for eksempel veldig lite Stig Fjelltun ––– fra da jeg var 0 til 6 år gammel, jeg har noen generelle (Profesjonsstudiet i psykologi, 1. semester) minner fra 6 til 12, og jeg husker mye fra jeg var 12 år til nå. Jeg er også enig med Tobine i at all hverdagslig interaksjon er en gjenfortelling av eget liv. Hvis du snakker om Leonardo DiCaprio, kan det for eksempel ..... tilsi at du har tidligere sett noen av filmene hans.


nr. 3 2018 T E K S T RU N E B R A A T E N I L L U S T R A S J O N L I N DA H E G G E N

Ærlighet varer lengst Hva er forskjellen på å glemme og å bli glemt? Og er det noen ganger fordeler ved å glemme?

17


nr. 3 2018

lommeboka, men dette er gjenstander som man ikke savner før man plutselig skal bruke dem, noe som ofte sammenfaller med at de igjen husker at de er gift og skal tilbake til boligen, der en partner med svært god hukommelse sitter og venter på en forklaring på hvor vedkommende har vært det siste døgnet. Som det er sagt: Menn husker ingenting, men tilgir alt. Kvinner husker alt, og tilgir ingenting.

Alle som har tatt en eksamen vet hva glemsel er: Hjernen er som en vridd svamp, og alt det som var på plass for et par dager siden, har sklidd ut av hippocampus. De nevrale nettverkene er som uttørkede elveleier, og det oppleves som om den eneste hjernestrukturen som fungerer, er amygdala. Amygdala fungerer imidlertid i overkant godt, og følelsesregisteret spenner fra høyspent angst til bunnløs fortvilelse. Pensumlitteraturen er bare et fjernt minne, og evnen til å resonnere er på samme nivå som hos en afatisk papegøye. På eksamen er imidlertid den kognitive svekkelsen høyst kortvarig; i det man med bøyd nakke vakler ut av eksamenslokalet, er plutselig alle minner på plass, og man vet så altfor godt hva man burde ha skrevet, men ikke husket der inne i skyggenes dal og glemselens skog.

Men det er en vesensforskjell på det å selv glemme og det å bli glemt. En grunnleggende frykt i oss alle, er å bli ingen. At ingen skal huske oss og at vi forsvinner fra andre menneskers minne, som om vi aldri har eksistert. Det er gjerne derfor vi bruker så mye energi på å opprette minnesmerker og bautaer over oss selv, enten det er en stor fotballbane i lille Molde eller nabolagets mest velfriserte plen. Det er ikke nødvendig med noen doktorgrad i sosialpsykologi for å innse at behovet for å bli sett, anerkjent og eventuelt beundret, ligger dypt i oss alle. De gamle ættesagaene er fulle av historier der et av de viktigste poengene er at selv om mannen dør, lever navnet hans videre. Gjennom historier som ble fortalt og gjenfortalt mange ganger, kunne man oppnå en slags udødelighet, eller i det minste opprettholde vissheten om at man faktisk hadde levd.

Om det er til trøst eller fortvilelse for studenten, skal han eller hun i hvert fall vite at glemselen vil være en følgesvenn også gjennom yrkeslivet. Den dagen man stiller til sin første dag på jobb, pent kledd og like forventningsfull som en førsteklassing på barneskolen, bærer man på frykten for å bli avslørt og å ha glemt alt man lærte i studietiden. Og når man kommer tilbake etter en ferie, er det bare å være forberedt på at alle viktige passord er glemt, slik at man føler seg like hjelpeløs som et bortglemt barn.

Da de første avisene ble gitt ut på begynnelsen av 1600-tallet, var nekrologer en del av nyhetsformidlingen. Det var naturlig nok kun personer som hadde hatt en viss makt og innflytelse som ble omtalt, og fattigfolk måtte nøye seg med et kort og muntlig minneord før de ble lagt i graven. De første avisene var gjerne

I enkelte tilfeller glemmer folk også mer essensielle sider ved sin eksistens, som for eksempel at de er gift. Dette fenomenet kan observeres spesielt i julebordsesongen, eventuelt på danskebåten gjennom hele året. Noen glemmer også mobiltelefonen, husnøklene eller

«Men det er en vesensforskjell på det å selv glemme og det å bli glemt. En grunnleggende frykt i oss alle, er å bli ingen. At ingen skal huske oss og at vi forsvinner fra andre menneskers minne, som om vi aldri har eksistert.»

18


nr. 3 2018

underholdende, i den grad en nekrolog kan få oss til å trekke på smilebåndet. Stort mer hjertelige var heller ikke Gina og Jay Dehmlow da de skrev nekrologen over sin mor Kathleen Dehmlow: «I 1962 ble hun gravid og fikk barn med ektemannens bror, Lyle Dehmlow, og flyttet til California. Hun forlot barna sine, Gina og Jay, som ble oppdratt av hennes foreldre i Clements. Hun døde den 31. mai 2018 i Springfield, og vil nå få sin dom. Hun vil ikke bli savnet av Gina og Jay, og i deres øyne er verden et bedre sted uten henne.»

ikke på mer enn tre-fire sider, så nekrologene var korte, men etter som tiden gikk og avisene ble fyldigere, ble også nekrologene mer utfyllende. Sjangeren er preget av oppfatningen at man ikke snakker stygt om de døde. Det vekker derfor oppsikt når en nekrolog uttrykker de etterlattes forakt for den avdøde. Eksempelvis skrev datteren til Leslie Ray Charping fra Galveston i Texas følgende i farens nekrolog: «Leslie Ray ‘Popeye’ Charping was born in Galveston on November 20, 1942 and passed away January 30, 2017, which was 29 years longer than expected and much longer than he deserved. At a young age, Leslie quickly became a model example of bad parenting combined with mental illness and a complete commitment to drinking, drugs, womanizing and being generally offensive. Leslie enlisted to serve in the Navy, but not so much in a brave & patriotic way but more as part of a plea deal to escape sentencing on criminal charges.

Kanskje er det bedre å være beryktet enn å være glemt, men det rører ved noe av det mest fundamentale i det å være menneske når ikke engang våre nærmeste kan finne noe pent å si om oss etter vår bortgang. Det er kanskje derfor det tryggeste er å selv skrive nekrologen over ens liv. Eventuelt kan man opprette testamente, der man skriver inn at det skal settes av midler i dødsboet til å engasjere et kommunikasjonsbyrå til å ta seg av omtalen og merkevarebyggingen av avdøde. Dersom heller ikke dette fører fram, kan man vurdere å få laget en statue som kan plasseres på passende offentlig sted, eller i verste fall nøye seg med en hagenisse.

Leslie’s hobbies included being abusive to his family, expediting trips to heaven for the beloved family pets and fishing, which he was less skilled with than the previously mentioned. Leslie’s life served no other obvious purpose, he did not contribute to society or serve his community and he possessed no redeeming qualities besides quick whited [sic] sarcasm which was amusing during his sober days. With Leslie’s passing he will be missed only for what he never did; being a loving husband, father and good friend. Leslie’s passing proves that evil does in fact die and hopefully marks a time of healing and safety for all.»

Men enn så lenge er vi en del av det pulserende livet, eventuelt bare en del av den seige strømmen av kjedsomhet som preger livet til de som ikke har tusenvis av følgere på Instagram. Da kan være verdt å huske på at vi bruker den første halvdelen av livet på å lære og huske mest mulig av det vi har lest, og den siste halvdelen på å glemme mest mulig av det vi har gjort.

Som man kan tenke seg, ble denne nekrologen omtalt og gjengitt både på sosiale medier og i ulike aviser i en rekke land. Det er sjeldent at en nekrolog er så brutalt ærlig, og skal vi si –

Rune Braaten går 8. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Referanser Pemberton, B. (2017, 12. juni). Having the Last Laugh: Hilarious (and brutally honest) obituaries reveal people still have a giggle when giving loved ones a final send-off. The Sun. Hentet fra https://www.thesun.co.uk/living/3782738/hilarious-obituaries-grave/ Williams, S. (2018, 6. juni). A family’s brutally honest obituary for their mother claims ‘the world is a better place without her’. Business Insider. Hentet fra https://www.businessinsider.com/family-wrote-a-brutally-honest-obituary-for-their-mother-2018-6?r=UK&IR=T&IR=T Ytterstad, M. (2018, 7. juni). Den bekmørke nekrologen vekker oppsikt: «Verden er bedre uten henne». Dagbladet. Hentet fra https://www. dagbladet.no/nyheter/den-bekmorke-nekrologen-vekker-oppsikt-verden-er-bedre-uten-henne/69880453 (2018). Aker Stadion. Wikipedia. Hentet fra https://en.wikipedia.org/wiki/Aker_Stadion

19


nr. 3 2018 T E K S T L I S E U LV E S T R A N D I L L U S T R A S J O N K R I S T I N R A N TA N E N

Nabo’n, hverdagsmennesket, hjelperen & barn som pårørende

«Ja, det var jo en del styr i det huset der, da, men guttungen klarte seg jo godt, han», eller «Hun var veldig flink på skolen. Vennlig, snill. Smilte. Lagde ikke trøbbel, slik som foreldrene. Slikt blir det folk av», sa nabo’n. De hverdagsvoksne rundt så, uten å se. De profesjonelle hjelperne var utenfor rekkevidde.

