(Utdrag)
Øya Jeg kan huske rekkverket. Og at mamma la sine hender rundt mine, for å lage en slags hule, før hun blåste varm luft inn i dem. Kinnene hennes var røde og øynene blanke. Hun sa det kom av vinden. Hun hadde på seg den sorte kåpen som rakk til anklene, og pappas lue, den himmelblå. Huden i det smale ansiktet var myk og glatt, spesielt midt på kinnet, der jeg kysset henne når jeg fikk sjansen. – Fryser du? spurte hun etter en stund – Nei, ikke så veldig, svarte jeg, selv om det kjentes ut som om vinden skulle blåse oss overende. Jeg hadde spart på tingene jeg skulle fortelle henne inni meg. I dagevis hadde jeg gått og pugget, på vei fra skolen og om kveldene da jeg lå i sengen. Luket bort det som kunne kjede henne. Jeg måtte ikke glemme noe. Min vakre mamma, med den tynne kroppen som alltid var pakket inn i store gensere. Klær som skjulte min egen, fine mamma, slik at det bare ble vanskeligere og vanskeligere å nå inn til henne. Kjenne huden hennes mot hendene mine, pannen min mot halsen hennes, som når jeg krøllet meg oppi fanget hennes inne i stuen. – Se, Anna, kunne hun si og peke på et bilde i avisen. Da hørte jeg hjertet hennes inn i øret, og brystet blåste seg opp og mot nesetippen min, som jeg alltid trykket hardt inntil henne. Jeg ville bli liggende tett inntil henne for alltid, smelte inn i henne, men snart kom hun til å forsvinne opp trappen; kanskje i kveld, kanskje i morgen, ville hun gå opp trappen og forvandles til en skygge bak døren. 169