Forord

I NORGE REFERERER man ofte til Russlands invasjon i Ukraina fra 2022 som krigen. I virkeligheten har Russlands krig med Ukraina vart mye lenger. Den er en del av en væpnet konflikt som begynte for over åtte år siden, da Russland okkuperte og annekterte Krymhalvøya og startet en krig i den østlige regionen Donbas.

Om man ser nøye etter, har konflikten røtter tilbake til 2000-tallet. Russland benyttet seg da av en svært aggressiv økonomisk og kulturell politikk overfor Ukraina. Det er også mulig å gå lenger tilbake, til det harde 1900-tallet under sovjetisk kontroll. Eller enda lenger, til århundrene før og Det russiske imperiets ekspansjon inn i Ukraina. Noen trekker til og med linjene helt tilbake til 1169, da fyrst Andrej Bogoljubskij raserte Kyiv og flyttet hovedstaden til russiske Vladimir-Suzdal.

Med andre ord: Russlands interesse for Ukraina har en lang historie.

For Russlands nåværende president, Vladimir Putin, har Ukraina vært en besettelse. Han har gjort det klart at Ukraina ikke skal ut av Moskvas interessesfære så lenge han er president. I løpet av hans 22 år lange regjeringstid har det vært mange forsøk på å undergrave Ukrainas legitimitet som en selvstendig nasjon. Ukraina, direkte oversatt som landet på grensen, er i Russland redusert til kun det: et viktig

grenseområde uten egen kultur og identitet. Det ukrainske språket omtales som en russisk dialekt, mens ukrainere egentlig bare er dumme, bakstreverske og naive lillerussere som ikke vet sitt eget beste. Slik har de blitt fremstilt i sovjetisk og russisk populærkultur og historieundervisning i mange tiår.

Ukrainas forsøk på å bygge en selvstendig nasjon har samtidig blitt stemplet som farlig ekstremisme. Gamle påstander om ukrainsk fascisme og antirussisme ble gjentatt i 2014, etterfulgt av anklager om et kommende folkemord mot landets russisktalende befolkning. Dette ble rettferdiggjøringen Russland brukte samme året for å okkupere og annektere store deler av Ukrainas territorium.

I tiden før den siste invasjonen, fra 24. februar 2022, ble Russlands retorikk enda mer aggressiv. I et pseudohistorisk essay, som ble publisert på Kremls nettsider i juli 2021, argumenterte Putin blant annet for at Ukraina ikke har en historie som et uavhengig land, og at landet bare kunne eksistere om det fortsatte sitt nære forhold til Russland. Ukraina, påstod han, var en uatskillelig, mindre del av en større russisk enhet.

Ideen om at ukrainsk historie og språk er del av Russland, er ikke helt fremmed i Norge. Ubevisst har vi omtalt og diskutert Ukraina ut ifra det russiske premisset: Eldre ukrainsk historie starter for eksempel med det russiske Kievriket, og inntil nylig var det vanlig å transkribere ukrainske egennavn fra russisk.

Dette er nå i endring. Rett før den russiske invasjonen begynte NRK å omtale ukrainske personer og stedsnavn med ukrainsk stavelsesmåte: Kiev har blitt Kyiv. Det har oppstått en stor interesse for ukrainsk historie, mennesker og kultur.

Ukraina er verken et «sterkt splittet land» eller et land som kan forklares med én setning om etniske og språklige motsetninger. Det er et land befolket av mennesker med

en lang historie, en rik kultur og mange regionale, etniske, språklige og nasjonale former for identitet.

Til tross for ulikhetene og problemene som oppstår i alle land av en viss størrelse (og Ukraina har over 44 millioner innbyggere), har ukrainerne klart å stå sammen, gang på gang, når de har vært truet av en felles fiende. Det vitner ikke bare om at de har en sterk fellesskapsfølelse, men at deres identitet også har blitt sterkere med alle utfordringene de sammen har stått overfor.

Siden februar 2022 har de stått overfor den største krigen i Europa siden andre verdenskrig. Hvordan den væpnede konflikten vil ende, er fremdeles for tidlig å si, men en ting er sikkert: Verden har åpnet øynene for ukrainernes samhold og styrke i møtet med en av verdens største militærmakter. Hvor dette samholdet og denne styrken kommer fra, samt den historiske opptrappingen av konflikten som nå påvirker alle våre liv, finner du i denne boka.

Oslo, juni 2022