20


nr. 3 2018

Anne 2017. Anne Bitsch reiser tilbake til Danmark etter sin alkoholiserte mors død. Mange år har gått siden hun selv flyttet til Norge. Med faglig tilnærming og forskerblikk ettergår hun systematisk sin oppvekst i sømmene. Boka Går du nå, er du ikke lenger min datter blir til. Politisk. Personlig. Kritisk. Faglig. Smertefull. Forståelig og uforståelig. Annes spørsmål er «Hvorfor oppdaget ingen mors alvorlige alkoholisme?» Det er vanskelig å forstå. Selv etter å ha skrevet boka er det vanskelig, påpeker hun. Hvorfor griper ingen inn? Berøringsangst. Institusjonell berøringsangst. Annes personlige historie blir prisbelønt samfunnskritikk. Hun får til det hun ønsker. Å synliggjøre at det personlige

Camilla Oktober 2018. Saga kino. Spesialfremvisning av filmen Fønix. Profesjonelle hjelpere fra Kompasset (Blåkors) er tilstede. Anne er tilstede. Og Camilla Strøm Henriksen. Regissør og manusforfatter av filmen som tar opp temaet om barn som pårørende. Om voksne som selv er barn. Og om barn som blir voksne. Parentifisering, som det heter på fint. Flink storesøster. Om hvor langt det kan gå. Camilla som baserer filmen på egne barndomsopplevelser understreker viktigheten av å også få lov til å være flink, å ikke bli fratatt all opplevd mestring av å faktisk klare å følge opp forelderen. Om læreren som lyttet uten å si så mye. Om hvor viktig hun var. En «hverdagsvoksen».

(...) det er behov for konkretiseringer – for å unngå at en barndom varer hele livet – og ofte over flere generasjoner. er politisk. Stefaren Peter forklarer det uforklarlige med ett ord: «Distanseblender», en person som virker vellykket på avstand, men som holder mye skjult. For de rundt. For seg selv. Annes mor er også mange andres mor. Det antas av rundt 450 000 barn i Norge lever med minst én rusavhengig forelder. I tillegg kommer barn som pårørende til foreldre med psykiske helseplager som ikke ruser seg. Paal André Barn som pårørende. Paal André Grinderud var en av de første i Norge. 1997. Boka Alene – nå igjen. Enkel, vanskelig og dypt personlig. Om å være barn. Og voksen samtidig. Om kjærlighet til den alkoholiserte moren. Om maktesløshet. Håp. Sorg. Om mange, sammensatte, og kompliserte følelser.

21

Hjelp! Det er vanskelig å se. Vanskelig å hjelpe. For hverdagsvoksne, og for profesjonelle hjelpere. En hjelper i Annes bok beskriver mulighetsvinduene som små og trange magiske øyeblikk. Øyeblikkene når innsikten i behovet for hjelp hos den voksne, kombineres med kraft til å ta tak i problemene. Det kommer ikke en slik mulighet for Annes mor. Camillas mor. Paal Andrés mor. Ikke en hjelp som vedvarer og som de klarer å holde fast i. I Annes fortelling bygger sinnet på seg. Hun er ikke alltid sjarmerende. Få spør hvorfor. Og hun klarer seg godt, gjør hun ikke? Hun er flink. Smart. Gjør karriere. Men PTSD-symptomer gjør også vondt. Å velge bort å få egne barn i voksen alder. Det er vanskelig, nesten umulig for de voksne å se, forstå, og handle på vegne av barnet, virker det som.


nr. 3 2018

Usynlig? Forebygging blant barn og unge er et av psykologforeningens satsningsområder for perioden 2016-19. Foreningen fokuserer på å utjevne sosiale forskjeller. Det kan være nærliggende å anta at satsingen også kan bidra til å fange opp enkelte barn som pårørende, men det er uklart. Sosioøkonomisk status (SES) kan ha betydning for psykisk sykdom og alkoholisme. Men først og fremst har det betydning for barns utenforskap og materielle status, om de er pårørende eller ikke. SES diskriminerer ikke nødvendigvis de emosjonelle og relasjonelle utfordringene hos barn som pårørende i ulike samfunnslag. Anne beskriver derimot hvordan intellektuell middelklassetilhørighet bidrar til å tåkelegge – eller skal vi gå så langt som å si mørklegge? – utfordringene som barnet står overfor.

tidlig intervensjon denne lovgivningen kan være i stand til å ivareta – forutsatt at den implementeres systematisk? «Hverdagsvoksne» I Turid Wangensteens doktorgradsarbeid fra 2018, var et av de viktigste funnene at barn som pårørende til rusavhengige forteller at de hadde få voksne å snakke med. Åpne voksne. Som ikke dømte forelderen. Som kunne tåle at kjærligheten til forelderen fantes samtidig og sammen med de vonde følelsene. At det ikke er enten eller, men både og. Det er ikke dermed sagt at ingenting gjøres, eller fanges opp. Heller ikke at bevisstheten hos hjelpere, politikere og kanskje også i befolkningen som helhet, kan ha blitt større. Men veien er lang å gå for å oppdage de som klarer seg så godt. Som ikke gir inntrykk av å trenge nevneverdig informasjon. Eller oppfølging. Men som likevel trenger trygghet. Fra hverdagsvoksne?

Barnas rettsvern I 2010 fikk helsepersonell lovpålagt plikt til å informere og ivareta barn som pårørende. Et uttalt mål er å fange opp barna tidlig. Dette er et fellesmål for fagfolk, politikere, for Anne og for Paal André. Barnevernsjurist Cecilia Dinardi påpeker i et intervju med Erfaringskompetanse. no at barnas rettstilling som pårørende fremdeles er uklar. Hun mener det er behov for konkretiseringer – for å unngå at en barndom varer hele livet – og ofte over flere generasjoner. Det kan ofte være en lang vei for foreldre med utfordringer knyttet til rus og psykisk helse å i det hele tatt oppsøke helseapparatet. Et nærliggende spørsmål i denne sammenhengen er dermed hvor

Voksne barn Paal André og Anne er godt voksne når de forteller sin historie. Barnets historie. På et rom i 6. etg i i Kirkeveien på Majorstua sitter det flere voksne i ring. Voksne barn, kaller de seg. De har møte. Selvhjelpsgruppe. Sprunget ut av Anonyme Alkoholikeres tolvtrinnsmodell. Møtet er åpent for utenforstående, for eksempel fagfolk én gang i måneden. Det er sjelden det kommer fagfolk hit, forteller flere av møtedeltakerne. Flere burde ha visst om at vi finnes. For å henvise

Åpne voksne. Som ikke dømte forelderen. Som kunne tåle at kjærligheten til forelderen fantes samtidig og sammen med de vonde følelsene. At det ikke er enten eller, men både og.

22


nr. 3 2018

videre. For eksempel til dem som ikke får andre tilbud. Eller som ønsker likeverdige relasjoner. Et sted å komme. Hvor du alltid er velkommen, hvor du kan dele, lytte og lære.

tilstedeværelse. Retretten, Kompasset (Blåkors), BAR og Familieklubbene i Norge er andre steder hvor historier deles og gjenkjennes. Noen med, andre uten, fagfolk tilstede.

Anonymitet er et bærende prinsipp i gruppene: «Hvem du ser her, hva du hører her, når du går herfra, la det bli her». Målet er å skape et trygt rom. Dele erfaring, styrke og håp. Et sted å fortelle, lytte, speile og bli speilet. Gjenkjenne problem. Finne løsninger.

Paradoksal hjelperolle? «Kom inn du, jenta mi! Jeg holder på å lage lapskaus. Bli med, så skal du både få lære og smake», eller «Hei! Jeg kan lage bursdagskaka, di, jeg. I gave skal vi gå på kino og så ut for å prate litt, bare du og jeg».

«Hei, jeg heter “Tobias”, og er voksent barn av alkoholiker. Litt ukjent form, kanskje? Ikke i utgangspunktet tuftet på psykologfaglig, evidensbasert forskning. Men kan relateres, forstås, tolkes – og utvides med faglig forståelse. Her sitter mange Anner og Paal Andréer. Som ikke skrev bok. Men som deler åpent.

Vi trenger voksne som tåler bredden og kompleksiteten følelseslivet til barn som pårørende har. Voksne som ser. Møter. Og rommer. Uten å dømme. Vi trenger også et hjelpeapparat og lovgivning som bidrar til å fange opp, og ivaretar de sårbare barna. Paradoksalt nok, kan det faktisk være slik at også profesjonelle hjelpere kan ha størst påvirkningskraft til endring ved å være et hverdagsmenneske – være nabo’n som bryr seg?

