En lang og omstridt historie

År 430. VED EN ELVEBREDD langt inne i Øst-Europa lå et myrlendt landskap, i en skog så tett at den hindret menneskelig aktivitet. Foruten noen finsk-ugriske folkegrupper som brukte elva til å reise mellom mer interessante steder, var det få mennesker i området. Slik skulle det fortsette i over syv hundre år, inntil et lite trefort dukket opp i 1147. To hundre år senere begynte den lille bosettingen endelig å få regional betydning. Stedet ble oppkalt etter elva som rant gjennom det: Moskva.

På den høyre bredden av elva Dnipro derimot, om lag 750 kilometer sørvest fra myrlandskapet, lå en by som hadde regional og internasjonal betydning allerede på 400-tallet. Man har funnet spor etter permanente bosettinger i området så langt tilbake som i paleolittisk tid (15–40 tusen år siden), men det skal ha vært en gang mellom år 430 og 482 at den myteomspunne fyrsten, Kyj, grunnla byen ved Dnipros elvebredde.1

Opphavet til Kyiv har, som så mye annet i ukrainsk historie, vært et heftig debattert tema. Ikke minst mellom ukrainske, sovjetiske (og etter hvert russiske), tyske, polske og skandinaviske historikere. Vi vet at Kyiv dukket opp lenge før Moskva, i den sørlige delen av Polissia-regionen. Dette er

et stort belte med frodig blandingsskog i lavlandet mellom dagens Belarus og Ukraina. Området hadde lenge vært brukt av forskjellige baltiske, slaviske og finsk-ugriske stammer, som livnærte seg av svedjebruk, fiske og handel. Selv om det har vært mange forsøk på å identifisere hvilke folkeslag som var hvor først, har man ikke blitt enige. Mest sannsynlig var de forskjellige gruppene en blanding av ulike folk, og hadde mange familiære og kulturelle bånd, allianser og konflikter seg imellom.

Man vet lite om fyrst Kyj, som byen skal ha tatt navn etter, eller søsknene hans Sjtsjek, Khoryv og Lybid. Vi vet verken hvor de kom fra, hvem de var, eller om de i det hele tatt har eksistert.2 Det vi imidlertid vet, er at det var lurt å opprette en by på det bakkete området på Dnipros høyre bredd – ikke langt fra overgangen mellom blandingsskogene i nord og steppelandet lenger sør. Her kunne byens innbyggere kontrollere skipstrafikken og forsvare byen mot angrep.

Da Romerriket gradvis gikk i oppløsning på 400-tallet, ble ferdsel på Middelhavet farligere. Fra 700-tallet benyttet derfor skandinaviske handelsmenn seg av klinkbygde trebåter med lav kjøl, slik at de kunne finne tryggere reiseruter til handelsbyen Konstantinopel, via elveleiene i Øst-Europa. Elva Njoman tok skandinavene fra Østersjøen inn til Polatsk i dagens Belarus. De beveget seg til fots over til Dnipro og reiste videre med båter, ned langs elva, over 2200 kilometer til Svartehavet. Herfra kunne de seile til Konstantinopel. Turen kunne ta opp mot et år, så man trengte et sted å overvintre. For dette var Kyiv et godt egnet sted. De hadde tilgang på skog og materialer, og de kunne handle med lokalbefolkningen mens de var der. Fra 800-tallet hadde byen vokst til å bli et globalt sentrum for handel og hovedstaden i Kyivriket – den første sikre statsdannelsen innenfor Ukrainas moderne grenser.

Rus

Den norske betegnelsen Kyivriket er noe misvisende, for den utelater betegnelsen rus. På ukrainsk kalles riket Kyjivska-Rus, hvor rus er betegnelsen for området og folkene som var under Kyivs og Rurik-slektens herredømme.

Det er mange teorier om hvor ordet rus kommer fra.

Den teorien som oftest fremmes i Vest-Europa og Skandinavia, og i senere tid også i Ukraina, er at rus enten kommer fra det finske ordet for svensker, ruotsi (ordet stammer fra Roslagen – et kystområde nord for Stockholm). Eller fra de svenske ordene ropsmenn eller ropskarlar, som betyr sjøfarere eller roere.

