Innledning

Mitt første politiske verv, i Bergens Unge Høyre, påtok jeg meg i 1978. Det er nå 45 år siden. Jeg har fått sitte på første rad i mange av disse årene, som aktiv politiker, med god utsikt til samfunnsutviklingen. Og i flere av årene har jeg også vært så heldig å få ha en hånd, ja kanskje til og med to, på rattet. Det vi har opplevd i Norge disse årene, har vært mer spektakulært enn i de aller fleste andre land.

Petroleumsnæringen var i 1978 så smått i gang med å gi et høstbart overskudd for samfunnet. Næringen, og overskuddet, skulle i årenes løp bli veldig mye større, skape store mengder godt betalte jobber og gi norske politikere et handlingsrom de fleste andre kan misunne oss. Bare i de årene jeg var statsminister, fra 2013 til 2021, økte markedsverdien av Statens pensjonsfond, vår felles sparekonto, fra litt over 5 000 til nesten 12 000 milliarder kroner.1

I 1978 var de norske kvinnene på full fart inn i arbeidslivet. Det var en rettmessig og viktig frigjøring for den enkelte kvinne, men skulle også gi et stort løft for det norske samfunnet. Hundretusenvis av kvinner gikk fra å være hjemmearbeidende og forsørget av sin mann, til å bli aktive bidragsytere til verdiskaping, vekst og velstand for oss alle.

Og i årene etter 1978 gjorde datamaskinene sitt inntog i norske hjem og på norske arbeidsplasser. Ny teknologi og ny kunnskap på en rekke områder skulle bidra til at vi fikk gjort mye mer på den tiden vi var på jobb. Vår økte effektivitet løftet vår felles levestandard betydelig.

Disse tre store trendene har endret vår hverdag og de har endret Norge. Den teknologiske utviklingen har vært global, men landene har i ulik grad klart å nyttiggjøre seg den. Kvinners frigjøring har vi heldigvis sett i mange land, men fortsatt holdes kvinner utenfor flere steder, noe det betales en høy pris for i de landene det gjelder. At så mye petroleum var å finne utenfor Norges kyst, må vi innrømme var flaks. Men det var ikke flaks at vi ble så dyktige til å utvinne og forvalte disse ressursene. Vi har altså både globale trender, egen innsats og kloke valg å takke for de positive endringene vi har fått oppleve disse tiårene.

For noen, særlig ufaglærte, har denne store omstillingen vært vanskelig, men for nordmenn flest, og for samfunnet som helhet, har disse tre store trendene bidratt til at vi i dag lever mye bedre liv enn vi gjorde i 1978. De fleste år har det meste blitt litt bedre enn det var i fjor. Slik har vi blitt vant til at det skal være.

Men vil denne utviklingen fortsette også de neste 45 årene?

Er vårt samfunn forberedt på hva omstilling bort fra en superlønnsom næring som petroleumsnæringen innebærer?

Innser vi hva det betyr når hver sysselsatt skal forsørge stadig flere, eller når vårt teknologiske forsprang innhentes av andre land?

Når vi ser fremover, må vi også spørre oss hva klimaendringene, den økte spenningen i verden, krigen i Europa og krigsfaren internasjonalt vil bety for oss − og om det er andre store trender som vil påvirke oss.

Dette er blant spørsmålene jeg ønsker å stille i denne boken.

Som politiker reiser jeg mye og møter mange ulike mennesker, både folk som har hatt stor suksess og folk som strever med å mestre hverdagen; mennesker som har fått det beste utgangspunktet i livet og mennesker som har fått et vanskeligere utgangspunkt enn de fleste av oss. Møtene er som oftest både morsomme og hyggelige. Jeg synes det er imponerende hvordan folk byr på seg selv, ofte med et stort pressekorps til stede, men det viktigste for meg er likevel at møtene er lærerike. For i bakhodet mitt ligger disse store spørsmålene hele tiden og kverner: Hvordan mestrer de omstillingene som er nødvendige allerede i dag? Hva tenker de om fremtiden? Hva er det som blir vanskelig fremover? Hvem vil bli mest utsatt? Hvor ligger mulighetene vi må gripe?

Jeg har ikke alle svarene, men håper å få flere med i diskusjonen, både de som diskuterer politikk hver dag, og de som utveksler noen synspunkter over middagsbordet eller ved kaffeautomaten på jobb; de som hadde sitt første politiske verv på slutten av 1970-tallet, som jeg, og de som spent går til sitt første styremøte i et ungdomsparti i 2023. Kanskje særlig de sistnevnte. De skal tross alt leve det meste av sine liv i det samfunnet vi former med de beslutninger vi tar i dag.