Det er mange historier om fagfolk som ikke så. Ikke var tilstede. Familier som aldri oppsøkte eller mottok hjelp. Om komplekse følelser. Hva som har hjulpet. Og hva som ikke har vært til hjelp. For den enkelte. Historiene er forskjellige, men også like. Ofte om hverdagsvoksne. Som så. Og ikke så. Sjeldnere om hjelpeapparatets

R

E S

E

R

F

A E

N R

Lise Ulvestrand går 7. semestere på profesjonsstudiet i psykologi

Arneberg, Lena Beathe. (25. september 2018). Forskeren forklarer: Barna som ikke fikk noen å snakke med. Erfaringskompetanse.no. Hentet fra https://www.erfaringskompetanse.no/nyheter/forskeren-forklarer-barna-som ikke-fikk-noen-a-snakke-med/. (2010). Barn som pårørende. Helsedirektoratet. (Rundskriv). (1. juli 2014). Barn som pårørende. Napha. Hentet fra https://www.napha.no/content/13933/Barn-som-parorende. Borud, Heidi. (14. august 2014). Rusmisbruk går i arv. Aftenposten. Hentet fra https://www.aftenposten.no/norge/i/77lo/ Rusmisbruk-gar-i-arv. Bitch, Anne. (2017). Går du nå, er du ikke lenger min datter. Spartacus. Grinderud, André. (2014) Alene – nå igjen. Schibsted. Familieklubbene i Norge. Frivillig.no. Hentet fra https://frivillig.no/familieklubbene-i-norge. Psyknytt. (8. august 2011). 450 000 norske barn har foreldre med rus- eller psykiske problemer. Helsebiblioteket. Hentet fra https://www.helsebiblioteket.no/psykisk-helse/aktuelt/450-000-norske-barn-har-foreldre-med-rus-eller-psykiske problemer-folkehelseinstituttet. Sømme, R., Notø, T., Hovland, A. (2013). Likhet for loven? Psykologitidsskriftet, 50, nummer 7, side 685-687 (2018). – Vi avdekket store svik. I de fleste tilfeller ble ikke barna hørt. Erfaringskompetanse. Hentet fra https://www. erfaringskompetanse.no/nyheter/vi-avdekket-store-svik-i-de-fleste-tilfeller-ble-ikke-barna-hort/.

23


nr. 3 2018

ILLUSTRASJON SOFIE EGIDIUS HELLE

24


nr. 3 2018

25


nr. 3 2018 T E K S T B E AT E D U U S W E T T E L A N D I L LU S T R A SJ O N V I C TO R I A H A M R E

Middelaldrende kvinner PĂĽminnelse: Glem ikke de som har levd lengre enn deg.

26


nr. 3 2018

Først, en innrømmelse. Av og til dukker det opp noen ikke-så-rause, ikke-såforståelsesfulle tanker i hodet mitt. Disse tankene utløses av visse mennesker, i en viss alder, i visse situasjoner. Typisk kvinner mellom førti og seksti som holder på med noe innenfor det som gjerne kalles for alternativbransjen. Denne bransjen er opptatt av mye av det samme som vi som studerer psykologi, nemlig å bli bedre kjent med – og kanskje utvikle eller realisere – seg selv. I grunnen et prisverdig prosjekt, som jeg selv interesserer meg for. Likevel kan jeg altså umiddelbart merke en skepsis hos meg selv, som manifesterer seg som negative kommentarer i bevisstheten min.

eller relevante som yngre kvinners eller menns ideer. Det virker som om yngre mennesker blir regnet som mer interessante, per definisjon. Unge mennesker dominerer reality-sjangeren, i alt fra «Ex on the Beach» til «Jeg mot meg» (uten sammenligning for øvrig). «Unges psykiske helse» uttales fort og lett, det er blitt et begrep i seg selv, men hva med «voksnes psykiske helse» eller «eldres psykiske helse»? Det må gjerne gjentas: Hva sa du? Flere betraktninger om samfunnets syn på dem som ikke lenger er unge, fant jeg i serien om aldring som psykolog Sissel Gran skrev i Morgenbladet i fjor høst, og som hun kalte «En bruksanvisning til alderdommen». Gran beskriver her en sosial eksklusjonsmekanisme som eldre utsettes for når samfunnet ikke lenger anser dem som like interessante eller viktige som yngre mennesker. Jeg lurer på om dette er en gradvis prosess som også rammer yngre kvinner, altså dem i femtiårene, dog i mildere grad enn dem som er eldre.

Denne reaksjonen dukket ikke plutselig opp fra en dag til den neste. Den har sneket seg inn på meg. Det som er nytt er at jeg er blitt nysgjerrig på hva det egentlig er som skjer, på hvor disse tankene kommer fra. Hvorfor kan jeg bli så kritisk, ja faktisk både nedlatende og latterliggjørende, overfor akkurat disse kvinnene, som jeg ikke engang kjenner eller har noen personlig grunn til å være skeptisk til? Det er tydeligvis et eller annet ved dem som plager meg. Eller kanskje er det noe som plager oss, samfunnet, i møte med middelaldrende kvinner fra middelklassen. Hvorfor skulle det ellers finnes et ord som «kulturkjerring»? Hva i all verden er det, og hvorfor har vi ikke et tilsvarende ord som kan brukes om menn?

I et av essayene skriver Gran om frykten for å bli usynlig: «Vi er redde for å bli en annen enn den vi har vært, en av de usynlige og uattraktive, en som ikke lenger regnes med. Og kvinner rammes tidligere av usynliggjøring enn menn, som kjønn forsvinner de som betydningsfulle både i hverdagen, forskningen og i kunsten.» Gran skriver videre at denne usynliggjøringen delvis består i at kvinner gjennom livet som voksne blir vant til, og dermed også forventer, å bli sett på som seksuelt attraktive, et potensielt erotisk

Min hypotese er at det er noe med kombinasjonen alder og kjønn som gjør at disse kvinnenes ideer, prosjekter og interesser ikke fremstår like interessante

Min hypotese er at det er noe med kombinasjonen alder og kjønn som gjør at disse kvinnenes ideer, prosjekter og interesser ikke fremstår like interessante eller relevante som yngre kvinners eller menns ideer. 27


nr. 3 2018

objekt – i alle fall til en viss grad. Til tross for at denne formen for objektiviserende blikk kan være plagsom, kan det også oppleves som et tap når de forsvinner. Det kan være forvirrende og rart. Som Gran skriver: «Vi er alltid to personer, én på innsiden og én på utsiden, og mens den på utsiden blir eldre, forblir personen på innsiden ung». De andres blikk på deg kan altså endre seg raskere enn ditt eget blikk på deg selv, og kanskje tvinge frem en endring i ens eget blikk.

slike som meg selv. Det er ikke flatterende i så fall, men det kan jo likevel være en del av bildet – og kanskje også gjelde for flere unge enn bare meg. Jeg velger å utlevere disse fordommene, og dermed også meg selv, fordi jeg har tro på verdien av å ta et skritt tilbake og utforske, og også utfordre, egne automatiserte tanker. På den måten kan jeg strekke meg mot de verdiene og idealene jeg egentlig mener er attråverdige: slike som raushet, toleranse og nysgjerrighet på andre mennesker. Forskjellen på kvinne (26) og kvinne (56) er i grunnen bare mer livserfaring på sistnevnte, og det gjør henne, om noe, bare mer interessant.

Selv er jeg i skrivende stund 26 år gammel. Jeg vet ikke om jeg er en jente eller en kvinne, eller om jeg kan veksle. Vil jeg ha gjennomslag for min mening og bli tatt på alvor, så vil jeg helst kalles kvinne. Vil jeg derimot ha hjelp eller velvilje fra noen, ja, da kaller jeg meg jente. I jobbsøknader har jeg pleid å presentere meg som «jeg er en jente..» mens nå når jeg skal søke jobb som psykolog blir det bare rart, hvem vil vel ha en jente til psykolog? Kanskje henger jeg etter, kanskje har jeg allerede i flere år vært for gammel til å kunne kalle meg jente. Fra nå av er jeg ung kvinne, eller, kanskje ikke så ung lenger? Så vil jeg bli en godt voksen kvinne og til sist, om jeg er heldig, får jeg bli en eldre kvinne (eller kanskje jeg da kan si dame?). Det er ikke vanskelig å forestille seg at utsiden endres fortere enn innsiden; jeg synes alderen løper fra meg allerede.

Beate Duus Wetteland går 12. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

Kanskje disse kvinnene på et eller annet nivå oppleves som en trussel for min egen synlighet i samfunnet? Kanskje tviholder jeg på ungheten min nå, dytter den foran meg, nettopp fordi jeg vet at jeg snart, gradvis, og helt utenfor min kontroll, vil bli mer og mer usynlig i samfunnets øyne, og bli en del av denne gruppen, som jeg i dag tar avstand fra. Kanskje disse kvinnene på et eller annet nivå oppleves som en trussel for min egen synlighet i samfunnet? Kanskje ønsker jeg ikke at deres tanker, prosjekter og ideer skal vekke like mye oppmerksomhet og interesse som yngre menneskers,

Referanse Gran, S. (2017, 22. september). En bruksanvisning til alderdommen. Morgenbladet, s. 24-26.

28


n An se on

Kjære profesjonsstudent! Velkommen som medlem av Norsk psykologforening

Med oss i ryggen er du #aldrialene.