Siden denne teorien implisitt viser at Rurik-slekten og ruserne egentlig kommer fra Vest-Europa, har det blitt lansert andre teorier for å vise at rus egentlig har opphav i Øst-Europa. Rus skal komme fra et folkeslag lenger sør for Kyiv, muligens øst for Azovhavet.3

I dag er Rus en del av navnet på Bela-rus og Rus-sland.

Det er et problem at moderne historikere ofte refererer til Kyivriket eller Rus som Kyiv-Russland eller Russland, og folket som bodde der for russere, og ikke rusere. Det er misvisende og blander sammen historiske og moderne betegnelser.4

Russlands krav på å være den eneste arvtageren etter Kyivriket har gått så langt at Russland i februar 2022 begynte å trykke historiebøker for skolen hvor navnet Kyivriket (Kyiv-Rus) er fullstendig fjernet. Riket skal bare kalles for Rus. 5

En av de store uenighetene om denne perioden har vært hvilken rolle skandinavene hadde for utviklingen av riket.

Var de stormenn, invitert av lokalbefolkningen til å herske over de lokale folkeslagene? Og var den myteomspunne lederen deres, Rurik, fra Skandinavia? Eller hadde de en mindre viktig rolle i opphavet til og utviklingen av Kyivriket? Det vi vet, er at det var en form for samspill mellom lokale og skandinaviske folkeslag: at de første generasjonene med herskere i Rurik-dynastiet hadde skandinaviske navn, og at det var tette bånd mellom de skandinaviske og lokale kongehusene.6 I hvilken grad fyrstene identifiserte seg som skandinaver eller slavere, og akkurat når identiteten som ruser ble rådende, er mindre klart. Men også her kan vi med stor sannsynlighet slå fast at identitet og tilhørighet var flytende, og det varte ikke lenge før skandinavene hadde blitt fullstendig integrert inn i de lokale fyrstedømmene.

Kyivriket hadde sin gullalder på 900- og 1000-tallet. Volodymyr den store tok den ortodokse kristendommen til Kyiv i 988, i et forsøk på å knytte tettere bånd til Konstantinopel. Under sønnen hans, Jaroslav den vise, utviklet riket seg kraftig. Nye byer og forsvarsverker dukket opp, samtidig som satsing på religiøse institusjoner førte til utbredelse av skrivekunsten og nye kulturelle retninger innen arkitektur og ikonografi.7

Lenger sør for beltet med blandingsskog ligger Den eurasiske sletten – et åpent steppelandskap på begge sider av Dnipro. Sletten strekker seg fra dagens Romania og langt inn i Asia, og den har hatt stor betydning for slavisk og europeisk historie. En teori er at slaverne er etterkommere av de iranske folkeslagene skytere og sarmatere, og under den store folkevandringstiden (ca. 375–568) flyttet store grupper av hunere, gotere og andre folkeslag gjennom området. I Kyivrikets levetid (ca. 800–1240) var spesielt tyrkiske nomadiske grupper, kjent som petsjenehere og polovetsere,

en maktfaktor. På grunn av den store bevegeligheten slet Kyivrikets herskere med å bygge stabile relasjoner med rytterfolkene, og en stor del av militæret var derfor rettet mot å forsvare byer og handel langs Dnipro mot anfall fra steppen.8

For herskerne i Kyivriket var imidlertid indre konflikt den største utfordringen. Strid mellom Ruriks etterkommere var utbredt, og de lokale fyrstene var ofte i blodig konflikt med hverandre. I rivaliseringen allierte de seg like lett med bystater i Kyivriket som med andre folkeslag. Stadige angrep på det symbolske senteret Kyiv gjorde at hovedstaden gradvis mistet makt på 1100-tallet. Nye maktsentra dukket opp i rikets periferier i nord (Novgorod), øst (Vladimir-Suzdal) og vest (Halytsjyna-Volynja).