Når vi stiller oss disse spørsmålene, er det viktig at vi har et åpent sinn for hvilke svar de kan bringe. De som ser oss politikere mest i TV-debatter, synes nok ikke at vi fremstår med særlig åpne sinn. I disse debattene er tema og deltakere ofte nøye utvalgt av redaksjonene for å gi harde motsetninger og tøffe diskusjoner. Da kan det nok virke plent umulig at vi noen gang skulle ha ment noe annet, eller noen gang vil komme til å mene noe annet, enn det vi mener akkurat der og da.

Et av mine viktigste budskap med denne boken er at politikere bør mene noe nytt oftere. Politikk må hele tiden være i endring, ikke for å snu kappen etter vinden, ikke for å forsøke å mene det som til enhver tid oppfattes som populært, ei heller for å mene noe før valg, for så å mene noe annet etterpå. Politikk må være i endring fordi verden er i endring. Teknologi endrer seg. Økonomien endrer seg. Familiemønstre endrer seg. Normer endrer seg. Det skaper stadig nye utfordringer som krever stadig nye politiske svar.

I de fleste partier er det ofte skepsis til slike endringer. Det gjelder også mitt parti. Det hevdes gjerne, i alle partier, at man med nye standpunkt beveger seg bort fra partiets verdier og ideologi. Jeg er uenig i det. Politiske partier − og politikere − som ikke endrer seg i takt med tiden, går ut på dato. Det er fullt mulig å holde fast ved partiets verdier og ideologi, samtidig som man stadig ser etter nye måter å nå målene på.

Frihet har alltid vært en viktig verdi for Høyre. I tidligere tider var frihet mer eller mindre ensbetydende med fravær av regulering, byråkrati og tvang. Terskelen inn i arbeidslivet var lav, og det var bruk for de aller fleste som kunne og ville ta i et tak. Vårt moderne samfunn er helt annerledes. Det blir stadig vanskeligere å leve reelt frie liv uten å ha et dokument i hånden som viser en arbeidsgiver at du er akkurat den personen de ser etter. Hvem eller hva arbeidsgivere ser etter, kan attpåtil endre seg flere ganger i løpet av et yrkesliv.

Vi som er opptatt av frihet har derfor de siste tiårene jobbet mer og mer med politiske løsninger som skaper muligheter for alle. Noen av disse løsningene kan virke fremmede for de som er vant til å tenke at en minst mulig stat gir mest mulig frihet. Men for meg har det vært viktig å stille spørsmålet: Hvordan må vi innrette politikken i dag og i morgen for at flest mulig skal kunne leve reelt frie og selvstendige liv?

Jeg mener at dette også utgjør kjernen av Høyres konservative ideologi. Konservative har ikke et stivnet idealsamfunn som vi skal strebe etter, koste hva det koste vil. Vi tror på de små skritts forbedringer, med utgangspunkt i det samfunnet vi har i dag og med vekt på å beholde det som fungerer bra og endre det som fungerer dårlig. Og vi tror på generasjonsperspektivet: Vi i vår generasjon skal ikke dekke våre behov på bekostning av mulighetene til de som kommer etter oss. Tvert imot skal vi alltid ta sikte på å overlate samfunnet til våre barn i litt bedre stand enn det var da vi overtok det fra våre forgjengere.

For meg har det ofte falt naturlig å tenke at nye tider må gi nye svar, men også jeg har hatt behov for noen vennlige påminnelser opp gjennom årene. I 1989 var jeg helt fersk stortingsrepresentant og medlem av finanskomiteen. En av mine første oppgaver var å skrive Høyres merknader til en stortingsmelding om strukturpolitikken på finansmarkedet. Det var mer spennende enn det høres ut som. Reguleringene av kapital over landegrensene ble gradvis opphevet på denne tiden. Teknologien var i endring. Norske banker møtte stadig mer internasjonal konkurranse. Jeg tok fatt på oppgaven og skrev merknader basert på Høyres tradisjonelle politikk på dette området, det vil si friere konkurranse og mindre reguleringer. Ganske gode merknader, syntes jeg selv. Daværende finansminister Arne Skauge fra Høyre var ikke like imponert, men han tok seg tid til å forklare meg hvorfor han mente at nye tider krevde at vi i Høyre måtte revurdere noen av våre gamle standpunkter. Det var nødvendig, mente han, for at vi fortsatt kunne ha sterke og gode norske banker i en ny tid. Merknadene mine ble altså ikke noe av, men jeg har mange ganger senere tenkt tilbake på dette som en lærerik episode. Det er bra med et prinsipielt utgangspunkt, men det kan bære galt av sted hvis man ser bort fra de praktiske konsekvensene eller ikke tar inn over seg at omstendighetene har forandret seg.