• Vi jobber for bedre lønnsvilkår for psykologstudenter • Vi sender deg Tidsskrift for Norsk psykologforening 12 ganger i året i tillegg til at du får elektronisk tilgang Vi tilbyr: • Faglig, etisk og juridisk veiledning • Gunstige bank- og forsikringsavtaler • Sosialt fellesskap i regi av Studentpolitisk utvalg (SPU) Psykologforeningen er Norges eneste fagforening for psykologer. Å være studentmedlem koster mindre enn en kaffekopp i uka! Se filmen #aldrialene på www.psykologforeningen.no hvis du fremdeles lurer på om det er lurt å være medlem.


nr. 3 2018

Spør psykologen

Kjære psykolog: Var jeg på mitt mest ekte som barn?

Guro Øiestad er forfatter og førstelektor ved Psykologisk institutt.

30


nr. 3 2018

kanskje framstå som mestrende og selvstendig, men er redd og fortvilet på innsiden. Eller som ekstremt klengete på den voksne, selv om det egentlig har mest lyst til å leke med de andre barna. Dette kalles utrygg tilknytning, og er ikke «ekte» atferd, hvis ekthet betyr samsvar mellom det indre og det ytre. Men det er jo ekte i form av å tilpasse seg det som blir tilbudt, det tilsynelatende selvstendige barnet tilpasser seg den voksnes utilgjengelighet, det klengete barnet tilpasser seg den voksnes usikkerhet eller ustabilitet, veldig enkelt sagt. Her ligger kimen til det Donald Winnicott kalte det falske selvet, som skjuler det sanne selvet, for å tilpasse seg den omsorgen som Likevel: Mange voksne strever sparsomt er tilgjengelig. med å gi uttrykk for hva de mener, føler og trenger. Du kan være Innerst i sjelen er vi kanskje usikker på din egen rett til å ta ekte uansett. Vi har alle en «jegplass i det sosiale livet, redd for å følelse» som etableres tidlig i støte andre eller for å ikke bli likt. barndommen, og som kjennes Mange i vår kultur holder kortene ganske lik gjennom livet. Jeg er altfor tett til brystet, og viser fram meg, lissom. Det å uttrykke «meg» lite av sitt ekte «jeg». Mens andre på en måte som føles ekte, er trolig kan være altfor slepphendte med mer avhengig av relasjonene vi er sin egen ufiltrerte virkelighet. «Å i, enn av alder. Med noen føler vi være seg selv» er ikke det samme oss frie og umiddelbare, med andre som å buse ut med alt, uten å tenke oppstår det en tvungenhet. Noe av seg om og ta hensyn. Det er ikke det viktigste for livskvaliteten er å så enkelt å være «ekte», ihvertfall ha noen relasjoner hvor vi føler ikke når vi er blitt voksne og må ta oss fri og kan vise fram en god del av vårt sanne selv, altså føle oss mange hensyn på en gang. nogenlunde ekte. Men ektheten Men også barn kan holde betyr ikke å være uten filter. Jeg kortene sine for tett, hvis kan, i likhet med barnet, tenke at omsorgspersonene ikke er damen har rar nese, men jeg sier sensitive for barnets behov. det ikke høyt foran henne, og føler Et lite barn som ikke får sine meg selvsagt ikke uekte av den behov imøtekommet begynner grunn, bare som en voksen med å skjule behovene. Barnet vil vanlig folkeskikk. Et interessant og omfattende spørsmål, for hva er ekthet? Det første jeg tenker på er umiddelbarhet, at det er et umiddelbart samsvar mellom det indre og det ytre. Som når barn uten filter uttrykker det de er fylt av, og skriker etter godteri eller med høy, klar stemme spør på bussen «Mamma, hvorfor har den damen så rar nese?». Men hvis vi som voksne var umiddelbare på samme måte som barn, ville det ikke oppleves som ekte, men som uregulert. Ekthet hos voksne er mye mer komplisert enn ekthet hos barn – vi skal fungere i en verden av mange hensyn og krav – men det betyr ikke at vi ikke kan være ekte som voksne.

31


F o r s k n i n g s d r y p p

nr. 3 2018

Mars & Musk Gründeren Elon Musk ønsker å sende mennesker til Mars innen 2024, men danske forskere er skeptiske. Raketten BFR, som ifølge Musk vil være klar til testing i 2019, er kraftig nok, men teknologien er ikke der hvor landingen er trygg eller folk kan klare seg over lengre tid – ifølge Kristian Pedersen ved DTU Spaceworld. Kilde: forskning.no

Etiske farkoster En forskningsgruppe ved MIT lanserte en nettside kalt «moral machine» hvor brukere kunne ta stilling til hvordan en førerløs farkost skal reagere på etiske dilemmaer. 40 millioner svar globalt er avgitt og sortert i 3 kulturelle klynger etter nasjonalitet: Vestlig, sørlig og østlig, og viser noe forskjell i oppfatning av hvilke liv som er viktigere enn andre. Kilde: forskning.no

Vinterdepresjon & sommereufori Ny forskning indikerer at kognitive evner svekkes på vinteren og bedres på sommeren. En studie av 3000 eldre viste til lignende mønstre som en tidligere studie av yngre mennesker viste, at man på vinterstid ble tydelig dårligere kognitivt enn man var på sommeren. Kilde: forskning.no

Overvekt den nye normalen 7 av 10 nordmenn er nå overvektige, ifølge helseundersøkelsen HUNT 4 som startet opp i 2017. Steinar Krogstad som er leder for undersøkelsen mener vi kanskje burde endre BMIskalaen for å følge utviklingen. Kilde: forskning.no

Fargede dinosauregg F u g l e r er de eneste nålevende amnioter (landlevende virveldyr hvor fosteret er omgitt av fosterhinner) med fargede egg. Fuglene har lenge vært antatt å være opphavet til fargede egg. Ny forskning viser imidlertid at opprinnelsen til de fargede eggene finnes hos ikke-flyvende dinosaurer. Kilde: Nature

32


nr. 3 2018 T E K S T M A R I E S K Y B E RG B O RG E N

Trigger warning: Teksten benytter seg av ironi som virkemiddel.

Til ungdommen vedtas av Stortinget, og 40 år siden Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeinovassdraget samler kreftene og etter hvert (etter innblanding fra blant annet FN) stopper utbyggingen. Det er 51 år siden Natur og Ungdom grunnlegges, 21 år siden Kyotoavtalen undertegnes, 11 år siden Jens Stoltenberg kaller CO2-renseanlegget på Mongstad for «en månelanding», og 1 år siden Donald Trump trekker USA ut av Parisavtalen og Statoil beslutter å nedlegge all aktivitet på Mongstad.

Vi ble fortalt at vi sto på skuldrene til kjemper. Men i 2018, 10 år etter Facebook, er det eneste vi kan kjenne at vekten av kjempene hviler på våre skuldre.

Generasjonen jeg selv tilhører, født i år 1989 eller senere, er barn av ironigenerasjonen og barnebarn av 68-erne. Populært kjent under merkelapper som «generasjon prestasjon», «PK-generasjonen», «generasjon alvor», «generasjon lydig» og «generasjon depresjon». Den humørløse, men vellykka unge gjengen beskrives av foreldre, lærere og rikspressen som selvopptatt, pliktoppfyllende og i liten grad kritisk tenkende (på systemnivå – den selvkritiske tenkningen er på sin side hyperaktiv). Selv har mange av oss tatt avstand fra den streite merkelappen. De fleste av representantene for denne holdningen avviser faktisk kategorisk å la seg kategorisere overhodet.

Det er 100 år siden Versailles-traktaten undertegnes, og verdensfreden gjenopprettes første gang, 20 år før Krystallnatta markerer på begynnelsen på Holocaust, og 85 år før Norge invaderer Irak på bakgrunn av deres antatte kjernevåpen, en mistanke som det skulle vise seg at sannsynligvis var fabrikkert av amerikansk etterretningstjeneste. Det er 70 år siden FNs menneskerettighetskonvensjon undertegnes og staten Israel opprettes.

Ser vi litt nærmere på det historiske bakteppet, så er det forståelig at den snusfornuftige, kjedelige gjengen unge mennesker i tjueåra ikke opplever at de foreslåtte merkelappene rommer, verken den rike variasjonen i gruppens sammensetning, eller det enkelte medlems uutgrunnelige sjelelige kompleksitet.

Det er 110 år siden første bind av På sporet av den tapte tid og 5 år siden Min kamp, første bok utgis. Det er 40 år siden Stortinget vedtar norske kvinners rett til selvbestemt abort, en lov som for inntil nylig har virket selvskreven for mange av oss. Det er 105 år siden kvinner får stemmerett i Norge, 4 år etter at Psykologisk institutt etableres ved Universitetet i Christiania (30 år etter det igjen, omdøpt Universitetet i Oslo). Det er 32 år siden kvinner for første gang utgjør flertallet av studentmassen i høyere utdanning, og 45 år siden Harriet Holter blir Norges første kvinnelige professoren i psykologi. Det er 91 år siden Stortinget opphever brennevinsforbudet og 69 år siden Det annet kjønn utgis. Det er 20 år siden Harry Potter og mysteriekammeret og 19 år siden Harald Eia viser skrukken sin på riksdekkende fjernsyn.