Tre moderne nasjoner legger krav på Kyivriket som sitt historiske opphav: Ukraina, Belarus og Russland. Disse tre landene har prøvd å fremheve forskjellige bystaters betydning i riket. Ukrainske historikere har trukket frem at Kyiv og andre viktige byer i Kyivriket, som Tsjernihiv, Volodymyr og Perejaslav, ligger innen Ukrainas grenser. Belarus har argumentert for at de rusiske byene Polatsk, Pinsk og Turaw hadde en egen (proto-belarusisk) identitet, og var en nesten uavhengig del av Kyivriket. Russland derimot prøver å legge krav på hele Kyivriket, fordi byene Ladoga og Novgorod hadde viktige posisjoner på 700–800-tallet. Andrej Bogoljubskij raserte i tillegg Kyiv og flyttet hovedstaden til Vladimir-Suzdal i dagens Russland i 1169. Ukrainske historikere argumenterer imidlertid for at Halytsjyna-Volynja i dagens Ukraina var enda viktigere enn Vladimir-Suzdal.

Ukraina og ukrainer

Vi finner ordet ukrajina for første gang i en historisk tekst fra 1187. Da var ordet kun en betegnelse for grenseområde. U kan oversettes som på eller i, og kraj betyr område eller territorium. På ukrainsk betyr også ordet krajina – land. Med andre ord kan Ukraina oversettes som landet på grensen.

Det var først på 1500-tallet at polakkene begynte å referere til Ukrajina for området rundt Kyiv og Tsjernihiv. Og kosakkene på den eurasiske steppen kalte området de bodde på, for Ukraina fra 1600-tallet.

Ukraina gikk gradvis over til å bli en betegnelse for alle områdene der det bodde ukrainere – det vil si mennesker som snakket rutensk/ukrainsk – på 1800-tallet. Og med fremveksten av nasjonale uavhengighetsbevegelser under første verdenskrig ble konkrete landområder knyttet til uttrykket.9

På 1220-tallet dukket et nytt og militærstrategisk overlegent folkeslag opp på Den eurasiske sletten: Mongolene hadde erobret store områder fra Kina inn i området rundt Det kaspiske hav og hadde innlemmet en rekke folkeslag på veien. Fra midten av 1230-tallet beveget de seg inn i Europa, hvor de underla seg store deler av Rus. I 1240 raserte de Kyiv, en hendelse som markerer slutten på Kyivriket. Det er stor uenighet blant historikere om effekten av mongolenes om lag 240-årige overherredømme etter dette, men vi vet at de introduserte Rus for ny sivil og militær teknologi, og at den ortodokse kirken vokste seg sterkere. Samtidig ble sentrale rusiske byer tynget ned av skattlegging, mens perifere bystater fikk nye allianser.10

Fra 1300-tallet vokste tre geografiske områder frem, som har fått betydning for tre politiske, språklige og kulturelle retninger:

I øst ble de største delene av Kyivriket kjent som Store-Rus. Dette området var lenge under Mongolenes herredømme, og da imperiet splittet opp, dukket Moskva opp som en regional styresmakt.

I nord var den minste delen av Kyivriket, kjent som HviteRus. Dette ble en del av Storfyrstedømmet Litauen og er det historiske opphavet til den moderne nasjonen Belarus.

I vest var delen av Kyivriket kjent som Lille-Rus. Dette området inkluderer store deler av dagens ukrainske territorium – fra Halytsjyna-Volynja i vest til Kharkiv i øst, og hele slettelandet nord og øst for Svartehavet. Det inkluderer også Rostovskaja fylke11 og Krasnodarskij-territoriet i dagens Russland.

Fra 1300-1400-tallet ble det utspilt store konflikter og kriger om området. Spesielt Polen (og fra 1569, PolenLitauen) fikk kontroll over store deler av territoriet. Samtidig prøvde to av arvtagerne etter det mongolske imperiet å skaffe seg kontroll over Lille-Rus: Storfyrstedømmet Moskva (fra 1547, Det russiske tsardømmet) og Krymkhanatet, tett alliert med det større Ottomanske imperiet. Disse tre var i stadig konflikt med hverandre, og flere kriger ble utkjempet på og over det som hadde vært Rus. Andre stormakter som Habsburgmonarkiet og Sverige ble tidvis også involvert i konfliktene.