En annen slik episode jeg ofte tenker tilbake på, var da kommunalkomiteen på Stortinget hadde høring om forslag knyttet til arbeidsinnvandring.2 Bakgrunnen var mangel på arbeidskraft, noe som skapte store problemer for mange bedrifter og offentlige tjenester. Dette var allerede for 22 år siden, men spørsmålet kommer etter alt å dømme til å bli et av de viktigste i norsk politikk i tiårene fremover. En av innlederne var Kjell Roland, forsker ved ECON. Han var opptatt av at det fremover ville bli vanskelig å begrunne nødvendige prioriteringer mellom gode formål med mangel på penger. I stedet for å diskutere kronebruken mente han at vi burde være mer opptatt av hodebruken. Helt konkret foreslo han at veksten i offentlig sysselsetting, i prosent, ikke skulle være større enn veksten i arbeidsstyrken. En slik regel skulle tvinge frem en mer rasjonell bruk av arbeidskraften.

For meg var dette en ny måte å tenke på. Arbeidsinnvandringen som fant sted det neste tiåret, gjorde riktignok problemet han beskrev, mindre akutt. Innvandringen førte imidlertid med seg andre problemer og var bare en midlertidig løsning. Likevel har jeg hele tiden hatt hans innlegg med meg i tankene. Hvis mangelen på arbeidskraft er hovedutfordringen for Norge i det lange løp, så betyr det veldig mye for vår felles velferd hvor flinke vi er til å være mest mulig effektive de timene vi er på jobb, og dette gjelder særlig hvis alt går bra i Norge fremover og vi unngår ny arbeidsledighet. Derfor har jeg alltid vært tilhenger av reformer − av å digitalisere slik at det er færre som flytter papirer, av enklere regler og mindre byråkrati, av nye måter å jobbe på, innovasjon og utvikling.

I budsjettdokumenter kan det argumenteres med at dersom nivået på en trygdeordning økes eller senkes med et gitt beløp, gir det så og så mange flere eller færre på trygd. Min erfaring er at årsakene til utenforskap er mye mer sammensatt. Gjennom en rekke møter med mennesker, bedrifter og organisasjoner i årene etter valgnederlaget i 2005, så jeg dette tydeligere. Det finnes så mange grunner til at folk står utenfor arbeidslivet. Det kan skyldes språkproblemer, manglende integrering, hull i CV-en, dårlig psykisk helse, fysiske problemer, funksjonsnedsettelse, rus, lav kompetanse og alle mulige kombinasjoner av dette.

Historiene jeg fikk høre, var alle så forskjellige og unike. Likevel har vi altfor få veier inn igjen i arbeidslivet. Da forventes det plutselig at det samme skal fungere for alle. Disse møtene berørte meg sterkt, og det gjorde at en av de viktigste oppgavene for meg ble å hjelpe flere mennesker med å finne en vei tilbake som fungerer akkurat for dem. Jeg så et klart behov for å fornye Høyres politikk på dette området, slik at flere kunne lykkes med å mestre livene sine.

Som ung politiker leste jeg med stor glede Høyre-nestor Sjur Lindebrækkes bok Veien videre. Den ble gitt ut i 1973, da Lindebrække var 64 år gammel. Likevel var det en bok som inspirerte til å tenke over hvordan samfunnet skulle møte morgendagens utfordringer. Da jeg bestemte meg for å skrive denne boken, hadde jeg hans gamle bok i tankene. Selv om min fortelling nødvendigvis må være ganske annerledes, og fullt og helt min egen, håper jeg boken min kan inspirere noen, akkurat slik hans bok gjorde med meg for omkring 45 år siden. Hva tror vi vil prege Norge og verden de neste 45 årene? Hva må vi gjøre i dag for at folk skal kunne mestre hverdagen og oppleve frihet på tross av endringene som kommer? Det er spørsmål som disse jeg ønsker å diskutere i denne boken.