For 2018 er et merkeår. I år er det 200 år siden Karl Marx’

fødsel. Det er 10 år siden finanskrisa, og neste år kan vi markere at det er gått 90 år siden krakket rammet børsen på Wall Street for første gang. Det er 50 år siden studentopprøret i ’68 (for øvrig samme år som Karl Ove Knausgård kommer til verden). Det er 30 år siden første utgave av Natt&Dag går i trykken (og sparket suksessen i gang da de besvarte det evig aktuelle spørsmålet «Oslo-boere danser og ler: Hvem går på hvilke utesteder – og hvorfor?»). Det er 170 år siden utgivelsen av Det kommunistiske manifest, samme år som Frankrike rammes av revolusjon for andre gang på mindre enn seksti år. Februarrevolusjonen spredte seg dessuten til nesten alle andre land i Europa. Det er 40 år siden kartleggingen av hullene i ozonlaget påbegynnes og 30 år siden Miljøpartiet De Grønne stiftes. Det er 50 år siden siden planene om å bygge ut Alta/Kautokeinovassdraget

Det føles godt å ha en merkelapp som «generasjon depresjon» med seg inn på terapirommet. Marie Skyberg Borgen har bachelor i idéhistorie og går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi.

33


nr. 3 2018 T E K S T M A R I E S K Y B E RG B O RG E N I L L U S T R A S J O N M A R I A N N LY N G S TA D

massene raser Vi er sterkere ikke er unike. De Det er nettopp gjenkjennelige, som

sammen, fordi er like og ulike det ikke-unike, gjorde fortellingene

34

individuelle erfaringer pĂĽ de samme mĂĽtene. det hverdagslige og fra #metoo kraftfulle.


nr. 3 2018

35


nr. 3 2018

Følelsen av å gå opp i et fellesskap, og forsvinne i noe som er større enn meg, har alltid fylt meg med en slags skrekkblanda fryd.

Grensene rundt min til vanlig solid polstra følelse av «selv» viskes ut, løses opp og blander seg med alle de andres. Min stemme drukner i alle de andres. Vi roper i kor. Vi er mange, vi beveger oss i samme retning, bak en felles fane. I demonstrasjonstoget løses individene opp og samles som én kropp, én stemme.

individer, snarere enn grupper med felles interesser. Det kanskje viktigste spørsmålet en slik tendens reiser, er hvilket subjekt som forstås som det politisk handlende og frigjørende. Lengsel og skepsis Sigmund Freud bruker begrepet oseanfølelsen (som opprinnelig ble lansert av den franske forfatteren Romain Rolland) for å beskrive en følelse av enhet med omverden. Oseanfølelsen preger livets begynnelse, der jeget i en periode er ubegrenset. Spedbarnet skiller ikke mellom sitt selv og verden som kilde til inntrykk, det har ikke noe klart avgrenset følelse av et «jeg». Gjennom en del mer eller mindre traumatiske stimuli spedbarnet utsettes for, spesielt den flyktige nytelsen av morens bryst, tegnes grensene mellom en selv og verden opp, og jeget dannes, ifølge Freud. (Freud, 2009, s. 8).

Følelsen av å gå opp i et fellesskap, og forsvinne i noe som er større enn meg, har alltid fylt meg med en slags skrekkblanda fryd. Det er en reise mellom subjekter. Fra individet, via overgivelsen, til kollektivet. Nesten ekstatisk svulmer en frydefull, jublende glede i brystet, bryter seg fram og legger kraft i kampropene vi samler oss bak. I barneåra fylte en lignende følelse meg da vi sang salmer i gudstjenestene i høytidene. Det å gå inn i politiske kollektiver innebærer å oppgi noe av sin individualitet. Debattene som meldte seg i kjølvannet av #metoo viser til en skepsis til kollektivet som følende og meningsbærende subjekt, som lenge har preget norsk samfunnsdebatt. Det er individet som framstår med troverdighet som politisk aktør.

Hvor grensene er trukket opp er imidlertid nokså vilkårlig, og forstyrrelser i grensedragningen kan forårsake nevroser. Tydelige grenser rundt jeget er avgjørende for en sunn psyke. Likevel bærer vi i oss en lengsel tilbake til altet, tror Freud. Han nevner religiøse erfaringer og forelskelse som fenomener der grensene mellom jeget og omverdenen blir uklare og

En slik oppspalting av den politiske bevegelsens aktører viser til tendensen av en lignende oppspalting av samfunnets medlemmer i

36


nr. 3 2018

Den

amerikanske

sosiologen

død

allerede

1960,

i

kort

Daniel tid

delvis løser seg opp. Fryden over å inngå i et kollektiv, i en bevegelse, formelig la seg rive med og gi seg hen, fanger også noe av denne lengselen etter altet.

Bell før

proklamerte de

igjen

ideologienes festet

revolusjonen ble individet definert som aktør i samfunnet. Revolusjonene bygde på en idé om at mennesker er født like. En hierarkisk samfunnsmodell kunne derfor ikke forsvares med å vise til medfødte forskjeller eller en guddommelig orden. Ironisk nok er det denne likhetstanken, og den revolusjonære massebevegelsen, som ga opphav til individualismen som skulle prege kulturen som vokste fram i den nye samfunnsmodellen i løpet av 1800-tallet.

Så hvorfor samler vi oss ikke, lykkelig salige, i frelsende, samstemte kor? Fordi så gripes jeg av skepsisen. Selvoppholdelsesdriften skjærer seg inn i fryden, og jeg blir pinlig berørt. Har vi glemt at vi er en gjeng med privilegerte middelklassekids som har vokst opp med fortellingen om at vi er uovervinnelige? Jeg vil jo ikke forsvinne i massen, gi meg hen til det kraftfulle koret som ikke rommer individuelle forskjeller. Følelsen av å løses opp i det som var større brakte også med seg en følelse av skam, eller redsel. For å miste meg selv, min kritiske sans. Eller kanskje for å forsvinne helt, for å ikke komme tilbake igjen.

Da plikter og rettigheter ble knyttet til det enkelte mennesket, og ikke til samfunnsgrupper, ble mange mer bevisste på de muligheter og begrensninger som samfunnsordningen la for dem. Etter at religionen ble et privat anliggende, og ikke kunne brukes som begrunnelse for et samfunnshierarki, ble den en av flere personlige dimensjoner menneskene som kunne forstå seg selv og sine liv i lys av. Men etter at religionen ikke lenger var den eneste definerende konteksten, skulle fortsatt en del forstå seg selv innenfor rammene av identitetsskapende fellesskap, som klasse- eller kjønnstilhørighet.

Jeg fortsatte å gå i demonstrasjonstog, om enn sjeldnere. Jeg skaffet meg bare en ironisk distanse til det hele, og opprettholdt den trygge hinnen rundt det jeg forstår som «jeg». Hvem er subjekt? Idéen om individet, slik vi tenker oss det, fikk sine første konkrete uttrykk på slutten av 1700-tallet. I menneskerettighetserklæringene fra den amerikanske og franske

Den amerikanske sosiologen Daniel Bell proklamerte ideologienes død allerede i 1960, kort tid før de igjen festet grepet. På 1990-tallet kunne

37

grepet.


nr. 3 2018

Når det blir viktig å framheve det unike ved en selv, blir motviljen større mot å inngå i politiske kollektiver som nødvendigvis vektlegger likhetene mellom dem som inngår i det. vet at ikke alle kvinner føler seg undertrykt, men vi vet at de er det.». En slik påstand kan virke arrogant. Målet blir å overbevise flest mulig.

skjebne som religionen. Alene tilbake stod individualisme og den enkeltes mulighet til å skape sin egen sannhet. Ironi og kollektiv En del politisk interesserte som tilhørte bølgen tidlig på 2000-tallet, barn av 68erne, har trukket fram ironisk distanse som et verktøy som kan verne om individet i den felles kampens hete. På 90-tallet var janteloven død og begravet, individet skulle ikke beseires, men løftes fram. Ironigenerasjonen ville ikke gå i tog, ikke være søstre og kamerater. De ville være individer, de ville være den de er, kompromissløst.

Det politiske er privat I dag utspiller kvinnebevegelsen seg først og fremst litterært eller viralt, og tar gjerne form av personlige bekjennelser. Før #metoo har ikke disse personlige opplevelsene i utstrakt grad blitt sett i sammenheng, eller knyttet til strukturer. Alle er enige om at den individuelle historien bærer i seg en sannhet kun i kraft av å være individuell, opplevd. Likevel er det mange som lar seg provosere når den individuelle historien tillegges sannhetsverdi som griper utover den enkelte. Det kan virke som om ytre betingelser generelt er i ferd med å miste status som en relevant faktor å ha med i ligninga overhodet. Individet forstås som nettopp det; individuelt, og den opplevde historien kan ikke generaliseres utover det konkret opplevde.

Når det blir viktig å framheve det unike ved en selv, blir motviljen større mot å inngå i politiske kollektiver, som nødvendigvis vektlegger likhetene mellom dem som inngår i det. Kanskje mer enn noe annet sted, er dette tydeliggjort i den feministiske bevegelsen. 1970-tallets paroler samlet kvinner bak seg, fordi felles kjønn var felles skjebne. 70-tallsfeministene utvidet politikkens grenser idet de framholdt at det private er av politisk interesse. De utvidet også forståelsen av hva som er politikk.