En historisk konstruksjon som har overlevd overgangen fra sovjetisk til russisk historieforståelse, er en forestilling kjent som Folkenes vennskap. Dette er en idé om at StoreRus (Russland), Lille-Rus (Ukraina) og Hvite-Rus (Belarus) ikke bare var en geografisk inndeling, men antydet en grad av viktighet. Storerusserne ledet angivelig de andre, mindre viktige lillerusserne og hviterusserne i Kyivriket, men i

utgangspunktet skulle de være ett og samme folk, eller tre uatskillelige broderfolk. Dette er en feilslutning. Det ser bort ifra ukrainske statsdannelser og regionale identiteter i Halytsjyna-Volynja, som igjennom hele middelalderen var uavhengige av Moskva. Teorien overser også at russisk overherredømme i de andre delene av regionen har vært relativt kort.

Det russiske imperiet ekspanderte for alvor inn i sentrale deler av dagens Ukraina fra slutten av 1600-tallet, og fra 1700-tallet økte de kontrollen over slettelandet i sør. Med Polens tre delinger i 1772, 1793 og 1795 havnet store deler av Vest-Ukraina under Det russiske imperiet, mens regionen Halytsjyna ble annektert av Habsburgmonarkiet.

Den europeiske opplysningstiden på 1700-tallet brakte med seg mange nye ideer, og i løpet av 1800-tallet førte disse til flere revolusjoner og kriger over hele kontinentet. Ideen om nasjonal identitet var viktig for mange av de nye uavhengighetsbevegelsene. Der man før hadde identifisert seg med det lokale (familie, slekt og bosted), eller en del av et større religiøst fellesskap, ble nå ideen om at man tilhørte en nasjon – et fellesskap bygd på etnisitet og språk – rådende, og nasjonalismen gikk imot de unaturlige og mangenasjonale grensene skapt av monarker og imperier. Også i Ukraina foregikk det en kulturell og språklig vekkelse, som gav grobunn for nasjonale uavhengighetsbevegelser.

På mye av den samme måten som norsk identitet har blitt formet av nasjonalromantikere som Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson, var kultur viktig for å bygge en ukrainsk identitet. En av de viktigste personene i utviklingen av moderne ukrainsk litteratur og det ukrainske språket var Taras Sjevtsjenko (1814–1861). Han kom fra fattige kår som livegen, men bygde en karriere som kunstner, og snart også nasjonalromantisk dikter, forfatter og etnograf. Sjevtsjenko

ble arrestert flere ganger og satt mange år i eksil fordi han skrev på ukrainsk og promoterte ukrainsk uavhengighet.12

Samtidig var det viktig for den nasjonale ideen å definere hvor ukrainerne kommer fra. Historikeren, etnografen og politikeren Mykhajlo Hrusjevskyj (1866–1934) argumenterte blant annet for at ukrainere kunne trekke sine historiske linjer fra oldtidens Skytia til Kyivriket og videre til både kosakkene og til fyrstedømmet Halytsjyna-Volynja. Han skrev en lang rekke banebrytende historiske verk, som gikk imot russiske krav på det han anså som ukrainsk, nasjonal historie. I Historien om Ukraina-Rus – et monumentalt verk på ti bind – la han grunnlaget for det som i dag kan kalles for den ukrainske folkehistoriske skolen. 13

Hrusjevskyj argumenterte for at delene av Ukraina som hadde vært under polsk-litauisk herredømme, hadde beholdt en distinkt ukrainsk identitet. De var ortodokse kristne med et eget ukrainsk språk. Denne identiteten hadde også i stor grad blitt holdt i live, fordi rutenerne i Halytsjyna, som hørte under Habsburgmonarkiet, kunne fortsette å praktisere språket sitt samt religion, kunst og litteratur med stor grad av autonomi. Rutenerne ble også anerkjent av habsburgerne som en egen etnisk minoritet.