Husker du tidsskriftet Fetts twitterkampanje #jegharopplevd fra 2015? I likhet med #metoo, tok #jegharopplevd i bruk personlige bekjennelser-sjangeren, som har vært populær blant feminister siden 90-tallet. Det originale med disse kampanjene var

Feministtidsskriftet Sirene, som utkom for første gang i 1973, begrunnet engasjementet sitt med slagordet: «Vi

38


nr. 3 2018

Å leve seg inn Det politiske kollektivet skapes idet man opplever å leve seg inn i den andres erfaring. Når flere kan nikke gjenkjennende til den individuelle opplevelsen, er den ikke lenger bare individuell, men blir en felles erfaring.

imidlertid at målet med dem nettopp var å la de individuelle historiene være en kontekst for hverandre. Den massive motstanden mot forhandlingene rundt abortlovens paragraf 2C, er et eksempel på at vi er i stand til å veksle sømløst mellom det individuelle og det kollektive.

I en kultur som privatiserer flere og flere av de egenskapene som binder oss sammen i fellesskap, blir det vanskeligere å la en felles erfaring få politiske konsekvenser. På denne måten innskrenkes det politiske handlingsrommet til de sårbare gruppene.

Det individuelle er sant og opplevd, men også lett å avskrive som unntak eller overreaksjon. Emneknaggen #metoo gjorde oss i stand til å se de personlige erfaringene våre i sammenheng. Dagboknotatene ble samlet og satt sammen, og ga hverandre kraft og mening. De måtte ses i lys av hverandre før de gjorde inntrykk på flere enn den som erfarte. Debatten tok en dreining. Fra å handle om hvorvidt seksuell trakassering av kvinner i det offentlige rom i det hele tatt er noe vi burde ta oss bryet med å hisse oss opp over, diskuterte vi det skadelige ved maktstrukturer som viste seg å være både systematiske og kjønnsbestemte.

Motviljen mot strukturelle forklaringer på individuelle erfaringer gjør politisk mobilisering og kraft bak kravene vanskelig, fordi man i større grad må rettferdiggjøre å samles bak en felles fane. Femti år etter 68-opprøret er #metoo et eksempel på at vi bør gjøre det. Norges andre kvinnelige statsminister nyter godt av kampene som ble kjempet og vunnet i fellesskap, men sier hun ikke føler seg hjemme i kvinnedagsmarkeringer. Statsministeren går ikke i tog, men heller til angrep på kvinners rett til å bestemme over sin egen kropp. Og hun er i ferd med å vekke kollektivet fra slumringa. Massene raser.

Kollektivet fikk igjen legitimitet som en relevant kontekstualiserende faktor. De personlige erfaringene hadde de systematiske likhetstrekkene 70-tallsfeminismen forsøkte å bekjempe. Vi er sterkere sammen, fordi individuelle erfaringer ikke er unike. De er like og ulike på de samme måtene. Da vi samla oss under en felles fane (i det minste en internettfane), ble vi et oss, fordi vi har mer til felles enn det som skiller oss. Det er nettopp det ikke-unike, det hverdagslige og gjenkjennelige, som gjorde fortellingene fra #metoo kraftfulle.

Kollektivet er ikke irrelevant i individualismen. Individene trenger det; å stå sammen.

Marie Skyberg Borgen har bachelor i idéhistorie og går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi

Referanse: Freud, S. (2009). Ubehaget i kulturen. Oslo: Cappelen.

39


nr. 3 2018

T E K S T C AT H E R I N E S Y K E S & K ATA R I N A G I S K E G J E R D E R Ø D I L L U S T R A S J O N P E R F L AT E B Ø

Det sies at de gamle mesopotamierne brukte å skjære opp døde mennesker og dyr for å studere tarmene. De labyrintiske formene kunne pleide til å spå fremtiden. De brukte noe som hadde vært før for å vite noe om hva som blir. Denne teksten handler om det som skjer ved enden av historien, hvor individet og samfunnet ser tilbake for å kunne se fremover.

40


nr. 3 2018

Gresset var grønnere før Vi var alle små en gang. Kanskje løp du barbeint og bekymringsløs rundt på nyklippet gress, med altfor mange hveteboller i magen. Kanskje ble du med på familiehytta; kjente tomatsuppa varme ansiktet og gleden av å vinne kveldens ludo varme sjela. Kanskje var du på ferie hos mormor en hel uke; fikk bestemme middag hver dag og stikke de små hendene i godteriskåla – enten det var tirsdag eller lørdag.

vår, som har en helt spesiell valør for oss. Nostalgi og «rosy retrospection» henger sammen, for om det som var før tolkes som bedre enn det som er nå, vil det være lettere for oss å ønske oss tilbake. Om man tenker på det fra et evolusjonært perspektiv, så er det vanskelig å se for seg hvordan det kan ha vært adaptivt for vår art å utvikle en egenskap som gjør at vi rosemaler fortiden. Likevel så kjenner de fleste til uttrykket «alt var bedre før». Jeg snakket med en venninne om dette på en kafé. Hun sa at de som lærte oss det, var de som sa det før oss, og de lærte det av dem som sa det før dem. Egentlig synes jeg ikke det er så rart at vi gjør dette. Vi har alle mistet noe eller noen, som vi visste ikke ville være der i framtiden. Det vi savner blir kanskje heller aldri helt borte, men fortsetter å eksistere uten oss. Og så kan vi dra tilbake på besøk.

Du har nok sett bilder hos farmor, eller hørt historier fra tante. I tide og utide kommer det nok tilbake til deg; det som må ha skjedd en gang for lenge siden. Men så blir du kanskje litt usikker likevel. Var det egentlig sånn det var? Å lengte etter fortiden Det finnes øyeblikk av lengsel. Vakre bilder som opptrer i hodet mitt, og jeg bestemmer meg for å forbli i disse øyeblikkene litt til. Jeg ser brosteinen som dekket skoleveien min, havet som jeg pleide å bade i da jeg bodde i Kristiansand, og bygningene i det som en gang var nabolaget mitt i Barcelona. Der jeg sitter i et nytt rom i en ny tid, så innser jeg på nytt at det eneste som er konstant i livet er forandring. Jeg liker egentlig forandring, men jeg lider også til tider av denne tanken. Den kommer med en lengsel etter noe eller noen som jeg allerede har møtt, og som jeg er redd for ikke vil være der i fremtiden – nostalgi. Det greske ordet for å dra tilbake er nostos. Algos betyr å lide. Så, nostalgi er å lide av en lengsel etter å kunne dra tilbake.

Har du noen gang hatt muligheten til å dra tilbake? Ville du gjort det? Jeg gjorde det en gang. Det var i fjor høst, etter cirka tre år i Oslo, at jeg bestemte meg for å dra tilbake til Barcelona. Målet var å besøke en følelse jeg hadde hatt der, som jeg ikke hadde hatt siden. Man kan si at det jeg lette etter hadde jeg nok inni meg hele tiden. Men jeg tror ikke det er helt riktig. Noen deler av selvet eksisterer fordi det eksisterer i forhold til noe annet, som et sted. I Barcelona så alt stort sett likt ut. Bygningene var fortsatt vakre, med detaljer jeg hadde lært å sette ord på i timene i kunsthistorie på universitetet der. Det var liv i gatene, akkurat slik jeg husket det. Jeg besøkte alle stedene som hadde vært viktige for meg. Det var mye jeg ikke hadde husket, noe som ble tydelig for meg etter hvert som jeg var der. Jeg hadde glemt hvor plagsomt det hadde vært å bli avbrutt hvert femte minutt av selgere i parken når jeg skulle lese. Alt som var igjen i erindringene mine var å lese i parken, og gatemusikken som kunne høres i bakgrunnen. Hukommelsen min hadde tatt vare på de lange spaserturene

I psykologi beskrives en kognitiv bias som kalles «rosy retrospection». En kognitiv bias er en systematisk feil eller skjevhet i oppfatning, vurdering eller beslutning. Begrepet «rosy retrospection» betegner tendensen vi har til å rosemale fortiden. Det som er fint med uttrykket «å rosemale» er at det fanger noe essensielt ved fenomenet, nemlig estetikken knyttet til det. Det var finere før. Det var bedre før. Det er noe helt unikt ved denne normative delen av hukommelsen

Det som er fint med uttrykket «å rosemale» er at det fanger noe essensielt ved fenomenet, nemlig estetikken knyttet til det. Det var finere før. Det var bedre før.

41


nr. 3 2018

Det finnes flere forklaringer på hvorfor informasjon går tapt. Enten det er tiden alene som har latt minnene falme, eller om det i realiteten har skjedd en interferens mellom det som var den gang da og alt det som har hendt i ettertid. Uansett åpner dette opp for at alle disse minnene vi lengtende erindrer på bare er et resultat av å ha pynta på noe man trodde man visste.

mine alene i de smale gatene om kvelden, mens jeg hørte på hele musikkalbum. Men jeg hadde helt glemt den konstante eimen av urin som akkompagnerte dem. Jeg vet ikke hva som blir og hva som blir borte. Man vet jo ikke det man ikke vet. I denne seleksjonen av såkalte episodiske minner, så er det heller ikke klart for meg hvorfor hjernen min innkoder ett narrativ og ikke et annet. Husker jeg helt feil, eller husker jeg bare ikke alt?

Forestill deg at du sitter i en ring med flere andre. Du begynner å fortelle en historie, og samtidig som at denne skal passere uforandret gjennom flertallige ulike ledd, prater dere kanskje om andre ting samtidig. Når historien til slutt fortelles, vil du nok legge merke til et par justeringer. Slik kan det kanskje tenkes at det fungerer oppi hodet også. For til tross for at vi ikke husker alt, prøver vi likevel så godt vi kan å lappe sammen de bitene vi har til et narrativ av mening. De falske minnene forekommer simpelthen fordi hjernen ikke har direkte tilgang til den fullstendige sannheten.

Foredlet fakta Hukommelse kan forstås som et resultat av tre trinn: Innkoding, lagring og gjenhenting. Det mest vesentlige trinnet, for å senere kunne si at en husker noe må dermed være at man fikk det med seg i utgangspunktet. Kanskje har det altså mindre å gjøre med selektiv hukommelse, og mer å gjøre med selektiv eksponering? For når mennesker bombarderes av titusener av stimuli hver dag, sier det seg kanskje selv at ikke alt er like viktig for hver enkelt, og at noe må velges bort.

Nostalgi og samfunnet I boken Why I’m No Longer Talking to White People about Race, så skriver forfatteren Reni Eddo-Lodge om faren et samfunn står overfor når vi er sammen om å rosemale fortiden, og om nostalgien vi står overfor når vi frykter at noe som har vært, ikke kommer til å være der i fremtiden. I boken legger hun fram to eksempler. Det ene er «the fear of a black planet» og det andre er «the white working class». Frykten for en svart planet er frykten for at konsekvensene av multikulturalisme og innvandring kan komme til å endre den britiske kulturen for godt. Hvite briter har et minne om en engelsk storhetstid in mente. En tid som, mener hun, egentlig aldri eksisterte. Denne tiden er tiden hvor solen aldri gikk ned i det britiske imperiet. Det er Shakespeare, te, kongefamilien, og alt annet som man tenker på når man tenker på britisk kultur. I tråd med «rosy retrospection» har mye av det negative i britisk historie prellet av. Det er gjerne det positive fra kolonitiden som huskes, og det negative som forsvinner for å gi

Men nei, jeg ønsker å fokusere på den selektive hukommelsen. Det som skjer etter at informasjonen har brutt igjennom – enten det skulle være av en spesifikk, personlig interesse eller av ren, skjær tilfeldighet. Når du har hørt noe, sett noe, kjent noe, følt noe. Du har båret på dette noe over en periode allerede, helt til du en dag finner det vanskelig, eller umulig, å hente det tilbake. Vi sier vi ikke husker det lenger. Ble det rett og slett for mye å bære på? Selektiv hukommelse går ut på at vi velger hva vi ønsker å huske, og hvordan vi husker det. Det er likevel greit å bemerke seg at dette forekommer på et ubevisst nivå, i tillegg til at tendensen er at negative minner viker for de positive. Kanskje kan man se på dette som en forsvarsmekanisme? Noe som gjør nåtiden litt lettere å håndtere, samtidig som at den fine fortiden gir deg motivasjon for å arbeide mot en minst like fin framtid?

42


nr. 3 2018

43


nr. 3 2018

De

s y v s o s i a l e k l a ss e n e

Hentet fra Mike Savages Social Class in the 21st Century (2015, Pelican).

Eliten Dette er den rikeste og mest privilegerte gruppen i Storbritannia. De gikk på privatskoler og eliteuniversiteter og benytter seg av kulturelle aktiviteter som å høre på klassisk musikk og dra på operaen.

Den etablerte middelklassen Dette er den mest selskapelige og den nest rikeste av klassegruppene. De jobber i tradisjonelle stillinger og sosialiserer med mange forskjellige mennesker, i tillegg til å ta del i et bredt utvalg av kulturelle aktiviteter.

De fremvoksende servicearbeiderne Dette er unge mennesker som både har høy sosial og kulturell kapital – de kjenner mange forskjellige folk, og nyter et bredt utvalg av kulturelle aktiviteter – men de er ikke sikre økonomisk.

Den tekniske middelklassen Dette er en liten, distinkt og voksende ny klassegruppe. De foretrekker mer fremvoksende kultur, som sosiale medier, og omgås mest med de i samme klasse. De jobber i vitenskap og teknologiske yrker og kommer fra middelklassebakgrunner.

Den tradisjonelle arbeiderklassen Denne klassen har den høyeste gjennomsnittsalderen, og det er sannsynlig at de eier sitt eget hjem. De omgås mye blant seg selv og nyter ikke fremvoksende kultur. Jobber i denne gruppen inkluderer lastebilsjåfører, renholdere og elektrikere.

44

De nye velstående arbeiderne Dette er mennesker som er sikre økonomisk, men ikke rike. Denne klassen er sosial, har mange kulturelle interesser og befinner seg i midten av alle klassene når det angår velstand. De kommer mest sannsynlig fra arbeiderklassebakgrunner.

Prekariatet Dette er den mest fattige og mest depriverte sosiale gruppen. Sosialt, så omgås de bare med folk de er like og har ikke mange kulturelle interesser. Mer enn 80% leier hjemmet sitt.


nr. 3 2018

lide av nostalgi og «rosy retrospection». Vi kan kollektivt identifisere oss med en fortid som er grunnet i et selektivt minne om hvem vi var. Dette preger politikken vår hver gang det er en diskurs om hvordan vi som samfunn skal være i fremtiden. I romanen Ignorance skriver Milan Kundera:

rom til et minne om en storhetstid. Et eksempel på hvordan det spesifikke generaliseres kan sees i måten man prater om britisk kultur. Når det snakkes om britisk kultur snakkes det implisitt om spesifikt hvit britisk kultur. Politikere bruker dette i retorikken sin, spesielt i debatter om innvandring. Underteksten er «om vi ikke stopper dette nå, så kommer vi til å miste noe som vi aldri vil få tilbake.»

«Vi vil nok aldri slutte å kritisere dem som forvrenger fortiden, som omskriver og falsifiserer den, som overdriver viktigheten av et aspekt og glemmer å nevne et annet. Kritikken er relevant, men teller ikke for mye dersom man ikke først tar for seg en mer grunnleggende kritikk av menneskets hukommelse som sådan. For hva kan vi egentlig forvente av vår stakkars hukommelse? Den har jo bare kapasitet til å beholde en ussel liten del av vår fortid, og ingen vet hvorfor akkurat denne lille biten huskes foran en annen, ettersom at dette valget tas i det mystiske området utenfor vår bevissthet. Vi vil ikke forstå noe om livet om vi fortsetter å unngå følgende fakta: en realitet er ikke lenger det den var da den var; den kan ikke rekonstrueres. Selv ikke de mest voluminøse arkiver kan hjelpe oss.» (Kundera, 2013; s. 123, i egen oversettelse og kursivering.)

Det andre eksemplet dreier seg om den hvite arbeiderklassemannen. Hodet produserer et bilde av en hvit mann i en blå arbeidsuniform som drar på fabrikken for å arbeide lange timer for lite penger. Mange i England tenker fremdeles på klasse på denne tradisjonelle måten; med arbeiderklasse, middelklasse og overklasse. Mange identifiserer seg med den hvite arbeiderklassemannen i blå arbeidsuniform. I 2016 oppga 60% av briter at de anså seg selv som en del av arbeiderklassen (Eddo-Lodge, 2017, s. 190). Dette er slående, fordi mange av dem som mener de er en del av arbeiderklassen, har kontorjobber og faste inntekter. I en studie bestilt av BBC, fra 2013, så fant forskerne at klasse som fenomen har forandret seg i Storbritannia. Nå gir det ikke lenger mening å snakke om tre klasser, men syv: Eliten, den etablerte middelklassen, den tekniske middelklassen, de nye velstående arbeiderne, de tradisjonelle arbeiderne, de fremvoksende servicearbeiderne og prekariatet. Det stemmer heller ikke at 60% av briter er i arbeiderklassen, eller blant de laveste klassene. Bildet av arbeideren er ikke en hvit arbeiderklassemann med caps. Det er en svart kvinne med barnevogn. Ved å holde fast på et utdatert bilde av klasse, så får man et feil bilde av hvem som taper i samfunnet.

I vår egen historie og nåtid er vi alltid på slutten av historien – både som individer og som samfunn. Det som skjer om ett minutt, om en time, i morgen, har aldri skjedd før. Vi har bare fortiden og hukommelsen vår å navigere etter. Og dette er det som skjer ved slutten av historien: Livet flasher i revy.