Lenger øst, i områdene under russisk herredømme, ble kosakkene (fra tyrkiske qazaq, som betyr fri mann) en viktig identitetsmarkør for den ukrainske uavhengighetsbevegelsen. Kosakkene var en delvis nomadisk folkegruppe som hadde oppstått på slettelandet på begge sider av Dnipro, i århundret etter mongolenes inntog i Rus. I løpet av 1400-tallet tok kosakkene inn livegne bønder, som hadde rømt fra spesielt polsk, men også tyrkisk og russisk slaveri. Kosakkene ble også formet av motstand mot krymtatarenes plyndringer på steppen, og på 1500-tallet opprettet de fort i området rundt Zaporizjzja. Selv om ukrainske og russiske historikere er uenige om i hvilken grad Zaporizjzja-kosakkene

kan regnes som en uavhengig stat, er det klart at de hadde et eget politisk system med et delvis representativt parlament, kalt sitsj. Frem til Katarina II angrep og oppløste dette i 1775, hadde de slåss både med og mot polakker, russere og tyrkere, og byttet allianser og troskap flere ganger underveis. Ukrainske historikere hevder også at de brukte ukrainsk i dagligtalen sin, og at de hadde stor grad av selvstyre, egne tradisjoner og levesett, samt en distinkt identitet som ukrainere.14

Hrusjevskyj vektla ukraineres spesielle lengsel etter frihet – som etterkommere av steppens frihetselskende kosakker.

I St. Petersburg så man Ukrainas nasjonale oppvåkning som en trussel mot det russiske imperiets interne stabilitet, og man forsøkte derfor aktivt å russifisere imperiets nasjonale minoriteter. Ukrainsk språk ble forbudt i 1804, og ukrainske kulturuttrykk ble redusert til å være landlige, uviktige og i sterk motsetning til russisk – språket for såkalt høykultur. Den ukrainske nasjonale bevegelsen fortsatte å motsette seg de russiske myndighetene. Ukrainske nasjonalister organiserte seg i forskjellige organisasjoner og partier, både i ukrainske byer som Kyiv, Odesa og Poltava samt i den russiske hovedstaden St. Petersburg. De samarbeidet også med tilsvarende organisasjoner i Halytsjyna.

Under omveltningene som fulgte med første verdenskrig (1914–18), erklærte tre ulike ukrainske republikker sin selvstendighet i løpet av kort tid: Den første var den ukrainske folkerepublikken (UNR). UNR oppstod i Kyiv etter at russiske tsar Nikolaj II abdiserte i februar 1917. Hrusjevskyj ble republikkens president.

Da bolsjevikene tok over makten i november samme år, ble det opprettet en rivaliserende ukrainsk folkerepublikk med samme navn i Kharkiv. Denne ble senere til Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk – URSR. De to republikkene anerkjente ikke hverandre, og det brøt snart ut

krig mellom dem. Da Habsburgmonarkiet kollapset i 1918, oppstod også en vestukrainsk folkerepublikk (ZUNR) i Lviv. Vakuumet etter Habsburgmonarkiet førte imidlertid også til at Polen forsøkte å gjenopprette tapt territorium, ved å gå til krig med blant annet ZUNR, UNR, Litauen og URSR (senere Sovjetunionen). Den ukrainske uavhengighetskrigen endte i 1921. Landet ble delt mellom Sovjetunionen, Polen, Romania og Tsjekkoslovakia. Slik ble grensene stående frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939.

Det har vært stor uenighet om hvordan utviklingen på 1900-tallet foregikk, og hva den har hatt å si for menneskene som bodde i Ukraina.

I årene under Stalin (1922–53) gikk Ukraina gjennom en kraftig industrialisering. Dette var ødeleggende på mange måter. Mellom 1928 og 1932 ble store deler av det ukrainske landbruket tvangskollektivisert, det vil si at private gårder, dyr og kornkamre ble tatt over av staten. Bøndene ble tvunget inn i kollektivbruk, hvor de skulle bo tett sammen, og landbruket ble utført som i en fabrikk. Dette møtte stor motstand. Siden bøndene hadde verdier i form av husdyr, kornlagre og eiendommer, presenterte Stalin dem som en egen form for kapitalister som måtte utryddes. Mange av dem som motsatte seg, ble deportert eller henrettet.15

Stalins undertrykkelseskampanje kom rett før en periode med tørke i Ukraina, og i årene 1932 og 1933 sultet millioner av ukrainere i hjel, over hele landet. Sultkatastrofen er kjent i Ukraina som Holodomor (Sultedøden).16

Det er stor uenighet om Holodomors årsaker, og om sultkatastrofen bør regnes som et bevisst folkemord på ukrainere eller ikke. Ukrainske historikere har langt på vei blitt støttet i å se katastrofen som en del av Stalins kampanje for å utslette de ukrainske bøndene. Andre mener at Holodomor ikke var et aktivt folkemord, men at sovjetmyndighetene gjorde lite for å stoppe utsultingen.

Sovjetiske og russiske historikere har argumentert for at sultkatastrofen kom av naturlige årsaker, og ikke kunne forhindres. De mener også at sovjetmyndighetene egentlig gjorde mye for å prøve å stoppe katastrofen. Det er i tillegg stor uenighet om omfanget av katastrofen. Ulike metoder og definisjoner har blitt brukt for å finne antallet som døde, og overslagene varierer fra 2,6 til 12 millioner.17

Holodomor ble etterfulgt av politiske utrenskninger i Sovjetunionen, noe som gikk hardt ut over blant annet Ukrainas kulturelite og intelligentsia. Mange ble likvidert eller sendt i de beryktede Gulag-fangeleirene.18

Traumene for ukrainerne fortsatte med utbruddet av andre verdenskrig, og siden størsteparten av krigføringen foregikk på ukrainsk og belarusisk territorium, ble disse to landene spesielt hardt rammet. Et sted mellom fem og syv millioner ukrainere døde i løpet av krigen.

Et annet betent og svært kontroversielt tema i ukrainsk historie er Organisasjonen for ukrainske nasjonalister (OUN) som på 1930- og 40-tallet sloss for ukrainsk uavhengighet fra Polen, Sovjetunionen og Nazi-Tyskland. Da Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1941, ble stormakten en naturlig alliert for OUNs Ukrainske opprørshær (UPA). Samarbeidet ble imidlertid kort. Da OUN erklærte en ny ukrainsk stat som selvstendig, senere samme år, ble deres ledere Stepan Bandera og Jaroslav Stetsko satt i tysk fengsel. Fra 1942 førte nazistenes behandling av den ukrainske lokalbefolkningen til at UPA sluttet seg til kampen mot Nazi-Tyskland.

For sovjetiske og russiske historikere har det imidlertid vært viktig å stemple OUN og UPA som fascistiske kollaboratører. Både fordi de fortsatte å slåss mot Den røde hær helt opp til 1950-tallet, og fordi de har vært viktige for den historiske identiteten i Halytsjyna. Ukraina har også blitt kritisert for ikke å ha tatt et ordentlig oppgjør med

handlingene til UPA, som var involvert i folkemord på både polakker og jøder under krigsårene.19

Det russiske historieperspektivet har på sin side blitt kritisert av ukrainerne for å legge krav på prestasjonene til Den røde hær under andre verdenskrig, og for å se bort ifra at 4,5 millioner ukrainere sloss mot nazistene.20 Denne historieforståelsen har også spredt seg til Norge, hvor man ved jubileer for frigjøringen av Finnmark glemmer at ikke bare russere, men også ukrainere og mange andre nasjonale minoriteter kjempet og døde for norsk frihet.21

Russland har også blitt kritisert for å være apologetisk. I stedet for å ta et ordentlig oppgjør med sin stalinistiske fortid har Stalin blitt presentert som et nødvendig onde i en vanskelig tid. I dagens Russland blir forskere på Stalins forbrytelser mot menneskeheten utsatt for represalier fra myndighetene.22

Russifiseringen av Ukraina fulgte gjennom hele Sovjetperioden og var tidvis svært aggressiv. I årene etter Stalins død i 1953 fortsatte historiefaget å være begrenset av sensur og politiske retningslinjer. Historie skulle handle om klassekamp, den ukrainske forståelsen ble ofte forkastet, og det ble i praksis forbudt å forske på temaer og hendelser som ikke fremmet den russiske historieforståelsen. Historikere som ikke holdt seg til linjen satt av kommunistpartiet, ble undertrykt, og mange dro i eksil.

I 1960- til 1980-årene ble ukrainske kulturelle foreninger og historiske fellesskap opprettet i mange europeiske og amerikanske land. Disse samlet og kategoriserte kulturelle uttrykk som sang, litteratur og muntlige fortellinger. Her skulle det ukrainske folket stå i sentrum, og deres lidelse og frihetskamp gjennom århundrene ble en viktig byggestein.