Poenget med å dra fram disse eksemplene er å peke på at samfunnet kan også kollektivt kan

Catherine Sykes går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi & Katarina Giskegjerde Rød går 3. semester på bachelor i psykologi

Referanser Gilhooly, K., Lyddy, F., Pollick, F. (2014). Cognitive psychology. Birkshire: McGraw-Hill Education Eddo-Lodge, R. (2018). Why I’m No Longer Talking To White People About Race (expanded edition). London: Bloomsbury Publishing Kundera, M. (2003). Ignorance. London: Faber and Faber

45


no ns e An

nr. 3 2018

U1 SV FF

EILERT SUNDTS HUS KAFÉ HVER DAG BAR FREDAG

11 - 1 6 17 - 0 2

Send mail til blimed@svff.no for å bli med!

46


nr. 3 2018

T E K S T K J E R S T I H A LVO R S E N

Dårlig avtale Høsten 2008 lånte jeg en navnløs, lefsete øredobbene mine, som om jeg skulle slåss. bok fra biblioteket på Tranby ungdomsskole. Jeg strente bort og la fram saken min ganske Boka gjorde så sterkt inntrykk at da jeg leste nøkternt. Skrive, sa jeg. Litteratur. den ut, bestemte jeg meg for å selge sjelen for

En sjel, takk, sa Djevelen, og dyttet

å bli best til å skrive. Jeg hadde tre i norsk

noen sammenstiftede vilkår mot meg. Jeg

og uutredet dysleksi. På orddiktat kunne

skummet gjennom dem mens han noterte i

jeg for eksempel stave ordet «foreløpig», en feminint beige moleskine. Jeg skrev under slik: «fårelubi». Jeg leverte stiler blottet for med den krokete gutteskriften min. henholdsvis struktur og inspirasjon. Aldri

Fint, sa Djevelen. Alder på deg, da?

mer, tenkte jeg. Jeg la boka i innleveringsluka,

Tretten, sa jeg.

og venta på at det skulle ringe inn.

Jeg trenger hjemmenummeret ditt, sa

I utkanten av skolegården, nær Coop- han. Han noterte det i moleskinen.

butikken vi ikke fikk gå inn i mer enn tre elever av gangen, hadde Djevelen satt opp en liten I KRL-timen etter storefri, var håndskriften sjappe. Det ville nok ikke passert i dag, men i

min dramatisk forandret. Snirklete og vakker

2008 var det ingen som reagerte på det.

som i en eventyrprinsesses selvmordsbrev. De

Jeg ba venninna mi Malin om å holde neste dagene prøvde jeg å kjenne etter, men

47


nr. 3 2018

følte meg verken tyngre eller lettere. Jeg gikk

på psykologistudiet gikk bra. Først da jeg

til datarommet ved kantina og søkte på Klara skulle begynne å lære meg terapi, jobbe i Klok. Det stod: I dag kan mange mennesker leve

relasjon og så videre, møtte jeg problemer.

godt uten sjel. En del opplever også økt livskvalitet. Ta

En dag jeg var hjemme i Lier for å

kontakt med helsesøster hvis du er i tvil. Men jeg var spise søndagsmiddag, lette jeg etter sjelen i ikke i tvil. Jeg skrev bedre. Norsklæreren min

skoesken for attester og forsikringsbevis, men

Claus ble helt fra seg, han leste stilene mine fant den ikke. Jeg spurte mamma om hun høyt for klassen. PP-tjenesten fikk selvfølgelig hadde sett sjelen da de rydda i kjellerboden. æren, enda jeg ikke hadde noe med dem å Nei, sa hun, du må holde orden på sånt selv. gjøre.

Senere fant jeg kvitteringen for sjelssalget, med datoen og den krokete underskriften. Jeg

Å ikke ha sjel var faktisk en fordel i mange la to og to sammen. sammenhenger. Jeg ble vant til det, glemte det egentlig litt. Jeg ble beryktet for Jeg gikk til fastlegen min på SiO, Kvamme, og forutsigbare, men teknisk imponerende beskrev situasjonen. Han fant e-journalen og klarinettsoloer i korpset. Jeg gikk fra tre til sa: Det står her at du ikke har hatt sjel siden fem i norsk. Da tiendeklasse var over, holdt 2008, stemmer det? jeg tale. Alle klappet.

Det bekreftet jeg. Jeg har ikke tenkt på

Heller ikke i romantiske relasjoner det på flere år, sa jeg.

var det et problem – de ruslet og gikk, og når det var over, var det over, og det tok

Det kan ha noe med saken å gjøre, sa

han bare. Da han tastet inn referatet, brukte

meg nøyaktig fem virtuose klarinettsoloer å han bare pekefingrene. komme meg videre. Selv de første tre årene

48


nr. 3 2018

Jeg bestemte meg for å kjøpe sjelen min

Hør her, sa jeg. Jeg kan umulig ha hatt

tilbake. Djevelen hadde lagt om nettsida. Det samtykkekompetanse til å selge sjelen da jeg var nesten umulig å finne telefonnummer til

var tretten.

kundeservice. Alt var lagt opp sa du skulle

klikke deg inn på spørsmålet du hadde,

kontaktet for bekreftelse. De syntes bare det

Da sa hun at foreldrene mine ble

og lese en instruksjon. Omsider fant jeg et var fint med en kunstner i familien. Sjeler har telefonnummer. For henvendelser om en allerede vi nok av! hadde de sagt. solgt sjel, tast 4. De spilte Röyksopp som kømusikk. Kvinnen i den andre enden var

Jeg bestemte meg for å gjøre det beste ut

selvfølgelig svensk. Jeg fortalte henne at siden

av det. Hadde jeg noe valg? Jeg slutta på

det var gått over ti år siden jeg solgte sjelen, psykologi, begynte i reklamebransjen i hadde jeg ikke all dokumentasjonen her og nå.

stedet. Jeg oppsøkte en støttegruppe for

Är du nöjd med tjänsten fram till nu? folk med uavklart forhold til manglende

spurte hun.

sjel. Der møtte jeg Lasse. Vi begynte å leve

sammen, i et forutsigbart og litt følelsesløst

Ja og ha, sa jeg. Jeg er overhodet ikke

best til å skrive. Jeg er bare helt grei.

samliv. Noen ganger var det som om vi levde

Svensken kunne fortelle at avtalen parallelt. Det var ingens feil, men handlet

gjaldt eget utgangspunkt.

om tilstanden vi begge hadde. Jeg prøvde å

Hvis det er mulig, vil jeg gjerne ha slå meg til ro med dette.

sjelen tilbake, sa jeg.

Tyvärr, sa hun. Inga själer som

säljs före 2013 kan säljas tillbaka utan återforsäkring.

Kjersti Halvorsen går 8. semester på profesjonsstudiet i psykologi

49


nr. 3 2018

50


nr. 3 2018

D I K T M A I A D A A S VA N D I L L U S T R A S J O N V I N C E N T DA H L G R E N L I M A

Scenen som utspiller seg Scenen som utspiller seg går ubemerket hen Slik tiden går ubemerket forbi oss Fordi vi glemmer å merke oss den

Som kanskje/ kanskje ikke eksisterer Jeg burde tatt med meg mobilen Og husket hvilken blodtype jeg har I tilfelle jeg skulle ramle Og steinen etter Over meg Huske hvordan det var å bevege seg Og for første gang på 11 000 år Bestemme seg for å gjøre nettopp det Da kunne jeg ringt 113 Og bedt dem sende helikopter For «...høyrebenet mitt er klemt under en 11 000 år gammel stein Det er å regne for spontanamputert Jeg husker fortsatt hvordan man hinker Så akkurat det Er ikke helt krise Men jeg flyter utover berget Så husk å ta med blod av typen A/B/0/AB Jeg husker ikke hvilken Så ta med alle fire Eller de dere har Jeg ligger på toppen av Villimsa Og har Våre og Nordsjøen og Sydpolen framfor meg Og/eller bak meg (Det handler mer om semantikk og hvordan man ser det) Og ser opp på himmelen Og venter På å bli hentet (Og på noe annet jeg ikke enda vet hva er)»

Den fiskebåten har ligget der lenge nå Jeg husker ikke lenger om det var jeg som rodde den hit Hvordan jeg kom meg hit Til toppen av denne steinen På toppen av denne øya Lurer på om jeg også vil glemme dette At jeg har klatret opp på en 11 000 år gammel stein Jeg har klatret opp på før Sist jeg satt her var himmelen blå Havet var blått Øynene hennes og Det siste er nok mer en gjetning enn et minne Jeg husker ikke lenger hvem hun var Eller om hun så meg den gangen Så la oss si jeg var alene Også da Om enn bare i tankene Og kanskje bare en liten stund Jeg vender venstresiden til framtiden Og ser fram langs den tidslinjen jeg akkurat har lest om Minnes noe jeg tror jeg har lært At alt er imaginært Jeg tror ikke jeg har noen vansker med det Jeg tror jeg har forsonet meg med Å være alene i mitt eget hode Så lenge jeg holder meg unna laboratoriene

Parentesene ville jeg holdt for meg selv Jeg klatrer ned igjen

Maia Daasvand går 7. semester på profesjonsstudiet i psykologi

51


glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt glemt

Profile for katarinaroed

Speilvendt 3 2018: Glemt  

Speilvendt 3 2018: Glemt  

Advertisement