Afghanistankrigen i 1979–89 og Tsjornobyl-ulykken i 1986 ble til nye sår i Ukrainas traumatiske historie under Sovjetunionen.

Russland trekker gjerne frem det positive med Sovjetunionen, og da spesielt unionens politiske stabilitet. Russiske historikere argumenterer, med rette, at Ukraina ble kraftig urbanisert og industrialisert under Sovjetunionen, men dette foregikk på bekostning av utallige menneskeliv og personlige tragedier.

Fra midten av 1980-tallet ble sensuren løftet, og Ukrainas mange traumer under sovjetisk herredømme ble en viktig del av den ukrainske frigjøringsbevegelsen.

I 1991 ble Ukraina endelig selvstendig. Det ble da viktig å definere hva landets historiske identitet var bygget på. Men fordi de ukrainske og russiske historieforståelsene var så forskjellige, var det vanskelig å skape en felles idé om hva den ukrainske nasjonen var.

Man søkte etter et mer helhetlig bilde på ukrainsk historie som inkluderer alle de andre minoritetene i landet. For i tillegg til ukrainere, russere og polakker har andre folkeslag også hatt stor betydning for landets historiske utvikling.

Jødiske samfunn har for eksempel hatt en viktig posisjon i de sentrale, vestlige og sørvestlige delene av Ukraina siden 1600-tallet. Disse har dannet nettverk på tvers av etniske, språklige og religiøse linjer, og tidvis har de vært svært viktige for den politiske utviklingen. Spesielt i Halytsjyna og Volynja, men også i resten av landet.

Krymtatarene har i lange tider påvirket Ukrainas politikk. De var ofte i konflikt med kosakkene, og de utfordret Moskvas utenrikspolitiske interesser i områdene. Russifiseringspolitikken rettet mot krymtatarene siden slutten av 1700-tallet har vært brutal og fortsetter å skape traumer helt frem til i dag.23

I tillegg har andre folkeslag av betydelig størrelse – inkludert ungarere, rumenere, belarusere og romfolk – vært viktige for det store multikulturelle landets utvikling.

Siden selvstendigheten har Ukrainas lederskap svingt mellom ulike historiske perspektiver. De tre første presidentene i Ukraina, Leonid Kravtsjuk (1991–94), Leonid Kutsjma (1994–2005) og spesielt Viktor Jusjtsjenko (2005–10), baserte den nasjonale mytologien i stor grad på ukrainsk etnisitet og språk.

Viktor Janukovytsj (2010–14) derimot så ut til å omfavne den russiske historieforståelsen. Blant annet fordi han utnevnte den svært kontroversielle Dmytro Tabatsjnyk til utdanningsminister i 2010. (Tabatsjnyk har tidligere uttalt at Halytsjyna ikke egentlig er en del av Ukraina, og har benektet at Sovjetunionen hadde skyld i Holodomor.)

Da Petro Porosjenko kom til makten i 2014, var Ukraina allerede involvert i en krig med Russland om Donbas. Det gjorde at både befolkningen og lederskapet dreide historieforståelsen vekk fra det russiske perspektivet, og man forkastet i stadig større grad den russiske oppfatningen om at Kyivriket kan deles inn i store- og lillebrødre. Denne tendensen med å omfavne et ukrainsk perspektiv på historie og identitet har fortsatt under hans etterfølger, Volodymyr Zelenskyj.

Moskvas aggresjon mot Ukraina har skapt et større samhold og fellesskapsfølelse i Ukraina. For russerne oppfattes like mye – om ikke mer – som en ekstern fiende i de russisktalende delene av landet, hvor størsteparten av krigshandlingene har foregått.

Det betyr at ukrainere i større grad enn før har bygget opp en felles ukrainsk identitet, uavhengig av etnisitet, språk, region og kultur. Nettopp fordi det er så store regionale forskjeller i Ukraina, og fordi så mange ikke-etniske ukrainere og språklige minoriteter slåss for samme sak.

Identitet er nå bygget på en felles nasjonalitet, basert på landegrenser og felles symboler samt en felles forståelse av hva de ikke er: en del av Putins Russland.